2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til Prop. 104 S (2011–2012) om reindriftsavtalen 2012/2013 og endringer i statsbudsjettet for 2012 m.m.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at reindrifta er en liten næring i nasjonal målestokk, men at den både i samisk og lokal sammenheng har stor betydning, både økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt.

Flertallet viser videre til St.meld. nr. 28 (1991–1992) En bærekraftig reindrift, og Innst. S. nr. 167 (1991–1992), som trekker opp mål og retningslinjer for reindriftspolitikken. Flertallet merker seg at hovedlinjene i meldingen er videreført av regjeringen, men at det er gjennomført løpende og nødvendige tilpasninger, og at nye momenter i forvaltningen av reindrifta har blitt vektlagt. Flertallet viser også til den nye reindriftsloven (jf. Ot.prp. nr. 25 (2005–2006) og Innst. O. nr. 72 (2006–2007)) som trådte i kraft 1. juli 2007. Den nye reindriftsloven gir reindriften et større ansvar for bærekraftig ressursforvaltning av reinbeiteområdene.

Reindriftsloven og reindriftsavtalen er de sentrale virkemidlene for å nå de reindriftspolitiske målene.

Flertallet viser også til den nylig vedtatte stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken, Meld. St. 9 (2011–2012), og Innst. 234 S (2011–2012), der flertallet i Stortinget slutter seg til regjeringens reindriftspolitikk. I innstillingen viste næringskomiteen til at regjeringen vil sikre ei bærekraftig reindriftsnæring gjennom tilpasset reintall, reduserte tap og økt produksjon. I den forbindelse understreker flertallet betydningen av at reintallet reduseres i de områder der det er for mye rein, noe som bl.a. er svært viktig for å ivareta hensynet til dyrevelferd.

Stortinget sluttet seg også til at delmålene om en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft skal videreføres. Flertallet understreket også i Innst. 234 S (2011–2012) betydningen av at næringsaspektet i de reindriftspolitiske virkemidlene forsterkes. Reinkjøtt er en arktisk delikatesse som har et markedspotensial som bør utnyttes i større grad enn i dag.

Flertallet ser det som positivt at partene i reindriftsoppgjøret er enige om en avtale som har en ramme på 104,5 mill. kroner. Dette er en økning på 2,5 mill. kroner i forhold til inneværende års reindriftsoppgjør.

Flertallet merker seg at den inngåtte reindriftsavtalen har som hovedmål å legge til rette for økt markedsrettet produksjon og verdiskaping. Det vises i denne forbindelse til at avtalen innebærer at de produksjonsavhengige tilskuddene i det vesentlige videreføres. Denne videreføringen legger til rette for økt slakting og produksjon, samtidig som det skaper en forutsigbarhet for den enkelte reindriftsutøver.

Flertallet merker seg videre at avtalen innebærer en avvikling av VSP-rein og etablering av et program for reindriften tilsvarende Lokalmatprogrammet. Det nye programmet skal være tilpasset reinbedriftenes utfordringer, samtidig som reiselivsbasert næringsutvikling i reindriften og samarbeidstiltak mellom reindrifta og foredlingsbedrifter skal inngå i programmet. Flertallet ser dette som positivt.

Flertallet viser videre til at partene er blitt enige om å etablere en egen ordning for lærings- og omsorgsbaserte tjenester i reindriften, noe som bl.a. skal bidra til å øke inntjeningen i reindrifta.

Flertallet merker seg at den fremforhandlede avtalen gir grunnlag for en fortsatt positiv utvikling av reindriftsnæringa, noe flertallet er fornøyd med.

Avtalen underbygger også den dreining man har hatt i reindriftsavtalens virkemidler de senere årene, med et mer næringsrettet fokus og en tilrettelegging for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovedvirksomhet, noe flertallet ser som svært viktig.

Flertallet merker seg videre at det i tillegg til selve avtalen er satt av 2,5 mill. kroner til finansie-ring av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt i 2012.

