Forslagsstillerne mener at dagens markedsreguleringssystem
gir markedsregulatorene, TINE SA, Nortura SA og Norske Felleskjøp,
muligheter til å utnytte markedsreguleringen til egen fordel så
lenge markedsregulator også er en kommersiell aktør i markedet.
TINE SA er markedsregulator i melkesektoren. TINE
SA opererer innenfor alle nivåer av verdikjeden for meieriprodukter,
fra innsamling av råmelk fra bonde til kjøp og salg av de fleste
typer meieriprodukter. Flere av de konkurrerende meieriprodusentene
er avhengige av å kjøpe råvarer fra konkurrenten TINE SA. I 2004
ble det foretatt en deling av TINE SAs råvarehåndtering og industrivirksomhet.
Det er TINE Råvare som har ansvaret for innsamling av råmelk fra melkeprodusentene
og sørger for leveranser til industrien på ikke-diskriminerende
vilkår.
Konkurransesituasjonen innenfor meierisektoren
er svak med TINE SA som en dominerende aktør i samtlige kjerneområder
i meieriproduksjonen. For å skape en virksom konkurranse i meierisektoren
er det nødvendig at aktører får kjøpe leveranser av råmelk på like
markedsmessige vilkår som TINE SAs egen foredlingsbedrift. Et alternativ
som vil fjerne mye av problemet med konkurransevridning, er et fullstendig
skille mellom Tine SA Råvare og TINE SA Industri. Dette vil fjerne
TINE SA-konsernets incentiver og muligheter til å kryssubsidiere mellom
råvare- og industrimarkedet. Dagens ordning med et administrativt
og regnskapsmessig skille er ikke tilstrekkelig for å få til mer
like konkurranseforhold mellom foredlingsaktørene. En mellomløsning
som i stor grad vil løse konkurransevridningsproblemene er å skape både
et juridisk og reelt eierskille mellom markedsregulatoren og TINE
SA Industri. Dette vil fjerne TINE SAs incentiver til å kryssubsidiere
mellom råvare- og industrimarkedet.
Nortura SA er markedsregulator i egg- og kjøttsektoren.
Nortura SA hadde i 2010 ca. 65 pst. av eggmarkedet, ca. 50 pst.
av fjørfekjøttmarkedet, ca. 30 pst. av markedet for ferskt-/bearbeidet
kjøtt og ca. 70 pst. av markedet for kjøttvarer med høy bearbeidingsgrad
(pølser og pålegg). Forslagsstillerne mener det er på høy tid å
få gjort noe med konkurransevridningsproblemene mellom Nortura SA
og frittstående aktører innenfor egg- og kjøttproduksjon slik at man
for fremtiden unngår det samfunnsøkonomiske tapet denne konkurransebegrensningen gir.
En mellomløsning som i stor grad vil løse konkurransevridningsproblemene
er altså å skape et juridisk skille mellom markedsregulator og Nortura
SA. Dette kan gjøres ved at dagens markedsreguleringsoppgaver, som
Nortura SA i dag gjør, skilles ut i et eget selskap som eies og drives
av det offentlige, eller at reguleringsoppgavene overføres til Statens
landbruksforvaltning.
Markedsreguleringen for korn består av mottaksplikt
på korn og oljefrø fra alle kornprodusenter, forsyningsplikt av
reguleringsvare til alle produsenter av matmel og kraftfôr, utarbeide prognoser
for produksjon og etterspørsel etter norsk korn, foreslå importkvoter
samt gjennomføre avsetningstiltak. Norske Felleskjøp er tildelt ansvaret
som markeds-regulator for korn. Norske Felleskjøp hadde i 2011 en
markedsandel på korn på 74,2 pst.
For at det skal bli innført reell konkurranse,
er det avgjørende at alle aktører stilles likt. Det innebærer at
markedsregulatorordningen må tas fra TINE SA, Nortura SA og Norske
Felleskjøp, og legges til et uavhengig organ, eventuelt oppheves.
Følgende forslag fremmes i dokumentet:
«1. Stortinget ber regjeringen
fremme nødvendige endringer slik at markedsreguleringen av egg og
kjøtt, melk og korn, med hjemmel i lov 10. juli 1936 nr. 6 til å
fremja umsetnaden av jordbruksvaror, oppheves.
2. Stortinget ber regjeringen nedsette
et faglig uavhengig utvalg som kan fremlegge eventuelle endringer
til en ny markedsordning for melk, egg, kjøtt og korn.
3. Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige endringer
slik at det etableres et juridisk og eiermessig skille mellom markedsregulator
og TINE SA, Nortura SA og Norske Felleskjøp ved at oppgavene som
markedsregulator legges til Statens landbruksforvaltning.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein
Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Steinar Reiten, viser til representantforslag
fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik, Per Roar Bredvold
og Torgeir Trældal om å skille markedsregulatorrollen og markedsaktørrollen
i matvaresektoren.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
i jordbruksavtalen er fastsatt at Tine, Nortura og Norske Felleskjøp
skal være markedsregulatorer for henholdsvis melk, kjøtt/egg og
korn. Flertallet viser til at intensjonen med modellen
er å sikre avsetning for bønder i hele landet til forutsigbare priser,
og sikre tilgang til norske råvarer for både næringsmiddelindustrien
og forbrukerne. Den norske modellen er basert på at bønder tar ansvar
for overproduksjon og finansierer tiltak som gjennomføres av samvirkeorganisasjonene
slik at en kan få et balansert marked.
Flertallet peker på at det påhviler
regulator et betydelig ansvar med å følge med på svingninger i markedet,
slik at markedet balanserer og forbrukerne betjenes på en god måte.
Flertallet viser til at markedsreguleringen
av melk har som formål å sikre produsenter av melk stabil avsetning
og stabile priser i tråd med jordbruksavtalens bestemmelser. Samtidig
skal den sikre en stabil forsyning av varer i alle markeder til
en tilnærmet lik pris. Markedsreguleringen utøves gjennom ulike
tiltak i markedet, og finansieres gjennom egen omsetningsavgift
for melk.
Flertallet viser til at markedsreguleringen
av melk består av mottaksplikt av melk fra alle melkeprodusenter
i landet, forsyningsplikt av melkeråvaren til andre meieriaktører
til samme pris som TINEs industrivirksomhet betaler for den, avsetningstiltak,
faglige tiltak og opplysningsvirksomhet. Avsetningstiltak er strakstiltak som
iverksettes for å regulere markedet, mens faglige tiltak og opplysningsvirksomhet
er knyttet til forebyggende og mer langsiktige tiltak. TINE SA er
markedsregulator i melkesektoren, og opererer innenfor alle nivåer
av verdikjeden for meieriprodukter, fra innsamling av råmelk fra
bonde til kjøp og salg av de fleste typer meieriprodukter.
Flertallet viser til at markedsreguleringen
av egg og kjøtt består av mottaks- og forsyningsplikt, avsetningstiltak,
faglige tiltak og opplysningsvirksomhet. Avsetningstiltak er strakstiltak som
iverksettes for å regulere markedet, mens faglige tiltak og opplysningsvirksomhet
er tiltak av forebyggende og mer langsiktig karakter. Flertallet viser
til at Nortura SA er markedsregulator i egg- og kjøttsektoren. Markedsregulator
har den utøvende funksjonen i markedsreguleringen, gjennom å foreslå
og gjennomføre reguleringstiltak.
Flertallet viser til at formålet
med markedsreguleringen for korn er å stabilisere produsentprisene
og bidra til noenlunde ens pris over hele landet, sikre avsetningsmulighet
for produsentene og bidra til at produsentene oppnår priser inntil
jordbruksavtalens forutsetninger.
Flertallet viser videre til at
markedsreguleringen for korn består av mottaksplikt på korn og oljefrø
fra alle kornprodusenter, forsyningsplikt av reguleringsvare til
alle produsenter av matmel og kraftfôr, utarbeide prognoser for
produksjon og etterspørsel etter norsk korn, foreslå importkvoter
samt gjennomføre avsetningstiltak. Norske Felleskjøp er tildelt
ansvaret som markedsregulator for korn. Den praktiske gjennomføringen
av markedsreguleringen ligger i stor grad hos Felleskjøpet Agri
og Felleskjøpet Nordmøre og Romsdal. Markedsreguleringen finansieres
gjennom egen omsetningsavgift.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, peker på
at den norske jordbruksproduksjonen foregår under barske naturforhold
og har betydelige variasjoner geografisk og mellom sesonger og år.
Når produksjonen skal foregå med et nasjonalt lønns- og kostnadsnivå,
tilsier det at den norske jordbruksproduksjonens hovedoppgave vil
være å forsyne det innenlandske markedet. Sikker markedsadgang for
produsentene er viktig for en landsdekkende jordbruksproduksjon.
Dette flertallet viser til at
markedsbalansering er en krevende, men avgjørende forutsetning for
en god ressursutnyttelse i hele verdikjeden, for en sikker forsyning
av matindustri og forbrukere og for en stabil og forutsigbar prisdannelse
for både produsent og forbruker.
Dette flertallet mener derfor
at markedsordninger også framover skal være et sentralt verktøy
i den nasjonale landbrukspolitikken, og ønsker å videreføre ansvars-
og arbeidsdelingen mellom myndigheter og næring hva gjelder finansiering,
styring og drifting av markedsordningene.
Dette flertallet viser til at
markedsreguleringen finansieres med omsetningsavgift som kreves
inn fra produsentene. Reguleringen er hjemlet i lov 10. juli 1936
nr. 6 til å fremja umsetnaden av jorbruksvaror. Omsetningsrådet
er ansvarlig for bruken av avgiftsmidlene, herunder å fastsette
aktuelle reguleringstiltak med økonomisk ramme for disse og å gjennomføre
kontroll av markedsregulatorene sin aktivitet. Markedsregulatorene
skal kun kompenseres for tiltak som er gjennomført med grunnlag
i deres reguleringsansvar.
