I en nylig utgitt rapport fra Institutt for
samfunnsforskning gjennomgås ulike årsaker til at asylsøkere velger
Norge fremfor andre land. Rapporten trekker frem at under ellers
tilnærmet like forhold knyttet til menneskerettighetssituasjon,
velferd, fremtidsutsikter og nettverk, er det av avgjørende betydning
for asylsøkerne hvordan deres sjanser til å få en tillatelse i Norge fremstår
sammenliknet med andre land.
Norge synes å motta en uforholdsmessig stor
andel av antallet asylsøkere til Europa. I en slik situasjon er
det ekstra viktig å se på hvorvidt, og eventuelt hvordan, Norge
skiller seg fra andre land i Europa som det er naturlig å sammenlikne seg
med, både når det gjelder tilbudet som gis til asylsøkere, praksis
som føres i forhold til tillatelser og andre forhold som kan gjøre
Norge særlig attraktivt.
I meldingen gis det en overordnet innføring
i følgende sentrale deler av norsk asyl- og flyktningpolitikk sammenliknet
med noen utvalgte EU-land:
Forhold til internasjonale
konvensjoner mv.
Gjenbosetting av overføringsflyktninger
og samarbeid med UNHCR.
Asylsaksbehandling og særskilte prosedyrer.
Rettigheter og tilbud i søknadsfasen.
Utfall av asylsaksbehandlingen.
Særlige ordninger for enslige mindreårige asylsøkere.
Meldingen drøfter politikk og praksis i Norge, Sverige,
Danmark, Finland, Nederland og Storbritannia.
Gjennomgangen viser at Norge ikke skiller seg markert
fra landene som er omtalt her, verken når det gjelder praksis i
behandlingen av asylsaker, tilbudet til asylsøkere som venter på
svar, eller rettigheter for dem som får innvilget opphold. Ut fra
de forhold gjennomgangen her har sett på, er det derfor lite grunnlag
for å hevde at økningen i antall asylsøkere de siste par årene først
og fremst kan forklares med at Norge saklig sett har en mer liberal
politikk og praksis overfor asylsøkere. I hvilken grad det likevel
har dannet seg et inntrykk av at Norge har en liberal praksis, er
et annet spørsmål.
I forhold til de landene departementet har valgt
å sammenlikne med, er det derfor mest sannsynlig andre viktige årsaker
til økningen i antall asylsøkere til Norge, bl.a. etterspørselen
etter arbeidskraft og at enkelte store asylsøkergrupper allerede
har etablert seg i Norge. En annen årsak kan være at et land som
Sverige har innført en mer restriktiv politikk i forhold til enkelte
grupper asylsøkere, og at Norge derfor i en periode har blitt oppfattet
som mer liberalt. Nedgangen i irakiske asylsøkere til Sverige og
økningen til Norge i 2008 er et klart eksempel på dette.
Begrenset til Norden, er den største kontrasten mellom
landene det store antall asylsøkere som de siste par årene har kommet
til Sverige og Norge, sammenliknet med Danmark, og inntil nylig
Finland. Trass i mange likheter og en samlet innvilgelsesprosent
som ikke skiller seg mye fra de andre nordiske landene, er tilstrømmingen av
asylsøkere bare en brøkdel til Danmark. En teori om bakgrunnen for
dette, er det inntrykk som er skapt av dansk politikk som svært
restriktiv når det gjelder innvandring generelt, og ikke nødvendigvis
asylpolitikken spesielt. Danmark har innført et strengt regelverk
for familieinnvandring. Dette har fått stor oppmerksomhet utenfor
Danmarks grenser, og kan også ha bidratt til å skremme bort asylsøkere
som i utgangspunktet ikke ville blitt vesentlig berørt av disse
reglene.
Det er en del forskjeller bl.a. i forhold til
innvilgelse av midlertidig arbeidstillatelse og i reglene om familieinnvandring
for dem som får opphold. Ordningene for enslige mindreårige asylsøkere varierer
en del, men det er samtidig flere likheter.
Regjeringen anser det som viktig å fortløpende følge
med på utviklingen både i landene som er valgt ut for denne gjennomgangen,
og andre land i Europa, med sikte på ytterligere harmonisering. Dette
vil bli gjort gjennom deltakelse i det internasjonale samarbeidet,
men også gjennom mer målrettet informasjonsinnhenting.
Komiteen støtter regjeringens
syn på et tettere samarbeid om regelverk og praksis på asylfeltet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til sammenligningen av norsk
asyl- og flyktningpolitikk med tilsvarende politikk i de nordiske
land, Nederland og Storbritannia. Gjennomgangen viser at en forholdsmessig sterkere
økning av asylsøkere til Norge, ikke kan forklares med en mer liberal
norsk politikk. Tvert imot er det flere likhetstrekk enn forskjeller
i landenes politikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at de signalene myndighetene sender ut, og
da spesielt regjeringens signaler, i stor grad påvirker asyltilstrømmingen. Gjennom
de første årene i regjeringen Stoltenberg II kom det motstridende
uttalelser fra regjeringspartiene. Dette kulminerte med at regjeringen
måtte foreta en innstramming av egen politikk. Regjeringspartiet
Sosialistisk Venstreparti tok dissens i regjeringen, og dermed sendte
man fortsatt ut signaler om manglende fasthet, noe som raskt ble
oppfattet av potensielle asylsøkere. I 2009 opplevde Norge en kraftig
økning i antall asylsøknader. Disse medlemmer har
merket seg at regjeringen nå har strammet grepet, blant annet gjennom
tvangsretur av asylsøkere uten lovlig opphold, og andre som har
fått endelig avslag på sine asylsøknader. Dette bidrar etter disse
medlemmers oppfatning til å avskrekke grunnløse asylanter
fra å søke opphold i Norge. Disse medlemmer støtter
en tydelig, forutsigbar og konsekvent politikk.
Disse medlemmer viser til at
selv om Norge ikke skiller seg markant fra andre nordiske land samt
Nederland og Storbritannia innenfor asyl- og flyktningpolitikken,
bekrefter det på ingen måte tesen om at disse forskjellene kan avvises som
en viktig forklaringsfaktor for de store asylankomstene Norge erfarte
gjennom 2008 og 2009. Tvert om kan dette bekrefte det forhold at selv
små variasjoner kan gi store utslag, som f.eks. retursituasjonen
til Irak hvor Sverige startet returer langt tidligere enn Norge,
og som sammenfaller særdeles godt med Sveriges omfattende nedgang
og Norges betydelige økning i asylankomster.
Disse medlemmer er enig i at
andre innvandrings- og integreringspolitiske forhold også kan utgjøre
viktige forklaringsvariabler for et lands attraktivitet for asylsøkere.
Dette gjelder særlig familieinnvandringspolitiske forhold, men også
i hvor stor grad velferdssystemet i det enkelte land fremstår som
attraktivt for asylsøkere.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine respektive merknader under punkt 1.2.