Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Tor-Arne Strøm, Torstein Rudihagen
og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar J. Grimstad, Ketil Solvik-Olsen
og Tor Sigbjørn Utsogn, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel
og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad
Valen, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig
Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, slutter seg til forvaltningsplanens
formål om å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig
bruk av ressurser og økosystemtjenester i Barentshavet og havområdene
utenfor Lofoten og samtidig opprettholde økosystemenes struktur,
virkemåte, produktivitet og naturmangfold.
Komiteen understreker at forvaltningsplanen er
et verktøy både for å tilrettelegge for verdiskaping og for å opprettholde
miljøverdiene i havområdet. Forvaltningsplanen skal medvirke til
felles forståelse av forvaltningen av havområdet mellom næringsinteressene,
lokale, regionale og sentrale myndigheter, samt miljøvernorganisasjoner
og andre interessegrupper.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at forvaltningen av norske havområder
skal bygge på kunnskap om sammenhenger i økosystemet og om hvordan menneskelig
aktivitet påvirker økosystemet. Samtidig må en erkjenne at havområdene
som er omfattet av forvaltningsplanen, hvor arealet er fire ganger
større enn Norges totale landarealer, er så komplekse at det vil
være umulig å oppnå fullstendig kunnskap om disse havområdene.
Komiteen viser til
at det i forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten i 2006 ble
vedtatt at planen skulle oppdateres første gang i 2010. Denne oppdaterte
planen bygger på den styrking av kunnskapsgrunnlaget som har skjedd
siden 2006.
Komiteen registrerer at oppdateringen
i denne meldingen ikke gir en full gjennomgang av tiltak som ble
presentert i forvaltningsplanen i 2006, men legger størst vekt på
særskilte spørsmål som ble reist og oppfølgingen av disse. Komiteen merker
seg at det ut fra et samlet behov – i god tid – vil startes en prosess
med sikte på å revidere hele planen i 2020 for perioden frem mot
2040.
Komiteen viser til at det etter
fremleggelsen av forvaltningsplanen i 2006 har vært arbeidet med å
dekke ytterligere kunnskapsbehov særlig konsentrert om kartlegging
av havbunn, sjøfugl og geologi. Kunnskapen er særlig styrket gjennom bunnkartleggingsprogrammet
MAREANO, sjøfuglprogrammet SEAPOP og innsamling av seismikkdata
om petro-leumsressurser under havbunnen. Den største innsatsen har
vært rettet mot områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, samt
området Eggakanten. Disse områdene ble valgt ut i 2006 fordi de
var interessante for petroleumsvirksomheten, samtidig som de var
identifisert som særlig verdifulle og sårbare områder. Det er også
gjort et betydelig arbeid med å styrke kunnskapen om forekomst og tilførsel
av miljøgifter til norske havområder gjennom den samordnede overvåkingen
som forvaltningsplanen har in-itiert, og gjennom Tilførselsprogrammet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er behov for en
strategisk satsing på infrastrukturtiltak i landområdene langs kysten
i forvaltningsplanområdet. Disse medlemmer vil spesielt
fremheve behovet for å styrke overføringskapasiteten i strømnettet
og øke den lokale produksjonen av fornybar energi for å legge til
rette for ny vekst og utvikling i regionen. Disse medlemmer vil
også understreke behovet for å styrke havnekapasiteten og bedre
veistandarden i regionen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at den demografiske utviklingen i våre
tre nordligste fylker viser en region som har utfordringer med å
opprettholde folketallet. Det er derfor viktig at regionen får mulighet
til å videreutvikle industri, arbeidsmangfold og muligheter på en
måte som gjør det attraktivt å bosette seg her. Disse medlemmer viser
til at spesielt noen av kommunene i Lofoten og Vesterålen har store
utfordringer knyttet til befolkningstallet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at det i St.meld. nr. 8
(2005–2006) ble identifisert særlig verdifulle og sårbare områder
i havområdet Barentshavet–Lofoten. Flertallet merker
seg at høy miljøverdi i de særlige verdifulle og sårbare områdene
er blitt ytterligere bekreftet og styrket gjennom ny kunnskap. Dette
omfatter områdene utenfor Lofoten, Vesterålen, kysten av Troms,
Eggakanten og 50 km kystbelte utenfor Finnmark. Det er påvist stor
variasjon i naturtyper og undersjøiske landskap, og blant annet
registrert mange nye korallrev, flere potensielt nye naturtyper
og kandidater til ansvarsarter for Norge. Det er også dokumentert
naturtyper som kan klassifiseres som sårbare og truete i henhold
til OSPARs habitatdefinisjoner. De fleste sjøfuglbestandene i mange
av områdene er i tilbakegang, særlig langs fastlandskysten. Det
er ikke kommet frem ny kunnskap som tilsier at man bør endre status for
de områdene som ble identifisert som særlig verdifulle og sårbare
i 2006.
Flertallet registrerer at eksisterende
kunnskap ikke gir tilstrekkelig grunnlag til å vurdere om andre
områder enn de allerede identifiserte særlig verdifulle områdene
har tilsvarende miljøverdier som disse. Ifølge meldingen kan ny kunnskap
fra kartlegging også gi grunnlag for nye vurderinger av hva som
er særlig verdifulle og sårbare områder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at begrepene «sårbart» og «verdifullt»
brukes om hverandre, og ofte blandes. Det gjør de også i forvaltningsplanen. Disse
medlemmer viser til at «sårbarhet» er definert som «en arts
eller et leveområdes evne til å opprettholde sin naturtilstand i
forhold til ytre, ofte menneskeskapt, påvirkning». Det vil si at
det er et områdes evne til produksjon og reproduksjon som er avgjørende.
Disse medlemmer viser videre
til at begrepet «verdifullt» er knyttet til sjeldenhet av en art, store
andeler av en bestand nasjonalt og internasjonalt, biologisk mangfold
og ‑produksjon.
Disse medlemmer peker på at et
område dermed godt kan være verdifullt, uten at det er sårbart.
Ofte har ressursrike, og dermed verdifulle havområder, slik som
havområdene i nord, stor evne til produksjon og reproduksjon, ofte som
et resultat av et miljø preget av store naturlige variasjoner. Havområdene
i nord har ofte vist seg å være svært robuste for endringer i temperatur,
variasjon i næringsgrunnlag og annen ytre påvirkning. Effekter på
individnivå som følge av for eksempel oljeforurensning er i denne
sammenheng lite relevant fordi det ikke har konsekvenser på bestandsnivå.
Biologisk verdifulle havområder i nord er derfor ikke synonymt med
at de er sårbare. Et område kan også være sårbart overfor en type
miljøpåvirkning, men ikke mot andre.
Komiteen konstaterer
at den nye kunnskapen som presenteres i meldingen, gir grunnlag
for å fastholde konklusjonen om at miljøtilstanden i Barentshavet
og havområdene utenfor Lofoten i hovedsak er god. Ny kunnskap, særlig
om bunnfauna og sjøfugl, har bekreftet og styrket det faglige grunnlaget
for den identifiseringen av de særlig verdifulle og sårbare områdene
som ble gjort i forvaltningsplanen i 2006.
Komiteen har merket seg at de
viktigste konklusjonene om miljøtilstanden i Barentshavet og havområdene
utenfor Lofoten er at:
Barentshavet er et
rent og rikt hav.
De store fiskebestandene er i god forfatning.
Forvaltningsplanområdet har i all hovedsak
et lavt forurensningsnivå.
Havklimaet er i endring; økende havforsuring, økende
havtemperatur, avtagende utbredelse av havis.
Mengden dyreplankton har avtatt de siste
tre år, mens det ikke er noen klar trend for planteplankton.
De fleste sjøfuglbestandene er i nedgang.
De isavhengige selartene og enkelte fiskebestander
har negative utviklingstrekk.
Kunnskapen om havbunn og forekomst av bunnlevende
arter er bedret gjennom MAREANO-kartlegging, og nye arter er oppdaget. Kunnskapen
om sjøfugl er bedret gjennom kartlegging og overvåking i regi av
SEAPOP-programmet.
Høy miljøverdi i de særlig verdifulle og
sårbare områdene er blitt ytterligere bekreftet og styrket.
Komiteen registrerer at regjeringens
vurdering ut fra dagens kunnskap er at hovedutfordringene i perioden
fram mot 2020 er langtransportert forurensning, klimaendringer og
havforsuring, nedgangen i sjøfuglbestandene, håndtering av risiko
for akutt oljeforurensing og videreutvikling av de ulike leddene
i en økosystembasert ressursforvaltning.
Komiteen merker seg at sammen
med et godt forvaltningssystem har de naturgitte forholdene de siste
årene bidratt til historisk svært sterke bestander av sentrale fiskeslag
som eksempelvis torsk, hyse og sei. Komiteen registrerer
med stor tilfredshet at gytebestandsnivået for nordøstarktisk torsk
er det høyeste som er observert siden 1947, og er i 2010 beregnet
til over 1,14 millioner tonn. Gytebestanden i 2005 var på 700 000
tonn. Komiteen registrerer samtidig at fiskeslag
som kysttorsk, blåkveite, uer og snabeluer er kraftig redusert,
og at fokus fremover bør rettes mot gjenoppbygging av disse bestandene.
Komiteen registrerer med bekymring
at mange bestander av sjøfugl i området Barentshavet–Lofoten hatt
en sterk tilbakegang det siste tiåret. Lomvi og krykkje har hatt
en særlig stor reduksjon, og da særlig i den sørvestre delen av
forvaltningsplanområdet. For lomvi er situasjonen så alvorlig at
det kan være et tidsspørsmål før arten forsvinner som hekkefugl
i mange fuglefjell langs fastlandskysten. Komiteen har merket
seg at bedre kunnskap om hvordan sjøfuglenes reproduksjon, overlevelse
(og diett) påvirkes av interaksjoner mellom sild, lodde og torsk
ser ut til å være en hovednøkkel for å forstå utviklingen til de
mest tallrike sjøfuglbestandene i området Barentshavet–Lofoten.
Komiteen registrerer at 27 arter
som forekommer i havområdet Barentshavet–Lofoten, hadde status som
truet i Norsk Rødliste 2006, og at antallet true-de arter er økt
til 36 i Norsk Rødliste 2010. Årsaken til økningen skyldes hovedsakelig
at marine fisk nå er inkludert i rødlisten, og at kriteriene er
revidert.
Komiteen støtter at MAREANO-programmet skal
fullføre kartleggingen av havbunnen i Nordland VI i 2011, for deretter
å kartlegge de øvrige områdene som ikke er kartlagt.
