For regjeringen er et av de fremste målene å
ha en god og effektiv offentlig sektor. En sterk offentlig sektor
og felles velferdsordninger er nødvendige forutsetninger for å sikre
likeverdige tjenester til befolkningen. For å kunne tilpasse politiske
prioriteringer til innbyggernes preferanser er det nødvendig å desentralisere
oppgaver til kommunene.
Et desentralisert styresett stimulerer til økt
politisk debatt og deltakelse. Samtidig må kommunene være innovative
og sikre samfunnsansvarlig drift tilpasset skiftende omgivelser.
Kommunenes oppgavespekter gjenspeiles av at 1
av 5 sysselsatte i landet arbeider i kommunesektoren, og at kommunesektorens
inntekter utgjør om lag 18 pst. av landets bruttonasjonalprodukt.
Det vises i proposisjonen til at kommuneøkonomien er betydelig styrket
og kommunenes handlingsrom forbedret siden regjeringen overtok høsten
2005.
På tross av forbedringene som er oppnådd de siste
årene, er det fortsatt utfordringer. Fra og med 2012 utvides kommunenes
ansvar i og med at samhandlingsreformen trer i kraft. Samtidig øker
antallet av de yngste eldre kraftig, og veksten i antallet eldre
vil fortsette i årene framover. I sum betyr dette at kravene til
kommunene som velferdsleverandør øker. Gjennom å styrke kommuneøkonomien
også i 2012, legger regjeringen forholdene til rette for en fortsatt
utbygging av tjenestetilbudet. Økte ressurser er ikke nok. Kommunene
må bidra gjennom å finne effektive og gjennomtenkte løsninger lokalt.
Kommunal- og regionaldepartementet vil legge fram
en stortingsmelding om forholdet mellom stat og kommune. Et hovedtema
i meldingen vil være utviklingen i statlig styring og prinsippene for
statens styring av kommuner og fylkeskommuner.
I proposisjonen vises det til at kommunesektoren har
fått et betydelig økonomisk løft under denne regjeringen. Fra 2005
til og med 2011 var realveksten i kommunesektorens inntekter 48,2 mrd.
2011-kroner, noe som tilsvarer en inntektsvekst i perioden på 17
pst. Halvparten av veksten er frie inntekter. Inntektsveksten har
bidratt til å bedre kommunenes økonomiske situasjon, og satt dem
i stand til å bygge ut det kommunale tjenestetilbudet.
Det har vært sterk sysselsettings- og investeringsvekst
i perioden som har betydd en rask utbygging av de kommunale tjenestene. Barnehager
har vært et satsingsområde for regjeringen i hele perioden, og målet
om full barnehagedekning ut fra gjeldende regelverk er nådd.
Innen skolesektoren er det foretatt kvalitative forbedringer
de siste årene. Gjennomsnittlig gruppestørrelse, både på barnetrinnet
og ungdomstrinnet er noe redusert, undervisningstimetallet på barnetrinnet
er utvidet og det gis nå obligatorisk tilbud om leksehjelp for elever
på 1.–4. årstrinn. Innen barnevernet har ressursinnsatsen økt i
perioden, og fra 2009 til 2010 har det blitt drøyt 100 nye stillinger
i det kommunale barnevernet.
Det er bred faglig enighet om at netto driftsresultat
over tid bør ligge på om lag 3 pst. av driftsinntektene for kommunesektoren
samlet sett. I perioden 2006–2010 har kommunesektoren langt på vei
oppnådd dette.
I 2010 har kommunene og fylkeskommunene hatt
svært ulik utvikling i netto driftsresultat. For fylkeskommunene
utenom Oslo økte netto driftsresultat fra 4,5 pst. i 2009 til 8,7
pst. i 2010. Det anslås at om lag 4/5 av økningen i netto driftresultat
i fylkeskommunene slik kan knyttes til forvaltningsreformen. Selv
når en tar hensyn til effektene av forvaltningsreformen, har netto driftsresultat
for fylkeskommunene blitt styrket fra 2009 til 2010.
I kommunene utenom Oslo var veksten i driftsutgifter
noe lavere enn veksten i driftsinntekter i 2010, noe som bidro til
en viss forbedring av brutto driftsresultat. På grunn av sterk reduksjon i
finansinntekter ble netto driftsresultat likevel noe redusert, fra
2,7 pst. av inntektene i 2009 til 2,3 pst. i 2010. Netto driftsresultatet
i Oslo ble 1,1 pst. i 2010.
