EOS-utvalget skal føre løpende kontroll med
etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-tjeneste)
som utøves av offentlige myndigheter, eller under styring av eller
på oppdrag fra offentlige myndigheter. Utvalgets sentrale oppgave
er å kontrollere at EOS-tjenestene ikke begår urett mot den enkelte.
Utvalget skal påse at tjenestene arbeider innenfor rammen av lov, direktiver
og ulovfestet rett. Kontrollen skjer primært gjennom inspeksjoner
av tjenestenes arkiver, datasystemer og installasjoner. Kontrollen
med enkeltsaker og operasjoner skal være etterfølgende. Men utvalget
har full innsynsrett og skal holdes løpende orientert om pågående
saker. Utvalgets kontroll skal være til minst mulig ulempe for tjenestenes
løpende virksomhet. Det skal tas spesielt hensyn til vern av kilder
og opplysninger mottatt fra utenlandske samarbeidende tjenester.
Utvalget skal undersøke alle klager fra enkeltpersoner
og organisasjoner. Enhver klage eller henvendelse med påstand om
at det er begått urett fra tjenestenes side, undersøkes i den eller de
tjenester som klagen retter seg mot.
Frem til 30. juni 2011 ble utvalget ledet av
Helga Hernes, tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet og
ambassadør til Wien og Bern. Eldbjørg Løwer, tidligere statsråd
og nestleder i Venstre, overtok som utvalgets leder fra 1. juli 2011.
Utvalgets nestleder er Svein Grønnern, generalsekretær for SOS-barnebyer
i Norge og tidligere generalsekretær i Høyre. Utvalgets øvrige medlemmer
har i 2011 vært Trygve Harvold, tidligere direktør i Lovdata, Gunhild
Øyangen, tidligere stortingsrepresentant og statsråd for Arbeiderpartiet,
Knut Hanselmann (frem til 30. november 2011), tidligere ordfører
i Askøy kommune og stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet,
Theo Koritzinsky, tidligere stortingsrepresentant og partileder
for Sosialistisk Venstreparti, Wenche Elizabeth Arntzen, dommer
i Oslo tingrett og tidligere advokat og Hans Johan Røsjorde (fra
1. desember 2011), tidligere fylkesmann i Oslo og Akershus og stortingsrepresentant
for Fremskrittspartiet.
I henhold til kontrollinstruksen § 11 nr. 2
skal utvalgets tilsynsvirksomhet minst omfatte halvårlige inspeksjoner
av E-tjenesten sentralt, kvartalsvise inspeksjoner i NSM, seks inspeksjoner
årlig i PST sentralt og tre inspeksjoner årlig av Forsvarets sikkerhetsavdeling.
Det skal videre foretas årlig inspeksjon av PST-enheter i minst
fire politidistrikter, av minst to ytre enheter i E-tjenesten og/eller
sikkerhets- og etterretningsfunksjoner ved militære staber og avdelinger,
og av minst to klareringsmyndigheter utenfor NSM.
Ut fra dette har utvalget i 2011 gjennomført
26 inspeksjoner, hvorav 17 i virksomhetene sentralt. Følgende 9
ytre enheter og lokale ledd har vært inspisert i 2011: PST Asker
og Bærum, PST Sør-Trøndelag, PST Nordmøre og Romsdal, PST Øst-Finnmark,
personellsikkerhetstjenesten ved Fylkesmannen i Oslo og Akershus,
personellsikkerhetstjenesten i Utenriksdepartementet, Forsvarets
stasjon Kirkenes (FSTK), Forsvarets stasjon Fauske (FSTF) og Avdeling
for beskyttelse av kritisk infrastruktur (BKI).
Utvalgets teknisk sakkyndige har deltatt på
8 av inspeksjonene i 2011.
En viktig del av inspeksjonene er tjenestenes orien-teringer
om den løpende virksomheten og om emner utvalget ber om før inspeksjonene. Dette
gir nyttig innsikt i aktuelle emner. Og det gir grunnlag for å stille
konkrete spørsmål og ta opp mer generelle og prinsipielle saker.
Utvalget har i løpet av året hatt 23 interne
arbeidsmøter for å forberede og følge opp inspeksjonene, i tillegg
til å behandle klagesaker og saker utvalget har tatt opp selv.
I 2011 tok utvalget på eget initiativ opp 16
saker. De viktigste er omtalt nedenfor. Utvalget har i 2011 mottatt
29 klager mot EOS-tjenestene, omtrent like mange som i de siste
årene. 10 av disse klagene har blitt avvist på formelt grunnlag,
bl.a. fordi klagesaken er utenfor utvalgets kontrollmandat eller
fordi klagen ikke er tilstrekkelig spesifisert. Men utvalget har
i slike sammenhenger, om mulig, gitt veiledning til klagerne om
hvilken fremgangsmåte de kan følge, eller hvilket organ de eventuelt
kan henvende seg til.
I løpet av året har hele eller deler av utvalget
hatt orienteringsmøter med ulike myndigheter og kontrollorganer
i Norge og i utlandet. I tillegg har medlemmer av utvalget og sekretariatet
deltatt på flere konferanser.
Utvalget avga 7. februar 2011 særskilt melding til
Stortinget om SDUs overvåking og registrering av norske borgere
i Norge på vegne av den amerikanske ambassaden i Oslo (Dokument
7:1 S (2010–2011)). Meldingen var basert på utvalgets undersøkelser,
på eget initiativ, av medieoppslag om denne overvåkingen. Ut fra utvalgets
mandat handlet meldingen om PSTs rolle i saken. Utvalget fant grunn
til å kritisere tjenesten for at verken Justisdepartementet eller utvalget
ble orientert om tjenestens kjennskap til sikkerhetsarbeidet ved
USAs ambassade. Denne kritikken ble støttet av en enstemmig kontroll- og
konstitusjonskomité og av Stortinget i møte 12. april 2011.
Utvalget avga 14. juni 2011 særskilt melding
til Stortinget om sin undersøkelse av oppslagene i media om at ulovlige
metoder var blitt brukt i Treholt-saken (Dokument 7:2 S 2010–2011).
Utvalget konkluderte med at deler av overvåkingen
av Treholts familieleilighet ikke hadde hjemmel i lov. Videre viste
utvalgets undersøkelse at riksadvokaten og Justisdepartementets
ledelse kjente til overvåkingen, men muligens ikke til den samlede
metodebruken. Det ble likevel brakt på det rene at Justisdepartementet
bevilget midler til POTs kjøp av dekkleiligheten, så vel som «teknisk
utstyr» brukt i overvåkingen. Overordnet myndighets eventuelle kunnskap
om og godkjenning av metodebruken kunne uansett ikke gi hjemmel
for overvåkingstiltak som krever hjemmel i lov, eller som uttrykkelig
er forbudt ved lov.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen støttet enstemmig
utvalgets konklusjon om at POT hadde handlet ulovlig. Stortinget
sluttet seg til dette da meldingen ble behandlet 13. desember 2011.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
viser til årsmelding til Stortinget fra Stortingets kontrollutvalg
for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget)
hvor det fremgår at antall inspeksjoner har ligget stabilt rundt
25 inspeksjoner årlig siden oppstarten. Også for 2011 er kravene
til de faste inspeksjonene overholdt. Komiteen er
fornøyd med at EOS-utvalget ikke har møtt spesielle problemer når det
gjelder utøvelsen av kontrollvirksomheten i 2011 og at tjenestene
gjennomgående har vist stor forståelse for utvalgets kontroll.
