Nordmenn reiser stadig oftere til utlandet.
Samtidig bosetter et økende antall norske borgere seg i andre land.
En følge av dette er flere og mer komplekse forespørsler om konsulær
bistand, kombinert med høye og tidvis urealistiske forventninger
til den hjelp og støtte norske myndigheter kan tilby nordmenn i
utlandet.
Denne meldingen synliggjør omfanget av og innretningen
på dagens konsulære arbeid, påpeker sentrale utviklingstrekk og
utfordringer og legger føringer for hvordan arbeidet skal utføres
i fremtiden. Meldingen kommer også kort inn på enkelte problemstillinger
knyttet til kriser i utlandet der nordmenn er rammet.
Stortinget har ved flere anledninger tatt opp
konsulære enkeltsaker og enkelte sider ved den konsulære innsats,
men har ikke tidligere drøftet de samlede norske konsulære tjenester.
For å redusere gapet mellom hva norske borgere i
utlandet forventer og hva norske myndigheter vil kunne tilby av
konsulære tjenester, er det viktig å skape bred enighet om og forståelse
for hvilket nivå den konsulære bistanden skal legges på og hvem
som skal kunne nyte godt av denne.
Nordmenn som oppholder seg i utlandet er underlagt
vertslandets lover og regler. Dette stiller klare krav til den reisende
og setter rammer for den konsulære bistanden. Til grunn for norske myndigheters
bistand til nordmenn i utlandet ligger bl.a. prinsippene om personlig
ansvar og hjelp til selvhjelp. Den viktigste selvhjelp er å sørge
for en god og dekkende reiseforsikring.
Det meste av den konsulære bistanden ytes direkte
fra de 95 norske ambassadene og generalkonsulatene. I tillegg kommer
bistanden fra Utenriksdepartementet i Oslo, herunder fra departementets
Operative Senter (UD-OPS) og fra de om lag 380 norske honorære konsulatene
som er spredt over store deler av verden. Samlet sett benytter utenrikstjenesten
anslagsvis 200 årsverk på å hjelpe norske borgere i utlandet.
Det eksisterer et vel fungerende konsulært samarbeid
mellom de nordiske land, bl.a. gjennom å opptre på vegne av hverandre
der ikke alle land har diplomatisk eller konsulær representasjon, samt
i krisesituasjoner. Regjeringen vil arbeide for et enda nærmere
konsulært samarbeid med de øvrige nordiske land, samt med EU der
dette anses formålstjenlig.
I meldingen gjøres det et skille mellom på den ene
side bistand i akutte saker, som for eksempel i forbindelse med
ulykker, sykdom, dødsfall, tyveri og arrestasjoner, og på den andre
side mer ordinær bistand av ikke-akutt karakter som for eksempel
utstedelse av pass, utføring av vigsler, støtte i adopsjonssaker
mv.
Prioritet vil også fremover bli gitt til akutte
og alvorlige saker der liv og helse står på spill, samt til saker
som kan innebære brudd på menneskerettighetene og saker som involverer
mindreårige.
Regjeringen vil arbeide for størst mulig grad
av likebehandling for sammenliknbare konsulære tjenester på forskjellige
steder i verden. Full likebehandling er imidlertid ikke mulig, både
av formelle og praktiske grunner. Regjeringen finner det videre
riktig å prioritere bistand til nordmenn på kortere utenlandsopphold
fremfor bistand til norske statsborgere som er fast bosatt i utlandet.
I henhold til gjeldende praksis dekkes utenrikstjenestens
utgifter til konsulær bistand over Utenriksdepartementets driftsbudsjett,
mens den enkelte selv dekker egne kostnader. Unntak kan gjøres i
omfattende og akutte krisesituasjoner. Det er videre anledning til
å kreve refusjon også for norske myndigheters egne utgifter i ekstraordinære
tilfeller der det foreligger grov uaktsomhet og hvor preventive
hensyn veier tungt.
Meldingen inneholder ikke forslag om omfattende
endringer i dagens konsulære tjenestenivå. Regjeringen vil legge
vekt på å tilby norske borgere profesjonell, effektiv og ressursmessig forsvarlig
konsulær bistand også i fremtiden.
Nordmenn foretar årlig mer enn syv millioner overnattingsreiser
til andre land, mens nærmere 80 000 norske borgere er registrert
som fast bosatt utenfor Norge. Dette er en utvikling som forventes
å fortsette også i årene som kommer.
De aller fleste utenlandsreiser forløper uten problemer.
Det stadig høyere antall nordmenn i utlandet, kombinert med nye
og mer eksotiske reisemål, gjør imidlertid at antallet anmodninger om
bistand fra publikum er økende. Anmodningene blir også flere og
mer komplekse og enkelte synes å legge til grunn at de har krav
på tilnærmet samme bistand fra norske myndigheter i utlandet som
i Norge. Det er tidvis stor avstand mellom publikums forventninger
til den hjelp norske myndigheter kan bidra med og den bistand som
faktisk kan tilbys innenfor eksisterende lovverk og budsjetter.
Også Stortinget har vist interesse for håndteringen
av konsulære saker, spesielt etter tsunami-katastrofen i 2004, men
også senere både gjennom skriftlige og muntlige spørsmål, i debatter og
i stortingsdokumenter som Innst. S. nr. 306 (2008–2009), jf. St.meld.
nr. 15 (2008–2009) om Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk. Stortinget har
påpekt viktigheten av gode og profesjonelle konsulære tjenester
og understreket at dette må være en sentral oppgave for den norske
utenrikstjenesten. Stortinget har vært opptatt av at de konsulære
tjenester må holde et høyt og jevnt nivå, men samtidig gjort det
klart at norske borgere ikke kan forvente at den norske velferdsstatens
tjenester holder samme nivå og omfang utenfor landets grenser som
på norsk territorium. I ovennevnte innstilling ber Stortinget derfor regjeringen
om:
«klarere å definere hvilket konsulært tjenestenivå
norske borgere kan forvente av utenrikstjenesten»
og
«å påse at leveransen av konsulære tjenester er konsekvent
fra utenriksstasjon til utenriksstasjon.»
Formålet med meldingen er å imøtekomme Stortingets
henstilling om en gjennomgang av konsulære tjenester, å synliggjøre
omfanget og innretningen av dagens konsulære innsats, påpeke sentrale
utvik-lingstrekk og utfordringer, samt vise hvordan det fremtidige
arbeid på det konsulære felt kan innrettes for å sikre en profesjonell,
effektiv og ressursmessig forsvarlig bistand til norske borgere
i utlandet i årene fremover. Meldingen inneholder ikke forslag om omfattende
endringer i dagens konsulære praksis.
De mest vanlige konsulære tjenester i dag er
bistand til nordmenn som er rammet av tyveri, sykdom eller ulykker,
samt søknader om pass, legalisering av dokumenter og sjøfartssaker.
