Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
legger i proposisjonen fram forslag til endringer i lov 10. juni
2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsborgerloven).
Statsborgerskapet kan sees på som en formalisering
av den uuttalte samfunnskontrakten som finnes mellom stat og borger.
Gjennom tilknytning til Norge gis borgeren rettigheter og pålegges
plikter overfor den norske staten. Departementet mener at det norske
statsborgerskapet, symbolsk og faktisk, markerer at statsborgerne
slutter seg til de grunnleggende verdiene som det politiske fellesskapet
bygger på, som demokrati og felles politiske spilleregler. Departementet
ønsker derfor at personer som bor permanent i Norge blir norske
statsborgere, deltar i det norske samfunnet, har tilhørighet til
Norge og ivaretar rettigheter og plikter overfor den norske staten.
I proposisjonen foreslås det noen presiseringer og
endringer i statsborgerloven. Den nærmere utformingen av endringene
foretas for flere av forslagene i statsborgerforskriften. Forskriftsendringene
står i nær tilknytning til loven. De omtales derfor i proposisjonen
der det er nødvendig.
Forslagene til endringer i statsborgerloven
og statsborgerforskriften, med unntak av forslagene nevnt i proposisjonens
kapittel 11 og 12, har vært på alminnelig høring.
I proposisjonen fremmes forslag om at identitetsvilkåret
i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a endres slik at søkeren
på vedtakstidspunktet må ha klarlagt sin identitet. Statsborgerloven
§ 7 fjerde ledd blir nytt femte ledd, og vil endres slik at den
gir hjemmel for å gi utfyllende bestemmelser om kravet til klarlagt
identitet i forskrift. Beviskrav og regler knyttet til identitetskravet
vil gå fram av statsborgerforskriften.
Forslaget går ut på at det skal gå klart fram
av ordlyden at det gjelder to ulike beviskrav ved vurderingen av
identitetsvilkåret i statsborgersaker.
Statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a fastsetter
at det gjelder et identitetsvilkår for erverv av norsk statsborgerskap
ved søknad. Identitetsvilkåret innebærer at søkeren må ha «dokumentert
eller på annen måte klarlagt» sin identitet når forvaltningen treffer
vedtak om innvilgelse av norsk statsborgerskap.
Ifølge statsborgerforskriften § 1-1 vil kravet
til dokumentert identitet som hovedregel anses oppfylt dersom søkeren
fremlegger et originalt, gyldig pass. Enkelte søkere har ikke mulighet
til å fremlegge gyldig nasjonalitetspass. Det kan jf. statsborgerforskriften
§ 1-2 gjøres unntak fra kravet i visse tilfeller.
Ordlyden i gjeldende statsborgerlov § 7 første ledd
bokstav a, jf. statsborgerforskriften §§ 1-1 og 1-2, kan forstås
både som en anvisning på søkerens opplysningsplikt og på hvilke
beviskrav som gjelder ved vurderingen av om opplysningene om søkerens
identitet er korrekte.
Departementet har utstedt rundskriv AI – 80/09 om
vurdering av identitet etter statsborgerloven. Det skal ifølge rundskrivet
alltid foretas en ny selvstendig vurdering av identiteten til søkeren etter
statsborgerloven, før det kan fattes vedtak om innvilgelse av norsk
statsborgerskap. Tidligere identitetsvurderinger foretatt etter
utlendingsloven skal inngå som et sentralt moment i identitetsvurderingen
etter statsborgerloven. Videre gjelder det to beviskrav ved identitetsvurderingen
etter statsborgerregelverket.
Hovedregelen er at det må være åpenbart at det framlagte
passet viser søkerens rette identitet for at identitetsvilkåret
i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a, jf. statsborgerforskriften
§ 1-1, skal anses oppfylt. Det vil si at sannsynlighetsgraden som
kreves ligger et sted mellom alminnelig sannsynlighetsovervekt og
det som regnes som sikkert.
Unntaket fra dokumentasjonskravet i statsborgerforskriften
§ 1-1 gjelder i de tilfellene som nevnt i statsborgerforskriften
§ 1-2. Beviskravet er da at det må foreligge alminnelig sannsynlighetsovervekt
for at den opplyste identiteten er den riktige. Med alminnelig sannsynlighetsovervekt
menes her at det må være mer enn femti prosent sannsynlighet for
at den opplyste identiteten er riktig. Ulendingsnemnda (UNE) har tolket
regelverket annerledes. UNE har i sin praksis lagt til grunn et
krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt også i sakene som gjelder
statsborgerloven § 1-2. Det er derfor ulik praksis på dette feltet
i UNE og i Utlendingsdirektoratet (UDI).