Komiteen viser til at utvalget
behandler rundt 20 klagesaker mot tjenestene hvert år. I 2011 behandlet
utvalget 29 klager. I tillegg ble det opprettet 16 saker av eget
initiativ. Komiteen viser til at EOS-utvalgets kontroll
er med på å sikre rettssikkerheten til enkeltindivider og å skape
tillit til at tjenestene opererer innenfor sine rammer.
I 2011 oversendte utvalget to særskilte meldinger
til Stortinget: Dokument 7:1 S (2010–2011) Overvåking av norske
borgere foretatt av gruppen Surveillance Detection Unit (SDU), og
Dokument 7:2 S (2010–2011) POTs metodebruk i Treholt-saken. Komiteens
medlemmer støttet utvalgets kritikk i innstillingene til Stortinget.
I begge sakene fattet Stortinget vedtak i samsvar med komiteens
innstillinger. Komiteen vil understreke betydningen
av at EOS-utvalget også i fremtiden benytter seg av muligheten til
å sende særskilte meldinger for å sikre at slike saker kan få en
tidsaktuell politisk behandling i Stortinget, jf. komiteens merknader
til fjorårets årsmelding.
Utvalget peker i meldingen på noen sentrale
utviklingstrekk siden EOS-utvalget startet opp sin virksomhet i
mai 1996. Forholdene det her pekes på har påvirket EOS-tjenestenes
arbeid – og dermed også utvalgets rammer, arbeidsmåter og muligheter
for kontroll.
Menneskerettighetene er blitt tillagt mer vekt
i en rekke land de siste tiårene. I Norge ble bl.a. Grunnloven § 110c
vedtatt i 1994. Den sier at myndighetene skal «respektere og sikre
Menneskerettighederne». Med menneskerettsloven fra 1999 ble Norges
internasjonale menneskerettighetsforpliktelser gitt forrang framfor
norsk lovgivning. Og en endring av kontrolloven i 2009 påla EOS-utvalget
å «påse … at tjenestene respekterer menneskerettighetene». Begrunnelsen
for endringen var blant annet å vise tydelig at menneskerettighetene
har stor betydning for utvalgets kontrollområde, samt å gi et viktig
signal til tjenestene og allmennheten.
EMK artikkel 10 om ytringsfrihet og artikkel
11 om forsamlings- og foreningsfrihet er viktige for kontrollområdet.
Men særlig aktuell er artikkel 8 om retten til respekt for privatliv
og familieliv. Riktignok kan offentlige myndigheter gripe inn i denne
retten. Men det forutsetter lovhjemmel og nødvendige behov, eksempelvis
nasjonal sikkerhet. EMD har uttalt at omfattende hemmelige inngrep
i retten til privatliv må være basert på lovgivning som er presis,
forutsigbar og tilgjengelig. I tråd med dette har utvalget vært
opptatt av at EOS-tjenestenes inngrep i retten til privatliv skal
være klart hjemlet i lovverkets vilkår og prosedyrer. Kontrollen
har vist og viser at inngrep overfor norske borgere uten slik hjemmel
fortsatt forekommer.
EOS-tjenestene er i dag mer rettslig regulert
enn for 15 år siden. Sett fra et kontrollperspektiv har dette vært
en viktig og nødvendig utvikling. Utvalget har i den sammenheng
merket seg at tjenestene generelt er blitt mer opptatt av rettssikkerhet
og personvern, uten at dette synes å ha gått ut over deres effektivitet
og legitimitet. Samtidig er det også vedtatt skjerpede straffebestemmelser
overfor lovbrudd innenfor de hemmelige tjenestenes ansvarsområde,
og PST er gitt utvidede hjemler for forebyggende formål: I 2005
fikk PST adgang til å bruke telefon- eller internettavlytting hvis
det er «grunn til å undersøke om noen forbereder en handling» som
ligger innenfor PSTs ansvarsområde, jf. politiloven § 17d.
Trusler fra utenlandsk etterretning og fra nasjonale
voldelige grupper finnes stadig. Men dagens trusselbilde, sammenliknet
med for 15 år siden, er mer preget av internasjonale terrorister som
samhandler gjennom moderne kommunikasjonsteknologi. At trusler også
kan komme fra enkeltpersoner («soloterrorisme») i tillegg til fra
ikke-statlige nettverk og organisasjoner, stiller flere krav til
tjenestene enn tidligere. De nasjonale EOS-tjenestene har derfor
fått mer behov for å samarbeide med hverandre og med andre lands
tjenester. Dette har også økt utvalgets arbeid med å kontrollere
tjenestenes informasjonsutveksling med samarbeidende tjenester. Viktige
utfordringer her har bl.a. vært nasjonale jurisdiksjonsregler, manglende
koordinering av de ulike tjenestenes regelverk og tjenestenes forsikringer
om at de ikke bringer hemmelig informasjon fra andre lands tjenester
videre («third party rule»).
Når det er blitt mer internasjonalt samarbeid mellom
EOS-tjenester, har utvalget sett betydningen av kontakt mellom ulike
lands kontrollorganer. I samarbeid med Geneva Centre for the Democratic
Control of Armed Forces (DCAF) arrangerte utvalget i 2008 et seminar
som tok for seg kontrollorganenes utford-ringer i møte med etterretnings-
og sikkerhetstjenestenes samarbeid over landegrensene. Flere av
problemstillingene er fulgt opp i boken «International Intelligence
Cooperation and Accountability» som ble utgitt i januar 2011. For
tiden samarbeider utvalget og DCAF om å utgi en håndbok i 2013 der
disse emnene skal tas opp. Utvalget vil i årene fremover styrke
kontakten med kontrollorganer i andre land gjennom felles publikasjoner,
studieturer, seminarer og konferanser.
Nye kommunikasjonskanaler har kommet og tidligere
adskilte kommunikasjonsformer kan kombineres. Dette har dels endret
EOS-tjenestenes arbeidsmåter. Samtidig er tjenestene pålagt begrensninger
i sin informasjonsinnhenting. Utvalget skal kontrollere at disse
overholdes. De teknologiske fremskritt har muliggjort en mer effektiv
kontroll av EOS-tjenestene. Men det er utfordrende for utvalget
å stadig måtte tilpasse kontrollen til den teknologiske utviklingen
– bl.a. fordi den går raskere enn utviklingen av regelverket.
Mengden av data som innhentes og kommuniseres
er langt større enn før. Håndtering av overskuddsinformasjon og
sletting av opplysninger som ikke er relevante, er blitt sentrale utfordringer.
Det har samtidig blitt mulig å lagre store mengder informasjon på
små enheter, og på ulike steder samtidig. At tjenestene er blitt
mer teknisk spesialiserte stiller også store krav til utvalget.
Kontrollen må i hovedsak være stikkprøvebasert. Det er umulig for
utvalget å føre en fullstendig kontroll med tjenestenes tekniske systemer
og prosessering av data.
For å føre kontroll med tjenestenes tekniske
systemer har utvalget knyttet til seg en teknisk sakkyndig. Siden
1999 har denne bistått utvalget i kontrollen av tjenestenes tekniske
informasjonsinnhenting, særlig gjennom deltakelse på flere av utvalgets
interne møter, seminarer og inspeksjoner. I 2011 besluttet utvalget
å nyttiggjøre seg av teknisk sakkyndig mer enn tidligere, og dette
blir trolig enda mer nødvendig i årene fremover.