De konsulære sakene spenner imidlertid over et vidt spektrum, både
hva gjelder kompleksitet og ressursbruk – fra enkle spørsmål om
visumplikt og videreformidling av søknadspapirer som normalt bare
tar få minutter, til arrestasjons- og barnebortføringssaker som
kan ta flere årsverk å følge opp.
Utenrikstjenestens arbeid på utlendingsfeltet, dvs.
behandling av visumsaker, arbeids- og oppholdstillatelser mv., omtales
bare i liten grad i meldingen da denne innsatsen retter seg mot
utlendinger som ønsker seg til Norge og derfor ikke faller inn under
den tradisjonelle forståelsen av konsulær bistand. Utenrikstjenestens
bistand til norsk næringsliv eller arbeidet for fremme av norske
kulturelle interesser i utlandet, regnes heller ikke som konsulær
bistand.
I arbeidet med å tilrettelegge for en mest mulig profesjonell
og konsekvent konsulær tjeneste i en situasjon med økende etterspørsel
etter slike tjenester, står flere problemstillinger sentralt. Blant
disse er hvem som skal få bistand av norske myndigheter og hvor
og når slik bistand skal tilbys. Dette behandles i meldingens kapittel
4. Andre problemstillinger omfatter nivået, omfanget og innretningen
på den konsulære bistanden, både i akutte og ikke-akutte situasjoner. Dette
omtales i hhv. kapittel 5 og 6. Meldingen kommer også inn på muligheter
og begrensninger for å yte bistand i krisesituasjoner, som behandles
i kapittel 7. Avslutningsvis redegjøres det for sentrale utfordringer
og veivalg på det konsulære felt og regjeringens føringer for den fremtidige
bistand til nordmenn i utlandet.
Ifølge folkeretten er man forpliktet til å respektere
lovgivningen i det land man til enhver tid befinner seg. Det gjelder
både for egne innbyggere og for besøkende. Hva slags bistand norske myndigheter
kan yte overfor norske borgere i utlandet avhenger derfor ikke bare
av norske regler og ønsker, men også av lover og regler i det landet
hvor vedkommende befinner seg. Norges mulighet til å ivareta norske
borgeres interesser i eller overfor et annet land, kan i tillegg
til nasjonal lovgivning og folkerettslige grunnprinsipper være regulert
i internasjonale avtaler.
Hovedansvaret for bistand til nordmenn i utlandet
er tillagt utenrikstjenesten. I henhold til første paragraf i utenrikstjenesteloven
er to av utenrikstjenestens tre hovedoppgaver knyttet til konsulære
spørsmål. Disse er som følger:
1. gi norske statsborgere
råd og hjelp overfor utenlandske myndigheter, personer og institusjoner,
2. gi bistand til norske statsborgere i
utlandet, herunder bistand i forbindelse med straffeforfølging,
ulykker, sykdom og dødsfall.
Nordmenn i utlandet har imidlertid ikke rettslig krav
på konsulær bistand. Dette skyldes blant annet at norske myndigheter
ikke har tvangskraft overfor egne borgere i utlandet. Norske myndigheter
kan heller ikke pålegge nordmenn i utlandet å ta imot hjelp. Det
vil alltid være opp til den enkelte å velge å ha kontakt med norske myndigheter
og å ta imot eventuelle tilbud om konsulær bistand. Et bærende prinsipp
i all konsulær bistand er hjelp til selvhjelp. Den viktigste selvhjelp
er å sørge for gyldig og dekkende forsikring.
Det meste av bistanden til nordmenn i utlandet ytes
direkte fra de 95 norske ambassadene og generalkonsulatene som er
spredt over store deler av verden. Dette er diplomatiske fagstasjoner hvor
det er utsendt personell fra Norge. I tillegg kommer arbeid med
bistand til nordmenn i utlandet fra Utenriksdepartementet i Oslo
og Norges om lag 380 honorære konsulater, samt fra øvrige nordiske
lands konsulater på steder der Norge ikke er representert. Samlet
bruker fagstasjonene om lag 150 årsverk til å bistå nordmenn konsulært,
noe som tilsvarer i overkant av 13 pst. av deres totale personellressurser.
Samlet sett benytter utenrikstjenesten således anslagsvis om lag 200
årsverk på å bistå norske borgere i utlandet.
I april 2010 ble det opprettet et eget operasjonssenter
(UD-OPS) i Utenriksdepartementet i Oslo. Tretten personer er tilknyttet
senteret som er åpent på døgnkontinuerlig basis. UD-OPS håndterer
normalt om lag hundre konsulære forespørsler pr. døgn. En sentral
oppgave for senteret er å bistå publikum i utlandet, da alle henvendelser
som rettes til utenriksstasjonene utenfor kontortid kanaliseres
til UD-OPS. Ambassadene og konsulatene kan også når som helst konsultere
UD-OPS i kompliserte konsulære saker. Dette bidrar til å møte Stortingets
føringer om et jevnere konsulært tjenestenivå og at leveransen av
konsulære tjenester blir konsekvent fra utenriksstasjon til utenriksstasjon.
Hvert år mottar Utenriksdepartementet noen få titalls
klager i konsulære saker. De fleste klagene gjelder misnøye med
selve regelverket. Kun et fåtalls klager gjelder behandlingen av
den enkelte bistands-trengende. En liten andel av henvendelsene
inneholder påstander om ulike former for korrupsjon. Det er absolutt
nulltoleranse for alle former for korrupsjon i utenrikstjenesten,
og det er opprettet en egen varslingskanal slik at også anonyme
henvendelser kan bli fanget opp og fulgt opp på en korrekt måte.
Kostnadene knyttet til de konsulære oppgavene dekkes
av både Utenriksdepartementets og utenriksstasjonenes regulære drift.
Departementet har ved flere anledninger omdisponert både personell
og økonomiske ressurser i forbindelse med krevende konsulære saker.
I helt ekstraordinære situasjoner, som for eksempel i forbindelse
med tsunamien i 2004 eller evakueringen fra Libanon i 2006, har
også Stortinget bevilget ekstra midler for å bistå nordmenn i utlandet.
Ved planlegging av utenrikstjenestens fremtidige
struktur, herunder nettverket av fagstasjoner og honorære konsulater,
vil behovet for konsulært nærvær og kvaliteten i tilbudet av konsulære
tjenester stå sentralt i vurderingen.
Det internasjonale konsulære samarbeidet er
basert på Wien-konvensjonen om konsulært samkvem, supplert med andre
multilaterale og bilaterale avtaler.
Nærheten i det konsulære samarbeidet mellom de
nordiske utenriksstasjonene varierer fra sted til sted – fra fysisk
samlokalisering og felles administrative støttefunksjoner, til felles
visumseksjoner og gjensidig visumrepresentasjon, samt gjensidig
konsulær bistand ved større hendelser. De nordiske ambassadene samarbeider normalt
også nært mht. krise- og beredskapsarbeid. Det er bred enighet blant
de nordiske land om å arbeide for ytterligere å utvikle og styrke det
konsulære samarbeidet.