Dette flertallet vil også vise
til at regelverk under Omsetningsrådet fastsetter rammer for markedsregulators
forsynings-, mottaks- og informasjonsplikt, slik at disse gjennomføres
på en måte som i minst mulig grad påvirker konkurranseforholdene
mellom aktørene i markedet.
Dette flertallet mener at markedsregulators ansvar
og praksis er klart regulert gjennom loven, forskrifter og jordbruksavtalen.
Dette flertallet foreslår på
denne bakgrunn at forslaget ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er nødvendig med en viss regulering av
markedsbalansen for jordbruksprodukter, men vil understreke at markedsreguleringen
slik den i dag er innrettet, er konkurransevridende mellom aktørene
i foredlingssektoren ved at den er tillagt bare en av aktørene,
nemlig samvirket.
Disse medlemmer viser til at
dagens markedsreguleringsordning kan gi forvalterne av reguleringsordningen
et annet innsyn i markedet enn andre ved at de kan opptre både som
kommersiell aktør og som regulator. Det betyr blant annet at styret
i de store samvirkeforetakene som også er forretningsmessig ansvarlig
for resultatene, kan ha et unikt innsyn i markedsutsiktene og balansen,
samtidig som de har myndigheten til tidsmessig og strategisk å velge
reguleringsstrategier og reguleringstiltak. Disse medlemmer vil
understreke at markedsreguleringen er et samfunnsoppdrag hvor utvelgelsen
til å utføre oppdraget må baseres mer på et kostnadseffektivt og
konkurransenøytralt standpunkt enn på hvem som er eierne av det
selskap som skal utføre oppdraget.
Disse medlemmer mener at dagens
ordninger gir et ulikt konkurranseforhold mellom markedsaktørene,
noe som kan medføre en konkurransevridning som til slutt kan gå
ut over pris og tilbud til forbrukerne.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til brev fra landbruks- og matminister Lars Peder Brekk til komiteen
av 13. april 2012 hvor det understrekes at Omsetningsrådet er det
sentrale organ i forvaltningen av markedsreguleringen og at det
har en bred sammensetning av medlemmer fra markedsaktørene. Disse
medlemmer vil i den forbindelse påpeke at bøndenes organisasjoner
sammen med samvirket har bestemmende flertall blant rådets 11 medlemmer.
Disse medlemmer mener at markedsreguleringen
bør utøves av en uavhengig regulator og at det derfor i første omgang
bør nedsettes et uavhengig utvalg som kan gjennomgå de forskjellige
reguleringsordninger, deres finansiering og funksjoner og fremme
forslag til en nyordning hvor alle markedets aktører kan delta og
få den samme markedsinformasjon og den samme innflytelse på gjennomføringen
av ordningen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt
nok for alle aktører i verdikjeden, samt fremme forslag til endringer
som særlig tar hensyn til forbrukerne og til å fremme lik konkurranse
og motvirke ulike maktforhold mellom aktørene i næringene.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til nødvendige
endringer slik at markedsreguleringen av egg og kjøtt, melk og korn,
med hjemmel i lov 10. juli 1936 nr. 6 til å fremja umsetnaden av
jordbruksvaror, oppheves.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til nødvendige
endringer slik at det etableres et juridisk og eiermessig skille
mellom markedsregulator og TINE SA, Nortura SA og Norske Felleskjøp
ved at oppgavene som markedsregulator legges til Statens landbruksforvaltning.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt
nok for alle aktører i verdikjeden, samt fremme forslag til endringer
som særlig tar hensyn til forbrukerne og til å fremme lik konkurranse
og motvirke ulike maktforhold mellom aktørene i næringene.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til nødvendige
endringer slik at markedsreguleringen av egg og kjøtt, melk og korn,
med hjemmel i lov 10. juli 1936 nr. 6 til å fremja umsetnaden av
jordbruksvaror, oppheves.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til nødvendige
endringer slik at det etableres et juridisk og eiermessig skille
mellom markedsregulator og TINE SA, Nortura SA og Norske Felleskjøp
ved at oppgavene som markedsregulator legges til Statens landbruksforvaltning.
Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument 8:66 S (2011–2012) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik, Per Roar Bredvold
og Torgeir Trældal om å skille markedsregulatorrollen og markedsaktørrollen
i matvaresektoren – bifalles ikke.
Jeg viser til brev datert 27.03.12 fra Stortinget
v/næringskomiteen. Brevet gjelder forslag fra stortingsrepresentantene
Harald T. Nesvik, Per Roar Bredvold og Torgeir Trældal om å skille markedsregulatorrollen
og markedsaktørrollen i matvaresektoren i Dok 8:66 (2011-2012).
Komiteen ber om departementets vurdering av det oversendte representantforslaget
(heretter benevnt som forslaget).