Utvalget har siden oppstarten i 1996 gjennomført
nærmere fire hundre inspeksjoner, tatt opp omkring to hundre saker
på eget initiativ og behandlet nesten fire hundre klagesaker. Utvalget har
hatt i overkant av tre hundre interne møter i perioden.
Utvalget og tjenestene har fått bedre kjennskap til
hverandres oppgaver og roller, og kommunikasjonen mellom tjenestene
og utvalget er bedre enn i starten. Dette har gitt et godt grunnlag for
kontrollvirksomheten, og gir utvalget enklere tilgang til tjenestenes
informasjon. Samtidig vil det alltid være visse spenninger mellom
en hemmelig tjeneste og et kontrollutvalg. Dette viser seg blant
annet ved at det forekommer at EOS-tjenestene ikke fremlegger relevant
informasjon for utvalget. Utvalget legger nå ned betydelige ressurser
i å søke etter opplysninger i tjenestene som er viktige for kontrollen.
Men utvalget er også avhengig av at tjenestene på eget initiativ legger
frem relevante opplysninger.
EOS-utvalget er blitt styrket gjennom utvidelsene
av sekretariatet. Fra å bestå av en jurist og en kontormedarbeider
i halv stilling hver i 1997, består sekretariatet nå av fire juridiske saksbehandlere
og en administrativ rådgiver, i tillegg til sekretariatsleder, som
også er jurist. Dette har særlig gjort det mulig å forberede utvalgets
inspeksjoner mer målrettet og konkret.
Prosjektarbeid har tidligere blitt iverksatt
på bakgrunn av konkrete funn utvalget har gjort eller saker som
har blitt avslørt i media, for eksempel undersøkelsen av daværende
Forsvarets sikkerhetstjenestes metodebruk i 2009 og undersøkelsen
i 2011 av POTs metodebruk i Treholt-saken. Utvalget har i lengre
tid ønsket å iverksette større selvvalgte prosjekter som tar opp
mer generelle og prinsipielle utfordringer. Det første prosjektet
i denne kategorien ble startet i 2011 og er omtalt nedenfor.
Utvalget har de siste årene tatt opp flere saker om
bedre innsyn i tjenestene. De har gradvis vist noe mer vilje til
å gi offentligheten informasjon. Også utvalget er blitt mer bevisst
hvor viktig det er å informere om sin kontrollvirksomhet. Det har
derfor i større grad sendt ut pressemeldinger om saker det har arbeidet
med og har i 2011 avholdt en pressekonferanse. I tillegg har utvalget
besvart flere henvendelser fra media, holdt flere foredrag og på
annen måte søkt å gjøre kontrollutvalgets oppgaver og rolle mer
kjent for både pressen, politikere og enkeltpersoner. Likevel vil
utvalgets ugraderte årsmeldinger og særskilte meldinger til Stortinget
fremdeles være utvalgets viktigste kommunikasjonsform.
Komiteen viser til
at enkeltpersoners rettigheter de siste 15–20 år er blitt styrket
ved at menneskerettighetene i norsk rett er styrket og at lovgivningen
om bruk av tvangsmidler har blitt mer presis. En av hovedaktivitetene
til EOS-utvalget er å påse at tjenestene ikke tar i bruk virkemidler
som gjør et inngrep i retten til privatliv, uten at dette er hjemlet
i lovverket. Selv om tjenestene er blitt mer rettssikkerhets- og
personvernorienterte ved utøvelsen av sin virksomhet, viser kontrollen
med tjenestene at det fortsatt forekommer inngrep overfor norske borgere
uten lovhjemmel, jf. omtalen nedenfor.
Komiteen har for øvrig merket
seg at den teknologiske utviklingen i stor grad går raskere enn
regelverksutviklingen og at dette kan skape problemer for tjenestene. Komiteen er
enig med EOS-utvalget om behovet for fortsatt å styrke den tekniske
kompetansen i utvalget og sekretariatet.
Komiteen er fornøyd med at bemanningen
i sekretariatet er styrket slik at EOS-utvalget kan gå dypere inn
i enkelte saker og problemstillinger og opprette spesifikke prosjekter
om nødvendig. Komiteen har merket seg at EOS-utvalget
har startet et prosjekt som ser nærmere på registreringer knyttet
til to utvalgte miljøer som PST i forebyggende øyemed følger med
på. Prosjektet vil bli presentert i en særskilt melding til Stortinget
i løpet av 2012.
I 2011 har utvalget gjennomført 6 inspeksjoner
i Den sentrale enhet (DSE). Utvalget har videre inspisert PST-enhetene
i Asker og Bærum, Sør-Trøndelag, Nordmøre og Romsdal og Øst-Finnmark.
For å forberede utvalgets inspeksjoner, bruker sekretariatet nå
mer tid på å søke i arkiver og datasystemer. Dette har dannet grunnlag
for en mer spisset kontroll. Utvalget har for tiden flere saker
som gjelder tjenestens registreringspraksis, herunder et prosjekt
om forholdet til PST-instruksen § 15 vedrørende registreringer kun
på bakgrunn av politisk, religiøs eller filosofisk m.m. overbevisning.
Utvalget har mottatt 11 klager rettet mot PST
i 2011, mot 9 klager i 2010. Samtlige klager som ikke er avvist
på formelt grunnlag, er undersøkt i PST.
I årsmeldingen for 2010 meldte utvalget også
at det var tatt initiativ til enkelte prinsipielle avklaringer vedrørende
utvalgets innsynsrett i PST. Bakgrunnen var at tjenesten i enkelte
sakstyper i en periode hadde suspendert utvalgets innsyn. Tjenesten
meldte tilbake til utvalget at den ville endre sin praksis i samsvar
med utvalgets syn. Utvalget er ikke kjent med at tjenesten har holdt saker
unna utvalgets kontroll i 2011.
PST kan på lik linje med det ordinære politiet inngi
begjæring til retten om bruk av skjulte tvangsmidler ved ordinær
etterforsking. Eksempler på slike tvangsmidler er blant annet kommunikasjonskontroll,
romavlytting, teknisk sporing og hemmelig ransaking. PST har videre
hjemmel til å begjære bruk av skjulte tvangsmidler for å avverge
straffbare forhold som faller inn under tjenestens ansvarsområde
og, som eneste politimyndighet, for å forebygge visse typer straffbare
handlinger. I tillegg kan PST benytte seg av ulovfestede metoder
som ikke er så inngripende at lovhjemmel anses nødvendig.
Utvalgets inspeksjoner av PST omfatter en regelmessig
kontroll med bruken av skjulte tvangsmidler i enkeltsaker. For utvalget
er det særlig viktig å kontrollere om PSTs begjæringer til retten
er i samsvar med tjenestens samlede informasjonsgrunnlag og om tjenesten
benytter tvangsmidlene i samsvar med rettens tillatelse. I tillegg
kontrolleres det at tiltaket avvikles dersom forutsetningene for
rettens tillatelse faller bort. Også omfanget av PSTs bruk av skjulte tvangsmidler
er av interesse for utvalget.