Innenfor EU har det lenge vært arbeidet med
sikte på tettere koordinering og samarbeid også på det konsulære
felt. Imidlertid møter EU i sine forsøk på koordinering mange av
de samme utfordringene som de nordiske land, herunder manglende
harmonisering av lovverk og ulik praktisk organisering av den konsulære
bistanden.
Konsulære saker har så langt ikke fått noen
plass i EUs nye felles utenrikstjeneste (EEAS). Samordningen mellom
EU-landene er imidlertid kommet lenger hva angår behandling av utlendingssaker.
Gjennom Schengen-samarbeidet eksisterer det allerede felles regelverk
for behandling og utstedelse av korttidsvisum. Norge har et formelt
samarbeid med EU på dette området, men ikke på bistand til egne
lands borgere.
Iht. utenrikstjenesteloven har utenrikstjenesten til
oppgave å tilby bistand til norske borgere. Det betyr at alle norske
statsborgere skal kunne forvente tilbud om hjelp fra norske myndigheter ved
opphold i utlandet. Det foreligger imidlertid visse begrensninger
for fastboende nordmenn i utlandet.
Også visse utenlandske statsborgere skal få tilbud
om enkelte typer konsulær bistand. Dette gjelder flyktninger eller
statsløse personer bosatt i Norge som innehar norsk reisebevis for
flyktninger eller utlendingspass. Det stilles her krav om både bosetting
i Norge og at vedkommende har norsk reisedokument. Utlendinger som
har fått norsk reisedokument og benytter dette for reise tilbake
til sitt opprinnelige hjemland, signaliserer overfor norske myndigheter
at det ikke lenger er behov for beskyttelse i Norge. Utlendingsdirektoratet
(UDI) vil da vurdere å tilbakekalle eventuell flyktningstatus eller
annen type tillatelse, og reisebeviset eller utlendingspasset kan
bli inndratt. Utlendinger som benytter norsk reisedokument for reise
til sitt opprinnelige hjemland, kan ikke forvente samme hjelp som
ved opphold i tredjeland da det er meget sannsynlig at myndighetene
i det opprinnelige hjemlandet vil anse vedkommende som egen borger.
Eventuell hjelp fra norske myndigheter vil i slike tilfeller være
helt avhengig av eksplisitt tillatelse fra myndighetene i den bistands-trengendes
hjemland.
Den største gruppen personer som får bistand
fra utenrikstjenesten er norske statsborgere bosatt i Norge som
trenger hjelp i forbindelse med kortere opphold i utlandet. Fast
bosetting i utlandet påvirker både behov for hjelp fra norske myndigheter
og legger begrensninger på den hjelp norske myndigheter vil kunne
tilby, både i det landet de utflyttede nordmennene er bosatt og
i tredjeland. I praksis legger utenrikstjenesten til grunn de opplysninger
som er registrert i folkeregisteret i vurderingen av hvor vedkommende er
bosatt.
Stortinget har understreket disse forskjellene
i Innst. S. nr. 265 (2004–2005), jf. St.meld. nr. 37 (2004–2005)
om Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering, der
det heter at:
«Komiteen har merket seg og støtter at norske borgere
med permanent bosted i utlandet kommer i en særstilling, og at de
ikke kan forvente samme bistand som nordmenn som er i et land i en
kortere periode»
I utgangspunktet skal nordmenn som er bosatt
i utlandet langt på vei være likestilt med andre som bor i vedkommende
land, med hensyn til både rettigheter og plikter. På samme måte
skal utlendinger med lovlig opphold i Norge etter hvert bli behandlet
mer og mer likt med nordmenn. For nordmenn fast bosatt i utlandet
innebærer dette at de vil bli lavere prioritert enn nordmenn på
kortvarig opphold i tilfelle behov for bistand. I tråd med dette
vil norske utenriksstasjoner henvise fastboende nordmenn til lokale
myndigheter der dette er mulig og naturlig.
Bistanden vil også være forskjellig avhengig
av hvilket land det er tale om. I de nordiske land ivaretas hjelpen
av lokale myndigheter, blant annet på bakgrunn av Nordisk konvensjon
om sosialhjelp og so-siale tjenester og Nordisk konvensjon om trygd.
Innenfor EØS-området finnes en rekke regler som påvirker den hjelp norske
myndigheter kan tilby. Det har tidvis fremkommet påstander om forskjellsbehandling i
konsulære saker på bakgrunn av etnisk tilhørighet eller sosial status.
Slik forskjellsbehandling skal ikke finne sted. Konsulær bistand tilbys
på bakgrunn av anmodning og innenfor de rammer som settes av internasjonale,
lokale og norske lover og reg-ler.
Noen nordmenn har urealistiske oppfatninger
til den bistand de kan forvente fra norske myndigheter dersom de
skulle få problemer i utlandet. Enkelte synes å tro at bistandsnivået
er likt det man finner i Norge, uavhengig av nasjonal og lokal lovgivning
og norsk konsulær representasjon på stedet. For et vellykket utenlandsopphold, uansett
sted eller oppholdets varighet er det viktig med gyldig og dekkende
forsikring, samt oppdatert informasjon om hvilken bistand som kan forventes
fra norske myndigheter.
Utenrikstjenestens informasjon og praktiske
råd, samt offisielle reiseråd, finnes på www.landsider.no. Fra disse
sidene kan man enkelt gå videre til mer landspesifikk informasjon
fra den enkelte utenriksstasjons hjemmeside. Sidene oppdateres løpende,
og nye tjenester vurderes innført. Det er utarbeidet en egen brosjyre
med informasjon om den bistand nordmenn kan forvente ved opphold i
utlandet. I denne er også reisevettreglene publisert. Den kan lastes
ned gratis fra Internett.
Utenriksdepartementet har videre lagt til rette for
at nordmenn via Internett skal kunne registrere hvor i utlandet
de oppholder seg. Dette nye systemet reiseregistrering, hvor reisende
kan registrere seg via www.landsider.no, vil gjøre det lettere for
utenrikstjenesten å få kontakt med nordmenn i krisesituasjoner.
I tillegg vil Utenriksdepartementet arbeide for å utvikle systemet slik
at registrerte e-postadresser kan benyttes også til å sende nordmenn
informasjon utenom krisesituasjoner.
Utenrikstjenestens bistand til nordmenn i utlandet
kan grovt sett deles i to. For det første bistand i akutte situasjoner
i tilknytning til ulykker, sykdom, tyveri, dødsfall, arrestasjoner
mv. og oppfølging av disse. For det andre ivaretakelse av forvaltningsmessige
oppgaver, som utstedelse av pass, utføring av vigsler, notarialforretninger mv.
Denne type bistand behandles i meldingens kapittel 6. Utover dette
kommer bistand til nordmenn i krisesituasjoner, som omtales i kapittel
7.