For kommunesektoren som helhet ble netto driftsresultat
i 2010 anslagsvis 2 3/4 pst., når det tas hensyn til virkningene
av forvaltningsreformen.
Som en følge av den sterke veksten i kommunale investeringer
de siste årene, har det blitt større oppmerksomhet om gjeldsøkningen
i kommunesektoren. Hovedinntrykket er at kommunesektoren har håndtert
den økte gjeldsbyrden på en god måte. Antallet kommuner i økonomisk
ubalanse ligger på et historisk sett lavt nivå.
Samtidig er det viktig at kommunene i sine budsjetter
og økonomiplaner vurderer størrelsen på låneopptak opp mot et forventet
høyere rentenivå i årene framover. Behovet for en bedre kommunal
infrastruktur må veies opp mot hensynet til økonomisk balanse på
lengre sikt.
Regjeringen fortsetter styrkingen av kommuneøkonomien,
og legger opp til vekst i samlede inntekter for kommunesektoren
på mellom 5 og 6 mrd. kroner i 2012.
For 2012 anslås realveksten i frie inntekter
til om lag 1,5 pst., noe som legger forholdene til rette for at
tjenestetilbudet kan bygges videre ut.
Nærhet mellom innbyggere og tjenesteyter er
en forutsetning for å gi gode velferdstjenester. Kunnskapen om innbyggernes
behov og ønsker er størst på lokalt nivå, og kommunen og lokalpolitikerne
har derfor de beste forutsetningene for å prioritere ressursene
i samsvar med innbyggernes behov og de lokale forholdene.
For å sikre innbyggerne høy grad av velferd
og fortsatt oppslutning om det kommunale selvstyret, må kommunesektoren
yte tjenester av god kvalitet. Et viktig stikkord for kommunesektoren
er derfor samfunnsansvarlig drift.
Demografiske endringer og innbyggernes økte krav
og forventinger til kvalitet gjør det krevende å tilpasse tjenestetilbudet
til befolkningens behov. På flere områder opplever kommunesektoren
også at det er utfordrende å rekruttere og beholde arbeidskraft.
Et godt omdømme er en av forutsetningene for at kommunene vil lykkes. Utfordringene
som kommunesektoren står overfor innebærer et kontinuerlig behov
for omstilling og utvikling. Staten skal gi kommunesektoren gode
og forutsigbare rammebetingelser, men fylkeskommuner og kommuner
har selv et ansvar for driften. Ansvarlige kommuner må derfor tenke
langsiktig og helhetlig i sitt utviklingsarbeid, både for å trygge
en sunn økonomi over tid og sikre innbyggernes velferd. I arbeidsgiverrollen
er det nødvendig at kommunene har en systematisk og langsiktig tilnærming
til kompetanse og rekruttering. Dyktige og kompetente medarbeidere
er kommunenes viktigste ressurs, og bidrar både til effektiv drift
og høy kvalitet i tjenesteytingen.
Et redusert sykefravær er først og fremst viktig med
tanke på de ansatte og kvaliteten i tjenestene. Men reduksjon av
sykefravær er også et eksempel på tiltak som kan bidra til bedre ressursutnyttelse.
Sykefraværet i norske kommuner varierer, men er samlet sett høyere
enn i statlig og privat sektor. Regjeringen er opptatt av at kommunene
arbeider aktivt med å redusere sykefraværet. Sykefraværet representerer
store kostnader for kommunene både i form av kroner og i tapte dagsverk.
Regjeringen har inngått en samarbeidsavtale med
KS og hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden, Saman om ein
betre kommune. Samarbeidet er en videreføring av intensjonene i Kvalitetskommuneprogrammet.
Hovedtemaene for samarbeidet vil være sykefravær, kompetanse og
rekruttering, heltid/deltid og omdømme. Programmet er planlagt å
vare til 2015, med oppstart høsten 2011.
Deltakerkommunene skal selv velge innretningen
og organiseringen av arbeidet i de lokale prosjektene. En forutsetning
for å delta er at det er god lokal forankring.
Kravet om førstegenerasjons klima- og energiplanlegging
trådte i kraft i 2010. Ifølge Enova har så å si alle kommuner i
landet enten utarbeidet, eller gjort vedtak om å utarbeide, en klima-
og energiplan. Nå må kommunene aktivt følge opp dette og ta steget
fra planlegging til handling.
