Forslagsstillerne viser til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK), som fastslår at det er en menneskerett å kjenne sin mor og
far. Forslagsstillerne viser også til at barneloven § 5 gir det
offentlige et ansvar for å få fastslått farskap. Offentlig myndighet
oppfyller således ifølge forslagsstillerne ikke sin plikt når man
ikke sørger for at barn får kjennskap til hvem som er deres far.
Forslagsstillerne foreslår at barneloven endres slik
at det inntas bestemmelse om at kvinner pålegges plikt til å gi
riktig informasjon om hvem som er, eller kan være, barnefar. Det
bør vurderes om unnlatelse til å overholde plikten til å bidra med
informasjon skal gi strafferettslig konsekvens.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å endre barneloven slik at kvinner gis plikt til å oppgi riktig
informasjon om hvem som er, eller kan være, barnefar.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Gunn Olsen, Kåre Simensen og Arild Stokkan-Grande,
fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen,
fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Gina Knutson Barstad, fra Senterpartiet, Christina Nilsson
Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, viser
til at den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) fastslår
at det er en menneskerett å kjenne sin mor og far. Komiteen viser
videre til at barneloven § 5 gir det offentlige et ansvar for å
få fastslått farskap. Komiteen mener at kvinner har
en plikt til å oppgi riktig informasjon om hvem som er, eller kan
være, barnefar.
Komiteen vil understreke at kvinnen
etter norsk rett har en forklaringsplikt, selv om nektelse av å
oppgi potensielle fedres identitet i praksis ikke vil møtes med
straffeansvar eller kutt i velferdsytelser. Mor har en forklaringsplikt,
og hun blir innkalt til bidragsfogden og informeres om rettsvirkningene
av at farskap blir fastslått eller ikke. Komiteen vil
imidlertid påpeke at disse rutinene for forklaring bør forbedres,
da de i dag åpenbart ikke fungerer godt nok i alle tilfeller.
Komiteen mener at arbeidet med
å sikre at kvinner oppgir riktig barnefar, må fortsette, og styrkes. Komiteen viser
i den forbindelse til brev fra barne-, likestillings- og inkluderingsminister
Audun Lysbakken av 18. mars 2010 (vedlegg), hvor det står:
«Jeg mener likevel at det i forbindelse med oppfølgningen
og gjennomføringen av forslagene i Farskapsutvalgets utredning også
bør vurderes om rutinene rundt innkalling av mødre kan forbedres
slik at kvinner bevisstgjøres om barnets rett til å kjenne sine
foreldre.»
Med bakgrunn i dette ber komiteen regjeringen vurdere
hvordan man kan bidra til at kvinner velger å gi riktige opplysninger
om barnefar, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en vurdering
av hvordan intensjonene i forslaget kan ivaretas.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan
man kan bidra til at kvinner velger å gi riktige opplysninger om
barnefar, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en vurdering
av hvordan intensjonen i forslaget kan ivaretas.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at altfor mange barn har ukjent far, og at dagens rutiner er
for dårlige når det gjelder å få avklart farskap. Disse medlemmer vil
understreke hvor viktig det er at barn har rett til å få vite hvem
som er deres biologiske opphav. Disse medlemmer viser
til at ifølge norsk lov, EMK og FNs barnekonvensjon har alle barn
rett til å få vite hvem som er far og mor. Disse medlemmer mener
det er viktig å pålegge mødre plikt til å oppgi navnet på barnefar,
og mener også det må få konsekvenser for mødre som bevisst lyver
om barnefaren.
Disse medlemmer registrerer at
komiteens flertall vegrer seg for å innføre konsekvenser ved bevisst
unnlatelse av å bidra med informasjon om barnefar. Disse
medlemmer mener at slike holdninger ikke viser noen respekt
for EMKs bestemmelse om barnets rett til å vite hvem som er ens
biologiske opphav. Disse medlemmer vil påpeke at
de rutiner og den dialog som man har i dag, åpenbart ikke fungerer godt
nok, og at en derfor må vurdere om det skal innføres strafferettslige
konsekvenser i tillegg.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å endre barneloven slik at kvinner gis plikt til å oppgi riktig
informasjon om hvem som er eller kan være barnefar.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om det vil være
hensiktsmessig med en strafferettslig konsekvens ved bevisst unnlatelse
av å overholde plikten til å bidra med informasjon om barnefar.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan man kan
bidra til at kvinner velger å gi riktige opplysninger om barnefar,
og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en vurdering av hvordan
intensjonen i forslaget kan ivaretas.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen vurdere om det vil være
hensiktsmessig med en strafferettslig konsekvens ved bevisst unnlatelse
av å overholde plikten til å bidra med informasjon om barnefar.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å endre barneloven slik at kvinner gis plikt til å oppgi riktig
informasjon om hvem som er eller kan være barnefar.
