Jeg viser til ovennevnte representantforslag,
som er oversendt fra Arbeids- og sosialkomiteen i brev av 19. november
2009. Komiteen ber om min vurdering av forslaget. Representantforslaget
inneholder elleve konkrete forslag. Jeg velger å besvare forslagene
etter en tilsvarende inndeling. Da forslagene gjelder tiltak på
flere departementers områder, gis dette svaret i samråd med berørte
departementer.
Innledningsvis vil jeg understreke at jeg er
enig med forslagsstillerne i at målrettede tiltak mot fattigdom
er både nødvendig og hensiktsmessig, og jeg viser her til Regjeringens
handlingsplan mot fattigdom og oppfølgingen av denne i statsbudsjettet
for 2010. Regjeringen vektlegger samtidig et bredt forebyggende
perspektiv i innsatsen mot fattigdom, bl.a. gjennom å styrke barnehage
og skole og å føre en politikk som gir alle muligheter for å delta
i arbeidslivet samt å videreutvikle velferdsordningene som omfatter alle.
Fordelingsutvalget, som har utredet årsaker
til økonomiske forskjeller, har kommet med forslag til tiltak innenfor
et bredt spekter av politikkområder (NOU 2009:10). Utvalget legger
vekt på tiltak som bidrar til å forhindre at økonomiske forskjeller
forsterker seg over tid, herunder at fattigdom går i arv. Regjeringen
vil i Revidert nasjonalbudsjett 2010 trekke opp langsiktige føringer
for Regjeringens arbeid med fordelingsspørsmål og presentere en
bred strategi for å forebygge og bekjempe fattigdom. Strategiene vil
bli supplert med tiltak i statsbudsjettet for 2011 og følges opp
i de årlige budsjettene i denne stortingsperioden.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en
statlig minstenorm for sosialhjelpssatser for å sikre like gode
ytelser over hele landet.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
å forskriftsfeste at barnetrygd og kontantstøtte holdes utenfor
utmålingen av sosialhjelp.
Arbeidsdepartementet vil følge opp departementets
første evaluering av de statlige veiledende retningslinjene for
utmåling av økonomisk stønad (sosialhjelp). Telemarksforskning-Bø
og Statistisk sentralbyrå har bistått departementet med undersøkelser
av retningslinjenes innvirkning på de kommunale stønadssatsene og
forholdet mellom kommunale satser og faktiske utbetalinger. Departementet
vil også vurdere Fordelingsutvalgets innstilling i denne sammenheng,
før det konkluderes med hensyn til eventuelle endringer i gjeldende
retningslinjer.
Stortinget ber Regjeringen sikre at forskrift
for foreldrebetaling i barnehagen forsterkes ved å stille krav om
at forsørgere med inntekt under 2G maksimalt skal betale 40 prosent
av gjeldende maksimalsats, samt at betaling for SFO-plass ikke kan
overstige 40 prosent av samme beløp for samme gruppe.
I henhold til forskrift om foreldrebetaling
i barnehager skal alle kommuner ha ordninger som kan tilby barnefamilier
med lavest betalingsevne en reduksjon i eller fritak for foreldrebetaling
i barnehage. Det er opp til den enkelte kommune å finne egnede løsninger.
Statistisk sentralbyrås foreldrebetalingsundersøkelse fra januar
2009 viser at 24 pst. av kommunene har inntektsgradert foreldrebetaling
i barnehage. Inntektsgradert betaling er vanligst i folkerike kommuner,
og om lag halvparten av alle barnehagebarn bor i kommuner med inntektsgradering.
En del kommuner har flere rabatt- og fritaksordninger. Undersøkelsen
viser bl.a. at 75 pst. av kommunene tilbyr friplass etter særskilt behandling,
gjennom sosialtjenesten, barnevernsnemnd eller skolekontor.
