1. Innledning

1.1 Sammendrag

Rettferdig fordeling og utjevning er grunnleggende verdier for regjeringen. I den politiske plattformen for flertallsregjeringen 2009–2013 uttrykkes dette slik:

«En sterk offentlig sektor har vært og er en forutsetning for utjevning og likeverdige vilkår for alle. For å redusere ulikheter i levekår vil regjeringen utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom. Velferdssamfunnet bygger på universelle tilbud. Det er viktig for at marginalisering og ekskludering ikke skal gå i arv.»

Norge er blant landene i verden med minst forskjeller i levekår. Lavinntekt går også i mindre grad i arv enn i de fleste andre land. Forskjellene i Norge er små sammenlignet med andre land både når vi ser på tilgang på økonomiske ressurser som inntekt og formue, men også når vi tar med andre forhold som påvirker levekår, som utdanning, helse, bolig og andre velferdsgoder. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning i det norske samfunnet, og de fleste grupper har hatt en markert oppgang i realinntekten. Samtidig økte inntektsforskjellene noe i perioden fra midten av 1980-tallet til midten av 2000-tallet. Fra 2006 har imidlertid forskjellene igjen blitt redusert. Andelen av befolkningen med inntekt under lavinntektsgrensen har vært relativt stabil de siste årene, men antallet barn som lever i lavinntektsfamilier har økt.

Et hovedmål med fordelingspolitikken er å hindre dårlige levekår og lavinntekt blant barn. Gode levekår i barndommen er et mål i seg selv. Barns muligheter til å utvikle seg skal ikke avhenge av foreldrenes økonomi. Å gi alle barn like muligheter og en god start i livet vil bidra til sosial mobilitet. Sosial mobilitet gir større frihet for den enkelte. Det er også positivt for verdiskapingen at flest mulig får utnyttet sine evner på best mulig måte.

Regjeringen satte i april 2008 ned et utvalg som skulle se på drivkreftene bak utviklingen i inntektsforskjellene. Bakgrunnen var behovet for mer grunnleggende kunnskap om utviklingen i økonomiske forskjeller over tid, om hvilke drivkrefter som påvirker utviklingen, og om hvilke tiltak som kan motvirke økende forskjeller. Utvalget ble bedt om å komme med forslag til tiltak, og skulle legge spesiell vekt på tiltak som kunne bidra til å hindre at økonomiske forskjeller forsterker seg over tid.

Fordelingsutvalget la fram sin rapport i mai 2009 (NOU 2009:10) Fordelingsutvalget. Fordelingsutvalget mente at fordeling av inntektene bestemmes gjennom et komplisert samspill mellom en rekke strukturelle og økonomiske forhold. Blant annet beskrev utvalget hvordan lønnsdannelsen og øvrige rammevilkår i arbeidslivet, bolig- og kredittmarkedene, skattesystemet og overføringene, den demografiske utviklingen, den økonomiske utviklingen og internasjonale forhold påvirker fordelingen. Videre beskrev utvalget en rekke faktorer som påvirker den enkeltes posisjon i inntektsfordelingen, slik som helse, utdanning, bolig og familiebakgrunn.

Fordelingsutvalgets rapport viser at fordelingspolitikken må ta utgangspunkt i blant annet utdanningssystemet, barn og unges oppvekstvilkår, arbeidsmarkedet, helse- og omsorgstjenestene, boligmarkedet, skattesystemet og overføringene. Utvalget slo fast at den nordiske modellen med sterke, skattefinansierte velferdsordninger, jevn lønnsstruktur og gode offentlige utdannings- og helsetjenester har mange viktige likhetsskapende trekk. Utvalget fastslo også at tilknytning til arbeidslivet er den viktigste enkeltfaktoren som hindrer lavinntekt, og at tidlig forebygging er det mest effektive tiltaket for å sikre denne tilknytningen til arbeidslivet for flest mulig. Utvalget mente forebyggingen bør starte i barne- og ungdomsårene. Investering i barnehager og skole bidrar til at barna tar mer utdanning og deltar mer i arbeidslivet når de blir voksne.

Meldingen redegjør for regjeringens fordelingspolitikk og innsats mot fattigdom. Det er et mål i seg selv at forskjellene er små. Et samfunn uten store forskjeller mellom grupper og generasjoner skaper bedre vilkår for å utvikle et mer rettferdig og solidarisk samfunn. Regjeringen mener at samfunn preget av økonomisk likhet, som i Norden, gir størst mulighet for frihet og likeverd og grunnlag for at den enkelte skal kunne ta i bruk hele sitt potensial. Derfor vil regjeringen fortsette arbeidet med å redusere de økonomiske forskjellene i Norge. Et samfunn uten store forskjeller kan også bidra til bedre helse for befolkningen sett under ett, og til mindre omfang av vold og andre sosiale problemer. I tillegg til å utjevne inntektsforskjellene generelt er et hovedmål med fordelingspolitikken å hindre dårlige levekår og å bekjempe fattigdom. Regjeringen er særlig opptatt av at dårlige levekår ikke skal gå i arv, og legger derfor spesielt vekt på å sikre gode levekår for barn og unge. Regjeringen mener små inntektsforskjeller, også geografisk, er en styrke. Regjeringen legger derfor til rette for at det skal være gode levekår og velferdstilbud i hele landet.

Kapittel 1 i meldingen redegjør for mål og prinsipper for regjeringens fordelingspolitikk, presenterer kort virkemidlene i fordelingspolitikken og gir en oppsummering av utviklingen i inntektsfordelingen. Videre presenteres utfordringer i fordelingspolitikken. I kapittel 2 gis et sammendrag av Fordelingsutvalgets innstilling. I kapittel 3 gjennomgås utviklingen i inntektsfordelingen og andelen med lavinntekt nærmere, herunder hva som kjennetegner gruppen med lavinntekt. Regjeringens gjeldende fordelingspolitikk beskrives i kapittel 4. Der omtales utdanningspolitikken, oppvekstpolitikken, arbeids- og velferdspolitikken, skattepolitikken, helsepolitikken og boligpolitikken. Enkelte tiltak under justisområdet omtales også. Kapittel 5 beskriver hovedstrategier for regjeringens arbeid med inntektsfordelingen framover.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen, lederen Torgeir Micaelsen, Knut Storberget, Dag Ole Teigen og Laila Thorsen, fra Fremskrittspartiet, Jørund Rytman, Ketil Solvik-Olsen, Kenneth Svendsen og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe og Jan Tore Sanner, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, understreker at det er et mål at de økonomiske forskjellene skal reduseres, og at vi skal ha et samfunn uten fattigdom. Tidligere saksordfører fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, har trådt inn i regjeringen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, påpeker at et samfunn uten store forskjeller mellom grupper og generasjoner skaper bedre vilkår for å utvikle et mer rettferdig og solidarisk samfunn. Godene må deles mer rettferdig. De som har mest og tjener mest må bidra mer til fellesskapet enn de med lav inntekt og liten eller ingen formue. Sosial likhet styrker tilliten og solidariteten et godt samfunn er bygget på.

Flertallet vil framheve at den nordiske modellen har gitt trygghet og frihet til innbyggerne i en helt annen grad enn samfunn som baserer seg på markedsliberalistiske løsninger. Rettferdig fordeling handler ikke om å hindre folk i å bli rike. Det handler om å bevare et samfunn med høy tillit mellom mennesker slik at vi sikrer oppslutningen om fellesskapsløsninger, samtidig som vi får bedre forutsetninger for å lykkes med omstilling i arbeidslivet. Dette gir igjen grunnlag for et mer produktivt arbeidsliv. Universelle offentlige tjenester gjør at også middelklassen slutter opp om spleiselaget. Utstrakt bruk av behovsprøving, høye egenandeler og privatisering fører på sin side til at middelklassen i mindre grad vil være interessert i å bidra. Å øke forskjellene gjennom skattelette til dem som har mest fra før og kutt i universelle velferdsgoder, vil derfor være et angrep på hele den nordiske modellen.

Flertallet viser til studier på virkningene av inntektsulikhet i velstående land fra 1990-tallet og fremover. I boka «The Spirit Level: Why Equality is better for everyone» av Richard Wilkinson og Kate Pickett samles omfattende statistikk fra et tjuetalls rike OECD-land. Statistikken omfatter graden av inntektsforskjeller og en lang rekke indikatorer for folkehelse og sosiale forhold. På punkt etter punkt viser det seg at de samfunnene som har minst inntektsforskjeller – de nordiske landene og Japan – klarer seg best. De som har størst forskjeller – blant andre USA og Storbritannia – klarer seg dårligst. I landene der inntektsspredningen er stor, stoler folk mindre på hverandre, narkotikamisbruk er mer utbredt, levealderen er kortere, barnedødeligheten er høyere, flere lider av fedme, voldskriminalitet er vanligere, flere sitter i fengsel og den sosiale mobiliteten, sjansen til å få en annen samfunnsposisjon enn sine foreldre, er mindre.

Flertallet viser til at Wilkinson og Pickett har fått kritikk for metodebruken i boka. Derfor er det interessant at noen av deres funn bekreftes i andre studier med mer robuste metoder. Barth og Moene (2010) viser at graden av lønnsforskjeller i et samfunn forklarer mye av variasjonen i tilliten mellom medlemmene i et samfunn og hvor omfattende velferdsstat velgerne ønsker. De påviser også at grad av ulikhet og størrelsen på velferdsstaten forsterker hverandre, slik at små lønnsforskjeller stimulerer til økt oppslutning om velferdsstaten, mens velferdsstaten forsterker sammenpressingen av lønnsforskjeller. Det er en nær sammenheng mellom velferdsstatens størrelse og mange av faktorene Wilkinson og Pickett undersøkte. For eksempel viser Havnes og Mogstad (2011) hvordan utbygging av barnehager i Norge har hatt sterk positiv effekt på utdanningsvalg og redusert trygdeavhengighet, særlig for barn av mødre med lav utdanning.

Et helt sentralt poeng i studien er at det er de relative inntektsforskjellene som er problemet, ikke nivået på den absolutte fattigdommen. Flertallet peker på at det overraskende ved studiene er at relative forskjeller i inntekter ser ut til å påvirke samfunnet som helhet og ikke bare de fattiges situasjon. Aktiv omfordeling og en sterk velferdsstat bidrar til å gi alle mennesker muligheten til å utnytte sine evner, uavhengig av økonomi og bakgrunn. Økt ulikhet skaper et dårligere samfunn for oss alle.

Utviklingen i forskjeller

Flertallet viser til at Norge er blant landene i verden med minst forskjeller i levekår. Lavinntekt går også i mindre grad i arv enn i de fleste andre land. Forskjellene i Norge er små sammenlignet med andre land. Det gjelder både når vi ser på inntekt og formue, men også når vi tar med andre forhold som påvirker levekår, som utdanning, helse, bolig og andre velferdsgoder. Samtidig har forskjellene økt sterkt i Norge de siste to tiårene. Utviklingen skjøt fart på 80-tallet. Forskjellen mellom den rikeste prosenten på toppen og gjennomsnittet er tilbake på nivået fra 1930-tallet.

Fra 2005, da den rød-grønne regjeringen tiltrådte, har forskjellene igjen blitt redusert. Endringer i skattesystemet som har bidratt til økt skatt for de rikeste, og tilpasninger til endringene i skattesystemet er viktige forklaringer på dette. Innføring av skatt på aksjeutbytte har gjort det vanskeligere å slippe unna en progressiv inntektsbeskatning gjennom å omdefinere lønn til kapitalinntekt. Omleggingen av formueskatten har medført at denne skatten i langt større grad beregnes ut fra reell rikdom, mens økte bunnfradrag har betydd skattelettelse for småsparere. Til sammen betaler de rikeste i Norge nå langt mer skatt enn de gjorde i 2005. Sammen med høy vekst i sysselsettingen og tiltak som økte minstetrygder, økt bostøtte og innføring av kvalifiseringsstønad har dette bidratt til at forskjellene er redusert siden 2005, selv om lønnsforskjellene isolert ikke er blitt mindre.

Flertallet har merket seg at utviklingen siden 2005 er et brudd med en trend i retning av økte forskjeller siden 80-tallet. Dette er en utvikling vi ikke ser i land som Sverige, Danmark, Tyskland og Storbritannia, der forskjellene er stabile eller øker. I USA har lønningene for lavt utdannede falt siden 80-tallet, mens topplederne har fått svært stor økning i sin avlønning, blant annet gjennom omfattende opsjonsprogrammer. Den øverste prosenten amerikanere mottar om lag en fjerdedel av nasjonens inntekt hvert år, ifølge nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stieglitz.

Bekjempe fattigdom

Flertallet viser til at mens forskjellene er redusert de siste årene, har andelen med lavinntekt holdt seg ganske stabil. På grunn av befolkningsveksten har likevel antallet økt. Samtidig har sammensetningen av lavinntektsgruppa endret seg, ved at det blant annet har blitt færre eldre med lavinntekt. Et relativt høyt nivå på innvandringen fra fattige land har sørget for ny tilstrømming til gruppen fattige. Totalt har derfor andelen vedvarende fattige økt svakt fra 7,9 til 8,1 prosent av befolkningen eksklusiv studenter fra perioden 2004–2006 til perioden 2007–2009. Økningen har vært størst for barnefamilier.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det er nær sammenheng mellom bekjempelse av fattigdom og arbeidet for små forskjeller. Å sikre flest mulig jobb med skikkelig betaling er en grunnleggende forutsetning både for små forskjeller og for å bekjempe fattigdom. En sterk velferdsstat som sikrer alle innbyggere tilgang til utdanning, gode helsetjenester og verdig eldreomsorg, og som har et godt sikkerhetsnett for dem som ikke kan jobbe, vil redusere risikoen for at borgerne opplever fattigdom. Dette flertallet er bekymret for at det er en økende andel barn i Norge som tilhører familier med vedvarende lavinntekt. Dette gjelder spesielt barn i barnerike familier med innvandrerbakgrunn og barn av enslige forsørgere, oftest alene-mødre. Dette flertallet understreker viktigheten av å forhindre at barn vokser opp i vedvarende lavinntekt. Barn har rettigheter som vi som samfunn plikter å ta på alvor, og de rammes spesielt hardt når foreldrene har det vanskelig. Fattige barn opplever det som særlig belastende at de ofte havner utenfor sosiale fellesskap. Dette kan prege dem negativt gjennom hele livet. Barn som har så dårlig utgangspunkt at de må ivaretas av barnevernet, har langt større sannsynlighet for å ende opp som fattig. Fattigdom har også en tendens til å gå i arv i generasjoner. Dette flertallet er derfor spesielt opptatt av å sikre tiltak som kan hjelpe barn på kort og lang sikt. Det handler om en kombinasjon av universelle velferdsgoder, inntektssikring og målrettede tiltak som et velfungerende barnevern og tiltak som skal gi foreldre mulighet til å delta i yrkeslivet. Det oppsøkende tiltaket Ny Sjanse er ett av flere eksempler på tilbud som kan hjelpe de aktuelle familiene til en bedre økonomisk og sosial situasjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at andre viktige tiltak er gratis kjernetid i barnehagene, aktivitetskort og barnetrygden.

Det er likevel ikke nok, og flertallet påpeker at det derfor også er nødvendig med målrettede tiltak. Regjeringen har økt de laveste trygdene til 2 G, og sørger for at de følger lønnsutviklingen i samfunnet. Bostøtten er utvidet til å gjelde flere grupper, og stønadsbeløpet er økt. Kvalifiseringsprogrammet som skal hjelpe folk som står langt unna arbeidslivet over i jobb og aktivitet, er innført. Dette er noen av tiltakene som sammen med kraftig økt sysselsetting har løftet mange ut av fattigdom.

Den nordiske modellen

Kombinasjonen av små lønnsforskjeller og høy produktivitet kjennetegner de nordiske landene. Sammenhengen er ikke tilfeldig. Små lønnsforskjeller kan gi høy produktivitet. Flertallet vil gi uttrykk for at den nordiske modellen har vært en suksess som Norge bør bygge videre på framover. Velferdsstatens sikkerhetsnett og gratis utdanning gir fleksibel og kompetent arbeidskraft. Dette gjør det mulig å kombinere høy verdiskapning med høy grad av sikkerhet for den enkelte hvis sykdom eller skader gjør det vanskelig å bidra fullt i arbeidslivet. For arbeidsgivere gjør sikkerhetsnettet det lettere å ansette grupper med et forventet høyt fravær, enten det gjelder kvinner før og under graviditet, eldre eller funksjonshemmede. De små lønnsforskjellene og tilgangen på kompetent arbeidskraft oppmuntrer samtidig bedriftene til innovasjon og investeringer i teknologi.

Den nordiske modellen er bygd opp over tiår i et samspill mellom sterke fagforeninger, arbeidsgivere og politiske myndigheter. Perspektivet har vært langsiktig, og ambisjonen har vært å fremme innbyggernes materielle trygghet slik at de har frihet til å bruke sine evner.

Flertallet viser til at det finnes noen grunnleggende forutsetninger for at modellen skal fungere.

Helt grunnleggende er en sammenpresset lønnsstruktur. Det innebærer både at gevinstene ved den nordiske modellen tas ut gjennom moderat lønn til ledere og ettertraktede eksperter, og at lavtlønte løftes. Landsdekkende tariffavtaler har gitt større likhet mellom lønns- og arbeidsvilkår over hele landet. Høyere lønn for dem som ligger i den nederste delen av lønnsskalaen, fører til en relativt rask utfasing av de minst produktive bedriftene samtidig som det sikrer høy yrkesdeltakelse. Et anstendig nivå på de laveste lønningene er en viktig del av forklaringen på den sterke produktivitetsutviklingen, og dermed på velstandsutviklingen. Flertallet vil understreke at små lønnsforskjeller derfor er en viktig del av forklaringen på det høye velstandsnivået i Norge. Det er ikke nok å skape for å dele, vi må også dele for å skape.

Samtidig er det viktig at høyinntektsgrupper ikke stikker fra. Det svekker de kollektive koordineringsmulighetene som modellen bygger på, som også de høytlønnede drar nytte av i neste runde. Dessuten bidrar likhet til forståelse og harmoni mellom grupper i samfunnet. Også det er en viktig forutsetning for modellen. For eksempel fører det til at nesten alle barn går i offentlig skole og til at alle er opptatt av kvaliteten på disse skolene. Små lønnsforskjeller forutsetter sterke fagforeninger som koordineres på tvers av brede arbeidstakergrupper. Det bidrar både til å balansere arbeidsgivernes makt og se arbeidsgiveres behov. Samtidig er arbeidsgivere som ser det langsiktige behovet for et godt samarbeid med arbeidstakernes organisasjoner nødvendig.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at andelen personer i yrkesaktiv alder som jobber i Norge ligger i verdens-toppen. Særlig er andelen kvinner og eldre som jobber høyere enn i de fleste andre land. Det må sees i sammenheng med at likestilling mellom kvinner og menn har kommet lenger enn i mange andre land, noe den nordiske modellen støtter opp under. Velferdsordninger som barnehager, eldreomsorg, foreldrepermisjon og lønn under egen og barns sykdom har gjort det lettere for personer med omsorgsansvar å være i jobb. Det har ført til at langt flere kvinner jobber, og har dermed gitt kvinner større økonomisk selvstendighet og frihet. Ordningene som sikrer dem som av helsemessige eller andre grunner ikke kan jobbe, gir økonomisk trygghet. Et viktig hensyn ved utforming av ordningene er også at det skal lønne seg å jobbe.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er fornøyd med at regjeringen vil slå ring om inntektssikringsordningene.

At små økonomiske forskjeller og en godt utbygd velferdsstat skaper et samfunn preget av tillit og solidaritet, stemmer også godt overens med likhetsstudien til økonomene Erling Barth og Kalle Moene (Barth, Erling og Moene, Kalle. The Equality Multiplier. Serie: ESOP Working Paper, June 2010). Her demonstrerer de hvordan små forskjeller og en sterk velferdsstat henger sammen. Økonomisk likhet mellom velgerne styrker viljen til å støtte en sterk velferdsstat fordi følelsen av felles interesser er sterkere. Universelle tjenester som alle nyter godt av gjør det lettere å akseptere at noe av inntekten går til fellesskapet. Dette kaller de likhetsmultiplikatoren.

Flertallet vil påpeke at det er viktig at de ulike delene av den nordiske modellen blir sett i sammenheng. Bærekraften avhenger av helheten, og modellen kan ikke bedømmes ut fra enkeltelementene. Gode trygdeordninger kan isolert sett gi dårlig motivasjon til å jobbe, spesielt hvis arbeidet man kan få er svært tungt eller gir liten anerkjennelse. Men dette er en integrert del av modellen. Forsikringsordningene må ses som en avlønning for innsatsen som ytes, og denne innsatsen er i form av yrkesdeltakelse og produktivitet som er blant de høyeste i verden. Den høye andelen som mottar ulike stønader fra det offentlige, er delvis et resultat av at velferdsstaten i Norge er langt bedre utbygd enn i mange andre land. Det at mange av stønadene er knyttet til tidligere arbeidsinntekt, bidrar samtidig til å gjøre velferdsordningene mer arbeidsrettet. Norge skiller seg ikke ut ved at vi har en større andel av befolkningen i yrkesaktiv alder som ikke jobber – vi skiller oss ut ved at vi sørger for at også de som ikke kan jobbe, kan leve et verdig liv. Flertallet understreker at regjeringen er opptatt av å forebygge uførhet og avhengighet av trygdeordninger, blant annet gjennom forebygging på mange områder, arbeidsmarkedspolitikken og utformingen av trygdeordningene. Arbeidslinja må sikre at folk reelt sett blir i stand til å delta i arbeidslivet, og gode inntektssikringsordninger bidrar til at de som av ulike årsaker ikke kan bidra, har en forsvarlig levestandard. Høy yrkesdeltakelse er nødvendig for å sikre et høyt skattegrunnlag, som igjen er nødvendig for å sikre gode velferdsordninger.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anerkjenner de barrierene som personer med sammensatte sosiale problemer møter i arbeidslivet. Personer som har problemer med rusbruk, langvarig fattigdom og tidligere innsatte står langt bak i køen til ledige jobber. Økonomisk risiko knyttet til ansettelse av personer med en slik bakgrunn vil oppfattes som større. Men dette flertallet understreker at også for personer med sammensatte og sosiale problemer er tilknytning til arbeidslivet veien til et bedre liv.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, er opptatt av at arbeidslinja må ta høyde for at mennesker er ulike, med ulike evner og i ulike livssituasjoner. Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad retter seg mot personer som uten et slikt program ville vært avhengig av økonomisk sosial-hjelp over lengre tid. Flertallet vil framheve kvalifiseringsprogrammet som en måte å nærme seg dilemmaet mellom inntektssikring og arbeidslinja på. Et anstendig stønadsnivå til personer som deltar i tiltak som kan bringe dem inn i arbeid, kan gi store gevinster for den enkelte og samfunnet. Gjennom kvalifiseringsprogrammet gis deltakerne både et bedre økonomisk grunnlag til å klare seg, samtidig som oppfølginga er tettere og tiltakene skal være skreddersydd til den enkeltes behov. Flertallet ønsker mer av denne tenkningen, og ber om at regjeringen vurderer om det er nødvendig med ytterligere tiltak for å få personer med sammensatte og sosiale problemer ut i jobb.

Fordeling og økonomisk krise

Flertallet understreker at store og økende inntektsforskjeller i vestlige land kan ha bidratt til at finanskrisen oppsto, og har samtidig medført at krisen rammer hardere og er vanskeligere å bekjempe. Finanskrisen i 2008 skyldtes at finanssektoren fikk for fritt spillerom samtidig som klasseskillene økte dramatisk i toneangivende land som USA. Ifølge IMF (desember 2010) førte de fattigstes stadig økende gjeld og de rikestes stadig økende utlån til en sterkt økende etterspørsel etter finansielle tjenester. Bankene lånte ut altfor mye penger i forhold til egenkapitalen, og svært mye av økningen gikk til folk med svak økonomi (subprimelån). Disse kunne ikke betale tilbake da boligprisene sluttet å vokse. Dette var kjernen i problemene som skapte den største økonomiske krisen verden har sett siden 2. verdenskrig, og som vi ikke er i nærheten av å se slutten på. Store forskjeller gir mindre støtte fra befolkningen til redningspakker til banker og andre nødvendige krisetiltak, og et forståelig raseri mot at de som har minst skal rammest hardest av sparetiltakene som kommer i etterkant av gjeldskrisen. Også den høye arbeidsledigheten rammer befolkningen ulikt. Ungdom og kvinner er spesielt utsatt i mange land. Den internasjonale økonomiske krisen er derfor også en forskjellskrise, og flertallet påpeker at å opprettholde de små forskjellene i Norge er en viktig del av forsvarsverket mot framtidige kriser. Økt arbeidsløshet i omkringliggende land gjør det enda viktigere å sikre effektive tiltak mot sosial dumping.

Trusler mot den nordiske modellen

Vår samfunnsmodell har ikke oppstått av tilfeldigheter, men etter et langsiktig arbeid og store stridigheter. Det er likevel ikke slik at dette er en jobb som er gjort en gang for alle. Sterke utviklingstrekk truer viktige sider ved denne modellen. Flertallet understreker at forsvar av den nordiske modellen krever aktiv politikk for å styrke modellens sterke sider.

Med stor arbeidsløshet i våre nærmeste naboland og det europeiske arbeidsmarkedet er det stor tilgang på arbeidskraft som er villig til å arbeide for lønninger som er vesentlig lavere enn tarifflønn. Det er en alvorlig trussel mot de små lønnsforskjellene i Norge, mot et anstendig lønnsnivå for norske lønnsmottakere og mot opparbeidete rettigheter som gir folk flest trygghet for hjem og jobb. Sosial dumping fører til at mennesker i nød lettere blir utnyttet av useriøse aktører på arbeidsmarkedet. Flertallet er opptatt av at sosial dumping må bekjempes så effektivt som mulig. Også på dette området vil flertallet vise til betydningen av en sterk fagbevegelse, sammen med et velfungerende Arbeidstilsyn og bruk av virkemidler som allmenngjøring av tariffavtaler og solidaransvar.

Flertallet viser til Statistisk Sentralbyrås (SSB) lønnsstatistikk der det framgår at det har vært dårligere lønnsutvikling i yrker som ikke krever høyere utdanning i perioden 2000–2010, mens de med høyest inntekt også hadde høyest lønnsvekst. Stadig dukker det opp eksempler på at de ansattes vilkår i privat sektor forverres gjennom økt innslag av innleid arbeidskraft fra utlandet etter utvidelsen av EØS-avtalen. Flertallet ser det å forbedre arbeidsvilkårene for ansatte i slike yrkesgrupper som en viktig oppgave sett i lys av utfordringene som et større arbeidsmarked påfører oss. Barth og Moene (2010) viser at gode inntektssikringsordninger bidrar til å styrke forhandlingsposisjonen til gruppene nederst i lønnsfordelingen. Å sikre jevnbyrdighet i Norge i arbeidslivet og at de yrkesgruppene med de laveste lønningene ikke får dårligere lønnsutvikling enn andre framover, vil være en svært sentral oppgave for partene i arbeidslivet i samarbeid med myndighetene.

Flertallet er opptatt av at også ledere må vise moderasjon, enten de befinner seg i privat eller offentlig sektor. Troen på at bonusordninger som opsjonsprogrammer er avgjørende for lederes innsats for bedriften, har gitt en sterk økning i lederlønningene i privat sektor. Også ledere i Staten har hatt en for god lønnsutvikling de seinere åra. Flertallet viser til at regjeringen har vedtatt retningslinjer for lederlønn som blant annet innebærer at staten stemmer mot opsjonsprogrammer i selskaper der de er medeier. Allmennaksjeselskaper må legge fram retningslinjer for fastsettelse av lederlønn på generalforsamlingen. I staten rapporteres det nå om utviklingen i lederlønninger årlig, og det legges vekt på at lederlønningene ikke skal øke sterkere enn lønna til andre ansatte. Selv om økningen har vært enda sterkere i andre land, er dette også en tydelig trend i Norge. Flertallet viser til at det er svært vanskelig å påvise sammenheng mellom opsjonsprogrammer for ledere og bedriftens resultater, og vil advare mot bruk av slike. Der staten har innflytelse, skal ikke lederlønninger øke mer enn arbeidstakernes lønn.

Politikk for bedre fordeling og mindre fattigdom

Fordelingsmeldingen går gjennom ulike politikkområder som har betydning for forskjellsutviklingen. Barnehager, skole og barnevern påvirker fordelingen av humankapitalen i samfunnet, og er avgjørende for å bekjempe sosiale problemer som går i arv. Arbeidsmarkedspolitikken og makroøkonomisk politikk påvirker den primære inntektsfordelingen gjennom å påvirke sysselsetting og inntektsutvikling. Den primære inntektsfordelingen kan endres gjennom inntektsoverføringer i trygdesystemet og utforming av skattesystemet. Dette gir den sekundære inntektsfordelingen. Forbruksmulighetene påvirkes også av at viktige velferdstjenester tilbys gratis eller til lav kostnad av fellesskapet. Helse og omsorg, kultur og bolig kan være eksempler på dette. En offensiv forbrukerpolitikk vil også påvirke folks økonomiske ressurser. Flertallet vil gå nærmere inn på disse områdene i merknadene til det enkelte kapittel i denne innstillingen.

Flertallet viser til at regjeringen vil fortsette arbeidet med å redusere de økonomiske forskjellene i Norge. Regjeringens mål er et samfunn uten fattigdom. Flertallet vil bekjempe fattigdom ved å bringe flere tilbake til arbeidslivet slik at flere kan leve av egen inntekt. Flertallet vil sikre økonomiske ytelser for mennesker som lever i fattigdom. Flertallet vil sikre gratis skole, rimelige barnehageplasser, kultur- og velferdstilbud slik at alle har råd til å delta.

I Fordelingsmeldingen har regjeringen lagt fram for Stortinget tiltak for bedre fordeling og bekjempelse av fattigdom. Flertallet mener dette er et godt grunnlag for fortsatt reduksjon i økonomiske forskjeller i Norge, og for intensivert innsats mot fattigdom.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at «den nordiske modellen» har vist sin styrke over tid – i oppgangstider og nedgangstider. Den nordiske modellen beskriver felles kjennetegn ved de nordiske landene med hensyn til samfunnsorganisering. Dette er ikke en planlagt modell som er laget etter en mal, men det er et resultat av politisk fellesskap og politiske kompromisser over tid. Modellen tilhører verken høyre- eller venstresiden, men gjenspeiler noen felles nordiske verdier.

Disse medlemmer viser til at de nordiske landene preges av at de:

• er liberale rettsstater og sterke demokratier

• har konsensusdrevne politiske institusjoner

• er svært åpne markedsøkonomier

• har relativt små inntektsforskjeller

• er åpne for endringer

• har høy tillit mellom innbyggerne og mellom innbyggerne og myndighetene

• har velferdsstater som er preget av:

• en relativt omfattende offentlig sektor

• universelle og skattefinansierte ytelser

• et organisert arbeidsliv der både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden har høy organisasjonsdeltakelse i få, men store organisasjoner

Disse medlemmer viser til at det norske velferdssamfunnet er fundert på den nordiske modellen. Denne måten å organisere samfunnet på har så store kvaliteter at modellen er blitt en urokkelig del av hvordan vi i dette landet forholder oss til viktige aspekter som trygghet, risiko, frihet og samhold.

Disse medlemmer mener at relativt små inntektsforskjeller er en styrke og en del av limet i de nordiske samfunnene. Det skal vi holde fast ved, og vi skal etter disse medlemmers mening holde fast ved de sosiale ordningene som gjør at det er slik, for eksempel at de som tjener mest, også skal bidra mest til fellesskapet. For å sikre at forskjellene ikke øker, mener disse medlemmer det er avgjørende med tidlig innsats i skolen, at vi målretter og trapper opp innsatsen for å unngå at folk faller utenfor arbeidslivet, og unngår at store grupper ikke sakker akterut i velstandsutviklingen. Disse medlemmer vil aldri godta at omstendighetene rundt et barns fødsel kan bli en livstidsdom for sosial og materiell nød.

Disse medlemmer viser til at en viktig forutsetning for bærekraften i den nordiske modellen er den politiske viljen til å fornye. Eksempler på dette er den omfattende dereguleringen som skjedde på 1980-tallet, og reformering av flere velferdsordninger, deriblant alderspensjonen, etter år 2000.

Disse medlemmer mener vi har et ansvar for å løfte blikket og se frem i tid. Norge står de neste ti-årene overfor store utfordringer som ikke kan overses: flere eldre, mindre relativ arbeidsstyrke, økende sentralisering og mindre oljepenger. Alle er faktorer som vi er nødt til å ha et bevisst forhold til når vi utvik-ler politikk de neste årene. Disse medlemmer mener det er nødvendig både å legge forholdene bedre til rette for verdiskaping, sikre arbeidslinjen og bærekraften i velferdsordningene.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker at verdigrunnlaget for den nordiske modellen strekker seg langt tilbake i tid, og kan bidra til å forklare hvorfor modellen ble som den ble. Norden har hatt høyere grad av likeverd mellom kvinner og menn enn mange andre deler av verden helt siden vikingenes tid. Med kristningen av Norden rundt år 1000 kom etter hvert nestekjærlighetstanken sterkere. Livsvilkårene ble bedre for fattige, særlige trellene, som inntil da hadde vært rettsløse. I Norge skapte lekpredikanten Hans Nielsen Hauge fra slutten av 1700-tallet en massebevegelse basert på reformasjonens vekt på individets frihet og ansvar, som var premissgivende for industrialiseringen og Norges moderne utvikling. Arbeiderbevegelsen bidro siden til dannelsen av velferdsstaten og våre gode arbeidstakerrettigheter.

Dette medlem viser til at det sivile samfunn var en forløper for velferdsstaten med helse-, sosial- og utdanningstjenester for folket. Kirken etablerte de første sykehusene i Norge for 700 år siden i Oslo og Trondheim. Kirkens konfirmasjonsundervisning ga nordmenn lese- og skriveferdighet, kanskje den viktigste enkeltfaktoren for økonomisk utvikling.

Derfor er dette medlem ikke bare opptatt av velferdsstaten, men også velferdssamfunnet. Dette medlem viser til at mange ideelle institusjoner driver viktige helse-, sosial- og utdanningstilbud som gjennomgående scorer høyt på brukertilfredshet og kvalitet. Likevel registrerer dette medlem at mange av disse institusjonene må avvikle på grunn av regjeringens anbudspolitikk, som tross lovnader om det motsatte setter både bestemor, rusmisbrukere og utsatte barn på anbud. Dette medlem vil gå i motsatt retning – ikke bare bevare eksisterende ideelle tilbud, men legge til rette for at nye kan utvikles for å avhjelpe noen av samfunnets mest presserende sosiale utfordringer.

Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis representantforslag Dokument 8:165 S (2010–2011), der Kristelig Folkeparti fremmet 18 forslag for å legge til rette for frivillighet og et aktivt sivilt samfunn inspirert av nyere forskning og beste internasjonale praksis. Dette medlem viser til at Fremskrittspartiet og Høyre støttet forslagene om at Ungt entreprenørskap burde utvides til også å omfatte sosialt entreprenørskap rettet mot å løse sosiale samfunnsutfordringer, samt at det igangsettes et forenklings- og avbyråkratiseringsprogram for frivillig og ideell sektor. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti dessuten foreslo at det blant annet skulle etableres en frivillighetsavtale der frivillige og ideelle organisasjoner kan be om dagsverk fra offentlige og private virksomheter som har inngått en slik avtale. Inspirert av Obama-administrasjonen foreslo Kristelig Folkeparti at regjeringen utredet etablering av et vekstfond for sosial innovasjon, som skal gi ideelle prosjekter som har vist seg å løse viktige sosiale utfordringer, mulighet til å vokse. I tillegg foreslo Kristelig Folkeparti å utrede et oppstartsfond for sosial innovasjon, som skal støtte oppstart av nye, ideelle prosjekter som har til hensikt å løse sosiale utfordringer.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstres liberale ideologi tar utgangspunkt i det enkelte mennesket. Alle skal ha frihet til å bruke sine evner til beste for seg selv og samfunnet – men like selvsagt er det at de som virkelig trenger samfunnets hjelp til å leve et verdig liv, skal få det. Frie samfunn har gode fellesskapsinstitusjoner og et sosialt sikkerhetsnett for alle. Det betyr ikke at alle ordninger må eksistere til evig tid, og at alle forsøk på å endre og målrette ordninger er angrep på «norsk» eller «nordisk modell». Dette medlem ønsker en stat som bekjemper sosial urettferdighet, og er pragmatisk i forhold til de virkemidler som må tas i bruk for å oppnå et slikt mål.

Dette medlem viser til at fattigdom rammer enkeltmennesker – ofte uventet og tilfeldig, og av sammensatte årsaker. En del mennesker er varig ute av stand til å skaffe seg en inntekt de kan leve av. De skal ha et støttenivå som gir mulighet til et verdig liv. Støtteordninger som er avgjørende for barns livsvilkår, skal være rause. Dette medlems førsteprioritet er å bekjempe fattigdom og helseproblemer hos barn og barnefamilier.

Dette medlem er skuffet over at regjeringen, til tross for gjentatte løfter og selvkritikk, ikke tar dette mer på alvor. I valgkampen 2009 tok Venstres daværende leder Lars Sponheim til orde for et felles løft for å bekjempe barnefattigdom i Norge. Alle partier responderte positivt, men da Stortinget behandlet Representantforslag 2 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Abid Q. Raja om en tiltakspakke for å begrense og bekjempe fattigdom blant barn, viste det seg dessverre at dette kun var valgløfter uten reelt innhold.

Forslagene framsatt i det nevnte representantforslag ble avvist under henvisning til fordelingsmeldingen. Under debatten om forslaget (19. mars 2010) sa bl.a. representanten Anette Trettebergstuen at:

«Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en fornyet innsats mot fattigdom i den varslede stortingsmeldingen.»

Dette medlem konstaterer at det ikke er noen fornyet satsing mot fattigdom i fordelingsmeldingen, men en opplisting over det regjeringen har gjort de siste 6 årene – og som beviselig har ført til flere fattige barn og barnefamilier, ikke færre. Det er så langt dette medlem kan se ikke lansert ett nytt tiltak mot fattigdom i en melding på 116 sider. Det mest konkrete løftet er at:

«Regjeringen vil i forbindelse med de årlige statsbudsjettene vurdere behovet for kortsiktige og mer målrettede tiltak overfor særlig utsatte grupper.» (side 10),

at:

«Aktuelle departementer arbeider nå med å vurdere forslagene fra utvalget og innspillene fra høringsrunden» (Om tiltak for utsatte barn og unge side 60)

og

«Regjeringen vil derfor utrede disse spørsmålene videre og vurdere behovet for eventuelle tiltak» (om grunnskole og SFO, side 101).

Det er også nærliggende å konkludere med at det er viktigere for regjeringen og regjeringspartiene å bekjempe rikdom enn å bekjempe fattigdom. I så måte har regjeringen på sett og vis lyktes gjennom å ha gjort det mindre lønnsomt å eie, drive og investere i norske bedrifter og arbeidsplasser. Etter dette medlems syn må det unektelig være et paradoks for en regjering som lovet å avskaffe fattigdommen, at det etter seks års regjeringstid har blitt flere fattige barn i Norge. Ifølge SSB er det nå 74 000 barn under 18 år som lever i familier med vedvarende lav inntekt. Det er 6 500 flere enn da denne regjeringen overtok makten i 2005. Det virker heller ikke som om regjeringen helt tar alvoret inn over seg. Flere av tiltakene i statsbudsjettet for 2012 er direkte kontraproduktive for å få redusert fattigdommen. Det gjelder for eksempel forslag om å stramme inn overfor enslige forsørgere i Oslo, det gjelder forslag om å stramme inn overfor ASVL-bedriftene (skjermet sektor) og det gjelder svekking av BKA-programmet.

Det er også enkelte positive innslag, bl.a. har regjeringen nå fulgt opp et forslag som Venstre har hatt i sine alternative statsbudsjett de siste årene gjennom å øke prosentsatsen i minstefradraget for lønnsmottakere. Det er målrettet mot dem med de minste inntektene.

Dette medlem konstaterer at det er i dag store forskjeller fra kommune til kommune når det gjelder satsene for sosialhjelp og hvorvidt kontantstøtte og barnetrygd regnes inn i inntektsgrunnlaget. Forsk-ning viser at lave sosialhjelpssatser gir flere langtidsbrukere, mens høye sosialhjelpssatser får folk videre i livet. Venstre vil derfor innføre en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Dette medlem er også åpen for å se på om kriteriene for sosialhjelpssatsene er i tråd med de faktiske behov barn og unge opplever for å kunne bli inkludert i sosiale fellesskap på lik linje med andre.

