Til Stortinget
Justisdepartementet legger i proposisjonen frem forslag til en
ny lov om vergemål. Forslaget svarer til forslaget i Ot.prp. nr.
110 (2008–2009) som ble fremmet for Odelstinget i forrige sesjon.
Loven vil erstatte lov 28. november 1898 om Umyndiggjørelse og lov 22. april
1927 nr. 3 om vergemål for umyndige. Lovforslaget har bakgrunn i
Vergemålsutvalgets utredning i NOU 2004:16 Vergemål.
Departementet ser et klart behov for en grunnleggende revisjon
av gjeldende lovgivning på vergemålsområdet. Siden lov om umyndiggjørelse
og lov om vergemål ble vedtatt i henholdsvis 1898 og 1927, har det
skjedd store samfunnsmessige endringer. I løpet av denne tiden har
også bevisstheten om behovet for vern av svake gruppers rettigheter
økt både i Norge og ellers i verden. Familiemønstre er endret, de
offentlige velferdsordningene er vesentlig utbygd og det er et økt
kommersielt press mot enkeltpersoner, ikke minst barn. Samfunnet
har også blitt mer komplekst, og det stilles krav til borgerne gjennom
regelutvikling på stadig nye områder. Det er derfor viktig at det
regelverket som skal sikre representasjon for mennesker som trenger
bistand til å ivareta egne interesser, gjennomgår en modernisering
og blir bedre tilpasset dagens forhold.
Departementet drøfter hvilke regler som bør gjelde for mindreårige
under vergemål. Det foreslås at myndighetsalderen fortsatt skal
være 18 år. Det foreslås å videreføre hovedregelen om at en mindreårig
i utgangspunktet ikke kan binde seg selv ved rettslige handlinger
eller råde over sine midler. Fra dette utgangspunktet foreslås visse
unntak. En mindreårig kan for eksempel råde over midler som er stilt
til hans eller hennes egen rådighet. En mindreårig over 15 år kan
også selv inngå arbeidsavtaler og med vergemålsmyndighetens samtykke
drive næringsvirksomhet. Videre har en mindreårig over 15 år råderett
over midler han eller hun har tjent ved eget arbeid eller egen virksomhet.
Departementet går inn for å oppheve dagens ordning med umyndiggjøring
og foreslår å erstatte denne med en ordning med individtilpasset
vergemål. Vilkårene for å opprette vergemål foreslås i stor grad
å være de samme som etter gjeldende rett, men med visse endringer
og forenklinger. Departementet fremmer dessuten forslag til en bestemmelse
om vergemålets omfang, hvor blant annet det minste middels prinsipp
videreføres og tydeliggjøres.
At en person settes under vergemål, innebærer at det oppnevnes
en verge som har kompetanse til å handle på vegne av personen. Ved
et ordinært vergemål har personen sin rettslige handleevne i behold
og kan dermed disponere også på egen hånd. Et vedtak om å sette
en person under vergemål vil imidlertid kunne suppleres med et særskilt
vedtak om hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen.
Dersom vilkårene for fratakelse av den rettslige handleevnen er
oppfylt, mener departementet at handleevnen bør kunne fratas personen
både på det økonomiske og det personlige området. Adgangen til å
frata den rettslige handleevnen i personlige forhold forutsettes
imidlertid benyttet med varsomhet, og etter forslaget skal dette
bare kunne skje på bestemte områder.
Forslaget om delvis fratakelse av den rettslige handleevnen representerer
en grunnleggende endring i forhold til gjeldende rett, ved at dagens
lovgivning ikke åpner for ordninger som ligger mellom full umyndiggjøring
og hjelpevergemål. Dette forslaget er en forutsetning for at vergemålet
skal kunne tilpasses det enkelte individet.
Departementet drøfter spørsmålet om hvordan vergemålsmyndigheten
skal organiseres. Departementet drøfter her fordeler og ulemper
ved ulike organisasjonsmodeller og konkluderer med at en regionalisering
av den lokale vergemålsmyndigheten ved overføring av oppgavene fra
kommunen til fylkesmannen totalt sett vil gi den mest hensiktsmessige løsningen.
Lovforslaget innebærer at oppgavene til dagens om lag 420 kommunale
overformynderier for fremtiden skal ivaretas av landets fylkesmannsembeter,
og at ordningen med politisk valgte overformyndere opphører. Departementet
går videre inn for at hvert fylke skal utgjøre ett vergemålsdistrikt,
men likevel slik at Oslo og Akershus er ett distrikt. Det foreslås
dessuten en viss adgang for fylkesmannen til å beslutte å legge
oppgaven som lokal vergemålsmyndighet til ett eller flere kontorer
innenfor fylket. Det foreslås videre en bestemmelse som gir hjemmel for
opprettelse av en samlet klage- og tilsynsfunksjon, gjeldende for
hele landet. Denne sentrale vergemålsmyndigheten skal etter lovforslaget
behandle klager over fylkesmannens vedtak og føre tilsyn med fylkesmannens
oppgaver etter vergemålsloven.
Departementet foreslår at oppnevning som verge skal være betinget
av at vedkommende anses egnet for vervet, og at vedkommende selv
samtykker i oppnevningen. Departementet anser det videre hensiktsmessig
å lovfeste at den lokale vergemålsmyndigheten kan etablere ordninger
med faste verger. Personer som engasjeres som faste verger, skal
etter lovforslaget ha plikt til å fremlegge politiattest. For andre
oppnevnte verger skal det stilles krav om politiattest hvis vergen
ikke er en av den vergetrengendes nærstående. I spørsmålet om oppnevnte
verger bør ha vederlag eller godtgjøring for arbeidet som verge,
foreslår departementet at hovedregelen skal være at oppnevnte verger
har krav på godtgjøring. Dersom den oppnevnte vergen er i nær familie
med den som er under vergemål, skal vedkommende likevel bare ha
krav på godtgjøring for arbeidet hvis særlige grunner taler for det.
Hvis det skal betales godtgjøring til vergen, er det i utgangspunktet
den vergetrengende selv som skal betale dette. Det foreslås imidlertid
at fylkesmannen skal dekke dette dersom den som er under vergemål,
har inntekt eller formue som er lavere enn de grensene som er fastsatt
av Kongen i forskrift.
Den enkelte vergens kompetanse og oppgaver vil avhenge av hvilken
type vergemål det er tale om, og hvilken rekkevidde vergemålet ble
gitt gjennom oppnevningen. Departementet foreslår blant annet generelle
bestemmelser om vergens oppgaver, kompetanse, habilitet, taushetsplikt,
samt vergens plikt til å høre den som er under vergemål. At den
som er under vergemål skal ha medinnflytelse, anser departementet
som en viktig presisering, blant annet ut fra de krav som stilles
til dette i internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner. Departementet
fremmer også forslag til bestemmelser om vergens forvaltning og
disponering av midler på vegne av den som er under vergemål. Departementet
går inn for at det er vergen som disponerer på vegne av den som
er under vergemål, men at enkelte typer disposisjoner skal kreve
fylkesmannens samtykke. Etter lovforslaget vil dette blant annet
gjelde erverv og avhending av fast eiendom, gjeldsstiftelse og pantsettelse
av eiendelene til den som er under vergemål.
Finansielle eiendeler som tilhører personer under vergemål, skal
i utgangspunktet forvaltes av fylkesmannen. Departementet foreslår
forvaltning ved plassering på individuelle bankkonti. Den sentrale vergemålsmyndigheten
foreslås gitt kompetanse til å avtale innskuddsvilkårene mv. for
en slik forvaltning.
Et sentralt siktemål med revisjonen av vergemålslovgivningen
er å sikre en større grad av individtilpasning og fleksibilitet
enn etter gjeldende rett og å sikre respekt for den enkeltes integritet
og selvbestemmelsesrett. I nær sammenheng med dette drøfter departementet
hvorvidt det bør innføres regler om fremtidsfullmakter i norsk rett.
Departementet mener det er behov for å lovfeste et privatrettslig
alternativ til vergemålsordningen, slik at den enkelte gis adgang
til å bestemme over eget privatliv for fremtidige situasjoner der
han eller hun ikke lenger er i stand til å treffe slike beslutninger
selv. I lovforslaget er det tatt inn regler om fremtidsfullmakter.
Det foreslås at det lovfestes i avtaleloven at alminnelige fullmakter
mister sin virkning når fullmaktsgiverens mentale kapasitet er blitt
så redusert at han eller hun ikke selv kan inngå rettslig bindende disposisjoner.
Videre foreslås det en regel om legalfullmakt for nære familiemedlemmer
av personer som ikke kan ivareta egne interesser. Bestemmelsen innebærer
at nære familiemedlemmer i kraft av loven kan foreta økonomiske
disposisjoner som gjelder blant annet familiemedlemmets bolig og
daglige underhold. Også i dag er det nok slik at mange pårørende
tar seg av dagligdagse økonomiske gjøremål for familiemedlemmer,
slik at det ikke er behov for å oppnevne verge eller hjelpeverge.
Lovforslaget innebærer at pårørende gis et klart lovgrunnlag for
å foreta slike disposisjoner. For å hindre misbruk foreslås det
at legalfullmakten får et begrenset virkeområde.
I proposisjonen drøfter departementet hvem som skal utøve de
straffeprosessuelle rettighetene som tilkommer en mindreårig eller
en voksen person uten rettslig handleevne, når denne er fornærmet
eller etterlatt. Departementet fremmer forslag om en ny bestemmelse
i straffeprosessloven. For en mindreårig under 18 år skal de prosessuelle
rettighetene utøves av vergen. Departementet peker på at særlig
reglene i vergemålsloven om inhabilitet for verger og reglene om
oppnevning av midlertidige verger (setteverger) kan være aktuelle
når den mindreårige er fornærmet eller etterlatt i en straffesak.
Dersom den mindreårige har fylt 15 år, kan han eller hun selv utøve
de prosessrettighetene som tilkommer en fornærmet eller etterlatt.
For voksne som er fratatt den rettslige handleevnen, skal vergen
utøve de rettighetene som tilkommer vedkommende som fornærmet eller
etterlatt.
Lovforslaget inneholder ikke et fullstendig forslag til endringer
i andre lover som følge av ny vergemålslov. Forslaget om en ny vergemålslov
vil innebære at det må foretas flere endringer i annen lovgivning.
Først og fremst vil det være behov for tekniske tilpasninger, men
det vil også være behov for noen innholdsmessige endringer, blant
annet som følge av forslaget om individtilpasset vergemål. regjeringen
vil fremme en egen proposisjon med forslag om endringer i annen
lovgivning på et senere tidspunkt.
Myndighetsalderen i Norge er 18 år. Den som ikke har fylt 18
år, er mindreårig og umyndig. Frem til myndighetsdagen vil det som
regel være vergen som opptrer på vegne av den mindreårige. Vergen
vil normalt være den eller de som har foreldreansvaret for den mindreårige
etter reglene i barneloven. Hvis den mindreårige ikke har verge
skal overformynderiet oppnevne verge for den mindreårige.
I dagens vergemålslov benyttes betegnelsen «umyndige» som en
felles betegnelse på umyndige under 18 år og voksne umyndiggjorte.
«Umyndig» er etter departementets oppfatning ikke en helt dekkende
betegnelse for mindreårige personer. Lovforslaget går derfor bort
fra betegnelsene «umyndiggjort» og «umyndiggjøring(‑else)».
Departementet mener at alle barn og unge under 18 år fremdeles
bør betraktes som mindreårige, uavhengig av sivil status. Departementet
har lagt vekt på at alle barn, uavhengig av sivil status, må ha
rett til samme beskyttelse. Gruppen gifte mindreårige under 18 år
er dessuten ikke særlig stor, noe som etter departementets vurdering
heller ikke taler for å gi særregler for denne gruppen.
Hovedregelen skal etter lovforslaget fortsatt være at det er
den eller de som har foreldreansvaret etter barneloven, som skal
være den mindreåriges verge. Departementet slutter seg i hovedsak
til utvalgets forslag når det gjelder reglene om når det skal oppnevnes
ny eller midlertidig verge for mindreårige. Dersom det ikke fins
noen verge for den mindreårige, skal fylkesmannen etter forslaget
oppnevne en ny eller midlertidig verge. Hvor én av to verger fremdeles kan
fungere som verge, vil denne kunne fungere som eneverge for den
mindreårige frem til den andre vergen igjen eventuelt kan gjenoppta
sitt vergeansvar. Midlertidig verge skal oppnevnes hvis det må antas at
den mindreåriges tidligere verge(r) vil kunne gjenoppta vergefunksjonen
på et senere tidspunkt. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt
hvis enevergen eller begge vergene er forsvunnet eller er mindreårig(e)
eller på grunn av sykdom e.l. for en tid ikke kan ivareta vergeansvaret.
Vergemålsutvalget har foreslått å videreføre regelen om at den
som er satt under vergemål, ikke selv kan være verge. Departementet
mener imidlertid at personer som selv har verge, under visse forutsetninger
kan være verge for sitt eget barn. Dersom grunnlaget for at en person
har fått oppnevnt verge, ikke virker inn på dennes evne eller skikkethet
til å være verge for egne barn, vil det kunne virke urimelig for denne
forelderen å bli fratatt vergeansvaret. Departementet foreslår derfor
at personer som er satt under vergemål, men ikke fratatt sin rettslige
handleevne, ikke uten videre skal bli fratatt vergemålet for egne barn.
I et slikt tilfelle må fylkesmannen på vanlig måte vurdere om hensynet
til den mindreårige tilsier at vergen blir fratatt vergemålet.
Det følger av dagens vergemålslov at mindreårige ikke kan «råde
over sine midler» eller «binde sig ved rettshandel» med mindre noe
annet særlig er bestemt.
Departementet foreslår, med noen unntak, at hovedtrekkene i gjeldende
rett og utvalgets lovforslag videreføres. Det betyr at en mindreårig
etter departementets lovforslag ikke kan binde seg selv ved rettslige
handlinger eller råde over sine midler.
Det er imidlertid en rekke bestemmelser i lovgivningen, som for
eksempel barneloven, forvaltningsloven, prosesslovgivningen og vergemålsloven,
som vil gjøre unntak fra den foreslåtte bestemmelsen. Disse unntakene
gir den mindreårige adgang til å foreta rettslige handlinger på
enkelte områder og på nærmere vilkår.
Arbeidsmiljøloven forutsetter at mindreårige fra og med fylte
13 år kan ta lettere arbeid. Departementet støtter utvalgets forslag
om at mindreårige som har fylt 15 år, kan ta seg arbeid uten vergens
medvirkning. En mindreårig som har fylt 15 år, vil kunne ta seg
arbeid innenfor de rammer som er fastsatt av arbeidsmiljøloven,
og kan forplikte seg i henhold til de regler som sedvanlig følger
det aktuelle arbeidsforholdet, når ikke annet er særskilt bestemt.
Etter departementets vurdering er dette rimelig siden mange mindreårige
over 15 år rent faktisk har arbeid. Retten for en 15-åring til selv
å inngå arbeidsavtale omfatter også avtaler om deltidsarbeid.
Dersom den mindreåriges arbeid kolliderer med den mindreåriges
skolegang, eller arbeidets karakter og omfang sammen med øvrige
omstendigheter gjør at arbeidet er uheldig for den mindreårige,
vil vergen etter forslaget ha adgang til å heve den mindreåriges arbeidsavtale
med rimelig varsel. Det er et vilkår for vergens hevingsrett at
hensynet til den mindreårige tilsier at arbeidsforholdet opphører.
Vergemålsutvalget foreslår en ny bestemmelse som åpner for at
mindreårige over 15 år kan drive næringsvirksomhet etter samtykke
fra vergen og overformynderiet.
Departementet antar at en slik regel vil kunne fylle et praktisk
behov og foreslår å følge opp forslaget. Det anses hensiktsmessig
at mindreårige som har lyst og evne til å starte egen virksomhet,
kan gjøre det med hjemmel i en konkret tillatelse. Departementet støtter
vergemålsutvalgets forslag om å videreføre regelen om at den mindreårige
selv råder over midler som er stilt til hans eller hennes egen rådighet,
eller som den mindreårige har tjent ved eget arbeid eller egen næringsvirksomhet
etter fylte 15 år. Departementet er videre enig med utvalget i at
det kan være formålstjenlig at mindreårige mellom 13 og 15 år som
har tatt seg arbeid etter samtykke fra vergen, bare kan disponere
over lønnen i den utstrekning vergen tillater det. Lønnen tilhører
imidlertid den mindreårige, og vergen kan ikke bruke disse pengene
til eget forbruk eller til fordel for andre familiemedlemmer. Det
foreslås ingen aldersgrense for når midler kan stilles til den mindreåriges
egen rådighet. Det forutsettes at den som stiller midlene til rådighet, foretar
en vurdering av om dette er egnet.
Departementet støtter utvalgets forslag om at en mindreårig over
15 år bør kunne opprette kontoavtale uten samtykke fra vergen for
midler som han eller hun selv kan råde over.
Bruk av betalingskort innebærer en utvidet adgang for den mindreårige
til å disponere over midler vergen eller andre har latt ham eller
henne få til egen rådighet. Faren for misbruk øker når tilgjengeligheten
øker. Bruk av kort gjør forbruket mer abstrakt for den mindreårige,
og dette tilsier etter departementets mening at vergen fortsatt
bør samtykke til at en mindreårig får bruke betalingskort, og at
de bør samtykke til hvilke belastningsgrenser som skal gjelde for
kortet. Forbudet mot gjeldsstiftelse medfører at mindreårige ikke
kan inngå avtale om kredittkort.
De samme hensynene som gjør seg gjeldende for bruk av betalingskort,
gjør seg også gjeldende for bruk av nettbank. Lettere tilgang på
penger og en mer abstrakt form for transaksjoner kan medføre en
lavere terskel for bruk av penger. Derfor mener departementet at
det også for bruk av nettbank fortsatt skal kreves samtykke fra
verge.
Det følger av vergemålsloven at dersom en umyndig har inngått
en avtale som han eller hun ikke kunne inngå på egenhånd, kan motparten
gå fra avtalen så lenge den ikke er gyldig oppfylt fra den mindreåriges
side. Dersom kontraktsmotparten visste at avtalen ble inngått med
en umyndig, og han eller hun ikke hadde grunn til å tro at den umyndige
kunne inngå avtalen, kan han eller hun ikke gå fra avtalen før den
tid som er fastsatt i avtalen, med mindre vergen har gitt til kjenne
at han eller hun ikke vil godta avtalen. Når den mindreårige har
inngått en avtale han eller hun ikke gyldig kunne inngå, blir avtalen
ugyldig. Både den mindreårige selv og vergen kan påberope seg ugyldigheten.
Departementet støtter utvalgets forslag som i hovedsak er en
videreføring av gjeldende rett.
Det er i dag en forutsetning at vergene blir enige seg imellom
når den mindreårige har flere enn én verge. I motsatt fall treffer
overformynderiet avgjørelsen. En verge kan fatte beslutninger etter
fullmakt fra den andre vergen.