En ulempe med statlig pålagt inntektsgradering er
at kommuner som i dag har gode moderasjons- og fritaksordninger
kan tilpasse seg det statlige nivået. Dette kan for eksempel føre
til at barnefamilier som har friplass i dag vil kunne komme dårligere
ut. Maksimalprisen er en universell ordning, som gjelder alle barnefamilier. Universelle
ordninger, i motsetning til særskilte ordninger, når ut til alle,
også de utsatte gruppene. Når det er fastsatt at kommunene selv
skal finne egnede løsninger for hvordan de med lavest betalingsevne
kan nås, bør dette ses i lys av at det ikke er gitt at et system
med inntektsgradert betaling i alle tilfeller vil være den mest
hensiktsmessige måten å utforme en slik løsning på. Alle inntektsgrupper
har for øvrig hatt en reell nedgang i foreldrebetalingen etter innføringen av
maksimalpris i barnehage. Familier med brutto årsinntekt på 250
000 kroner har hatt en reell nedgang i foreldrebetalingen på 980
kroner per måned siden 2003.
Ved inntektsgradering vil foreldre kunne oppleve
at fordelen ved å betale lite for en barnehageplass forsvinner dersom
de øker inntekten og dermed krysser en gitt inntektsgrense. Slik inntektsprøving
kan derfor gi høye marginale skattesatser. Dette vil igjen redusere
de økonomiske gevinstene av å arbeide, noe som i praksis særlig
vil gjelde for kvinner.
I sin politiske plattform (2009–2013) har Regjeringen
varslet at den skal vurdere tiltak for å begrense foreldrebetalingen
i SFO. Kunnskapsdepartementet vil utrede dette nærmere. Et eventuelt
tiltak i den forbindelse kan være å innføre inntektsgradert foreldrebetaling. Kunnskapsdepartementet
vil komme tilbake til dette på et senere tidspunkt.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om flere
arbeidsmarkedstiltak, spesielt øremerket personer med nedsatt funksjonsevne.
Personer med nedsatt funksjonsevne er personer som
selv oppfatter at de har en funksjonshemming – definert som fysiske
eller psykiske helseproblemer av mer varig karakter som kan medføre
begrensninger i det daglige liv. Innenfor arbeidsmarkedspolitikken
brukes også betegnelsen personer med nedsatt arbeidsevne. Dette er
personer som er registrert i Arbeids- og velferdsetaten og har vært
gjennom en behovs- og arbeidsevnevurdering. Personer med nedsatt funksjonsevne
vil delvis overlappe gruppen personer med nedsatt arbeidsevne, men
gruppene vil ikke være sammenfallende. Personer med nedsatt arbeidsevne
er for Regjeringen en høyt prioritert gruppe av arbeidssøkere som
det er viktig å inkludere i arbeidslivet. Arbeidsdepartementet omtaler
derfor denne gruppen spesielt i forbindelse med prioriterings- og
styringssignaler som gis i de årlige budsjettproposisjonene og i
tildelingsbrevet til Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Arbeidsevnevurdering er et viktig redskap ved vurdering
av hvilke tiltak og tjenester som er aktuelle for den enkelte arbeidssøker.
Personer med nedsatt arbeidsevne har tilgang til alle former for
arbeidsmarkedstiltak både i og utenfor skjermede virksomheter. Som
en del av oppfølgingen av St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd
og inkludering er det dessuten etablert nye tiltak og forsøk innrettet
særlig mot personer med nedsatt arbeidsevne. Det er bl.a. kommet
på plass et tilbud om arbeidsrettet rehabilitering, og det er blitt
igangsatt et forsøk med tidsubestemt lønnstilskudd. Målet er å legge
til rette for deltakelse i arbeidslivet for personer som ellers
lett ville bli uførepensjonert. Fra 1. februar 2010 styrkes oppfølgingen
av brukerne og brukernes rettigheter ytterligere ved at brukerne
får rett til å få vurdert behovet for arbeidsevnevurdering, i forbindelse
med at arbeidsavklaringspenger trer i kraft 1. mars.
Regjeringen øker tallet på tiltaksplasser i
2010. Bevilgningen gir rom for 78 200 tiltaksplasser i 1. halvår
og det er lagt til grunn at om lag tre av fire plasser vil bli benyttet
overfor personer med nedsatt arbeidsevne. Forsøket med tidsubestemt lønnstilskudd
styrkes med inntil 1 000 nye tiltaksplasser i 2010.