Senter for økonomisk forskning ved NTNU har på
oppdrag fra departementet gjennomført et prosjekt om effektivitet
i kommunene. Prosjektet skisserer antatt effektiviseringspotensial
innen de mest sentrale velferdstjenestene i alle kommuner som har
levert KOSTRA-statistikk i 2008 og 2009. Analysene tyder på stor
variasjon i effektivitet kommunene imellom innen grunnskole-, barnehage-
og pleie- og omsorgssektoren.
Regjeringen ønsker å ta hele landet i bruk,
og innbyggerne skal ha en reell mulighet til å bosette seg der de
ønsker. Dagens finmaskede kommunestruktur er et viktig virkemiddel
for å opprettholde dagens bosettingsmønster. Nærheten mellom innbyggere
og beslutningstakere som skapes lokalt bidrar til et godt tjenestetilbud.
For å kunne tilpasse politiske prioriteringer til innbyggernes preferanser
er desentralisering av oppgavene en forutsetning.
Det er et sentralt prinsipp for regjeringen
at kommunesammenslåinger skal være basert på frivillighet.
Våren 2010 økte støtten til kommuner som har vedtatt
å slå seg sammen. Nå dekkes alle engangskostnadene som departementet
vurderer som nødvendige for å få etablert en ny kommune.
Inndelingstilskuddet i inntektssystemet er en kompensasjonsordning
til sammenslåtte kommuner for reduksjon i rammetilskuddet som følge
av kommunesammenslåinger. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår
å utvide perioden for inndelingstilskudd til 20 år, der de siste 5
årene er en nedtrapping.
Det vil uavhengig av kommunestruktur være behov
for interkommunalt samarbeid. Det er nå etablert et regelverk som
gjør at kommunene kan samarbeide om alle typer oppgaver. Departementet
er i ferd med å ferdigstille en veileder om interkommunalt samarbeid
der hovedvekten er lagt på vertskommunemodellen og hvilke muligheter
som ligger i den. Det tas videre sikte på å fremme en lovproposisjon
om lovfesting av en samkommunemodell.
Gjennom lokaldemokratiet har innbyggerne en arena
for meningsutveksling og debatt. At dagsorden lokalt i stor grad
bestemmes av saker som berører folk i hverdagen skaper engasjement
og bidrar til at innbyggerne tar ansvar for samfunnsutviklingen.
I et slikt perspektiv blir lokaldemokratiet grunnsteinen i folkestyret,
og en forutsetning for et godt nasjonalt folkestyre.
Det norske systemet bygger på rammestyring av kommunene.
Kommunene har et ansvar for å utnytte det handlingsrommet som rammestyring gir,
og legge til rette for lokaldemokratisk deltakelse og engasjement
blant annet gjennom å synliggjøre lokalpolitiske saker. Det er behov
for aktive lokalpolitikere som tar dette ansvaret.
Kommunene har en sentral rolle i å bidra til
en helhetlig utvikling av lokalsamfunnet, ved å arbeide aktivt for
å utvikle lokalsamfunn som skaper identitet og gode levekår.
I lokaldemokratimeldingen oppfordrer regjeringen
kommunene, frivillige organisasjoner og næringslivet til å utnytte
muligheten som ligger i samhandling med hverandre. På samme måte oppfordres
det til å bruke kompetansen og samhandle med andre aktuelle aktører
for å skape et nytt og spennende rom for en helhetlig utvikling av
lokalsamfunnet.
Departementet gjennomfører et forsøk med nedsatt
stemmerettsalder til 16 år ved kommunestyrevalget i 2011. Forsøket
kan vise om tidlig stemmerett kan bidra til å få flere unge til å
engasjere seg i lokalsamfunnet.
Ordningen med innbyggerinitiativ ble lovfestet
i 2003, for å gi innbyggerne økte muligheter til å fremme og ivareta
sine interesser i lokale saker overfor kommunen. Norsk institutt
for by- og regionforskning har i samarbeid med Rokkansenteret gjennomført
en evaluering av ordningen der det ble konkludert med at slik som
ordningen nå er utformet fungerer den ikke etter intensjonene.
Departementet arbeider derfor med å videreutvikle
ordningen. Mulige tiltak er å utvide mulighetene for å fremme elektronisk innbyggerinitiativ
og å endre loven slik at det blir vanskeligere for administrasjonen
å avvise saker.