Norske myndigheter fører ikke løpende statistikk
over nordmenn som kommer ut for ulykker i utlandet. Tall fra Finansnæringens
fellesorganisasjon (FNO) viser imidlertid at det i 2010 var over
260 000 skadetilfeller, en økning på over 13 pst. i forhold til
året før. Erstatningsutbetalingene var på over 1,3 mrd. kroner.
Nordmenn som er rammet av ulykker i utlandet vil
i mange tilfeller ta kontakt med utenrikstjenesten i forbindelse
med behandling hos lege eller på sykehus. Alle ambassader og konsulater
skal ha oversikter over leger og sykehus. Forsikringsselskapene
har ofte egne oversikter over sykehus som de anbefaler og delvis
også krever benyttes for å få refundert utgiftene.
Den bistand utenrikstjenesten vil kunne tilby
etter behandling hos lege eller på sykehus gjelder først og fremst
støtte til kontakt med pårørende, politi, alarmsentraler/forsikringsselskap
og eventuelt også med Nav og Sjømannskirken.
Det hender at norske borgere i utlandet forventer,
og endog krever at norske myndigheter dekker utgifter til så vel
lege- og sykehusbehandling som til hjemreise. Utenrikstjenesten
har imidlertid ikke midler til disposisjon for slike formål. Utenriksstasjonene
kan derfor ikke dekke kostnader eller garantere for utgifter til sykehus,
hjemreise eller liknende med mindre det foreligger garanti fra den
enkelte selv, pårørende, arbeidsgiver eller andre. Dersom ingen
kan garantere for utgiftene, kan utenriksstasjonene i særlige tilfeller
yte nødlidenhetslån.
Det er heller ikke mulig for utenrikstjenesten
å dekke eventuelle utgifter til lete- eller redningsoperasjoner
for nordmenn som er savnet etter ekspedisjoner i utlandet. Også
i slike tilfeller vil bistanden måtte begrenses til å varsle og
følge opp overfor ansvarlige myndigheter på stedet.
Norske borgere har i utgangspunktet ikke rett
til medisinsk behandling i utlandet. Unntaket herfra er under opphold
i de andre nordiske land samt under midlertidig opphold i de øvrige
EØS-landene og Sveits. Her vil man få dekket utgifter til medisinsk
behandling som blir nødvendig under oppholdet/reisen på lik linje
med landets egne borgere. Retten til å få dekket slik behandling kan
dokumenteres ved at den reisende medbringer europeisk helsetrygdkort
som bekrefter medlemskap i Folketrygden. Skulle det oppstå behov
for medisinsk helsehjelp under reisen, og man ikke har med seg slikt
kort, kan man få utstedt en hasteblankett ved å henvende seg til
Servicesenteret til HELFO, som da vil sende denne til behandlingsinstitusjonen
der man befinner seg.
Norske borgere som er utflyttet fra Norge har ikke
rett på dekning av utgifter til medisinsk behandling, uavhengig
av bosted, da de ikke lenger er medlemmer av folketrygden. Som utflyttet regnes
personer som har oppholdt seg eller har til hensikt å oppholde seg
i utlandet i mer enn 12 måneder eller mer enn seks måneder pr. år
over en periode på to år eller mer. Unntatt fra dette er bl.a. studenter
med studiefinansiering fra Lånekassen og personer som har fått innvilget frivillig
medlemskap i folketrygden.
Ved lengre reiser og ved opphold utenfor EØS-området/Sveits
er det derfor helt avgjørende med reiseforsikring.
Selv om utenrikstjenesten ikke selv har midler
til å dekke sykehusutgifter for nordmenn i utlandet, kan utenriksstasjonene
gi økonomisk garanti for utgiftene dersom pasienten selv, pårørende
eller andre på forhånd har innbetalt tilstrekkelige midler til Utenriksdepartementet.
Det samme gjelder for eventuell syketransport til Norge. Både sykehusbehandling
og hjemtransport fra utlandet kan bli svært dyrt. Akutt behandling
av hjerteinfarkt på et privat sykehus i USA koster gjerne flere
hundre tusen kroner. Kostnadene for hjemreise i sykeseng ledsaget
av medisinsk personell er gjerne i samme størrelsesorden.
Tyverier i ulike former er svært vanlig i mange land,
ikke minst på typiske turistdestinasjoner. I de tilfellene hvor
den reisende blir frastjålet penger, kredittkort og mobiltelefon
blir ikke alltid utenrikstjenesten involvert, da den reisende selv
ordner opp ved å kontakte bank, forsikringsselskap og politi. Dersom
den reisende blir frastjålet sitt pass er det imidlertid vanligvis påkrevet
med bistand fra norsk utenriksstasjon til å utstede nytt pass eller
annet reisedokument.
Det hender at nordmenn blir arrestert i utlandet. Bakgrunnen
for arrestasjonene kan være alt fra mistanke om overskridelse av
visum til anklager om seksuelle overgrep og drap. Får en utenriksstasjon
informasjon om at en norsk borger er arrestert, vil saken bli gitt
høy prioritet. Stasjonen vil arbeide for at vedkommendes rettssikkerhet
blir ivaretatt, men vil ikke blande seg inn i selve saken eller
ta stilling i skyldspørsmålet. Den vil imidlertid kunne bistå den
arresterte med å komme i kontakt med pårørende og andre som vedkommende
ønsker å snakke med. Utenriksstasjonen vil videre forsikre seg om
at den arresterte nordmannen får tilgang til advokat eller rettshjelp
etter de regler og prosedyrer som gjelder på stedet. Dersom ikke
vedkommende har fått oppnevnt advokat, kan utenrikstjenesten orientere
vedkommende om mulige advokater og formidle kontakt.
Norske borgere som er anklaget i alvorlige straffesaker
eller utsatt for alvorlige forbrytelser (jf. kap. 5.5) i utlandet,
kan søke Fylkesmannen i Oslo og Akershus om fri rettshjelp. Utenriksstasjonen
kan bistå med å videreformidle slike søknader. I enkelte saker kan
også bistand fra norsk advokat dekkes.
Norske myndigheter setter klare grenser for fremmede
staters adgang til å engasjere seg i rettsprosesser for norske domstoler,
og viser selv stor tilbakeholdenhet med å gå inn i de rettslige sider
ved saker som forfølges for utenlandske domstoler. aktivt. Norske
borgere som er arrestert i utlandet kan ikke forvente rettsprosesser tilsvarende
de norske.
Norske borgere i utlandet blir tidvis utsatt
for grov vold, herunder vinningskriminalitet utført med vold, voldtekter
og drap. Behovet for bistand vil kunne variere betydelig avhengig
av bl.a. hva slags forbrytelse det dreier seg om, hvor i verden
overgrepet har funnet sted og hvor lenge siden ugjerningen er begått.
Slike saker gis alltid høy prioritet fra utenrikstjenestens side.
Utenriksstasjonenes bistand vil først og fremst være å knytte kontakt
med pårørende, eventuelt også med lokalt hjelpeapparat og Sjømannskirken. Videre
vil det kunne være aktuelt å opprette kontakt med lokalt politi,
rettsvesen og eventuelt advokat dersom offeret ønsker det.