Før jeg kommenterer markedsreguleringen i de enkelte
sektorer for jordbruksråvarer, vil jeg ta en gjennomgang av de viktigste
prinsippene knyttet til markedsreguleringen i jordbruket.
Jeg vil innledningsvis understreke at det er
fastsatt klare rammer for Tine SA, Norske Felleskjøp BA og Nortura
SA sin oppgave som markedsregulatorer for hhv. melk, korn og kjøtt/egg.
Markedsregulering er hjemlet i Omsetningsloven.
Loven hjemler videre innkreving av avgift på de viktigste jordbruksråvarer
for å finansiere reguleringstiltak. Omsetningsavgiften kreves inn
fra primærprodusent og dekker kostnadene knyttet til reguleringsaktiviteter
for å håndtere temporære overskudd i markedet, samt sørge for å
utjevne regionale og sesongmessige svingninger i tilbud/etterspørsel.
Omsetningsrådet er etter loven ansvarlig for markedsreguleringen
av jordbruksvarer. Rådet er tillagt kompetanse til å kreve inn avgiften
og til å forvalte midlene til reguleringsformål. Omsetningsrådet
har en bred sammensetning med medlemmer fra markedsaktørene, - både
samvirke og ikke-samvirke aktører, myndighetene, fagforening og
jordbrukets organisasjoner. Nåværende sammensetning av rådet ble
fastsatt etter lovendring i 2009.
Det er Omsetningsrådets ansvar å fastsette aktuelle
reguleringstiltak og satser for disse. Markedsregulatorene skal
kun kompenseres for tiltak som er gjennomført med grunnlag i deres
reguleringsansvar. Markedsregulator skal dermed ikke motta støtte
til sin forretningsvirksomhet, men kun gis dekning av medgåtte kostnader
til gjennomførte reguleringstiltak. Rådet skal videre evaluere de
ulike reguleringstiltakene og gjennomføre kontroll av Tine, Nortura
og Norske Felleskjøp sin aktivitet som markedsregulator.
I Jordbruksavtalen er det fastsatt at Tine,
Nortura og Norske Felleskjøp skal være markedsregulator for hhv.
melk, kjøtt/egg og korn. Det er i avtalen også gitt føringer vedrørende
markedsreguleringen.
Jeg vil videre vise til at Landbruksdepartementet i
2003 fastsatte en forskrift om Omsetningsrådets myndighet vedrørende
markedsregulering for jordbruksvarer (heretter omtalt som rammeforskriften).
I rammeforskriften fastsettes bl.a. rammer for Omsetningsrådets
vedtak om forsynings-, mottaks- og informasjonsplikt, slik at disse
utformes på en måte som gjør at de i minst mulig grad påvirker konkurranseforholdene
mellom ulike aktører eller grupper av aktører i markedet. Med grunnlag
i rammeforskriften har Omsetningsrådet fastsatt endringer i de forskrifter
og retningslinjer som regulerer markedsreguleringen på de enkelte
sektorer. Jeg kommer nærmere tilbake til forskriftens regulering
vedrørende informasjonsplikten.
Jeg mener at gjennomgangen over viser at Tine, Nortura
og Norske Felleskjøp sin markedsreguleringsrolle er klart regulert
av Omsetningsrådet og gjennom jordbruksavtalen. Dette er en viktig basis
for at landbrukssamvirket er tillagt markedsreguleringsansvaret.
Ved jordbruksoppgjørene fastsettes det målpriser,
som også er maksimalpriser som gjennomsnitt for året. Systemet gir
ingen nedre prisgaranti, og jordbruket har derfor det økonomiske
ansvaret for overproduksjon. Ved tilbudsoverskudd vil prisene falle.
Jordbruksprodukter har en lite priselastisk etterspørsel, og selv
relativt små vareoverskudd kan derfor gi stor reduksjon i pris.
Overskudd av jordbruksvarer vil normalt også utløse behov for å
kreve inn økt omsetningsavgift fra produsentene til finan-siering
av reguleringstiltak for å begrense pristapet.
For jordbruket er det viktig å ha et marked
i balanse og en effektiv varestrøm. Siden landbrukssamvirket er
produsenteid, ligger det en sterk stimulans i systemet til å hindre
at tilbudsoverskudd oppstår. Stortinget har fastsatt at landbrukssamvirket
har ansvar for at målprisene oppnås, og markedsreguleringen gir
samvirket et viktig virkemiddel for å kunne gjennomføre dette.
Jeg vil understreke at det viktigste tiltaket
som markedsregulator gjennomfører, ikke er reguleringstiltakene
isolert sett, men det løpende prognosearbeidet med prisfastsetting. Prisfastsettingen
er et virkemiddel for å oppnå en langsiktig tilpasning mellom tilbud
og etterspørsel. Gjennom markedsreguleringsansvaret har samvirket
virkemidler for å balansere markedene før det oppstår et overskudd.
