Petroleumsvirksomheten er i dag Norges største næring
målt i verdiskaping, statlige inntekter og eksportverdi. Den sysselsetter
i dag om lag 43 000 personer, og over 200 000 personer kan direkte
eller indirekte knyttes til etterspørselen fra petroleumsvirksomheten.
Hovedmålet i petroleumspolitikken er å legge
til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig
perspektiv. Forvaltningen må være helhetlig og basert på kunnskap
og fakta, forvaltningen av ressursene skal skje innenfor forsvarlige
rammer når det gjelder helse, miljø og sikkerhet. Rollen som petroleumsprodusent
skal forenes med en ambisjon om å være ledende i miljø- og klimapolitikken.
En nødvendig forutsetning for en langsiktig utvikling av petroleumsressursene
er at næringen håndterer denne risikoen på en forsvarlig måte.
Hovedutfordringen for å oppnå målet i petroleumspolitikken
er økt utvinning fra felt, utbygging av funn og påvisning av uoppdagede ressurser.
Samspillet mellom stat, oljeselskaper, leverandørindustri og forskningssektoren
er en viktig del av norsk petroleumsforvaltning.
Mange felt i Norge har navn som er hentet fra norrøn
mytologi og har dype nasjonale røtter. De navn som gis større felt
i nye områder bør speile viktigheten av næringen, både for landsdeler
og for landet som helhet. Departementet vil gjennomgå dagens system
for navnsetting og foreta eventuelle justeringer i navnsettingen
av petroleumsforekomster, slik at de passer inn i en nasjonal kontekst
og historieskriving.
Departementet viser til at fossile energikilder står
for om lag 80 pst. av verdens energiforsyning og er hovedårsaken
til utslipp av klimagasser og menneskeskapt global oppvarming. Omfattende
endringer i energibruken globalt er nødvendig dersom skadelige klimaendringer
skal unngås. Det vises til at gass kan forene europeiske mål om
leveringssikker energi og reduserte utslipp av klimagasser. Dersom
kull blir erstattet med gass i elektrisitetsproduksjonen i Europa,
vil dette tiltaket alene være nok til å oppfylle deres CO2-målsettinger
for 2020. I tillegg har gass egenskaper i kraftproduksjon som letter innfasing
av fornybar kraftproduksjon, og kan derfor bidra til ytterligere
CO2-reduksjoner.
Regjeringen vil intensivere arbeidet for at
naturgassens fortrinn framfor bruk av kull tas i betraktning når
rammene for Europas energistruktur legges.
Regjeringens overordnede mål i klimapolitikken er
å bidra til å begrense den menneskeskapte temperaturstigningen til
maksimalt to grader i forhold til førindustrielt nivå. En gjennomgående
forandring av det globale energisystemet er påkrevd for at utslippene
skal kunne reduseres slik at togradersmålet nås.
Regjeringen vil forene rollen som stor energiprodusent
med en ambisjon om å være ledende i miljø- og klimapolitikken gjennom
å fortsette å utnytte petroleumsressursene samtidig som arbeidet
med å effektivisere aktiviteten på kontinentalsokkelen skal videreføres.
Virksomheten på kontinentalsokkelen skal være best også når det
gjelder energieffektiv olje- og gassproduksjon. Virkemiddelbruken
i petroleumssektoren skal legge til rette for iverksetting av tiltak
og utvikling av nye og mer effektive løsninger.
Miljøverndepartementet vil i en kommende stortingsmelding
om norsk klimapolitikk legge fram en bred gjennomgang av status
og mål for klimapolitikken.
En sentral forutsetning for å videreutvikle
petroleumsvirksomheten er at vi har en ressursbase som kan nyttiggjøres.
I løpet av de siste 40 år har vi hentet ut om lag 40 pst. av de
forventede utvinnbare ressursene. En større andel av oljen enn av
gassen er produsert, og 60 pst. av de forventede utvinnbare ressursene
ligger igjen i bakken. I tillegg kommer den del av tidligere omstridt område
som ligger vest for avgrensningslinjen i Barentshavet og områdene
rundt Jan Mayen. Regjeringen legger stor vekt på oppsidepotensialet
når utforskning av de minst kartlagte områdene vurderes.
For å nå målet om langsiktig forvaltning og
verdiskaping fra petroleumsressursene, mener regjeringen at aktivitetsnivået
må opprettholdes på et jevnt nivå. Man vil legge til rette for dette gjennom
parallell offensiv satsing på:
Øke utvinningen fra
eksisterende felt og utbygging av drivverdige funn.
Fortsette en aktiv utforskning av åpnet
areal, både i modne og umodne områder.
Gjennomføre åpningsprosessene for Jan Mayen og
den del av tidligere omstridt område som ligger vest for avgrensningslinjen
i Barentshavet sør, som kan gi grunnlag for ny økonomisk aktivitet
i Nord-Norge.
Planen for en langsiktig forvaltning og verdiskaping
fra petroleumsressursene vil legge til rette for at petroleumsvirksomheten
vil forbli en nøkkelnæring i Norge i tiår framover. Regjeringen
legger derfor et generasjonsperspektiv til grunn for petroleumspolitikken.
Regjeringen vil arbeide for fortsatt å fremme godt
samspill mellom fiskeri- og petroleumsnæringen gjennom å legge begrensninger
på lete- og borevirksomhet basert på kunnskap fra arbeidet med helhetlige
forvaltningsplaner. Videre vil en ta i bruk fiskerinæringens ressurser
og kompetanse i oljevernberedskapen.
Departementet viser til at en vesentlig del
av forventet produksjon de neste 10 år vil komme fra felt og funn
som er påvist. En rekke felt på norsk sokkel har produsert over
lang tid, og tiltak må gjennomføres raskt før etablert infrastruktur
blir ulønnsom å holde i drift eller teknisk uegnet. Mange tiltak
kan betegnes som tidskritiske.
Økt utvinning omfatter tiltak som bidrar til
å opprettholde produksjonen i og rundt eksisterende felt. Innfasing
av nye felt kan bidra til forlenget levetid for eksisterende felt,
og tiltak for å øke utvinningen innebærer derfor også tiltak som støtter
raske utbygginger av små funn. Olje- og energidepartementet oppnevnte
i februar 2010 et ekspertutvalg med mandat til å utrede tiltak for
å øke utvinningen fra eksisterende felt på norsk kontinentalsokkel.
De problemstillinger utvalget tok opp, og de hovedforslag som ble
fremmet, er behandlet i denne meldingen.
Felt på norsk kontinentalsokkel har i gjennomsnitt
økt sine oljereserver med en faktor på 1,68 fra opprinnelig utbyggingsplan
og fram til år 2010. Dagens vedtatte planer gir en gjennomsnittlig
forventet utvinningsgrad på 46 pst. for olje og 70 pst. for gass
på norsk sokkel. Til sammenlikning er den globale utvinningsgraden
for olje om lag 22 pst. Utvinningsgraden varierer fra felt til felt
og er avhengig av forhold som reservoaregenskaper, utvinningsstrategi,
teknologiutvikling og størrelsen på feltet. Det er lettere å oppnå
høy utvinning i store felt – blant annet fordi man på slike felt
som regel har faste plattformer med borerigger som kan drive brønnarbeid gjennom
hele levetiden.
Etter dagens planer og med eksisterende teknologi
vil rundt 30 milliarder fat olje bli liggende igjen når norske felt
blir stengt ned, og økning i utvinningsgraden har derfor en stor oppside.
Kostnadene ved å produsere ressursene, samt når ressursene vil bli
produsert, vil være avgjørende for hvor store verdier dette potensialet
utgjør.
Det er i meldingen redegjort for ulike teknologier
som kan bidra til økt utvinning, gruppert etter boring og brønn,
injeksjonsteknikker, reservoarkartlegging, integrerte operasjoner
og undervannsløsninger.
Regjeringen vil gjennomføre følgende tiltak
for å øke utvinningen fra påviste ressurser:
Ved behandling av
nye utbygginger:
Innføre en praksis
der plan for utbygging og drift (PUD) fremmes tidligere i prosjekter
med rask framdrift.
Sikre at installasjon av fast rigg blir
vurdert av rettighetshaverne i forbindelse med relevante, nye utbygginger.
Bidra til at utbygginger og felt samordnes
når dette ressursforvaltningsmessig er den beste løsningen.
Kreve vurdering av kraft fra land som energiløsning
for nye felt og ved større ombygginger av eksisterende felt, herunder
vurdere relevant levetid.
Endre petroleumsforskriften slik at rettighetshavere
ikke kan leie produksjonsinnretninger av tilknyttede selskaper.
Intensivere oppfølgingen for felt i senfase. Kreve
nye planer for utvinningen for felt i senfase, der dette vurderes
som hensiktsmessig.
Vurdere behovet for ytterligere forsterkninger
av regelverket for å sikre tilstrekkelig oppmerksomhet mot økt utvinning
og god ressursforvaltning
Godkjenne søknader om ny forlengelse av
konsesjonstiden for en utvinningstillatelse med samme eierstruktur,
dersom søknaden sannsynliggjør bedre utnyttelse av ressursene med
mindre særskilte forhold tilsier noe annet.
I større grad å legge vekt på andelsflertall
ved fastsettelse av stemmeregler ved tildeling av nye utvinningstillatelser.
Arbeide for en bedre flyt av fartøyer involvert
i petroleumsvirksomhet i Nord-Atlanteren.
Sammen med sentrale aktører på norsk sokkel, arbeide
for økt innsats knyttet til pilotering av ny teknologi. Vurdere
å opprette et forskningssenter innenfor økt utvinning, basert på
åpen konkurranse.
Departementet viser til at regulering av bruk
av infrastruktur for transport av gass og olje er en viktig del
av god ressursforvaltning, mest mulig av fortjenesten ved en utbygging
skal tas ut på feltene – ikke tilfalle eierne av infrastruktur.
For å oppnå dette vil regjeringen:
Regulere adgang til
og tariffer i transportsystemet for gass for å sikre lik tilgang
til systemet for alle med gasstransportbehov.
Etablere et sakkyndig råd som skal være tvisteløser
i enkeltsaker der det er uenighet om adgang til gasstransportsystemet.
Styrke det eksisterende brukerforumet for Gassled
for å sikre at brukernes syn på hvordan systemet drives og utvikles
framkommer.
Endre forskriften om andres bruk av innretninger
med sikte på mer effektiv ressursutnyttelse og at mest mulig fortjeneste
tas ut på de nye feltene.
Investeringsbeslutninger som fattes på felt
som i dag nærmer seg konsesjonstidens utløp, vil ha økonomiske virkninger
også for årene etter utløpet av konsesjonsperioden. Departementet
har adgang til å forlenge konsesjonstiden utover den opprinnelig
fastsatte perioden, dersom rettighetshaverne søker om dette (ny
forlengelse). For noen felt med store gjenværende ressurser ved utløpet
av konsesjonsperioden og/eller med lav statlig deltakelse vil det
kunne være hensiktsmessig å benytte anledningen til å øke den statlige
deltakerandelen ved en ny forlengelse av utvinningstillatelsen.
Departementet vil også i et gitt tilfelle kunne gjøre
en ny forlengelse betinget, eksempelvis av at ny eller endret plan
for utbygging og drift innsendes innen en gitt tidsfrist. Det legges
i meldingen til grunn at lovgivningen allerede inneholder de virkemidler
som trengs for å beslutte ny forlengelse.
Regjeringen vil godkjenne søknader om ny forlengelse
av konsesjonstiden for en utvinningstillatelse med samme eierstruktur
dersom søknaden sannsynliggjør bedre utnyttelse av reservene med
mindre særskilte forhold tilsier noe annet. For noen tillatelser
kan særskilte forhold som lav statlig deltakerandel og/eller store
gjenværende reserver, tilsi at SDØE-andelen bør økes eller andre
vilkår reforhandles ved forlengelse av utvinningstillatelsen.
Myndighetene har i dag gjennom behandlingen av
utbyggingsplaner innvirkning på selskapenes planer for et felt.
Myndighetene kan også – etter at utbyggingsplanen og utvinningsforløpet
er godkjent – kreve at rettighetshaverne skal foreta utredninger
av ressursutnyttelsen i et felt. Dette kan bli aktuelt dersom eksempelvis
nye opplysninger om reservoaret tilsier en annen utvinningsstrategi.
Om nødvendig kan departementet, med hjemmel i gjeldende lov- og
forskriftsverk, pålegge rettighetshaverne å utarbeide en rapport om
feltrelaterte forhold, herunder alternative produksjons- og injeksjonsopplegg
og den totale utvinningsgrad ved forskjellige produksjonsforløp.
Gjennom myndighetenes generelle oppfølgingsarbeid
på ressursforvaltningssiden vil det kunne peke seg ut felt som krever
særskilt oppfølging fra myndighetenes side. I tillegg til denne
oppfølgingen foretar ressursmyndighetene årlig en gjennomgang av
alle felt på sokkelen med sikte på å identifisere felt som man bør
ha en spesiell oppmerksomhet rettet mot. Man vil vurdere behovet
for ytterligere forsterkninger av regelverket for å sikre tilstrekkelig
oppmerksomhet mot økt utvinning og god ressursforvaltning.
Regjeringen vil i denne sammenheng:
Intensivere oppfølgingen
for felt i senfase.
Kreve nye planer for utvinningen for felt
i senfase, der dette vurderes som hensiktsmessig.
Vurdere behovet for ytterligere forsterkninger
av regelverket for å sikre tilstrekkelig oppmerksomhet mot økt utvinning
og god ressursforvaltning.
Ny teknologi og nye løsninger vil i mange tilfeller
være nødvendig for å modne fram nye lønnsomme reserver og realisere
det store potensialet som ligger i økt utvinning på norsk sokkel.
Siden feltene og infrastrukturen har begrenset levetid vises det
til at det er viktig å få til pilottesting raskt. Statlig medfinansiering
av piloter vil kunne bidra til at flere, samfunnsøkonomisk lønnsomme
prosjekter framskyndes og realiseres.
Departementet viser til at flere utvinningstillatelser/selskaper
bør planlegge piloter i fellesskap, og man vil arbeide videre for
å løfte fram flere piloter og sammen med sentrale aktører på norsk
sokkel arbeide for økt innsats knyttet til testing av ny teknologi
på norsk sokkel.
Ettersom det er mye olje som ikke kan utvinnes med
konvensjonell teknologi, må avanserte teknologier som kan få opp
disse ressursene prioriteres og løftes fram. Det vil derfor være
et spesielt behov for å løfte fram pilottester innenfor avanserte
injeksjonsmetoder for å utvinne mer av den vanskelig tilgjengelige
oljen. Regjeringen vil – sammen med sentrale aktører på norsk sokkel
– arbeide for økt innsats knyttet til testing av ny teknologi, og
vurdere å opprette et forskningssenter innenfor økt utvinning.
Målsettingen for letepolitikken er å gjøre nye funn
som er nødvendig for å sikre et jevnt aktivitetsnivå, høyest mulig
verdiskaping og statlige inntekter på mellomlang og lang sikt. Åpnede områder
for petroleumsvirksomhet på norsk sokkel omfatter store deler av
Nordsjøen, Norskehavet og sørlige del av Barentshavet. I de åpnede områdene
forventes det fortsatt å være store uoppdagede ressurser som kan
gi grunnlag for aktivitet i mange år framover.
Andre deler av sokkelen kjennetegnes av mindre kunnskap
om geologien, større grad av tekniske utfordringer og manglende
infrastruktur (umodne områder). For å få en hensiktsmessig utforskning
av både modne og umodne områder er det etablert to likestilte konsesjonsrunder,
tildeling i forhåndsdefinerte områder (TFO) for modne områder og
nummererte runder for umodne områder.
Regjeringen ønsker å opprettholde leteaktiviteten
og vil tildele utvinningstillatelser i modne og umodne områder for
å begrense fallet i petroleumsproduksjonen. Regjeringen vil derfor
videreføre en forutsigbar tildelingspolitikk knyttet til nummererte
runder og TFO-runder.
Det vises til at forvaltningsplanene for havområdene
skal avklare hvor i åpent areal det kan være petroleumsaktivitet
og hvor det ikke kan være aktivitet innenfor en gitt tidsperiode.
Det settes også eventuelle områdespesifikke vilkår til petroleumsvirksomheten.
Sesongbegrensninger for leteboringer og innsamling av seismikk er
eksempler på slike områdespesifikke vilkår.
Alle områder som er åpnet for petroleumsvirksomhet
og ikke unntatt for petroleumsvirksomhet i forvaltningsplanene,
kan lyses ut i nummererte konsesjonsrunder eller inkluderes i TFO-området.
Innenfor rammen av forvaltningsplanene blir det en petroleumsfaglig
vurdering når nye områder skal legges til TFO-området. I behandling
av forvaltningsplanene for havområdene Norskehavet og Barentshavet-Lofoten
er det bestemt at i forbindelse med konsesjonsrunder vil de områdespesifikke
miljø- og fiskerikravene for petroleumsvirksomhet fra forvaltningsplanene
bli lagt til grunn. Det vil ikke bli stilt miljø- og fiskerikrav
utover dette.
Lov om petroleumsvirksomhet krever at myndighetene
utfører omfattende konsekvensutredninger forut for åpning av et
område. I denne forbindelse blir det gjort vurderinger av blant
annet de miljømessige, økonomiske og sosiale konsekvenser for andre
næringer, herunder fiskeriene. Lov om petroleumsvirksomhet krever også
konsekvensutredninger som en del av plan for utbygging og drift,
og som en del av en avslutningsplan for disponering av innretninger
etter at produksjonen er avsluttet.
Samspillet mellom petroleumsnæringen og fiskeriene
er viktig for å styrke beredskapen i kystnære farvann. Ved bruk
av fiskeflåten vil oljeselskapene nyttiggjøre seg lokal maritim kunnskap
og øke kapasiteten på beredskapen.
Regjeringen vil fremme godt samspill mellom fiskeri-
og petroleumsnæringen gjennom å legge begrensninger på lete og borevirksomhet
basert på kunnskap fra arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner.
Regjeringen vil videre ta i bruk fiskerinæringens ressurser og kompetanse
i oljevernberedskapen.
Følgende rammer foreslås å bli lagt til grunn
for letepolitikken framover:
I områder med etablert
forvaltningsplan, legge til grunn miljø- og fiskerivilkårene fra
den relevante forvaltningsplanen i nye utvinningstillatelser. Det
vil ikke bli stilt ytterligere miljø- og fiskerikrav for petroleumsvirksomhet
i området.
Innenfor rammene av forvaltningsplanene,
legge petroleumsfaglige vurderinger til grunn for hvilke områder
som inngår i TFO-området og hvilke områder som utlyses gjennom nummererte
konsesjonsrunder.
Gjennomføre TFO-ordningen som en årlig
konsesjonsrunde i alt modent areal på norsk sokkel for å bidra til
å opprettholde aktivitet og produksjon.
Gjennomføre nummererte konsesjonsrunder, normalt
hvert annet år, på norsk sokkel for å bidra til å opprettholde aktivitet
og produksjon.
Innføre offentlig høring ved TFO-runder.
Gjennomføre offentlig høring ved utlysning
av areal i nummererte konsesjonsrunder.
Offentliggjøre arbeidsprogrammene fra og
med 21. konsesjonsrunde og i TFO-tillatelser for å sikre åpenhet
om petroleumsaktiviteten og likebehandling i konsesjonsrundene.
Legge til rette for at nye kompetente selskaper skal
kunne etablere seg på norsk sokkel, herunder aktivt oppsøke interessante
oljeselskaper for å informere om forretningsmulighetene på norsk
sokkel.
Hindre brakke tillatelser ved å følge opp
aktiviteten i modne områder og bruke arealavgiften for å oppnå god
arealforvaltning.
Departementet viser til at i de nummererte konsesjonsrundene
som gjennomføres i dag har alt areal vært tilgjengelig for nomineringer
fra selskaper i flere omganger, og de mest attraktive delene av
dette arealet er tildels godt utforsket. Åpning av nye områder er
nødvendig for å gjøre nye betydelige funn og opprettholde en betydelig
petroleumsproduksjon, verdiskaping, investeringer, sysselsetting
og statlige inntekter i årene etter 2020.
Regjeringen har besluttet å igangsette en åpningsprosess
for havområdene rundt Jan Mayen og den del av tidligere omstridt
område som ligger vest for avgrensningslinjen i Barentshavet sør. Dersom
det blir petroleumsvirksomhet i havområdene ved Jan Mayen, kan dette
medføre behov for å benytte Jan Mayen til enkelte aktiviteter blant
annet for å ivareta hensyn til helse, miljø og sikkerhet. Eksempler
på mulig bruk er etablering av base, beredskapslager, anlegg av
nødvendige veier og bygninger som kaianlegg, molo, heliport, behandlings-
og lageranlegg for petroleum, landfall for rørledninger med videre.
De uåpnede områdene på norsk kontinentalsokkel
ligger i stor grad utenfor Nord-Norge. Den igangsatte prosessen
for åpning av nye områder i Barentshavet gir store muligheter for
Finnmark.
For å oppnå en jevn aktivitet på sokkelen er
det viktig at olje- og gasspolitikken baseres på en kunnskapsbasert,
helhetlig og langsiktig forvaltning av petroleumsressursene. Tilførsel
av leteareal er en viktig forutsetning for å opprettholde investerings-
og kompetansenivået i næringen, samt opprettholde produksjonen over tid.
Et område nordøst i Norskehavet er ikke åpnet for
petroleumsvirksomhet. Dette området omfatter arealer i Nordland
IV, V, VI, VII og Troms II («det nordøstlige Norskehavet»). Lenger
sør langs kysten er det også områder i Trøndelag I og II, samt ved
Møre hvor det ikke vil bli utlyst konsesjonsrunder fram til oppdatering
av forvaltningsplan for Norskehavet, senest 2014. Samlet sett utgjør
dette et betydelig areal.
Departementet viser til at det skal ikke gjennomføres
konsekvensutredning etter lov om petroleumsvirksomhet i Nordland
VII og Troms II og i uåpnede deler av Nordland IV, V og VI i denne stortingsperioden.
Departementet skal gjennomføre en kunnskapsinnhenting om virkninger
av petroleumsvirksomhet i uåpnede deler av Nordland IV, V, VI, VII
og Troms II. I uåpnede deler av Nordland IV og V vil det også være
behov for å styrke kunnskapen om petroleumsressursene gjennom seismikkundersøkelser
og andre geologiske datainnsamlinger i regi av Oljedirektoratet.
Dette vil skje i dialog med fiskerinæring og fiskerimyndigheter.
Oljedirektoratet sammenstiller datapakker med relevant seismikk
fra Nordland VI, VII og Troms II som legges ut for salg.
Regjeringen vil:
Gjennomføre en åpningsprosess
i havområdet ved Jan Mayen, herunder foreta miljø- og ressurskartlegginger,
inkludert seismikkinnsamling og grunne boringer.
Ivareta norske interesser i samarbeidsområdet med
Island ved Jan Mayen.
Gjennomføre en kunnskapsinnhenting om virkninger
av petroleumsvirksomhet i uåpnede deler av Nordland IV, V, VI, VII
og Troms II.
Når overenskomsten med Russland om maritim avgrensning
og samarbeid i Barentshavet og Polhavet er trådt i kraft, igangsette
en konsekvensutredning etter lov om petroleumsvirksomhet med sikte
på tildeling av utvinningstillatelser og en datainnsamling i det tidligere
omstridte området vest for avgrensningslinjen i Barentshavet sør.
Legge til rette for ny petroleumsvirksomhet
i området fra 35–50 km fra grunnlinjen langs kysten fra Troms II
til grensen mot Russland og i Eggakanten gjennom å inkludere disse
områdene i framtidige konsesjonsrunder.
Vurdere det framtidige behovet for ny kunnskap om
petroleumsressursene i Skagerrak.
Departementet viser til at de områdene som ikke er
tilgjengelige for ny petroleumsvirksomhet, er havområdene ved Jan
Mayen, det nord-østlige Norskehavet (deler av Nordland IV og V,
Nordland VI og VII, Vestfjorden og Troms II), deler av Trøndelag
I og II, Møre I, Skagerrak, den delen av tidligere omstridt område
i Barentshavet som ligger vest for avgrensningslinjen, samt et belte
på 35 km fra grunnlinjen langs kysten fra Troms II til grensen mot
Russland, Barentshavet nord/Polhavet, iskanten, polarfronten, Bjørnøyviften
og et belte på 65 km rundt Bjørnøya.
