11. desember 2009 vedtok Rådet Stockholmprogrammet,
som vil være retningsgivende for utviklingen i EUs flyktning- og
migrasjonspolitikk som beskrives i dette kapitlet.
Den politiske målsettingen i Stockholmprogrammet
er å fokusere på borgernes interesser og behov. Utfordringen er
å finne den riktige balansen mellom respekt for grunnleggende rettigheter
og individenes integritet, samtidig som man garanterer sikkerheten
i Europa. De seks viktigste politiske prioriteringene er:
Arbeide for borgernes
rettigheter.
Et Europa bygget på lov og rettferdighet.
Beskyttelse av borgerne.
Et Europa med ansvar, solidaritet og partnerskap i
migrasjon- og asylsaker.
Adgang til Europa i en globalisert verden.
Europa i en global verden – utenriksdimensjonen
av frihet, sikkerhet og rettferdighet.
Lisboatraktaten trådte i kraft 1. desember 2009. Den
endrer ikke Norges allerede inngåtte avtaler med EU. Imidlertid
er det et forhold ved Lisboatraktaten som vil måtte følges nøye
fra norsk side. Hvis traktatens intensjoner oppfylles, vil EU-landenes
samarbeid på justis- og innenriksområdet bli vesentlig styrket gjennom
tettere praktisk samarbeid. To viktige eksempler er asylsamarbeidet
(som allerede har vært under utvikling uavhengig av traktaten) og
konsulærsamarbeidet. Her vil det fra norsk side kreves årvåkenhet
og initiativ som sikrer god innsikt i de uformelle samarbeidsmønstrene.
Det er viktig fra norsk side å bidra aktivt med konstruktive innspill
som tilfører samarbeidet merverdi, for dermed å oppfattes som en
interessant og nyttig samarbeidspartner.
Det er også viktig å ivareta etablerte samarbeidskanaler.
Norge er på Schengenområdets saksfelter en likeverdig partner for
EU.
Som følge av Lisboatraktaten skjer det endringer i
Rådsstrukturen. I sum vil disse endringene kunne skape utfordringer
for Norges muligheter til å fremme vårt syn i saker som er viktige
for oss, og det er vanskelig å forutse om det vil komme opp saker
som anses som Schengenrelevante, etter at endringene i Rådsstrukturen
er gjennomført. Det er i det minste sannsynlig at det vil kunne
bli mer krevende å arbeide opp mot rådsstrukturen i Brussel.
Etter at Europaparlamentet i 2004 fikk medbestemmelse
i asyl- og innvandringspolitikken, er samspillet mellom Rådet og
Europaparlamentet endret. Rådet vedtar ikke lenger rettsakter alene;
Europaparlamentet har fått medbestemmelsesrett.
Den endrede maktfordelingen mellom Rådet og Europaparlamentet
kan bidra til at det blir andre praktiske og politiske resultater
enn tidligere.
Uansett om EU i fremtiden vil åpne opp for mer lovlig
innvandring eller stramme inn på den lovlige innvandringen, så er
det helt på det rene at dagens situasjon med en betydelig illegal
innvandring har en meget høy politisk og menneskelig kostnad som
det er ønskelig å kunne bringe under kontroll. Dette forklarer hvorfor styrking
av kontrollen med Schengenområdets yttergrenser og kontrollen med
utstedelser av visum til Schengenlandene fortsatt har meget høy
prioritet.
I Haagprogrammet fikk Europakommisjonen i oppdrag
å legge frem et forslag som skulle styrke Schengenevalueringsmekanismen.
Forslaget ble lagt frem våren 2009. Et av de sentrale elementene
i Kommisjonens forslag var å overføre ansvaret for evalueringene
fra medlemslandene til Kommisjonen. Under forhandlingene i rådsstrukturen,
viste det seg at medlemslandene (inklusive Norge) ikke var enige
i en slik omfattende ansvarsoverføring. Kommisjonen må nå fremlegge
et nytt/endret forslag for behandling.
