Det finansielle systemet består av aktørar,
marknadsplassar, og infrastruktur for gjennomføring av transaksjonar.
Systemet utfører betalingar og legg til rette for at kundane kan
allokere ressursar over tid og handtere og omfordele finansiell risiko.
I periodar då det finansielle systemet ikkje
fungerer godt, kan økonomien som heilskap lide stor skade. Å leggje
til rette for finansiell stabilitet er difor ei viktig oppgåve for
styresmaktene. For å tryggje finansiell stabilitet er det ein føresetnad
at finansinstitusjonane har tilstrekkelege kapitalbufferar til å
handtere tap, og at betalingssystema er forsvarleg sikra. Finansiell
stabilitet inneber òg at det finansielle systemet er robust nok
til å handtere forstyrringar i økonomien.
Arbeidet med å tryggje finansiell stabilitet
er i Noreg delt mellom Finansdepartementet, Noregs Bank og Finanstilsynet.
Finansdepartementet har eit overordna ansvar for at det finansielle systemet
fungerer godt. Noregs Bank og Finanstilsynet skal medverke til at
det finansielle systemet er robust og effektivt, og overvaker difor finansinstitusjonane,
verdipapirmarknadene og betalingssystema for å avdekkje element
som kan true stabiliteten. Finanstilsynet fører òg tilsyn med finansinstitusjonane
og marknadsplassane.
Det er etablert såkalla trepartsmøte mellom
Finansdepartementet, Noregs Bank og Finanstilsynet for å utveksle
informasjon om situasjonen i finansmarknadene. I utgangspunktet
vert desse møta haldne kvart halvår, men oftare ved behov. I 2009
hadde ein sju slike møte, medan det så langt i 2010 har vore eitt
møte.
Det vises til kapittel 2 i meldinga som omhandlar hovudtrekk
ved utviklinga i norsk og internasjonal økonomi, og risikoutviklinga
for norske finansinstitusjonar og for finanssystemet som heilskap.
Seinare i kapitlet kjem det eit kort oversyn over strukturen i den
norske finansmarknaden, og over resultat og soliditet i finansinstitusjonane.
Til slutt kjem det ei vurdering av utsiktene for finansiell stabilitet
framover. Bakgrunnsinformasjon og talmateriale til kapitlet er i
stor mon bygd på rapportering frå Noregs Bank og Finanstilsynet.
Komiteen viser til
at finanskrisen førte til det sterkeste økonomiske tilbakeslaget
i internasjonal økonomi siden andre verdenskrig. Problemene i finansmarkedene
påvirket aktiviteten i realøkonomien, som igjen forverret forholdene
i finansmarkedene. I 2009 falt BNP i OECD-området med gjennomsnittlig
3,5 prosent. Det internasjonale valutafondet (IMF) forventer ifølge meldingen
at BNP kommer til å øke med 2 prosent i industrilandene og 6 prosent
i fremvoksende økonomier i 2010. Komiteen vil likevel understreke
at det er knyttet stor usikkerhet til den videre utviklingen i internasjonal
økonomi. Oppgangen forklares i første rekke med myndighetenes ekspansive
økonomiske politikk, samt at mange foretak bygger opp varelagrene sine. Komiteen viser
til at finanskrisen ble møtt med den raskeste og mest samordnende
globale krisepakke gjennom tidene. De omfattende tiltakspakkene
rettet mot finansmarkedet internasjonalt bidro i stor grad til å
motvirke negative vekselvirkninger mellom markedene og realøkonomien. Komiteen vil
vise til at de omfattende hjelpetiltakene rettet mot bank- og finanssektoren
og en svært ekspansiv finanspolitikk har påført mange land høye
gjeldsbyrder.
Komiteen konstaterer at Norge
så langt har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste
andre land. Nedgangen i produksjonen og økningen i arbeidsledighet
har vært liten i internasjonal sammenheng. Eksportrettet næringsliv er
imidlertid sterkt påvirket av nedgangen internasjonalt, gjennom
lavere etterspørsel etter produkter og tjenester de selger. Nedgangen
i produksjonen og økningen i arbeidsledighet har vært liten i internasjonal
sammenheng, mens det eksportretta næringslivet har fått merke –
og merker – nedgangen internasjonalt mest, gjennom lavere etterspørsel
etter produkter og tjenester de selger. Norske styresmakter la ved
krisens inntreffen, raskt om til en ekspansiv penge- og finanspolitikk,
som igjen ga sterke impulser til den innenlandske etterspørselen.
I tillegg har petroleumsnæringen holdt seg oppe, og dempet tilbakeslaget
for oljerelatert industri, samt i deler av både industrien og tjenestesektoren.
