EOS-utvalget skal føre løpende kontroll med
etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-tjeneste)
som utøves av offentlige myndigheter, eller under styring av eller
på oppdrag fra offentlige myndigheter. EOS-utvalgets mandat er gitt
i lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste
– og i instruks om kontroll med disse tjenestene. Lov og instruks
ble sist endret i juni 2009. Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste,
lov om Etterretningstjenesten og Instruks om sikkerhetstjeneste i
Forsvaret viser til kontrolloven og slår fast at tjenestene er underlagt
EOS-utvalgets kontroll.
Utvalgets sentrale oppgave er å kontrollere
at EOS-tjenestene ikke begår urett mot den enkelte. Utvalget skal
påse at tjenestene arbeider innenfor rammen av lov, direktiver og
ulovfestet rett. Kontrollen skjer primært gjennom inspeksjoner av
tjenestenes arkiver, datasystemer og installasjoner. Kontrollen
med enkeltsaker og operasjoner skal være etterfølgende. Men utvalget
har full innsynsrett og skal holdes løpende orientert om pågående
saker.
Utvalgets kontroll skal være til minst mulig ulempe
for tjenestenes løpende virksomhet. Det skal tas spesielt hensyn
til behovet for vern av opplysninger mottatt fra utenlandske samarbeidende
tjenester og hensynet til kildevern.
Utvalget skal undersøke alle klager fra enkeltpersoner
og organisasjoner. Enhver klage eller henvendelse med påstand om
at det er begått urett fra tjenestenes side, undersøkes i den eller de
tjenester som klagen retter seg mot.
EOS-utvalget har i 2010 hatt følgende sammensetning:
Utvalget ledes av Helga Hernes, seniorrådgiver ved
PRIO, tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet og ambassadør
til Wien og Bern. Utvalgets nestleder har vært Svein Grønnern, generalsekretær
for SOS-barnebyer i Norge og tidligere generalsekretær i Høyre.
Utvalgets øvrige medlemmer har vært Trygve Harvold, seniorrådgiver
og tidligere direktør i Lovdata; Gunhild Øyangen, tidligere stortingsrepresentant
og statsråd for Arbeiderpartiet; Knut Hanselmann, ordfører i Askøy
kommune og tidligere stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet; Theo
Koritzinsky, seniorforeleser ved Høgskolen i Oslo og tidligere stortingsrepresentant
og leder for Sosialistisk Venstreparti, og Wenche Elizabeth Arntzen,
ting-rettsdommer i Oslo tingrett og tidligere advokat.
Utvalget har i 2010 gjennomført 28 inspeksjoner,
hvorav 11 i tjenestenes ytre ledd. Utvalgets teknisk sakkyndige
har deltatt på syv av de avholdte inspeksjonene.
En viktig del av inspeksjonene er tjenestenes orien-teringer
om den løpende virksomheten og om emner utvalget ber om før inspeksjonene. Dette
gir nyttig innsikt i aktuelle emner. Og det gir grunnlag for å stille
konkrete spørsmål og ta opp mer generelle og prinsipielle problemstillinger.
Utvalget har i løpet av året hatt 22 interne
arbeidsmøter for blant annet å forberede og følge opp inspeksjonene.
I tillegg har utvalget behandlet klagesaker og tatt opp saker på
eget initiativ.
Utvalget har i 2010 mottatt 21 klager mot EOS-tjenestene,
mot 19 i 2009. I tillegg har utvalget fått sju klager som ikke har
rettet seg direkte mot noen av tjenestene. De er blitt avvist på
formelt grunnlag, blant annet under henvisning til at utvalgets
kontroll skal være etterfølgende, at klagen ikke er spesifisert
eller faller utenfor utvalgets kontrollområde. Men utvalget har
gitt veiledning til klagere om hvilket organ de eventuelt kan henvende
seg til.
Utvalget har i 2010 tatt opp 23 saker på eget
initiativ, mot 20 i 2009. Den mest omfattende av disse sakene har
vært Treholt-saken.
På bakgrunn av påstander i offentligheten om metodebruken
til Politiets overvåkningstjeneste (POT) i Treholt-saken besluttet
EOS-utvalget i september 2010 å undersøke saken:
«Utvalget skal undersøke om Politiets overvåkningstjeneste
(POT), eventuelt annen EOS-tjeneste, benyttet ulovlige eller irregulære
metoder i Treholt-saken. Utvalget skal i så fall særlig søke å kartlegge
omfanget av slik metodebruk, hjemmelsspørsmålet, hvem som kjente
til metodebruken og hvem som godkjente denne.»
Statsråder og tilsatte i departementet har ikke møte-
eller forklaringsplikt for utvalget. Men det vil være aktuelt å
be personer fra embetsverket og tidligere statsråder om å forklare
seg på frivillig basis. Undersøkelsene i denne saken har medført
at Stortinget bevilget ekstra ressurser til utvalg og sekretariat
og til bruk av politifaglig og juridisk sakkyndige. Utvalget vil
legge frem resultatet av undersøkelsene sine i en særskilt melding
til Stortinget, i samsvar med § 13 i kontrollinstruksen.
I løpet av året har hele eller deler av utvalget
hatt møter med ulike myndigheter og kontrollorganer i Norge og i
utlandet. I tillegg har medlemmer og sekretariat deltatt på flere
konferanser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Terje Halleland og Ulf Erik Knudsen, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig
Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
viser til at forutsetningen for at de hemmelige tjenestene skal
fungere etter hensikten, er at de har tillit i befolkningen og i
det politiske system. For å sikre denne tilliten er EOS-utvalgets
kontrollfunksjon av vital betydning. EOS-utvalgets hovedoppgave
er oppsummert å påse at det ikke begås urett mot enkeltindivider
og at de hemmelige tjenestene opererer innenfor norsk lov. EOS-utvalgets
kontroll og behandling av klager på tjenestene fra borgere bidrar
til å gi tjenestene legitimitet.
Komiteen viser til at aktiviteten
i utvalget synes økt, både når det gjelder gjennomførte interne
arbeidsmøter, gjennomførte kontrollbesøk, klagesaker og initiativsaker. Komiteen understreker
viktigheten av at det er kontrollbehovet som styrer utvalgets aktivitet
og at utvalget således må gi Stortinget informasjon om ressursbehovet
gjennom særskilt henvendelse eller i forbindelse med det årlige
budsjettet. Komiteen viser til at utvalget har fremmet
slik særlig henvendelse til Stortinget om tilleggsbevilgning i forbindelse
med utvalgets undersøkelser i Treholt-saken. Komiteen mener
det er positivt.
Komiteen viser til at utvalget
har igangsatt en særskilt undersøkelse om metodebruken i Treholt-saken. Komiteen viser
til at utvalget på denne måten engasjerer seg i en sak som ligger relativt
langt tilbake i tid, men som fortsatt har stor allmenn interesse. Komiteen er
enig med utvalget i at det er viktig at også slike saker kan undersøkes
nærmere av utvalget, og mener slike saker som hovedregel bør ende
med særskilt melding til Stortinget.
Komiteen viser til at EOS-utvalget
sendte Stortinget en særskilt melding i forbindelse med utvalgets
undersøkelser rundt påstander om gruppen Surveillance Detection
Unit (SDU) og mulig ulovlig overvåking av norske borgere. Komiteen viser
til Innst. 280 S (2010–2011), jf. Dokument 7:1 S (2010–2011) hvor
komiteen uttrykker følgende:
«Komiteen er fornøyd med at EOS-utvalget har sendt
Stortinget slik særskilt melding om en sak av viktighet og av allmenn
interesse. Komiteen understreker betydningen av at EOS-utvalget også
i fremtiden benytter seg av muligheten til å sende Stortinget særskilt
melding i slike saker. Komiteen mener dette er viktig på bakgrunn
av den kontrollfunksjon EOS-utvalget har på Stortingets vegne og
for å sikre at saker av betydning kan få en tidsaktuell politisk
behandling i Stortinget.»