Siden 2007 har departementet sammen med KS arbeidet
aktivt for å iverksette Europarådets strategi for innovasjon og
godt styresett i kommunene. Norge har som pilotland deltatt i utviklingen
av et verktøy for en europeisk sertifiseringsordning og et merke
for godt styresett i kommuner. I løpet av 2011 og 2012 tas det sikte
på at 20 kommuner skal gjennomføre testopplegget med sikte på å
oppnå Europarådets merke for god styring.
Den teknologiske utviklingen medfører nye muligheter,
men også nye utfordringer ved gjennomføringen av valg. Ved lokalvalget
i 2011 skal det gjennomføres forsøk med elektronisk stemmegivning
i forhåndsstemmeperioden i 10 kommuner.
Gjennom lokale initiativ og samarbeid har kommunene
gjennom årene utviklet gode løsninger innen helse-, omsorgs- og
sosialtjenestene. Regjeringen vil i Samhandlingsreformen bygge videre
på kommunens rolle som lokal utvikler og tilbyder av velferdstjenester.
For nærmere omtale av Samhandlingsformen vises
det til kap. 10 i proposisjonen og i innstillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Gjermund
Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner,
fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki Holmås, fra Senterpartiet,
Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold,
viser til Kommuneproposisjonen 2012. Det ble avholdt høring i komiteen
om proposisjonen 24. mai 2011.
Komiteen viser til at kommunal
sektor forvalter en stor del av fellesskapets ressurser og er en
viktig arbeidsgiver, myndighetsutøver, samfunnsutvikler og skaper
av velferd for innbyggerne. Kommunesektorens inntekter utgjør om lag
18 pst. av bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge, og én av
fem sysselsatte er ansatt i kommunal sektor.
Komiteen vil understreke at gode
og forutsigbare rammevilkår for kommunesektoren er viktig for landets
utvikling, for utviklingen i lokalsamfunnene og for den enkelte
innbyggers livskvalitet. Et godt tilbud innenfor basistjenester
som barnehage, barnevern, skole, lokalt helsevesen og omsorgen for
eldre og andre pleietrengende er etter komiteens mening
helt nødvendig i et moderne velferdssamfunn.
Komiteen viser til at kommunene
utgjør selve grunnmuren for det lokale folkestyret og representerer
nærhet, tilhørighet, trygghet og mulighet for innflytelse for befolkningen.
Komiteen er fornøyd med at regjeringen
har inngått en samarbeidsavtale med KS og hovedsammenslutningene
på arbeidstakertiden om programmet «Saman om ein betre kommune». Komiteen vil
fremheve betydningen av nært samarbeid lokalt mellom folkevalgte,
administrative ledere og medarbeidere/tillitsvalgte i alle arbeidstakerorganisasjonene. Komiteen viser til
at hovedtemaene for samarbeidet vil være sykefravær, kompetanse
og rekruttering, heltid/deltid og omdømme. Komiteen mener
de lokale velferdstjenestene best utvikles og kvalitetsforbedres
gjennom nært samarbeid med de ansattes organisasjoner.
Komiteen vil understreke viktigheten
av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Komiteen viser
til at regjeringen vil sikre videreføring av differensiert arbeidsgiveravgift også
etter 2014.
Komiteen vil slå fast at endringer
i kommunestrukturen skal være basert på frivillighet. Borge-utvalget
pekte på flere elementer i det kommunale inntektssystemet som kan
hindre endringer som fører til en mer hensiktsmessig kommunestruktur
med hensyn til de oppgavene kommunene skal løse.
Komiteen viser til at mange kommuner
er opptatt av denne problemstillingen. Komiteen har
forståelse for dette.
Komiteen ønsker at det skal være
en reell frivillighet knyttet til valget om å forbli egen kommune
eller starte en sammenslåingsprosess.
Komiteen viser til at staten
nå dekker 100 pst. av engangskostnader som departementet vurderer
som nødvendige for å få etablert den nye kommunen. Komiteen viser
til at et flertall i kommunal- og forvaltningskomiteen i forbindelse
med behandlingen av kommuneproposisjonen for 2011, ba regjeringen
vurdere å forlenge perioden på inndelingstilskuddet. Komiteen støtter regjeringens
forslag om å utvide perioden for fullt inndelingstilskudd fra ti
til 15 år.