Kontrollen av PSTs tvangsmiddelbruk i enkeltsaker
har i 2011 ikke gitt grunnlag for å rette kritikk mot PST. Utvalget
har sett tendenser til mer bruk av tvangsmidler sammenliknet med
tidligere år. Dette gjelder særlig i forebyggende saker. I deler
av 2011 har PST benyttet skjulte overvåkingsmetoder i forebyggende
saker i større omfang enn noen gang siden tjenesten fikk hjemmel til
dette i 2005. Utvalget viser i den forbindelse til lovgivers forutsetning
om at skjult overvåking i forebyggende øyemed skal være et avgrenset supplement
og en sikkerhetsventil som kun skal brukes ved forebygging av de
mest alvorlige straffbare handlingene. Utvalget har i én sak i 2011,
nevnt nedenfor, påpekt overfor PST at et operativt tiltak var av
en slik karakter at det var nødvendig med hjemmel i lov, og at tjenesten
på den bakgrunn ikke skulle ha iverksatt tiltaket.
I oktober 2010 ble det fremsatt påstander i
media om at PST hadde gjennomført skjult fjernsynsovervåking i en
kjellerbod disponert av A, som på daværende tidspunkt var mistenkt
for å ha inngått terrorforbund sammen med to andre personer. Utvalget
ba på denne bakgrunn PST i brev i november 2010 om en redegjørelse
for overvåkingen. Til tross for at utvalget hadde mottatt løpende
orienteringer om sakens utvikling fra tjenesten, var utvalget ikke
gjort kjent med denne fjernsynsovervåkingen. PST bekreftet i brev
til utvalget i november 2010 at det var gjennomført slik overvåking
i kjellerboden i perioden mars/april til juli 2010, da de tre mistenkte ble
pågrepet. Tjenesten mente at dette var et «operativt tiltak»; en
fjernsynsovervåking av en gjenstand på et privat sted, og ikke et
tvangsmiddel som krevde hjemmel i lov. Utvalget, derimot, kritiserte
metodebruken i sitt avsluttende brev i saken:
«Etter utvalgets oppfatning innebar fjernsynsovervåkingen
mot boden [A] disponerte, herunder registreringen, lagringen og
loggføringen av aktiviteten i boden, samt varigheten av overvåkingen
og dens vedvarende karakter, en personovervåkning av [A] og eventuelle
tredjepersoner. Utvalget kan forstå at PST hadde et stort informasjonsbehov
i saken, men verken dette, ressursmessige hensyn, effektiviseringshensyn eller
faren for avdekking av etterforskningen, kan etter utvalgets syn
berettige metodebruken. . . . Etter utvalgets syn er det ikke tvil
om at kjellerboden er et privat sted og at personovervåkingen derfor
var av en slik karakter at det var nødvendig med hjemmel i lov.
Utvalget mener på denne bakgrunn at PST ikke skulle ha iverksatt
tiltaket.»
Når det gjelder den manglende orienteringen
til utvalget om metodebruken i denne saken, skrev utvalget følgende
i det avsluttende brevet til tjenesten:
«Etter utvalgets oppfatning var den skjulte fjernsynsovervåkingen
av en slik karakter at det burde ha vært gitt orientering til utvalget,
og tjenesten har dermed ikke gitt et fullstendig bilde av overvåkingstiltakene
i saken. Det forutsettes at PST i fremtiden opplyser utvalget om
bruk av alle former for inngripende metoder, også de tjenesten måtte
betegne som operative tiltak.»
I 2012 vil utvalget fortsatt føre tett kontroll
med PSTs bruk av inngripende metoder, herunder både straffeprosessuelle
tvangsmidler og ulovfestet metodebruk.
Også i 2011 har arkiv- og registerkontrollen
utgjort en sentral del av utvalgets kontroll med PST. Det er spesielt
kravene til opplysningskvalitet, formålsbestemthet, nødvendighet
og relevans utvalget kontrollerer. Det er videre viktig å kontrollere
at PST foretar individuelle vurderinger av registreringsgrunnlaget,
og at opplysninger i arbeidsregisteret slettes når vilkårene for
behandling av dem ikke lenger er til stede.
Ved hver inspeksjon i DSE gjennomgås stikkprøver
og søk fra arbeidsregisteret Smart, på bakgrunn av sekretariatets
forberedelser. Retningslinjene for PSTs behandling av opplysninger
fastsetter i § 3-7 tredje ledd at «arbeidsregistreringer som ikke
er tilført nye opplysninger etter 5 år skal gjennomgås» og at «opplysningene
skal slettes dersom de ikke lenger er nødvendig for formålet». Utvalget
har gjennom stikkprøvekontrollene funnet tilfeller der tjenesten
ikke har slettet opplysninger, på tross av at de ikke lenger er
relevante for PST. Utvalgets kontroll av PSTs personregistreringer
i 2011 har ført til at opplysninger om 73 personer har blitt slettet.
I årsmeldingene for 2009 og 2010 orienterte
utvalget om en sak der utvalget hadde bedt PST om en skriftlig redegjørelse
for tjenestens praktisering vedrørende forbudet i PST-instruksen § 15,
som lyder slik:
«Opplysninger om en person kan ikke behandles kun
på bakgrunn av hva som er kjent om personens etnisitet eller nasjonale
bakgrunn, politisk, religiøs eller filosofisk overbevisning, fagforeningstilhørighet
eller opplysninger om helsemessige eller sek-suelle forhold.»
Utvalget tok i samme sak også opp med PST flere
konkrete enkeltregistreringer i Smart. En stor del av disse valgte
PST å slette fra registret. På bakgrunn av denne saken, opprettet
utvalget i september 2011 et prosjekt der det ser nærmere på registreringer
knyttet til to utvalgte miljøer som PST i forebyggende øyemed følger
med på. Registreringene skal blant annet vurderes opp mot forbudet
i PST-instruksen § 15. Prosjektet vil bli presentert i en særskilt
melding til Stortinget i 2012.
PST har hjemmel til å utlevere opplysninger
om norske og utenlandske borgere til utenlandske samarbeidende tjenester.
Utvalget kontrollerer regelmessig at PST ikke utleverer personopplysninger
til utlandet i strid med regelverket for dette eller med internasjonale
menneskerettighetsforpliktelser. Utvalget kontrollerer blant annet
hvem opplysningene utleveres til, at utlevering oppfyller nærmere
bestemte formål og at det er forholdsmessighet mellom formålet med
utleveringen og konsekvensene for den enkelte. Utvalget ser også
på de utleverte opplysningenes art og kvalitet. Et viktig kontrollpunkt
er som kjent at opplysninger ikke utleveres til stater som unnlater
å respektere menneskerettighetene. Kontrollen på dette punktet i
2011 har ikke gitt grunnlag for å rette kritikk mot PST.
PST har i flere saker avslått å gi enkeltpersoner innsyn
i registrerte opplysninger, eldre enn 30 år, om dem selv – og informasjon
om at man ikke var registrert i tjenestens registre for 30 år siden eller
mer. Utvalget har påpekt at selv om den nye politiregisterloven
gir PST hjemmel til å avslå innsynskrav, vil sikkerhetslovens regel
om automatisk avgradering etter 30 år fremdeles gjelde. I de tilfellene
de særskilte vilkårene for å opprettholde sikkerhetsgradering ut
over dette ikke er til stede, er det etter utvalgets syn ingen gode
grunner for å nekte innsyn i eldre opplysninger.
Utvalget henvendte seg i 2009 og 2010 til Justisdepartementet
om saken. Departementet bekreftet i februar 2011 at det vil utrede
hvorvidt «det kan bekreftes at personer ikke er registrert i Politiets
sikkerhetstjeneste (PST) arkiv eller registre når tidsrommet for
mulig registrering som etterspørres ligger langt tilbake i tid».