Innføringen av Visa Information System (VIS) og
biometri i andregenerasjons Schengen informasjonssystem (SIS II)
er en hovedsatsing for å øke sikkerheten ved yttergrensene og for
å hindre misbruk av reisedokumenter. De to systemene vil gjøre bruk
av to biometriske kjennetegn, fingeravtrykk og digitalt foto.
Oppholdskort som dokumentasjon for oppholdstillatelse,
skal innføres senest i mai 2011 og skal inneholde alfanumeriske
opplysninger slik som navn, fødselsdato osv. og ansiktsfoto lagret
i en databrikke i kortet. Med oppholdskortet innføres biometri i
forbindelse med søknad om oppholdstillatelser, og innen mai 2012
skal det, foruten informasjon som nevnt ovenfor, også registreres fingeravtrykk
for lagring i databrikken i kortet.
Det anslås at over halvparten av de som oppholder
seg ulovlig på Schengenområdet har reist inn på territoriet på lovlig
vis, men unnlatt å forlate området når visumet (eller eventuelt
annen tillatelse) utløp. Det er derfor nødvendig ikke bare å oppgradere
kontrollen ved innreise, men også ved utreise. Europakommisjonen
la i februar 2008 frem et forslag om å innføre et inn- og utreisesystem
(«entry/exit system»). Bakgrunnen for forslaget er todelt: man ønsker
å redusere antallet personer som oppholder seg ulovlig i Schengenområdet,
samtidig som det er ønskelig å beholde et åpent og tilgjengelig
Europa for tredjelandsborgere. Selve lovforslaget er planlagt fremmet
våren 2010, for at systemet skal kunne være i drift fra 2015.
Siktemålet er å etablere en felles database
der tredjelandsborgeres inn- og utreisedatoer over Schengenlandenes
yttergrenser skal registreres og lagres. Systemet skal utfylle VIS,
som bare skal slås opp i ved innreise til Schengenområdet og ikke
ved utreise.
Samtidig med oppgraderingen av grensekontrollen
for tredjelandsborgere er det foreslått at det også skal innføres
et automatisert grensekontrollsystem (Automated Border Control System) som
gir anledning til å innføre en særskilt hurtigprosedyre for Schengenlandenes
borgere og andre reisende som man ønsker å innføre lettelser for.
Norge støtter utviklingen av inn- og utreisesystemet
for å motvirke ulovlig opphold samt målet om å få en rask og forenklet
grensepassering ved bruk av et automatisert grensekontrollsystem. Dette
vil være et gode både for myndighetene og for den enkelte reisende.
Alle norske grenseovergangssteder som utgjør en Schengenyttergrense,
vil allerede som følge av innføringen av VIS, og innføringen av
biometri i norske pass, utstyres med nødvendige instrumenter for lesing
av biometri. Implementeringen av inn- og utreisesystemet vil forenkles
ved at dette allerede er på plass.
I 2006 vedtok EU en forordning som gir Schengenlandene
mulighet til å inngå bilaterale avtaler med tilgrensende tredjeland
for å innføre en særskilt ordning om tillatelse for lokal grensetrafikk (på
norsk brukes begrepet «grenseboerbevis»). Formålet med ordningen
er å lette grensepasseringen for befolkningen som bor langs grensen (ordningen
gjelder kun landgrense, og ikke sjø- eller luftgrense).
Forenkling av grensepasseringen mellom Norge og
Russland er et viktig tiltak innenfor regjeringens nordområdesatsing,
og et sentralt element for å styrke samarbeidet med Russland. Norge har
derfor innledet forhandlinger med Russland med sikte på å inngå
en gjensidig avtale om innføring av grensebeboerbevis. Det tas sikte
på at forhandlingene sluttføres våren 2010 og at avtalen kan tre
i kraft i 2011.
Et annet viktig langsiktig verktøy i kampen
mot ulovlig innvandring og grenseoverskridende kriminalitet, er
utviklingen av et helhetlig grenseovervåkingssystem for EUs yttergrenser. Eurosur
skal i første omgang omfatte den sørlige sjøgrensen og den østlige
landgrensen (hvorav de nordligste 196 km løper mellom Norge og Russland).