Lovforslaget innebærer at hovedregelen fortsatt skal være at
vergen for den mindreårige har som sin hovedoppgave å handle på
vegne av den mindreårige i økonomiske forhold. Vergens kompetanse
til å handle på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold er generell
og vil være bindende for den mindreårige. Vergen kan imidlertid
også få kompetanse på det personlige området. Kompetanse på det
personlige området kan også følge av særlovgivningen. Utover dette
vil det normalt være den som har foreldreansvaret, som har kompetanse
på det personlige området.
Departementet går likevel inn for å følge opp utvalgets forslag
om at vergen også skal treffe avgjørelser som faller inn under foreldreansvaret,
når ingen har foreldreansvaret, eller når den eller de som innehar
foreldreansvaret, ikke kan ivareta den mindreåriges interesser,
for eksempel der barnevernet har overtatt omsorgen for barnet.
Før en oppnevnt verge treffer avgjørelser om den mindreåriges
økonomiske forhold skal vergen så vidt mulig rådføre seg med den
eller de som har foreldreansvaret. Departementet har foreslått en
tilføyelse til bestemmelsen som innebærer at det ikke vil være nødvendig
å rådføre seg om helt kurante disposisjoner i dagliglivet. Plikten
til å rådføre seg innebærer også en plikt til å legge betydelig
vekt på hva innehaveren av foreldreansvaret mener, såfremt dette
ikke er i strid med det som er til det beste for den mindreårige.
Departementet støtter utvalgets forslag om at barn skal ha rett
til å bli hørt i økonomiske spørsmål fra fylte tolv år. Forslaget
innebærer at den mindreårige skal høres to år tidligere enn etter
dagens vergemålslov. Tolvårsgrensen er også i samsvar med regelen
i barneloven. Departementet anser imidlertid at også barn under
tolv år bør høres når sakens natur og barnets modenhet tillater
det.
De fleste mindreårige vil ha to verger, siden flertallet av mindreårige
har to foreldre med foreldreansvar. Det er derfor behov for regler
om det innbyrdes forholdet mellom vergene. Bestemmelsen slår fast
at vergene i utgangspunktet må handle i fellesskap når de handler
på den mindreåriges vegne.
Dersom vergene ikke blir enige seg imellom, må fylkesmannen treffe
avgjørelsen. Departementet antar at en slik regel vil legge press
på vergene til å komme frem til en fellesløsning, siden fylkesmannen ikke
vil kunne komme til en mellomløsning eller for øvrig beslutte noe
annet enn det vergene hver for seg har ønsket.
Departementet går videre inn for å videreføre gjeldende rett
etter vergemålsloven, slik at den ene vergen kan gi den andre fullmakt
til å opptre som verge alene.
Departementet støtter forslaget om at den ene av vergene skal
kunne åpne bankkonto i den mindreåriges navn uten samtykke fra den
andre vergen,
Departementet foreslår også å følge opp utvalgets forslag om
at fylkesmannen gis mulighet til å gi den ene vergen kompetanse
til å disponere over en bankkonto som tilhører den mindreårige.
Disse forslagene antas å være særlig praktiske i en tid der det er
økning i antall barn som ikke bor sammen med begge foreldrene, samtidig
som foreldrene har felles foreldreansvar og begge er verger.
Etter vergemålsloven skal vergemålet fratas en verge dersom han
eller hun grovt eller gjentatte ganger forsømmer eller tilsidesetter
sine plikter. Det kan også ellers oppnevnes ny verge dersom hensynet
til den umyndiges «tarv» »krever det.
Departementet er enig med utvalget i at det bør foreligge en
mulighet til å frata en person oppgaven som verge. Etter forslaget
skal vergen fratas oppgaven hvis hensynet til den mindreåriges beste
tilsier det. For eksempel kan et høyt konfliktnivå vergene imellom
tilsi at den ene vergen fratas vergemålet av hensyn til den mindreårige.
Å frata en verge med foreldreansvar oppgaven som verge for egne
barn vil være et sterkt inngrep overfor vedkommende. Rettssikkerheten
for vergen må dermed vektlegges. Departementet mener på den bakgrunn
at det er grunn til å følge opp Vergemålsutvalgets forslag om at
retten skal treffe beslutning i første instans når det er aktuelt
å frata en verge vergeoppgaven mot vedkommendes vilje.
Det foreslås at når barnet har fylt tolv år, skal det høres før
det tas beslutning om å frata en av vergene vergemålet. Men også
før barnet fyller 12 år, kan det være aktuelt å høre barnets synspunkter.
Departementet går også inn for å følge opp utvalgets forslag
om at en verge på frivillig grunnlag kan fritas fra vergeoppgaven
når særlige forhold gjør seg gjeldende. Departementet mener det
i slike tilfeller ikke vil være betenkelig å la fylkesmannen treffe
avgjørelsen.
Normalt blir en person myndig og kan bestemme over sine egne
interesser fra vedkommende fyller 18 år. Alle har imidlertid ikke
forutsetninger for å gjøre dette selv om de blir voksne. Andre igjen
kan tape sin mentale kapasitet en gang i løpet av sitt voksne liv.
I praksis vil reglene her særlig gjelde eldre personer som rammes
av aldersdemens, personer med Alzheimers sykdom og personer med
psykiatriske lidelser, utviklingshemming eller rusproblemer.
Felles for disse personene er at de har behov for hjelp til å
ivareta sine interesser. Dette kan i dag skje ved at det offentlige
griper inn med umyndiggjøring og oppnevning av verge etter reglene
i umyndiggjørelsesloven, eller ved at det opprettes hjelpevergemål etter
vergemålsloven. Avgjørelse om umyndiggjøring treffes av domstolene
og innebærer at den vergetrengende formelt blir fratatt den rettslige
handleevnen. Ved hjelpevergemål beholdes den rettslige handleevnen
formelt sett fullt ut, selv om den i praksis kan være tapt på grunn
av personens svekkede kapasitet.
Gjeldende norsk rett åpner ikke for individtilpassede mellomløsninger
mellom ytterpunktene umyndiggjøring og hjelpevergemål. En umyndiggjøring medfører
tilnærmet full fratakelse av den rettslige handleevnen. Umyndiggjøring
er et inngripende tiltak og brukes i dag lite i praksis. Det er
dermed hjelpevergemål med full rettslig handleevne som er den praktiske
vergemålsformen. Hjelpevergemål har vist seg å fange opp det store
flertallet av tilfeller hvor det er behov for vergemål.
Departementet støtter Vergemålsutvalgets forslag, og går med
det inn for å erstatte dagens tosporede system med en ordning med
individtilpassede vergemål. En omlegging til individtilpassede vergemål vil
gjøre det mulig å skreddersy et vergemål etter den enkeltes behov,
og dette vil igjen skape økt vern for den enkeltes selvbestemmelsesrett,
integritet og rettssikkerhet.
Som en følge av dette foreslår departementet at umyndiggjøringsinstituttet,
slik dette er utformet i dag, fjernes. Departementet foreslår videre
at lov 28. november 1898 om umyndiggjørelse oppheves. Som utvalget
går departementet inn for en ordning med enhetlige betegnelser for
alle typer vergemål. Dette innebærer konkret at både den som fratas
den rettslige handleevnen, og den som har denne kompetansen i behold,
vil omtales som å være «under vergemål». Dette vil etter departementets
syn utgjøre en forenkling i forhold til dagens system, og terminologisk
vil det dessuten virke mindre stigmatiserende enn en «umyndiggjøring»
etter dagens regelverk.
Som Vergemålsutvalget går departementet inn for en videreføring
og tydeliggjøring av det minste middels prinsipp som bærebjelke
innen vergemålslovgivningen. Prinsippet innebærer at det ikke skal
gripes inn i den enkeltes selvbestemmelsesrett i større utstrekning
enn det som i det enkelte tilfellet er nødvendig.
For aktive, voksne vergetrengende personer kan det reises spørsmål
ved om det er behov for andre typer ordninger i tillegg til det
Vergemålsutvalget har foreslått. Vergemålsutvalget har i liten grad
utredet behovet for særlige løsninger for denne gruppen vergetrengende.
Forslagene i den nye vergemålsloven bør etter departementets
syn utformes med tanke på å finne løsninger også for de aktive vergetrengende.
Dette vil bli behandlet nærmere i de deler av proposisjonen hvor
spørsmålet systematisk hører hjemme.
Vilkårene for umyndiggjøring finnes idag i umyndiggjørelsesloven,
mens vilkårene for hjelpevergemål følger av vergemålsloven. De medisinske vilkårene
er i stor grad samsvarende for begge ordninger, men er noe ulikt
utformet. I tillegg til vilkårene som knytter seg til personens
tilstand, er det både ved umyndiggjøring og hjelpevergemål et krav
om at det må foreligge et konkret behov for vergemål fordi vedkommende
ikke selv er i stand til å ivareta sine interesser på en tilfredsstillende
måte.
Vergemålsutvalget foreslår i det vesentlige å videreføre kravene
til personens tilstand som i dag følger av henholdsvis vergemålsloven
og umyndiggjørelsesloven.
Departementet foreslår å følge opp Vergemålsutvalgets forslag
til medisinske vilkår for vergemål. Slik forslaget er utformet,
innebærer det en forenkling og modernisering i forhold til gjeldende
lovgivning på området. Forslaget om å innta rusmisbruk og alvorlig
spilleavhengighet som selvstendige grunnlag synes velbegrunnet,
både med hensyn til omfanget av disse tilstandene i dagens samfunn
og med hensyn til å bedre de berørte gruppenes rettssikkerhet.
Departementet er enig med utvalget i at det bør settes som vilkår
at det er behov for å sette personen under vergemål. Departementet
er også enig i at det bare bør være behovet hos den vergetrengende
selv, ikke hensynet til eventuelle pårørende, som skal være relevant
ved vurderingen. Videre vil det være den enkeltes faktiske hjelpebehov
og totale situasjon, mer enn arten av den medisinske diagnosen som
stilles, som bør være avgjørende i vurderingen av om det skal opprettes
vergemål.
Departementet går som Vergemålsutvalget inn for å skjerpe kravet
til samtykke fra den som skal settes under vergemål. Innskjerpingen
i forhold til gjeldende rett går ut på at det bare skal være anledning
til å unnlate å innhente samtykke der personen «ikke er i stand
til å forstå hva et samtykke innebærer». Departementet mener, i
motsetning til Vergemålsutvalget, at det bør stilles formkrav til
samtykket.
Dagens vergemålslovgivning er i første rekke utformet med sikte
på å ivareta de økonomiske interessene til den som er satt under
vergemål.
Vergemålsutvalget går inn for å videreføre og tydeliggjøre det
skillet mellom økonomiske og personlige forhold som følger av gjeldende
rett. Et ordinært vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen
skal dermed kunne omfatte bistand i økonomiske eller personlige
forhold, eller en kombinasjon av disse.
Departementet støtter i hovedtrekkene i Vergemålsutvalgets forslag
til bestemmelse om vergemålets omfang.
Etter gjeldende rett kan en person gjennom umyndiggjøring fratas
den rettslige handleevnen i økonomiske forhold, forutsatt at vilkårene
for dette er oppfylt etter umyndiggjørelsesloven. En beslutning
om umyndiggjøring treffes i dag av domstolen, og innebærer at personen
blir fratatt sin juridiske kompetanse til å inngå avtaler og andre
frivillige disposisjoner i økonomiske forhold. Vilkårene for umyndiggjøring
er noe ulikt utformet avhengig av hvilken tilstand som skal gi grunnlag
for umyndiggjøringen, men kan sammenfattes til å gjelde at personen
enten ikke har evnen til å ta vare på seg selv og sine eiendeler,
at han eller hun står i fare for å bli utnyttet av andre eller for
å sette sin økonomi over styr.
Utvalget foreslår en fortsatt adgang til fratakelse av den rettslige
handleevnen i økonomiske forhold, selv om umyndiggjøringsinstituttet
som sådan oppheves. Det foreslås dermed å videreføre gjeldende rett,
selv om terminologien endres. Utvalget foreslår videre at det skal
være adgang til delvis fratakelse av den rettslige handleevnen i
økonomiske forhold. Vergemålsutvalget foreslår dessuten å oppheve
bestemmelsene i helse- og sosiallovgivningen som gir adgang til
tvungen forvaltning av trygdeytelser mv. for blant annet personer
innlagt på institusjon. Utvalget mener at personer som er på institusjon,
ikke skal stilles i noen annen rettslig stilling enn andre.
Departementet foreslår – som utvalget – å lovfeste adgangen til
å frata en person den rettslige handleevnen i økonomiske forhold.
Departementet går inn for å videreføre den adgangen til full fratakelse
av den rettslige handleevnen i økonomiske forhold som i dag følger
av umyndiggjørelsesinstituttet. Departementet deler utvalgets syn
på at dette særlig vil kunne være et aktuelt tiltak overfor gruppen
aktive vergetrengende, da full fratakelse av handleevnen vil være det
eneste tiltaket som fullt ut kan hindre gjeldsstiftelse.
Departementet går videre inn for å følge opp Vergemålsutvalgets
forslag når det gjelder adgangen til delvis fratakelse av handleevnen
i økonomiske forhold. Dette innebærer en nyskapning i forhold til gjeldende
rett, som vil gjøre det mulig å opprette individtilpassede løsninger
som ligger mellom dagens alternativer umyndiggjøring og hjelpevergemål.
Departementet er videre kommet til at det fortsatt bør være adgang
til å frata den rettslige handleevnen i visse personlige forhold.
Behovet for slik fratakelse synes hovedsakelig å knytte seg til
spørsmål som, selv om de er av personlig karakter, samtidig har
mer eller mindre direkte betydning for personens økonomi. Dette
vil typisk gjelde søknader om forskjellige ytelser eller tjenester
fra det offentlige. Dersom vergen ikke kan gis kompetanse til å
fatte beslutninger i slike spørsmål i strid med den vergetrengendes
ønsker, kan resultatet være til skade for vedkommende ved at han
eller hun går glipp av ytelser eller tjenester som det klart ville
være gunstig for vedkommende å motta.
Departementet ser det som viktig at det fremkommer uttrykkelig
i lovteksten at et vergemål, herunder fratakelse av den rettslige
handleevnen, ikke kan omfatte kompetanse i særlig personlige forhold. All
personlig kompetanse vil med dette ikke kunne overføres til en stedfortreder.
Gjeldende vergemålslovgivning gir ikke adgang til samvergemål.
Utvalget foreslår å innføre samvergemål som en ny vergemålsform
på det økonomiske området. Etter forslaget skal verken vergen eller
den vergetrengende kunne inngå bindende disposisjoner alene. Alle avtaler
må derfor inngås i fellesskap.
Departementet foreslår å ikke følge opp utvalgets forslag om
innføring av samvergemål som en egen vergemålsform. Departementet
kan ikke se at det vil være noe nevneverdig praktisk behov for en
slik ordning, og er enig i en del av de innvendingene høringsinstansene
har pekt på.
Etter gjeldende rett beholder personer som umyndiggjøres, likevel
en viss «kjerne» av rettslig handleevne. Etter vergemålsloven kan
en umyndiggjort selv inngå avtale om å ta arbeid, og han eller hun
kan selv si opp denne avtalen. Videre rår den umyndiggjorte selv
over midler som er tjent ved egen virksomhet etter umyndiggjøringen,
eller som vergen eller andre har latt ham eller henne få til egen
rådighet.
Vergemålsutvalget foreslår i det vesentlige å videreføre den
rettstilstanden som følger av vergemålsloven om den umyndiges handleevne.
Utgangspunktet skal være at den som helt eller delvis er fratatt
rettslig handleevne, likevel beholder en del av sin disposisjonsrett,
«med mindre noe annet blir uttrykkelig bestemt».
Departementet støtter utvalgets forslag til regulering av «rest-handleevnen».
Etter departementets syn er det viktig å presisere at visse deler
av den rettslige handleevnen som hovedregel vil være i behold, til tross
for vedtak om fratakelse av handleevnen. Utvalgets forslag omfatter
disposisjoner knyttet til arbeidsavtaler, husholdning og oppfostring
og råderetten over egentjente midler. Departementet er enig i at
slike disposisjoner bør være omfattet av «rest-handleevnen».
Reglene om den lokale vergemålsmyndighetens organisering og funksjoner
finnes i dag hovedsakelig i vergemålsloven kapittel 3. Gjeldende
organisasjonsmodell bygger på at overformynderiene er kommunale
organer, hvor kommunene er ansvarlige for å dekke utgiftene til
overformynderiene. Det skal være ett overformynderi i hver kommune.
Høringen gir bred støtte til forslaget om en ny organisering
av overformynderiene. Ingen høringsinstanser tar til orde for å
videreføre dagens ordning uten endringer. En regionalisering av
ansvaret for oppgaven støttes også av flertallet av høringsinstansene.
Det samme gjelder ønsket om økt profesjonalisering og kompetanseheving.
I tillegg understreker mange av høringsinstansene behovet for tilstrekkelig nærhet
og at organiseringen sikrer nødvendig tillit. Flertallet av høringsinstansene
støtter en ny statlig organisering av oppgavene på vergemålsområdet.
En ny kommunal organisering får imidlertid også betydelig støtte.
Departementet mener i likhet med utvalget at man ikke bør videreføre
ordningen med valgte, ulønnede overformyndere. Spørsmålet blir da
om kommunene fortsatt skal ha ansvaret for oppgaven som lokal vergemålsmyndighet,
i så fall som en ordinær kommunal oppgave som løses av kommunalt
ansatte, eller om ansvaret skal overføres til staten.
Departementet har kommet til at oppgaven som lokal vergemålsmyndighet
ikke bør legges til kommunene. Departementet har kommet til at fylkesmannen
vil være best egnet til å ivareta oppgaven som lokal vergemålsmyndighet.
Etter departementets syn er det nødvendig med en relativt omfattende
grad av regionalisering for å kunne oppnå den kompetansehevingen
og profesjonaliseringen som er nødvendig på området. Fylkesmannen
anses godt egnet til å rekruttere og bevare nødvendig kompetanse
på det juridiske og økonomiske området. Fylkesmannen har som følge
av sin øvrige oppgaveportefølje også kompetanse på andre områder
med relevans for vergemål.
I dag er det fylkesmannen som er sentral vergemålsmyndighet.
Fylkesmannen er overordnet organ for overformynderiene.
På bakgrunn av forslaget om at oppgaven som lokal vergemålsmyndighet
legges til fylkesmannen, vil det etter Justisdepartementets mening
være naturlig at det opprettes en samlet klage- og tilsynsfunksjon for
hele landet.
Justisdepartementet er ansvarlig fagdepartement. Det synes av
den grunn naturlig at oppgaven legges til et organ som er direkte
underlagt Justisdepartementet. Departementet anser det verken nødvendig eller
hensiktsmessig å opprette et nytt organ for oppgaven. Det vil imidlertid
være en viktig målsetting å bygge opp en høy vergemålsfaglig kompetanse
til å håndtere klage- og tilsynsoppgavene. Det foreslås at myndigheten
til å utpeke hvilket organ som skal ha oppgaven som sentral vergemålsmyndighet,
legges til Kongen. Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet.
