Stortingsrepresentant Per Arne Olsen, Harald
T. Nesvik og Christian Tybring-Gjedde fremmet 7. januar 2010 følgende
forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2010 fremme forslag
om å unnta private helseforsikringer fra arbeidsgiveravgift og personbeskatning
med virkning fra senest 1. juli 2010.
2. Stortinget ber regjeringen i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett for 2010 fremme forslag om å unnta
arbeidsgiverbetalte treningskort fra arbeidsgiveravgift og personbeskatning
med virkning fra senest 1. juli 2010.
3. Stortinget ber regjeringen i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett for 2010 fremme forslag om å unnta
behandling av sykdom, betalt av arbeidsgiver, fra arbeidsgiveravgift
og personbeskatning, med virkning fra 1. juli 2010.»
Det vises til Dokument 8:41 S (2009–2010) for en
nærmere redegjørelse og begrunnelse for forslaget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Thomas Breen, Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen,
lederen Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim og Dag Ole Teigen, fra
Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein, Jørund Rytman, Kenneth Svendsen
og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe
og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti,
Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser
til at finansministeren har avgitt uttalelse om forslaget i brev
av 29. januar 2010. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke den åpenbare samfunnsnytten av fysisk trening. Den gir den
enkelte bedre helse og er således positiv både for privatlivet og
yrkeslivet. Flertallet vil understreke at det ligger
store gevinster også for det offentlige ved at folk holder seg i
god form gjennom regelmessig fysisk aktivitet. Gjennom slik aktivitet
kan den enkelte forebygge sykdommer og slitasjeskader, samtidig
som samfunnet spares for store kostnader knyttet til behandling av
sykdommer og skader som følger av for liten fysisk aktivitet. Flertallet vil
påpeke at det derfor av flere grunner er særs ønskelig at folk holder
seg i god form, og at det kan ligge store økonomiske besparelser
for staten på sikt gjennom økt vektlegging av forebygging i dag.
Dette er også årsaken til at man stimulerer til aktivitet gjennom
en rekke tiltak over statsbudsjettet som penger til idretten, forebyggende
helsearbeid, aktivitet i skolen og opplysningsarbeid, for å nevne
noe. Gjennom disse bevilgningene blir det lagt til rette for tiltak
for alle aldersgrupper med ulike forutsetninger for fysisk aktivitet.
Det er en viktig debatt ved hvert statsbudsjett om disse virkemidlene
treffer godt nok eller om man skal forbedre dem.
Flertallet mener at på tross
av alle positive ringvirkninger som økt fysisk aktivitet medfører –
både for den enkelte og for samfunnet generelt – at det er momenter
som taler imot å innføre skattefritak for arbeidsgiverbetalte behandlingsforsikringer
og treningskort.
For det første er det sentrale i et effektivt
skattesystem at skattepliktig inntekt samsvarer best mulig med faktisk
inntekt. Alle økonomiske fordeler fra arbeidsgiver til arbeidstaker
bør derfor i utgangspunktet skattlegges som arbeidsinntekt. Dette
var også målet med skattereformen i 1991 ved siden av å få et bredere
skattegrunnlag i bytte mot en lavere marginalskatt på lønn.
For det andre kan en gjennomføring av en slik ordning
også gi incentiver til skattemessig tilpasning i valg av avlønningsform.
Dette kan gjøres ved at arbeidstakeren gjennom å akseptere en reell
lønnsreduksjon selv finansierer ytelsen, men da med en privatøkonomisk
skattebesparelse til følge. Dette er en uthuling av skattegrunnlaget
som vil stride mot målsettingen om et bredt skattegrunnlag og moderate
skattesatser. Det har også vært bred enighet om at naturalytelser
til privat individuell bruk skal skattlegges til markedsverdi på
vanlig måte.