Dermed vil man kunne unngå store kostnader til håndtering av overskudd
av produsert vare og oppnå vesentlig mindre risiko for pristap.
En eventuell markedsregulering i statlig regi
vil ikke kunne omfatte de samme nødvendige og viktige virkemidler
for å bidra til bedre markedsbalanse, slik landbrukssamvirket har
som markedsregulator. Dersom en statlig aktør skulle være ansvarlig
for markedsreguleringen, vil aktuelle virkemidler i hovedsak bare
kunne omfatte tiltak for å håndtere overskuddsvare. Man vil ikke
ha de samme virkemidler og in-sentivgrunnlag for å hindre at et
overskudd oppstår.
Balansering av matvaremarkedene er en utfordring
i landbrukspolitikken, og overproduksjon har vært et problem i mange
land. Det kan i denne sammenheng vises til erfaringene fra EU, hvor
myndighetene for flere produksjonssektorer i lang tid garanterte
en minstepris (intervensjonspris). Systemet ga store vareoverskudd
på myndighetenes hånd med store kostnader til lagerhold mv. En overgang
til markedsregulering i statlig regi i Norge vil mao. kunne medføre
vesentlig økte kostnader til nødvendige reguleringstiltak jamført
med dagens system.
De forhold jeg her har nevnt er grunnlaget for
at landbrukssamvirket er gitt ansvaret for å håndtere overskudd
av jordbruksråvarer. Samvirket har gjennom markedsreguleringssystemet
et nødvendig virkemiddel for at primærjordbruket kan oppnå produktpriser
i samsvar med Stortingets forutsetninger. Dette gjelder sektorene melk,
korn, egg og kjøtt av gris og sau/lam hvor det ved jordbruksoppgjørene
fastsettes målpriser, som er de maksimale engrospriser jordbruket kan
ta ut i markedet for disse produktene.
For storfe blir det ikke avtalt en målpris,
men avtalepartene legger til grunn en prisutvikling også for denne
produksjonen når man fastsetter de økonomiske rammene for jordbruksoppgjøret.
Også for denne sektoren er derfor markedsregulering viktig for at
man skal kunne oppnå den planlagte engrosprisen.
Dersom jordbruket ikke lenger gis adgang til
å gjennomføre markedsregulering, vil man ikke lenger kunne fastsette
målpriser, siden man ikke vil ha reelle virkemidler som gjør at
man kan håndtere markedsoverskudd. Også for storfekjøtt, som fortsatt
har markedsregulering men ikke målpris, vil avvikling av markedsregulering ha
betydning for prisnivå- og stabilitet.
Jeg vil videre understreke at reguleringstiltakene markedsregulator
gjennomfører er noe som hele bransjen nyter godt av, både for produsentnivå og
for senere ledd i matkjeden. Dette gjennom større grad av stabilitet
og forutsigbarhet i markedet, som gjør det mulig å drive planmessig omsetning
av varer, med minst mulig ekstrakostnader. Jeg vil i denne sammenheng
nevne at omsetningsavgiften også brukes til å finansiere felles
bransjevise tiltak som bidrar til heving av kompetanse og kvalitet
i matkjeden. Dette gjelder faglig opplysningsvirksomhet overfor produsentene,
forsøksvirksomhet og forskning samt opplysningsvirksomhet rettet
mot forbrukerne.
Dersom markedsreguleringen avvikles eller skal drives
i statlig regi, må en avvikle mottaksplikten som landbrukssamvirket
er tillagt. Mottaksplikten har sikret alle produsenter avsetning
for sine produkter til noenlunde ens priser, uavhengig av driftsomfang
og hvor produksjonen har vært lokalisert i landet.
Ved avvikling av markedsreguleringen vil alternativet
være styring av volum og pris gjennom kontrakter mellom primærprodusent
og markedsaktør. En må forvente at dette vil medføre dårligst utvikling
i prisbetingelsene for driftsenheter som har lite produksjonsomfang
og for bruk som er lokalisert i distriktene lengst fra markedsaktørenes
anlegg. Fjerning av mottaksplikten vil dessuten kunne innebære at
det blir vanskeligere å etablere seg for nye produsenter.
Tilsvarende må markedsregulators forsyningsplikt
avvikles dersom de framsatte forslag skal gjennomføres. Forsyningsplikten
har bidratt til å sikre forsyninger til alle forbruksområder til noenlunde
ens priser, og gi uavhengige aktører tilgang til råvarer til likeverdige
vilkår. Dette har bidratt til en sikkerhet for at alle markedsaktører i
engros- og foredlingsleddet kan få tilført råvarer uavhengig av
deres omsetningsvolum og lokalisering.
Dersom forsyningsplikten bortfaller, vil det være
konkurranselovens bestemmelser som regulerer forholdet mellom selger
og kjøper av landbruksprodukter. Men dette alternativet vil ikke
gi det samme grunnlaget for kjøperne til å kreve tilførsel av råvarer
som det forsyningsplikten gir under dagens system.