Beslutning om umyndiggjøring treffes etter gjeldende lovgivning
av retten etter reglene i umyndiggjørelsesloven. Selve vergeoppnevningen
skjer etter reglene i vergemålsloven, som bestemmer at vergen som
hovedregel oppnevnes av skifteforvalteren (tingrettsdommeren) og
overformynderne i fellesskap. Har overformynderiet fast formann,
trer han eller hun i stedet for skifteforvalteren.
Oppnevning av hjelpeverge er regulert i vergemålsloven.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at vergen
skal oppnevnes av overformynderiet, det vil si fylkesmannen i departementets
lovforslag.
Etter gjeldende rett er det en plikt å påta seg vervet som verge.
Man kan bare nekte å bli oppnevnt som verge dersom et av unntakene
i vergemålsloven kommer til anvendelse. I prinsippet skal det en
del til før man kan nekte å la seg oppnevne som verge.
Departementet er enig med utvalget i at det bør være frivillig
å bli oppnevnt som verge.
Departementet foreslår – som utvalget – at det avgjørende kriteriet
for å kunne bli oppnevnt som verge, er at personen er «egnet». Et
slikt kriterium gir fylkesmannen en fleksibilitet i valget av verge.
Lovforslaget innebærer at vergemålet skal tilpasses den vergetrengendes
behov.
Gjeldende vergemålslov har ikke noe krav om at den som skal oppnevnes
som verge, skal legge frem en politiattest.
Vergemålsutvalget foreslår at den som skal oppnevnes som verge
for en mindreårig, må legge frem en politiattest som skal vise om
vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller dømt for brudd
på bestemte straffebud i straffelovens kapittel om seksualforbrytelser.
Utvalget foreslår at den som er ilagt forelegg eller dømt for slike
forhold, ikke skal kunne oppnevnes som verge for en mindreårig.
Etter departementets syn bør det i utgangspunktet være tilstrekkelig
med en regel som krever at politiattest skal fremlegges der vergen
ikke er blant den vergetrengendes nærstående. Samtidig ser departementet
grunn til å presisere at om oppnevningen av vergen haster, så kan
dette skje selv om attest ikke er innhentet.
Departementet er enig med utvalget i at det er behov for politiattest
ved oppnevning av verger for mindreårige, men foreslår at regelen
gis anvendelse også for dem som skal være verger for voksne personer.
Departementet foreslår at det skal innhentes en uttømmende og
utvidet, men avgrenset attest. Departementet foreslår at attesten
avgrenses til seksuallovbrudd og økonomisk kriminalitet, og at det
presiseres nærmere i forskrift hvilke straffebud som skal omfattes
av politiattesten.
Etter gjeldende rett har overformynderiene adgang til å engasjere
faste personer til å ta på seg vergeoppdrag. Vergemålsloven har
ikke noen regel som uttrykkelig sier dette, men det er heller ikke
noen regel i loven som er til hinder for at en person er verge eller
hjelpeverge for flere personer. Vergen vil også kunne gis betaling
for arbeidet.
Departementet foreslår – i samsvar med utvalgets lovforslag –
en bestemmelse om faste verger i lovforslaget. Høringen viser at
mange overformynderier vurderer det slik at en ordning med faste
verger vil gjøre det enklere å få tak i kompetente og egnede verger.
Departementet deler denne vurderingen.
Vergen har etter vergemålsloven krav på å få dekket «nødvendige
utlegg». Av samme bestemmelse fremgår det at vergen også kan få
dekket tapt arbeidsfortjeneste eller få vederlag for arbeidet som verge
«i den utstrekning det er rimelig». Om vergen skal få kompensasjon
for tapt arbeidsfortjeneste eller vederlag for arbeidet, er med
andre ord overlatt til overformynderiets skjønn. Det foreligger
ingen generelle retningslinjer for den skjønnsmessige vurderingen,
og etter de opplysninger Vergemålsutvalget har innhentet, er praksis
meget varierende.
Departementet ser det som klart at en oppnevnt verge bør få dekket
de utgifter han eller hun har i forbindelse med utføringen av vergeoppdraget.
Departementet er derfor enig med utvalget i at gjeldende rett bør
videreføres på dette punktet. Departementet støtter utvalgets forslag
om at verger som hovedregel skal ha krav på godtgjøring, men at
det skal gjelde et unntak for nære familiemedlemmer. I og med at
departementet går inn for at det er den vergetrengende selv som
i utgangspunktet skal dekke vergens godtgjøring, må det for de fleste
tilfeller antas at nære familiemedlemmer ikke vil være interessert
i godtgjøring. Departementet mener også at det må kunne legges til
grunn at mange pårørende ønsker å ta seg av sitt vergetrengende
familiemedlem uten at de forventer å få noen betaling for det. Det
bør likevel være rom for unntak. Enkelte vergeoppdrag er så langvarige
eller krevende at det er rimelig at også nære familiemedlemmer gis
en viss godtgjøring. Departementet er enig med utvalget i at det
i utgangspunktet er den vergetrengende selv som skal dekke vergens godtgjøring.
De generelle reglene om vergens oppgaver og kompetanse i gjeldende
vergemålslov får anvendelse både for foreldre som er verger for
sine barn, og oppnevnte verger.
Vergemålsutvalget mener at en ny vergemålslov bør bygge videre
på det regelverket som i dag er gitt i vergemålsloven, men foreslår
samtidig enkelte endringer i en del av bestemmelsene.
Departementet støtter utvalgets forslag om at kapitlet om vergers
oppgaver mv. skal gjelde generelt for alle verger. Departementet
mener dette vil kunne gi en bedre oversikt og klarhet i lovverket
enn det som er tilfellet etter dagens regler.
Departementet er enig med utvalget i at det kan være hensiktsmessig
å ha en innledende bestemmelse som fastslår at vergens oppgave,
innenfor rammen av mandatet, er å ivareta interessene til den som
er under vergemål.
Departementet er videre enig med utvalget i at mandatet samtidig
skal være bestemmende for på hvilke områder vergen kan treffe bindende
disposisjoner på vegne av den som er under vergemål, og at loven
bør ha en egen bestemmelse om vergens kompetanse. Departementet
støtter dessuten forslaget om at det uttrykkelig skal fremgå av
loven at den som har fått oppnevnt verge, og har den rettslige handleevnen i
behold, på egen hånd kan foreta rettslige handlinger og på visse
vilkår tilbakekalle disposisjoner foretatt av vergen. Etter departementets
syn er dette en viktig presisering blant annet av hensyn til å fjerne
eventuell tvil om kompetansen til den som er under vergemål med
den rettslige handleevnen i behold.
Departementet støtter utvalgets forslag om at den som er under
vergemål, uansett om den rettslige handleevnen er fratatt eller
ikke, så vidt mulig skal bli hørt før vergen treffer beslutninger
av større betydning. Etter departementets syn vil det være en klar forbedring
i forhold til gjeldende vergemålslov at dette fremkommer uttrykkelig,
og at dette skal gjelde både for personer som har den rettslige
handleevnen i behold, og for personer som er fratatt den rettslige handleevnen.
For mindreårige gjelder det særskilte regler om medinnflytelse.
Vergens kompetanse og oppgaver må ses i sammenheng med reglene
om overformynderiets forvaltning av eiendelene til den som er under
vergemål. I vergemålsloven kapittel 5 om vergers rådighet og plikter
fremgår det at vergen skal sørge for at midler som skal styres av
overformynderiet, blir sendt til overformynderiet. Penger som ikke
skal forvaltes av overformynderiet, og som vergen heller ikke må
ha i en kasse til utbetalinger, skal vergen sette inn i bank på
den umyndiges navn.
Vergemålsutvalget forslag innebærer i all hovedsak en videreføring
av gjeldende rett når det gjelder bestemmelsene om vergens forvaltning
og disponering av midler og forholdet til overformynderiets forvaltning.
På enkelte punkter foreslår imidlertid utvalget noen mindre endringer
og presiseringer.
Departementet støtter hovedtrekkene i utvalgets forslag til regulering
av vergens forvaltning og disponering av midlene og eiendelene til
den som er under vergemål. Departementets lovforslag er også på
flere punkter en videreføring av gjeldende rett etter vergemålsloven.
I forhold til enkelte av utvalgets forslag foreslår departementet
imidlertid enkelte endringer.
Etter departementets syn er det vesentlig at også de som er under
vergemål, kan delta i forskjellige aktiviteter, reiser, osv. på
tilnærmet samme vilkår som andre. Formålet med endringen er derfor
å sikre at bruken av midler kan stå i forhold til den vergetrengendes
inntekter og formue, eventuell tidligere livsførsel og egne ønsker.
Om den vergetrengendes økonomi tillater det, skal det ikke settes
strengere krav til den vergetrengendes bruk enn til andres bruk.
Forslaget åpner imidlertid ikke for kortsiktig eller ekstravagant
bruk.
Etter gjeldende rett må en verge ha overformynderiets samtykke
for å kunne foreta disposisjoner i visse økonomiske forhold. Avhendelse
av fast eiendom som tilhører den umyndige, krever enstemmig samtykke
av overformynderiet. Etter vergemålsloven krever også en rekke andre
disposisjoner knyttet til fast eiendom overformynderiets samtykke.
Videre fremgår det av vergemålsloven at vergen som hovedregel ikke
har adgang til å stifte gjeld for den umyndige eller å pantsette
hans eller hennes eiendeler uten overformynderiets samtykke.
Departementet støtter langt på vei utvalgets lovforslag når det
gjelder krav om samtykke fra den lokale vergemålsmyndigheten for
visse disposisjoner (det vil si fylkesmannen etter departementets
lovforslag). Dette innebærer at departementet på de fleste punktene
i lovforslaget går inn for en videreføring av gjeldende rett etter
vergemålsloven kapittel 5. Departementet foreslår likevel visse
endringer og presiseringer i enkelte av bestemmelsene i lovforslaget, blant
annet på bakgrunn av innspill fra høringsinstansene.
Reglene om vergemålsmyndighetens forvaltning av finansielle eiendeler
er begrunnet i ønsket om å bidra til en trygg forvaltning for mindreårige
og voksne som ikke kan ivareta dette selv.
Forvaltningen av umyndiges midler skjer etter en lovfastsatt
arbeidsdeling mellom overformynderiet der den umyndige bor, og den
umyndiges verge. Mens umyndiges realaktiva, det vil si fast eiendom og
løsøre, forvaltes av vergen under tilsyn av overformynderiet, bestemmer
vergemålsloven at umyndiges finansielle midler som hovedregel forvaltes
av overformynderiet. Overformynderiets forvaltningsplikt inntrer
når kapitalmidlene overstiger 75 000 kroner. Når beløpsgrensen er
overskredet, gjelder overformynderiets forvaltningsplikt for den
vergetrengendes finansielle eiendeler i sin helhet.
Vergemålsutvalget foreslår å videreføre den arbeidsdelingen mellom
overformynderi og verge som dagens vergemålslov bygger på. Forvaltningen
av vergetrengendes finansielle eiendeler i regi av overformynderiet
foreslås imidlertid endret. Et samlet utvalg foreslår å innføre
en ordning med sentralisert fellesforvaltning av de vergetrengendes
finansielle eiendeler. Forslaget om å sentralisere forvaltningen er
begrunnet i behovet for en mest mulig profesjonell, kostnadseffektiv
og enhetlig forvaltning hvor alle vergetrengende oppnår samme avkastning.
Departementet går inn for en sentralisert forvaltning av vergetrengendes
midler, slik utvalget har foreslått. Begrunnelsen for dette er hensynet
til at vergetrengende bør være garantert lik avkastning uansett
hvilket distrikt man hører under.
Etter departementets syn kan en forvaltning i regi av Folketrygdfondet
være en god løsning. Departementet vil arbeide videre med dette
alternativet, og kommer eventuelt tilbake til Stortinget med forslag om
en slik forvaltningsmodell. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at dagens forvaltningsmodell med individuell forvaltning beholdes
inntil videre, men likevel slik at kompetanseforholdene endres.
Etter gjeldende vergemålslov skal overformynderiet forvalte «den
umyndiges penger, bankinnskott, obligasjoner, andre pengekrav, livspoliser,
aksjer og andre andeler i selskaper med begrenset ansvar». Denne
hovedregelen om overformynderiets forvaltning gjelder så langt ikke
annet følger av lov eller annen gyldig bestemmelse.
Departementet foreslår en noe annen tilnærming enn utvalget når
det gjelder reguleringen av midler som skal forvaltes av vergemålsmyndigheten
(fylkesmannen etter departementets lovforslag), og definisjonen
av finansielle eiendeler.
Departementet foreslår at kapittel 7 utvides til generelt å gjelde
eiendeler som skal forvaltes av vergemålsmyndigheten. Departementet
mener videre at det kan anføres gode grunner for å foreta en oppjustering
av beløpsgrensen, og da særlig med henblikk på den generelle samfunns-
og velstandsutviklingen som har vært siden beløpet sist gang ble
endret. Etter departementets syn kan det også være hensiktsmessig
å knytte beløpet for eksempel til folketrygdens grunnbeløp slik
at beløpet blir justert automatisk. Dette kan det være aktuelt å
fastsette i forskrift.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke skal gjelde
noen annen beløpsgrense for mindreårige under vergemål enn for voksne
under vergemål.
Dagens regelverk inneholder få bestemmelser som sikrer en effektiv
kartlegging og registrering av midler tilhørende personer som er
eller skal settes under vergemål. Utgangspunktet er at det påhviler
vergen å melde fra til overformynderiet hvis den mindreårige eller
den umyndiggjorte har midler som skal forvaltes av overformynderiet.
Utvalget er av den mening at dagens rutiner for registrering
og rapportering til overformynderiene av midler tilhørende umyndige
og hjelpevergetrengende, er mangelfulle.
Departementet ser det som viktig at finansielle eiendeler som
eies av mindreårige og voksne under vergemål, fortsatt sikres ved
forvaltning av vergemålsmyndigheten (fylkesmannen etter departementets
lovforslag). Men for å oppnå en effektiv forvaltning er det behov
for bedre regler og rutiner for å sikre at de midlene som etter
loven skal forvaltes av vergemålsmyndigheten, faktisk registreres
og rapporteres. Departementet foreslår derfor å følge opp bestemmelsen
utvalget har foreslått. Departementet er enig i at det bør innføres
en melde- og opplysningsplikt for offentlige forvaltningsorganer,
finansinstitusjoner, fondsforvaltningsselskaper, verdipapirregistre
og vergen. Formålet med innføringen av en melde- og opplysningsplikt,
er å søke å håndtere problemet etter dagens regelverk med at midler
enkelt kan unndras fylkesmannens forvaltning.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at vergen
og vergemålsmyndigheten (fylkesmannen) etter begjæring skal kunne
få innsyn i ligningen og selvangivelsen. Innsynsretten innebærer
en endring i forhold til gjeldende rett.
Departementet er av den oppfatning at innsyn i ligningen og selvangivelsen
bør begrenses til de tilfellene hvor det foreligger saklig grunn
for det. Det er på det rene at vergemålsmyndighetene vil ha et begrunnet
behov for innsyn ved opprettelsen av vergemål. Men behovet kan også
oppstå senere. Hjemmelen for innsyn er derfor begrenset til de tilfellene
der innsyn er nødvendig for vergemålsmyndighetens løsning av sine
oppgaver.
Etter gjeldende rett er det domstolene som treffer avgjørelse
om umyndiggjøring. Rettens saksbehandling i disse sakene reguleres
delvis i umyndiggjørelsesloven og delvis i den alminnelige prosesslovgivningen.
Ved opprettelse av hjelpevergemål og oppnevning av hjelpeverge
har overformynderiet avgjørelseskompetanse. Fremgangsmåten ved disse
avgjørelsene er imidlertid i liten grad særlig regulert.
I saker om fratakelse av handleevnen mener Vergemålslovutvalget
at det fremdeles er behov for særlige saksbehandlingsregler for
rettens behandling av sakene. Utvalget foreslår imidlertid å redusere
omfanget noe i forhold til det som gjelder i dag. I tillegg foreslås
det at de alminnelige reglene i rettergangslovgivningen skal gjelde
som et supplement. Også for saksbehandlingen i overformynderiene
foreslår utvalget at det gis særlige saksbehandlingsregler.
Departementet er enig i at det bør foreslås enkelte særlige regler
for vergemålsmyndighetens saksbehandling. Departementet er videre
enig i at det fremdeles er et behov for en del egne prosessregler
i vergemålssaker som skal behandles av domstolene.
Skifteforvalteren og overformynderiet treffer i fellesskap beslutningen
om vergemål og oppnevningen av hjelpeverge i tilfeller der den som
settes under vergemål beholder den rettslige handleevnen.
Vergemålsutvalgets forslag er et stykke på vei en videreføring
av gjeldende rett.
Departementet mener at kompetansen til å opprette vergemål bør
ligge hos den lokale vergemålsmyndigheten, det vil si fylkesmannen
etter departementets lovforslag. Ordningen med at oppnevningen av
hjelpeverge skal skje i samarbeid med skifteforvalteren/domstolen
faller derved bort etter lovforslaget.
Departementet går også inn for at en norsk statsborger som er
bosatt i utlandet, i særlige tilfeller bør kunne settes under vergemål
i Norge. Avgjørende for vurderingen har vært at det synes å foreligge
et praktisk behov for en slik regel.
Hvem som kan fremsette begjæring om umyndiggjøring, fremgår i
dag av umyndiggjørelsesloven. Kompetansen til å begjære oppnevning
av hjelpeverge følger av vergemålsloven. I begge tilfeller kan vedkommende
selv begjære seg satt under vergemål. Det kreves da at han eller
hun er myndig. Videre kan ektefelle, slektninger i opp- eller nedstigende
linje, søsken eller likeså nær besvogrede fremsette en slik begjæring.
For de tilfeller at vedkommende er umyndig, har også vergen en slik
rett. Begjæring kan også fremsettes av fylkesmannen og overformynderiet. Ved
oppnevning av hjelpeverge har ansvarshavende lege eller tilsynslege
ved helseinstitusjonen der vedkommende er innlagt, også begjæringskompetanse.
Vergemålsutvalget foreslår i det vesentlige en videreføring av
dagens regler om hvem som kan fremsette begjæring om vergemål.
Departementet deler langt på vei utvalgets syn i spørsmålet om
hvem som skal ha rett til å begjære en person satt under vergemål.
Etter departementets oppfatning bør imidlertid også tilsynslege
og behandlende lege ved helseinstitusjonen der vedkommende er innlagt,
fortsatt ha rett til å begjære vergemål. Det synes å være et behov
for en slik regel som ikke fullt ut dekkes ved en regel om meldeplikt.
Departementet slutter seg til forslaget om ikke lenger å la besvogrede
være omfattet av den kretsen av personer som kan begjære vergemål.
Det synes ikke å være et særskilt behov for at denne gruppen fortsatt
skal ha en slik rett.