I januar 2012 orienterte departementet om at det ikke er blitt arbeidet
nærmere med saken på bakgrunn av departementets arbeidssituasjon
etter terrorangrepene 22. juli 2011. Utvalget vil følge opp saken
i 2012.
Utvalget har i 2011 mottatt 12 klager fra enkeltpersoner
rettet mot PST, mot 9 klager i 2010. Samtlige klager som ikke er
avvist på formelt grunnlag, er undersøkt i PST. 6 klager er fortsatt under
behandling. Ingen av de avsluttede klagesakene har gitt grunnlag
for kritikk.
Utvalget har lenge erfart at det kan by på utford-ringer
å gi tilbakemelding til personer som mener seg ulovlig overvåket
av PST, men som er ukjente for tjenesten. Utvalget kan ikke opplyse om
klageren er registrert i tjenestens arkiver og registre eller ikke,
siden dette anses som en gradert opplysning underlagt lovbestemt
taushetsplikt. Likevel, i avslutningen av enkelte klagesaker i 2011
har utvalget uten å røpe graderte opplysninger, påpekt overfor klagere
at de handlingene vedkommende mener seg utsatt for, ville ha vært
ulovlige, og at utvalget ved avdekking av slike, utvilsomt ville
ha reagert på forholdet. Dette kan forhåpentligvis gjøre at enkelte
lettere kan slå seg til ro med de undersøkelsene utvalget har gjort.
I tiden etter terrorangrepene 22. juli 2011
har utvalget fått løpende orienteringer fra EOS-tjenestene om deres
arbeid med saken. Videre har utvalget foretatt enkelte søk i PSTs
registre og arkiver i tilknytning til hendelsene. Verken orienteringene
eller søkene har gitt grunnlag for oppfølging. Utvalget har ikke
mandat til å vurdere effektiviteten av det forebyggende arbeidet
i PST eller andre EOS-tjenester. Utvalget viser her til de pågående
arbeidene i den regjeringsoppnevnte 22. juli-kommisjonen og i Stortingets 22. juli-komité.
Komiteen viser til
at EOS-utvalget ikke har funnet grunnlag for å rette kritikk mot
PST for bruken av tvangsmidler som kommunikasjonskontroll, romavlytting,
hemmelig ransaking mv., med unntak av ett tilfelle. I oktober 2010 kom
det frem i media at PST hadde gjennomført skjult fjernsynsoverføring
av en kjellerbod som ble disponert av en person som var mistenkt
for å inngå i et terrorforbund med to andre personer. EOS-utvalget
ba om en nærmere redegjørelse for overvåkingen. Til tross for at
EOS-utvalget hadde mottatt løpende orienteringer om sakens utvikling
fra tjenesten, var utvalget ikke gjort kjent med at kjellerboden
var fjernsynsovervåket. Tjenesten var av den oppfatning at overvåkingen
bestod i fjernsynsovervåking av en gjenstand på et privat sted og
at overvåkingen ikke var så inngripende at den krevde lovhjemmel.
Etter EOS-utvalgets vurdering fant fjernsyns-overvåkingen
sted på et privat område og var av en slik karakter at det var nødvendig
med hjemmel i lov, hvilket ikke fantes.
Komiteen er enig med EOS-utvalget
i at kjellerboden er et privat sted og at personovervåkingen var
av en slik karakter at det var nødvendig med hjemmel i lov.
Selv om plasseringen av fjernsynskameraet utelukkende
ble gjort ut fra hensynet til sikkerhet for at kameraet ikke skulle
oppdages og for at bildene kunne overføres direkte til PST, innebar fjernsyns-overvåkingen
mot boden en personovervåkning av vedkommende og eventuelle tredjepersoner.
Kameraets plassering og rekkevidde innebar at PST kunne iaktta personer
som gikk inn og ut av boden, samt personer som oppholdt seg eller
passerte utenfor bodens dør.
Når det gjelder den manglende orienteringen
om metodebruken til EOS-utvalget, er komiteen enig
med utvalget i at den skjulte fjernsynsovervåkingen er av en slik
karakter at det burde vært gitt orientering til utvalget. Komiteen forutsetter
at PST i fremtiden opplyser utvalget om bruk av alle former for
inngripende metoder, også de tjenesten måtte betegne som operative
tiltak.
Komiteen har merket seg at EOS-utvalget gjennom
stikkprøvekontroller har funnet tilfeller der PST ikke har slettet
opplysninger i arbeidsregisteret til tross for at de ikke lenger
er relevante for PST. I disse tilfellene har PST slettet opplysningene
når forholdet har blitt påpekt. Komiteen ser positivt
på at PST har implementert en ny teknisk løsning, slik at det ikke
lenger er mulig å søke på personer som er slettet.
Komiteen er godt fornøyd med
at EOS-utvalget ikke har funnet grunnlag for å rette kritikk mot
PST for behandlingen av og utleveringen av opplysninger om norske
og utenlandske borgere til utenlandske samarbeidende tjenester.
Tilsvarende gjelder gjenomgangen av klagesaker mot PST hvor ingen
av de avsluttede klagesakene har gitt grunnlag for kritikk av PST
i 2011.
Utvalget har i 2011 gjennomført 4 inspeksjoner
i NSM, herunder én inspeksjon av avdeling NorCERT. Det er særlig
kontroll med personellsikkerhetsområdet som er sentralt i inspeksjonene
i NSM. Utvalget gjennomgår negative avgjørelser i saker om sikkerhetsklarering
og blir orientert om ulike faglige emner på feltet. Utvalget inspiserer
NSMs elektroniske saksbehandlingsverktøy for klareringssaker og foretar
inspeksjon av direktoratets journaler og arkiver.
NorCERT er Norges nasjonale senter for håndtering
av dataangrep mot samfunnskritisk infrastruktur og informasjon.
Inspeksjonen av NorCERT viste at avdelingen er oppmerksom på personvernrettslige
problemstillinger. Inspeksjonen ga ikke grunnlag for oppfølging
fra utvalgets side. Videre inspiserte utvalget personellsikkerhetsavdelingene
hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus i januar 2011 og i Utenriksdepartementet
i mars 2011. Disse inspeksjonene ga heller ikke grunnlag for oppfølging.
Utvalget mottok i 2011 fire klager i saker om sikkerhetsklarering.
Én klage ble avvist og to klager ble avsluttet uten kritikk. I én
sak uttalte utvalget en viss kritikk mot klareringsmyndigheten.
NSM har påpekt overfor utvalget at sikkerhetstilstanden
i det offentlige er forverret, og at gapet mellom trusler og forebygging
øker. NSM mener at de mange ukoordinerte og sektorovergripende regelverkene
vanskeliggjør sikkerhetsarbeidet. Utvalget vil ta dette med seg
i den videre kontrollen av sivile og militære sikkerhetstjenester.
Utvalget har erfart at kvaliteten på saksbehandlingen
og vurderingene i sammenlignbare klareringssaker, varierer en del
hos de ulike klareringsmyndighetene. Ut fra et likebehandlingsperspektiv,
er dette uheldig. Disse ulikhetene kan ha en sammenheng med at det
i alt er hele 45 klareringsmyndigheter. Deres saksmengde kan i samme
år variere fra ingen saker til mange tusen. Et spørsmål er om det
er hensiktsmessig med et så stort antall klareringsmyndigheter.