Et mål i regjeringens petroleumspolitikk er
å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass, som også
kan gi grunnlag for lønnsomme og attraktive arbeidsplasser på fastlandet.
Aktivitetsnivået i petroleumsvirksomheten over tid
er avhengig av hvor stor del av de gjenværende ressursene som blir
utnyttet. En satsing på eksisterende felt, på nye, lønnsomme feltutbygginger
og leting vil gi grunnlag for et høyt og stabilt aktivitetsnivå
også framover i tid. I et tidsperspektiv utover 2020 vil tilgang
på nye leteområder være avgjørende for aktivitetsnivået.
Nye funn gir grunnlag for nye utbygginger og tilhørende
ringvirkninger, og det vises til at det er størst potensial for
å gjøre store og nye funn i havområdene utenfor Nord-Norge. Gjennom
en utvidet aktivitet i åpnet areal og gjennom kartlegging og åpning
av nytt areal skal det legges til rette for ny aktivitet og ringvirkninger
i nord.
Utnyttelse av ressurspotensialet vil bidra til
forskningsaktivitet og kompetansebygging, og forskning og utvikling
er viktig for å oppnå økt ressursuttak og sikre industrien internasjonal konkurransekraft.
For å opprettholde en slagkraftig petroleumsindustri
i Norge i et langsiktig perspektiv vil regjeringen:
Arbeide for å styrke
norsk olje- og gassindustris internasjonale markedsadgang og at
industrien kan konkurrere på jevnbyrdige betingelser som sine konkurrenter.
Føre en aktiv energidialog med Russland
og legge til rette for partnerskap mellom russiske og norske bedrifter.
Legge til rette for økt industriell bruk
av gass i Norge.
Sikre petroleumsforskningen gode vilkår,
bl.a. ved å prioritere forskning innenfor økt utvinning fra eksisterende
felt på norsk sokkel.
Bidra med å styrke rekrutteringen til naturvitenskapelige
og teknologiske fag i skole og høyere utdanning for å sikre arbeidskraft
til petroleumssektoren.
Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske
satsingsområde i utenrikspolitikken, og regjeringen vil bidra til
en positiv utvikling i de nordligste områdene. Regjeringen vil sikre
en bærekraftig og miljømessig forsvarlig forvaltning og utnyttelse
av ressursene for framtida, og man vil i denne sammenheng vurdere
å opprette et forskningssenter innenfor utfordringer for petroleumsvirksomhet
i arktiske strøk.
Regjeringen vil styrke kapasiteten ved Oljedirektoratets
kontor i Harstad gradvis fra situasjonen i mai 2011 – i takt med
næringens vekst for øvrig. Havområdene utenfor Nord-Norge er de mest
interessante i forhold til å gjøre nye store funn, og det vises
til at disse områdene har vært sentrale i de siste nummererte konsesjonsrundene.
Nordnorsk næringsliv skal ha muligheter til
å delta som konkurransedyktige leverandører til petroleumsaktiviteten
i regionen. Regjeringen vil legge til rette for ytterligere funn
utenfor Nord-Norge gjennom å føre en aktiv konsesjonspolitikk. Regjeringen
vil inkludere området fra 35–50 km fra grunnlinjen langs kysten
fra Troms II til grensen mot Russland og Eggakanten i framtidige
konsesjonsrunder. Videre vil regjeringen igangsette konsekvensutredning
og datainnsamling i det tidligere omstridte området vest for avgrensningslinjen
i Barentshavet sør når avtalen med Russland er trådt i kraft. Regjeringen
vil gjennomføre en kunnskapsinnhenting i det nordøstlige Norskehavet.
Det er et mål for regjeringen at utbygging av
nye funn skal skape størst mulig verdier for samfunnet, som også
kan gi grunnlag for lønnsomme ringvirkninger lokalt og regionalt.
Regjeringen vil føre følgende politikk knyttet
til nye utbygginger:
Sikre at nye funn
skaper størst mulig verdier for samfunnet og legge til rette for
positive, lokale og regionale ringvirkninger.
Sikre tidlig kontakt mellom operatør og
lokalt/regionalt næringsliv og relevante myndigheter.
Stille krav om at samfunnsmessige forhold
blir utredet i forbindelse med planer for utbygging og drift, herunder
regionale og lokale ringvirkninger.
Legge til rette for kvalifisering av relevante lokale/regionale
leverandører i utbyggings- og driftsfasen.
Legge til rette for at det ved nye utbygginger etableres
anbudsprosesser som gjør at bedrifter fra landsdelen hvor utbyggingen
er, kan delta.
Sørge for en effektiv base- og driftsstruktur,
som vil bidra til lokal og regional nærings- og kompetanseutvikling.
Operatører for nye, selvstendige utbygginger skal
senest to år etter at feltet er satt i produksjon gjennomføre en
analyse av regionale og lokale ringvirkninger av utbyggingen.
Departementet viser til at ressursene på norsk sokkel
er fellesskapets eiendom og gir viktige bidrag til finansiering
av velferdssamfunnet. Meravkastningen i næringen er hovedårsaken
til at staten tar en betydelig andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten
på norsk sokkel gjennom skatter, avgifter og SDØE-ordningen.
Petoro AS ivaretar, på vegne av staten, interessene
til SDØE. Statoil ASA forestår, som en del av statens felles eierskapsstrategi,
avsetningen av statens petroleum sammen med sin egen.
Departementet legger i meldingen til grunn at Petoro
fremdeles skal ha en effektiv organisasjon, og at selskapets rolle
og mandat skal ligge fast.
Departementet ønsker å tilføre Petoro tilstrekkelige
ressurser slik at selskapet kan bidra med økt verdiskaping til staten.
Det statlige budsjetteringssystemet skal sikre en samlet og helhetlig vurdering
av statens utgifter til ulike formål, og finansieringen av Petoro
skal – på linje med andre formål i statsbudsjettet – fortsatt underlegges dette
prinsippet.
Regjeringen vil føre følgende politikk for statens direkte
økonomiske engasjement:
Sikre størst mulig
verdiskaping gjennom effektiv ivaretakelse av SDØE-porteføljen.
Styrke Petoros kompetanse i oppfølging
av modne felt.
Forbeholde seg andeler ved tildeling av
nye utvinningstillatelser.
Regjeringen vil videreføre en politikk når det gjelder
letekostnader – med skattemessig likebehandling av aktører i og
utenfor skatteposisjon.
Når det gjelder skattemessig behandling av letekostnader,
viser departementet til at petroleumsskattleggingen bygger på reglene
for den ordinære bedriftsskattleggingen. Det er utformet for å virke
nøytralt på selskapenes beslutninger angående utbygging og drift
– og innebærer at beslutninger som er lønnsomme for selskapene før
skatt også skal være lønnsomme etter skatt. På grunn av den ekstraordinære
lønnsomheten i utvinningsvirksomheten, er virksomheten i tillegg
ilagt en særskatt. Den ordinære skattesatsen er som på land 28 pst.,
særskattesatsen er 50 pst.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Espen Granberg Johnsen, Marianne Marthinsen,
Tor-Arne Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy
Amundsen, Oskar J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai
Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti,
Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande,
og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser
til at norsk olje- og gassvirksomhet er Norges største og viktigste
næring målt i både verdiskapning, eksportinntekter og statlige inntekter. Virksomheten
har gitt ringvirkninger i form av arbeidsplasser over hele landet.
Den har bidratt til næringsutvikling, teknologiutvikling og samfunnsutvikling
som har kommet hele landet til gode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at petroleumsvirksomheten
har særlig betydning innenfor tre hovedområder:
Industrielt.
Olje- og gassvirksomheten genererer betydelig industriell
aktivitet.
Finansielt.
En vesentlig del av inntektene fra olje-
og gassvirksomheten tilfaller staten og bidrar til den norske statens
solide finansielle situasjon.
Kompetansemessig.
Petroleumsklyngen er Norges største kommersielle
kunnskapsbase.
Disse medlemmer viser til at
gjennom de siste 40 årene har Norge gjennomgått en eventyrlig utvikling
som olje- og gassnasjon. Petroleumsvirksomheten har gjennom disse
årene bidratt vesentlig til Norges økonomiske utvikling og finansieringen
av den norske velferdsstaten.
Disse medlemmer viser til at
Norge, sammenlignet med øvrige OECD-land, har opplevd svært høy
økonomisk vekst de siste 40 årene. Det skyldes i stor grad olje-
og gassinntektene, men også at vekstevnen i økonomien for øvrig
er opprettholdt.
Disse medlemmer viser til at
petroleumsvirksomheten har bidratt til en kraftig velstandsutvikling
i Norge relativt til våre naboland. Frem til midten av 1970-tallet
var bruttonasjonalproduktet per innbygger i Norge under gjennomsnittet
i Vest-Europa. Etter den tid har Norge opplevd betydelig raskere
og mer stabil vekst enn de fleste andre land. Mens den økonomiske veksten
har variert i de fleste andre industrialiserte land, har det nesten
bare gått opp og frem i Norge.
Disse medlemmer peker på at petroleumsinntektene
har gjort at Norge i stor grad har unngått de betydelige statsfinansielle
kriser, med påfølgende omstillingsbehov, som andre land har vært
igjennom de siste tiårene, inkludert andre nordiske land. I Norge
har det derimot takket være petroleumsinntektene vært rom for stadig nye
velferdsreformer der andre land har måttet stramme inn. Petroleumsinntektene
har gitt norsk politikk et unikt handlingsrom som nesten ingen andre
land er forunt. Takket være petroleumsinntektene har det på 1990-
og 2000-tallet vært mulig å bygge ut velferdsstaten i et tempo og
omfang som aldri før. Mens velferdsreformer i andre land i stor
grad har dreid seg om reformer for å spare penger, har de norske
reformene stort sett vært kostnadskrevende reformer, hovedsakelig
finansiert av vår petroleumsrikdom.
Disse medlemmer peker videre
på at Norge i dag er i en særskilt gunstig økonomisk situasjon sammenlignet
med våre europeiske naboland. Mens alle EU-land sliter med budsjettunderskudd
og høy statsgjeld, har Norge overskudd på statsbudsjettet og har
bygget opp et stort fond til å møte fremtidens utfordringer, blant
annet til å møte eldrebølgen. Norges gunstige finansielle situasjon
har gitt oss en helt annet handlefrihet når det gjaldt å møte konsekvensene
av dagens krise i verdensøkonomien enn det andre europeiske land
har hatt.
Disse medlemmer peker på at det
sannsynligvis ikke hadde vært mulig å bygge opp dagens offentlige
norske velferdsordninger uten å havne i de samme statsfinansielle
problemer som andre europeiske land dersom vi ikke hadde hatt våre store
petroleumsinntekter.
Disse medlemmer viser til at
Norge i dag fremstår som en betydelig energinasjon i en verden hvor
etterspørselen etter energi er i kraftig vekst. Norske energileveranser
er særdeles viktige for energisikkerheten til våre naboer i Europa.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at olje- og gassvirksomheten på norsk
sokkel er en bærebjelke i norsk økonomi, og vil fortsette å være
det i mange år fremover. Dette medlem er tilhenger
av å satse på økt utvinning av olje fra eksisterende felt på norsk
sokkel. Dette for å sikre god og ansvarlig forvaltning av ressurser
som allerede er funnet. Dette medlem ønsker også
en videre satsing på leting og utvinning av nye felt, spesielt i
nord, med unntak av spesielt sårbare og verdifulle områder hvor
risikoen ved oljeutvinning er for stor.
Komiteen peker på
at brede politiske flertall bak mål og rammebetingelser for næringen
har gitt stabile og forutsigbare forhold gjennom over 40 år. Hovedmålet
i petroleumspolitikken om nasjonal styring og kontroll, at virksomheten skal
komme hele landet til gode og at virksomheten skal drives innen
forsvarlige rammer mht. helse, miljø og sikkerhet, ligger fast.
Komiteen peker på betydningen
av en langsiktig og forutsigbar politikk for denne næringen og mener
at stortingsmeldingen «En næring for fremtiden – om petroleumsvirksomheten»
viderefører hovedmålsettingene og langsiktigheten i petroleumspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre legger til grunn at Norge er, og skal fortsatt
være, en stor produsent og eksportør av energi, i første rekke olje
og gass. Norge har, etter Russland, Europas største olje- og gassressurser.
I tilegg har vi store ressurser innen fornybar energikilder som
vannkraft og vindkraft. I tillegg til de muligheter dette gir Norge
i form av verdiskaping og inntekter, medfører våre energiressurser
også et betydelig ansvar for verdens – og særlig Europas – forsyningssikkerhet.
Disse medlemmers mål for petroleumspolitikken
er at vi skal videreutvikle den norske energisektoren gjennom optimalisering
av ressurspotensialet på norsk sokkel der vi sikrer en høy aktivitet
i og videreutvikling av den norske petroleumsnæringen.
Disse medlemmer peker på at for
å sikre fortsatt verdiskaping på kontinentalsokkelen i et flergenerasjonsperspektiv,
må det føres en aktiv politikk som motvirker produksjonsfall og
som gir muligheter for å gjøre nye funn.
Disse medlemmer peker på at et
moderne samfunn er helt avhengig av sikker tilgang på energi. Sikker
tilgang på energi er også avgjørende for at land som i dag er fattige
og underutviklede kan nærme seg vårt velstandsnivå. Samtidig er det
svært ulikt hvordan verdens utnyttbare energiressurser er fordelt.
Dette gir de landene som har store ressurser, blant dem Norge, et
stort ansvar for å utvikle og utnytte disse. Å investere i en fortsatt
høy olje- og gassproduksjon er derfor etter disse medlemmers mening
også et spørsmål om å ta ansvar og vise internasjonal solidaritet.
Disse medlemmer mener at det
er et viktig mål at Norge opprettholder et bærekraftig nivå for
petroleumsvirksomheten så lenge som mulig. Det er viktig å unngå
forvitring av den teknologiske fagkunnskapen som kreves for fremtidig utvikling
av virksomheten på den norske kontinentalsokkelen. Vi har 40 års
erfaring som olje- og gassprodusent og muligheter til å videreutvikle
virksomheten i overskuelig fremtid, men vi må forstå og ta konsekvensene
av at de neste 40 årene vil bli annerledes og mer krevende enn de
første. Dette vil ikke minst stille krav til økt innsats i petroleumsforskning.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det finnes mange gode grunner til å opprettholde
norsk olje- og gassproduksjon på et høyt nivå. Fattigdomsbekjempelse
er imidlertid ikke en av dem. Dette medlem reagerer
på at det i den løpende debatten om norsk olje- og gassvirksomhet
stadig brukes som argument den bidrar til å løfte millioner av fattige
i utviklingsland ut av fattigdom. I den senere tid har denne retorikken
også sneket seg inn i en rekke offentlige dokumenter, inkludert
Meld. St. 28 (2010–2011) som vi nå behandler.
Dette medlem vil understreke
at økt norsk olje- og gassproduksjon først og fremst vil gjøre Norge
og nordmenn rikere. Dette medlem viser til at olje-
og energiminister Ola Borten Moe i forordet til faktaheftet om norsk
oljevirksomhet for 2011 skriver at:
«Utviklingslanda si auka tilgang på norsk energi vil
vere med på å betre levekåra og trekkje millionar ut av fattigdom».
Dette medlem mener dette er en
udokumentert påstand som ikke synes å ha rot i virkeligheten. Statistisk
sentralbyrå publiserer årlig statistikk over hvilke land Norge eksporterer
olje og gass til. Den ferskeste statistikken går frem til 1. kvartal
2011, og listen inneholder ikke et eneste utviklingsland. Norsk
olje- og gasseksport går utelukkende til rike vestlige land. Storbritannia,
Nederland, Sverige, Frankrike og Tyskland topper listen. USA, Sør-Korea
og Martinique er de eneste mottakerne utenfor Europa.
Komiteen merker seg
betydningen sikker tilgang på energi har for utviklingen i verdensøkonomien
og global fattigdomsbekjempelse. Utviklingen i den globale energimiksen
vil avhenge av hvilken klimapolitikk som føres globalt og regionalt.
I Norge skal vi forene rollen som stor energiprodusent med vår ambisjon
om å være ledende i miljø- og klimapolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringens overordnede
mål i klimapolitikken er å bidra til å begrense den menneskeskapte
temperaturstigningen til maksimalt to grader i forhold til førindustrielt
nivå. En gjennomgående forandring av det globale energisystemet
er påkrevd for at utslippene skal kunne reduseres slik at togradersmålet
nås. Vi skal opprettholde energieffektiviteten og videreutvikle
strenge miljøkrav i olje- og gassproduksjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at utnyttelsen av
fossile energikilder i maskiner, transportmidler og til oppvarming representerte
et av de største gjennombrudd i menneskehetens historie. Få andre
faktorer har bidratt mer til dagens velstand. Evnen til å utnytte
fossile energikilder innebar at tidligere tungt og tidkrevende arbeid
kunne erstattes av maskiner, menneskene kunne forflytte seg mye
lenger og raskere enn tidligere og oppvarming av boliger ble mye
sikrere og mindre helsefarlig enn før. Sikkert tilgang på energi
til overkommelige priser kan endre folks liv og samfunnene som de lever
i.
Disse medlemmer peker på at et
moderne samfunn kan ikke fungere uten en forutsigbar energiforsyning.
Vår velferd og tilgang på energi henger derfor nær sammen.
Disse medlemmer peker videre
på at selv om evnen til å utnytte fossile energikilder har vært den
viktigste faktoren til velstandsutviklingen siden den industrielle
revolusjon, er i dag samtidig bruken av fossil energi den største
utfordringen for menneskenes livsbetingelser i fremtiden. Bruk av
fossil energi er den viktigste kilden til utslipp av klimagasser
som kan føre til en farlig økning i jordens gjennomsnittstemperatur.
Det er derfor viktig å redusere utslippene av klimagasser fra fossile
energikilder kraftig dersom vi skal unngå en dramatisk utvikling
i klimaet på jorden. Det må skje gjennom en mer effektiv energibruk,
en overgang fra karbonintensive energikilder til energikilder med
lavere karboninnhold – særlig gass – og fornybare energikilder,
samt gjennom fangst og lagring av CO2-utslipp fra kraftverk og industri,
samt tiltak for reduserte klimagassutslipp fra transportsektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det fremdeles er knyttet stor usikkerhet til sammenhenger
og effekter av menneskelig aktivitet som kobles med klimaendringer,
og da spesielt utslipp av CO2. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av at klimadebatten nyanseres langs de linjer
som faktisk representerer vitenskapens virkelighetsbilde på feltet,
noe som ofte ikke er tilfellet i massemedias fremstilling. For eksempel
konkluderer en forskningsrapport fra Oregon State University, som
ble presentert så sent som 24. november i år, med at en dobling
av CO2 i atmosfæren ikke vil øke oppvarmingen av kloden så drastisk
som FNs klimapanel har antydet, jf. (http://www.sciencemag.org/content/early/2011/11/22/science.1203513.full.pdf?keytype=ref&siteid=sci&ijkey=jI1RklqVcZeJ6).
Disse medlemmer mener derfor
man fremdeles må følge vitenskapens utvikling på dette feltet uten
å trekke forhastede beslutninger. Uavhengig av dette vil disse
medlemmer forholde seg til de internasjonale avtaler Norge
faktisk er bundet av, men advarer mot å innføre tiltak som pålegger
næringsliv og innbyggere i Norge nye skatter, avgifter, lover og
forskrifter, som gir næringslivet svekket konkurransekraft og norske
borgere, mer skatt, mer avgift og mer byråkrati uten påviselig virkning
for miljøet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at både EU og Norge, basert på IPCCs rapporter, har fastsatt
et mål om å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader C i forhold
til før-industrielt nivå, og har fastsatt utslippsmål for 2020 i tråd
med dette. Disse medlemmer legger to-gradersmålet
til grunn for sin klimapolitikk, men påpeker at vinduet for å nå
dette målet snart lukkes dersom ikke kraftige tiltak settes i verk
i dag.
Disse medlemmer peker på at økende
fokus på klimautfordringen innebærer en omstilling fra en høykarbon
til en lavkarbon økonomi. Klimautfordringen krever en oppbremsing
av, og på sikt en reduksjon i etterspørselen etter olje, gass og kull,
og en tilsvarende økning i etterspørselen etter fornybar energi,
samt utstrakt energieffektivisering. På sikt vil bruken av fossile energikilder
måtte reduseres kraftig fra dagens nivå og erstattes med utslippsfri
energi. Imidlertid er det bred enighet om at selv i et slikt scenario
vil de nærmeste tiårene med stor sannsynlighet utgjøre en overgangsperiode
der etterspørselen etter olje og gass vil holde seg høy. Samtidig
vil nye energiformer utvikles, og energieffektivisering vil gjøre
at det skapes større verdier per energienhet. Verdenssamfunnet vil
være tjent med at overgangen til et lavutslippssamfunn håndteres
på en mest mulig fleksibel og kostnadseffektiv måte, fortrinnsvis gjennom
et forutsigbart globalt regime for håndtering av klimagassutslipp.
Disse medlemmer har merket seg
at selv i IEAs bærekraftige «450-scenarie» i World Energy Outlook
for 2035, der konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren stabiliseres på
450 ppm og som oppfyller 2-gradersmålet, vil olje, gass og kull
dekke henholdsvis 26, 20 og 17 pst., til sammen 62 pst., av verdens
energibehov i 2035. Det betyr at olje og gass fortsatt vil dekke
nesten halvparten av verdens energibehov i 2035, selv om man lykkes
med å iverksette tiltak som stabiliserer konsentrasjonen av klimagasser
i atmosfæren på et bærekraftig nivå. I dette scenariet vil forbruket
av kull være 25 pst. lavere enn i 2008, mens forbruket av olje vil
være 6 pst. lavere. Forbruket i naturgass vil være 15 pst. høyere
enn i 2008. Disse medlemmer peker på at klimautfordringen
gjør det nødvendig med en overgang særlig fra kull til fornybare
energikilder, kjernekraft og gass, men olje og gass vil fortsatt dekke
opp mot halvparten av verdens energibehov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det er særlig i utviklingslandene
og de nyindustrialiserte landene at energietterspørselen de nærmeste
tiårene vil øke kraftig. Etterspørselen etter energi i OECD-landene
vil frem til 2035 kun øke svakt i forhold til dagens nivå. Disse
medlemmer peker på at fortsatt er det mange mennesker i
store deler av verden som ikke har en sikker tilgang på energi. Om
lag 1,4 milliarder mennesker – mer enn 20 pst. av verdens befolkning
– har fortsatt ikke tilgang til elektrisitet.
Disse medlemmer viser til at
2,7 milliarder mennesker - om lag 40 pst. av verdens befolkning
- er avhengig av tradisjonell forbrenning av ved og annen biomasse
for matlaging. Tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at
1,6 millioner mennesker dør hvert år som følge av lunge- og pustebesvær
på grunn av dårlig inneklima forårsaket av innendørs matlaging over åpen
ild. I følge IEA er antall for tidlige dødsfall som følge av bruk
av tradisjonell biomasse i husholdningene høyere enn dødsfall fra
både malaria, tuberkolose og HIV/AIDS.
Disse medlemmer har merket seg
at verdens gjenværende oljereserver er betydelige, særlig hvis man
inkluderer ukonvensjonelle reserver. Disse medlemmer viser
til at ved utgangen av 2009 var bare 32 pst. av totalt antatte utvinnbare
oljeressurser i verden allerede produsert. Resten er i reserver.
Dette inkluderer ikke ukonvensjonelle reserver som oljesand, tungolje, skifergass
og oljeskifer, siden det er gjort langt mindre studier av disse
reservene enn av konvensjonell olje. Det var imidlertid antatt at
disse ressursene er svært store. Potensielt er det antatt at 2 000
til 3 000 milliarder fat ukonvensjonell olje kan være økonomisk
utvinnbare. Disse medlemmer viser til at globalt
sett tilsvarer verdens påviste reserver av konvensjonell og ukonvensjonell
olje 46 år med dagens oljeproduksjon.