Vergemålsloven regulerer i liten grad saksbehandlingen hos overformynderiet
og må suppleres med de krav til saksbehandlingen som følger av de alminnelige
reglene i forvaltingsloven. Utvalget har foreslått enkelte særlige
saksbehandlingsregler for avgjørelsen om å opprette vergemål i vergemålsloven.
Utvalget foreslår særlige regler for å sikre et tilstrekkelig
grunnlag for overformynderiets avgjørelse, regler om forhåndsvarsel
og regler om klage.
Departementet slutter seg i det alt vesentlige til vergemålsutvalgets
forslag om nye regler for å sikre at saken blir godt nok opplyst.
Departementets forslag til ny vergemålslov innebærer at vergemålet
skal tilpasses den enkeltes behov i større utstrekning enn etter
nåværende lov. Dette stiller krav til fylkesmannens mulighet for
å sørge for sakens opplysning. Departementet mener at en samtale
forut for beslutningen om vergemål er en viktig rettssikkerhetsgaranti.
Departementet slutter seg i det vesentlige til utvalgets forslag
om unntak for taushetsplikt for ansatte i helse- og sosialtjenesten.
Departementet går imidlertid inn for å følge opp innspillet fra
høringen om at også ansatte i barneverntjenesten skal kunne gi opplysninger
til fylkesmannen uten å være hindret av taushetsplikten.
Taushetsplikten verner imidlertid sentrale verdier for den det
gjelder. Det er derfor etter departementets vurdering ikke ønskelig
å gjøre unntaket videre enn nødvendig.
Etter umyndiggjørelsesloven kan retten treffe en midlertidig
avgjørelse om vergemål dersom en utsettelse kan komme vedkommende
til skade eller det er fare for vedkommendes velferd. En slik beslutning treffes
av rettens leder alene hvis det ikke er tid til å innkalle de øvrige
medlemmene. Når det er truffet beslutning om foreløpig vergemål,
skal saken fremmes til ordinær behandling snarest.
Departementet mener at den lokale vergemålsmyndigheten bør kunne
treffe midlertidig vedtak om vergemål inntil det foreligger endelig
avgjørelse i saken. Betydelig skade og ulempe kan avverges ved at vedtaket
treffes hurtig. Departementet foreslår derfor at fylkesmannen gis
kompetanse til å treffe midlertidige avgjørelser der det er nødvendig.
Etter gjeldende rett treffes en avgjørelse om umyndiggjøring
av tingretten ved kjennelse.
Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett ved at spørsmål
om fratakelse av en persons rettslige handleevne fortsatt skal behandles
av domstolene.
Departementet finner det klart at fratakelsen av den rettslige
handleevnen bør besluttes av retten. Det betydelige inngrepet i
den personlige autonomien som dette innebærer, tilsier en rettslig
behandling med de rettssikkerhetsgarantier som da følger.
Etter gjeldende rett er det full offentlighet om hvem som er
umyndiggjort.
Utvalget går inn for at vergemål med full eller delvis fratakelse
av den rettslige handleevnen fortsatt skal offentliggjøres. Forslaget
begrenser likevel offentligheten noe i forhold til det som gjelder
i dag.
Departementet følger med enkelte endringer opp utvalgets forslag.
Departementet er i likhet med Vergemålsutvalget kommet til at det
ikke lenger kan anses nødvendig å kunngjøre fratakelse av den rettslige handleevnen
i Norsk Lysningsblad og i aviser. Dette er begrunnet dels med personvernhensyn
og dels med at andre former for kunngjøring og oppbevaring av opplysninger
antas å være mer effektive i dagens samfunn.
Etter gjeldende norsk rett er det ikke klart om det kan opprettes
fullmakter som skal være i kraft etter at fullmaktsgiverens mentale
kapasitet er blitt så redusert at han eller hun selv ikke lenger
kan inngå rettslig bindende disposisjoner på de områder fullmakten gjelder.
Vergemålsutvalget foreslår en ordning med fremtidsfullmakter
som skal tre i kraft når fullmaktsgiveren på grunn av sinnslidelse,
herunder demens, eller alvorlig svekket helbred ikke er i stand
til å ivareta sine interesser innen de områder som omfattes av fullmakten.
Reglene foreslås inntatt som et eget kapittel i ny vergemålslov.
Departementet mener at Vergemålsutvalgets forslag bør følges
opp. Etter departementets syn er det behov for et privatrettslig
alternativ til vergemålsordningen, som vil legge til rette for utøvelse
av selvbestemmelsesrett over eget privatliv for fremtidige situasjoner
der man ikke lenger er i stand til å treffe beslutninger. I høringen
har departementet mottatt synspunkter som bekrefter at det må antas
å ville være interesse for en slik ordning.
Departementet går inn for å plassere reglene om fremtidsfullmakter
i et eget kapittel i ny vergemålslov. Departementet ser det som
mest hensiktsmessig at reglene finnes i sammenheng med reglene om
vergemål.
Vergemålsutvalget foreslår at en fremtidsfullmakt skal kunne
omfatte de samme økonomiske og personlige forhold som et vergemål.
Fullmaktsgiveren skal kunne velge om fullmakten skal være generell
eller mer begrenset, og om det skal utpekes én eller flere fullmektiger.
Det foreslås at om en fremtidsfullmakt omfatter personlige forhold,
så skal fremtidsfullmakten omfatte avgjørelser i medhold av pasientrettighetsloven
og lignende lover hvis ikke noe annet er bestemt i fullmakten. Fullmektigen
skal i så fall regnes som pårørende med prioritet foran vergen. I
andre personlige spørsmål forutsetter utvalget at de samme begrensninger
skal gjelde med hensyn til hvilken myndighet som kan overføres til
fullmektigen som de som gjelder for vergen, men det foreslås ikke
å lovfeste disse.
Departementet har kommet til at Vergemålsutvalgets forslag i
hovedtrekk bør følges opp. Ettersom grunnlaget for fremtidsfullmakter
er vern om fullmaktsgiverens selvbestemmelsesrett, er det naturlig at
det som hovedregel overlates til fullmaktsgiveren å bestemme det
nærmere innholdet i fullmakten. Departementet er enig med utvalget
i at fremtidsfullmakter bør kunne omfatte både økonomiske og personlige
forhold.
Departementet har kommet til at det bør lovfestes en adgang til
frivillig stadfesting av fremtidsfullmakter. Departementet er i
likhet med flere av høringsinstansene opptatt av at fremtidsfullmakter
må inngi tilstrekkelig tillit hos tredjepersoner for at rettsinstituttet
skal fungere etter sin hensikt. Etter departementets syn er det
derfor behov for en adgang til å be fylkesmannen stadfeste at en
fremtidsfullmakt er trådt i kraft.
Departementet foreslår at fullmakten ikke kan gjøres ugjenkallelig.
Ettersom det kan gå lang tid mellom opprettelsen og ikrafttredelsen
av en fremtidsfullmakt, med de muligheter for endring av tillitsforholdet
mellom fullmaktsgiveren og fullmektigen som dette innebærer, anser
departementet det klart at et løfte om ikke å tilbakekalle fullmakten
må være uforpliktende.
Vergemålsutvalget foreslår ingen regulering av vergemålsmyndighetens
kompetanse i internasjonale forhold eller regler om lovvalg.
Departementet foreslår å lovfeste regler om fylkesmannens myndighet
i internasjonale forhold og om lovvalg etter mønster av de finske
reglene.
Det er uklart i norsk rett om alminnelige fullmakter beholder
sin virkning etter at fullmaktsgiverens mentale kapasitet har blitt
så redusert at han eller hun må anses å ha tapt sin rettslige handleevne.
Vergemålsutvalget foreslår å endre avtaleloven § 22 slik at fullmakter
skal beholde sin virkning hvis fullmaktsgiveren settes under vergemål,
såfremt vergemålet ikke medfører formell fratakelse av rettslig handleevne.
Departementet har kommet til at det bør lovfestes i avtaleloven
§ 22 at alminnelige fullmakter mister sin virkning når fullmaktsgiverens
mentale kapasitet er blitt så redusert at han eller hun ikke selv
kan inngå rettslig bindende disposisjoner. Etter departementets syn
er det behov for en avklaring av rettstilstanden på dette punktet.
Vergemålsutvalget foreslår at skriftlige fullmakter til kredittinstitusjon
eller annen tredjeperson om å betale løpende betalinger for fullmaktsgiveren
skal beholde sin gyldighet etter at fullmaktsgiveren på grunn av
alvorlig sinnslidelse eller svekket helbred har blitt ute av stand
til å ivareta sine interesser. Forslaget skal bare omfatte disposisjoner
av løpende karakter. Utvalget antar at bestemmelsen vil fange opp de
fleste praktiske tilfellene der pårørende disponerer på vegne av
en annen person.
Departementet ser at det er et praktisk behov for å gjøre visse
unntak fra utgangspunktet om at alminnelige fullmakter mister sin
virkning når fullmaktsgiveren mister sin rettslige handleevne. Når
det gjelder dagligdagse økonomiske anliggender, er misbruksfaren
mindre, og det bør legges til rette for enklere løsninger. Hensynet
til både fullmaktsgiveren og tredjepersoner kan tale for at slike
forhold bør kunne håndteres som før også når fullmaktsgiverens mentale
kapasitet er redusert.
Departementet går på denne bakgrunn inn for at visse skriftlige
fullmakter til løpende betalinger skal beholde sin virkning etter
at fullmaktsgiverens mentale kapasitet er blitt redusert, men går
inn for å gjøre regelen mer begrenset enn det utvalget har foreslått. Departementet
ser visse betenkeligheter med en regel om at alle slags skriftlige
fullmakter om løpende betalinger skal fortsette. En slik fullmakt
kan være gitt ut fra forutsetninger som ikke lenger er til stede.
Det kan også etter hvert være uheldig at fullmakten løper videre
i en ny livssituasjon for fullmaktsgiveren. I slike tilfeller får
man et spørsmål om hvordan fullmaktsforholdet skal kunne avsluttes,
og det kunne være omstendelig dersom det måtte oppnevnes en verge
for å få avsluttet betalingen. I tillegg foreslår departementet
en regel om legalfullmakt for pårørende til en viss representasjon,
som antas å ville dekke en del av de behov regelen om skriftlige
fullmakter til tredjepersoner ellers ville ha betydning for.
På denne bakgrunn foreslår departementet en regel om fortsatt
gyldighet av løpende fullmakter som begrenses til skriftlige fullmakter
til finansinstitusjoner. Dette vil typisk gjelde faste betalingsoppdrag
til banker, som avtalegiro mv. Departementet antar at slike betalingsoppdrag
ofte vil gjelde mer dagligdagse, nødvendige økonomiske disposisjoner
enn tilfellet kan være for skriftlige fullmakter til tredjepersoner.
De kan for eksempel gjelde betaling av husleie eller nedbetaling
av lån.
Vergemålsutvalget drøfter i utredningen om pårørende bør gis
en lovfestet formell kompetanse – en legalfullmakt – til å representere
et familiemedlem som mangler evnen til å ivareta sine anliggender. Vergemålsutvalget
avviser imidlertid å innføre en slik ordning i norsk rett.
Etter departementets syn er det derimot behov for en regel om
representasjonsrett for pårørende i tillegg til regler om at fremtidsfullmakter
og visse skriftlige fullmakter skal gjelde etter at fullmaktsgiveren
har mistet handleevnen. Det må antas at mange ikke har noe gjennomtenkt
forhold til formaliteter knyttet til fremtidig tap av rettslig handleevne,
og derfor ikke vil sørge for å opprette skriftlige fullmakter. Departementet
antar på denne bakgrunn at det er behov for at pårørende kan håndtere
dagligdagse økonomiske anliggender uten skriftlig fullmakt fra vedkommende person.
Departementet foreslår at fullmakten gjøres meget snever, slik
at den bare omfatter strengt nødvendige disposisjoner som gjelder
bolig og dagligliv. Pårørende foreslås gitt kompetanse i en prioritert
rekkefølge, slik at ektefelle/samboer kommer først, deretter barn
og så barnebarn osv. Dette stenger ikke for at flere nærstående,
typisk barn, vil kunne opptre samtidig på grunnlag av legalfullmakten.
Med mindreårige fornærmede eller etterlatte menes fornærmede
eller etterlatte under 18 år. Mindreårige fornærmede og etterlatte
har som utgangspunkt de samme straffeprosessuelle rettighetene som
voksne.
Normalt vil den som har foreldreansvaret, utøve de straffeprosessuelle
rettighetene på den mindreåriges vegne. Avgjørelser vedrørende en
mindreårig som fornærmet eller etterlatt i en straffesak skal treffes
ut fra den mindreåriges interesser og behov. Barnets egne oppfatninger
skal tillegges vekt i takt med aldersutviklingen. Selv om rettighetene
utøves av den mindreåriges foreldre, tilhører rettighetene den mindreårige.
Det følger av vergemålsloven at vergen opptrer på en umyndiggjort
persons vegne når han eller hun ikke kan dra omsorg for seg selv.
Det gir vergen kompetanse til også å være rettslig stedfortreder
på det personlige området. Det er derfor vergen som utøver de prosessrettighetene
som tilkommer en umyndiggjort fornærmet eller etterlatt.
Departementet foreslår at vergen som en hovedregel skal representere
den som er under 18 år. Men en fornærmet eller etterlatt i alderen
fra 15 til 18 år skal kunne utøve rettighetene selv, dersom de ønsker det.
Velger en mindreårig fornærmet eller etterlatt å selv utøve sine
straffeprosessuelle rettigheter, kan ikke vergen samtidig utøve
de samme rettighetene.
Departementet foreslår videre at vergen skal utøve de rettighetene
som tilkommer voksne som er uten rettslig handleevne.
Lovforslaget innebærer omfattende endringer av organiseringen
av vergemålsmyndigheten på alle nivåer.
Behovet for egne overgangsbestemmelser om avløsningen av de valgte
overformynderne må vurderes i forbindelse med vedtaket om ikraftsetting
av loven.
Forslaget om at oppgavene skal legges til fylkesmannen, innebærer
en økt profesjonalisering, og dermed er det ikke behov for skifteforvalterens
(tingrettsdommerens) medvirkning i de sakene som etter dagens lov
skal avgjøres av overformynderiet og skifteforvalteren i fellesskap.
Dette vil redusere tingrettenes arbeid. Videre foreslås det at retten
kan treffe beslutning om delvis fratakelse av den rettslige handleevnen.
Dette vil antakelig innebære at det blir noen flere saker for domstolene.
Samlet sett antar departementet likevel at omfanget av oppgavene
for domstolene i liten grad blir endret.
Kostnadene etter vergemålsloven er i dag knyttet til overformynderienes,
fylkesmannens, Justisdepartementets og til dels domstolenes og enkelte
lønnede vergers arbeid med vergemålssakene.
Samlet sett har Justisdepartementet kommet til at vergemålsreformen
vil innebære om lag 165 mill. kroner i brutto årlige kostnader.
Dette beløpet vil kunne reduseres med om lag 60 mill. kroner om
eksisterende ressursbruk trekkes ut fra kommunene. Netto årlig merbehov
antas å være om lag 105 mill. kroner.
I tillegg vil det påløpe kostnader til en omorganiseringsprosess.
Dette er beregnet til 42 mill. kroner. Dette omfatter blant annet
en prosjektorganisasjon, midler for å sikre kunnskapsoverføring,
arkivkostnader og tilpasning av IKT-verktøyene i vergemålsmyndigheten
og informasjonstiltak.
Merutgiftene vil bli vurdert i den ordinære budsjettprosessen.
Loven vil ikke bli satt i kraft før det er satt av tilstrekkelige
midler til dette i budsjettet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan
Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til Prop. 4 L (2009–2010) og Ot.prp. nr. 110 (2008–2009),
som med utgangspunkt i NOU 2004:16 Vergemål, foreslår en ny lov
om vergemål. Komiteen ser et klart behov for oppdatering
av regelverket på dette området, for å ivareta rettssikkerheten
og integriteten til de som er satt under vergemål. Lovforslaget
gir rom for mer moderne problemstillinger knyttet til endrede familiemønstre,
bedre offentlige velferdsordninger, helt andre former for kommersielt press
mot enkeltpersoner, samt den økte bevisstheten om behovet for vern
av svake gruppers rettigheter både i Norge og ellers i verden.
Komiteen er særlig opptatt av at vergemål etter
forslaget skal individtilpasses, og at man nå går bort fra det tradisjonelle
tosporede systemet. Vergemålet vil bli skreddersydd for den enkeltes
behov, og gi økt selvbestemmelsesrett, integritet og rettssikkerhet. Komiteen vil
også framheve videreføringen og tydeliggjøringen av det minste middels
prinsipp, som innebærer at det ikke skal gripes inn i den enkeltes
selvbestemmelsesrett i større utstrekning enn det som i det enkelte
tilfellet er nødvendig. Komiteen vil også understreke
at medinnflytelse for den som er satt under vergemål er tungt vektlagt
i lovforslaget, blant annet gjennom at den som er under vergemål, uansett
om den rettslige handleevnen er fratatt eller ikke, så vidt mulig
skal bli hørt før vergen treffer beslutninger av større betydning.
I tillegg gjelder særskilte regler for mindreårige.
Komiteen viser til forslaget til ny representasjonslov
for enslige mindreårige asylsøkere i NOU 2004:16, og ser frem til
at regjeringen vil legge frem forslag til representasjonslov i løpet
av kort tid.
Komiteen vil særlig fremheve den store innsatsen
som mange pårørende gjør for sine familiemedlemmer, gjennom årelang
innsats som hjelpeverge. Det er en svært ansvarsfull og krevende
oppgave å påta seg, og det spiller en avgjørende rolle for den vergetrengendes
livssituasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter regjeringen i at det er behov for en modernisering
av vergemålsinstituttet. Disse medlemmer presiserer
at en individtilpasset vergemålsløsning vil bedre livsvilkårene
til de personer i vårt samfunn som av ulike årsaker er avhengig
av verge, og at alle løsninger knyttet til vergemål må ta hensyn
til den enkeltes behov og mulighet til å klare seg i samfunnet med
bistand fra verge. Disse medlemmer understreker viktigheten av
at reglene om vergemål reguleres i lov. Disse medlemmer ønsker
derfor å begrense bruk av forskrifter under vergemålsinstituttet.
Komiteen er enig i at den mindreårige
som hovedregel skal råde over egen lønns- og næringsinntekt, og
at de sikres rettslik handleevne særlig i forhold til digitale produkter. Komiteen vil
understreke at dette også vil gjelde avtalemessige forpliktelser
utover de rent økonomiske. Det vil bety at det er den mindreåriges
foresatte, eller den som er verge som må inngå den initiale forpliktende
avtalen.
Komiteen ser på muligheten til å inngå arbeidsavtaler
og med vergemålsmyndighetens samtykke til å drive næringsvirksomhet
for mindreårige over 15 år, som viktig.