Dette er en problemstilling som angår kontroll-utvalgets vekt på
kvalitet og likebehandling i klareringssaker.
Etter regelverket er det ikke noen rett til
innsyn i referat fra en sikkerhetssamtale før avgjørelse om sikkerhetsklarering
er fattet. Utvalget har uttalt at det ut fra hensyn til kontradiksjon
og saksopplysning bør være en slik innsynsrett. Utvalget ba derfor
i 2010 NSM om å ta initiativ overfor Forsvarsdepartementet for å
få vurdert behov for eventuell endring av innsynsregelen i sikkerhetsloven
§ 25a. NSM har erkjent at det er viktig å unngå faktafeil i referatene
og at slike feil kan avdekkes gjennom å gi innsyn. Men NSM hevder
også at innsyn kan være et sikkerhetsmessig problem siden det kan
«hindre at saken blir tilstrekkelig eller sannferdig opplyst». Det
vises også til at innsyn kan «hindre en reell og individuell helhetsvurdering
av den enkeltes skikkethet», og at innsyn før avgjørelse er fattet kan
medføre økt ressursbehov og lengre saksbehandlingstid. Videre peker
NSM på at en endring kan føre til at klareringsmyndighetene vegrer seg
for å avholde sikkerhetssamtaler. NSM konkluderer med at det ikke
bør gis rett til innsyn i samtalereferat før avgjørelse er fattet.
Utvalget har tatt NSMs vurderinger og konklusjon
til orientering. Men utvalget kan ikke se at argumentene NSM fremfører
samlet sett kan veie tyngre enn den enkeltes behov for å kunne se
hvilke fakta som er nedtegnet etter samtalen vedkommende selv har
deltatt i.
Komiteen viser til
at EOS-utvalgets inspeksjon av NorCERT ikke ga grunnlag for videre
oppfølging fra utvalgets side. Inspeksjonen av NorCERT viste at
avdelingen er oppmerksom på personvernrettlige problemstillinger.
Dette er komiteen godt fornøyd med.
Komiteen har merket seg at EOS-utvalget
mottok fire klager om sikkerhetsklarering i NSM, men at kun en av
disse utløste en viss kritikk mot klareringsmyndigheten. Dette gjaldt
en klareringssak som ble avgjort av Forsvarsbygg i første instans,
hvorpå NSM opprettholdt nektelsen i klageomgangen. Nektelsen var
basert på til dels svært personlige forhold hos klageren, og underrettelsen
til klager om disse forhold kan ha utgjort en unødvendig tilleggsbelastning
utover nektelsen av sikkerhetsklarering. EOS-utvalget uttalte at
deler av underretningen til klager om avgjørelsen var støtende
Komiteen har merket seg at saksbehandlingen og
vurderingene i sammenlignbare klareringssaker varierer en del hos
de ulike klareringsmyndighetene. Komiteen er enig
i at dette ut fra et likebehandlingsperspektiv er uheldig. Ulikheten kan
ha sammenheng med at det er 45 klareringsmyndigheter hvor saksomfanget
varierer fra ingen klareringssaker til over 20 000 per år. Klareringsmyndighetene
har heller ikke tilgang på et erfaringsarkiv som viser forvaltningspraksis
på området. Komiteen forutsetter at Forsvarsdepartementet
vurderer behovet for eventuelle endringer.
Etter gjeldende regelverk har den omspurte ikke rett
til innsyn i referatet fra sikkerhetssamtalen før avgjørelse om
sikkerhetsklarering er fattet. Komiteen er enig med
EOS-utvalget i at det bør være en slik innsynsrett ut fra hensynet
til kontradiksjon og saksopplysningshensyn. Komiteen ber
departementet vurdere hvordan dette kan løses i praksis.
Utvalget har i 2011 gjennomført tre inspeksjoner av
FSA. Avdelingen har blant annet orientert utvalget om forebyggende
sikkerhetsarbeid, informasjonssikkerhet, operative forhold og personellsikkerhet.
Det siste er et særlig viktig kontrollområde: FSA er fortsatt landets
klart største klareringsmyndighet. Her ble over 20 000 av totalt
nærmere 28 000 klareringer behandlet i 2011. Under inspeksjonene
gjennomgår utvalget samtlige ikke påklagede negative klareringsavgjørelser
fattet av avdelingen siden foregående inspeksjon. I løpet av året er
det flere hundre avgjørelser i denne kategorien.
I 2011 har utvalget gjennomgått flere klareringssaker
der FSA har sendt ut fullmakt til de omspurte for å innhente ytterligere
opplysninger. I saker der fullmakten ikke ble returnert, fattet FSA
negative avgjørelser under henvisning til sikkerhetsloven § 21 første
ledd bokstav d (unnlatt fremstilling om faktiske forhold), uten
forutgående sikkerhetssamtale. Utvalget har bedt NSM som fagmyndighet
for personellsikkerhet å vurdere i hvilken grad denne praksisen
er i samsvar med reglenes krav om individuell vurdering.
I 2011 har utvalget mottatt 3 individuelle klager mot
FSA. Alle er avsluttet uten kritikk.
På bakgrunn av utvalgets undersøkelser i en klage
rettet mot FSA, ble avdelingen bedt om å redegjøre for om den omstendighet
at en person ikke er registrert i avdelingens registre, er sikkerhetsgradert
informasjon. Bakgrunnen for spørsmålet var at utvalget ønsket å
få en prinsipiell avklaring av hvilken tilbakemelding utvalget kan
gi til klagere som har klaget på FSA over angivelig ulovlig overvåking,
men der utvalget ikke finner grunnlag for å rette kritikk mot avdelingen.
Etter redegjørelser fra FSA har utvalget kommet til at behandlingen
av slike klagesaker har likhetstrekk med tilsvarende saker knyttet
til PST og Etterretningstjenesten: Informasjon om at en person er
eller ikke er registrert ved FSAs Kontor for aktivitet, er gradert.
Utvalget mottok i april 2011 en klage som rettet seg
mot FSAs saksbehandling overfor sikkerhetsklarert personell i Forsvaret
med negative virkninger for de som hadde tilknytning til norske
MC-miljøer. Utvalget fant ikke grunn til å ta klagen til behandling,
siden den ikke var tilstrekkelig individualisert. På bakgrunn av
henvendelsen besluttet utvalget likevel å stille spørsmål til FSA
vedrørende avdelingens saksbehandling i klareringssaker der omspurte
har tilknytning til et MC-miljø. FSA svarte at avdelingen foretar
en konkret og individuell helhetsvurdering i alle saker om sikkerhetsklarering
i henhold til sikkerhetsloven § 21 tredje ledd, også i saker vedrørende
MC-tilknytning. Videre fremholdt avdelingen blant annet:
«FSA er av den oppfatning […] at det ikke er tilstrekkelig
for en negativ klareringsavgjørelse at omspurte har tilknytning
til et MC-miljø. Det må foreligge konkrete holdepunkter for at omspurtes
sikkerhetsmessige skikkethet kan anses berørt av tilknytningen.
. . . Dette kan være tilfelle der den omspurte omgås med og har
forpliktelser overfor kjente kriminelle deler av MC-miljøet. Videre
kan det oppstå en lojalitetskonflikt mellom Forsvarets interesser
når det gjelder behandling av skjermingsverdig informasjon og en
MC-klubb som har et regelverk for medlemmene og dessuten praktiserer
en streng indre justis.»
