Regjeringen ber om Stortingets samtykke til
deltakelse i påfyllingen av Det internasjonale utvik-lingsfondet
(International Development Association - IDA). IDA er Verdensbankens
utviklingsfond for de fattigste landene, som ut i fra sin økonomiske
situasjon ikke bør ta opp lån på vanlige vilkår i Verdensbanken.
Fondet gir lån på «myke» vilkår og gavemidler til utviklingsfremmende
og fattigdomsreduserende formål og er den viktigste enkeltkanal
for bistand til de fattigste utviklingslandene. Nye ressurser tilføres hovedsakelig
fra giverland som resultat av påfyllingsforhandlinger, gjennom tilbakebetalinger
på tidligere lån og overføring av overskudd fra andre deler av Verdensbankgruppen.
Påfyllingsforhandlingene avholdes vanligvis hvert tredje år. Den
forrige påfyllingen av fondet (IDA-15) ble gjort i 2008 for perioden
1. juli 2008 – 30. juni 2011. Fondets utlånspolitikk, påfyllingens
nivå og byrdefordelingen mellom giverlandene utgjør sentrale temaer
i forhandlingene.
Siden IDA-9 har det vært praksis å fastsette bidragene
til kapitalpåfyllingen i Special Drawing Rights (SDR). IDA-16 påfyllingen
gjelder for perioden 1. juli 2011 – 30. juni 2014 og utgjør totalt
SDR 32,8 mrd. (rundt 305 mrd. kroner). Av dette er giverlandenes
bidrag SDR 17,6 mrd. (rundt 163 mrd. kroner). Dette er den største
påfylling i IDAs historie og tilsvarer en økning på rundt 20 pst.
sammenliknet med IDA-15, og regnet i USD ligger økningen på 18 pst.
USA er igjen blitt største giver til fondet,
samtidig som seks nye givere (Argentina, Chile, Filippinene, Iran,
Kasakhstan og Peru) er kommet til. Bidragene fra de ulike land fremgår
av vedlegg 1.
Norge ga tilsagn om det samme nominelle bidrag
i norske kroner som ved forrige påfylling, 2 337 000 000 kroner
med forbehold om at Stortinget senere gir sitt samtykke til dette. Norges
relative andel blir dermed redusert fra 1,48 pst. til 1,31 pst.
Forhandlingene om IDA-16 er også forhandlinger
om kompensasjonen til IDA for tapte tilbakebetalinger som følge
av at IDA gir omfattende gjeldslette under gjeldsletteinitiativet
for de fattigste landene (Heavily Indebted Poor Countries Initiative
- HIPC) og det internasjonale gjeldsletteinitiativet (Multilateral
Debt Relief Initiative – MDRI) i IDA-16 perioden. Det ble oppnådd
enighet om å benytte samme byrdefordeling som under IDA-14 påfyllingen. Norges
bidrag til dekning av IDAs HIPC- kostnader under IDA-16 beløper
seg til 216 940 000 kroner over tre år. Norske bidrag til sletting
av misligholdt gjeld (restanseklareringsoperasjoner) beløper seg
til 62 560 000 kroner for den samme perioden. IDA ga i utgangspunktet
kun lån. Et nytt rammeverk om gjeldsbærekraft som ble innført i
IDA-14 tilsa at enkelte fattige land med for høy gjeld og for lave
inntekter ikke hadde råd til å ta opp flere lån fra IDA. Det ble derfor
bestemt at slike land kun kan motta gaver fra IDA og at IDA skal
kompenseres av giverne for tapte tilbakebetalinger som følge av
dette. Over de neste tre årene er Norges bidrag til dette 9 380 000
kroner. Siden denne ordningen, inkludert kompensasjonen, er tiltak
for å lette fattige lands gjeldsbyrde dekkes disse kostnadene over kap.172
(Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak), post.70 (Gjeldssletting,
betalingsbalansestøtte og kapasitetsbygging). Det gjør også bidrag
til HIPC og restanseklareringer, nevnt over. Alle tre beløp kommer
i tillegg til det regulære norske giverbidraget til IDA-16. Forslag
til vedtak i denne stortingsproposisjonen innebærer ikke at Norge
inngår en juridisk bindende avtale om å dekke utgiftene til disse
tre ordningene.
