Ved utgangen av 2010 var markedsverdien til SPU
3 077 mrd. kroner før forvaltningskostnadene for 2010 var trukket
fra, jf. figur 4.1. Dette var en økning på 437 mrd. kroner fra året før.
Økningen i fondskapitalen skyldes først og fremst tilførsel av nye
midler og at fondet oppnådde god avkastning på investeringene, jf.
figur 4.2. Samlet for årene 1996–2010 er fondet tilført 2 508 mrd.
kroner før fradrag for forvaltningskostnader, mens den totale avkastningen
målt i fondets valutakurv i samme periode tilsvarte 746 mrd. kroner.
En sterkere kronekurs reduserte isolert sett fondets verdier med
160 mrd. kroner, men dette påvirker ikke fondets internasjonale kjøpekraft.
Samlede forvaltningskostnader i perioden 1996–2010 var 16 mrd. kroner.
Økningen i aksjeandelen fra 40 til 60 pst.,
sammen med sterk vekst i fondskapitalen, har økt fondets eierandeler
i aksjemarkedene. Med fortsatt betydelig tilførsel av kapital til
fondet vil eierandelene i aksjemarkedene fortsette å øke. Ved utgangen
av 2010 var fondets eierandeler i selskapene som inngår i referanseindeksen
for aksjer (FTSE All Cap) i gjennomsnitt om lag 1 pst. Eierandelen
i obligasjonsmarkedene økte noe i 2010, men har totalt sett falt
de siste årene. Den viktigste årsaken til det er at obligasjonsandelen
i fondet er redusert fra 60 til 40 pst. I tillegg har størrelsen
på obligasjonsmarkedet økt, blant annet på grunn av økt lånebehov
i mange land under finanskrisen.
Den økonomiske veksten tok seg opp gjennom 2010.
Særlig gjaldt dette Asia, men også Amerika hadde en god utvikling.
I Europa var bildet mer blandet. Noen land, som Sverige og Tyskland,
hadde høy vekst, mens andre land hadde svak eller negativ vekst.
Utviklingen i Europa var preget av utfordringer knyttet til stor
gjeld og finansiering av budsjettunderskudd. Særlig gjaldt dette
Hellas og Irland, men til dels også Portugal og Spania. Det har
vært usikkerhet om virkningen på euroen dersom et av medlemslandene
i eurosonen skulle få betalingsvansker, og omfanget av den økonomiske
støtten fra de andre landene i en slik situasjon. Denne usikkerheten
påvirket det globale aksjemarkedet i første halvår 2010. I mai 2010
kom EU og IMF til enighet om en krisepakke på totalt 750 mrd. euro,
noe som reduserte usikkerheten. Fra sensommeren i fjor var utviklingen
i de globale aksjemarkedene positiv.
I mange land har inflasjonen økt gjennom 2010. Likevel
har mange land holdt styringsrentene uendret på et meget lavt nivå
av frykt for at veksten i økonomien skulle falle dersom stimulansene
ble trappet ned. Obligasjonsrentene fulgte i stor grad utviklingen
i aksjemarkedet. Gjennom første halvår av 2010 falt rentene, og ga
høy avkastning for obligasjoner. Utover høsten snudde dette, og
rentene økte. Ved inngangen til 2011 var rentene på 10 års statsobligasjoner
i USA, Japan og i de viktigste EU-landene noe lavere enn ved inngangen
til 2010.
Samlet sett var avkastningen på SPUs referanseindeks
8,57 pst. i 2010, målt i referanseindeksens valutasammensetning
(valutakurven). Avkastningen på referanseindeksen for aksjeinvesteringene
var 12,61 pst., og avkastningen på referanseindeksen for obligasjonsinvesteringene var
2,58 pst.
Avkastningen på fondet var 9,62 pst. i 2010. Høy
avkastning de siste to årene bidrar til at gjennomsnittlig avkastning
for fondet siden 1998 nå er i overkant av 5 pst., opp fra i underkant
av 3 pst. i 2008.
Avkastningen på fondets aksjeportefølje var
høy i 2010, mens avkastningen i obligasjonsporteføljen var noe lavere.
I perioden fra 1998 til 2010 har obligasjonsporteføljen hatt en
høyere samlet avkastning enn aksjeporteføljen. I denne perioden
har store deler av verdensøkonomien vært gjennom to resesjoner hvor
aksjekursene har falt betydelig, først etter at IT-boblen sprakk i
2000 og deretter da finanskrisen inntraff i 2008. I samme periode
har rentene på obligasjoner med lang løpetid falt, noe som har vært
positivt for avkastningen på obligasjonsporteføljen.
Samlet brutto meravkastning i fondet (før forvaltningskostnader)
var 1,06 prosentpoeng i 2010. Dette skyldtes 0,73 prosentpoeng meravkastning
i aksjeporteføljen og 1,53 prosentpoeng meravkastning i obligasjonsporteføljen. Ifølge
Norges Bank kom om lag to tredeler av meravkastningen fra internt
forvaltede midler, mens resten kom fra ekstern forvaltning. Fondets investeringer
i råvarebaserte aksjer og finansaksjer ga høyere avkastning enn
referanseindeksene, mens investeringer i teknologiaksjer utviklet
seg svakere. I obligasjonsporteføljen var de største bidragsyterne
til meravkastningen investeringene i amerikanske panteobligasjoner
og europeiske selskapsobligasjoner. Fondet tjente også på at beholdningen av
statsgjeld fra flere søreuropeiske land var lavere enn i referanseindeksen.
Departementet har tidligere uttrykt en forventning
til årlig netto verdiskaping fra aktiv forvaltning på om lag 1/4 pst.
i gjennomsnitt over tid. Som en tilnærming skal dette måles ved
brutto meravkastning, jf. Meld. St. 10 (2009–2010). Den betydelige
mindreavkastningen i 2008 førte til at fondet hadde en mindreavkastning
for hele perioden fra 1998 til 2008 sett under ett. De gode resultatene
i den aktive forvaltningen i 2009 og 2010 bidro imidlertid til å
øke den gjennomsnittlige årlige brutto meravkastningen, som ved
utgangen av 2010 var 0,31 prosentpoeng, altså noe i overkant av
målet på 1/4 pst. For perioden 1998–2010 har departementet beregnet
brutto meravkastning for fondet totalt til om lag 50 mrd. kroner.
For å følge utviklingen i fondets kjøpekraft måler
man realavkastningen, det vil si den nominelle avkastningen justert
for generell prisstingning. Prisstigningen måles ved samme landfordeling
som valutakurven. Realavkastningen i 2010 var 7,57 pst., mens årlig
gjennomsnittlig realavkastning i perioden fra 1997 til 2010 var
3,33 pst. Dette er en økning på om lag 1,8 prosentpoeng siden utgangen
av 2008.
Utviklingen i referanseindeksene har svært stor betydning
for totalavkastningen til fondet. Den aktive forvaltningen har gitt
et betydningsfullt, men mindre bidrag til totalavkastningen. Dette viser
at det i denne perioden har vært beslutningene knyttet til fondets
aktivaallokering som har betydd mest for avkastningen i fondet,
og ikke beslutninger knyttet til aktiv forvaltning.