Andre tiltak som er spesielt viktige for personer med
nedsatt funksjonsevne er opplæring og utdanning av lengre varighet
og oppfølging i forbindelse med overgang fra utdanning til arbeid. For
personer med klare funksjonshemminger er det også utviklet mange
tiltak innenfor skjermede virksomheter, bl.a. finnes det et tilbud
om varig tilrettelagt arbeid. Disse tiltakene gir arbeid til personer
som er innvilget uførepensjon. Det vil nå bli igangsatt et offentlig
utredningsarbeid for å se nærmere på hele tjenestetilbudet innenfor
de skjermede virksomhetene hvor bl.a. funksjonshemmedes interesseorganisasjoner
vil delta i utvalget.
Arbeids- og velferdsetaten administrerer også
en rekke stønadsordninger som bidrar til å øke mulighetene for at
personer med nedsatt funksjonsevne kan delta i arbeidslivet. Et
eget utvalg gjennomgår om innretningen av ordningene samlet sett
i tilstrekkelig grad bidrar til et inkluderende arbeidsliv for denne
gruppen. Departementet har også besluttet å igangsette et arbeid med
ny sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne
med sikte på å innrette innsatsen bedre.
Den arbeidsmarkedspolitiske innsatsen må også ses
i sammenheng med at personer med nedsatt funksjonsevne ivaretas
på ulike måter i Regjeringens politikk, bl.a. gjennom ny diskriminerings-
og tilgjengelighetslov og handlingsplan for universell utforming
og økt tilgjengelighet (2009–2013).
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om fritak
for egenandeler for helsetjenester for personer i husholdninger
med samlet inntekt under 2 G.
Regjeringen har som målsetting å skjerme utsatte
grupper i forhold til egenbetaling for helsetjenester. Egenandelsopplegget
vurderes hvert år som en del av prosessen med utarbeidelse av statsbudsjettet.
På bakgrunn av forslag i 2010-budsjettet er aldersgrensen økt fra 12
til 16 år for fritak for egenandeler for helsetjenester under tak
1-ordningen.
Et eventuelt fritak for egenandeler for personer
i husholdninger med inntekt under 2 G vil for det første være krevende
å iverksette. Det forutsettes dokumentasjon på at brukerne tilhører
husholdning med inntekt under 2 G for å få fritak og dette må være
mulig å kontrollere. Det forutsettes også at relevant datamateriale
er tilgjengelig for kontroll. Å knytte skjermingsordninger til husholdningenes
inntekt er prinsipielt annerledes enn dagens skjermingsordninger
fordi de er knyttet til den enkelte bruker. Eksisterende skjermingsordninger
er bl.a. knyttet til størrelsen på utgifter til helsetjenester for
den enkelte. I tillegg er det skjerming på grunnlag av den enkeltes
alder og personlig inntekt (blåresept). Nåværende skjermingsordninger
følger brukeren og er ikke avhengig av husholdningen brukeren lever
i.
Regjeringen vil vurdere det samlede egenandelsopplegget
også i forbindelse med statsbudsjettet for 2011.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om fritak
for egenandeler ved tannhelsetjenester for langtids sosialhjelpsmottakere,
personer i kvalifiseringsprogram og personer i kommunale tiltak.
St.meld. nr. 35 (2006–2007) Tilgjenglighet,
kompetanse og sosial utjevning – Framtidas tannhelsetjenester belyser
hovedprinsippene som Regjeringen mener bør ligge til grunn for framtidas
offentlige engasjement i form av rettigheter til offentlig finansierte
tannhelsetjenester. Sosial utjevning er hovedhensynet bak Regjeringens forslag
til nye personer eller grupper som bør ha rettigheter. Det foreslås
å tilgodese dem som er mest trengende av sykdomsmessige og økonomiske
årsaker. Personer med svært lav inntekt og personer med store utgifter
til tannbehandling er omtalt i denne forbindelse.
Av Regjeringens politiske plattform (2009–2013)
går det fram at Regjeringen vil følge opp St.meld. nr. 35 (2006–2007),
og gradvis utvide den offentlige finansieringen av tannbehandling til
å gjelde flere grupper. Regjeringen har også som mål at det offentlige
gradvis skal ta et større ansvar på tannhelsefeltet, og vil utrede
ulike modeller med sikte på at det etableres et tak på for hvor
mye den enkelte selv skal dekke av utgifter til nødvendig tannbehandling.
I den sammenheng vil de gruppene forslagsstillerne nevner bli vurdert.