En del av de fremtidige tilbakebetalinger til
IDA faller bort som konsekvens av det multilaterale gjeldsletteinitiativet
(MDRI). Giverne har gitt en garanti for å dekke vår del av disse
kostnadene som gjelder til 30. juni 2020 (ref. St.prp. nr. 71 (2007–2008)
om Norges deltakelse i MDRI). Av hensyn til Verdensbankens finansielle
soliditet og styring ble man i IDA-16-forhandlingene enig om å forlenge
denne garantien to år.
Forhandlingene skjedde i en periode preget av ettervirkningene
av finanskrisen, både i utviklingsland, og også i en rekke giverland.
Samtidig hadde også Verdensbanken blitt tilført ny kapital, noe
som la ytterligere press på giverlandenes bistandsbudsjett. Nettopp
finanskrisen hadde vist hvor viktig IDA er som en effektiv kanal
for fattigdomsbekjempelse. Forhandlingene skjedde også når det bare
gjenstår 5 år før fristen verdenssamfunnet har satt på å nå tusenårsmålene.
Mange land i Afrika og land i konflikt ligger etter på flere av
disse målene. I tillegg innebærer kriser og klimautfordringer en rekke
utfordringer for disse landene. Det var derfor for mange utviklingsland
viktig å få til en stor påfylling av IDA. Samtidig hadde Verdensbanken
vært gjennom en intern reformprosess for å gjøre institusjonen bedre
rustet til å møte nye utfordringer. Dette inkluderte også en stemmerettsreform
som innebærer en 3 pst. overføring av stemmer til utvik-lingsland
og mellominntektsland for å styrke deres innflytelse, som legger
et visst press på at også mellominntektsland må bidra til IDA.
Proposisjonen redegjør på en god måte for Det internasjonale
utviklingsfondet. Stortinget sluttet seg i mai 1960 til at Norge
ble medlem i IDA.
Hovedoppgaven til IDA er å gi lån og gaver til utviklingsformål
i verdens fattigste land på gunstige vilkår. Lån i IDA er rentefrie
(med et mindre administrasjonsgebyr), har avdragsfritak de 10 første
årene og har opp til 40 års tilbakebetalingstid. Lån fra IDA utbetales
vanligvis over flere år, avhengig av hvilken type prosjekt eller program
det lånes til.
Bistand fra IDA går til de 79 fattigste utviklingslandene
med hovedvekt på Afrika sør for Sahara. Disse landene har liten
eller ingen mulighet til å oppta lån på vanlige markedsbetingelser. For
tiden kan land med et bruttonasjonalprodukt per innbygger på USD
1165 eller mindre få midler fra IDA. Dessuten kan enkelte mindre øystater
med spesielt sårbar økonomi og manglende kredittverdighet få midler
fra IDA, selv om bruttonasjonalprodukt per innbygger er over denne
grensen. Norges bidrag til IDA går i sin helhet til mottakerlandene,
ettersom Verdensbankens adminstrasjonskostnader dekkes av inntjeningen
på lån til mellominntektsland.
Verdensbanken har lenge hatt fattigdomsreduksjon
som sin overordnede målsetting og legger FNs tusenårsmål til grunn
for sin virksomhet. Det legges sterk vekt på at bistanden skal ytes
i tråd med mottakerlandenes egne utviklingsstrategier og i styrket
partnerskap med andre institusjoner og bilaterale givere.
I forbindelse med finanskrisen tredoblet Verdensbanken
sine utlån og det var økende etterspørsel etter bankens lån, analyse-
og forskningskapasitet. Samtidig ble det iverksatt en rekke viktige
interne reformer for å gjøre banken mer effektiv, fleksibel og bedre
tilpasset nye utfordringer. Det har blitt større fokus på resultater
og gjennomføring og overvåking av lån. I tillegg ble det iverksatt
en rekke tiltak for å forebygge korrupsjon, både internt i banken
og i mottakerlandene. Som et klart svar på den økende tillit til
banken vedtok medlemslandene å gjennomføre en kapitaløkning som
økte grunnkapitalen til Verdensbanken med rundt 45 pst.