På lang sikt skal alle Schengenland og sjøgrenser omfattes. Formålet
med Eurosur er å bidra til å forbedre medlemslandenes situasjonsbilde
og kapasitet for bekjempelse av ulovlig innvandring og grenseoverskridende kriminalitet.
Grensekontrollbyrået Frontex antas å ville bli
en stadig viktigere premissleverandør for utvikling av Schengenlandenes
grensekontrollpolitikk, samt virkemiddel for å organisere felles
tiltak for grensekontroll. I Stockholmprogrammet bes Europakommisjonen
om å komme med forslag i løpet av 2010 til endringer i Frontex-forordningen for
å styrke og forbedre Frontex' rolle.
Ved kgl. resolusjon nr. 35 av 21. desember 2007 ble
det etter innstilling fra justisministeren nedsatt et utvalg for
vurdering av en lovmessig forankring av den sivile grenseovervåkingen. Utvalget
la frem sitt forslag i september 2009 og dette ble sendt på høring
i november samme år.
Visumsamarbeidet innenfor Schengensamarbeidet
beskrives i detalj i det felles regelverket Visa Code (Visumforordningen).
Dette er en kodifisering av eksisterende regelverk og praksis, men også
etablering av noe nytt regelverk. Denne kodifiseringen vil bidra
til ytterligere harmonisering av Schengenlandenes visumpolitikk.
Den felles utenrikstjenesten for EU (European External
Action Service) vil kunne bli et viktig bindeledd for medlemslandenes
praktiske samarbeid på utenriksstasjonene.
Når det konsulære samarbeidet innlemmes i en eventuell
ny felles utenrikstjeneste i EU, blir det en utfordring for Norge
å sørge for at vi kan knytte oss til de delene av dette samarbeidet
som berører norske interesser, som å opprettholde det juridiske
og praktiske samarbeidet på feltet.
EUs arbeid med å inngå tilbaketakelsesavtaler
er en integrert del av EUs samarbeid med tredjeland på migrasjonsområdet
og slike avtaler kobles ofte til avtaler om visumfasilitering.
Direktivet om felles standarder og prosedyrer
for retur av tredjelandsborgere uten lovlig opphold (returdirektivet)
ble vedtatt i 2008. Når de felles reglene i direktivet trer i kraft
vil Europakommisjonen få myndighet til å overvåke den nasjonale
etterlevelsen av reglene. Dette gir grunnlag for å mene at situasjonen
vedrørende ulovlig opphold innen Schengenområdet vil bli bedret
på sikt.
Direktivet skal tre i kraft i Schengenområdet
mot slutten av 2010. Forslag til norske lovendringer for gjennomføring
av dette direktivet ble sendt på høring i februar 2010.
I juni 2009 la Europakommisjonen frem et lovforslag
om å opprette et nytt EU-byrå som skal forvalte de felles IT-systemene
på justis- og innenriksområdet.
Byrået vil spille en sentral rolle i informasjonsutvekslingen
mellom Schengenlandene. I og med at byrået kommer til å forvalte
Schengen- og EURODAC-instrumenter, legges det til grunn at Norge
vil delta både i byrået og i styret. De nærmere vilkårene for norsk
deltakelse vil reguleres gjennom en tilknytningsavtale.
Byrået vil ikke ha tilgang til data eller bruke
data (i motsetning til f.eks. Europol eller Frontex), men vil bare
sikre at myndigheter i medlemslandene har denne tilgangen. Personvern
står sentralt i forslaget til opprettelsen av byrået og forslaget
sikrer at det europeiske datavernombudet vil få tilgang til all
nødvendig informasjon for å kunne kontrollere byråets arbeid. Under forhandlingene
har medlemslandene ønsket at personvernombudets rolle i tilknytning
til byrået blir enda klarere forankret enn det Europakommisjonen
i utgangspunktet hadde foreslått.