Komiteen viser til at de fleste
kommuner deltar i en eller annen form for interkommunalt samarbeid
med nabokommunene. Dette samarbeidet er organisert på svært mange
ulike måter, som prosjekter, interkommunale selskaper, vertskommunesamarbeid,
aksjeselskaper eller etter kommuneloven § 27. Forankringen i, åpenheten
i og rapporteringen tilbake til eget kommunestyre varierer også
mellom de forskjellige kommunene. Komiteen vil understreke
betydningen av at også interkommunale samarbeid har en god forankring
hos de folkevalgte i de respektive kommunene. Det er avgjørende
at en velger måter å organisere arbeidet på som ivaretar de folkevalgtes
mulighet til å ha innsyn og ta ansvar også i den delen av kommunens
virksomhet som gjøres i samarbeid med andre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke
betydningen av både kommuner og fylkeskommuner som arenaer for et
sterkt lokaldemokrati.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen siden tiltredelsen i 2005 har hatt høye
ambisjoner for et bedre tjenestetilbud. Dette flertallet viser
til at realveksten i kommunesektorens inntekter fra 2005 til og
med 2011 er 48,2 mrd. 2011- kroner. Dette tilsvarer en realvekst
i inntektene på 17 pst. i perioden. Dette har ført til om lag 40 000
flere avtalte årsverk i kommunesektoren fra 2005 til 2009, en vekst
på knapt 12 pst.
Dette flertallet mener at grunnleggende
velferdstjenester ikke skal privatiseres eller kommersialiseres. Dette
flertallet mener dette best sikrer god kvalitet på tjenestene,
demokratisk kontroll og trygge arbeidsvilkår for de ansatte. Dette
flertallet vil likevel understreke at lokal handlefrihet
er et viktig demokratisk aspekt, og gir frihet for lokalpolitikere
til å velge den løsningen som er best for sine innbyggere. Dette
flertallet vil understreke at mange kommuner har lang og
god erfaring med samarbeid med ideelle organisasjoner og private aktører
på andre områder.
Dette flertallet viser til at
kommunesektoren under sittende regjering har fått et betydelig økonomisk
løft. Fra 2005 til og med 2011 var realveksten i kommunesektorens
inntekter 48,2 mrd. 2011-kroner, noe som tilsvarer en inntektsvekst
i perioden på 17 pst. Halvparten av veksten er frie inntekter.
Dette flertallet mener dette
har bidratt til å bedre kommunenes økonomiske situasjon. I mai 2005,
etter nesten fire år med regjeringen Bondevik II, var 116 kommuner,
mer enn hver fjerde kommune, i ROBEK. I mai 2009, etter nesten fire
år med rød-grønn regjering, var 42 kommuner i ROBEK. Antallet per
mai 2011 er 50.
Dette flertallet mener veksten
også har satt kommunene i stand til å bygge ut det kommunale tjenestetilbudet.
Fra 2005 til og med 2010 har det blitt 48 000 flere årsverk i kommunesektoren. Dette
er i all hovedsak årsverk innenfor barnehager, skole og pleie- og
omsorgstjenestene.
Dette flertallet viser til at
samhandlingsreformen iverksettes fra 1. januar 2012. Reformen skal
sikre en helse- og omsorgstjeneste som møter de framtidige demografiske
utfordringene, endringer i sykdomsbildene og pasientens behov for
koordinerte tjenester. Fra og med 2012 innføres kommunal medfinansiering
av spesialisthelsetjenesten og kommunalt ansvar for utskrivningsklare
pasienter. Begge endringene finansieres ved å overføre deler av
statstilskuddene til de regionale helseforetakene til kommunene
gjennom rammetilskuddet.
Dette flertallet viser til at
regjeringen arbeider systematisk med fornyelse og utvikling av offentlig
sektor. Arbeidet krever en bred tilnærming på tvers av sektorer
og forvaltningsnivå. Eksempler på viktige resultater som er oppnådd
er forsøk med redusert arbeidstid og turnusordninger, økt samordning
av innkjøp, arbeidet med klart språk i offentlig sektor og nettstedet
data.norge.no.
Dette flertallet mener det norske
systemet med rammestyring av kommunene gir gode velferdstjenester
og god lokaldemokratisk styring. Med rammefinansiering prioriterer
kommunene selv mellom oppgavene. Et omfattende ansvar for nasjonale
oppgaver gjør at kommunene har mulighet til å prioritere og gjøre
helhetlige avveininger mellom oppgaver og sektorer innen sin kommune.