Som snitt for 2009 falt BNP for Fastlands-Norge med 1,5 prosent
– betydelig mindre enn hos våre handelspartnere. Fremover venter
en at veksten vil fortsette, men usikkerheten er fortsatt stor.
Komiteen viser til at det fortsatt
er stor risiko knyttet til utfasingen av de massive finans- og pengepolitiske
stimuliene internasjonalt. Ved å fase dem ut for raskt kan man kvele
oppgangen og bidra til lavere økonomisk vekst. Blir de derimot faset
ut for sent, kan det etter hvert bli vanskelig å håndtere underskudd
og høy statsgjeld. Komiteen vil her peke på at det
internasjonalt nå først og fremst er økningen i statsgjeld som bekymrer.
Omfattende statlige finanspolitiske tiltak, økte statlige overføringer
til blant annet arbeidsledighetstrygd, samt lavere skatteinngang
gjennom finanskrisen, har ført til store underskudd på budsjettbalansen
og oppbygging av statsgjeld i flere land. Mislighold av denne gjelden
kan utløse en ny tillitskrise i finansmarkedene, som igjen kan utgjøre
en reell trussel mot finansiell og økonomisk stabilitet. Komiteen viser
her til situasjonen i Hellas, og de såkalte PIIGS-landene, hvor
EU nå har gått inn med massive tiltak for å sikre stabilitet i de
europeiske finansmarkedene.
Komiteen vil videre vise til
at det den siste tiden har blitt lansert betydelige finanspolitiske innstrammingsforslag
i flere europeiske land hvor den offentlige gjeldsbyrden er økt
mye de siste årene som følge av ovennevnte ekspansive finanspolitiske
tiltak. Konsekvensene av dette for norsk økonomi er usikre, men
etter flertallets syn står spesielt eksportsektoren overfor en særskilt
krevende tid framover som følge av redusert internasjonal etterspørsel,
høyere norsk lønnsvekst enn hos handelspartnerne samt en styrket
krone.
Komiteen vil påpeke at robuste
og effektive finansmarkeder og betalingssystemer krever god risikostyring
og soliditet i finansinstitusjonene. Komiteen konstaterer
at den norske reguleringen av finansmarkedene synes solid, og har
vist seg å være vellykket gjennom den internasjonale finanskrisen. Komiteen poengterer
imidlertid at Norge har en liten og åpen økonomi, og at det således
er av avgjørende viktighet for våre interesser med solide finansielle
systemer også på globalt nivå.
Komiteen er videre av den klare
oppfatning at hensynet til soliditet i finansnæringen tilsier at samme
type risiko reguleres likt. Dette er et grunnleggende prinsipp i
norsk regulering, og hindrer at risiko hoper seg opp der den er
minst regulert. Komiteen mener at finanskrisen har vist
hvor viktig det er å ha en god innskuddsgarantiordning. Den norske
innskuddsgarantiordningen har etter komiteens syn
gjort mye for å sikre innskyternes rettigheter, og stabilisere innskuddsdekningen
i bankene. Slik har ordningen trolig medvirket til at kundeinnskudd
har vært en stabil finansieringskilde for norske banker gjennom
finanskrisen. Komiteen støtter følgelig regjeringens
arbeid med å holde fast ved den norske innskuddsgarantiordningen,
jf. uttalelsene i Soria Moria II og i nasjonalbudsjettet 2010. Komiteen vil
samtidig understreke viktigheten av at bankene sikrer seg høye innskuddsandeler
i deres finansiering av hensynet til finansiell stabilitet. Komiteen vil
vise til at ett nødvendig vilkår for at dette skal skje er at innskytere
må se seg tjent med banksparing framfor å låne penger.