I 2010 har utvalget gjennomført seks inspeksjoner
i Den sentrale enhet (DSE) og det har inspisert PST-enhetene i politidistriktene
Follo, Haugaland og Sunnhordland, Hordaland og Hedmark. Ni klager
mot PST er mottatt fra enkeltpersoner i 2010, mot 16 klager i 2009.
Samtlige klager som ikke er avvist på formelt grunnlag, er undersøkt
i PST. Utvalget mottar stadig henvendelser fra personer som har
fått avslag på søknader om innsyn i opplysninger i PSTs arkiver
og registre.
Utvalget har i 2010 måttet rette spesiell oppmerksomhet
mot PST i noen saker, bl.a. for å få avklart prinsippene for utvalgets
innsynsrett i PST. Bakgrunnen er at PST i enkelte sakstyper i en
periode har suspendert utvalgets innsyn uten tilstrekkelig grunnlag
og dels har gitt mangelfull informasjon. Utvalget har i 2010 også
stilt spørsmål omkring PSTs bruk av skjulte tvangsmidler i enkelte
saker.
Under en inspeksjon i DSE i 2010 ble det opplyst at
det var opprettet en ny etterforskingssak som utvalget, på grunn
av sakens sensitive innhold, ikke ville bli orientert om før saken
var avsluttet. Det ble fra tjenestens side understreket at det utelukkende
var et ønske om å hindre spredning av informasjon som var grunnen
til at saken ikke ble fremlagt.
Utvalget påpekte i et brev at det har innsynsrett
i tiltak og operasjoner i pågående etterforskningssaker. Hovedpoenget
med at kontrollen skal være etterfølgende, er at utvalget ikke kan
instruere tjenestene eller nyttes av dem for konsultasjoner, jf.
kontrolloven § 2 siste ledd og kontrollinstruksen § 7 første ledd.
Videre uttalte utvalget:
«Begrensingene i utvalgets innsynsrett i tjenestene
følger av kontrollinstruksen § 5 om at utvalget ikke skal søke et
mer omfattende innsyn i graderte opplysninger enn det som er nødvendig ut
fra kontrollformålene og at utvalget så vidt mulig skal iaktta hensynet
til kildevern og vern av opplysninger fra utlandet. Det må imidlertid være
opp til utvalget selv å vurdere hvor omfattende innsyn utvalget
skal søke i sensitive saker, ut fra kontrolloppgaven og kontrollformålene.»
På bakgrunn av det ovennevnte ba utvalget om
å få fremlagt saken under påfølgende inspeksjon i DSE. Tjenesten
etterkom utvalgets anmodninger. Utvalget legger til grunn at PST
for fremtiden ikke unntar en sak fra utvalgets innsyn med den begrunnelsen
som det her opprinnelig ble vist til.
Ved hver inspeksjon i DSE gjennomgås stikkprøver
og søk i arbeidsregisteret etter forberedelser fra sekretariatet.
Utvalget fører tett og regelmessig kontroll med PSTs behandling
av opplysninger om enkeltpersoner. Kontrollen legger særlig vekt
på regelverkets krav om formålsbestemthet, nødvendighet og relevans
og opplysningenes kvalitet. Resultatet er bl.a. at ca. 40 personer
i PSTs arbeidsregister er blitt slettet i 2010.
Utvalget har også i 2010 sett flere tilfeller
der PST har behandlet opplysninger i strid med PST-instruksen § 15:
«Opplysninger om en person kan ikke behandles kun
på bakgrunn av hva som er kjent om personens etnisitet eller nasjonale
bakgrunn, politisk, religiøs eller filosofisk overbevisning, fagforeningstilhørighet
eller opplysninger om helsemessige eller seksuelle forhold».
Utvalget ba tjenesten redegjøre for hvilke kriterier
eller faktorer som må foreligge for at tjenesten kan behandle opplysninger
om slike forhold. I sitt svar til utvalget skrev PST:
«PST-instruksen § 15 fastslår at det ikke alene kan
behandles opplysninger av den type som omtales i bestemmelsen. Grunnlaget
for registreringen må følgelig være i samsvar med de nødvendighetskrav
og relevansvurderinger som følger av PST-instruksen §§ 13 (2) nr.
1 b og § 14. At det behandles opplysninger av den type som omfattes
av PST-instruksen § 15 vil derfor ikke være galt dersom de kommer
som utfyllende tillegg til de opplysninger som alt foreligger og
som gjør at objektet er relevant for PST. … Betydningen av en persons
vilje og evne til å bruke vold samt forholdet vedkommende måtte ha
til en voldelig organisasjon vil ha betydning for vurderingen av
hvorvidt det er relevant for PST å behandle opplysninger om vedkommende.»
Etter dette valgte tjenesten etter en fornyet
vurdering å slette 15 av de registreringene utvalget hadde tatt
opp. Enkelte av disse gjaldt opplysninger om religiøs overbevisning,
mens andre gjaldt informasjon om politisk overbevisning.
Opplysninger i PSTs arbeidsregister skal slettes når
vilkårene for behandling av dem ikke lenger er til stede, jf. den
såkalte femårsregelen. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité
påpekte under behandlingen av fjorårets årsmelding at det er viktig
at tidligere registreringer slettes hvis de ikke er tilført nye
opplysninger de siste fem år, forutsatt at de ikke lenger er nødvendig
for formålet. Kontrollen på dette punktet har også i 2010 ført til
at noen registreringer har blitt slettet.
Som det ordinære politiet kan også PST be retten om
lov til å bruke skjulte tvangsmidler ved ordinær etterforskning,
for eksempel kommunikasjonskontroll, romavlytting og hemmelig ransaking.
PST har i tillegg hjemmel til å begjære bruk av skjulte tvangsmidler
for å forebygge eller avverge straffbare handlinger som hører til
PSTs ansvarsområde.
Utvalget fører løpende kontroll med PSTs bruk av
skjulte tvangsmidler i enkeltsaker. For utvalget er det særlig viktig
å kontrollere om PSTs begjæringer til retten bygger på grundig informasjon,
om PST benytter tvangsmidlene i samsvar med rettens tillatelse og
at overvåkningstiltaket avvikles dersom forutsetningene for rettens
tillatelse faller bort. Omfanget av PSTs bruk av skjulte tvangsmidler
er også av interesse for utvalget. Kontrollen med PSTs bruk av skjulte
tvangsmidler i enkeltsaker i 2010 har gitt grunnlag for å kritisere
tjenesten i tre enkeltsaker.
Utvalget behandler klager over PSTs og Justis- og
politidepartementets avslag på begjæringer om innsyn, bl.a. i svært
gamle saker som gjelder nær familie. Problemstillingen har vært
omtalt i flere av utvalgets årsmeldinger og har vært tatt opp med
PST og departementet i flere omganger uten endelig avklaring. En
som klagde til utvalget, ønsket å få vite om det var registrert
opplysninger om hennes far under andre verdenskrig. Fem år etter
at saken ble reist, har verken klager eller utvalget fått en konkret
begrunnelse for hvorfor det ikke kan opplyses om han ble registrert
eller ikke. Generelt mener utvalget at personvernhensyn taler for
at PST som hovedregel bør gi innsyn i opplysninger som er 30 år
eller eldre.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga i sin innstilling
til EOS-utvalgets årsmelding for 2009 uttrykk for at spørsmålet
om en permanent innsynsrett bør vurderes. Men kort tid før komiteen
avga denne innstillingen, i lovvedtak 4. mars 2010, vedtok Stortinget
politiregisterloven. Den bestemmer at det ikke skal være noen innsynsrett
i PSTs arkiver og registre. Samtidig ble det slått fast at offentlighetsloven
ikke gjelder for tjenesten.
På denne bakgrunn ble spørsmålet om innsyn i eldre
opplysninger hos PST diskutert på et møte mellom representanter
fra utvalget og justisminister Knut Storberget i oktober 2010. I
møtet kom det frem at departementet var i gang med å utrede spørsmålet
om innsyn i eldre opplysninger. Dette var en oppfølging av en rekke henvendelser
fra EOS-utvalget og av kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader
til utvalgets siste årsmelding.