Man må forvente at en avvikling av forsyningsplikten
vil medføre dårligst utvikling i pris- og leveringsbetingelser for
de markedsaktørene i engros- og foredlingsleddet som har liten omsetning
og som er lokalisert i distriktene lengst fra anleggene til de aktørene
som forestår førstehåndsomsetningen. Fjerning av forsyningsplikten
vil kunne innebære at det blir vanskeligere å etablere seg for nye
foretak i matkjeden. Avvikling av forsyningsplikten vil dermed kunne bidra
til å redusere mangfoldet av markedsaktører i matvaremarkedet og
dermed også redusere mangfoldet av varer i markedet.
I forslaget er det framført at det kan stilles spørsmål
ved om Landbruks- og matdepartementet er i stand til å håndtere
konkurransesituasjonen i matvaresektoren. Jeg vil i denne sammenheng
vise til at denne sektoren, som andre deler av norsk næringsliv,
også er regulert av konkurranselovens bestemmelser. På samme måte
som EU har fastsatt unntak for sine markedsordninger innen jordbruket
fra det felles konkurranseregelverket, har også Norge fastsatt enkelte
unntak fra konkurransebestemmelsene for vårt jordbruk. Unntakene
er fastsatt i samsvar med Stortingets forutsetninger.
Jeg har tidligere i brevet vist til at departementet i
2003 fastsatte en forskrift om Omsetningsrådets myndighet vedrørende
markedsregulering for jordbruksvarer (rammeforskriften).
Fordi det i forslaget er hevdet at markedsregulator
har muligheter til å utnytte sin rolle til egen fordel fordi de
også er kommersielle aktører i markedet, vil jeg her sitere bestemmelsene
i rammeforskriften vedrørende informasjonsplikt:
Ǥ 2. Informasjonsplikt
Vedtak om
markedsregulators informasjonsplikt skal sikre alle markedsaktører
lik tilgang på informasjon om aktiviteter markedsregulator utfører
i kraft av regulerings-ansvaret, herunder produksjons- og forbruksprognoser,
prisprognoser, prisnoteringer og reguleringsaktiviteter. Informasjon
skal gjøres tilgjengelig umiddelbart etter at vedtak om endring/tiltak
er foretatt.»
Jeg har understreket deler av sitatet over for
å markere at det i dagens markedsreguleringssystem nettopp er vektlagt
at markedsregulator ikke skal ha et urettmessig informasjonsoverskudd
i forhold til andre markedsaktører.
Det er en viktig oppgave å sørge for at markedsreguleringen
har en konkurransenøytral effekt når en ser alle rettigheter og
plikter under ett, og at det regulerte førstehåndsutbudet ikke forhindrer
konkurranse videre i verdikjeden. Dette samtidig som det vektlegges
at systemet skal fungere konkurransenøytralt mellom samvirke og
ikke samvirkebaserte markedsaktører. Det er av stor betydning at
det finnes andre markedsaktører enn samvirket innen omsetning og
foredling for å oppnå konkurranse og mulighet for korrektiv på dette
leddet i varekjeden.
Jeg vil imidlertid også understreke at markedsreguleringssystemet
ikke skal være et sikkerhetsnett for markedsaktørene, men derimot
bidra til å sikre rammevilkårene for primærprodusentene, samt stabile
forsyninger til forbrukerne i alle områder til noenlunde ens priser.
Når det gjelder markedsreguleringssystemet, kan
det pekes på at over tid har adgangen til reguleringseksport blitt
redusert og tilgangen til det nasjonale dagligvaremarkedet er også
blitt redusert pga. vertikal integrasjon og økt omfang av handelens
egne merkevarer (EMV). Denne utviklingen har innvirkning på markedsregulators arbeid
ved at klarering av markedet er blitt mer krevende.
På grunnlag av det jeg har nevnt over, finner
jeg at samvirket fortsatt må ha en viktig rolle innenfor norsk landbruk
som markedsregulator. Det framstår derfor ikke som aktuelt å opprette
nye statlige markedsreguleringsapparater eller å avvikle markedsreguleringen
i jordbruket. Jeg ser derfor heller ikke behov for å nedsette et
faglig utvalg for å evaluere eventuelle endringer i markedsreguleringen.
I tillegg til den prinsipielle gjennomgangen
over, vil jeg i det følgende gi kommentarer til de enkelte produksjonssektorer,
hhv. melke-, egg-, kjøtt og kornsektoren.
Når det gjelder markedsreguleringen for melk, så
må den ses i sammenheng med prisutjevningsordningen for melk når
en vurderer konkurranseforholdene.
Jeg vil vise til at det fra 01.01.04 ble gjennomført et
organisasjonsmessig og regnskapsmessig skille mellom Tine Råvare
og Tine Industri. Jeg vurderer det som at dette bør gi et tilstrekkelig skille
mellom de to virksomhetsområdene for å unngå problemer mhp. konkurransevridning.