Departementet vil gjøre endringer i statsborgerforskriften
slik at det under visse vilkår kan gjøres unntak fra beviskravene
i forskriftens §§ 1-1 og 1-2 for personer som etter gjeldende praksis
ikke anses å fylle identitetsvilkåret. Endringene vil gjelde personer
som er født i Norge og registrert i folkeregisteret, og personer
som kom til Norge som mindreårig og som har én forelder med klarlagt
identitet. Endringene vil videre gjelde personer som har fått innvilget
sin første oppholdstillatelse i Norge før fylte 14 år og som har
hatt opphold i Norge med oppholdstillatelse i fem år, og personer
som var mellom 14 og 17 år ved innvilgelse av sin første oppholdstillatelse
og som har hatt opphold i Norge med oppholdstillatelse i ti år.
Forskriftsendringene vil tre i kraft før ikrafttredelsen av lovforslagene
i denne proposisjonen.
I proposisjonens kapittel 3.3 redegjøres nærmere for
regelverket i Finland, Sverige og Danmark.
Departementet mener at slik identitetskravet
er formulert i gjeldende rett kan det skape et inntrykk av at det
vil være tilstrekkelig for å oppfylle identitetsvilkåret, at det
legges fram identitetsdokumenter. Dette er ikke tilfellet. Når det legges
fram identitetsdokumenter vil statsborgermyndighetene alltid måtte
gjøre en vurdering av dokumentenes notoritet og avgjøre om dokumentene
sammenholdt med andre opplysninger i saken klarlegger søkerens identitet.
Det vil alltid gjøres en bevisvurdering.
Departementet mener at den foreslåtte endringen i
statsborgerloven sammenholdt med endringer i statsborgerforskriften
§§ 1-1 og 1-2 vil tydeliggjøre hvilke krav til bevis identitetsvilkåret
i statsborgerloven innebærer. Søkeren vil i større grad kunne forutsi
hvilke krav som stilles og på den måten selv bidra til å klargjøre
sin identitet. Hvordan søkeren skal klargjøre sin identitet og hvilke
beviskrav som stilles bør etter departementets syn reguleres nærmere
i statsborgerforskriften. Gjennom forskriftsbestemmelsene kan hensynet
til samsvar mellom utlendingsregelverket og statsborgerregelverket
ivaretas.
Søkeren bør som hovedregel klarlegge sin identitet
ved å framlegge originalt pass med tilstrekkelig notoritet eller
annen identitetsdokumentasjon med tilstrekkelig notoritet. Det bør
åpnes for at det kan være mulig å oppfylle identitetsvilkåret gjennom
å framlegge annen dokumentasjon enn pass, som for eksempel et EU
ID-kort som oppfyller kriterier for utstedelse av nasjonalitetspass.
Beviskravet bør etter departementets syn være at det skal være åpenbart
at de framlagte dokumentene viser søkerens rette identitet. Dette
innebærer et krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt, det vil
si at sannsynlighetsgraden ligger et sted mellom alminnelig sannsynlighetsovervekt
og det som kan regnes som sikkert. Departementet er ikke enig i Advokatforeningens
merknad om at det etter hovedregelen kun bør stilles et krav om
alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er viktig for samfunnet at
man kjenner identiteten til de som innvilges norsk statsborgerskap.
Departementet mener at det da ikke er urimelig å stille et krav om
kvalifisert sannsynlighetsovervekt i saker der søkeren har mulighet
til å legge fram identitetsdokumenter som kan etterprøves og verifiseres.
Dersom det ikke er åpenbart at den framlagte dokumentasjonen viser
søkerens rette identitet, bør man etter departementets syn gjøre ytterligere
undersøkelser før statsborgerskap innvilges og avslå søknaden dersom
beviskravene ikke oppfylles.
I noen saker vil søkerens pass ikke lenger være gyldig
enten på søknadstidspunktet eller på vedtakstidspunktet i statsborgerskapssaken.
I de sakene identitetskravet anses oppfylt, trenger ikke statsborgermyndighetene
nødvendigvis kreve at søkeren framskaffer et nytt originalt, gyldig
pass før de fatter vedtak. Det avgjørende er at beviskravene for
at de framlagte opplysningene viser søkerens rette identitet, er
oppfylt. Dersom statsborgermyndighetene finner det nødvendig kan
de likevel be om at søkerens pass fornyes eller at søkeren framlegger
andre opplysninger som bevis på sin identitet.
Det bør i statsborgerforskriften § 1-2 gjøres unntak
fra hovedregelen for søkere som har gode grunner for ikke å kunne
framlegge pass eller annen identitetsdokumentasjon med tilstrekkelig notoritet.
Dette vil gjelde søkere som kommer fra land der det er umulig å
framskaffe pass eller andre identitetsdokumenter med tilstrekkelig
notoritet. Det vil også gjelde søkere som hadde berettiget grunn
til å forlate hjemlandet uten originalt pass med tilstrekkelig notoritet,
og hensynet til søkerens sikkerhet tilsier at vedkommende ikke kontakter
tidligere hjemlands myndigheter. Beviskravet bør da være et krav om
alminnelig sannsynlighetsovervekt for at de opplysninger som foreligger
om søkerens identitet er riktige.