Komiteen mener det er viktig
å øke kunnskapen om sjøfugl i forvaltningsområdet, og avdekke årsakene
til den omfattende nedgangen i flere sjøfuglbestander. Komiteen mener
SEAPOP-programmet og overvåkingen av sjøfuglbestandene i området
må styrkes. Formålet må være økt kunnskap som kan gi oss nøkkelen
til hvordan bestandene av sjøfugl gjenoppbygges.
Komiteen viser til
at de viktigste næringsaktivitetene i havområdet i dag er fiskerier,
skipstrafikk og petroleumsvirksomhet, men også andre næringer som
reiseliv, marin bioprospektering og mulig fremtidig havenergi og
mineralleting på havbunnen, omtales i meldingen.
Komiteen viser til
at de mest betydningsfulle fiskeriene i områdene fra Lofoten og
langs kysten nordover til og med Barentshavet tradisjonelt har foregått
på norsk vårgytende sild (NVG-sild), nordøstarktisk torsk, nordøstarktisk
hyse, nordøstarktisk sei og lodde. Komiteen registrerer
med tilfredshet at bestandene samlet sett har vært økende på 2000-tallet,
spesielt torsk og hyse, og kvoteøkninger gjenspeiler dette.
Komiteen viser til at fiskeri-
og havbruksnæringens betydning målt i verdiskaping (bidrag til BNP)
ble beregnet til 18 mrd. kroner på nasjonalt nivå i 2009. Den samlede
eksportverdien fra næringen var på 44,7 mrd. kroner i 2009 og 53,8
mrd. kroner i 2010. Fiskeri- og havbruksnæringen utgjør i underkant
av 5 prosent (ca. 11 000 personer) av sysselsettingen i Nord-Norge.
I noen øysamfunn, som Træna, Røst, Værøy og Moskenes, utgjør fiskerisektoren
mer enn 40 prosent av de sysselsatte.
Komiteen viser til at den samlede
førstehåndsverdien av fiskefangsten i Barentshavet–Lofoten var på
6,3 mrd. kroner i 2009, som utgjør 56 prosent av den totale førstehåndsverdien
til norske fartøyer dette året. Den samlede fangstmengden fra forvaltningsområdet
har økt fra ca. 750 000 tonn i 2000 til over 800 000 tonn i 2009.
Komiteen viser til at kystfiskeflåten
er svært viktig i området Barentshavet–Lofoten med i overkant av
40 prosent av førstehåndsverdien. I kystkommunene fra Lofoten og
til den norske grensen mot Russland er det bosatt 4 900 personer
som har fiske som heltidsyrke, og 1 300 som har fiske som deltidsyrke.
Av 3 650 registrerte fiskefartøy i samme område er 90 prosent av disse
mindre sjarker under 15 meter lengde. Disse fartøyene fisker oftere
i sine nærområder. De er preget av mindre mobilitet og et fiske
som er ensidig rettet mot torskefisk. Komiteen viser til
at den mindre sjarkflåten er av stor betydning i flere lokalsamfunn
hvor det er få alternative arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
påpeke at bruk av faststående fiskeredskap utgjør den største konflikten
i forhold til areal knyttet til petroleumsvirksomhet. Dette innebærer
at det må stilles ekstra krav for å ivareta denne gruppen, spesielt
når det gjelder innsamling av seismiske data. Disse medlemmer vil understreke
betydningen av å finne nye løsninger med hensyn til seismikkinnsamling
som begrenser denne til noen få perioder av året i de områdene hvor
arealbeslaget er stort i forhold til det tradisjonelle fisket. Det
bør blant annet vurderes å pålegge samordnet innsamling.
Komiteen viser til
at havbruksnæringen bidro direkte med om lag 1 600 arbeidsplasser
i Nord-Norge i 2009. Om lag en tredjedel av Norges oppdrettsproduksjon
finner sted i Nord-Norge. I 2009 ble det produsert 280 000 tonn
laks, 23 000 tonn ørret, 11 500 tonn torsk og omkring 500 tonn andre
marine arter og 500 tonn skalldyr i de tre nordligste fylkene. Førstehåndsverdien
for produksjonen i Finnmark, Troms og Nordland var 7,5 mrd. kroner
i 2009. Mesteparten av produksjonen eksporteres.
Komiteen viser til at det i meldingen
forventes økt verdiskaping i fiskeri- og havbrukssektoren frem mot
2025.
Komiteen viser til at det er
av stor betydning for verdiskapingen i sjømatnæringen at norske sjømatprodukter
er trygg mat og har et godt omdømme, både nasjonalt og internasjonalt. Komiteen viser
til at det ved en eventuell ulykke med forurensning som medfører
fare for sjømattryggheten, er avgjørende at myndighetene har god
overvåking av og kontroll med mattryggheten i det området som er
rammet. Erfaringer fra tidligere oljeutslipp eller produkter som
i perioder har vært gjenstand for negativ oppmerksomhet, viser at
det på kort sikt oppstår problemer med å få solgt produkter fra
det aktuelle området. Dette gjelder også produkter som åpenbart
ikke er kontaminert, og til og med produkter fra andre næringer
som kan knyttes til området. Det er imidlertid vanskelig å finne tydelige
priseffekter på lengre sikt.
Komiteen viser til at økt kartlegging
av havbunnen de siste årene har vist at fiskeriaktiviteten, særlig
bunntråling, har hatt en større påvirkning på bunnøkosystemene enn
tidligere antatt. Komiteen registrerer med bekymring
at om lag 2 av 10 korallrev i de kartlagte områdene er skadet i
større eller mindre grad, og rundt 6 prosent av alle inspiserte
rev i forvaltningsplanområdet er ødelagt. Trålaktiviteten er vesentlig redusert
i forhold til hva som var tilfellet for en del tiår tilbake, og
mange av skadene som er observert, er flere år gamle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at fiskerinæringen historisk har utgjort
en viktig bærebjelke for sysselsetting og bosetting i Nord-Norge.
Sektorens relative betydning både for sysselsetting og generell
velferdsutvikling i landsdelen har imidlertid hatt en nedadgående
trend de siste tiårene. I 2008 var det 5 060 personer i Nordland,
Troms og Finnmark som hadde fiskeri som hovedyrke. I 1990 var tilsvarende
tall 10 082. Det betyr at i løpet av perioden 1990–2008 har det
vært en halvering i antall fiskere i Nord-Norge. En tilsvarende
utvikling har man sett i resten av landet, slik at Nord-Norges relative
betydning, med halvparten av landets fiskere bosatt i landsdelen,
er den samme.
Disse medlemmer vil påpeke at
fiskeriaktiviteten i Hammerfest har vist en positiv utvikling etter
at Snøhvitprosjektet ble igangsatt. Disse medlemmer peker
videre på at en styrket oljevernberedskap, som også omfatter innleie
av fiskefartøy, vil gi fiskerne et styrket inntektsgrunnlag.
Komiteen viser til
at sjøtransporten er viktig for kystsamfunnene i området, da det
tar den største andelen av gods og passasjerer internt i landsdelen.
Innenriks- og utenriks sjøtransport utgjør som næring mindre enn
2 prosent av sysselsettingen – med ca. 3 700 personer i de tre nordligste
fylkene. Komiteen støtter regjeringens mål om å få
mer av gods-trafikken over på kjøl.
Komiteen viser til at trafikken
av seismikkskip, offshore forsyningsskip og tankskip har økt betydelig
mer enn andre fartøysgrupper i perioden 2005–2009, men fra relativt
lave nivåer. Tankskipene har også blitt større. Fiskefartøyene sto
for flest skipsbevegelser i 2008 – med om lag 58 prosent av den
totale utseilte distansen i området.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
påpeke at kystfiskeflåten utgjør den største fartøygruppen i disse
områdene. Disse fartøyene er imidlertid så små at de ikke har krav
til sporing og dermed heller ikke registreres i underlagsmateriale
til forvaltningsplanen. Ved senere revisjoner er det viktig å kartlegge
denne gruppens bevegelser på lik linje med andre fartøy.
Komiteen registrerer
at over 80 prosent av all utseilt distanse for skip over 10 000
bruttotonn i planområdet nå foregår i trafikkseparasjonssystemet
Vardø–Røst, inkludert nær 100 prosent av all trafikk av tankskip.
Den resterende trafikken i området domineres av stykkgodsskip på
1 000–5 000 bruttotonn, men det er også aktivitet med andre lasteskip,
offshorefartøy og andre servicefartøy.
Komiteen viser til at volumet
av transittrafikk av store tank- og bulkskip til og fra russiske havner,
fra å være relativt stabilt, økte betydelig i 2009. Mye tyder på
at fraktet volum fra denne transittvirksomheten vil fortsette å
øke de kommende årene. Gjennomsnittlig størrelse på tankskipene
som frakter oljen forventes å øke.
Komiteen merker seg at beregninger
om forventet trafikkutvikling i forvaltningsplanområdet Barentshavet–Lofoten
viser en liten økning i totalt utseilt distanse i perioden 2008
til 2025. Det er ventet en generell økning i utseilt distanse for
de fleste skipstyper. Den største økningen er antatt å komme i slutten
av perioden.
Komiteen merker seg at det er
ventet en markant nedgang for fiskefartøyer. Fiskefartøyene sto
i 2008 for om lag 58 prosent av total utseilt distanse i området,
mens den i 2025 ventes å representere ca. 50 prosent av total utseilt
distanse. Tankskip vil mer enn fordoble sin aktivitet i utredningsområdet.
Økningen vil i hovedsak knytte seg til store olje- og gasstankere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, har merket seg Det Norske Veritas' rapport,
hvor sannsynlighet for akutt forurensning fra skipstrafikk langs
norskekysten analyseres. Analysen er basert på trafikkdata fra 2008 og
en prognose for 2025. Flertallet viser til at rapporten
konkluderer med at den anslåtte økningen i russisk trafikk i kombinasjon
med økt norsk eksport av petroleum fra nordområdene, gjør at utslippssannsynligheten
øker markant frem mot 2025 langs det meste av kysten av Nordland,
Troms og Finnmark.
Flertallet merker seg at en økning
i tankskipstrafikken vil gi en økt sannsynlighet for en større ulykke
i området, dersom det ikke innføres ytterligere sjøsikkerhetstiltak.
Dagens utslippssannsynlighet er imidlertid lav grunnet relativt
lavt aktivitetsnivå og innføring av virkningsfulle sjøsikkerhetstiltak.
Per i dag er de samme virkningsfulle tiltakene i ferd med å innføres
sør for Lofoten.