Utvalget gjorde sist skriftlig rede for sine synspunkter
på spørsmålet om innsyn i eldre opplysninger i brev til Justis-
og politidepartementet 23. november 2010. Om selve utredningen av spørsmålet
om en permanent innsynsrett i eldre opplysninger, skrev utvalget
bl.a.:
«Det klare inntrykket utvalet sit med ut frå erfaringane
med kontrollverksemda overfor PST, er at verken PSTs operative verksemd
i seg sjølv eller tilhøvet til utanlandske samarbeidande tenester
har blitt skada gjennom det innsynet som vart gitt som følgje av
den mellombelse innsynsordninga. …
Utvalet er kjent
med at PST vil ha heimel til å avvise alle innsynskrav når politiregisterlova
§ 66 trer i kraft, samstundes som den slår fast at offentleglova
ikkje gjeld for tenesta. Utvalet meinar at denne lovreguleringa,
som i praksis vil avskjere alt innsyn i PST, gjer det ekstra viktig
at departementet vurderer om ein rett til innsyn i eldre opplysningar
skal lovregulerast. Utvalet minner om at hovudregelen om at sikkerheitsgradert
informasjon er avgradert etter 30 år vil fortsette å gjelde for
PST, sjølv etter at politiregisterlova trer i kraft. Med mindre
departementet meinar det er naturleg at innsyn skal nektast for alle
type opplysningar, uavhengig av om informasjonen er gradert eller
ikkje og uavhengig av kor gamle opplysningar det er tale om, så
vil det vere naudsynt med ei særskilt lovregulering på området.
…
Eit anna omsyn som taler for å lovfeste rett til innsyn
i eldre opplysningar hos PST, er tilliten til tenesta. Det er grunn
til å tru at ein innsynsrett, sjølv om denne vert avgrensa til eldre
opplysningar, vil kunne bidra til auka tillit til PST blant folk
flest. Dette vil også harmonere med den generelle opninga av tenesta
som har skjedd dei siste åra med ein aktiv informasjonsstrategi
og bruk av sosiale media for å kommunisere med enkeltpersonar.»
Utvalget vil holde seg orientert om utfallet
av departementets vurdering av spørsmålet om innsyn i eldre opplysninger.
Utvalget vil i 2011 også for øvrig være opptatt av spørsmål i tilknytning
til avgradering og innsyn i opplysninger PST behandler.
Utvalgets kontroll med PSTs utlevering av personopplysninger
til utenlandske samarbeidende tjenester har i 2010 avdekket ett
tilfelle der PST har handlet i strid med retningslinjene. På bakgrunn
av en identitetsforespørsel fra en utenlandsk sikkerhetstjeneste
opplyste PST at vedkommende var ukjent for tjenesten, men at han
tidligere var blitt anmeldt til det ordinære politiet i Norge for
mishandling av sin kone. Identitetsforespørselen kom som følge av
at personen var blitt anholdt av sikkerhetstjenesten i landet.
På spørsmål fra utvalget opplyste tjenesten
at det i henhold til PST-instruksen § 13 annet ledd nr. 3 er anledning
til å behandle opplysninger om personer dersom det er nødvendig
for samarbeidet med andre lands politimyndigheter. Etter en ny gjennomgang
var imidlertid PST kommet til at «enkelte av de opplysningene som
er utlevert ikke kan anses som relevante i forhold til den henvendelsen
som er mottatt fra [utlandet]», og at opplysningene dermed «ikke
har vært utlevert i tråd med gjeldende rutine for utlevering av
opplysninger». Tjenesten valgte å slette alle registrerte opplysninger
om personen.
Samarbeidet mellom PST og utlendingsmyndighetene
er relativt omfattende. Det gjelder bl.a. informasjonsutveksling
i utlendingssaker, herunder visum-, asyl- og utvisningssaker. Kunnskap
om samarbeidsrelasjonene mellom EOS-tjenestene og andre offentlige
myndigheter har vært vektlagt fra utvalgets side de senere årene.
Siden utvalgets kontrollområde er funksjonelt avgrenset, kan utvalget
også ha et mer direkte kontrollansvar overfor myndigheter som samarbeider
og utveksler informasjon med EOS-tjenestene.
I årsmeldingen for 2009 uttrykte utvalget at
det var tilfreds med at retningslinjene for samarbeidet mellom utlendingsmyndighetene
og PST har kommet på plass. Utvalget har fulgt opp dette i 2010
ved å kontrollere at bestemmelsene i de nye retningslinjene etterleves
av PST. Utvalget inspiserte i 2010 Utlendingsdirektoratet (UDI),
og fikk da blant annet en orientering om direktoratets samarbeid
med PST. Det er både i PST og i UDI foretatt stikkprøvekontroller
av korrespondansen mellom tjenesten og direktoratet. Kontrollen
har ikke gitt grunnlag for oppfølging i etterkant.
Komiteen mener at
den kontrollen med Politiets sikkerhetstjeneste som utvalget utfører
på vegne av Stortinget, er meget viktig. Komiteen er
tilfreds med den måten utvalget informerer Stortinget på gjennom
sin årsmelding.
Komiteen viser til
at EOS-utvalgets kontroll er etterfølgende. Prinsippet om etterfølgende
kontroll innebærer at kontrollen med de enkelte beslutninger og
disposisjoner foretatt av tjenestene skal skje i etterhånd. Utvalget
skal således ikke forhåndskonsulteres eller av eget tiltak gi råd
om beslutninger som skal treffes. Prinsippet om etterfølgende kontroll
innebærer imidlertid ikke at kontroll med en pågående sak først
skal skje etter at etterforskningen eller saken er avsluttet. Komiteen peker
på at EOS-utvalget ut fra kontrollformålene i utgangspunktet har
en ubetinget rett til innsyn også i pågående saker, samt tiltak
og operasjoner mv. i en pågående sak.
Komiteen viser videre til at
Kontrollinstruksen § 5 omhandler begrensninger i utvalgets innsyn, i
motsetning til begrensninger i utvalgets kontroll etter § 4. Kontrollinstruksen
§ 5 unntar ikke saker fra utvalgets innsynsrett, og utvalget selv vil
forestå vurderingen av om det foreligger «særlige grunner» til å
gå inn i sakene for å vurdere om sakene likevel ligger innenfor
utvalgets kontroll.
Komiteen er fornøyd med at PST
har fulgt opp EOS-utvalgets syn i dette spørsmålet, idet utvalgets
syn deles av komiteen.
Komiteen viser til
at utvalget har oppdaget flere tilfeller hvor Politiets sikkerhetstjeneste (PST)
har behandlet personopplysninger i strid med PST-instruksen § 15.
Utvalget foretar stikkprøvekontroll av arbeidsregistret, og denne stikkprøvekontrollen
alene har ført til at 40 personer er slettet fra arbeidsregistret.
Komiteen viser til at bestemmelsene
om registrering av personopplysninger skal balansere mellom samfunnets
krav på sikkerhet på den ene siden og personvernhensyn på den andre.
Denne balansen må sikres gjennom et politisk vedtatt regelverk som
tjenestene er forpliktet til å følge. Registrering i strid med regelverket
er således meget uheldig. I den grad tjenesten mener regelverket
må endres, bør dette tas opp tjenestevei eller via politiske kanaler. Komiteen understreker
derfor at det ikke er akseptabelt at tjenestene går ut over de rammene
for registrering av personopplysninger som er politisk bestemt,
og er bekymret over at antallet oppdagede brudd under stikkprøvekontroll
indikerer at omfanget av slik illegitim registrering i arbeidsregistret
er for høyt.
Komiteen viser til at utvalget
også har kritisert PST for 15 tilfeller av registrering i strid
med PST-instruksen § 15 knyttet til registrering på bakgrunn av
etnisitet, nasjonal bakgrunn, politisk, religiøs eller filosofisk
overbevisning, fagforeningstilhørighet eller opplysninger om helsemessige
eller seksuelle forhold. Komiteen legger til grunn
at tjenestens bevissthet rundt disse forholdene øker som følge av kritikken
fra EOS-utvalget.