Det kan forskriftsfestes unntak fra beviskravene overfor
særskilte grupper søkere. Det vil si at søkere kan sies å oppfylle
identitetskravet i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a selv
om de ikke oppfyller beviskravet om kvalifisert eller alminnelig
sannsynlighetsovervekt.
I proposisjonen foreslår departementet å tydeliggjøre
søkerens opplysningsplikt i statsborgerskapssaker i nytt første
ledd i statsborgerloven § 29. Gjeldende § 29 første og annet ledd
er uendret, men flyttet til andre og tredje ledd.
Statsborgerloven § 29 første ledd fastsetter
at statsborgermyndighetene kan gi søkeren pålegg om å gi opplysninger
som kan ha betydning for vedtak om statsborgerskap, framskaffe nødvendig
dokumentasjon og møte personlig. En presisering av søkerens opplysningsplikt
i statsborgerskapssaker når det gjelder identitetsvilkåret, følger
i dag av statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a som sier at
søkeren skal dokumentere eller på annen måte klargjøre sin identitet.
Det følger av gjeldende statsborgerforskrift § 1-1 at søkeren skal
framlegge originalt gyldig pass. Søkeren plikter videre å ikke gi uriktige
eller villedende opplysninger ved søknad om statsborgerskap. Dersom
søkeren forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige eller
åpenbart villedende opplysninger, eller medvirker til dette, inntrer
et straffeansvar, jf. statsborgerloven § 33.
I tillegg til reglene om søkerens opplyningsplikt i
statsborgerloven, følger det av ulovfestet rett i den alminnelige
forvaltningsretten at den som søker om et gode også skal føre bevis
for at det rettsendrende faktum er til stede. Det er en forutsetning
for at forvaltningen skal treffe positivt vedtak at søkeren legger
fram alle opplysninger som er nødvendige for å avgjøre saken.
Forslaget medfører ikke en skjerpet plikt for
søkeren i forhold til det som framgår av ulovfestet rett i den alminnelige
forvaltningsretten. Dersom søkeren ikke framlegger nødvendige opplysninger
i forbindelse med søknad eller melding, vil forvaltningen ha en
plikt til å veilede søkeren, jf. forvaltningsloven § 11 fjerde ledd. Dersom
søkeren etter å ha fått tilstrekkelig veiledning fremdeles ikke
legger fram nødvendige opplysninger, vil dette normalt medføre at søknaden
avslås. En tydeliggjøring av søkerens plikter vil etter departementets
syn gi søkeren veiledning, og således kunne medvirke til mer effektiv
saksavvikling.
Forslaget går ut på at søkeren skal ha en generell plikt
til å legge fram alle opplysninger som er av betydning for statsborgerskapssøknaden.
I proposisjonen fremmes et forslag om å revidere og
forenkle hele systemet for beregning av karenstid i saker der søkeren
har begått straffbare handlinger, jf. § 9 nytt annet ledd og tredje
ledd.
En person som søker om norsk statsborgerskap må
ha utholdt en karenstid før statsborgerskap innvilges dersom vedkommende
er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon, jf. statsborgerloven
§ 9. Med karenstid menes en form for sperretid der søknad om statsborgerskap
ikke kan innvilges. Karenstidens lengde er avhengig av den ilagte
reaksjonen. Reglene om beregning av karenstid framgår av statsborgerloven
§ 9 og statsborgerforskriften kapittel 5.
Praksis har vist at reglene om karenstid på
enkelte punkter har vært uklare og at reglene i noen tilfeller har
gitt utilsiktede virkninger.
Etter gjeldende rett er utgangspunktet for beregning
av karenstid lagt til tre ulike tidspunkt, avhengig av hva slags
straff som er idømt. Ved idømt frihetsstraff eller strafferettslig
særreaksjon regnes karenstiden fra straffens eller reaksjonens opphør,
det vil si fra løslatelse. Ved betinget fengselsstraff løper karenstiden
fra prøvetidens utløp. For øvrig beregnes karenstiden fra tidspunktet
for den straffbare handlingen.
I dagens karenssystem er det to ulike tabeller
for beregning av karenstid ved betinget og ubetinget fengsel, jf.
statsborgerforskriften §§ 5-1 og 5-2. Videre er det utregningsmåter
for karenstid ved ilagt forelegg, samfunnsstraff, forvaring og idømt
tvungent psykisk helsevern og idømt tvungen omsorg, jf. statsborgerforskriften
§§ 5-3 til 5-6. Ut fra tabellene kan det se ut som om karenstiden
for betinget fengsel er kortere enn for ubetinget. Dette er ikke
riktig i alle tilfeller fordi karenstiden for betinget fengsel begynner
å løpe etter at prøvetiden er utløpt. I og med at prøvetiden i en
stor del av sakene er vesentlig lenger enn soningstiden, blir den
faktiske situasjonen at karenstiden ved en betinget fengselsstraff
i dag ofte vil utløpe senere enn karenstiden ved en tilsvarende
ubetinget fengselsstraff.