Komiteen viser til
at miljørisikoen knyttet til sjøtransport kan reduseres enten ved
forebyggende tiltak eller ved konsekvensreduserende tiltak. Opprydding
etter oljeutslipp tar tid og er ressurskrevende. Det lønner seg
å forebygge ulykker, både for å unngå tap av menneskeliv og for
å beskytte samfunn og miljø mot forurensning. Komiteen forventer
at regjeringen følger opp den forventede økningen av skipstrafikk
i forvaltningsområdet med nye og for-bed-rede sjøsikkerhetstiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at de fleste akutte oljeutslipp langs
norskekysten kommer fra skip. Disse medlemmer peker
på at det er innført en rekke forebyggende tiltak for å redusere
faren for alvorlige oljeutslipp fra skipsfarten langs kysten, som
for eksempel statlig slepebåtberedskap, trafikksentral i Vardø,
separerte skipsleder med krav om avstand til land (35 nautiske mil) og
automatisk overvåking (AIS). Disse tiltakene har medført mer enn
en halvering av utslippsrisikoen for skipsfarten.
Disse medlemmer har merket seg
at myndighetene forventer at selv med en betydelig utvikling av
petroleumsnæringen i nord, vil miljørisikoen med hensyn til akutte
utslipp i området fra Lofoten til Barentshavet være lavere i 2020
enn den var i 2006. I denne vurderingen er den risikoreduserende
effekten av de betydelige oljevernressursene en petro-leumsutbygging
vil medføre, ikke inkludert.
Disse medlemmer viser til at
Faglig forum, Overvåkingsgruppen og Risikogruppen til den interdepartementale
styringsgruppen for forvaltningsplanen 15. april 2010 la frem en
omfattende rapport med det faglige grunnlaget for oppdateringen
av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Disse medlemmer har
merket seg at det her ble slått fast at gitt foreliggende antagelser
om fremtidig aktivitet, og forutsatt at nødvendige tiltak implementeres,
vurderes ikke sannsynligheten for akutt forurensning å endre seg
vesentlig frem mot 2025, selv om aktivitetsnivået skulle øke. Det
er imidlertid ikke gjort en vurdering av miljørisiko i hele forvaltningsplanområdet,
fordi det fortsatt gjenstår metodiske utfordringer på dette området.
Disse medlemmer vil understreke
at aktivitetsnivået i forvaltningsplanområdet Barentshavet er lavt
sammenlignet med havområder lenger sør.
Komiteen viser til
at Nord-Norges lange og varierte kystlinje med kystmiljøene, fjordene
og havområdene representerer et stort potensial i reiselivssammenheng.
Reiselivsnæringen utgjør relativt sett en større del av de tre nordligste
fylkenes totale produksjon enn den gjør i landet for øvrig. I 2006
utgjorde reiselivsnæringen 6,7 prosent av total produksjon i Nordland
og 6 prosent av total produksjon i Troms og Finnmark. Gjennomsnittet
for Fastlands-Norge totalt var 5,5 prosent. Det samlede turistkonsumet
i Nord-Norge ble i 2009 beregnet til å være om lag 19 mrd. kroner.
Komiteen viser til at reiselivssektoren
i Nord-Norge sysselsetter om lag 17 970 personer i de tre nordligste
fylkene. Reiselivsnæringen er relativt sett viktigere for sysselsettingen
i Nordland, hvor 8,6 prosent av totalt antall sysselsatte arbeider
innenfor reiselivsnæringen, enn i Troms og Finnmark, hvor tilsvarende
tall er 5,7 prosent og 6,9 prosent.
Komiteen viser til at Lofoten
har hatt en særlig markant vekst innefor reiseliv de senere årene.
I perio-den 2005–2009 har Lofoten hatt en økning i totalt antall
gjestedøgn på 34,6 prosent.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen Bondevik
II i 2005 startet arbeidet med en verdensarvnominasjon for Lofoten.
Dersom deler av natur- og kulturlandskapet i Lofoten kommer på UNESCOs
liste over natur- og kulturarv av enestående verdi, vil dette kunne
ha en positiv virkning for en allerede raskt voksende reiselivsnæring
i området.
Flertallet viser til at verdensarvstatus
i de fleste tilfeller har positiv betydning for turismen, og i UNESCO
er det økende oppmerksomhet rundt de utfordringer og muligheter
verdensarvturismen representerer. Enkelte områder får en økning
av besøkende på mange hundre prosent, andre langt mindre. Flertallet viser
til at man på Vega-øyene har sett en seksdobling av besøkende fra
2004, da området ble innskrevet på verdensarvlista.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil imidlertid presisere at utgangpunktet for antall
besøkende før verdensarvstatusen kom, var lavt.
Disse medlemmer understreker
at en eventuell søknad om å gi Lofoten status som verdensarvområde
må ha lokal forankring.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti stiller seg positiv til en eventuell søknad om
å gi Lofoten status som verdensarvområde, dersom en slik søknad
skulle få lokal politisk oppslutning.
Komiteen viser til
at «Kysten og kystkultur» og «Det arktiske Norge» er plukket ut
som to av fire «spydspisser» i Innovasjon Norges kommunikasjonsstrategi
for markedsføring av Norge som reisemål.
Komiteen viser til at Lofoten,
Nordkapp og Hurtigruten er blant Norges mest kjente reiselivsattraksjoner
og reiselivsprodukter. Cruisenæringen er i sterk vekst langs hele
kysten. Så også i Nord-Norge hvor spesielt Lofoten, Tromsø og Nordkapp
har opplevd sterk vekst i perioden 2006–2010.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at reiselivsnæringen vil kunne utgjøre
en stadig viktigere bidragsyter til verdiskaping, sysselsetting
og bosetting i Nord-Norge. Disse medlemmer har imidlertid
merket seg at statistikk for de siste to tiårene over antall overnattingsdøgn
ved nordnorske hoteller og overnattingssteder viser at utviklingen
i yrkesrelatert etterspørsel har vært vel så viktig for verdiskapingen
i næringen som inntekter fra turisme. For reiselivet i Nord-Norge er
overkapasitet, kort turistsesong og behov for flere helårlige arbeidsplasser
en betydelig utfordring. Disse medlemmer peker på
at her vil petroleumsvirksomhet kunne bidra til økt etterspørsel
over hele året.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket
seg at i Lofoten og Vesterålen er lønnsomheten til det lokale reiselivet
i dag heller lav. Resultatmarginen var i 2008 negativ for de tre regionene
Senja, Harstad og Vesterålen, mens reiselivet i Lofoten hadde en
resultatmargin på 0,3 pst. En kort sommersesong og vanskeligheter
med å forlenge denne sesongen og/eller etablere en vintersesong,
er viktige årsaker til disse tallene.
Komiteen viser til
at regjeringen Bondevik II la frem stortingsmeldingen om havmiljø
– St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav. Meldingen la opp
til en langsiktig og helhetlig politikk for beskyttelse av hav-
og kystmiljøet, og at dette skulle skje gjennom en økosystembasert
og sektorovergripende tilnærming. Denne meldingen la grunnlaget
for arbeidet med den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet og
andre norske havområder. Bondevik II-regjeringens opplegg for helhetlig
forvaltning hadde bærekraftig utvikling som sentral målsetting,
og forvaltningen av økosystemene skulle bygge på føre-var-prinsippet
og skje ut fra respekt for naturens tålegrenser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen Stoltenberg II la fram den første helhetlige forvaltningsplanen
for et norsk havområde i St.meld. nr. 8 (2005–2006) Helhetlig forvaltning av
det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at hensynet til miljøet har alltid vært
en integrert del av norsk petroleumsvirksomhet. Det er utviklet
et omfattende virkemiddelapparat som tar hensyn til miljøet i alle
faser av petroleumsvirksomheten, fra konsesjonsrunder til leting,
utbygging, drift og avslutning. Som et resultat av den kontinuerlig
strenge vektleggingen av miljøet holder norsk petroleumsvirksomhet
svært høy miljøstandard sammenlignet med petroleumsvirksomheten
i andre land.
Komiteen viser til
at det har vært drevet petroleumsvirksomhet i form av seismiske
undersøkelser og leteboring i Barentshavet siden 1980. Deler av
Tromsøflaket (i Troms I) ble åpnet i 1979. I første halvdel av 1980-årene
ble ytterligere områder i sydlige Barentshav åpnet (Bjørnøya Sør,
Troms I nordvest og nordlige del av Finnmark Vest). Barentshavet
Syd ble formelt åpnet for letevirksomhet i 1989 (St.meld. nr. 40
(1988–1989)) basert på en konsekvensutredning for havområdet. Her
ble det også konkludert med at Troms II ikke skulle åpnes.
Komiteen viser til at det i dette
området er tildelt 79 utvinningstillatelser og påbegynt 85 undersøkelses-
og avgrensningsbrønner, hvorav 21 letebrønner er påbegynt i 2005
og senere. Så langt utvinnes det petroleum fra kun ett felt i Barentshavet
(Snøhvit), mens ett felt er i utbyggingsfasen (Goliat).
Komiteen viser til at all petroleumsvirksomhet i
Barentshavet, med unntak av den pågående Snø-hvit-utbyggingen, ble
innstilt i 2001 i påvente av utredning av konsekvenser av helårig
petroleumsvirksomhet i Barentshavet og Lofoten. I St.meld. nr. 38
(2003–2004) ble det besluttet at helårig petroleumsvirksomhet i
området kunne gjenopptas, med unntak av de kystnære områdene i Nordland
VI, og utenfor Troms og Finnmark, og de særlig verdifulle områdene polarfronten,
iskanten, Bjørnøya og Tromsøflaket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, merker seg at regjeringen
vil regulere utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten i forvaltningsplanområdet
på samme måte som petroleumsvirksomhet på øvrige deler av norsk
kontinentalsokkel.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti kan ikke se at det i Meld. St. 10 (2010–2011)
fremkommer vesentlig ny kunnskap eller argumenter som underbygger
regjeringens beslutning om å fjerne de skjerpede utslippskravene
som til nå har vært gjeldende for petroleumsvirksomheten i Barentshavet.
Meldingen bekrefter tvert imot at miljøverdiene i de særlige verdifulle
og sårbare områdene er blitt ytterligere bekreftet og styrket gjennom
ny kunnskap. Det at en ikke har sikker kunnskap om sammenhengene
i økosystemet innebærer, ifølge meldingen, at føre-var-prinsippet
i større eller mindre grad vil måtte komme til anvendelse som retningslinje
ved forvaltningen av området.
Dette medlem mener de skjerpede
utslippskravene til petroleumsvirksomheten i Barentshavet bør opprettholdes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at oljeindustrien har investert i store
summer for å få ned utslippene til sjø. Tiltakene som er gjennomført
har redusert utslippene betydelig. Nullutslippsmålet har bidratt
til økt fokus på substitusjon og utfasing av kjemikalier med miljøfarlige
egenskaper, samt minimering av utslipp som kan føre til miljøskader.