Komiteen viser til
representantforslaget og til sine merknader og rår Stortinget til
å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:62 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Solveig Horne, Øyvind
Korsberg, Ib Thomsen og Karin S. Woldseth om kvinners/mors informasjonsplikt
om barnefar og strafferettslige endringer i barneloven – vedlegges
protokollen.
Jeg viser til brev fra Familie- og kulturkomiteen 3. mars
2010 vedlagt representant-forslag om å endre barneloven slik at
kvinner gis plikt til å oppgi riktig informasjon om hvem som er,
eller kan være, barnefar. Det foreslås å vurdere om det bør være
straffbart ikke å oppfylle opplysningsplikten.
Det er en allmenn oppslutning om at det er viktig å
kjenne sin biologiske opprinnelse. Tidligere var det særlig økonomiske
hensyn, som bidragsplikt og arv, som var viktig begrunnelser for
å fastsette farskap. I dag legges det større vekt på det psykologiske
og følelsesmessige aspektet. Slektskap og identitet henger nøye
sammen. Et godt eksempel på identitetens betydning for mennesker
er sitatet fra Norsk Psykolog-forening, som er inntatt i dok: 8-forslaget.
Etter barneloven har det offentlige plikt til
å fastsette farskap i tilfeller hvor dette ikke følger av ekteskap
eller er erkjent av faren. Det er bidragsfogden (NAV) som utøver
denne plikten. Bidragsfogden tar bare opp sak på eget initiativ når
barnet er mindre-årig. Det offentlige vil også ta opp sak på vegne
av voksne barn i tilfeller hvor det ikke er fastsatt juridisk farskap,
men er da avhengig av begjæring fra barnet selv.
Når et barn blir født uten at farskap er etablert, sender
sykehuset kopi av fødsels-meldingen til bidragsfogden. Bidragsfogden
skal da kalle inn barnets mor med formål å fastsette farskapet. Moren
skal informeres om rettsvirkningene av at farskap blir fastslått/ikke
fastslått og om gangen i en farskapssak. Det skal videre orienteres
om barnelovens regler om foreldreansvar, samvær mv. og om ulike
trygdeytelser.
Dersom moren ikke oppgir hvem som kan være far
til barnet, skal hun orienteres om at hun ikke må oppgi
barnets far, men at det offentlige har ansvar for å ta seg av at
farskapet blir fastslått, og at farskapet kan bli behandlet videre
uavhengig av hennes opplysninger og på grunnlag av andre opplysinger
enn hennes. Hun har senere alltid anledning til å gi opplysninger
om hvem som kan være barnets far.
Dersom moren bare oppgir menn som blir utelukket
ved DNA-test eller hun ikke oppgir noen far til barnet, vil bidragsfogden
henlegge farskapssaken. Denne kan imidlertid gjenåpnes dersom det
kommer nye opplysninger i saken som kan gjøre det mulig å få fastsatt
farskap. Nye opplysninger i saken kan være at en mann selv melder
seg som mulig far, eller at andre gir opplysninger om farskapet.
Gruppen som ikke oppgir far når de blir innkalt til
bidragsfogden består av kvinner som ikke ønsker å oppgi barnefar,
kvinner som ikke kjenner barnefarens identitet og kvinner som har
fått anonym sæddonasjon i utlandet. Det finnes ikke pålitelig statistikk
på området. Det vi vet er at dette – alle tre gruppene inkludert
– dreier seg om godt under én prosent av de barna som blir født
Jeg legger til grunn at barnelovens regler om
farskap oppfyller våre menneskerettslige forpliktelser. Den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK) art. 8 omhandler retten til respekt for privatliv og familieliv. Den
europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) har behandlet flere klager
hvor retten til kunnskap om, eller juridisk anerkjennelse av sitt biologiske
opphav, har vært en sentral problemstilling. En hoved-gruppe saker
har vært klager fra fedre eller voksne barn som har vært forhindret
fra å få prøvet det juridisk fastsatte farskapet. Norge ble i 2007
klaget inn for EMD av en mann som var frikjent for feil ilagt farskap. Klagen
ble avvist av domstolen fordi den ikke fant at det hadde funnet
sted noen krenkelse av menneskerettskonvensjonen.