Departementet foreslo i høringsbrevet at det foretas
en bred revisjon av karenssystemet etter statsborgerloven § 9 og
statsborgerforskriften kapittel 5. Det ble i forslaget fortsatt
lagt vekt på de generelle hensyn som framkommer i forarbeidene til
statsborgerloven i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) pkt. 8.2.5. Det ble
der lagt vekt på å lage klare regler som sikrer forutsigbarhet for
søkeren. Videre ønsket man en rettighetslov, der mest mulig er regulert
i lov- eller forskriftsform, med mindre rom for forvaltningsskjønn.
Departementet ønsket samsvar mellom nåværende karenssystem og tidligere
system med tilleggstid etter den nå opphevede riksborgerloven, slik
at lik kriminalitet gir lik reaksjon så langt det er mulig. Handlingens
grovhet skulle være et sentralt element ved fastsettelsen av karenstid,
jf. Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) pkt. 8.9.7.
I høringsbrevet ble det foreslått at all karenstid skal
beregnes fra gjerningstidspunktet.
Departementet foreslår å ha ett felles utgangspunkt
for vurdering av karenstid. Departementet foreslår at dette utgangspunktet
gjelder fra tidspunkt for ilagt straffereaksjon. Med tidspunktet
for ilagt straffereaksjon menes den dag endelig dom er avsagt i
en straffesak eller ved vedtakelse av forelegg der dette vedtas
uten rettsmøte.
Bakgrunnen for at departementet går bort fra
sitt opprinnelige forslag om at gjerningstidspunktet skal danne
utgangspunkt for beregningen av karenstid, er at en slik løsning
i visse tilfeller vil kunne medføre at personer som er idømt betinget fengsel
og prøvetid ville måtte vente lenger for å kunne oppnå statsborgerskap
enn personer som er idømt tilsvarende ubetinget fengselsstraff. Dette
fordi prøvetid ved betinget straff utgjør en sperre for å innvilge
statsborgerskap. Prøvetid gis som oftest for to år, og løper fra
den dag endelig dom er avsagt. Når statsborgerskap ikke kan innvilges
før all prøvetid er utløpt, vil søkere med ilagt betinget straff
og prøvetid uansett måtte vente to år etter domstidspunktet før
vedkommende vil kunne innvilges statsborgerskap, selv om karenstiden
utløper tidligere.
Departementet har sett hen til at eventuell
anke kan medføre at domstidspunktet forskyves, og karenstid begynner
å løpe på et senere tidspunkt enn dersom dommen ikke var anket.
Departementet mener imidlertid at dette ikke kan tillegges avgjørende
vekt. Ved å legge tidspunktet for ilagt straffereaksjon til grunn
som utgangspunkt for beregning av karenstid, innføres en forenkling
av regelverket slik at det vil være lettere for søkere å forutberegne
sin situasjon. Den valgte løsningen vil gi et rimelig resultat i
de fleste tilfeller, og et resultat som antas å være bedre enn det
som har vært tilfellet etter gjeldende rett. Man unngår i de aller
fleste tilfeller at betingede fengselsstraffer fører til karenstider
som løper lenger enn ved ubetingede fengselsstraffer. Når vilkårene
for straffskjerpelse ved gjentakelse er oppfylt og i andre særlige
tilfeller, kan det ved betingede fengselsstraffer settes en lengre prøvetid
enn to år, men ikke over fem år. Dette skjer imidlertid sjelden.
Departementet foreslår videre at ingen skal kunne
få innvilget statsborgerskap før all soning er gjennomført. Likeledes
at all prøvetid ved betingede reaksjoner må være utholdt, idet det
etter departementets vurdering er uheldig om statsborgerskap skal
innvilges mens prøvetiden ennå løper.
Departementet mener det er mest hensiktsmessig at
en detaljert regulering av konsekvensene av en straffbar handling,
herunder karenstidens lengde og betydningen av gjentatt kriminalitet,
foretas i forskriftsform. Lengden på karenstiden bør gjenspeile
handlingens grovhet, og den enkelte bør relativt enkelt kunne finne
ut hvilken betydning straffbare forhold vil få for behandlingen
av statsborgersøknaden.
I proposisjonen fremmes forslag om at tillatelser som
i utgangspunktet ville vært gitt med minst ett års varighet, men
som ble gitt med kortere varighet jf. utlendingsloven § 60 første
ledd tredje punktum, medregnes ved beregning av oppholdstid etter
statsborgerloven §§ 7, 11, 12, 15 til 18, jf. nytt tredje ledd i
statsborgerloven § 7. Det samme gjelder oppholdstillatelser etter
utlendingsloven § 60 første ledd fjerde punktum som danner grunnlag
for permanent oppholdstillatelse.
Statsborgerloven § 7 første ledd bokstav e stiller krav
om at søkeren til sammen har syv års opphold i riket i løpet av
de siste ti årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet.