I henhold til St.meld. nr. 26 (2006–2007) Regjeringens miljøpolitikk
og rikets miljøtilstand, anses nullutslippsmålet å være nådd for
tilsatte kjemikalier. Utslippene av miljøfarlige kjemikalier (rød
og svart kategori) etter Klima- og forurensningsdirektoratets (Klif) klassifikasjon
har blitt redusert fra 4 161 tonn til 23 tonn i perioden 1997–2007,
eller med mer enn 99 pst.
Disse medlemmer viser til at
i 2004 utgjorde utslipp fra petroleumsvirksomheten av miljøgifter
på myndighetenes prioritetsliste mindre enn 3 pst. av totale utslipp
til sjø i Norge. Ifølge stortingsmelding nr. 26 (2006–2007) «Regjeringens
miljøpolitikk og rikets miljøtilstand» anses målet om null miljøskadelige
utslipp som nådd for tilsatte kjemikalier.
Disse medlemmer peker på at det
i årene som kommer vil bli produsert mer vann i forbindelse med
petroleumsvirksomheten. Etter hvert som feltene modnes, følger det
mer vann med oljen, og mengden produsert vann øker. Andelen av det produserte
vannet som slippes ut i sjøen etter å ha blitt renset, forventes
imidlertid gradvis å bli redusert til fordel for reinjeksjon. Vannet
som produseres sammen med olje og gass inneholder rester av olje,
andre organiske og uorganiske komponenter og rester av tilsatte
kjemikalier. Det produserte vannet separeres og renses før det enten
injiseres tilbake i reservoaret eller slippes ut i sjøen. Det stilles
strenge krav til rensing av produsert vann. Risikovurderinger må
imidlertid brukes i avveiningen av hvor mye innsats som skal settes
inn i forhold til reinjeksjon av produsert vann. Økt injeksjon av
vann er blant annet resultat av nullutslippskrav for petroleumsvirksomheten
nord for 62. breddegrad.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at injeksjon imidlertid krever betydelig energi, noe som igjen
øker utslipp til luft.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er viktig å sette inn tiltak der det
er mest miljøeffektivt og samtidig gir en fornuftig balanse mellom
kost og nytte og total miljøeffekt.
Disse medlemmer peker på at petroleumsvirksomheten
overvåkes kontinuerlig, og myndighetens ekspertgruppe har konkludert
med at virkningene av utslipp til sjø er begrenset til det umiddelbare
nærområdet fra utslippet. Ingen dokumentasjon tilsier at disse driftsutslippene
har medført uopprettelige skader på havmiljøet.
Disse medlemmer har merket seg
at Klima- og forurensningsdirektoratets ekspertgruppe for miljøovervåkning
har konkludert med:
Det er ikke påvist
effekter på bunnfauna i områder kun tilført vannbasert boreavfall.
Utslipp av produsert vann har ikke gitt
effekter på fisk, heller ikke akkumulering.
Risiko for effekter på plankton er lav,
men metoder for å overvåke dette er utilstrekkelig.
Effekter av utslipp av boreavfall på bunnområdene
er godt kjent og i stor grad resultat av tidligere utslipp.
Effekter av dagens boreutslipp er geografisk svært
begrenset, og kan neppe skilles fra effekt av selve installasjonene.
Disse medlemmer har
videre merket seg at Det norske Veritas i en studie fra 2006 av
eksisterende forskning på dette feltet har konkludert med at vannsøyleovervåking
og annen forskning på effekter av utslipp til sjø på fisk og fiskebestander
har slått fast at det så langt ikke er påvist direkte effekter av
utslipp av produsert vann fra petroleumsvirksomhet på fiskebestander.
Det finnes imidlertid noen få tegn til eksponering på individnivå.
Disse medlemmer viser til at
det er seismisk aktivitet som i hovedsak har gitt de største konfliktene
mellom fiskeri- og petroleumsnæringen. Disse medlemmer understreker
betydningen av det arbeidet som er gjort mellom Fiskeridirektoratet
og Oljedirektoratet for å redusere konfliktnivået, noe som blant
annet har medført endringer i regelverket som regulerer seismiske undersøkelser,
samt iverksettelse av kompetanseheving av fiskerikyndige.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til nye forskningsresultater som er kommet
fram etter samarbeid mellom norske og svenske forskere og publisert
i det anerkjente tidsskriftet PLoS ONE med tittelen «Biomarkers in
natural fish populations indicate adverse biological effects of
offshore oil production», av Lennart Balk et al. Studien, som ble
publisert i 2011, viser at fisk i nærheten av oljeinstallasjoner
i Nordsjøen får i seg oljekomponenter som fører til negativ påvirkning
på leveren. Det er målt reduksjon i forholdet mellom omega-3 og omega-6
fettsyrer i fiskefilet og -lever. Ifølge Havforskningsinstituttet
er dette en indikasjon på at fisken som lever i områder med høyt
utslipp av produsert vann, har dårligere helsestatus – enten direkte
på grunn av utslippene eller på grunn av endringer i fødesammensetningen.
Effektene er funnet i hyse på Tampen, som er det området i Nordsjøen
med høyest tetthet av oljeinstallasjoner og det høyeste utslippet
av produsert vann og kjemikalier. Området omfatter blant annet Statfjord-
og Gullfaks-feltet. Det er blitt tatt prøver av torsk, sei og hyse.
Effektene er først og fremst funnet i hyse og i mindre grad i torsk.
I en artikkel på Havforskningsinstituttets nettsider uttaler leder
av forskningsprogrammet olje-fisk Erik Olsen at:
«Resultatene viser at den pågående petroleumsvirksomheten
har negative effekter på fiskearter i våre økosystemer, og tilsier
at vi i den grad det er mulig bør unngå alle former for utslipp
av kjemikalier og produsert vann.»
Dette medlem viser videre til
at regjeringen Bondevik II i St.meld. nr. 38 (2003–2004) satte som
forutsetning for helårig petroleumsvirksomhet i Barentshavet og
havområdene utenfor Lofoten at det ikke skulle være utslipp til
sjø av produsert vann, borekaks eller boreslam ved normal drift.
Med normal drift menes all planlagt virksomhet, inkludert letevirksomhet;
«alt unntatt utilsiktede utslipp». Denne forutsetningen kom som
et tillegg til den generelle nullutslippsmålsettingen for hele kontinentalsokkelen; null
utslipp til sjø av mulig miljøfarlige stoffer (jamfør St.meld. nr.
58 (1996–1997) og presiseringer i St.meld. nr. 12 (2001–2002)).
Den generelle nullutslippsmålsetningen er definert i St.meld. nr.
25 (2002–2003).
Dette medlem viser til at St.meld.
nr. 38 (2003–2004) i tillegg stilte følgende krav for virksomhet
i Lofoten-Barentshavet:
For virksomheten
skal det legges til grunn injeksjon, evt. annen teknologi, som hindrer
utslipp av produsert vann.
Maksimum 5 pst. av det produserte vannet
kan ved driftsavvik slippes ut under forutsetning av at det renses
før det slippes ut. Eksakte rensekrav vil stilles av konsesjonsmyndighetene
for konkret virksomhet.
Borekaks og boreslam reinjiseres eller
tas til land for deponering.
Borekaks og boreslam fra boring av topphullet vil
normalt kunne slippes ut. Forutsetningen er at utslippet ikke inneholder
komponenter med uakseptable miljøegenskaper, dvs. miljøfarlige stoffer
eller andre stoffer som kan skade miljøet. Dette gjelder kun i områder
hvor potensialet for skade på sårbare miljøkomponenter vurderes som
lavt. Som grunnlag for slike vurderinger skal det foreligge grundige
kartlegginger av sårbare miljøkomponenter (gytefelt, korallrev og annen
sårbar bunnfauna). Slike utslipp vil være gjenstand for søknad og
tillatelse fra konsesjonsmyndighetene.
Petroleumsvirksomhet i området skal ikke
føre til skade på sårbar flora og fauna. Det er således et krav
at områder som kan påvirkes, skal kartlegges før aktivitet igangsettes.
Det skal ikke være utslipp til sjø fra
brønntesting.
Det er et krav at effekten av beredskapen
mot akutt forurensning skal være minst like god som på andre deler
av kontinentalsokkelen.
Dette medlem viser til at utslippskravene
for Barentshavet i St.meld. nr. 38 (2003–2004) representerte en
vesentlig skjerping i forhold til de kravene som gjelder ellers
på kontinentalsokkelen. Dersom en rettighetshaver ikke kunne demonstrere
at virksomheten ville møte forutsetningen om at det ikke skal være
utslipp til sjø, ville det ikke være aktuelt med helårig petroleumsvirksomhet
på det aktuelle feltet innenfor området Lofoten – Barentshavet.
Dette medlem viser til at denne
føre-var-tilnærmingen blant annet ble begrunnet med at havområdet
er relativt rent og lite påvirket av menneskelig aktivitet, forekomst
av sårbar natur og usikkerhet omkring langtidsvirkninger av utslipp,
manglende renseteknologi for å fjerne miljøgifter og radioaktive
stoffer fra produsert vann, samt vurdering om at det var geologisk mulig
med injeksjon av produsert vann, borekaks og borevæske.
Dette medlem viser til at de
skjerpede utslippskravene for petroleumsvirksomheten i Barentshavet
så langt har hatt bred oppslutning i Stortinget. Dette medlem viser
blant annet til følgende merknader fra Stortingets behandling av
forvaltningsplanen for Barentshavet i 2006, jf. Innst. S. nr. 225
(2005–2006):
«Komiteen mener petroleumsvirksomheten i Barentshavet
må følge verdens høyeste miljø- og sikkerhetsstandarder. Komiteen
vil peike på at Noreg kan sette den beste internasjonale miljøstandard
i området frå Lofoten til Barentshavet, mellom anna med kravet til
'nullutslipp' for heile området i tida framover. Komiteen mener
teknologien må forbedres slik at nullutslipp er mulig, og miljøkonsekvensene
ved utslipp bør kartlegges. Føre-var-prinsippet må legges til grunn
når det gjelder miljøbelastningen i området. Det eksisterende nullutslippsregimet
for havområdet utenfor Lofoten og Barentshavet må så langt det er
mulig også gjelde landanlegg.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, understreker at man ved petroleumsvirksomhet
ikke må starte produksjonen før miljøaspektet er ivaretatt. Petroleumsvirksomheten
må drives etter nullutslippsprinsippet for alt av miljøgifter.
Komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre […] understreker at en
utvidelse av petroleumsvirksomheten til farvann lenger nord medfører
at det er enda viktigere å fokusere på miljø og sikkerhet. Barentshavet
og havområdene utenfor Lofoten er noen av verdens viktigste gyteområder
for fisk. Dette krever at vi setter særlig strenge krav til petroleumsvirksomheten
i disse områdene. Disse medlemmer viser til at Stortinget har stilt
krav om null utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten i Barentshavet,
og slutter seg til dette, både når det gjelder Barentshavet og når
det gjelder havområdene utenfor Lofoten.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at høy miljøverdi i de særlige verdifulle
og sårbare områdene I Barentshavet–Lofoten er blitt ytterligere
bekreftet og styrket gjennom ny kunnskap som er innhentet siden 2006.
