Det vises til brev av 15. juni d.å. vedrørende
vurdering av ovennevnte representant-forslag.
Forslag I: Stortinget ber
regjeringen etablere en prøveordning med en ”havarikommisjon” for helsesektoren
etter modell fra havarikommisjonen for transportsektoren.
Forslag II: Stortinget
ber regjeringen om å bygge opp spesialkompetanse i politiet i forhold
til etterforskning av saker i helsesektoren.
Representantene ønsker at det skal etableres
en prøveordning med en egen havarikommisjon for helsesektoren etter
modell fra havarikommisjonen for transport-sektoren. De tre representantene
viser til et eksempel fra en flyulykke i Canada som skyldtes menneskelig
svikt, hvor en pilot tok av uten å ha fjernet snø og is fra flyet. En
offentlig granskningskommisjon avslørte at denne beslutningen ikke
kunne ses på som en isolert handling, men som et resultat av svakheter
og mangler i et system som kapteinen var en del av. Representantene
mener at slik må også feil som gjøres i helsetjenesten vurderes. Statens
havarikommisjon for transportsektoren kan være en egnet modell ifølge
representantene. ”På samme måte som i luftfarten må systemene hindre
at menneskelige feil fører til ulykker og alvorlige hendelser” skriver
representantene i bakgrunnen for forslaget sitt. De ønsker derfor en
havarikommisjon som skal undersøke alvorlige hendelser og ulykker
i helsesektoren, for å utrede forhold som kan ha betydning for forebygging
av disse.
Representantene vektlegger at en slik havarikommisjon
for helsesektoren skal fore-bygge alvorlige hendelser ved å avdekke
systemmangler og systemfeil. Jeg anser dette for å være noen av
kjerneoppgavene som Statens helsetilsyn har i dag. Tilsynet skal
avdekke feil og mangler ved systemer når enkelthendelser inntreffer for
å forebygge at slikt skjer igjen. Jeg har som helse- og omsorgsminister
likevel identifisert mangler ved dagens system. Derfor er det igangsatt
flere prosesser hvor disse manglene adresseres. De viktigste er
å etablere en utrykningsenhet i Statens helsetilsyn og eventuelt
endre ansvaret for forvaltningen av meldinger etter spesialist-helsetjenestelovens
§ 3.3. Jeg vil utdype dette mer nedenfor.
Jeg vil vise til Helsetilsynets tilsynsmelding 2009,
hvor hovedfokuset er rettet mot styringssystemer. Helsetilsynet
peker på at grunnlaget for de negative funnene de har gjort, ligger
i manglende eller utilstrekkelige styringssystemer for tjenestene,
både innenfor lovverket og i internkontrollen i den enkelte tjeneste
hvor det er ført tilsyn. Et eksempel på slike funn er feilmedisinering
ved sykehjem. Helsetilsynet har funnet hvordan slike hendelser ofte
har bakgrunn i manglende rutiner og styringssystemer for medisinhåndteringen
på det enkelte sykehjem.
På bakgrunn av funnene som er gjort i forbindelse
med tilsyn, kommer Helsetilsynet med anbefalinger om hvordan systemene
kan bedres for å kunne forebygge fremtidige uheldige hendelser.
For å styrke kvalitetsarbeidet i helsetjenesten
ytterligere, har jeg opprettet en egen enhet som skal varsles umiddelbart
når alvorlige hendelser inntreffer i spesialist-helsetjenesten.
Enheten kan rykke ut på kort varsel ved spesielt alvorlige hendelser.
Representantene viser også til dette i forslaget sitt. Denne utrykningsenheten
skal rykke ut til helseinstitusjoner når det har skjedd alvorlige
hendelser som har hatt, eller som kunne fått, alvorlige konsekvenser.
Dette for å sikre at alle involverte blir intervjuet tett opp til
hendelsen, slik at hendelsesforløpet blir kartlagt så godt som mulig.
Enheten vil bedre kvaliteten på tilsynet ved alvorlige hendelser,
som igjen vil gi bedre grunnlag for å gjøre de riktige grepene for
å forebygge alvorlige hendelser i fremtiden.
Helsetilsynet har, i motsetning til representantenes
modell for en havarikommisjon, myndighet til å sanksjonere overfor
institusjoner og helsepersonell. Helsetilsynets arbeid vil derfor adskille
seg fra en havarikommisjons arbeid. Dette gjør at jeg anser det
som lite relevant å prøve ut disse to modellene parallelt, slik
representantene foreslår.