Som det fremgår av kapittel 4 er EU i ferd med
å videreutvikle det felles europeiske asylsystemet (CEAS). Ett av
målene for videreutviklingen av CEAS er å ytterligere harmonisere
nasjonal praksis.
Situasjonen med store og ukontrollerte migrasjonsstrømmer
til Sør-Europa synliggjør at det er behov for nye virkemidler for
å sikre at flyktninger får tilgang til internasjonal beskyttelse, samtidig
som det er nødvendig med en fast og effektiv håndtering av ulovlig
innvandring. Den pågående prosessen med å styrke asylsamarbeidet
i EU må ses som en erkjennelse av at det er svakheter ved dagens
løsninger. For å imøtekomme utfordringene, har Europakommisjonen fremlagt
forslag om endringer i Dublinforordningen for å styrke mekanismene
for ansvarsfordelingen innad i EU, endringer i prosedyre- og statusdirektivet
samt opprettelse av et støttekontor på asylfeltet.
Norge deltar ikke i det europeiske samarbeidet som
omfatter de felles standardene EU utvikler for asylpolitikken. Så
kan man spørre om Norges reelle handlefrihet er like stor som den
formelle. Siktemålet er å unngå at en uforholdsmessig stor andel
av asylsøkere som kommer til Europa, søker asyl i Norge. Det er
grunn til å tro at ankomsten av asylsøkere til de enkelte landene
i Europa i noen grad påvirkes av forskjeller i landenes asylpolitikk.
Erfaringer fra andre land tilsier at det er i Norges interesse å
harmonisere vår lovgivning og praksis med de øvrige europeiske landene,
selv om vi formelt sett står fritt mht. lov- og politikkutviklingen
på dette området.
Det ble allerede høsten 2009 oppnådd enighet om
opprettelse av European Asylum Support Office (EASO). Støttekontoret
vil bli lokalisert på Malta. Målsettingen er at kontorets ledelse
vil være på plass i løpet av 2010, og at de første funksjonene allerede
da kan igangsettes.
Avvik i vurderingen av asylsøknader undergraver
Dublinsystemet og fører til at asylsøkere prøver å unngå å bli tatt
fingertrykk av og å bli registrert i EURODAC-databasen, for å kunne søke
asyl i land som har høy innvilgelsesprosent.
Det tas sikte på at EASO vil gi mer enhetlig beslutningsgrunnlag
ved at medlemslandene i større grad vil forholde seg til samme landinformasjon
og en felles forståelse av tolkningen av denne. Planene om felles
opplæring og utveksling av «best practices» vil også kunne medvirke
i en slik retning.
I utkastet til Europaparlaments- og rådsforordning
om opprettelse av EASO, åpnes det for at bl.a. Norge skal kunne
delta i kontorets virksomhet. Regjeringen har besluttet at Norge
ønsker en tilknytning til EASO.
Dublinsamarbeidet har vært evaluert. Det har gjennomgående
fått god tilslutning fra medlemslandene, selv om medlemsland med mange
asylankomster og overføringer etter Dublinsystemet gir uttrykk for
at systemet ikke fungerer godt nok. Skulle Dublinsamarbeidet forvitre,
eller Norge måtte tre ut av samarbeidet, vil vi i mindre grad kunne
regne med å anvende første asyllandsregelen. En slik situasjon vil sannsynligvis
føre til en sterk økning av antall asylsøkere til Norge og til en
enda kraftigere økning i antallet som må få sin søknad realitetsbehandlet
i Norge, med lenger saksbehandlingstid og høyere antall personer
boende i mottak og personer som skal bosettes eller returneres til hjemlandet
som resultat. Regjeringen legger derfor stor vekt på at Norge skal
bidra aktivt til utviklingen av Dublinsamarbeidet, for å bevare dette.
Det synes klart at solidariteten mellom medlemslandene
vil bli utfordret i tiden fremover, både på felt som byrdefordeling
vedrørende grensekontroll, og mht. fordeling av ansvar for asylsøkere
når de har kommet inn i et EU-land og avventer behandling av asylsøknaden.