Risikoen knyttet til en investering blir ofte
målt ved standardavviket til investeringens avkastning. Standardavviket
er et mål på hvor mye avkastningen svinger. Standardavviket til
totalavkastningen i SPU er avhengig av standardavvikene til aksje-
og obligasjonsavkastningen, hvor stor andel av fondet som består
av aksjer i forhold til obligasjoner, samt hvordan avkastningen
for aksjer og obligasjoner samvarierer.
Svingningene øker gjerne i perioder med stor usikkerhet
i økonomien, slik som under finanskrisen i 2008. Samvariasjonen
mellom avkastningen til aksje- og obligasjonsindeksen har også en
tendens til å endre seg vesentlig i krisetider. Figur 4.11 i meldingen
viser samvariasjonen mellom indeksene i perioden fra 1998–2010,
målt ved korrelasjonen. Korrelasjon lik 1 tilsier at avkastningene
beveger seg perfekt i takt, korrelasjon nær null betyr at avkastningene
beveger seg uavhengig av hverandre, mens negativ korrelasjon betyr
at avkastningene beveger seg i motsatt retning. Figuren viser at
korrelasjonen økte betydelig under finanskrisen.
Som følge av økningen av aksjeandelen fra 40
til 60 pst. var det forventet at standardavviket til totalindeksen
ville øke. Økningen i standardavviket som fant sted fra høsten 2007
var et resultat både av økt aksjeandel, økt standardavvik i aksje-
og obligasjonsindeksene og økt samvariasjon mellom aksje- og obligasjonsindeksene.
Ved utgangen av 2010 var både samvariasjonen og standardavvikene
tilbake på gjennomsnittlige nivåer for perioden 1998–2010. Det kan
derfor antas at standardavviket til totalindeksen ved utgangen av
2010 var nært opptil det som vil være et nytt gjennomsnittsnivå
som følge av oppvektingen av aksjer. Man må regne med at det vil kunne
bli store svingninger i standardavviket til referanseindeksen for
fondet også i framtiden.
Norges Banks aktive forvaltning gjør at avkastningen
i den faktiske porteføljen avviker fra avkastningen i referanseindeksen.
Standardavviket til denne differanseavkastningen – enten mer- eller
mindreavkastning – er et mål på risikoen i den aktive forvaltningen,
og betegnes relativ volatilitet. Relativ volatilitet kan beregnes
i etterkant (realisert relativ volatilitet) eller i forkant (forventet
relativ volatilitet) av investeringsperioden. I mandatet som departementet
har fastsatt for forvatningen av SPU, stilles det krav om at banken
skal investere fondets midler med sikte på at den forventede relative
volatiliteten ikke skal overstige 1 pst. Den forventede relative volatiliteten
er et modellberegnet estimat på hvor store svingningene framover
kan bli. Siden dette er et estimat, vil det kunne forekomme at den
realiserte meravkastningen blir større enn 1 pst. uten at dette
er et brudd på rammen. Dersom dette skjer ofte, tyder det imidlertid
på svakheter ved selve beregningsmodellen. Figur 4.12 viser utviklingen
i realisert relativ volatilitet for henholdsvis aksje- og obligasjonsporteføljene,
og for fondet samlet. Figuren viser at de faktiske svingningene
i differanseavkastningen til fondet var store under finanskrisen,
men at de gjennom 2010 ble markert mindre. Ved inngangen til 2011
var realisert relativ volatilitet godt under 1 pst.
Norges Banks aktive forvaltning innebærer at risikoen
i den faktiske porteføljen vil kunne øke noe i forhold til referanseindeksen.
Figur 4.13 viser utviklingen i standardavviket til den faktiske
porteføljen og til referanseindeksen. Figuren viser at mesteparten
av tiden har risikoen i den faktiske porteføljen vært om lag lik
risikoen i referanseindeksen. Et unntak var under finanskrisen da
risikoen var høyere i fondet enn i indeksen, noe som i stor grad
skyldtes deler av fondets obligasjonsinvesteringer. Hoveddelen av
disse obligasjonsinvesteringene var ved utgangen av 2010 ikke lenger
i porteføljen. Figuren viser at det i all hovedsak er risikoen i referanseindeksen
som er avgjørende for risikoen i fondet, og at den aktive forvaltningen
kun gir et mindre bidrag.
Både aksjeporteføljen og obligasjonsporteføljen har
eksponeringer mot systematiske risikofaktorer. Figur 4.14 i meldingen
viser aksjeporteføljens anslåtte eksponering mot noen slike faktorer.
Den indikerer at aksjeporteføljen hadde en større eksponering mot
små selskaper enn referanseindeksen gjennom hele 2010, mens eksponeringen
mot de andre systematiske risikofaktorene var både mindre og mer
varierende. Meldingens figur 4.15 viser eksponeringen mot systematiske
risikofaktorer i obligasjonsporteføljen. Figuren antyder at obligasjonsporteføljen
gjennom 2010 var investert i obligasjoner med noe kortere gjennomsnittlig
løpetid enn obligasjonene i referanseindeksen, og at porteføljen
var overvektet mot valutaer med et høyt rentenivå. I tillegg var
en større del av porteføljen investert i obligasjoner med lav kredittkvalitet
enn det som følger av referanseindeksen.
En måte å ramme inn den aktive forvaltningen på,
er å begrense hvor stor andel av verdipapirene i porteføljen som
kan være ulik verdipapirene i referanseindeksen. Sammenfallet for henholdsvis
aksje- og obligasjonsporteføljen til SPU har vært om lag uendret
for aksjeporteføljen de siste årene, og ligger i overkant av 80 pst.
Til sammenlikning har det vært en betydelig økning
i graden av sammenfall i obligasjonsporteføljen i etterkant av finanskrisen.
I obligasjonsporteføljen blir et verdipapir vurdert å være sammenfallende
med et verdipapir i referanseindeksen dersom de er utstedt av samme
låntaker. Ved utgangen av 2010 var sammenfallet i overkant av 75 pst.
I forvaltningen av SPU har Norges Bank mulighet
til å eie opp til 10 pst. av ett enkelt selskap. Ved utgangen av
2010 var fondets største eierandel 9,1 pst. i Hong Kong-noterte
China Water Affairs Group. Fondet hadde eierandel på over 5 pst.
i totalt 17 selskaper.
I tillegg til risikoen som er beskrevet i dette
avsnittet vil det være risiko for at det gjøres feil i forvaltningen
av SPU som fører til et økonomisk tap eller tap av omdømme. Denne
typen risiko kalles operasjonell risiko og er omtalt i avsnitt 4.2.1
i meldingen.
I henhold til mandatet som Finansdepartementet har
gitt Norges Bank, får banken dekket faktiske forvaltningskostnader
inntil en øvre grense, som for 2010 var satt til 0,10 pst. (10 basispunkter)
av fondets gjennomsnittlige markedsverdi. I tillegg godtgjøres Norges
Bank for den delen av honoraret til eksterne forvaltere som følger
av oppnådd meravkastning.
