Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein
Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Steinar Reiten, viser til Prop. 122
S (2011–2012) om Jordbruksoppgjøret 2012.
Komiteen konstaterer at jordbrukets
organisasjoner ikke fant grunnlag for forhandlinger om jordbruksavtale
for 2012–2013 basert på statens tilbud, og at det dermed ble brudd
i årets jordbruksforhandlinger.
Komiteen viser til at jordbruksforhandlingene bygger
på hovedavtalen for jordbruket, som er inngått mellom staten på
den ene siden, og Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag på
den andre. Det følger av hovedavtalen at partene i forhandlingene
om jordbruksavtale er staten på den ene siden og organisasjonene
i jordbruket i felleskap på den andre siden.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at det er lang praksis for at regjeringen ved brudd i forhandlingene
fremmer forslag for Stortinget basert på statens tilbud. Dette er,
etter komiteens syn, en nødvendig behandlingsmåte dersom en skal
opprettholde den etablerte forhandlingsordningen, noe komiteen ser
som svært viktig for å sikre en balansert utvikling i næringen og
for å ivareta jordbrukets forskjellige samfunnsroller. Dersom organisasjonene skulle
kunne bryte forhandlingene og Stortinget deretter forbedrer eller
reduserer statens tilbud, vil det undergrave forhandlingssystemets
berettigelse. Flertallet vil ikke bidra til en slik
utvikling.
Flertallet viser til Meld. St.
9 (2011–2012) om landbruks- og matpolitikken, som nylig er behandlet
i Stortinget. Under behandlingen av meldingen slo flertallet i Stortinget
fast dette, jf. Innst. 234 S (2011–2012):
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
H og FrP, viser til at norsk matproduksjon er et samarbeidsprosjekt
mellom næringen og staten, og at de økonomiske rammene blir lagt
på plass gjennom jordbruksoppgjøret. Flertallet vektlegger dette,
og viser til at dette har bidratt til forutsigbar matforsyning til
stabile priser for det norske folk, og en trygghet og økonomisk
stabilitet som ingen andre bønder i verden kjenner maken til. Regjeringen
vil holde fram med å inngå årlige jordbruksavtaler med landbruket. Flertallet
mener det er av stor betydning at organisasjonene i jordbruket er
samstemte om jordbruksavtalens betydning for landbruket, og støtter
opp om denne.»
I den åpne høringen om jordbruksoppgjøret i Stortinget
31. mai 2012 ble dette bekreftet fra høringsinstansenes side.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slår fast at statens tilbud i årets jordbruksoppgjør følger opp
landbruksmeldingas målsettinger på sentrale områder. Dette gjelder
bl.a. en opptrapping av investeringstilskuddene, en styrking av
inntektsmulighetene i landbruket, og tiltak for å få mer produksjon
ut av eksisterende areal. Det styrker grunnlaget for økt produksjon
i sektorer med gode markedsmuligheter og styrker distriktsprofilen.
Dette flertallet anser dette
som viktige tiltak for å følge opp de ambisiøse målsettingene som ble
fastlagt i landbruksmeldinga.
Dette flertallet viser til at
en fortsatt positiv inntektsutvikling i landbruket er viktig for
å nå målet om landbruk over hele landet. Tilstrekkelig lønnsomhet
er en viktig forutsetning for at dyktige næringsutøvere oppfatter
jordbruk som en interessant arbeidsplass i framtida. Dette er også
viktig for å rekruttere ungdom inn i næringa.
Dette flertallet viser til at
regjeringen har gjennomført en snuoperasjon i norsk landbruk etter
2005. Skogpolitikken er gjenreist, og vi har i dag et landbruk som
leverer et rikere mangfold av produkter. Målet om landbruk over
hele landet er ivaretatt. Dette flertallet merker
seg at det i Meld. St. 9 (2011–2012) slås fast at regjeringen vil
fortsette satsingen på norsk landbruk og videreutvikle denne politikken.
Dette flertallet viser til at
regjeringen i seks år har lagt til rette for en inntektsutvikling
i landbruket med om lag 120 000 kroner pr. årsverk. Dette
flertallet har merket seg at noe av dette har sammenheng
med nye arbeidsforbrukstall fra SSB. Dette flertallet ser
det som viktig å videreut-vikle en god inntektsutvikling for landbruket
og ber regjeringen legge til rette for dette. Dette flertallet viser
til at det i Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks- og matpolitikken står
følgende:
«Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling
og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Regjeringen vil derfor
videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt
i den landbrukspolitikken som er ført etter 2005.»
Dette flertallet viser til ovennevnte
inntektsmålsetting fra Meld. St. 9 (2011–2012). Dette flertallet er
opptatt av å legge til rette for en god inntektsutvikling for aktive
bønder, som er både store og små i driftsomfang, og ber regjeringen
legge til rette for dette.
