Stortinget har tidligere vedtatt lovregler for
å gjennomføre regler tatt inn i EØS-avtalen som svarer til direktiv
98/26/EF om endelig oppgjør i betalingssystemer og verdipapiroppgjørssystemer
(finalitetsdirektivet), jf. lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer,
direktiv 2002/47/EF om finansiell sikkerhetsstillelse, jf. lov 26. mars
2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse og direktiv 2000/46/EF
om e-pengeforetak, jf. lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak.
Finansdepartementet foreslår i proposisjonen
for det første lovendringer for å gjennomføre regler tatt inn i
EØS-avtalen som svarer til direktiv 2009/44/EF. Direktiv 2009/44/EF,
som ble inntatt i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning 50/2010,
gjør endringer i direktiv 98/26/EF om endelig oppgjør i betalingssystemer
og verdipapiroppgjørssystemer (finalitetsdirektivet), og i direktiv
2002/47/EF om finansiell sikkerhetsstillelse. Stortinget ga 22. februar
2011 samtykke til innlemmelse av direktiv 2009/44/EF i EØS-avtalen,
jf. Innst. 195 S (2010–2011). Direktivendringene er hovedsakelig
begrunnet i teknologiutvikling, økt internasjonal konkurranse og
økte krav til pantesikkerhet.
Finansdepartementet foreslår i proposisjonen tekniske
endringer i betalingssystemloven kapittel 4, for å gjennomføre de
endringene i finalitetsdirektivet som følger av direktiv 2009/44/EF.
Finalitetsdirektivet er i norsk rett gjennomført i betalingssystemloven
kapittel 4, som regulerer når avregnings- og oppgjørsavtaler får rettsvern
overfor kreditorene til deltakerne i oppgjørssystemet. Departementet
foreslår, i tråd med endringsdirektivet, blant annet definisjoner av
«samvirkende system», «operatør» og enkelte andre betegnelser, samt
regler for å sikre ensartede rettsvernsakter og virkninger mellom
sammenkoblede systemer.
Formålet med rettsvernreglene i betalingssy-stemloven
kapittel 4 er å sikre at oppgjørsavtaler som er innkommet til systemet
kan gjennomføres selv om en deltaker i systemet går konkurs, uten
hinder av konkurslovgivningens bestemmelser om omstøtelse og motregning.
Bestemmelsene gjelder kun for sy-stemviktige interbanksystemer (herunder
Norges Banks oppgjørssystem) og verdipapiroppgjørssystemer som er
meldt til EFTAs overvåkningsorgan. Formålet med de foreslåtte endringene
er å ta høyde for det økte antall koblinger mellom for eksempel
markedsplasser og oppgjørssentraler som, på grunn av økt globalisering,
europeisk integrasjon og finansielle og teknologiske nyvinninger,
har funnet sted det siste tiåret.
Videre foreslår Finansdepartementet endringer
i lov om finansiell sikkerhetsstillelse for å gjennomføre endringene
i direktivet om finansiell sikkerhetsstillelse som følger av direktiv
2009/44/EF. Direktivet om finansiell sikkerhetsstillelse inneholder
harmoniserte regler om pantsettelse av kontante innskudd og finansielle instrumenter,
hvor enten pantsetter eller panthaver er en offentlig myndighet,
sentralbank, finansinstitusjon eller annen lovregulert institusjon
som handler med finansielle instrumenter.
I tråd med endringsdirektivet, foreslår departementet
å utvide definisjonen av finansiell sikkerhet til også å omfatte
«gjeldsfordringer», det vil si pengekrav som oppstår som følge av
at en kredittinstitusjon bevilger lån. Formålet med endringen er
å øke omfanget av tilgjengelig sikkerhet til å omfatte gjeldsfordringer
i tillegg til kontante innskudd og finansielle instrumenter. Gjeldsfordringer
anerkjennes allerede i dag som sikkerhet i en del europeiske land.
En harmonisering av bestemmelsene i direktivet på dette punktet
er ment å bidra til likere konkurransevilkår for kredittinstitusjoner
i alle medlemslandene. Departementet foreslår å avgrense definisjonen
av gjeldsfordringer til bare å omfatte «pengekrav som oppstår som
følge av at en kredittinstitusjon bevilger lån til debitor som ikke
er forbruker», forslaget vil derfor ikke ha betydning for forbrukernes
rettsstilling.
Finansdepartementet foreslår for det andre å gjennomføre
EØS-regler som svarer til direktiv 2009/110/EF. Direktiv 2009/110/EF,
som ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning 120/2010,
er et nytt e-pengedirektiv som erstatter det tidligere direktivet
om e-pengeforetak, direktiv 2000/46/EF. Stortinget ga 16. juni 2011
samtykke til innlemmelse av direktiv 2009/110/EF i EØS-avtalen,
jf. Innst. 438 S (2010–2011).