Forvaltningskostnadene utenom avkastningsavhengige
honorarer til eksterne forvaltere utgjorde 1 973 mill. kroner i
2010. Det er en økning på i overkant av 8 pst. i forhold til 2009.
Gjennom året økte også fondets størrelse, slik at kostnadene målt
som andel av forvaltet kapital falt fra 7,8 basispunkter i 2009
til 7,0 basispunkter i 2010. Forvaltningskostnadene utenom avkastningsavhengige
honorarer er dermed godt innenfor den øvre grensen. Medregnet avkastningsavhengige
honorarer til eksterne forvaltere utgjorde kostnadene 2 959 mill.
kroner, eller om lag 10,5 basispunkter av forvaltet kapital. Det
er en reduksjon på 3,5 basispunkter siden 2009. Hovedårsaken til
reduksjonen er at meravkastningen fra de eksterne forvalterne er
lavere i 2010 enn i 2009.
Målt i kroner har forvaltningskostnadene for SPU
økt betydelig. Målt i forhold til forvaltet kapital har de samlede
forvaltningskostnadene holdt seg relativt stabile. Kostnader kan
deles i faste og variable kostnader. De variable kostnadene vil
normalt stige i takt med kapitalen i fondet. Dette gjelder for eksempel
kostnader knyttet til depottjenester og til transaksjoner. Andre
kostnader bærer mer preg av å være uavhengige av kapitalen i fondet.
For eksempel dobles ikke nødvendigvis antall forvaltere dersom kapitalen
dobles. Når verdien av fondet øker, burde derfor totalkostnadene
målt i basispunkter av fondets kapital isolert sett bli redusert.
Økt kompleksitet i forvaltningen kan imidlertid trekke i motsatt
retning. Referanseindeksen til SPU har gjennomgått betydelige endringer
siden oppstarten i 1996, blant annet ved innføring av aksjer i framvoksende markeder,
inkludering av selskapsobligasjoner og oppbygging av en eiendomsportefølje.
Dette er aktivaklasser som er mer kostbare å forvalte enn aksjer
eller statsobligasjoner i utviklede markeder. I tillegg medfører
den økte kompleksiteten i forvaltningen at overvåkings- og kontrollfunksjonene
i Norges Bank må styrkes. Framover vil trolig de økte investeringene
i eiendom medføre at kostnadene vil stige noe.
CEM Benchmarking Inc. har sammenliknet fondets
kostnader med kostnadene til sammenliknbare fond. Sammenlikningen
viser at kostnadene i SPU er noe lavere enn gjennomsnittet for de
andre fondene. Hovedårsaken til dette er at SPU har en lav andel
ekstern forvaltning samt at den interne forvaltningen i Norges Bank
er relativt kostnadseffektiv.
I 2009 ble det etablert et program innenfor
SPU rettet mot miljørelaterte investeringsmuligheter. Investeringene
gjøres innenfor samme regelverk som for fondets øvrige investeringer
i aksjer og obligasjoner.
Departementet har i mandatet for forvaltningen av
SPU fastsatt særskilte rapporteringskrav for de miljørelaterte investeringene
som innebærer at Norges Bank skal gi en særskilt redegjørelse for
miljørelaterte investeringer i årsrapporten om forvaltningen av
SPU.
Tall fra Norges Bank viser at de miljørelaterte investeringene
ved utgangen av 2010 utgjorde 25,7 mrd. kroner, en økning fra 7,3
mrd. kroner året før. Dette er en langt raskere opptrapping enn
opprinnelig lagt til grunn.
Investeringene gjøres ved at Norges Bank tildeler
mandater til interne og eksterne forvaltere. Antallet miljørelaterte
mandater (forvaltningsoppdrag) økte fra fire ved utgangen av 2009
til ni ved utgangen av 2010. Tre av mandatene gjaldt investeringer
innen vannforvaltning. Dette kan være investeringer i selskaper som
utvikler teknologi for å øke kvaliteten på vann eller utvikler infrastruktur
for å rense og distribuere vann. Ytterligere tre av mandatene omfatter
investeringer innen miljøteknologi som kan bidra til å effektivisere
energiforbruk eller begrense miljøskadelige utslipp. De siste tre mandatene
omfatter investeringer innen ren energi, som kan gjelde selskaper
som produserer fornybar energi eller utvikler utstyr til produksjon
av fornybar energi.
Miljøinvesteringene vil i all hovedsak være
investeringer i aksjer som allerede inngår i SPUs referanseindeks.
Slike investeringer vil medføre at fondet gjennom aktiv forvaltning
velger å overvekte enkelte selskaper relativt til selskapets vekt
i referanseindeksen. Investeringene under miljøprogrammet kommer
dermed i tillegg til de investeringene som ville kommet i de samme selskapene
ved mekanisk å følge fondets referanseindeks. Miljøbidraget fra
en slik overvekt vil være vanskelig å måle.
Det ble opprinnelig lagt til grunn at det samlede beløpet
for både miljøprogrammet og et eventuelt investeringsprogram rettet
mot framvoksende markeder kunne bli på om lag 20 mrd. kroner investert
over en femårsperiode, jf. St.meld. nr. 20 (2008–2009).
Departementets arbeid med å vurdere et investeringsprogram
rettet mot framvoksende markeder er omtalt i meldingens kapittel
2.4. Det legges ikke opp til å etablere et slikt program nå. Ambisjonene
for omfanget av miljørettede investeringer har imidlertid økt i
takt med at en har lyktes med å bygge opp denne aktiviteten raskere
enn det en først så for seg.
Investeringene rettet mot miljø er en del av Norges
Banks aktive forvaltning. Omfanget av slike investeringer vil derfor
kunne variere over tid, etter hvert som avtalene med noen forvaltere sies
opp mens andre kommer til. Det er derfor naturlig at det ønskede
omfanget av investeringene uttrykkes som et intervall som banken
normalt skal holde seg innenfor. Departementet legger opp til at
investeringene rettet mot miljø normalt skal være i intervallet
20–30 mrd. kroner. Disse investeringene vil dermed få et større omfang
enn det en opprinnelig så for seg for de to programmene samlet.
Departementet er godt tilfreds med resultatene som
er oppnådd i 2010. Departementet er også fornøyd med resultatene
som er oppnådd i den aktive forvaltningen over tid.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at fondets
risikomål i dag er bygget opp rundt relativ avkastning, altså risikoen
for at avkastningen i SPU avviker for mye fra markedsavkastningen. Disse
medlemmer mener at dette risikomålet er viktig for å følge opp
fondets forvalter, men at det for fondets eiere, det norske folk,
er vel så relevant å betrakte risikomål for fondets absolutte avkastning.
Disse medlemmer har merket seg
at Norges Bank i sin strategi for NBIM av 15. desember 2010 legger
større vekt på fondets absolutte avkastning. Disse medlemmer vil
be regjeringen vurdere å innføre hensiktsmessige retningslinjer
som også tar høyde for kontroll av fondets absolutte avkastning.