Komiteen viser til Innst. 265
S (2009–2010), jf. Dokument 18 (2009–2010) hvor komiteen understreker
viktigheten av at PST følger kravet om individuell vurdering med
konkrete arbeidshypoteser før det er grunnlag for å registrere opplysninger
om en person i arbeidsregistret, og at registreringer slettes om
det ikke tilføres nye opplysninger i løpet av fem år, forutsatt
at de ikke lenger er nødvendige for formålet. Komiteen viser
til at PST har igangsatt et arbeid internt, både sentralt og lokalt,
og gjennomført tiltak for å styrke kvalitetssikring og bevissthet
rundt disse forholdene. Komiteen er fornøyd med at tjenesten
har igangsatt slikt arbeid og legger til grunn at EOS-utvalget følger
dette arbeidet videre i 2011.
Komiteen viser til
at EOS-utvalget omtaler tre konkrete saker. Den ene saken omhandler
bruk av hastekompetanse etter straffeprosessloven § 222, litra d.
Den andre beskriver en sak hvor PST oversendte et hastevedtak til
retten en dag senere enn loven fastsetter. Komiteen viser
til at PST har innrettet seg slik at utvalgets forventning blir
oppfylt.
Den tredje saken som omtales, fremstår som mer alvorlig.
Her har PST fått avslag fra retten på begjæring om bruk av romavlytting
uten at tjenesten innrettet seg etter avslaget. Komiteen finner
grunn til å understreke at bruk av skjulte tvangsmidler er et alvorlig
inngrep mot den enkelte og at de rettssikkerhetsskranker som er fastsatt
av lovgiver, må følges opp svært nøye. I dette tilfellet foregikk
det i praksis ulovlig overvåking i to døgn i påvente av ankebehandling. PST
kunne bedt om oppsettende virkning, men unnlot å gjøre det. Komiteen understreker
viktigheten av at PST i slike saker frakobler utstyret og innretter
seg etter rettens beslutning. Samtidig er det avgjørende at PST
i retten får frem alle sakens relevante fakta og fremsetter nødvendige subsidiære
prosessuelle anførsler slik at en unngår opphold i overvåkingsperioden.
I denne saken fremstår det som om retten ikke var kjent med at det
dreide seg om en pågående overvåking. Det fremgår videre at PST
ikke ba om at rettens beslutning ble gitt oppsettende virkning i påvente
av ankebehandling. Komiteen forutsetter at PST gjennomgår
egne rutiner for å sikre disse interessene bedre.
Komiteen viser til
komiteens merknader i Innst. 265 S (2009–2010), jf. Dokument 18 (2009–2010)
hvor komiteen mener det bør utredes en varig innsynsordning for
eldre opplysninger. Komiteen konstaterer at Stortinget ved
behandlingen av ny politiregisterlov ikke har vedtatt bestemmelser
som gir rett til innsyn i slike eldre opplysninger. Komiteen viser
til at departementet likevel gjennomfører en utredning knyttet til
spørsmålet og er tilfreds med det. Komiteen imøteser
at departementets konklusjoner fremlegges for Stortinget.
Komiteen viser til
at det er viktig for PST å ha et godt forhold til samarbeidende
tjenester og at informasjonsutveksling er avgjørende for å sikre en
slik relasjon. Utveksling av opplysninger mellom samarbeidende tjenester
vil ofte være avgjørende for saker PST arbeider med. Komiteen er
fornøyd med at PST i hovedsak ser ut til å forholde seg til regelverket
hva gjelder utveksling av slik informasjon, men konstaterer, som EOS-utvalget,
ett tilfelle av opplysninger som ikke burde vært gitt i henhold
til regelverket. Komiteen deler utvalgets kritikk
i denne konkrete saken.
Komiteen er tilfreds
med at det ikke er funnet grunnlag for nærmere undersøkelser etter
kontroll av samarbeidet mellom PST og utlendingsmyndighetene.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ingen ytterligere kommentarer på dette punkt.
Komiteen viser til
at det i enkelte klagesaker kan foreligge store mengder arkivmateriale
som kan ha relevans, men som er av eldre dato og som i enkelte tilfeller
kan være vanskelig å finne dersom systematiseringen i utgangspunktet
ikke har vært god nok. Komiteen legger til grunn
at PST sikrer lagring og oppbevaring av materiale på en slik måte
at det ikke skal være særlig resurskrevende å bidra med opplysninger
i en klagesak. Saksbehandlingstid på ca. ett år vil i slike tilfeller
være for lenge.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ingen ytterligere kommentarer.
Utvalget har i 2010 gjennomført fire inspeksjoner
i NSM, herunder en inspeksjon av avdeling NorCERT, Norges nasjonale
senter for håndtering av dataangrep mot samfunnskritisk infrastruktur
og informasjon. Inspeksjonen viste at avdelingen er oppmerksom på
personvernrelaterte problemstillinger. Utvalget fant ikke grunnlag
for oppfølging av enkeltsaker i avdelingen. Videre har utvalget
inspisert personellsikkerhetstjenesten i Forsvarsdepartementet og
i Politidirektoratet. Heller ikke disse inspeksjonene ga grunnlag
for oppfølging.
Utvalget har i 2010 mottatt tre klager relatert
til sikkerhetsklareringer, det samme antallet som i 2009. Én av
klagene ble avvist og én er fremdeles til behandling i utvalget.
Den siste klagen gjaldt Forsvarsdepartementets saksbehandlingstid
i en klareringssak. Ved avslutningen av saken uttalte utvalget en
viss kritikk i et brev til departementet.
I mai 2008 fikk utvalget en redegjørelse for hvordan
NSM gjennomfører og refererer sikkerhetssamtaler ved klarering.
Utvalget fant da prinsipielle grunner til å ta opp omspurtes rett
til innsyn i referatet fra samtalen, før avgjørelse om klarering
er fattet. I avsluttende brev til NSM ga utvalget uttrykk for at
hensynet til kontradiksjon og saksopplysning tilsier at den som
blir vurdert sikkerhetsklarert, bør ha slik rett til innsyn. Til sammenligning
ble det henvist til at hovedregelen for enkeltvedtak i forvaltningen
gir parten rett til innsyn i dokumentene underveis i saksbehandlingen.
Stortingets kontroll - og konstitusjonskomité ba i forbindelse med
behandlingen av fjorårets årsmelding om å bli holdt orientert om saken.
Utvalget anmodet i brev 18. januar 2010 NSM om
å ta initiativ overfor Forsvarsdepartementet til å vurdere behovet
for en eventuell endring i innsynsregelen i sikkerhetsloven § 25 a.
NSM opplyste i brev 2. desember 2010 at tjenesten har tatt et slikt
initiativ og at det har vært gjennomført et møte mellom tjenesten
og departementet der spørsmålet ble diskutert. NSM opplyste at det
kunne være aktuelt å vurdere eventuelle regelverksendringer i sammenheng
med en generell revisjon av sikkerhetsloven med forskrifter i 2011.
Utvalget vil holde seg orientert om den videre utviklingen og eventuell
regelverksendring på området.
Utvalget inspiserte personellsikkerhetstjenesten ved
FFI i september 2009. Det ble deretter stilt spørsmål om kravene
til begrunnelse etter sikkerhetsloven, og til utarbeidelse av referat
fra sikkerhetssamtale etter personellsikkerhetsforskriften, var
oppfylt i en klareringssak. Ved avslutningen av saken uttalte utvalget
at begrunnelse skal gis samtidig med underretningen om utfallet
av klareringssaken. Grunnen til at FFI i 2007 ikke hadde gitt samtidig
begrunnelse, var at de hadde benyttet en foreldet veiledning fra
NSM, utgitt før krav til samtidig begrunnelse kom inn i sikkerhetsloven
i 2006. Utvalget understreket overfor FFI at det må kunne forventes
at klareringsmyndighetene sørger for at klareringsavgjørelser blir
fattet på bakgrunn av gjeldende regelverk og veiledninger.
Under en inspeksjon i NSM 8. desember 2009 gjennomgikk
utvalget blant annet henlagte klareringssaker avgjort av FFI. Sakene
var blitt henlagt fordi personkontrollen ga funn i strafferegistre.
Dette var det ikke opplyst om i personopplysningsblankettene. Utvalget
stilte spørsmål ved FFIs saksbehandling i flere av de henlagte klareringssakene.