Det er myndighetene i landet hvor den kriminelle
handlingen fant sted som er ansvarlig for etterforsk-ning og påtale.
Utenlandske politimyndigheter kan anmode om bistand fra sine norske kolleger
gjennom politikanaler. Norsk politi vil da både kunne iverksette
hurtig oppfølging av de pårørende og på eget initiativ tilby assistanse
og informasjon til de utenlandske politimyndigheter som etterforsker
saken.
I de tilfeller der norske borgere blir skadet
eller drept i utlandet og den antatte gjerningsmannen er fra et
tredje land og klarer å reise tilbake til dette etter ugjerningen,
kompliseres straffeforfølgningen. Uavhengig av om Norge har konvensjonsforpliktelse
eller utleveringsavtale med vedkommende tredjeland, har de aller
fleste land, også Norge, bestemmelser i sin lovgivning som utelukker
utlevering av egen borger til fremmed stat. Så lenge den antatte
gjerningsmann forblir i sitt hjemland vil det eventuelt måtte gjennomføres
rettssak i dette landet ved at straffesaken overføres dit.
De seneste årene har det vært et økende antall
piratangrep, særlig i havområdet utenfor Somalia. Moderne skipsfart
er en internasjonal næring. Mannskapet kommer ofte fra flere forskjellige stater,
skipet kan være eiet og drevet fra et annet land, og det kan være
registrert i og føre flagget til et tredjeland. Dersom et skip blir
utsatt for sjørøveri er det i henhold til folkeretten flaggstaten
som har hovedansvaret for oppfølging av situasjonen. Dersom det
er norske borgere blant mannskapet, vil regjeringen uansett flaggstat
søke å bidra til at de norske statsborgerne blir satt fri. I andre
tilfeller, hvor tilknytningen til Norge i første rekke er kommersiell,
vil norske myndigheters rolle være mer tilbaketrukket med mindre
det foreligger særlige omstendigheter som skulle tilsi noe annet.
Pr. 1. april 2011 soner om lag 60 nordmenn fengselsstraffer
i andre land. De fengslede nordmennene er spredt over hele verden.
Utenrikstjenesten søker å besøke norske innsatte i utenlandske fengsler
som ønsker det så ofte som mulig.
Norske borgere som er fengslet i andre land
kan ikke forvente annen standard under soningen enn det som er vanlig
i vedkommende land. I mange fengsler vil man imidlertid kunne kjøpe varer
og tjenester som gjør soningen enklere. Utenrikstjenesten vil i
mange tilfeller kunne bistå med overføring av midler til den fengslede fra
pårørende eller andre.
Når rettskraftig dom foreligger kan den dømte søke
om soningsoverføring til Norge. Slik søknad kan fremmes via norsk
ambassade og behandles av Justisdepartementet. Den europeiske overføringskonvensjonen,
som også Norge er tilsluttet, har for tiden 64 medlemsland. Norge har
i tillegg inngått en bilateral avtale om soningsoverføring med Thailand
og en liknende avtale med Romania.
Utenrikstjenesten blir hvert år kontaktet i
saker der barn i utlandet har behov for akutt bistand. I de fleste
tilfeller dreier det seg om saker der det foreligger dyp uenighet
enten mellom foreldrene og barnet eller mellom foreldrene i forhold
til barnet. Begge typer saker kan være svært krevende.
Den vanligste type saker hvor det er uenighet mellom
foreldre på den ene siden og barn på den andre siden gjelder etterlatte
barn. Dersom foreldreansvaret er felles og begge foreldre er enige om
å etterlate barnet i utlandet, er det lite norske myndigheter kan
gjøre. Kun i saker der det kan påvises omsorgssvikt så lenge barnet
er i Norge, kan norsk barnevern gripe inn. Når barnet først er ført
ut av landet, har ikke norske myndigheter mulighet til å forfølge
saken, selv om barnet er norsk statsborger, med mindre foreldrene
samtykker til dette.
Norske barn kan også bli kortvarig etterlatt
som følge av bl.a. rus eller psykiske problemer hos foreldrene.
Flere ganger i året må utenrikstjenesten organisere bistand til
barn som er forlatt av sine foreldre under ferieturer til utlandet.
Det er utarbeidet egne retningslinjer for håndtering av saker med
etterlatte barn i utlandet. Likeledes er det utarbeidet en veileder
for norske familier som flytter med barn til utlandet.
En beslektet problemstilling gjelder tvangsekteskap
og kjønnslemlestelse, som begge deler er straffbart i henhold til
norsk lov. Norske myndigheter legger stor vekt på å bekjempe denne typen
overgrep og har utarbeidet egne handlingsplaner mot tvangsekteskap
og kjønnslemlestelse. For å avsløre tvangsekteskap ble det i 2009 innført
krav om intervju i familieinnvandringssaker for personer som bor
i Norge og som var under 25 år da ekteskapet ble inngått, og der
ektefellen er statsborger av et visumpliktig land. Hovedansvaret
for å koordinere arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse
tilligger Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
Norske myndigheter kommer regelmessig i kontakt
med familier hvor foreldrene har ulike statsborgerskap og som etter
samlivsbrudd ikke klarer å bli enige om hvem som skal ha ansvar for
barnet. Den bistand som eventuelt kan tilbys den norske parten er
begrenset dersom barnet også har annet statsborgerskap og oppholder
seg i dette landet.
Særlig utfordrende er barnebortføringssaker, dvs.
når et barn tas ut av landet i strid med foreldreansvaret til en
av foreldrene. Begrepet omfatter også de tilfeller der et barn holdes
tilbake i utlandet etter lovlig ferieopphold/samvær og der et barn
bortføres etter at barnevernet har overtatt omsorgen for barnet.
Barnebortføring er ulovlig i henhold til norsk rett og straffbart
der en samværsforelder bortfører et barn fra den forelder som barnet
bor fast hos. Det er også straffbart for foreldre å bortføre et
barn fra barnevernet eller fosterforeldre etter vedtak om omsorgsovertakelse.
I 2010 ble det registrert 43 nye saker som berørte 64
barn. I de fleste barnebortføringssaker fra Norge til utlandet i
perioden 2004–2010 ble barnet bortført til Sverige (18), deretter
fulgte Storbritannia (15), USA (12), Danmark (10), Iran (9), Irak
(9), Tyrkia (9), Brasil (8), Spania (8) og Filippinene (7). Det
er grunn til å anta at med stadig flere ekteskap og samboerskap
på tvers av landegrenser vil antallet barnebortføringssaker øke.