Dette medlem mener at innføringen av makspris for oppholdsbetaling i barnehager har vært uheldig av flere grunner, men særlig fordi dette grepet faktisk har ført til at flere lavinntektsfamilier har fått økte utgifter til barnehageplass. Mens kommunene har redusert de høyeste barnehagesatsene ganske kraftig, har flere av dem satt opp satsene for familier med de laveste inntektene. Færre kommuner enn tidligere graderer nå betalingen ut ifra foreldrenes inntekt. Inntektsgradert foreldrebetaling gir god fordelingsvirkning, og er dermed et viktig grep for å bekjempe fattigdom. I den grad regjeringen og stortingsflertallets politikk er fordelingspolitikk er det en feil fordeling – fra fattige til rike.

Dette medlem viser til at Venstre i sitt alternative statsbudsjett for 2012 foreslo å bevilge 150 mill. kroner til inntektsgradert foreldrebetaling i barnehager.

Dette medlem viser videre til at foreldre med lav inntekt går ofte langt i å skjerme barna for virkningen av dårlig økonomi. Dette bekreftes blant annet i NOVA rapport nr. 11/04. Det er imidlertid et problem at barn i lavinntektsfamilier deltar i mindre grad i organiserte fritidsaktiviteter enn barn i familier flest. Utstyr som ski, fotball, snowboard, skøyter etc. koster. Dette stigmatiserer disse barna og kan føre til mindre deltagelse i samfunnet også på andre områder. Mange frivillige organisasjoner arrangerer ferie- og fritidstilbud og sørger for utstyr. En rekke aktiviteter i skole er imidlertid ikke gratis, noe som ofte forhindrer disse barna i å delta. For å gi alle barn mulighet til å delta, mener dette medlem at det er behov for å øke tilskuddene og støtteordningen til frivillige organisasjoner som sørger for ferie- og fritidsaktiviteter.

Veien ut av fattigdom for svært mange henger sammen med muligheten til å forsørge seg selv gjennom arbeid. Dette medlem vil derfor satse målrettet på både flere arbeidsplasser og ikke minst på det å få flere i arbeid. Samtidig må det også tilrettelegges langt bedre for dem som av ulike årsaker har nedsatt arbeidsevne slik at disse kan få bidra etter evne. Dette medlem vil derfor ha en målrettet satsing for å få personer med nedsatt funksjons- og arbeidsevne ut i arbeidslivet bl.a. gjennom økte bevilgninger til universell utforming, traineeplasser i offentlig sektor, redusert uføregrad (for å kombinere uførhet og arbeid) og omprioritering av tiltaksplasser fra ordinære plasser til plasser for personer med nedsatt arbeidsevne.

Dette medlem konstaterer at regjeringspartiene ikke fremmer ett konkret forslag i denne innstilling som kan eller vil bidra til at færre barn lever under fattigdom i framtiden. Dette medlem deler det syn som blant annet ressurssenteret Batteriet framførte under finanskomiteens høring om at «regjeringen burde vist større vilje til å gjennomføre de nødvendige strategiene som skal til for å bekjempe fattigdom».

Dette medlem ønsker på den bakgrunn å fremme 25 konkrete forslag for å bekjempe fattigdom – spesielt rettet mot barn og barnefamilier. Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforsknings (SIFO) forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold.»

«Stortinget ber regjeringen omorganisere Husbanken til en ’sosialbank’ som først og fremst gir startlån/boliglån til økonomisk vanskeligstilte som ikke er kredittverdige i ’vanlige’ kredittinstitusjoner.»

«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning (etter dansk modell) for hjemkjøp av boliger, hvor en leid kommunal bolig kan nedbetales gjennom husleie og på sikt bli eid bolig. Stortinget ber videre regjeringen bidra til bygging av flere leieboliger, hvor en andel av dem blir hjemkjøpsboliger.»

«Stortinget ber regjeringen opprettholde barnetrygden som en universell ordning, men differensiere den på bakgrunn av inntekt slik at barnetrygden blir mer målrettet, rettferdig og omfordelende slik at de med lav inntekt få økt barnetrygd mens de med høyest- inntekt får mindre netto barnetrygd.»

«Stortinget ber regjeringen gjennom forskriftsendring fastslå at forsørgere med lav inntekt skal betale gradert sats av maksimal oppholdsbetaling når det gjelder barnehager og SFO.»

«Stortinget ber regjeringen utvide ordningen med gratis kjernetid for barn i barnehager i områder med relativt sett overrepresentasjon av ’fattige barn’.»

«Stortinget ber regjeringen styrke det kommunale barnevernet og heve kvaliteten på barnevernsutdanningene.»

«Stortinget ber regjeringen styrke skolehelsetjenesten.»

«Stortinget ber regjeringen trappe opp tilskuddsordninger til frivillige organisasjoner som yter fritidstilbud til fattige og vanskeligstilte barn.»

«Stortinget ber regjeringen styrke ordningen med omsorgslønn for foreldre med syke/funksjonshemmede barn.»

«Stortinget ber regjeringen utvide ordningen med gratis helsehjelp inklusive tannhelse for barn fra 16 til 18 år.»

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for lavterskel psykologtilbud i kommunehelsetjenesten med statlig tilskudd.»

«Stortinget ber regjeringen styrke programmet for basiskompetanse i arbeidslivet.»

«Stortinget ber regjeringen styrke ordningen med traineeplasser i offentlig forvaltning for personer med nedsatt funksjonsevne.»

«Stortinget ber regjeringen snarest gjennom forskrifter legge fram en tidsplan for oppgradering til universell utforming av ulike kategorier bygg i en prioritert rekkefølge, hvor grunnskoler har første-prio-ritet.»

«Stortinget ber regjeringen innføre en modell som sikrer at ruspasienter får time til poliklinisk eller annen behandling innen 24 timer etter avrusning.»

«Stortinget ber regjeringen avvikle den lovpålagte ordningen med leksehjelp i 1.– 4. klassetrinn og heller tilby leksehjelp på trinn og mot elevgrupper hvor den har større effekt og utføres av kvalifiserte lærere.»

«Stortinget ber regjeringen forenkle ordningen med utplassering i yrkeslivet slik at elever med behov for alternativ opplæring kan få det.»

«Stortinget ber regjeringen sette i gang et arbeid for å legge om undervisningen på de yrkesfaglige linjene, slik at den blir mindre teoritung og mer praktisk, fleksibel og elevtilpasset.»

«Stortinget ber regjeringen fremme et forslag som medfører at eiendeler som tilhører barn som skyldneren forsørger, ikke skal regnes med under gjeldsordning.»

«Stortinget ber regjeringen utrede bedringer i regelverket for selvstendig næringsdrivende som har gjeld knyttet til egen næringsvirksomhet.»

«Stortinget ber regjeringen utvide dekningsområdene for fri rettshjelp, slik at flere får fri rettshjelp.»

«Stortinget ber regjeringen styrke den økonomiske rådgivningstjenesten i Nav.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå kvalifiseringsprogrammet med sikte på å gjøre det mindre vilkårlig og mer målrettet mot utsatte grupper.»

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet 2013 legge fram en jobbstrategi for de som står langt fra arbeidslivet av sosiale årsaker.»

Dette medlem viser videre til at Venstres forslag til alternativt statsbudsjett for 2012 innebar en samlet satsing på fattigdomsbekjempelse og målrettet fordelingspolitikk på over 2,3 mrd. kroner.

2. Fordelingspolitikken

2.1 Virkemidler

2.1.1 Sammendrag

Et hovedelement i regjeringens fordelingspolitikk er å videreutvikle den nordiske velferdsmodellen. Gjennom denne samfunnsmodellen har vi sikret sterk økonomisk vekst kombinert med gode velferdsordninger. Regjeringen vil fortsatt jobbe for en jevn inntektsfordeling i samfunnet som helhet og et arbeidsliv preget av jevnbyrdighet.

Den nordiske modellen

Den nordiske modellen er kjennetegnet av omfattende fellesskapsløsninger, et godt sosialt sikkerhetsnett og en jevn inntektsfordeling. Erfaringene fra de nordiske landene viser at en slik modell er forenlig med lav arbeidsledighet og en høy omstillingsevne. En skattefinansiert velferdsstat og det tette samarbeidet med partene i arbeidslivet har gitt både trygghet og fleksibilitet.

En tradisjonell innvending mot omfattende inntektsutjevning har vært at det er til hinder for produktivitet og effektivitet. Norge og de andre nordiske landene har imidlertid oppnådd bedre resultater enn de fleste andre industriland på områder som materiell velstand, yrkesdeltaking, inntektsfordeling og offentlige finanser. Produktivitetsveksten i Norge har ligget høyere enn gjennomsnittet i OECD-området de siste 20 årene. Produktiviteten og effektiviteten i de nordiske økonomiene kan ha sammenheng både med det sosiale sikkerhetsnettet og de koordinerte lønnsoppgjørene. Det sosiale sikkerhetsnettet reduserer den økonomiske risikoen ved omstilling, og dette letter overgangen til mer produktive og lønnsomme aktiviteter. Sentrale, koordinerte lønnsoppgjør gjør det mulig å tilpasse lønnsveksten dersom det kommer økonomiske sjokk utenfra. Koordinerte og landsomfattende tariffavtaler gir også en sammenpresset lønnsstruktur. Denne lønnsstrukturen gjør at bedrifter med svak lønnsevne går over ende, mens bedrifter med høy lønnsevne blir styrket. Overføring av arbeidskraft fra lavproduktive til høyproduktive næringer gir i sum en sterkere økonomi.

Det er økende internasjonal interesse rundt den nordiske modellen, nettopp fordi vi klarer å forene hensynene til produktivitet, fleksibilitet, trygghet og fordeling på en god måte. Virkemidlene i fordelingspolitikken, med bl.a. en sterk vekt på tilknytning til arbeidsmarkedet, må forstås i lys av de økonomiske egenskapene ved den nordiske modellen.

Det norske velferdssystemet kjennetegnes også av et stort tilbud av offentlig finansierte tjenester og inntektssikringsordninger som sikrer levestandarden for dem som i kortere eller lengre tid ikke er i stand til å delta i arbeidslivet. Et viktig trekk ved vår velferdsmodell er at viktige inntektssikringsordninger og de offentlige tjenestene favner alle, ikke bare utsatte grupper. Små økonomiske forskjeller er vesentlig for oppslutningen om den norske velferdsstaten. Hvis forskjellene blir store, og den mest velstående delen av befolkningen i stor grad velger private sykehus og skoler, kan oppslutningen om de fellesfinansierte ordningene bli svekket. I neste omgang trues også kvaliteten på og tilgjengeligheten til de offentlige tilbudene.

Den økonomiske politikken

Det er et overordnet mål for regjeringen å sikre fortsatt høy sysselsetting og lav ledighet. Dette målet ligger til grunn for utformingen av den økonomiske politikken, det inntektspolitiske samarbeidet, arbeidsmarkedspolitikken og et inkluderende arbeidsliv. Den økonomiske politikken er innrettet mot en stabil utvikling både på kort og lang sikt. Handlingsregelen for budsjettpolitikken legger til rette for stabilitet i sysselsetting og produksjon ved å fastsette en langsiktig og planmessig bruk av oljeinntekter samtidig som budsjettet kan brukes aktivt både for å snu en svak økonomisk utvikling og dempe en opptur som ikke er bærekraftig. Ved aktiv motkonjunkturpolitikk vil en redusere faren for at ledigheten kan bite seg fast på et høyt nivå.

En aktiv arbeidsmarkedspolitikk og et inkluderende arbeidsliv understøtter høy sysselsetting og lav ledighet. Gjennom det inntektspolitiske samarbeidet møtes regjeringen og partene i arbeidslivet regelmessig. Samarbeidet om et organisert arbeidsliv er en av hovedpilarene i den norske velferdsmodellen. Når konkurranseutsatt sektor forhandler først, bidrar det til at lønnsutviklingen holdes innenfor rammer som konkurranseutsatt sektor kan leve med. Det virker til å opprettholde sysselsettingen og til stabilitet i den økonomiske utviklingen.

Arbeidslinja er sentral i den nordiske modellen og i regjeringens politikk. Sysselsettingen i Norge er høy, og vi har samtidig Europas laveste arbeidsledighet. Både høy sysselsetting og lav arbeidsledighet bidrar til en jevnere inntektsfordeling. Tilknytning til arbeidslivet er den viktigste enkeltfaktoren som hindrer lavinntekt og fattigdom for den enkelte. Samtidig gir arbeid mulighet for sosialt fellesskap og integrering. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk og et inkluderende arbeidsliv er derfor de viktigste virkemidlene for å redusere økonomiske, sosiale og geografiske forskjeller.

Et samfunn med små forskjeller innebærer at godene må deles rettferdig, og at de som har og tjener mest, må bidra mer til fellesskapet enn de med lav inntekt og liten eller ingen formue. Det er derfor viktig å bevare et progressivt skattesystem, som sørger for utjevning av inntekt.

I tillegg til de overordnede tiltakene for å sikre en jevnere inntektsfordeling støtter regjeringens politikk på flere mer spesifikke områder opp under målet om en jevn fordeling. Disse områdene er oppsummert i det følgende.

Utdanningspolitikken

En av regjeringens langsiktige strategier for å skape en jevnere fordeling er å satse på et allment tilgjengelig utdanningssystem med god kvalitet i alle deler av landet. Dette sikrer at flest mulig får utnyttet sitt potensial og bidrar til sosial mobilitet. Et utdanningssystem som er tilgjengelig for alle, og som legger stor vekt på tidlig innsats, er et av de viktigste virkemidlene for å påvirke inntektsfordelingen på lang sikt. Tidlig innsats betyr både at læringen skal starte tidlig i livet, og at det skal gis rask hjelp når problemer oppstår.

Barnehagen er den første arenaen utenom familien hvor barn kan utvikle sine ferdigheter i samspill med andre. Barnehagen er derfor et viktig fundament i den livslange læringen. Full barnehagedekning og maksimalpris i foreldrebetalingen har vært et viktig politisk mål for regjeringen. I 2009 fikk alle barn rett til barnehageplass. Det er innført forsøk med gratis kjernetid i barnehager i utvalgte områder der en stor andel barn har innvandrerbakgrunn. Hensikten er å forberede barna til skolestart og bedre norskkunnskapene for minoritetsspråklige barn.

Regjeringen vil legge opp utdanningssystemet slik at det motvirker sosiale forskjeller. Regjeringen har derfor gjennomført en kvalitetsutvikling i alle deler av utdanningssystemet, fra barnehagen og grunnskolen til voksenopplæringen. Særlig er regjeringen opptatt av å øke gjennomføringen i videregående opplæring.

Livslang læring øker realkompetansen, motvirker utstøting og er en viktig premiss for å lykkes med arbeidslinja i arbeids- og velferdspolitikken. Regjeringen mener derfor at det må legges til rette for at så mange som mulig skal kunne fullføre en formell utdanning. Det er også viktig med tiltak som gjør at voksne får anledning til å oppgradere sin kompetanse gjennom utdanning og opplæring i hele livsløpet. Regjeringen legger også vekt på at utdanningen er desentralisert.

Oppvekstpolitikken

Regjeringen har som et overordnet mål for oppvekstpolitikken at alle barn og unge skal gis muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon.

Barns levekår har betydning for deres utfoldelsesmuligheter her og nå. Levekårene i barndommen påvirker også barnas utviklingsmuligheter og framtidige livssituasjon.

Det er et gode for alle at samfunnet klarer å gi alle barn og ungdom en god oppvekst. Regjeringen vil derfor arbeide for gode fellesskapsløsninger som sikrer alle barn og unge deltakelse på viktige sosiale arenaer som barnehage, skole og møteplasser i nærmiljøene.

De gode fellesskapsløsningene er særlig viktige for utsatte gruppers levekår. Regjeringen er derfor opptatt av å sikre åpne møteplasser i kommunene som blant annet folkebibliotekene og svømmehallene. Barne- og ungdomsorganisasjonene og gode kultur- og fritidstilbud bidrar også til uformell læring, utvikling av medborgerskap og sosial inkludering.

Barn og ungdom lever sine liv innenfor fire hovedarenaer: familien, barnehagen, skolen og fritiden. Regjeringen vil fortsette å arbeide for et inkluderende samfunn hvor alle barn og unge kan delta på lik linje med sine jevnaldrende på alle disse arenaene.

Regjeringen vil føre en aktiv familiepolitikk gjennom inntektssikringsordninger for vanskeligstilte familier, et styrket barnevern og gode permisjonsordninger for foreldre. Regjeringen har prioritert å utvikle et mer samordnet velferdstilbud til barn i utsatte livssituasjoner, blant annet gjennom satsing på barnevernet. Regjeringen er opptatt av boligen og nærmiljøet som en viktig ramme for barns oppvekst, og har blant annet igangsatt områdesatsinger i Oslo og Bergen.

Arbeids- og velferdspolitikken

En økonomisk politikk for full sysselsetting, lav ledighet og et velorganisert arbeidsliv er svært viktige virkemidler for å oppnå en jevn fordeling.

Regjeringen vil på bred basis arbeide for å øke sysselsettingen for dem som har vanskelig for å få innpass på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil også redusere andelen i yrkesaktiv alder som går fra arbeid til stønad.

Regjeringen fører en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og legger i statsbudsjettet for 2012 fram en Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. I Prop. 130 L (2010–2011) Ny uføretrygd og alderspensjon til uføre omtales elementer i en fornyet og forsterket arbeidslinje. Forebygging og en rask respons vil fortsatt være det viktigste tiltaket for å hindre at personer faller varig ut av arbeidslivet.

Trygde- og stønadssystemet er viktige fordelingspolitiske virkemidler. Det primære målet med de offentlige trygde- og stønadsordningene er å gi økonomisk trygghet i situasjoner der evnen til selvforsørging av ulike årsaker er bortfalt eller redusert. Ordningene skal også utjevne inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og på tvers av grupper, samt gi hjelp til selvhjelp i form av deltakelse i det ordinære arbeidsmarkedet. Regjeringen vil derfor slå ring om inntektssikringsordningene.

Offentlige inntektssikringsordninger må forene ulike hensyn. På den ene siden skal ordningene bidra til gode levekår for personer som i perioder av livet og av ulike årsaker ikke kan forsørge seg selv gjennom arbeid. På den annen side er det viktig for den enkelte å oppleve at arbeid lønner seg. Den samlede arbeids- og velferdspolitikken skal støtte opp under deltakelse i arbeidslivet for alle som har mulighet til det.

Skattepolitikken

Skattesystemets viktigste oppgave er å skaffe inntekter som kan finansiere overføringsordninger og offentlig tjenester. Velferdsstaten krever store og stabile skatteinntekter. Regjeringen har prioritert velferd framfor skattelettelser. Skatte- og avgiftsnivået ble brakt opp på nivået fra 2004, og er siden opprettholdt på dette nivået. Skattepolitikken er også et viktig redskap i fordelingspolitikken, direkte ved at skattesystemet er progressivt og indirekte ved at skattene finansierer ordninger og tjenester som virker omfordelende. Regjeringen mener at det fortsatt skal være slik at de som har høyere inntekt og formue må bidra med en større andel av inntekten sin i skatt enn de som har lavere inntekter og formuer. Dette tilsier at vi fortsatt skal bygge på brede skattegrunnlag, unngå hull og unntak som undergraver et rettferdig skattesystem, og bevare progressiviteten i skattesystemet. Regjeringen har vist at det er mulig å skape en bedre fordeling innenfor gjeldende skattenivå, blant annet ved å innføre utbytteskatt, legge om formuesskatten i omfordelende retning, øke bunnfradragene og ved å fjerne særregler som ga betydelige skattelettelser for de mest velstående. Fordelingshensyn vil fortsatt veie tungt i utformingen av skattepolitikken framover.

Helsepolitikken

Befolkningens helse er blant samfunnets viktigste ressurser. Et viktig kjennetegn ved den nordiske modellen er et bredt offentlig helsetilbud som bidrar til å jevne ut sosiale forskjeller i samfunnet. Alle skal ha et likeverdig tilbud om helsetjenester uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og livssituasjon.

Sosiale helseforskjeller henger nært sammen med forskjeller i levekår og ulikheter i inntekt. En jevn inntektsfordeling er derfor også god folkehelsepolitikk. Regjeringen vil forsterke innsatsen for folkehelsen. Arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller krever langsiktig og målrettet innsats på mange områder, ikke bare på helseområdet. Det handler om trygge oppvekstvilkår og like muligheter for utvikling, et inkluderende arbeidsliv, sunne arbeidsmiljøer og gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester. Det handler også om å bedre levekårene for de vanskeligst stilte, og om å legge til rette for at det skal være enkelt å ta sunne valg i hverdagen.

Regjeringen vil videreutvikle en helsetjeneste som er blant verdens beste, både medisinsk, teknologisk og når det gjelder omsorg. Tjenestene skal være effektive, trygge, tilgjengelige og med lavest mulig ventetider. Gjennom Samhandlingsreformen skal det legges vekt på å fremme helse og forebygge sykdom, skape mer helhetlige og sammenhengende tjenester og styrke helsetilbudet nær der folk bor.

Den sosiale boligpolitikken

Boligpolitikken er en viktig del av regjeringens brede velferdspolitikk og innsatsen mot fattigdom.

Norsk boligpolitikk har lagt vekt på at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Svært mange i Norge eier sin egen bolig sammenlignet med i andre land.

En trygg bolig og et godt og trygt bomiljø er viktig for en stabil tilknytning til arbeidslivet, for å ta utdanning, for et godt sosialt nettverk og for en god helse. Dessuten er bolig en viktig del av barns oppvekstvilkår. Boligen og utformingen av boligområdene er også viktig for å fremme integrering og forebygge kriminalitet. I tillegg til å hjelpe den enkelte til en trygg bosituasjon er det også viktig å forebygge og bekjempe opphoping av dårlige levekår i boområder. Den sosiale boligpolitikken er en viktig del av fordelingspolitikken generelt, og i kampen mot fattigdom spesielt.

Bostøtte, startlån og tilskudd til etablering og tilpasning av bolig er de viktigste virkemidlene staten tilbyr kommunene i deres arbeid med å hjelpe den enkelte til en trygg leie- eller eiebolig. Gjennom Husbanken gir staten også tilskudd til kommunalt disponerte boliger. Regjeringen har styrket Husbankens rolle som boligsosial støttespiller for kommunene. Bostøtten er åpnet for flere husstander med lave inntekter og høye boutgifter. Den totale lånerammen i Husbanken er økt betraktelig, der startlån til unge og vanskeligstilte har høyest prioritet. Det er også åpnet for nye kombinasjoner av Husbankens låne- og tilskuddsordninger slik at flere vanskeligstilte kan gå gradvis fra leie til eie av bolig.

Fattigdomsbekjempelse som et ledd i fordelingspolitikken

Regjeringens mål er et samfunn uten fattigdom. Målet er å sikre at strukturelle og samfunnsmessige forhold motvirker lavinntekt og fattigdom, i oppvekstmiljøer, utdanningssystemet, i arbeidsmarkedet, boligmarkedet og i velferdsordningene. Bekjempelse av fattigdomsproblemer krever også gode inntekts-sikringsordninger i de tilfellene der lønnet arbeid ikke er et realistisk alternativ.

For noen er lavinntekt midlertidig, knyttet til en fase i livet. For andre er lavinntekt og fattigdom varig og selvforsterkende. Regjeringen jobber aktivt for å identifisere og bryte slike negative spiraler og for å hindre at fattigdom går i arv.

Regjeringens politikk for å bekjempe fattigdom inneholder langsiktige tiltak og et sterkt forebyggende perspektiv. Regjeringens Handlingsplan mot fattigdom fra 2007 presenterer brede ordninger og økonomisk politikk som legger til rette for høy sysselsetting, stabil økonomisk vekst og bærekraftige velferdsordninger. Arbeidsmarkedet er den viktigste arenaen for å forebygge og bekjempe fattigdom. Regjeringen vil utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom ved å bringe flere inn i eller tilbake til arbeidslivet. Tiltak knyttet til helse, utdanning og bo- og oppvekstvilkår har også stor betydning for fattigdomsbekjempelse og utjevning over tid. Det samme har den betydelige satsingen på barnehager som regjeringen har stått for de siste årene.

Regjeringens Handlingsplan mot fattigdom omfatter samtidig mer målrettede tiltak som skal gi hjelp til grupper som faller utenfor, og særskilt innsats som kan bidra til å bedre levekårene for de vanskeligst stilte. Nav-reformen, kvalifiseringsprogrammet, økning av trygdeytelsene, en styrket bostøtte og overføringer og styrking av rusomsorgen er eksempler på tiltak som både reduserer fattigdom på kort sikt og hjelper folk ut av fattigdom på lengre sikt.

Inntektssikringsordningene og skattesystemet gir også viktige bidrag til fattigdomsbekjempelse og omfordeling både på kort og lang sikt.

Lav inntekt og fattigdom har ulike årsaker og konsekvenser. Hvis en person har utfordringer på ett område, for eksempel i utdanning eller på arbeidsmarkedet, kan dette forplante seg til andre områder som bolig, helse og oppvekstvilkår for neste generasjon. Fattigdomsbekjempelse er derfor en felles oppgave for flere politikk- og sektorområder, og vil presenteres med et slikt bredt perspektiv i denne meldingen.

Kommunene har ansvar for viktige fellesoppgaver knyttet til å sikre alle innbyggere gode levekår. En styrket kommuneøkonomi og en omorganisering av velferdstjenestene gjennom Nav-reformen har derfor vært viktige ledd i regjeringens fattigdomsbekjempelse og fordelingspolitikk.

Frivillige organisasjoner, sammenslutninger og egenorganiserte nettverk er viktige samarbeidspartnere for det offentlige i innsatsen mot fattigdom. Regjeringen vil videreføre dialogen med representanter for sosialt og økonomisk vanskeligstilte gjennom det særlige kontaktutvalget for disse gruppene. Regjeringen vil også videreføre og videreutvikle samarbeidet med frivillige aktører og se nærmere på hvordan en kan legge til rette for at sosiale entreprenører kan bidra med nye og utradisjonelle løsninger på sosiale problemer.

Regjeringen presenterer i denne meldingen en bred fordelingspolitikk for en mer rettferdig fordeling. Den brede fordelingspolitikken omfatter virkemidler og innsatsområder som også er grunnleggende i en helhetlig og langsiktig innsats for å forebygge lavinntekt og fattigdom. På enkelte områder vil det være behov for en forsterket innsats og mer målrettede tiltak overfor personer med økt risiko for fattigdom og sosial ekskludering, spesielt overfor barn og unge. Handlingsplan mot fattigdom videreføres i 2012. Regjeringen vil i forbindelse med de årlige statsbudsjettene vurdere behovet for kortsiktige og mer målrettede tiltak overfor særlig utsatte grupper.

2.1.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at selv om ikke velferdsstaten skal være alt for alle, skal den være sterk for dem som behøver den. De viktigste grepene for å unngå fattigdom vil alltid være å legge til rette for solid og bærekraftig økonomisk vekst og en grunnskole som får med alle uavhengig av sosial bakgrunn. Likevel vil det alltid være noen som faller utenfor, og velferdsstaten skal særlig måles på om den klarer å løfte dem som sitter nederst ved bordet.

Disse medlemmer vil derfor peke på at disse medlemmer har foreslått en rekke målrettede satsinger på gode og konkrete tiltak som både letter livssituasjonen for fattige, og som tilbyr en vei ut av fattigdommen. Tiltakene har spesielt vært rettet inn mot barn som lever under fattigdom, og unge som lever på offentlige ytelser. Dette er en spesielt sårbar gruppe uten ansvar for den situasjonen de befinner seg i, og disse medlemmers satsninger på fattigdomsfeltet har derfor særlig vært rettet inn mot denne gruppen.

Disse medlemmer vil videre peke på den rollen frivillige og sosiale entreprenører spiller i kampen mot fattigdom. Disse medlemmer mener det er viktig at staten bidrar til å utløse den skaperkraften og energien som ligger hos enkeltmennesker over hele landet, og at dette er et viktig komplementært arbeid som utfyller de statlige velferdsordningene. Disse medlemmer vil spesielt peke på den rollen sosiale entreprenører kan spille i å finne frem til nye og innovative løsninger, og støtter derfor tiltak som legger til rette for denne typen arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at det ikke er mulig å omfordele seg til velferd og velstand, og at forutsetningen for eventuell omfordeling er at det skapes vekst og verdier.

Disse medlemmer ønsker et samfunn hvor hver enkelt får mulighet til å utvikle og bruke sine kunnskaper og sitt talent. Et slikt samfunn vil fostre fornøyde borgere som i samspill skaper økonomisk vekst. Mennesker motiveres av ulike faktorer. Enkelte vil anse trygghet i vid forstand som avgjørende, andre vil foretrekke fleksibilitet, og atter andre vil fremheve økonomisk kompensasjon som det viktigste. Mennesker vil også prioritere ulikt på ulike stadier i livet.

Disse medlemmer mener mennesker med kunnskap, talent og kreativitet driver samfunnet fremover, og at deres innsats bør belønnes også økonomisk. Det er naturlig at mennesker som finner nye gode løsninger på samfunnets utfordringer og som skaper arbeidsplasser, får en økonomisk kompensasjon for dette. Dette uavhengig av om slik kompensasjon var drivkraften bak det som ble skapt. Disse medlemmer mener derfor at samfunnsstyringen i størst mulig grad bør fokusere på å «bake en større kake» istedenfor å dele opp den som allerede er bakt.

Disse medlemmer mener grunnleggende velferdstjenester skal være offentlig finansiert. Statens inntekter totalt sett bør bidra til å finansiere dette. Disse medlemmer mener imidlertid at det i sterkere grad bør skilles mellom det offentlige som velferdsprodusent og det offentlige som betaler. Disse medlemmer mener det er positivt at private leverandører av omsorgstjenester øker i omfang, og mener økt konkurranse også på dette feltet vil sikre et bedre og mer variert tilbud.

Disse medlemmer registrerer at regjeringen i stadig sterkere grad omfavner noe den selv definerer som «den nordiske modellen». Modellen beskrives som en vidundermedisin oppfunnet av nordiske sosia-lister. Innebygget i modellen finnes visstnok små forskjeller, ingen fattigdom, rettferdighet og solidaritet samtidig som folk skal kunne tjene seg rike på gods og gull. Med andre ord, alle vinner!

Disse medlemmer er enig i at det norske samfunnet har mange positive kvaliteter. Landet er et sterkt liberalt demokrati, politiske institusjoner er drevet av konsensus, vi har markedsøkonomi og universelle skattefinansierte velferdsytelser. Disse medlemmer mener imidlertid at disse kvalitetene ikke kan tilskrives ett politisk parti eller en politisk «blokk» i politikken, men at dette er felles politisk tankegods.

Disse medlemmer er imidlertid ikke villige til å bedrive ensidig ukritisk selvskryt av landets politiske modell. For kanskje er nettopp manglende vilje til å innrømme modellens negative sider noe som reduserer modellens legitimitet. Disse medlemmer mener vi må tørre å konfrontere også de negative sidene ved vårt samfunn, og at noen av disse kan være en konsekvens av en stadig voksende stat, nemlig velferdsstaten.

Disse medlemmer mener vi i sterkere grad bør diskutere de langsiktige konsekvensene av at stadig flere oppgaver defineres som et offentlig ansvar, og vi bør vurdere individets plass i samfunnet. Dagens utvikling er ikke uproblematisk.

Disse medlemmer mener vi bør stille oss noen grunnleggende spørsmål. Hva skjer med oss mennesker i en voksende stat? Hva skjer med menneskers kreativitet og folks villighet til å ta risiko? Hva skjer med vår evne og vilje til å ta ansvar for egne liv og handlinger? Og ikke minst hva skjer med familien og hjemmets rolle?

Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at flertallet velger å innlede sine egne merknader med en ukritisk hyllest til resultatene fra sitt eget regjeringsprosjekt. Flertallets entusiasme og tro på fordeling som et verktøy til bekjempelse av fattigdom, står i grell kontrast til utviklingen på viktige områder i vårt samfunn. Disse medlemmer mener flertallet ville vært tjent med å utvise noe mer ydmykhet overfor manglende resultater innen områder som flertallet selv definerer som viktige. Disse medlemmer registrerer at til tross for store ord og ambisjoner blir det stadig flere barn i Norge som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt. Dette er ofte familier som lever av offentlige overføringer, altså fordeling i praksis. Ifølge SSB har 81 prosent av barna i Oslo som lever i en fattig husholdning, innvandrerbakgrunn. Disse medlemmer har samtidig merket seg at tall fra Helse- og velferdsetaten viser at også familier som lever av stønader, jevnlig sender penger til slekt og venner i opprinnelseslandet. Blant de med somalisk opphav i Oslo oppgir hele 74 prosent at de sender penger til opprinnelseslandet. Totalt sett sender mennesker med innvandrerbakgrunn flere milliarder kroner hvert år ut av landet. Disse medlemmer finner det underlig at store summer fordelt fra spleiselaget, og som har som intensjon å bedre levevilkårene for fattige familier i Norge, overføres til slekt og venner i andre land. Disse medlemmer ønsker ikke å mene noe om hvordan folk bruker sine egne penger, men det er vel neppe fordelingens intensjon at skattepenger fordelt til fattige familier i Norge skal ende opp som ukontrollert bistand til andre land. Disse medlemmer finner også dette fenomenet finanspolitisk interessant, da slike milliardoverføringer til utlandet synliggjør enda et åpenbart hull i handlingsregelen. Disse medlemmer registrerer også at antallet uføre i Norge stadig vokser, noe som fører til at stadig flere blir stående permanent utenfor arbeidslivet. Tall fra Nav viser at i fjor (2011) fikk 30 900 nye personer uførepensjon, noe som er 9,5 prosent flere nye uføre enn året før. Disse medlemmer registrerer samtidig at økningen er spesielt høy blant unge (25 til 34 år), noe som innebærer at stadig flere aldri vil få oppleve å brødfø seg og sin familie gjennom arbeid.

Disse medlemmer mener regjeringen svikter på de mest grunnleggende områdene i politikken. Det er ingen politisk bragd å øke overføringene til ulike grupper via statsbudsjettet. Det som virkelig er vanskelig og som krever politisk kreativitet er å legge forholdene til rette for lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor, arbeidsplasser som konkurrerer globalt om sin plass i markedet. Disse medlemmer vil uansett fremheve at fremtiden ikke kan vedtas, men at den tvert imot må skapes. Den beste og sikreste formen for permanent bekjempelse av fattigdom er at folk klarer seg økonomisk ved hjelp av inntekten fra eget arbeid. Det må derfor alltid lønne seg å arbeide. Disse medlemmer mener blant annet følgende prinsipper bør ligge til grunn for å få flere til å komme i arbeid:

• Vi må ha gode ordninger for dem som av helsemessige årsaker ikke makter å skaffe seg tilstrekkelig inntekt.

• De sosiale trygdeytelsene må være gode nok til at det er mulig å ha en verdig tilværelse.

• Sykepenger må ikke være så gunstige at det frister til fravær.

• Færre på trygd, bedre oppfølging av personer med redusert funksjonsevne.

• Arbeidsinnvandring må ikke føre til press på velferdssystemene.

• Opptjente rettigheter til pensjon må respekteres. Endringer i systemet må ikke gis tilbakevirkende kraft.

• Økonomisk sosialhjelp skal kun ytes i en begrenset periode, og ytelsen må være tilnærmet lik og normert over hele landet.

• Det må være et fleksibelt arbeidsmarked som gir valgmuligheter og selvbestemmelse for både arbeidsgiver og arbeidstaker.

• En mer rammepreget arbeidsmiljølov med muligheter for fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og arbeidssted.

• Bedre utnyttelse av arbeidskraften – mindre ufrivillig deltid.

Disse medlemmer er enig i at skattesystemet har til oppgave å finansiere overføringsordninger og offentlige tjenester. Disse medlemmer er imidlertid samtidig klar over at ulike former for skatt medfører effektivitetstap i økonomien. Slike tap varie-rer, men det er ikke urimelig å anslå at et slikt tap ligger mellom 3–5 prosent. Økt skatt vil også i ulik grad føre til redusert tilbud av arbeidskraft. Redusert aktivitet vil igjen redusere statens inntekter i form av skatter, avgifter, moms og arbeidsgiveravgift. Disse medlemmer ønsker også å bemerke at skatt er konfiskering av folks inntekter, og at det derfor må foreligge tungtveiende grunner dersom staten skal kunne rettferdiggjøre beslag på deler av lønnen til folk.

Disse medlemmer mener ethvert samfunn bør tilstrebe at innbyggerne får mulighet til utdanning. En slik investering er samfunnsøkonomisk lønnsom og samtidig positiv for den enkelte. Like muligheter til utdanning danner samtidig grunnlaget for sunn konkurranse om arbeid og inntekt senere i livet.

Disse medlemmer mener en relativt flat lønnsstruktur kan være en styrke for norsk arbeidsliv, men deler ikke flertallets syn om at stadig større økonomisk likhet skal være et mål i seg selv. Disse medlemmer mener eksempelvis at de som utviser talent, kunnskap og innsats bør premieres høyere økonomisk enn de som utviser det motsatte. Disse medlemmer aksepterer heller ikke premisset om at stadig mindre økonomiske forskjeller fører til et samfunn uten fattigdom. Historien har vist at slike «økonomisk like» samfunn ender opp med stagnerende økonomisk vekst og istedenfor vekst og velferd må finne måter å fordele fattigdom på. Disse medlemmer erindrer samfunn som har hatt likhet som et ideologisk ideal, men som til tross for idealisme endte opp med større forskjeller. Disse medlemmer registrerer også at enkelte prioriterer fritid og familieliv høyere enn andre, og det er da ikke naturlig at disse skal kompenseres økonomisk for slike frivillige valg.

Disse medlemmer har også registrert at regjeringen over lengre tid har forsøkt å skape et inntrykk av at det finnes en direkte korrelasjon mellom statens skatteinntekter og offentlig velferd. Med andre ord: jo mer skatt, jo bedre velferd. Disse medlemmer vet ved observasjon at det er feil. Ingen bruker mer penger på helse per innbygger enn Norge, og kun USA bruker mer penger på utdanning. Hvorfor har vi da store utfordringer i helsevesenet og lange køer? Og hvorfor scorer norsk skole svakt på internasjonale kunnskapstester? Disse medlemmer innrømmer at svarene på disse spørsmålene er komplekse, men enda mer penger brukt på samme måte er uansett ikke svaret. Dersom man velger å kaste gode penger etter dårlige, vil man verken gi folk bedre helse, mer kunnskap eller redusere fattigdommen. Målet må derfor være å finne et skattenivå som i minst mulig grad rammer effektiviteten, gir dynamiske effekter samtidig som skatteinntektene ivaretar offentlig velferd og overføringer

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at det fortsatt er altfor mange fattige i Norge. Antall fattige barn i Norge er økt med minst 50 000 de siste fem årene, og rundt 100 000 barn lever nå under fattigdomsgrensen, ifølge Fafo.

Dette medlem viser til at regjeringspartiene har hatt flere muligheter til å støtte gode tiltak mot fattigdom i Stortinget, eksempelvis Kristelig Folkepartis representantforslag om en nasjonal dugnad mot fattigdom i Norge (Dokument 8:20 S (2009–2010). Regjeringspartiene valgte å stemme ned samtlige forslag. Heller ikke i de årlige statsbudsjettene velger regjeringen å støtte Kristelig Folkepartis forslag til tiltak mot fattigdom.

I statsbudsjettet for 2012 fremmet Kristelig Folkeparti blant annet forslag om:

• å etablere 5 000 flere tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne

• fritak for egenandeler for helsetjenester og medisiner for minstepensjonister, uføretrygdede og kronisk syke

• fritaksordning for tannbehandling for langtids sosialhjelpsmottakere og deltakere i kvalifiseringsprogram

• økte sosialhjelpssatser og forskriftsfeste at barnetrygd og kontantstøtte holdes utenfor i utmålingen av sosialhjelpen

• bedre rusforebygging/rusbehandling i regi av ideelle institusjoner

• dobling av engangsstønaden ved fødsel og adopsjon til 1 G, styrking av tiltaksordninger for barn og unge i bysamfunn

• økt låneramme i Husbanken fra 15 til 20 mrd. kroner og styrking av Husbankens boligsosiale kompetansetilskudd

• inntektsgraderte satser for foreldrebetaling i barnehagene/SFO

2.2 Inntektsfordelingen og forekomsten av lavinntekt

2.2.1 Sammendrag

Norge er blant de land i verden med minst økonomiske og sosiale forskjeller.

Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning i det norske samfunnet, og de fleste grupper har hatt en markert oppgang i realinntekten. Gini-koeffisienten er et mål for graden av ulikhet mellom inntektene i samfunnet. Målt med Gini-koeffisienten økte forskjellene gradvis fram mot 2006, mens de deretter har falt noe.