Dette omfatter områdene utenfor Lofoten, Vesterålen, kysten av Troms,
Eggakanten og 50 km kystbelte utenfor Finnmark. Flertallet viser
til at det ikke er kommet frem ny kunnskap som tilsier at man bør
endre status for de områdene som ble identifisert som særlig verdifulle og
sårbare i 2006.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, merker seg at i
et belte på 35 km fra grunnlinjen langs kysten fra Troms II til
grensen mot Russland, vil det ikke bli igangsatt petroleumsvirksomhet
i denne stortingsperioden.
Dette flertallet merker seg videre
at i området mellom 35 km og 65 km fra grunnlinjen vil det ikke
være tillatt med leteboring i oljeførende lag i perioden 1. mars–31. august.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er forundret over at regjeringen uten faglig
begrunnelse innskrenker beltet i kystsonen langs Troms og Finnmark,
hvor det ikke skal tillates igangsatt ny petroleumsvirksomhet fra
50 til 35 km.
Komiteen merker seg
at regjeringen i meldingen varsler at TFO-ordningen skal evalueres
i petroleumsmeldingen, som skal legges frem våren 2011.
Komiteen viser til at Barentshavet,
sammen med områdene på dypt vann i Norskehavet og områdene utenfor
Lofoten og Vesterålen, vurderes som de områdene der det er størst
sannsynlighet for å gjøre nye, store funn i fremtiden.
Komiteen viser til at Oljedirektoratet
i 2006 ble gitt i oppdrag å kartlegge geologien i Nordland VII og
Troms II for å styrke kunnskapen om mulige petroleumsressurser i
områdene. Komiteen har merket seg at Oljedirektoratet
basert på dagens kunnskap om de kartlagte prospekter i Nordland
VI, Nordland VII og Troms II har anslått at:
Det forventes å finne
202 millioner Sm3 oljeekvivalenter (med et usikkerhetspenn fra 76 til
371 millioner Sm3 oljeekvivalenter) i det utredete området,
Nordland VI fremstår som det mest prospektive området
med hensyn til olje- og gassressurser,
Nordland VII og Troms II har et samlet
forventet ressursestimat på høyde med det som forventes i Nordland
VI,
det er størst sannsynlighet for å finne
olje i Nordland VI og VII. Troms II har størst sannsynlighet for
gass.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at Oljedirektoratets rapport bekrefter
at en her snakker om noen av de mest attraktive leteområdene på
norsk sokkel i dag. Ressursene er så store at de kan gi grunnlag
for feltutbygginger av en størrelse en ikke har sett i Norge på
mange år, og industriprosjekter i verdensklasse.
Disse medlemmer viser til at
på bakgrunn av det oppdaterte ressursbildet har Oljedirektoratet foretatt
en økonomisk verdisetting av de potensielle petroleumsressursene.
Beregningene er basert på en rekke tekniske og økonomiske forutsetninger.
Disse omfatter blant annet tidspunkt for åpning av områdene for petroleumsvirksomhet,
leteaktivitet og utbyggingsløsninger. Slike forutsetninger er nødvendige
for å gjøre økonomiske vurderinger.
Disse medlemmer har merket seg
at – basert på en statistisk modell – er forventet brutto salgsverdi
for olje og gass beregnet til om lag 600 mrd. kroner. Samlet forventet
lønnsomhet uten diskontering er beregnet til om lag 480 mrd. kroner.
Med en diskonteringsrente på fire prosent er forventet lønnsomhet
beregnet til 105 mrd. kroner. Det er lagt til grunn en oljepris
på vel 80 dollar pr. fat på kort sikt, stigende mot 97 dollar pr. fat
i 2030. Dette er lavere enn IEAs prisforventninger. Disse
medlemmer peker på at Oljedirektoratets anslag om forventet
lønnsomhet derfor er ganske nøktern. Som grunnlag for verdisettingen
ligger at havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja åpnes
for petroleumsvirksomhet i 2014.
Komiteen viser til
at det parallelt med den geologiske kartleggingen har blitt gjort
nye analyser av miljøkonsekvenser og risiko ved akutte oljeutslipp
i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. De mest sentrale
miljøverdiene med hensyn til sårbarhet for olje er sjøfugl, sjøpattedyr,
strandsone og rekrutteringsstadiene hos fisk. Komiteen viser
til at sannsynligheten for store utslippshendelser fra oljevirksomhet eller
skipstrafikk anses som lav, men at konsekvensene ved et stort oljeutslipp
vil være betydelig i form av landpåslag, tilgrising av strand- og
kystområder, reduksjon av sårbare sjøfuglbestander og reduserte
årsklasser av fisk.
Komiteen viser til at utviklingen
i det nordnorske arbeidsmarkedet er svakere, og Nord-Norge har en
noe lavere yrkesdeltaking enn andre deler av landet. Arbeidsledigheten
i landsdelen ligger om lag på landsgjennomsnittet. Utdanningsnivået
i landsdelen er lavt, med unntak av Tromsøregionen. Offentlig sektor
står for en stor andel av sysselsettingen i Nord-Norge, om lag 39 prosent,
mot en andel på om lag 29 prosent i hele landet. Varehandel og annen
privat tjenesteyting sysselsetter nær 28 prosent, mens landsgjennomsnittet
er om lag 38 prosent. Fiskerisektorens andel av sysselsettingen
er 4,7 prosent. Andelen for hele landet er om lag 1 prosent. I noen
øysamfunn utgjør fiskerisektoren mer enn 40 prosent av sysselsettingen.
Reiseliv er relativt viktig og sysselsetter om lag 8 prosent av
de sysselsatte, noe som er marginalt høyere enn landsgjennomsnittet.
Den direkte sysselsettingen i olje og gass er under én prosent av
alle sysselsatte i Nord-Norge, mot et landsgjennomsnitt på om lag
2,5 prosent.
Komiteen viser til at økt olje-
og gassvirksomhet i forvaltningsområdet vil gi muligheter for økt
verdiskaping og flere arbeidsplasser i Nord-Norge. Komiteen viser
til at Asplan Viak, i samarbeid med Nordlandsforskning, har beregnet
mulige ringvirkninger på land av petroleumsvirksomhet i havområdene
som vurderes i forvaltningsplanen. Studien tar utgangspunkt i Oljedirektoratets
Fremtidsbilde 2009. Asplan Viak beregner at utbygging av felt i
tråd med fremtidsbildet kan gi økt sysselsetting i Nord-Norge på
mellom 4 000 og 6 000 sysselsatte fra 2016 og frem til 2043. Før
2016 vil det være en gradvis opptrapping, mens det etter 2043 vil
skje en gradvis nedtrapping. Ifølge beregningene vil det bli størst
aktivitet i den nordlige regionen. Dette skyldes i all hovedsak
at det i fremtidsbildet antas å være større ressurser utenfor denne
regionen. Sysselsettingseffekten avhenger av omfang og ilandføring.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker på
at de naturbaserte næringene, fiskeri og havbruk og reiseliv, i
Lofoten, Vesterålen, Senja og Harstad sysselsetter i dag forholdsvis
få innbyggere direkte og har lav lønnsomhet, selv om næringene også
har indirekte sysselsettingseffekter som er viktige for den lokale
og regionale verdiskapingen. Det er derfor behov for ny etablering
av næringer som både gir god lønnsomhet og økt sysselsetting, samt
betydelige ringvirkninger, slik petroleumsnæringen kan gi.
Disse medlemmer viser til at
Statoil i oktober 2010 presenterte sine industriskisser for en petroleumsutbygging
utenfor Lofoten og Vesterålen. Industriskissene bygger på Oljedirektoratets
anslag, som viser flere store strukturer. Flere utbyggingsløsninger
kan være aktuelle ved en eventuell utbygging utenfor Lofoten og
Vesterålen. Utbyggingsmodellen er basert på funn som muliggjør ilandføring.
Mindre funn kan føre til rene offshoreløsninger. Både offshoreløsninger
og ilandføringsalternativer er utredet.
Disse medlemmer viser til at
Statoil presenterer følgende industriskisser, gitt at man finner Oljedirektoratets
antatte olje- og gassressurser:
Disse medlemmer viser til at
Statoil forventer at å bygge ut petroleumsressursene i Nordland
VI og VII med landanlegg vil kunne skape over 2 000 arbeidsplasser
i regionen. Det tilsvarer halvparten av alle varige ringvirkninger.
Med to landanlegg vil det kunne gi om lag 170 mill. kroner i eiendomsskatt
for kommunene i regionen. Årlige driftsleveranser til anleggene
vil kunne beløpe seg til 1,6 til 1,9 mrd. kroner.
Disse medlemmer har merket seg
at tallene bygger på en rapport analyseselskapet Analyse Kaupang
hadde utarbeidet for Statoil på bakgrunn av de tre ulike scenariene
Statoil presenterer for utbyggingsløsninger. Analysen viser at petroleumsvirksomhet
i Nordland VI og VII vil gi store lokale og regionale ringvirkninger.
Disse medlemmer har merket seg
at Statoil sier at de er forberedt på å møte strenge miljøkrav til
operasjoner i Nordland VI og VII. Som en del av arbeidet med industriskissene
er det derfor også sett på mulighetene for å etablere en egen miljøbase
i Lofoten eller Vesterålen. Statoil viser til at deres Miljøbase
LoVe vil kunne bli en grønn base for forsyning, vedlikehold, miljøovervåking,
havovervåking og oljevernberedskap.
Disse medlemmer har videre merket
seg at Statoil mener at å ruste opp næringslivet i nord til å være
med på den industrielle utviklingen en åpning av nye områder vil
gi, er viktig. Statoil varsler derfor at de over en femårsperiode
vil bruke rundt 120 millioner kroner på å utvikle nye leverandører,
støtte realfag og utvikle lærlinger i de tre nordligste fylkene.
Disse medlemmer har dessuten
merket seg at Econ Pöyry har presentert prognoser som viser at investeringsnivået
ved en utbygging av petroleumsressursene utenfor Lofoten–Vesterålen kan
komme opp i totalt 300 mrd. kroner over en 20–30-årsperiode fra
2020 og utover. Dette kommer i en periode der investeringene på
norsk sokkel for øvrig går kraftig ned. Econ Pöyry legger her til
grunn et middelnivå på ressurstilgangen i området på 2 mrd. fat
oljeekvivalenter. Dette er noe over Oljedirektoratets ressursanslag på
1,27 mrd. fat oljeekvivalenter. Econ Pöyry peker på at åpning av
Lofoten og Vesterålen for petroleumsvirksomhet kan bidra til at
den norske oljealderen varer lenger og får en mykere landing.