FFI opplyste i sitt svar blant annet at de aktuelle personene hadde unnlatt
å gi fullstendige opplysninger og at ingen av personene skulle ansettes
i FFI. Ingen av de omspurte ble informert om henleggelsene fra FFI,
og det forelå ikke skriftlige begrunnelser for disse.
Utvalget understreket ved avslutningen av saken at
sikkerhetsloven forutsetter at en anmodning om klarering som hovedregel
skal munne ut i en negativ eller positiv klareringsavgjørelse. Videre uttalte
utvalget:
«FFIs henleggelser av klareringssaker uten formell
avgjørelse innebar at de aktuelle personene ikke fikk noen rett
til begrunnelse, underretning, innsyn eller klage som følger av sikkerhetsloven
§§ 25, 25a og 25c. Dette er, sammen med fastsettelse av observasjonstid, viktige
rettssikkerhetsgarantier ved negative klareringsavgjørelser. … FFIs
håndtering av sakene er beheftet med en rekke svakheter, og innebærer
klare brudd på sikkerhetslovens krav til saksbehandlingen av saker
om sikkerhetsklarering. Også det forhold at det ikke foreligger
skriftlige begrunnelser for henleggelsesbeslutningene, er kritikkverdig.
Generelt sett synes notoriteten i FFIs saksbehandling å være mangelfull.»
Utvalget har orientert NSM om saken. Tjenesten har
overfor utvalget gitt uttrykk for at de avdekkede forhold var «kritikkverdige
og innebærer en praksis som ikke er akseptabel». NSM vil følge opp
og gi FFI nødvendig støtte i form av råd, opplæring og utarbeidelse
av hensiktsmessige rutiner.
I årsmeldingen for 2009 meldte utvalget at det hadde
bedt Justis- og politidepartementet om å foreta en ny vurdering
av en ikke påklaget negativ klareringsavgjørelse. Saken gjaldt en
person som ble gitt klarering for «konfidensielt», forutsatt at
klareringen kun gjaldt for den aktuelle stillingen. Vedkommende
hadde tilknytning til en annen stat. Men det fremgikk ikke av avgjørelsen
hvilke vurderinger departementet hadde gjort av tilknytningen til
den aktuelle staten eller hvilke forhold som begrunnet den forutsetningen
som ble satt. Etter en ny gjennomgang av saken meldte departementet
at den tidligere avgjørelsen ble opprettholdt. Av saksdokumentene
fremgikk det at personen hadde dobbelt statsborgerskap, noe utvalget
ikke tidligere var gjort kjent med.
Ut i fra departementets avgjørelse kunne det synes
som om det var lagt avgjørende vekt på det generelle forholdet mellom
Norge og den fremmede staten. Utvalget ga i det avsluttende brevet uttrykk
for at det var vanskelig å se at slike generelle omstendigheter
alene kunne avgjøre personens sikkerhetsmessige skikkethet. Utvalget konkluderte
med at Justis- og politidepartementet ikke hadde behandlet saken
i tråd med regelverket. Det ble forutsatt at departementet i fremtidige
saker vil foreta konkrete og individuelle vurderinger av eventuelle
tilknytninger en person måtte ha til andre stater.
Utvalget fikk en klage som gjaldt at Forsvarsdepartementet
i en klareringssak hadde brukt to år og fire måneder på å fatte
avgjørelse i saken, uten at den omspurte hadde fått foreløpig svar eller
melding om forsinkelser. Departementet erkjente i sitt svar til
utvalget at saksbehandlingstiden i saken hadde vært for lang og
skrev blant annet:
«Denne saken må etter vår oppfatning anses som lite
komplisert, og det burde således ha blitt truffet avgjørelse i saken
på et tidligere tidspunkt. Ressursmessige utfordringer. samt bytte
av saksbehandler på de saker der [X] er anmodende myndighet, har
dessverre medført at det har tatt uforholdsmessig lang tid før avgjørelse
har blitt truffet i denne saken. Dette er beklagelig.»
Utvalget hadde blant annet følgende merknader til
den lange saksbehandlingstiden i saken:
«Forsvarsdepartementet brukte heile to år og fire månader
på å avgjere saka. Dette er ikkje ei akseptabel saksbehandlingstid
i klareringssaker, spesielt ikkje i ei sak som dette, som ikkje
har vore komplisert. Utvalet er på denne bakgrunn tilfreds med at
Forsvarsdepartementet erkjenner at saksbehandlingstida har vore
for lang, og at departementet beklagar dette…
Lang
behandlingstid i klareringssaker har direkte konsekvensar for enkeltpersonar
som risikerar å misse tilbod om stilling eller bli hindra i å utføre
arbeidsoppgåver. Uforholdsmessig lang saksbehandlingstid vil difor
kunne svekke rettstryggleiken til enkeltpersonar og tilliten til forvaltninga.
Utvalet legg til grunn at denne enkeltsaka ikkje er illustrerande
for Forsvarsdepartementets praksis i klareringssaker elles.»
Til utvalgets spørsmål om foreløpig svar til klageren,
svarte Forsvarsdepartementet følgende: «SMs håndbok fra 2003 om
behandling av klareringssaker krevde ikke at en skulle gi foreløpig
svar hvis saksbehandlingstiden ble uforholdsmessig lang». Utvalget
gjorde da departementet oppmerksom på at den nevnte håndboken var
utdatert siden den ikke var blitt endret eller oppdatert etter endringene
i sikkerhetsloven i 2006. I sitt avsluttende brev skrev utvalget bl.a.:
«I løpet av dei to åra og fire månadane fekk Forsvarsdepartementet
etter det utvalet kjenner til fleire skriftlege purringar frå [anmodende
myndighet] om saka. Departementet må difor ved fleire høve ha vore
merksam på behovet for avklaring i klareringssaka. Utvalet legg
til grunn at Forsvarsdepartementet framover vil halde omspurde skriftleg
orientert dersom ei sak tek vesentleg lengre tid å behandle enn
det først er gitt orientering om.»
Etter inspeksjonen av personellsikkerhetstjenesten
i Utenriksdepartementet i 2007 hadde utvalget blant annet merknader
til departementets rutiner for autorisasjon av egne ansatte. Saken har
vært omtalt i de tre foregående årsmeldingene. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
ba i forbindelse med fjorårets årsmelding om å bli orientert om
presiseringer og endringer i saksbehandlingsrutiner mv.
Utenriksdepartementet opplyste i april 2010
at nye interne rutiner for autorisasjon av departementets ansatte
var vedtatt, slik at departementet oppfyller de krav som følger
av sikkerhetsloven og personellsikkerhetsforskriften. Utvalget fikk oversendt
kopi av rutinene, samt et internt notat om implementeringen av disse.
Departementet opplyste videre at det ville bli holdt kurs i autorisasjonssamtale
for ledere i departementet. I desember 2010 fikk utvalget en nærmere
orientering om status for Utenriksdepartementets oppfølging på området,
herunder informasjon om et opplegg for gjennomføring av autorisasjonssamtaler
som departementet har utarbeidet i samarbeid med NSM.
Utvalget merker seg at Utenriksdepartementet nå
følger kravene til autorisasjon som følger av sikkerhetsloven og
personellsikkerhetsforskriften.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ingen ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
sine merknader i Innst. 265 S (2009–2010), jf. Dokument 18 (2009–2010) og
til årsmeldingen. Komiteen registrerer at utvalget
vil holde seg orientert om arbeidet med å endre regelverket slik
at den som er i sikkerhetssamtale, får innsynsrett før vedtak er
fattet. Komiteen mener fortsatt dette er viktig av
hensyn til kontradiksjon og ber om å fortsatt bli holdt orientert
om utviklingen.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentaerer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og finner det kritikkverdig at FFI som ekstern myndighet
for sikkerhetsklarering har valgt å henlegge saker fremfor å undergi
dem realitetsbehandling, selv om det dukker opp informasjon som
kan resultere i avslag. Komiteen understreker, som
utvalget, at henleggelse av saker om sikkerhetsklarering først og
fremst skal benyttes der klareringsbehovet er bortfalt. Komiteen er tilfreds
med at NSM følger opp FFIs arbeid med sikkerhetsklarering.