Viktige forklaringer på endringer i fordelingen er endringer i lønnsspredning, konjunkturforhold og skattemessige tilpasninger. De økte forskjellene fram til 2006 kan i noen grad forklares med tilpasninger til skattereformen 2006. Svakere konjunkturer og en stabilt lav ledighet har bidratt til jevnere fordeling.

Offentlige overføringer og skatter har stor betydning for inntektsfordelingen. Overføringer og skatter gjør at den disponible inntekten folk har, er langt jevnere fordelt enn opptjent inntekt før skatt og overføringer. Skatt og overføringer reduserer inntektsforskjellene med om lag 40 prosent sammenlignet med markedsinntekter.

Også offentlige tjenester utjevner levekårene. Det er stor forskjell på å ha en gitt kontantinntekt i et land der mange velferdstjenester er gratis, som i Norge, og å ha den samme inntekten i et land der slike tjenester må kjøpes i private markeder. Når tilgangen til tjenestene er noenlunde lik for alle, samtidig som verdien av de offentlige tjenestene betyr relativt sett mer for husholdninger med lav inntekt enn for husholdninger med høy inntekt, utjevnes levekårene. Studier av inntektsfordeling basert på et inntektsbegrep der også verdien av offentlige tjenester er med, viser at inntektsforskjellene reduseres med mellom 7 og 15 prosent sammenliknet med det som framgår i tradisjonelle analyser. Studiene indikerer at også lavinntektstallene reduseres betydelig dersom man inkluderer verdien av offentlige tjenester i analysen. Usikkerheten i slike studier er relativt stor.

Forekomsten av lavinntekt (inntekt under en bestemt andel av medianinntekten i samfunnet, for eksempel 50 eller 60 prosent) er lav i Norge sammenliknet med andre land. Andelen med lavinntekt i Norge har vært noenlunde stabil i de senere årene, men har i et lengre tidsperspektiv økt noe. Sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg. Endrede familiemønstre med flere enslige forsørgere og aleneboende har bidratt til dette. Et økt innslag av personer med innvandrerbakgrunn er også en viktig årsak til utviklingen. Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, blant annet pensjonister, falt. Forekomsten av lavinntekt er høyere blant yngre aleneboende, blant enslige forsørgere og i barnerike familier og i noen grad blant aleneboende eldre, enn i befolkningen for øvrig. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere er også høy, men varierer sterkt ut fra blant annet landbakgrunn.

Det har de senere årene vært en urovekkende økning i andelen barn som lever i husholdninger med lavinntekt. Dette må ses i sammenheng med økningen i innvandrerbefolkningen, hvor andelen familier med én inntekt er relativt høy.

Det finnes store regionale og geografiske variasjoner i forekomsten av lavinntekt i Norge. Oslo-regionen har høyest forekomst av lavinntekt, blant annet fordi Oslo har en høy andel aleneboende og en stor innvandrerbefolkning. Disse gruppene er overrepresentert nederst i inntektsfordelingen. Samtidig er det mange hushold med store næringsinntekter og kapitalinntekter som er bosatt i Oslo og i andre store byer. Dermed er gjennomsnittlig bruttoinntekt pr. husholdning for de største byene høyere enn landsgjennomsnittet.

Det er en betydelig mobilitet både inn i og ut av lavinntektsgruppen. Nyankomne innvandrere, særlig flyktninger, havner ofte i lavinntektsgruppen de første årene blant annet på grunn av tiden det tar å få en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet. Både tilstrømming til og utstrømming av lavinntektsgruppen påvirkes også i stor grad av endring i familiesammensetning.

2.2.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

2.3 Utfordringer i fordelingspolitikken

2.3.1 Sammendrag

Flere analyser av utviklingen i inntektsfordelingen kan tyde på at velstandsøkningen de siste 10–20 årene delvis har vært skjevt fordelt, noe som har forsterket inntektsforskjellene noe. Utviklingen kan knyttes både til økende kapitalinntekter og til større forskjeller i lønn. Fra 2006 ser vi at inntektsfordelingen igjen har blitt noe jevnere. Noe av dette kan forklares med tilpasninger til skattereformen 2006, da aksjeeiere tok ut store utbytter i forkant av innføringen av utbytteskatten i 2006, mens utbytteutbetalingene falt til et svært lavt nivå etter at utbytteskatten var innført. Utbytteutbetalingene er nå på vei opp igjen, men nå vil utbytteskatten sørge for en mer rettferdig beskatning av slike inntekter. Fra 2008 til 2009 førte også svakere konjunkturer til at inntektene, spesielt kapitalinntektene, i den øverste delen av inntektsfordelingen falt, og dette har bidratt til jevnere fordeling. Til tross for svakere konjunkturer har en maktet å holde arbeidsledigheten på et lavt nivå. Dette har også bidratt til jevnere fordeling. Økt minstepensjon og bostøtte har trolig også bidratt. En viktig utfordring framover vil være å fortsatt holde en høy sysselsetting. Dette er også viktig for å kunne sikre finansieringen av velferdsstaten. Selv om sysselsettingen er høy, har det gjennom mange år vært en betydelig vekst i antallet i yrkesaktiv alder som mottar helserelaterte ytelser eller går av med avtalefestet pensjon (AFP).

Det er videre en utfordring å bevare de likhetsskapende trekkene ved den nordiske modellen, som blant annet bidrar til liten lønnsspredning. Herunder er det viktig å arbeide for et arbeidsliv preget av jevnbyrdighet og forhindre at sosial dumping forverrer lønns- og arbeidsvilkårene i enkelte bransjer. Det er også viktig å legge til rette for nødvendig omstilling på eksisterende arbeidsplasser som følge av endrede rammebetingelser og at nye bedrifter og arbeidsplasser etablereres i alle deler av landet.

Det er en utfordring at noen grupper er betydelig mer utsatt for å havne i lavinntekt enn andre, og at noen også blir værende i lavinntektsgruppen over lang tid. Særlig bekymringsfullt er det at andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, har økt de siste årene. Dette gjelder særlig i innvandrerfamilier og aleneforelderfamilier. Disse familiene har fulgt dårligere med i inntektsutviklingen de siste årene enn andre grupper.

For foreldre i en del innvandrerfamilier vil det ofte ta tid og kreve mye å komme i arbeid. Andelen barn med innvandrerbakgrunn som lever i husstander med vedvarende lavinntekt, er betydelig større enn for andre barn. Regjeringen ønsker å forhindre at det utvikler seg et samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår enn resten av befolkningen. En særlig utfordring er derfor å sørge for en god integrering av innvandrere i det norske samfunnet.

I familier med bare én forsørger er forsørgeren som oftest kvinne. Kvinnene har ofte dårligere arbeids- og lønnsvilkår enn menn. Regjeringen vil fortsatt arbeide for likelønn og for mer likestilling i arbeid og omsorg.

Det er betydelige geografiske forskjeller i forekomsten av lavinntekt. Det er derfor en utfordring å holde en høy sysselsetting i alle deler av landet, og sørge for at alle kommunene er rustet til å ivareta oppgavene de har overfor sårbare grupper.

Fattigdom rammer ulikt, men det finnes noen fellestrekk. De fleste med lav inntekt har svak tilknytning til arbeidslivet og har en vesentlig del av inntekten i form av offentlige overføringer. Mange er nyankomne flyktninger og har behov for langvarige kvalifiseringstiltak for å få innpass i arbeidsmarkedet. Blant personer med nedsatt funksjonsevne har yrkesdeltakelsen vært lav i mange år, upåvirket av konjunkturene. Mange i lavinntektsgruppen har lav utdanning, og mange er avhengige av midlertidige eller varige stønader. De som faller utenfor arbeidsmarkedet, faller også lett utenfor andre deler av velferdssamfunnet. Langt flere med lavinntekt leier boligen sin, og flere har problemer med å skaffe seg en tilfredsstillende bosituasjon enn i befolkningen for øvrig. Helseproblemer er vanlig. Mange med lav inntekt har rusproblemer eller psykiske problemer og derfor nedsatt arbeidsevne.

En utfordring er å finne egnet arbeid til personer som i utgangspunktet har en redusert arbeidsevne. Samtidig skal personer som ikke kan arbeide, fortsatt ha trygghet for inntekt gjennom gode inntekts-sikringsordninger.

2.3.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

3. Sammendrag av Fordelingsutvalgets innstilling

3.1 Sammendrag

3.1.1 Utvalgets mandat

Fordelingsutvalgets mandat var å gi en bred analyse av økonomiske forskjeller. Mandatet besto av tre deler:

• 1. Utvalget skulle diskutere utviklingen i økonomiske forskjeller over tid og forklare denne utviklingen ved å se på de grunnleggende prosessene som styrer utviklingen. Utvalget skulle herunder også vurdere de fordelingsmessige sidene av et bredt offentlig tilbud av fellesgoder og se utviklingen i Norge i et internasjonalt perspektiv.

• 2. Utvalget skulle sammenfatte det teoretiske og empiriske grunnlaget for avveiningen mellom mål på ulike politikkområder, inkludert faktorer som forklarer den nordiske modellen. Med den nordiske modellen menes kombinasjonen av høy grad av omfordeling, en omfattende velferdsstat og høy økonomisk vekst i nordiske land.

• 3. Utvalget skulle vurdere tiltak for å redusere økonomiske forskjeller over tid, både tiltak som kan bidra til å utjevne inntektsmuligheter, og tiltak for å utjevne opptjent inntekt og forbruk. Utvalget skulle særlig legge vekt på tiltak som kan bidra til å forhindre at økonomiske forskjeller forsterker seg over tid, herunder at fattigdom går i arv. Tiltak både innenfor sysselsetningspolitikk, inntektspolitikk, tiltak knyttet til oppvekst og utdanning, tiltak for å redusere sosiale helseforskjeller og skattepolitikk skulle vurderes.

3.1.2 Utvalgets analyser

3.1.2.1 Utvalgets deskriptive analyser

Utvalget beskrev inntektsfordelingen i Norge med særlig vekt på den nederste delen av fordelingen og i et internasjonalt perspektiv. Som en innledning til beskrivelsen presenterte utvalget også vurderinger av ulike motiver for å arbeide for større likhet, og av hva som skal menes med likhet.

Likhet

Utvalget tok utgangspunkt i filosofiske og prinsipielle grunner til å arbeide for økonomisk likhet, blant annet ideen om at alle mennesker er likeverdige og filosofen John Rawls’ rettferdighetsteori. Andre grunner til å ønske økonomisk likhet i et samfunn ble også fremhevet, blant annet de gunstige virkningene likhet kan hevdes å ha for andre samfunnsmessige trekk som helse, tillit og reduksjon i kriminalitet. Utvalget nyanserte hva som skal menes med økonomisk likhet, og pekte på at det finnes ulike syn på hvorvidt ulikhet kan aksepteres alt etter hva som er årsakene til ulikheten. Utvalget fulgte tradisjonen etter nordiske levekårsundersøkelser i beskrivelsen av hvordan arenaer og ressurser påvirker individenes levekår. Utvalget la imidlertid vekt på, i tråd med mandatet, å beskrive fordelingen av økonomiske ressurser, framfor å beskrive hele spekteret av levekår. Fordelingen av andre levekårskomponenter, som utdanning og helse, ble analysert fordi de virker inn på fordelingen av økonomiske levekår (og i noen grad motsatt).

Inntektsfordelingen i Norge

Utvalget ga en beskrivelse av inntektsforskjellene mellom husholdningene i Norge. Utvalget fant at forskjellene har økt over de siste 20 årene, men at inntektsfordelingen fortsatt er relativt jevn. Mye av de økte forskjellene skyldes sterk vekst i kapitalinntektene blant dem med høyest inntekt, men også lønnsinntektene ser ut til å ha økt sterkest for de øverste inntektsgruppene. Fordelingen av samlet inntekt fordelt på inntektsgrupper viser at den tidelen som har høyest inntekt (10. desil), økte sin andel av samlede inntekter fram til 2005, men denne andelen har falt kraftig de siste årene. Mye av endringene i inntektsandelene skyldes utbytte på aksjer som pga. tilpasninger til skattereformen 2006 har variert betydelig over de siste årene. En fordeling av husholdningene etter husholdningstyper viste at inntektsulikheten er klart høyere i gruppen enslige enn i parhushold og husholdninger med barn. Sammensetningen av inntektene etter ulike inntektstyper varierer også i stor grad mellom inntektsgruppene. Mens ulike overføringer utgjorde nesten 60 prosent av samlet inntekt for den nederste inntektsgruppen (1. desil) i årene 2005–2007, utgjorde kapitalinntekter en tilsvarende andel av samlet inntekt for den øverste prosenten av inntektsfordelingen. Lønnsinntektene utgjør den største delen av samlet inntekt for husholdningene samlet sett, og har holdt seg relativt stabile i perioden 1986–2007. Samtidig har lønnsinntektenes betydning for de laveste inntektsgruppene økt de siste årene.

Utvalget fant også at forskjellene mellom kvinners og menns inntekter er blitt mindre gjennom perio-den, først og fremst som følge av økt kvinnelig yrkesdeltagelse. Inntektsulikheten blant kvinner har også falt, og er nå lavere enn blant menn.

Utvalget pekte på at de tradisjonelle inntektsmålene ikke tar hensyn til at inntekt av egen bolig og tilgang på gratis eller sterkt subsidierte offentlig tjenester kan være av stor betydning for husholdningenes forbruksmuligheter.

Særlig om lavinntekt

Utvalget la en relativ lavinntektsgrense til grunn, og presenterte tall for lavinntekt definert som inntekt under 60 prosent av medianinntekten (EU-skala) i minst tre år (vedvarende lavinntekt).

Andelen i befolkningen som har lavinntekt målt på denne måten, har holdt seg stabil på om lag 8 prosent siden slutten av 1990-tallet. I perioden 2005–2007 utgjorde dette om lag 350 000 personer. Samtidig er det betydelige variasjoner i andelen med lavinntekt mellom ulike grupper. Forekomsten av lavinntekt er spesielt høy blant innvandrere fra enkelte land, spesielt fra Afrika og Asia, og i noen grad blant unge aleneboende. De som får en vesentlig del av inntektene sine fra offentlige stønader, og særlig mottakere av alderspensjon, overgangsstønad og økonomisk sosialhjelp og/eller bostøtte, befinner seg også i større grad enn andre under EUs lavinntektsgrense.

Sammensetningen av lavinntektsgruppen har også endret seg over tid. Andelen (og antallet) innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn i lavinntektsgruppen har økt siden slutten av 1990-tallet. Andelen med lavinntekt har også økt blant barnefamilier – enslige forsørgere og par med barn – og særlig blant de mest barnerike familiene. Kvinner er i flertall. Barnefamilier med ikke-vestlig landbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen og står for mye av den økte forekomsten av lavinntekt blant barnefamiliene. Andelen med lavinntekt har økt blant dem som mottar sosialhjelp over lengre tid, mens andelen er stabilt høy blant enslige forsørgere med overgangsstønad. Lavinntektsforekomsten blant alderspensjonistene er derimot betydelig redusert i denne perioden.

Utvalget pekte på at det er en klar sammenheng mellom utdanning og lavinntekt. Personer med lav formell utdanning er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. Dette gjelder også når en holder alderspensjonistene utenfor statistikken.

Yrkesdeltakelse beskytter mot lavinntekt. Yrkesinntektenes andel av lavinntektsgruppens samlede husholdningsinntekt har økt siden slutten av 1990-tallet, mens overføringenes andel er redusert. Dette er særlig markant blant yngre personer, barnefamilier og for personer over 50 år i yrkesaktiv alder. En viktig forklaring for barnefamilienes vedkommende er at familieytelsenes økonomiske betydning er redusert fra slutten av 1990-tallet til 2005–2007. Realverdien av barnetrygden er gradvis redusert, og småbarns- og søskentilleggene i barnetrygden er fjernet. For enslige forsørgere synes blant annet nedkortingen av stønadsperioden i overgangsstønaden å ha hatt en viss betydning ved at flere enslige forsørgere er blitt yrkesaktive. Samtidig har forekomsten av lavinntekt økt blant enslige forsørgere uten overgangsstønad.

Utvalget viste til at den høye forekomsten av lavinntekt blant innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn blant annet skyldes at mange mangler formell utdanning, og at færre er yrkesaktive enn i befolkningen ellers. Forekomsten av lavinntekt avtar imidlertid ettersom botiden i landet øker, spesielt blant ikke-vestlige innvandrere.

En stor andel av dem som befinner seg i lavinntektsgruppen, har en inntekt som ligger stabilt tett opp under lavinntektsgrensen. Det er videre relativt stor grad av mobilitet ut av og inn i lavinntektsgruppen. Endringer i yrkesinntekt og familiestruktur er vesentlige grunner til mobiliteten.

Internasjonal sammenligning

Utvalget beskrev fordelingen av de økonomiske ressursene som jevn i Norge relativt til andre land. Norge skiller seg ikke minst ut ved at gruppen med spesielt høy inntekt er liten. Sammen med de andre nordiske landene er Norge også blant de landene som har lavest andel med lav inntekt.

Selv om inntektsfordelingen i Norge er jevnere enn i de fleste andre OECD-land, var fordelingen i 2004 betydelig skjevere enn i Sverige og Danmark. Sverige og Danmark har ifølge OECD-materialet lavest inntektsulikhet i OECD. Men siden 2004-tallene påvirkes av de ekstraordinært høye utbyttene dette året i Norge, er forskjellen mellom Norge og Sverige og Danmark reelt sett mindre enn tallene indikerer. De nordiske landene utmerker seg også med større inntektsmobilitet enn mange andre OECD-land.

Økende inntektsforskjeller har vært et trekk ved utviklingen i flere land fra midten av 1980-tallet til midten av 2000-tallet. Gini-koeffisienten for OECD-landene samlet har økt med 0,02 prosentpoeng, mens Gini-koeffisienten for Norge har økt med 0,04 prosentpoeng i samme periode.

3.1.2.2 Utvalgets analyse av drivkreftene bak inntektsfordelingen

Utvalget presenterte en grundig gjennomgang av drivkreftene bak den fordelingen man observerer. Utvalget så både på individuelle forhold (helse, utdanning og familiebakgrunn), strukturelle og samfunnsmessige forhold (arbeidsliv, lønnsdannelse, bolig- og kredittmarkedene, skattesystemet og offentlige overføringer) og makroøkonomiske og internasjonale forhold (internasjonale konjunkturer, sysselsetting, funksjonell inntektsfordeling mv.). Alle disse forholdene virker sammen og bidrar til den fordelingen man ser.

Grunnleggende makrodrivkrefter

En stabil økonomi og høy sysselsetting er viktig for fordelingen. Det har sammenheng med at arbeidsledighet og nedgangstider gjerne rammer de gruppene som er mest utsatt fra før. Den økonomiske politikken kan bidra til en stabil utvikling. God stabiliseringspolitikk bidrar også til høy økonomisk vekst. Fordelingsutvalget pekte på at Norge har forholdsvis små konjunkturutslag sammenlignet med andre land, og at dette både kan knyttes til god omstillingsevne og til en økonomisk politikk med vekt på å redusere konjunktursvingninger.

Inntektsfordelingen påvirkes også i stor grad av krefter utenfra. Globalisering synes å ha bidratt til den økte ulikheten innad i flere land, herunder i Norge. Globalisering påvirker inntektsfordelingen i et land både gjennom endret funksjonell inntektsfordeling og gjennom endringer i lønnsstrukturen. Begge disse mekanismene har sammenheng med økt arbeidsinnvandring. Andre utviklingstrekk, som teknologisk endring, synes ifølge utvalget likevel å være viktigere for utviklingen i inntektsfordelingen enn globalisering.

Utvalget pekte på at endringer i sammensetningen av sysselsettingen mellom og innad i sektorer har hatt stor betydning for inntektsfordelingen de siste tiårene, blant annet fordi det er stor variasjon i lønnsnivåene mellom sektorene. Norge er blant landene i OECD der omstillingen i retning av tjenesteytende næringer har gått lengst. Dette har flere virkninger på fordelingen. Grupper som tidligere ikke har vært sysselsatt, blir mobilisert, noe som virker utjevnende. Samtidig har primærnæringene og industrien blitt betydelig nedbygget, noe som kan skape overgangsproblemer i form av arbeidsledighet og trygd, men som også har kanalisert arbeidskraft ut av yrker med relativt lav lønn og inn i yrker med høyere lønn.

Utvalget viste til at den sterke veksten i kvinnelig yrkesdeltakelse både påvirker inntektsfordelingen mellom kvinner og menn og inntektsfordelingen mellom husholdningene. Økt yrkesdeltakelse blant kvinner ser ut til å ha virket utjevnende på inntektsfordelingen. Næringsutviklingen har hatt stor betydning både for utviklingen i antall arbeidede timer blant kvinner, og for forskjellen i gjennomsnittlig timelønn mellom kvinner og menn.

Demografi er en viktig drivkraft bak utviklingen i inntektsfordelingen. Utvalget pekte på at aldringen i befolkningen kommer til å påvirke inntektsfordelingen framover, gjennom stadig høyere inntekter og formuer blant de kohortene som pensjonerer seg. Innvandring påvirker også inntektsfordelingen. Både kraftig arbeidsinnvandring og stor variasjon i innvandrernes yrkesaktivitet og arbeidsinntekt bidrar til dette. En viktig driver for inntektsfordelingen de siste årene har også vært knyttet til en økende andel aleneboende.

Utdanning

Utdanning har stor betydning for sysselsettingen. Det er sterk statistisk samvariasjon mellom utdanningsnivå og deltakelse i arbeidsmarkedet. Undersøkelser referert til i utvalgets rapport tyder på at Norge har om lag 700 000–800 000 voksne som bare har utdanning på grunnskolenivå eller lavere. Disse personene har større risiko for arbeidsledighet eller varig utstøting fra arbeidslivet. Fullført videregående skole kan til en viss grad anses som inngangsbilletten til yrkeslivet, mens utdanning ut over dette nivået har størst betydning for hvilken inntekt man får i arbeidslivet.

Forekomsten av lav utdanning er relativt jevnt fordelt mellom ulike aldersgrupper. Tilstrømmingen av unge med lav utdanning er relativt høy; rundt 30 prosent av ungdommer som begynner i videregående skole, har ikke fullført etter fem år.

Kvalifikasjonskravene i arbeidslivet kan se ut til å ha blitt tøffere, og utvalget pekte på at denne utviklingen trolig vil fortsette. Jobbmulighetene for personer med lave kvalifikasjoner vil da reduseres i årene som kommer. Å øke fullføringsgraden i videregående skole er ifølge utvalget dermed svært viktig for yrkesdeltakelsen og for inntektsfordelingen i årene framover.

Norge har noe høyere utdanningsmobilitet mellom generasjoner enn mange andre land. Enkelte funn kan tyde på at utdanningssystemet i Norge virker utjevnende, noe som kan ha sammenheng med at det brukes ekstra ressurser i de skolene som har relativt mange elever fra lavinntektsgrupper. Likevel er det store sosiale forskjeller i valg og fullføring av utdanning. Mens om lag 90 prosent av barn som har høyt utdannede foreldre, fullfører videregående skole, gjelder dette kun om lag 45 prosent av barn som har foreldre med utdanning på grunnskolenivå. Barn av høyt utdannede foreldre velger dessuten oftere høyere utdanning, og denne forskjellen finner en også når en sammenligner barn fra ulike sosiale lag med like karakterer.

For å øke fullføringsgraden i videregående skole ser det ut til at forebygging gjennom tiltak tidlig i utdanningsløpet er viktig. Utvalget viste til at grunnskolen sender fra seg mange elever som ikke har tilstrekkelige forutsetninger for å klare videregående opplæring. Tiltak allerede i førskolealderen ser ut til å være særlig effektive. Det er ifølge utvalget godt dokumentert at deltakelse i førskoleprogrammer av høy kvalitet gir bedre språkferdigheter og bedre kognitive evner, noe som anses som særlig viktig for senere utdanning og yrkestilknytning.

Helse

De siste par tiårene har det blitt klart at helseforskjellene mellom sosioøkonomiske grupper i Norge er betydelige. Med sosioøkonomiske grupper forstår en befolkningsgrupper avgrenset etter inntekt, utdanning, yrkestilknytning eller ulike kombinasjoner av disse. De sosioøkonomiske ulikhetene i helse er gjennomgående slik at helsen forbedres jo høyere «opp» i det sosioøkonomiske hierarkiet man kommer. Helsetilstanden i den norske befolkningen målt i dødelighet ved en gitt alder (antall døde pr. 100 000 pr. år), viser en klar sammenheng med inntekt og utdanning. Utviklingen i dødelighet i den voksne, norske befolkningen over tid viser at forskjellene mellom de ulike inntektsgruppene øker, til tross for at dødeligheten går ned i de fleste gruppene. Særlig øker gapet mellom den nederste og nest nederste inntektsgruppen. Helsen blant barn avhenger også av foreldrenes inntekt og utdanning.

Forskning har avdekket en rekke mekanismer som bidrar til å forklare de klare statistiske sammenhengene mellom sosioøkonomiske indikatorer og helse. En rekke, til dels ulike, faktorer og mekanismer trekker i samme retning, summerer seg opp og forsterker hverandre gjensidig over livsløpet. Utdanning, jobbmuligheter, inntekt, muligheter på boligmarkedet og tilgangen på et helsefremmende nærmiljø er slike faktorer.

Fordelingsutvalget behandlet ikke tiltak for utjevning av sosiale helseforskjeller eksplisitt, men viste til arbeidet som er gjort i St.meld. nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller.

Arbeidsliv og lønnsdannelse

Deltakelsen i arbeidsmarkedet i Norge er høy, og lønnsspredningen blant lønnstakerne er moderat. Disse to trekkene ved det norske arbeidsmarkedet bidrar ifølge utvalget vesentlig til å motvirke store inntektsulikheter og til å redusere problemet med lavinntekt. Deltakelsen i arbeidslivet har videre økt de seneste tiårene. Dette skyldes i stor grad kvinners inntog i arbeidsmarkedet. Lønnsforskjellene har samlet sett holdt seg nokså uendret over tid.

I 2007 var yrkesdeltakelsen i Norge på nær 80 prosent, nesten 7 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet i EU-15. Sammenlignet med andre land har Norge særlig høy deltakelse blant eldre og blant kvinner. Blant menn i aldersgruppen 30 til 50 år er deltakelsen i Norge ikke spesielt høy sammenlignet med mange andre land.

I Norge er lønnsdannelsen karakterisert ved stor grad av koordinering mellom organisasjoner på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden og myndighetene. Denne modellen bygger på en forståelse mellom partene i arbeidslivet om at et velfungerende system for lønnsdannelse bidrar til å holde deltakelsen i arbeidslivet høy og arbeidsledigheten lav, samtidig som systemet bidrar til å motvirke økt lønnsspredning.

Utvalget pekte på at det er flere forhold som kan være med på å påvirke lønnsforskjellene i arbeidsmarkedet. Sentrale stikkord er utviklingen i stramheten på arbeidsmarkedet, utviklingen i lønnsomhet, utviklingen og utbredelsen av bestemte avlønningsformer, endringer i den norske forhandlingsmodellen og endringer i normer knyttet til fordelings- og likhetsprinsipper. Lønnsforskjellene henger også sammen med ulikheter i kompetanse og produktivitet hos den enkelte arbeidstaker.

Skatter og avgifter

Skattesystemet er blant de viktigste fordelingspolitiske virkemidlene. Skatter og avgifter er for det første en forutsetning for å kunne tilby universelle, offentlige tjenester som helse- og undervisningstjenester. For det andre finansierer skattene og avgiftene overføringer som pensjoner, trygder og sosialstønad. For det tredje skjer det direkte omfordeling via skattene fordi skatten på personinntekt er progressiv, og gjennom skattlegging av blant annet formue og arv. Skatter og avgifter påvirker også fordelingen indirekte, bl.a. ved at arbeidstakere kan endre tilpasningen på arbeidsmarkedet (hvor mye de vil jobbe) som følge av skatten.

Utvalget viste til at det norske skattesystemet bidrar til en betydelig omfordeling. Ifølge utvalget er det imidlertid visse forhold som begrenser ytterligere omfordeling gjennom skattesystemet framover. For høye skattesatser vil kunne ha uheldige virkninger på både effektivitet og skatteunndragelser. Videre må en ta hensyn til internasjonalisering og skattekonkurranse i bruken av skattesystemet i fordelingspolitikken. Dessuten betaler de med lavest inntekt lite eller ingen skatt, og påvirkes derfor i liten grad av skatteendringer.

Utvalget pekte dessuten på at det relativt nylig var gjennomført en større skattereform, og at hovedprinsippene i reformen burde ligge fast til reformen var evaluert. Utvalget foreslo imidlertid enkelte mindre inndekkingsforslag gjennom skatteendringer, og pekte på de gunstige fordelingsvirkningene av en eventuell boligskatt.

Overføringer og offentlig inntektssikring

De offentlige inntektssikringsordningene omfatter overføringene i folketrygden og enkelte andre stønadsordninger i statlig og kommunal regi. Folketrygden er en viktig bærebjelke i den norske velferdsstaten. Utvalget presenterte en rekke beregninger som viste at de generelle stønadsordningene i folketrygden har gode fordelingsvirkninger, og at de i betydelig grad også kommer dem som har lavest inntekt til gode.

De ulike inntektssikrings- og stønadsordningene har enkelte fellestrekk, men utformingen kan også variere betydelig. Disse forskjellene har sammenheng med hvilke formål de enkelte ordningene skal ivareta og hvordan de inngår i det samlede inntektssikringssystemet.

Utvalget viste til at det viktigste målet med ordningene er å gi økonomisk trygghet i nærmere definerte situasjoner, der evnen og mulighetene til selvforsørgelse er bortfalt eller redusert. Målet om inntektstrygghet omfatter flere elementer. Det skal sikre en minsteinntekt uavhengig av den enkeltes innsats på arbeidsmarkedet, og kompensere for særlige utgifter knyttet til f.eks. sykdom. Folketrygden bidrar til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom ulike inntektsgrupper. Denne inntektssikringen og omfordelingen skjer gjennom bl.a. utformingen av reglene for tilståelse og utmåling av ytelser og hvordan de finansieres. Et kjennetegn ved stønadsordningene i blant annet folketrygden er at de gir rett til ytelse når betingelsene som er stilt opp i loven, er oppfylt, og at ytelsesnivået kan utledes av et regelverk, bl.a. på bakgrunn av opplysninger om den enkeltes familiesituasjon og tidligere inntekt mv. Enkelte andre ordninger har et mindre tydelig rettighetspreg. For eksempel blir økonomisk sosialhjelp fastsatt mer på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av den enkeltes behov.

Overføringsordningene til personer i yrkesaktiv alder er også utformet slik at de bidrar til at den enkelte i størst mulig grad skal kunne klare seg selv i arbeids- og dagliglivet. Utvalget pekte på at utformingen kan være med på å påvirke hvordan den enkelte tilpasser seg i forholdet mellom arbeidsinntekt og stønad. Arbeidsrettet aktivitet har etter hvert fått økt betydning, bl.a. ved at ulike virkemidler og krav til den enkelte er koblet sammen med og til dels knyttet til vilkårene for tilståelse av livsoppholdsytelser.

Bolig- og kredittmarkedene

For den enkelte husholdning kan det å ha lav inntekt i en periode være knyttet til egne valg om ønsket fritid eller utdanning, men kan også skyldes forhold som den enkelte husholdning ikke kan påvirke (forhold på arbeidsmarkedet, samlivsbrudd med mer). Kredittmarkedet kan gi muligheter til å fordele inntekt og konsum ulikt over tid. Lån til bolig gir mulighet til å forbruke tjenester fra egen bolig i takt med framtidige inntekter.

Utvalget mente at et velfungerende kredittmarked er en forutsetning for at husholdningene skal kunne fordele inntektene over tid. Kredittmarkedet åpner også muligheten for at en formuesøkning (for eksempel i form av økte boligpriser) kan gjøres om til forbruk uten at formuen nødvendigvis må omsettes i markedet. De store svingningene i både tilgangen og prisen på kreditt de siste tiårene har vært av stor betydning for hvor enkelt og hvordan husholdninger og generasjoner har kunnet fordele inntektene over tid.

Boligmarkedets virkemåte, og politiske tiltak for å påvirke dette markedet, kan ifølge utvalget ha stor fordelingsmessig betydning. For befolkningen som helhet har både boligvolum og boligstandard økt kraftig. Boligformue er imidlertid skjevt fordelt mellom generasjoner, mellom inntektsgrupper og mellom ulike deler av landet. Utvalget pekte på at som følge av den langvarige og sterke økningen i boligprisene har situasjonen på boligmarkedet blitt vanskeligere for mange, spesielt ungdom, førstegangs-etablerere og lavinntektsgrupper. Stigende boligpriser betyr isolert sett at inngangsbilletten til å eie blir høyere. Det første boligkjøpet er en investering som oftest må lånefinansieres, og tidspunkt og lånestørrelse vil påvirke likviditetsbelastningen over mange år. Et ugunstig tidspunkt for boligkjøp og lånefinansiering vil ifølge utvalget bety at husholdningen må bruke en større del av sine framtidige inntekter til å betjene et lån enn hvis husholdningen hadde kjøpt boligen på et mer gunstig tidspunkt.

Den sterke prisøkingen på boliger er ifølge utvalget et resultat av god inntektsvekst og sterk vekst i sysselsettingen. Boligbehovet er også sterkt økende som følge av befolkningsutvikling, urbanisering og endrede familiemønstre. Utvalget viste til at den sterke befolkningsveksten og urbaniseringen bidrar til økte boligpriser, særlig i store byer.

Det er store muligheter til å påvirke inntektsfordelingen gjennom offentlige tiltak overfor boligsektoren. Men utvalget viste at den støtten som nå gis gjennom skattesystemet, bidrar til å forsterke de problemene (høye boligpriser og ujevn inntektsfordeling) som fordelingspolitikken normalt skal avhjelpe.

Fordeling, effektivitet og den nordiske modellen

Målet om en jevn inntektsfordeling må ifølge utvalget ses i sammenheng med et ønske om høy gjennomsnittlig levestandard og solid økonomisk vekst. De nordiske landene har ifølge utvalget de siste tiårene i stor grad lyktes med å kombinere disse målene bedre enn de aller fleste andre land. Den nordiske modellen kjennetegnes av universelle og sjenerøse inntektssikringsordninger, en koordinert lønnsdannelse, relativt høye og progressive skatter på inntekt, et omfattende tilbud av offentlig finansierte tjenester innenfor særlig helse og utdanning samt en aktiv arbeidsmarkeds- og likestillingspolitikk. En rekke av disse elementene har betydelig inntektsutjevnende effekt. Koordinert lønnsdannelse bidrar til en jevn inntektsfordeling før skatt blant de yrkesaktive. Et omfordelende skattesystem gjør denne inntekten enda jevnere etter skatt. Omfattende inntektssikringsordninger sikrer en relativt høy minsteinntekt også for dem som ikke er yrkesaktive. Inntektsfordelingen påvirkes også indirekte, for eksempel ved at et godt offentlig helsetilbud betyr at helseordninger ikke blir en del av avlønningssystemet.

Noen av de egenskapene ved den nordiske modellen som har klarest inntektsutjevnende effekt, kan også ha negative effekter på økonomien og på inntektsfordelingen over tid gjennom at de kan påvirke tilbudet av arbeidskraft. Inntektssikringsordninger med høye kompensasjonsgrader kan svekke insentivene til å arbeide, og denne effekten kan forsterkes gjennom skattesystemet. Koordinert lønnsdannelse gir små lønnsforskjeller, som kan gjøre det vanskeligere for lavt kvalifiserte personer å finne arbeid, men som også kan gjøre det mindre attraktivt å ta høyere utdanning. Utvalget viser til at det derfor kan være motsetning mellom målene om fordeling og effektivitet.

De nordiske landene har likevel oppnådd sysselsettingsrater som er helt på topp i OECD-sammenheng. Utvalget peker på en svært høy yrkesdeltakelse blant kvinner som noe av forklaringen. Dette kan i stor grad tilskrives et omfattende tilbud av offentlig subsidierte ordninger for barnepass og sjenerøse fødselspermisjoner. Utvalget viste også til at de nordiske velferdsstatene framstår som mer arbeidsorienterte enn andre velferdsstater. For en stor del er de universelle inntektssikringsordningene knyttet opp mot tidligere yrkesdeltaking og arbeidsinntekt. Dette påvirker både innstrømmingen til ytelsene direkte gjennom inngangskriteriene, men også insentivene til å arbeide for å være sikret en viss minste levestandard ved sykdom eller ledighet i framtiden. Arbeidsorienteringen kommer også til syne gjennom en aktiv arbeidsmarkeds- og likestillingspolitikk. Det kan dermed argumenteres for at utformingen av hvert av elementene i den nordiske modellen har en arbeidsstimulerende effekt som demper de potensielt uheldige konsekvensene for arbeidsinsentivene. I tillegg framheves det gjerne at samspillet mellom de ulike elementene i den nordiske modellen har betydning for modellens økonomiske og sosiale bærekraft.

Den nordiske modellens sosiale og økonomiske bærekraft kan ifølge utvalget komme til å bli satt på prøve i tiårene framover. Enkelte av utfordringene er felles for de fleste industriland. Demografiske endringer, særlig i form av en aldrende befolkning, gir økte utgifter til pensjoner, helse og omsorg, samtidig som andelen yrkesaktive i forhold til andelen ikke-yrkesaktive synker. Globalisering gir økte krav til omstilling. Det er også andre utviklingstrekk som vil kunne være særlig utfordrende for de nordiske landene. Globalisering kan gi økt skattekonkurranse og press på velferdsordningene. Flere med høyere utdanning og mer arbeidsmigrasjon utfordrer en koordinert lønnsdannelse. Endrede normer knyttet til arbeid kan vise seg uforenlig med dagens velferdssystem. Noe av det som ifølge utvalget likevel taler for at den nordiske modellen vil bestå, er at den også tidligere har vist endringsevne i møte med utfordringer både utenfra og innenfra.

3.1.3 Utvalgets forslag

På bakgrunn av beskrivelsen av fordelingen og drivkreftene bak fordelingen la utvalget fram en forenklet modell for faktorer som påvirker fordelingen, jf. figur 2.1. Arbeidsmarkedet blir sett som den viktigste fordelingsarenaen i samfunnet. For å lykkes på arbeidsmarkedet kreves både formelle og uformelle kvalifikasjoner og andre former for humankapital, herunder helse. Fordeling av utdanning og humankapital er derfor det første, viktige trinnet i prosessen som påvirker fordelingen. I neste trinn gir deltakelse i arbeidsmarkedet opphav til fordelingen av arbeidsinntekt, og i arbeidsmarkedet spiller også andre faktorer inn, slik som lønnsdannelse, konjunktursituasjon mv. I den tredje fasen griper skatte- og trygdesystemet inn og modifiserer den primære inntektsfordelingen. Utvalget framhevet det forebyggende perspektivet og la derfor stor vekt på tiltak som retter seg mot den første fasen i prosessen, det vil si fordelingen av humankapital, men også tiltak innenfor de andre delene av prosessen ble drøftet av utvalget.

Utvalget skiller dermed mellom tre hovedtyper av tiltak:

• 1. Tiltak på oppvekst- og utdanningsområdet som har til hensikt å påvirke fordelingen av humankapital.

• 2. Tiltak som er rettet inn mot å øke inkluderingen i arbeidsmarkedet.

• 3. Tiltak som griper direkte inn i inntektsfordelingen.

Det vises til meldingen for nærmere omtale.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Fordelingsutvalgets rapport viser at fordelingspolitikken må ta utgangspunkt i blant annet utdanningssystemet, barn og unges oppvekstvilkår, arbeidsmarkedet, helse- og omsorgstjenestene, boligmarkedet, skattesystemet og overføringene. Utvalget slo fast at den nordiske modellen med sterke, skattefinansierte velferdsordninger, jevn lønnsstruktur og gode offentlige utdannings- og helsetjenester har mange viktige likhetsskapende trekk. Utvalget fastslo også at tilknytning til arbeidslivet er den viktigste enkeltfaktoren som hindrer lavinntekt, og at tidlig forebygging er det mest effektive tiltaket for å sikre denne tilknytningen til arbeidslivet for flest mulig. Utvalget mente forebyggingen bør starte i barne- og ungdomsårene. Investering i barnehager og skole bidrar til at barna tar mer utdanning og deltar mer i arbeidslivet når de blir voksne.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at dette er helt i tråd med regjeringens politikk.

4. Nærmere om inntektsfordeling og lavinntekt

4.1 Sammendrag

Inntekt er en sentral levekårskomponent. Dette kapitlet ser nærmere på fordelingen av inntekt og på hvor mange som har inntekt under nærmere definerte grenser (lavinntektsgrenser). Kapitlet studerer omfanget av lavinntekt, hvem det gjelder, og hvordan det har utviklet seg over tid.