Komiteen viser til at regjeringen foreslår å opprettholde
dagens myndighetsalder på 18 år, og støtter at denne også skal gjelde
for gifte under 18 år, da denne gruppen bør likebehandles med sine
jevnaldrende uavhengig av sivil status.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker å peke på at barns digitale hverdag gjør
at mange barn inngår avtaler på nett og over mobiltelefon om kjøp
av abonnementer, deltakelse i spill og andre elektroniske leker,
og deltakelse på sosiale nettsteder. Ofte er inngangssummen lav
og går ikke ut over den avtalekompetansen en mindreårig har etter
lovforslaget. Disse medlemmer vil imidlertid vise
til at det er svært uklart i hvilken grad barn kan inngå avtaler
som forplikter dem til senere innbetalinger, abonnementsforpliktelser
frem i tid og avgivelse av personinformasjon. Et barn vil ikke kunne
overskue konsekvensene av avtaler av denne karakter, og vil heller
ikke kunne vurdere tilleggskriterier ved kjøp av ringetoner, medlemskap
i nettsamfunn og liknende som barn gjerne vil ta del i. Disse
medlemmer har søkt å få klargjort i hvilken grad den nye
loven beskytter mindreårige mot fremtidige konsekvenser av slike
avtaler (som for dem kan fremstå som avtaler som det er innenfor
deres rett å inngå) og ber om at regjeringen kommer tilbake til
Stortinget med en mer utførlig drøftelse av hvordan loven skal tolkes
på dette området.
Disse medlemmer mener at mindreåriges adgang til
å kjøpe mobiltelefonabonnement eller melde seg inn i nettsamfunn,
reiser særlige problemstillinger knyttet til hvilke fremtidige forpliktelser som
vil kreve godkjennelse fra verge.
Komiteen viser til at regjeringen foreslår
en ny organisering av vergemålsmyndigheten, hvor det kommunale overformynderiet
legges til fylkesmannen. Målet er å gi økt profesjonalitet og kompetanseheving.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter
dette, og mener at det vil føre til bedre rettssikkerhet for den
som er satt under vergemål ved at den unngår stadige skifter av
verge.
Samtidig vil komiteen understreke at
dagens ordning har fungert godt i mange kommuner, og at det også
bør legges vekt på at mange av høringsinstansene peker på behovet
for tilstrekkelig nærhet og tillit til organiseringen. Komiteen mener
at kommunene skal gis mulighet til å foreslå aktuelle verger som
de mener er egnet til å være hjelpeverge, for å kompensere for den
lokalkunnskapen som kan gå tapt ved en mer sentralisert løsning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
behovet for økt profesjonalitet og kompetanseheving hos det kommunale
overformynderiet. Disse medlemmer mener at det derfor
bør opprettes vertskommuner innen et interkommunalt samarbeid. Selv
om det understrekes at overformynderiet fungerer bra i mange kommuner,
ser disse medlemmer nødvendigheten av å vektlegge
større enheter og samhandling.
Disse medlemmer viser til at mange høringsinstanser
peker på behovet for tilstrekkelig nærhet og tillit til organiseringen,
og vil derfor prioritere interkommunalt samarbeid fremfor at overformynderiet
legges til fylkesmannen. Videre ser disse medlemmer at
en på denne måten kan opprettholde lokalkunnskapen som vil kunne
gå tapt ved en sentralisering hos fylkesmannen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette for interkommunalt
samarbeid til løsning av overformynderiets oppgaver i stedet for
den foreslåtte ordningen med fylkesmannen.»
Komiteens medlemmer fra Høyre støtter
forslaget om at de kommunale overformynderiene legges til fylkesmannen.
Dette vil bidra til objektivitet, profesjonalitet og den nødvendige
distanse i saksbehandlingen. Disse medlemmer vil
likevel understreke behovet for individtilpasning av vergemålet
og at lokalkunnskap og kjennskap til den enkeltes behov er vesentlig
i så måte. Disse medlemmer vil derfor vise til at
det kan være en god løsning at kommunene spiller inn navn på faste
verger.
Komiteen viser til at lovforslaget
gir mulighet for å oppnevne faste verger for å ivareta god kompetanse
og sikre tilgang på egnede verger. Komiteen støtter
dette.
Komiteen viser til at regjeringen foreslår
å opprette en sentralisert fellesforvaltning av de vergetrengendes
finansielle eiendeler for å oppnå en mest mulig profesjonell, kostnadseffektiv
og enhetlig forvaltning hvor alle vergetrengende oppnår samme avkastning. Komiteen slutter
seg til dette, og er tilfreds med at alle vergetrengende på denne
måten er sikret en lik avkastning. Komiteen vil samtidig
påpeke verdien av å etablere personlige og lokale kundeforhold som
kan gjøre det enklere å ta opp lån på et senere tidspunkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til beløpsgrensen på 75 000 kroner som er satt som grense for når
overskytende kapital skal overføres til fylkesmannen. Disse medlemmer mener
at det ikke skal settes en beløpsgrense da foreldre og/eller foresatte
vil kunne ivareta den enkeltes interesser på best mulig måte. Men disse
medlemmer ser også behovet for en grensesetting av beløpet
i enkelttilfeller hvor begge av foreldrene og/eller foresatte ikke
er tilstede.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
Ǥ 48 annet ledd skal lyde:
Regelen i første ledd gjelder ikke for tilfeller der personer
med foreldreansvar er verge for en mindreårig.
Annet, tredje og fjerde ledd blir tredje, fjerde og femte ledd.»
«Stortinget ber regjeringen endre forskriften, jf. ny vergemålslov
§ 49 første ledd, slik at beløpsgrensen endres til 250 000 kroner
for når det offentlige skal overta forvaltningen av finansielle
eiendeler. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter intensjonen om en omorganisering av forvaltningen
av de vergetrengendes midler. Disse medlemmer er
ikke negative til en forvaltningsmodell der Folketrygdfondet står
for en sentralisert forvaltning av midlene så lenge Folketrygdfondets
forvaltning er underlagt de samme etiske regler som gjelder ved
forvaltning av andre midler. Disse medlemmer imøteser
imidlertid flere alternative forvaltningsmodeller slik departementet
sier de vil komme tilbake til før det trekkes en konklusjon.
Komiteen er enig i at det bør lovfestes
en adgang til frivillig stadfesting av fremtidsfullmakter, men at
disse ikke bør gjøres ugjenkallelige. Som en del av det individtilpassede
vergemålet, vil fremtidsfullmaker være et viktig privatrettslig
alternativ.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge til rette for interkommunalt
samarbeid til løsning av overformynderiets oppgaver i stedet for
den foreslåtte ordningen med fylkesmannen.
Forslag 2
§ 48 annet ledd skal lyde:
Regelen i første ledd gjelder ikke for tilfeller der personer
med foreldreansvar er verge for en mindreårig.
Annet, tredje og fjerde ledd blir tredje, fjerde og femte ledd.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen endre forskriften, jf. ny vergemålslov
§ 49 første ledd, slik at beløpsgrensen endres til 250 000 kroner
for når det offentlige skal overta forvaltningen av finansielle
eiendeler.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om vergemål (vergemålsloven)
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1 Lovens saklige virkeområde
Loven gjelder personer under vergemål og deres adgang til
selv å foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler.
Loven gjelder også verger for personer under vergemål og vergens
kompetanse til å foreta rettslige handlinger eller råde over midler
på vegne av personen han eller hun er verge for. For verger for
mindreårige gjelder loven likevel bare i den utstrekning kompetansen
ikke omfattes av foreldreansvaret etter barneloven.
Loven gjelder i tillegg fullmaktsforhold som nevnt i kapittel
10.
Loven gjelder bare i den utstrekning kompetanse som nevnt
i første og annet ledd ikke er særskilt regulert i annen lov.
§ 2 Definisjoner
Med personer under vergemål menes
a) personer under 18 år,
b) personer som har fylt 18 år, og som det er vedtatt vergemål
for etter kapittel 4.
Med personer som er satt under vergemål, menes personer
som det er vedtatt vergemål for etter kapittel 4.
Med myndige personer menes personer som har fylt 18 år,
og som ikke helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen.
Med samboere menes i denne loven to personer som bor sammen
i et ekteskapslignende forhold.
§ 3 Lovens anvendelse på Svalbard
Loven gjelder på Svalbard. Kongen kan i forskrift fastsette
at enkelte bestemmelser i loven ikke skal gjelde, og kan fastsette
særlige regler for Svalbard under hensyn til de stedlige forholdene.
Kapittel 2. Vergemålsmyndigheten
§ 4 Vergemålsmyndigheten
Fylkesmannen er lokal vergemålsmyndighet. På Svalbard er
Sysselmannen lokal vergemålsmyndighet. Det organ Kongen utpeker,
er sentral vergemålsmyndighet.
§ 5 Inndeling i distrikter
Hvert fylke utgjør et vergemålsdistrikt. Oslo og Akershus
er likevel ett distrikt. Svalbard er et eget vergemålsdistrikt.
Fylkesmannen kan i særlige tilfeller bestemme at distriktet
skal betjenes av ett eller flere kontorer, og fastsetter området
det enkelte kontoret skal ha ansvaret for.
Kongen kan gi nærmere regler om vergemålsdistriktene og
opprettelse av kontorer innenfor det enkelte vergemålsdistrikt.
§ 6 Den lokale vergemålsmyndigheten
Fylkesmannen behandler saker etter loven her i første instans.
Fylkesmannen skal føre tilsyn med vergene i sitt område.
Fylkesmannen skal gi vergene i sitt distrikt nødvendig
opplæring, veiledning og bistand.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om fylkesmannens
plikter etter første og annet ledd, herunder regler om omfanget
av tilsynsplikten.
§ 7 Den sentrale vergemålsmyndigheten
Den sentrale vergemålsmyndigheten skal behandle klager
over fylkesmannens vedtak og skal føre tilsyn med fylkesmannens
oppgaver etter vergemålsloven.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om den sentrale
vergemålsmyndigheten, herunder regler om omfanget av tilsynsplikten,
retten til innsyn og adgangen til å gi pålegg.
Kapittel 3. Vergemål for mindreårige
§ 8 Mindreårige
Personer som ikke har fylt 18 år, er mindreårige.
§ 9 Den mindreåriges rettslige
handleevne
En mindreårig kan ikke selv foreta rettslige handlinger
eller råde over sine midler, med mindre noe annet er særlig bestemt.
§ 10 Den mindreåriges adgang
til å inngå
arbeidsavtaler
En mindreårig som har fylt 15 år, kan selv inngå arbeidsavtale.
En mindreårig som er under 15 år, kan inngå arbeidsavtale med vergens
samtykke. En mindreårig kan uansett alder selv si opp en arbeidsavtale.
Vergen kan ikke inngå arbeidsavtale på den mindreåriges
vegne. Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen
med rimelig varsel heve arbeidsavtalen for den mindreårige.
§ 11 Den mindreåriges adgang
til å drive
næringsvirksomhet
Vergen kan med samtykke fra fylkesmannen gi tillatelse
til at en mindreårig som har fylt 15 år, kan drive en bestemt næringsvirksomhet.
Fylkesmannen kan samtykke til at den mindreårige i den forbindelse også
gis råderett over midler som er under fylkesmannens forvaltning
etter kapittel 7. En mindreårig som har fått tillatelse til å drive
næringsvirksomhet, kan på egen hånd foreta de disposisjoner som
faller innenfor virksomhetens område. Dette gjelder likevel ikke
disposisjoner som etter kapittel 6 krever samtykke fra fylkesmannen.
Vergen skal føre tilsyn med at den mindreårige ikke handler
utenfor den tillatelsen som er gitt.
Vergen kan med samtykke fra fylkesmannen trekke tilbake
tillatelsen dersom hensynet til den mindreårige krever det. I så
fall bestemmer vergen med samtykke fra fylkesmannen om virksomheten skal
fortsette for den mindreåriges regning eller avvikles. Tilbakekall
etter første punktum får bare virkning for en tredjeperson hvis
denne kjente eller burde kjenne til at tillatelsen var kalt tilbake.
§ 12 Rådighet over midler den
mindreårige har tjent eller fått til egen rådighet
En mindreårig råder selv over midler som han eller hun
har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år, eller
som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet,
samt normal avkastning av slike midler.
Rådigheten gir ikke den mindreårige adgang til å foreta
disposisjoner som etter kapittel 6 krever samtykke fra fylkesmannen.
Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen
frata den mindreårige rådigheten over midler som nevnt i første
ledd. Er den mindreårige fylt 15 år, kreves det samtykke fra fylkesmannen
for å frata den mindreårige rådigheten.
§ 13 Mindreårige med egen husholdning
En mindreårig som har egen husholdning, kan foreta disposisjoner
som er vanlige i en husholdning eller for oppfostring av egne barn,
unntatt å inngå avtale om leie av husrom. Den mindreårige blir likevel ikke
bundet dersom motparten forsto eller burde forstå at avtalen ikke
var påkrevd.
Misbruker den mindreårige sin disposisjonsrett etter første
ledd, kan vergen med samtykke fra fylkesmannen frata den mindreårige
disposisjonsretten.
§ 14 Virkningen av at den mindreårige
har handlet ut over sin rett
Har en mindreårig disponert med penger som han eller hun
har i sin besittelse, kan motparten gjøre avtalen gjeldende mot
den mindreårige selv om den mindreårige manglet rett til å råde
over pengene. Dette gjelder likevel ikke dersom motparten visste
at den mindreårige manglet rett til å råde over pengene, eller motparten
ikke var så aktsom som han eller hun burde være etter forholdene.
Er en disposisjon ikke bindende for den mindreårige, kan
vergen, fylkesmannen eller den mindreårige selv, når vedkommende
blir myndig, godkjenne disposisjonen. En godkjent disposisjon har
virkning fra det tidspunktet disposisjonen ble foretatt.
Hvis motparten ikke forsto eller burde forstå at den mindreårige
ikke hadde rett til å binde seg, kan motparten erklære seg ubundet.
Erklæringen kan gis til den mindreårige eller vergen. Motparten
kan ikke erklære seg ubundet av en avtale som allerede er oppfylt
med bindende virkning for den mindreårige.
Hvis motparten forsto eller burde forstå at den mindreårige
ikke hadde rett til å binde seg, kan motparten først gå fra sine
forpliktelser etter utløpet av den frist som måtte være fastsatt
i avtalen, eller som med rimelighet måtte forutsettes å medgå for
å innhente godkjennelse fra vergen eller fylkesmannen. Har vergen
nektet å godkjenne disposisjonen, er motparten uforpliktet.
§ 15 Partenes plikt til å levere
tilbake det som er mottatt
Hvis en disposisjon ikke blir gjort bindende for den mindreårige
etter § 14 annet ledd, skal hver av partene levere tilbake det de
har mottatt. Kan ikke dette skje, skal verdien av det mottatte erstattes.
Den mindreårige plikter ikke å erstatte det han eller hun har mottatt,
utover det som er kommet ham eller henne til nytte.
Har den mindreårige gitt uriktige opplysninger om sin disposisjonsrett
og dermed forledet motparten, kan den mindreårige bli pålagt å erstatte
tapet i den utstrekning det er rimelig.
§ 16 Hvem som er verge for den
mindreårige
Verge for en mindreårig er den som har foreldreansvar for
den mindreårige etter reglene i barneloven, og som er myndig. Er
den mindreårige uten fungerende verge, skal fylkesmannen oppnevne
ny eller midlertidig verge.
§ 17 Vergens oppgaver. Plikten
til å høre den
mindreårige mv.
Med mindre noe annet er bestemt, handler vergen på den
mindreåriges vegne i økonomiske forhold og hvor det ellers følger
av annen lovgivning.
Har ingen foreldreansvar for den mindreårige, treffer vergen
de avgjørelser som tilkommer den som har foreldreansvaret, jf. barneloven
§ 30. Det samme gjelder når den som har foreldreansvaret, ikke kan ivareta
den mindreåriges interesser.
En oppnevnt verge skal så vidt mulig rådføre seg med den
eller de som har foreldreansvaret, før det treffes avgjørelser av
betydning.
Er den mindreårige over 12 år, skal vergen høre hva den
mindreårige mener før det treffes avgjørelser. Om den mindreåriges
medbestemmelsesrett i personlige forhold gjelder reglene i barneloven
§ 31.
En mindreårig som er uenig i vergens avgjørelse, kan bringe
spørsmålet inn for fylkesmannen.
§ 18 Forholdet mellom vergene
Når ikke annet er særskilt bestemt, skal den mindreåriges
verger handle i fellesskap. Blir vergene ikke enige i et spørsmål
av betydning for den mindreårige, treffer fylkesmannen avgjørelsen.
En verge kan gi den andre vergen fullmakt til å opptre
alene som verge. Fullmakten kan være generell eller gjelde bestemte
spørsmål.
Hvis en av vergene ikke kan ivareta den mindreåriges interesser
for en viss tid eller i visse saker, kan fylkesmannen bestemme at
den andre vergen skal ha oppgaven som verge alene.
Hvis den mindreårige ikke bor sammen med begge vergene,
kan fylkesmannen bestemme at den ene av vergene alene skal disponere
over bankkonto som tilhører den mindreårige. Fylkesmannen skal gi
finansinstitusjonen melding om vedtaket.
Hvis bare den ene vergen møter når begge vergene er forsvarlig
varslet om rettergangsskritt, anses den møtende vergen for å ha
fullmakt fra den andre vergen til å opptre som verge alene, med
mindre noe annet blir opplyst. Det samme gjelder hvis vergen på vegne
av den mindreårige undertegner et dokument til vedkommende myndighet.
§ 19 Opphør av oppgaven som
verge
Hvis hensynet til den mindreåriges beste tilsier det, kan
retten etter begjæring fra fylkesmannen eller fra den andre vergen
frata en som har foreldreansvar, vergemålet. For rettens saksbehandling
gjelder § 71. Når den mindreårige er over 12 år, og ellers når den mindreåriges
modenhet og alder tilsier at han eller hun er i stand til å danne
seg en mening om saksforholdet, skal den mindreårige høres før avgjørelsen tas.
Når saken reises av fylkesmannen, bærer staten alle kostnadene
ved saken. Ansvar for motpartens saksomkostninger pålegges ikke
uten at sterke grunner tilsier det. Dommen skal forkynnes for fylkesmannen
og den andre vergen, som begge kan anke over dommen uten å ha vært
part i saken. Fylkesmannen eller retten kan treffe midlertidig vedtak
om fratakelse av vergemålet. I så fall gjelder § 61 tilsvarende.
Hvis særlige forhold gjør seg gjeldende, kan fylkesmannen
etter anmodning fra en som har foreldreansvaret, frita vedkommende
for vergemålet helt eller delvis.
Kapittel 4. Vergemål for voksne
§ 20 Vilkår for vergemål
Den som har fylt 18 år, og som på grunn av sinnslidelse,
herunder demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelmisbruk, alvorlig
spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred ikke er i stand
til å ivareta sine interesser, kan settes under vergemål hvis det
er behov for det.
Den som settes under vergemål, skal skriftlig samtykke
i opprettelsen av vergemålet, vergemålets omfang og hvem som skal
være verge, med mindre han eller hun ikke er i stand til å forstå
hva et samtykke innebærer. Det kreves ikke samtykke hvis vergemålet
omfatter fratakelse av den rettslige handleevnen.