Hovedutfordringen for banken nå er å gjennomføre
reformene blant annet for å bidra til å oppnå tusenårsmålene i 2015.
Uten en økning i ressursene ville en ikke kunne bidra til å oppnå tusenårsmålene
i 2015. Norsk støtte til IDA er derfor uttrykk for et ønske om å
bidra til å styrke den viktigste institusjonen for fattigdomsbekjempelse
og som har vist seg som en effektiv kanal og sentral premissleverandør
for å løse utfordringer som klima, helse og andre utfordringer som
krever globale løsninger.
Det var enighet om at man i IDA-16 forhandlingene
skulle ha resultatfokus som et overordnet tema. IDA skulle med dens
finansielle volum og som en effektiv kanal, være ledende i å drive
resultatagendaen framover for å kunne nå tusenårsmålene i 2015.
IDAs sentrale rolle i å bidra til resultater skal være tydelig på
landnivå og globalt. Resultatfokus innebærer også utarbeidelse av
et robust resultatrammeverk, og dette stod sentralt under forhandlingene.
Det var enighet om at IDA, med sitt fokus på landnivå, kan spille
en konstruktiv plattform for annen type bistand på landnivå. Dette
fordi banken er en av de viktigste finansielle bidragsytere på landnivå
og fordi dens virksomhet så sterkt er knyttet til nasjonale utvik-lingsstrategier.
Den gir også en mulighet til å kople de nye globale aktører, f.eks.
på helsesiden, til mottakernes egne prioriteringer.
Samtidig skulle en spesielt fokusere på påfølgende
utvalgte temaer som utgjør særlige utfordringer for IDAs bidrag
til å oppnå FNs tusenårsmål:
a IDAs rolle
og bidrag til å fremme likestilling
b IDAs rolle og bidrag til å gjøre landene
mer robuste i å møte klimaforandringene
c IDAs rolle i og bidrag til sårbare stater.
Dette er stater som er i konflikt eller som nylig har kommet ut
av konflikt, så vel som land der grunnlegende institusjoner og markeder
av andre grunner ikke eksisterer eller fungerer. IDAs respons til kriser
er også en del av dette temaet.
Det er blitt større åpenhet rundt forhandlingsprosessen.
Dette ga mulighet for innspill fra det sivile samfunn. Utkast til
det endelige forhandlingsresultatet ble lagt ut på Internett, med
adgang for alle interesserte til å komme med innspill og kommentarer
før sluttforhandlingene. Bare få organisasjoner benyttet seg av
denne muligheten. Forhandlingene var preget av en positiv dynamikk
fordi landene er samstemte i vurderingene av IDA som en effektiv
og resultat-orientert kanal for fattigdomsbekjempelse. De var preget
av at de foregikk i en periode hvor spørsmålet om hvordan FNs tusenårsmål
skal kunne nås, ikke minst i Afrika, sto høyt på den internasjonale
dagsorden. Det ble i den sammenheng fokusert både på utvik-lingspolitiske
prioriteringer for IDA og på det store behovet for finansiell bistand
- herunder fra IDA - i bestrebelsene på å nå tusenårsmålene.
Forhandlingene ga som resultat en samlet påfylling
på om lag SDR 32,8 mrd. (305 mrd. kroner). Av dette utgjorde giverlandenes
bidrag rundt SDR 17,6 mrd. (163 mrd. kroner), mens det overskytende
kommer fra tilbakebetalinger av gamle lån og overføringer fra Verdensbankens
ordinære drift og privatsek-tordelen IFCs overskudd. En mindre del
av påfyllingen skal kompensere for deler av IDAs gavebistand under
IDA-16 og dekke IDAs gjeldslettekostnader i IDA-16-perioden. Samlet
sett innebærer dette at IDAs bistandskapasitet økes med om lag 20 pst.
Selv om en økning i påfyllingen på 20 pst. i
seg selv er betydelig, var det samtidig flere store giverland som
ikke opprettholdt sin andel, og giverbidragene økte bare med 6 pst.