Disse medlemmer merker
seg at rammen for forvaltningskostnader har ligget stabilt på 0,10 pst.
av fondets størrelse gjennom flere år, til tross for sterk vekst
i fondets størrelse. Disse medlemmer mener at det
må eksistere stordriftsfordeler i kapitalforvaltningen og at kostnadsrammen
burde reflektere dette. Disse medlemmer er kjent
med at fondets referanseindeks er blitt mer kompleks de senere årene, at
Norges Bank har økt kontroll- og risikomålings-kapasiteten betydelig,
og at inkludering av eiendomsinvesteringer vil bidra til ytterligere
kompleksitet. Disse medlemmer vil likevel påpeke
at det er avgjørende for tilliten til en kostnadseffektiv forvaltning
at departementet stiller strenge krav til kostnadskontroll, særlig når
forvaltningen skjer i en monopolsituasjon.
Disse medlemmer viser
til at Finansdepartementet i St.meld. nr. 20 (2008–2009) foreslo
å etablere et nytt investeringsprogram rettet mot miljøvennlige
eiendeler eller teknologi som forventes å gi en klar miljøgevinst. Disse
medlemmer mener at det må vises varsomhet med formålsbestemt
øremerking innenfor det generelle fondet. Skal målet om høyest mulig
finansiell avkastning innenfor moderat risiko kunne holdes, kreves
det høy kompetanse og god oppfølging. Det kan by på utfordringer
å forvalte, måle og følge opp ulike mandater innenfor samme portefølje.
Disse medlemmer viser til at
Norges Bank uttalte seg meget klart i høringsuttalelse om evaluering
av de etiske retningslinjene for Statens Pensjonsfond:
«Forvaltningen av øremerkede investeringer bør ikke
være en del av forvaltningen av Staten pensjonsfond, men ivaretas
av særskilte forvaltere.»
Disse medlemmer mener det kan
være hensiktsmessig å legge forvaltningen av miljømandatene til
et eget fond og eget forvaltningsmiljø av flere grunner:
For å frita en organisasjon
med en tydelig skepsis til å forvalte øremerkede investeringer fra dette,
og gi mer motiverte miljøer muligheten til å rendyrke kompetansen.
Et miljømandat med et annet fokus enn den
øvrige kapitalforvaltningen i Norges Bank vil nødvendigvis lide
under å være en marginal størrelse.
Disse medlemmer vil derfor be
regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av
hvordan slike øremerkede mandater kan skilles ut og forvaltes av
miljøer som rendyrker sin kompetanse innenfor spesifikke områder.
Markedsverdien til SPN var 135 mrd. kroner ved utgangen
av 2010, om lag 18 mrd. kroner mer enn ved inngangen til året. Økningen
er et resultat av god avkastning i fondet.
Kapitalen i SPN er investert i Norge og Norden. SPN
er en av de største investorene på Oslo Børs. Ved utgangen av 2010
utgjorde den norske aksjeporteføljen til SPN om lag 9 pst. av verdien av
referanseindeksen. Tilsvarende tall for de andre nordiske børsene
er om lag 0,3 pst. Obligasjonsindeksene til SPN dekker kun en del
av det totale obligasjonsmarkedet i Norge og Norden. Dersom Folketrygdfondet
skulle investere kun i de obligasjonene som er inkludert i indeksene, ville
SPN eid i overkant av 6 pst. av obligasjonene i den norske indeksen
og i underkant av 0,2 pst. av obligasjonene i den nordiske indeksen.
For å oppnå bedre resultater benytter Folketrygdfondet muligheten
de har gjennom aktiv forvaltning til å investere store deler av
porteføljen i verdipapirer som ikke inngår i indeksene.
Den økonomiske veksten i Norden var relativt god
i 2010 i forhold til andre europeiske land. De nordiske aksjemarkedene
har delvis fulgt de store trendene i det globale aksjemarkedet gjennom
2010, men har gjennomgående hatt en noe mer positiv utvikling. Best
har det danske aksjemarkedet vært med en avkastning på om lag 37 pst.
Inflasjonen i alle de nordiske landene har hatt
en stigende tendens i 2010. Konsumprisindeksen i Sverige steg om
lag 2,3 pst. i forhold til nivået ved utgangen av 2009, mens konsumprisindeksen
i de øvrige landene steg mellom 2,8 og 3,0 pst. Til tross for tiltagende
økonomisk vekst og økende inflasjon i de nordiske landene, er det kun
i Sverige at styringsrenten er blitt endret i vesentlig grad, med
en oppgang på 1,0 prosentpoeng. Rentene på obligasjoner med lang
løpetid i de nordiske landene fulgte i stor grad utviklingen til
rentene i det globale obligasjonsmarkedet, og falt gjennom første
halvår av 2010 for deretter å stige utover høsten. Ved utgangen
av 2010 var rentene på 10 års statsobligasjoner noe lavere enn ved
inngangen til året i alle de nordiske landene.
Samlet sett var avkastningen på SPNs referanseindeks
14,71 pst. i 2010, målt i norske kroner. Avkastningen til henholdsvis
den norske og den nordiske aksjeindeksen var 18,35 pst. og 29,67 pst.,
mens avkastningen til den norske og nordiske obligasjonsindeksen
var henholdsvis 6,68 pst. og 3,11 pst., målt i norske kroner.
Avkastningen av fondet i 2010 ble 15,27 pst. Høy
avkastning de siste to årene har medført at gjennomsnittlig avkastning
for fondet siden 1998 nå er i overkant av 7,0 pst., opp fra om lag 4,2 pst.
i 2008.
Begge aksjeporteføljene og den norske obligasjonsporteføljen
oppnådde god totalavkastning i 2010, mens den nordiske obligasjonsporteføljen hadde
noe lavere avkastning. I perioden fra 1998 til 2010 har den norske
aksjeporteføljen hatt høyere avkastning enn den norske obligasjonsporteføljen.
Samlet brutto meravkastning i SPN var 0,56 prosentpoeng
i 2010. Dette var et resultat av meravkastning i obligasjonsporteføljene
og den norske aksjeporteføljen, mens den nordiske aksjeporteføljen
hadde mindreavkastning. Ifølge Folketrygdfondet er den viktigste
årsaken til meravkastningen i den norske aksjeporteføljen valg av
enkeltaksjer innenfor industribransjen, mens mindreavkastningen
i den nordiske aksjeporteføljen skyldes aksjevalgene innen finans-, energi-
og telekom-bransjene. I den norske obligasjonsporteføljen skyldtes
en betydelig del av meravkastningen en annen eksponering mot kredittobligasjoner
enn den som følger av referanseindeksen. I den nordiske obligasjonsporteføljen
var overvekten i ansvarlig lånekapital et av de viktigste bidragene
til meravkastningen.
Folketrygdfondet har i sin plan for den aktive forvaltningen
i SPN gitt uttrykk for at de forventer å oppnå en meravkastning
i den aktive forvaltningen av SPN på om lag 0,4 prosentpoeng før
kostnader over tid, jf. omtalen i kapittel 3.2 i denne meldingen.
Ved utgangen av 2010 var den annualiserte meravkastningen 0,46 prosentpoeng,
dvs. noe i overkant av forventningen. Målt i kroner utgjør brutto
meravkastning i perioden 1998–2010 i underkant av 4 mrd. kroner.
Realavkastningen etter kostnader i 2010 var 12,4 pst.,
mens årlig gjennomsnittlig realavkastning i perioden fra 1997 til
2010 var 4,8 pst. Dette er en økning i gjennomsnittlig realavkastning
på om lag 2,5 prosentpoeng siden utgangen av 2008.