Det kan opprettes vergemål også for personer under 18 år
etter reglene i første og annet ledd, når det etter omstendighetene
anses nødvendig at vergemålet fortsetter uavbrutt når personen når
myndighetsalderen.
§ 21 Vergemålets innhold og
omfang
Vergemålet innebærer at det oppnevnes en verge for personen
som er satt under vergemål, jf. § 32. I den utstrekning personen
har den rettslige handleevnen i behold, jf. § 22, kan han eller
hun selv foreta rettslige handlinger og råde over sine midler. Han
eller hun kan også kalle tilbake en disposisjon som er foretatt
av vergen, så lenge ingen har ervervet rett etter den.
Vergemålet kan omfatte økonomiske og personlige forhold.
Et vedtak om vergemål skal uttrykkelig ta stilling til
omfanget av vergemålet, herunder om det skal begrenses saklig eller
i tid. Vergemålet skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig.
Vergemålet kan ikke omfatte kompetansen til å stemme ved
valg, inngå ekteskap, erkjenne farskap, samtykke til donasjon av
organer, opprette eller tilbakekalle testament, samtykke til tvang
eller kompetansen i andre særlig personlige forhold uten særskilt hjemmel
i lov.
§ 22 Særskilte vilkår for vergemål
med fratakelse av den rettslige handleevnen
En person som er i en tilstand som nevnt i § 20 første
ledd, kan fratas sin rettslige handleevne etter reglene i annet
og tredje ledd.
En person kan fratas den rettslige handleevnen i økonomiske
forhold hvis dette er nødvendig for å hindre at han eller hun utsetter
sin formue eller andre økonomiske interesser for fare for å bli
vesentlig forringet, eller han eller hun blir utnyttet økonomisk
på en utilbørlig måte. Fratakelsen av den rettslige handleevnen
kan begrenses til å gjelde bestemte eiendeler eller bestemte disposisjoner.
En person kan fratas den rettslige handleevnen i personlige
forhold på bestemte områder hvis det er betydelig fare for at han
eller hun vil handle på en måte som i vesentlig grad vil være egnet
til å skade hans eller hennes interesser.
§ 23 Disposisjonsadgangen for
den som er fratatt rettslig handleevne
Med mindre noe annet er uttrykkelig bestemt, beholder den
som helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen etter
§ 22, adgangen til å foreta de disposisjoner som er nevnt i § 10
første ledd første punktum, § 12 første ledd og § 13 første ledd.
§ 10 annet ledd, § 12 annet og tredje ledd og § 13 annet ledd gjelder
tilsvarende.
§ 24 Virkningen av at den som
er fratatt den rettslige handleevnen, har handlet ut over sin rett
Bestemmelsene i §§ 14 og 15 gjelder tilsvarende når en
som helt eller delvis er fratatt handleevnen etter § 22, har inngått
en avtale som ikke bindende kunne gjøres på egen hånd.
Kapittel 5. Oppnevning av verger mv.
§ 25 Oppnevning av verge
Når det er truffet vedtak om vergemål, oppnevnes vergen
av den fylkesmannen som har myndighet etter § 55. Når retten treffer
vedtak om fratakelse av den rettslige handleevnen, kan retten oppnevne
vergen hvis det ikke allerede er oppnevnt verge.
Det skal fastsettes et mandat for vergen som angir rammene
for vergeoppdraget, jf. § 21 tredje ledd.
Den som oppnevner vergen, skal gi Folkeregisteret og Løsøreregisteret
melding om hvem som er oppnevnt som verge.
§ 26 Faste verger
Fylkesmannen kan engasjere faste verger. Den som engasjeres
som fast verge, skal legge frem en uttømmende politiattest. Attesten
skal angi om personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller
er dømt for overtredelse av straffebud om økonomisk kriminalitet
eller seksuallovbrudd. Kongen gir i forskrift nærmere regler om
kravet om politiattest, herunder hvilke straffebud som skal omfattes
av attesten, og kan også gi regler om kvalifikasjonskrav, organisering
og godtgjøring.
§ 27 Midlertidig oppnevning
av verge
Hvis en oppnevnt verge ikke kan utføre sine oppgaver for
en viss tid eller for visse saker, eller hvis det medfører betydelige
problemer for vergen å utføre dem, kan det oppnevnes en midlertidig
verge.
§ 28 Hvem som kan oppnevnes
som verge.
Antall verger
Den som oppnevnes som verge, må være egnet for vervet og
må samtykke i oppnevningen. En person som selv er under vergemål,
kan ikke være verge.
Den som skal oppnevnes som verge, skal legge frem politiattest
som nevnt i § 26. Dette gjelder likevel ikke der nærstående som
nevnt i § 94 annet ledd oppnevnes som verge. Haster oppnevningen,
kan oppnevningen skje før det er innhentet politiattest.
En ektefelle eller samboer kan oppnevnes som verge hvis
det må antas å være ubetenkelig. Har den vergetrengende særkullsbarn,
skal disse om mulig høres, og ektefellen eller samboeren bør ikke
oppnevnes hvis noen av særkullsbarna er imot oppnevningen. På samme
måte skal det tas hensyn til hva en ektefelle eller samboer mener,
hvis det er aktuelt å oppnevne et særkullsbarn som verge.
Har mor eller far skriftlig tilkjennegitt hvem som skal
være sitt barns verge etter at han eller hun er død, bør denne personen
velges fremfor andre.
Hvis det er hensiktsmessig, kan det oppnevnes to verger
for den som er satt under vergemål. Bestemmelsen i § 18 første ledd
annet punktum gjelder tilsvarende.
§ 29 Opphør av vervet som verge
En oppnevnt verge kan med rimelig varsel til fylkesmannen
kreve å bli løst fra vervet som verge. Fylkesmannen skal da oppnevne
en ny verge.
Fylkesmannen kan frata en oppnevnt verge vervet som verge
dersom dette vil være til det beste for den som er satt under vergemål.
Fylkesmannen skal frata en oppnevnt verge vervet dersom hensynet
til den som er satt under vergemål, gjør dette nødvendig. Fratas
vergen vervet, skal det oppnevnes en ny verge.
§ 30 Godtgjøring for vergeoppdraget
og dekning av utgifter
Vergen har krav på godtgjøring for arbeidet som verge og
har rett til å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med vergeoppdraget.
Er vergen forelder til, barn av eller ektefelle eller samboer til
den som er under vergemål, kan det bare gis godtgjøring for arbeidet
hvis særlige grunner taler for det. Godtgjøring og utgifter etter
første og annet punktum dekkes av den som er under vergemål. Har
han eller hun en inntekt eller formue som er lavere enn de grenser
som fastsettes av Kongen i forskrift, skal godtgjøringen og utgiftene
likevel dekkes av fylkesmannen.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om satser for
godtgjøring og utgiftsdekning etter første ledd og kan også fastsette
hva som skal anses som særlige grunner etter første ledd annet punktum.
Kapittel 6. Vergens utførelse av vergeoppdraget
§ 31 Vergens oppgave
Vergen skal innenfor rammen av sitt mandat ivareta interessene
til den som er under vergemål.
§ 32 Vergens kompetanse
Innenfor rammen av sitt mandat foretar vergen rettslige
handlinger og råder over midler på vegne av personen han eller hun
er verge for, med mindre noe annet er bestemt ved lov eller av en
arvelater eller giver.
§ 33 Vergens plikt til å høre
den som er satt under vergemål, mv.
Vergen skal så vidt mulig høre den som er satt under vergemål,
før det foretas disposisjoner av større betydning og også når dette
ellers fremstår som naturlig.
Er den som er satt under vergemål, ikke fratatt den rettslige
handleevnen, kan vergen ikke foreta disposisjonen hvis den som er
satt under vergemål, motsetter seg det. Dette gjelder likevel ikke
hvis han eller hun ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen
innebærer. Fylkesmannen, eller vergen med fylkesmannens samtykke,
kan innhente legeerklæring for å få klargjort om vedkommende er
i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer.
Er den som er satt under vergemål, fratatt den rettslige
handleevnen, skal vergen legge vekt på det han eller hun mener.
Ektefelle eller samboer skal få uttale seg. Er den som er satt under
vergemål, uenig i vergens avgjørelse, kan han eller hun bringe spørsmålet
inn for fylkesmannen.
§ 34 Vergens habilitet
En verge er inhabil til å handle for den som er under vergemål,
når vergen eller noen som står vergen nær, har en interesse i saken
som strider mot interessene til den som er under vergemål. Følgende
personer skal alltid anses å stå vergen nær:
a) vergens ektefelle eller samboer,
b) vergens slektninger i rett oppstigende og rett nedstigende
linje og søsken,
c) slektninger i rett oppstigende og rett nedstigende linje
og søsken til en person som nevnt i bokstav a,
d) ektefelle til eller samboer med noen som er nevnt i bokstav
b,
e) person som vergen representerer.
Er vergen inhabil, skal det oppnevnes en midlertidig verge
(setteverge) etter § 27.
En far eller mor kan som verge for eget barn ivareta barnets
interesser overfor andre av sine barn og overfor andre som nevnt
i første ledd.
§ 35 Registrering av eiendeler
og gjeld mv.
Fylkesmannen kan pålegge vergen å foreta registrering og
vurdering av eiendelene og gjelden til den som er under vergemål,
og sende oppgaven til fylkesmannen.
Vergen skal sørge for at finansielle eiendeler som skal
forvaltes av fylkesmannen etter kapittel 7, blir oversendt eller
stilt til disposisjon for fylkesmannen.
Vergen har plikt til å føre regnskap i den utstrekning
dette følger av forskrift etter § 53.
§ 36 Vergens forvaltning av
eiendeler
Vergen skal sørge for at de eiendeler som ikke forvaltes
av fylkesmannen, holdes i god stand og blir sikret, oppbevart og
eventuelt forsikret på en betryggende og sedvanemessig måte.
Eiendeler som kan gi avkastning, skal drives eller plasseres
på en sedvanemessig måte.
Penger som ikke skal forvaltes av fylkesmannen, skal vergen
sette på bankonto i eierens navn. Fylkesmannen kan inngå avtale
med finansinstitusjonen om hvor mye vergen til enhver tid har rett
til å heve. Vergen kan etter avtale med finansinstitusjonen gis
tilgang til alminnelige betalingsinstrumenter knyttet til kontoen
til den som er under vergemål.
§ 37 Vergens disponering av
inntekter
Vergen dekker utgiftene til den som er under vergemål,
med de inntekter vedkommende har. Dette gjelder også inntekter av
midler som forvaltes av fylkesmannen. Om vergen ved årsskiftet disponerer
mer enn det som er fastsatt etter § 49 første ledd, betales det
overskytende til fylkesmannen. Fylkesmannen kan samtykke til at
en slik innbetaling unnlates.
Fylkesmannen kan fastsette et beløp som vergen ikke må
overskride, og bestemme at inntekten av midler som forvaltes av
fylkesmannen, for en del ikke skal utbetales til vergen.
Strekker inntekten ikke til, kan kapitalen brukes helt
eller delvis. Bruk av kapitalen krever fylkesmannens samtykke.
§ 38 Drift av næringsvirksomhet
Er den som er satt under vergemål, innehaver av eller deltaker
i en næringsvirksomhet som han eller hun ikke er skikket til å drive
på egen hånd, kan vergen med samtykke fra fylkesmannen bestemme
om virksomheten skal fortsette eller avvikles.
§ 39 Disposisjoner over fast
eiendom, løsøre og
livsforsikring mv. og utlån av midler til vergen
Vergen skal ha fylkesmannens samtykke til
a) å erverve eller avhende fast eiendom eller
rettighet som ligger til fast eiendom, samt å gjøre gjeldende eller
gi avkall på odelsrett eller annen rettighet i fast eiendom,
b) å pantsette fast eiendom eller påhefte den en servitutt,
c) å forpakte eller leie bort fast eiendom, herunder bolig,
d) å si opp leieavtale eller avtale om bortforpakting,
e) å kreve utskiftning eller grenseregulering,
f) drift av fast eiendom,
g) å begjære bruksendringstillatelse, deling mv. av fast
eiendom,
h) å erverve livsforsikring, livrente eller føderåd,
i) å avhende løsøre hvor dette er av større verdi, er av
usedvanlig karakter eller for øvrig kan sies å være av en spesiell
interesse for den som er under vergemål, eller dennes nærmeste familie,
j) å låne ut midler som tilhører den som er under vergemål,
til vergen selv, eller til personer som står i et slikt forhold
til vergen som nevnt i § 34. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler
om vilkårene for slike lån.
Det som er bestemt for fast eiendom i første ledd, gjelder
tilsvarende for andel eller aksje i boligselskap så langt det passer.
§ 40 Gjeldsstiftelse mv.
Vergen skal ha fylkesmannens samtykke til å stifte gjeld
på vegne av den som er under vergemål. Samtykke kreves også ved
pantsettelse av vedkommendes eiendeler.
Kravet om samtykke gjelder ikke lån til utdanning i statlig
låneinstitusjon. Vergen råder over lånemidlene til fordel for den
som er under vergemål, med mindre vergen lar den som er under vergemål, selv
få råderetten. Første og annet punktum gjelder tilsvarende for stipend
som tildeles fra slik institusjon.
Den som er under vergemål, kan ikke pådras kausjonsansvar,
og hans eller hennes eiendeler kan ikke stilles som sikkerhet for
andres gjeld. Vergen kan med fylkesmannens samtykke gjøre unntak
fra første punktum hvis det foreligger særlige grunner.
§ 41 Gaver og arveforskudd
Vergen kan ikke gi gaver eller stønader på vegne av den
som er under vergemål, utover det som følger av skikk og bruk. En
mindreårig over 15 år må samtykke til slik gave. Gjelder det større
beløp, kreves det samtykke av fylkesmannen, selv om en slik gave følger
av skikk og bruk.
Med fylkesmannens samtykke kan vergen gi arveforskudd til
en livsarving hvis det foreligger et særlig behov for det, eller
hvis det foreligger skriftlige nedtegnelser eller andre holdepunkter
for at et slikt forskudd er i samsvar med ønsket til den som er under
vergemål.
§ 42 Avkall og avslag på arv
eller gave
Vergen skal ha fylkesmannens samtykke til å avslå en gave
eller gi avkall eller avslag på arv på vegne av den som er under
vergemål, med mindre gaven eller arven må anses å ha en ubetydelig
verdi.
§ 43 Disposisjoner knyttet til
næringsvirksomhet som er arvet
Er den som er under vergemål, arving til næringsvirksomhet
eller del av slik virksomhet, må vergen ha samtykke av fylkesmannen
til på dennes vegne å delta i virksomheten eller å overta aksjer
i et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som dannes for å fortsette
virksomheten.
§ 44 Særregler om forvaltning
når ektefelle eller samboer er oppnevnt som verge
Er ektefellen eller samboeren til den som er satt under
vergemål, oppnevnt som verge, gjelder ikke reglene i kapitlet her
om fylkesmannens samtykke. Disposisjoner som nevnt i § 39 første
ledd bokstav a og b og § 40 skal likevel ha fylkesmannens samtykke. Finansielle
eiendeler som nevnt i kapittel 7 skal forvaltes av vergen og ikke
av fylkesmannen. Ektefellen eller samboeren står ikke under fylkesmannens
tilsyn etter § 47 første ledd.
§ 45 Forhåndssamtykke. Hel eller
delvis oppfyllelse av avtalen
Krever en disposisjon samtykke enten fra fylkesmannen eller
den som er under vergemål, og vergen ikke har fått det på forhånd,
skal vergen forbeholde seg en passende frist for å få samtykket.
Hvis en slik avtale er helt eller delvis oppfylt, og samtykke
ikke blir gitt, gjelder reglene i § 15 første ledd første og annet
punktum tilsvarende. Det samme gjelder hvis avtalen er inngått i
strid med første ledd, og den annen part går fra den.
§ 46 Taushetsplikt for oppnevnt
verge
En oppnevnt verge plikter å hindre at andre får adgang
eller kjennskap til det han eller hun får vite som ledd i vergeoppdraget
om noens personlige forhold eller om tekniske innretninger og fremgangsmåter
samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig
betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningen angår.
Taushetsplikten gjelder også etter at vergeoppdraget er avsluttet.
Vergen kan heller ikke utnytte slike opplysninger i egen virksomhet
eller tjeneste eller i arbeid for andre.
Opplysningen om at en person er satt under vergemål, er
ikke underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysningen om
at vedkommende er oppnevnt som verge, og opplysninger om rammene
for vergeoppdraget.
Hvis den som er satt under vergemål, ikke selv kan gi uttrykk
for sitt syn, gjelder ikke taushetsplikten overfor vedkommendes
ektefelle, samboer, barn, barnebarn, foreldre og søsken i større
utstrekning enn det som må antas å være etter hans eller hennes
ønske. Taushetsplikten viker for opplysningsplikt og meldeplikt
med hjemmel i lov. Forvaltningsloven § 13 annet ledd første punktum
og § 13 a gjelder tilsvarende.
§ 47 Vergens forhold til fylkesmannen.
Klagerett
Vergen står under tilsyn av fylkesmannen og plikter å gi
de opplysninger om vergemålet som fylkesmannen ber om.
Vergen bør rådføre seg med fylkesmannen når han eller hun
er i tvil, og når det gjelder avgjørelser av særlig betydning for
den som er under vergemål.
Vergen kan påklage fylkesmannens vedtak til den sentrale
vergemålsmyndigheten.
Kapittel 7. Fylkesmannens forvaltning av
finansielle eiendeler
§ 48 Finansielle eiendeler som
skal forvaltes
av fylkesmannen
Finansielle eiendeler som eies av personer under vergemål,
forvaltes av fylkesmannen, hvis ikke noe annet følger av lov eller
annen gyldig bestemmelse.
Den som er satt under vergemål, men ikke er fratatt den
rettslige handleevnen, må gi samtykke til at fylkesmannen forvalter
midlene. Samtykke kreves likevel ikke dersom han eller hun ikke
er i stand til å forstå hva samtykket innebærer.
Med finansielle eiendeler menes penger, bankinnskudd, andre
pengekrav, andeler i selskap med begrenset ansvar, livspoliser og
finansielle instrumenter.
Med finansielle instrumenter menes det samme som etter
lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel § 2-2.
§ 49 Finansielle eiendeler som
ikke skal forvaltes av fylkesmannen
Utgjør de finansielle eiendelene til en person under vergemål
et beløp som er lavere enn en grense som fastsettes av Kongen i
forskrift, skal eiendelene i stedet forvaltes av vergen. Når særlige
grunner tilsier det, kan fylkesmannen unnlate å ta midler som overstiger
den fastsatte beløpsgrensen, til forvaltning. Fylkesmannen kan også,
når særlige grunner tilsier det, ta midler som ligger under den
fastsatte beløpsgrensen, til forvaltning.
Finansielle eiendeler som en arvelater eller giver har
fastsatt at skal forvaltes særskilt etter § 95, skal ikke forvaltes
av fylkesmannen.