Ved å avgrense bruken av øremerkede tilskudd får kommunene størst
mulig selvstendighet i prioriteringer og tilpasning til lokale forhold.
Øremerking kan imidlertid være riktig i en periode for å bygge opp
et tilbud i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener dagens organisering av Kommune-Norge hindrer
mange kommuner i å kunne løse oppgaver på best mulig måte for innbyggerne. Disse
medlemmer ser derfor behov for en omfattende oppgave- og kommunereform
som sikrer lokalsamfunnene mer frihet og større ansvar, for å skape
bedre tjenester og mer robuste kommuner.
Disse medlemmer mener at kommunene
bør ha den nødvendige friheten til å legge til rette for vekst og
velstandsøkning, og tar avstand fra de delene av regjeringens politikk
som går ut på å hindre utvikling og økonomisk vekst. Disse medlemmer har
sett fordelene av konkurranse innen en rekke andre områder, og ser
et stort potensial hvis kommunene på samme måte konkurrerer om å
tiltrekke næringsliv og dyktige samfunnsborgere. Disse medlemmer mener at
lokal selvbestemmelse sikrer nærhet til beslutningene, medbestemmelse
for innbyggerne og et levende demokrati. Disse medlemmer viser til
behandlingen av Dokument 8:132 S (2010–2011), representantforslag
om å avvikle fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå. I
dokumentet fremsettes forslag om å overføre flere oppgaver til kommunene,
samt å gå over fra dagens trenivåmodell med stat, fylker og kommuner,
til en mer effektiv forvaltningsmodell med de to nivåene stat og
kommuner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at man tradisjonelt
har kunnet dele den statlige styringen av kommunene inn i to hoveddimensjoner,
styring av målsettingene eller styring av virkemidlene. Styring
av virkemidlene i forhold til kommunene har tidligere vært mye brukt,
for eksempel gjennom øremerking av midler. Under dagens regjering
ser vi imidlertid at styringen er dobbel. Riktignok reduseres andel øremerkede
midler, men styring gjennom andre føringer som forskrifter, regelverk
og lover har økt parallelt med den statlige styringen av målsettinger
på vegne av kommunene, gjennom både rettighetslovgivning, maksimalprising
på ulike tjenester og målsettinger, som for eksempel full barnehavedekning.
Disse medlemmer mener at denne
dreiningen innskrenker handlingsrommet til de lokale beslutningstagerne
og at regjeringen Stoltenberg har skapt en stor forventningskrise
i Kommune-Norge. Gjennom media og i den politiske debatten skapes
det et inntrykk av at Kommune-Norge har fått økte midler til å forbedre
tjenestetilbudet. Det er etter disse medlemmers oppfatning feil.
Disse medlemmer viser til at
kommunesektoren har hatt store utfordringer knyttet til kostnadsveksten.
Regjeringen har ikke vist evne til å ta inn over seg disse nye utfordringene
som kommunesektoren står overfor.
Disse medlemmer viser til at
kommunenes utgifter de siste årene har økt mer enn det regjeringen
overfører. Praksisen fra dagens regjering er at kommuner får tilskudd
det første året et tiltak blir innført, men at regjeringen deretter
fjerner tilskuddet. Denne praksisen medfører at kommuner blir pålagt
oppgaver som ikke er fullfinansierte. Dette bekrefter PwC og KS
i sitt FoU-prosjekt nr. 094919: «Hvem tar regningen? Er statlige
reformer fullfinansierte?», hvor blant annet barnehagereformen og
dens finansiering evalueres.
Under dagens regjering har kommuner og fylkeskommuner
fått stadig flere lovpålagte oppgaver, uten at finansieringen følger
med. Dette medfører at kommunene må kutte i sine øvrige ansvarsområder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at frihetsbehovet for Kommune-Norge også
innebærer frihet fra underfinansierte reformer. Regjeringen truer
på mange måter kommunenes frihet, gjennom manglende finansiering
og løfter som stiller lokalpolitikere i utfordrende situasjoner,
fordi de ikke er i stand til å levere det som forventes av dem.
Friheten til å kunne prioritere i tråd med lokalpolitiske ønsker
har dermed blitt svekket. Den viktigste friheten for kommunene er
likevel frihet til å gi gode nok tjenester og frihet til lokal tilpasning.
Det som truer denne friheten er først og fremst at det ikke er ressurser
til å utvikle og vedlikeholde kompetansebaserte, stabile, og lokalt
tilpassede tjenester, på de områdene som vurderes som de mest sentrale:
skole, helse og omsorg.
