Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein
Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til Prop.
104 S (2011–2012) om reindriftsavtalen 2012/2013 og endringer i
statsbudsjettet for 2012 m.m.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at reindrifta er en liten næring i nasjonal målestokk,
men at den både i samisk og lokal sammenheng har stor betydning,
både økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt.
Flertallet viser videre til St.meld.
nr. 28 (1991–1992) En bærekraftig reindrift, og Innst. S. nr. 167
(1991–1992), som trekker opp mål og retningslinjer for reindriftspolitikken. Flertallet merker
seg at hovedlinjene i meldingen er videreført av regjeringen, men
at det er gjennomført løpende og nødvendige tilpasninger, og at
nye momenter i forvaltningen av reindrifta har blitt vektlagt. Flertallet viser
også til den nye reindriftsloven (jf. Ot.prp. nr. 25 (2005–2006)
og Innst. O. nr. 72 (2006–2007)) som trådte i kraft 1. juli 2007.
Den nye reindriftsloven gir reindriften et større ansvar for bærekraftig
ressursforvaltning av reinbeiteområdene.
Reindriftsloven og reindriftsavtalen er de sentrale
virkemidlene for å nå de reindriftspolitiske målene.
Flertallet viser også til den
nylig vedtatte stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken,
Meld. St. 9 (2011–2012), og Innst. 234 S (2011–2012), der flertallet
i Stortinget slutter seg til regjeringens reindriftspolitikk. I
innstillingen viste næringskomiteen til at regjeringen vil sikre ei
bærekraftig reindriftsnæring gjennom tilpasset reintall, reduserte
tap og økt produksjon. I den forbindelse understreker flertallet betydningen
av at reintallet reduseres i de områder der det er for mye rein,
noe som bl.a. er svært viktig for å ivareta hensynet til dyrevelferd.
Stortinget sluttet seg også til at delmålene
om en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft skal videreføres.
Flertallet understreket også i Innst. 234 S (2011–2012) betydningen
av at næringsaspektet i de reindriftspolitiske virkemidlene forsterkes.
Reinkjøtt er en arktisk delikatesse som har et markedspotensial
som bør utnyttes i større grad enn i dag.
Flertallet ser det som positivt
at partene i reindriftsoppgjøret er enige om en avtale som har en ramme
på 104,5 mill. kroner. Dette er en økning på 2,5 mill. kroner i
forhold til inneværende års reindriftsoppgjør.
Flertallet merker seg at den
inngåtte reindriftsavtalen har som hovedmål å legge til rette for økt
markedsrettet produksjon og verdiskaping. Det vises i denne forbindelse
til at avtalen innebærer at de produksjonsavhengige tilskuddene i
det vesentlige videreføres. Denne videreføringen legger til rette
for økt slakting og produksjon, samtidig som det skaper en forutsigbarhet for
den enkelte reindriftsutøver.
Flertallet merker seg videre
at avtalen innebærer en avvikling av VSP-rein og etablering av et
program for reindriften tilsvarende Lokalmatprogrammet. Det nye
programmet skal være tilpasset reinbedriftenes utfordringer, samtidig som
reiselivsbasert næringsutvikling i reindriften og samarbeidstiltak
mellom reindrifta og foredlingsbedrifter skal inngå i programmet. Flertallet ser
dette som positivt.
Flertallet viser videre til at
partene er blitt enige om å etablere en egen ordning for lærings-
og omsorgsbaserte tjenester i reindriften, noe som bl.a. skal bidra
til å øke inntjeningen i reindrifta.
Flertallet merker seg at den
fremforhandlede avtalen gir grunnlag for en fortsatt positiv utvikling
av reindriftsnæringa, noe flertallet er fornøyd med.
Avtalen underbygger også den dreining man har hatt
i reindriftsavtalens virkemidler de senere årene, med et mer næringsrettet
fokus og en tilrettelegging for de reindriftsutøverne som har reindrift
som hovedvirksomhet, noe flertallet ser som svært
viktig.
Flertallet merker seg videre
at det i tillegg til selve avtalen er satt av 2,5 mill. kroner til finansie-ring
av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt i 2012.