Flertallet er meget tilfreds med det arbeidet reindriftsstyret har gjort med å fastsette bruksregler og øvre reintall i alle distrikter, og at dette var på plass innen utgangen av 2011. Flertallet er kjent med at det er fremforhandlet en ny reinbeitekonvensjon med Sverige, men at denne foreløpig ikke er operativ pga. manglende ratifikasjon. Flertallet ser det som uheldig at en ny konvensjon ikke har trådt i kraft, og ser det som viktig at regjeringen bidrar til å få fortgang i saken overfor svenske myndigheter. Det vises i denne forbindelse til at mangel på avtale hind-rer norske reinbeitedistrikter å bruke vinterbeiter i Sverige.

Flertallet merker seg at det i reindriftsavtalen for 2012/2013 omdisponeres 0,5 mill. kroner til fôrin-g og andre tiltak for å sikre driftsgrunnlaget for de distrikter som pga. manglende ratifisering av avtalen ikke får tilgang til vinterbeitene i Sverige. Flertallet støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at produksjon av reinkjøtt utgjør 1–2 pst. av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. Reineierne og siidaene i reindriftsnæringen utgjør det første leddet i verdikjeden frem til forbruker. Imidlertid merker disse medlemmer seg at reineierne fremstår som en fragmentert gruppe i markedet.

Disse medlemmer er negativ til importvern som grunnlag for prisdannelse, som har vært situasjonen for reinkjøtt siden 2003. Disse medlemmer mener rammevilkårene for reindriftsnæringen ikke skal skille seg vesentlig fra det som er vanlig i andre næringer.

Disse medlemmer har merket seg at reindriften er utsatt for tap av ulike årsaker. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen er spesielt utsatt for rovvilttap, er at beitingen skjer i utmark året gjennom. Dette innebærer at driftsformen i seg selv medfører en større tapsrisiko, og gjør næringen spesielt sårbar ved en økning i rovviltstammene.

Disse medlemmer finner grunn til å stille spørsmål ved omfanget av tap av rein som skyldes rovvilt. Den nåværende erstatningsordningen baseres i for liten grad på krav om dokumentasjon på tap. På landsbasis blir det innvilget erstatning for ca. 25 pst. av det som søkes erstattet som drept av fredet rovvilt. Av antallet som blir erstattet, er kun 6 pst. dokumentert. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til representantforslag fremmet av Fremskrittspartiet hvor en ønsket å få satt ned et uavhengig grans-kingsutvalg for å gjennomgå støtte- og tilskuddsordninger samt erstatningsordninger til reindriftsnæringen, Dokument 8:74 S (2010–2011).

Disse medlemmer viser til at det for 2010 var budsjettert med erstatning for tap av rein grunnet fredet rovvilt på 55,728 mill. kroner, mens regnskapet viser 66,082 mill. kroner. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved internkontrollen i reindriftsforvaltningen, noe Riksrevisjonen har gjort ved flere anledninger.

Disse medlemmer er kritiske til dagens manglende individmerking av tamrein, noe som gir alvorlige, negative konsekvenser for både dyrevelferd, mattrygghet og naturressurser. Disse medlemmer mener at slik merking vil gi grunnlag for en vesentlig forbedret sporing i matkjeden. Individmerking vil også åpne for effektiv telling av dyr på vidda og antall dyr per siida. Disse medlemmer er av den formening at elektronisk øremerking av rein bør prioriteres, fordi et slikt registreringssystem kan revolusjonere reindriftsnæringen hva angår telling, flokkoversikt og valg av livdyr og slakteuttak.

Disse medlemmer registrerer at det er strid om lovfortolkninger, slik at mange opplever at rein beiter på arealer som skal være fredet fra reinbeite.