I tillegg til dette iverksatte regjeringen endringer i
prisutjevningsordningen for melk fra 01.07.07, som la ytterligere
til rette for konkurranse i markedet for meierivarer. Innenfor alle
områder av foredling av meierivarer i Norge der Tine er dominerende
aktør, unntatt for produksjon av tradisjonelle reguleringsvarer,
fastsettes det en lavere avgift/et høyere tilskudd for uavhengige aktører
med virkning på 25 øre per liter anvendt melk.
Dette gjelder for alle prisgrupper innenfor hovedmelkeanvendelsene,
unntatt gruppen for tørrmelk og markedet for merkevareeksport. Dette
legger til rette for høyere foredlingsmarginer for uavhengige aktører
i meieribransjen, og gir dermed økt økonomisk slagkraft og større konkurranse.
Ved å dimensjonere avgifter og tilskudd på denne måten, blir Tine
SA som dominerende aktør, stilt overfor en strengere økonomisk akkord
relativt til andre aktører. Systemet gir dermed uavhengige aktører
bedre vilkår enn Tine Industri, og dette er i seg selv et sterkt
og virksomt konkurransepolitisk tiltak.
Jeg mener at disse tiltakene samlet sett legger godt
til rette for økt konkurranse i markedet for meierivarer innenfor
forutsigbare rammer. Jeg vil for øvrig vise til mine generelle kommentarer ovenfor
når det gjelder hvorfor landbrukssamvirket bør være markedsregulator
innen jordbrukssektoren.
Når det gjelder melk, vil jeg også kommentere påstandene
sist i forslaget om at det er et betydelig behov for å gjøre melkeprodusentene
mer effektive ved at det legges til rette for større produksjoner,
og at regelverket for selskapsformer i landbruket, inkl. samdrifter,
må gjøres enklere.
Jeg vil først vise til at muligheten for salg
og leie av melkekvote har bidratt til en vesentlig forenkling for
melkeprodusentene når det gjelder tilpasning av driftsomfang og
organisering av virksomheten.
Jeg vil også vise til at forskriften for kvoteordningen
for melk ble endret fra 1. januar i år for å øke fleksibiliteten
for melkeprodusentene. Melkeproduksjonen for hvert enkelt foretak
og landbrukseiendom er nå bare begrenset av omsetningsregioner og
maksimalgrensen på 400 000 liter kumelkkvote eller 200 000 liter geitemelkkvote.
Kravet om at det må ha vært to års sammenhengende leveranse i løpet
av de siste tre årene før kvoten kan selges, leies ut eller inngå
i samdrift (leveransekravet) er avviklet. Avviklingen får imidlertid
ikke tilbakevirkende kraft, slik at produsenter som sluttet med melkeproduksjon
før 01.01.11, fortsatt må oppfylle leveransekravet.
Endringen i kvoteregelverket vil gjøre det lettere for
nye produsenter å etablere seg. Foretak som ønsker å starte melkeproduksjon
kan kjøpe kvote på det private markedet og over den statlige omsetningsordningen.
Tilgjengelig statlig kvote fordeles heretter likt mellom kjøperne,
men oppad begrenset til innmeldt mengde. Det er åpnet for salg av
deler av kvoten.
Jeg vil bemerke at det i forslaget er vist til markedsregulering
for fjørfekjøtt. Jeg vil påpeke at markedsreguleringen for denne
sektoren ble avviklet med virkning fra 01.01.07. Årsaken til dereguleringen
av denne sektoren var at den i all hovedsak allerede var styrt gjennom
kontraktsregulering. Det var derfor liten adgang for nye produsenter
til å etablere seg i sektoren og det var liten grad av suppleringssalg
fra markedsregulator til andre markedsaktører. Videre var det få jordbruksforetak
som drev denne produksjonen.
I forslaget vises det til hvor store markedsandeler
Nortura har både i førstehåndsomsetningen og av omsetningen til
dagligvarehandelen. Når det gjelder førstehåndsomsetningen, vil
jeg vise til at i 2011 hadde Nortura 71 pst. av eggmarkedet og 67
pst. i veid gjennomsnitt av markedet for kjøttvarer (storfe, sau/lam
og gris). I veid snitt for kjøtt- og eggvarer til butikk har Nortura
mindre enn 50 pst. markedsandel. Jeg vil i denne sammenheng bemerke
at markedsreguleringen for kjøtt i all hovedsak skjer på hele/halve
slakt, og at det kun i meget begrenset grad skjer regulering på
videre nedskjært vare.
Jeg vil for øvrig vise til mine generelle kommentarer
ovenfor når det gjelder hvorfor landbrukssamvirket bør være markedsregulator innen
jordbrukssektoren.