I dette kapitlet presenteres tall og analyser basert på Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesstatistikk. Denne statistikken bygger i stor grad på registerbaserte opplysninger om realiserte inntekter slik de er rapportert til skattemyndighetene. I tillegg er det med en del skattefrie inntekter, slik som for eksempel barnetrygd. Det meste av statistikken som presenteres her, har ikke med personer i studenthusholdninger. En studenthusholdning er her definert som en husholdning der hovedinntektstaker verken er yrkestilknyttet eller trygdemottaker, men mottar studielån fra Statens lånekasse. Det å utelukke studenter på denne måten er i tråd med hvordan statistikken presenteres av Statistisk sentralbyrå.

Inntektsbegrepet som benyttes i analysene, er inntekt etter skatt pr. forbruksenhet.

Inntektsstatistikken beskriver ikke de totale økonomiske forholdene i husholdningene. Blant annet tar den ikke hensyn til urealiserte inntekter som for eksempel verdiøkninger av bolig eller aksjer, verdi av å bo i egen bolig og inntekter som ikke rapporteres. Den tar heller ikke hensyn til arv og gaver eller til verdien av offentlige tjenester som husholdningene mottar, enten gratis eller til sterkt subsidierte priser. Fordelingen av samlet inntekt i ett gitt kalenderår kan dessuten gi et fortegnet bilde av forbruksmulighetene, blant annet fordi inntektene kan svinge betydelig over livsløpet. Både utjevningseffektene av offentlige tjenester og lavinntektsgruppens forbruk og tilgang til materielle goder er beskrevet i dette kapitlet. Dette gir et bredere bilde av levekårene enn når en kun baserer seg på inntektsstatistikk.

Det vises til meldingen for nærmere omtale.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

5. Fordelingspolitikken

5.1 Innledning

5.1.1 Sammendrag

Fordeling av inntektene bestemmes gjennom et komplisert samspill mellom en rekke strukturelle og økonomiske forhold. I arbeidet med fordelingspolitikken er det viktig å kjenne til hvilke samfunnsmessige trekk som støtter opp under en jevn fordeling, og hvordan myndighetenes politikk kan være med å påvirke utviklingen.

De nordiske landene er blant de landene som har høyest vekst og jevnest inntektsfordeling. Erfaringene fra den nordiske modellen viser at det er mulig å ivareta både hensynet til vekst og hensynet til en jevn fordeling. Fordelingsutvalget la stor vekt på å beskrive den nordiske modellen med robuste velferdsordninger, kollektive lønnsoppgjør og brede, universelle tilbud om utdanning og helsetjenester.

Fordelingsutvalget beskrev flere drivkrefter som blant annet hvordan makroøkonomi, internasjonale forhold, lønnsdannelsen og øvrige rammevilkår i arbeidslivet, overføringene og skattesystemet, bolig- og kredittmarkedene og den demografiske utviklingen påvirker fordelingen. Videre beskrev utvalget inngående en rekke faktorer som påvirker den enkeltes posisjon i inntektsfordelingen, slik som utdanning, familiebakgrunn, helse og bolig.

Fordelingsutvalget presenterte en modell for inntektsdannelsen, som er gjengitt i kapittel 2 i denne meldingen. Hovedtanken bak modellen er at arbeidsmarkedet er den sentrale fordelingsarenaen i samfunnet. Fordelingsutvalget la til grunn at det først og fremst er formelle og uformelle kvalifikasjoner og andre former for menneskelig kapital (humankapital) som påvirker hvordan en lykkes i arbeidslivet. I neste omgang påvirkes inntektsfordelingen av skatter og overføringer, og de endelige levekårene påvirkes også av offentlige tjenester.

I denne meldingen brukes begrepet humankapital om alle de individuelle, menneskelige ressursene som kan påvirke hvordan vi lykkes i arbeidslivet, medregnet kunnskap vi har tilegnet oss gjennom utdanningssystemet og arbeidslivet (kunnskapskapital), våre sosiale evner (sosial kapital) og vår helse. Folkehelsepolitikken antas å ha virkninger på barns oppvekstvilkår og dermed på deres humankapital. Boligpolitikken antas også å påvirke oppvekstvilkårene og dermed barns muligheter. Dette innebærer en utvidelse i forhold til Fordelingsutvalgets modell.

Individuelle evner og anlegg og familien spiller også en viktig rolle for oppbyggingen av humankapitalen for den enkelte. I denne meldingen beskrives også, til forskjell fra fordelingsutvalgets beskrivelse, virkningene av tiltak på justisområdet. Kulturtiltak er også integrert i meldingen.

Mange av de ulike drivkreftene bak inntekstfordelingen påvirkes av politiske beslutninger, men mange forhold er også utenfor myndighetenes kontroll. For eksempel har myndighetene kun begrenset innflytelse, og kun i et svært langsiktig perspektiv, over den demografiske utviklingen. Videre har myndighetene ikke full kontroll over konjunktursvingninger og variasjon i lønnsnivået mellom forskjellige deler av arbeidsmarkedet. Individenes valg av blant annet utdanning, yrkesaktivitet og hvor mange barn de får, påvirker deres posisjon i inntektsfordelingen. Disse valgene er opp til den enkelte, men er også avhengige av rammebetingelsene i samfunnet, som hvor god studiefinansieringen er, eller hvor lett det er å kombinere familie og jobb.

Regjeringen mener at god fordelingspolitikk blant annet handler om å videreutvikle den nordiske modellen, som har bidratt til at inntektsfordelingen i Norge er jevnere enn i de fleste land. Den nordiske modellen kjennetegnes av et omfattende offentlig ansvar for velferdsytelser og velferdstjenester for hele befolkningen. Velferdsordningene dekker et bredt spekter av livssituasjoner. De sosiale rettighetene er i hovedsak individuelle; ytelser tildeles og utmåles med utgangspunkt i det enkelte individs situa-sjon. Et element i modellen er likhet i muligheter og resultater. Et annet trekk ved modellen er høy kvalitet og sjenerøsitet i det offentlige tilbudet. Videre skal en aktiv arbeidsmarkedspolitikk sikre full sysselsetting og bekjempe arbeidsledighet. Samlet skal dette bidra til utjevning av levekår og muliggjøre en akseptabel levestandard for alle.

Tilgangen på gratis eller subsidierte tjenester er en viktig del av omfordelingsmekanismene i den norske og nordiske velferdsmodellen. Rimelig tilgang til høyere utdanning og et desentralisert utdanningstilbud er trolig en av årsakene til at inntektsmobiliteten i Norge er høyere enn i svært mange andre land. Tilgang til gratis eller sterkt subsidierte helsetjenester gjør det også lettere for dem som blir syke, å vende tilbake til arbeidslivet. Gode velferdsordninger som sikrer inntekt dersom deltakelse i arbeid ikke lykkes, er en viktig årsak til at den norske arbeidskraften er så omstillingsdyktig som den er.

Mange av tjenestene og tilbudene som faller inn under fordelingspolitikken i bred forstand, leveres av kommunene og fylkeskommunene. En god kommuneøkonomi er en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet.

Den nordiske samfunnsmodellen kjennetegnes av et godt organisert arbeidsliv med relativt sterk grad av sentralisering i lønnsforhandlingene og et utstrakt samarbeid mellom partene på virksomhetsnivå. Ett resultat av dette er en relativt jevn lønnsstruktur. Likevel vil innsats, evner og tilfeldigheter påvirke avlønningen. Det skal lønne seg å jobbe hardt og yte ekstra, men det bør også være slik at de som tjener godt, bærer en relativt større del av byrden med å finansiere fellesskapsløsningene.

Arbeid til alle forutsetter en økonomisk politikk som gjør full sysselsetting mulig. Regjeringen vil sikre fortsatt høy sysselsetting og lav arbeidsledighet gjennom den økonomiske politikken, det inntektspolitiske samarbeidet, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og gjennom å legge til rette for et inkluderende arbeidsliv. For å forebygge lavinntekt og fattigdom er det nødvendig å sette inn tiltak tidlig i årsakskjeden, det vil si mot utdanning, folkehelse og oppvekstvilkår. Trygge bomiljø er en viktig ramme for barns oppvekst, og tiltak for å unngå områder med opphopning av levekårsutfordringer er derfor også en del av regjeringens innsatsområder. Regjeringen er opptatt av å lykkes med både å bygge opp og påvirke fordelingen av humankapitalen i samfunnet. Humankapitalen er vår viktigste ressurs for å skape et godt grunnlag for at flest mulig kan delta i arbeidslivet og sikre et godt grunnlag for økonomisk vekst. Arbeid er den viktigste faktoren for å hindre lavinntekt og fattigdom, og en vellykket sysselsettingspolitikk er derfor særlig viktig i innsatsen mot fattigdom. Konjunkturer kan også påvirke inntektsfordelingen blant annet gjennom at lange perioder med lavkonjunktur kan støte store grupper, særlig unge, ut av arbeidslivet på langvarig basis. Å forhindre for store konjunkturutslag i økonomien vil være et viktig virkemiddel for myndighetene for å redusere inntektsforskjellene over tid.

I tillegg til å verne om den nordiske modellen handler fordelingspolitikk også om en bred, forebyggende innsats på mange områder for i størst mulig grad å forebygge lavinntekt og levekårsproblemer for den enkelte. Det er viktig at alle har like muligheter i utdanning og arbeidsliv, ettersom det å skaffe seg kompetanse til å kunne delta i arbeidslivet er viktig for å sikre inntekt og gode levekår.

En viktig forutsetning for oppslutningen om en omfattende velferdsstat som den norske, ligger trolig i at den omfatter hele befolkningen uavhengig av bosted, og at den enkelte ser på ordningene som en del av sin egen forsikring mot for eksempel sykdom, uførhet og arbeidsledighet. Dersom forskjellene i samfunnet blir for store, og stadig flere sikrer seg gjennom andre løsninger, kan oppslutningen om modellen bli svekket.

Finansieringen av velferdsstaten krever at yrkesdeltakelsen er høy. Det er derfor en viktig balanse mellom at sikkerhetsnettet gir en inntekt som er tilstrekkelig til å gi økonomisk trygghet, og at arbeids- og velferdspolitikken samlet sett gir insentiver til at alle som kan jobbe, deltar i arbeidslivet.

I dette kapitlet vil vi gå nærmere inn på regjeringens politikk for en jevnere inntektsfordeling og for å bekjempe fattigdom, og beskrive hvordan politikken påvirker inntektsfordelingen på kort og lang sikt. I avsnittene 4.1-4.2 behandles primært forebyggende politikk rettet mot å bygge opp humankapital gjennom utdanningspolitikken og oppvekst- og familiepolitikken. Avsnitt 4.3 omhandler den økonomiske politikken, arbeids- og velferdspolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet. Avsnittene 4.4, 4.5 og 4.6 i meldingen omhandler hhv. skattepolitikken, helse- og omsorgspolitikken og boligpolitikken, mens relevante tiltak på justisfeltet omhandles i meldingens avsnitt 4.7.

5.1.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

5.2 Utdanningspolitikk

5.2.1 Sammendrag

Regjeringen har som mål at alle skal gis like muligheter til å utnytte sine evner og nå sine mål, uavhengig av sosial bakgrunn.

Fordelingsutvalget la stor vekt på å beskrive utdanningssektorens rolle i fordelingspolitikken og hadde en rekke forslag til tiltak for å motvirke sosial ulikhet og økende økonomiske forskjeller gjennom aktiv bruk av utdanningspolitikken. Utdanningspolitikken omfatter her barnehage, grunnskole, videregående opplæring, høyere utdanning og etter- og videreutdanning. Denne delen av offentlig velferdspolitikk griper inn i prosesser som ofte ligger forut for den enkeltes deltakelse i arbeidslivet. Målet er å styrke folks forutsetninger for å delta i arbeidslivet.

Regjeringen har som en av sine viktigste prioriteringer å satse på utdanning og kunnskap, og legger spesielt vekt på sosial utjevning, starte opplæring i ung alder og læring over hele livsløpet. Opplæringssystemet må derfor være av høy kvalitet slik at dagens og morgendagens barn og unge sikres like muligheter til å møte de krav og utfordringer som fremtidens samfunn gir. Kunnskapssamfunnet stiller krav til sosial kompetanse og læringsevne hos den enkelte.

«Tidlig innsats» har vært førende for utdanningspolitikken de senere årene. Begrepet brukes i to betydninger. Tidlig innsats må for det første forstås som innsats på et tidlig tidspunkt i barns liv. For det andre brukes begrepet om tidlig inngripen når problemer oppstår eller avdekkes. For å kunne sette inn tiltak tidlig må det på alle nivåer i utdanningssystemet legges vekt på å identifisere barn og unge som ikke har tilfredsstillende læringsutvikling. Dette er viktig både for den enkelte elev og for samfunnet som helhet. Potensialet for å redusere sosial ulikhet gjennom å iverksette tiltak i småbarnsalderen er stort. Både OECD og EU-kommisjonen har uttalt at tidlig innsats i barns utdanning vil gi større avkastning for samfunnet. Denne argumentasjonen støttes også av nasjonal og internasjonal forskning.

Barnehagen er, i tillegg til familien, den første arenaen hvor barn kan utvikle ferdigheter i samspill med andre, og er derfor en viktig del av den livslange læringen. Regjeringen mener at innsats tidlig i utdanningsløpet vil gi høy avkastning for samfunnet på lang sikt.

Grunnlaget for strategien om å vektlegge tidlig innsats som en hovedstrategi for å sikre alle en god utdanning og forhindre frafall ble lagt i St.meld. nr. 16 (2006–2007) … og ingen stod igjen – Tidlig innsats for livslang læring. Strategien ble videreutviklet i St.meld. nr. 31 Kvalitet i skolen og St. meld. nr. 41 (2008–2009) Kvalitet i barnehagen. St. meld. nr. 44 (2008–2009) Utdanningslinja omhandler helheten i samfunnets kompetansebehov der tidlig innsats har en sentral plass. Meld. St. 22 (2010–2011) Mangfold – Mestring – Muligheter omhandler ungdomstrinnet, der tidlig innsats også er viktig for økt gjennomføring i videregående opplæring.

Utdanning er blant de mest effektive virkemidler for å skape sosial mobilitet, men det er fortsatt sterk sammenheng mellom foreldres og barns utdanning. Figur 4.1 i meldingen viser sammenhengen mellom gjennomføring av videregående opplæring for kullet som startet opplæringen høsten 2004, og foreldres høyeste utdanning. Figuren viser en positiv sammenheng mellom foreldres høyeste utdanning og barns gjennomføring av videregående opplæring. Betydningen av foreldres utdanning for deres barns utdanning er sterk, også etter mange tiår med utdanningspolitikk som har rettet seg mot sosial utjevning. Det er regjeringens mål at flest mulig skal gjennomføre minst videregående opplæring uavhengig av sosial bakgrunn. Regjeringen har derfor satt i verk en rekke tiltak som skal sette ungdom bedre i stand til å gjennomføre videregående opplæring, jf. senere omtale.

En av de faktorene som har størst betydning for en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet, er at man har grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving, regning og bruk av digitale verktøy. I Norge, som i de fleste andre land, øker arbeidsmarkedsdeltakelsen markant med utdanningsnivå.

Figur 4.2 i meldingen viser andelen utenfor jobb eller utdanning for aldersgruppen 20–24 år gruppert etter hvorvidt de ikke har påbegynt videregående skole, har påbegynt, men ikke gjennomført, videregående skole, eller har gjennomført videregående skole. Figuren viser at de som ikke påbegynner eller ikke gjennomfører videregående opplæring, langt oftere er arbeidssøkere eller mottakere av offentlige stønader sammenlignet med de som gjennomfører. Ikke gjennomført videregående opplæring innebærer også høyere arbeidsledighet og mindre formell utdanning senere i livet.

Arbeidsgiverne tilbyr og finansierer betydelig mer opplæring for ansatte med fagopplæring eller høyere utdanning enn for ufaglærte. I tillegg lærer de som har høy utdanning fra før, også mer i det daglige arbeidet. Opplæring og uformell læring på arbeidsplassen øker videre både lønnen og sjansene for å være sysselsatt videre. Det kan dermed skapes en positiv læringsdynamikk for dem som har fullført videregående opplæring eller høyere utdanning, slik at de får mulighet til å få gode og fleksible læringsvilkår, verdifull arbeidserfaring og bedre inntekt.

Det er imidlertid viktig at også lavt utdannede voksne får mulighet til å utvikle sin faglige kompetanse, slik at de opprettholder sin tilknytning til arbeidslivet. Livslang læring er en premiss for å lykkes med arbeidslinja i arbeids- og velferdspolitikken.

Utdanning er positivt korrelert med lønn. Analyser fra OECD indikerer at den samfunnsmessige avkastningen av å satse på økt utdanning i Norge er positiv. Ifølge OECD mer enn oppveies utgiftene til studieplasser av økt skatteinngang og reduserte trygdeutbetalinger. For den enkelte er kostnadene ved å ta utdanning i Norge lave utover tapt inntekt i utdanningsperioden. Det er også ifølge OECD privatøkonomisk lønnsomt å ta høyere utdanning i Norge, men gevinsten er lavere enn i de fleste andre OECD-land på grunn av den sammenpressede lønnsstrukturen.

I Norge blir om lag 10 prosent av arbeidsplassene hvert år byttet ut ved at bedrifter legges ned og nye kommer til. I tillegg skjer det en betydelig omstilling innenfor bedriftene når nye teknologiske løsninger tas i bruk. Hvert år vil derfor svært mange måtte finne en ny jobb eller oppleve at de får nye arbeidsoppgaver. Evnen til omstilling er ofte dårligere blant personer med kun grunnskole og svake grunnleggende ferdigheter enn blant dem med videregående opplæring eller høyere utdanning. Dette er også noe av bakgrunnen for at de med minst utdanning utgjør en stor del av antallet arbeidsledige.

Det vises til meldingen for nærmere omtale.

5.2.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Utdanningspolitikken

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har som mål at skolen skal gi alle elever, uansett bakgrunn, muligheten til å skape seg den fremtiden de selv ønsker. Dette er skolens viktige samfunnsmandat. Dette oppnås ved å satse på grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning. Det er urovekkende at ca. 1 av 5 elever går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Dette er elever som da står i fare for å falle fra i videregående opplæring og ha vanskeligheter med å etablere en tilknytning til arbeidslivet.

Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig å styrke opplæringen i basisfagene i skolen.

Disse medlemmer vil peke på at rapporten «Elevers prestasjonsutvikling – hvor mye betyr skolen og familien?» utarbeidet av NIFU viser at skolen ikke evner å kompensere for sosiale forskjeller mellom elevene. Disse medlemmer mener dette er en nedslående rapport om situasjonen i norsk skole, all den tid det lenge har vært et politisk ønske at skolen skal utjevne sosiale forskjeller. Disse medlemmer vil likevel påpeke at funnene i rapporten tyder på at Oslo-skolen bedre evner å kompensere for sosiale forskjeller mellom elevene. Dette er ekstra positivt sett i lys av den sammensatte elevmassen i Oslo-skolen. Disse medlemmer mener dette viser at tiltak gjennomført i Oslo, som en betydelig satsing på lærerne og skoleledelse, gir resultater. Disse medlemmer mener det er nødvendig å satse offensivt på etter- og videreutdanning av lærere, fordi forskning entydig viser at læreren er skolens viktigste ressurs. Elever med gode lærere utvikler seg tre ganger så raskt faglig som elever med dårlige lærere.

Disse medlemmer er bekymret over frafallet i videregående opplæring, spesielt på yrkesfag. Norge vil ha behov for et økende antall dyktige fagarbeidere i fremtiden, både innenfor privat og offentlig sektor, særlig i helsefagene. Da er det viktig å styrke yrkesfagene og iverksette tiltak for flere lærlingeplasser. Disse medlemmer viser i den anledning til Innst. 191 S (2009–2010). Disse medlemmer etterlyser flere tiltak fra regjeringen for å styrke yrkesfagene og gi flere elever muligheten til å fullføre utdanningen de har påbegynt.

Disse medlemmer er bekymret over at en betydelig andel voksne sliter med sviktende grunnleggende ferdigheter. Dette gjør det vanskelig å mestre jobb og ha muligheten til å delta aktivt i samfunnslivet. Derfor synes disse medlemmer det er positivt at regjeringen har videreført regjeringen Bondevik IIs «Ny sjanse»-program for å sikre opplæring til voksne uten tilstrekkelige grunnleggende ferdigheter, gjennom Program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA). De siste årene har det vist seg at det omsøkte beløpet langt overstiger bevilgningene. Disse medlemmer vil understreke at arbeid er en viktig kilde til velferd, og at tiltak som gjør flere i stand til å mestre jobb er avgjørende for å utjevne sosiale forskjeller.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil også påpeke betydningen av at undervisningen tilrettelegges og imøtekommer den enkelte elevs evner og forutsetninger slik at muligheten for å lære å lese, skrive og regne er best mulig.

Disse medlemmer viser til at det i den norske skolen er ca. 90 000 grunnskoleelever som er «svake» lesere, noe som innebærer at barna er så dårlige til å lese og skrive at de strever med å klare seg på skolen. Internasjonal forskning viser at 75 000 av disse barna kunne ha vært hjulpet hvis effektive tiltak hadde vært satt inn fra 1. til 3. klasse. Det tiltaket disse elevene blir møtt med, er leksehjelpordningen, der det kun unntaksvis er kvalifiserte lærere som bistår eleven.

Disse medlemmer er derfor imot den lovpålagte ordningen med leksehjelp fra 1.– 4. klassetrinn og ønsker heller at leksehjelpen skal tilbys på trinn hvor den har større effekt, og utføres av kvalifiserte lærere.

Disse medlemmer vil også påpeke at kommunenes undersøkelser og erfaringer med ordningen viser at leksehjelpen flere steder ikke virker etter intensjonen om sosial utjevning.

Disse medlemmer mener det er viktig å opprettholde og utvide flere ulike og mer fleksible utdanningstilbud for elevene. Dette både når det gjelder praksisbrevordningen, og når det kommer til linjer som Tekniske allmennfag (TAF) og eventuelt andre og nye tilbud, slik at det er mulig å ta et fagbrev på mange ulike måter. Disse medlemmer mener at mer fleksible utdanningstilbud kan være med på å forhindre og forbygge frafall i videregående skole.

Disse medlemmer viser til at fordi mange voksne ikke innehar grunnleggende kompetanse i basisfagene, så har de også problem med å hjelpe sine egne barn med lekser. Disse medlemmer viser til at det å kunne lese og skrive er av stor betydning både for å kunne ta del i arbeidslivet og for å fungere godt i privatlivet. BKA-programmet ivaretar dette på en god måte. I tillegg viser disse medlemmer til at voksenutdanning, etter- og videreutdanning er av stor betydning i dagens samfunn. Mange må av ulike grunner omskolere seg, og i dag er det mer uvanlig enn før at en person står i samme arbeid hele livet, og arbeidslivet er mer omskiftelig. Tilbudet innen voksenutdanningen er fragmentert og forholdsvis lite oversiktlig, og forbundene etterlyser en helhetlig nasjonal plan for voksenutdanning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at med bakgrunn i dette har Fremskrittspartiet i budsjettet ivaretatt og lagt til rette for at det kan utarbeides en helhetlig plan for voksenutdanning.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at skole- og utdanningssektoren har en avgjørende rolle i å sikre et samfunn med god fordeling.

Dette medlem viser til at mange unge i dag sliter med betalingsanmerkninger og problemer med å holde orden på egen økonomi. Dette medlem viser til ferske tall som Intrum Justitia har innhentet fra AAA Soliditet, som viser at 27 894 unge i aldersgruppen fra 18 til og med 26 år er registrert med betalingsanmerkning. Det er en økning på 4 306 personer, eller 18 prosent, fra året før. Samlet har disse ungdommene en forfalt inkassogjeld på 1,1 mrd. kroner.

Dette medlem viser til at mange av disse problemene kunne vært unngått om de unge hadde hatt grunnleggende kjennskap til økonomiske forhold og begreper. Dette medlem vil derfor foreslå at det gis mer undervisning i personlig økonomi på videregående-trinnet.

Dette medlem viser til at studenter er en utsatt gruppe økonomisk. Det er avgjørende at det tas høyde for at studenter som får opphold i studiet på grunn av sykdom eller svangerskap/fødsel, ikke blir rammet økonomisk. Det må sikres god dekning av studentbarnehager og innføres pappaperm også for studenter. Fars rolle i forhold til barnet er ikke mindre viktig om han er student enn om han hadde vært yrkesaktiv. Kristelig Folkeparti vil utvide studiestøtteordningen til 11 måneder i året, og knytte den opp til folketrygdens grunnbeløp og utgjøre 1,5 G pr år.

Dette medlem viser til at nedsatt funksjonsevne skal ikke være til hinder for å ta høyere utdanning. Regelverket i Lånekassen må tilpasses slik at studenter med funksjonsnedsettelser ikke har dårligere kår enn andre studenter. Ekstrakostnader/lengre studietid som følger av funksjonsnedsettelse må kompenseres.

Dette medlem er opptatt av at høye boligpriser på flere av studiestedene er med på å drive levekostnadene kraftig opp, noe som igjen fører til at studenter bruker mer tid på inntektsgivende arbeid fremfor å prioritere fremdriften i studiet sitt. Tilgangen på rimelige studentboliger må økes, og tilstrekkelig antall av disse må ha universell utforming.

Dette medlem mener at studenter må sikres et godt behandlingstilbud for fysiske og psykiske lidelser. Kristelig Folkeparti vil også sikre studenter et like godt psykososialt tilbud uavhengig av studiested. Dette innebærer at modellene for tildeling til studentsamskipnadene må gjennomgås for å sikre likebehandling mellom studiestedene.

5.3 Oppvekst- og familiepolitikk

5.3.1 Sammendrag

Å sørge for gode oppvekstvilkår for barn er blant de viktigste oppgavene i vårt samfunn. De aller fleste barn og unge har trygge levekår og gode utviklingsmuligheter i Norge. Høy materiell levestandard er likevel ikke ensbetydende med å ha gode oppvekstvilkår. For noen barn preges hverdagen av omsorgssvikt, mobbing, rus eller fattigdom. For å redusere ulikheter i levekår er det viktig med et bredt forebyggende perspektiv i barne- og ungdomspolitikken, oppvekstpolitikken og familiepolitikken. Barnet har ifølge FNs konvensjon om barnets rettigheter «rett til en levestandard som er tilstrekkelig på alle områder. Foreldre eller andre som har ansvar for barnet, har det grunnleggende ansvaret for å sikre de levevilkår som er nødvendig for barnets utvikling. Staten har plikt til å støtte de foresatte».

Oppvekst- og familiepolitikken skal legge til rette for en trygg økonomisk og sosial situasjon for barn, ungdom og deres familier. Gode og trygge oppvekstvilkår gir gode utviklingsmuligheter og bidrar til sosial mobilitet og utjevning. Familiepolitikken skal også legge til rette for at forsørgere kan kombinere arbeidsdeltakelse med omsorg for barn. Andelen med lavinntekt er forholdsvis høy i grupper med svak arbeidsmarkedstilknytning og mange barn, jf. kapittel 3. Kvinners yrkesarbeid har imidlertid økt, og dette har de siste tiårene gitt det viktigste bidraget til barnefamilienes relativt gode levekår i dag, og til at mange barnefamilier har hatt en god inntektsutvikling. Med et mer likestilt arbeidsliv vil dette bidraget kunne økes ytterligere.

Regjeringen er også opptatt av at det skal finnes et bredt og tilgjengelig tilbud av kultur- og fritidsaktiviteter for alle barn og unge. Et tilgjengelig tilbud for alle bidrar til like muligheter for deltakelse og gode oppvekstvilkår for alle. Gode kultur- og fritidstilbud i kommunene er av særlig betydning for barn og unge i familier med vedvarende lav inntekt. Både kommunene, bl.a. gjennom satsingen på kulturskoler, og frivillige organisasjoner, gjennom et bredt spekter av tilbud innenfor kultur, idrett osv., har en viktig rolle i dette arbeidet. En god barne- og ungdomspolitikk skal samtidig sikre at barn og ungdoms behov og interesser blir ivaretatt, og at det stimuleres til medansvar.

En bred kultur- og fritidspolitikk for alle barn og unge er blant annet vektlagt gjennom å legge til rette for kulturskolen, den kulturelle skolesekken, folkebibliotek, tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjoner mv.

Det er et mål å sikre barn og unge likeverdige tjenester og tilbud. Tilbudene skal ta hensyn til at barn har ulike behov, og gi barna gode utviklingsmuligheter. Regjeringen er opptatt av at generelle ordninger, som barnetrygd og foreldrepenger, skal bidra til en trygg økonomi for barnefamilier.

I tillegg til generelle ordninger er det viktig å arbeide forebyggende og oppsøkende overfor særlig vanskeligstilte barn og unge og deres familier. Målet er å sikre en trygg oppvekst for flere. For å sikre alle barn og unge likeverdige muligheter er det behov for en særskilt innsats på noen områder. Forholdene i hjem og nærmiljø har innflytelse på barn og unges trivsel, utvikling og læringsevne. Det er en stor utfordring og et felles ansvar å legge til rette for bred deltakelse og inkludering av de mest vanskeligstilte. Forebyggende og oppsøkende virksomhet er nedfelt i en rekke lover og regelverk (barnevernloven, barnehageloven, opplæringslova, kommunehelsetjenesteloven, alkoholloven, lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, politiloven, FNs konvensjon om barnets rettigheter og forslag til ny folkehelselov og helse- og omsorgstjenestelov). Uten en helhetlig, kunnskapsbasert og samordnet innsats overfor vanskeligstilte barn og unge kan en målsetting om et godt forebyggende barne- og ungdomsarbeid ikke nås.

Det vises til meldingen for nærmere omtale.

5.3.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Oppvekstpolitikken

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at hensynet til barnets beste er disse medlemmers utgangspunkt for oppvekstpolitikken. Alle barn har krav på trygghet og god omsorg. Videre mener disse medlemmer at familien er samfunnets viktigste fellesskap og arena for trygghet, tilhørighet og utvikling. Familien skal sikres valgfrihet og mulighet til å ta ansvar for seg selv og sine nærmeste. For å gi alle barn en god oppvekst, samt forhindre og motvirke fattigdom og sosiale problemer hos barn, er derfor foreldrenes mulighet til arbeid og tilgang på hjelp når de trenger det viktige områder for oppvekstpolitikken.

Disse medlemmer ser en god kunnskapsskole som utjevner sosiale forskjeller mellom barn som avgjørende for å gi alle barn like muligheter i livet. Dette er spesielt viktig for særlig utsatte barn og unge. Disse medlemmer er tilhengere av målrettede satsinger på gode og konkrete tiltak som letter livssituasjonen for sosialt utsatte barn, unge og deres familier.

Disse medlemmer viser som eksempel på slike målrettede tiltak til tidligere forslag fra disse medlemmer om økt støtte til prosjekter som gir barn i familier med lav inntekt en mulighet til å delta på fritidsaktiviteter og forslag om lavere foreldrebetaling i barnehagen for familier med lav inntekt. Disse medlemmer ser sosial deltagelse som en viktig forutsetning for å sikre barn og unge gode oppvekstvilkår. Disse medlemmer vil peke på de frivillige organisasjonenes viktige og unike rolle i å skape trygge og gode møteplasser for barn og unge. En styrking av frivillighetens vilkår og forbedring av deres rammebetingelser vil etter disse medlemmers syn bidra til at flere barn og unge får ta del i deres mange og mangfoldige tilbud.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil videre understreke at familien har en veldig viktig forebyggende rolle, og at det foregår mye viktig læring i familien. Disse medlemmer viser til at familien er rammen rundt barns oppvekst. I familien møter barnet omsorg, bygger de første relasjonene og lærer om den nødvendige samhandlingen mellom mennesker. Disse medlemmer vil understreke at også samfunnet trenger familien som en grunnleggende enhet. Disse medlemmer vil peke på at en velfungerende og stabil familie vil forebygge problemer som ellers kan oppstå. Unger som vokser opp i en trygg familie har store fordeler framfor dem som ikke gjør det. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på den stadige økningen i bekymringsmeldinger og saker i barnevernet. Disse medlemmer vil understreke at for å forebygge noen av de sakene som senere blir barnevernssaker, er det viktig å se på tiltak som retter seg mot familien som helhet.

Disse medlemmer viser til barnevernets viktige rolle i å gi barn som trenger det en trygg oppvekst. Disse medlemmer vil understreke at det ikke først og fremst er gjennom barnevernet fattigdomsbekjempelsen skal skje. Barnevernet er en sentral aktør i velferdsarbeidet. Det er ofte en sammenheng mellom fattigdom og problemfylte oppvekster, og det er en overrepresentasjon av barnevernsklienter i lavinntektsgrupper. Disse medlemmer mener at barnevernet har en viktig rolle når det gjelder å forebygge og behandle sosiale problemer i disse gruppene, men at fattigdomsbekjempelsen ikke først og fremst er barnevernets oppgave.

Disse medlemmer viser til at støtteordningene til barnefamiliene over tid har blitt gradvis redusert. Disse medlemmer viser til regjeringens kutt i kontantstøtteordningen. Disse medlemmer vil understreke at fattigdomsutfordringene og integreringsutfordringene må løses med helt andre tiltak enn fjerning av velferdsordninger. Disse medlemmer vil også peke på at det ikke er noen automatikk i at minoritetskvinner og familier med lav inntekt kommer ut i arbeidslivet når kontantstøtten fjernes. Disse medlemmer viser til at svært mange kontantstøttemottakere med etnisk minoritetsbakgrunn oppgir at de uansett ikke ville valgt barnehage om en fjernet kontantstøtten (NOU 2010:7). Det er dessuten lite sannsynlig at mødrene til disse barna vil ta skrittet ut i arbeidslivet som en konsekvens av fjerning av kontantstøtten. Barnehagedeltakelse for innvandrere er primært motivert av foreldrenes ønske om at barna skal lære norsk og omgås andre barn, og mindre knyttet til ønske om tilsyn på grunn av at begge foreldre arbeider. Inntektstapet av kontantstøtte vil dermed gjerne ikke veies opp av økt arbeidsinntekt (NOU 2010:7). Disse medlemmer mener aktive tiltak er nødvendig for å få til integrering og inntektsutjevning.

Disse medlemmer vil videre vise til at siden kontantstøtten betyr svært mye for økonomien til familier med lav inntekt, påpeker inkluderingsutvalget at det er behov for overgangsordninger som sikrer inntekten deres. Ett virkemiddel utvalget selv foreslår er økt barnetrygd. Disse medlemmer registrerer med bekymring at regjeringen i budsjettet for 2012 fjerner kontantstøtten for toåringer uten å kompensere for inntektstapet for lavinntektsfamilier og uten å bevilge midler til bygging av barnehageplasser til barna som mister støtten.

Disse medlemmer vil videre vise til at fjerning av kontantstøtten, ifølge regjeringens egne beregninger, vil føre til at en liten andel barn vil gå over fra kontantstøtte til barnehage. I statsbudsjettet for 2012 er det lagt til grunn at styrkingen av kontantstøtten for ettåringer vil medføre at det vil være behov for 1 970 færre barnehageplasser. Avviklingen av kontantstøtten for toåringer er anslått å øke etterspørselen etter barnehage med 3 130 plasser. Nettobehovet som følge av endringene i kontantstøtten blir dermed 1 160 barnehageplasser, ifølge regjeringens beregninger. Samlet behov for nye barnehageplasser i 2012 blir, ifølge regjeringen, 1 775 heltidsplasser. Disse medlemmer viser til at KS mener regjeringens anslag av behovet for barnehageplasser i 2012 er altfor lavt. Disse medlemmer viser videre til at Utdanningsforbundet på høring har uttrykt at de mener regjeringen bør bevilge midler til 10 000 nye barnehageplasser i 2012.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at det viktigste i Kristelig Folkepartis familiepolitikk er målet om å skape best mulig oppvekstvilkår for barna. Dette medlem er enig i at det er et overordnet politisk mål å sikre alle barn og unge gode oppvekst- og levekår, og at det innebærer at de allmenne velferdsordningene må innrettes slik at de fremmer like muligheter, forebygger risiko og fremmer sosial mobilitet, samtidig som det er behov for særlig innsats rettet mot utsatte barn og unge og deres familier.

Dette medlem viser til at regjeringen i meldingen viser til viktige forutsetninger for å unngå at fattigdom rammer barn og ekskluderer dem fra so-siale fellesskap, som god kommuneøkonomi, en sosial boligpolitikk, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, gratis eller rimelige fellesgoder og en inntektssikring som gir familiene mulighet til å leve et verdig liv. Dette medlem er enig i at dette er viktige forutsetninger, og vil understreke betydningen av at regjeringen øker innsatsen mot fattigdom og legger til rette for at alle barn og unge skal gis muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon. Dette medlem viser til at viktige tiltak i denne sammenheng er ordninger med ferie- og fritidstilbud for barn av foreldre med dårlig økonomi, tilskudd til tiltak for deltakelse og inkludering av utsatte barn og unge, gode og billige møtesteder for barn og unge lokalt, både i privat og offentlig regi.

Dette medlem er enig i at et inkluderende oppvekstmiljø skapes gjennom et tett samspill mellom stat, kommune og andre aktører i lokalsamfunnet, som frivillige organisasjoner, barn og ungdom selv, foreldre og andre grupper som ønsker å engasjere seg og gjøre en innsats. Dette medlem vil understreke betydningen av det frivillige arbeidet som legges ned i foreninger, menigheter, korps og andre organisasjoner rundt om i landet.

Dette medlem vil videre understreke at når barnets egne foreldre ikke kan sikre barnet god omsorg og trygghet, er det viktig at barnevernet har ressurser og kompetanse til å sikre trygghet, omsorg og stabilitet for barnet. Det er også viktig at barnevernet har nok kompetanse og ressurser til å stille opp for barn og unge som viser negativ adferd. Dette medlem vil i denne sammenheng vise til Dokument 8:21 S (2009–2010) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Øyvind Håbrekke, Hans Olav Syversen og Laila Dåvøy om en opptrappingsplan for å sikre full barnevernsdekning innen 2017. Full barnevernsdekning innebærer nok behandlingskapasitet i det kommunale barnevernet, nok fosterhjemsplasser og institusjonsplasser til å gi alle barn et tilbud tilpasset den enkeltes behov, nok kapasitet i fylkesnemndene til å sikre rask saksbehandling, tilstrekkelig antall tilsynsførere, samt rett til ettervern fram til 23 år for unge med tiltak etter barnevernloven.

Dette medlem vil understreke betydningen av forebygging og tidlig hjelp overfor særlig utsatte barn og unge. Lykkes vi med å yte tidlig hjelp til disse gruppene, kan helseproblemer, rusproblemer, kriminalitet osv. i mange tilfeller unngås. Tidlig hjelp gir størst effekt. Det styrker barnas egne ressurser slik at de over tid blir i stand til å ta vare på seg selv og å møte samfunnets forventninger. Tidlig innsats overfor særlig risikoutsatte barn og unge er ofte samfunnsøkonomisk lønnsomt og bidrar på sikt til å redusere velferdsstatens utgifter.

Dette medlem er enig i at en grunnleggende forutsetning for å bedre livssituasjonen for mange barn som lever i fattigdom, er styrking av foreldrenes yrkestilknytning. Både for eninntektshusholdninger og andre er det avgjørende at det legges til rette for å kombinere krevende omsorgsoppgaver med lønnet arbeid. Gode velferdsordninger som foreldrepermisjonen, rett til fravær ved barns sykdom og kontantstøtten er eksempler på ordninger som muliggjør at familieliv og arbeidsliv kan kombineres på en god måte.

Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis alternative statsbudsjett der det foreslås å øke kontantstøtten for alle ettåringer til 5 000 kroner per måned med virkning fra 1. juli 2012. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti foreslår at kontantstøtten for toåringer videreføres også etter 1. august 2012, og at ordningen med mulighet for gradering i fem trinn fortsetter. Dette medlem mener den gamle ordningen med fem trinn gir mer fleksibilitet og er en bedre løsning for familiene.

Dette medlem mener alle familier bør ha reell mulighet til å velge omsorgsform for egne barn, da må de ha tilgang på en god kontantstøtte og plass i barnehage med god kvalitet på tilbudet.