Disse medlemmer viser til at det er uklarheter når det gjelder fortolkning av reindriftslov kontra plan- og bygningslov i tilknytning til reindriften. Dette problemet har i den senere tid eskalert. Det kan vises til konflikten på Lenvik-halvøya der flere hund-re rein fra Sverige har oppholdt seg ulovlig. Området de har oppholdt seg innenfor er et område som ikke er godkjent som reinbeiteområde, noe som også kunne ha skapt problemer for kommunens vannforsyning for de rundt 10 000 innbyggere som er lokalisert i det berørte området.

Disse medlemmer vil påpeke at det i dag er store utfordringer med reindriftsnæringen i grensetraktene til Sverige. Kommuner bruker store ressurser på konflikter med svenske utøvere som bygger «gjeterhytter» på norsk side og som ikke forholder seg til norsk plan- og bygningslov og norske lover og regler.

Problemene forplanter seg og konfliktnivået øker, og det synes ikke å ha en fremtidig løsning som kan gi ro for alle parter. Konsekvensene av manglende ny avtale mellom landene forplanter seg i hele fylket ved at rein blir flyttet til områder som ikke er definert som beiteområder.

Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av at regjeringen intensiverer arbeidet med en ny avtale, og snarest mulig kommer til en enighet med den svenske regjeringen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen prioritere arbeidet med å fremforhandle en ny avtale med bakgrunn i lov 2. oktober 1751 Første Codicill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betreffende (Lappekodisillen) for å unngå grenseoverskridende konflikter for fremtiden.»

Disse medlemmer mener at det er et uheldig signal at forvaltningen belønner de i næringen som bryter lovverket istedenfor å prøve å forebygge konflikter til et stort lokalsamfunn.

Disse medlemmer ser med bekymring på interne konflikter i næringen der noen aktører etterlyser en strukturering slik at det blir mulig å drive lønnsomt, mens andre mener at eierskap kun basert på en blanding av historisk hevd og kulturell bærekraft må være tilstrekkelig.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpar-tiets stortingsrepresentant Kåre Simensen under behandlingen av interpellasjon stilt av representanten Torgeir Trældal til landbruks- og matministeren 11. mars 2010, uttalte:

«Jeg tror denne debatten om reintallet i Finnmark er svært viktig, fordi det også er en omforent enighet om at reintallet i deler av fylket er for høyt. Ifølge den nye reindriftsloven fra 2007 skal reintallet fastsettes slik at det skal være bærekraftig både økologisk, økonomisk og kulturelt. Der er vi ikke i dag, og vi har en lang vei å gå.»

Disse medlemmer viser til dagens debatt og hendelser i Finnmark og ser at man dessverre ikke er kommet særlig lenger. Den store variasjonen på gjennomsnittlig slaktevekt man registrerer mellom reinbeitedistrikter med forholdsvis likt utgangspunkt, gir grunn til bekymring. Dette kan tyde på at problemene med for høyt reintall eskalerer heller enn bedrer seg. Også i inneværende sesjon har man en rekke ganger debattert slike problemstillinger i Stortinget.

Disse medlemmer er kjent med at det også finnes eksempler på reindriftsutøvere som driver meget godt. Det er mange utøvere og distrikter som produserer store kvanta reinkjøtt av førsteklasses kvalitet. Deres driftsform er bærekraftig både når det gjelder økonomi, økologi og når det gjelder å ivareta den samiske kultur. Det er viktig å peke på at også disse utøvernes næringsvirksomhet lider når hverdagen preges av konflikt og negativ omtale.

Disse medlemmer har også gjennom media merket seg statsrådens engasjement for næringen, men mener problemenes høye antall og at disse involverer så mange forskjellige aktører, krever at man må gjøre en grundigere politisk jobb i denne sak.