Flertallet er meget tilfreds
med det arbeidet reindriftsstyret har gjort med å fastsette bruksregler
og øvre reintall i alle distrikter, og at dette var på plass innen
utgangen av 2011. Flertallet er kjent med at det
er fremforhandlet en ny reinbeitekonvensjon med Sverige, men at
denne foreløpig ikke er operativ pga. manglende ratifikasjon. Flertallet ser
det som uheldig at en ny konvensjon ikke har trådt i kraft, og ser
det som viktig at regjeringen bidrar til å få fortgang i saken overfor
svenske myndigheter. Det vises i denne forbindelse til at mangel
på avtale hind-rer norske reinbeitedistrikter å bruke vinterbeiter
i Sverige.
Flertallet merker seg at det
i reindriftsavtalen for 2012/2013 omdisponeres 0,5 mill. kroner
til fôrin-g og andre tiltak for å sikre driftsgrunnlaget for de
distrikter som pga. manglende ratifisering av avtalen ikke får tilgang
til vinterbeitene i Sverige. Flertallet støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at produksjon
av reinkjøtt utgjør 1–2 pst. av den totale produksjonen av rødt
kjøtt i Norge. Reineierne og siidaene i reindriftsnæringen utgjør
det første leddet i verdikjeden frem til forbruker. Imidlertid merker disse medlemmer seg
at reineierne fremstår som en fragmentert gruppe i markedet.
Disse medlemmer er negativ til
importvern som grunnlag for prisdannelse, som har vært situasjonen
for reinkjøtt siden 2003. Disse medlemmer mener rammevilkårene
for reindriftsnæringen ikke skal skille seg vesentlig fra det som
er vanlig i andre næringer.
Disse medlemmer har merket seg
at reindriften er utsatt for tap av ulike årsaker. Hovedårsaken
til at reindriftsnæringen er spesielt utsatt for rovvilttap, er
at beitingen skjer i utmark året gjennom. Dette innebærer at driftsformen
i seg selv medfører en større tapsrisiko, og gjør næringen spesielt
sårbar ved en økning i rovviltstammene.
Disse medlemmer finner grunn
til å stille spørsmål ved omfanget av tap av rein som skyldes rovvilt.
Den nåværende erstatningsordningen baseres i for liten grad på krav
om dokumentasjon på tap. På landsbasis blir det innvilget erstatning
for ca. 25 pst. av det som søkes erstattet som drept av fredet rovvilt.
Av antallet som blir erstattet, er kun 6 pst. dokumentert. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til representantforslag
fremmet av Fremskrittspartiet hvor en ønsket å få satt ned et uavhengig
grans-kingsutvalg for å gjennomgå støtte- og tilskuddsordninger
samt erstatningsordninger til reindriftsnæringen, Dokument 8:74
S (2010–2011).
Disse medlemmer viser til at
det for 2010 var budsjettert med erstatning for tap av rein grunnet fredet
rovvilt på 55,728 mill. kroner, mens regnskapet viser 66,082 mill.
kroner. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved internkontrollen
i reindriftsforvaltningen, noe Riksrevisjonen har gjort ved flere
anledninger.
Disse medlemmer er kritiske til
dagens manglende individmerking av tamrein, noe som gir alvorlige,
negative konsekvenser for både dyrevelferd, mattrygghet og naturressurser. Disse medlemmer mener
at slik merking vil gi grunnlag for en vesentlig forbedret sporing
i matkjeden. Individmerking vil også åpne for effektiv telling av
dyr på vidda og antall dyr per siida. Disse medlemmer er
av den formening at elektronisk øremerking av rein bør prioriteres, fordi
et slikt registreringssystem kan revolusjonere reindriftsnæringen
hva angår telling, flokkoversikt og valg av livdyr og slakteuttak.
Disse medlemmer registrerer at
det er strid om lovfortolkninger, slik at mange opplever at rein
beiter på arealer som skal være fredet fra reinbeite.