Disse medlemmer peker på at olje
vil spille en viktig rolle i verdens energiforsyning frem mot 2035
også i IEAs bærekraftige scenario. Dette gjelder ikke minst i transportsektoren.
Etterspørselen etter olje vil imidlertid nå toppen rundt 2020, og
deretter falle. Dette er en etterspørselsdrevet utvikling, der etterspørselen
etter olje faller som følge av en teknologisk overgang til fornybare
energikilder og utfasing av subsidier til bruk av olje. Det vil
ikke være begrensninger i ressursene som vil føre til at oljeproduksjonen
når toppen, men politiske tiltak for å redusere etterspørselen. Disse
medlemmer peker derfor på at en reduksjon i norsk oljeproduksjon
ikke vil ha noen særlig påvirkning på verdens totale oljeforbruk.
Skulle vi fase ut oljeproduksjonen i Norge, vil dette gi høyere oljepriser,
noe som ville ramme de fattigste i verden hardest og gjøre det svært
vanskelig å nå fattigdomsmålene.
Disse medlemmer viser til at
det er de fattige landene som bruker størst andel av sitt bruttonasjonalprodukt
på import av olje. Det er derfor de som vil bli hardest rammet dersom
begrensninger i tilbudet av olje fører til økte oljepriser. Det
er også de som vil bli hardest rammet dersom vi ikke lykkes i tiltak
på etterspørselssiden som kan begrense økte oljepriser i fremtiden. Tilsvarende
er det de som vil ha mest å tjene dersom vi lykkes med en politikk
som kan vri verdens energiforbruk i bærekraftig retning.
Disse medlemmer peker på at høyere
oljepriser vil kunne gjøre fornybar energi mer lønnsomt, men det
vil samtidig gjøre det mer lønnsomt med oljeutvinning fra ukonvensjonelle energikilder
med langt større miljøulemper. Ikke minst gjelder det i forhold
til å dekke etterspørselen fra transportsektoren, der alternativene,
særlig innen fornybar energi, er få. Siden både tilbudet og etterspørselen
etter olje, i hvert fall på kort sikt, er relativt uelastisk, vil
endringer i tilbud og etterspørsel etter olje gi store utslag i
oljeprisen. Dersom politiske myndigheter ønsker å begrense forbruket
av olje for å redde klimaet og styrke forsyningssikkerheten, er imidlertid
tiltak for å begrense tilbudet av olje i produsentland som Norge
lite effektivt siden det vil bli erstattet av dyrere og mindre klimavennlige
oljereserver fra andre petroleumsprovinser og økte oljepriser vil
ramme de fattige landene hardest. En økning av de nasjonale avgiftene
på forbruk av olje, og ikke minst en utfasing av subsidiert olje
i de landene som benytter dette, vil være en langt bedre måte å
effektivisere bruken av olje og stimulere til en overgang til mer
klimavennlige energikilder på. Det vil dessuten øke inntektene til
statskassene som kan brukes til viktige velferdsoppgaver fremfor
økte verdensmarkedspriser på olje som kun vil øke de statlige og
private utgiftene i oljeimporterende land.
Disse medlemmer har merket seg
at IEA forventer at etterspørselen etter naturgass frem mot 2035
vil øke klart mer enn for alle andre fossile energikilder. Grunnen
til dette er lavere klimagassutslipp per energienhet og begrensninger
på hvor raskt ny fornybare energikilder kan være på plass.
Komiteen støtter regjeringens
arbeid for at naturgassens fortrinn fremfor kull blir tatt med i betraktning
når Europas energistruktur legges, og at Norge skal være aktiv i
bestrebelsene for velfungerende olje og gassmarkeder og forsterket
energidialog mellom produsentland og konsumentland.
Komiteen viser til
at det er stor forskjell i modenhetsnivå på forskjellige områder
på norsk sokkel, og at virksomheten utvikler seg gradvis fra modne
områder i sør til mer umodne områder i nord. Usikkerheten i ressursanslagene
er større på nordlige deler av sokkelen, men anslagene viser at
det er stort potensial for gjenværende ressurser etter 40 års produksjon. Komiteen peker
på at usikkerhet i anslagene reduseres med kunnskap om områdene
som fremkommer etter lete- og produksjonsvirksomhet.
Komiteen merker seg at nedgang
i oljeproduksjon bare til en viss grad kompenseres med økning i
gassproduksjon, og at det knytter seg usikkerhet med hensyn til
prisutviklingen i fremtiden. Kostnadskontroll blir viktig for å
sikre lønnsomhet og for å opprettholde norsk sokkel som attraktiv
sokkel å investere på. Økt effektivitet må ikke svekke HMS-regelverket
på norsk sokkel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at petroleumsvirksomheten
på norsk sokkel i dag står foran et veiskille. Fra i flere tiår å
ha hatt fokus på nye feltutbygginger, er store deler av norsk sokkel
kommet i en moden fase. Etter nesten 40 år med økende produksjon
på sokkelen, har den daglige samlede produksjonen av olje og gass
nådd sitt høyeste nivå med en daglig produksjon på om lag 4,0–4,5
millioner fat oljeekvivalenter per dag. Norge har i flere av de senere
år hatt en negativ reserveerstatningsrate ved at det er produsert
mer olje enn det som er funnet. De fleste funn som har vært gjort
har vært små, og ofte med mer marginal lønnsomhet i forhold til
tidligere. Disse medlemmer mener at det er viktig
å prioritere utvikling av de mindre funn som ligger nær eksisterende infrastruktur
mens de større anleggene fortsatt er i produksjon. Dette vil bidra
til lønnsomhet i marginale felt, men det er viktig å forstå at beslutningene
er tidskritiske.
Disse medlemmer viser til at
oljeproduksjonen på norsk sokkel nådde toppen i 2001 og har siden
falt betydelig. Mens gjennomsnittlig dagsproduksjon i 2000/2001
lå på 3,1 millioner fat, var den i 2010 på om lag 1,8 millioner
fat per dag. Økende gassproduksjon har medført at den samlede petroleumsproduksjonen
fortsatt går opp, men fra 2015 er det ventet at vår samlede olje-
og gassproduksjon vil avta. Petroleumsproduksjonen samlet sett ventes
å holde seg på om lag samme nivå de neste ti år, for deretter å falle
kraftig. Økt utvinning og fortsatt leteaktivitet er tiltak som kan
motvirke dette. Kun halvparten av Oljedirektoratets estimat for
samlede olje- og gassressurser vil være utvunnet i 2015 når produksjonen
forventes å begynne å avta. På det tidspunkt vil norsk sokkel fortsatt
ha mellom 25 og 65 milliarder fat oljeekvivalenter i gjenværende
reserver og ressurser, hvorav 45 pst. vil være uoppdagete ressurser.
Usikkerheten rundt produksjonsvolum øker jo lenger frem i tid vi
går på grunn av at uoppdagede ressurser utgjør en gradvis større
andel av forventet produksjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at fallende aktivitet i den samlede norske
olje- og gassproduksjon om noen år vil kunne ha alvorlige konsekvenser
for statens inntekter og for petroleumsnæringens evne til å opprettholde sysselsetting
og kompetanse. Mindre aktivitet i olje- og gassektoren vil bety
store omstillingsutfordringer i norsk næringsliv.
Disse medlemmer peker imidlertid
på at det også har vært flere gode nyheter det siste året som gir
grunn til optimisme. Disse medlemmer viser til at
det i 2011 er gjort viktige nye funn både i umodent område i Barentshavet (Skrugard)
og i modent område i Nordsjøen (Aldous / Avaldsnes). Disse funnene
har gitt ny optimisme i norsk petroleumsnæring og vist at det fortsatt
er mulig å gjøre betydelig funn på norsk kontinentalsokkel. Disse
funnene har etter disse medlemmer mening vist at
norsk petroleumsnæring fortsatt kan ha mange gode år foran seg.
En forutsetning er imidlertid at det føres en riktig politikk som
legger til rette for nye muligheter for petroleumsvirksomheten.
Disse medlemmer peker på at olje
og gass er ikke-fornybare ressurser, og før eller senere vil produksjonen
på norsk sokkel falle. Det likevel mulig og riktig å se norsk olje-
og gassproduksjon i et flergenerasjonsperspektiv, der vi kan forlenge
virksomhet og verdiskaping gjennom økt utvinning av eksisterende
felt, utnytting av eksisterende infrastruktur og åpne nye leteområder
slik at nye reserver kan bli påvist.
Komiteen peker på
at aktørbildet på norsk sokkel har endret seg betydelig de siste
10–15 år og at vi nå har et stort mangfold av selskaper. Konkurranse
og samarbeid mellom selskaper av ulik størrelse og kompetanse er
viktig for å få realisert størst mulige verdier fra ressursene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at et mangfold av
aktører som gjør ulike vurderinger og prioriteringer er viktig for
å realisere ressurspotensialet på norsk kontinentalsokkel. Utveksling
av synspunkter innen lisensen kan bidra til å sikre den beste langsiktige
løsningen for det enkelte felt. Det er viktig med flere tunge parter
i lisensene som kan utfordre hverandre ved valg av blant annet utbyggingsløsninger.
Disse medlemmer peker på at det
siste tiåret har i økende grad nye selskaper kommet inn på sokkelen.
Det har både vært såkalte «oljemygger» (gjerne relativt nystartede
selskaper), men også gasselskaper og middels store internasjonale
oljeselskaper. Dette har bidratt til større mangfold og konkurranse
på sokkelen.
Disse medlemmer peker på at skatteendringene
som ble innført av regjeringen Bondevik II i 2004 har vært en viktig
faktor når det gjelder å få inn nye selskaper på sokkelen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker videre på at innføring av TFO-rundene og
leterefusjonsordningen var sentrale virkemidler i tilveksten av
nye selskaper, noe som vises ved at mange av nykommerne driver letevirksomhet.
For årene 2007 og 2008 har nye aktører stått for over 40 pst. av letekostnadene
i Nordsjøen. I 2009 økte dette til 50 pst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er vanlig
i alle næringer at selskapene tilpasser seg ulikt og prioriterer
ulike virksomhetsområder. Store aktører kan gå etter de største
prosjektene, mens mindre aktører kan spesialisere seg på små prosjekter
og spesialløsninger. Med konkurranse mellom et mangfold av aktører
vil dette medføre at flere lønnsomme markedssegmenter blir utnyttet.
Disse medlemmer peker på at fusjonen
mellom Statoil og Hydros olje- og gassvirksomhet i 2007 ga nye utfordringer
når det gjelder å sikre mangold og konkurranse på norsk sokkel.
Fusjonen medførte en betydelig strukturendring i den norske petroleumsnæringen.
Den førte til at de to største aktørene på norsk sokkel, de to største
kundene til leverandørindustrien og de to viktigste utredningsmiljøene
gikk sammen til ett selskap. De to selskapenes ulike vurderinger
har tidligere bidratt til mangfold, som igjen har bidratt til økt
verdiskaping i norsk petroleumsvirksomhet. Dynamikken mellom de
to selskapene har også ført til at myndighetene har fått flere ulike
premissleverandører å forholde seg til i sine vurderinger.
Disse medlemmer peker på at etter
fusjonen med Hydros olje- og gassvirksomhet har Statoil blitt en
dominerende aktør på norsk sokkel innen alle faser av petroleumsvirksomheten.
Statoil opererer i dag felt som samlet står for om lag 75 pst. av
petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Statoil antas å disponere
om lag en tredjedel av de gjenværende ressursene på kontinentalsokkelen,
og står sammen med SDØE for om lag to tredjedeler av de gjenværende
påviste ressursene.
Disse medlemmer er bekymret over
at fusjonen mellom Statoil og Hydro har svekket mangfoldet og konkurransen
på norsk sokkel. Mangfold og konkurranse skapes først og fremst av
de industriens egne aktører. Det er derfor viktig at med flere selskaper
som eiere og operatører.
Disse medlemmer mener at Statoils
dominans på sokkelen utløser behov for en gjennomtenkning av sentrale
virkemidler og en bevisst konkurransepolitikk for å sikre fellesskapets
verdier. Dette gjelder både forvaltningen av petroleumsressursene,
men også rammevilkårene for andre oljeselskaper og leverandørindustrien.
Disse medlemmer peker på at et
mer variert aktørmønster kan skapes gjennom myndighetenes tildeling
av konsesjoner og ved at Statoil brukes sin egen portefølje på en
mer aktiv måte i salg og bytte av andeler. Det må også vurderes
om en styrking av Oljedirektoratet kan fremme mangfold og konkurranse.
Oljedirektoratet er et kompetent og uavhengig fagmiljø som i tiden
fremover vil være viktig for å utrede og vurdere alternativer til
det operatørene foreslår.
Disse medlemmer mener at det
bør foretas en gjennomgang av konsekvensen av fusjonen mellom Statoil
og Hydro på norsk sokkel og hvilke utfordringer dette har i forhold
til:
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2012
foreta en gjennomgang av konsekvensen av fusjonen mellom Statoil
og Hydro på norsk sokkel og hvilke utfordringer dette har i forhold
til:
Gjennomgangen legges frem for Stortinget på
en egnet måte.»
Disse medlemmer mener at for
å styrke konkurransen og mangfoldet i tiden fremover bør de mest
aktive utfordrerne til Statoils dominerende posisjon få en større
andel ved tildeling av nytt leteareal på norsk sokkel.
Disse medlemmer mener at konsesjonspolitikken
må benyttes for å sikre et mangfold av aktører, og mener videre
at myndighetene i fremtiden bør sørge for at ved fremtidig konsesjonstildeling
skal det ved like gode søknader legges særlig vekt på spredning
av operatøransvar. Operatøransvar er viktig fordi det er operatøren som
er hovedansvarlig for utbygging, drift og videreutvikling av feltet.
Derfor er det også operatøren som opparbeider seg størst kunnskap
om feltet og som øker sin egen kompetansebase. Rollen gir altså
stor innflytelse på aktiviteter knyttet til utredning, utbygging
og drift, og derved også innflytelse på leverandør- og forskningsaktiviteter.
Disse medlemmer peker på at store
og mellomstore internasjonale selskap kan utfordre Statoil i utvinningstillatelsene. Disse medlemmer mener
at det er viktig at de store internasjonale oljeselskapene får anledning
til å styrke sin posisjon på norsk sokkel. Disse selskapene er viktige
fordi de har et høyt kompetansenivå og stor kapasitet. De kan påta
seg store operatøroppgaver, utfordre andre operatører teknologisk
og kommersielt. De store selskapene er avhengige av nye funn og
nytt areal. Disse medlemmer mener derfor at myndighetene
ved tildeling av nye lisenser og operatørskap bør legge til rette
for at de internasjonale oljeselskapene får attraktive andeler.
Disse medlemmer peker også på
at ved å åpne mer attraktive områder for leteboring, vil man dessuten
kunne stimulere flere selskaper til å konkurrere om leteareal på
norsk sokkel.
Disse medlemmer peker på at det
er i dag er et mangfold av aktører i letefasen, der det viktigste
tiltaket for å trekke til seg alle de nye aktørene var skatteinsentivene
regjeringen Bondevik II innførte i 2004 i letefasen. Det er etter disse
medlemmers mening et behov for større mangfold i utbyggings-
og driftsfasen. Det er nettopp i disse fasene, og på de store feltene, at
Statoil i dag har størst dominans.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at eierandeler i felt kan ha betydning
for en eiers vilje til å investere i et felt, og fordeling av eierskap
kan gi utslag i selskapers prioriteringer av prosjekter som angår feltet.
For å sikre at potensialet i og omkring produserende felt blir utnyttet,
er det viktig at eierinteressene er hos de selskapene som ønsker
å gjøre mest ut av dette. Disse medlemmer mener derfor
at myndighetene bør legge til rette for økt omsetning av eierandeler
i felt. Det vil kunne sørge for at felt har ulike eiere med ulik kompetanse
avhengig av i hvilken fase feltet er inne i, fra leting til haleproduksjon
og nedstengning. Det vil også gjøre det lettere å løse eventuell
fundamental uenighet innen lisensen ved at noen selger seg ut, og
det vil gjøre det lettere å korrigere balansen mellom operatører
og partnere. Disse medlemmer mener at staten må tillate
Petoro å drive aktiv porteføljetilpasning for å øke aktiviteten
i annenhåndsmarkedet og fasilitere eierskifter.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 legge frem forslag til tiltak for økt omsetning
av eierandeler i felt, herunder å tillate Petoro å drive aktiv porteføljetilpasning
for å øke aktiviteten i annenhåndsmarkedet og fasilitere eierskifter.»
Disse medlemmer peker på at annenhåndsmarkedet
for lisenser kan bli en sentral mekanisme for gjennomføring av tiltak
for økt utvinning på sokkelen gjennom forlenget levetid og reduserte
driftskostnader for eksisterende felt. Nye andelseiere vil kunne
se muligheter til forlenget levetid og reduserte driftskostnader
på eksisterende felt. Et velfungerende annenhåndsmarked med stemmeregler
som gir beslutningskraft vil kunne bidra til å allokere eierskap
i felt med potensial for økt utvinning til de selskapene som ser
størst verdi av tiltakene. Et velfungerende annenhåndsmarked er
en forutsetning for at selskap som er spesialisert på haleproduksjon skal
prioritere norsk sokkel.
Disse medlemmer peker videre
på at en ytterligere fordel med økt omsetning av eierandeler er
at operatøren kan ønske større eierandel for å oppnå større materialitet,
eller at en partner kan ønske høyere andel for eksempel ved ny fordeling
av operatøroppgavene.
Komiteen viser til
behovet for samtidig satsing på økt utvinning, utbygging av funn
og leting i åpnede områder og åpning av nye områder, dersom vi skal
opprettholde aktivitet og produksjon på et høyt nivå. Store funn
og andre enkelthendelser må ikke ta oppmerksomhet vekk fra behovet
for en samlet innsats på alle områder.
Komiteen peker på
det store potensialet for økt utvinning som kan utløses ved en vellykket satsing
på dette. Komiteen støtter de regulatoriske tiltak
som er beskrevet i meldingen mht. forlengelse av konsesjonstid og
oppfølging av felt i senfase.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, støtter tiltakene beskrevet i meldingen mht.
stemmerettsregler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter ikke de foreslåtte endringene i stemmerettsreglene
i utvinningstillatelsene. En endring i stemmerettsreglene vil medføre
en svekkelse av mindretallets rettigheter i utvinningstillatelsen. Dagens
prinsipp for utforming av stemmereglene har balansert et flertall
av antall rettighetshavere med et flertall av deltakerandelene.
Det er vesentlig at ingen skal ha vetorett, men også at ingen skal
ha beslutningsrett alene. Dette er godt balansert i dagens system. Disse
medlemmer mener at stemmereglene i utvinningstillatelsene ikke
må forrykke balansen mellom større og mindre aktører. Dagens stemmeregler
oppfordrer til dialog for å finne de beste tekniske og kommersielle
løsningene for lisenseierne. En endring av stemmereglene hvor det
gis mer makt til et enkelt selskap kan gi en uheldig vridning der operatøren
dominerer i stor grad lisensen og med pasifiserte partnere. Dette
er etter disse medlemmer mening ikke ønskelig.
Disse medlemmer peker på at dersom
et mindretall av selskaper i lisensgruppen gjennom stemmereglene
hindrer økt utvinning, så har myndighetene flere muligheter til
å intervenere. Samtidig vil selskaper som motsetter seg nye utvinningsmuligheter
med stor sannsynlighet selge seg ut fordi andre parter ser større kommersielle
muligheter for økt utvinning.
Disse medlemmer mener at en endring
i stemmereglene er uheldig i forhold til å sikre et mangfold av
ideer og at partnerne har insentiv til å utrede og være kreative.
Det oppnår man ikke hvis det alltid er et fast og bastant flertall.
Uenighet i lisensene er normalt et gode fordi de nesten alltid løses
slik at det kommer ut gode synteser. Videre peker disse medlemmer på at
det er uheldig å endre spillereglene i ettertid for eksisterende
lisenser.
Disse medlemmer mener at myndighetene må
sørge for tidlig avklaring om forlengning av lisenstiden når behovet
dukker opp. Vurdering av forlengning bør gjøres på grunnlag av oppnådde
resultater og langsiktige planer for å øke verdiskapingen i lisensen.
Komiteen merker seg
at regjeringen følger opp mange av tiltakene for kostnadskontroll
foreslått av ekspertutvalget for økt utvinning. Det er viktig at
tiltak for å få kontroll på kostnadsnivå og økt lønnsomhet gjøres
innenfor rammene av et trepartssamarbeid mellom myndigheter, industri og
fagbevegelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at kostnadsnivået
på norsk sokkel har økt betydelig de siste årene og er høyt sammenliknet med
andre petroleumsproduserende land. Blant annet har riggratene økt
kraftig. Dette påvirker felts levetid og truer lønnsomheten i tiltak
for økt utvinning. Det er potensial for reduksjon av kostnadsnivået
på norsk sokkel. En reduksjon av driftskostnadene på norsk sokkel
er helt nødvendig for økt utvinning. Dette vil være en utfordrende
prosess som krever innsats i første rekke fra industrien.
Disse medlemmer peker på at kostnadene
er høye både for lete-, utbyggings- og driftsfasen. Reduserte kostnader
vil dermed ha betydning for effektiv ressursutnyttelse i alle faser.
Reduserte kostnader kan ha stor betydning for selskapenes vilje
til å lete etter lønnsomme ressurser, til å bygge ut nye funn, til
å gjennomføre tiltak for økt utvinning og for å forlenge produksjonen
i halefasen.
Disse medlemmer mener kostnadsnivået
på norsk kontinentalsokkel må reduseres, og komme mer på nivå med
andre vestlige land. Disse medlemmer mener derfor
at Olje- og energidepartementet må ta initiativ til tiltak for å
redusere driftskostnadene på norsk sokkel. Det bør etter disse
medlemmers mening opprettes et bredt sammensatt utvalg,
der i første rekke oljeselskapene og leverandørindustrien tar et
felles ansvar for kostnadsreduksjoner, uten at dette skjer på bekostning
av en høy HMS-standard.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av vårsesjonen
2012 sette ned et bredt sammensatt utvalg, der i første rekke oljeselskapene
og leverandørindustrien tar et felles ansvar for kostnadsreduksjoner,
uten at dette skjer på bekostning av en høy HMS-standard.»
Disse medlemmer mener videre
at ved endrede krav og praksisendring må myndighetene i større grad
vise kostnader og nytte av endringene. Det bør etter disse
medlemmers mening utformes en transparent metodikk i tråd
med Finansdepartementets veileder for kostnads- og nytteanalyser.
På den måten kan man i større grad få en mer helhetlig tilnærming.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utforme en transparent
metodikk i tråd med Finansdepartementets veileder for kostnads-
og nytteanalyser som skal benyttes ved endrede krav og praksisendring
på sokkelen fra myndighetene for å vise kostnader og nytte av endringene.
Metodikken presenteres for Stortinget på en egnet måte, senest i
forbindelse med statsbudsjettet for 2013.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener dessuten at det må være fokus på hvordan
nye eller endrede krav og regler vil slå ut på kostnadsnivået for
leverandørindustrien. Det er viktig med en metodikk for kost/nytte
analyser av endringer.
Disse medlemmer mener at man
bør gå gjennom Arbeidsmiljøloven for å se på mulige endringer som
kan redusere kostnadene på sokkelen, uten at krav til HMS og ytre
miljø skal reduseres.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av arbeidsmiljøloven for å se på mulige endringer som kan redusere
kostnadene på sokkelen. Krav til HMS og ytre miljø skal ikke reduseres.
Gjennomgangen legges frem for Stortinget på en egnet måte, senest
i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at kostnadene
ved å flytte borerigger fra internasjonalt farvann til norsk farvann har
drevet kostnadene på norsk sokkel oppover. I perioden 2004 til 2009
har ratene for leie av rigger blitt tre til fire ganger så høye.
Disse medlemmer har merket seg
at petroleumsnæringen hevder at det kan koste om lag 200 mill. kroner,
pluss tidsforsinkelsen, å oppgradere en rigg fra internasjonalt
farvann til norsk farvann. Samtidig er antall brønner som blir boret
viktig for å øke utvinningsgraden på norsk sokkel. Siden boring
og brønn er sentralt for økt utvinning, bidrar høye riggrater til
lavere lønnsomhet og færre brønner på norsk sokkel. Når det blir
dyrere å hente inn rigger, vil det føre til at færre brønner blir
boret, og utvinningsgraden reduseres.