I et vedlegg til NOU 2009:
5 Farskap og annen morskap. Fastsettelse og endring av foreldreskap er
«barns rett til å kjenne sitt opphav og knytte rettslige bånd til
primære omsorgspersoner i lys av barnekonvensjonen art. 7» utredet. Førsteamanuensis
ved Universitetet i Bergen dr. juris Karl Harald Søvig skriver følgende
på side 158:
«Et annet spørsmål er statens plikt til å avklare farskap
der hvor moren ikke oppgir noe navn, og hvor heller ingen aktuelle
«kandidater» melder seg. Etter norsk rett har kvinnen i slike tilfeller en
forklaringsplikt, men nektelse av å oppgi potensielle fedres identitet
vil i praksis ikke møtes med straffansvar. En enslig mor som forblir
taus om barnets opphav, vil ikke komme i en dårligere situasjon
med hensyn til ulike velferdsytelser enn en som oppgir en barnefar.
Spørsmålet er om forpliktelsene etter BK art. 7 fordrer at myndighetene
benytter sanksjoner for å øke mulighetene for at kvinner oppgir
barnefaren. Også her må ulike hensyn avveies, dvs. barnets rett
til kjennskap om sitt opphav veid opp mot kvinnens rett til privatliv,
nærmere bestemt opplysninger om hennes seksualpartnere. Etter mitt syn
er den nåværende rettslige tilnærmingen innenfor rammene av BK art.
7. Eventuelle sanksjoner rettet mot kvinnen – enten sivil- eller strafferettslige
– vil kunne lede til at hun forklarer seg, men det finnes få rettslige
botemidler mot dårlig hukommelse, som lett vil kunne bli strategien
i slike saker.»
Farskapsutvalget drøfter hvor langt det offentliges
plikt til å etablere foreldreskap bør strekke seg, og går inn for
å videreføre gjeldende regler om at det offentlige har plikt til
å få fastsatt farskap eller medmorskap når dette ikke følger av ekteskap
eller erklæring. Denne plikten foreslås utvidet til også å omfatte
barn født i utlandet når foreldrene er bosatt i Norge. Det foreslås
videre at det offentlige også skal ha plikt til å klarlegge/ fastsette
morskap. Departementet arbeider nå med en oppfølgning av NOU 2009:
5.
Barnelovens fullstendige betegnelse er «Lov
om barn og foreldre», og den regulerer i det vesentligste forhold
innad i familien. Denne loven inneholder i dag ingen bestemmelser
om straff, og jeg mener man bør være svært varsom med å innføre
straffebestemmelser på dette området.
I en del tilfeller kan barn bli født som følge
av voldtekt eller incest. Jeg synes det skal respekteres at kvinner
i disse situasjonene ikke vil oppgi hvem som er far til barn de
føder. Når kvinner av ulike grunner ikke frivillig vil oppgi hvem som
er far, innebærer en farskapssak en belastning. Jeg mener det er
viktig at kvinner som ikke ønsker å oppgi mulige fedre får et reflektert
forhold til barnets behov for å kjenne sitt biologiske opphav. Jeg
har imidlertid ingen tro på at straffeforfølging av barnets mor
vil bidra til at disse sakene oppleves som mindre opprivende for
de som er involvert.
Jeg mener likevel at det i forbindelse med oppfølgningen
og gjennomføringen av forslagene i Farskapsutvalgets utredning også
bør vurderes om rutinene rundt innkalling av mødre kan forbedres
slik at kvinner bevisstgjøres om barnets rett til å kjenne sine
foreldre. Det bør være et mål at så mange farskap som mulig fastsettes, og
at det i disse sakene også bør være overensstemmelse mellom det
juridiske og biologiske farskapet.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 4. mai 2010
Gunn Karin Gjul |
Arild Stokkan-Grande |
leder |
ordfører |