Dette medlem understreker betydningen av at kommunene sørger for friplasser eller gradert foreldrebetaling for familier med lave inntekter, slik at også de har råd til å velge barnehage for sine barn, dersom de ønsker det. På tross av at kommunene allerede i dag er pålagt å ha moderasjonsordninger som kan tilby barnefamilien med lavest betalingsevne en reduksjon eller fritak for foreldrebetaling, bor ifølge SSB rundt halvparten av barnehagebarna i en kommune som fortsatt ikke tilbyr graderte satser. Dette medlem mener det må sikres at alle kommuner tilbyr inntektsgraderte foreldrebetalingssatser, eller eventuelt friplasser, for å sikre at alle familier har reell mulighet til å velge barnehage som omsorgsform for sine barn. Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis alternative statsbudsjett der det på denne bakgrunn foreslås å bevilge 35 mill. kroner øremerket til inntektsgraderte satser for foreldrebetaling i barnehagene. Dette medlem mener at alle som ønsker det, uavhengig av økonomi, må sikres plass i barnehage. Dette medlem vil understreke at det må legges til rette for at alle får barnehageplass når de trenger det. Det er ikke full dekning før også de som er født etter 1. september får plass. Dette medlem mener det er nødvendig med flere opptak i året enn ett. Målet må være at opptaket er mest mulig løpende og at rett til plass gjelder for alle.

Dette medlem viser til at mange foreldre, barnehageansatte, barnehageeiere og andre er bekymret for kvaliteten i barnehagene etter et langvarig fokus på kvantitet og vedtak om store endringer i finansieringssystemet. Det er indikasjoner på at det er store kvalitetsforskjeller i dagens barnehager. Brennautvalget konkluderer med at dagens barnehagetilbud ikke har den grad av systematikk og kvalitet som skal til for å sikre at alle barn får et godt pedagogisk tilbud. Dette medlem vil understreke at alle barnehager, private og kommunale, må ha høy kvalitet, og at førskolelærere og annet kvalifisert personale er avgjørende for kvaliteten i barnehagetilbudet. Kvalitet innebærer først og fremst en trygg hverdag med nok antall voksne per barn, men også godt pedagogisk innhold og nok pedagoger, dvs. at det er minst en tredjedel som er utdannet førskolelærere blant de ansatte. Dette medlem viser til at dette er kravet i dag, men at det er store mangler. Dette medlem viser til at nye tall viser at Norge mangler 6 000 pedagoger. Dette medlem viser videre til at når regjeringen nå fjerner kontantstøtten for toåringene, vil det bli behov for enda flere førskolelærere. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti mener at innsatsen på dette feltet må styrkes utover det regjeringen legger opp til, for å rekruttere nok førskolelærere, samt sikre personalet god etter- og videreutdanning og trivsel.

Dette medlem vil understreke at høy kvalitet i barnehagen er avgjørende for barns utvikling og trivsel. Dette medlem vil understreke at det er spesielt viktig at barn med minoritetsbakgrunn får et godt språklig og pedagogisk tilbud før skolestart. Dette medlem viser til at både skolen og barnehagen er viktige inkluderingsarenaer, og at årene fram mot skolestart er viktige både for språket og for det sosiale. Dette medlem viser videre til at forsøkene i Oslo med gratis kjernetid for fire- og femåringer er svært vellykket. Flere barn rekrutteres til barnehagene som følge av gratis kjernetid, og flere velger heldagsplass. Tallene viser at i bydelene med gratis kjernetid går de fleste barna i barnehagen etter kontantstøttealder. Dekningsgraden, dvs. andel barn med barnehageplass i alderen 3–5 år, er i disse bydelene på rundt 90 prosent. Dette medlem er enig i at gratis kjernetid i barnehage i områder med en høy andel barn med innvandrerbakgrunn er et godt virkemiddel for å bedre levekårene og bidra til en jevnere fordeling, og mener det er riktig at det nå vurderes ytterligere utvidelser av ordningen.

Dette medlem vil understreke betydningen av at barnehagedeltakelse er frivillig, men at alle som ønsker det har tilgang på et tilbud av høy kvalitet og med et nivå på foreldrebetalingen som er så lav at alle familier som ønsker det, har råd til en barnehageplass.

5.4 Arbeids- og velferdspolitikk, inntekts-politikk og makroøkonomisk politikk

5.4.1 Sammendrag

Arbeidsmarkedet er den mest sentrale fordelingsarenaen i samfunnet, både direkte gjennom lønnsfordelingen og indirekte gjennom å gi muligheter for inntektsmobilitet. Arbeid er en god forsikring mot lavinntektsproblemer og dårlige levekår og en viktig kilde til inntekt, økonomisk trygghet, selvrespekt og selvrealisering. Inn i arbeidslivet har vi med oss vår humankapital i form av blant annet kvalifikasjoner og helse. Sammen med egenskaper ved arbeidsmarkedet avgjør dette langt på vei våre økonomiske ressurser.

Arbeid til alle er et hovedmål for regjeringen, og høy sysselsetting og lav ledighet er avgjørende for en jevn inntektsfordeling. Regjeringen vil fortsatt sikre en høy sysselsetting og lav arbeidsledighet bl.a. gjennom den økonomiske politikken, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og det inntektspolitiske samarbeidet mellom regjeringen og partene i arbeidslivet. Arbeidsmarkedspolitikken støtter opp om grupper som har særlige behov for hjelp til å komme i arbeid, herunder ungdom, langtidsledige, innvandrere og personer med nedsatt arbeidsevne. Store og langvarige lavkonjunkturer kan også medføre at store grupper, særlig unge, på langvarig basis blir satt utenfor arbeidslivet og havner i en situasjon med vedvarende lavinntekt. En ansvarlig økonomisk politikk tar sikte på å stabilisere produksjon og sysselsetting både på kort og lang sikt. Regjeringen viste under den internasjonale finanskrisen i 2008 og 2009 at stabiliseringspolitikken tillegges stor vekt. I den situasjonen ble bruken av oljeinntekter kraftig økt for å opprettholde sysselsettingen.

Høy sysselsetting skaper inntekter, noe som er viktig for å sikre skatteinntekter. Skatteinntektene finansierer offentlige overføringer og tjenester som i stor grad virker omfordelende. Høy deltagelse i arbeidslivet blir stadig viktigere siden den demografiske utviklingen isolert sett trekker i retning av at andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder vil falle framover.

Både nivået på sysselsettingen og arbeidsledigheten, lønnsdannelsen og inntektssikringsordningene påvirker inntektsfordelingen og andelen med lavinntekt. Generelt er det derfor slik at god måloppnåelse innen makroøkonomisk politikk, arbeidsmarkedspolitikk og inntektspolitikk bidrar positivt til måloppnåelsen også i fordelingspolitikken.

Det vises til meldingen for nærmere omtale.

5.4.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Arbeids- og velferdspolitikken

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det viktigste økonomiske og sosiale skillet i Norge går mellom dem som er i arbeid og dem som står utenfor arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener derfor at den overordnede målsettingen i fordelingspolitikken må være å bidra til at flest mulig mennesker kan få oppleve den trygghet det er å ha et inntektsgivende arbeid å gå til. Disse medlemmer viser videre til at selv om det også er et samfunnsøkonomisk problem at stadig flere faller ut av arbeidsmarkedet, er det først og fremst et problem for den enkelte. Arbeid og livskvalitet henger nært sammen. Arbeid skaper fellesskap, deltakelse og inkludering. Dessuten er manglende tilknytning til arbeidslivet den viktigste årsaken til ny-fattigdommen, og til manglende inkludering av innvandrere.

Disse medlemmer ønsker et samfunn med muligheter for alle, hvor alle har frihet til å leve selvstendig og hvor alle som faller utenfor skal få en ny sjanse. Disse medlemmer viser til at det alltid vil være mennesker som av helsemessige årsaker faller utenfor det ordinære arbeidslivet. For disse skal man ha gode og forutsigbare ordninger som sikrer at de kan ta del i velferdsutviklingen ellers i samfunnet. Disse medlemmer ønsker anstendige ordninger for dem som står utenfor arbeidslivet, men vil samtidig ha fokus på krav til aktivitet, deltakelse og arbeid.

Disse medlemmer er fornøyd med at uførereformen som ble behandlet i 2011 tok opp i seg det disse medlemmer lenge har foreslått ved at den gjør det lettere å kombinere trygd og arbeid. Disse medlemmer vil likevel uttrykke en sterk bekymring for veksten i antallet unge uføre, som ifølge regjeringen selv vil fortsette i de kommende årene. Selv om det er samfunnsøkonomisk svært kostbart at unge mennesker faller utenfor arbeidslivet i ung alder, er det først og fremst en tragedie for de enkeltmenneskene det rammer. Disse medlemmer har ikke registrert at regjeringen har fremlagt noen effektive tiltak for å snu denne trenden.

5.5 Skattepolitikken

5.5.1 Sammendrag

Skattesystemet er blant de viktigste fordelingspolitiske virkemidlene myndighetene har. Skatter og avgifter er for det første en forutsetning for å kunne tilby omfattende velferdsgoder i form av sterkt subsidierte eller gratis offentlige tjenester og et omfattende sikkerhetsnett i form av overføringer. For det andre er skattene i seg selv omfordelende fordi inntektsskatten for personer er progressiv, og fordi formue og arv skattlegges. Men skattene og avgiftene påvirker også fordelingen av inntekter indirekte, via virkninger på bl.a. individenes arbeidsinnsats. Som omtalt i kapittel 1, virker skattesystemet også omfordelende over livsløpet.

Avgiftene har også fordelingsvirkninger, men de har primært andre mål enn inntektsomfordeling og regnes ikke som fordelingspolitiske virkemidler. Avgiftspolitikken omtales derfor ikke her.

Skattesystemet har også flere andre mål enn fordeling. Regjeringens mål for skatte- og avgiftssystemet er også å sikre inntekter til fellesskapet, bidra til et bedre miljø, fremme sysselsettingen i hele landet og bedre økonomiens virkemåte.

Skatt på arbeidsinntekt reduserer isolert sett deltakelsen i arbeidslivet og antall timer folk ønsker å jobbe. Dette kan i neste omgang redusere den økonomiske veksten og skatteinntektene. Om denne effekten er stor eller liten, vil blant annet avhenge av verdsettelse av fritid, mulighet for arbeidsfrie inntekter, institusjonelle rammer og sosiale normer.

Skatteinntektene sikres best ved at inntektsskattegrunnlaget omfatter de aller fleste typer inntekter, og dessuten ved at formue, arv og forbruk skattlegges. Dette bidrar til at skattesatsene kan holdes på et relativt lavt nivå. Dette er viktig for å opprettholde en god økonomisk vekst.

Det er rom for å ha en progressiv satsstruktur for enkelte skattearter uten tap av verdiskaping. Fordelingsutvalget viste til studier som kan tyde på at skattereduksjoner på lave inntekter som bedrer fordelingen av skattebyrden, kan gi økt arbeidstilbud. Et hovedargument for dette er at lavlønnsgrupper er mer følsomme for endringer i lønn og skatt enn høyinntektsgrupper. Dermed kan en reduksjon i skattebyrden til lavtlønnsgruppene bidra til en samlet økning i arbeidstilbudet ved at disse øker arbeidstilbudet sitt mer enn høyinntektsgruppene reduserer sitt.

Skattepolitikken etter 2005 har vist at det er mulig å skape et mer omfordelende skattesystem. Samtidig har verdiskapingen vært god i perioden.

Regjeringens arbeid for å forbedre omfordelingsegenskapene ved skatte-systemet

Regjeringen har prioritert velferd framfor skattelettelser. Etter at Stoltenberg II-regjeringen overtok regjeringsmakten i 2005, har skattenivået blitt ført tilbake til 2004-nivå. Et tilstrekkelig skattenivå er viktig for å finansiere velferdsordningene, som i sin tur jevner ut levekårene. Regjeringen har samtidig arbeidet kontinuerlig for å bedre omfordelingen i skattesystemet. Dette er gjort innenfor hovedlinjene i skattepolitikken de siste 20 årene, med vekt på at alle inntekter skal fram til beskatning, likebehandling mellom skatteytere og et fornuftig nivå på skattesatsene. Vi har derigjennom også opprettholdt stabile rammevilkår for næringslivet.

I 2006 ble det gjennomført en større skattereform. Målet med reformen var å rydde opp i skjevheter i skattesystemet som innebar at mange lot reelle arbeidsinntekter framstå som kapitalinntekter, slik at de fikk lavere skatt. Reformen i 2006 reduserte forskjellen mellom skatten på aksjeinntekt og skatten på lønn, slik at tilpasninger av denne typen ikke lenger skulle være lønnsomme. Skattesatsen på alminnelig inntekt og dermed på selskapsoverskudd ble værende på 28 prosent. Samtidig ble det innført beskatning av utbytter og gevinster som tilfaller de personlige eierne i selskapene. Dermed ble utbyttebeskatningen (inkludert selskapsskatt) 48,2 prosent på marginen. Samtidig ble de høyeste marginalskattene på lønn redusert, slik at den høyeste marginalskatten på lønn i dag er 54,3 prosent inkl. arbeidsgiveravgift. Etter skattereformen i 2006 er det formelt sett lite som hindrer folk å tilpasse seg slik at arbeidsinntekter framstår som kapitalinntekter, men på grunn av utjevningen mellom skattesatsene er dette langt mindre lønnsomt enn før. Systemet er imidlertid avhengig av at forholdet mellom skatten på kapital og skatten på arbeid ikke forrykkes nevneverdig.

Regjeringen har evaluert skattereformen og de virkningene den hadde på fordelingen. Resultatene fra evalueringen er presentert i Meld. St. 11 (2010–2011) Evaluering av skattereformen 2006. Som det framgår der, har fordelingsvirkningene av skattereformen vært overveiende positive. Omfordelingen gjennom skattesystemet er betydelig styrket. Det er i første rekke utbytteskatten og forbedringer i for-mues-skatten, jf. nedenfor, som har styrket omfordelingen. Redusert toppskatt har dessuten medført at folk jobber mer. Reformen førte også til at hvor mye man betaler i skatt, nå er mindre avhengig av hvordan arbeidsinntekten er opptjent eller virksomheten organisert. Effekten av tilpasningene til reformen begynner også å avta; inntektene fra utbytteskatten har økt fra 1,9 mrd. kroner i 2006 til 6,1 mrd. i 2009.

For dem med aller høyest inntekt har de direkte skattene gått fra å være regressive (gjennomsnittsskatten synker med økt inntekt) til progressive (gjennomsnittsskatten stiger). Dette er illustrert i figur 4.8 i meldingen. Den viser skattebelastningen målt som gjennomsnittlig utlignet skatt som andel av bruttoinntekten fordelt på ulike inntektsgrupper i årene 2000–2009. Figuren viser for det første at skattesystemet er progressivt, ved at de med lavest inntekt betaler minst skatt. For det andre viser figuren at de ti prosentene av befolkningen nederst i inntektsfordelingen har fått noe redusert skattebelastning i perioden, mens særlig de øverste inntektsgruppene har fått økt skattebelastning. For den siste gruppen er det særlig utbytteskatten og økt formuesskatt som bidrar til økt skattebelastning. Det er små endringer for de andre gruppene. Statistisk sentralbyrås analyser til evalueringen viser at skattesystemets bidrag til omfordeling samlet har økt med minst 11 prosent. Skattesystemets bidrag til omfordeling er målt som forskjellen i Gini-koeffisienten før skatt og Gini-koeffisienten etter skatt.

Regjeringen har skjerpet formuesskatten for dem med de høyeste formuene gjennom å rette opp skjevheter i verdsettelsen av formuesobjekter, samtidig som bunnfradragene i formuesskatten har blitt økt betydelig. Dette gjør at langt færre betaler formuesskatt, mens gjennomsnittlig formuesskatt blant dem som betaler den, har gått opp. Figur 4.9 i meldingen viser dette.

I 2010 betalte om lag 500 000 færre personer formuesskatt sammenlignet med en situasjon der skattereglene hadde blitt videreført uendret fra 2005. Til sammen har nesten én million personer fått lettelser i formuesskatten. De som har fått skjerpelser, har gjennomgående nokså høye inntekter. I gruppen som fikk inntil 5 000 kroner høyere formuesskatt i 2010 enn hva de ville ha fått med videreførte 2005-regler, var gjennomsnittlig bruttoinntekt om lag 530 000 kroner. I gruppen som får over 50 000 kroner i økt formuesskatt, er gjennomsnittlig bruttoinntekt nesten fire millioner kroner.

Et viktig bidrag til å gjøre formuesskatten mer rettferdig var avvikling av de særskilte aksjerabattene i formuesskatten. I tillegg kommer avviklingen av 80-prosentregelen, nye verdsettingssystemer i formuesskatten for næringseiendom og endringene i verdsettelsesmetodene for bolig fra 2010.

Fordelingsutvalget pekte på ulike muligheter til å øke skatteinntektene for å finansiere forslagene til økte utgifter de la fram i innstillingen. Utvalget la vekt på at også inndekningsforslagene skulle ha en god fordelingsprofil. Utvalget pekte for eksempel på at gradvis innføring av boligskatt ville ha gode fordelingsvirkninger, og at et slikt forslag trolig også ville bidra til å stabilisere boligmarkedet. Regjeringen mener at de forbedringene som er foretatt i verdsettelsen av bolig i formuesskatten de senere årene, har ført til en mer rettferdig skattlegging av boligformue. Gjennom å knytte verdsettelsen av bolig nærmere til faktisk verdi oppnådde man en omfordeling fra høyinntektsgrupper til lavinntektsgrupper.

Utvalget pekte også på en økning i toppskatten ved å øke toppskattesatsen i dagens trinn 1 opp til nivået i trinn 2 som et mulig inndekkingsforslag. Utvalgets forslag innebar imidlertid økt skatt på arbeid. Dersom et forslag om å forenkle strukturen i toppskatten skal vurderes, bør en i tillegg også vurdere et provenynøytralt alternativ der grensen for å betale toppskatt samtidig justeres opp. Dette vil i tilfelle motvirke eventuelle negative virkninger på arbeidstilbudet av en slik omlegging.

De nye skattereglene for pensjonister, som ble innført fra nyttår, har en omfordelende effekt. Endringene gir i hovedsak en skattelette til AFP- og alderspensjonister med under 350 000 kroner i bruttoinntekt. Om lag 60 prosent av AFP- og alderspensjonistene får redusert skatt, om lag 10 prosent får uendret skatt og om lag 30 prosent får økt skatt. De som får økt skatt, har generelt god skatteevne. For pensjonistene som får økt skatt på tross av lav til middels inntekt, er det utarbeidet overgangsregler som gir en gradvis innfasing av det nye skattenivået. Samlet sett gir de nye, generelle reglene en lettelse til pensjonistgruppen på 1,35 milliarder kroner i 2011. Overgangsreglene gir en ytterligere lettelse på 400 mill. kroner i 2011.

5.5.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil ha et skatte- og avgiftssystem som i minst mulig grad hemmer verdiskaping, sysselsetting, frivillighet og sparing, samtidig som det bidrar til å nå viktige mål om fordeling, miljø og folkehelse. Disse medlemmer viser til at en best mulig utdanning for hele befolkningen som sikrer arbeidstakerne kompetanse, et solid sikkerhetsnett og tilbud om videreutdanning og omskolering for dem som skulle miste jobben, vil være noen av de områdene hvor staten bør bidra for å sikre at flest mulig nyter godt av globaliseringen og at fordelingen i samfunnet blir best mulig.

Disse medlemmer peker på at globaliseringens tapere også kan kompenseres gjennom skattesystemet, for eksempel gjennom skattelette for lavinntektsgrupper i form av økte bunnfradrag og lignende.

Disse medlemmer understreker at Norge har kommet bedre ut av globaliseringen enn mange andre rike land, og at tendensene til økte ulikheter mellom inntektsgrupper har vært mindre. Dette skyldes Norges næringsstruktur som har gitt oss et positivt bytteforhold i handelen med utlandet de senere årene, og det skyldes den nordiske modellen.

Disse medlemmer peker imidlertid på at også Norge må treffe tiltak for å sikre at globaliseringens gevinster fortsatt kommer alle til gode, slik at en sikrer bred oppslutning om åpenhet overfor handel og globalisering.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at skatt er viktig for å finansiere velferd. Hver enkelt av oss bidrar til fellesskapet gjennom skatt. Den skal ilegges og betales etter evne. Det påligger staten og det øvrige offentlige Norge en plikt til å levere tjenester og tilbud som gir skattesystemet legitimitet og troverdighet hos den enkelte.

Disse medlemmer ønsker et skattesystem og et skattenivå som motiverer til innsats i arbeidslivet og som stimulerer sparing og investeringer i norske arbeidsplasser. I tillegg mener disse medlemmer at avgiftene skal bidra til at forurenser betaler og at det lønner seg å opptre miljøvennlig Disse medlemmer mener at det skader verdiskapingen og svekker norske arbeidsplasser at regjeringen Stoltenberg II har et ensidig fordelingsfokus i sin skattepolitikk. Siden 2005 har skatten på arbeidende kapital blitt doblet. Det rammer norske arbeidsplasser.

Disse medlemmer viser til at skattereformen regjeringen Bondevik II gjennomførte i 2005 har gitt Norge et mer rettferdig skattesystem. Marginalskatten ble satt ned, samtidig som det ble innført skatt på utbytte. Det sikret større likhet mellom skatt på arbeid og skatt på kapital. Disse medlemmer mener det er et godt og rettferdig prinsipp at man betaler skatt på penger som tas ut av virksomhetene, men det må kombineres med at skatten (formuesskatten) på kapital som blir stående i bedriften, trappes ned.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at globalisering og ny teknologi skaper et mer todelt arbeidsmarked i de rike landene. Personer med høy kompetanse som behersker ny teknologi får generelt høyere lønninger. Personer med lavere kompetanse som i mindre grad behersker den nye teknologien, får lavere lønninger og mer usikre arbeidsplasser. Gevinstene ved handel og ny teknologi er med andre ord ulikt fordelt – det finnes vinnere og tapere. Å bøte på dette ved bruk av handelsbegrensninger synes kanskje nærliggende, men det ville ikke bare gå ut over den samlede verdiskapingen og grunnlaget for velferdsordningene. Det ville også trolig være mislykket fordelingspolitikk, i hvert fall hvis målsettingen er å gjøre lavinntektsgruppene rikere snarere enn å gjøre alle litt fattigere.

Dette medlem viser samtidig til at det er lite som tyder på at markedet alene vil fordele gevinstene ved handel jevnt ut over inntektsgruppene. Staten har derfor en viktig rolle i å fordele samfunnets samlede gevinst ved handel og globalisering slik at taperne blir kompensert.

Dette medlem mener det er behov for å styrke fordelingen gjennom skattesystemet ytterligere.

Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti i sitt alternative statsbudsjett for 2012 foreslo innføring av et nytt trinn 3 i toppskatten på 15 prosent for lønninger over 1,5 mill. kroner, og å bruke de statlige inntektene fra dette til å gjennomføre skattelettelser for lavtlønte gjennom økte bunnfradrag i form av økt øvre grense for minstefradraget til 81 150 kroner og økt sats i minstefradraget til 39 prosent. Dette medlem er skuffet over at Kristelig Folkeparti ble stående alene om dette forslaget til tross for mange gode ord om fordeling fra andre partier, særlig fra regjeringspartienes side.

5.6 Helse- og omsorgspolitikken

5.6.1 Sammendrag

Helse- og omsorgstilbudet betyr mye for den enkeltes levekår og livsutfoldelse og er en viktig forutsetning for et godt samfunn. Regjeringens utgangspunkt er at det er et offentlig ansvar å fremme helse og forebygge sykdom, og å sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester til hele befolkningen.

Det vises til meldingen for nærmere omtale.

5.6.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Helsepolitikken

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse medlemmers mål er at den offentlige helse- og omsorgstjenesten skal sørge for at alle tilbys gode helse- og omsorgstjenester når behovet er der. Derfor vil disse medlemmer redusere helsekøer og ventetider, satse på rehabilitering og øke kompetansen i helse- og omsorgstjenesten.

Mangler i det offentlige helsetilbudet risikerer å bygge opp et klassedelt helsevesen i Norge. Disse medlemmer mener at regjeringens motvilje mot å benytte seg av privat kapasitet, tross lange køer, gjør at stadig flere benytter seg av private helseforsikringer. Disse medlemmer vil ta alle gode krefter i bruk, og sørge for at et mer likeverdig helsetilbud ivaretas ved at kvaliteten og kapasiteten bedres.

Disse medlemmer mener at små forskjeller i det norske samfunnet er et gode, og må ivaretas gjennom en politikk som sikrer god utdanning for alle, et inkluderende arbeidsmarked og en sterk økonomi. Sosiale ulikheter i helse må også bekjempes med å satse på forebygging. Disse medlemmer er opptatt av å styrke folkehelsearbeidet. Helsefarlige vaner som røyking og usunt kosthold må begrenses. For disse medlemmer er individets selvstendighet sentralt, og folkehelsepolitikken må derfor innrettes mot at enkeltmennesket skal ha forutsetninger for å ta gode valg for egen og sin families helse. En politikk som legger til rette for trygge familieforhold, sosiale nettverk og samhold, bidrar til god helse.

I det forebyggende og målrettede folkehelsearbeidet er det viktig at innsats rettes mot grupper med store behov. Disse medlemmer var kritisk til at folkehelseloven vedtatt i 2011 malte med for bred pensel, og ikke i tilstrekkelig grad holdt fokus på utsatte grupper med fare for helseproblemer. En politikk som tilnærmer seg grupper med risiko for helseproblemer eller forverring av disse vil se gode resultater, og vise en god målretting av velferdspolitikken ved å hindre at sosiale helseforskjeller øker ytterligere.

Disse medlemmer viser til at arbeid og aktivitet i seg selv er et positivt bidrag til folkehelsen, og til den enkeltes velvære, psykiske helse og mestringsfølelse. Disse medlemmer mener derfor at velferdsordninger må utformes på en måte som oppfordrer og oppmuntrer til arbeid, det må legges til rette for inkludering i arbeidslivet og bedre integrering av funksjonshemmede og andre med særskilte behov. Disse medlemmer mener den neste helsepolitiske hovedsatsingen må være innen habilitering og rehabilitering. Bedre opptreningstilbud vil gi flere mulighet til å mestre hverdagen og delta i arbeids- og samfunnsliv.

5.7 Boligpolitikken

5.7.1 Sammendrag

Uten en trygg bosituasjon er det vanskelig å opprette eller holde på en stabil arbeidstilknytning, stå i et skole- og utdanningsløp, motta helsetjenester og forebygge kriminalitet. Boligpolitikken er derfor en viktig del av regjeringens brede velferdspolitikk og innsatsen mot fattigdom. Boligens betydning i velferdspolitikken er framhevet av Boligutvalget, som mente at bolig kan ses på som én av fire viktige velferdspilarer, se boks 4.2 i meldingen.

I Fordelingsutvalgets modell for inntektsdannelsen, gjengitt i kapittel 2, er boligpolitikken pekt på som ett av politikkområdene som påvirker den endelige fordelingen av økonomiske ressurser etter at kontante overføringer og inntekter har formet en fordeling. Forhold på boligmarkedet påvirker fordelingen på flere måter. Store deler av husholdningenes gjeld er knyttet til bolig, og svingninger i rentene påvirker boligprisene og dermed den personlige inntekts- og formuesfordelingen. Investering i bolig gir muligheter for gevinster og tap, og dette påvirker også fordelingen.

Myndighetene påvirker boligmarkedet gjennom skattepolitikken, rentepolitikken og reguleringer av kredittmarkedet. I tillegg føres en sosial boligpolitikk rettet mot utsatte grupper i boligmarkedet. Dette skjer bl.a. gjennom boliglovene, øremerkede midler til prioriterte formål og kompetansehevende tiltak. Med den store betydningen boligen har i de fleste husholdningenes økonomi vil dermed endringer på disse politikkområdene ha stor betydning for husholdningenes økonomiske ressurser, jf. NOU 2009:10 kapittel 14.

Mens boligpolitikken tidligere i stor grad var knyttet til tiltak for å øke boligbyggingen og gi flest mulig anledning til å eie sin egen bolig, har politikken de siste årene rettet oppmerksomheten mer mot å støtte utsatte grupper i boligmarkedet. I Regjeringens politiske plattform (2009–2013) er det bl.a. gitt følgende mål for boligpolitikken:

«Regjeringen vil føre en sosial boligpolitikk slik at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Boligpolitikken vil være en viktig del av Regjeringens brede velferdspolitikk. En sosial boligpolitikk skal forebygge at mennesker kommer i sosialt og økonomisk uføre.»

I det følgende vil regjeringen løfte fram de viktigste innsatsområdene innenfor den sosiale boligpolitikken. Disse innsatsområdene er bl.a. bostøtte, startlån, og tilskudd til etablering og tilpasning.

Det vises til meldingen for nærmere omtale.

5.7.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Den sosiale boligpolitikken

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke viktigheten av å styrke selveierdemokratiet. Det er viktig å sikre flest mulig mennesker muligheten til å eie sin egen bolig. Boligprisene er høye, og mange grupper holdes i dag utenfor boligmarkedet, spesielt i byområdene. Det er behov for en styrket innsats for å stimulere til boligbygging, slik at flere får anledning til å eie egen bolig. Disse medlemmer vil understreke at det ordinære kredittmarkedet, der solide banker formidler tilgjengelig sparekapital fra innskyterne til låntagere med betalingsevne, er samfunnets viktigste forutsetning for at vanlige mennesker kan anskaffe bolig og bli selveiere. Husbanken er et nyttig redskap gjennom sin funksjon for å supplere det ordinære kredittmarkedet ved å stille til disposisjon lånemidler for å gjøre boligmarkedet tilgjengelig for flere ut fra boligsosiale hensyn. I dag er det overveiende gode erfaringer med såkalte startlån, som formidles gjennom kommunene.

5.8 Tiltak på justisfeltet

5.8.1 Sammendrag

En rekke undersøkelser peker på at en stor andel av innsatte i fengsel er rusavhengige, mangler bolig, arbeid, skolegang og lever under fattigdomsgrensen. Svært mange har sammensatte levekårsproblemer og omfattende behov for bistand og oppfølging. De senere årene er det gjennomført flere tiltak med sikte på å bedre innsattes levekår og deres muligheter for tilbakeføring til samfunnet.

Innsatte i fengsel har de samme rettigheter til tjenester fra forvaltningen som befolkningen ellers. Det er et mål at alle etater som kriminalomsorgen samarbeider med, skal tilby sine tjenester i alle fengsler av en viss størrelse. I dag tilbyr primærhelsetjenesten og opplæringssektoren sine tjenester i alle fengsler. Alle innsatte får tilbud fra primærhelsetjenesten. Det er etablert et skoletilbud i alle landets fengsler, som blant annet gir tilbud om videregående opplæring. De fleste av landets fengsler har nå også bibliotek, og i enkelte fengsler er det tilbud om kontakt med Nav-veiledere og spesialisthelsetjenesten.

Det vises til meldingen for nærmere omtale.

5.8.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

6. Hovedstrategier for regjeringens arbeid med inntektsfordeling framover

6.1 Overordnede mål

6.1.1 Sammendrag

Et samfunn med små forskjeller mellom grupper og generasjoner skaper bedre vilkår for å utvikle et mer rettferdig og solidarisk samfunn. Godene må deles rettferdig. De som har mest og tjener mest, må bidra mer til fellesskapet enn de med lav inntekt og liten eller ingen formue. Sosial likhet styrker tilliten og solidariteten et godt samfunn er bygget på.

Den nordiske velferdsmodellen har vist seg vellykket i møte med en omskiftelig verden. Norge har lyktes i å kombinere utbygging av velferdsordninger og jevn inntektsfordeling med høy sysselsetting. Det har gitt god velstandsutvikling. Kjernen i den nordiske samfunnsmodellen er samspillet mellom arbeidsmarkedet, skattesystemet og velferdsordningene. Et godt fungerende arbeidsmarked med høy sysselsetting og relativt små lønnsforskjeller utgjør et viktig grunnlag for velferd og utjevning. Velferdsordningene har bidratt til å redusere den enkeltes risiko ved omstillinger, og er utformet slik at de understøtter sysselsettingen. Høy sysselsetting har også gitt et stort skattegrunnlag for finansiering av velferdsordningene. Bærekraften i modellen er avhengig av at den høye arbeidsinnsatsen opprettholdes.

Regjeringen vil slå ring om den norske samfunnsmodellen med aktivt folkestyre, høy yrkesdeltakelse, gode offentlige velferdsordninger for alle og et nært samarbeid mellom staten og partene i arbeidslivet. Også framover skal denne samfunnsmodellen sikre en jevn fordeling av levekår og like muligheter i hele landet.

Regjeringen vil utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom ved å bringe flere inn i arbeidslivet slik at de kan leve av egen inntekt. Dette handler både om å skape et mer inkluderende arbeidsliv og å redusere barrierene som den enkelte kan møte i arbeidsmarkedet. Man vil gjennom velferdsordningene sikre økonomisk trygghet for mennesker som på grunn av sykdom eller andre forhold ikke kan arbeide. Regjeringen legger vekt på tiltak som kan bidra til inkludering i samfunnet for personer som står utenfor arbeidslivet.

Regjeringens mål er et samfunn uten fattigdom. Et inkluderende samfunn skal bidra til dette. En viktig forutsetning for å skape et samfunn med små so-siale og økonomiske forskjeller er å gi alle barn og unge samme muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet, uavhengig av foreldrenes økonomiske situasjon og sosiale bakgrunn. Regjeringen er derfor opptatt av å føre en aktiv fordelingspolitikk med et bredt forebyggende perspektiv. Målsettingen er å endre forhold som skaper og opprettholder sosial og økonomisk ulikhet. Bredden i perspektivet innebærer forebyggende innsats overfor barnefamiliene, i barn og unges bo- og oppvekstmiljø, i barnehagene, i skolen, i arbeidslivet, på arbeidsmarkedet og innenfor velferdsordningene. Regjeringen vil styrke innsatsen for barn og unge i utsatte livssituasjoner. Gjennom tidlig innsats og samordnet bistand fra ulike deler av hjelpeapparatet vil regjeringen bidra til å styrke vanskeligstilte barn og unges utviklingsmuligheter, uavhengig av foreldrenes situasjon.

En forholdsvis stor andel av lavinntektsfamiliene lever på én, ofte mors, inntekt. Regjeringen vil føre en politikk som har som mål å gi kvinner og menn like muligheter og reell likestilling. Kvinner og menn skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi, like muligheter for å få alle typer arbeid og arbeidsvilkår som gjør det mulig å forsørge seg.

Arbeid til alle er et hovedmål for regjeringens politikk. For den enkelte er tilknytning til arbeidsmarkedet viktig for å sikre inntekt og for opplevelse av inkludering og medvirkning. Samtidig vil deltakelse i arbeidslivet bidra til å sikre velferdsstaten på kort og lang sikt, redusere sosiale forskjeller og hindre fattigdom. Det er en sterk sammenheng mellom formell utdanning og tilknytning til arbeidsmarkedet. Et utdanningssystem av høy kvalitet som inkluderer alle, vil være det beste forebyggende tiltaket for å sikre at flest mulig får en sterk tilknytning til arbeidsmarkedet. Utdanning og arbeid er også viktige arenaer for integrering. Opplæring i språk og samfunnskunnskap samt tilgang til kvalifiseringstiltak skal hindre utstøting og sikre inkludering i utdanning og arbeid. Arbeid og aktivitet skal lønne seg.

Velferdstjenestene skal gi familier den hjelpen som er nødvendig for at de kan mestre både foreldrerollen og arbeidslivet. Hjelpen fra velferdstjenestene må også sikre at barns utvikling og sosiale deltakelse ikke er avhengig av foreldrenes ressurser alene.

Norge er bedre rustet enn de aller fleste land til å ivareta og utvikle et godt velferdssamfunn, men selv her vil det kreve at man prioriterer fellesskapet. Regjeringen vil prioritere fellesskap framfor kutt i det generelle skatte- og avgiftsnivået. Det er et mål at de økonomiske forskjellene skal reduseres. I framtida vil antallet pensjonister øke, og den yrkesaktive andelen av befolkningen vil reduseres. For å finan-siere framtidens velferdssamfunn vil regjeringen legge til rette for økt verdiskaping, en ansvarlig økonomisk politikk med en langsiktig forvaltning av petroleumsformuen, et bærekraftig pensjonssystem og en sterk og effektiv offentlig sektor. Det er vesentlig å sikre økt yrkesdeltakelse fra grupper som i dag ikke deltar i arbeidslivet. Dette gjelder særlig innsats for å få flere eldre og uføre som ønsker å være yrkesaktive, i arbeid. Universell utforming er en strategi som vil bidra til dette.

Det legges vekt på at de offentlige velferdsordningene skal være bærekraftige i en tid med demografiske utfordringer. Bare gode, rimelige og robuste tjenester kan over tid være et alternativ til privatisering av velferden.

Hovedstrategiene for regjeringens fordelingspolitikk framover bygger derfor på virkemidler som påvirker inntektsfordelingen over tid, gjennom blant annet arbeids- og velferdspolitikken og utdanningspolitikken. I tillegg vil regjeringen bidra til omfordeling på kortere sikt blant annet gjennom inntekts-sikringsordninger og skattesystemet.

6.1.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

6.2 Innsats på særlige områder

6.2.1 Oppvekst- og utdanningspolitikken

6.2.1.1 Sammendrag

Det er et overordnet politisk mål å sikre alle barn og unge gode oppvekst- og levekår. Det innebærer at de allmenne velferdsordningene må innrettes slik at de fremmer like muligheter, forebygger risiko og fremmer sosial mobilitet. Samtidig er det behov for særlig innsats rettet mot utsatte barn og unge og deres familier.

Velferdspolitikken vektlegger et bredt forebyggende perspektiv. Tiltak som kan bidra til en jevnere inntekts- og velferdsutvikling blant dem som nå vokser opp, vil styrke de allmenne oppvekstvilkårene. Et bredt forebyggende perspektiv ligger til grunn for en fordelingspolitikk som bidrar til å gi barn og unge et likeverdig tilbud og muligheter for selvforsørgelse og velferd i eget voksenliv.

For å unngå at fattigdom rammer barn og ekskluderer dem fra sosiale fellesskap, vil regjeringen arbeide for en god kommuneøkonomi, en sosial boligpolitikk, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, gratis eller rimelige fellesgoder og en inntektssikring som gir familiene mulighet til å leve et verdig liv.

FNs konvensjon om barns rettigheter er inkorporert i norsk rett. Et hovedprinsipp i konvensjonen er at staten plikter å vektlegge hensyn til barn og unges situasjon. Regjeringen vil øke innsatsen mot fattigdom og særlig legge vekt på at alle barn og unge skal gis muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon. Regjeringen støtter ordninger med ferie- og fritidstilbud for barn av foreldre med dårlig økonomi. Som et ledd i den særlige innsatsen mot fattigdom er tilskudd til tiltak for deltakelse og inkludering av utsatte barn og unge styrket. Denne satsingen videreføres. Innsatsen er målrettet og statlige tilskudd overfor målgruppen ses i sammenheng. Tiltak som inngår i en helhetlig og samordnet barne- og ungdomspolitikk og innsats for å forebygge fattigdom og sosial eksklusjon, prioriteres.

Trygge og inkluderende oppvekstmiljø og gode offentlige velferdsordninger bidrar til å skjerme og motvirke negative konsekvenser av en vanskelig oppvekst. Regjeringen er opptatt av at det skal finnes gode og billige møtesteder for barn og unge lokalt, både i privat og offentlig regi. Det er derfor et mål at kommunene legger til rette for åpne og inkluderende møteplasser for samvær, utfoldelse og kultur- og fritidsaktiviteter hvor barn og unge kan delta uavhengig av familiens økonomiske eller sosiale situasjon. Et inkluderende oppvekstmiljø skapes gjennom et tett samspill mellom stat, kommune og andre aktører i lokalsamfunnet, som frivillige organisasjoner, barn og ungdom selv, foreldre og andre grupper som ønsker å engasjere seg og gjøre en innsats. Frivillige aktiviteter som er lagt til offentlige bygg, anlegg og andre arenaer, som kommunale idrettsanlegg eller skolebygg, bør tilbys gode vilkår slik at aktivitetene blir rimelige å delta i.

For familier som mottar sosialhjelp, regnes kostnader for barns deltakelse i fritidsaktiviteter og utstyr til slike aktiviteter som en del av livsoppholdet etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Nav-kontoret har dermed plikt til å ta slike kostnader med i vurderingen ved utmåling av økonomisk stønad. Også i de statlige veiledende retningslinjene for utmåling av stønad til livsopphold omfattes utgifter til deltakelse i fritidsaktiviteter og fritidsutstyr for barn. Det kan hevdes at en svakhet med dagens ordning er at det ikke er gitt at utmålt støtte, som inkluderer fritidsaktiviteter til barn, kommer dette formålet til gode, og at det kan være vanskelig å få tilleggsstønad til engangskostnader knyttet til fritidsaktiviteter. På den annen side er utgangspunktet at også familier som er avhengig av økonomisk stønad, skal ha frihet til å disponere midlene etter eget behov. Dette bidrar til å ansvarliggjøre og gi familiene fleksibilitet. Det enkelte Nav-kontor kan likevel bestemme at utgifter til barns fritidsaktiviteter holdes utenfor den ordinære stønadsutbetalingen, og i stedet dekke slike kostnader særskilt etter en konkret vurdering. I formålsparagrafen til den nye loven om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen er det tatt inn en ny bestemmelse om at loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne bestemmelsen vil bli fulgt opp i veiledningsmateriell til loven. Barns rettigheter og hensynet til barns oppvekst, deltakelse og inkludering vil også bli vektlagt. Regjeringen vil utrede hvordan aktivitetsstøtte til barn og unge i familier berørt av fattigdomsproblemer kan ivaretas.