Disse medlemmer peker på at riggmarkedet
i Norge per i dag er preget av mangel på hensiktsmessig flyt av
rigger på tvers av landegrenser. Rettighetshavernes behov, kombinert
med krav fra myndighetene, er viktige årsaker til dette. Dette kan
bidra til segmentering av riggmarkedet, noe man i perioder kan observere
gjennom betydelige prisdifferenser ved leie av ellers like rigger
i ulike markeder. Mangel på hensiktsmessig flyt i riggmarkedet,
spesielt mellom Storbritannia og Norge, er identifisert som et hinder
for økt utvinning da dette kan virke prisdrivende og begrensende
på antall brønner som bores.
Disse medlemmer mener at myndighetene bør
arbeide for at det blir lettere å flytte rigger til og fra norsk
sokkel, ved at det etableres internasjonale standarder og krav med
felles fortolking og anvendelse. Disse medlemmer understreker
samtidig at dette ikke må ikke gå på bekostning av sikkerheten på
norsk sokkel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil fjerne områdebegrensningene i Norsk Internasjonalt
Skipsregister (NIS) som blant annet gjelder forbud mot å gå i fast
rute mellom norsk og utenlandsk havn. Norsk havn er definert som
olje- og gassinstallasjoner på kontinentalsokkelen. Flere NIS-flaggede
båter gir ringvirkninger til landindustri, skipsverft mv.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fjerne områdebegrensningene
i Norsk Internasjonalt Skipsregister som blant annet gjelder forbud
mot å gå i fast rute mellom norsk og utenlandsk havn.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at bedre samordning
innenfor geografiske områder, og mellom ulike områder av norsk sokkel,
kan bidra til felles løsninger som kan redusere både investerings-
og driftskostnadene på norsk sokkel. I utgangspunktet vil hvert
selskap ivareta sine egne interesser, noe som ikke nødvendigvis
er optimalt for den totale ressursutnyttelsen. Større grad av samordning kan
derfor være kostnadsreduserende, og dermed bidra til å modne fram
reserver.
Disse medlemmer mener at det
bør utarbeides ordninger som stimulerer selskaper til å samarbeide
om fellesutbygginger av eksisterende olje- og gassfelt som kan øke
utvinningen og bedre ressursutnyttelsen.
Disse medlemmer mener at myndighetene,
i samarbeid med petroleumsnæringen, bør foreta en grundig evaluering
av gevinster knyttet til bedre samordning av områder på norsk sokkel. Evalueringen
bør undersøke virkningen av samordning på lønnsomhet, herunder driftskostnader
og utvinningsgrad på eksisterende og omkringliggende felt. Analysen
skal danne grunnlaget for mulige tiltak for bedre samordning på
norsk kontinentalsokkel. Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet
har en aktiv rolle når det gjelder krav til samordning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen, i samarbeid med
petroleumsnæringen, i løpet av 2012 foreta en grundig evaluering
av gevinster knyttet til bedre samordning av områder på norsk sokkel.
Evalueringen bør undersøke virkningen av samordning på lønnsomhet,
herunder driftskostnader og utvinningsgrad på eksisterende og omkringliggende
felt. Analysen skal danne grunnlaget for mulige tiltak for bedre
samordning på norsk kontinentalsokkel. Evalueringen presenteres
for Stortinget på en egnet måte, senest i forbindelse med statsbudsjettet
for 2013.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at skreddersøm og
selskapsspesifikke krav for utbyggingsløsninger og prosjekter med betydning
for økt utvinning bidrar til å øke kostnadene slik at prosjekter
ikke blir realisert. Disse medlemmer mener at større
grad av standardisering vil være viktig for å få ned kostnadene
og kan dermed føre til at flere marginale prosjekter blir lønnsomme.
Disse medlemmer mener at standardisering
i større grad bør pågå på tvers av lisenser med ulike eierstrukturer. Disse
medlemmer peker videre på at standardisering av undervannsløsninger
har et stort potensial. For standardisering av undervannsanlegg/-utstyr
bør rettighetshavere og leverandører utvide arbeidsfeltet til å inkludere
standardløsninger for rigg- og fartøyinstallasjon. Disse
medlemmer mener dessuten at det må arbeides videre med samordning av
norske og internasjonale standarder.
Disse medlemmer mener at myndighetene
og selskapene sammen bør etablere et områdeforum for hvert område
der overordnede strategier og planer legges fram og diskuteres.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen, sammen selskapene på
norsk sokkel, i løpet av 2012 etablere et områdeforum for hvert
område der overordnede strategier og planer legges fram og diskuteres. Regjeringen
bes melde tilbake til Stortinget om dette arbeidet senest i forbindelse
med statsbudsjettet 2013.»
Komiteen vil peke
på at våre HMS-standarder skal holdes på et minst like godt nivå
for fremtiden.
Komiteen har merket seg at Petoro
skal styrkes, og ser dette som et viktig virkemiddel for å få frem
gode løsninger som gir økt utvinning i de store modne feltene som
utgjør kjernen i SDØEs verdiskapning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at det fortsatt er
store reserver igjen i de olje- og gassfeltene som er i drift. En
kontinuerlig teknologiutvikling siden de første olje- og gassreservene
ble påvist, har gjort at levetiden er blitt betydelig lenger, og
det er utvunnet betydelig mer olje og gass fra dagens felt i drift
enn opprinnelig antatt. En fortsatt teknologiutvikling, samt høye
olje- og gasspriser, er en forutsetning for at både dagens bokførte
reserver og reserver utover dette kan utvinnes.
Disse medlemmer peker videre
på at en rekke av de store feltene nærmer seg nedstengning. Tiltak
for økt utvinning haster derfor. Vi må få tidsriktige investeringer
i moden fase for å unngå ressurstap. Alternativt risikerer vi at
store verdier blir liggende i bakken.
Disse medlemmer viser til at
en bedring av rammebetingelsene for haleproduksjon kan føre til
at små felt rundt eksisterende installasjoner som ellers aldri ville
bli brakt for dagen vil kunne bli utnyttet ved en lengre levetid
for de feltene som i dag er i produksjon. Det er fare for at hvis
det ikke gis incentiver til å utvinne disse ressursene før installasjonene
i området blir nedstengt, vil de aldri bli utnyttet. Disse feltene
har for små reserver til å kunne forsvare en egen selvstendig utbygging. Disse
medlemmer har merket seg at 43 pst. av ressursene på norsk
sokkel er ikke funnet ennå. Mye ligger i mindre felt rundt eksisterende
infrastruktur. Dette vil gå tapt ved nedstengninger.
Disse medlemmer viser videre
til at norsk petroleumsindustri stadig har forbedret utvinningsgraden
fra olje- og gassfeltene. I 1995 var den forventede gjennomsnittlige
utvinningsgraden om lag 40 pst. Med dagens vedtatte planer er den gjennomsnittlige
utvinningsgraden for olje 46 pst. Den tilsvarende utvinningsgrad
for gass er 70 pst.
Disse medlemmer vil peke på at
det har festet seg et inntrykk av at disse tallene faktisk er innfridd.
Realiteten er at dette er måltall som krever investeringer, forskning
og teknologiutvikling. Det innebærer blant annet investeringer i
flere produksjonsbrønner. Status er at vi i dag har oppnådd en utvinningsgrad
på 36 pst. på de 6 største feltene i porteføljen til Petoro (Troll,
Oseberg, Åsgard, Snorre, Heidrun og Gullfaks). Målet for disse 6
feltene er en utvinningsgrad på 47 pst. Disse feltene er sammen med
Ekofisk og Statfjord de største oljefeltene på norsk sokkel. Disse
medlemmer vil derfor understreke at vi derfor dessverre
ikke kan ta for gitt at estimatene vil holde, blant annet har reservene
i et modent felt som Heidrun blitt nedskrevet med 100 millioner
fat oljeekvivalenter.
Disse medlemmer peker på at det
er en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst i å øke utvinningsgraden
på norsk sokkel. Disse medlemmer har merket seg at
en økning i utvinningsgraden på bare ett prosentpoeng for felt som
i dag er i drift vil øke oljeutvinningen med anslagsvis 570 millioner
fat olje. Brutto salgsinntekter for et slikt oljevolum er anslagsvis 325
milliarder kroner. Kostnadene ved å produsere ressursene, samt når
ressursene vil bli produsert, vil være avgjørende for hvor store verdier
dette potensialet utgjør. Dersom utvinningsgraden for de ti største
feltene på norsk sokkel blir hevet fra dagens nivå på 29–66 pst.
til 70 pst., tilsvarer dette to Ekofisk-felt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har en visjon om at 2,5 milliarder Sm3 oljeekvivalenter
ekstra olje utover dagens planer skal kunne utvinnes fra eksisterende
felt. Ambisjonen er krevende, men ikke urealistisk, noe som understøttes
av Oljedirektoratet og det regjeringsoppnevnte Utvinningsutvalget
(Åmutvalget), som har kommet med forslag til en rekke tiltak for
økt utvinning. Disse medlemmer viser til at dersom
det lykkes å legge forholdene til rette for å modne fram volumer
i denne størrelsesorden, vil dette kunne bidra til at petroleumsproduksjonen
faller mindre enn prognosert. Dette er et spørsmål om evne og vilje
til å forlenge den norske olje- og gassalderen.
Disse medlemmer peker på at,
ved siden av kostnader og prisen på olje og gass, er utvikling av
teknologi helt sentralt for hvor mye det er mulig å utvinne fra
feltene på norsk sokkel. Visjonen om 2,5 milliarder Sm3 oljeekvivalenter ekstra
olje utover dagens planer kan ikke nås uten at det blir tatt i bruk
både eksisterende og ny teknologi og at de tiltakene som er foreslått
blir gjennomført, både på feltene som produserer i dag og på framtidige
felt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at man må utnytte eksisterende
rapporteringsprosesser bedre for å få frem nye ideer om bedre ressursutnyttelse.
Disse medlemmer mener videre
at evne og vilje til endelig utvinningsgrad skal være et av kriteriene
for tildeling av oppgaver og ansvar på norsk sokkel.
Disse medlemmer mener dessuten
at myndighetene må utforme en ny offentlig indekseringsliste for
felt i drift som publiseres årlig. Denne indekseringslisten bør
inneholde indikatorer som gjør det mulig å vurdere selskapenes arbeid
knyttet til økt utvinning. En offentlig indekseringsliste vil bidra
til å øke selskapenes fokus på økt utvinning fra felt.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utforme en ny offentlig
indekseringsliste for felt i drift som publiseres årlig. Denne indekseringslisten
bør inneholde indikatorer som gjør det mulig å vurdere selskapenes
arbeid knyttet til økt utvinning. En offentlig indekseringsliste
vil bidra til å øke selskapenes fokus på økt utvining fra felt. Regjeringen
bes melde tilbake til Stortinget om dette arbeidet senest i forbindelse
med statsbudsjettet 2013.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at valg av injeksjonsteknikker
er viktig for å øke utvinningsgraden. Disse medlemmer viser
til at på norsk sokkel ble vann- og gassinjeksjon tatt i bruk på
de fleste felt fra produksjonsstart. Vann- og gassinjeksjon har bidratt
til å løfte utvinningsgraden på feltene på norsk sokkel betydelig. Disse
medlemmer peker på at bruk av CO2 til økt utvinning kan
ha et stort potensial for feltene på norsk kontinentalsokkel. Disse
medlemmer mener at staten bør legge til rette for bruk av
CO2 som trykkstøtte for økt oljeutvinning. Myndighetene bør aktivt
arbeide sammen med selskapene gjennom det regulatoriske rammeverket
og eventuelt med økonomiske insentiver for en CO2-pilot. Tilgang
på CO2 er en kritisk faktor for bruk av injeksjon av CO2 til økt
utvinning på feltene. Myndighetene bør derfor i sitt arbeid med
CO2-lagring og transport, nasjonalt og internasjonalt, aktivt arbeide
fram en plan for utnyttelsen av gassen også til IOR-formål på norsk
sokkel.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 legge frem for Stortinget en statusrapport
om bruk av CO2 som trykkstøtte for økt oljeutvinning, samt planer
for videre arbeid med dette.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Petoro har eierskap
i 37 produserende felt. Dette er en betydelig andel av produksjonen på
norsk sokkel. Over 80 pst. av Petoros produksjon kommer fra felt
operert av Statoil. Petoro sitter dessuten på en betydelig andel
av de gjenværende ressursene på sokkelen. Som en sentral rettighetshaver
på norsk sokkel, kan Petoro i utvalgte lisenser gjennomføre egne
utredninger for å etablere alternative syn og utfordre operatøren i
viktige langsiktige beslutninger med betydning for økt utvinning.
Disse medlemmer peker på at etter
fusjonen mellom Statoil og Hydro er Petoro i flere lisenser størst
blant de andre aktørene. Det er i dag ingen felt der Petoro, men
ikke Statoil, er med. Det er etter disse medlemmers mening
behov for å styrke Petoro. Petoro har i dag om lag 60 ansatte. Med
begrensede ressurser er det viktig at Petoro konsentrerer seg om
få, store felt, og de bør sette bort resten av porteføljen. Disse
medlemmer mener at Petoro bør selge ut den delen av porteføljen
de ikke har ressurser til å følge opp, og samtidig kjøpe seg opp
felt der de har strategiske interesser, som Troll, Statfjord dersom
SDØE skal beholde dagens totale eierandel.
Disse medlemmer peker på at både
Statoil og de store internasjonale oljeselskapene deler sin oppmerksomhet
mellom norsk sokkel og sin internasjonale virksomhet. Det er viktig
at Petoro har ressurser som sørger for at norsk sokkel får sin del
av oppmerksomheten, investeringene og kompetansen til de internasjonale
oljeselskapene. For å få gjennomslag hos interessentselskapene er
det etter disse medlemmers mening ikke tilstrekkelig
at Petoro representerer store eierandeler og bruker sin stemmekraft.
Petoro må ha tilstrekkelig teknisk og kommersiell kompetanse og
kapasitet til å kunne påvirke de andre partnerne. Petoro bør ha
økonomi til å kunne utføre separate vurderinger og studier for å
fremskaffe den dokumentasjon som må til for å overbevise lisensen
om at det er riktig og mulig å videreutvikle modne felt. Petoro
bør styrkes bemanningsmessig, kompetansemessig og økonomisk slik
at Petoro også har midler til å medfinansiere nødvendige teknologiutviklingsprosjekter.
Disse medlemmer mener derfor
at staten må sette Petoro i stand til i større grad å gjennomføre egne
utredninger for å styrke grunnlaget for vedtak i viktige, langsiktige
prosjekt i de modne feltene. Denne styrkingen av staten sitt selskap bør
sikres gjennom en mer fleksibel finansiering enn den som er mulig
gjennom dagens finansieringsordning. Dette må etter disse
medlemmers mening skje ved at Petoro finansieres direkte
over kontantstrømmen fra sokkelen og ikke som i dag gjennom bevilgninger
over statsbudsjettet. Med en finansieringsmodell hvor forvaltningskostnadene
i stedet dekkes inn direkte fra kontantstrømmen fra sokkelen blir
verdiskapingen i SDØE knyttet nærmere innsatsen fra Petoro.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke Petoro gjennom
å sikre en mer fleksibel finansiering enn i dag ved at Petoro finansieres
direkte over kontantstrømmen fra sokkelen fremfor gjennom bevilgninger
over statsbudsjettet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener videre at Petoro blant annet bør kunne gå
inn med midler i DEMO 2000, eller tilsvarende program, for å sikre
at eierinteressene til Petoro/staten optimaliseres gjennom en økt
forskningsinnsats, som igjen gir økt avkastning.
Komiteen deler regjeringens
syn på positive virkninger av den nåværende skattemessige behandling
av letekostnader og støtter videreføring av denne politikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at skattesystemet på
sokkelen må sees i sammenheng med at selskapene vederlagsfritt får
adgang til å utnytte en verdifull, begrenset ressurs. Ressursene
på norsk sokkel er fellesskapets eiendom og gir viktige bidrag til
finansieringen av velferdssamfunnet. Når det er ekstraordinær avkastning,
slik som i petroleumssektoren, er det mulig å forene hensynet om
betydelige inntekter til fellesskapet med hensynet til tilstrekkelig
lønnsomhet etter skatt for selskapene.
Disse medlemmer legger dagens
skattesystem avkastning utover normalavkastningen skal beskattes
med en særskatt til grunn også for tiden fremover.
Disse medlemmer peker på at gjennom
en høy marginalskattesats (78 pst.) tar staten en stor del av risikoen
i den enkelte utvinningstillatelse. Det betyr også at staten tar
en betydelig del av risikoen ved utviklingen av ny teknologi. Dette har
vært med på å drive utviklingen av teknologi ved utbyggingen av
store funn med krevende utfordringer og for felt i driftsfasen.
Gjennom disse utbyggingene er også piloter gjennomført med store
kostnader.
Disse medlemmer vil imidlertid
peke på at en svakhet ved skattesystemet er at det fører til at
et bredt belte av små felt ikke blir utbygget på norsk sokkel, selv
om de er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Årsaken er manglende materialitet, det
vil si at selv akseptabel kapitalavkastning regnet som internrente
ikke gir tilstrekkelig nåverdi til at det berettiger innsats av
organisasjon og kunnskap. Dette gjør at selskapene på kort sikt
må velge mellom ulike lønnsomme prosjekter uten å ha mulighet til
å realisere alle lønnsomme prosjekter i det tempo som ellers hadde vært
ønskelig.
Disse medlemmer mener at man
bør se på endringer i petroleumsskattesystemet som kan styrke lønnsomheten
for å øke utvinningsgraden i felt i drift. Slike endringer bør i
utgangspunktet være provenynøytrale.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 vurdere endringer i petroleumsskattesystemet
som kan styrke lønnsomheten for å øke utvinningsgraden i felt i
drift. Slike endringer bør i utgangspunktet være provenynøytrale.»
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Bondevik II i 2004 forbedret petroleumsskattesystemet
ved at staten årlig utbetaler skatteverdien av letekostnader for
selskaper utenfor skatteposisjon. Etter utbetalingen fra staten
vil leteutgiftene ikke lenger kunne inngå som udekket underskudd
til fremføring eller kunne overføres til et annet selskap i skatteposisjon
ved samlet overtagelse av virksomheten eller ved fusjon.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen Bondevik II fikk innført en ordning der staten
vil utbetale skattemessig verdi av underskudd og overskytende friinntekt
ved opphør av petroleumsvirksomhet. En slik utbetalingsordning ga aktørene
en større trygghet for verdien av de skattemessige fradragene. Tidligere
kunne skattemessig underskudd kun overføres mot vederlag ved realisasjon
av samlet virksomhet til et annet oljeselskap eller ved fusjon.
Salgsverdien vil da være gjenstand for forhandlinger mellom selskapene. Disse
medlemmer peker på at utbetalingsordningen ga nye aktører
større sikkerhet både ved en trygg motpart og ved at utbetalingsandelen
ble fastlagt lik skattesatsene. Dessuten kan en utbetalingsordning
gi raskere realisering av underskuddet enn forhandlinger ved realisasjon
eller fusjon.
Disse medlemmer peker på at endringene
var en stor suksess. Etter at de ble vedtatt har leteaktiviteten
økt betydelig. At staten løpende utbetaler skatteverdien av underskudd
ved letevirksomhet har vært til god hjelp for mange små selskaper
på norsk sokkel og vært en sterk bidragsyter til å styrke mangfoldet
av nye aktører på sokkelen.
Disse medlemmer peker på at en
utfordring i dag er at oljeselskap som stimulert av gunstige rammebetingelser
har gjort funn, men som ennå ikke er i skatteposisjon, risikerer
ikke å ha kapital til å bygge ut. Disse medlemmer erkjenner at
det er en utfordringene for de mindre aktørene på norsk sokkel at
overgangen fra funn til å bygge ut et felt kan være krevende, ikke
minst likviditetsmessig. Dette gjelder ikke minst i en tid med et
vanskelig finansmarked.
Disse medlemmer vil møte denne
utfordringen ved å la oljeselskapene kunne stille sine fremtidige
skatterefusjoner fra investeringer i produksjon som sikkerhet ved
at banker kan ta pant i disse kravene selskapene har overfor staten.
Siden den fremtidige skatterefusjonen av investeringskostnadene
vil komme som fradrag fra fremtidig inntekt eller samlet ved opphør
av virksomheten på sokkelen dersom selskapet ikke kommer i skatteposisjon,
er fra staten, er dette å betrakte som sikre fordringer.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av vårsesjonen
2012 legge frem for Stortinget forslag om nødvendige lovendringer
slik at banker og andre finansinstitusjoner skal kunne ta pant i
fremtidige skatterefusjoner for investeringer i produksjon på norsk
sokkel.»
Komiteen viser til
teknologiutviklingens betydning for økt utvinning og støtter det
brede forsk-nings- og utviklingsarbeidet som gjøres, samt planene
om å vurdere og opprette et forskningssenter innenfor økt utvinning.
Komiteen viser til meldingens
omtale av infrastrukturens betydning for økt utvinning og de utfordringer
vi står overfor. Komiteen støtter målsettingene om
effektiv utnyttelse av gasstransportsystemet og sikring av brukeradgang.
En videreutvikling av systemet må skje med et helhetlig blikk på
ressursforvaltningen, og komiteen ser på Gassco som
samfunnets viktigste redskap for å oppnå dette innenfor de regulatoriske
rammer som er gitt i lov og forskrift.
Komiteen merker seg at nye eiere
kommer inn i Gassled. Det er viktig at disse har både kompetanse
og finansiell styrke til å fylle sin rolle som eiere.
Komiteen støtter regjeringens
målsetting om effektiv bruk av eksisterende installasjoner og sikring
av tredjeparts adgang innenfor rammer som bidrar til økt ressursutnyttelse.
Tariffering av slik adgang skal avspeile prinsippet om at fortjenesten
skal tas ut av feltenes produksjon og ikke eierskap til infrastruktur.
Komiteen merker seg
at vi har 100 funn på norsk sokkel som av forskjellige årsaker ikke
er bygget ut. Det er viktig at det utvikles ny teknologi og nye
utbyggingsmodeller som gir lønnsomhet i utbygging av småfelt. Dagens myndighetspraksis,
knyttet til godkjenning av utbyggingsplaner, legger til rette også
for rask prosjektgjennomføring og standardiserte løsninger.
Komiteen peker på betydningen
utbyggings- og driftsløsninger har for generering av ringvirkninger
lokalt og regionalt. Utbygging må skape størst mulig verdier for
samfunnet, og det må legge til rette for positive, lokale og regionale ringvirkninger.
Dette gjøres ved å sikre tidlig kontakt mellom operatør og lokalt/regionalt næringsliv
og relevante myndigheter, utredning av samfunnsmessige forhold i
plan for utbygging og drift, tilrettelegging for lokalt næringslivs
deltakelse og en effektiv base og driftsstruktur. Komiteen støtter
at det skal gjennomføres analyser av ringvirkninger to år etter
utbyggingen.
Komiteen viser til betydningen
av kostnads- og kvalitetskontroll ved utbygginger. Ved en rekke
utbygginger har vi sett overskridelser og forsinkelser, jf. departementets
rapportering i Prop. 1 S (2011–2012). Komiteen peker
på operatørens ansvar for gjennomføring av utbygging fra valg av
løsninger til valg av leverandører og frem til ferdigstillelse.
Det er av stor betydning at valgene som blir gjort og oppfølgingen
av prosessene bidrar til kostnadseffektivitet og høy kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at de fleste funn
på norsk sokkel som er gjort de senere år er små. Gjenværende uoppdagete
ressurser i områdene som i dag er tilgjengelig for letevirksomhet
forventes å bestå av mange, men relativt små prospekter. Med små
funn menes mindre enn 300 millioner fat oljeekvivalenter utvinnbare
volumer.