De fleste konsulære saker gjelder rutinemessige forvaltningsoppgaver
av ikke-akutt karakter, bl.a. utstedelse av pass og andre reisedokumenter,
utføring av vigsler, notarialforretninger, bistand i adopsjonssaker,
ved dødsfall mv. Norske utenriksstasjoner har de senere år utstedt
mellom 15 000 og 20 000 pass årlig. Norske borgere som har mistet
sitt pass i utlandet og som ikke kan vente på ny ordinær passutstedelse,
kan søke om nødpass. Videre utsteder utenriksstasjonene i særlige
tilfelle reisedokumenter av en enkel type i stedet for nødpass.
Disse reisedokumentene, som bare aksepteres av visse land, gjelder
kun for hjemreise til Norge. Slike passerbrev utstedes kun på bakgrunn
av skriftlig instruks fra Utlendingsdirektoretat (UDI).
En forutsetning for utstedelse av pass til mindreårige
er at begge foreldre med foreldreansvar skal signere passøknaden.
Dette for å forhindre at en av foreldrene tar barnet ut av landet
eller tar med seg barnet bort fra dets faste bosted uten samtykke
fra den andre foreldren. Denne bestemmelsen har imidlertid også
en ulempe ved at den kan forhindre gjennomføring av lovlige rettsbeslutninger,
f.eks. i barnebortføringssaker der barnet befinner seg i utlandet
og den av foreldrene som ikke er tilkjent daglig omsorg (ofte bortfører)
motsetter seg utstedelse av pass. Det samme kan være tilfellet i
saker om kjønnslemlestelse og tvangsgifte der mindreårige utsettes for
overgrep i utlandet, men ikke selv er i besittelse av reisepapirer
for retur til Norge.
I 2010 ble om lag 27 000 norske pass meldt tapt. Bortkomne
pass skal meldes til politiet eller norsk utenriksstasjon. Passene
vil da bli registrert som ugyldige både ved Kripos og i Interpols database
i Frankrike. Personer som likevel prøver å benytte disse vil da
bli anholdt.
Det pågår et løpende arbeid for å gjøre norske pass
sikrere. Bl.a. inneholder alle pass som utstedes i dag både ansiktsfoto
og fingeravtrykk i biometrisk versjon. Justisdepartementet vil fortsatt prioritere
dette arbeidet.
Barn født i utlandet blir norsk statsborger
dersom faren eller moren er norsk statsborger, men barnet blir ikke
automatisk registrert som borger av Norge. Foreldrene må søke om
personnummer og registrering i Folkeregisteret før de kan søke pass
til barnet. Dette kan gjøres via norsk utenriksstasjon på grunnlag
av fødselsdokumenter utstedt av myndighetene i fødselslandet.
Farskap kan bare registreres i det sentrale
folkeregisteret når farskapet er fastsatt etter reglene i barneloven.
Farskap kan følge av pater est-regelen, og kan erkjennes på ambassaden
dersom partene har tilstrekkelig tilknytning til Norge, eller et
utenlandsk farskap kan legges fram for Nav Internasjonalt for å
bli anerkjent etter norsk rett. I noen land er det relativt enkelt
å fremskaffe falske dokumenter. Som følge av dette er det i visse
land innført krav om DNA-testing i forbindelse med registrering
av barn.
Surrogati er en ordning hvor en kvinne inngår avtale
om å bli gravid og føde et barn for deretter å overlate barnet til
den andre avtaleparten. Surrogatmoren kan være barnets genetiske
mor eller egg kan være donert fra den pretenderende moren eller
fra en tredje kvinne. Eggdonasjon er ikke tillatt etter norsk lov,
noe som innebærer at surrogatmorskap med bruk av befruktede egg
fra en annen kvinne enn den som skal bære frem barnet, ikke kan
gjennomføres i Norge. Enkelte norske par og enslige reiser til andre
land og inngår avtaler med kvinner om at de skal bære fram barn
for dem. Når barna blir født, henvender de seg til norsk utenriksstasjon
for å få hjelp til fastsettelse av farskap, registrering i folkeregisteret
og utstedelse av pass.
I henhold til barneloven regnes den kvinnen
som har født barnet som barnets mor. Som barnets far regnes den
som moren er gift med ved fødselen. Når moren er ugift, kan en mann
erkjenne farskap. I surrogatisaker pålegges det rutinemessig DNA-analyse
når surrogatmoren er gift, for å utelukke at kvinnens ektemann er
biologisk far til barnet. Utenriksstasjonen er behjelpelig med prøvetaking.
Prøvene sendes til Rettsmedisinsk Institutt i Oslo for DNA-analyse.
Det er store etiske og juridiske dilemma knyttet til
surrogati. Slik situasjonen er i dag kan barn født som følge av
surrogati risikere å ende opp som statsløse og rettløse. Det er
også grunn til bekymring for at surrogati vil kunne understøtte en
praksis som bidrar til handel med og annen grov utnyttelse av barn.
En interdepartemental arbeidsgruppe fremla i juni 2010 en rapport
om noen av utfordringene knyttet til surrogati. Regjeringen vil
arbeide for større internasjonal forståelse for de mange etiske
og juridiske problemstillinger surrogati reiser.
Barn som adoptertes i henhold til norsk rett
blir norske statsborgere i det øyeblikk adopsjonen er gjennomført.
Foreldrene kan da via utenriksstasjon søke om registrering i Folkeregisteret
og personnummer for barnet. Norske myndigheter er forpliktet gjennom
FNs barnekonvensjon og Haag-konvensjonen til å sikre at adopsjon
skjer til det enkelte barnets beste og hindre at adopsjonsvirksomheten
kan utnyttes av noen til bortføring og handel med barn.
Det ble høsten 2009 fremlagt en NOU om adopsjon
der det foreslås en rekke tiltak for å forenkle, effektivisere og
styrke kvaliteten på adopsjonsarbeidet. Det arbeides for tiden oppfølging
av disse forslagene.
Nordmenn har anledning til å gifte seg etter norsk
rett i utlandet, enten for vedkommende lands myndighet, av norsk
sjømannsprest eller ved norsk utenriksstasjon. Å inngå ekteskap
på utenriksstasjonene er meget populært. Det er til dels lange ventetider
på de mest populære stedene (for eksempel i Madrid, Paris og Roma) og
flere utenriksstasjoner har måttet innføre begrensninger i antall
vigsler.
For at utenriksstasjonene skal kunne foreta
vigsler, må vigselen være gyldig både i henhold til norsk lov og
lovgivningen i det landet vigselen finner sted. Utenriksdepartementet
bemyndiger aktuelle stasjoner til å kunne foreta vigsler etter konsultasjon
med vedkommende lands myndigheter. Ingen utenriksstasjon har myndighet
til å foreta vigsel mellom norsk borger og borger av landet der
utenriksstasjonen befinner seg.
Etter endringene i den norske ekteskapsloven
fra 1. januar 2009 der homofile fikk samme rett til å inngå ekteskap
som heterofile, har Utenriksdepartementet undersøkt mulighetene
for å vie personer av samme kjønn i de land der utenriksstasjonene
allerede har vigselsrett. Tilbakemeldingene fra de fleste land er
at dette ikke er mulig da slike ekteskap ikke vil være gyldig etter
lokal rett.