Disse medlemmer påpeker at en
forenkling fra dagens system til en tonivåmodell med kun stat og
kommune, vil bidra til effektivisering. Disse medlemmer mener
at utover Kvalitetskommuneprogrammet har regjeringens arbeid med
fornying i kommunesektoren stoppet opp. Kommunene er nå inne i et
tøft arbeid med omstilling og effektivisering for å få utgiftene
i samsvar med inntektsnivået. Hvis ikke kommunene i dette arbeidet
får muligheter til å omstille og effektivisere for å få mer igjen
for pengene, blir konsekvensene reduksjoner i tjenestetilbudet og
redusert kvalitet, parallelt med økte forventninger som følge av
regjeringens retorikk.
Disse medlemmer viser til den
store skepsisen til forslaget om et ytterligere forvaltningsnivå i
form av samkommuner. KS og kommunene selv har uttalt seg klart mot
en slik ordning, og disse medlemmer stiller seg derfor
kritiske til at regjeringen allikevel ønsker å fremme en proposisjon
om samkommuner og økt byråkrati. Disse medlemmer vil
komme tilbake til dette når saken blir fremmet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
til grunn en annen politikk for kommunesektoren enn regjeringens. Disse medlemmer mener
at kommunene utgjør selve grunnmuren i lokaldemokratiet, ved at
kommunene utgjør fundamentet for folkestyret og representerer nærhet,
tilhørighet og mulighet til innflytelse for befolkningen. Disse
medlemmer viser til at mye i det norske samfunnet er endret
siden dagens kommune- og fylkesstruktur ble etablert, ikke minst
teknologi, kommunikasjon og mobilitet.
Disse medlemmer mener at kommunene
skal gis større økonomisk ansvar ved at den statlige økonomiske
utjevningen mellom kommunene reduseres og at de statlige overføringene
baseres på et objektivt differensiert innbyggertilskudd, fritt skattøre
og eierskap til selskapsskatt. I tillegg vil disse medlemmer sikre
100 pst. finansiering av primæroppgavene gjennom behovsstyrt statlig
finansiering. Disse medlemmer gjør derfor oppmerksom
på at mange av de merknader og forslag som fremmes av disse
medlemmer er sekundær politikk basert på de forslag regjeringen
fremmer i kommuneproposisjonen for 2012.
Disse medlemmer mener at kommunene
bør ha den nødvendige friheten til å legge til rette for lokal vekst,
velstandsøkning og velferdsproduksjon, og mener regjeringens forslag
til kommuneproposisjon for 2012 ikke tar de nødvendige grep for
å sikre dette.
Disse medlemmer har sett fordelene
av konkurranse innen en rekke områder, og ser et stort potensial
hvis kommunene på samme måte konkurrerer om å tiltrekke seg næringsliv
og dyktige samfunnsborgere.
Disse medlemmer mener at lokal selvbestemmelse
sikrer nærhet til beslutningene, medbestemmelse for innbyggerne
og et levende lokaldemokrati. Disse medlemmer mener kommuneproposisjonen
for 2012 ikke gir kommunene det nødvendige handlingsrom som må til
for å drive sin virksomhet på en rasjonell og kostnadseffektiv måte,
og at de virkemidler regjeringen bebuder ikke er tilstrekkelige
til å sørge for en kommunepolitikk som sørger for lokal innflytelse
og medbestemmelse.
Disse medlemmer oppfatter regjeringens tilnærming
som lite dynamisk og viser til at disse medlemmer i
behandlingen av regionreformen i Innst. S. nr. 166 (2006–2007),
jf. St.meld. nr. 12 (2006–2007), fremmet en rekke forslag om nye
oppgaver til kommunene, samt forslag om overgang fra dagens trenivåmodell
med stat, fylker og kommuner til en mer effektiv forvaltningsmodell
med de to nivåene stat og kommune.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II har skapt en forventningskrise i Kommune-Norge.
Gjennom media og i den politiske debatten skapes det et inntrykk
av at Kommune-Norge har fått 48,2 mrd. kroner til å forbedre tjenestetilbudet.
Det er etter disse medlemmers oppfatning feil.
Disse medlemmer har et annet
kommunalpolitisk utgangspunkt enn de andre partiene, og kjernen
i disse medlemmers kommunepolitikk er å øke enkeltmenneskets
handlefrihet gjennom å begrense offentlige inngrep og restriksjoner.