For det tredje vil forslaget også ha en uheldig fordelingsvirkning
fordi man vet at forekomsten av naturalytelser øker med stigende
inntekt. Dette kan føre til at de som har høye og midlere inntekter
får dekket helseforsikring, behandling av sykdom og trening, mens
de med lave inntekter må dekke dette selv av allerede beskattete midler.
Forskjellen blir enda større for dem som står utenfor arbeidslivet
og hvor man kan anta at ekstra økonomisk stimuli til aktivitet vil
ha størst helsemessig effekt.
Flertallet ser det som viktig
å ha stort fokus på å få sykmeldte raskt tilbake i arbeid. Dette
er også målsettingen med ordningen «raskere tilbake» hvor helseforetakene
og Nav tilbyr ulike arbeidsrettete tiltak for den enkelte sykmeldte. Dette
er en ordning som er målrettet og hvor utvelgelsen av hvem som får
den, ikke er overlatt til arbeidsgiver eller den enkeltes private økonomi.
Disse midlene over statsbudsjettet er derfor også mer målrettet
for å gi tilpasset effekt for den enkelte som trenger den. Det er
etter flertallets syn viktigere å se på denne type ordninger enn
å gi generelle skattefritak som ikke er målrettet, men som kan gi
uheldige fordelingsvirkninger.
Flertallet har ingen ytterligere
merknader og rår Stortinget til at forslaget vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til representantforslaget
og til at finansministeren har kommentert forslagene i brev til
komiteen. Sykefravær og ventetid for behandling ved sykehus er store
og økende utfordringer. Å finne løsninger er helt sentralt når det
gjelder den enkeltes livskvalitet og samfunnets produktivitet og
velferdsutvikling. Effektiv utnyttelse av kapasiteten i offentlige
og private institusjoner, bedre folkehelse og mer fysisk aktivitet,
er alle viktige deler av løsningen. Nye undersøkelser viser at kun
20 prosent av voksne tilfredsstiller norske myndigheters anbefalinger for
fysisk aktivitet, som er 30 minutter med daglig moderat aktivitet.
Inaktivitet er en av velferdssamfunnets største utfordringer. Dette skaper
nye og forsterker gamle skiller i det norske samfunn. Aktivitet
og helseutfordringer følger mange tradisjonelle sosioøkonomiske faktorer,
men det er også klare skiller mellom kjønn. Det vil være viktig
å mobilisere et bredt spekter av samfunnsaktører for å møte utfordringene.
Disse medlemmer merker seg at
det allerede i dag åpnes for at utgifter til trening og aktivitet er
fradragsberettiget så lenge det kan anses å være et rimelig velferdstiltak
og øker fellesskapsfølelsen blant de ansatte. Dette har skapt store
skiller mellom ansatte når det gjelder hva slags tilbud arbeidsgiver
kan gi. Ansatte i store bedrifter nyter ofte godt av gratis tilgang
til egne trimrom med full utrustning, mens ansatte i små bedrifter
ikke kan motta støtte til treningskort på et treningssenter uten
at det utløser skatteplikt. Disse medlemmer har også
merket seg at det er klare skiller mellom menn og kvinner med hensyn
til ønsket aktivitet. Menn foretrekker ofte ballidrett i haller,
mens kvinner benytter treningssenter. Det første er fradragsberettiget,
det andre ikke. Disse medlemmer mener derfor at forslaget
om treningskort betalt av arbeidsgiver er interessant. Det er viktig
at en har et regelverk som behandler ansatte i alle typer bedrifter
likt, og at en gir samme mulighet for menn og kvinner til å få trening
og aktivitet dekket av arbeidsgiver. Disse medlemmer ber
departementet vurdere om det er hensiktsmessig å fastsette et maksimumsbeløp
som hver enkelt ansatt kan få i støtte, og tror at forebyggings-
og helsegevinsten ved å gi en bredere og mer generell tilgang til trening
og aktivitet vil være langt større enn provenytapet knyttet til
en slik ordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre ser det som viktig at næringslivet selv
kan påvirke sitt sykefravær og bidra til raskere løsninger for den enkelte
ved å tegne helseforsikring eller å betale behandlingsutgifter for
sine ansatte. Raskere behandling bedrer den enkeltes livskvalitet
og reduserer sykefravær og kostnader i arbeidslivet. Med lange og
økende sykehuskøer er det viktig å stimulere til at kapasiteten
både i det offentlige og private helsevesen utnyttes effektivt og
optimalt. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning
at utgifter til private helseforsikringer og behandling skal unntas
fra arbeidsgiveravgift og skatteplikt, og ber departementet fremme
lovforslag om dette på egnet måte før sommeren 2010.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett for 2010 fremme forslag om å unnta private
helseforsikringer fra arbeidsgiveravgift og personbeskatning med
virkning fra senest 1. juli 2010.»