Disse medlemmer viser til at
det er uklarheter når det gjelder fortolkning av reindriftslov kontra
plan- og bygningslov i tilknytning til reindriften. Dette problemet
har i den senere tid eskalert. Det kan vises til konflikten på Lenvik-halvøya
der flere hund-re rein fra Sverige har oppholdt seg ulovlig. Området
de har oppholdt seg innenfor er et område som ikke er godkjent som reinbeiteområde,
noe som også kunne ha skapt problemer for kommunens vannforsyning
for de rundt 10 000 innbyggere som er lokalisert i det berørte området.
Disse medlemmer vil påpeke at
det i dag er store utfordringer med reindriftsnæringen i grensetraktene
til Sverige. Kommuner bruker store ressurser på konflikter med svenske
utøvere som bygger «gjeterhytter» på norsk side og som ikke forholder
seg til norsk plan- og bygningslov og norske lover og regler.
Problemene forplanter seg og konfliktnivået
øker, og det synes ikke å ha en fremtidig løsning som kan gi ro
for alle parter. Konsekvensene av manglende ny avtale mellom landene
forplanter seg i hele fylket ved at rein blir flyttet til områder som
ikke er definert som beiteområder.
Disse medlemmer vil påpeke viktigheten
av at regjeringen intensiverer arbeidet med en ny avtale, og snarest
mulig kommer til en enighet med den svenske regjeringen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen prioritere arbeidet med
å fremforhandle en ny avtale med bakgrunn i lov 2. oktober 1751
Første Codicill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne
Norge og Sverrig Lapperne betreffende (Lappekodisillen) for å unngå
grenseoverskridende konflikter for fremtiden.»
Disse medlemmer mener at det
er et uheldig signal at forvaltningen belønner de i næringen som
bryter lovverket istedenfor å prøve å forebygge konflikter til et
stort lokalsamfunn.
Disse medlemmer ser med bekymring
på interne konflikter i næringen der noen aktører etterlyser en
strukturering slik at det blir mulig å drive lønnsomt, mens andre
mener at eierskap kun basert på en blanding av historisk hevd og kulturell
bærekraft må være tilstrekkelig.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpar-tiets stortingsrepresentant Kåre Simensen under behandlingen
av interpellasjon stilt av representanten Torgeir Trældal til landbruks-
og matministeren 11. mars 2010, uttalte:
«Jeg tror denne debatten om reintallet i Finnmark
er svært viktig, fordi det også er en omforent enighet om at reintallet
i deler av fylket er for høyt. Ifølge den nye reindriftsloven fra
2007 skal reintallet fastsettes slik at det skal være bærekraftig
både økologisk, økonomisk og kulturelt. Der er vi ikke i dag, og
vi har en lang vei å gå.»
Disse medlemmer viser til dagens
debatt og hendelser i Finnmark og ser at man dessverre ikke er kommet
særlig lenger. Den store variasjonen på gjennomsnittlig slaktevekt
man registrerer mellom reinbeitedistrikter med forholdsvis likt
utgangspunkt, gir grunn til bekymring. Dette kan tyde på at problemene med
for høyt reintall eskalerer heller enn bedrer seg. Også i inneværende
sesjon har man en rekke ganger debattert slike problemstillinger
i Stortinget.
Disse medlemmer er kjent med
at det også finnes eksempler på reindriftsutøvere som driver meget
godt. Det er mange utøvere og distrikter som produserer store kvanta
reinkjøtt av førsteklasses kvalitet. Deres driftsform er bærekraftig både
når det gjelder økonomi, økologi og når det gjelder å ivareta den
samiske kultur. Det er viktig å peke på at også disse utøvernes
næringsvirksomhet lider når hverdagen preges av konflikt og negativ
omtale.
Disse medlemmer har også gjennom
media merket seg statsrådens engasjement for næringen, men mener
problemenes høye antall og at disse involverer så mange forskjellige
aktører, krever at man må gjøre en grundigere politisk jobb i denne
sak.