Alle barn og unge har rett til hjelp og støtte til å utvikle sine evner ut fra egne forutsetninger, interesser og ønsker. Gjennom en aktiv oppvekstpolitikk vil regjeringen legge til rette for at alle barn og unge ut fra egne forutsetninger inkluderes i sosiale fellesskap og sikres innflytelse i eget liv. Den norske velferdsstaten er tuftet på demokratiske prinsipper om likeverd og medborgerskap. Det er derfor et mål at barn allerede fra tidlig barndom får erfare medbestemmelse, solidaritet, ansvar og respekt for andre.

En forutsetning for å lykkes med sosial utjevning er tidlig hjelp overfor særlig utsatte barn og unge. Lykkes man med å yte tidlig hjelp til disse gruppene, kan helseproblemer, rusproblemer, kriminalitet osv. i mange tilfeller unngås. Tidlig hjelp gir størst effekt. Det styrker barnas egne ressurser slik at de over tid blir i stand til å ta vare på seg selv og å møte samfunnets forventninger. Tidlig innsats overfor særlig risikoutsatte barn og unge er ofte samfunnsøkonomisk lønnsomt og bidrar på sikt til å redusere velferdsstatens utgifter.

For å bedre livssituasjonen for barn som lever i fattigdom, må foreldrenes yrkestilknytning styrkes. Det er også en utfordring å legge til rette for at eninntektshusholdninger får tettere tilknytning til arbeidslivet ved å gjøre det enklere å kombinere krevende omsorgsoppgaver med lønnet arbeid. Regjeringen vil rette spesiell oppmerksomhet mot kjønnsdimensjonen i arbeidet mot lavinntekt og fattigdom.

Barnetrygden er den viktigste universelle overføringsordningen for barnefamiliene. Barnetrygden bidrar til å løfte noen av de mest økonomisk utsatte barnefamiliene over lavinntektsgrensen, slik Fordelingsutvalget påpekte. Fordelingsutvalget foreslo at barnetrygden framover skulle oppjusteres med lønnsveksten. Utvalget begrunnet dette med at husholdninger som har barnetrygd som en relativt stor del av inntektene, har sakket akterut i inntektsutviklingen som følge av underreguleringen av barnetrygden. På den annen side har Velferds- og migrasjonsutvalget, som drøfter barnetrygden i et migrasjonsperspektiv, pekt på at utvikling av tjenestetilbudet bør kunne prio-riteres framfor en opptrapping av kontantytelsene for barnefamilier.

Regjeringen har prioritert utbygging og redusert pris for barnehageplasser. Økt satsing på barnehager har kommet barnefamiliene til gode, og har, som Fordelingsutvalget pekte på, trolig stor betydning for barns læring og framtidige levekår. Regjeringen har også økt fradraget for pass og stell av barn betydelig for familier med to eller flere barn. Disse tiltakene har isolert sett bidratt til høyere kjøpekraft for mange familier med yngre barn. For familier med noe eldre barn har innføringen av gratis læremidler i videregående opplæring i perioden 2007–2009 avlastet familienes økonomi.

I tillegg til Fordelingsutvalget har flere offentlige utvalg pekt på uheldige sider ved kontantstøtteordningen, jf. NOU 2011:7 «Velferd og migrasjon» og NOU 2011:14 «Bedre integrering». Regjeringen mener det er gode grunner til å foreta endringer i kontantstøtteordningen. Ordningen kan begrense arbeidskraftstilbudet blant småbarnsforeldre og har uheldige effekter for integrering.

Regjeringen vil derfor foreslå å fjerne kontantstøtten for toåringer fra 1. august 2012. I tråd med regjeringens politiske plattform foreslås samtidig en styrking av kontantstøtten for ettåringer mellom 13 og 18 måneder.

Ved utgangen av 2010 gikk 87,3 prosent av to-åringene i barnehage. Det antas at avviklingen av kontantstøtten vil resultere i økt barnehagebruk og økt yrkesdeltakelse fra mødre med barn mellom to og tre år. Disse barna har siden høsten 2009 hatt rett til barnehageplass. Kommunene vil bli kompensert for anslåtte økte kostnader til barnehagesektoren.

Vern om utsatte barn og unge

Barnevernet er en viktig tjeneste i arbeidet med å forhindre marginalisering og fattigdom. Bedre hjelp til utsatte barn og unge vil føre til at flere barnevernsbarn får et bedre voksenliv, og gis muligheter til å ta utdanning og komme i lønnet arbeid.

Det siste tiåret har antallet barn som får hjelp av barnevernet, økt med hele 56 prosent. Økningen har funnet sted både i kommunalt og statlig (tidligere fylkeskommunalt) barnevern. Det statlige barnevernet har siden forvaltningsreformen for barnevernet fra 2004 blitt tilført betydelige ressurser for å håndtere det økte behovet.

Også i det kommunale barnevernet har utviklingen det siste tiåret medført utfordringer. Selv om kommunene har iverksatt forebyggende tiltak og i betydelig grad økt ressursbruken i barnevernet, har veksten i saksmengden overgått veksten i antall stillinger. For å bidra til at alle utsatte barn og unge får riktig hjelp til riktig tid, har kommunene styrket satsingen på barnevernet betydelig de siste årene. Kommunenes brutto driftsutgifter til barnevernet økte med vel 1 mrd. kroner i 2010 sammenlignet med 2009. I statsbudsjettet for 2011 ble det videre øremerket 240 mill. kroner for blant annet å øke antall stillinger i det kommunale barnevernet. I tillegg til flere stillinger krever et styrket barnevern også høy kompetanse blant de ansatte. Kompetansen må ikke bare holdes ved like, men også utvikles for å kunne møte endrede behov. Det er også viktig å forberede nyutdannede tilstrekkelig på arbeid i barnevernet.

Regjeringen vil fortsette satsingen på barnevernet og er i ferd med å evaluere forvaltningsreformen for barnevernet fra 2004.

Utdanningssektoren: tidlig innsats og livslang læring

Regjeringen har som mål at alle skal gis like muligheter til å utnytte sine evner og nå sine mål, uavhengig av sosial bakgrunn. Barnehagen og utdanningssystemet skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Et godt og tilgjengelig barnehagetilbud, en sterk offentlig fellesskole av høy kvalitet, gratis og desentralisert høyere utdanning og et godt studiefinansieringssystem bidrar til å utjevne sosiale forskjeller.

Lav foreldrebetaling og høy deltakelse i barnehagen, gratisprinsippet i det offentlige utdanningssystemet og en sterk offentlig fellesskole gjør at en i Norge har mindre sosiale forskjeller i utdanning enn de fleste andre land. Også i Norge ser en likevel klare sammenhenger mellom familiebakgrunn og i hvilken grad ungdom lykkes i utdanning.

Norsk utdanningspolitikk og utdanningssystem har mange likhetsskapende trekk. Et svært viktig trekk i norsk utdanningspolitikk har ifølge Fordelingsutvalget vært den bevisste og langvarige satsingen på gratisprinsippet i skolen og i høyere utdanning. Fordelingsutvalget peker på at gratisprinsippet på enkelte områder ikke er gjennomført, slik som i barnehagesektoren og skolefritidsordningene.

Barnehager

De senere årene har barnehagen likevel blitt et velferdsgode som nesten alle barn tar del i. Norsk forskning viser at barnehagedeltakelse påvirker utdannings- og inntektsnivået på lang sikt. Barnehager av høy kvalitet er også gunstig for barns ferdigheter, herunder språkutvikling. Internasjonal forskning viser at høy kvalitet i barnehagen er avgjørende for barns utvikling og trivsel. I barnehagen legges også et viktig grunnlag for barns helse og levevaner i samarbeid med foresatte. Barn som ikke deltar i barnehage, vil ikke få ta del i dette, og vil derfor ha et annet utgangspunkt når de skal begynne på skolen. Regjeringen ønsker derfor at flest mulig barn skal ha erfaring med barnehage før skolestart. Dette er bakgrunnen for at regjeringspartiene inngikk barnehageforliket og derigjennom sikret maksimalpris på foreldrebetalingen.

Fordelingsutvalget framhever at jo større satsinger det gjøres for å integrere barnehagene ytterligere i utdanningsløpet, desto viktigere blir det å sikre reell tilgang for alle barn uavhengig av sosial bakgrunn. Utvalget mener derfor at det bør gjøres endringer i regelverket om foreldrebetaling i barnehagene, slik at eventuelle økonomiske barrierer for barnehagebruk fjernes. Fordelingsutvalget foreslår 20 timer gratis kjernetid for alle slik at man sikrer et korttidstilbud som er gratis og tilgjengelig for alle grupper. Fordelingsutvalget foreslår at det deretter vurderes obligatorisk kjernetid for femåringene.

Antall barn som ikke er i barnehage i dag, er lavt. I aldersgruppen tre til fem år, den mest aktuelle gruppen for skoleforberedende tiltak, er det om lag 6 500 barn som ikke går i barnehage. Utvalgets forslag innebærer at også foreldrene til de om lag 276 000 barna som allerede er i barnehage, får gratis kjernetid.

Regjeringens politikk er at barnehagedeltakelse er frivillig, noe som for øvrig er i tråd med Brenna-utvalgets innstilling. Regjeringen har valgt å bruke maksimalpris som et universelt virkemiddel for å redusere foreldrebetalingen i barnehagen, og har dermed medvirket til at den økonomiske belastningen for barnefamiliene er blitt betydelig redusert de siste årene. Regjeringen vil videreføre maksimalprisen på samme nominelle nivå hvert år framover, til målet i plattform for regjeringssamarbeidet 2005–2009 om en maksimalgrense for foreldrebetalingen på 1 750 kroner (2005-kroner) er nådd. Kommunene skal i tillegg ha ordninger som kan tilby familiene med lavest betalingsevne en reduksjon i eller fritak fra foreldrebetaling. Regjeringen har lagt til rette for at foreldrebetalingen også i årene fremover vil være så lav at alle familier som ønsker det, har råd til en barnehageplass.

Selv om barnehagedeltagelsen har økt siden innføringen av maksimalprisen, er det likevel behov for særskilte tiltak for å øke deltagelsen i barnehage for noen grupper. Siden hovedhensikten med Fordelingsutvalgets forslag om å innføre gratis kjernetid var å nå vanskeligstilte grupper som blant annet på grunn av nivået på foreldrebetalingen ikke bruker barnehager i dag, fremstår forslaget om universell gratis kjernetid som svært kostnadskrevende og lite treffsikkert.

Det kan også være andre årsaker enn økonomi som medvirker til at barn ikke går i barnehage. Enkelte familier ønsker at en av foreldrene er hjemmeværende. Et ønske fra foreldrene om at barna skal lære morsmålet sitt kan også medvirke til at noen barn ikke går i barnehage, uavhengig av pris.

Regjeringen har valgt å satse på gratis kjernetid i barnehage i enkelte områder med høy andel barn med innvandrerbakgrunn. Dette skal bidra til at flere barn med minoritetsspråklig bakgrunn skal få bedre norskkunnskaper før skolestart. Forsøket med gratis kjernetid innebærer en reduksjon i oppholdsbetalingen og senker barrieren for å søke plass i barnehage. Forsøket innebærer også heving av kompetansen til personalet i barnehagen og inneholder tiltak rettet mot foreldrene. Regjeringen videreførte også i statsbudsjettet for 2011 satsingen på bruk av gratis kjernetid som et virkemiddel for å stimulere til økt barnehagedeltagelse. Regjeringen mener forsøk med gratis kjernetid i barnehage i områder med en høy andel barn med innvandrerbakgrunn er et godt virkemiddel for å bedre levekårene og bidra til en jevnere fordeling, og vil vurdere en utvidelse av ordningen.

Regjeringen ønsker også å kartlegge nærmere gruppen som ikke går i barnehage, og vurdere denne gruppens behov for et slikt tilbud før skolestart. Barn som ikke går i barnehage, vil være et tema i den nye stortingsmeldingen om framtidens barnehage som etter planen skal legges fram for Stortinget høsten 2012.

Et av regjeringens fremste mål for barnehagesektoren er høy og likeverdig kvalitet i alle landets barnehager. God kvalitet på barnehagetilbudet kan bidra til sosial utjevning og likeverdige muligheter for alle barn til å delta i et livslangt læringsløp. Det er indikasjoner på at det er store kvalitetsforskjeller i dagens barnehager. Brennautvalget konkluderer med at dagens barnehagetilbud ikke har den grad av systematikk og kvalitet som skal til for å sikre at alle barn får et godt pedagogisk tilbud. I tråd med vurderingene fra Brennautvalget vil regjeringen prioritere å heve kvaliteten i barnehagene.

I de nærmeste årene ønsker regjeringen å videreutvikle det pedagogiske tilbudet i barnehagene. Dette krever et personale med høy kompetanse som kan oppfylle de nasjonale kravene til kvalitet i barnehagen. I dagens norske barnehager har drøyt 30 prosent av de ansatte pedagogisk utdanning, mens 23 prosent av de ansatte i barnehagen ikke har høyere utdanning enn grunnskole.

Fordelingsutvalget mente at andelen pedagoger i barnehagene burde økes. Som kapittel 4 viser, er det pr. i dag ikke nok utdannede pedagoger til at dagens stillinger til pedagogisk personale blir besatt. Regjeringen mener derfor det er svært viktig å styrke rekrutteringen og kompetanseutviklingen i barnehagene de nærmeste årene, slik at man får tilstrekkelig kvalifisert personale. Kunnskapsdepartementet planlegger blant annet en kompetansestrategi som skal sikre økt kompetanse for alle ansatte i barnehagene. Spørsmålet om å øke kravet til pedagogisk bemanning kan vurderes på lengre sikt, når barnehagene har fått tilstrekkelig kvalifisert personale til å oppfylle dagens regelverk.

Det er lite forskning og kunnskap om hva som kjennetegner barnehager med god kvalitet, jf. St. meld. nr 41. (2008–2009) «Kvalitet i barnehagen» og Fordelingsutvalget. Kunnskapsdepartementet vil derfor sette igang et større forskningsprosjekt om kvalitet i barnehagen.

Regjeringen planlegger å legge fram en ny stortingsmelding om framtidas barnehage høsten 2012. Stortingsmeldingen skal gi en tydelig retning for hva barnehagen skal være i framtiden. Flere offentlige utvalg har kommet med innspill av stor betydning for videreutviklingen av en helhetlig og ambisiøs barnehagepolitikk (Midtlyng-, Østberg-, Brenna- og Fordelingsutvalget). Mange av disse forslagene skal vurderes og ses i sammenheng i arbeidet med den nye stortingsmeldingen.

Grunnskole og videregående opplæring

Fullført utdanning på minimum videregående nivå er i økende grad en forutsetning for arbeid. Regjeringen ønsker derfor at flere skal gjennomføre videregående opplæring.

Fordelingsutvalget framhevet at kvalifikasjonskravene i arbeidslivet stadig blir strengere, og pekte på at denne utviklingen trolig vil fortsette. Dette trekker i retning av at jobbmulighetene for personer med lave kvalifikasjoner trolig vil reduseres i årene som kommer. Utvalget pekte på at frafallet i videregående opplæring i Norge er relativt stort, og at fullført videregående opplæring er blant de viktigste enkeltfaktorene som forebygger lavinntekt. Å øke gjennomføringsgraden i videregående opplæring er derfor etter utvalgets vurdering svært viktig for yrkesdeltakelsen og utviklingen i inntektsfordelingen i årene framover. Fordelingsutvalget pekte på at nøkkelen til å øke gjennomføringsgraden ligger i forebygging gjennom tiltak i barnehagen og tidlig i utdanningsløpet. Utvalget viste til at mange elever ikke har tilstrekkelige forutsetninger fra grunnskolen for å gjennomføre videregående opplæring. Utvalget hadde ingen konkrete forslag til tiltak i grunnskolen eller videregående opplæring, men viste til at det er mye arbeid som pågår på dette området.

Fordelingsutvalgets vurderinger støtter i hovedtrekk opp under regjeringens hovedstrategi om å vektlegge tidlig innsats for å sikre alle en god utdanning og øke gjennomføringen i videregående opplæring. Sosiale forhold som foreldres utdanningsnivå skal ikke avgjøre om elever lykkes i skolen. Gjennom tidlig innsats i gode barnehager og skoler, og tett oppfølging og høy lærerkompetanse gjennom det 13-årige grunnopplæringsløpet kan en motvirke sosial skjevhet i utdanningssystemet og gi alle like muligheter. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å sikre kvaliteten i grunnopplæringen.

Regjeringen har økt antallet undervisningstimer i kjernefagene norsk, matematikk og engelsk med til sammen fem timer på barnetrinnet (høsten 2008), innført to nye timer med fysisk aktivitet for 5.–7. trinn (høsten 2009), og ytterligere én undervisningstime på barnetrinnet (høsten 2010). Regjeringen har også innført en plikt for kommunene til tilrettelegging i form av tidlig innsats for elever med svake ferdigheter i lesing og regning på 1.–4. trinn. Den tidlige innsatsen skal settes inn i fagene norsk/samisk og matematikk. Tiltak som tidlig innsats, blant annet gjennom satsing på grunnleggende ferdigheter og fokus på motivasjon, samt videreutdanning av lærere og skoleledere og ny grunnskolelærerutdanning, skal videreføres og utvikles videre for å sikre kvaliteten i opplæringen.

Skolefritidsordningen (SFO) er frivillig og mange barn deltar ikke. Barnetilsynsundersøkelsen fra 2010 viser at deltakelsen er lavere blant lavinntektsfamilier og familier med minoritetsbakgrunn. En undersøkelse fra NIFU STEP viser at det er samvariasjon mellom læringsresultater og deltakelse i SFO. I tillegg er SFO et viktig sted for integrering. Regjeringen ønsker mer kunnskap om hvem som ikke deltar, hvorfor, effekter av deltakelse og konsekvenser for fordeling. Regjeringen vil derfor utrede disse spørsmålene videre og vurdere behovet for eventuelle tiltak.

Regjeringen vil også utrede nasjonale kvalitetsstandarder i SFO samt vurdere tiltak for å begrense foreldrebetalingen, eventuelt i kombinasjon med å styrke timeantallet i barnetrinnet. Allerede fra høsten 2010 er det etablert tilbud om leksehjelp på til sammen 8 timer for 1.–4. trinn. Et gratis og helhetlig tilbud til alle elever kan bidra til sosial utjevning gjennom inkludering, bedre rammer for læringsutbytte og økt sosial trivsel.

Regjeringen vurderer behovet for ytterligere utvidelse av timetallet på barnetrinnet. Dette kan være undervisningstimer eller læringsstøttende aktiviteter (blant annet leksehjelp), fysisk aktivitet og samarbeid med kulturskolen. Også slike aktiviteter kan være del av den obligatoriske skoledagen.

Regjeringen la våren 2011 fram en egen stortingsmelding om ungdomstrinnet. Ungdomstrinnet er sentralt i arbeidet med å øke gjennomføringen av videregående opplæring. I stortingsmeldingen legges det vekt på at økt valgfrihet kan skape bedre motivasjon hos elevene og gi økt lyst til læring. Behovet for mer varierte tilbud skal skje gjennom økt valgfrihet innenfor fellesskolen, ikke gjennom spesialklasser eller elitetilbud. Regjeringen vil i 2012 innføre valgfag på 8. trinn i ungdomsskolen. Tilbudet om valgfag skal gi alle elever faglige utfordringer og bidra til et mer praktisk og variert ungdomstrinn. Det legges også opp til større fleksibilitet i fag- og timefordelingen for å kunne gi økt lokalt handlingsrom, og Kunnskapsdepartementet vil sende på høring et forslag om omfang og innretning. Lærerens evne til å være en god leder av klassen er en forutsetning for å skape en variert opplæring, der elevene er motiverte og får et godt læringsmiljø. Klasseledelse er derfor et sentralt tiltak. Elevene skal møte faglige utfordringer og ha et godt læringsutbytte slik at de er best mulig rustet til å gjennomføre videregående opplæring. Derfor varsles det at Kunnskapsdepartementet vil prioritere å styrke ferdighetene i regning og matematikk og videreføre lesesatsingen, som i større grad skal ha som mål å styrke guttenes leseferdigheter. God kultur for tilbakemeldinger og vurdering er viktige faktorer for moti-vasjon og læring. Regjeringen er også opptatt av sentrale sider ved elevenes læringsmiljø som mobbing, psykisk helse og livsstil.

Videre la Kunnskapsdepartementet våren 2011 fram en stortingsmelding om tidlig innsats og gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne med behov for særskilt hjelp og støtte i opplæringen. Meldingen bygger på det utdanningspolitiske målet om inkludering. Det er viktig at barn og unge med ulik sosial bakgrunn og med forskjellig etnisk, religiøs og språklig tilhørighet møtes i en barnehage og skole som har god kvalitet og høye forventninger til læring for alle. Meld. St. 18 (2010–2011) «Læring og fellesskap» gir en samlet framstilling av behovet for spe-sialpedagogiske tiltak i barnehage og grunnopplæring med særlig vekt på kvalitet. Regjeringen ønsker å gjøre barnehagen og skolen, samt de kommunale og statlige støtteapparatene, bedre rustet til å fange opp og følge opp de som trenger hjelp og støtte. Hovedgrepene for å oppnå dette er tidlig innsats og å bygge et lag rundt læreren, blant annet gjennom et bedre system for vurdering og oppfølging av barn og unge, kompetansetiltak for PP-tjenesten og omorganisering av Statlig spesialpedagogisk støttesystem (Statped). Midtlyng-utvalgets utredning, NOU 2009: 18 Rett til læring, er et viktig grunnlag for meldingen.

Målrettet innsats for å oppdage og støtte elever med svake grunnleggende ferdigheter i videregående opplæring er en viktig del av tidlig innsats for å sikre gjennomføring i videregående opplæring. Tiltak vil bli utviklet i nært samarbeid med kommuner og fylkeskommuner gjennom prosjektet Ny GIV, jf. omtale i kapittel 4. Regjeringen vil følge resultatene fra Ny GIV nøye, og det er aktuelt å øke den statlige innsatsen.

Utfordringen med frafall er særlig stor innenfor fag- og yrkesopplæringen. Det er spesielt mange på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene som slutter i overgangen mellom opplæring i skole og opplæring i bedrift. Mangel på læreplasser er en av årsakene til dette. Regjeringen har derfor tatt initiativ til å fornye samfunnskontrakten for å sikre økning i antall læreplasser. Samtidig er det viktig at fylker og arbeidsliv samarbeider om at elever som er mer arbeids- enn skoleorienterte, kan bruke opplæringsmodeller hvor mer av opplæringen foregår i arbeidslivet. Kompetansen til lærerne er avgjørende for kvaliteten også i fag- og yrkesopplæringen. Det ble i 2009 satt av økte midler til etterutdanning av lærere og instruktører i disse fagene. Regjeringen vil fortsette dette arbeidet. I tillegg er det bevilget midler til utprøving av hospiteringsordninger for lærere på yrkesfag. Kunnskapsdepartementet er videre i ferd med å få utredet hvordan en eventuell rett til læreplass og/eller fireårig opplæring/forsterket alternativt løp i skolen kan gjennomføres.

For noen unge kan forhold som ligger utenfor skolen være til hinder for en vellykket skolegang, og ikke alle utfordringer kan løses gjennom virkemidler i utdanningssektoren alene. Som en del av satsingen Ny GIV ble Oppfølgingstjenesten og samarbeidet mellom Oppfølgingstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen for å nå ungdomsgruppen som står utenfor både arbeid og utdanning, styrket i 2011, jf. omtale i kapittel 4. Regjeringen har videre satt i gang Losprosjektet, der siktemålet er å styrke skoletilknytningen til ungdom med sammensatte vansker og bistå ungdommen i livet rundt skolen.

Voksenopplæring

Fordelingsutvalget mente det var godt faglig grunnlag for å hevde at et fag- eller svennebrev vil være en mer solid investering både for samfunnet og for den enkelte enn de fleste kurs innenfor arbeidsmarkedsopplæringen. Fordelingsutvalget pekte videre på at de fleste voksne med lav utdanning antakeligvis opplever det som vanskelig å heve sitt formelle utdanningsnivå på grunn av inntektstapet og nedbetalingsbyrden et ev. studielån vil påføre dem. For å sikre at flere voksne med lav utdanning gjennomfører videregående opplæring, foreslo Fordelingsutvalget å endre de stipendbaserte ordningene til Statens Lånekasse og i større grad enn i dag la arbeidsledige beholde dagpenger mens de får tilbud om å ta fag- eller svennebrev som arbeidsmarkedsopplæring.

Om lag 30 prosent av arbeidsstyrken har bare grunnskole. De fleste av disse klarer seg bra på arbeidsmarkedet, men arbeidsledigheten er høyere enn blant personer med mer utdanning. Arbeidsledigheten for personer med grunnskoleutdanning var om lag 10 prosent i 2010, mot 2 prosent for dem med høyere utdanning. Regjeringen prioriterer målrettede tiltak for dem som faktisk blir arbeidsledige. På enkelte områder kan det likevel være aktuelt med tiltak rettet mot en større del av voksenbefolkningen, særlig kan det være aktuelt med spesielt tilrettelagte tiltak for voksne som helt eller delvis mangler grunnskole. Denne gruppen vil i liten grad være kvalifisert til å komme inn på arbeidsmarkedet og få videreut-viklet sin kompetanse der.

Regjeringen viser også til pågående utviklingsarbeid i samarbeid med fylkeskommunene for å bidra til mer tilpassede tilbud på fag- og yrkesopplæring for arbeidssøkere uten fullført videregående opplæring, jf. omtale i kapittel 4. Regjeringen vil vurdere eventuell videreføring av forsøkene med videregående opplæring for arbeidsledige etter at forsøks-perioden er fullført og forsøkene grundig evaluert.

Det vil også bli iverksatt et forsøk i 3 fylker knyttet til arbeidslediges mulighet for å fullføre fagbrev. Forsøket utformes slik at dagpengemottakere som har vært ledige i minst 3 måneder skal kunne delta i opplæring for å sluttføre fagbrev i inntil 3 måneder. Denne perioden kan forlenges med inntil 3 måneder. Det stilles som krav at deltakerne i forsøket til enhver tid må være tilgjengelige for arbeid. Forsøkene avsluttes og evalueres sammen med de allerede pågående forsøkene nevnt over.

Regjeringen vil også sette i gang forsøk med opplæring på arbeidsplassen for ufaglærte i helse- og omsorgssektoren og barnehagesektoren. Hovedformålet med forsøket er at det utvikles opplæringstilbud i fylkeskommunal regi som kan bidra til at flere voksne ufaglærte tar fagbrev. Som varslet i St.meld. nr. 44 (2008–2009) Utdanningslinja, vurderer regjeringen også om voksne over 25 år som ikke tidligere har bestått videregående opplæring, bør ha rett til slik opplæring. Regjeringen vurderer også innføringen av en rett til opplæring i grunnleggende ferdigheter for voksne som har behov for det, i kombinasjon med videregående opplæring. Voksne har allerede rett til videregående opplæring med samme studiefinansiering som gjelder for høyere utdanning. Studiefinansieringsordningene for voksne som skal ta videregående opplæring, må blant annet vurderes i sammenheng med ordningene som gjelder for andre grupper.

Regjeringen er også opptatt av at voksne som har svake grunnleggende ferdigheter, får mulighet til å videreutvikle sin kompetanse. Program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA) er det sentrale virkemiddelet. Dette programmet har blitt betydelig styrket de senere årene, blant annet som ledd i den særlige innsatsen mot fattigdom. Regjeringen vil sette i gang en evaluering av effekten av BKA-tiltak på deltakernes arbeidsmarkedstilknytning.

6.2.1.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at et hovedmål med fordelingspolitikken er å hindre dårlige levekår og lavinntekt blant barn. Gode levekår i barndommen er et mål i seg selv. Barns muligheter til å utvikle seg skal ikke avhenge av foreldrenes økonomi. Å gi alle barn like muligheter og en god start i livet vil bidra til sosial mobilitet. Sosial mobilitet gir større frihet for den enkelte. Flertallet er også opptatt av at det er positivt for verdiskapingen at flest mulig får utnyttet sine evner på best mulig måte.

Flertallet viser til at de gode fellesskapsløsningene er særlig viktige for utsatte gruppers levekår. Derfor er det viktig å sikre åpne møteplasser i kommunene som blant annet folkebibliotekene, svømmehallene og fritidsklubbene. Barne- og ungdomsorganisasjonene og gode kultur- og fritidstilbud bidrar også til uformell læring, utvikling av medborgerskap og sosial inkludering.

Flertallet viser til at barn og ungdom lever sine liv innenfor fire hovedarenaer; familien, barnehagen, skolen og fritiden. Det er positivt at regjeringen vil fortsette å arbeide for et inkluderende samfunn hvor alle barn og unge kan delta på lik linje med sine jevnaldrende på alle disse arenaene.

Flertallet viser til at en ordning med aktivitetsstøtte skal utredes. Dette er viktig, fordi sosial eksklusjon er noe av det som gjør livet vanskelig for barn fra familier med dårlig råd. Noe av det viktigste for et menneske er venner, å få bekreftelse og å oppleve mestring. Deltakelse på sosiale arenaer utenom barnehage og skole er noe av det viktigste for å bli inkludert i et fellesskap. Å føle seg annerledes og bruke tid på å beskytte foreldre fra skammen ved å ha dårlig råd, preger ofte barna gjennom et helt liv. Dette kan og må motvirkes. Flertallet ber derfor regjeringen prioritere arbeidet med å utrede ordninger som kan gi disse barna god tilgang til sosiale arenaer og fritidstilbud. En ordning med aktivitetsstøtte må utredes.

Likestilling

Flertallet viser til at den sterke veksten i fellesskapsordningene i de nordiske landene har sammenheng med økt kvinnelig yrkesdeltakelse i arbeidsmarkedet. Omsorgsoppgaver som tidligere lå i familien, tilbys nå i stedet av det offentlige, og særlig med kvinnelig arbeidskraft. Kvinners økte yrkesdeltakelse har vært en sentral faktor bak den gode utviklingen i velstand og vekst i Norge de siste 50 år. Flertallet viser til at barnehageutbyggingen er et viktig virkemiddel for å øke arbeidstilbudet. Det gjør at begge foreldre kan være i arbeid vel vitende om at barna er i trygge hender og har det bra. Å sikre kvaliteten på barnehagene og å inkludere de barna som har behov for dette viktige pedagogiske tilbudet for eksempel når det gjelder språkutvikling og pedagogisk stimulans, er en prioritert oppgave framover. Slik kan barn få en best mulig start i livet, samtidig som flest mulig av foreldrene kan få mulighet til å forsørge seg selv. Særlig er det viktig å legge til rette for at arbeidslivet inkluderer alenemødre og minoritetskvinner, to grupper som er overrepresentert i den gruppa som ligger lavest på inntektsstatistikken.

Flertallet er videre opptatt av å bekjempe ufrivillig deltid og sikre at flest mulig får forsørge seg selv gjennom faste, hele stillinger. Det må vurderes kontinuerlig om verktøyene for å sikre dette er gode nok. Faste, hele stillinger i helse og omsorg er også viktig av hensyn til kvalitet, pasientsikkerhet og mulighet for faglig påfyll som igjen gir bedre kvalitet for innbyggerne. Bruk av midlertidighet, bemanningsbyråer i stedet for fast ansatte eller faste vikarer, og små stillingsbrøker kan true både likestillingen og kvaliteten i velferdstilbudet.

Permisjonsordninger

Flertallet vil framheve de gode permisjonsordningene som viktige både for fordeling, likestilling og antall barnefødsler, som igjen er viktig for økonomien. Flertallet mener at fedrekvoten er en suksess av flere grunner: For det første fordi barn og fedre får bedre mulighet til å bli kjent og knytte bånd til hverandre helt fra starten av. For det andre fordi økt likestilling i hjemmet gir økt likestilling i arbeidslivet. Likestilling er bra både for økonomien og for valgfriheten på lengre sikt. En egen fedrekvote gjør det lettere for menn å ta permisjon for å være sammen med barna sine, siden de erfaringsvis møter barrierer både i form av arbeidsgivere som ikke ser det som menns oppgave å «passe barn», og mødre som ser på permisjonen som «sin». Kvotering i arbeidslivet og næringslivet bidrar på tilsvarende måte til å fjerne kjønnsmessige barrierer som står i veien for at alle skal ha de samme mulighetene.

Utdanning

Flertallet viser til at regjeringen har som en av sine viktigste prioriteringer å satse på utdanning og kunnskap. Gjennom sosial læring, utdanning, dannelse og medvirkning skal barn og unge tilegne seg kunnskaper og ferdigheter, lære å ta ansvar, vise omsorg, utvikle kritisk sans og selvtillit. Barnehagen skal være et sted for lek, læring og omsorg. Gjennom tidlig oppfølging av de som har størst behov og høy kvalitet i opplæringen skal alle være godt rustet når de går ut av grunnskolen, slik at de kan fullføre en videregående opplæring. Frie og uavhengige universiteter og høyskoler i hele landet som kan gi studentene forskningsbasert undervisning av høy kvalitet, som er relevant og tilpasset et moderne kunnskapssamfunn. Etter- og videreutdanning er et av de viktigste verktøyene en har for å kvalifisere folk til et yrkesliv som stadig endres, både i struktur og arbeidsmåter.

Flertallet viser til at det er et prioritert mål for utdanningssystemet at det skal motvirke sosiale forskjeller. Fordelingsutvalget understreket at kvalifikasjonskravene i arbeidslivet øker. Å fullføre videregående opplæring er avgjørende for å lykkes i arbeidslivet. Utvalget pekte videre på at et stort antall voksne ikke har utdanning utover grunnskolenivå som gjør det vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet i tillegg til at de er mest utsatt for ledighet under lavkonjunkturer. Utvalget mente at denne gruppen antakeligvis opplever å ha små økonomiske muligheter til å oppgradere sin formelle utdanning. Det er en sterk sammenheng mellom foreldre og barns utdanningsvalg og prestasjoner. Utvalget pekte på tiltak i barnehagen og tidlig i skolen som nøkkelen til å forbedre skoleresultater og gjennomføringsgrad.

Flertallet har merket seg at det pågår kvalitetsutvikling i barnehagene, skolen og voksenopplæringen. Det bidrar til å gi flere det faglige grunnlaget de trenger for å gjennomføre videregående opplæring. Den store utbyggingen av barnehager de siste ti årene, kombinert med redusert foreldrebetaling, er et av de viktigste tiltakene for reduserte forskjeller på lang sikt.

Barnehager

Flertallet har merket seg at om lag 97 prosent av alle 3–5-åringer har barnehageplass. Norsk forsk-ning viser at barnehagedeltakelse påvirker utdannings- og inntektsnivået på lang sikt. Barnehager av høy kvalitet er også gunstig for barns ferdigheter, herunder språkutvikling. Internasjonal forskning viser at høy kvalitet i barnehagen er av gjørende for barns utvikling og trivsel. Drange og Telle (2011) viser at barnehagedeltakelse har sterk positiv effekt på skolekarakterene til innvandrerjenter.

Det kan være mange ulike grunner til at foreldrene ikke velger å sende barna sine i barnehage. Både Brennautvalget (2010:8), Østbergutvalget (NOU 2010:7) og Integreringsutvalget (NOU 2011:14) er opptatt av at man enten utformer egne tilbud for de barna som fremdeles ikke går i barnehage eller legger til rette for at disse barna vil begynne i barnehage. Flertallet viser til at ordningen med gratis kjernetid i barnehager i områder med høy andel barn med innvandrerbakgrunn har bidratt til at flere barn med fremmedspråklig bakgrunn har fått bedre norskkunnskaper før skolestart. Regjeringen har varslet at den vil vurdere en utvidelse av ordningen. Dette vil bidra til mindre forskjeller og bedre muligheter for barn som får dette tilbudet. Flertallet støtter dette.

Flertallet understreker derfor at opphevelse av kontantstøtten for toåringer, parallelt med styrking for ettåringer, vil gi økt barnehagebruk for barn mellom to og tre år.

Flertallet påpeker at arbeidet med å heve kvaliteten i barnehagene må prioriteres framover. Det vil bidra til å gi flere barn grunnlag for å lykkes i skolen og i livet. Flertallet har merket seg at det er godt dokumentert at personalets kompetanse er svært viktig for å sikre god kvalitet i barnehagene. Det er per i dag ikke nok utdannede pedagoger til at dagens stillinger til pedagogisk personale blir besatt. Regjeringen har derfor iverksatt tiltak for å styrke rekrutteringen og kompetanseutviklingen i barnehagene. Flertallet støtter dette.

Flertallet viser til at innføring av makspris har redusert foreldrebetalingen i barnehagene betydelig. Regjeringen har varslet at maksprisen skal videreføres på dagens nivå til en har nådd en makspris på 1 750 2005-kroner. Det har gitt langt flere familier mulighet til å benytte barnehagetilbudet. Barnetilsynsundersøkelsen viser at lavinntektsfamiliene bruker over det dobbelte av sin disponible inntekt på SFO/barnehage, sammenlignet med befolkningen for øvrig. Flertallet understreker at kommunene er pålagt å ha ordninger som gir enda lavere pris for foreldre med lav inntekt.

Grunnskolen og videregående skole

Flertallet påpeker at i et fordelingsperspektiv er målet i skolepolitikken å få flere til å gjennomføre videregående opplæring, uavhengig av sosial bakgrunn. Et utdanningssystem som er tilgjengelig for alle og som legger vekt på tidlig innsats, er et av de viktigste virkemidlene for å påvirke inntektsfordelingen på lang sikt.

Flertallet viser til at om lag 70 prosent av alle elever fullfører videregående opplæring i løpet av fem år. En del flere fullfører på lengre tid, eller som voksne, slik at totalt 80 prosent fullfører videregående opplæring. Ikke overraskende er det en sterk sammenheng mellom prestasjoner fra grunnskolen og gjennomføring av videregående opplæring. Prosjektet Ny GIV ble satt i gang fra høsten 2010 for å øke gjennomføringen i videregående opplæring. Oppfølging av de svakeste elevene i forkant av overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole (Overgangsprosjektet), bl.a. gjennom samarbeid mellom elev, foresatte og skole, samt et sterkere samarbeid mellom skolen, den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten, fagopplæringen og Nav (Oppfølgingsprosjektet) er blant tiltakene.

Flertallet har merket seg at andelen som ikke fullfører er særlig høy i fag- og yrkesopplæringen. Svært mange av disse har fullført videregående trinn 2, men velger allmennfaglig påbygning framfor å søke om læreplass, av frykt for å ikke kunne gå videre på høyere utdanning. Mange av disse slutter i løpet av eller stryker på eksamen etter påbygningsåret.

Flertallet viser til stortingsmeldingen om ungdomstrinnet som ble lagt fram våren 2011. Tiltak for å gjøre ungdomsskolen mer motiverende og relevant står sentralt i meldingen. Blant annet vil det fra og med høsten 2012 innføres valgfag på 8. trinn. Det legges opp til å utvide tilbudet til 9. og 10. trinn fra hhv. 2013 og 2014. Tilbudet om valgfag skal gi alle elever faglige utfordringer og bidra til et mer praktisk og variert ungdomstrinn.

Flertallet understreker at tidlig innsats for å fange opp elever med læringsutfordringer tidlig, er viktig for å unngå at barn ikke får med seg grunnleggende ferdigheter. Svake grunnleggende ferdigheter er en av hovedårsakene til frafall i videregående opplæring. Bl.a. derfor har regjeringen innført en plikt for kommunene til tidlig innsats i fagene norsk/samisk og matematikk for elever på 1.–4. trinn med svake ferdigheter i lesing og regning. Regjeringen har videre utvidet timetallet i grunnskolen i flere omganger siden 2005. Mesteparten av økningen er i kjernefagene norsk, matematikk og engelsk. Flertallet mener tiltak på dette området må sees i sammenheng med at barn av foreldre med lav inntekt/utdanning er underrepresentert i skolefritidsordningen. Det er grunn til å tro at pris er en viktig faktor. Tiltak som bidrar til å senke terskelen for å benytte skolefritidsordningens tilbud vil derfor være bra. Innføringen av leksehjelp som et gratistilbud i skolefritidsordningen fra 2010 er et eksempel på dette. Erfaringene viser at de som deltar mest i leksehjelpen er barn av foreldre med lav utdanning og inntekt, samt elever med minoritetsbakgrunn. Andre aktuelle tilbud er samarbeid med kulturskole og innlemming av fritidsaktiviteter. Regjeringens mål er en helhetlig skoledag med tid til læring, fysisk aktivitet hver dag og tid til lekser.