Utvalget bemerket overfor FSA at redegjørelsen var
nyttig som grunnlag for videre kontroll med praktiseringen av kravet
om individuell vurdering i denne sakskategorien.
I årsmeldingen for 2010 redegjorde utvalget
for enkelte militære kontraetterretnings-operasjoner (Mil KE) gjennomført
av FSA. Utvalget kritiserte i 2010 FSA for å ha gjennomført Mil
KE-operasjoner på sivilt område gjennom å bedrive fordekt innhenting
mot sivile personer, samt for manglende notoritet på samarbeidet
med PST. Utvalget har i 2011 ikke avdekket kritikkverdige forhold
knyttet til FSAs utøvelse av militær kontraetterretning.
Instruks om sikkerhetstjeneste i Forsvaret § 28 første
ledd bokstav e fastsetter at FSA på norsk territorium i fredstid
skal koordinere utøvelse av tiltak på militært område med sikte
på å avdekke og hindre ulovlig etterretningsvirksomhet mot Forsvaret
og Forsvarets allierte. Utfyllende bestemmelser til instruksen,
som trådte i kraft 15. juli 2011, forankrer eneansvaret for kontraetterretning
(KE) i Norge hos PST, men legger til rette for at FSA kan utøve
Mil KE på militært område eller i dets umiddelbare nærhet, samt
i militære øvingsområder. Reglene forutsetter at det i de enkelte
tilfeller klart defineres hva som anses som militært område. Utvalget
har i 2011 holdt seg orientert om samarbeidet, og har fått opplyst
av PST at det er utarbeidet et utkast til samarbeidsavtale mellom
PST og FSA der ansvarsfordelingen på dette området står sentralt.
Komiteen er godt fornøyd
med at EOS-utvalget ikke har funnet grunn til å følge opp FSAs saksbehandling
i klareringssaker. FSA er landets største klareringsmyndighet med
over 20 000 klareringsavgjørelser. Til sammen blir det gjort rundt
28 000 klareringsavgjørelser i Norge hvert år. Komiteen har
merket seg at det kom inn tre klagesaker til EOS-utvalget mot FSA,
hvor samtlige er avsluttet uten kritikk fra utvalgets side.
Komiteen er også fornøyd med
at EOS-utvalget i 2011 ikke har avdekket kritikkverdige forhold
knyttet til FSAs utøvelse av militær kontraetterretning.
Utvalget har i 2011 gjennomført 3 inspeksjoner av
E-tjenesten sentralt. I tillegg er det gjennomført inspeksjoner
av tjenestens tekniske innhentingsvirksomhet ved Forsvarets stasjon
Kirkenes (FSTK) og ved Forsvarets stasjon Fauske (FSTF). Under inspeksjonene
er utvalget særlig opptatt av at forbudet mot innhenting av opplysninger
mot norske borgere som oppholder seg på norsk territorium ikke blir
overtrådt.
Utvalget har også gjennomført inspeksjon av den
nyetablerte CNO-seksjonen i tjenesten (Computer Network Operations).
CNO-avdelingen var tidligere en del av Forsvarets informasjonsstruktur
(INI), men ble fra 1. januar 2011 underlagt E-tjenesten. CNO-enhetens
operative evne beskrives under punkt 6.5 i St.prp. nr. 48 (2007–2008)
som en «[e]vne til å sikre egne militære informasjonssystemer og
utnytte motstanderens systemer». Under punkt 6.9.4 i samme dokument
er CNO-enheten omtalt slik:
«Enheten bidrar til å bygge kompetanse og kapasitet
til å beskytte egen informasjonsinfrastruktur og har en viss kapasitet
for å påvirke en motstanders informasjonssystemer».
Utvalgets mandat er avgrenset til kontroll av
etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetsfunksjoner, og det følger
av forannevnte definisjoner at E-tjenestens eventuelle kapasiteter
på dette feltet kan komme til å falle utenfor utvalget kontrollområde.
Utvalget fører en rutinemessig kontroll med
at E-tjenestens informasjonsutveksling med utenlandske samarbeidende
tjenester skjer i samsvar med regelverket og etablert praksis. Kontrollen er
nærmere omtalt nedenfor. For øvrig har utvalget i 2011, som i 2010,
mottatt 1 klage rettet mot E-tjenesten. Klagesaken er avsluttet
uten kritikk.
Utvalget har i 2011 holdt seg orientert om samarbeidet
mellom E-tjenesten og PST. Utgangspunktet er at PSTs ansvarsområde
omfatter det som skjer innenfor rikets grenser, mens E-tjenestens
hovedansvarsområde ligger utenfor rikets grenser. For å ivareta
og sikre nasjonale interesser, er tjenestene pålagt å samarbeide
med hverandre. Utvalget er i 2011 blant annet blitt informert om
at tjenestene vurderer om det er behov for å revidere samarbeidsinstruksen
fra 2006, utarbeide videre rutinebeskrivelser for samarbeidet, utvikle
sambandssystemet og opprette en permanent liaisonordning.
Formidling av informasjon mellom tjenestene må
skje innenfor nærmere fastsatte rammer. Den tjenesten som anmoder
om informasjon, skal påse at formidlingen av opplysningene skjer
innenfor dens eget rettsgrunnlag. Tjenestene skal også kunne formidle
overskuddsinformasjon til hverandre, når informasjonen anses åpenbart
relevant for den andre tjenesten. E-tjenesten har i 2011 pekt på
noen problemstillinger den mener må avklares for fremtiden, herunder
hvorvidt den ene tjenesten kan innhente informasjon for å yte bistand
til den andre. Det er i denne sammenheng vist til problemstillinger
knyttet til begrensningene for PSTs deling med E-tjenesten av informasjon
som stammer fra tvangsmiddelbruk, herunder taushetspliktreglene.
Slik deling kan være nødvendig for at E-tjenesten skal kunne bistå
PST.
Utvalget anser dette for å være sentrale problemstillinger,
som det vil følge opp i tjenestene i 2012. Utvalget vil også peke
på de prinsipielle sikkerhets- og etterretningsutfordringene PST og
E-tjenesten møter om personer som forflytter seg over landegrensene.
E-loven § 4 er ikke til hinder for at E-tjenesten kan overvåke eller
på annen fordekt måte innhente opplysninger om personer som befinner
seg utenfor rikets grenser. Mens PST er avhengig av rettens kjennelse
ved bruk av inngripende metoder, inneholder e-loven få materielle
og prosessuelle begrensninger for E-tjenestens overvåking. E-tjenesten har
både rett og plikt til å oversende til PST informasjon som er av
interesse for tjenesten. Dette innebærer at PST, gjennom E-tjenesten, kan
få tilgang til metoder som den ikke hadde hatt anledning til å benytte
overfor personer som reiser ut av Norge – for eksempel fordi metoden ikke
er tillatt etter straffeprosessloven, eller fordi retten etter en
helhetsvurdering kommer til at inngrepet vil være uforholdsmessig
eller av andre grunner ikke bør tillates. Utvalget vil i 2012 følge
opp de ovennevnte problemstillingene.
E-tjenesten kan i medhold av e-loven § 3 annet ledd
etablere og drive etterretningssamarbeid med andre land. Utvalget
kontrollerer dette hovedsakelig ved å inspisere E-tjenestens arkiver
og sambandssystem. Det siste er et målrettet nettverk der E-tjenesten
mottar og deler opplysninger med faste samarbeidspartnere innenfor
bestemte områder, særlig knyttet til internasjonal terrorisme. Meldinger
som sendes, mottas og besvares innenfor dette nettverket, kan kontrolleres
av utvalget.