I perioden 1998–2010 har den aktive forvaltningen
av SPN gitt et betydningsfullt bidrag til totalavkastningen, men
det er utviklingen i referanseindeksene som har hatt mest å si for
totalavkastningen. Dette viser at det i denne perioden har vært
beslutningene rundt aktivaallokeringen som har vært viktigst for avkastningen
i fondet, og ikke beslutninger knyttet til aktiv forvaltning.
Svingningene i avkastningen er betydelig større i
aksjeindeksen enn i obligasjonsindeksen til SPN, og at standardavvikene
varierer betydelig over tid. I desember 2006 ble kontolånsordningen
avviklet. Dette medførte at kapitalen i fondet ble halvert samtidig
som aksjeandelen økte. Fra januar 2007 kunne fondet investere 50 pst.
av fondet i aksjer, basert på kostpris. I januar 2008 ble dette
økt til 60 pst., men da basert på markedsverdi. På bakgrunn av økningen
i aksjeandelen var det forventet at standardavviket til totalindeksen
ville øke. Den faktiske økningen som fant sted fra høsten 2007 skyldtes
imidlertid også økt standardavvik i aksje- og obligasjonsindeksene
og noe økt samvariasjon mellom aksjer og obligasjoner. Ved utgangen
av 2010 var både samvariasjonen og standardavvikene tilbake på nivåer
som er noe under gjennomsnittene siden 1998. Det kan derfor antas
at standardavviket til totalindeksen ved utgangen av 2010 var i
nærheten eller endog noe i underkant av det som vil være et nytt
normalnivå.
I mandatet som departementet har fastsatt for forvaltningen
av SPN er det stilt krav om at Folketrygdfondet skal investere fondets
midler med sikte på at den forventede relative volatiliteten ikke
skal overstige 3 pst. De faktiske svingningene til meravkastningen
var store under finanskrisen, men har i hele tidsperioden fra 1998
til 2010 vært under 3 pst. Ved inngangen til 2011 var realisert
relativ volatilitet om lag 1 pst.
Den aktive forvaltningen Folketrygdfondet foretar
betyr ikke nødvendigvis at totalrisikoen i den faktiske porteføljen
blir større enn risikoen i referanseindeksen. Folketrygdfondet kan
for eksempel velge å ta store posisjoner i selskaper hvor aksjeverdien
normalt svinger mindre enn markedet, og ikke å investere i selskaper
der aksjeverdiene normalt svinger mye. I tillegg kan fondet oppnå
bedre risikospredning ved å investere i aksjer og obligasjoner som
ikke inngår i indeksen. Det er dermed mulig å oppnå lavere svingninger
i verdien til den faktiske porteføljen enn i referanseindeksen.
Risikoen i den faktiske porteføljen i store deler av tiden har vært
noe lavere enn risikoen i referanseindeksen, og dette har spesielt
gjort seg gjeldende i perioder der svingningene i markedet har økt.
I all hovedsak er det referanseindeksen som er avgjørende for risikoen
i fondet, men den aktive forvaltningen i perioder har bidratt til
å redusere totalrisikoen noe.
Både aksjeporteføljene og obligasjonsporteføljene
er eksponert mot systematiske risikofaktorer som påvirker risiko
og avkastning til de ulike investeringene. Se avsnitt 3.2.2 i meldingen
for en gjennomgang av hvilke eksponeringer mot systematiske risikofaktorer
som den aktive forvaltningen av SPN har medført.
I løpet av et år vil som regel flere selskaper
bli lagt til eller slettet fra aksjeindeksene til SPN. I den norske
aksjeporteføljen medfører dette at Folketrygdfondet må kjøpe eller
selge store aksjeposter dersom de ikke ønsker å avvike fra indeksen.
For å unngå å påvirke prisen på aksjene vil man normalt spre kjøp
eller salg over tid. På det tidspunktet endringen i referanseindeksen inntreffer
vil derfor sammenfallet mellom referanseindeksen og porteføljen
bli redusert, for så gradvis å øke fram til handelen er gjennomført. Figur
4.29 viser utviklingen i graden av sammenfall for aksjeporteføljen
til SPN. Ved utgangen av 2010 var det faktiske sammenfallet i den norske
aksjeporteføljen i overkant av 87 pst., mens sammenfallet i den
nordiske aksjeporteføljen var om lag 83 pst.
I forvaltningen av fondet har Folketrygdfondet mulighet
til å eie opp til 15 pst. av et norsk selskap, og opp til 5 pst.
av et selskap i de øvrige nordiske landene. Ved utgangen av 2010
var fondets største eierandel i et norsk selskap 10,9 pst., mens
største eierandel i et nordisk selskap var 1,4 pst.
I henhold til mandatet som Finansdepartementet har
gitt til Folketrygdfondet skal Folketrygdfondet få dekket de faktiske
forvaltningskostnadene inntil en øvre grense som settes som et kronebeløp.
Forvaltningskostnadene utgjorde 90,9 mill. kroner
i 2010, godt innenfor den øvre rammen på 110,7 millioner kroner.
Årsaken til mindreforbruket er knyttet til at implementering av
nye styringssystemer er blitt forskjøvet til 2011. Målt som andel
av gjennomsnittlig kapital til forvaltning var kostnadene om lag
7,6 basispunkter i 2010.
Både kronemessig og målt som andel av kapital til
forvaltning har kostnadene økt betydelig de siste fire årene. I
løpet av disse årene har det skjedd store endringer i forvaltningen
av SPN. I forbindelse med avviklingen av kontolånsordningen i desember
2006 ble kapitalen i SPN redusert med i overkant av 100 mrd. kroner,
uten at kostnadene ble redusert. Aksjeandelen ble også økt fra i
underkant av 20 pst. i 2006 til en strategisk vekt på 60 pst. i
2008. I 2008 ble også Folketrygdfondet omdannet til et særlovsselskap og
det ble stilt betydelig strengere krav til styring og kontroll av
risiko og rapportering. Dette medførte at Folketrygdfondet måtte
foreta betydelig investeringer på systemsiden, samt øke antall årsverk
innen disse områdene for å tilfredsstille de nye kravene.
CEM Benchmarking Inv. har sammenlignet fondets
kostnader mot kostnadene til sammenlignbare fond og kommet til at
kostnadene i SPN er lavere enn gjennomsnittet for de andre fondene. Den
viktigste årsaken til de lave kostnadene er at SPN kun har intern
forvaltning, som gjennomgående er rimeligere enn ekstern forvaltning.
Departementet er tilfreds med resultatene som
er oppnådd i 2010. Departementet er også fornøyd med de resultatene
som er oppnådd i den aktive forvaltningen.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Operasjonell risiko kan defineres som risikoen for
økonomiske tap eller tap av omdømme som følge av svikt i interne
prosesser, menneskelige feil, systemfeil, eller andre tap som skyldes
eksterne forhold som ikke er en konsekvens av markedsrisikoen i
fondet. I motsetning til andre hovedkategorier risiko, slik som
markedsrisiko, kredittrisiko og likviditetsrisiko, knyttes det ingen
forventet avkastning til operasjonell risiko.