Norske Felleskjøp, eid av Felleskjøpet Agri
og Felleskjøpet Nordmøre og Romsdal, har pris- og markedsreguleringsansvaret
for korn. Dette ansvaret ble gitt Norske Felleskjøp ved etablering av
ny markedsordning for korn fra 1. juli 2001. Grunnlaget for den
nye markedsordningen ble beskrevet i kap. 7.7.2 i St.prp. nr. 92
(2000-2001) der det bl.a. heter:
«Pris- og markedsreguleringsansvaret legges til Norske
Felleskjøp. Det legges til grunn at dette suppleres med tiltak for
å bidra til konkurranse i kornhandelen, og at en betydelig del av
førstehåndsomsetningen og foredling av korn håndteres utenom Felleskjøpsystemet.
Det skal legges til rette for konkurranse på likeverdige vilkår.
De landbrukspolitiske og konkurransepolitiske rammevilkår, herunder
markedsregulators mottaks- og forsyningsplikt, vil bli utformet ut
fra dette.»
I forbindelse med innføring av ny markedsordning
for korn i 2001 var det nødvendig å gjøre endringer i lov 21. januar
2000 nr. 7 om kornforvaltning m.v. (kornforvaltningsloven) for å
oppheve den statlige kjøpeplikten, jf. Ot.prp. nr. 69 (2000-2001).
I proposisjonens kap. 3.3 ble det orientert om tiltak for å fremme konkurranse
i kornhandelen, jf. at vedtaket om å gi Norske Felleskjøp markedsreguleringsansvaret,
ble gjort under forutsetning av at det ble satt i verk tiltak for
å bidra til konkurranse i kornhandelen og at en betydelig del av
førstehånds-omsetningen og foredling av korn skulle håndteres utenom
Felleskjøpssystemet. Endringene på eiersiden i Statkorn AS, der
Statkorn Holding ASA i mars 2001 kjøpte tilbake Felleskjøp-gruppens
aksjer i Statkorn AS med virkning fra 01.01.2001, skulle bidra til
dette.
Ved etablering av den nye markedsordningen hadde
Felleskjøpgruppen og samarbeidende anlegg omlag 50 prosent av førstehåndsomsetningen
av korn. Den andre store kornhandleren var Statkorn AS med en markedsandel
på om lag 45 prosent. I perioden siden overgangen til den nye markedsordningen
har det vært flere strukturendringer i markedet for korn, kraftfôr
og mel.
Det har vært og er betydelig konkurranse om første-håndsomsetningen
av korn og kraftfôr. Når det gjelder mottak av produsentkorn, er
det 3 sentrale aktører, Felleskjøpet Agri med en markedsandel i
2010 på 59 prosent, Fiskå Mølle med 12 prosent og Norgesfôr med
27 prosent. I markedet for kraftfôr var markedsandelen slik i 2010:
Felleskjøpet Agri 48 prosent, Fiskå Mølle 14 prosent, Felleskjøpet
Rogaland Agder (uavhengig av Norske Felleskjøp) 19 prosent og Norgesfôr
19 prosent. I matmelmarkedet er det 2 store aktører, Lantmännen
Cerealia med 40 prosent markedsandel i 2010 og Norgesmøllene med
60 prosent.
Det var en viktig forutsetning da Norske Felleskjøp
fikk markedsreguleringsansvaret at det skulle være konkurranse i
markedene for korn og kornforedling. Jeg mener denne forutsetningen
har vært oppfylt i perioden markedsordningen har virket. Myndighetene
vil følge utviklingen videre i dette markedet på vanlig måte og
legge forholdene til rette for at forutsetningen om virksom konkurranse
fortsatt skal være til stede.
Jeg vil for øvrig vise til mine generelle kommentarer
ovenfor når det gjelder hvorfor landbrukssamvirket bør være markedsregulator innen
jordbrukssektoren.
Jeg har overfor gitt en relativt omfattende beskrivelse
av markedsreguleringssystemet vi har i norsk jordbruk. Det er også
begrunnet hvorfor en omlegging til markedsregulering i statlig regi
ikke er et aktuelt eller hensiktsmessig alternativ til dagens system.
I denne sammenheng har jeg også vist til erfaringene fra EU med
bruk av offentlig oppkjøp av overskuddsvare.
Jordbruket bærer det økonomiske ansvaret knyttet
til eventuelle tilbudsoverskudd av råvarer. Dette er både knyttet
til at man i en overskuddssituasjon ikke oppnår målprisene for jordbruksråvarene,
og til at man må kreve inn omsetningsavgift fra produsentene for
å finansiere reguleringstiltak. For at jordbruket skal kunne håndtere
dette ansvaret, må næringen også gis virkemidler som kan balansere
markedet.
Ut fra gjennomgangen over vil jeg konkludere
i samsvar med regjeringens politiske plattform for 2009-2013 hvor
det er nedfelt:
«Samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker
av norske råvarer fra hele landet skal sikres.»
Jeg finner heller ikke behov for å nedsette
et faglig utvalg for å evaluere eventuelle endringer i markedsreguleringen.
Oslo, i næringskomiteen, den 29. mai 2012
Terje Aasland |
Steinar Reiten |
leder |
ordfører |