Dette vil Regjeringen komme tilbake til i budsjettsammenheng.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om bedret
lavterskel botilbud i regi av Husbanken og sterkere satsing på oppfølging
og botrening i regi av kommuner og frivillige organisasjoner.
Husbanken er statens koordinator på det boligsosiale
arbeidet. Husbanken forvalter virkemidler som bostøtte, tilskudd
og lån. I tillegg bidrar Husbanken med rådgivning og kompetanseoverføring
til kommuner og andre aktører.
Arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet
skal ha prioritet innenfor Husbankens boligsosiale arbeid i 2010.
Målet for arbeidet er at:
Ungdom i overgangen
fra barnevernstiltak og andre vanskeligstilte ungdommer får hjelp
til å skaffe seg boliger med nødvendig oppfølging.
Ingen skal oppholde seg mer enn tre måneder
i midlertidig løsning.
Personer som løslates fra fengselsopphold
eller utskrives fra institusjon har egnet botilbud.
Bostedsløse tilbys egnede midlertidige
botilbud som skal ses i sammenheng med mer langsiktige boligløsninger.
Arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter et
tilskudd til oppfølgingstjenester i bolig. Formålet med denne ordningen
er å styrke og utvikle de ordinære tjenestene i kommunene slik at
de bedre kan ivareta bostedsløses og rusmiddelavhengiges behov for
oppfølging i bolig. Arbeids- og velferdsdirektoratet har også, i
samarbeid med Fylkesmennene og Husbanken, igangsatt forsøksprosjekter
i de fire store byene, samt i enkelte andre kommuner med utfordringer
knyttet til bruk av midlertidige botilbud. Formålet med forsøket
er å utvikle metoder for oppfølging av personer som oppholder seg
i midlertidig botilbud, slik at disse kan få tilbud om varig bolig. Tilskuddsmidlene
til disse to formålene videreføres i et nytt tilskudd til boligsosialt
arbeid i statsbudsjettet for 2010.
I følge tall fra KOSTRA har antall opphold i midlertidig
bolig blitt redusert i perioden 2005–2008. Det har også vært en
nedgang når det gjelder hvor mange som har oppholdt seg mer enn
tre måneder i midlertidig botilbud i samme tidsperiode. Dette viser
at det boligsosiale arbeidet som har blitt utført har vært målrettet,
men at det fortsatt gjenstår mye arbeid før målet er nådd.
Husbankens langsiktige strategi er å samarbeide tett
med kommuner som har store boligsosiale utfordringer. Intensjonen
er å stimulere kommunene til å utvikle et helhetlig, lokalt forankret
boligsosialt arbeid, og gjennomføre en helhetlig og lokalt tilpasset
politikk for de mest vanskeligstilte på boligmarkedet, inkludert
de som har behov for lavterskeltilbud.
I arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet
har frivillige organisasjoner og brukerorganisasjoner hatt en stor
rolle. Dette gjelder både som tjenesteytere og som faglige bidragsytere. Det
er et sterkt ønske fra Regjeringens side at dette vil fortsette.
Stortinget ber Regjeringen om å sikre gode rammevilkår
for gjeldsrådgivning i regi av frivillige organisasjoner.
Generelt kan jeg opplyse om at i henhold til
lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 17
har alle rett på opplysning, råd og veiledning som kan løse eller
forebygge sosiale problemer. Alle kommuner skal ha et tilfredsstillende
tilbud om råd og veiledning til personer med økonomiske problemer.
Tilbudet om økonomisk rådgivning inngår som en obligatorisk tjeneste
i NAV-kontorene. Mange kommuner har egne gjeldsrådgivere.
Siden 2004 har Sosial- og helsedirektoratet
og senere Arbeids- og velferdsdirektoratet, i nært samarbeid med
Fylkesmennene og et bredt nettverk av samarbeidspartnere, bl.a.
Namsfogden i Oslo og Gjeldsoffer-Alliansen, arbeidet systematisk
med å legge til rette for utviklingen av økonomisk rådgivning i
kommunene. Det er iverksatt en rekke tiltak for å bedre kvalitet,
kompetanse og tilgjengelighet til tjenesten. Blant tiltakene er
kurs- og opplæringstiltak, nasjonale konferanser, utarbeidelse av
en veileder og tilskudd til interkommunale prosjekter. Det er høsten
2009 etablert en landsdekkende økonomirådstelefon som driftes av
arbeids- og velferdsforvaltningen. Telefonen skal gjøre økonomisk
rådgivning lettere tilgjengelig og bidra til at personer med betalingsproblemer
kommer raskere i gang med å finne en løsning.