Voksnes læring

Flertallet viser til at livslang læring øker realkompetansen, motvirker utstøting og er en viktig premiss for å lykkes med arbeidslinja i arbeids- og velferdspolitikken. Det må derfor legges til rette for at så mange som mulig skal kunne fullføre en formell utdanning. Det er også viktig med tiltak som gjør at voksne får anledning til å oppgradere sin kompetanse gjennom utdanning og opplæring i hele livsløpet. Videre er det viktig at utdanningen er desentralisert.

Flertallet har merket seg at Fordelingsutvalget var opptatt av at få voksne oppgraderer sin kompetanse, på tross av at dette er en viktig forklaring på lav lønn. Utvalget peker på mangelen på gode ordninger for å få dekket livsopphold som den viktigste hindringen. Flertallet viser til at regjeringen har iverksatt ulike forsøk der arbeidsledige uten fullført videregående utdanning gis mulighet til å sluttføre dette mens de går på dagpenger. Forsøkene skal evalueres.

Flertallet viser også til ordningen Basiskompetanse i arbeidslivet som en målrettet ordning som gir voksne med svake grunnleggende ferdigheter muligheten til å videreutvikle sin kompetanse. Flertallet vil her peke på at det viktigste man kan gjøre for slike voksne er å medvirke til læring av ferdigheter som gir økt selvrespekt. Dette bør være hovedsatsingsområdet for de som står svakt i konkurranse om en fast ansettelse i arbeidslivet.

6.2.2 Arbeids- og velferdspolitikken

6.2.2.1 Sammendrag

Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til et velfungerende arbeidsmarked med høy yrkesdeltakelse i alle deler av landet og sikre inntekt blant annet til dem som midlertidig eller mer varig ikke kan delta i arbeidslivet. Arbeids- og velferdspolitikken skal også, i samspill med andre politikkområder, bidra til den samlede innsatsen for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller.

Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet om et organisert arbeidsliv, da dette er en sentral mekanisme for å fremme en jevn inntektsfordeling. Det er også en av hovedpilarene i den norske velferdsmodellen, sammen med gode trygdeordninger og en stor offentlig sektor. Det er samspillet mellom trepartssamarbeidet, velferdsordningene og offentlig sektor som er kjernen i samfunnsmodellen vår.

Grunnlaget for samarbeid om rettferdig fordeling er bygd opp gjennom flere generasjoner. Opprinnelig var drivkraften ønsket om anstendige og stabile arbeidsvilkår og et stabilt arbeidsmarked med lavt konfliktnivå. Hovedavtalen mellom LO og NAF som ble inngått i 1935, var en milepæl når det gjaldt anerkjennelse av fagbevegelsen som ansvarlig part i arbeids- og samfunnslivet, men den var også et uttrykk for partenes vilje til å ta ansvar gjennom avtaleverket. Sentrale tariffrevisjoner og inntektspolitisk samarbeid skjer med basis i landsomfattende organisasjoner og deres tariffavtaler, mens lokale forhandlinger og medbestemmelse skjer med hjemmel i tariffavtaler og lovverk.

Oppslutning om organisasjonene er viktig for å gi trepartssamarbeidet legitimitet og effekt også på lengre sikt. Internasjonalt har denne oppslutningen gått betydelig ned; også Norge har opplevd noe nedgang.

Det viktigste bidraget til trepartssamarbeidet er å benytte det til å møte viktige utfordringer. Regjeringen vil derfor satse på å videreføre de relevante institusjonene, utvikle samarbeidet om inkluderende arbeidsliv og forebygging av useriøsitet og sosial dumping. Dette vil i seg selv virke positivt på fordelingen av inntekt og levekår.

Et viktig bidrag til å styrke organisasjonsgraden fra myndighetenes side er å støtte medlemskap gjennom skattefradrag. Regjeringen har doblet fradraget siden 2005, til 3 660 kroner i dag. Dette er en betydelig økning siden 1980- og 90-tallet. Bedriftene har også fradrag for medlemsavgift. En NHO-bedrift betaler for eksempel kontingent til NHO, til NHOs konfliktfond og til landsforeningen.

Arbeidsmiljøpolitikken skal bidra til et godt arbeidsliv med plass til alle. Målsettingen er virksomheter som forebygger helseskader og utstøting og sikrer arbeidstakerne trygge og gode arbeidsplasser, medvirkning og medbestemmelse. For myndighetene er det særlig viktig å påse at de mest utsatte gruppene i arbeidslivet får det vernet og de arbeidsforholdene de har krav på. Arbeidet mot sosial dumping og uakseptable arbeidsforhold i enkelte bransjer er en viktig del av den samlede innsatsen for å utjevne forskjeller.

Høy yrkesdeltakelse og god utnyttelse av arbeidskraften er en forutsetning for høy verdiskaping og gjør det dermed mulig å opprettholde og videreutvikle velferdssamfunnet. Sett i et internasjonalt perspektiv er yrkesdeltakelsen i alle deler av Norge høy. Arbeidsstyrken er godt kvalifisert og arbeidsledigheten lav. Samtidig har det gjennom mange år vært en betydelig vekst i antallet i yrkesaktiv alder som mottar helserelaterte ytelser eller går av med avtalefestet pensjon (AFP). Ved utgangen av 2010 mottok om lag hver femte person i yrkesaktiv alder sykepenger, arbeidsavklaringspenger, en uføreytelse eller AFP.

De geografiske forskjellene i sysselsetting er klare. Sentrale strøk har hatt en sterkere vekst i sysselsettingen enn mindre sentrale strøk i perioden 1999–2009. Sysselsettingsveksten er lavest i Nord-Norge og i innlandet. Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag har hatt den sterkeste sysselsettingsveksten i perioden. Det er særlig utkantstrøk i Nord-Norge som skiller seg ut med lavest vekst i sysselsettingen.

Deltakelse i arbeidslivet gir den enkelte økonomisk selvstendighet og mulighet til å bedre sin økonomiske situasjon ved å øke arbeidsinnsatsen. Arbeid er det viktigste virkemiddelet for å motvirke fattigdom, utjevne sosiale forskjeller og oppnå likestilling mellom kvinner og menn. Arbeidslivet er dessuten en viktig arena for sosial inkludering.

Det er en utfordring å styrke arbeidsdeltakelsen til husholdninger med svak arbeidsmarkedstilknytning og å gi alle reelle muligheter til å delta i inntektsgivende arbeid. Dette handler om å redusere barrierene som den enkelte møter i arbeidsmarkedet, om å skape et mer inkluderende arbeidsliv og om å gi alle en reell mulighet for livslang læring.

En del personer som står utenfor arbeidsmarkedet, vil kunne ha behov for omfattende bistand og oppfølging i form av kvalifisering, helsehjelp, hjelp mot problemer med rusmiddelavhengighet og/eller psykiske problemer eller boligproblemer for å kunne delta i lønnet arbeid. Det er en utfordring å legge til rette for inkludering av personer som ikke kan ha en ordinær arbeidsmarkedstilknytning. Tjenester og tiltak må ha en slik innretning at de treffer de sammensatte og individuelle behovene den enkelte har.

Arbeids- og velferdspolitikken skal også gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter i forbindelse med sykdom, arbeidsledighet, midlertidig svikt i arbeids- og inntektsevne, uførhet, sykdom og ved aleneomsorg for barn.

Nivået på ytelser til livsopphold for dem som av ulike grunner er avskåret fra arbeidslivet, må gi økonomisk trygghet og ikke føre til ekskludering fra deltakelse i samfunnet. Særlig viktig er det å gi barnefamilier en inntektssikring som gir mulighet til å leve et verdig liv, slik at fattigdom i så liten grad som mulig rammer barn og ekskluderer dem fra sosiale fellesskap.

Gode inntektssikringsordninger og tiltak som fremmer deltakelse i arbeidsmarkedet, gir viktige bidrag til regjeringens mål om å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom. Arbeids- og velferdspolitikken inneholder samtidig enkelte vanskelige avveininger. Én avveining gjelder forholdet mellom fordeling og arbeidsinsentiver. På den ene siden vil reduserte stønader kunne øke insentivene til å arbeide. På den annen side har dette uheldige fordelingsvirkninger. Det er videre ikke nødvendigvis slik at størst mulig forskjell mellom stønad og potensiell arbeidsinntekt gir det beste grunnlaget for å stimulere til arbeid. Fattigdom kan virke ødeleggende på mulighetene til å skaffe seg arbeid. Videre må fordelingen på kort sikt avveies mot fordelingen på lang sikt. Tiltak som utjevner på kort sikt, kan bidra til at fordelingen på lengre sikt blir skjevere. Motsatt kan tiltak som gir negative utslag på kort sikt, bidra til å gi bedre fordeling i framtiden.

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. For å møte utfordringene knyttet til aldring av befolkningen er det avgjørende at vi klarer å mobilisere de arbeidskraftressursene vi har. Derfor er arbeidslinja i velferdspolitikken viktig. Det er også en fordel for den enkelte å opprettholde en tilknytning til arbeidslivet. Samtidig som arbeid forebygger fattigdom, er det viktig å få mulighet til å bruke sine evner og å være del av et sosialt fellesskap.

Mange endringer de senere årene har hatt som mål at det skal lønne seg å jobbe, og at alle i større grad skal ta del i arbeidslivet. Det gjelder pensjonsreformen og forslag om ny uførepensjonsordning så vel som Nav-reformen. Ny Intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), innføring av arbeidsevnevurdering, arbeidsavklaringspenger og kvalifiseringsprogram understøtter også dette. Som en videreføring av arbeidslinja ønsker regjeringen å skjerpe kravet om yrkesrettet aktivitet for enslige forsørgere med overgangsstønad. Både pensjonsreformen og forslaget til ny uførepensjonsordning balanserer hensynet til fordeling og ønsket om høy yrkesdeltakelse. Det er for tidlig å si noe om de langsiktige effektene av tiltakene.

Videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltningen

Nav-reformen har lagt grunnlaget for en helhetlig, effektiv og brukerrettet arbeids- og velferdsforvaltning. Et likeverdig samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunene skal bidra til å få flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad. Den nye forvaltningen gir et bedre utgangspunkt for bistand til personer som er i utkanten av arbeidsmarkedet, og som har behov for et bredt spekter av statlige og kommunale tjenester.

Arbeids- og velferdsforvaltningen har siden 2006 vært gjennom en krevende reformperiode. Samtidig med gjennomføring av store organisatoriske endringer har det vært innført flere nye virkemidler og ytelser, herunder arbeidsevnevurdering, arbeidsavklaringspenger og kvalifiseringsprogram for utsatte grupper.

Regjeringen legger vekt på at arbeids- og velferdsforvaltningen gir brukerne hjelp til tiltak og tjenester som er tilpasset deres behov. God måloppnåelse og effektiv drift av Arbeids- og velferdsetaten er avgjørende for å skape et velfungerende arbeidsmarked.

Den organisatoriske delen av Nav-reformen er nå fullført, og store innholdsreformer er iverksatt. Arbeidet med å videreutvikle Arbeids- og velferds-etatens tjenester blant annet gjennom modernisering av IKT er nå igangsatt. Det vil bidra til forbedring av brukeroppfølgingen og til effektivitet og kvalitet i forvaltningen. Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om velferdsutdanningene, blant annet for å sikre god kompetanse blant de ansatte i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Arbeids- og velferdsetaten og kommunene er inne i en ny fase, hvor en skal rette innsatsen mot å videreutvikle forvaltningen slik at den kan nå de ambisiøse målene som ble satt for reformen.

Et fortsatt godt samarbeid mellom stat og kommune i Nav-kontorene og mellom arbeids- og velferdsforvaltningen lokalt og aktuelle kommunale og statlige tjenester utenfor Nav-kontorene er viktig for å styrke arbeidsdeltakelsen for personer med særlige behov for hjelp til å komme i arbeid.

En fornyet og forsterket arbeidslinje

Regjeringen omtaler i Prop. 130 L (2010–2011) Ny uføretrygd og alderspensjon til uføre (uføreproposisjonen) enkelte elementer i en fornyet og forsterket arbeidslinje. Forebygging og tidlig innsats vil fortsatt være det viktigste tiltaket for å hindre at personer faller varig ut av arbeidslivet. Enkelte grupper vil trenge særskilt oppfølging, for eksempel unge med psykiske problemer, som vil ha behov for mer systematisk støtte og tilrettelegging for å kunne ta i bruk sin arbeidsevne. Samarbeid mellom ulike sektorer vil her være sentralt.

Det er et viktig prinsipp at det skal lønne seg å arbeide framfor å motta stønad. Det er samtidig nødvendig å se nærmere på regelverket og praktiseringen av trygdeordningene. Erfaringer viser at konsekvent bruk av aktivitetskrav bedrer insentivene for overgang til arbeid.

Det er viktig å vektlegge den enkeltes muligheter framfor begrensninger. Det kan også være nødvendig å se nærmere på både legers og Arbeids- og velferdsetatens beslutninger. Dette gjelder både vurdering av arbeidsevne og tilståelsen av ytelser før det settes fram krav om uføretrygd. I dag får 80 prosent av de som får innvilget uføretrygd, en uføregrad på 100 prosent. Det antas at en del av disse vil kunne være i noe lønnet arbeid, dersom forholdene legges til rette. Det er derfor et mål for regjeringen å bidra til at flere enn i dag kan kombinere gradert uføretrygd med lønnet arbeid. Samtidig vil det være en del som selv etter gjennomførte kvalifiseringstiltak har en arbeidsevne som er for lav eller for ustabil til at vedkommende vil kunne få arbeid i det ordinære arbeidslivet på ordinære vilkår. Det kan være mange årsaker til dette, eksempelvis at det lokale arbeidsmarkedet ikke er fleksibelt nok til at personer med lav eller ustabil arbeidsevne kommer i arbeid. Det er etter regjeringens mening behov for å vurdere ulike løsninger som kan bidra til å nå disse målene på en best mulig måte. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om denne problemstillingen på en egnet måte.

En utfordring er å finne hensiktsmessig arbeid til personer som i utgangspunktet har en redusert arbeidsevne. Samtidig skal personer som ikke kan arbeide, fortsatt ha gode inntektssikringsordninger. I uføreproposisjonen signaliserte regjeringen at den vil gå kritisk igjennom og vurdere virkemiddelbruken som skal støtte opp om arbeidslinja, herunder forsøksordningen med tidsubestemt lønnstilskudd (TULT) og internasjonale erfaringer med bruk av lønnstilskudd, som den danske fleksjobbordningen.

Inkluderende arbeidsliv

Samarbeidet om et mer inkluderende arbeidsliv er et viktig virkemiddel for å oppnå overordnete mål i sysselsettings-, arbeidsmiljø- og inkluderingspolitikken. Den 24. februar 2010 ble regjeringen og partene i arbeidslivet enige om en ny intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv for perioden 1. mars 2010–31. desember 2013, samt protokoll om felles innsats for å forebygge og redusere sykefraværet og styrke inkluderingen.

Den nye IA-avtalen er blitt mer målrettet og stiller tydeligere krav til aktivitet og rapportering. Avtalen bygger på tett oppfølging av den sykmeldte fra sykmelder, Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgiver, samt økt tilrettelegging for nærvær. I tillegg understrekes i større grad betydningen av forebyggende innsats og systematisk HMS-arbeid i virksomhetene.

Alle de tre delmål i den tidligere IA-avtalen er videreført. Sykefraværsmålet i IA-avtalen er fortsatt å redusere sykefraværet med 20 prosent i forhold til nivået i 2. kvartal 2001. Dette innebærer at sykefraværet på nasjonalt nivå ikke skal overstige 5,6 prosent.

Styrke arbeidsdeltakelsen til personer med nedsatt funksjonsevne

Fordelingsutvalget viste til at sysselsettingen blant personer med funksjonsnedsettelser er lav, og at andelen heller ikke har økt de siste årene. For å styrke sysselsettingsmulighetene til personer med redusert arbeidsevne foreslår Fordelingsutvalget at myndighetene utreder mulighetene for en ordning av samme type som den danske fleksjobbordningen. Som nevnt vil regjeringen gjennomgå erfaringene med både forsøksordningen med TULT og de internasjonale erfaringene grundig. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette spørsmålet.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at sysselsettingsandelen til personer som oppgir at de har en funksjonshemning, har endret seg lite de siste årene. Regjeringen vil styrke innsatsen for at flere med redusert funksjonsevne kommer i arbeid. I forbindelse med statsbudsjettet for 2012 legger regjeringen fram en jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Strategien er forankret i den politiske plattformen for flertallsregjeringen 2009–2013. Jobbstrategien skal også støtte opp om delmål 2 i ny IA-avtale for 2010–2013 om å øke sysselsettingen blant personer med nedsatt funksjonsevne.

Jobbstrategien har blitt utarbeidet i et nært samarbeid med både partene i arbeidslivet og funksjonshemmedes organisasjoner. To paneler har blitt bedt om å komme med forslag til tiltak: Ett brukerpanel med representanter fra funksjonshemmedes organisasjoner og ett erfarings- og idépanel med representanter fra arbeids- og næringsliv. Arbeidsforskningsinstituttet har utarbeidet en kunnskapsstatus om erfaringene med politikken på dette området. Strategien legger vekt på å forhindre at unge med nedsatt funksjonsevne skal bli varig utestengt eller utstøtt fra arbeidslivet. Ambisjonen er å komme tidlig inn med tiltak for å forebygge lange stønadsløp. Hovedmålgruppen for strategien er personer med nedsatt funksjonsevne under 30 år som har behov for arbeidsrettet bistand for å komme i jobb.

Redusere langtidsmottak av sosialhjelp gjennom å fremme overgang til arbeid og aktivitet

En betydelig andel av dem som lever i husholdninger som mottar økonomisk sosialhjelp og bostøtte, har vedvarende lavinntekt. Andelen er særlig stor blant langtidsmottakere av disse stønadene, og forekomsten av lavinntekt blant både sosialhjelpsmottakere og bostøttemottakere har økt markert over tid.

Fordelingsutvalget viser i sin innstilling til at sosialhjelpen ikke er ment å være en varig ytelse, men at mange likevel kun har sosialhjelp å leve av over lengre tid. I lys av at kvalifiseringsprogrammet nylig ble innført nettopp for å gi langtidsmottakere av sosialhjelp en bedre ytelse, kombinert med tiltak for å bedre deres tilknytning til arbeidsmarkedet, avsto utvalget fra å vurdere sosialhjelpsordningen i sin helhet, men foreslo at de statlige, veiledende satsene for sosialhjelp burde følge lønnsutviklingen i samfunnet ellers.

Kvalifiseringsprogrammet er sentralt i innsatsen mot fattigdom. Siden oppstart 1. november 2007 har et stort antall langtidsmottakere av sosialhjelp og andre som står langt fra arbeidsmarkedet, fått bistand til å komme i arbeid gjennom denne ordningen. Det er igangsatt en evaluering av kvalifiseringsprogrammet. Evalueringen omfatter en prosessevaluering og en effektstudie. Sluttrapporten fra prosessevalueringen ble publisert sommeren 2011. Som vist til i kapittel 4 pekes det her på en del utfordringer og mulige forbedringstiltak knyttet til arbeids- og velferdsforvaltningens gjennomføring av programmet. Arbeidsdepartementet vil gjennomgå resultatene fra evalueringen og på denne bakgrunn vurdere om det er behov for å iverksette ytterligere tiltak for å legge til rette for god oppfyllelse av hovedmålene med programmet. Resultater fra effektstudien vil først foreligge i 2013.

I forbindelse med at den nye loven om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen trådte i kraft, har regjeringen igangsatt et arbeid med å oppdatere rundskrivene til loven.

Redusere antallet som ufrivillig jobber deltid

De fleste som arbeider deltid, gjør det frivillig. En del ansatte med deltidsstillinger arbeider imidlertid ufrivillig deltid og ønsker seg høyere stillingsandel. Har den ansatte aktivt forsøkt å få lengre arbeidstid ved å kontakte offentlig arbeidsformidling, annonsere eller lignende, kalles vedkommende undersysselsatt. Ufrivillig deltid er også en form for arbeidsledighet og bidrar til inntektsulikheter. Statistisk sentralbyrå benytter begrepet undersysselsetting i sin arbeidskraftundersøkelse.

Undersysselsetting forekommer særlig innen tjenesteytende virksomheter som har lang åpningstid eller døgnkontinuerlig drift. Det er en klar overvekt av kvinner som er undersysselsatte. Det er stor gjennomstrømming i gruppen av undersysselsatte, og det er forholdsvis få som blir værende undersysselsatte over lengre tid. Den forventede tidsperioden som undersysselsatt er om lag to kvartaler. De fleste undersysselsatte lykkes med å få lengre arbeidstid, men noen blir frivillig deltidsarbeidende uten at arbeidstiden har økt, og en mindre gruppe blir arbeidsledige eller forlater arbeidsstyrken.

Det er et mål for regjeringen å redusere ufrivillig deltid, og at de som ønsker det får arbeide heltid. I Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv ble ulike tiltak som inngår i regjeringens krafttak mot ufrivillig deltid, lagt fram. Blant annet foreslår regjeringen å utrede et forslag om rett til større stillingsprosent for arbeidstakere som over tid har arbeidet utover avtalt arbeidstid. Regjeringen foreslår også å sende et forslag om drøftingsplikt med tillitsvalgte om bruk av deltid på høring. Arbeidsdepartementet skal videre se nærmere på hvordan arbeidsplanene kan brukes som et verktøy mot ufrivillig deltid. Endelig skal fortrinnsretten for deltidsansatte evalueres med sikte på at den skal være reell. Regjeringen vil over en treårsperiode styrke tiltak som kan bidra til å redusere antallet som arbeider ufrivillig deltid, jf. omtale i kapittel 4.

Videreføre arbeidet mot sosial dumping

Den kraftige økningen i arbeidsinnvandringen fra nye EØS-land har gitt deler av den innenlandske arbeidskraften større konkurranse. Denne konkurransen forsterkes ytterligere dersom det forekommer sosial dumping. Et viktig mål med politikken mot sosial dumping er å sikre at utenlandske arbeidstakere omfattes av de samme arbeidslivsstandarder som gjelder i samfunnet for øvrig. Sosial dumping rammer også andre arbeidstakere og virksomheter i Norge. Sosial dumping kan dermed også føre til urettferdig konkurranse, med urimelig press på opparbeidede rettigheter og svekket rekruttering til særlig utsatte yrker og bransjer.

Arbeidet mot sosial dumping har positive fordelingseffekter. Blant annet har regjeringen gjennom to handlingsprogrammer mot sosial dumping bidratt til at utenlandske arbeidstakere sikres norske lønns- og arbeidsvilkår, herunder ryddige arbeidsforhold for arbeidstakere på inn- og utleiemarkedet.

Arbeidet mot sosial dumping er svært høyt prioritert av regjeringen, og det framgår blant annet av Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv at innsatsen mot sosial dumping skal videreføres. Meldingen legger også vekt på at virkemiddelbruken skal være effektiv nok.

I meldingen er det vist til at det blant annet er nedsatt et partssammensatt arbeid for å vurdere mulige nødvendige tiltak for å hindre sosial dumping i tilknytning til offentlig sektor. Det er også vist til at stortingsmeldingen inneholder en rekke forslag som skal sikre bedre forhold i arbeidslivet generelt, og som samtidig kan være viktige tiltak i arbeidet mot sosial dumping. I meldingen er det også pekt på at det på grunnlag av evalueringen av tiltakene i handlingsplanene mot sosial dumping kan være aktuelt å gjennomføre en ny vurdering av tiltak mot sosial dumping, herunder allmenngjøring.

Bransjer som er spesielt utsatt for useriøsitet, sosial dumping og utstøtings- og arbeidsmiljøproblemer, vil også bli fulgt opp gjennom treparts bransjeprogrammer.

Legge til rette for økt yrkesdeltakelse blant innvandrere

Regjeringen vil forhindre at det utvikler seg et samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår enn resten av befolkningen.

Innvandrere har generelt lavere inntekter enn resten av befolkningen. Vi vet at tilknytning til arbeidsmarkedet er en av de viktigste veiene ut av lavinntekt. Samtidig krever det norske arbeidsmarkedet i stor grad høykvalifisert arbeidskraft. Dette stiller store krav til arbeidstakernes utdanningsnivå, og mange innvandrere vil derfor ha problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet uten videre kvalifisering. Mange nyankomne innvandrere vil ha rett til deltagelse i introduksjonsprogrammet, som skal inneholde kvalifiserende tiltak som letter tilgangen til arbeidsmarkedet i Norge. For å hindre at nyankomne innvandrere havner i en situasjon med vedvarende lavinntekt, er det derfor viktig at innholdet i introduksjonsprogrammet er tilpasset den enkelte deltakers kvalifiseringsbehov, og at en rask og varig tilknytning til arbeidslivet sikres. Innvandrere er imidlertid en svært heterogen gruppe, og inntektene varierer mye avhengig av innvandringsårsak og om man selv har innvandret eller om foreldrene har det. Også gjennom en god bosettingspolitikk vil regjeringen legge grunnlaget for at nyankomne flyktninger skal komme seg raskt i jobb eller utdanning. Regjeringen vil videreføre og styrke de særskilte kvalifiseringsordningene for flyktninger og familiegjen-forente for å sikre bedre overgang til arbeidslivet, jf. Prop. 79 L (2010– 2011). Endringer i introduksjonsloven og statsborgerloven. Med blant annet Ny sjanse vil regjeringen videreføre arbeidet med å øke yrkesdeltakelsen blant innvandrere med lang botid i landet, med en særlig vekt på hjemmeværende innvandrerkvinner.

Opplæringstilbudet til nyankomne elever og flerspråklige elever som har vokst opp i Norge er utredet i NOU 2010:7 Mangfold og mestring. Flerspråklige barn, unge og voksne i utdanningssystemet (Østbergutvalget). Utredningen var på høring høsten 2010, og Kunnskapsdepartementet vurderer oppfølging av utvalgets forslag.

Nyankomne flyktninger må få et fast sted å bo så raskt som mulig slik at de får mulighet til å livnære seg ved egen inntekt. I dag er det for mange som må vente for lenge i mottak før de blir bosatt i en kommune. For å bidra til raskere bosetting av flyktninger har regjeringen sendt på høring forslag til endringer i bosettingsordningen for flyktninger. Endringene tar primært sikte på å få kommunene til å ta et større ansvar for fordelingen av flyktninger seg imellom, og gjennomføre rask bosetting av alle som får opphold. Det er viktig at kommuner kan tilby et godt introduksjonsprogram, og at det er mulig å finne arbeid eller ta videre utdanning for den enkelte.

For de fleste nyankomne vil norskkunnskaper og norsk samfunnskunnskap være viktig for å kunne skaffe seg og beholde en jobb. Introduksjonsloven gir i første rekke nyankomne innvandrere med beskyttelsesbehov samt enkelte familiegjenforente rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

For å styrke norskopplæringen vil regjeringen innføre obligatoriske avsluttende prøver og utvide retten og plikten til opplæring i norsk og samfunnskunnskap fra 300 til 600 timer. Obligatoriske avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap vil tydeliggjøre kommunenes ansvar for å gi tilpasset opplæring av høy kvalitet. Utvidelsen fra 300 til 600 timer vil øke muligheten for at den enkelte skal kunne bestå den obligatoriske prøven.

Nyankomne innvandrere med bakgrunn som flyktninger og deres familiemedlemmer har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet. Evalueringer har vist at introduksjonsprogrammet har en positiv effekt på overgangen til arbeid eller ordinær utdanning. Fra 1. juni 2011 utvidet derfor regjeringen personkretsen for introduksjonsprogrammet. Nå omfattes også personer som uten å ha søkt beskyttelse (asyl) har fått oppholdstillatelse på grunn av mishandling i ekteskap eller samboerskap, eller som ved samlivsbrudd ikke kan returnere til hjemlandet grunnet sosiale og kulturelle forhold der.

Regjeringen er opptatt av å oppnå best mulig kvalitet i introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Det er særlig viktig med best mulig individuell tilpasning. Regjeringen innfører derfor statlig tilsyn med kommunenes oppfyllelse av plikter etter introduksjonsloven og plikt til kommunal internkontroll.

Det er et mål at nyankomne innvandrere blir økonomisk selvstendige i størst mulig grad. Regjeringen mener at flere kvinner med innvandrerbakgrunn som er utenfor arbeidsstyrken og blir forsørget av sin ektefelle eller andre familiemedlemmer, bør gis mulighet til å gjennomføre et kvalifiseringsprogram etter mønster av introduksjonsprogrammet. Dette vil gjøres gjennom videreføring av kvalifiseringsforsøket Ny sjanse.

Motvirke gjeldsproblemer

Det er et overordnet mål at flest mulig skal oppleve trygghet for sin personlige økonomi. Regjeringen vil arbeide både for å forebygge at økonomiske problemer oppstår, og for å hjelpe dem som er rammet. Det er viktig at ungdom så tidlig som mulig lærer å ta ansvar for egen økonomi. Personlig økonomi er integrert i flere fag i læreplanverket for Kunnskapsløftet. Kommunene har plikt til å gi tilbud om økonomisk rådgivning. Arbeidet med å styrke kompetansen blant ansatte med ansvar for økonomisk rådgivning og for å øke tilgjengeligheten til tjenesten videreføres.

Et forslag til endringer i gjeldsordningsloven har vært på høring og behandles i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Hensikten med eventuelle endringer er å gjøre det lettere for særlig vanskeligstilte både å komme inn under loven og å gjennomføre en gjeldsordning.

Regjeringen arbeider med å vurdere standardiserte livsoppholdssatser ved tvangsinndrivelse og ved gjeldsordning etter gjeldsordningsloven.

Både når det fastsettes utleggstrekk og når det avgjøres hvor mye som skal betales hver måned under gjeldsordning, må det tas hensyn til hvor mye skyldneren trenger for å dekke egne nødvendige utgifter. Lovens utgangspunkt er i begge situasjoner at skyldneren skal kunne beholde det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand. Det skal gjøres en konkret, skjønnsmessig vurdering av hvor mye som trengs til livsopphold. Eventuelle standardiserte satser for livsopphold vil gi større forutberegnelighet for både skyldnere og kreditorer, og føre til større grad av likebehandling.

Livsoppholdssatsenes nivå må balansere hensynet til at skyldnere skal kunne opprettholde en forsvarlig levestandard, og hensynet til at kreditorene skal få dekket sine krav. Effektiv innkreving er viktig for å opprettholde betalingsmoralen. Regjeringen er likevel opptatt av å sikre at alle som skylder penger skal ha en akseptabel levestandard.

6.2.2.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til merknad til kapittel 1.2 der dette emnet blir utførlig behandlet.

Flertallet vil vise til at Statistisk sentralbyrå (SSB) høsten 2011 offentliggjorde en rapport over lønnsutviklingen i Norge det første tiåret i dette tusenåret. Fra 2000–2010 økte forskjellene i lønn i Norge, der lønn omfatter avtalt lønn (grunnlønn), uregelmessige tillegg samt bonus og provisjon, før skatt. Overtidsgodtgjørelser inkluderes ikke. For privat sektor er lønnsstatistikken en utvalgsundersøkelse mens den for offentlig sektor er basert på registerdata. Fra 2000 til 2010 økte både gjennomsnittlig månedslønn og spredningen i lønnsinntekt mellom folk.

De med de høyeste lønnsinntektene i offentlig og privat sektor i 2000 hadde den klart største veksten i lønnsinntekt – både i prosent og i kroner – fram til 2010. De 10 prosent med lavest lønnsinntekt i privat sektor i 2000 hadde den svakeste veksten i lønnsinntekter fra 2000 til 2010, mens de 10 prosent med lavest lønnsinntekt i offentlig sektor i 2000 hadde en vekst i lønnsinntektene (målt i kroner) på linje med gjennomsnittet for alle i både offentlig og privat sektor.

Flertallet viser videre til at lønnsutviklingen for ulike yrker siste tiår, målt mot gjennomsnittet av alle lønnsinntekter for heltidsansatte, viser at salgs-, service- og omsorgsyrker var dominerende hos de 10 prosent med lavest lønn fra 2000 til 2010. I denne gruppa er det også et betydelig innslag av ansatte i yrker uten krav til utdanning samt operatører og sjåfører, i tillegg til noen fra kontor- og kundeserviceyrker. Ifølge SSB dominerte ansatte i lederyrker, akademiske yrker og høgskoleyrker hos de 10 prosent høyest lønte, uavhengig av sektor.

Ansatte i salgs-, service- og omsorgsyrke (krever videregående utdanning) har hatt en relativ lønnsnedgang sammenlignet med lønnen til alle ansatte fra 2000 til 2010, og deres lønn er lavere enn gjennomsnittslønnen. Yrker som baserer seg på fagutdanning på videregående nivå, håndverkere og operatører, viser det samme hovedtrekket: Den relative lønnen faller uavhengig av næringsaktivitet fra 2000 til 2010. Unntaket er for operatører innen olje- og gassutvinning, dette blir forklart med store uregelmessige tillegg og bonuser i denne næringen. Bare operatører innen olje- og gassutvinning har forbedret deres relative lønn gjennom dette tiåret innenfor denne yrkesgruppen, mens maskinoperatører i industrien i Fastlands-Norge (her: næringsmiddel- og metallindustri), sjåfører i samferdselssektoren og håndverkere i bygg og anlegg har hatt en relativ lønnsnedgang i tiåret 2000–2010.

Flertallet viser til at tjenestemobiliteten i EØS- området skaper nye utfordringer for den norske velferdsmodellen. Flertallet merker seg at NOU 2011:7 Velferd og migrasjon vektlegger de utfordringene det mobile arbeidsmarkedet skaper og at disse må løses for at velferdsmodellen skal kunne opprettholdes på sikt:

«Helt avgjørende for velferdsmodellens bærekraft er at Norge klarer å videreføre den høye andelen av verdiskapende og skattebetalende innbyggere, samt å sikre at de som faktisk er i arbeid ikke blir avhengige av varige tilskudd for å opprettholde en inntekt de kan leve av i Norge. Såkalte working poor (sysselsatte, men fattige) har verken vært vanlig eller akseptert innenfor den norske modellen: Det sosiale sikkerhetsnettet har bidratt til å etablere en inntektsterskel, og de forhandlete minstelønningene er relativt høye. Høy sysselsetting i en slik modell krever at tilstrekkelig mange har kvalifikasjoner som gjør at produktet av innsatsen deres svarer til de høye minstelønningene. (…) Som følge av den høye arbeidsinnvandringen og tjenestemobiliteten innen EØS, er det fare for at det utvikler seg lavtlønnssjikt i deler av arbeidsmarkedet. Hvis den nye arbeidskraften lærer hvilke rettigheter den har når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår, hvis den styrker sin forhandlingsevne, og hvis myndighetene og partene i arbeidslivet sikrer at arbeidslivets normer og spilleregler overholdes, kan situasjonen endres. En særlig utfordring her er knyttet til stadig påfyll og utskifting av den innvandrede arbeidskraften. Hvis, på den annen side, de uheldige trekkene vi har sett utvikle seg gjennom de senere årenes tjeneste- og arbeidskraftimport fortsetter, kan det by på utfordringer både når det gjelder å opprettholde et velordnet arbeidsliv og å motvirke økte sosialutgifter.»

Flertallet viser også til at NOU 2012:2 Utenfor og innenfor. Norges avtaler med Den europeiske unionen, også advarer om at den nordiske modellen kan komme under økt press og stå foran krevende tilpasninger i årene framover, også knyttet til utviklingen av finans-, gjelds- og eurokrisen:

«De økte arbeidsvandringene etter 2004 har (…) skapt nye utfordringer (…). I første rekke står faren for en uheldig lagdeling eller segmentering i deler av arbeidsmarkedet, med økt innslag av lavlønnskonkurranse og omgåelser av regelverk som setter lønnsnivå og sosiale rettigheter under press (… ). I den grad arbeidsinnvandringen fører til et voksende lavlønnsmarked, kan det på sikt også skape nye spenninger knyttet til velferdsstatens utgifter, virkninger på insentivene for arbeid, og legitimitet.»

Flertallet mener en virksom utjamnings- og fordelingspolitikk forutsetter en politikk som bidrar til å møte disse utfordringene.

6.2.3 Skattepolitikken

6.2.3.1 Sammendrag

Skattepolitikken er et viktig redskap i den økonomiske politikken, blant annet for å skape rettferdig fordeling og økonomisk handlingsrom til å løse viktige fellesoppgaver.

De som har høye inntekter og store formuer, skal bidra med en større andel av inntekten sin i skatt enn de som har lave inntekter og formuer. Dette tilsier at en fortsatt skal bygge på brede skattegrunnlag, og unngå hull og unntak som undergraver et rettferdig skattesystem.

Regjeringen er opptatt av at skattesystemet, sammen med overføringssystemet, skal bidra til omfattende omfordeling og dermed en jevnere fordeling av inntekt og formue. Siden 2005 er det gjennomført flere tiltak som har bidratt til jevnere fordeling, og graden av omfordeling er i dag større enn i de fleste andre land. Men drivkreftene for ulikhet er sterke. Hensynet til fordeling vil derfor fortsatt veie tungt i utformingen av skattepolitikken. Det er et mål for regjeringen at de økonomiske forskjellene skal reduseres. Økt skatt på høye inntekter og formuer, og/eller skattelettelser for lavtlønte, bidrar til reduksjon av forskjellene. Skattelettelser for lavtlønte kan også bidra til økt arbeidstilbud fra lavinntektsgrupper, noe som kan være et viktig tiltak for å bekjempe lavinntekt og redusere forskjeller. Samtidig er det noen viktige begrensninger i hvor langt skattepolitikken kan bidra til bedre fordeling. En del grupper, slik som minstepensjonister, studenter, personer på sosial-stønad eller med svært lave arbeidsinntekter, betaler lite eller ingen skatt. Ønsker en å forbedre omfordelingsegenskapene til skattesystemet gjennom skattelettelser, treffer en derfor ikke, eller bare i liten grad, disse gruppene.

Det kan samtidig være vanskelig å øke skatten på de høyeste lønnsinntektene uten at man får uheldige tilpasninger slik man hadde i betydelig omfang før skattereformen i 2006. Den store forskjellen i marginalskattesats på arbeidsinntekt og kapitalinntekter før skattereformen i 2006 gjorde det svært lønnsomt å omgjøre det som reelt sett var arbeidsinntekt til kapitalinntekt for skattemessige formål. Selv om den formelle skatten på arbeidsinntekt var mer progressiv før skattereformen enn etter, viser evalueringen av skattereformen at skattesystemets bidrag til omfordeling samlet har økt med minst 11 prosent. Flere skatteendringer har bidratt til dette resultatet. Utbytteskatten som ble innført i forbindelse med reformen, har gitt skatteskjerpelser til aksjeeiere, som i hovedsak befinner seg øverst i inntektsfordelingen. Utbytteskatten ga i 2009 om lag 6 mrd. kroner i inntekter til staten. Det er gitt lettelser gjennom minstefradraget på om lag 2 mrd. kroner. Formuesskatten er lagt om slik at den har blitt et mer treffsikkert fordelingspolitisk virkemiddel, herunder er aksjerabatten og 80-prosentregelen, som tidligere ga store skattelettelser til mange av de mest velstående, fjernet. For dem med høyst inntekt gikk de direkte skattene fra å være regressive før reformen, dvs. at gjennomsnittsskatten synker med økende inntekt, til progressive etter reformen.

Regjeringen vil holde fast ved hovedprinsippene fra skattereformen. Et forutsigbart skattesystem er også en viktig forutsetning for at næringslivet skal ha gode rammevilkår.

I Soria Moria-erklæringen varslet regjeringen at en skulle videreføre det samlede skattenivået i denne stortingsperioden. Endringene som er gjennomført de siste årene, viser at det innenfor dette nivået har vært mulig å skape en bedre fordeling.

Det er grunn til å vente at skattesystemets omfordelende egenskaper vil styrkes ytterligere framover. Gjennom de siste årene har skatteinntektene fra utbytteskatten tatt seg opp. Det er grunn til å tro at en framover vil se en ytterligere økning i inntektene fra denne skatten. En mer rettferdig verdsetting av eiendom i formuesskatten vil også styrke skattesystemets omfordelende egenskaper.

Regjeringen arbeider for å sette en pris på forurensning for å verne natur og miljø gjennom avgifter eller kvoter. Miljøavgifter og kvoter bør normalt fastsettes uavhengig av fordelingshensyn. Fordelingsvirkninger av den samlede prisingen av forurensning bør håndteres ved bruk av direkte beskatning, f.eks. i form av lav skatt på lave inntekter.