Etter utlendingsloven § 60 første ledd vil førstegangs
oppholdstillatelse gis som midlertidig oppholdstillatelse for inntil
tre år. Med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av loven,
skal tillatelse gis for minst ett år. Varigheten av en tillatelse
gitt etter bestemmelsene i utlendingsloven kapittel 6 om familieinnvandring
skal imidlertid ikke overstige utløpet av tillatelsen til referansepersonen,
jf. utlendingsloven § 60 første ledd tredje punktum. Dette vil også
gjelde ved fornyet tillatelse, jf. utlendingsforskriften § 10-24.
Dersom en søker med tillatelser gitt etter bestemmelsene
i utlendingsloven kapittel 6 om familieinnvandring ikke får tillatelse
samtidig med hovedpersonen, kan begrensningen i utlendingsloven
§ 60 første ledd tredje punktum medføre at vedkommende vil få en
tillatelse av mindre enn ett års varighet. Opphold med slik tillatelse
regnes dermed ikke med i oppholdstiden ved søknad om statsborgerskap,
jf. statsborgerloven §§ 7, 11, 12, 15 til 17 og statsborgerforskriften
§§ 8-1 og 8-3 som er gitt i medhold av statsborgerloven § 18.
Den samme problemstillingen oppsto etter den nå
opphevede utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64.
Begrunnelsen for avgrensning til tillatelser
gitt for minimum ett år i statsborgerloven var at tillatelser med
kortere varighet sjelden vil gi en forventning om varig opphold.
I forarbeidene til statsborgerloven nevnes en rekke eksempler på slike
tillatelser, slik som visum, sesongarbeidstillatelse og tillatelse
til foreldre på maksimum ni måneder. Spørsmålet om hvordan familieinnvandringstillatelser
etter den da gjeldende utlendingsforskriften §§ 22, 24 og 37 skulle
vurderes, ble ikke drøftet. Departementet mener at de hensyn som
begrunner kravet om tillatelser av minst ett års varighet i statsborgerloven
§ 7 første ledd bokstav e, blir ivaretatt selv om man regner med
oppholdstid på tillatelser av mindre enn ett års varighet gitt med
hjemmel i gjeldende utlendingslov § 60 første ledd tredje punktum.
Opphold på slike tillatelser vil til forskjell fra de nevnte eksemplene
gi en større forventning om varig opphold. Departementet mener at
det samme vil gjelde ved opphold på tillatelser gitt i henhold til
utlendingsloven kapittel 3, jf. utlendingsloven § 60 første ledd
fjerde punktum, der tillatelsen danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
I proposisjonen foreslår departementet å endre overgangsbestemmelsen
i statsborgerloven for barn som ble adoptert av norsk statsborger
før lovens ikrafttredelse. Bakgrunnen for forslaget er at en del
adopterte barn ikke omfattes av den gjeldende overgangsbestemmelsen.
Erverv av statsborgerskap for barn som ble adoptert
av norsk statsborger før gjeldende statsborgerlov trådte i kraft,
ble tidligere regulert i § 1a i lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk
riksborgarrett (1950-loven). Bestemmelsen omhandlet barn som ble
adoptert ved bevilling eller forutgående samtykke fra norske myndigheter.
Flere adopsjonstilfeller ble ikke omfattet av
§ 1a i 1950-loven. For de adopsjonstilfellene som ikke ble omfattet
av § 1a i 1950-loven var adoptivbarnet henvist til å søke om statsborgerskap etter
§ 6 i 1950-loven. Det var dispensasjonspraksis for disse tilfellene,
som er beskrevet i Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VII.
Dispensasjonspraksisen er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 41 (2004–2005)
Om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) punkt 6.2.3.
Gjeldende statsborgerlov har ikke overgangsbestemmelser for disse
barna.
Departementet mener at ingen adoptivbarn bør komme
dårligere ut etter gjeldende regelverk enn de ville ha gjort etter
1950-loven. Departementet mener derfor det bør tas inn en overgangsbestemmelse
som også ivaretar barn som ble adoptert av norsk statsborger før
gjeldende lovs ikrafttredelse og som ikke ble omfattet av 1950-lovens
§ 1a.
Forslaget innebærer at det ikke stilles ytterligere vilkår
enn at adoptivbarnet er under 18 år på meldingstidspunktet og at
adopsjonen skal gjelde i Norge etter bestemmelsene i adopsjonsloven.
Departementet mener overgangsbestemmelsen bør
omfatte alle barn som ble adoptert av en norsk statsborger før gjeldende
lov trådte i kraft, men som ikke ble norsk statsborger ved adopsjonen
eller senere ved melding eller søknad. Det bør være et vilkår at
adopsjonsbevillingen ble gitt av norsk myndighet i medhold av adopsjonsloven
eller ved utenlandsk adopsjon som skal gjelde i Norge etter bestemmelsene
i adopsjonsloven kapittel 4. Dette er de samme vilkårene som stilles
i statsborgerloven § 5 som regulerer erverv av statsborgerskap ved
adopsjon.
Den foreslåtte bestemmelsen omfatter også de som
i dag kan sende melding etter statsborgerloven § 37 første ledd.