Disse medlemmer viser til at
flere av funnene som i dag vurderes for utbyggingsbeslutning er gjort
for mange år siden. For de fleste av disse funnene er beslutning
om utbygging ikke fattet tidligere fordi funnene har vært for små
eller teknisk utfordrende til å forsvare utbygging.
Disse medlemmer har merket seg
at med utgangspunkt i den forventede blandingen av størrelser, kompleksitet,
nærhet til eksisterende infrastruktur og lignende, vil mange fremtidige funn
ikke være attraktive for utbygging under eksisterende rammebetingelser.
Denne forventningen påvirker avgjørelser om leteaktivitet som tas
av både små og store selskaper. De ser etter kommersiell drivverdighet,
og har en tendens til å unngå små prospekter.
Disse medlemmer peker på at forskjellen mellom
drivverdige og ikke-drivverdige funn fastsettes ikke kun ut fra
volumer, men ut fra en kombinasjon av flere faktorer som for eksempel havdybde,
kompleksitet, kostnader og avstand fra infrastruktur. Også oljeprisen
spiller en stor rolle.
Disse medlemmer viser til at
lønnsom utbygging av små felt avhenger ofte av nærhet til eksisterende
infrastruktur. Utbyggingen av disse feltene vil ofte være en undervannsinstallasjon knyttet
til en eksisterende plattform. Ettersom flere anlegg nærmer seg
fjerningstidspunktet, vil muligheten for en fullstendig utforsking
av Nordsjøen avta. Hele 36 av 58 felt i Nordsjøen forventes forlatt
innen 2025. Dette gjør at det haster med å gjennomføre tiltak som
kan gi lønnsom utbygging av en større del av funnene.
Disse medlemmer har merket seg
at minstevolumet for utbygging på norsk sokkel historisk sett har
ligget betydelig høyere enn minstevolumet på britisk sektor. I gjennomsnitt er
minimum volum for feltutbygginger i sammenlignbare havdyp tre til
seks ganger større i Norge enn i Storbritannia. Denne forskjellen
kan ikke alene forklares med høyere utbyggingskostnader på norsk
sokkel. Det henger også sammen med at verdien av en utbygging har
vært vesentlig høyere i Storbritannia enn i Norge for lisensholderne
på grunn av ulike skatteregimer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til betydningen
av høy leteaktivitet. Miljø og fiskerivilkår skal legges i forvaltningsplaner.
Valg av utlysningsform blir gjort på grunnlag av petroleumsfaglige
vurderinger.
Flertallet peker på betydningen
av et godt samspill mellom fiskeri og petroleumsnæringen. Regulering
av lete- og borevirksomhet må baseres på kunnskapen fra forvaltningsplaner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er viktig at letepolitikken er utformet
slik at det raskt og effektivt kan påvises nye ressurser som kan
motvirke fallet i oljeproduksjon. Letepolitikken må utformes slik
at norsk sokkel er attraktiv for etablerte og nye aktører som kan
bidra til effektiv utforskning. Tilgang til attraktivt leteareal
er her viktig, både i modne og umodne deler av sokkelen.
Disse medlemmer peker på at den
nåværende konsesjonspolitikken med en gradvis åpning og tildeling
av arealer var meget vellykket i en tidlig fase av norsk petroleumsvirksomhet
da de store funnene ble gjort. Etter hvert som de tilgjengelige
områdene på norsk sokkel er i ferd med å modnes og de største funnene
allerede er gjort, blir letingen mer risikabel og mer kompleks.
Det blir også færre nye letemodeller å teste ut. En letemodell testes
ved at det bores letebrønner. For å kunne teste ut nye letemodeller
behøves det derfor jevn tilgang av nye letelisenser.
Disse medlemmer peker på at dagens
konsesjonssystem med en gradvis tildeling av nye blokker er en langsom
prosess som hindrer selskapene å få tilgang til de beste arealene
for å teste ut nye letemodeller innen rimelig tid. Det er derfor
viktig at flere og større lisenser tildeles selskapene så snart
som mulig for at det skal la seg gjøre å få testet de geologiske
modellene i et større område. Hvis tilgangen på nye lisenser går for
tregt, vil ikke det gjenværende potensial i de tilgjengelige områdene
bli realisert tidsnok til å kunne forhindre en bratt produk-sjonsnedgang.
Disse medlemmer mener derfor
at myndighetene bør derfor tilpasse lisenspolitikken i områder som
er åpnet for petroleumsvirksomhet til modenhetsnivået i ulike deler
av norsk sokkel. Større areal bør tildeles i de enkelte konsesjonsrundene.
Bare på denne måten kan nye letemodeller, med geologiske usikre
faktorer knyttet til seg, bli prøvet ut og i tilfelle suksess, kunne
få en effektiv og rask oppfølging.
Disse medlemmer peker på at gapet
mellom åpent areal og tildelt areal i konsesjonsrundene er stort.
Det bør derfor tildeles flere lisenser i områder som er åpent.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at petroleumsnæringen,
fiskerinæringen og skipsfarten samlet står for en betydelig del
av Norges eksport og er viktige for sysselsetting, bosetting og
statens inntekter. Næringene har sameksistert i Nordsjøen og i Norskehavet
i flere tiår. En bærekraftig forvaltning av ressursene i havområdene
krever at de involverte næringene evner å eksistere sammen og utvikle
landets felles ressurser innenfor de rammene miljøet setter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, vil understreke
betydningen av et gjennomsiktig og forutsibart system for konsesjoner
på norsk sokkel, og mener at TFO-ordningen for det meste har fungert
etter hensikten – og støtter en videreføring av ordningen og forslaget
om å innføre offentlig høring. Flertallet konstaterer
at TFO-ordningen i enkelte tilfeller har skapt usikkerhet rundt
hva som er å definere som modne områder og ikke, og har merket seg
at enkelte blokker har vært både utlyst i konsesjonsrunder og TFO-runder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at i modne områder er infrastrukturen
mange steder godt utbygd. Men levetiden til den eksisterende infrastrukturen
er avgrenset, og det er derfor viktig å påvise og utvinne ressursene
i området før infrastrukturen blir stengt ned. Dersom dette ikke lar
seg gjøre, kan verdifulle ressurser bli liggende igjen fordi funnene
er for små til å forsvare en egen utbygging av infrastruktur.
Disse medlemmer viser til at
i disse områdene har myndighetene vurdert det som viktig at industrien
får tilgang til større områder slik at ressurser som er tidskritiske
kan utvinnes til rett tid. I tillegg er det viktig at arealene som
industrien har fått tildelt blir utforsket på en rask og effektiv
måte. Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik
II derfor la om petroleumspolitikken i modne områder, og innførte
i 2003 ordningen med tildeling av utvinningstillatelser i forhåndsdefinerte
områder (TFO) i modne deler av kontinentalsokkelen. Ordningen innebærer
at det er opprettet store forhåndsdefinerte leteområder som omfatter
alt modent område på sokkelen. Området vil bli utvidet, men ikke innskrenket,
etter hvert som nye områder modnes. Det er lagt opp til en fast
årlig syklus for tideling i modne områder.
Disse medlemmer peker på at hensikten
med TFO er å påvise tidskritiske ressurser nær planlagt og eksisterende
infrastruktur slik at denne kan utnyttes effektivt. I tillegg er
det viktig at det er forutsigbarhet i tildeling av areal. TFO forenkler
også prosessen for nye selskaper som ønsker å delta i aktiviteten
på norsk sokkel.
Disse medlemmer har merket til
at TFO-ordningen etter Oljedirektoratets vurdering har ført til:
Økt og raskere utforskning
av modne områder.
At flere nye aktører bidrar i utforskningen
av norsk sokkel.
At industrien er sikret jevn tilgang på
prospektivt areal.
Raskere tilbakelevering av areal til myndighetene.
Økt forutsigbarhet gjennom mer regelmessige tildelinger.
Disse medlemmer mener at TFO-rundene bør
utvides til de fleste områder på norsk sokkel som i dag er åpnet
for petroleumsindustrien.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at TFO-rundene siden
innføringen i 2003 har bidratt til et betydelig antall nye tillatelser
på norsk sokkel. Siden opprettelsen av TFO-ordningen er det tildelt
324 utvinningstillatelser. Det er mer enn en tredel av alle utvinningstillatelser
som er tildelt siden starten i 1965.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener ordningen dermed har vokst langt utover
det som opprinnelig var meningen, og at den i dag fremstår tilnærmet
likestilt med de ordinære konsesjonsrundene.
Dette medlem viser til at TFO-ordningen
ble etablert i St.meld. nr. 38 (2001–2002) som et redskap for å
påvise mindre ressurser som er lønnsomme å utvinne dersom disse
tilknyttes eksisterende installasjoner. Ordningen skulle gjelde
i modne områder, som ble definert som områder hvor det i lang tid
har foregått stor petroleumsaktivitet, fortrinnsvis i Nordsjøen
og deler av Norskehavet. Selv om det i disse områdene er avtagende
forventninger til å gjøre nye store funn, er det fortsatt et klart
potensial for å påvise mindre ressurser som er lønnsomme å utvinne
dersom disse tilknyttes eksisterende installasjoner. Dette
medlem viser til at siktemål med TFO-ordningen dermed var
å tildele arealer der en kan påvise petroleumsressurser som kan fases
inn til allerede eksisterende installasjoner. Det var også et mål
å gjøre det mer attraktivt for nye typer selskaper, eksempelvis
mindre oljeselskaper og leverandørindustriselskaper, å etablere seg
som rettighetshavere på norsk kontinentalsokkel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at TFO-systemet
er organisert slik at intensjonen er å utvide de forhåndsdefinerte
områdene med nye blokker etter hvert som nye områder på norsk sokkel
modnes for petroleumsaktivitet, men områdene skal ikke innskrenkes. Det
vil si at inkludering av nye blokker i forhåndsdefinerte områder
vurderes som endelige. Dette til forskjell fra de ordinære konsesjonsrundene
hvor myndighetene i forkant av hver enkelt konsesjonsrunde fastsetter
hvilke arealer selskapene skal gis anledning til å søke på.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Klif og Direktoratet for naturforvaltning
flere ganger har stilt spørsmål ved hvorvidt TFO-ordningen gjennomføres
innenfor sine opprinnelige intensjoner. TFO er allerede utvidet
innover i et av de høyest prioriterte av de verdifulle områdene
i Barentshavet. Per i dag er 60 blokker i Barentshavet inkludert
i TFO, et havområde hvor det så langt bare er gjort én utbygging,
Snøhvitfeltet. Ved hver ny tildeling kommer det omfattende forslag
til utvidelser av TFO-områder i verdifulle og miljøsensitive områder.
Klif og Dirnat har uttrykt bekymring for at TFO-systemet reduserer
miljøvernmyndighetenes innflytelse ved tildelinger.
Dette medlem er skeptisk til
at regjeringen som en del av kompromisset om Lofoten og Vesterålen
i Meld. St. 10 (2010–2011) valgte å utvide TFO-området til å innbefatte
alle blokkene i åpent areal i Nordland I, III, IV og V. Dette
medlem viser til at Norges Fiskarlag på høring i energi-
og miljøkomiteen 11. april 2011 understreket at disse områdene er
like viktige for fiskeriene som de mer omstridte områdene utenfor
Lofoten og Vesterålen.
Dette medlem viser til at de
utlyste blokkene i Nordland V ligger rett i innløpet til Vestfjorden,
og at et oljeutslipp av en viss størrelse her vil kunne få betydelig
større miljøkonsekvenser enn et tilsvarende utslipp i Nordland VII
eller Troms II. Dette medlem viser til at kystlinjen og
kystnaturen i Nordland, og særlig på Helgeland, er svært komplisert.
Nordland har 34 pst. av Norges territorial farvann, og store områder som
er grunnere enn 20 meter. Nordlandskysten har en smal og grunn sokkel
med mye skjærgård som krever en annen type beredskap enn eksempelvis
kysten i Finnmark.
Dette medlem viser til at daværende
olje- og energiminister Åslaug Haga med dette som bakgrunn varslet
en evaluering av TFO-ordningen i 2007. Evaluering er nå utkvittert
av regjeringen i meldingen vi har til behandling. Regjeringen konkluderer
med å opprettholde TFO-ordningen etter en «balansert vurdering hvor
hensyn til petroleumsvirksomhet, HMS, ytre miljø og fiskeri er avveiet».
Dette medlem vil påpeke at de
miljøfaglige vurderingene knapt nok et omtalt i meldingen. Regjeringen
har også vannet ut definisjonen av petroleumsfaglig modne områder,
slik at nye områder kan legges inn i TFO-området dersom de oppfyller
ett eller flere av følgende kriterier:
Areal er infrastrukturnært.
Dette omfatter både eksisterende og planlagt infrastruktur. Eventuelle
ressurser i arealene anses som tidskritiske.
Areal med letehistorie. Dette omfatter
arealer som er tidligere tildelt og tilbakelevert, areal med kjente
letemodeller 2 og areal som ligger mellom tildelt og tilbakelevert
areal.
Areal som grenser til eksisterende forhåndsdefinerte
områder, men som ikke er omsøkt i nummererte runder.
Dette medlem opplever dette som
en kraftig utvidelse av TFO-ordningen med utgangspunkt i petroleumsfaglige
behov på bekostning av de miljøfaglige og demokratiske, – samt behovet for
politisk kontroll med utvinningstempoet.
Dette medlem mener at TFO har
spilt en viktig rolle for å sikre produksjon av tidskritiske små
ressurser som befinner seg i nærheten av etablert infrastruktur
og eksisterende installasjoner. Dagens praktisering av ordningen
er imidlertid ikke i tråd med de opprinnelige forutsetningene.
Komiteen har merket
seg de positive leteresultatene den siste tiden. I Barentshavet
er funnene Skrugard og Norvarg interessante, mens Aldous/Avaldsnes-strukturen
i Nordsjøen, som har blitt påvist i løpet av 2010 og 2011, kan vise
seg å være blant de største funnene på norsk sokkel noensinne. Funnene
viser at det fortsett er mulig å påvise store ressurser både i modne
og umodne områder av norsk sokkel. Disse vil bidra til å legge til
rette for en petroleumsnæring i flere tiår framover. Noen av de
viktigste pilarene i dette arbeidet er en fortsett aktiv utforsking
av åpnet areal, både i modne og umodne områder,
Komiteen viser til at det ikke
har blitt åpnet nytt areal på norsk sokkel siden 1994. Åpning av nye
arealer er av stor betydning for langsiktigheten i petroleumsvirksomheten.
Det pågående arbeid med åpningsprosesser ved Jan Mayen og i det
sørøstlige Barentshavet vil bidra til avklaring på hvorvidt disse
områdene kan åpnes for petroleumsvirksomhet innenfor akseptable
rammer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det på norsk kontinentalsokkel er
fortsatt store områder som Stortinget ikke har åpnet for petroleumsvirksomhet.
Det gjelder hele Barentshavet Nord, Barentshavet Øst, Troms II,
Nordland VII, deler av Nordland VI, kystnære områder utenfor Nordlandskysten
og Skagerrak. Det betyr at mer enn 40 pst. av arealene på norsk
kontinentalsokkel ikke er tilgjengelig for petroleumsvirksomhet.
Disse medlemmer peker på at erfaringene
fra utviklingen av norsk sokkel og fra petroleumsnæringen i andre
land tilsier at det er ved tildeling av nytt areal at nye store
funn gjøres, og at det hovedsakelig er gjennom nye store prosjekter
at verdiskapingen maksimeres og banebrytende teknologi utvikles,
både i oljeselskaper og i leverandørindustrien. Tilgang på areal
er nødvendig for avklaring av ressurspotensialet.
Det er et hovedmål for disse medlemmer at Norge
opprettholder et bærekraftig nivå for petroleumsvirksomheten så
lenge som mulig. Det er viktig å unngå forvitring av den teknologiske fagkunnskapen
som kreves for en fremtidig utvikling av en gradvis mer moden petroleumsindustri.
Hvis ikke nye områder av betydning åpnes de nærmeste årene er det
en fare for at viktige teknologiklynger i Norge vil forvitre, enten ved
å bli nedlagt eller ved flytting til andre deler av verden. Dette
kan være teknologiklynger som fokuserer på utfordrende nye feltutviklinger, som
for eksempel utbygging på dypt vann, i fjerntliggende områder eller
i miljømessig utfordrende områder. Når klyngene først har forvitret, kan
det være vanskelig å bygge disse opp igjen. I så fall må teknologien
hentes andre steder i verden.
Disse medlemmer mener at de områdene som
hittil ikke har vært tilgjengelig for petroleumsvirksomhet bør åpnes
gradvis og kontinuerlig. Fordi det tar lang tid fra lisenstildeling
til oppstart av produksjon, vil det selv om det tildeles lisenser
i nye leteområder i 2012 i områder som i dag er stengt for petroleumsvirksomhet ikke
gi noen merkbar virkning på investeringsnivået før i 2022. Produksjonen
vil sannsynligvis ikke starte før rundt 2025.
Disse medlemmer mener det er
i Norges interesse at utsettelsen av åpningen av nye områder blir
så liten som mulig av to viktige årsaker. For det første er det
slik at jo lengre en periode med lav aktivitet vedvarer, dess vanskeligere
vil det være å beholde kompetanse og kapasitet innen petroleumssektoren,
noe som er avgjørende for en langsiktig, levedyktig petroleumsnæring.
For det andre vil en nedgang i gassleveranser fra Norge til de europeiske
energimarkedene kunne føre til at disse må gå over til andre og
mer karbonintensive energikilder, som for eksempel kull, med de
miljømessige konsekvensene dette bringer med seg. Alternativt vil
de i større grad ha gått over til ukonvensjonelle olje- og gasskilder
som skifergass og skiferolje. En slik utvikling vil være vanskelig
å reversere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at nordområdene og Arktis er viktige. Disse
medlemmer har merket seg at det er anslått at disse områdene
kan ha så mye som 1/3 av uoppdagede ressursene av olje og gass i
verden. Norge er antatt å ha 4 pst. av de samlede energiressursene
i nordområdene og Arktis. Disse medlemmer peker på
at økt interesse for Arktis og økt aktivitet i nordområdene stiller
nye krav til nasjonalstaten Norge. En troverdig suverenitetsutøvelse
forutsetter økonomisk aktivitet, som leting etter olje og gass,
mineralutvinning og økt industrialisering av Nord-Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen Bondevik
II i 2001 besluttet å sette i gang en utredning av helårlig petroleumsvirksomhet
i området Lofoten–Barentshavet (ULB). I alt ble det gjennomført
26 faglige utredninger for ULB om forskjellige tema i perioden 2001–2003.
Disse medlemmer viser videre
til at på bakgrunn av ULB besluttet regjeringen Bondevik II i 2003
å åpne for helårlig petroleumsvirksomhet i den sørlige delen av
Barentshavet, med visse unntak, blant annet kystnære området i Troms
og Finnmark, polarfronten, iskanten, Bjørnøya og Tromsøflaket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil holde et forutsigbart og høyt tempo når det
gjelder å åpne nye områder for petroleumsaktivitet. Disse
medlemmer vil først tildele nye områder i tilknytning til
områder der det allerede er aktivitet.
Komiteens medlemmer Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at det i april
2010 ble oppnådd enighet mellom norske og russiske myndigheter om
en avtale om den maritime avgrensningen mellom Norge og Russland
i Barentshavet og Polhavet. Avtalen gir anledning til å åpne for
petroleumsaktiviteter på begge sider av grensen i avtaleområdet.
Denne avklaringen i delelinjespørsmålet vil derfor kunne gi nye
muligheter for norsk petroleumsnæring.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen når overenskomsten med Russland om maritim avgrensing
og samarbeid i Barentshavet og Polhavet er trådt i kraft vil igangsette
en konsekvensutredning etter petroleumsloven med sikte på tildeling
av utvinningstillatelser i det tidligere omstridte området vest
for avgrensingslinjen i Barentshavet sør. Disse medlemmer slutter
seg til dette.
Disse medlemmer har videre merket
seg at regjeringen varsler at den når overenskomsten med Russland
om maritim avgrensing og samarbeid i Barentshavet og Polhavet er
ratifisert i begge land, vil igangsette datainnsamling i det tidligere
omstridte området vest for avgrensingslinjen i Barentshavet. Disse
medlemmer slutter seg til dette.
Videre har komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyre merket seg at regjeringen
vil legge til rette for ny petroleumsvirksomhet i området fra 35–50
kilometer fra grunnlinjen langs kysten av Troms II til grensen mot
Russland og i Eggakanten gjennom å inkludere disse områdene i fremtidige
konsesjonsrunder. Disse medlemmer slutter seg til dette.
Disse medlemmer mener at myndighetene må
fortsette med jevnlige tildelingsrunder i de nordlige havområdene
og legge til rette for en kartlegging av Barentshavet nord og området rundt
Jan Mayen, med sikte på petroleumsutvinning på sikt. I disse områdene
er det uoppdagede ressursgrunnlaget mer usikkert. En bedre geologisk
forståelse av disse områdene på et tidlig tidspunkt vil gi en bedre
forståelse av Norges petroleumsindustrielle fremtid, og også om Norges
rolle som gassleverandør i årene som kommer. Det vil også gi myndighetene
og politikerne mulighet til å ta bedre beslutninger om fremtidig
lisenspolitikk for disse områdene og å fokusere på de områdene som
har størst potensial for nye, større funn.
Disse medlemmer vil ha et samarbeid
mellom myndighetene og petroleumsnæringen om innsamling av data
om ressurspotensialet i det nordlige Barentshavet og havområdene
rundt Jan Mayen. Disse medlemmer mener at på grunn
av den store usikkerheten rundt ressursgrunnlaget, bør det i disse
områdene gjennomføres et opplegg der man først samler inn informasjon
for å øke sikkerheten til anslaget på de uoppdagete ressursene før
myndighetene foretar sine beslutninger. Formålet med en slik tilnærming
må være å begrense letevirksomheten i frontområdene. Leteinnsatsen
bør fokuseres til områdene med størst potesial, for dermed å øke
muligheten for at leteinnsatsen blir vellykket. Dessuten vil dette
gjøre det mulig for industrien og myndighetene å forberede seg på
å møte de miljømessige utfordringene.
Disse medlemmer peker på at et
eksempel på et slikt opplegg kan være at myndighetene sammen med
noen av oljeselskapene danner et interessefellesskap som kan samle
inn nøkkelinformasjon om det uoppdagete ressurspotensialet. Dette
kan inkludere innsamling og deling av data, felles bassengstudier
og muligens felles boring av brønner. På grunnlag av disse resultatene
vil myndighetene være bedre rustet til å foreta beslutninger om
fremtidig konsesjonspolitikk for disse områdene, for eksempel gjennom
å vurdere å åpne deler av de mest lovende områdene for petroleumsvirksomhet
og etablere tidsskjema for prekvalifiserings- og tildelingsrunder.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2012
ta et initiativ til et samarbeid mellom myndighetene og petroleumsnæringen
om innsamling av data om ressurspotensialet i det nordlige Barentshavet
og havområdene rundt Jan Mayen. Regjeringen bes melde tilbake til
Stortinget om dette arbeidet senest i forbindelse med statsbudsjettet
2013.»
Disse medlemmer viser til at
per i dag har Oljedirektoratet samlet inn en stor mengde data for
områder som ikke er tilgjengelige for industrien. Industrien har
kun tilgang til en begrenset del av disse dataene. Det finnes et
anselig verdipotensial i å la industrien få tilgang til seismiske data
og andre datatyper som er innsamlet. For myndighetene vil dette
i så fall generere en større bredde av innspill og betraktninger
rundt disse områdenes potensial. For industrien ville dette i tillegg
redusert de driftsmessige tilleggsaktivitetene i forbindelse med
gjennomføring av datainnsamling. Disse medlemmer mener derfor
at en større del av seismiske og andre relevante data om hittil
uåpnede havområder for petroleumsvirksomheten bør gjøres tilgjengelig for
oljeselskapene.
Disse medlemmer peker på at Barentshavet
i dag er den minst utforskede delen av norsk kontinentalsokkel med
hensyn til petroleumsleting. Sammen med områdene på dypt vann i
Norskehavet og områdene utenfor Lofoten, vurderes Barentshavet som
den petroleumsprovinsen der det er størst sannsynlighet for å gjøre
nye, store funn i fremtiden.