Departementet har i mandatet for forvaltningen av
SPU stilt krav til styring, måling og kontroll av operasjonell risiko.
Videre har departementet i forskrift om risikostyring og internkontroll
i Norges Bank stilt generelle og overordnede krav til risikostyringen
og kontrollen knyttet til bankens virksomhet. Norges Banks hovedstyre
har på bakgrunn av disse kravene fastsatt risikostyringsprinsipper
for kapitalforvaltningsenheten Norges Bank Investment Management
(NBIM), som i tråd med disse prinsippene har etablert et rammeverk
for internkontroll og styring av operasjonell risiko. Rammeverket
analyserer operasjonell risiko i form av feil eller uønskede hendelser.
Hver mulige uønskede hendelse gis en sannsynlighet og en beskrivelse
av konsekvensen dersom den inntreffer. Banken legger vekt på å vurdere:
iboende risiko, som
er den underliggende risikoen virksomheten har før iverksettelse
av tiltak og kontroller som kan redusere risikoen,
nåværende risiko, som er risikonivået etter
kontroller og tiltak, og
forventet framtidig risiko, som er risikonivået dersom
ytterligere tiltak iverksettes.
I Norges Banks årsrapport om forvaltningen av SPU
for 2010 er det gjort nærmere rede for hvordan dette rammeverket
anvendes i styringen av operasjonell risiko i forvaltningen av fondet. Styringen
innebærer å avdekke mulige risikofaktorer som kan føre til tap,
og anslå sannsynligheter for og konsekvenser av mulige uønskede
hendelser. Banken søker systematisk å identifisere, vurdere og redusere
operasjonell risiko i alle ledd i forvaltningen. Dersom en enkelt
risikofaktor eller det totale nåværende risikonivået anslås å være
utenfor de rammer som er fastsatt av Norges Banks hovedstyre, iverksettes
ytterligere tiltak for å redusere den forventede framtidige risikoen.
Norges Bank vil løpende identifisere feil eller uønskede
hendelser i forvaltningen. Det legges derfor stor vekt på å forbedre
interne prosesser, slik at sannsynligheten for feil blir så lav
som mulig. Banken vil generelt søke å redusere risikoen for uønskede
hendelser til et så lavt nivå som hensiktsmessig, basert på en avveiing
mellom forventet nytte av ytterligere risikoreduserende tiltak og
kostnadene ved å iverksette tiltakene.
Hovedstyret i Norges Bank har fastsatt en risikotoleranse
for operasjonell risiko som innebærer at den finansielle konsekvensen
av alle uønskede hendelser i løpet av et normalår skal være godt under
500 mill. kroner, målt som et bruttotall (dvs. at det summerer både
gevinster og tap). De totale finansielle konsekvensene ventes å
utgjøre 200–300 mill. kroner som et årlig gjennomsnitt, noe som
tilsvarer om lag ett øre per hundre kroner under forvaltning.
I 2010 hadde NBIM totalt 320 uønskede hendelser
i forvaltningen av SPU. De anslåtte finansielle konsekvensene av
disse hendelsene var på brutto 38 mill. kroner, hvorav 24 mill.
kroner utgjorde tap og 14 mill. kroner var gevinster. Tekniske feil
og brudd på eller feil i interne prosesser, rutiner og prosedyrer
forklarer til sammen mer enn to tredjedeler av hendelsene.
Det var i banken fem mindre brudd på departementets
retningslinjer for forvaltningen av fondet. Bruddene var knyttet
til at banken ved en feil ble sittende med verdipapirer fra selskaper
som var utelukket fra fondets investeringsunivers. Banken viser
til at alle feilene ble raskt oppdaget og rettet opp.
Departementet vil peke på at kapitalforvaltning er
en kompleks virksomhet som stiller høye krav til spesialistkompetanse
og styringssystemer. Dette gjelder særlig forvaltningen av et så
stort fond som Statens pensjonsfond. I store, komplekse virksomheter
må en påregne at det løpende vil bli identifisert feil som kan påføre virksomheten
tap (eller gevinst). Departementet har merket seg at Norges Bank
har etablert et omfattende system for å identifisere, vurdere og rapportere
om den operasjonelle risikoen i forvaltningen, og at det arbeides
systematisk med sikte på å redusere risikonivået i forvaltningen
til et så lavt nivå som hensiktsmessig. Departementet legger til
grunn at banken i styringen av den operasjonelle risikoen avveier
hensynet til å holde sannsynligheten for uønskede hendelser så lav
som mulig mot kostnadene som påløper som følge av økt kontrollvirksomhet.
Etter departementets vurdering er det verken hensiktsmessig eller
mulig å legge opp forvaltningen av SPU med sikte på nulltoleranse
for feil. Det er likevel viktig at risikostyringen i forvaltningen
løpende videreutvikles i takt med fondets størrelse og kompleksitet.
Departementet viser for øvrig til at det i fjorårets melding
ble gjort rede for en ekstern gjennomgang av risikostyringen i SPU.
Gjennomgangen ble utført som et attestasjonsoppdrag gitt av Norges
Banks representantskap til bankens eksterne revisor, og omfattet
blant annet rammeverket for styring av operasjonell risiko. I rapporten
ble det konkludert med at banken i det alt vesentligste hadde utformet
og implementert et rammeverk for styring av operasjonell risiko som
er i tråd med anerkjente standarder. Gjennomgangen avdekket samtidig
noen mindre avvik knyttet til styringen av operasjonell risiko,
jf. Meld. St. 10 (2009–2010). Departementet er tilfreds med at disse
avvikene er rettet opp, eller er i ferd med å bli rettet opp, jf.
rapport til Stortinget for 2010 fra Norges Banks representantskap
av 6. april 2011.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Departementet har tidligere varslet at det vil
bli gitt en bred omtale av bruken av eksterne forvaltere i forvaltningen
av SPU, slik at Stortinget gis anledning til å drøfte spørsmålet
om bruk av eksterne forvaltere og honorarer til disse i en bredere
sammenheng. Det vises i den forbindelse til at det stortingsoppnevnte
Representantskapet, etter innspill fra departementet og ved hjelp av
bankens eksterne revisor, har foretatt en uavhengig gjennomgang
av den eksterne forvaltningen i SPU. Rapporten fra bankens eksterne revisor
er nærmere beskrevet i Representantskapets rapport til Stortinget
av 6. april 2011. Det vises til meldingen for nærmere redegjørelse.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Som del av Norges Banks representantskaps tilsynsvirksomhet
er det, etter innspill fra departementet og ved hjelp av bankens
eksterne revisor, foretatt en uavhengig gjennomgang av rammeverket
for risikostyring og kontroll knyttet til tilførsel av midler til
SPU og eksponering mot referanseindeksen. Det er også vurdert om
banken har fulgt opp anbefalingene i den tidligere Ernst & Young-rapporten
som er relevante for tilførsel av midler og eksponering mot referanseindeksen,
jf. St.meld. nr. 16 (2007–2008).