Komiteen viser til kritikken
fra utvalget rettet mot Justis- og politidepartementet som i en konkret
sak hadde satt som vilkår for sikkerhetsklarering til KONFIDENSIELT
at denne kun gjaldt for den bestemte stillingen. Komiteen viser
til at sikkerhetsloven § 21 femte ledd gir mulighet for klareringsmyndigheten
å sette vilkår i «særlig tilfelle». I den aktuelle saken hadde søker
dobbelt statsborgerskap. Utvalget kritiserer departementet for å
ha lagt avgjørende vekt på det doble statsborgerskapet og ikke en konkret
vurdering av det faktiske tilknytningsforholdet.
Komiteen mener dobbelt statsborgerskap
kan utgjøre «særlig tilfelle» og kvalifisere til at det settes bestemte
vilkår for sikkerhetsklareringen. Komiteen legger
imidlertid til grunn at departementet som klareringsmyndighet foretar
en individuell vurdering av alle som søker sikkerhetsklarering og
at dobbelt statsborgerskap i seg selv ikke avskjærer søkere fra
ordinær sikkerhetsklarering uten vilkår. Å sette vilkår for sikkerhetsklarering
må anses for å være bestemt for unntakstilfeller.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
at utvalget omtaler en konkret klareringssak som Forsvarsdepartementet brukte
to år og fire måneder på å behandle. Det ble sendt en rekke purringer
fra anmodende myndighet til departementet underveis i saksbehandlingen.
Forsvarsdepartementet har ikke fulgt opp forvaltningslovens bestemmelser
om saksbehandling og foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11a.
Det er videre på det rene at alminnelige forvaltningsrettslige prinsipp
om forsvarlig saksbehandling uten ugrunnet opphold er brutt. Det
har også vist seg at Forsvarsdepartementet benyttet utdaterte retningslinjer fra
NSM i dialogen med utvalget.
Komiteen mener de forhold som
er avdekket er meget kritikkverdige og forutsetter at departementet
gjennomgår sine rutiner som følge av saken.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Med virkning fra 29. april 2010 ble sikkerhetstjeneste
i Forsvaret regulert i ny instruks. Fra 1. august 2010 endret Forsvarets
sikkerhetstjeneste (FOST) navn tilbake til Forsvarets sikkerhetsavdeling
(FSA), som avdelingen het frem til 31. desember 2008. Forsvarsministeren
har orientert utvalget om at hensynet til den enkeltes rettssikkerhet
og personvern er vektlagt i instruksen.
Utvalget har i 2010 gjennomført tre inspeksjoner i
FSA, som har orientert om personellsikkerhet, operative forhold
og informasjonssikkerhetsarbeidet. I tillegg har utvalget i hver
inspeksjon gjennomgått alle ikke påklagede negative klareringsavgjørelser
fattet av FSA siden forrige inspeksjon. På denne bakgrunn har utvalget
i 2010 stilt skriftlige spørsmål til FSAs saksbehandling i flere
klareringssaker.
Utvalget har også inspisert avdelingens arkiver, journaler
og elektroniske systemer, herunder enkeltsaker i Operativ sikkerhetsavdeling.
Videre har utvalget tatt opp med FSA enkelte rettslige spørsmål
som gjelder avdelingens militære kontraetterretning.
I 2010 har utvalget mottatt én klage fra en
enkeltperson rettet mot FSA, som også rettet seg mot PST, NSM og
E-tjenesten. Klagesaken er avsluttet uten kritikk. Til sammenligning
mottok utvalget tre klager rettet mot FSA i 2009.
I fjorårets årsmelding orienterte utvalget om flere
saker som stod ubesvart ved avleveringen av årsmeldingen til Stortinget.
Ved Stortingets behandling av årsmeldingen for 2009 understreket
kontroll- og konstitusjonskomiteen hvor viktig det er at EOS-tjenestene
besvarer utvalgets henvendelser uten ugrunnet opphold. Sakene som
stod ubesvart ved avleveringen av årsmeldingen for 2009 er besvart
i 2010 og er dels omtalt nedenfor. Henvendelser utvalget har rettet
til FSA i 2010 er besvart som forutsatt. Utvalget er nå tilfreds
med den forståelsen avdelingen har vist for kontrollvirksomheten
i dette meldingsåret.
I årsmeldingen for 2009 orienterte utvalget
om FSAs skepsis til å oversende rutineskriv for saksbehandlingen
i FSAs personellsikkerhetsavdeling til utvalget. I brev til utvalget
i mars 2010 skrev FSA blant annet at tjenesten jobbet med en revisjon
av samtlige rutineskriv som alle skulle godkjennes og signeres av
sjef FSA, samt at det videre var besluttet at det skulle legges
til grunn en praksis med en årlig resignering av samtlige rutineskriv.
FSA skrev videre:
«FOST ønsker å bekrefte at vi vil holde EOS-utvalget
orientert om de innholdsmessige endringer som besluttes i våre rutineskriv.
Av praktiske grunner vil FOST foreslå at dette primært blir gjort
i forbindelse med utvalgets inspeksjoner hos FOST, hvor eksemplar
av endrede rutineskriv vil bli fremlagt og overlevert. I tilfellet av
at større endringer blir initiert raskt og det tidsmessig er noe
tid til neste inspeksjon, vil FOST sørge for at utvalget informeres
særskilt om dette. FOST ber om at utvalget gir en tilbakemelding
på om dette er en ordning som er tilfredsstillende.»
Reviderte rutineskriv godkjent av sjef FSA ble oversendt
utvalget kort tid senere. I avsluttende brev til FSA i april 2010
opprettholdt utvalget anmodningen om å få skrivene oversendt til
utvalget hver gang det blir gjort innholdsmessige endringer, uavhengig
av når dette skjer:
«Utvalgets kontroll med FOSTs utøvelse av personellsikkerhetstjenesten
aktualiseres ikke bare ved utvalgets fysiske inspeksjoner av personellsikkerhetsavdelingen.
Eventuelle endringer i rutineskriv og praktiseringen av regelverket
vil også kunne være nyttige å være kjent med i forbindelse med utvalgets
i forberedelser av inspeksjoner i tjenesten og for øvrig i forbindelse med
utvalgets vurderinger av klareringsavgjørelser som er fattet av
FOST.»
Utvalget ba dermed igjen om at FSA oversender endrete
rutineskriv for personellsikkerhetstjenesten. FSA bekreftet i et
senere brev at denne rutinen ville bli fulgt.
Ved inspeksjon av FSA i april 2009 gjennomgikk
utvalget operasjoner gjennomført av Operativ sikkerhetsavdeling.
Etter inspeksjonen stilte utvalget spørsmål til noen av FSAs operasjoner.
Disse ble utøvd som militære kontraetterretningsoperasjoner (Mil
KE). Bakgrunnen for utvalgets spørsmål var særlig at det kunne synes som
om FSA hadde gjennomført planlagte og fordekte operasjoner som ikke
utelukkende var rettet mot militært personell på militært område. Operasjonene
omfattet til dels observasjoner og fotografering av sivile personer
i det offentlige rom. Utvalget stilte spørsmål om FSAs personell hadde
opptrådt fordekt eller ikke og om rettsgrunnlaget for operasjonene.
Samtidig stilte utvalget spørsmål både til FSA og til PST om samarbeidet
rundt disse operasjonene.
FSA erkjente at avdelingen «ikke har lovhjemmel
til å drive 'systematisk spaning' mot privatpersoner i det offentlige
rom», og pekte på at grensen mellom systematisk spaning og å utføre generelle
observasjonsoppdrag, som avdelingen mente kunne hjemles i den alminnelige
handlefriheten, ikke alltid er lett å trekke. FSA anførte videre
at alminnelig handlefrihet gir FSA hjemmel til å foreta «observasjonshandlinger»
med Mil KE-formål på sivilt område, og karakteriserte dette blant
annet som alminnelig «iakttakelse» eller «årvåkenhet».