Departementets forslag til overgangsbestemmelse
om erverv av statsborgerskap for barn adoptert av norsk statsborger
før gjeldende statsborgerlov trådte i kraft, er inntatt i utkastet
til § 37 første ledd.
I proposisjonen fremmes forslag om å innføre
regler om gjenerverv av norsk statsborgerskap for barn under 12
år som har en forelder med norsk statsborgerskap.
Barn av en norsk statsborger erverver norsk statsborgerskap
ved fødselen, jf. statsborgerloven § 4. Dersom barnet senere skulle
tape sitt norske statsborgerskap, for eksempel ved at barnet erverver
et annet statsborgerskap, vil det ikke kunne gjenerverve norsk statsborgerskap
i henhold til statsborgerloven § 15 før fylte tolv år.
I proposisjonens kapittel 8.3 redegjøres for
utenlandsk rett.
Barn av den som har ervervet norsk statsborgerskap
ved søknad eller melding kan gjenerverve norsk statsborgerskap som
biperson jf. statsborgerloven § 17. Det stilles da ikke noe krav
til barnets alder. Også barn som har tapt det norske statsborgerskapet
og deretter bare vært statsborger av annet nordisk land, kan gjenerverve norsk
statsborgerskap ved melding før fylte tolv år, jf. statsborgerloven
§ 21.
Departementet mener at barn som har tapt sitt norske
statsborgerskap og som er barn av en norsk statsborger i likhet
med andre barn, bør ha mulighet til å erverve norsk statsborgerskap
før fylte tolv år.
Departementet mener at den mest hensiktsmessige
måten å regulere dette på er ved å ta inn ett nytt annet ledd i
statsborgerloven § 15. Departementet mener at det bør stilles krav
om opphold i riket de siste to årene med oppholdstillatelser av
minst ett års varighet. Søkeren må videre unntas fra kravene i statsborgerloven
§ 7 første ledd bokstav b, d og e om alder, permanent oppholdstillatelse
og oppholdstid. Departementet mener at det i likhet med den foreslåtte
regelen for barn som erverver statsborgerskap som biperson etter statsborgerloven
§ 17, ikke bør stilles krav om oppholdstid for barn under to år.
Minst en av barnets foreldre må ha norsk statsborgerskap, og det er
i tillegg et krav at barnet er og vil forbli bosatt i riket. Dette
sikrer etter departementets vurdering at barnet har en tilstrekkelig
tilknytning til landet. Se proposisjonens kapittel 10 for en nærmere
begrunnelse angående unntaket fra botidskravet for barn under to
år.
Departementets forslag til bestemmelse om gjenerverv
av norsk statsborgerskap for barn under tolv år er inntatt i utkast
til § 15 annet ledd.
I proposisjonen fremmes forslag om å legge søkerens
alder på søknadstidspunktet til grunn ved aldersvurderingen i flere
bestemmelser i statsborgerloven. Det gjelder reglene for statsløse barn,
barn som søker som bipersoner til sine foreldre og i vurderingen
av om det skal stilles krav til norskopplæring.
For å erverve norsk statsborgerskap må søkeren fylle
vilkårene for erverv av statsborgerskap på vedtakstidspunktet, jf.
statsborgerloven § 7 første ledd. Dette innebærer at barn som søker om
statsborgerskap som bipersoner, sammen med eller i etterkant av
en eller begge av sine foreldre jf. statsborgerloven § 17, må være
under 18 år på vedtakstidspunktet for å omfattes av bestemmelsen.
Andre bestemmelser i statsborgerloven der søkerens
alder på vedtakstidspunktet har betydning for hvilke vilkår som
må oppfylles, er kravet til oppholdstid for statsløse søkere over
18 år, jf. statsborgerloven § 16 og kravet til norskopplæring for
søkere mellom 18 år 55 år, jf. statsborgerloven § 7 første ledd
bokstav f og § 8.
I proposisjonens kapittel 9.3 redegjøres nærmere for
utenlandsk rett.
Departementet mener at barn som søker om statsborgerskap
som biperson før fylte 18 år, men som fyller 18 år i tiden før vedtak
om statsborgerskap er fattet, ikke skal rammes negativt eller vilkårlig
av saksbehandlingstiden. Når det er avgjørende for om det skal gis
tillatelse etter kapitel 6 om familiegjenforening i utlendingsloven
om søkeren er eller har barn under 18 år, anses barnet å være under
18 år når søknaden med alle opplysninger og vedlegg som er nødvendig
for å avgjøre den, er innkommet til utlendingsmyndighetene innen
18-årsdagen, jf. utlendingsloven § 50. Departementet mener at det
samme bør gjelde barn som søker om norsk statsborgerskap som biperson
til sine foreldre. Departementet foreslår derfor å legge søknadstidspunktet
til grunn slik at barn i de nevnte tilfeller anses for å være under
18 år når søknaden er fremmet innen den dagen barnet fyller 18 år. Søknaden
er fremmet når den er postlagt eller innlevert til rette instans.