Revisors gjennomgang viser at Norges Bank har utformet
og implementert et rammeverk for styring og kontroll av tilførsel
av midler og eksponering mot referanseindeksen som i det alt vesentligste
er i samsvar med anerkjente og relevante standarder. Videre konkluderer
revisor med at banken i det alt vesentligste har implementert de
relevante anbefalingene fra den tidligere Ernst & Young-rapporten.
I Representantskapets rapport til Stortinget
av 6. april 2011 er det gitt en nærmere omtale av revisors gjennomgang.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Folketrygdfondet forestår forvaltningen av SPN på
vegne av og etter retningslinjer fastsatt av departementet. Som
del av oppfølgingen av Folketrygdfondets forvaltning er det gjennom oppdragsavtalen
med revisor etablert en ordning med såkalte attestasjonsoppdrag.
Det er lagt til grunn at attestasjonsoppdraget for 2010 skal dekke
både Folketrygdfondets internkontrollsystem og Folketrygdfondets
overholdelse av retningslinjer, jf. omtale av metodikken i et attestasjonsoppdrag
i Nasjonalbudsjettet 2011.
Revisor har i sin attestasjonsuttalelse for
2010 konkludert med at en ikke har fått kjennskap til forhold som
gir grunn til å anta at Folketrygdfondets internkontrollsystem ikke
i det alt vesentligste er i samsvar med internasjonalt anbefalt praksis.
Samtidig pekes det på at beste praksis er i løpende utvikling og
at Folketrygdfondet bør videreutvikle sin egen metodikk for risikostyring og
intern kontroll i tråd med utviklingen denne praksis. Spesielt avdekket
den globale finanskrisen at håndteringen av kreditt- og motpartsrisiko
har blitt en stadig større utfordring for alle kapitalforvaltere.
Dette innebærer at en må etablere prosesser som skal identifisere
ledende praksis internasjonalt i alle deler av organisasjonen og
strekke seg mot dette.
Når det gjelder Folketrygdfondets overholdelse av
retningslinjer, konkluderer revisor med at de ikke har fått kjennskap
til forhold som gir grunn til å anta at det er vesentlige brudd
på bestemmelser gitt i lov om Folketrygdfondet samt forskrift, utfyllende
retningslinjer og forvaltningsavtale fastsatt av Finansdepartementet.
Attestasjonsuttalelsen fra revisor er gjort
tilgjengelig på departementets internettside (www.regjeringen.no/spf).
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
I forvaltningen av Statens pensjonsfond har
man over tid utviklet en bred tilnærming til ansvarlig investeringspraksis.
SPU og SPN forvaltes i medhold av etiske prinsipper og basert på
en forståelse av at fondenes avkastning over tid avhenger av god
selskapsstyring og velfungerende markeder. I takt med den internasjonale
utviklingen på området har både Norges Bank og Folketrygdfondet
utvidet eierskapsarbeidet samtidig som man søker større grad av
samspill mellom eierskapsarbeid og porteføljeforvaltning. Dette
handler blant annet om at faktorer som ofte ikke er blitt sett på
som direkte finansielt relevante, for eksempel miljømessige og samfunnsmessige
faktorer, likevel skal kunne vektlegges fordi de kan påvirke verdiutviklingen
i et langsiktig perspektiv.
I mars 2010 innførte Finansdepartementet nye retningslinjer
for ansvarlig investeringspraksis for forvaltningen av SPU. Disse
retningslinjene retter seg delvis mot Norges Bank og delvis mot Etikkrådet
for SPU. Introduksjonen av nye retningslinjer er et ledd i departementets
oppfølging av resultatene av evalueringen av de etiske retningslinjene
for SPU av 2004. Finansdepartementet la i etterkant av evalueringen
opp til en mer helhetlig strategi for SPUs ansvarlige investeringspraksis.
Arbeidet omfatter nå hovedområdene:
internasjonalt samarbeid
og bidrag til utvikling av beste praksis,
målrettet miljøinvesteringsprogram,
forskning og utredning,
eierskapsutøvelse,
observasjon av selskaper, og
utelukkelse av selskaper.
Både Finansdepartementet, Norges Bank, Folketrygdfondet
og Etikkrådet for SPU engasjerer seg i den internasjonale debatten
knyttet til ansvarlig investeringspraksis og samarbeider med andre
aktører for å bidra til utvikling av beste praksis innenfor sine
områder.
Departementet har i 2010 blant annet deltatt
i en arbeidsgruppe i regi av World Economic Forum. Arbeidsgruppen
har utarbeidet en rapport om bærekraftig investeringspraksis langs
hele investeringskjeden fra kapitaleier til selskap. Rapporten er
nærmere beskrevet i boks 4.2 i meldingen.
Eierskapsarbeidet er fortsatt et sentralt virkemiddel
i arbeidet med ansvarlig investeringspraksis for Statens pensjonsfond.
Utøvelsen av eierrettigheter for SPU og SPN bygger på en felles
plattform av internasjonalt anerkjente prinsipper. Samtidig er virkemidlene
som brukes i dette arbeidet noe forskjellige i lys av fondenes ulike størrelse
og investeringsstrategi. Utelukkelse av selskaper er et virkemiddel
forbeholdt særlige tilfeller, og en siste utvei etter at man har
vurdert selskapets vilje og evne til å bedre praksis. Dette er primært
et virkemiddel for SPU i tråd med retningslinjer for observasjon
og utelukkelse fra SPU.
I dette kapitlet rapporterer departementet om hovedpunktene
i eierskapsarbeidet i Norges Bank og Folketrygdfondet og arbeidet
i Etikkrådet i 2010.
Departementets deltakelse i forskningsprosjekt om
klimaendringers virkning på kapitalmarkedene og arbeidet med et
målrettet miljøinvesteringsprogram er nærmere omtalt i kapittel 2.2
og kapittel 4.1.
Grunnprinsippene for eierskapsutøvelsen er de samme
for SPU og SPN, jf. boks 4.3. Norges Bank og Folketrygdfondet har
nedfelt egne prinsipper for utøvelsen av eierrettigheter basert
på disse grunnprinsippene. Eierskapsarbeidet i Norges Bank og Folketrygdfondet
er nærmere omtalt i avsnittene 4.3.2 og 4.3.3 nedenfor.
Etter retningslinjer for observasjon og utelukkelse
fra SPU av mars 2010 skal selskaper utelukkes fra fondet dersom
de produserer nærmere angitte produkter. Selskaper kan også utelukkes dersom
de blir ansett å medvirke til eller selv er ansvarlig for grovt
uetisk atferd slik dette er definert i retningslinjene. Finansdepartementet
har siden 2002 utelukket 52 selskaper etter kriteriene i retningslinjene
for observasjon og utelukkelse på bakgrunn av tilrådinger fra Etikkrådet for
SPU. Departementet har videre satt ett selskap til observasjon i
medhold av de samme retningslinjene.
Nordiske selskaper (utenom Norge) inngår i investeringsuniverset
for både SPU og SPN. Finansdepartementet har lagt til grunn at slike selskaper
utelukkes fra begge fond dersom departementet fatter en beslutning
om å utelukke et selskap. Dette går fram av St.meld. nr. 24 (2006–2007)
og av mandat for forvaltningen av SPN § 3-6. Finansdepartementet
har på denne bakgrunn besluttet å utelukke ett selskap fra SPN.