Disse medlemmer viser til at allerede under behandlingen av lov om reindrift (reindriftsloven) 24. mai 2007, uttalte opposisjonspartiene følgende:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er 15 år siden Stortinget behandlet en egen stortingsmelding om reindrift, St.meld. nr. 28 (1991–1992), jf. Innst. S. nr. 167 (1991–1992). Disse medlemmer mener at det må utarbeides en ny reindriftsmelding på bakgrunn av de store endringer som har skjedd i reindriften i denne perioden. Dette gjelder både på det økologiske plan med arealinngrep, tap av beiteland, rovdyrtap, klimaendringer, på det rettslige plan med økt fokus på sedvanerett, ny reindriftslov og ny reinbeitekonvensjon, og på det økonomiske plan med omlegging av tilskudds- og erstatningsordninger. Reindriftsnæringen har, særlig i Finnmark, utfordringer knyttet til produksjonsvariasjoner, lave slaktevekter, svært høye rapporterte rovdyrtap og lav produktivitet.»

Da situasjonen på ingen måte er bedret på disse årene, fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en egen stortingsmelding om reindrift i løpet av 2012.»

Disse medlemmer mener regjeringen snarest må iverksette tiltak for områdene i Finnmark som fremdeles sliter med et for intensivt beitetrykk i forhold til ressursgrunnlaget. Disse medlemmer mener dette er viktig for å sikre en mer forsvarlig ressursforvaltning av reindriften i forhold til beitearealer.

Disse medlemmer har merket seg økte konflikter mellom reindriftsnæringen og øvrige interesser i Finnmark fylke. Disse medlemmer mener arealbehovet for reindriftsnæringen ikke skal gå foran eller på bekostning av annen næringsutvikling eller andre interesser i samme område.

Disse medlemmer viser til at det i perioden fra reindriftsloven ble behandlet og frem til i dag, har vært mange medieoppslag om alvorlige problemer med et altfor høyt antall reinsdyr i store deler av Finnmark. I henhold til medieoppslag er Finnmarksvidda nedbeitet og mange dyr så avmagret at de ikke tåler å bli transportert til slakting. Disse medlemmer mener at en slik situasjon er svært alvorlig for både miljøet og dyrevelferden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til landbruks- og matministerens uttalelse til NRK 22. februar 2012 der han uttaler:

«Når det i enkelte områder i Indre Finnmark finnes reinkalver med vekt på nivå med pusekatter, da sier det seg selv at noe er alvorlig galt.»

Disse medlemmer vil vise til interpellasjon stilt av representanten Torgeir Trældal til landbruks- og matministeren 11. mars 2010 om reindriftsnæringens utfordringer for å få på plass en bærekraftig reindrift.

I debatten ble det referert til at Rolf Anker Ims, som er prosjektleder for Økosystem Finnmark, som kombinerer fagfeltene økologi og samfunnsfag for å finne årsaker til og konsekvenser av variasjoner i reintall innenfor begge fagfelt, uttaler følgende:

«Prosjektet har blant annet samlet data fra slakterier, for å vurdere om overtallighet i reinflokker fører til lavere slaktevekt på dyrene. En slik sammenheng har vært allment akseptert tidligere, og ble også klart påvist i Økosystem Finnmark.

Men undersøkelsen har i tillegg vist noen av de biologiske mekanismene som ligger bak de lave slaktevektene. Fostre hos simler som slaktes på ettervinteren ble undersøkt, og det ble funnet at fostrene er mindre hos simler fra bestander med høy tetthet enn hva som er tilfelle for bestandene med lav tetthet. Beiteslitasje får altså effekter på reinen allerede i mors liv. I tillegg ser vi at tennene hos rein fra høytetthetsområder i Finnmark slites raskere enn hos alle andre sammenlignbare hjortedyrbestander. Tennene slites faktisk ned til gommene på ganske få år.

Årsaken er nedbeitingen, som fører til at reinen må spise mer fiberrik kost. Dyrene får sannsynligvis også i seg en del sand og stein som følge av nedslitt beitevegetasjon.