Det var først og fremst bankens egne ressurser som sto for den totale
økningen ved at den andelen økte med 75 pst. Land som Kina vil forsere
tilbakebetalingen av sine lån til IDA. Både Storbritannia, Italia, Frankrike,
Nederland og Tyskland reduserte sine andeler, mens USA gikk noe
opp og er nå igjen største giver, også Japan økte sin andel, mens Danmark,
Sverige og Finland opprettholdt sine andeler. Norge reduserte sin
andel. Bidragene fra de enkelte land går frem av Vedlegg 1 til proposisjonen.
I likhet med de siste påfyllingene, skal IDAs
bistand baseres på overordnede prioriteringer som fattigdomsreduksjon,
god økonomisk politikk og bærekraftig utvikling. I tillegg skal
IDA arbeide med sentrale tverrgående tema som godt styresett, likestilling
og miljøhensyn med særlig vekt på klima. Prinsippet om at IDAs bistand
skal forankres i de fattige landenes egne fattigdomsrettede utviklingsstrategier
vil bli ytterligere styrket under IDA-16-perioden.
Det var enighet om at utviklingen i Afrika fremdeles
er en utfordring i lys av at mange land i regionen fortsatt har
store problemer knyttet til dårlig styresett, væpnede konflikter,
og hiv/aids-epidemien til tross for den økonomiske vekst mange land
i Afrika har i dag. For mange av landene vil det ikke være mulig
å nå de fleste av tusenårsmålene. Målet fra tidligere påfyllinger om
at rundt halvparten av IDAs finansielle bistand skal gå til Afrika
ble på dette grunnlag videreført.
Fordelingen av IDAs bistand på lån og gavemidler
til det enkelte land vil i all hovedsak fastsettes på grunnlag av
landets gjeldssituasjon. Landene med de største gjeldsproblemene
- de fleste i Afrika - vil få all støtte fra IDA i form av gavemidler,
mens de med en mindre kritisk gjeldssituasjon vil fortsette å kunne
motta lån på myke vilkår. En slik tilnærming er i tråd med norsk
utviklings- og gjeldsslettepolitikk.
Det er positivt at Verdensbanken klarere enn tidligere
knytter forbindelse mellom politisk stabilitet, demokratisering
og fattigdomsreduserende vekt. Enigheten om IDA-16s økte innsats
i sårbare stater må også sees i denne sammenheng, i tillegg til
at 1/3 av verdens ekstremt fattige holder til i disse landene. Dette
er land som normalt vil få en lav tildeling av IDAs midler grunnet
en fordelingsmekanisme som premierer resultatoppnåelse og godt styresett,
områder der for eksempel post-konflikt land nesten alltid vil score
lavt.
Sluttresultatet av forhandlingene reflekterer hvor
viktig det er at giversamfunnet gjennom IDA tilpasser seg - og bidrar
til å styrke mottakerlandenes egne utviklingsstrategier, samt at giverne
vektlegger bistandseffektivitet og koordinering. Det var allmenn
enighet om at dette arbeidet måtte intensiveres og at økt desentralisering
kunne være et virkemiddel for å bidra til bistandseffektivitet og
tilpasning til mottakerlandenes systemer. Det ble spesielt vektlagt
at flere analyser må utføres i fellesskap med andre aktører og at
man må redusere dupliserende strukturer for prosjektgjennomføring. Gjennomgangen
av Verdensbankens lånebetingelser (kondisjonalitet) bidro til å
sette enda større fokus på spørsmål knyttet til nasjonalt eierskap
og giverharmonisering. Selv om det er gjort framskritt her, mener
en fra norsk side at det fortsatt er viktig å holde presset oppe
slik at banken etterlever sine prinsipper. På mange måter er Verdensbanken
blitt en mer åpen og lydhør bank i de senere årene.
For øvrig er fokus i IDA16-perioden på resultater
inkludert Afrika, likestilling, klima og sårbare stater med kriserespons
i tråd med norske satsingsområder og prioriteringer.