Er ektefellen eller samboeren til den som er satt under
vergemål, oppnevnt som verge, gjelder § 44.
§ 50 Omgjøring av finansielle
eiendeler
Fylkesmannen kan omgjøre andre finansielle eiendeler enn
penger og bankinnskudd til kontante midler.
Andre finansielle eiendeler enn penger og bankinnskudd
som er av særlig karakter, eller som eieren må antas å ha en særlig
tilknytning til, bør ikke selges med mindre det er nødvendig ut
fra eierens behov.
Vergen, og om mulig også eieren, skal høres før omgjøring
finner sted.
§ 51 Forvaltningen av finansielle
eiendeler
Finansielle eiendeler som skal forvaltes av fylkesmannen
og om nødvendig er omgjort til kontante midler etter § 50 første
ledd, skal plasseres som bankinnskudd på individuelle konti i bank.
Den sentrale vergemålsmyndigheten skal forhandle om innskuddsvilkårene
på vegne av fylkesmannen og fastsetter hvilke finansinstitusjoner
som skal benyttes for innskuddsformål.
Finansielle eiendeler som ikke omgjøres til kontante midler,
jf. § 50 annet ledd, skal forvaltes individuelt av fylkesmannen.
Fylkesmannen kan gi en bestyrer i oppgave å forvalte slike finansielle
eiendeler mot særskilt vederlag av avkastningen av midlene, forutsatt
at en slik løsning best tjener interessene til eieren. Reglene i
kapittel 6 og § 53 gjelder så langt de passer for bestyrerens forvaltning
av eiendelene.
Første til tredje ledd gjelder tilsvarende for finansielle
eiendeler som etter lov skal forvaltes på samme måte som midler
som tilhører personer under vergemål, eller som etter gyldig bestemmelse
av arvelater eller giver skal forvaltes av fylkesmannen, jf. §§
95 og 96.
§ 52 Utbetaling ved opphør av
vergemål
Ved opphør av vergemålet skal fylkesmannen uten unødig
opphold sende midlene som har vært forvaltet etter reglene i kapitlet
her, til eieren sammen med sluttregnskap.
Før midlene kommer til utbetaling kan eieren anmode om
at midlene likevel fortsatt skal forvaltes av fylkesmannen. Adgangen
til fortsatt forvaltning opphører ved utløpet av det året eieren
av midlene fyller 25 år. Fylkesmannen plikter å informere om muligheten
for fortsatt forvaltning.
Hvis eieren på utbetalingstidspunktet ikke er villig til
å ta imot eiendeler eller kvittere for dem, eller overlevering og
kvittering av andre grunner ikke er mulig, skal fylkesmannen, med
mindre særlige grunner taler mot det, omgjøre midlene i penger som
deponeres i Norges Bank etter reglene i lov 17. februar 1939 nr.
2 om deponering i gjeldshøve.
Salg kan begjæres gjennom namsmyndighetene etter regler
om tvangssalg så langt de passer. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven
§ 8-16 første ledd, § 10-6, jf. § 8-16 første ledd, § 11-20 og §
12-6, jf. § 11-20, om det minste bud som kan godtas, gjelder ikke
i disse tilfellene.
Eieren skal varsles av fylkesmannen om at eiendelene kan
bli solgt. Fylkesmannen kan sette en frist for eieren til å motta
eiendelene eller kvittere for dem om salg skal unngås. Varslet skjer
på en måte fylkesmannen finner betryggende.
§ 53 Regnskapsplikt
Kongen gir i forskrift nærmere regler om vergens og fylkesmannens
regnskapsplikt, herunder revisjon av regnskaper.
§ 54 Opplysningsplikt for institusjoner
mv.
Kongen kan i forskrift gi regler om at når en mindreårig
eller en person som er fratatt den rettslige handleevnen, tilføres
eiendeler, skal offentlige forvaltningsorganer, finansinstitusjoner,
fondsforvaltningsselskaper, verdipapirregistre og verge gi melding
til fylkesmannen om dette.
Institusjoner og personer som nevnt i første ledd har opplysningsplikt
overfor vergen og fylkesmannen for personer som er under vergemål
eller begjært satt under vergemål. Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om opplysningsplikten.
Vergen og fylkesmannen har rett til innsyn i ligning og
selvangivelse for personer under vergemål og for personer som er
begjært satt under vergemål, når slikt innsyn er nødvendig for at
vergen og fylkesmannen skal kunne ivareta sine oppgaver etter loven her.
Kapittel 8. Saksbehandlingsregler for
vergemålsmyndigheten
§ 55 Fylkesmannens kompetanse
mv.
Fylkesmannen behandler saker etter loven her i første instans,
herunder sak om vergemål der den rettslige handleevnen ikke fratas.
Saken behandles av fylkesmannen i det vergemålsdistriktet
der personen som saken om vergemål gjelder, har bopel. Om det ikke
kan påvises bopel i et bestemt distrikt, behandles saken av fylkesmannen
i det distriktet som personen har sterkest tilknytning til.
Forvaltningsloven gjelder for vergemålsmyndighetens virksomhet
om ikke noe annet følger av loven her.
§ 56 Rett til å begjære vergemål
Fylkesmannen treffer vedtak om opprettelse eller endring
av vergemål av eget tiltak eller etter begjæring fra
a) personen selv,
b) personens ektefelle, samboer, foreldre, nærmeste livsarving
eller søsken,
c) vergen, hvis personen allerede er under vergemål,
d) behandlende lege eller tilsynslege ved helseinstitusjon
der personen er innlagt eller bor.
Begjæring som nevnt i første ledd skal begrunnes.
Om en person som nevnt i første ledd bokstav b eller c
begjærer vergemål eller endring av dette, blir vedkommende part
i saken. Personer som nevnt i første ledd bokstav b kan senere tre
inn som part i saken.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om begjæringen.
§ 57 Meldeplikt for institusjoner
og andre
Må det antas at det er behov for vergemål for en person
som er innlagt i institusjon eller boform med heldøgns omsorg eller
pleie, skal institusjonen eller boformen melde fra til fylkesmannen.
Meldeplikten gjelder også ansvarlig for kommunens helse- og sosialtjenester
utenfor institusjon. Meldingen skal begrunnes.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om meldeplikten.
§ 58 Forhåndsvarsel
Straks saken er igangsatt, skal det sendes forhåndsvarsel
etter forvaltningsloven § 16 til personen som saken om vergemål
gjelder. Forhåndsvarsel kan unnlates dersom
a) personen ikke er i stand til å forstå hva saken
gjelder,
b) personen allerede på annen måte har fått kjennskap til
at vedtak skal treffes, eller
c) forhåndsvarsel ikke er praktisk mulig.
§ 59 Grunnlaget for fylkesmannens
avgjørelse
Fylkesmannen skal påse at saken er så godt opplyst som
mulig før vedtak treffes. Fylkesmannen skal blant annet legge til
grunn for vedtaket:
a) erklæring fra lege eller annen sakkyndig om hvorvidt
personen på grunn av forhold som nevnt i § 20 ikke er i stand til
å ivareta sine interesser, og om personen forstår hva et samtykke
til vergemål innebærer,
b) uttalelse fra pårørende som har begjært vergemål, jf.
§ 56,
c) uttalelse fra institusjon eller tjeneste som har gitt melding
etter § 57, og fra institusjon der personen er innlagt,
d) samtykkeerklæring der dette kreves, jf. § 20,
e) samtale mellom saksbehandler og den som er begjært satt
under vergemål, med mindre det må antas at personen ikke kan forstå
hva saken gjelder.
Helsepersonell og ansatte i sosialtjenesten og barnevernstjenesten
kan gi nødvendige og relevante opplysninger til fylkesmannen eller
oppnevnt sakkyndig uten hinder av taushetsplikten.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen
av bestemmelsene i første og annet ledd, herunder regler om at fylkesmannen
kan kreve fremlagt slik dokumentasjon som er nevnt i første ledd
bokstav a og c.
§ 60 Underretning til nære familiemedlemmer
Når en person begjæres satt under vergemål, skal fylkesmannen
underrette ektefellen eller samboeren og eventuelle barn over 18
år om begjæringen. Disse skal også underrettes om avgjørelsen i
saken, om klage og om begjæring om endringer av vergemålet. Har personen
ikke nære familiemedlemmer som nevnt i første punktum, skal foreldrene
underrettes på samme måte.
§ 61 Midlertidig vedtak
Dersom det er nødvendig for å avverge vesentlig skade eller
ulempe for den som begjæringen om vergemål gjelder, og vilkårene
etter § 20 antas å foreligge, kan fylkesmannen treffe midlertidig
vedtak om vergemål inntil det foreligger endelig avgjørelse i saken.
Dersom vilkårene i § 22 antas å foreligge, kan fylkesmannen på samme
vilkår som nevnt i første punktum treffe midlertidig avgjørelse
om hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen.
Reglene i § 59 første ledd bokstav e og § 58 om forhåndsvarsel
skal følges, med mindre det er en nærliggende fare for at formålet
med den midlertidige avgjørelsen da ikke blir oppnådd.
Når det er truffet en midlertidig avgjørelse etter første
ledd, skal vedtaket straks sendes til tinglysing eller registrering,
jf. § 77.
Fylkesmannen skal straks bringe vedtak om midlertidig fratakelse
av den rettslige handleevnen inn for tingretten.
§ 62 Avvisning
En begjæring om vergemål kan avvises av fylkesmannen dersom
det går frem av begjæringen at de forhold som påberopes, ikke kan
gi grunnlag for opprettelse av vergemål. Det samme gjelder når begjæringen
er avslått tidligere, og den nye begjæringen ikke inneholder nye
opplysninger av betydning.
§ 63 Opphevelse av eller endring
av vergemålet
Et vedtak om vergemål skal oppheves eller endres hvis vilkårene
for vergemålet ikke lenger er til stede eller forholdene tilsier
det. Dersom den som er satt under vergemål etter eget samtykke,
trekker samtykket tilbake, skal vergemålet oppheves.
Er vergemålet fastsatt ved dom, avgjøres krav om endring
av dommen ved nytt søksmål, jf. § 75. Hvis fylkesmannen finner det
ubetenkelig, og den eller de som har brakt saken om vergemål inn
for retten, ikke motsetter seg det, kan fylkesmannen bestemme at personen
ikke lenger skal være under vergemål eller være fratatt den rettslige
handleevnen.
§ 64 Klage
Fylkesmannens vedtak om opprettelsen av vergemålet kan
påklages til den sentrale vergemålsmyndigheten av den som er satt
under vergemål, av dennes verge, av den som har begjært vergemålet,
og av dem som kan begjære vergemål etter § 56 første ledd bokstav
b.
§ 65 Taushetsplikt
Opplysningen om at en person er satt under vergemål, er
ikke undergitt taushetsplikt.
§ 66 Rett til å behandle personopplysninger
Vergemålsmyndigheten har rett til å behandle sensitive
og ikke-sensitive personopplysninger som er nødvendige som ledd
i saksbehandlingen etter loven her. Opplysningene kan brukes til
administrasjon og saksbehandling og for å utarbeide statistikk,
og de kan som ledd i dette utveksles mellom fylkesmennene og mellom
fylkesmennene og den sentrale vergemålsmyndigheten. I den utstrekning
det er nødvendig, kan relevante opplysninger om den som er satt under
vergemål, utleveres til vergen. Utlevering kan ellers skje der det
følger av lov.
§ 67 Vurdering av tvungen forvaltning
I forbindelse med opprettelsen av vergemålet skal fylkesmannen
vurdere om midler som er underlagt tvungen forvaltning i medhold
av folketrygdloven § 22-4, folketrygdloven § 22-6, kommunehelsetjenesteloven
§ 6-8 eller sosialtjenesteloven § 7-11, i stedet skal forvaltes
av vergen.
Kapittel 9. Saksbehandlingsregler for domstolene
§ 68 Rettens kompetanse i vergemålssaker
mv.
Vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen besluttes
av tingretten. Retten kan oppnevne verge, jf. 25 første ledd annet
punktum.
Retten kan overprøve vedtak om vergemål etter § 55 og vedtak
om avslag på begjæring om opphevelse av vergemål etter § 63. Innenfor
rammene av vergemålsloven prøver retten alle sider av saken.
Mekling i forliksrådet foretas ikke.
Søksmål i vergemålssaker etter første og annet ledd reises
ved tingretten der personen vergemålssaken gjelder, har sitt alminnelige
verneting.
§ 69 Kompetanse til å reise
sak mv.
Sak om vergemål kan reises av dem som er nevnt i § 56 første
ledd bokstav a til d, og av fylkesmannen. Sak reises ved stevning
til retten.
Personen vergemålssaken gjelder, kan, selv om han eller
hun er fratatt den rettslige handleevnen, på egen hånd begjære forenklet
domsbehandling dersom han eller hun har evne til å forstå hva saken
gjelder.
§ 70 Tingrettens sammensetning
Tingretten settes med to meddommere, hvorav den ene eller
begge kan være fagkyndige som oppnevnes av retten.
§ 71 Rettens behandling av vergemålssaker
For rettens saksbehandling i saker om vergemål, jf. § 68
første og annet ledd, gjelder de alminnelige reglene i rettergangslovgivningen
så langt de passer, om ikke noe annet følger av loven her.
Saken skal prioriteres og behandles så hurtig som hensynet
til en forsvarlig saksbehandling gjør mulig. Retten avgjør om hovedforhandlingen
skal holdes i rettslokalet, på sykehuset eller i den institusjonen
der personen er.
Retten skal gjøre partene oppmerksom på adgangen til å
begjære saken behandlet for lukkede dører.
Reglene i § 60 om underretning til nære familiemedlemmer
gjelder tilsvarende for retten.
Retten sørger for at saken blir tilstrekkelig opplyst.
Retten har i den forbindelse krav på å få bistand fra politiet.
Helsepersonell, ansatte i sosialtjenesten og ansatte i barnevernstjenesten
kan gi nødvendige og relevante opplysninger til oppnevnt sakkyndig
og avgi vitneforklaring uten hinder av taushetsplikt.
§ 72 Møteplikt under hovedforhandlingen
Personen vergemålssaken gjelder, og i tilfelle vergen,
skal innkalles til hovedforhandlingen.
Uteblir personen, eller er personen ikke i stand til å
møte, skal retten før avgjørelse treffes sørge for en muntlig samtale
med personen utenfor hovedforhandlingen, med mindre personen ikke
er i stand til å forstå hva saken gjelder, eller en slik samtale
ikke er mulig å få til. Hvis retten enstemmig finner det ubetenkelig,
kan rettens leder eller oppnevnt sakkyndig gjennomføre samtalen
alene.
Dersom det er oppnevnt sakkyndig, skal denne, med mindre
særlige grunner foreligger, møte under hovedforhandlingen. Det samme
gjelder den som har begjært vergemålet.
§ 73 Avgjørelse ved dom. Anke
Avgjørelse i saken treffes ved dom.
Dommen kan påankes av personen vergemålssaken gjelder,
dennes verge, den eller de som har begjært vergemål, og av de som
kan begjære vergemål etter § 56 første ledd bokstav b.
Lagmannsretten er ankeinstans. Bestemmelsen i § 70 gjelder
tilsvarende.
§ 74 Avvisning
En sak om vergemål kan avvises av retten dersom det går
frem av stevningen at de forhold som påberopes, ikke kan gi grunnlag
for opprettelse av vergemål. Det samme gjelder når saken er avslått
tidligere, og den nye stevningen ikke inneholder nye opplysninger av
betydning.
§ 75 Rettskraft. Endring av
dom
Rettens dom i sak om opprettelse av vergemål eller fratakelse
av den rettslige handleevnen trer i kraft straks.
Ved anke kan tingretten som har avsagt dommen, eller ankeinstansen
bestemme at anken skal ha oppsettende virkning.
Når rettskraftig dom foreligger, kan ny sak ikke reises
før det er gått ett år.
Krav om endring av dommen avgjøres ved nytt søksmål. Den
som er fratatt den rettslige handleevnen, kan reise søksmål på egen
hånd dersom han eller hun har evne til å forstå hva saken gjelder.
§ 76 Kostnadene ved saken. Oppnevning
av
prosessfullmektig
Staten bærer alle kostnadene ved saken når ikke annet følger
av særskilt lovbestemmelse. Om en privat part har reist søksmålet,
kan denne pålegges ansvar for egne kostnader om søksmålet synes
ubegrunnet.
Retten skal gjøre den som en sak om fratakelse av den rettslige
handleevnen gjelder, oppmerksom på retten til å få oppnevnt advokat
på det offentliges bekostning, jf. rettshjelpsloven § 16.
Dersom personen ikke selv sørger for prosessfullmektig,
skal retten av eget tiltak oppnevne prosessfullmektig hvis saksøkte
ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder. Kongen kan gi nærmere
regler om utvalg av advokater som retten kan oppnevne en prosessfullmektig
fra.
§ 77 Registrering av vedtak
om fratakelse av den rettslige handleevnen
Dom om fratakelse av den rettslige handleevnen skal tinglyses
eller registreres i
a) Løsøreregisteret,
b) grunnboka og andre lignende realregistre hvis personen
eier fast eiendom eller andre registrerte eiendeler,
c) Enhetsregisteret og Foretaksregisteret, hvis personen
er innehaver av eller ansvarlig deltaker i et foretak som er innført
der,
d) Verdipapirsentralen.
Den retten som har besluttet fratakelsen av den rettslige
handleevnen, skal sørge for slik tinglysing eller registrering som
nevnt i første ledd. Om retten opphever eller endrer avgjørelsen
om fratakelse av den rettslige handleevnen, skal retten sørge for
at endringen blir registrert.
Tredjepersoners stilling reguleres av de tinglysingsrettslige
regler. Fratakelse av den rettslige handleevnen kan ikke gjøres
gjeldende overfor den som i god tro har inngått avtale med vedkommende
om eiendeler som nevnt i nr. 2 før den påbudte meldingen er innført
i dagbok eller register.
Kapittel 10. Fremtidsfullmakter mv.
§ 78 Definisjon
En fremtidsfullmakt er en fullmakt til én eller flere personer
om å representere fullmaktsgiveren etter at fullmaktsgiveren på
grunn av sinnslidelse, herunder demens, eller alvorlig svekket helbred
ikke lenger er i stand til å ivareta sine interesser innen de områdene
som omfattes av fullmakten.
§ 79 Fullmaktsgiveren og fullmektigen
En fremtidsfullmakt kan opprettes av den som har fylt 18
år og har evnen til å forstå fullmaktens betydning.
Den som utpekes som fullmektig, må på tidspunktet fullmakten
trer i kraft, ha fylt 18 år og ikke være satt under vergemål. En
juridisk person kan ikke utpekes til fullmektig i en fremtidsfullmakt.
Fullmakten kan utpeke en annen fullmektig for det tilfellet
at fullmektigen blir midlertidig eller varig forhindret fra å utføre
sitt oppdrag.
§ 80 Fullmaktens innhold og
omfang
En fremtidsfullmakt kan omfatte økonomiske og personlige
forhold. Den kan begrenses til å gjelde bestemte områder.