Når E-tjenesten mottar forespørsler fra samarbeidende
tjenester, vil tjenesten gjøre søk i egne systemer. Dersom det finnes
informasjon om norske borgere under denne prosessen, skal den sendes
maskert videre, slik at norske borgere ikke kan identifiseres. Videre
kontrollerer utvalget at utlevering av personopplysninger til samarbeidende
tjenester bare skjer ut fra en konkret behovsvurdering i det enkelte
tilfellet. Dersom E-tjenesten får overskuddsinformasjon fra utenlandske
samarbeidspartnere om saker og/eller personer som faller utenfor
dens mandatområde, skal informasjonen slettes eller sendes videre
til PST.
Utvalget kontrollerer at E-tjenesten i slike
sammenhenger overholder kravet i e-loven § 4 om at tjenesten ikke
på norsk territorium skal «overvåke eller på annen fordekt måte
innhente informasjon om norske fysiske eller juridiske personer».
E-tjenesten må også, i likhet med PST, kontinuerlig vurdere mottakerstatens
respekt for grunnleggende menneskerettigheter når tjenesten utveksler
personopplysninger eller annen informasjon, herunder også deling
av opplysninger gjennom Norges deltakelse i internasjonale operasjoner.
Utvalget har i 2011 gjennomført søk og stikkprøver
blant meldinger som tjenesten har sendt til utenlandske samarbeidende
tjenester, uten at kontrollen har gitt grunnlag for å stille skriftlige spørsmål
til eller reise kritikk overfor tjenesten.
Etterretningstjenesteloven § 4 er sentral for
utvalgets kontroll med tjenestens tekniske informasjonsinnhenting.
Bestemmelsen oppstiller et forbud mot fordekt innhenting av opplysninger om
norske personer som oppholder seg på norsk territorium. Det betyr
at den må være slik at norske personer blir identifisert så snart
vedkommendes nasjonalitet er klarlagt.
Rettsstillingen til norske personer som oppholder
seg utenfor norsk territorium reguleres ikke i e-loven § 4. Tjenesten
er likevel forpliktet til å respektere rettighetene som blant annet
oppstilles i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel
8 om retten til privatliv, også utenfor Norges grenser. Utvalget
er opptatt av at tjenestens innhenting av informasjon skjer med
hjemmel i e-lovens formål og våre internasjonale forpliktelser,
samt at den enkeltes interesser ivaretas på en tilstrekkelig måte.
Det kan på denne bakgrunn være aktuelt for utvalget å foreta en
nærmere vurdering av tjenestens praksis og det rettslige grunnlaget
for denne på dette området.
E-tjenestens kapasiteter og metodikk for den tekniske
innhentingsvirksomheten er under kontinuerlig utvikling. Også saksbehandlings-
og analyseverktøy blir oppdatert og videreutviklet fortløpende.
Utvalget har i 2011 fulgt inspeksjonsregimet som ble utviklet i
2009, noe som innebærer at utvalgsleder sammen med sekretariatet
og teknisk sakkyndig har forberedt samtlige inspeksjoner av E-tjenesten.
Under det forberedende møtet orienteres det blant annet om endringer
i de tekniske systemenes oppbygging, innhold og funksjon, og det
gis tilgang til systemene for å gjøre forberedende søk og utvalg
av stikkprøver mv. I tillegg får utvalget presentert statistikk
over innhentingsvirksomheten. Utvalget vil i 2012 fortsette dialogen
med E-tjenesten med tanke på utvikling og forbedring av utvalgets
kontroll på dette området.
Utvalget har i 2011 ikke sett tilfeller der
forbudet mot innhenting mot norske borgere som oppholder seg på
norsk territorium har vært overtrådt, eller funnet andre kritikkverdige
forhold i forbindelse med kontrollen med den tekniske innhentingsvirksomheten
i E-tjenesten. Området vil fortsatt prioriteres i 2012.
Komiteen er fornøyd
med at forbudet mot innhenting av opplysninger mot norske borgere som
oppholder seg på norsk territorium er overholdt og at det ikke er
funnet andre kritikkverdige forhold i forbindelse med kontrollen
av den tekniske innhentingsvirksomheten ved Forsvarets stasjoner
og den nyetablerte CNO-seksjonen som ble inspisert i 2011.
Komiteen har merket seg at kontrollen
med informasjonsutvekslingen mellom E-tjenesten og utenlandske samarbeidende
tjenester ikke har gitt grunnlag for å stille spørsmål eller reise
kritikk overfor E-tjenesten. Komiteen ser det som positivt,
i likhet med EOS-utvalget, at E-tjenesten har utarbeidet egne interne
retningslinjer for utlevering av personopplysninger til utenlandske samarbeidende
tjenester.
Komiteen har for øvrig merket
seg at det kom inn én klage mot E-tjenesten til EOS-utvalget, som
også rettet seg mot de øvrige tjenestene, men at klagesaken ble
avsluttet uten kritikk.
I 2009 inspiserte utvalget Senter for beskyttelse av
kritisk infrastruktur (SBKI) på Jørstadmoen, som da var underlagt
informasjonssikkerhetsavdelingen i daværende FOST. Den 1. januar 2011
ble seksjonen overført til Forsvarets informasjonsinfrastruktur
(INI), og heter nå Avdeling for beskyttelse av kritisk infrastruktur
(BKI). Avdelingen er fortsatt lokalisert på Jørstadmoen. BKI ligger
under INI Operasjoner på Kolsås, som utvalget inspiserte i 2010.
Utvalget inspiserte BKI i november 2011, på bakgrunn
av at BKI utøver sikkerhetstjeneste ved en militær avdeling, jf.
kontrollinstruksen § 11 nr. 2 bokstav e. Utvalgets teknisk sakkyndige
deltok i inspeksjonen. BKIs oppgaver omfatter CND (Computer Network
Defence) for Forsvarets informasjonsinfrastruktur, det vil si de
IKT-systemene der Forsvaret er systemeier. CND innebærer detektering
av datanettverksangrep og etterretningstrusler mot eller i informasjonsinfrastrukturen,
samt analyse og sammenstilling av indikatorer på nettverksangrep.
Også planlegging, ledelse og koordinering i forbindelse med håndtering
av sikkerhetstruende hendelser hører til BKIs oppgaver. Videre omfatter
virksomheten gjennomføring av skadevurderinger etter angrep, samt
rådgivning om tiltak.
Under inspeksjonen hadde utvalget særlig oppmerksomhet
rettet mot BKIs tekniske kapasiteter og metoder for overvåking og
analysering av indikatorer på nettverksangrep mot informasjonsinfrastrukturen,
herunder prosedyrer og beslutninger om opptak og behandling av trafikk-
og innholdsdata. Etter inspeksjonen gjennomgikk utvalget enkelte
begjæringer om opptak av innholdsdata. Gjennomgangen ga ikke grunnlag
for videre oppfølging.
Komiteen er fornøyd
med at EOS-utvalgets inspeksjon av Avdeling for beskyttelse av kritisk infrastruktur
ikke gav grunnlag for videre oppfølging fra utvalgets side.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 7:1 (2011–2012) – årsmelding fra Stortingets
kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste
(EOS-utvalget) for 2011 – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 29. mai 2012
Anders Anundsen |
leder og ordfører |