Departementet har merket seg at de høringsinstanser
som har uttalt seg om forslaget er positive. Departementet støtter
også synet fra de høringsinstansene som har bemerket at alderskravet
også bør vurderes ut fra alder på søknadstidspunktet når det gjelder
bestemmelsene om statsløse og kravet om gjennomført norskopplæring
i statsborgerloven §§ 8 og 16. Departementet foreslår derfor at
søknadstidspunktet skal legges til grunn ved vurderingen av om søkeren skal
anses som under 18 år også i statsborgerloven §§ 8 og 16. Søknaden
må være fremmet innen 18-årsdagen.
Når det gjelder det øvre alderskravet i statsborgerloven
§ 8 om gjennomført norskopplæring, så er det søkerens alder på vedtakstidspunktet
som skal legges til grunn. Søkere som fyller 55 år etter at søknad
er fremmet, men før vedtakstidspunktet, skal ikke omfattes av bestemmelsen.
Departementets forslag til bestemmelse om søkerens
alder på søknadstidspunktet er tatt inn i utkast til § 8 første
ledd tredje punktum, § 16 første ledd tredje punktum og § 17 første
ledd tredje punktum.
I proposisjonen fremmes et forslag om ikke å stille
krav til oppholdstid for barn under to år som søker statsborgerskap
som bipersoner til sine foreldres søknad.
Barn av den som erverver eller har ervervet norsk
statsborgerskap etter søknad kan selv erverve norsk statsborgerskap
som biperson, jf. statsborgerloven § 17. Det er da et vilkår at
barnet har oppholdt seg i riket de siste to årene med oppholdstillatelser
av minst ett års varighet. Dette fører til at barn som blir født
rett før foreldrene, erverver norsk statsborgerskap ikke vil fylle
vilkåret om opphold i statsborgerloven § 17 før barnet nærmer seg
to år.
Hverken den svenske, danske, finske eller islandske
statsborgerloven stiller krav til botid for barn under to år som
søker om statsborgerskap som biperson.
Departementet mener at barn som blir født rett før
foreldrene erverver norsk statsborgerskap, skal kunne fylle vilkåret
om opphold i statsborgerloven § 17 før barnet fyller to år. Departementet
foreslår derfor at barn under to år skal kunne innvilges statsborgerskap
uten forutgående botid. Kravet om at minst en av foreldrene er norsk
borger og at barnet er og vil forbli bosatt i riket, vil etter departementets
mening sikre tilstrekkelig tilknytning til riket. Dette innebærer at
barnet må ha eller ha søkt om oppholdstillatelse etter utlendingsloven
senest samtidig med søknad om statsborgerskap. For barn over to
år stilles det krav til opphold med tillatelser av minst ett års
varighet de siste to årene.
Departementets forslag til bestemmelse om krav om
botid til barn som søker statsborgerskap som biperson er tatt inn
i utkast til § 17 annet ledd.
I proposisjonen foreslår departementet å bytte
ut begrepet «rikets sikkerhet» med «grunnleggende nasjonale interesser»
i statsborgerloven.
I gjeldende statsborgerlov anvendes begrepene «rikets
sikkerhet» og «utenrikspolitiske hensyn» i to bestemmelser. En søker
har ikke rett til norsk statsborgerskap etter søknad dersom hensynet
til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn taler mot, jf.
statsborgerloven § 7 annet ledd. Videre har departementet en utvidet instruksjonsmyndighet
i saker der hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske
hensyn gjør seg gjeldende, jf. statsborgerloven § 28 annet ledd.
Begrepet «rikets sikkerhet» er en rettslig standard som kaller på
en bred, sammensatt helhetsvurdering. Uttrykket har blitt brukt
i en rekke forskjellige lover, men det rettslige innholdet kan va-riere
avhengig av på hvilket område det er brukt. Hvordan begrepet skal
tolkes kan også variere mellom ulike bestemmelser i én og samme
lov.
Begrepene «rikets sikkerhet» og «tvingende samfunnsmessige
hensyn» er i gjeldende utlendingslov erstattet med begrepet «grunnleggende nasjonale
interesser». Også i straffeloven 2005 er begrepet «rikets sikkerhet»
erstattet med begrepet «grunnleggende nasjonale interesser».
Departementet foreslår å erstatte begrepet «rikets
sikkerhet» med «grunnleggende nasjonale interesser». Departementet
mener at den nære sammenhengen mellom utlendingsloven og statsborgerloven
tilsier at de samme begrepene bør anvendes i statsborgerloven som
i ny utlendingslov. Begrepet «grunnleggende nasjonale interesser»
er et mer dekkende begrep som klarere reflekterer hvilke interesser
man ønsker å beskytte. Begrepet «rikets sikkerhet» er, hvis det
tolkes i snever forstand, noe utdatert ut fra den senere tids utvikling,
særlig når det gjelder terrorvirksomhet, der hensikten ikke alltid
er å ramme rikets sikkerhet som sådan, men like mye å skape frykt
i sivilbefolkningen, eller å inspirere eller motivere til ekstremistiske handlinger,
uten at konkrete handlinger er begått. Begrepet «grunnleggende nasjonale
interesser» må tolkes i lys av den generelle samfunnsutviklingen
og endringer i det internasjonale trusselbildet, og har en dynamisk karakter.