Dersom vigsler skulle kreve ytterligere ressurser eller
ventetiden for inngåelse av ekteskap på enkelte utenriksstasjoner
skulle bli uforholdsmessig lang, vil Utenriksdepartementet anbefale
at det fremmes en forskriftsendring om at ved vigsel på norsk utenriksstasjon
må minst én av brudefolkene være fast bosatt i det landet ekteskapet
inngås i.
Selv om bigami ikke er noe stort problem i forhold
til vigsler i utlandet, forekommer det at norske statsborgere gifter
seg med to eller flere ektefeller i ulike land. I tillegg til å
være ulovlig etter norsk lov, skaper bigami store problemer i forhold
til arv ved dødsfall, da det finnes to gjenlevende ektefeller som
begge har et gyldig registrert ekteskap og således har krav på arv
som ektefelle.
En naturlig konsekvens av mer omfattende reisevirksomhet
til og bosetting i utlandet, er en økning i antall dødsfall. I 2010
fikk utenrikstjenesten melding om 753 nordmenn som døde i utlandet og
berørt utenriksstasjon bisto i de fleste av disse sakene.
En viktig oppgave i forbindelse med dødsfall
er å bistå med varsling av pårørende. Ved dødsfall vil utenriksstasjonen
videre kunne bistå med kontakt opp mot lokale myndigheter og informasjon
og praktisk hjelp i forbindelse med hjemtransport av kister/urner
mv. Utenrikstjenesten har imidlertid ikke midler til å dekke kostnader
i forbindelse med lokale utgifter eller hjemsendelse i forbindelse
med dødsfall.
Arveoppgjør etter dødsfall i utlandet kan være komplisert,
særlig hvis avdøde eide fast eiendom i utlandet. Utenriksstasjonene
henviser i slike tilfelle etterlatte til å ta kontakt med lokale
skiftemyndigheter og advokater for bistand. Normalt vil arveoppgjøret
bli enklere dersom det foreligger et godt testament satt opp i samarbeid
med lokal advokat.
Utenriksstasjonene besørger også andre rettslige handlinger
for norske borgere i utlandet, i første rekke sjømannssaker, legaliseringer,
forkynnelser og rettsanmodninger.
Hvert år gir norske utenriksstasjoner bistand
til norske og utenlandske sjøfolk som tar hyre ombord på norskregistrerte
skip. Notarialforretninger, og da i særlig grad legaliseringer,
er en annen type konsulær bistand som har økt sterkt de senere år.
Utenriksstasjonene foretar også andre rettslige handlinger. Dette
dreier seg bl.a. om oppgaver som utføres på vegne av norske justismyndigheter
knyttet til utlevering av lovbrytere og rettsanmodninger, herunder forkynninger,
forklaringer og bevisopptak. Utenriksstasjonene er årlig involvert
i om lag 800 forkynninger og rettsanmodninger Dette er oppgaver
som utenriksstasjonene fortsatt vil prioritere så lenge det ikke
finnes alternative løsninger som ivaretar norske borgeres interesser på
en god måte.
Utenriksstasjonene tilrettelegger også for mottak av
forhåndsstemmer ved alle typer offisielle valg i Norge. Stemmene
sendes til den enkelte valgkrets. Og det foreligger derfor ikke
noen samlet oversikt over antall stemmer avgitt i utlandet. Ved
stortingsvalget i 2009 var det imidlertid anledning til å stemme
ved omlag hundre fagstasjoner og to hundre honorære stasjoner.
Det vil alltid foreligge en risiko for større
ulykker, kriser, terrorangrep eller naturkatastrofer ved reiser
til og opphold i utlandet. Dersom en krise skulle oppstå er det
viktig å være klar over at også i forbindelse med ulykker og i krisesituasjoner
er det myndighetene i vertslandet som har ansvaret for krisehåndteringen
på stedet.
I utgangspunktet er det Utenriksdepartementet som
vil håndtere en krise som rammer nordmenn i utlandet. Dersom Utenriksdepartementets
vanlige organisasjon ikke kan håndtere situasjonen tilfredsstillende,
vil det bli satt krisestab i departementet. Ut fra krisens omfang
og karakter vil andre departementer og etater kunne støtte Utenriksdepartementets
håndtering av krisen. Det vil i slike situasjoner være aktuelt å
innkalle Regjeringens kriseråd for å sikre koordinering mellom berørte
departementer og andre som er involvert i krisehåndteringen.
Utenriksdepartementet har etablert en egen kriseorganisasjon.
Retningsgivende for dette arbeidet har vært St.meld. nr. 37 (2004–2005)
om flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering og
departementet har siden satt krisestab ved flere anledninger, senest
under jordskjelvet og tsunamien som rammet Japan i mars i år.
Erfaringene med kriseorganisasjon er overveiende
gode. Det foretas imidlertid en løpende vurdering av hvordan organisasjonen
kan ytterligere profesjonaliseres, bl.a. gjennom bedre opplæring
og øving, nærmere samordning av UD-OPS og krisehåndteringsapparatet,
samt innføring av nye tekniske løsninger for å få rask oversikt
over og kunne gi beskjed til norske borgere i kriseområder.
Basert på erfaring vil det i krisesituasjoner
hvor norske myndigheter har besluttet å bistå med utreise være behov
for avklaringer av hvem som skal omfattes av et slikt tilbud. Ved
transport til Norge vil tilbudet kun gjelde norske statsborgere og
andre som har lovlig opphold i Norge, men det vil bli lagt vekt
på å unngå å splitte familier. Sivilforsvaret har planer for bistand
til opprettelse av mottakssentra for et større antall nordmenn som
kommer hjem etter evakuering fra utlandet.
De nordiske land samarbeider nært i spørsmål om
beredskap og krisehåndtering, både på hovedstadsnivå og i tredjeland.
Dette samarbeidet kommer i tillegg til det etablerte nordiske konsulære
samarbeidet. Krisesamarbeidet omfatter alt fra beredskapsplanlegging
og løpende informasjonsutveksling til felles øvelser og koordinering
i reelle krisesituasjoner. Ved behov inngås også lokale avtaler
om arbeidsdeling, bl.a. knyttet til ansvar for mediehåndtering, pårørendesenter
og vaktordninger på sykehus, flyplasser mv.
Det formaliserte konsulære samarbeidet mellom landene
i EU er fremdeles under utvikling. Samtidig koordinerer ofte flere
av EU-landene sin innsats i forbindelse med ulykker, naturkatastrofer
og andre krisesituasjoner, spesielt når det gjelder informasjonsutveksling,
men også mht. evakuering. De nordiske EU-land tar aktivt del i EUs
samarbeid på dette felt og søker å koordinere sin innsats også med
Norge. I enkelte tilfeller har Norge fått delta direkte i koordineringsarbeidet
i EU, både lokalt og sentralt.