Jeg mener at det er viktig å ha et godt offentlig tilbud
om økonomisk rådgivning og gjeldsrådgivning som er tilgjengelig
for alle og som er gratis. Dette er spesielt viktig for personer
som befinner seg i en vanskelig økonomisk situasjon på grunn av
gjeldsproblemer.
Jeg kan opplyse om at Gjeldsoffer-Alliansen
i 2009 mottok tilskudd både fra Barne- og likestillingsdepartementet
og fra Arbeids- og velferdsdirektoratet. Arbeids- og velferdsdirektoratet
økte i 2009 driftstilskuddet til Foreningen Fattignorge med 200 000
kroner, bl.a. begrunnet i foreningens arbeid med oppfølging av personer med
gjeldsproblemer.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om styrking
av ordningen med fri rettshjelp.
St.meld. nr. 26 (2008–2009) Om offentleg rettshjelp
ble fremmet av Regjeringen 17. april 2009. I meldingen drøftes en
rekke tiltak som vil forbedre den offentlige rettshjelpsordningen. Flere
av tiltakene vil ha virkning særlig for de som er vanskeligst stilt.
Dette gjelder bl.a. en utviding av rettshjelpsordningen til også
å omfatte gjeldsproblematikk, og en endring av den økonomiske behovsprøvingen
fra utelukkende å se hen til rettshjelpsmottakerens inntekt og formue, som
i dag, til også å ta utgiftene i betraktning. Det er grunn til å
tro at enkelte av dem som i dag faller utenfor rettshjelpsordningen
på grunn av for høy inntekt ikke har råd til å betale for rettshjelpen
selv, fordi deres faste, nødvendige utgifter er store.
Meldingen drøfter også en ordning der alle,
uavhengig av inntekt, kan få inntil én times gratis juridisk bistand
hos advokat eller privat rettshjelper. Med få begrensninger skal
tilbudet gjelde alle typer saker. Hensikten er å tilby bistand i
enkle juridiske spørsmål, finne en løsning på problemet og eventuelt
å henvise til andre rådgivnings- eller konfliktløsingstilbud for
ytterligere bistand. Erfaring fra liknende tiltak viser at svært
mange juridiske problemer kan løses under en slik konsultasjon.
Det er i statsbudsjettet for 2010 bevilget 5 mill. kroner til igangsetting av
pilotprosjekt med etablering av førstelinjetjeneste i ett fylke.
I tillegg er det satt av midler til oppstart i ytterligere ett fylke.
Prosjektet vil danne grunnlag for videre utvikling av ordningen.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
å styrke inkluderingstiltak i regi av frivillige organisasjoner
og kommuner.
Jeg viser her til at det som et ledd i bl.a.
Regjeringens handlingsplan mot fattigdom og handlingsplan for integrering
og inkludering av innvandrerbefolkningen er iverksatt en rekke tiltak
for å bekjempe fattigdom og fremme inkludering av utsatte grupper,
både i regi av frivillige organisasjoner og kommuner. Regjeringen iverksetter
nye tiltak og styrkinger i statsbudsjettet for 2010.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
å styrke tiltak for barn og unge i større bysamfunn.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
forvalter tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn.
Tilskuddsordningen omfatter 23 bykommuner og syv prioriterte bydeler
i Oslo i 2010. Ordningen er todelt; en satsing er rettet mot ungdom
(ungdomstiltak) og en særskilt satsing er rettet mot barn, unge
og familier som er berørt av fattigdomsproblemer (fattigdomstiltak).
Innsatsen mot fattigdom innenfor tilskuddsordningen ble styrket
med 10 mill. kroner i statsbudsjettet for 2007 til totalt 31,5 mill.
kroner. Den delen av ordningen som er rettet mot fattigdomstiltak
har blitt videreført på samme nivå i 2008 og 2009, og Regjeringen
tar høyde for å videreføre den på samme nivå også i 2010.