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett for 2010 fremme forslag om å unnta behandling
av sykdom, betalt av arbeidsgiver, fra arbeidsgiveravgift og personbeskatning,
med virkning fra 1. juli 2010.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett for 2010 fremme forslag om å unnta arbeidsgiverbetalte
treningskort fra arbeidsgiveravgift og personbeskatning med virkning
fra senest 1. juli 2010.»
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en egen sak der en setter helse- og aktivitetsutfordringen i
et helhetlig perspektiv, og at det utvikles et regelverk som gir
likebehandling av alle ansatte og av begge kjønn.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett for 2010 fremme forslag om å unnta private
helseforsikringer fra arbeidsgiveravgift og personbeskatning med
virkning fra senest 1. juli 2010.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett for 2010 fremme forslag om å unnta behandling
av sykdom, betalt av arbeidsgiver, fra arbeidsgiveravgift og personbeskatning,
med virkning fra 1. juli 2010.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett for 2010 fremme forslag om å unnta arbeidsgiverbetalte
treningskort fra arbeidsgiveravgift og personbeskatning med virkning
fra senest 1. juli 2010.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en egen sak der en setter helse- og aktivitetsutfordringen i
et helhetlig perspektiv, og at det utvikles et regelverk som gir
likebehandling av alle ansatte og av begge kjønn.
Komiteen viser til sine merknader
og representantforslaget og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:41 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Harald T. Nesvik og
Christian Tybring-Gjedde vedrørende skattefritak for arbeidsgiverbetalte
behandlingsforsikringer og treningskort – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev 20. januar 2010 hvor det
bes om en uttalelse til representantforslag 41 S, Dokument 8:41
S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Harald
T. Nesvik og Christian Tybring-Gjedde, om skattefritak for arbeidsgiverbetalte
behandlingsforsikringer og treningskort.
Representantene foreslår i Dokument 8:41 S at Stortinget
skal be Regjeringen om å fremme forslag om fritak for arbeidsgiveravgift
og skatt av arbeidsgivers dekning av utgifter til behandling av
sykdom, helseforsikring og treningskort for ansatte.
Det er ikke uvanlig at det med jevne mellomrom fremmes
forslag, krav og ønsker om skattestimulanser til ulike gode formål
og ordninger. Imøtekommelse av slike forslag, gjør ikke bare skattesystemet
mer komplisert. Avhengig av fradragenes størrelse og antall, vil
slike ordninger over tid uthule skattegrunnlaget.
En slik utvikling var en av hovedgrunnene til
den store skattereformen som ble vedtatt av Stortinget i juni 1991.
Fra syttitallet og framover kom stadig nye fradragsordninger inn
i skattesystemet. Totalprovenyet ble søkt holdt oppe gjennom en
økning av marginalskattene på bl.a. arbeid.
Skattereformens grunntanke var bredere skattegrunnlag
i bytte mot lavere marginalskatt på lønn og en lav, flat kapitalskattesats.
På denne måtens fikk landet et bedre, mer effektivt og ikke minst
mer rettferdig skattesystem. Det siste først og fremst som følge
av lik fradragsverdi uavhengig av inntektens størrelse.