Disse medlemmer viser til at
Econ Pöyry opererer med en årlig sysselsettingseffekt som følge
av petroleumsaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen på om lag 8 000
arbeidsplasser i året i første del av perioden og om lag 3 000 arbeidsplasser
i siste del. Econ Pöry har beregnet at uten åpning av Lofoten og
Vesterålen vil det årlige fallet i investeringer på norsk sokkel
være på rundt 40 mrd. kroner etter 2020. Ved åpning av Lofoten og
Vesterålen vil fallet reduseres til om lag 12 mrd. kroner i året.
Econ Pöyry konkluderer med at åpning av Lofoten og Vesterålen vil bidra
til å dempe de negative konsekvensene av redusert aktivitet på norsk
sokkel for øvrig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, er tilfreds med regjeringens beslutning om
ikke å gjennomføre konsekvensutredning etter petroleumsloven i Nordland
VII og Troms II og i uåpnede deler av Nordland IV, V og VI i denne
stortingsperio-den.
Flertallet viser til at regjeringen
Bondevik II den 15. desember 2003 besluttet at det ikke skulle åpnes
for videre petroleumsvirksomhet i Nordland VI. Områdets spesielle
karakter som gyteområde for viktige fiskeslag og områdets betydning
som fangstområde ble tillagt betydelig vekt. Flertallet er
tilfreds med at det fortsatt ikke vil være petroleumsvirksomhet
i de åpnede deler av Nordland VI, og at det ikke vil bli utlyst
nye blokker i området denne stortingsperioden.
Flertallet viser til at regjeringen
Stoltenberg II i forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten i 2006
besluttet at det ikke skulle igangsettes petroleumsvirksomhet i
Nordland VI.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at petro-leumsnæringen har identifisert
Nordland VI og Nordland VII som de mest lovende arealene, hvor sannsynligheten
for å gjøre store funn er størst, og som i dag ikke er åpnet for
petroleumsvirksomhet. Disse medlemmer viser til at områdene
har kjent geologi, og det finnes sammenlignbare områder lenger sør
på Haltenbanken. Reservoartrykk og temperatur synes uproblematiske.
Disse medlemmer mener at flere
av de arealer- som i dag ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet,
må åpnes. Disse medlemmer mener at det er mest logisk
å åpne Nordland VI og VII, samt Troms II, først. De tilgjengelige data
om Nordland VI og VII, samt Troms II, har gitt industrien og Oljedirektoratet
tro på et betydelig letepotensial i dette området. Næringen og myndighetene
bør engasjere seg i en diskusjon om hvordan man kan gjennomføre
virksomheten på en måte som mest mulig begrenser de mulige negative
virkningene på miljøet og på andre næringer. Myndighetene må raskt
fastsette mål og standarder for de miljømessige utfordringene i
områdene. Det vil gi industrien mulighet til å utvikle tilpasset
teknologi på et tidlig tidspunkt, og til å demonstrere at virksomheten
kan utføres på en ansvarlig måte.
Disse medlemmer vil påpeke betydningen
av å samordne seismikkskyting i de mest konfliktfylte arealene,
særlig i områder med smal sokkel, slik at seismikkskyting kan begrenses
til et minimum i tid.
Disse medlemmer peker på at når
lete- og produksjonsvirksomheten beveger seg inn i de arktiske regioner,
vil de tekniske utfordringene med å oppnå god miljømessig utvikling
og virksomhet i havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen kunne
gi verdifulle erfaringer. Dette grunnlaget kan gi den norske teknologiklyngen internasjonale
muligheter. Ved tidlig å fokusere på utfordringer i områder som
Nordland VI og VII, samt Troms II og det sørvestlige Barentshav,
vil Norge kunne plassere seg i teten av en slik teknologiutvikling.
Disse medlemmer peker på at for
leverandørindustrien vil en åpning for petroleumsutvinning utenfor
Lofoten og Vesterålen i løpet av de nærmeste årene være viktig på
grunn av antatt nedgang i annen aktivitet på norsk sokkel i perioden
2015–2020. Aktivitet i disse prospektive områdene kan være avgjørende
for en videreutvikling av denne industrien i Nord-Norge og viktig
for å unngå en rask forvitring av bransjen totalt sett. Andre deler
av sokkelen i nord ligger lenger frem i tid, er mer usikre med hensyn
til funn og enda mer krevende for å få til lønnsomhet og dermed
utbygging.
Disse medlemmer mener derfor
at det må åpnes for konsekvensutredning av Nordland VII, Troms II
og de uåpnede deler av Nordland IV, V og VI. Konsekvensutredningen
vil avdekke behov for kunnskap om området som må på plass før områdene
kan åpnes for petroleumsvirksomhet. Disse medlemmer mener
at konsekvensutredningen skal gi svar på hvilke krav som skal stilles
til petroleumsvirksomhet i dette området, og på hva som bør gjøres
for å styrke beredskapen og fremme positive ringvirkninger. Når
det gjelder om disse områdene skal åpnes for petroleumsvirksomhet,
mener disse medlemmer at de må åpnes.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen iverksette konsekvensutredning
av helårlig petroleumsvirksomhet for områdene Nordland VII, Troms
II og de uåpnede deler av Nordland IV, V og VI.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det er viktig at
det skapes lokale og regionale ringvirkninger når nye områder åpnes for
petroleumsvirksomhet. Disse medlemmer mener at staten
bør bidra økonomisk til oppbygging av kompetanse og leverandørutvikling i
Nord-Norge. Det er etter disse medlemmers mening
viktig å bygge opp kompetanse lokalt og styrke det lokale og regionale
næringslivet, slik at det kan delta i konkurransen om oppdrag i forbindelse
med petroleumsvirksomheten.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre foreslo ved behandlingen av statsbudsjettet for 2011
som en start å bevilge 200 mill. kroner til dette formålet.
Disse medlemmer vil understreke
at lokalsamfunnene må sikres gevinst dersom det åpnes for petroleumsaktivitet
utenfor Lofoten og Vesterålen, uavhengig av hvilken utbyggingsløsning
som blir valgt. Disse medlemmer mener derfor at det
bør settes av midler for å styrke det lokale næringslivet slik at
det blir i stand til å konkurrere om oppdrag knyttet til petroleumsvirksomheten
dersom det blir åpnet for slik aktivitet i området.
Disse medlemmer viser til at
Høyre har foreslått at det bør etableres et næringsfond i størrelsesorden
5 mrd. kroner for de lokalsamfunn som blir berørt i Lofoten og Vesterålen, dersom
det åpnes for petroleumsvirksomhet i dette området. Et slikt fond
bør benyttes blant annet til å finansiere etablering av forskningsinstitusjoner
som gir kompetansetunge arbeidsplasser og penger lokalt. Det trengs
flere møteplasser mellom petroleumsvirksomhet og lokalsamfunn som
sikrer utvikling av lokal kompetanse knyttet til petroleumsaktiviteten.
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen vil igangsette en konsekvensutredning etter petroleumsloven
med sikte på tildeling av utvinningstillatelser i det tidligere
omstridte området vest for avgrensningslinjen i Barentshavet syd.
Komiteen imøteser at regjeringen
vil igangsette en konsekvensutredning etter petroleumsloven med
sikte på tildeling av utvinningstillatelser i det tidligere omstridte
området vest for avgrensningslinjen i Barentshavet syd (sør for
74°30' N). Forutsatt at konsekvensutredningen gir grunnlag for det,
vil regjeringen legge frem en stortingsmelding som anbefaler åpning
av disse områdene for petroleumsvirksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det i april 2010 ble oppnådd enighet
mellom norske og russiske myndigheter om en avtale om den maritime
avgrensningen mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet.
Dette mener disse medlemmer var svært viktig. Avtalen
kan gi anledning til å åpne for petroleumsaktiviteter på begge sider
av grensen i avtaleområdet. Denne avklaringen i delelinjespørsmålet
vil derfor kunne gi nye muligheter for norsk petroleumsnæring.
Disse medlemmer viser til at
selv om eventuelle petroleumsressurser som måtte befinne seg i området,
ikke har vært et tema under de norsk-russiske grenselinjeforhandlingene,
inneholder avtalen detaljerte regler og prosedyrer for å sikre en
effektiv og ansvarlig forvaltning av petroleumsressurser i tilfeller
der en enkelt olje- eller gassforekomst skulle vise seg å strekke
seg utover avgrensingslinjen – via såkalte unitiseringsbestemmelser.
Disse bestemmelsene er utformet etter mønster av tilsvarende bestemmelser
i andre avtaler. I avtalen fremkommer det eksplisitt at ingen av
partene kan starte utnyttelse av et grenseoverskridende petroleumsfelt
uten etter avtale med den annen part. I avtalens fortale understrekes
betydningen av en effektiv og ansvarlig forvaltning av petroleumsressursene,
og som følge av avtalen vil regionen kunne få adskillig større oppmerksomhet som
et potensielt rikt petroleumsområde. Det er derfor grunn til å forvente
at internasjonal olje- og gassindustri, i tillegg til leverandørindustri, nå
vil rette søkelyset på begge sider av grensen i regionen.
Det er etter disse medlemmers mening
ønskelig, slik overenskomstens fortale beskriver, med en balansert
og harmonisert utvikling i avtaleområdet, som ivaretar de strenge
miljøkrav som nødvendigvis må stilles i Barentshavet, og som ikke
minst ivaretar fiskerinæringens interesser i ett av verdens viktigste
og største oppvekstområder for fisk. Disse medlemmer ser store
fordeler med et utvidet norsk-russisk petroleumssamarbeid i regionen,
noe avtalen nå åpner muligheten for, selv om det er opp til hver
av partenes myndigheter å bestemme hvorvidt deres respektive områder
skal åpnes for petroleumsaktiviteter.
Disse medlemmer mener at det
bør utvikles en helhetlig strategi for forvaltningen av det aktuelle
området i Barentshavet. Forskning og utvikling og kartlegging av
petroleumsressursene i det aktuelle området bør komme i gang så
raskt som mulig. Det er derfor viktig å komme raskt i gang med seismikk
i området, for å kunne få en formening om eventuelle olje og gassressurser, og
størrelsen på disse. Ikke minst er det viktig tidlig å sette miljømessige
og teknologiske standarder for området.
Disse medlemmer peker på at selv
om overenskomsten vil gi nye muligheter i forholdet mellom Norge
og Russland, vil den også kunne føre til at nye utfordringer oppstår.