Disse medlemmer peker på at petroleumsnæringen
har identifisert havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen, særlig
Nordland VI og Nordland VII, som de mest prospektive arealene på
norsk sokkel, hvor sannsynligheten for å gjøre store funn er størst.
Områdene har kjent geologi, og det finnes sammenlignbare områder
lengre sør på Haltenbanken. Reservoartrykk og temperatur synes uproblematiske. Disse
medlemmer viser til at Oljedirektoratets rapport fra mars
2011 bekrefter at vi her snakker om noen av de mest attraktive leteområdene
på norsk sokkel i dag. Ressursene er så store at de kan gi grunnlag
for feltutbygginger av en størrelse vi ikke har sett i Norge på
mange år, og industriprosjekter i verdensklasse.
Disse medlemmer peker på at utfordringene utbyggingsmessig
ligger primært i områdenes nærhet til land og tilhørende oljevernberedskap. Dessuten
er det betydelig oppmerksomhet knyttet til fiskeriressursene siden
dette er blant områder i verden med de rikeste fiskeriressursene.
Disse medlemmer vil åpne for
petroleumsvirksomhet i alle lovende områder utenfor Nord-Norge,
herunder Nordland VI, Nordland VII og Troms II, men med strenge
krav til miljø, sikkerhet og beredskap, og til sameksistens med
andre næringer, spesielt fiskeri- og havbruksnæringen. Disse
medlemmer mener det så raskt som mulig bør igangsette konsekvensutredning
av olje- og gassaktivitet i Nordland VI, Nordland VII og Troms II.
En slik konsekvensutredning vil klargjøre under hvilke forutsetninger
disse områdene skal åpnes.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen umiddelbart
igangsette konsekvensutredning av helårlig olje- og gassaktivitet
i Nordland VI, Nordland VII og Troms II.»
Disse medlemmer peker
på at når lete- og produksjonsvirksomheten beveger seg inn i de arktiske
regioner, vil de tekniske utfordringene med å oppnå god miljømessig
utvikling og virksomhet i havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen
kunne gi verdifulle erfaringer. Dette grunnlaget kan gi den norske
teknologiklyngen internasjonale muligheter. Ved tidlig å fokusere på
utfordringer i områder som Nordland VI og VII, samt Troms II og
det sørvestlige Barentshav, vil Norge kunne plassere seg i teten
av en slik teknologiutvikling.
Disse medlemmer peker videre
på at aktivitet i disse prospektive områdene kan være avgjørende
for en videreutvikling av leverandørindustrien i Nord-Norge og viktig
for å unngå en rask forvitring av bransjen totalt sett. Andre deler
av sokkelen i nord ligger lengre frem i tid, er mer usikre med hensyn
til funn og enda mer krevende for å få til lønnsomhet og dermed
utbygging.
Disse medlemmer peker på at historien
har vist at olje- og gassvirksomheten langs norskekysten har gitt
vesentlige bidrag i lokale og regionale nærområder, på toppen av
virksomhetens proveny til staten. De lokale og regionale ringvirkningene
er knyttet til direkte og indirekte sysselsettingseffekter, innkjøp
og bruk av både leverandører og deres underleverandører i forbindelse
med drifts-, base- og støttetjenester på land, samt nye feltutbyggingsprosjekter.
Disse medlemmer har merket seg
at Econ Pöyry har beregnet en årlig samlet sysselsettingseffekt
ved petroleumsaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen fra snaut
8 000 ved oppstart av petroleumsaktiviteten til opp mot 3 000 på
slutten av perioden med petroleumsaktivitet i området.
Disse medlemmer peker på at det
i Nord-Norge er det i dag om lag 3 500 mennesker som er direkte
ansatt i petroleumsvirksomhet. Enkelte regioner, som Hammerfest-regionen,
har hatt god vekst i aktivitet. Det er først og fremst utbygging
og drift av Melkøya og Snøhvit-feltet som har gitt dette, men Goliat,
Skarv og Norne har også bidratt. Med økt kompetanse og erfaring
hos personell i denne landsdelen er det i økende grad ansatte fra
Nord-Norge som arbeider ute på feltene og i leverendørindustrien,
samt på fartøyer som opererer internasjonalt i oljeindustrien. Et
høyt og stabilt aktivitetsnivå på norsk sokkel er viktig for alle
regioner i Norge med arbeidsplasser og næringsvirksomhet innenfor olje/gass,
leverandør-, og verftsindustrien.
Disse medlemmer peker videre
på at Lofoten–Vesterålen er område som i dag er preget av fraflytting
og usikkerhet om fremtidsmulighetene for lokal ungdom. Gjennom en
årrekke har Lofoten og Vesterålen opplevd reduksjon i antall sysselsatte
og sterk befolkningsnedgang. Utviklingen har i økende tempo gått
mot en stadig eldre befolkningssammensetning i de fleste kommuner.
Reduksjon i antall arbeidsplasser og reell nedgang i den yrkesaktive
befolkningen er en trussel mot velferdsutviklingen. Det er ikke
er tilstrekkelig vekstkraft i dagens næringsstruktur i regionene
til at vi klarer å stoppe fortsatt befolkningsnedgang og skape vekst.
Disse medlemmer viser til at
både Lofoten og Vesterålen har enkeltnæringer med vekstpotensial,
men nedgang i sysselsetting i primærproduksjon er for sterk til
at disse kan ta opp i seg avgangen. Uten fremtidig petroleumsvirksomhet er
utsiktene for Lofoten og Vesterålen derfor krevende.
Disse medlemmer mener det er
viktig at lokalsamfunnene må sikres en del av inntektene fra storsamfunnet
og betydelige lokale ringvirkninger ved en åpning av havområdene
utenfor Lofoten og Vesterålen for petroleumsvirksomhet. Disse
medlemmer mener derfor at det bør etableres et næringsfond i
størrelsesorden 5 mrd. kroner for de lokalsamfunn som blir berørt
i Lofoten og Vesterålen når det åpnes for petroleumsvirksomhet i
dette området.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis program for inneværende
stortingsperiode hvor partiet går inn for at det skal opprettes
petroleumsfrie soner i havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen, Mørebankene
og kystnære områder i Skagerrak. Kristelig Folkeparti er også kritisk
til regjeringens planlagte åpning av havområdene rundt Jan Mayen
for petroleumsvirksomhet. Jan Mayen er et sårbart naturområde, og
vanskelighetene med å drive meningsfullt oljevern der er enda større enn
tilfellet vil være utenfor Lofoten og Vesterålen. Dette medlem viser
samtidig til at oljeindustrien ikke har uttrykt noe sterkt ønske om
å starte petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen.
Dette medlem viser til at regjeringen
i meldingen varsler at det skal igangsettes en kunnskapsinnhenting
om virkninger av petroleumsvirksomhet i det nordøstlige Norskehav. Dette
området omfatter arealer som hittil ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet
i Nordland IV, V, VI, VII og Troms II. Regjeringen varsler også gjennomføring
av en åpningsprosess inkludert konsekvensutredning (KU) for havområdene utenfor
Jan Mayen. I statsbudsjettet for 2012 har regjeringen satt av betydelige
ressurser til gjennomføring av dette arbeidet.
Dette medlem ønsker å bevare
uåpnede deler av det nordøstlige Norskehavet samt havområdene rundt
Jan Mayen petroleumsfrie, og ser derfor ingen grunn til å starte
opp kunnskapsinnhenting og kartlegging av petroleumsressurser i disse
områdene. Dette medlem viser i denne sammenheng til
Kristelig Folkepartis merknader ved Stortingets behandling av Meld.
St. 10 (2010–2011), Innst. 433 S (2010–2011) Oppdatering av forvaltningsplanen
for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.
Dette medlem vil samtidig uttrykke
full støtte til det planlagte arbeidet med igangsettelse av åpningsprosess
inkludert konsekvensutredning (KU) og geologisk datainnsamling i
Barentshavet sør.
Komiteen mener at
utviklingen av norsk gassproduksjon er viktig for energietterspørselen
i verden og for å møte økt etterspørsel etter gass i Europa. 95
pst. av norsk gass selges i det europeiske markedet. Utvikling av
det europeiske energiforbruket er derfor av stor betydning for norsk
gasseksport.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at naturgass ble introdusert i det europeiske
markedet på 1960-tallet, og utgjør i dag om lag 25 pst. av primærenergiforbruket
i Europa og om lag 21 pst. globalt. Etterspørselen har økt kraftig
de siste tiårene. Hovedårsaken er at naturgass har styrket seg i konkurransen
mot alternative fossile energikilder som olje og kull, blant annet
som følge av lavere klimagassutslipp per enhet produsert energi. Disse
medlemmer viser til at Europas (utenom Norge og Russland)
import av naturgass vil måtte øke betydelig for å møte antatt vekst
i etterspørselen, særlig hvis kull erstattes med gass for å nå EUs
klimamål. EU importerer i dag 64 pst. av sitt gassforbruk. Disse
medlemmer peker i den forbindelse på at Norges bidrag som
leverandør av 29 pst. av EUs naturgassforbruk er av stor betydning.
Norsk gasseksport totalt tilsvarer elektrisitet til 149 millioner europeiske
husholdninger.
Disse medlemmer peker på at stabile gassleveranser
fra Norge til markedet gjør det mulig for Europa med en overgang
fra kullfyrte kraftverk til gasskraftverk. Uten Norges bidrag til
forsyningssikkerheten ville risikoeksponeringen mot gass sannsynligvis
være for stor og Europa ville måtte benytte kull i større grad for
å trygge forsyningssikkerheten, med tilhørende økte klimagassutslipp.
Norsk gass spiller derfor en viktig rolle for at EU skal nå sine
klimamål.
Disse medlemmer peker på at norsk
gass er et godt alternativ for kraftproduksjon i Europa. I et livssyklusperspektiv
kommer norsk gass godt ut sammenlignet med russisk gass og LNG.
Dette skyldes høy effektivitet i produksjonen, kombinert med god
trykkstøtte fra reservoarene, samt et velfungerende transportnett
med høy regularitet og ingen lekkasjer. Til sammenligning antas
det at omkring 0,7–1,6 pst. av russisk gass lekker ut i transportleddet.
Disse medlemmer peker på at siden
1970-tallet har olje- og gasselskapene utviklet en omfattende infrastruktur
og produksjonskapasitet på norsk kontinentalsokkel med sikte på
å dekke en stadig voksende etterspørsel etter gass i Europa. Norge
har etablert en god posisjon i dette markedet, og vil med basis
i etablerte langsiktige kontrakter være en betydelig leverandør
av naturgass til Europa frem mot 2020. Med sine ressurser lokalisert
nær det europeiske markedet er norske produsenter strategisk plassert
til å ta attraktive deler av etterspørselen, gitt at de evner å
utvikle nye gassregioner med tilsvarende nye gasseksportløsninger.
Disse medlemmer viser til at
mens volumet av oljeproduksjon fra norsk sokkel har avtatt siden
toppåret i 2001, har produksjonen av gass vært økende og forventes
å øke ytterligere i de nærmeste årene. Norge har en utbygd infrastruktur
for gass, både rørledninger og anlegg. For å sikre utnyttelsen av
disse, samt å være en langsiktig og troverdig samarbeidspartner
innen gassområdet, mener disse medlemmer at det bør utarbeides
en egen gasstrategi.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å utarbeide en
egen stortingsmelding om Norges rolle som gassnasjon, både i nasjonal
og internasjonal sammenheng.»
Komiteen har merket
seg at gjennomsnittsalderen på europeiske kullkraftverk tilsier
at en betydelig andel av disse må oppgraderes eller erstattes i
de nærmeste årene. Utslippene fra norsk gass er 70 pst. lavere enn
utslippene fra gamle kullkraftverk. Gasskraftverk kan lettere enn
kull og atomkraft balansere kraftproduksjonen i et marked med stort
innslag av vind og solenergi. Dersom kull blir erstattet med gass
i el-produksjonen i Europa, vil det tiltaket alene være nok til
å oppfylle Europas CO2-målsettinger for 2020. Gassen vil gi en merk
fleksibel produksjon og tar kortere tid å bygge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at de gjenværende
reservene av naturgass er store relativt til oljereservene og mer
enn tilstrekkelige til å møte forventet økning i den globale etterspørselen.
Den største usikkerheten de neste tiårene er hvorvidt tilstrekkelige
investeringer vil bli foretatt når det gjelder å utvinne reservene
og hvor mye det vil koste. Disse medlemmer har videre
merket seg at de siste årene har ukonvensjonelle gassressurser som skifergass
fått en langt større rolle, og blant annet ført til at USA er i
ferd med å bli selvforsynt med gass. Disse medlemmer peker
på at produksjon av skifergass kan påvirke gassmarkedene i betydelig
grad i årene fremover.
Komiteen merker seg
at CO2-utslipp øker som følge av økt energibruk i senfaseproduksjon,
og ved at økende gassproduksjon fører til energikrevende gasstransport.
Komiteen peker på at miljøhensyn
har vært en viktig del av norsk petroleumspolitikk fra starten,
og at ambisjonene om å være verdensledende på dette feltet fortsatt
står ved lag. Det er etablert et mål om null miljøskadelige utslipp
til sjø (nullutslippsmålet). Målet anses for å være nådd for tilsatte
kjemikalier. Utslippene av kjemikalierester er redusert med 99 pst.
siden 1997. I 2007 var 90 pst. av kjemikalieutslippene av stoffer som
ikke antas å gjøre noen fare for marint miljø. I dag reinjiseres
deler av vannet som er med opp fra reservoarene.
Komiteen viser til
at Petroleumssektoren står for en vesentlig andel av de norske utslippene
av blant annet klimagasser. Dette skyldes at sektoren er stor i
Norge, aktiviteten er energiintensiv og at fossilt brensel i liten
grad brukes til stasjonær forbrenning på fastlandet. Samtidig er
utslipp til luft fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel vesentlig
lavere enn det internasjonale gjennomsnitt for oljeproduserende
land.
Komiteen har merket seg muligheter
og utfordringer knyttet til å hente kraft fra land til petroleumsvirksomheten.
Elektrifisering vil bidra til reduserte CO2-utslipp fra norsk sokkel
og kan ha driftsmessige fordeler. En slik løsning krever stor oppmerksomhet
mot grenseflatene mellom kraftsystemet og petroleumssektoren.
Komiteen forutsetter at kraft
fra land kan leveres uten negative effekter på kraftsystemet. Komiteen mener
det derfor er viktig at det gjennomføres en konkret vurdering av
hvert enkelt tilfelle om kraft fra land er en mulig energiløsning
for en installasjon eller et samlet område. Elektrifisering av sokkelen
forutsetter derfor at det samtidig er sikret utbygging av tilstrekkelig
ny kraft eller at det framføres tilstrekkelig nytt nett slik at
det ikke oppstår regionale ubalanser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at norsk sokkel i internasjonal sammenheng
er verdens mest miljøvennlige når det gjelder utslipp til luft og ligger
langt under internasjonalt gjennomsnitt for alle miljøskadelige
utslipp.
Disse medlemmer viser videre
til at norsk sokkel står for verdens mest klimavennlige produksjon
av olje- og gass. Mens produksjon av olje og gass på norsk sokkel
slipper ut i gjennomsnitt 9,0 kg CO2 pr. fat oljeekvivalenter produsert,
er utslippene fra olje- og gassproduksjonen i Midt-Østen 9,8 kg
CO2 pr. fat oljeekvivalent, i Russland 15,3 kg CO2 pr. fat oljeekvivalent
og i Afrika hele 34,9 kg pr. fat oljeekvivalenter. De høye utslippene
pr. produsert enhet i andre deler av verden skyldes i stor grad
manglende infrastruktur for gass og incentivordninger for å redusere
CO2-utslipp. Dette resulterer blant annet i utbredt fakling av assosiert
gass fra oljeproduksjon.
Disse medlemmer peker på at Norges
posisjon som CO2-effektiv oljeprodusent skyldes at en rekke tiltak
er blitt gjennomført for å begrense CO2-utslipp fra norsk sokkel,
blant annet innføring av CO2-avgift fra 1991. I sum har disse tiltakene
bidratt til å redusere CO2-utslippene pr. enhet fra norsk sokkel
med 19 pst. fra 1990 til 2005. Tiltak i perioden 1994–2007 er anslått
til å ha ført til en samlet utslippsreduksjon på rundt 40 millioner
tonn CO2. Den akkumulerte utslippsreduksjonen over de aktuelle tiltakenes
levetid er anslått til mer enn 130 millioner tonn CO2.
Disse medlemmer peker videre
på at selv om de totale klimagassutslipp fra petroleumsvirksomheten
har økt betydelig fra 1990 til i dag som følge av betydelig økt
aktivitetsnivå i petroleumssektoren, har utslippene vokst saktere
enn produksjonen av olje og gass. Det innebærer at utslippene pr.
produsert enhet har gått ned. Dette skyldes generell teknologiforbedring
og gjennomføring av en rekke tiltak for å redusere utslipp. Samlet
sett har energieffektivisering vært den viktigste kilden til unngåtte
utslipp fra petroleumsnæringen. Over 50 pst. av de unngåtte utslippene
fra perioden 1994–2007 kom fra redusert fakling og energieffektiviseringstiltak. Rundt
30 pst. kom fra lagring av CO2 fra Sleipner og rundt 20 pst. fra
elektrifisering av Kollsnes (inkludert Troll A) og Ormen Lange.
I tillegg kommer tiltak som nylig har vært iverksatt eller som er
besluttet iverksatt, som elektrifisering av Valhall, Goliat og Gjøa.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker videre på at Norges
posisjon som en av verdens mest CO2-effektive olje- og gassprodusenter
er i stor grad knyttet til utvikling og anvendelse av ny teknologi,
samt kontinuerlig arbeid med forbedring og optimalisering av eksisterende
teknologi. Også videre reduksjon av utslipp av klimagasser vil i
stor grad måtte bli drevet av teknologisk utvikling. Fortsatt teknologiutvikling
er en grunnleggende forutsetning for realisering av ytterligere
reduksjonspotensial, blant annet innen energieffektivisering.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker på
at for å oppnå ytterligere radikale utslippsreduksjoner kreves imidlertid
nye løsninger som fundamentalt endrer dagens praksis. Realisering
av nye teknologier i stor skala krever betydelig utvikling, utprøving
og kvalifisering. Følgelig har denne typen prosjekter høy risiko og
lang tidshorisont frem til lønnsom implementering. Dette medfører
nødvendigvis behov for styrket offentlig medvirkning i forskning
og utvikling i tillegg til industriens egen innsats. Slik medvirkning
hjelper å sikre et tilstrekkelig langsiktig perspektiv og å utløse
satsing på større og mer risikofylte prosjekter enn industrien kunne gjennomført
på egen hånd. Det er derfor etter disse medlemmers mening
behov for et støttesystem for å løfte frem ny klimavennlig teknologi
fra forsk-ningsresultater og ut i bedriftene. Støttesystemet bør
blant annet gå til å utvikle demonstrasjons- eller pilotanlegg for utprøving
av ny teknologi, blant annet i petroleumssektoren.
Disse medlemmer viser til Høyres
alternative statsbudsjett for 2012 der det er forelått å etablere
et fond for klimavennlig teknologi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det i årene fremover er forventet
en nedgang i olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel. Dette vil bidra
til reduserte klimagassutslipp. Det samme vil en teknologisk utvikling
med fokus på energieffektivisering og reduserte CO2-utslipp. Samtidig
er norsk sokkel inne i en mer moden fase. Modne felt vil ha noe
høyere CO2-utslipp pr. produsert enhet som følge av at haleproduksjon
er mer energikrevende. Det samme gjelder ytterligere tiltak for
økt utvinning. Dette vil isolert sett gi økte CO2-utslipp. En overgang
fra produksjon av olje til gass vil også bidra til økte CO2-utslipp
siden det krever mer energi å utvinne gass enn olje. Samlet sett
innebærer dette at utslippene fra norsk petroleumsvirksomhet forventes
gradvis å øke frem mot 2020, for deretter å avta.
Disse medlemmer mener at diskusjonen
om nye tiltak for å redusere klimagassutslippene fra petroleumssektoren
må bygge på erkjennelsen av at siden CO2-avgiften på sokkelen, inkludert kvotepris,
er vesentlig høyere enn for mange andre sektorer, har dette har
ført til at de aller fleste tiltak med tiltakskostnad under CO2-kostnaden
i det europeiske klimakvotemarkedet allerede er gjennomført eller
er i ferd med å bli gjennomført. Gjenværende tiltak i petroleumsnæringen frem
mot 2020 er derfor svært kostbare i forhold til andre sektorer og
sammenlignet med dagens kvotepris på CO2.
Disse medlemmer peker på at petroleumssektoren
er en del av det europeiske klimakvotesystemet, og bruk av ytterligere virkemidler
som regulering eller teknologikrav vil derfor ikke gi ytterligere
klimagevinst i forhold til de globale klimagassutslippene. Kostnader
for tiltak utover det som følger av klimakvotesystemet vil være
en pris man betaler for å flytte utslippene til andre land og sektorer, og
ikke bidra til reduksjon i de samlede klimagassutslipp i Europa.
Disse medlemmer mener derfor
at det ikke skal pålegges elektrifisering av innretninger på sokkelen
som ikke selskapene selv finner lønnsomt, og dermed iverksetter,
med forventede klimakvotepriser, samt CO2-avgift. Hvor store utslippsreduksjoner
som vi vil kunne få gjennom elektrifisering av sokkelen vil derfor
være avhengig av utviklingen i kvoteprisen for CO2 i det europeiske
klimakvotemarkedet i årene fremover. Vi må samtidig forutsette en
svært betydelig økning i klimakvoteprisen i forhold til dagens nivå
dersom de globale utslippsmålene for 2050 skal nås, og disse
medlemmer forventer at oljeselskapene tar høyde for dette
når de planlegger nye investeringer som vil ha lang levetid. Disse
medlemmer har merket seg at BP i forbindelse med ombyggingen
på Valhall-feltet har besluttet elektrifisering.
Disse medlemmer viser samtidig
til at utredningene rundt delelektrifisering av eksisterende installasjoner
på kontinentalsokkelen viser at dette er til dels svært kostbare
tiltak og at ressursene derfor heller bør settes inn på andre områder
i klimapolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
til grunn at nødvendig utbygging av infrastruktur som oppstår som
følge av elektrifisering av innretninger på sokkelen skal finansieres
av selskapene selv og dermed også må inngå i en slik lønnsomhetsanalyse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker imidlertid å videreføre dagens praksis hvor
nye utbygginger er pålagt å vurdere om elektrifisering av nye installasjoner
er mulig innenfor en akseptabel kostnadsramme.
Disse medlemmer forutsetter at
petroleumsnæringen bidrar til nasjonale utslippskutt av klimagasser
slik at utslippsmålet i klimaforliket kan nås. Disse medlemmer vil
komme tilbake i forbindelse med behandlingen av regjeringens varslede
klimamelding til hvordan petroleumsnæringen kan bidra til at målene
i klimaforliket om reduksjon i våre nasjonale klimagassutslipp kan
oppnås.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at petroleumssektoren i 2009 stod for
27 pst. av de samlede norske utslippene av klimagasser. Klimagassutslippene
er stort sett avgasser fra forbrenning av gass i turbiner, fakling
av gass og forbrenning av diesel. Dette medlem viser
til at siste utslippsframskriving fra Oljedirektoratet indikerer
en oppjustering av utslippene med 23 pst. i forhold til det som
lå til grunn for St.meld. nr. 34 (2006–2007). Den siste framskrivingen
tilsier at petroleumssektoren vil slippe ut mer klimagasser i 2020
enn den gjør i dag gitt de virkemidler som til nå er vedtatt på sokkelen.
Dette betyr CO2-avgift og kvotehandel ikke vil bidra til at de samlede
utslippene går ned, selv om de bidrar til redusert utslippsintensitet.