Selv om det i årene siden 1992 har blitt innført nye
fradragsordninger, er det likevel viktig å holde fast ved grunntanken
bak Skattereformen av 1992.
Det har vært og vil være politisk uenighet om selve
skattenivået. Etter vårt syn vil det være bedre å ivareta slike
ulike politiske hensyn gjennom de generelle fradragene og skattesatsene.
Departementet er klar over at for eksempel avgiftssystemet
brukes for å fremme eller oppnå en bestemt atferd i befolkningen.
Generelt vil bruk av avgifter til slike formål ha langt mindre negative
sider enn å bruke egne fradragsordinger i inntektsskatten. Likevel
må det også være slik at ulike aktiviteter til egen og felles glede
og nytte, ikke trenger en særskilt skattestimulans for å bli utført.
Det er sentralt i et effektivt skattesystem
at skattepliktig inntekt samsvarer best mulig med faktisk inntekt.
Alle økonomiske fordeler fra arbeidsgiver til arbeidstaker bør derfor
i utgangspunktet skattlegges som arbeidsinntekt. Dette gjelder uavhengig
av om det dreier seg om kontante ytelser eller naturalytelser til
dekning av et privat forbruk. At forbruket innebærer en samfunnspolitisk
ønskelig aktivitet, som gjerne bør stimuleres, er som nevnt ikke
i seg selv tilstrekkelig argument for skattefri finansiering av forbruket.
Skattefritak for særlige typer naturalytelser
i arbeidsforhold, for eksempel helseforsikringer eller treningskort
til privat bruk, kan fort gi incentiver til skattemessig tilpasning
i valg av avlønningsform. Dette kan skje ved at arbeidstakeren gjennom
å akseptere en reell lønnsreduksjon selv finansierer ytelsen, men med
privatøkonomisk skattebesparelse til følge. Slik uthuling av skattegrunnlaget
vil stride mot den nevnte målsetningen om brede skattegrunnlag og
moderate skattesatser, som er nødvendig for å skape et effektivt
skattesystem. Det har lenge vært bred enighet om at naturalytelser til
privat, individuell bruk i prinsippet bør skattlegges til markedsverdi
på vanlig måte, og jeg mener at denne linjen bør videreføres.
Skattefritak for naturalytelser til privat bruk
kan også ha uheldige fordelingsmessige konsekvenser, og bidrar til
å motvirke de inntektsutjevnende egenskapene i skattesystemet. For
det første vil et fritak gi størst økonomisk uttelling for dem som
har de høyeste inntektene og dermed høyest marginalskatt. For det
andre viser empiriske undersøkelser at forekomsten av naturalytelser
generelt øker med stigende inntekt. Resultatet kan derfor bli at
et skattefritak for helseforsikring, behandling av sykdom og treningskort
først og fremst vil komme dem med høy eller middels inntekt til
gode, mens lavtlønnede i mindre grad vil få dette dekket av arbeidsgiver.
Disse må da dekke slike utgifter med allerede beskattede midler.
Enda større blir kontrasten i forhold til dem som står utenfor arbeidsmarkedet,
for eksempel trygdede og arbeidsledige. En slik forskjellsbehandling
er uheldig, og bør unngås så langt det er mulig. Dette viser videre
at skattesystemet ikke nødvendigvis er egnet som verktøy til å realisere
målsetninger på andre politikkområder, herunder helsepolitikken.
Det tidligere skattefritaket for arbeidsgivers
dekning av behandlingsutgifter og helse-/behandlingsforsikringer
ble innført i 2003 og avskaffet i forbindelse med skattereformen
2006, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005–2006). Skattereformen
innebar en opprydding og innstramning i rekke særordninger i skattesystemet
som sto igjen eller hadde utviklet seg etter reformen i 1992, blant
annet også innstramming i beskatningen av enkelte naturalytelser.