Det offentlige skal derfor ikke ta på seg oppgaver som enkeltpersoner,
bedrifter og private kan løse like godt eller bedre.
Disse medlemmer vil fremheve
at kommunenes og lokaldemokratiets rolle er å sikre enkeltmennesket
valgfrihet og mulighet til i størst mulig grad å påvirke beslutninger
som angår dem selv. Samtidig ser disse medlemmer at det
på grunn av blant annet stordriftsfordeler er hensiktsmessig at
en del klart avgrensede offentlige oppgaver løses og finansieres
av staten.
Disse medlemmer mener det er
urovekkende at regjeringen ikke på en tilstrekkelig måte fremmer
virkemidler som er bedre egnet til å ta igjen de meget store etterslep
mange kommuner opplever når det gjelder rehabilitering av kommunal
bygningsmasse som følge av en anstrengt kommuneøkonomi.
Disse medlemmer etterlyser klarere
tiltak fra regjeringen som tar på alvor at kommunesektoren, som
landets største produsent og tilrettelegger av velferdstjenester,
har en god nok økonomi som muliggjør en nødvendig oppgradering av spesielt
sykehjem og skoler.
Disse medlemmer viser til flertallsregjeringens
politiske plattform, der det fastslås at en styrket kommunesektor
er viktig for å sikre at kompetansearbeidsplasser spres utover hele
landet og for at denne sektoren skal være i stand til å drive aktiv
næringsutvikling. Disse medlemmer mener kommuneproposisjonen
for 2012 ikke tilgodeser kommunesektoren med tilstrekkelige ressurser
for å oppnå en slik målsetting.
Disse medlemmer viser til at
kommunenes økonomiske muligheter til å sikre kompetansearbeidsplasser
ikke er tilstrekkelige for å sikre sterke lokale fagmiljøer som
oppfyller denne målsettingen, eller som gir de nødvendige insentiver
for langsiktig og forutsigbar næringsutvikling.
Disse medlemmer mener at det
påståtte økonomiske løftet for kommunesektoren ikke er reelt. Disse
medlemmer påpeker at selv om aktivitetsnivået i kommunesektoren
er blitt større, medfører ikke dette en forbedring for kommunenes
muligheter til å levere bedre tjenester til sine innbyggere.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen viderefører sin svært restriktive holdning til private
leverandører som ville vært i stand til å levere tjenester med god
kvalitet til innbyggerne i Kommune-Norge. Disse medlemmer mener det
er skuffende at regjeringen ikke tar initiativ til å løse utfordringer
knyttet til kommunal velferdsproduksjon ved å legge til rette for
en mer utstrakt grad av konkurranseutsetting og utfordringsrett.
Disse medlemmer peker på at regjeringens negative
holdning til aktører i privat sektor og som vil tilby tjenester
med god kvalitet, er å anse som et negativt insentiv til rasjonell
og kostnadseffektiv produksjon av tjenester i Kommune-Norge. Disse
medlemmer påpeker at kostnadsveksten i kommunesektoren uvegerlig
medfører at sektoren uansett må jobbe med smarte løsninger som øker
produktiviteten i kommunene. Disse medlemmer mener
regjeringen i mindre grad bør legge seg opp i om kommunene velger
mellom offentlige eller private tilbydere, og at det i dette ligger
et potensial for effektivitetsgevinster.
Disse medlemmer frykter dette
vil medføre negativ effekt på produksjonen og kvaliteten på lovpålagte
tjenester i kommunal regi. Disse medlemmer mener
regjeringen i 2012 bør evaluere kost–nytte-verdiene av kommunale
klimaplaner, for eksempel ved å gjennomgå planene, kostnadene og
nytteverdien fra (tilfeldig) utvalgte kommuner av varierende størrelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre har foreslått en økonomisk ramme for kommunesektoren
i 2009, 2010 og 2011 som hadde gitt kommunene et økonomisk handlingsrom
på linje med regjeringens opplegg. Høyres alternativ innebærer imidlertid
at en større andel av inntektene hadde kommet gjennom at kommunene
hadde fått beholdt en større andel av egne skatteinntekter. Men
i motsetning til regjeringens opplegg, ville et samlet opplegg fra Høyre
ha betydd en jevnere vekst for sektoren, fortsatt fokus på effektivisering
og fornying, og forventninger til sektoren i samsvar med de økonomiske
rammene.