Disse medlemmer viser til at
allerede under behandlingen av lov om reindrift (reindriftsloven)
24. mai 2007, uttalte opposisjonspartiene følgende:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er 15 år siden
Stortinget behandlet en egen stortingsmelding om reindrift, St.meld.
nr. 28 (1991–1992), jf. Innst. S. nr. 167 (1991–1992). Disse medlemmer
mener at det må utarbeides en ny reindriftsmelding på bakgrunn av
de store endringer som har skjedd i reindriften i denne perioden.
Dette gjelder både på det økologiske plan med arealinngrep, tap
av beiteland, rovdyrtap, klimaendringer, på det rettslige plan med
økt fokus på sedvanerett, ny reindriftslov og ny reinbeitekonvensjon,
og på det økonomiske plan med omlegging av tilskudds- og erstatningsordninger.
Reindriftsnæringen har, særlig i Finnmark, utfordringer knyttet
til produksjonsvariasjoner, lave slaktevekter, svært høye rapporterte
rovdyrtap og lav produktivitet.»
Da situasjonen på ingen måte er bedret på disse årene,
fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en egen stortingsmelding
om reindrift i løpet av 2012.»
Disse medlemmer mener regjeringen
snarest må iverksette tiltak for områdene i Finnmark som fremdeles
sliter med et for intensivt beitetrykk i forhold til ressursgrunnlaget. Disse medlemmer mener
dette er viktig for å sikre en mer forsvarlig ressursforvaltning
av reindriften i forhold til beitearealer.
Disse medlemmer har merket seg
økte konflikter mellom reindriftsnæringen og øvrige interesser i
Finnmark fylke. Disse medlemmer mener arealbehovet
for reindriftsnæringen ikke skal gå foran eller på bekostning av
annen næringsutvikling eller andre interesser i samme område.
Disse medlemmer viser til at
det i perioden fra reindriftsloven ble behandlet og frem til i dag,
har vært mange medieoppslag om alvorlige problemer med et altfor
høyt antall reinsdyr i store deler av Finnmark. I henhold til medieoppslag
er Finnmarksvidda nedbeitet og mange dyr så avmagret at de ikke
tåler å bli transportert til slakting. Disse medlemmer mener
at en slik situasjon er svært alvorlig for både miljøet og dyrevelferden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til landbruks- og matministerens uttalelse
til NRK 22. februar 2012 der han uttaler:
«Når det i enkelte områder i Indre Finnmark finnes
reinkalver med vekt på nivå med pusekatter, da sier det seg selv
at noe er alvorlig galt.»
Disse medlemmer vil vise til
interpellasjon stilt av representanten Torgeir Trældal til landbruks-
og matministeren 11. mars 2010 om reindriftsnæringens utfordringer
for å få på plass en bærekraftig reindrift.
I debatten ble det referert til at Rolf Anker
Ims, som er prosjektleder for Økosystem Finnmark, som kombinerer
fagfeltene økologi og samfunnsfag for å finne årsaker til og konsekvenser av
variasjoner i reintall innenfor begge fagfelt, uttaler følgende:
«Prosjektet har blant annet samlet data fra slakterier,
for å vurdere om overtallighet i reinflokker fører til lavere slaktevekt
på dyrene. En slik sammenheng har vært allment akseptert tidligere,
og ble også klart påvist i Økosystem Finnmark.
Men
undersøkelsen har i tillegg vist noen av de biologiske mekanismene
som ligger bak de lave slaktevektene. Fostre hos simler som slaktes
på ettervinteren ble undersøkt, og det ble funnet at fostrene er
mindre hos simler fra bestander med høy tetthet enn hva som er tilfelle
for bestandene med lav tetthet. Beiteslitasje får altså effekter
på reinen allerede i mors liv. I tillegg ser vi at tennene hos rein
fra høytetthetsområder i Finnmark slites raskere enn hos alle andre
sammenlignbare hjortedyrbestander. Tennene slites faktisk ned til gommene
på ganske få år.
Årsaken er nedbeitingen, som fører
til at reinen må spise mer fiberrik kost. Dyrene får sannsynligvis
også i seg en del sand og stein som følge av nedslitt beitevegetasjon.