Tiltak som bringer sykmeldte raskere tilbake
til arbeid, kan ha en positiv samfunnsøkonomisk virkning. Organiseringen
og finansieringen vil imidlertid ha stor betydning for egenskapene
ved tiltakene.
Etter Regjeringens mening ivaretas målet om styrket
innsats overfor sykmeldte gjennom ordningen «raskere tilbake». Hensikten
med ordningen er å få sykmeldte raskere tilbake til arbeidslivet,
noe som blant annet innebærer reduserte ventetider og raskere behandling.
Gjennom «raskere tilbake» tilbyr regionale helseforetak ulike behandlingstjenester
og arbeids- og velferdsetaten ulike arbeidsrettede tiltak for sykmeldte.
I denne ordningen er utvelgelsen av hvem som skal få raskere behandling
ikke overlatt til arbeidsgivere eller prisgitt den enkelte arbeidsgivers
økonomi. Midlene som anvendes kan dermed settes inn på de områdene
hvor en styrket behandlingskapasitet kan gi best effekt for de sykmeldte.
Representantforslaget ville for øvrig medføre
en skattesubsidiert økning av etterspørselen etter privat helsebehandling,
og dermed økt personellbruk i den private helsesektoren. Dette vil kunne
svekke ønskelig personelltilgang til den offentlige helsesektoren.
Representantene foreslår videre et skattefritak for
arbeidsgivers dekning av treningskort for ansatte, også om treningen
skjer rent privat. Det gjeldende skattefritaket på området er begrenset til
velferdstiltak av kollektiv karakter. De viktige skattepolitiske
hensynene jeg har nevnt tidligere, tilsier at det vil være uheldig
å utvide det gjeldende skattefritaket.
Det finnes likevel enkelte naturalytelser som
er gjort skattefrie, enten de er rimelige velferdstiltak for bedriftens
ansatte samlet, eller er spesielle tilleggsgoder til den enkelte.
Rimelige velferdstiltak vil være ytelser av typisk sosial eller velferdsmessig
art, med grunnlag i en bedrifts ønske om å skape trivsel på og i
tilknytning til arbeidsplassen, og å øke fellesskapsfølelsen blant de
ansatte. Et felles treningsopplegg i regi av arbeidsgiver kan klassifiseres
som rimelig velferdstiltak, men det er fordi formålet da favner
videre enn den individuelle treningen. Utgiftsdekningen til slike
velferdstiltak kan omfatte utgifter til trener, halleie, utstyr
osv. Forutsetningen for skattefritak er at dekningen begrenses til
utstyr mv. som kun benyttes til slike fellesarrangementer. Andre
naturalytelser kan være gjort skattefrie av mer praktiske årsaker,
for eksempel innberetnings- og verdsettelsesproblemer. Slike praktiske
problemer med å gjennomføre korrekt beskatning vil normalt ikke
oppstå ved arbeidsgivers dekning av treningskort for ansatte.
Den åpenbare samfunnsnytten av fysisk trening, ved
at den er stimulerende, helsebringende og positiv for både yrkesliv
og privatliv, er et fellesargument for en lang rekke sunne, menneskelige
aktiviteter. Jeg ser positivt på slike aktiviteter, og staten bidrar
med betydelige midler for eksempel til idrett, ungdomsarbeid, forebyggende
helsearbeid, forbrukeropplysning, mv. Gjennom disse bevilgningene
blir det lagt til rette for tiltak for alle aldersgrupper og grupper med
ulike forutsetninger for fysisk aktivitet. Den enkeltes kostnader
til slike sunne aktiviteter er imidlertid privatforbruk like fullt
og arbeidsgivers dekning av også sunt privatforbruk for ansatte
bør generelt være skattepliktig.
Oslo, i finanskomiteen, den 11. mars 2010
Torgeir Micaelsen |
Gunnar Gundersen |
leder |
ordfører |