Komiteen er samtidig bekymret
over at stadig flere hushold i Norge har en gjeldsbelastning som
gjør dem sårbare for høyere renter, økt arbeidsledighet eller fall
i boligprisene. Selv om boligkjøp er en langsiktig investering,
har rentenivået på kjøpstidspunktet trolig stor innvirkning på adferd
og avgjørelser. Vedvarende lavt rentenivå kan således bidra til
vekst i boligprisene, og øke risikoen for at husholdene tar på seg
uforsvarlig mye gjeld. Kombinasjonen av høy gjeldsbelastning, flytende
rente og høy boligformue kan få store konsekvenser for enkelte hushold
om boligprisene faller og renta øker. Det er følgelig viktig at
låntakerne ikke påtar seg større lånebyrder enn de kan bære. Komiteen er
derfor positiv til Finanstilsynets nye retningslinjer for forsvarlig
utlånspraksis til boliglån av 3. mars 2010. Komiteen vil
påpeke at både Finanstilsynet og Norges Bank ved en rekke anledninger
har advart mot for høy gjeldsbelastning i husholdningene. Komiteen vil understreke
hvor viktig det er for balanse i markedene at det må koste å låne
og at det må lønne seg å spare, noe direktøren for Finanstilsynet
har påpekt en rekke ganger det siste året.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er nødvendig å
legge om politikken i Norge for å skape trygghet for jobbene og
velferden i årene som kommer. Flere europeiske land sliter med en
alvorlig gjeldskrise, den økonomiske veksten er lav og arbeidsledigheten
høy i Europa og USA. Japan opplever lav vekst, og det er ulike signaler
om utviklingen i Kina. Den svake økonomiske utviklingen internasjonalt
vil også få konsekvenser for Norge.
Disse medlemmer viser til at
Norge er godt stilt. Med et betydelig pensjonsfond har Norge sluppet
å låne for å finansiere krisetiltak under finanskrisen. Tiltakene
rettet mot bank og finansmarkedet virket raskt i Norge. Med en stor offentlig
sektor er det mange som i liten grad blir berørt av den økonomiske
nedgangen – i hvert fall i første omgang. Samtidig er mange bedrifter avhengig
av eksport. Med fallende markeder, et særnorsk høyt kostnadsnivå
og rød-grønne skatteøkninger kan mange arbeidsplasser være utsatt.
Disse medlemmer viser til at
sentralbanksjef Svein Gjedrem i høring med Stortingets finanskomité
18. mai 2010 tegnet et dystert bilde for deler av de konkurranseutsatte
bedriftene:
«Den økonomiske geografien i Norge vil endre seg
de neste 10–15 årene. Vårt kostnadsnivå og lav vekst i Europa vil
sette arbeidsplasser og næringslivet i industrisamfunn under press.
Tap av arbeidsplasser vil ramme hardest der industrien veier tyngst.
Hele industrigrener kan gå tapt.»
Disse medlemmer mener at denne
advarselen må tas alvorlig. Både sentralbanksjefen og OECD har påpekt
at Norge må stramme inn på statsbudsjettet for å unngå en for sterk
kostnadsvekst og press på kronekursen.
Disse medlemmer er glad for at
regjeringen erkjenner utfordringen, men er skuffet over at regjeringen
Stoltenberg II ikke er i stand til å nå egne mål.
Disse medlemmer vil også peke
på at utfordringene for bedriftene forsterkes av at næringslivets
konkurranseevne har blitt klart svekket under rød-grønt styre, og
innovasjonsevnen er ifølge den europeiske innovasjonsrapporten tydelig
svekket. Fremfor å stramme inn på budsjettene, og prioritere vekstskapende
politikk ser det ut til at regjeringen velger å skyve problemene
foran seg. Det kan gjøre omstillings- og innstrammingsbehovet enda
større.
Disse medlemmer mener at politikken
må legges om slik at utgiftsveksten over statsbudsjettet går ned
og omstillingsevnen både i offentlig sektor og næringslivet går
opp.
Disse medlemmer viser til at
finanskrisen har avdekket at noen bedrifter og banker er så viktige
at de tilsynelatende «ikke kan gå konkurs». Når banker blir så viktige
at de ikke kan gå konkurs og markedet regner med at staten vil redde
dem, får de billigere finansiering til tross for lavere egenkapital
og mindre sikkerhet. Sentralbanksjefen sa under høringen at dette
så man også klare spor av i bankenes regnskap. Disse medlemmer har
merket seg denne problemstillingen.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at vi nå befinner oss i en ny fase av den internasjonale økonomiske
krisen som ble utløst av finanskrisen i 2008–2009. Etter en serie
av store finansielle redningsaksjoner, sterke budsjettstimulanser
og en vedvarende ekspansiv pengepolitikk med et rekordlavt rentenivå
i mange land, står internasjonal økonomi nå overfor to store utfordringer.
For det første, hvordan den vestlige verden, og spesielt Europa,
skal klare å få kontroll over de urovekkende store budsjettunderskuddene
og den galopperende offentlige gjeldsveksten – uten å ødelegge kimene
til en ny økonomisk oppgang. For det andre, hvordan vi parallelt
skal klare å utvikle en mer robust finanssektor og etablere en mer
stabiliserende penge- og kredittpolitikk.