Dette flertallet understreker
at det er statens tilbud, slik det foreligger i Prop. 122 S (2011–2012),
som Stortinget forholder seg til, og ikke hva som ev. ville blitt
resultatet av forhandlinger mellom partene, selv om det er grunn
til å anta at man da ville hatt et annet resultat. Det vises i denne
forbindelse til at organisasjonene gjennom forhandlinger har økt
rammene i jordbruksoppgjøret de siste 6 årene på om lag 2,2 mrd. kroner.
Dette flertallet vil allikevel
understreke organisasjonenes rett til ikke å inngå avtale.
Dette flertallet mener imidlertid
det er en forutsetning for over tid å nå inntekts- og produksjonsmåla
som er fastsatt i Meld. St. 9 (2011–2012), at det føres forhandlinger
mellom partene som munner ut i en avtale.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, legger
til grunn at jordbruksavtalen, grensevernet og markedsreguleringa
er viktige stolper for landbrukspolitikken framover, og viser til forslaget
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
som ble fremsatt under behandlingen av Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks-
og matpolitikken, og som ble vedtatt med støtte fra Kristelig Folkeparti
i Stortinget den 12. april 2012:
«Stortinget legger til grunn at landbruket og norsk
næringsmiddelindustri skal sikres forutsigbarhet ved at hovedpilarene
i den norske landbruksmodellen skal være grunnlaget for norsk landbrukspolitikk.
Dette innebærer at regjeringen skal, gjennom ulike ordninger sikre et
sterkt importvern, opprettholde jordbruksavtalen mellom staten og
næringen samt videreføre samvirkets rolle som forvalter av markedsordningene.»
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet og Høyre regner selvstendig næringsdrivende
bønder som en bærebjelke for verdiskaping og næringsutøvelse mange
steder i landet. Disse medlemmer vil arbeide for
at bonden skal få utviklingsmuligheter fremover. En robust landbruksnæring
bidrar til å nå viktige mål om en fortsatt betydelig norsk matvareproduksjon,
en differensiert bosetting og vakkert kulturlandskap. Disse
medlemmer mener at landbruket, i likhet med for eksempel
reiselivsnæringen og fiskerinæringen, har stor betydning for å sikre
en positiv utvikling i mange lokalsamfunn. Disse medlemmer mener
derfor at det er viktig å opprettholde grunnlaget for et aktivt jordbruk. Disse
medlemmer registrerer at omstillingen i landbruket fortsetter.
Det er anslått at over 36 000 gårdsbruk med bolig står tomme, mange
står til forfalls. Disse medlemmer mener at omstilling
til større og mer effektive enheter er nødvendig for å sikre at jordbruksnæringen
blir mer fremtidsrettet og mindre avhengig av overføringer, og mener
at jordbrukspolitikken bør legge bedre til rette for dette.
Disse medlemmer mener det er
prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår
direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser
utenom den ordinære budsjettbehandlingen. Disse medlemmer mener
de årlige vedtak om jordbrukets rammebetingelser ikke er et lønnsoppgjør,
men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter. De betydelige
avvik som er mellom lovet inntektsutvikling i jordbruket i de enkelte
oppgjør og oppnådd utvikling, viser at beregningsgrunnlaget som
legges til grunn for oppgjørene, er heller tynt. Disse medlemmer mener
at bøndene, som andre næringsdrivende, har ansvar for egen verdiskaping
ut fra de rammebetingelser samfunnet setter. Disse medlemmer mener
det er viktig å gi landbruket nye muligheter til å utvikle seg og
redusere avhengigheten av offentlig støtte. For at behandlingen av
oppgjøret skal kunne sees i sammenheng med andre politiske prioriteringer,
er det ryddig at oppgjøret behandles i forbindelse med statsbudsjettet
og følger kalenderåret. Disse medlemmer mener at
staten fortsatt skal gi økonomisk tilskudd til landbruket, men at
slike tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn
i dag.
Disse medlemmer ser det som sentralt
å styrke bondens eiendomsrett til eget bruk. Disse medlemmer fremmet
i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) Om lov
om endring av lov om odelsretten og åsetesretten, lov om konsesjon
og ved erverv av fast eiendom mv., blant annet forslag om å oppheve boplikten.
Boplikten er til hindrer for en fremtidsrettet utvikling av jord-
og skogbruk i Norge, og det er ikke dokumentert at den bidrar til
bosetting.
Disse medlemmer viser til representantforslag
om å oppheve prisfastsetting av konsesjonspliktige landbrukseiendommer,
Dokument 8:18 S (2010–2011). Prisreguleringen gir i mange tilfeller
kunstig lave priser, er til hinder for omsetning og øker risikoen
knyttet til investeringer på gården. Stor avstand mellom markedspris
og regulert pris skaper også et grunnlag for tilfeller der deler
av kjøpsvederlag holdes skjult for myndighetene.
Disse medlemmer mener det er
et grovt inngrep i eiendomsretten at staten tvinger folk som vil
selge gården, til å ta en lavere pris enn det kjøper er villig til
å betale.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer slik at bo- og driveplikten og prisreguleringen av
landbrukseiendom kan oppheves.»