Utenriksdepartementet vil også fremover legge stor
vekt på arbeidet med å bistå nordmenn i utlandet i forbindelse med
kriser og katastrofer, både gjennom utvikling og regelmessig øving
av kriseberedskapen, ved å legge til rette for forhåndsregistrering
av norske reisende og gjennom løpende informasjon og rådgivning
til norske borgere i utlandet. I arbeidet med å forbedre kriseinnsatsen
vil det bli lagt vekt på å videreutvikle det nordiske krisesamarbeidet
og knytte seg til EUs krisehåndteringsarbeid der dette er mulig
og anses formålstjenlig.
Stadig flere og mer krevende konsulære saker, tidvis
kombinert med direkte uansvarlig opptreden fra norske borgeres side,
reiser spørsmål om hvorvidt staten har anledning til og bør kreve refusjon
fra den enkelte for utgifter knyttet til bistand i utlandet. Dette
gjelder både i enkelttilfeller og i mer omfattende nødsituasjoner.
I henhold til gjeldende regler dekkes utenrikstjenestens
utgifter til konsulær bistand over Utenriksdepartementets driftsbudsjett,
mens den enkelte selv dekker egne utgifter.
I utgangspunktet skal samme utgiftsfordeling ligge
til grunn ved krisesituasjoner. Det innebærer for eksempel at dersom
norske myndigheter finner det riktig å tilby bistand til utreise
fra et land eller område, så har den enkelte selv ansvaret for å
dekke utgiftene til dette. I praksis betyr dette at vedkommende
må bekrefte dekkende forsikring eller undertegne på nødlidenhetslån. Tilbud
om bistand til uttransportering skal i utgangspunktet kun være fra
det land eller område hvor det er en farlig situasjon og til et
sikkert område. Dette samsvarer med det som de fleste forsikringer
dekker. I enkelte tilfeller kan det imidlertid være aktuelt å utvide
tilbudet til å gjelde bistand til transport helt hjem til Norge.
I forbindelse med krisen i Japan mars 2011 ble det besluttet å leie
inn et fly for å sikre transport til Norge for de nordmenn, deres
familier og andre nordiske borgere som ønsket det. Den enkelte betalte
selv ordinær billettpris for reisen.
Det er i dag en hovedregel at samtykke til å iverksette
tiltak som medfører utgifter utover det ordinære skal innhentes
fra den nødstedte eller pårørende før tiltaket iverksettes. Unntak
for kravet om samtykke gjøres svært sjeldent og kun i saker der
det er akutt og konkret fare for liv. Utenrikstjenestens utgifter
søkes såfall refundert i ettertid fra den berørte selv, eventuelt
ved den reisendes forsikringsselskap.
Det er blitt vurdert om det vil være anledning
til å kreve refusjon av utgifter påført det offentlige dersom den
nødstedte i utlandet bevisst eller uaktsomt selv har utsatt seg
for stor risiko. Det følger av rettspraksis og administrativ praksis
i forbindelse med redningsaksjoner i Norge, at det offentlige i
særlige tilfeller kan kreve refusjon for redningsutgifter hvor det
fra den nødstedtes side er utvist grov uaktsomhet. Høyesterett har avgjort
at statens erstatningskrav i slike saker ikke er begrenset til utgifter
forbundet med kjøp av private tjenester. Norske myndigheter vil
derfor vurdere å søke regress hos nødstedte (eller deres forsikringsselskap)
i ekstraordinære tilfeller der det foreligger grov uaktsomhet og
hvor preventive hensyn veier tungt.
Utenriksdepartementet tar sikte på å videreføre den
strenge praksisen når det gjelder ansvar for dekning av egne utgifter
i konsulære saker.
Regjeringen har i denne meldingen søkt å synliggjøre
omfanget og innretningen på dagens konsulære tjenester. Som det
fremgår innledningsvis benytter utenrikstjenesten betydelige ressurser til
konsulært arbeid. I tillegg kommer bistand som ytes fra andre departementer
og statlige og kommunale institusjoner og etater.
Etterspørselen etter konsulære tjenester forventes
å øke i årene som kommer. For å unngå et stadig stigende gap mellom
hva norske borgere i utlandet forventer og hva norske myndigheter
vil kunne tilby av konsulær bistand, er det avgjørende å skape bredest
mulig enighet om og forståelse for hvilket nivå bistanden skal legges på
og hvem som skal kunne nyte godt av denne. Dette er ikke minst viktig
sett i lys av både opinionens og medias interesse for det konsulære saksfeltet.
Det må ikke herske noen tvil om at den norske velferdsstaten
kun gjelder på norsk territorium og at man i utlandet er underlagt
vertslandets lover og regler.
Regjeringen mener at den konsulære bistand også
i fremtiden må baseres på prinsippene om personlig ansvar og hjelp
til selvhjelp. Det er avgjørende viktig å ha en god og dekkende
reiseforsikring.
Regjeringen vil videreføre prioriteringene av akutte
og alvorlige konsulære saker, spesielt der liv og helse står på
spill. Også saker som berører mindreårige og saker som kan innebære
brudd på menneskerettighetene vil gis prioritet.
Det vil bli arbeidet for et enda nærmere konsulært
samarbeid med de øvrige nordiske land. Også samarbeidet med EU vil
søkes videreutviklet der det anses formålstjenlig.
Arbeidet for å utvikle og sikre oppslutning
om multilaterale avtaler på det konsulære felt vil bli videreført.
I særlige tilfeller vil også avtaler for enkeltsaker bli vurdert.
Når det gjelder nærmere prioriteringer på de
enkelte områder for konsulær bistand, vil disse følges opp i tråd
med de føringer som er lagt i denne meldingen.
Det vil arbeides for størst mulig grad av likebehandling
for sammenlignbare saker på forskjellige steder i verden. Dette
vil imidlertid være krevende av så vel formelle som praktiske grunner.
Regjeringen vil prioritere bistand til nordmenn på
kortere utenlandsopphold fremfor bistand til norske statsborgere
som er fast bosatt i utlandet.
Gjeldende hovedregel om at norske myndigheter dekker
egne utgifter til konsulær bistand mens den enkelte selv betaler
egne kostnader vil bli videreført. I saker der den nødstedte har
utvist grov uaktsomhet eller hvor preventive hensyn veier tungt,
vil norske myndigheter vurdere å kreve refusjon også for egne utgifter.
For å kunne tilby bistand til nordmenn i utlandet kreves
det god kompetanse på en rekke forskjellige områder. Det legges
vekt på å videreføre arbeidet med å sikre oppdatert og god kompetanse hos
alle som arbeider innenfor det konsulære fagfelt. I forlengelsen
av dette vil det iverksettes ytterligere tiltak for å bedre den
interne og interdepartementale koordineringen av norske myndigheters
arbeid med bistand til nordmenn i utlandet.
Regjeringen vil legge vekt på å tilby norske borgere
profesjonell, effektiv og ressursmessig forsvarlig konsulær bistand
også i fremtiden.