I internasjonalt perspektiv står Norge fortsatt
i en særstilling, med svært robuste statsfinanser. Norsk nærings-
og arbeidsliv er til nå også rammet mildere av den internasjonale
nedgangsperioden sammenlignet med mange andre land. Den spesielle
norske økonomiske handlingsfriheten må imidlertid ikke bli en sovepute,
og en unnskyldning mot å ta viktige grep for fremtiden. Dette
medlem mener det nå er viktig for Norge å bruke landets
handlingsfrihet til å konkretisere en mer stabiliserende penge-
og finanspolitikk for fremtiden.
Dette medlem vil peke på tre
penge- og finanspolitiske grep som vil gjøre norsk økonomi bedre
rustet til å motstå fremtidige økonomiske kriser:
1. En pengepolitisk
reform som mer effektivt motvirker sterk kredittvekst og utvikling
av destabiliserende finansielle bobler.
2. Strengere krav til egenkapitaldekning
og likviditetsreserver i banker og andre finansforetak.
3. Styrking av mangfoldet og virksom konkurranse
i finansnæringen.
Dette medlem mener at vi ikke
helt har tatt konsekvensene av en viktig lærdom fra den norske bankkrisen
på 1980-tallet, og som på nytt ble aktualisert av den siste finanskrisen.
For å motvirke overdrevet sterk kredittvekst er det ikke tilstrekkelig
for Norges Bank å operere med et snevert inflasjonsmål knyttet til
konsumprisindeksen. Erfaringen bør ha vist at denne snevre tilnærmingen
lett skaper et slør for de problemene som skapes gjennom sterk penge-
og kredittvekst, problemer som først gir seg til kjenne gjennom
oppblåste priser på boliger, eiendommer og verdipapirer – priser
som ikke synes i konsumprisindeksen.
Dette medlem mener derfor at
det nødvendig med en utredning med det siktemål å utvide Norges
Banks mandat, slik at dette sterkere enn i dag også innebærer et
uttalt mål om å virke stabiliserende inn på den samlede kredittveksten
og på prisutviklingen på viktige finansielle aktiva som eiendommer
og verdipapirer. Etter dette medlems mening vil en
slik utvidelse av Norges Banks mandat også gi et bidrag til å styrke sentralbankens
reelle muligheter til å fremme finansiell stabilitet. I denne sammenheng
bør det også vurderes å gi Norges Bank nye motsykliske virkemidler
som mandat til å endre minimumsnivået på egenkapitaldekning blant
banker og finansforetak innenfor et fastlagt handlingsrom. Dette
vil også være i tråd med retningslinjer som er foreslått i Basel
Committee on Banking Supervision og i Financial Stability Board.
Dette medlem viser til at det
overordnede målet for det internasjonale samarbeidet om nye finansregulatoriske
reformer er å utvikle et bank- og finanssystem som vil virke mer
stabiliserende inn på den økonomiske utviklingen, og bidra til å
minske både risikoen og de negative virkningene av fremtidige finanskriser. Dette medlem mener
at Norge bør gi et ekstra bidrag i dette arbeidet gjennom å være
blant de første landene som gjennomfører nye og strengere internasjonale
krav til banker og andre finansforetak; krav som styrker robustheten
og motstandskraften mot kriser, basert på økte risikoavveide krav
til egenkapitaldekning, samt strengere krav til likviditetsreserver.
På denne måten vil også det enkelte finansforetak settes i stand
til å tåle kortsiktige likviditetskriser uten offentlig støtte.
Basert på et videreført aktivt tilsyn med banker og
finansforetak mener dette medlem det også bør utredes
å gi Finanstilsynet en instruksjonsmyndighet som innebærer at tilsynet
innenfor nærmere bestemte rammer kan kreve at det enkelte finansforetak
avsetter større tapsreserver basert på økt risikoeksponering og/eller
unormalt sterk kredittvekst – og tilsvarende lempninger i motsatt
retning.
Etter dette medlems syn er en
av de viktigste lærdommene fra de senere tiårs bank- og finanskriser
at de lokale og selveiende sparebankene har utgjort den klart mest
stabiliserende delen av norsk finansnæring. Dette medlem mener
det er av stor betydning for både norsk økonomi og mange lokalsamfunn
at det desentraliserte mangfoldet som sparebankene representerer sikres
i et fremtidsrettet perspektiv. Derfor vil dette medlem slå
ring rundt sparebankenes institusjonelle status som selveiende finansinstitusjoner,
kreve at alle finanspolitiske reguleringer og tiltak bør tilstrebe
størst mulig grad av likebehandling mellom små og store aktører,
samt medvirke til at Konkurransetilsynets rolle i finansmarkedet
kan intensiveres og styrkes.