I tiden framover vil det også være viktig å
sette fokus på nært samarbeid, basert på den enkelte institusjons
kompetanse og mandat, snarere enn oppdeling og monopolisering av
ansvar i forholdet mellom Verdensbanken og FN. Ikke minst i konfliktberørte
land vil slikt samarbeid være påkrevd. Videre må man arbeide for
ytterligere forbedring i samarbeidet mellom Verdensbanken og Det
internasjonale pengefondet (IMF).
I forhandlingsresultatet legges det til grunn
at det norske regulære bidraget til IDA-15 er på 2 337 000 000 kroner,
innbetalt over tre år. Det er samme beløp i kroner som ved forrige
påfylling. De årlige innbetalingene blir stående på konto i Norge
og Verdensbanken trekker normalt hver innbetaling over en 9-årsperiode.
Ved denne påfyllingen har Norge og flere andre land sagt at Verdensbanken
kan trekke innbetalingene over tre år, jf. romertallsvedtak XIII
i Prop. 1 S (2010–2011). Norge sitt bidrag innebærer en lavere andel
av IDA-16 enn for IDA-15, men Norge er fortsatt den 15. største
giveren.
Det norske tilskuddet til påfyllingen er beregnet til
å være på SDR 200 millioner. For IDA-16 er omregningskursen for
Norge i SDR lik 9,306 810.
Bevilgningsbehovet knyttet til IDA-16 er 779 mill.
kroner i 2011. For 2011 ble bevilgningsbehovet vedtatt av Stortinget
i saldert budsjett, jf. Prop. 1 S (2010–2011) for Utenriksdepartementet
og i tråd med romertallsvedtak XII og XIII i saldert budsjett 2011.
For 2012 er bevilgningsbehovet lagt inn i regjeringens forslag til
statsbudsjett (Gul bok 2012). Det tilrås at de budsjettmessige konsekvensene
for 2013 blir dekket innenfor den bistandsrammen som gjelder til
enhver tid, og i tråd med gjeldende romertallsvedtak XIII.
I tillegg kommer Norges bidrag til dekning av IDAs
gjeldslettekostnader under HIPC i IDA-16-perioden som beløper seg
til 216 940 000 kroner over tre år og innbetales separat fra de regulære
bidragene, bidrag for å klarere gjeldsrestanser som beløper seg
til 62 560 000 kroner, samt bidrag til Grant Compensation på 9 380 000
kroner. Disse bidragene dekkes over kap. 172 (Gjeldslette og gjeldsrelaterte
tiltak), post. 70 (Gjeldslette, betalingsbalansestøtte og kapasitetsbygging)
de neste tre årene.
Foruten samtykke til den budsjettmessige bevilgning
bes det om samtykke til å utvide den perioden Norge garanterer kompensasjon
til IDA for tapte tilbakebetalinger – som følge av MDRI – fra 2020
til 2022. Dette vil bli gjort gjennom utstedelse av et såkalt «Unqualified
Instrument of Commitment» – tilsvarende det som er gjort for 2017-2020.
Basert på foreløpige beregninger vil Norges
årlige MDRI-bidrag i perioden 2020–2022 bli som vist i tabellen
nedenunder:
01.07.2020–30.06.2021 | 156 820 000 |
01.07.2021–30.06.2022 | 148 950 000 |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun,
Anita Orlund og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Jonni Helge Solsvik og lederen
Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell,
fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti,
Dagfinn Høybråten, slutter seg til innholdet i proposisjonen
og regjeringens vurderinger.
Komiteen viser
til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget samtykker i at
1. Norge deltar i kapitalpåfyllingen
av Det internasjonale utviklingsfondet (IDA-16) med 2 337 000 000
kroner for perioden 1. juli 2011 til 30. juni 2014, innbetalt i
tre like årlige bidrag.
2. Norge utsteder et ukvalifisert «Instrument
of Commitment» til Det internasjonale utviklingsfondet (IDA) som
bindende forpliktelse for Norges bidrag til Det internasjonale gjeldssletteini-tia-tivet
(MDRI) i perioden 1. juli 2020 til 30. juni 2022.
Oslo, i utenriks- og forsvarskomiteen, den 7. desember 2011
Ine M. Eriksen Søreide |
Dagfinn Høybråten |
leder |
ordfører |