I avsluttende brev til FSA bemerket utvalget
at det fremgikk eksplisitt av enkelte operasjonsordrer og operasjonsrapporter
at FSAs personell til dels hadde opptrådt fordekt, i motsetning
til det FSA opplyste i sitt svar til utvalget. Til én av FSAs Mil
KE-operasjoner viste utvalget blant annet til at avdelingens iakttakelser
av enkelte personer på offentlig sted etter hvert fortonet seg som
vedvarende og personrettet, på grensen til spaning. FSA måtte anses
for fordekt å ha innhentet opplysninger om sivile personer ved å notere
seg navn for oppfølging hos PST. Utvalget pekte på at intensiteten
i FSAs observasjonshandlinger måtte betraktes som forholdsvis høy.
Utvalget skrev at FSA ikke har hjemmel til å utføre denne typen
observasjonshandlinger, eller utøve fordekt innhenting mot sivile
privatpersoner, utenfor militært område.
Utvalget bemerket også at FSAs personell hadde fotografert
privatpersoner på et offentlig sted med håndholdt kamera, under
dekke av å være sivile gjester på stedet. Bildene var innsamlet
og lagret i Mil KE-øyemed, i avdelingens journalsystem. Overfor
FSA pekte utvalget på at selv innhenting av informasjon gjennom
lovlige observasjonshandlinger etter omstendighetene kan innebære
et uforholdsmessig inngrep i individenes personlige sfære. Utvalget
viste til at praksis fra Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol
(EMD) har slått fast at det kan utgjøre en krenkelse av forbudet
i EMK artikkel 8 mot inngrep i privatlivets fred, dersom etterfølgende behandling
av personopplysninger knyttet til en bestemt person gjør at opplysningene
kan gjenfinnes for senere bruk.
Utvalget la etter dette til grunn overfor både
FSA og PST at fremtidig samarbeid skjer i samsvar med regelverket,
at det er god notoritet omkring samarbeidet og at bistand ytes innenfor
rammen av egne rettsgrunnlag. Utvalget ba FSA om å iverksette en
snarlig gjennomgang av personopplysningene som ble behandlet i de
aktuelle operasjonene. FSA ble særlig bedt om å vurdere om det er
nødvendig å lagre de enkelte opplysningene, eller om de kan slettes.
Utvalget vil følge opp saken i 2011.
I årsmeldingen for 2009 redegjorde utvalget
for FSAs bruk av telefonsamtaler i klareringssaker som vedrørte
økonomiske forhold. Det følger av sikkerhetsloven § 21 tredje ledd
tredje punktum at sikkerhetssamtale skal avholdes så lenge dette ikke
er «åpenbart unødvendig». Fra utvalgets side ble det blant annet
pekt på at saker om økonomiske forhold ofte er kompliserte, noe
som tilsier at vedkommende bør få anledning til å legge frem sin
sak i en sikkerhetssamtale. Etter dette anmodet utvalget FSA om
å gjennomgå sine rutiner for bruk av sikkerhetssamtale.
I 2010 har FSA orientert utvalget om at avdelingens
bruk av telefonsamtaler til erstatning for sikkerhetssamtaler opphørte
i desember 2008. På denne bakgrunn uttalte utvalget i avsluttende brev
til FSA at det er tilfreds med at FSAs «omgåelse av kravet til gjennomføring
av sikkerhetssamtaler» og «bruk av telefonsamtaler i økonomisaker
har opphørt».
På bakgrunn av gjennomgang av ikke påklagede negative
klareringsavgjørelser fra FSA, stilte utvalget enkelte spørsmål
om tjenestens vurdering av narkotikabruk. Utvalget hadde i sin kontroll sett
at avdelingen praktiserte følgende rutine: Personer som opplyste
om narkotikabruk i personopplysningsblanketten, men der det ikke fremgikk
av registersøkene at vedkommende har hatt befatning med narkotika,
ble anmodet om å gi en skriftlig redegjørelse for forholdet. I tilfeller
der personene ikke ga nærmere opplysninger, traff FSA negative vedtak.
Dette ble begrunnet med at det ikke var mulig å vurdere vedkommendes
forhold til narkotika tilfredsstillende. I samtlige av sakene var
det vurdert som «åpenbart unødvendig» å gjennomføre sikkerhetssamtale.
På bakgrunn av avdelingens svar på spørsmålene som
ble stilt, uttalte utvalget bl.a. følgende:
«FOST skriver i sitt svar til utvalget at praksisen med
å unnlate realitetsbehandling der omspurte ikke har gitt utfyllende
opplysninger til de aktuelle punktene i personopplysningsblanketten, har
opphørt. Utvalget er tilfreds med dette. FOST skriver videre i sitt
svar at tjenesten vil opprettholde praksisen med å anmode om flere
opplysninger når det er nødvendig for vurderingen i den enkelte
sak, men at antallet sikkerhetssamtaler i denne sakstypen skal økes.
Utvalget vil i denne sammenheng understreke at sikkerhetssamtale
skal gjennomføres der dette ikke anses som ”åpenbart unødvendig”,
jf. sikkerhetsloven § 21 tredje ledd tredje punktum. … Det forutsettes
på denne bakgrunn at innhenting av skriftlige tilleggsopplysninger
i tvilstilfelle benyttes som et supplement og ikke som et substitutt
til sikkerhetssamtale.»
Utvalget ga også uttrykk for at avdelingen i større
grad vektla opplysninger om enkeltstående tilfeller av narkotikabruk
enn øvrige klareringsmyndigheter. FSA var langt på vei enig i det.
Avdelingens rutinebeskrivelser ble på denne bakgrunn endret slik
at det i større grad vektlegges hvor lang tid som er gått siden
for eksempel bruk av hasj fant sted. FSA uttrykte at de ville foreta
konkrete og individuelle helhetsvurderinger også i saker der bruk
av narkotika ligger kort tid tilbake. Utvalget er tilfreds med dette.
I fjorårets årsmelding redegjorde utvalget for
en anmodning til FSA om å avgradere korrespondansen mellom utvalget
og FSA i anledning utvalgets behandling av en klagesak.
Utvalget har i saken vist til at bestemmelsen
i sikkerhetsloven § 25 a om rett til innsyn i «sakens dokumenter»
også må omfatte klareringsmyndighetens korrespondanse med utvalget
om den aktuelle klareringssaken. Ved Stortingets behandling av fjorårets
melding uttalte kontroll- og konstitusjonskomiteen at dokumentene
måtte anses som en del av «sakens dokumenter» og at innsyn derfor
kan kreves «på samme vilkår som for sakens dokumenter for øvrig».
I 2010 har FSA vurdert spørsmålet på nytt og
har orientert utvalget om at korrespondansen er avgradert og at
klageren er gitt innsyn med hjemmel i sikkerhetsloven § 25 a. I
avsluttende brev til FSA uttalte utvalget «at enkeltpersoner gis mulighet
til innsyn i forhold som gjelder egen klareringssak og dermed er
i stand til å forsvare egne interesser, utgjør en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti».
Komiteen viser til
Innst. 265 S (2009–2010), jf. Dokument 18 (2009–2010) og er tilfreds
med at komiteens synspunkter synes å være fulgt opp.
Komiteen viser til
årsmeldingen og er tilfreds med at spørsmålet om utvalgets innsynsrett synes
avklart i tråd med komiteens merknad i Innst. 265 S (2009–2010),
jf. Dokument 18 (2009–2010).
Komiteen viser til
at det er viktig med nært samarbeid på tvers av EOS-tjenestene.
Samarbeidet må imidlertid være sikret notoritet og være innenfor
gjeldende regelverk. Komiteen viser for øvrig til
de konkrete sakene gjengitt i årsmeldingen og deler utvalgets syn
og kritikk knyttet til disse.