Ressursene som er avsatt i Solidaritetsfondene
er foreløpig ikke store nok til å møte de nåværende utfordringene,
samtidig som saksbehandlingsrutinene kan vise seg å være for omstendelige
for å avhjelpe de mer akutte situasjonene.
Innen rammen av forslaget om å opprette et felles
støttekontor på asylfeltet, har det kommet forslag om at støttekontoret
skal kunne bidra i implementeringen av solidaritetsmekanismer. Målet
er å fremme, på frivillig basis, en bedre fordeling (reallocation)
av personer som har blitt innvilget internasjonal beskyttelse. Dette
har vært et vanskelig tema i diskusjonen om EASOs oppgaver. Man
er foreløpig på EU-nivå enige om en frivillig ordning for dette.
Mange av migrantene kommer fra land sør for Sahara
og søker å reise til Europa via de syv nordafrikanske landene som
har kystlinje til Middelhavet. Regjeringen anser det viktig å bidra
til enighet om retningslinjer for grensekontrolloperasjoner til
sjøs, samt håndtering av skip med skipbrudne om bord. Det pågår
allerede flere prosesser for å utarbeide slike retningslinjer. Innenfor
EU arbeides det for tiden med å utarbeide retningslinjer for Frontex-ledede
sjøoperasjoner. Som Schengenmedlem og medlem av Frontex, deltar
Norge i utarbeidelsen av disse retningslinjene. Videre arbeider
også FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon, IMO (International
Maritime Organization), med å utarbeide retningslinjer for redning
til sjøs. Også i disse forhandlingene deltar Norge. Forhandlinger
om slike retningslinjer er svært krevende, da det er mange kryssende
interesser, plikter og rettigheter som skal forenes.
Både fra EU-hold og fra Europarådet er det tatt til
orde for at det i tillegg til å utvikle retningslinjer for redning
til sjøs og sjøoperasjoner, er viktig å øke innsatsen for å finne
gode tiltak for å bedre forholdene regionalt, dvs. i de landene
folk reiser fra. Det er nødvendig å fokusere på løsninger utenfor
Europas grenser, f.eks. gjennom migrasjonspartnerskap.
Europakommisjonen lanserte i september 2009 forslag
til et felles europeisk gjenbosettingsprogram for flyktninger.
Norske myndigheter ønsker å støtte opp under Europakommisjonens
ønske om at EU skal enes om en felles gjenbosettingspolitikk. Ettersom gjenbosetting
er en viktig del av norsk flyktningpolitikk, vil det være i norsk
interesse å ta del i den koordineringen av slikt arbeid som måtte finne
sted i Europa. Regjeringen vil gå inn for å knytte Norge til et
slikt samarbeid og vil bidra til eventuelle initiativ for koordinering
av gjenbosettingsarbeidet. Norge er i dag det nest største europeiske
gjenbosettingslandet, noe som tilsier at et eventuelt norsk bidrag
vil kunne ha stor betydning i en samlet europeisk innsats.
EU videreutvikler utenlandsdimensjonen i migrasjonspolitikken,
noe som bl.a. innebærer at migrasjon og utvikling ses i sammenheng
og at kanaler for lovlig innvandring vurderes. Et bredt samarbeid
med opprinnelses- og transittland skal også bidra til å redusere
den irregulære migrasjonen mot Europa. Fokus settes på felles tiltak langs
migrasjonsrutene til Europa, særlig i Afrika, men også mot EUs østgrenser.
Norge er i begrenset utstrekning omfattet av denne
politikken gjennom Schengensamarbeidet, men har likevel interesse
av å ta del i et bredere samarbeid med opprinnelses- og transittland. Dette
er blitt ytterligere relevant for Norges del, nå når EU videreutvikler
samarbeidet med Øst-Afrika. Regionen er viktig for norsk humanitær bistand
og utviklingssamarbeid. Samtidig får vi mange asylsøkere derfra,
og vi har også en stor eksilbefolkning fra denne regionen. Regjeringen ser
det derfor som viktig å følge dette opp med aktiv handling. Når
dette samordnes med andre europeiske lands innsats er det grunn
til å håpe på større effekter både for utvikling og migrasjonskontroll
i regionen.