Dette medlem viser til at regjeringen
i de sektorvise klimahandlingsplanene i St.meld. nr. 34 (2006–2007)
la til grunn at eksisterende og nye virkemidler i petroleums- og
energisektoren skulle utløse en reduksjon i klimagassutslippene med
mellom tre- og fem millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold til
referansebanen. I Klimaforliket ble det samlede reduksjonsmålet
økt med 2 millioner tonn som skal fordeles mellom de ulike sektorer. Dette
medlem er på denne bakgrunn forundret over at regjeringen
ikke varsler noen nye tiltak for å redusere utslippene fra petroleumssektoren
i Meld. St. 28 (2010–2011), men kun legger opp til å videreføre
eksisterende virkemidler. Dersom klimaforlikets mål skal innfris
må det iverksettes nye tiltak og virkemidler også i kvotepliktig
sektor som petroleum og industri.
Dette medlem mener kraft fra
land må være hovedregelen og ikke unntaket ved nye feltutbygginger
på norsk sokkel. Oppfyllelse av klimamålene vil antakelig også kreve områdeelektrifisering
av eksisterende installasjoner på deler av sokkelen, fortrinnsvis
sørlige- og nordlige Nordsjø.
Dette medlem viser til følgende
tekstutdrag fra første kapittel i meldingen, mål og sammendrag:
«Miljøverndepartementet og Klima- og forurensningsdirektoratet
har ansvar for regulering av utslipp til luft og sjø gjennom utslippstillatelser, samt
stille krav til beredskap mot akutt forurensning i petroleumsvirksomheten.
Miljøverndepartementet vil i en kommende stortingsmelding om norsk
klimapolitikk legge fram en bred gjennomgang av status og mål for
klimapolitikken. I petroleumsmeldingen er hovedoppmerksomheten rettet
mot Olje- og energidepartementets ansvarsområde.»
Dette medlem mener dette er mye
av grunnen til at Norges utslipp av klimagasser fortsetter å øke.
En vellykket politikk for reduksjon av nasjonale klimagassutslipp
forutsetter at alle sektorer sees i sammenheng, og at ingen sektorer
får operere fritt og slippe å forholde seg til nasjonale klimapolitiske
målsetninger. Så lenge Olje- og energidepartementet definerer petroleumsmeldingen
utelukkende som eget ansvarsområde uavhengig av Miljøverndepartementet
og Klif, vil Klimaforlikets målsetninger aldri bli nådd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at i årene med petroleumsvirksomhet
på norsk sokkel er ingen oljeutslipp fra ulykker eller andre uforutsette
hendelser på sokkelen på sokkelen nådd land.
Disse medlemmer peker imidlertid
på at til tross for en god beredskap på norsk sokkel, og til tross
for selskapenes og myndighetens innsats på forebygging av hendelser
som kan føre til akutte utslipp, kan man aldri garantere for at
slike hendelser ikke kan skje i fremtiden. Disse medlemmer understreker
derfor at det er viktig at både myndigheter og oljeselskapene legger
stor vekt på å ha en effektiv oljevernberedskap som kan redusere
konsekvenser av akutte oljeutslipp. En god oljevernberedskap er
de siste barrierer som skal redusere konsekvenser av akutte oljeutslipp
som når sjøen. Disse medlemmer mener derfor at det
bør settes ned et utvalg som skal se på hvordan vi kan styrke teknologi, produktutvikling,
industribygging og kompetanse innen oljevernberedskap.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet
av vårsesjonen 2012 sette ned et utvalg som skal se på hvordan vi
kan styrke teknologi, produktutvikling, industribygging og kompetanse
innen oljevernberedskap.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at etablering av petroleumsaktivitet i
nord vil bringe med seg en betydelig oljevernressurs i form av oljevernutstyr,
-kompetanse og -ressurser. Dette vil føre til økt evne til å bekjempe
konsekvenser av akutte utslipp fra alle kilder, og dermed samlet
sett bidra til redusert risiko for skade på miljøet. Disse
medlemmer viser til en vurdering av ulike tiltak i forhold
til miljørisikoen fra skipstrafikken utført av Det norske Veritas
for Olje- og energidepartementet i 2003 der det ble konkludert med
at etableringen av en petroleumsindustri i nord som brakte med seg
tilsvarende oljevernressurser som i sør ville redusere den samlede
miljørisikoen fra akutte oljeutslipp fra både skip og petroleumsutvinning
med ca. 12 pst. Effekten ble funnet å være størst for de største
utslippskategoriene, spesielt når utslippene inntreffer et stykke
fra kysten. En videreutvikling av det etablerte samarbeidet mellom aktørene
i norsk oljevern vil sikre at denne positive effekten beholdes og
bedres. I tillegg vil petroleumsindustriens tilstedeværelse føre
til betydelig økt forekomst av skip med stor slepekapasitet, noe
som ytterligere kan redusere sannsynligheten for stranding, i tillegg
til den statlige slepebåtkapasiteten. Disse medlemmer peker
her blant annet på samarbeidet mellom petroleumsnæringen og den
lokale fiskeflåten i Hammerfest i forbindelse med oljeproduksjonen
på Goliat-feltet.
Disse medlemmer vil dessuten
at det skal opprettes en miljøbase i Lofoten i forbindelse med at
det åpnes for petroleumsutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen.
Disse medlemmer vil understreke
at også Oljedirektoratet skal hjelpe til med å gjøre Norge til et
foregangsland i miljøspørsmål. Det er viktig å forvalte våre olje-
og gassressurser slik at de skaper størst mulig verdier for samfunnet
gjennom en forsvarlig ressursforvaltning. Disse medlemmer mener
petroleumsvirksomhet i Barentshavet og Norskehavet skal være ledende i
forhold til oljevernberedskap og miljøovervåking. Oljedirektoratet
– i samspill med andre faginstanser – har en sentral rolle i dette
arbeidet.
Disse medlemmer peker på at den
økende transittrafikken langs norskekysten til og fra Nordvest-Russland
har ført til omfattende ulykkesforebyggende tiltak. Fra 1. januar
2004 ble det introdusert påbudte seilingsleder i farvannet utenfor
Finnmark. Skip med farlig eller forurensende last måtte nå bruke
nærmere definerte seilingsleder som lå nær territorialgrensen på
12 nautiske mil. FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) har i etterkant
godkjent Norges søknad om påbudte seilingsleder på strekningen Vardø–Røst
som ligger om lag 30 nautiske mil fra kysten, og dermed utenfor
norsk territorialfarvann. I plasseringen av seilingsleden ble det
i tillegg til sikkerhets- og miljøhensyn også introdusert nye regler
for utøvelse av petroleums- og fiskerivirksomhet i seilingsleden.
Forskjellige andre risikoreduserende tiltak er også blitt introdusert,
ikke minst et system med trafikksentraler som overvåker skipstrafikken
langs kysten og ut til om lag 30 nautiske mil og en statlig slepebåtberedskap utenfor
Finnmark, Troms og Lofoten. Oljevirksomhet i de uåpnende områdene
kan komme til å kreve ytterligere ulykkesforebyggende tiltak siden
flere av de uåpnete områdene ligger langt til havs og fjernt fra
eventuelle landbaserte baser og installasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at kystfiskeflåten
er en viktig slepebåtreserve for å unngå skipsforlis langs kysten. Myndighetene
har avtaler med private gjennom Fiskebåtrederens forbund om privat
slepebåtreserve. Større fiskebåter er vant til å ha større utstyr
på slep, og egner seg godt som privat slepebåtreserve. De er i stort
antall og langs hele kysten. Disse medlemmer mener
at vi må fortsette å benytte denne slepebåtreserven, og at det er
viktig med gode avtaler med kystfiskerne som sikrer denne reserven
også i årene fremover.
Disse medlemmer vil videre trappe
opp bevilgningene til den statlige oljevernberedskapen i tråd med
Kystverkets anbefalinger. Disse medlemmer vil videre
be Kystverket utarbeide en oppdatert rapport for årene 2011–2015.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 legge frem en opptrappingsplan for den
statlige oljevernberedskapen.»
Disse medlemmer peker videre
på at i dag har Kystverket en dobbeltrolle ved at de har ansvaret
både for å føre tilsyn og med å ha ansvaret for oljevernberedskapen.
At samme instans har ansvaret både med tilsyn og for beredskapen
er en blanding av roller man prøver å unngå ellers i samfunnet,
og som etter disse medlemmers mening er uheldig.
Samtidig har Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif) ansvaret
for øvrig miljøtilsyn her i landet. Disse medlemmer mener
at det bør vurderes å skille tilsyn og beredskap gjennom en omorganisering
av arbeidsfordelingen mellom Klif og Kystverket. Klif skal føre
tilsyn, mens Kystverket skal ha ansvaret for beredskapen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å skille
tilsyn og beredskap gjennom en endring av arbeidsfordelingen mellom
Klima- og forurensingsdirektoratet og Kystverket, der Klima- og
forurensingsdirektoratet skal føre tilsyn, mens Kystverket skal
ha ansvaret for beredskapen, og legge den endrede arbeidsfordelingen frem
for Stortinget senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.»
Disse medlemmer peker på at i
dag ligger det statlige sjøsikkerhetsarbeidet spredt på en rekke forskjellige
departement: Kystverket under Fiskeri og kystdepartementet, Sjøfartsdirektoratet
under Nærings- og handelsdepartementet, Sjøkartverket under Miljøverndepartementet, Kystvakten
under Forsvarsdepartementet, Sjøredningen under Justisdepartementet,
osv. At forvaltingen av sjøsikkerheten ansvarsvis skal være spredd
på denne måten er etter disse medlemmers mening uheldig.
Disse medlemmer mener at det
bør vurderes å samle ansvaret for alt sjøsikkerhetsarbeid under
ett departement, med den store betydningen sjøsikkerhet har i Norge.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å samle
alt sjøsikkerhetsarbeid under ett departement og legge dette frem
for Stortinget senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.»
Disse medlemmer mener videre
at der er viktig med oppdatering av stortingsmeldingen om sjøsikkerhet
og oljevern. Det er etter disse medlemmers mening
vanskelig å se at regjeringen har fulgt opp og oppdatert St.meld. nr.
14 (2004–2005).
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2012
på en egnet måte legge frem en oppdatering av stortingsmeldingen
om sjøsikkerhet og oljevern – St.meld. nr. 14 (2004–2005).»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at regjeringen i Meld. St. 10 (2010–2011)
Oppdatering av forvaltningsplanen for Barenthavet besluttet å innskrenke
beltet i kystsonen langs Troms og Finnmark hvor det ikke skal tillates
igangsatt ny petroleumsvirksomhet fra 50 til 35 km. Dette
medlem mener dette må føre til krav om betydelig styrket oljevernberedskap
i området. Det må stilles langt sterkere myndighetskrav til koordinering
og samarbeid mellom de ulike aktørene, særlig til oljebransjen selv.
Det må stilles krav til bransjen om at det initieres både forskning
og teknologiutvikling på kystnær beredskap.
Dette medlem mener det må utvikles
et helt nytt konsept for kystnær beredskap som blir en kystens infrastruktur
mot oljeforurensing. Dette medlem viser til at det
finnes få næringsklynger innenfor oljevernberedskap i Norge. Samtidig
er kompetansen og næringsutviklingen innenfor beredskap i Nord-Norge
blant de fremste i verden. Dette medlem mener mye
ligger til rette for at Nord-Norge kan ta en sentral posisjon nasjonalt
og internasjonalt innenfor oljevernberedskap.
Dette medlem viser til at det
i Meld. St. 10 (2010–2011) ble konkludert med at en større akutt
forurensningssituasjon i Barentshavet eller nordøstlige deler av
Norskehavet vil kunne by på store operasjonelle utfordringer når
det gjelder effektiv bekjempelse. Dette gjelder spesielt koordinering
og overvåking av en oljevernaksjon, tilgang på personell og utstyr,
effektiviteten av lenser og oppsamlingsutstyr og metoder for fjerning
av olje fra sjøoverflaten og strand ved klimaforhold som is og mørke.
Dette vil gjøre innsats mot akutt forurensning særskilt utfordrende
i hele dette området.
Komiteen merker seg
at norsk petroleumssektor er blant de fremste i verden når det gjelder helse,
miljø og sikkerhet etter sterk regulering med høyt ambisjonsnivå
over mange tiår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at all virksomhet
knyttet til offshore olje- og gassproduksjon er forbundet med en
viss risiko. Oppgaven for HMS-arbeidet er å styre risikoen slik
at sannsynligheten for ulykker blir redusert og konsekvensene av
en ulykke blir begrenset. Disse medlemmer har merket
seg at norsk olje- og gassindustri har satt seg et ambisiøst mål
om å være verdensledende innen olje- og gassindustrien med hensyn
til helse, sikkerhet og arbeidsmiljø, basert på en filosofi om null
ulykker.
Disse medlemmer har merket seg
at de siste årene har det samlede risikonivået for storulykker i
norsk petroleumsvirksomhet stadig blitt redusert. Dette er en gledelig
utvikling. Samtidig understreker disse medlemmer at
HMS-arbeidet ikke må gi rom for hvileskjær.
Disse medlemmer viser til at
antall alvorlige personskader på norsk sokkel har vist en jevn nedgang
de siste årene. Det er likevel viktig å fortsette arbeidet med å
forebygge personskader med et mål om å oppnå null ulykker. Disse medlemmer har
imidlertid også merket seg at selv om det over tid har vært en positiv
utvikling, har det de siste to årene vært flere alvorlige hendelser
som har gjort at den positive utviklingen har stoppet noe opp. Det
er derfor viktig å ha et kontinuerlig fokus på HMS på sokkelen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at selv om økte HMS-krav i mange sammenhenger
bidrar til økte kostnader, bidrar strenge HMS-krav til at den tekniske
integriteten på infrastrukturen forblir høy. Det vil sikre et godt
utgangspunkt for å kunne forlenge levetiden av installasjonene og dermed
produksjonen fra feltene. For å sikre videre verdiskaping vil en
i økende grad måtte fokusere på hvordan regelverket håndheves og kreve
helhetlig kost/nytte vurdering av fremtidige krav.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker å styrke Petroleumstilsynet. Disse medlemmer mener
at det må utarbeides en langsiktig plan med tilhørende budsjett
for hvordan Petroleumstilsynet skal møte HMS-utfordringene på norsk
sokkel i et 10-års perspektiv. I denne planen bør det tas spesielt høyde
for utfordringer knyttet til både modenhetsgrad i eksisterende petroleumslisenser,
samt industriens aktivitet i nye, krevende områder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener videre at det bør utredes hvordan Petroleumstilsynet
og tilsynsoppgavene best kan ivaretas når petroleumsaktiviteten
øker i de nordlige havområdene, enten ved opprettelse av et avdelingskontor
i Harstad, der Oljedirektoratet har hatt tilstedeværelse i mange
år, eller på annen måte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 legge frem en langsiktig plan med tilhørende
kostnadsestimat for hvordan Petroleumstilsynet skal møte HMS-utfordringene
på norsk sokkel i et 10-års perspektiv. I denne planen må det tas
spesielt høyde for utfordringer knyttet til både modenhetsgrad i
eksisterende petroleumslisenser og industriens aktivitet i nye,
krevende områder.»
«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan Petroleumstilsynet
og tilsynsoppgavene best kan ivaretas når petroleumsaktiviteten
øker i de nordlige havområdene, enten ved opprettelse av et avdelingskontor
i Harstad, der Oljedirektoratet har hatt tilstedeværelse i mange
år, eller på annen måte, og legge dette frem for Stortinget senest
i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.»
Komiteen mener at
nye funn skal gi grunnlag for nye utbygginger og tilhørende ringvirkningen
og at det største potensialet er i havområdene utenfor Nord-Norge.
Komiteen er opptatt av at nye
funn skal generere næringsvirksomhet lokalt. Derfor er det viktig
å ha en klar, overordnet politikk knyttet til nye utbygginger. Nye
funn må skape størst mulig verdier for samfunnet og det må legge
til rette for positive, lokale og regionale ringvirkninger. Dette
stiller myndigheter og næringsliv på alle nivåer overfor utfordringer.
Sentrale myndigheter må gjennom tildelingspolitikken bidra til høy
aktivitet på sokkelen, gjennom PUD-prosesser bidra til at ringvirkninger
blir belyst og gjennom veiledning og oppfølging bidra til at legges
til rette for leveranser fra lokalt næringsliv i utbygging og drift.
Utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer i Nord-Norge må styrkes og
innsats rettes inn på i større grad å dekke petroleumsvirksomhetens
behov. Næringslivet må bygge seg opp og gjøre seg i stand til å
gripe de muligheter som ligger i økt petroleumsvirksomhet i landsdelen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil sikre at økt aktivitet
på sokkelen utenfor Nord-Norge også skal gi seg utslag i økt landbasert
aktivitet. Disse medlemmer peker på at nordnorske
bedrifter så langt har begrenset erfaring som leverandører til petroleumsnæringen sammenlignet
med bedrifter lenger sør. Skal bedrifter i Nord-Norge være konkurransedyktige,
slik at vi få mest mulige lokale og regionale ringvirkninger av
petroleumsvirksomheten utenfor Nord-Norge vil det være viktig å
bygge opp kompetanse lokalt og styrke det lokale og regionale næringslivet. Disse
medlemmer mener derfor at staten bør bidra økonomisk til oppbygging
av kompetanse og leverandørutvikling i Nord-Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative statsbudsjett for 2012 der det som en start
ble foreslått å bevilge 200 mill. kroner til dette formålet. Bevilgningen
skal benyttes til å finansiere etablering av forskningsinstitusjoner
som gir kompetansetunge arbeidsplasser og penger lokalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at det trengs flere møteplasser mellom
petroleumsvirksomhet og lokalsamfunn som sikrer utvikling av lokal
kompetanse knyttet til petroleumsaktiviteten.
Disse medlemmer understreker
viktigheten av at letemiljø og driftsorganisasjoner som opererer
i nord også utvikles og lokaliseres i Nord-Norge. For å bygge legitimitet
i befolkningen ved å vise at petroleumsvirksomhet i nord også skaper
arbeidsplasser og økonomiske ringvirkninger i denne landsdelen,
har petroleumsnæringen et selvstendig ansvar for også å vise det
i praksis allerede i en tidlig fase. Samtidig mener disse
medlemmer at lete- og driftsmiljøet i Nord-Norge må styrkes
og utvikles der det allerede er etablert organisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
advare mot en utvikling der det opprettes og bygges opp organisasjoner
på nye lokasjoner, da det er fare for at det kan spre miljøet for
tynt i landsdelen. I praksis vil en slik utvikling, totalt sett,
svekke lete- og driftsmiljøet i Nord-Norge.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Prop. 102 L (2010–2011) Endringer i
petroleumsloven som ble fremmet av regjeringen 15. april 2011, og
som ble vedtatt i Stortinget 17. juni samme år. Dette medlem viser
til at regjeringspartiene i denne saken vedtok endringer i § 10-2
i lov om petroleumsvirksomhet som bidro til en klar svekkelse av
de lovmessig forankrede krav til rettighetshaveres organisasjon
og ledelse av petroleumsvirksomhet på norsk sokkel samt krav til
lokalisering av baser mv. Endringsforslaget ble fremmet på bakgrunn
av innsigelse fra ESA.
Dette medlem viser til at endringene
i petroleumsloven ble fremmet for Stortinget uten å ha vært sendt
ut på alminnelig høring slik det er vanlig for denne typen saker. Dette
medlem frykter at den vedtatte endringen av lov om petroleumsvirksomhet
§ 10-2, med svekkede krav til organisasjon, ledelse og lokalisering
av baser, vil medføre mindre lokale og regionale ringvirkninger
av fremtidig økt petroleumsaktivitet i Nord-Norge.
Dette medlem mener det er viktig
at både politiske miljøer, næringsmiljøer og kunnskapsmiljøer i
nord blir hørt når forutsetninger og beslutninger for olje- og gassutvinning i
nord blir tatt. Dette medlem vil understreke at lokalsamfunnene
i nord krever ringvirkninger på land av en voksende olje- og gassvirksomhet i
landsdelen. Det er derfor avgjørende at myndighetene stiller tydelige
konsesjonsvilkår allerede ved tildeling av letetillatelser.
Komiteen merker seg
at norsk leverandørindustri har oppnådd en sterk posisjon internasjonalt,
bygget på erfaring fra norsk sokkel. Internasjonalisering gir trygghet
for arbeidsplasser i Norge og kan gi utviklingsimpulser som også
kommer virksomheten på norsk sokkel til gode. Komiteen har
klare forventninger til at norske oljeselskap som har virksomhet
utenlands, bidrar til at norsk leverandørindustri får delta i konkurranse
om oppdrag ute.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at om lag halvparten
av norske leverandørbedrifters omsetning kommer i dag fra utlandet.
Disse medlemmer peker på at selv
om teknologi for petroleumsvirksomhet teoretisk sett kan utvikles
hvor som helst i verden, viser all erfaring at olje- og gassproduserende
land som Norge, USA, Storbritannia er dominerende innen petroleumsklyngen.
Ressursene og hjemmemarkedet er viktig for å utvikle petroleumsklyngen.
Norsk sokkel er verdens største offshoremarked, og har vært et viktig
utgangspunkt for oppbyggingen av en stor norsk leverandørindustri.
Disse medlemmer peker videre
på at positive erfaringer fra operasjoner i Norge påvirker operatørens
valg av løsninger også andre steder i verden. På den måten har gode
teknologiske løsninger på hjemmebane vært en døråpner for norske
leverandørselskaper internasjonalt. De store internasjonale selskapene
er operatører på store dypvannsfelt i andre deler av verden, og
er derfor viktige kanaler for internasjonalisering av norsk leverandørindustri.
Norsk leverandørindustri har som følge av dette blant annet fått
betydelige oppdrag i Vest-Afrika og Mexico-gulfen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det derfor er svært viktig i forhold til
norsk leverandørindustris fremtid at myndighetene legger til rette
for et fortsatt høyt nærvær av de større utenlandske selskapene
på norsk sokkel. Det må sikres at norsk sokkel fortsatt er attraktiv
for de utenlandske selskapene, blant annet ved tildeling av lisenser
og operatørskap og gjennom åpning av nye interessante petroleumsprovinser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at Norge og norsk
leverandørindustri har en mulighet til å forsterke posisjonen som
leverandør av teknologi og kompetanse innenfor petroleumssektoren
ved å videreforedle den kunnskapen som næringen har bygget opp på norsk
sokkel. En viktig utfordring i forhold til å utnytte dette potensialet
fullt ut ligger i å sikre at de store internasjonale operatørselskapene
blir værende på norsk sokkel.
Disse medlemmer peker videre
på at for norsk offshore leverandørindustri er INTSOK en svært viktig
organisasjon. INTSOK har gjennom 13 år, sammen med industrien, arbeidet
for å øke den internasjonale aktiviteten gjennom markedsretning
og profilering av den norske olje- og gassklyngen med basis i industriens
ledende produkter, tjenester, erfaring, teknologi og ekspertise.
Leverandørindustrien har i løpet av de siste årene utviklet seg
til å bli Norges nest største eksportindustri. Disse medlemmer er opptatt
av denne utviklingen må fortsette, og i den forbindelse vil disse
medlemmer styrke viktige organisasjoner som INTSOK, Petrad, næringspolitiske
virkemiddelapparat og kontakt mot utlandet.
Disse medlemmer viser til at
norsk leverandørindustri har i stor grad brukt norsk sokkel som
teknologilaboratorium og læringsarena for å utvikle teknologi og
kompetanse som i neste omgang har gitt grunnlag for eksport av de samme
tjenestene og produktene. Siden opprettelsen i 1997 har INTSOK tegnet
et bilde av de norske teknologi- og kompetansemiljøene som har utviklet
seg til såkalte verdensledende klynger. Det vil si leverandørkjeder
som har over tid vist seg å være internasjonalt konkurransedyktige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er viktig med en generell styrking
av rammebetingelsene for eksportorientert næringsliv i Norge. Norge
er, og vil være, et høykostland. Det er likevel viktig å se på særnorske
ordninger som bidrar ekstra til at norsk industri får et kostnadsnivå
som er høyere enn det konkurrenter i andre land har.
Disse medlemmer vil styrke det
private norske eierskapet i leverandørindustrien slik at det blir
like vilkår i forhold til internasjonalisering, blant annet gjennom
å fjerne formuesskatten.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 legge frem forslag til tiltak som kan styrke
det private norske eierskapet i leverandørindustrien slik at det
blir like vilkår i forhold til internasjonalisering, herunder fjerning
av formuesskatten.»