Dette innebærer at det er enda viktigere for Norge å definere sine
prioriteringer i regionen, styrke relasjonene med aktuelle russiske
myndigheter, samt legge til rette for bedre mobilitet og folkelig samarbeid
på tvers av grensene.
Disse medlemmer peker videre
på at olje- og gassfelt i området kan være grenseoverskridende.
Det er derfor viktig å utvikle et godt forhold til russiske selskaper,
på linje med det man har med britiske selskaper i Nordsjøen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Prop. 102 L (2010–2011) Endringer i
petroleumsloven, som ble fremmet av regjeringen 15. april 2011,
og som har blitt behandlet parallelt med denne meldingen. Dette medlem viser
til at regjeringen i proposisjonen fremmer forslag om endringer
i paragraf 10-2 i petroleumsloven, som innebærer en klar svekkelse
av de lovmessig forankrede krav til rettighetshaveres organisasjon
og ledelse av petroleumsvirksomhet på norsk sokkel samt krav til
lokalisering av baser m.v.
Dette medlem er forundret over
at regjeringen velger å fremme et slikt forslag parallelt med behandlingen
av forvaltningsplanen for Barentshavet, og uten at forslaget har
vært ute på alminnelig høring.
Dette medlem viser til den optimismen
som nå er i ferd med å bygge seg opp i Nord-Norge i forbindelse
med den vellykkede leteboringen på Skrugard og den varslede konsekvensutredningen
og mulige åpningen av det tidligere omstridte området i Barentshavet. Dette
medlem frykter at den foreslåtte endringen av petroleumsloven
§ 10-2, med svekkede krav til organisasjon, ledelse og lokalisering
av baser, kan medføre mindre lokale og regionale ringvirkninger
av fremtidig økt petroleumsaktivitet i Nord-Norge. Dette
medlem deler ikke regjeringens oppfatning av at de foreslåtte
endringer kun innebærer en tilpasning, slik at lovens ordlyd bedre
reflekterer gjeldende praksis.
Dette medlem mener det er viktig
at både politiske miljøer, næringsmiljøer og kunnskapsmiljøer i
nord blir hørt når forutsetninger og beslutninger for olje- og gassutvinning i
nord blir tatt. Dette medlem vil understreke at lokalsamfunnene
i nord krever ringvirkninger på land av en voksende olje- og gassvirksomhet i
landsdelen. Det er derfor avgjørende at myndighetene stiller tydelige
konsesjonsvilkår allerede ved tildeling av letetillatelser.
Dette medlem mener regjeringens
forslag om å innskrenke beltet i kystsonen langs Troms og Finnmark,
hvor det ikke skal tillates igangsatt ny petro-leumsvirksomhet fra
50 til 35 km, må føre til krav om økt oljevernberedskap. Det må
stilles langt sterkere myndighetskrav til koordinering og samarbeid
mellom de ulike aktørene, særlig til bransjen selv. Det må stilles
krav til bransjen om at det initieres både forsk-ning og teknologiutvikling
på kystnær beredskap. Dette medlem mener det må utvikles
et helt nytt konsept for kystnær beredskap, som blir en kystens
infrastruktur mot oljeforurensning.
Dette medlem er skeptisk til
at regjeringen som en del av kompromisset om Lofoten og Vesterålen,
har valgt å utvide TFO-området til å innbefatte alle blokkene i
åpent areal i Nordland I, III, IV og V.
Dette medlem viser til at Norges
Fiskarlag på høring i komiteen 11. april 2011, understreket at disse
områdene er like viktige som de mer omstridte områdene utenfor Lofoten
og Vesterålen. Dette medlem viser til at de utlyste
blokkene i Nordland V ligger rett i innløpet til Vestfjorden, og
at et oljeutslipp av en viss størrelse her vil kunne få betydelig
større miljøkonsekvenser enn et tilsvarende utslipp i Nordland VII
eller Troms II.
Dette medlem viser til at daværende
olje- og energiminister Åslaug Haga varslet en evaluering av TFO-ordningen
i 2007, en evaluering som nå er varslet i forbindelse med oljemeldingen. Dette
medlem er skeptisk til at regjeringen nok en gang foretar
en betydelig utvidelse av TFO-området før den varslede evaluering
er gjennomført og fremlagt for Stortinget.
Komiteen viser til
at det har blitt gjort nye analyser av miljøkonsekvenser og risiko
ved akutte oljeutslipp i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen
og Senja. De mest sentrale miljøverdiene med hensyn til sårbarhet
for olje er sjøfugl, sjøpattedyr, strandsone og rekrutteringsstadiene
hos fisk.
Komiteen viser til at det er
utarbeidet ni utslippsscenarioer som ligger til grunn for modelleringer
av oljens drift og spredning, samt analyser av miljørisiko knyttet
til akutte utslipp for utvalgte utslippspunkter i havområdene. Resultatene
viser generelt at økende varighet av et eventuelt akutt utslipp
gir økende utstrekning av influensområdet. Utslippets lokalisering
i forhold til land og kyststrømmene har også stor betydning for
oljens drift og spredning og påvirker strandingssannsynligheten.
Modelleringene for mange av scenarioene viser generelt høy sannsynlighet
for stranding av olje (70–100 prosent for de alvorligste scenarioene).
Ved utslipp fra de kystnære punktene som er modellert i Nordland
V, Nordland VI og Nordland VII, er det generelt stor sannsynlighet
for at oljen vil strande langs kysten.
Komiteen viser til at dersom
utslippet er langvarig, er det sannsynlig at store oljemengder vil ramme
kystområdene. For et representativt utslipp på 4 500 tonn/døgn i
2 døgn viser alle utslippsscenariene meget korte drivtider til land. Fra
1,5 døgn til 0,3 døgn på det korteste, og 6,3 døgn for et utslippspunkt
med større avstand til land. Hvor store konsekvensene av et gitt oljeutslipp
vil bli for miljøet, avhenger av utslippets størrelse, varighet,
eksponeringstiden, utslippspunktets lokalisering i tid og rom, potensial
til å eksponere sårbare miljøverdier og kystsonen, samt oljetype.
Komiteen viser til at kompetansen
og næringsutviklingen innenfor beredskap i Nord-Norge er blant de
fremste i verden. Komiteen mener mye ligger til rette
for at Nord Norge kan ta en sentral posisjon nasjonalt og internasjonalt
innenfor oljevernberedskap.
Komiteen viser til at kystlinjen
og kystnaturen i Nordland, og særlig på Helgeland, er svært komplisert.
Nordland har 34 pst. av Norges territorialfarvann, og store områder
som er grunnere enn 20 meter. Nordlandskysten har en smal og grunn
sokkel med mye skjærgård, som krever en annen type beredskap enn
eksempelvis kysten i Finnmark.
Komiteen peker på opprettelsen
av forum for samordning i oljevernberedskapen og beslutningen om
å opprette et nasjonalt kompetansesenter for oljevernberedskap i
Finnmark, og understreker viktigheten av at kompetansen om oljevernberedskap
knyttet til de særlige utfordringene utenfor kysten fra Lofoten
til grensen mot Russland vektlegges, og tas inn i dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Arena Beredskap,
en industriell klynge innenfor oljevernutstyr og beredskap som koordineres
av Kunnskapsparken Bodø. Per i dag er 21 bedrifter partnere i klyngen
som strekker seg fra Sør-Trøndelag til Finnmark. Disse medlemmer mener
det vil være naturlig å bygge videre på arbeidet som er gjort i
Arena Beredskap, for å bidra til å sikre en sterk næringsklynge
innenfor oljevernberedskap.
Disse medlemmer viser til Nordland
fylkeskommunes arbeid med å etablere et nasjonalt senter for oljevernberedskap
i Vesterålen. Målet med et slikt senter i regionen er å få etablert
et nasjonalt knutepunkt innen oljevern. Senteret er ment bygd opp
rundt de regionale ressursene som er knyttet til Arena Beredskap.
Dette nettverket som blant andre NorLense, Nord-Norsk Beredskapssenter
og andre er tilknyttet, har et stort potensial for teknologi- og
kompetanseutvikling innen oljevern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener dette vil være naturlig i forbindelse med
åpning av områdene ved Lofoten og Vesterålen for petroleumsaktivitet.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Nordland fylkestings anmodning om at
oppbygging av oljevernberedskapen sees i sammenheng med nordområdesatsingen
og fremtidig økt aktivitet i disse havområdene. Dette medlem er
positiv til tanken om opprettelse av et nasjonalt senter for oljevern
i Vesterålen, og mener regjeringen bør bidra med nødvendig bistand
i arbeidet.
Dette medlem viser til at det
finnes få næringsklynger innenfor oljevernberedskap i Norge. Samtidig
er kompetansen og næringsutviklingen innenfor beredskap i Nord-Norge
blant de fremste i verden. Dette medlem mener mye
ligger til rette for at Nord-Norge kan ta en sentral posisjon nasjonalt
og internasjonalt innenfor oljevernberedskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at antall akutte utslipp på norsk
sokkel de siste årene har vist jevn nedgang. Utslippene skyldes
nå i større grad enkelthendelser enn jevnlige utslipp. Antall utslipp
med volum større enn 50 liter lå på rundt 120–140 per år på slutten
av 1990-tallet. Siden 2003 har frekvensen ligget på mellom 40 og
60.
Disse medlemmer vil påpeke at
miljørisiko knyttet til akutt forurensning avhenger av flere forhold.
Særlig viktig er sannsynligheten for utslipp, type utslipp, størrelse,
varighet på utslipp, dets geografiske posisjon i forhold til sårbare områder
og ressurser, samt tidspunkt på året. I tillegg vil effektiviteten
av ulykkesforebygging og beredskap mot akutt forurensning være viktige
faktorer. Dette innebærer at en kan arbeide mot flere av disse elementene
for å redusere faren for akutt forurensning blant annet ved krav
til at prøveboring skjer i bestemte perioder på året hvor miljøkonsekvensene
av et eventuelt utslipp er minst.
Komiteen viser til
at områdene Lofoten–Ves-ter-ålen og Barentshavet er svært viktige
for sjøfugl. Den høye tettheten samt artssammensetningen av sjøfugl
gjør områdene sårbare for effektene av oljeutslipp. For alle de
analyserte utslippene er det lundefuglen som vil bli hardest rammet.
Den største norske lundekolonien ligger på Røst og kan bli direkte
påvirket av utslipp i Nordland V og VI. Ved mindre overflateutslipp i
Nordland V og VI vil det være sannsynlighet for at 1–5 prosent av
lundebestanden omkommer. For utblåsningsscenarioet med lavest sannsynlighet,
50 døgns overflateutslipp med 4 500 tonn pr. døgn fra utslippspunkt
2 i Nordland VI, vil det i hekkesesongen være en sannsynlighet på
38 prosent for at over 30 prosent av lundebestanden omkommer og
44 prosent for at 20–30 prosent omkommer.