Etikkrådets arbeid knyttet til retningslinjene
for observasjon og utelukkelse av selskaper fra SPU er beskrevet
nærmere i avsnitt 4.4.4 nedenfor.
En bærebjelke i arbeidet med ansvarlig investeringspraksis
er å bidra til at selskaper drives på en god og bærekraftig måte,
noe som på lengre sikt også kan påvirke samfunnsøkonomisk utvikling og
fondets avkastning. Virkemidlene man har til disposisjon i forvaltningen
av SPU og SPN skal anvendes med dette for øye.
Departementet introduserte i 2010 observasjon som
et nytt virkemiddel i SPUs ansvarlige investeringspraksis. Gjennom
observasjon kan man gi signaler til et selskap om sterk bekymring
over en situasjon samtidig som man anser at det kan være mulighet
for endring i positiv retning. Dette gir mer bredde i virkemiddelbruken
og åpner for en mer gradert reaksjon enn det et rent uttrekk gjør.
Formålet med å utelukke selskaper er å unngå
investeringer i selskaper som bidrar til grovt uetisk aktivitet.
Når et selskap utelukkes fra SPUs investeringsunivers kan dette
gi et signal om hva som anses som etisk minstemål i en gitt situasjon,
men samtidig vil ikke uttrekk i seg selv bidra til å forbedre situasjonen
for miljø eller mennesker som er skadelidende. Observasjon handler
om å overvåke en situasjon hvor det er potensial for positiv utvikling.
Dette virkemiddelet vil typisk kunne egne seg i tilfeller der det er
tvil om vilkårene for utelukkelse er oppfylt, om utviklingen framover
i tid, eller der det av andre grunner finnes hensiktsmessig. Målet
med å bruke et slikt virkemiddel vil være å bidra til bedret selskapspraksis.
Det er slått fast i retningslinjer for observasjon og
utelukkelse fra SPU at departementet skal gjøre en vurdering av
om andre virkemidler kan være egnet til å redusere risikoen for
grovt uetisk aktivitet, før man ev. beslutter å utelukke et selskap.
Etikkrådet kan i medhold av de samme retningslinjene anbefale at
et selskap settes til observasjon.
Selv om virkemiddelbruken for SPU er utvidet, vil
det fortsatt være mange problematiske situasjoner som ikke adresseres.
Fondet eier en liten andel i mange av verdens børsnoterte selskaper
– om lag 8 500 – og det er da ikke mulig fullt ut å sikre seg mot
at SPU er investert i selskaper som det av ulike grunner vil kunne
reises kritikk mot. En viktig styrke ved retningslinjene for ansvarlig investeringspraksis
ligger i at de gjennomføres på en forutsigbar og troverdig måte
over tid. Dette innebærer at Norges Bank og Etikkrådet må gis tilstrekkelig
tid til å gjennomføre prosesser og vurderinger i aktuelle saker,
herunder at selskapene gis mulighet til å komme med sin versjon
av saken, eller til å iverksette nødvendige tiltak. For å gi størst
mulig rom for gode og forutsigbare prosesser, har departementet
nedfelt bestemmelser om informasjonsutveksling og koordinering mellom
Norges Bank og Etikkrådet i Retningslinjer for observasjon og utelukkelse
fra SPU.
Det vises til nærmere redegjørelse i meldingen.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at en enstemmig utenrikskomité i Innst.
S. nr. 269 (2008–2009), samt et flertall i finanskomiteen i Innst.
S. nr. 277 (2008–2009), uttalte at etablering av et nytt investeringsfond for
fattige u-land «vil være riktig fra et etisk ståsted». Dette trengs
nå, ikke minst for å motvirke negative følger for investeringer
og næringsutvikling i utvalgte lavinntektsland som følge av de internasjonale
økonomiske utfordringene.
Dette medlem viser til eget forslag
om dette i kap. 7 nedenfor.
Dette medlem viser til Dokument
8:22 S (2009–2010) fremmet av representanter fra Kristelig Folkeparti.
Her vises det til at Statens pensjonsfond utland, som verdens desidert
største institusjonelt eide globale investeringsfond, har et stort
ansvar for å opptre etisk ansvarlig.
Dette medlem er derfor tilfreds
med at de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond utland
har bred politisk oppslutning. Det synes imidlertid å være et behov
for å styrke ressursinnsatsen ytterligere når det gjelder oppfølgingen
av retningslinjene. Fondet har økt betydelig over tid, både i størrelse
og i antall markeder og selskaper som inngår i investeringsuniverset. Det
vil også bli introdusert nye investeringsmuligheter, gjennom et
eget fond for miljøinvesteringer og et mulig fond for investeringer
i bærekraftig vekst i framvoksende markeder, hvor de sosialt ansvarlige
egenskapene ved investeringene er en av premissene for at programmene
i det hele tatt ble foreslått. Det synes åpenbart at det er behov
for å styrke ressursene til etikkarbeidet, også for å kunne kontrollere
at disse ambisjonene faktisk nås.
Dette medlem viser til at flere
saker den senere tid har medført et til dels kritisk søkelys på fondets
etiske profil. Det gjelder for eksempel:
Investeringer i selskaper
som er engasjert i svært miljøskadelig oljesandutvinning.
Investeringer i selskaper som henter ut
naturressurser fra okkuperte områder, uten at dette kommer lokalbefolkningen
til gode (Vest-Sahara), i områder med et særdeles undertrykkende
regime (Burma), eller i andre områder hvor grunnleggende menneskerettigheter
åpenbart ikke respekteres av stridende parter (Kongo).
Investering i selskaper som er involvert
i grove miljøødeleggelser, som ødeleggende nedhugst av regnskog
som undergraver regjeringens regnskogssatsing.
Dette medlem understreker at
av hensyn til fondets og Norges internasjonale omdømme er det viktig
at slike saker får en grundig og seriøs vurdering, med utgangspunkt
i ambisjonene om sosialt ansvarlige investeringer (miljø, utvikling m.m.).
Med en så stor, og økende, kompleks portefølje, synes det mer enn
tvilsomt om dagens bemanning av Etikkrådet er tilstrekkelig til
å ivareta dette hensynet.
Dette medlem mener at Finansdepartementet bør
vurdere grundig hvilket økt ressursbehov som er til stede i kommende
år for å sikre at de etiske retningslinjene faktisk blir fulgt opp
på en måte som kan ivareta Norges ambisjon som verdensledende også
når det gjelder etikkarbeid i kapitalforvaltningen. Dette
medlem viser til at Kristelig Folkeparti i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett 2011 fremmer forslag om å øke bevilgningen
til Etikkrådets arbeid med 2 mill. kroner.
Dette medlem vil på denne bakgrunn
fremme følgende forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen foreta en grundig
vurdering av hvilke ressurser som etikkarbeidet i Statens pensjonsfond
utland vil kreve de nærmeste år, gitt meget høye ambisjoner om oppfølging
av de etiske retningslinjene, og orientere Stortinget om dette på
egnet måte.
II
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2012 fremme forslag om økte ressurser til etikkarbeidet i Statens
pensjonsfond utland.»