Det skal gå klart frem av fullmakten at den skal gjelde
etter at fullmaktsgiveren har kommet i en tilstand som nevnt i §
78.
Kompetansen til å stemme ved valg, inngå ekteskap, erkjenne
farskap, samtykke til donasjon av organer, opprette eller tilbakekalle
testament eller samtykke til tvang og kompetansen i andre særlig
personlige forhold kan ikke omfattes av fullmakten uten særskilt
hjemmel i lov.
Hvis ikke noe annet følger av fremtidsfullmakten, kan fullmektigen
samtykke til behandling av personopplysninger på vegne av fullmaktsgiveren innenfor
fullmaktens område.
§ 81 Formkrav
En fremtidsfullmakt skal gjøres skriftlig med to vitner
som fullmaktsgiveren har godtatt, og som er til stede sammen og
vet at dokumentet skal være en fremtidsfullmakt. Mens vitnene er
til stede, skal fullmaktsgiveren skrive under dokumentet eller vedkjenne
seg sin underskrift. Vitnene skal underskrive dokumentet mens fullmaktsgiveren
er til stede, og etter hans eller hennes ønske.
Vitnene må ha fylt 18 år og må ha evne til å forstå betydningen
av underskriften. Fullmektigen kan ikke være vitne. Det samme gjelder
fullmektigens ektefelle, samboer, foreldre, barn og barnebarn.
Er reglene i paragrafen her ikke fulgt, er dokumentet ugyldig
som fremtidsfullmakt.
§ 82 Opplysninger fullmakten
bør inneholde
En fremtidsfullmakt bør dateres.
Vitnene bør i påskrift på dokumentet opplyse om fullmaktsgiveren
har opprettet fullmakten av fri vilje og hadde evne til å forstå
betydningen av handlingen, og om eventuelle andre forhold som kan
ha betydning for fullmaktens gyldighet. Påskriften bør inneholde
opplysning om vitnenes fødselsdato og adresse.
§ 83 Ikrafttredelse
En fremtidsfullmakt trer i kraft når fullmaktsgiveren er
i en slik tilstand som beskrevet i § 78.
Fullmektigen skal ta stilling til når fullmakten er i kraft.
Fullmektigen skal snarest mulig underrette fullmaktsgiveren og fullmaktsgiverens
ektefelle eller samboer om fullmaktens ikrafttredelse og om dens innhold.
Hvis fullmaktsgiveren ikke har ektefelle eller samboer, skal andre
nære slektninger underrettes.
§ 84 Stadfesting
Fullmektigen kan be fylkesmannen om å stadfeste ikrafttredelsen
av en fremtidsfullmakt. Stadfesting skal skje hvis fullmakten er
opprettet i samsvar med § 81 første ledd, og fullmaktsgiveren er
i en tilstand som nevnt i § 78.
Stadfesting skal likevel ikke skje hvis
a) det er klart at fullmaktsgiveren ikke hadde
fylt 18 år eller manglet evnen til å forstå disposisjonens betydning
når fremtidsfullmakten ble opprettet, jf. § 79 første ledd,
b) det er klart at vitnene ikke oppfylte kravene i § 81 annet
ledd, eller
c) det er grunn til å anta at fullmektigen ikke er egnet
for oppdraget.
Fullmektigen skal legge frem fremtidsfullmakten, bevis
for at pårørende er varslet, jf. § 83 annet ledd, og en legeerklæring
om fullmaktsgiverens aktuelle helsetilstand. Slik legeerklæring
kan fullmektigen innhente uten hinder av taushetsplikt. Fylkesmannen
sørger for sakens opplysning ellers.
Blir ikrafttredelsen stadfestet, skal fullmektigen motta
en attest om dette. Stadfestingen skal registreres i samsvar med
§ 77.
Kongen kan gi nærmere regler om stadfesting og registrering
av stadfestingen.
§ 85 Fullmektigens oppgaver
Fullmektigen skal handle i samsvar med fullmakten og fremme
fullmaktsgiverens interesser og rettigheter.
Før fullmektigen treffer avgjørelser skal fullmaktsgiveren
høres hvis dette kan skje uten betydelige vanskeligheter. Det er
ikke nødvendig å høre fullmaktsgiveren hvis han eller hun ikke kan
forstå sakens betydning.
Fullmektigen skal holde fullmaktsgiverens midler atskilt
fra sine egne. Fullmektigen skal oppbevare tilstrekkelig dokumentasjon
om de avgjørelser som blir tatt på fullmaktsgiverens vegne.
§ 86 Inhabilitet mv.
Fullmektigen kan ikke representere fullmaktsgiveren i saker
der han eller hun ville vært inhabil som verge, jf. § 34. Fullmektigen
kan likevel gjennomføre disposisjoner etter §§ 87 og 88 og disposisjoner
som fullmakten særskilt angir at fullmaktsgiveren skal kunne gjennomføre.
Hvis fullmektigen er inhabil, kan fullmektigen og personer
nevnt i § 56 begjære at fylkesmannen oppnevner en verge med et mandat
begrenset til de forhold som gjør fullmektigen inhabil.
§ 87 Gaver
En fullmektig kan gi sedvanlige gaver på fullmaktsgiverens
vegne. Andre gaver kan bare gis hvis det er angitt særskilt i fullmakten.
§ 88 Vederlag og dekning av
utgifter
Om ikke noe annet er avtalt eller fastsatt i fullmakten,
kan fullmektigen dekke sine nødvendige utgifter av fullmaktsgiverens
midler. Om ikke noe annet er avtalt eller fastsatt i fullmakten,
kan fullmektigen, når det er rimelig, også beregne seg et passende vederlag.
§ 89 Tilbakekall av fremtidsfullmakt
Et løfte om ikke å tilbakekalle en fremtidsfullmakt er
ikke bindende.
Fullmaktsgiveren kan tilbakekalle fremtidsfullmakten hvis
han eller hun har evnen til å forstå betydningen av dette.
Tilbakekall skjer ved at fullmaktsgiveren krever fullmakten
tilbake eller får den ødelagt. Fullmektigen plikter etter krav fra
fullmaktsgiveren å levere fullmakten tilbake. Har en tredjeperson
fått en særskilt erklæring om at fremtidsfullmakten er tilbakekalt, gjelder
dette som tilbakekall overfor ham eller henne.
§ 90 Opplysnings- og regnskapsplikt
Det kan fastsettes i en fremtidsfullmakt at fullmektigen
skal ha opplysnings- eller regnskapsplikt overfor en tredjeperson.
Fullmektigen skal på begjæring fra fylkesmannen legge frem
de opplysningene om fullmaktsforholdet som fylkesmannen krever.
Fylkesmannen kan pålegge fullmektigen å føre regnskap og gi fylkesmannen
innsyn i dette der det er nødvendig for å sikre fullmaktsgiverens
interesser.
§ 91 Vergemål for fullmaktsgiveren
De som er nevnt i § 56, kan begjære at fullmaktsgiveren
settes under vergemål. Det samme kan den som i fremtidsfullmakten
er utpekt som fullmektig. Fylkesmannen kan også av eget tiltak behandle
sak om opprettelse av vergemål for fullmaktsgiveren.
Fylkesmannen eller retten skal vurdere om vilkårene for
vergemål er oppfylt, jf. kapittel 4. Ved vurderingen av om det er
behov for vergemål, skal det legges vekt på om fullmektigen ivaretar
fullmaktsgiverens interesser som forutsatt i fremtidsfullmakten, og
om det er behov for ytterligere bistand.
Hvis det opprettes vergemål for fullmaktsgiveren som erstatter
fullmakten, skal fylkesmannen om mulig kalle fullmakten tilbake
samtidig. § 89 tredje ledd gjelder tilsvarende. Om vergemålet setter
fullmakten delvis til side, skal fylkesmannen om mulig foreta en påtegning
om dette på fullmakten.
§ 92 Forholdet til avtaleloven
Avtalelovens bestemmelser gjelder tilsvarende for fullmakt
etter kapitlet her og for fullmektigens disposisjoner og ansvar,
med mindre noe annet fremgår av loven her.
§ 93 Faste betalingsoppdrag
Skriftlig fullmakt til en finansinstitusjon eller betalingsmottaker
om at det som fast oppdrag skal foretas en bestemt angitt betaling
på fullmaktsgiverens vegne, er gyldig også etter at fullmaktsgiveren
er kommet i en tilstand som nevnt i § 78.
En verge kan innenfor sitt mandat kalle tilbake fullmakter
som nevnt i første ledd. Det samme kan en fullmektig etter en fremtidsfullmakt
hvis fremtidsfullmakten omfatter representasjon av fullmaktsgiveren
i økonomiske forhold.
§ 94 Nærståendes representasjonsrett
Nærstående har etter reglene i denne paragrafen rett til
å representere et familiemedlem som på grunn av sinnslidelse, herunder
demens, eller alvorlig svekket helbred, ikke lenger er i stand til
å ivareta sine økonomiske interesser. Den nærstående har rett til
på familiemedlemmets vegne å foreta økonomiske disposisjoner som
gjelder familiemedlemmets bolig og daglige underhold. Den nærstående
har også rett til å sørge for betaling av offentlige skatter og
avgifter og av forpliktelser som følger av gyldige låneavtaler familiemedlemmet
har inngått. Den nærstående kan si opp betalingsoppdrag som nevnt
i § 93.
Som nærstående regnes følgende personer som har fylt 18
år, og som ikke er under vergemål:
a) ektefelle eller samboer
b) barn
c) barnebarn
d) foreldre.
En nærstående har bare representasjonsrett dersom samtlige
medlemmer med høyere prioritet etter rekkefølgen som følger av første
punktum, skriftlig har frasagt seg retten til å representere familiemedlemmet.
Nærståendes representasjonsrett etter denne paragrafen
gjelder ikke hvis det er oppnevnt verge for familiemedlemmet, og
heller ikke i den utstrekning forholdet omfattes av en fremtidsfullmakt.
§ 85 gjelder tilsvarende.
Kapittel 11. Forskjellige bestemmelser
§ 95 Særskilt forvaltning etter
bestemmelse av giver og arvelater
Denne loven begrenser ikke en givers eller arvelaters adgang
til ved gave eller testament å bestemme at gave eller arv som tilfaller
en person under vergemål, skal forvaltes eller brukes på en bestemt
måte. Med mindre det er i strid med arvelaterens eller giverens
bestemmelser om alternativ forvaltning eller bruk, gjelder lovens
regler om forvaltning og regnskapsføring av midler tilhørende personer
som er under vergemål.
Giverens bestemmelse må være skriftlig og datert.
Hvis det vil være åpenbart uheldig for den som er under
vergemål, at midlene står til hans eller hennes rådighet, kan vergen
med fylkesmannens samtykke frata vedkommende råderetten over dem.
På samme vilkår kan vergen med fylkesmannens samtykke bestemme at
midlene skal forvaltes etter reglene i denne lov.
Arvelaterens og giverens disposisjoner som nevnt i første
og annet ledd må være truffet senest ved gavens oppfyllelse eller
fremgå av testamentet.
§ 96 Midler som ved lov er bestemt
at skal forvaltes etter denne lov
Når det ved lov er bestemt at midlene til en person som
ikke er under vergemål, skal behandles etter de regler som gjelder
for midler til personer under vergemål, kan fylkesmannen oppnevne
en bestyrer til å forestå forvaltningen av dem. Reglene i kapittel
6 og 7 gjelder for bestyrerens forvaltning så langt de passer.
Bestyreren utfører sitt oppdrag mot vederlag av avkastningen
av midlene. Er avkastningen ikke tilstrekkelig til å dekke omkostningene,
kan fylkesmannen i særskilte tilfeller samtykke i at vederlaget
dekkes av selve forvaltningskapitalen. Fylkesmannen avgjør på hvilken
måte dekning kan skje.
§ 97 Forvaltning av andre midler
enn de som
tilhører personer under vergemål
Fylkesmannen kan overta forvaltningen av legatmidler og
andre midler som fylkesmannen etter denne lov ikke har plikt til
å forvalte. I så fall gjelder reglene i kapittel 7.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen
av denne bestemmelsen.
Kapittel 12. Saker med tilknytning til utlandet
§ 98 Fylkesmannens myndighet
i vergemålssaker der personen ikke er bosatt i Norge
Om en norsk statsborger har flyttet fra Norge, kan sak
etter loven her i særlige tilfeller behandles av fylkesmannen der
personen hadde sin siste bopel i Norge.
§ 99 Fylkesmannens myndighet
i internasjonale
forhold når det gjelder stadfesting av
fremtidsfullmakter mv.
Fylkesmannen kan stadfeste en fremtidsfullmakt hvis fullmaktsgiveren
er bosatt i Norge. Hvis fullmaktsgiveren ikke er bosatt i Norge,
men fullmakten gjelder eiendom i Norge, kan fylkesmannen stadfeste fullmakten
så langt det gjelder denne eiendommen. Hvis fylkesmannen kan stadfeste
en fremtidsfullmakt etter første og annet punktum, kan fylkesmannen også
registrere fullmakten i samsvar med § 84 fjerde ledd.
Fylkesmannen har myndighet etter § 86 annet ledd, § 90
annet ledd og § 91 hvis fullmaktsgiveren er bosatt i Norge. Hvis
fullmaktsgiveren ikke er bosatt i Norge, har fylkesmannen slik myndighet
hvis det etter omstendighetene er grunn for fylkesmannen til å gripe
inn.
§ 100 Fremtidsfullmakter og
lovvalg
Når det gjelder gyldighet, omfang, endring og opphør av
en fremtidsfullmakt, anvendes loven i den staten hvor fullmaktsgiveren
var bosatt når fremtidsfullmakten ble opprettet, om ikke fullmaktsgiveren skriftlig
har bestemt at en annen stats lov som nevnt i annet ledd skal anvendes.
Fullmaktsgiveren kan bestemme at anvendelig lov ikke skal
være den lov som følger av første ledd, men i stedet
a) loven i en stat der fullmaktsgiveren er statsborger,
b) loven i en stat der fullmaktsgiveren tidligere har vært
bosatt, eller
c) loven i en stat der fullmaktsgiveren har fast eiendom,
så langt det gjelder denne eiendommen.
Henvisningene til annen stats lov omfatter ikke bestemmelser
som hører til den internasjonale privatretten.
Ved fylkesmannens og domstolenes behandling av saker etter
kapitlet her anvendes norsk rett.
Kapittel 13. Ikraftsettings- og overgangsregler. Endringer
i andre lover
§ 101 Ikraftsetting. Overgangsregler
1. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte
bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid.
2. Beslutninger truffet med hjemmel i lov 28. november 1898
om Umyndiggjørelse eller lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for
umyndige skal gjelde også etter ikrafttredelsen av loven her. Beslutninger
nevnt i første punktum kan likevel oppheves eller endres med hjemmel
i loven her.
3. Kongen kan i forskrift gi nærmere overgangsregler.
§ 102 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer
i andre lover:
1. Lov 28. november 1898 om Umyndiggjørelse oppheves.2. I lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler,
om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer skal § 22 lyde:
§ 22 Blir fullmaktsgiveren
på grunn av sinnslidelse, herunder demens, eller alvorlig svekket
helbred ute av stand til å inngå rettslig bindende disposisjoner,
får en disposisjon fullmektigen deretter foretar, ikke annen virkning
enn den ville ha hatt om fullmaktsgiveren selv hadde foretatt den,
med mindre noe annet følger av reglene i vergemålsloven kapittel 10.
Blir fullmaktsgiveren fratatt den rettslige handleevnen
etter vergemålsloven § 22, får en disposisjon fullmektigen deretter
foretar, ikke annen virkning enn den ville ha hatt om fullmaktsgiveren
selv hadde foretatt den.
Blir fullmaktsgiveren satt under vergemål, kan vergen
innenfor sitt mandat kalle tilbake fullmakter.
3. I lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard gjøres følgende
endringer:
§ 14 oppheves.
§ 15 oppheves.
4. Lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige
oppheves.5. I lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. gjøres følgende
endringer:
§ 45 annet ledd oppheves.
§ 74 annet ledd oppheves. Nåværende tredje ledd blir
nytt annet ledd.
6. I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i
straffesaker (straffeprosessloven) skal ny § 93 g lyde:
§ 93 g Rettigheter som
etter loven her tilkommer fornærmede og etterlatte, utøves av vergen
når den fornærmede eller etterlatte er under 18 år, med mindre noe
annet følger av lov. Er vergene uenige seg imellom om utøvelsen
av rettighetene, skal det oppnevnes en setteverge.
En mindreårig som har fylt 15 år, kan på ethvert tidspunkt
i saken selv utøve rettighetene som fornærmet eller etterlatt, med
mindre den mindreårige er i en tilstand som beskrevet i vergemålsloven
§ 20.
Rettigheter som nevnt i første ledd utøves av
vergen når den fornærmede eller etterlatte fullt ut er fratatt den
rettslige handleevnen. Det samme gjelder en fornærmet eller etterlatt
som delvis er fratatt den rettslige handleevnen når fratakelsen
av handleevnen må anses å omfatte det å utøve prosessuelle rettigheter.
7. I lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag
(finansavtaleloven) skal § 25 lyde:
§ 25 Kontohaver under vergemål
(1) En mindreårig som har fylt 15 år, kan inngå avtale
om konto for midler han eller hun har rett til å disponere over,
jf. vergemålsloven § 12. Den mindreårige kan selv disponere over
en slik konto ved kontante innskudd og uttak, med mindre institusjonen har
fått melding fra fylkesmannen om at den mindreårige er fratatt rådigheten
over midlene etter vergemålsloven § 12 tredje ledd.
(2) Midler som etter vergemålsloven eller vedtak om
vergemål bare kan disponeres av vergen eller fylkesmannen, skal
ikke settes inn på konto som personen under vergemål har rett til
å disponere over på egen hånd.
(3) En verge kan inngå avtale om konto i den mindreåriges
navn uten den andre vergens samtykke. Ved avtaleinngåelsen skal
vergen opplyse om det finnes andre verger for den mindreårige. Dersom
det finnes flere verger, skal institusjonen informere den andre
vergen om opprettelsen av kontoen.
(4) Har en kontohaver under vergemål flere verger,
disponerer de kontoen i fellesskap med mindre de skriftlig har gitt
melding om noe annet, fylkesmannen har besluttet at en av vergene
skal disponere kontoen, jf. vergemålsloven § 18 fjerde ledd, eller
en gaveyter eller arvelater har besluttet at arven eller gaven skal
forvaltes på en bestemt måte, jf. vergemålsloven § 95.
(5) Opplysninger som institusjonen etter loven her
skal meddele kontohaveren, skal gis verge eller fylkesmannen med
mindre opplysningene gjelder midler personen under vergemål har
rett til å disponere over på egen hånd.
8. I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven)
skal § 1-3 bokstav b annet punktum lyde:
Dersom pasienten er ute av stand
til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning
har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det
tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner,
personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap
med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret,
myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten
nær, verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det
personlige området.
Oslo, i justiskomiteen, den 16. februar 2010
Per Sandberg |
Jenny Klinge |
leder |
ordfører |