Endringer i skattesystemet på lengre sikt

Regjeringen legger stor vekt på å videreføre de sentrale trekkene i den norske velferdsmodellen. Norge står overfor en rekke utfordringer, ikke minst knyttet til aldringen av befolkningen. For at den norske velferdsmodellen skal kunne videreføres i møte med disse utfordringene, er det avgjørende at en klarer å sikre bred deltakelse i arbeidslivet og et vekstkraftig næringsliv. I et slikt perspektiv er det særlig viktig å utforme skattesystemet slik at den enkelte stimuleres til å arbeide, og til at ressursene benyttes der de kaster mest av seg for samfunnet. Med et velfungerende skattesystem kan et forholdsvis høyt skattenivå opprettholdes til akseptable samfunnsøkonomiske kostnader. Dersom det blir behov for å øke skattenivået på lang sikt, vil det være viktig å gjøre dette på en fordelingsmessig god måte, og samtidig legge til rette for en god utnyttelse av ressursene og dermed for økonomisk vekst.

OECD har i rapporten «Tax and economic growth» sett på hvilke muligheter OECD-landene har for vekstfremmende skattereformer. Høy inntektsskatt, særlig skatt på selskapsinntekter, framheves som særlig skadelig for økonomisk vekst, mens skatt på fast eiendom vurderes som den skatteformen som gir lavest kostnader i form av redusert vekst. Mange land som i dag har svært lav skatt på fast eiendom, vil dermed kunne redusere de samfunnsøkonomiske kostnadene ved skattesystemet ved å vri beskatningen fra inntektsskatt til skatt på fast eiendom. OECD framhever at en slik omlegging kan være vanskelig å gjennomføre i mange land. OECD mener derfor at en omlegging til mer bruk av forbruksskatter, det vil si merverdiavgift og andre avgifter, kan være et mer realistisk alternativ ved omlegging til et mer vekstfremmende skattesystem.

Skattleggingen i Norge legger imidlertid allerede stor vekt på skatt på forbruk sammenlignet med andre land. Fordelingsvirkningene av å øke forbruksskattene kan også være uheldige.

I 2009 fikk Norge kun 3,0 prosent av skatteinntektene fra eiendom og lå godt under OECD-gjennomsnittet på 5,6 prosent. For Norge inkluderer anslaget imidlertid de samlede inntektene fra for-muesskatt og arveavgift mv. og dermed også skatt på andre formuesobjekter som aksjer mv. Den faktiske skatten på fast eiendom utgjør trolig under 2 prosent av de samlede skatteinntektene.

I et langsiktig perspektiv vil trolig en skatteveksling fra skatt på arbeid til skatt på skattegrunnlag som i dag er lavt beskattet, kunne gi en samfunnsøkonomisk sett bedre fordeling av skattebyrden, samtidig som en kan opprettholde viktige omfordelingsegenskaper i skattesystemet.

6.2.3.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, understreker at et rettferdig skattesystem sikrer at folk betaler skatt etter evne. Det betyr at personer med høyere inntekt og formue betaler prosentvis mer skatt enn personer med lavere inntekt og formue.

Flertallet viser til at skatt i tillegg har en annen hovedfunksjon i fordelingspolitikken. Skatteinntektene finansierer grunnleggende velferdstjenester som skole, sykehus og eldreomsorg. Dermed er muligheten for å bruke disse tjenestene like for alle innbyggere, uavhengig av inntekt. Det er særlig viktig for dem med lavest inntekt, og bidrar til bedre reell fordeling mellom folk.

Flertallet påpeker at før skattereformen i 2006 inneholdt beskatningen av inntekt, formue og arv betydelige smutthull som ga skattefordeler til de virkelig rike. Innføring av utbytteskatt og omlegging av formuesskatt og arveavgift slik at disse i langt større grad betales av reell rikdom, har forandret på dette. I perioden 2005–2011 har personer med over 3 mill. kroner i inntekt i gjennomsnitt fått en skatteskjerpelse på rundt 590 000 kroner, sammenlignet med 2005-reglene. Innføringen av utbytteskatt står for nærmere 500 000 kroner av dette, resten skyldes endringene i formuesskatten. I tillegg ble fjerningen av 80-prosentregelen alene anslått å øke skatten med over 800 000 kroner for personer med over 100 mill. kroner i formue. Sjøl om denne gruppa ikke er flere enn 700 personer, bidrar de med nesten 2 mrd. kroner i økte skatteinntekter årlig. Et av de viktigste funnene i evalueringen av skattereformen er at omlegging av formuesskatten til å beregnes ut fra reelle verdier og innføring av skatt på aksjeutbytte har bidratt til at de rikeste i Norge nå betaler en høyere andel av sin inntekt i skatt enn andre. Omfordelende skatteendringer har på denne måten bidratt til å snu utviklingen med økende forskjeller fra 80-tallet og fram til 2005.

Flertallet understreker at tetting av smutthull og fjerning av tilpasningsmuligheter som svekker den reelle progressiviteten i skattesystemet er en viktig oppgave for regjeringen også framover.

Flertallet påpeker at skattesystemet har flere elementer som bidrar til omfordeling. Toppskatt av lønnsinntekt, skatt på aksjeutbytte og skatt på formue og arv bidrar alle til at folk med høy skatteevne som følge av høy inntekt eller formue, betaler en større andel av inntekten i skatt. Bunnfradrag betyr at personer med lav inntekt og formue betaler en mindre andel av inntekten i skatt.

Flertallet viser til at regjeringen i denne stortingsperioden viderefører det samlede skatte- og avgiftsnivået som i dag. De årlige budsjettoppleggene har vist at det er rom for fordeling innenfor skatteløftet.

Flertallet viser til at lav beskatning av bolig er en av statens største skatteutgifter over statsbudsjettet. Dette gjenspeiler et ønske om å begrense skatteleggingen av egen bolig for at flest mulig skal eie sin bolig.

Flertallet viser til økonomisk forskning som tyder på at folk med lav arbeidsinntekt i større grad vil jobbe mer hvis de får lavere marginalskatt på arbeid enn folk med høy arbeidsinntekt. Lavere gjennomsnittsskatt på arbeid vil trolig ha størst effekt for dem som har arbeidsevne og står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Dette henger sannsynligvis sammen med at jobber med lav lønn oftere er slitsomme og rutinepregede, slik at lønn kan være en viktigere motivasjonsfaktor. Høytlønte jobber vanligvis allerede full stilling, og det er derfor mindre å hente i utvidet arbeidstid i denne gruppa enn i lavinntektsgrupper hvor deltidsstillinger er mer utbredt. Dermed kan det ut fra hensynet til å stimulere samlet arbeidstilbud være mer effektivt å benytte eventuelle skattelettelser til å redusere marginalskatten på arbeid for lavtlønte. På den annen side vil lettelse gjennom for eksempel å øke minstefradraget eller personfradraget for å redusere marginalskatten på lave inntekter gi negative inntektseffekter på arbeidstilbudet for dem med middels og høy lønn, som helt eller delvis kan oppleve den positive arbeidstilbudsvirkningen for lavtlønte. For flertallet er det et mål å redusere forskjellen. Flertallet påpeker at skattelettelser for lavtlønte innenfor skatteløftet forutsetter økte skatter eller avgifter. Flertallet viser til at flertallet i Innst. 3 S (2011–2012) støtter en utredning av de problemstillinger som er nødvendige for å innføre en aktivitetsskatt for finanssektoren, for å korrigere for unntaket fra merverdiavgift. Flertallet viser videre til at regjeringen arbeider for å sette en pris på forurensning gjennom avgifter eller kvoter. Fordelingsvirkninger av den samlede prisingen av forurensning bør håndteres ved bruk av direkte beskatning, for eksempel i form av lav skatt på lave inntekter.

Skatte- og avgiftssystemet brukes sammen med andre strukturelle virkemidler for å fremme folkehelsearbeidet, fordi en god folkehelse underbygger arbeidet med å redusere sosial ulikhet og helseforskjeller mellom folk. Flertallet vil her peke på at dagens store sukkerforbruk er et stort problem for folkehelsen.

Flertallet viser til at skatteopplegget for det enkelte år behandles i de årlige budsjettene.

6.2.4 Helse- og omsorgspolitikken

6.2.4.1 Sammendrag

Gjennom Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015) har regjeringen lagt den politiske kursen for helse- og omsorgstjenestene og folkehelsearbeidet de neste fire årene. Regjeringens utgangspunkt er at det er et offentlig ansvar å fremme helse og forebygge sykdom, og å sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester til hele befolkningen. Alle skal ha et likeverdig tilbud om helsetjenester uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon.

Nasjonal helse- og omsorgsplan er sammen med lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), som Stortinget vedtok våren 2011, viktige virkemidler i å gjennomføre Samhandlingsreformen.

Med Samhandlingsreformen vil regjeringen sikre et bærekraftig, helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud av god kvalitet, med høy pasientsikkerhet og tilpasset den enkelte bruker. Det skal legges økt vekt på helsefremmende og forebyggende arbeid, på habilitering og rehabilitering, på økt brukerinnflytelse, på avtalte behandlingsforløp og forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner og sykehus. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal styrkes og spesialisthelsetjenesten skal videreutvikles.

Utredning og behandling av hyppig forekommende sykdommer og tilstander skal desentraliseres når dette er mulig. Utredning og behandling av sjeldne sykdommer og tilstander skal sentraliseres der det er nødvendig for å sikre god kvalitet og god ressursutnytting.

Folkehelsepolitikken

Samhandlingsreformen innebærer målrettet satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid. En større del av helsetjenestene skal leveres i kommunene. Det skal lønne seg å bygge opp tjenester der folk bor og behandle sykdom så tidlig som mulig.

Mye av grunnlaget for god helse gjennom livsløpet legges i tidlige barne- og ungdomsår. Folkehelsearbeid handler om å skape gode oppvekstvilkår for barn og unge, forebygge sykdom og skader og å ut-vikle et samfunn som legger til rette for sunne levevaner, beskytter mot helsetrusler og som fremmer fellesskap, trygghet, inkludering og deltakelse.

Fremover vil det bli flere friske eldre, men det vil også bli flere som har aldersrelaterte helseutfordringer med blant annet sammensatte og kroniske sykdommer. De demografiske endringene er et resultat av en samfunnsutvikling med bedrede levekår og gode velferds- og helsetjenestetilbud. Samtidig gjør befolkningssammensetningen, de sosiale helseforskjellene og en sykdomsutvikling med flere kronisk syke det nødvendig med forsterket innsats for å styrke folkehelsen. En befolkning med god helse gjennom alle livets faser er viktig for den enkelte, for vårt velferdssystem og for samfunnets bærekraft.

For å bedre folkehelsen og utjevne sosiale forskjeller i helse er det nødvendig å ta tak i de bakenforliggende årsakene til helseutfordringene. Folkehelsearbeidet skal bidra til å forebygge sykdom, skape og forsterke forhold som fremmer god helse, og til at de som er kronisk syke, kan leve best mulig med sykdommen. Viktige mål for folkehelsearbeidet er flere leveår med god helse for den enkelte og reduserte sosiale helseforskjeller i befolkningen.

Regjeringen satte allerede gjennom St.meld. nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for å utjevne so-siale helseforskjeller temaet høyt på dagsordenen i helsepolitikken. Meldingen inneholder en bred beskrivelse av sosiale helseforskjeller som politisk utfordring, og skisserer strategier for å utjevne forskjellene på en lang rekke samfunnsområder. Inntekt, arbeid, arbeidsmiljø, oppvekst og utdanning, helseatferd og tilgang til helsetjenester har betydning for helsen. Sosiale forskjeller på disse områdene skaper sosiale helseforskjeller. Regjeringen vil dreie oppmerksomheten fra enkeltindividets ansvar for egen helse til samfunnets ansvar. Begrunnelsen er at systematiske sosiale forskjeller i helse i stor grad er påvirket av sosiale og økonomiske faktorer som den enkelte ikke har valgt. Selv helseatferd er i stor grad bestemt av det sosiale miljøet. Røyking, fysisk inaktivitet, ugunstige kostvaner og rusmisbruk er ujevnt fordelt. For å legge til rette for endringer i befolkningens helseatferd er det derfor nødvendig å endre bakenforliggende og strukturelle årsaker til atferden. Godt folkehelsearbeid på dette området handler derfor om å gjøre det enklere og mer nærliggende å ta sunne valg.

Utviklingen i arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller følges gjennom Helsedirektoratets årlige folkehelsepolitiske rapport.

Sosiale helseforskjeller er også et viktig perspektiv i Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) og lov om folkehelsearbeid.

Nasjonal helse- og omsorgsplan inneholder mål for arbeidet med nasjonale folkehelsetiltak og lokalt folkehelsearbeid. Regjeringen mener at samfunnet skal legge til rette for sunne valg, blant annet gjennom strukturelle virkemidler som pris, lovregulering og infrastruktur. Eksempler på infrastruktur kan være gang- og sykkelveier, friluftsområder og nærmiljøer som oppfordrer til aktivitet. Det vil i større grad kreve tiltak også utenfor helsesektoren.

Regjeringen vil i 2012 legge fram en bred folkehelsestrategi for å sikre systematisk og langsiktig arbeid på tvers av sektorer. Strategien skal bidra til å knytte sammen eksisterende handlingsplaner og strategier. Hensikten er å styrke koordineringen mellom sektorer, og gi mulighet for å se ulike områder i sammenheng.

Kommunene er den viktigste arenaen for folkehelsearbeidet. Den nye folkehelseloven skal bidra til en samfunnsutvikling som fremmer helse og utjevner sosiale helseforskjeller. Loven understreker kommunenes og fylkeskommunenes ansvar for å ivareta hensynet til befolkningens helse gjennom lokal og regional utvikling og planlegging, forvaltning og tjenesteyting.

Folkehelseloven legger opp til bedre politisk forankring av kommunens folkehelsearbeid ved at ansvaret flyttes fra helsetjenesten i kommunen til kommunen som sådan. Loven setter krav til at kommunene skal identifisere folkehelseutfordringene, fastsette mål og strategier og iverksette nødvendige tiltak. Tiltak kan for eksempel knyttes til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, utdanning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer, fysisk aktivitet, ernæring, skader og ulykker, tobakksbruk, og alkohol- og annen rusmiddelbruk. Utjevning av sosiale helseforskjeller er en viktig del av dette arbeidet.

Helsedirektoratet skal tilby kommunene kompetansehevende tiltak. Helsedirektoratet har utarbeidet veiledningsmateriell og samarbeider med høyskoler og universiteter om videreutvikling av kurs- og utdanningstilbud i folkehelse.

Videre skal kommuner og fylkeskommuner få tilgang til data fra nasjonale registre, for å få oversikt over helsetilstand og faktorer som påvirker denne. Nasjonalt folkehelseinstitutt vil ha en sentral rolle i arbeidet med å gjøre data tilgjengelig for kommunene.

I Nasjonal helse- og omsorgsplan vises det til barnehagen og skolen som sentrale arenaer for å fremme helse og utjevne sosiale forskjeller i levevaner og helse, og det er et mål at de inkluderer helsefremmende faktorer i virksomheten. En viktig begrunnelse for dette er at skolen, og i stor grad også barnehagen, når alle barn uavhengig av sosial status.

Gratis frukt og grønt til elever ved ungdomsskoler og skoler med 1.-10. trinn er forankret i opplæringsloven. Elever som ikke omfattes av gratisordningen, kan delta i en subsidiert abonnementsordning for frukt og grønt.

Regjeringen vil ta initiativ til en ny gjennomgang av faktorer som påvirker sosiale forskjeller i helse på tvers av sektorer. Formålet er å videreutvikle og konkretisere oppfølgingen av stortingsmeldingen om sosiale helseforskjeller. Forskning på sosiale forskjeller i helse vil bli prioritert i neste programpe-riode i folkehelseprogrammet i Norges forskningsråd. Regjeringen vil videre styrke kunnskapen om sosiale forskjeller i helsetjenestebruk. Som ledd i utviklingen av et nasjonalt system for kvalitetsindikatorer i helsetjenesten skal det legges vekt på å inkludere indikatorer på sosiale forskjeller i tilgjengelighet og bruk og resultat av helsetjenester.

Likeverdige helsetjenester

En trygg og god helse- og omsorgstjeneste skal bidra til god helse og forebygge sykdom. I St. meld. nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller er målet om likeverdige helse- og omsorgstjenester supplert med mål om å styrke kunnskapen om sosiale forskjeller i bruk av helsetjenester, styrke kunnskapen om hva som bidrar til eller kan motvirke slike forskjeller, og mål om å styrke helsetjenestetilbudet til utsatte grupper.

Det understrekes i regjeringsplattformen at det forebyggende helsearbeidet må prioriteres langt høyere enn i dag, ikke minst for å bidra til å redusere helseforskjeller mellom ulike grupper. Helsestasjonen, skolen og barnehagen er viktige arenaer for å fremme folkehelse.

Regjeringen mener at det er et offentlig ansvar å sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester til hele befolkningen. Likeverdig tilbud av helsetjenester er en viktig del av fordelingen av økonomiske ressurser i befolkningen. I gjennomføring av samhandlingsreformen legger regjeringen vekt på at en større andel av innsatsen skal rette seg mot forebygging og folkehelsearbeid. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal utvikles videre slik at den gir brukerne gode muligheter for livskvalitet og mestring, og slik at den i større grad kan oppfylle ambisjonene om forebygging og innsats så tidlig som mulig. Kommunene skal sørge for en helhetlig tenkning med forebygging, tidlig intervensjon, tidlig diagnostikk, behandling og oppfølging slik at helhetlige pasientforløp i størst mulig grad kan ivaretas. Arbeidslivet er en viktig arena for forebygging. Det vil derfor også bli lagt vekt på et godt samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og de lokale Nav-kontorene.

Samhandlingsreformen er en retningsreform som iverksettes fra 2012. Reformen skal legge til rette for mer koordinerte tjenester, bedre arbeidsdeling og samarbeid mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste og bidra til en styrket forebyggende innsats i helsetjenesten. Nytt lovverk skal bidra til å følge opp reformen. Kommunene skal etter den nye helse- og omsorgstjenesteloven tilby en koordinator for pasien-ter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Målet er at brukere med sammensatte tjenestebehov skal få bedre koordinerte tjenester.

Også spesialisthelsetjenesten må videreutvikles for å møte fremtidens utfordringer. Nye metoder kan innebære at flere tjenester kan desentraliseres, mens andre tilbud vil kreve ytterligere spesialisering. Teknologisk avansert behandling gjør sykehusene mer avhengige av kostbart og kompetansekrevende utstyr. Samtidig må spesialisthelsetjenesten legge til rette for at de store pasientgruppene med kroniske og sammensatte problemstillinger i størst mulig grad får sine tjenester nær der de bor. Spesialisthelsetjenesten må utvikle tilbudene i dialog med kommunene, og de må samarbeide. Regjeringen vil satse videre på forsk-ning og innovasjon for en bedre helse og for bedre helse- og omsorgstjenester.

Det er krevende å få et godt bilde av sosiale mønstre i helsetjenestebruk fordi den faktiske bruken må vurderes opp mot behovet. Tilsynelatende lik bruk kan dermed tilsløre store forskjeller dersom det er store forskjeller i sykdomsbildet mellom grupper. Etableringen av et personidentifisert norsk pasientregister åpner for nye muligheter til å studere sosiale forskjeller i helsetjenestebruk. Ved å koble data herfra med data fra andre registre kan man studere utbredelse av sykdom og helsetjenesteforbruk i spesialisthelsetjenesten etter sosiale kjennetegn som utdanning og inntekt.

Forebyggende tjenester, som helsestasjons- og skolehelsetjeneste, er viktige for å redusere sosiale ulikheter i helse, da disse tjenestene når hele målgruppen uavhengig av sosioøkonomisk status. Skolehelsetjenesten er én av flere aktører som kan identifisere og følge opp barn og unge som står i fare for å falle ut av skolen. Erfaringer viser at lavterskeltilbud som befinner seg der brukerne oppholder seg, slik som skolehelsetjenesten, fanger opp utsatte grupper. Det kan være hensiktsmessig at skolene og skolehelsetjenesten utvikler rutiner for oppfølging av barn og unge med stort fravær. Helsedirektoratet har foreslått en utviklingsstrategi for disse tjenestene som vil bli fulgt opp på egnet måte.

Universelle befolkningsrettede tiltak må vurderes supplert med målrettede tiltak for mennesker som har behov for ytterligere hjelp. Eksempler på slike grupper kan være rusavhengige, personer med overvekt, enkelte grupper av innvandrere, personer med nedsatt funksjonsevne eller andre med spesielle behov for tjenester. Kommunene skal stimuleres til å etablere tilbud til personer som har økt risiko for å utvikle sykdom knyttet til levevaner, og personer med psykiske lidelser. Det må også gis tilbud og settes inn tiltak for personer som har utviklet sykdom, herunder tiltak for å stanse videre utvikling og hindre tilbakefall, begrense funksjonssvikt og øke mestringsevnen.

Frisklivssentraler er et kommunalt tilbud for personer som trenger å endre levevaner. Det gjelder blant annet fysisk aktivitet, kosthold og tobakk. Det er pr. i dag etablert frisklivssentraler i om lag 130 kommuner. Det er nesten en dobling siden inngangen til 2010, og flere er under oppbygging. Det er ønskelig at flere kommuner etablerer slike tilbud, og det er bevilget øremerkede tilskudd til dette. Frisklivssentraler er viktige for å nå målene om å forebygge mer og bedre. Helse- og omsorgstjenesteloven og folkehelseloven gir kommunene nye insentiver til å etab-lere frisklivssentraler.

Fastlegeforskriften skal revideres. Det vil bli vurdert å presisere innholdet i fastlegenes listeansvar og å innføre nasjonale kvalitets- og funksjonskrav med tilhørende rapporteringskrav. Dette kan bidra til at fastlegene tar et mer helhetlig ansvar for tjenestene til innbyggerne på sine lister, og kan bidra til å fange opp personer med behov for målrettede tiltak, og å gjøre de målrettede tiltakene mer tilgjengelige for eksempel gjennom lavterskeltilbud og lokalmedisinske sentre.

Tidlig hjelp og mer tilgjengelige tjenester for barn og unge er et prioritert område for regjeringen. Kommende prosesser og iverksatte tiltak for barn og unge er nærmere beskrevet i ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, stortingsmeldingen om Nasjonal helse- og omsorgsplan samt videreføringen av opptrappingsplanen for rusfeltet. Den varslede stortingsmeldingen for rusfeltet vil se på de erfaringer som er gjort, vurdere eventuelt endrende eller nye tiltak rettet mot barn og unges tilgjengelighet til tjenestene og behovet for tidlig intervensjon. Regjeringen har som mål å i større grad se fagområdene rus og psykisk helse i sammenheng. Barn som pårørende skal fortsatt være et prioritert område. Det å sette i verk de rette tiltakene på et tidlig tidspunkt er sentralt for å hindre utvikling av psykiske og sosiale vansker hos den enkelte, og en ønsker å øke den områderettede innsatsen i Bergen. I tillegg ønsker regjeringen å utvide områdesatsingen til å omfatte Trondheim.

Selv om de fleste har god tannhelse, er det fortsatt mange barn og voksne som har særskilt behov for tannhelsehjelp, og det er sosiale forskjeller i tannhelse. Regjeringen har som mål at sosiale forskjeller i tannhelse skal reduseres, og at det offentlige tilbudet i større grad skal innrettes mot dem som trenger det mest. Geografisk tilgjengelighet med tilstrekkelig personellressurser er en forutsetning for å kunne oppnå likeverdighet i tjenestetilbudet og for å redusere sosiale ulikheter i tannhelse. Det skal i tillegg igangsattes et utredningsarbeid om ulike modeller for finansiering av tannbehandling, inkludert modeller for egenandelstak.

6.2.4.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at sosiale helseforskjeller henger nært sammen med forskjeller i levekår og ulikheter i inntekt. Hvordan vi utvikler samfunnet vårt har stor betydning for helsen til hver og en av oss, og ikke minst hvordan helsen er fordelt i befolkningen. En jevn inntektsfordeling er derfor også god folkehelsepolitikk. Det er derfor viktig og riktig at regjeringen vil forsterke innsatsen for folkehelsen.

Flertallet har registrert at befolkningens helse er bedre enn noen gang. De siste 20 årene har alle grupper her i landet – uavhengig av utdanningslengde og inntekt – fått bedre helse, og levealderen har økt. Men bedringene har ikke gått like raskt i alle grupper. Bedringen har vært større i grupper med lang utdanning og høy inntekt enn i grupper med kort utdanning og lav inntekt. Samfunnsforhold påvirker også forskjeller i levevaner. Forskning viser at kosthold, fysisk aktivitet og tobakksbruk henger sammen med sosioøkonomisk status. Jo høyere inntekt og utdanning, desto sunnere levevaner.

Arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller krever langsiktig og målrettet innsats på mange områder, ikke bare på helseområdet. Det handler om trygge oppvekstvilkår og like muligheter for utvikling, et inkluderende arbeidsliv, sunne arbeidsmiljøer og gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester. Det handler om å bekjempe omsorgssvikt, vold og overgrep mot barn. Det handler også om å bedre levekårene for de vanskeligst stilte, og om å legge til rette for at det skal være enkelt å ta sunne valg i hverdagen. Skillet mellom barn som vil få mange muligheter i livet og barn som vil ha langt dårligere muligheter til å få et godt liv begynner allerede før fødselen, der for eksempel røyking og alkohol skader barnets utvikling. Svangerskapsomsorgen, barselomsorgen, helsestasjonene, skolehelsetjenesten og barnevernet er ordninger som er viktige for utjamning og gode oppvekstvilkår for barn. Videre handler arbeidet mot sosiale helseforskjeller om å slå ring om de offentlige, universelle fellesskapsløsningene, sikre et sterkt, offentlig helsevesen med helsetjenester som er gratis for noen grupper og billigere for andre og hindre privatisering. Privatisering og markedstenkning i helsevesenet gjør at pasienter blir mer interessante som inntektskilder enn som mennesker. Det er vanskelig å unngå at etikken påvirkes i et system som blir opptatt av om pasienter er lønnsomme eller ulønnsomme. Flertallet mener det er viktig å motvirke en slik utvikling.

Flertallet viser til at den økende utbredelsen av private helseforsikringer, oftest betalt av arbeidsgiver, har uheldige fordelingsvirkninger. Forekomsten av denne typen naturalytelser øker med stigende inntekt. Dette kan føre til at de som har høye og midlere inntekter gjennom helseforsikring får en annen tilgjengelighet til behandling av sykdom og opptrening enn de med lave inntekter. Forskjellen blir enda større for dem som står utenfor arbeidslivet. I tillegg vil private helseforsikringer skape et marked for private helsetjenester, noe som kan bli en alvorlig trussel mot et offentlig helsevesen. Flertallet mener det vil være viktig å bruke ressursene i helsesektoren til å utbedre det offentlige helsetilbudet, slik at køene blir kortere og det opplevde behovet i befolkningen for helseforsikringer blir mindre. Dette for å unngå en todeling av helsevesenet og favorisering av pasien-ter som enten selv kjøper eller får slike forsikringer av sin arbeidsgiver. Flere helseforetak driver allerede gode prosjekter for å effektivisere pasientbehandlingen.

Flertallet støtter regjeringens ambisjon om å videreutvikle en helsetjeneste som er blant verdens beste, både medisinsk, teknologisk og når det gjelder omsorg. Tjenestene skal være effektive, trygge, tilgjengelige og med kortest mulige ventetider. Gjennom Samhandlingsreformen skal det legges vekt på å fremme helse og forebygge sykdom, skape mer helhetlige og sammenhengende tjenester og styrke helsetilbudet nær der folk bor.

Flertallet viser til at rusmidler bidrar til å forsterke sosiale problemer. Skadelig rusbruk eksisterer i alle samfunnslag, men den rammer hardest der so-siale eller økonomiske ressurser er knappe. Rusmiddelbruk er derfor særlig negativt for de som har minst fra før, og bidrar derfor til reproduksjon av sosiale forskjeller. Behandling av rusproblemer må ta utgangspunkt i helheten i brukerens problemer. Bolig og arbeid er en forutsetning for å lykkes på veien ut av rusen. Flertallet har merket seg at regjeringen arbeider med en stortingsmelding om rusmiddelpolitikken der tiltak vil bli vurdert i lys av overordnede mål om reduserte forskjeller og fattigdomsbekjempelse.

Flertallet er opptatt av å sikre tilgjengeligheten til tannhelsetjenester og følge opp stortingsmeldingen om framtidas tannhelsetjenester. Flertallet har som mål at det offentlige gradvis skal ta et større ansvar på tannhelsefeltet, og utrede ulike modeller med sikte på at det etableres et tak på hvor mye den enkelte selv skal dekke av utgifter til nødvendig tannbehandling. Flertallet vil innføre gratis tannhelsekontroll for eldre over 75 år.

6.2.5 Boligpolitikk og områdepolitikk

6.2.5.1 Sammendrag

Sosial boligpolitikk

Boligpolitikken er en viktig del av regjeringens brede velferdspolitikk. En sosial boligpolitikk skal forebygge at mennesker kommer i sosialt og økonomisk uføre. En god og trygg bolig er viktig for å oppnå en stabil arbeidstilknytning, for å kunne stå i et skole- og utdanningsløp, motta helsetjenester, og for arbeidet med å forebygge kriminalitet. En aktiv boligpolitikk er også viktig for rask bosetting av flyktninger og for en vellykket integrering.

Kommunal- og regionalministeren fikk i august 2011 overlevert utredningen fra et offentlig utvalg som skulle gi tilrådinger om hvordan sentrale oppgaver i den sosiale boligpolitikken skal løses framover (NOU 2011:15 «Rom for alle»). Utvalgets mandat var blant annet å vurdere boligbehovet for ulike grupper vanskeligstilte, og hvordan statlig og kommunal innsats best kan innrettes for å møte disse behovene. Viktige temaer er boligen som ramme for barns oppvekstvilkår, det kommunale og private leiemarkedet og hvordan flere kan få mulighet til å eie sin egen bolig. Regjeringen tar sikte på å følge opp utvalgets arbeid gjennom en egen stortingsmelding om boligpolitikk.

Bostøtten skal sikre husstander med lav inntekt og høye boutgifter en egnet bolig. En trygg bosituasjon kan være svært viktig for mulighetene til å få en stabil tilknytning også i arbeidsmarkedet, og kan derfor være en viktig faktor for å føre husholdninger ut av fattigdom. Et nytt regelverk for ordningen trådte i kraft i 2009. I regjeringens politiske plattform varslet regjeringen at den vil sikre at flere får tilgang til bostøtte gjennom den nye ordningen. Både antall mottakere og ytelsene har økt etter omleggingen.

Startlån skal bidra til å skaffe egnede boliger for unge og vanskeligstilte på boligmarkedet. Låneordningen har førsteprioritet innenfor Husbankens låneramme. Startlån skal være et finansieringstilbud for boligtiltak som vanligvis ikke gis lån i ordinære kredittinstitusjoner. Regjeringen er særlig opptatt av at flere leietakere i kommunale boliger skal få mulighet til å kjøpe boligen.

En viktig oppgave for Husbanken er å være en finansiell og faglig støttespiller for kommunene i deres boligsosiale arbeid. Husbanken skal rette en særlig innsats mot kommuner med store boligsosiale utfordringer. Gjennom Husbanken vil regjeringen blant annet legge til rette for at det blir skaffet flere kommunalt disponerte utleieboliger med tilrettelagte oppfølgingstjenester til personer uten egen bolig. De som kommer ut fra behandling i spesialisthelsetjenesten eller løslates fra fengsel, skal tilbys et egnet botilbud. Arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet krever utstrakt samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Husbanken har et statlig koordineringsansvar og skal sammen med andre velferdsaktører støtte opp om kommunenes arbeid.

Innsats i avgrensede geografiske områder med særskilte levekårsutfordringer

Områdeutvikling er i utgangspunktet et kommunalt ansvar. Men i enkelte geografiske områder i ulike deler av landet er levekårsproblemene hos befolkningen så sammensatte og store at de vanskelig lar seg løse uten særskilt innsats. Områdesatsing kan være et relevant virkemiddel for å bedre levekårene i slike områder.

En områdesatsing innebærer et forpliktende og langsiktig samarbeid mellom stat og kommune for å bedre levekårene i utsatte geografiske områder. Det er viktig at det satses på tiltak innenfor flere områder som kan gi en positiv utvikling, så som tiltak innenfor utdanning, språk, helse, bolig og nærmiljø. Områdesatsing favner som regel over flere sektorer og bør være et samarbeidsprosjekt mellom flere sektormyndigheter på kommunalt og sentralt nivå. En bærekraftig satsing vil i de fleste tilfeller også innebære midler til bolig-, by- og stedsutvikling.

Regjeringen har inngått langsiktige samarbeidsavtaler med Oslo kommune om felles satsinger for å forbedre levekårene i Groruddalen og bydel Søndre Nordstrand. I 2011 har også Bergen kommune fått midler til områdeløft og gratis kjernetid i barnehage i områder med særskilte levekårsutfordringer. Erfaringer fra denne typen områdesatsinger, både i Norge og internasjonalt, viser at det er behov for langsiktighet for å oppnå resultater. Regjeringen vil derfor følge opp de eksisterende områdesatsingene, og ønsker å utvide den områderettede innsatsen i Bergen. I tillegg ønsker regjeringen å utvide områdesatsingen til å gjelde Trondheim.

Staten har forsøk med gratis kjernetid i barnehage i områder med høy andel minoritetsspråklige barn. Dette er et viktig element i det statlige bidraget til områdesatsingene. Som omtalt i avsnitt 5.2.1 er utdanning et sentralt virkemiddel for å hindre at dårlige levekår, lavinntekt og fattigdom går i arv. Det å mestre det norske språket er en viktig forutsetning for å lykkes i skolen. Ved å gå i barnehage vil barn med et annet morsmål enn norsk få bedret sine norskferdigheter og bli bedre forberedt på skolestart. Regjeringen mener forsøk med gratis kjernetid i barnehage i områder med høy innvandrerandel er et godt virkemiddel for å bedre levekår og bidra til en jevnere fordeling, og vil vurdere en utvidelse av ordningen.

6.2.5.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen har varslet at en skal legge fram en stortingsmelding om boligpolitikk, der blant annet forslagene i boligutvalgets innstilling vil bli vurdert.

Flertallet har merket seg at sterk vekst i boligprisene, særlig i byene, gjør det vanskelig for unge mennesker å etablere seg i boligmarkedet. Dette er en hovedutfordring i boligpolitikken, og blir et viktig tema i boligmeldingen.

Høye boligpriser har ført til sterk vekst i gjeldsnivået for personer i etableringsfasen. Flertallet viser til at Finanstilsynet har strammet inn retningslinjene for bankenes utlånspolitikk. En nøktern utlånspraksis for boliglån kan bidra til å dempe oppbyggingen av risiko i husholdningssektoren. Kommunene har fortsatt mulighet til å bruke Husbankens startlån som virkemiddel for å få vanskeligstilte og unge inn på boligmarkedet. Startlån sammen med en forbedret bostøtte gir flere av dagens vanskeligstilte i boligmarkedet mulighet til å kjøpe sin egen bolig.

Flertallet viser videre til at dagens rentenivå er unormalt lavt, og at det på sikt forventes at det normaliseres. Flertallet understreker betydningen av en ansvarlig økonomisk politikk for å unngå en rask økning i rentenivået, med de uheldige effekter det kan få for privatøkonomien til familier som sitter med store lån. For å redusere usikkerheten knyttet til renteutvikling kan de som tar høyt lån i forhold til inntekt og boligens verdi inngå avtale om fastrente.

Flertallet påpeker at styrkingen av bostøtten har gitt flere mulighet til å skaffe seg et bra hjem, og har forbedret deres økonomi.

6.2.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

6.2.6.1 Sammendrag

De konkrete tiltakene som er beskrevet i meldingen, dekkes innenfor regjeringens forslag til statsbudsjett for 2012. Fordelingsmeldingen angir også regjeringens hovedstrategier for arbeidet med å utjevne inntektsforskjeller og temaer som vil bli utredet videre. Økonomiske og administrative konsekvenser av tiltak vil bli kartlagt i det kommende utredningsarbeidet. Tiltak som krever bevilgningsøkninger, vil bli fremmet for Stortinget i forbindelse med de årlige budsjettene. Gjennomføringen av nye tiltak må vurderes ut fra den økonomiske situasjonen.

6.2.6.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

7. Forslag fra mindretall

Forslag fra Venstre:

Forslag 1

Stortinget ber regjeringen innføre en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforsknings (SIFO) forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold.

Forslag 2

Stortinget ber regjeringen omorganisere Husbanken til en «sosialbank» som først og fremst gir startlån/boliglån til økonomisk vanskeligstilte som ikke er kredittverdige i «vanlige» kredittinstitusjoner.

Forslag 3

Stortinget ber regjeringen innføre en ordning (etter dansk modell) for hjemkjøp av boliger, hvor en leid kommunal bolig kan nedbetales gjennom husleie og på sikt bli eid bolig. Stortinget ber videre regjeringen bidra til bygging av flere leieboliger, hvor en andel av dem blir hjemkjøpsboliger.

Forslag 4

Stortinget ber regjeringen opprettholde barnetrygden som en universell ordning, men differensiere den på bakgrunn av inntekt slik at barnetrygden blir mer målrettet, rettferdig og omfordelende slik at de med lav inntekt får økt barnetrygd mens de med høyest- inntekt får mindre netto barnetrygd.

Forslag 5

Stortinget ber regjeringen gjennom forskriftsendring fastslå at forsørgere med lav inntekt skal betale gradert sats av maksimal oppholdsbetaling når det gjelder barnehager og SFO.

Forslag 6

Stortinget ber regjeringen utvide ordningen med gratis kjernetid for barn i barnehager i områder med relativt sett overrepresentasjon av «fattige barn».

Forslag 7

Stortinget ber regjeringen styrke det kommunale barnevernet og heve kvaliteten på barnevernsutdanningene.

Forslag 8

Stortinget ber regjeringen styrke skolehelsetjenesten.

Forslag 9

Stortinget ber regjeringen trappe opp tilskuddsordninger til frivillige organisasjoner som yter fritidstilbud til fattige og vanskeligstilte barn.

Forslag 10

Stortinget ber regjeringen styrke ordningen med omsorgslønn for foreldre med syke/funksjonshemmede barn.

Forslag 11

Stortinget ber regjeringen utvide ordningen med gratis helsehjelp inklusive tannhelse for barn fra 16 til 18 år.

Forslag 12

Stortinget ber regjeringen legge til rette for lavterskel psykologtilbud i kommunehelsetjenesten med statlig tilskudd.

Forslag 13

Stortinget ber regjeringen styrke programmet for basiskompetanse i arbeidslivet.

Forslag 14

Stortinget ber regjeringen styrke ordningen med traineeplasser i offentlig forvaltning for personer med nedsatt funksjonsevne.

Forslag 15

Stortinget ber regjeringen snarest gjennom forskrifter legge fram en tidsplan for oppgradering til universell utforming av ulike kategorier bygg i en prioritert rekkefølge, hvor grunnskoler har første-prioritet.

Forslag 16

Stortinget ber regjeringen innføre en modell som sikrer at ruspasienter får time til poliklinisk eller annen behandling innen 24 timer etter avrusning.

Forslag 17

Stortinget ber regjeringen avvikle den lovpålagte ordningen med leksehjelp i 1.– 4. klassetrinn og heller tilby leksehjelp på trinn og mot elevgrupper hvor den har større effekt og utføres av kvalifiserte lærere.

Forslag 18

Stortinget ber regjeringen forenkle ordningen med utplassering i yrkeslivet slik at elever med behov for alternativ opplæring kan få det.

Forslag 19

Stortinget ber regjeringen sette i gang et arbeid for å legge om undervisningen på de yrkesfaglige linjene, slik at den blir mindre teoritung og mer praktisk, fleksibel og elevtilpasset.

Forslag 20

Stortinget ber regjeringen fremme et forslag som medfører at eiendeler som tilhører barn som skyldneren forsørger ikke skal regnes med under gjeldsordning.

Forslag 21

Stortinget ber regjeringen utrede bedringer i regelverket for selvstendig næringsdrivende som har gjeld knyttet til egen næringsvirksomhet.

Forslag 22

Stortinget ber regjeringen utvide dekningsområdene for fri rettshjelp, slik at flere får fri rettshjelp.

Forslag 23

Stortinget ber regjeringen styrke den økonomiske rådgivningstjenesten i Nav.

Forslag 24

Stortinget ber regjeringen gjennomgå kvalifiseringsprogrammet med sikte på å gjøre det mindre vilkårlig og mer målrettet mot utsatte grupper.

Forslag 25

Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet 2013 legge fram en jobbstrategi for dem som står langt fra arbeidslivet av sosiale årsaker.

8. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Meld. St. 30 (2010–2011) – Fordelingsmeldingen – vedlegges protokollen.