Komiteen peker på
at petroleumsvirksomheten er en kunnskapsnæring og at Norge i dag
har et høyt nivå på forskning og utvikling. Derfor må petroleumsforskningen
sikres fortsatt gode vilkår. Forskning innenfor økt utvinning fra
eksisterende felt på norsk sokkel er viktig for å ta ut mest mulig
av feltene. Derfor er komiteen fornøyd med at regjeringen
vurderer å opprette et forskningssenter innenfor økt utvinning. Komiteen mener
dette må prioriteres, og det må vurderes å opprette et forskningssenter
innenfor utfordringer for petroleumsvirksomhet i arktiske strøk.
Arbeidet med å få kvalifisert og testet ny teknologi må inngå i
dette arbeidet.
Komiteen mener at å styrke rekrutteringen
til naturvitenskapelige og teknologiske fag i skole og høyere utdanning
for å sikre arbeidskraft til petroleumssektoren er viktig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at petroleumsnæringen
er en høyteknologisk og kunnskapsintensiv næring og et av få områder
der Norge er ledende i verden når det gjelder teknologisk utvikling.
Petroleumsvirksomheten blir drevet av teknologiske nyvinninger.
For at man skal få mest mulig ut av verdiene på den norske kontinentalsokkelen
må det derfor sikres at oljeselskapene hele tiden bruker den best
tilgjengelige teknologien og anvender sine beste tilgjengelige fagfolk
her, samt at de driver forskning og utvikling.
Disse medlemmer viser til at
det gjennom årene på norsk sokkel er utviklet ny teknologi innenfor
en rekke områder. Utbygging av nye felt krever store investeringer,
og etter hvert som havdypene har blitt større og reservoarene mer krevende
har behovene for teknologiutvikling økt. Dette betyr igjen at oljeselskapene
har etterspurt stadig mer avanserte løsninger, og dermed at leverandørindustrien
hele tiden har måttet arbeide målrettet med utvikling av ny teknologi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at den fremtidige petroleumsvirksomheten
på norsk sokkel vil være mer og mer preget av teknologiske utfordringer.
Det vil sette stadig større krav til forskning og utvikling for
å finne og produsere olje og gass fra stadig større dyp, fra vanskelige
reservoarer og med mer utfordrende miljøforhold, særlig i nordområdene.
Det bør derfor fra statens side settes av tilstrekkelige midler
i statsbudsjettene fremover for å legge til rette for mer forskning
og utvikling for å møte disse utfordringene.
Disse medlemmer peker videre
på at teknologibedriftene og oljeselskapene i Norge er blant de
ledende i verden når det gjelder å ta i bruk ny teknologi innenfor
en rekke områder. Det gjelder blant annet innenfor plattformdesign,
bore- og brønnteknologi, produksjonsutstyr på havbunnen og seismikk.
Disse medlemmer vil peke på at
Norge skal være et foregangsland i utvikling og bruk av ny miljøvennlig
teknologi ved olje- og gassproduksjon, og at dette kan bli en viktig
eksportvare.
Disse medlemmer peker på at utvikling
av ny teknologi og økt kompetanse i olje- og gassnæringen er viktig
for å sikre at virksomheten fremdeles skal bidra til økonomisk vekst
og økt velferd i Norge. Utvikling og implementering av teknologi
er avgjørende for om Norge skal lykkes i å øke utvinningsgraden
ytterligere på sokkelen, og dermed realisere et stort økonomisk
potensial. Teknologi og forskningsinnsats er også viktig for å sikre
at virksomheten kan drive mest mulig miljøvennlig.
Disse medlemmer peker på at flere
av løsningene som er i bruk i olje- og gassvirksomheten i dag er
resultat av store investeringer i forskning og utvikling i tidligere
tiår. I årene fremover vil verdiskapingen på kontinentalsokkelen
være mer teknologisk krevende og kunnskapsintensiv enn i dag. Å
føre innsatsen innen forskning og teknologiutvikling videre er viktig
for at den norske olje- og gassvirksomheten skal være konkurransedyktig.
Disse medlemmer peker videre
på at økt utvinning fra modne felt er kritisk avhengig av forskningsinnsats.
Forskning på norsk sokkel har typisk vært båret frem av prosjekter
tilknyttet de store feltene. Utviklingen i retning av mindre felt og
større grad av desentraliserte beslutninger i oljeselskapene gjør
at forskingsinnsatsen må koordineres mellom mange aktører. I praksis
har dette vist seg vanskelig, og forskningsaktiviteten er for lav.
Dette er et klassisk eksempel der staten har mye å vinne på å støtte
forskning. Disse medlemmer vil berømme industrien
for å være en pådriver for petroleumsrettet forskning. De siste
årene har selskapene bidratt økonomisk med om lag fire ganger så
mye årlig til petroleumsrettet forskning som det staten har.
Disse medlemmer vil understreke
at myndighetene må ha en sentral rolle innen petroleumsrelatert
forskning. Myndighetene er ressurseier, og har et overordnet ansvar
for å sikre optimal ressursutvinning fra sokkelen. Dermed påhviler
det staten et spesielt ansvar å sørge for tilstrekkelig teknologi-
og kompetanseutvikling, slik at vi kan få maksimalt ut av ressursene
våre. I tillegg tilfaller størstedelen av petroleumsinntektene staten.
Økt utvinningsgrad eller mer effektiv drift betyr mye for statens inntektsside.
Disse medlemmer peker på at forskning
og utvikling gir ikke bare grunnlag for økt lønnsomhet og aktivitet
på kontinentalsokkelen. Det er også en sentral konkurransefaktor
for norsk leverandørindustri, som stadig øker sin eksport og er
nå landets nest største eksportnæring. Disse medlemmer vil
understreke at denne rollen må opprettholdes dersom norsk olje-
og gassindustri fortsatt skal hevde seg i internasjonal konkurranse.
Dette er spesielt viktig for å sikre grunnlaget for leverandørindustrien
når petroleumsproduksjonen på norsk kontinentalsokkel faller.
Disse medlemmer mener nasjonen
må bygge videre på det internasjonale fortrinn vi har innenfor denne
sektoren. Økt forskningsinnsats vil gi muligheter for videre utvikling
av et næringsmiljø med sterke internasjonale posisjoner og vekstpotensial.
Disse medlemmer peker på at sterke
universitets- og forskningsmiljø er viktige for å legge til rette
for teknologiutvikling som kan føre til økt utvinning. Bidraget
fra statlige myndigheter i petroleumsforskningen er hovedsakelig
organisert i forskningsprogrammene PETROMAKS og DEMO 2000. Disse
programmene skal bidra til å nå målene som er satt gjennom OG21
strategien. Både PETROMAKS og DEMO 2000 dekker et bredt spekter
av teknologiområder. En stor andel av prosjektene i programmene
har betydning for økt utvinning gjennom prosjekter innenfor ulike
områder som boring og brønn, integrerte operasjoner, EOR og reservoarkarakterisering.
Den offentlig finansierte petroleumsforskningen har et betydelig
fokus på miljø. Det er bevilget midler under PETROMAKS og DEMO 2000
til å finansiere forskning på tiltak som skal gi reduserte klimagassutslipp.
Midlene fra staten blir kanalisert gjennom Norges forskningsråd,
som koordinerer programmene. Midlene blir delvis bevilget over Olje-
og energidepartements budsjett og delvis fra avkastningen fra Fondet
for Forskning og nyskaping (Forskningsfondet) på Kunnskapsdepartementets
budsjett.
Disse medlemmer viser til at
det statlige bevilgningsnivået til forskning og utvikling innen petroleumssektoren
lå stabilt på om lag 150 mill. kroner inn til etableringen av DEMO
2000 i 1999. Etter dette gikk nivået noe tilbake. Under regjeringen
Bondevik II ble de samlede statlige bevilgningene til de petroleumsrettede
forskningsprogrammene i perioden 2002–2006 økt kraftig. Bevilgningene
økte fra om lag 100 mill. kroner årlig til om lag 400 mill. kroner.
Regjeringen Bondevik II hadde en ambisjon om å øke de statlige bevilgningene
til 600 mill. kroner i løpet av stortingsperioden 2005–2009. Disse
medlemmer har merket seg at regjeringen Stoltenberg II ikke
har fulgt opp denne ambisjonen. I stedet har bevilgningene holdt
seg omtrent på samme nivå, eller gått litt ned. Disse medlemmer mener
utviklingen innen statlige bidrag til petroleumsrettet forskning
ikke har gått i riktig retning.
Med det inntektspotensialet en økt utvinningsgrad
fra eksisterende felt representerer er det etter disse medlemmers oppfatning kritikkverdig
at regjeringen ikke i større grad retter fokus mot viktige forutsetninger
for å få til økt utvinningsgrad, som blant annet petroleumsforskning
representerer.
Disse medlemmer mener derfor
at bevilgningene til petroleumsrettet forskning bør styrkes kraftig,
til et nivå på minst 600 mill. kroner årlig.
Disse medlemmer viser til at
PETROMAKS er en viktig forutsetning for fortsatt høykvalitet petroleumsforskning
og teknologiutvikling i Norge. Disse medlemmer mener
derfor at programmet må styrkes kraftig, og forskning rettet mot
økt utvinning må prioriteres.
Disse medlemmer mener at det
var behov for raskere testing og implementering av ny teknologi
på sokkelen for å øke utvinningsgraden. Dette krever langsiktig
tenkning og investeringsvilje. Testing og implementering av teknologi
vil kunne ha et verdipotensial utover hver enkelt utvinningslisens. Disse
medlemmer mener at selskapene i fellesskap og ved samfinansiering
på tvers av lisensene burde komme frem til piloter som bør gjennomføres
på flere felt på norsk sokkel.
Disse medlemmer mener derfor
at myndighetene bør etablere et nytt forum for samarbeid om piloter
med deltagelse fra de viktigste aktørene og beslutningstakerne på
sokkelen, og der Oljedirektoratet og Petoro må ha en sentral rolle.
For mindre piloter bør myndighetene styrker eksisterende ordninger
som DEMO2000 i Forskningsrådet over statsbudsjettet. Disse medlemmer peker
på at DEMO2000 dermed kan bidra til å løfte flere piloter fram i
samarbeid mellom leverandørindustrien og selskapene. Styrkingen
av DEMO 2000 bør være spesielt rettet mot problemstillinger vedrørende
økt utvinning på norsk sokkel, forankret i OG21-strategien.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 legge frem en opptrappingsplan for den
statlig finansierte petroleumsrettede forskningen, herunder forskningsprogrammet
PETROMAKS og DEMO 2000.»
«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2012 etablere
et nytt forum for samarbeid om piloter og førstegangs bruk av ny
teknologi med deltagelse fra de viktigste aktørene og beslutningstakerne
på sokkelen, og der Oljedirektoratet og Petoro må ha en sentral
rolle.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at petroleumsindustrien er en kunnskapsbasert
industri der tilgang til personell og riktig kompetanse er avgjørende
suksessfaktorer. Dette gjelder både for oljeselskaper og leverandører.
Disse medlemmer mener at det
er en utfordring for olje- og gassnæringen å få formidlet den sentrale
rollen olje og gass spiller og vil spille i tiår fremover. Disse
medlemmer peker på at nye olje- og gassfelt blir funnet
i mindre reservoarer, på større havdyp, i barskere miljø, i mer
komplekse reservoarer osv. Dette øker behovet for personell til
tekniske oppgaver og utbygging.
Olje- og gassindustrien vil derfor i mange år
fremover ha et stort behov for kreative og dyktige fagfolk. Næringen
har også en demografisk utfordring, ved at snittalderen på teknologiutdannet
arbeidskraft blir høyere. Disse medlemmer viser til
modellberegninger foretatt av SSB som viser at etterspørselen etter
realfagsutdannede vil øke i tiden som kommer. Da har petroleumsnæringen
en viktig jobb å gjøre i å være attraktive arbeidsgivere, slik at
den også i fremtiden kan rekruttere de kloke hodene.
Disse medlemmer peker på at utdanning
og rekruttering blir en av de største utfordringene for petroleumsnæringen
i årene fremover. Samtidig er det viktig å beholde den kompetanse
og erfaring som er bygget opp over tid. Dette gjelder spesielt for
medarbeidere med kunnskaper om utvinningsforhold i reservoarene,
reservoaringeniører og geologer.
Disse medlemmer viser til at
vi har for tiden har et stramt arbeidsmarked i Norge. De senere års
tilstrømning av nye aktører på sokkelen, kombinert med en aldrende
arbeidsstyrke, har økt tendensen til underskudd på arbeidskraft
i petroleumsindustrien. Dette har ført til utfordringer med å rekruttere
og nyttiggjøre seg av kvalifiserte medarbeidere. Arbeidsstyrken
i den norske petroleumsindustrien er i dag i gjennomsnitt eldre
enn i industrien som helhet. Disse medlemmer viser
til at en undersøkelse fra Oljeindustriens Landsforening fra 2007
viste et årlig rekrutteringsbehov på 700–800 stillinger offshore
og 200–250 landbaserte stillinger.
Disse medlemmer peker på at viktige
tiltak for å sikre seg nødvendig menneskelig kompetanse i årene
fremover er:
Beholde eldre medarbeidere.
Gjøre bedre nytte av de medarbeiderne man
har.
Effektivisere rekruttering av talenter,
både innenfor og utenfor landets grenser.
Øke antallet studenter innenfor tekniske,
geologiske og matematiske fag.
Disse medlemmer mener at myndighetene må
stimulere til økt rekruttering til realfag og naturvitenskapelig
utdanning. Forutsigbare og langsiktige finansieringsordninger og
rammebetingelser fra myndighetene er en forutsetning for å fange
studentenes interesse og for at universitetene utdanner tilstrekkelig
med personer til arbeid i petroleumsnæringen. Innsatsen må imidlertid
starte allerede i grunnskolen. Disse medlemmer mener
det er viktig å styrke matematikk- og realfagopplæringen gjennom hele
grunnskolen og videregående opplæring. Det satses for lite på utdannelse,
forskning og utvikling i dag.
Disse medlemmer peker på at for
å rekruttere unge talenter til petroleumsnæringen må de langsiktige
utsiktene for næringen oppfattes som positive. Skal petroleumsnæringen
beholde ledende kompetanse og arbeidskraft kreves det langsiktige
og gode rammebetingelser for kompetanse- og teknologiutvikling,
og at næringen kan tilby nye utfordrende prosjekter på norsk sokkel.
Det er viktig at myndigheter og industri gir klare signaler om den
norske petroleumsindustriens betydningsfulle rolle på lang sikt
til dem man ønsker å rekruttere. Dette gjelder særlig ungdom. Politikere
og andre må gi klar beskjed om at dette ikke er noen «solnedgangsnæring». Disse
medlemmer peker på at det har vært pekt på at rekrutteringen
til petroleumsnæringen lider ekstra av at det gis et feilaktig inntrykk
av en olje- og gassnæring på hell og under avvikling. Selv med dagens
kunnskap og teknologi vil aktiviteten på norsk sokkel være en vesentlig
del av norsk næringsaktivitet de neste 50 til 100 årene. Det er
viktig at alle instanser innen denne bransjen benytter enhver anledning
til å påpeke dette. Det må også legges vekt på den norske petroleumsindustriens
evne til å frembringe og ta i bruk kunnskap og teknologi som også
gir betydelige miljøgevinster ute i verden.
Disse medlemmer peker på at med
et stramt arbeidsmarked innenlands kan det være naturlig å utnytte
mulighetene for å øke bruken av arbeidskraft fra andre land. Det
kan skje enten ved å tilby dem stillinger i Norge eller øke bruken
av fjernarbeid. Det er viktig at prosessene for flytting av arbeidskraft
fra utlandet ikke er vanskelige og komplekse. Disse medlemmer vil derfor
gjøre det lettere å hente høykompetent arbeidskraft fra utlandet
med arbeidsinnvandring gjennom å:
1. Gi oppholds- og arbeidstillatelse
for mer enn ett år.
2. Innføre forhåndsgodkjenning for rekruttering fra
utlandet av nøkkelpersonell i selskapene.
3. Forenkle søknadsprosessen for familier.
4. Harmonisere forskrifter og praksis for
krav om rapportering fra skattemyndighetene.
5. Vurdere hvorvidt skattereglene som gjelder midlertidig
arbeidskraft i Norge kan forenkles.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av vårsesjonen
2012 legge frem forslag som vil gjøre det lettere å hente høykompetent
arbeidskraft fra utlandet med arbeidsinnvandring, herunder å:
1. Gi oppholds- og arbeidstillatelse
for mer enn ett år.
2. Innføre forhåndsgodkjenning for rekruttering fra
utlandet av nøkkelpersonell i selskapene.
3. Forenkle søknadsprosessen for familier.
Harmonisere forskrifter og praksis for krav om rapportering fra
skattemyndighetene.
4. Vurdere hvorvidt skattereglene som gjelder midlertidig
arbeidskraft i Norge kan forenkles.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen i løpet av 2012 foreta en
gjennomgang av konsekvensen av fusjonen mellom Statoil og Hydro
på norsk sokkel og hvilke utfordringer dette har i forhold til:
Gjennomgangen legges frem for Stortinget på
en egnet måte.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen i løpet av vårsesjonen 2012
sette ned et bredt sammensatt utvalg, der i første rekke oljeselskapene
og leverandørindustrien tar et felles ansvar for kostnadsreduksjoner, uten
at dette skjer på bekostning av en høy HMS-standard.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen utforme en transparent metodikk
i tråd med Finansdepartementets veileder for kostnads- og nytteanalyser
som skal benyttes ved endrede krav og praksisendring på sokkelen
fra myndighetene for å vise kostnader og nytte av endringene. Metodikken
presenteres for Stortinget på en egnet måte, senest i forbindelse
med statsbudsjettet for 2013.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen, i samarbeid med
petroleumsnæringen, i løpet av 2012 foreta en grundig evaluering
av gevinster knyttet til bedre samordning av områder på norsk sokkel.
Evalueringen bør undersøke virkningen av samordning på lønnsomhet,
herunder driftskostnader og utvinningsgrad på eksisterende og omkringliggende
felt. Analysen skal danne grunnlaget for mulige tiltak for bedre
samordning på norsk kontinentalsokkel. Evalueringen presenteres
for Stortinget på en egnet måte, senest i forbindelse med statsbudsjettet
for 2013.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen, sammen med selskapene
på norsk sokkel, i løpet av 2012 etablere et områdeforum for hvert
område der overordnede strategier og planer legges fram og diskuteres.
Regjeringen bes melde tilbake til Stortinget om dette arbeidet senest
i forbindelse med statsbudsjettet 2013.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen utforme en ny offentlig
indekseringsliste for felt i drift som publiseres årlig. Denne indekseringslisten
bør inneholde indikatorer som gjør det mulig å vurdere selskapenes
arbeid knyttet til økt utvinning. En offentlig indekseringsliste
vil bidra til å øke selskapenes fokus på økt utvinning fra felt. Regjeringen
bes melde tilbake til Stortinget om dette arbeidet senest i forbindelse
med statsbudsjettet 2013.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 legge frem for Stortinget en statusrapport
om bruk av CO2 som trykkstøtte for økt oljeutvinning, samt planer
for videre arbeid med dette.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen styrke Petoro gjennom å
sikre en mer fleksibel finansiering enn i dag ved at Petoro finansieres
direkte over kontantstrømmen fra sokkelen fremfor gjennom bevilgninger
over statsbudsjettet.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 vurdere endringer i petroleumsskattesystemet
som kan styrke lønnsomheten for å øke utvinningsgraden i felt i
drift. Slike endringer bør i utgangspunktet være provenynøytrale.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen i løpet av vårsesjonen 2012
legge frem for Stortinget forslag om nødvendige lovendringer slik
at banker og andre finansinstitusjoner skal kunne ta pant i fremtidige skatterefusjoner
for investeringer i produksjon på norsk sokkel.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen i løpet av vårsesjonen 2012
sette ned et utvalg som skal se på hvordan vi kan styrke teknologi,
produktutvikling, industribygging og kompetanse innen oljevernberedskap.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 legge frem en opptrappingsplan for den
statlige oljevernberedskapen.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen vurdere å skille
tilsyn og beredskap gjennom en endring av arbeidsfordelingen mellom
Klima- og forurensingsdirektoratet og Kystverket, der Klima- og forurensingsdirektoratet
skal føre tilsyn, mens Kystverket skal ha ansvaret for beredskapen,
og legge den endrede arbeidsfordelingen frem for Stortinget senest
i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen vurdere å samle alt sjøsikkerhetsarbeid
under ett departement og legge dette frem for Stortinget senest
i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen i løpet av 2012 på
en egnet måte legge frem en oppdatering av stortingsmeldingen om
sjøsikkerhet og oljevern – St.meld. nr. 14 (2004–2005).
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 legge frem forslag til tiltak for økt omsetning
av eierandeler i felt, herunder å tillate Petoro å drive aktiv porteføljetilpasning
for å øke aktiviteten i annenhåndsmarkedet og fasilitere eierskifter.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av arbeidsmiljøloven for å se på mulige endringer som kan redusere
kostnadene på sokkelen. Krav til HMS og ytre miljø skal ikke reduseres.
Gjennomgangen legges frem for Stortinget på en egnet måte, senest
i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen fjerne områdebegrensningene
i Norsk Internasjonalt Skipsregister som blant annet gjelder forbud
mot å gå i fast rute mellom norsk og utenlandsk havn.
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen i løpet av 2012 ta
et initiativ til et samarbeid mellom myndighetene og petroleumsnæringen
om innsamling av data om ressurspotensialet i det nordlige Barentshavet
og havområdene rundt Jan Mayen. Regjeringen bes melde tilbake til
Stortinget om dette arbeidet senest i forbindelse med statsbudsjettet
2013.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen umiddelbart igangsette
konsekvensutredning av helårlig olje- og gassaktivitet i Nordland
VI, Nordland VII og Troms II.
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen vurdere å utarbeide
en egen stortingsmelding om Norges rolle som gassnasjon, både i
nasjonal og internasjonal sammenheng.
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 legge frem en langsiktig plan med tilhørende
kostnadsestimat for hvordan Petroleumstilsynet skal møte HMS-utfordringene
på norsk sokkel i et 10-års perspektiv. I denne planen må det tas
spesielt høyde for utfordringer knyttet til både modenhetsgrad i
eksisterende petroleumslisenser og industriens aktivitet i nye,
krevende områder.
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen utrede hvordan Petroleumstilsynet
og tilsynsoppgavene best kan ivaretas når petroleumsaktiviteten
øker i de nordlige havområdene, enten ved opprettelse av et avdelingskontor
i Harstad, der Oljedirektoratet har hatt tilstedeværelse i mange
år, eller på annen måte, og legge dette frem for Stortinget senest
i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.
Forslag 24
Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 legge frem forslag til tiltak som kan styrke
det private norske eierskapet i leverandørindustrien slik at det
blir like vilkår i forhold til internasjonalisering, herunder fjerning
av formuesskatten.
Forslag 25
Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2013 legge frem en opptrappingsplan for den
statlig finansierte petroleumsrettede forskningen, herunder forskningsprogrammet
PETROMAKS og DEMO 2000.
Forslag 26
Stortinget ber regjeringen i løpet av 2012 etablere
et nytt forum for samarbeid om piloter og førstegangs bruk av ny
teknologi med deltagelse fra de viktigste aktørene og beslutningstakerne
på sokkelen, og der Oljedirektoratet og Petoro må ha en sentral
rolle.
Forslag 27
Stortinget ber regjeringen i løpet av vårsesjonen 2012
legge frem forslag som vil gjøre det lettere å hente høykompetent
arbeidskraft fra utlandet med arbeidsinnvandring, herunder å:
1. Gi oppholds- og arbeidstillatelse
for mer enn ett år.
2. Innføre forhåndsgodkjenning for rekruttering fra
utlandet av nøkkelpersonell i selskapene.
3. Forenkle søknadsprosessen for familier.
Harmonisere forskrifter og praksis for krav om rapportering fra
skattemyndighetene.
4. Vurdere hvorvidt skattereglene som gjelder midlertidig
arbeidskraft i Norge kan forenkles.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 28 (2010–2011) – om petroleumsvirksomheten
– vedlegges protokollen.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 13. desember 2011
Erling Sande |
Eirin Sund |
leder |
ordfører |