Storbritannia og Europakommisjonen leder an
i arbeidet med en samarbeidsplattform for Etiopia, og har invitert
Norge med. Tilsvarende initiativ vil senere kunne utvikles med andre
land i regionen.
Deltakelse i en samarbeidsplattform med Etiopia,
og eventuelle andre land i regionen gir en ny dimensjon til Norges
håndtering av migrasjonsstrømmene og også til samarbeidet med EU.
UD og JD vil samarbeide om hva som skal være Norges
bidrag i dette migrasjonspartnerskapet. Det må bl.a. fastslås hvilke
konkrete prosjekter Norge skal være med å finansiere. Finansiering skjer
innenfor rammene av gitte bevilgninger. Norge kan bidra til å utløse
finansiering fra Europakommisjonen gjennom samarbeid med EUs medlemsland,
og dermed dra nytte av mer omfattende prosjekter enn det vi selv
har mulighet for.
Selv om en norsk utenlandsinnsats på migrasjonsområdet
i stor grad kan knyttes til EUs tilsvarende innsats, vil det i enkelte
tilfeller også være hensiktsmessig at Norge handler uavhengig av
EU. Dette kan dreie seg om opprinnelses- og transittland som er
av særlig betydning, og hvor det er mulig for Norge å få til gode
løsninger på egenhånd. Slike vurderinger bør ta utgangspunkt i både
utviklings- og migrasjonspolitiske hensyn.
Norge har de siste årene tatt initiativ til
å inngå tilbaketakelsesavtaler med vel 20 land. Norge tar som utgangspunkt
at plikten til tilbaketakelse av egne borgere følger av folkeretten.
I statsbudsjettet for 2010 er bevilgningen til
retur- og reintegreringstiltak styrket med 29 mill. kroner.
EU har styrket informasjonsnettverket European Migration
Network (EMN). Nettverket består av nasjonale kontaktpersoner (NCPs)
og Europakommisjonen. I tillegg til dette dannes nasjonale nettverk
som bringer sammen ulike myndigheter, forskningsinstitusjoner og
det sivile samfunn. Norske myndigheter har engasjert seg aktivt
for å kunne få medvirke i dette nettverket. En deltakelse i EMN
vil gi bred og løpende informasjon om utviklingen i ulike deler
av EUs og – ikke minst – de enkelte medlemslandenes flyktning- og
migrasjonspolitikk. Dette vil gi en vesentlig styrking av norske
myndigheters muligheter til å bidra til politikkutvikling og innhente
nyttige erfaringer fra andre europeiske land. Dette er avgjørende
for å sikre at norsk politikk er godt avstemt med politikken i andre europeiske
land.
EØS-avtalen har en målsetting om å redusere
sosiale og økonomiske forskjeller i det utvidete EØS-området. Gjennom
EØS-midlene bidrar Norge til at disse målene nås. I tillegg skal
EØS-midlene bidra til økt samarbeid mellom Norge og mottakerlandene.
Regjeringen ønsker å fremme asyl- og flyktningfeltet
som et mulig innsatsområde under ordningene. I juni 2009 startet
en politisk dialog mellom norske og greske utenriksmyndigheter om
mulighetene for et slikt program. Norge vil i de kommende forhandlingene
om EØS-midlene drøfte innsats for å styrke kapasiteten i asylforvaltningen
med fokus på situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere, med
greske myndigheter.
Komiteen viser til
regjeringens vurdering av mulige utviklingstrekk i EUs flyktning-
og migrasjonspolitikk og hva dette vil bety for Norge. Komiteen viser
til sine merknader under de enkelte kapitlene ovenfor.