Komiteen finner likevel grunn
til å omtale særskilt utvalgets tolkning av FSAs operasjoner som
Mil-KE. FSA hevder at en del av deres virksomhet kan hjemles i den
allminnelige handlefrihet som ethvert menneske nyter godt av. Komiteen vil
understreke den forskjell det er mellom privatpersoner og myndighetsutøvere. FSA
handler på myndighetenes vegne, og komiteen deler
i hovedsak utvalgets oppfatning og mener at den private handlefrihet
i slik sammenheng verken kan hjemle bestemte handlinger eller anses
som særlig relevant for myndighetsutøvere.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Utvalget har også i 2010 gjennomført tre inspeksjoner
i E-tjenesten sentralt. I tillegg er det gjennomført inspeksjon
av tjenestens tekniske innhentingsvirksomhet ved Forsvarets forsøksstasjon
Vadsø (FFSV) og Forsvarets stasjon Vardø (FSTV). Under inspeksjonene
er utvalget særlig opptatt av at forbudet mot å hente opplysninger
om norske borgere blir overholdt.
E-tjenestens systemer for teknisk informasjonsinnhenting
er under kontinuerlig utvikling, noe som er krevende ut fra et kontrollperspektiv.
For å møte denne utfordringen har utvalget fulgt opp inspeksjonsrutinene
som ble utviklet i 2009: Utvalgsleder, sammen med sekretariatet
og teknisk sakkyndig, forbereder alle inspeksjoner. Utvalgets erfaring
er at dette, i tråd med hensikten, fører til en mer målrettet kontroll
av E-tjenesten.
Utvalget har i 2010 mottatt én klage rettet
mot E-tjenesten, som også rettet seg mot PST og FSA. Klagesaken
er avsluttet uten kritikk. Til sammenligning mottok utvalget fem
klager rettet mot E-tjenesten i 2009.
I henhold til Instruks om Etterretningstjenesten § 13
skal blant annet saker «av særlig viktighet eller prinsipiell karakter»
forelegges Forsvarsdepartementet. I flere år har utvalget vært opptatt av
at det skal foreligge forsvarlige rutiner for notoritet og dokumentasjon
av den politiske godkjenningsprosessen. Bare da er det i ettertid mulig
å bli kjent med det faktiske grunnlaget for tjenestens metoder og
operasjoner og hvilke rettslige vurderinger som er fremlagt for
departementet.
Utvalget får til hver inspeksjon i tjenestens hovedkvarter
presentert eventuelle saker som har vært forelagt for departementet.
I 2010 har utvalget sett nærmere på flere slike saker. Utvalgets
inntrykk er at det nå synes å være god notoritet på tjenestens foreleggelser
for departementet, herunder eventuelle rettslige vurderinger. Også
departementets vurderinger er skriftlig dokumentert. Det er fra
departementets side forutsatt at godkjenningen derfra fremlegges
for EOS-utvalget. Utvalget er tilfreds med den bevisstheten både
Forsvarsdepartementet og tjenesten nå har på dette området.
Utvalget er i kontrollen med EOS-tjenestene opptatt
av at samarbeidet tjenestene imellom skjer innenfor de lovhjemler
og instrukser som gjelder for hver av tjenestene. I 2010 er utvalget holdt
orientert om samhandlingen mellom PST og E-tjenesten. Tjenestene
arbeider kontinuerlig med å forbedre rutinene for samarbeid. Dette
har i 2010 resultert i at tjenestene har utarbeidet en samhandlingsplan
som utvalget har blitt orientert om begge steder: For det første
skal tjenestene kartlegge juridiske skranker for samarbeidet og
utarbeide samarbeidsrutiner. Videre vil tjenestene identifisere
informasjonsbehov og muligheter og begrensninger for informasjonsdeling.
De vil også overveie å etablere en liaisonordning. Dessuten vil
de se nærmere på mulighetene for å heve og utveksle kompetanse.
Under inspeksjonene av PST og E-tjenesten kontrollerer
utvalget konkrete samarbeidssaker, herunder informasjonsutvekslingen
mellom de to tjenestene, både gjennom orienteringer fra tjenestene
og ved inspeksjon av arkiver og registre.
Utvalget ser at samarbeidet er viktig for tjenestene
og at personers forflytning over landegrenser kan være problematisk
med hensyn til å trekke grenser mellom PSTs og E-tjenestens arbeidsområder.
Utvalget anser det som positivt at tjenestene er oppmerksomme på
de utfordringene tjenestenes ulike hjemmelsgrunnlag medfører i forbindelse
med operativt samarbeid. I 2011 vil utvalget fortsatt rette søkelys
på samarbeidet mellom PST og E-tjenesten.
I henhold til etterretningstjenesteloven § 4
skal ikke E-tjenesten overvåke eller på annen fordekt måte innhente
opplysninger om norske personer på norsk territorium. At denne bestemmelsen ikke
overtres, utgjør den viktigste del av utvalgets kontroll med tjenestens
tekniske informasjonshenting: Denne må være innrettet slik at den kan
stanses, hvis det viser seg at de personene det gjelder, blir identifisert
som norsk statsborgere.
Utvalget stilte i en konkret sak spørsmål vedrørende
tjenestens informasjonsinnhenting mot en norsk statsborger som oppholdt
seg i utlandet. E-tjenestens svar viste at tjenesten er seg bevisst regelverkets
grenser for overvåking av norske personer som oppholder seg på norsk
territorium. Utvalget fant ikke grunn til å følge opp saken ytterligere.
Utvalget har i 2010 heller ikke for øvrig sett tilfeller der forbudet
mot innhenting mot norske borgere har vært overtrådt, eller funnet
andre kritikkverdige forhold i forbindelse med kontrollen med den
tekniske innhentingsvirksomheten i E-tjenesten.
Utvalget kontrollerer rutinemessig E-tjenestens informasjonsutveksling
med utenlandske samarbeidende tjenester. Tjenestens sambandssystem for
informasjonsutveksling anvendes for å sende og besvare forespørsler
hovedsakelig relatert til kontraterror, som tjenesten er lovpålagt
å skaffe informasjon om. Tjenesten er i den forbindelse avhengig
av å samarbeide med utenlandske etterretnings- og sikkerhetstjenester.
I dette samarbeidet deles også informasjon som støtter internasjonale
operasjoner som norske styrker deltar i.
Utvalget skal kontrollere at E-tjenesten overholder
forbudet i etterretningstjenesteloven § 4 om at tjenesten ikke på
norsk territorium skal overvåke eller på annen fordekt måte innhente informasjon
om norske rettssubjekter. Når E-tjenesten mottar informasjon om
norske borgere fra utenlandske tjenester, skal opplysningene enten
slettes eller sendes videre til PST.
Utvalget kontrollerer bl.a. at det er notoritet rundt
informasjonsutvekslingen og hvordan utenlandske forespørsler om
norske borgere mottas og håndteres. Kontrollen har særlig bestått
i å ta stikkprøver og gjennomføre søk blant meldinger som tjenesten
har sendt til utlandet.
I årsmeldingen for 2009 orienterte utvalget
om at E-tjenesten hadde etablert et kontrollsystem som skal fange
opp brudd på interne rutiner for informasjonsutveksling. Tjenesten
har i 2010 orientert om at den har skjerpet kontrollrutiner og godkjennelsesrutiner
for informasjonsutveksling med utenlandske samarbeidende tjenester.
Tjenesten har videre opplyst at det vil bli holdt kurs for å styrke
tjenestens interne rutiner for denne informasjonsutvekslingen. Utvalget
har i meldingsåret ikke fått kunnskap om eller på annen måte sett
brudd på de interne kontrollrutinene for informasjonsutveksling
med utlandet, eller på regelverket for øvrig på dette området.
Komiteen er tilfreds
med at utvalget konstaterer at det nå er god notoritet knyttet til
de sakene E-tjenesten tar opp med departementet. Komiteen viser
til at det her er skjedd en positiv utvikling.
Komiteen viser til
at samarbeid mellom tjenestene er viktig av sikkerhetshensyn, men erkjenner
at det til tider kan være vanskelig å trekke endelige grenser for
samarbeidet, særlig fordi personer forflytter seg over landegrenser. Komiteen mener
det er viktig at tjenestene videreutvikler samarbeidet seg imellom
i tråd med samhandlingsplanen mellom tjenestene. Komiteen er
tilfreds med at utvalget vil følge opp samarbeidet mellom tjenestene
også i 2011.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 7 S (2010–2011) – årsmelding fra Stortingets
kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste
(EOS-utvalget) for 2010 – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 31. mai 2011
Anders Anundsen |
leder og ordfører |