De dårlige tennene gjør at dyrene i enda mindre grad klarer å nyttegjøre seg den dårlige kosten de får i seg. Enkelte forskere har eksempelvis ment at svært høyt beitepress over tid kunne tippe økosystemet i positiv retning ved at beitene etter hvert domineres av produktive beiteplanter slik som næringsrike arter av gress.

Denne teorien har vi tilbakevist. Vårt prosjekt viser helt entydig at for mange rein reduserer beitegrunnlaget, også innen de mest produktive sommerbeitene.

Konklusjonene baserer seg på et stort materiale fra feltarbeid. Ikke mindre enn 15 961 målepunkter har blitt analysert. Tjue sommerbeitedistrikter i Finnmark ble brukt som studieenheter. Distriktene ble valgt slik at områdene til sammen utgjorde 10 par med nabodistrikter, hvor hvert par har et distrikt med relativt høyt reintall og et distrikt med lavt reintall. På denne måten fikk storskalamålingene nesten et eks-perimentelt oppsett som la grunnlag for robuste analyser.

Studiet har vært omfattende, kanskje til og med unikt i sitt omfang. Vi hadde rene armeen av økologer i felt for å samle feltdata. I tillegg brukte vi satellittfoto til å vurdere beiteeffekter i områder som var vanskelig tilgjengelige for feltarbeid. Den kombinasjonen viste seg å være veldig fruktbar.

Den samfunnsfaglige delen av prosjektet har også avlivet noen myter, blant annet teorien om at medvirkning, frivillige avtaler og økonomiske insentiver, såkalte 'gulrot-virkemidler', er mer effektive enn den gode, gamle pisken.

Reindriftsnæringen deltar selv aktivt i prosessen med å sette rammebetingelser for næringen, og uttrykker samtidig misnøye med reintallsjusteringene.

Det viser seg at det finnes mange uenigheter knyttet til hvordan reintallet fastsettes, hvilke deler av næringen som bør redusere antallet, og hvilke virkemidler som bør brukes, forteller Ims.

Han mener også at medforvaltningssystemet har ført til at personer med mange rein får større makt, samtidig som subsidie- og erstatningssystemet favoriserer store flokker. Dette kommer ekstra godt til syne etter såkalte katastrofevintre.

Etter slike vintre vil personer som driver stort både sitte igjen med flest dyr til videre produksjon og få storparten av erstatningene fra myndighetene.

I realiteten virker systemet slik at de som driver minst bærekraftig favoriseres av staten. Hensikten fra myndighetenes side har nok vært å hjelpe reindriftsnæringa i bærekraftig retning, men myndighetene har ikke klart å se de langsiktige konsekvensene av forvaltningen.

Reindriften oppfattes som en viktig kulturbærer i Finnmark. Samtidig skal næringen leve opp til produksjonskrav som sammenfaller med resten av samfunnet.

Reindriftsnæringa ligger i skjæringspunktet mellom ny og gammel tid, og møter derfor mange utford-ringer, ikke minst i forbindelse med klimaendringer.

Et varmere klima i Finnmark kan få stor effekt på vinterbeitene for reinen.

Mildvær med påfølgende frost eller mer snø på vidda er utfordringer som vil kreve mye av både næring og myndigheter.»

Økolog Rolf Anker Ims legger ikke skjul på at prosjektet Økosystem Finnmark har vært utfordrende.

Disse medlemmer mener det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen.

Disse medlemmer mener at de årlige vedtak om reindriftsnæringens rammebetingelser ikke er et lønnsoppgjør, men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av erstatningsordningen for tap av rein, herunder vurdere skjerping av krav til dokumentasjon av innrapporterte tap. Gjennomgangen skal foretas av en uavhengig instans.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen av reindriftsoppgjøret til å følge kalenderåret og om at forhandlingene kommer inn som en del av budsjettprosessen.»

«Forslag til reindriftsoppgjøret 2012/2013 bifalles ikke.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det igangsettes nedslakting av tamrein på Finnmarksvidda for å unngå store dyrelidelser.»