De
dårlige tennene gjør at dyrene i enda mindre grad klarer å nyttegjøre
seg den dårlige kosten de får i seg. Enkelte forskere har eksempelvis
ment at svært høyt beitepress over tid kunne tippe økosystemet i
positiv retning ved at beitene etter hvert domineres av produktive
beiteplanter slik som næringsrike arter av gress.
Denne
teorien har vi tilbakevist. Vårt prosjekt viser helt entydig at
for mange rein reduserer beitegrunnlaget, også innen de mest produktive sommerbeitene.
Konklusjonene
baserer seg på et stort materiale fra feltarbeid. Ikke mindre enn
15 961 målepunkter har blitt analysert. Tjue sommerbeitedistrikter
i Finnmark ble brukt som studieenheter. Distriktene ble valgt slik
at områdene til sammen utgjorde 10 par med nabodistrikter, hvor
hvert par har et distrikt med relativt høyt reintall og et distrikt
med lavt reintall. På denne måten fikk storskalamålingene nesten
et eks-perimentelt oppsett som la grunnlag for robuste analyser.
Studiet
har vært omfattende, kanskje til og med unikt i sitt omfang. Vi
hadde rene armeen av økologer i felt for å samle feltdata. I tillegg
brukte vi satellittfoto til å vurdere beiteeffekter i områder som
var vanskelig tilgjengelige for feltarbeid. Den kombinasjonen viste
seg å være veldig fruktbar.
Den samfunnsfaglige delen
av prosjektet har også avlivet noen myter, blant annet teorien om
at medvirkning, frivillige avtaler og økonomiske insentiver, såkalte
'gulrot-virkemidler', er mer effektive enn den gode, gamle pisken.
Reindriftsnæringen
deltar selv aktivt i prosessen med å sette rammebetingelser for
næringen, og uttrykker samtidig misnøye med reintallsjusteringene.
Det
viser seg at det finnes mange uenigheter knyttet til hvordan reintallet
fastsettes, hvilke deler av næringen som bør redusere antallet,
og hvilke virkemidler som bør brukes, forteller Ims.
Han
mener også at medforvaltningssystemet har ført til at personer med
mange rein får større makt, samtidig som subsidie- og erstatningssystemet
favoriserer store flokker. Dette kommer ekstra godt til syne etter
såkalte katastrofevintre.
Etter slike vintre vil personer
som driver stort både sitte igjen med flest dyr til videre produksjon
og få storparten av erstatningene fra myndighetene.
I
realiteten virker systemet slik at de som driver minst bærekraftig
favoriseres av staten. Hensikten fra myndighetenes side har nok
vært å hjelpe reindriftsnæringa i bærekraftig retning, men myndighetene
har ikke klart å se de langsiktige konsekvensene av forvaltningen.
Reindriften
oppfattes som en viktig kulturbærer i Finnmark. Samtidig skal næringen
leve opp til produksjonskrav som sammenfaller med resten av samfunnet.
Reindriftsnæringa
ligger i skjæringspunktet mellom ny og gammel tid, og møter derfor
mange utford-ringer, ikke minst i forbindelse med klimaendringer.
Et
varmere klima i Finnmark kan få stor effekt på vinterbeitene for
reinen.
Mildvær med påfølgende frost eller mer snø
på vidda er utfordringer som vil kreve mye av både næring og myndigheter.»
Økolog Rolf Anker Ims legger ikke skjul på at prosjektet
Økosystem Finnmark har vært utfordrende.
Disse medlemmer mener det er
prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår
direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser
utenom den ordinære budsjettbehandlingen.
Disse medlemmer mener at de årlige
vedtak om reindriftsnæringens rammebetingelser ikke er et lønnsoppgjør,
men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av erstatningsordningen for tap av rein, herunder vurdere skjerping
av krav til dokumentasjon av innrapporterte tap. Gjennomgangen skal
foretas av en uavhengig instans.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av reindriftsoppgjøret til å følge kalenderåret og om at forhandlingene
kommer inn som en del av budsjettprosessen.»
«Forslag til reindriftsoppgjøret 2012/2013 bifalles
ikke.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
igangsettes nedslakting av tamrein på Finnmarksvidda for å unngå
store dyrelidelser.»