E-pengedirektivet inneholder regler om adgangen
til å utstede elektroniske penger, herunder en definisjon av begrepet
elektroniske penger, samt virksomhetsregler for e-pengeforetak.
I tillegg til e-pengeforetak kan kredittinstitusjoner (bl.a. banker),
Norges Bank og postgirokontorer utstede elektroniske penger.
Elektroniske penger er definert som en forhåndsbetalt
kjøpekraft, i form av en lagret pengeverdi på en elektronisk innretning
som er utstedt etter mottak av midler, og som er anerkjent som betalingsmiddel
av andre foretak enn utstederen. E-pengeforetak er foretak som har
adgang til å utstede elektroniske penger, i gjeldende rett regulert
i lov om e-pengeforetak av 13. desember 2002 nr. 74 (e-pengeforetaksloven).
E-pengeforetak er i dag regulert i lov om e-pengeforetak.
Banklovkommisjonen har i forslag til ny samlet finanslov (NOU 2011:8), som
ble avgitt 27. mai 2011, foreslått å oppheve e-pengeforetaksloven,
og innta bestemmelsene om e-pengeforetak i ny samlet finanslov.
Fristen for å gjennomføre e-pengeforetaksdirektivet i nasjonal rett
var 30. april 2011 for EU-landene. Det er foreløpig ikke fastsatt
noen egen gjennomføringsfrist for EØS-landene. Ut fra hensynet til
mest mulig samsvar mellom EU- og EØS-retten, bør den nye EØS-rettsakten
om e-pengeforetak gjennomføres i norsk rett så nær som mulig gjennomføringsfristen
i EU for det tilsvarende direktivet. På denne bakgrunn foreslår
Finansdepartementet en midlertidig løsning med nytt kapittel 4c
i finansieringsvirksomhetsloven med overordnede bestemmelser om
e-pengeforetak. Forslaget er basert på Banklovkommisjonens forslag,
og vil enkelt kunne videreføres i ny samlet finanslov. Forslaget
innebærer at gjeldende lov om e-pengeforetak oppheves.
Lovforslaget inneholder de overordnede bestemmelsene
om adgang til å utstede e-penger, herunder definisjon på elektroniske
penger (forslaget til ny § 4c-1 første ledd), kravet til konsesjon
som e-pengeforetak (forslaget til ny § 4c-2), hvem som kan utstede
elektroniske penger (e-pengeforetak, banker og kredittinstitusjoner,
Norges Bank og postgirokontorer, jf. forslaget til ny § 4c-1 annet
ledd), og om adgangen til å drive grensekryssende virksomhet (forslaget
til ny § 4c-1 første ledd). De mer spesielle materielle reglene
om e-pengeforetak foreslås inntatt i en ny forskrift om e-pengeforetak
med hjemmel i ny § 4c-3. Den lovtekniske løsningen er den samme
som ble valgt for gjennomføring av regler tatt inn i EØS-avtalen
som svarer til direktiv 2007/64/EF om betalingstjenester i det indre
marked (betalingstjenestedirektivet) i 2009. Forslaget inkluderer
også oppdatering av henvisninger i andre lover som i dag viser til
e-pengeforetaksloven.
Finansdepartementet foreslår for det tredje
en lovendring som innebærer at Statens innkrevingssentral kan tvangsinnkreve
overtredelsesgebyr etter verdipapirhandelloven § 17-4. Statens innkrevingssentral
har det nødvendige apparat og rutiner for håndtering av slike saker,
og vil på en mer effektiv måte enn Finanstilsynet, regulert marked,
eller andre, kunne drive inn gebyrene på vegne av staten.
Forslaget til endringer i betalingssystemloven § 4-5
annet ledd vil medføre en liten utvidelse i omfanget av meldepliktige
opplysninger som Norges Bank etter lov om betalingssystemer må videreformidle
til EFTAs overvåkningsorgan.
Forslaget til nye lovbestemmelser, samt tilhørende
forskrift om e-pengeforetak vil kunne medføre noe merarbeid for
Finanstilsynet, som følge av at e-pengeforetak skal bli en mer konkurransedyktig
institusjonstype med de nye virksomhetsreglene.
Finansdepartementet legger til grunn at eventuelt
merarbeid vil være av begrenset omfang, og at det kan utføres innenfor
gjeldende budsjettrammer.
Departementets forslag til endring i verdipapirhandelloven
har som siktemål å oppnå en bedret og mer effektiv statlig innkreving
av overtredelsesgebyr etter verdipapirhandelloven, hvilket forutsetningsvis
vil gi en samlet ressursbesparelse for offentlige myndigheter. Ut
over dette vil forslaget etter departementets vurdering ikke føre
til økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige
eller for private aktører.
Forslaget vil for øvrig ikke medføre noen særlige økonomiske
eller administrative konsekvenser.