Komiteen viser til at krykkje
og lomvi er arter som står oppført som henholdsvis kritisk truet (CR)
og sterkt truet (EN) på Norsk Rødliste for arter 2010. Ved modellering
av oljeutslipp slår resultatene for begge artene varierende ut i
de ulike scenarioene. På lokal skala vil påvirkningen fra oljeutslipp
kunne gi større negative utslag enn det som umiddelbart fremgår
av modelleringene. Hvis de modellerte antallene, basert på de største
scenarioene lagt til grunn, faktisk omkom, vil det medføre en økt
sannsynlighet for at bestandene av krykkje og lomvi på Røst ville
dø ut.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
understreke at sannsynligheten for uhell er meget lav.
Disse medlemmer peker på at sjøfugl
er den mest sårbare miljøressursen i forhold til akutte oljeutslipp. Disse
medlemmer viser til at kartlegging av sjøfuglbestandene
har vært gjort gjennom forskningsprogrammet SEAPOP. Resultatet fra
SEAPOP viser at flere bestander er i kraftig tilbakegang. Blant
annet er tilstanden for den norske bestanden av lomvi alvorlig,
og arten er klassifisert som kritisk truet på den norske rødlisten.
Årsakene er sammensatte, men kan i stor grad relateres til klimaendringer
som endrer gytemønsteret til blant annet sild, og overbeskatning
av viktige næringsorganismer som tobis. Enkelte bestander i nord
har imidlertid vist en positiv tendens de siste årene, sannsynligvis
fordi sildebestanden er restituert.
Komiteen viser til
at de sårbare stadiene hos fisk er i fasen der de som egg og larver
driver passivt med vannmassene. En skade på disse stadiene kan gi
en reduksjon i den aktuelle årsklassen fisk. Komiteen konstaterer
at det generelle bildet av resultatene fra de forskjellige scenarioene
er at det er 85–95 prosent sannsynlighet for at mindre enn 1 prosent
av en aktuell årsklasse kan gå tapt. Resultatet fra det verst tenkelige
scenarioet viser et bortfall på 50 prosent av en årsklasse ved et
utslipp i Nordland V. Sannsynligheten for at dette kan skje er beregnet til
rundt 5 prosent dersom utslippet skjer i den mest utsatte perioden.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at for at en hendelse skal kunne medføre tap av mellom 1 og
6 prosent av gyteproduktene (egg og larver) vil det kreve både at
eksponeringen varer over noe tid, og at rekrutteringen til årsklassen
det året også bare skjer fra de samme individer som eksponeres.
Både torsk og sild gyter over relativt store områder og sprer sin
gyting også over noe tid. I tillegg vil både egg og larver fordeles
vertikalt i vannsøylen. Ved en stor utblåsing over noen døgn er
en rimelig antagelse basert på tilgjengelig kunnskap, at det er
i de øverste 10 meterne av vannsøylen at konsentrasjonen er høy
nok til å kunne gi effekter. Dette innebærer at man må benytte høyst
urealistiske scenarier for å få konsekvenser på en årsklasserekruttering.
En fiskebestand består vanligvis av flere årsklasser. Fiskebestander
kan derfor betraktes som robuste i forhold til akutte oljeutslipp.
Disse medlemmer peker videre
på at senere utviklingsstadier hos fiskeyngel og voksen fisk er
mer motstandsdyktige, og vil i stor grad svømme vekk fra det belastede
området.
Komiteen viser til
at resultatene av de vurderte hendelsene (utslippsscenarioene) generelt
viser at det er de store hendelsene (scenario 7 og 8) som vil gi
de alvorligste konsekvensene og de største utslagene i de alvorligste
skadekategoriene for både sjøfugl, marine pattedyr og strand. Komiteen viser
til at sannsynlighetene for disse hendelsene er meget lave.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at etter 40 års petroleumsdrift på norsk
sokkel har de akutte utslippene som har funnet sted, ikke medført skader
av betydning for miljøet, verken på fisk eller sjøfugl. Erfaringene
vedrørende miljøkonsekvenser fra akutte oljeutslipp i Norge stammer hovedsakelig
fra de mer hyppige skipsuhellene. Konsekvenser ved skipshavarier
blir gjerne mer alvorlige fordi utslippet ofte består av tungoljer som
er vanskelige å håndtere for oljevernet. I tillegg skjer utslippene
gjerne på eller svært nær kysten, noe som fører til at oljen hurtig
vil nå strand. Dette kompliserer oljevernaksjonen ytterligere.
Disse medlemmer viser videre
til at de fleste utslippene fra skip likevel ikke har ført til store skader
på miljøet, og det er så langt ikke dokumentert langvarige skader
av betydning. Der denne typen konsekvenser har blitt påvist, har dette
i hovedsak vært på sjøfugl og strandhabitater. Gjennom store deler
av året er det høyere tetthet av sjøfugl nær kysten enn i åpent
hav, noe som øker sannsynligheten for en miljøskade ved utslipp
nær kysten. Ingen av utslippene fra oljevirksomheten på norsk sokkel
har medført stranding av olje eller dokumenterbar miljøskade av
betydning.
Komiteen viser til
at ulykken i Mexicogulfen initierte en ny gjennomgang av fagmyndighetenes
vurderinger av akutte oljeutslipp, både når det gjelder potensielle
årsaksmekanismer, utslippsmengde, varighet, konsekvenser av akutte
utslipp og beredskap mot akutt forurensning. Totalt utslippsvolum
ble anslått til 800 000 Sm3 olje, og varigheten av utslippet var
87 døgn. Komiteen viser til at det i forvaltningsplanområdet
ikke er funnet geologisk grunnlag for samme kombinasjonen av gode
reservoaregenskaper, meget høyt reservoartrykk, flyktig olje og
store havdyp som på Macondo i Mexicogulfen.
Komiteen viser til at det alvorligste
modellerte scenarioet i faggrunnlaget for forvaltningsplanen innebærer
et utslipp av 4 500 tonn olje pr. døgn i 50 døgn. Miljørisikoanalysen
har imidlertid ikke tatt høyde for effekten av oljevernberedskap. Komiteen viser
til at det er et mål at beredskapen skal være utformet og dimensjonert slik
at den bidrar effektivt til minst mulig skade på miljøet.
Komiteen viser til at en større
akutt forurensningssituasjon i forvaltningsplanområdet, som truer
kysten, vil kunne by på store operasjonelle utfordringer når det
gjelder bekjempelse. Dette omfatter blant annet avstander, infrastruktur, mørke,
klima og tilgang på utstyr og personell.
Komiteen viser til at oppsamlingseffektiviteten
for frittflytende olje på sjø under statlige aksjoner i Norge i
de fleste tilfellene har ligget på 12–15 prosent, regnet som opptatt
ren olje relatert til total utslippsmengde. Dette er stort sett i
samsvar med erfaringer med mekanisk oljeopptak internasjonalt.
Komiteen merker seg at oljedriftsberegninger for
utvalgte scenarioer og utslippspunkter i områdene fra Nordland–Troms
viser store sannsynligheter for å treffe land. Ved et større tilfelle
av akutt forurensning i forvaltningsplanområdet vil utstyr fra samtlige
statlige utstyrsdepoter langs kysten kunne settes inn, men primært
vil utstyret bli mobilisert fra depoter lokalisert nær området. Komiteen merker
seg at tilgangen på personell for innsats under aksjoner er svakere
i denne delen av landet enn i andre tettere befolkede deler av kysten.
Infrastrukturen i områdene er også mer utfordrende enn i øvrige
deler av landet. Den kommunale beredskapen antas derfor å ha begrenset
utholdenhet ved omfattende strandrensingsaksjoner. Komiteen merker
seg også at kysten i planområdet er av en slik karakter at det er
mange områder der det er vanskelig å sette inn personell for strandrensing,
og som ikke er tilgjengelige fra sjøsiden.
Komiteen merker seg at det faglige
grunnlaget fra april 2010, så vel som Risikogruppens rapport om
ulykken i Mexicogulfen, ikke gjør det mulig å gi noen entydig beskrivelse
av den samlede effekt av beredskapen i forvaltningsplanområdet.
Komiteen merker seg at det i
meldingen konkluderes med at en større akutt forurensningssituasjon
i området vil kunne by på store operasjonelle utfordringer når det
gjelder effektiv bekjempelse. Dette gjelder spesielt koordinering
og overvåking av en oljevernaksjon, tilgang på personell og utstyr,
effektiviteten av lenser og oppsamlingsutstyr og metoder for fjerning
av olje fra sjøoverflaten og strand ved klimaforhold som is og mørke.
Dette vil gjøre innsats mot akutt forurensning særskilt utford-rende
i hele dette området. Komiteen merker seg også meldingens
understrekning av at beredskapen skal dimensjoneres ut fra risikoanalyser, og
at det ikke er mulig å dimensjonere beredskapen ut fra en verst
tenkelig ulykke.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at regjeringen har foreslått ulike nye tiltak for å styrke
beredskapen mot akutt forurensning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at en konsekvensutredning for områdene
ved Lofoten og Ves-ter-ålen vil si noe om hvilke behov og krav vi bør
ha til oljevernberedskap i disse områdene. Disse medlemmer viser
til betydningen av forskning og utvikling av nye teknologier og produkter
som gjør beredskapen bedre og som kan ivareta de utfordringer som
følger av både kystnær beliggenhet, bølgehøyder, temperaturer og
lysforhold i de nordlige områder. Disse medlemmer mener
at det er positivt at det er utviklet et beredskapssamarbeid som
involverer kystfiskerne i Finnmark rundt Goliatlisensen.
Disse medlemmer peker videre
på at Skrugardfunnet i Barentshavet har gitt ny optimisme og forventninger
til nye, store funn i disse områdene, og dette gir grunnlag til
å anta en økt aktivitet i årene fremover.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener regjeringens forslag til nye tiltak for
beredskap mot akutt forurensning i forvaltningsområdet er lite konkret
og uforpliktende. Tiltakene står ikke i forhold til de utfordringer man
står overfor i forvaltningsområdet, når man nå blant annet lemper
på viktige miljøkrav og åpner for økt petroleumsaktivitet.
Komiteen merker seg
de viktige kunnskapsbehov som fortsatt finnes når det gjelder risiko
for akutt forurensning og beredskap. Komiteen støtter
at det er viktig å komme frem til en felles risikoforståelse på
tvers av myndigheter og fagmiljøer, herunder videreutvikle kriteriene
for utvelgelse av relevant informasjon for vurdering av miljørisiko. Komiteen viser
til at det fortsatt er behov for styrket metodikk for vurdering
av miljøkonsekvenser av akutt forurensning på fisk, sjøfugl, marine
pattedyr og strandsonen.