Spesialisthelsetjenestelovens § 3.3 forplikter helseinstitusjoner
til snarest mulig å gi skriftlig melding til Helsetilsynet i fylket
om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse
av helsetjeneste eller ved at en pasient skader en annen.
Det skal også meldes fra om hendelser som kunne ha ført til betydelig
personskade. Denne meldeordningen har både læring og tilsyn som formål.
For å lære av uønskede hendelser og for å forebygge og redusere
liknende hendelser, anbefaler både EU, Europarådet og WHO meldesystemer
som er uavhengig av sanksjonerende myndighet og som ikke alene kan
føre til sanksjoner mot enkeltpersonell.
Det er nå igangsatt et arbeid med å vurdere
å flytte forvaltningen av denne meldeplikten fra Helsetilsynet til
Nasjonal enhet for pasientsikkerhet i Kunnskapssenteret. Hensikten
er at meldeordningens læringsperspektiv skal rendyrkes og innrettes
i tråd med internasjonal kunnskap om hva som kjennetegner gode rapporterings-
og læringssystemer. Oppgavene til Nasjonal enhet for pasientsikkerhet
overlapper i høy grad med havarikommisjonens, ved at den skal undersøke
årsakene til uønskede hendelser med sikte på lære av hendelsene,
og anbefale tiltak for å forebygge og redusere liknende hendelser.
Nasjonal enhet for pasientsikkerhet skal ikke ta stilling til sivilrettslig
eller strafferettslig skyld og ansvar, og meldinger som tilfaller
enheten skal ikke kunne brukes som grunnlag for sanksjoner mot helsepersonell.
Et mål med endringene er også å senke terskelen for å melde fra
om slike hendelser, slik at flere hendelser blir meldt.
På bakgrunn av det jeg har skrevet over, ser
jeg ikke behov for å opprette en ny statlig havarikommisjon for
helsesektoren. Jeg mener at de funksjonene som representantene Høie,
Sjøli og Dåvøy ønsker at denne havarikommisjonen skal ha, allerede
ivaretas delvis av Statens helsetilsyn i dag, og evt. av Nasjonal
enhet for pasientsikkerhet i Kunnskapssenteret, hvis en slik overføring
av forvaltning blir vedtatt. Jeg vil også anføre at å etablere en
statlig havarikommisjon innenfor helse kan skape en usikkerhet i tjenestene
om ansvarsfordelingen mellom en slik kommisjon og Helsetilsynet,
og kan bli oppfattet som forvirrende. Det vil også kreve betydelige ressurser
å opprette og drifte en slik kommisjon.
Statens helsetilsyn har i dag en liknende organisatorisk
plassering som Statens havari-kommisjon for transportsektoren. Helsetilsynet er
et uavhengig forvaltningsorgan under Helse- og omsorgsdepartementet
på samme måte som havarikommisjonen for transportsektoren er under
Samferdselsdepartementet.
Svaret på dette forslaget er utarbeidet i samarbeid
med Justis- og politidepartementet. Det er viktig å skille mellom
generell etterforsknings-kompetanse og spesialkompetanse på forskjellige
fagfelt. Regjeringen vurderer den generelle etterforskningskompetansen
i politiet for å være god, og det eksisterer tilbud, blant annet
ved Politihøgskolen, som bidrar til å opprettholde og forbedre denne.
I politisaker relatert til helsesektoren, som innenfor andre fagområder,
vil det være behov for kompetanse innenfor svært spesialiserte fagfelt.
Justis- og politidepartementet vurderer at det er mer hensiktsmessig
for politiet i slike saker å innhente den best tilgjengelige kompetansen
fra andre fagmiljøer, istedenfor å utvikle tilsvarende kompetanse
innenfor politiet.
Det er etablert ordninger som gjør at politiet
kan knytte til seg sakkyndig fagkompetanse under en etterforskning.
I forbindelse med iretteføring av en straffesak, vil domstolen kunne
rettsoppnevne fagkyndige. Alminnelige habilitetsprinsipper tilsier
at slik kompetanse ikke innhentes fra den institusjonen hvor hendelsen
har funnet sted. Det vil også være mulig å innhente kompetanse fra
utlandet hvis tilsvarende kompetanse ikke finnes i Norge, eller
at habilitetshensyn gjør det vanskelig å bruke norske fagmiljøer.
Justis- og politidepartementet har på bakgrunn av
ovenstående, ikke funnet grunn til å støtte en slik oppbygging av
spesialkompetanse i politiet for etterforskning av helsesaker.