Begrepet vil omfatte både norske og utenlandske interesser i Norge,
samt trusler mot norske interesser i utlandet. Videre kan begrepet omfatte
hensynet til Norges alliansepartnere. En avgrensing av begrepet
vil bero på en sammensatt vurdering, og må gjøres konkret i hvert
enkelt tilfelle.
Departementets forslag er tatt inn i utkast
til § 7 annet ledd og § 28 annet ledd.
I proposisjonen foreslår departementet å endre
et begrep i statsborgerloven § 14 slik at man får samme begrepsbruk
i statsborgerloven som i utlendingsloven.
Ifølge statsborgerloven § 14 gjelder ikke vilkåret i
statsborgerloven § 7 første ledd bokstav d for utlendinger som har
tillatelse etter utlendingsloven kapittel 13. Utlendingsloven kapittel
13 inneholder særlige regler for utlendinger som omfattes av Avtale
om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen) og Konvensjon
om opprettelse av Det europeiske Frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen).
Utlendinger som omfattes av bestemmelsene i dette kapittelet i utlendingsloven
har oppholdsrett i Norge. Begrepet «tillatelse» benyttes ikke lenger
for denne gruppen utlendinger.
Departementet foreslår at begrepet «tillatelse»
i statsborgerloven § 14 erstattes med begrepet «oppholdsrett». På
denne måten blir det samsvar mellom begrepsbruken i utlendingsregelverket og
statsborgerregelverket.
Departementets forslag er tatt inn i utkast
til § 14 første ledd første punktum.
Departementet foreslår at statsborgerloven,
i § 27 tredje ledd tredje setning, skal vise til utlendingsloven
§ 79 første ledd, i tillegg til utlendingsloven §§ 77 og 78.
Det har hele tiden vært meningen at statsborgerloven
skulle vise til utlendingslovens bestemmelse om UNE og UDIs myndighet
ved søksmål om lovmessigheten av vedtak de har fattet eller søksmål
om erstatning som følge av slike vedtak. Endringen er dermed en
rettelse av en inkurie som skjedde ved innføringen av ny utlendingslov.
I og med at den omtalte myndigheten er delegert til
organene, vil ikke en endring ha praktiske konsekvenser. Departementet
mener imidlertid at UNE og UDIs myndighet ved søksmål om lovmessigheten
av vedtak om statsborgerskap bør gå fram av statsborgerloven.
De foreslåtte endringene i statsborgerloven
er for en stor del justeringer som ikke vil innebære noen økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Noen av de foreslåtte endringer som forenklingen
av karenstidssystemet omtalt i proposisjonens kapittel 5 og presisering
av søkerens opplysningsplikt omtalt i proposisjonens kapittel 4,
vil kunne gjøre saksbehandlingen mer effektiv. Forslaget i proposisjonens
kapittel 10 om å ikke kreve botid for barn under to år som søker om
statsborgerskap som biperson, vil føre til at noen barn vil søke
statsborgerskap tidligere enn de ellers ville ha gjort. I de tilfeller
der barna søker samtidig som foreldrene, vil dette kunne føre til
noen besparelser i saksbehandlingen når barnet kan innvilges statsborgerskap
samtidig med at forelderens statsborgerskapssak avgjøres.
Forslaget i proposisjonens kapittel 6 om kravet til
oppholdstid vil ikke føre til økonomiske eller administrative konsekvenser.
Det samme gjelder forslaget i proposisjonens kapittel 9 om å legge søknadstidspunktet
til grunn for aldersvurderingen i §§ 8, 16 og 17, og forslagene
i proposisjonens kapittel 11 til 13.
Noen av endringene kan medføre et større antall søknader
til behandling hos statsborgermyndighetene. Endringen i identitetsvilkåret
som er omtalt i proposisjonens kapittel 3 vil ikke i seg selv medføre
økonomiske eller administrative konsekvenser. Forskriftsendringer
knyttet til identitetsvilkåret vil kunne føre til noen endringer
når det gjelder antall søknader til behandling. Overgangsreglene
for adopterte barn som er omtalt i proposisjonens kapittel 7 vil
kunne føre til at noen flere sender melding om statsborgerskap i
en periode. Departementet antar imidlertid at dette ikke vil gjelde
mange saker. Den foreslåtte regelen om gjenerverv av norsk statsborgerskap
for barn under 12 år som er omtalt i proposisjonens kapittel 8 vil
kunne føre til at noen barn sender søknad om statsborgerskap tidligere
enn de ellers ville ha gjort. Departementet regner ikke med at det
vil dreie seg om mange søknader i året.
Departementet mener at forslagene i sum ikke vil
medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.