Komiteen støtter regjeringens
ønske om en styrking av samarbeidet med EU for å finne felles løsninger
på felles utfordringer gjennom en harmonisering av regleverket på
flyktning- og migrasjonsfeltet, med utgangspunkt i Schengen- og
Dublin-samarbeidet. Komiteen understreker at et samarbeid
som bygger på felles minimumsstandarder, kan bidra til å sikre grunnleggende
menneskerettigheter, gi en mer human og rettferdig flyktning- og
asylpolitikk, en hensiktsmessig arbeidsinnvandring og en økt grad
av sikkerhet for alle som bor i Europa.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil samtidig vise til at slike
minimumsstandarder ikke er til hinder for at de enkelte EU- og EØS-landene
selv kan velge å sette høyere nasjonale standarder for sin politikk
på dette området, slik som Norge har hatt lang tradisjon for å gjøre.
Flertallet viser til Stortingets
behandling av Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) Lov om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og Innst. O. nr.
42 (2007–2008). Her ble det pekt på at den norske visumpolitikken måtte
sees i sammenheng med EUs politikk på dette området.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter dette, men vil peke på at
norsk praksis varierer fra utenriksstasjon til utenriksstasjon.
Selv om over 90 pst. av alle visumsøkerne til Norge får positivt
svar på sin søknad, er det slik at noen utenriksstasjoner avslår
mellom 50 og 55 pst. av søknadene. Dette skyldes i hovedsak utvandringspotensialet
i det landet og søkerens tilknytning til hjemlandet. Disse
medlemmer er kjent med at noen utenriksstasjoner praktiserer
krav om at noen av visumsøkerne, som ut fra en helhetlig vurdering ligger
i en gråsone, får krav om at de må bekrefte returen ved å henvende
seg ved utenriksstasjonen igjen ved hjemkomst. Dette i kombinasjon med
økonomisk garanti fra herboende, gjør at utenriksstasjonen i disse
tilfellene kan føre en mer liberal praksis. Disse medlemmer mener at
en slik praksis skal etableres ved alle utenriksstasjoner som er
i land med et høyt utvandringspotensial. Det vil innebære at herboende med
innvandrerbakgrunn lettere kan få besøk av familie og venner.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at utenriksstasjoner
etablerer hensiktsmessige ordninger for oppmøte ved retur i forbindelse
med visum, slik at det kan etableres en mer liberal visumpraksis
i land med stort utvandringspotensial.»
Disse medlemmer viser til at
norske statsborgere oppholder seg stadig mer utenlands. Hensikten
kan være jobb, studier, forretningsvirksomhet eller ferie. Det er
derfor naturlig at flere norske statsborgere får venner eller finner seg
livsledsagere i andre land enn Norge. Disse medlemmer mener
imidlertid ikke at det norske regelverket og behandlingen av søknader
om visum til Norge er tilpasset den nye virkeligheten på dette området.
Det dreier seg ofte om en rigid regeltolkning eller lang behandlingstid. Disse
medlemmer er kjent med at mange som vil besøke slekt og
venner i Norge får avslag på søknad om besøksvisum av «innvandringspolitiske
hensyn» – og ikke etter individuell vurdering av søker og vertskap. Disse
medlemmer viser til at mange nordmenn blir mottatt med stor gjestfrihet
i utlandet, men opplever pinlige avslag når det skal gjøres gjengjeld,
fordi visse typer søkere fra visse land utsettes for en kollektiv mistanke
om misbruk av ordningen. Disse medlemmer mener slik
kollektiv behandling er i strid med liberale – og lovens – krav
til individuell behandling. Det er under utvikling et system for
økt visumkontroll i Schengen-samarbeidet, men norske myndigheter
må uansett føre en visumpolitikk som sikrer individuell og seriøs
behandling av søkere, og hvor avslag må begrunnes i individuelle
forhold. Disse medlemmer mener det må utvikles rutiner
slik at vertskap kan forplikte seg til å bidra til hjemreise, og
til å varsle myndighetene når utreise har skjedd.