Disse medlemmer stiller seg sterkt
kritiske til den landbrukspolitikken som har vært ført i etterkrigstiden
og som fortsatt videreføres av den sittende regjeringen. Disse
medlemmer kan derfor ikke på noen måte stille seg bak den
fremforhandlede jordbruksavtalen fordi den ikke bærer bud om noen
ny retning i landbrukspolitikken, dette til tross for at det er
et stort behov for en kursomlegging av landbrukspolitikken. Til
tross for at den rød-grønne regjeringen varslet en kraftig omlegging
av landbrukspolitikken da den kom til makten, har dette ikke skjedd.
Også i år var det et stort sprik mellom det kravet som ble fremlagt
av bondeorganisasjonene og det tilbudet som kom fra staten. Tilbudet
fra staten er på ca. halvparten av det opprinnelige kravet fra bondeorganisasjonene.
Disse medlemmer er av den formening
at det må innføres et normalt markedsbasert system for landbruksprodukter
som styres av tilbud og etterspørsel. Ved underdekning i markedet
vil produsenten kunne ta en høyere pris, mens forbruker kan velge
andre produkter dersom prisen på et produkt er for høy. Da vil prisene
på produktene variere i takt med markedet, og produsentene må være
markedsorientert i sin produksjon. I en situasjon som i dag, hvor
forbrukerne etterspør mer enn det norske bønder kan produsere, vil
et markedsbasert system bidra til en høyere produksjon. I et markedsbasert
system vil det også oppstå konkurranse mellom produsentene, noe
som fører til bedre produkter, innovasjon og mer kostnadseffektiv
produksjon. Dette vil bidra til bedre inntektsmuligheter for de produsenter
som er dyktige, innovative og gode forretningsmenn. Disse
medlemmer vil påpeke at markedsbaserte systemer fungerer
i alle andre markeder og at det derfor ikke er noen grunn til å
unnta landbruket fra dette.
Den kraftige nedgangen i antall bønder og bruk vil
fortsette i de kommende årene, og antakeligvis med økt kraft. Aktørene
i landbruket har liten fremtidstro, og tilliten til regjeringens
landbrukspolitikk er på et lavmål. Den politikken som har vært ført
mot landbruket gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment
som har bidratt til at den norske bonden er blitt fanget inn i et
«nett» og et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av.
Landbrukspolitikken er preget av en sterk iver etter å regulere
næringen helt ned til den minste detalj, og hvor offentlige byråkrater
og et særdeles detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan
utviklingen i landbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde
skal ha over sin egen eiendom og arbeidsplass, er blitt borte. Bøndene
er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av en offentlig
politikk enn selvstendig næringsdrivende innenfor matproduksjonsbransjen,
slik som de burde ha vært. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne
og ønske om å ta risiko nærmest er blitt fraværende i store deler
av landbruket. Disse medlemmer finner det merkelig
at både landbrukets organisasjoner og Senterpartiet støtter opp
om en slik politikk som stadig fører til færre bønder og stor misnøye
rundt inntektssituasjonen og utviklingsmuligheter blant aktørene
i næringen. Disse medlemmer vil også påpeke at jordbruksavtalesystemet
er blitt så innviklet og komplisert at få utenom det sentrale byråkratiet
i Landbruks- og matdepartementet har mulighet til å sette seg inn
i alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det er heller ikke
noen andre land innen OECD-området som har funnet det formålstjenlig
å praktisere et system med jordbruksavtale.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Jordbruksoppgjøret for 2012 bifalles ikke.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om overføringer
til landbruket på linje med andre utgifter som fremmes i statsbudsjettet.»
Disse medlemmer mener det er
viktig å få ned de høye avgiftene på mat i Norge og ber regjeringen
om å intensivere arbeidet med å redusere disse betraktelig. Det
er ingen god grunn til at Norge skal ha avgifter på dette området
som er vesentlig høyere enn i våre naboland. Disse medlemmer viser
til sine merknader i innstillingen til St.prp. nr. 59 (2007–2008),
jf. Innst. S. nr. 270 (2007–2008).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er av den oppfatning at det er prinsipielt betenkelig
at en enkelt næring forhandler sine egne rammevilkår direkte med staten,
uten at dette skjer i forbindelse med de ordinære budsjettprosesser. Disse
medlemmer mener at rammevilkårene til næringen må sees i sammenheng
med de øvrige budsjettprioriteringer i forbindelse med de årlige
budsjetter. Disse medlemmer mener rammevilkårene
så langt som mulig bør være forutsigbare over flere år, slik at
næringsaktørene kan innrette investeringer og produksjonsplaner
mer langsiktig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av jordbruksoppgjøret til å følge kalenderåret, og sørge for at
de rammevilkårene som ikke kan fastlegges for lengre perioder, kommer inn
som en del av den årlige budsjettprosessen. Oppgjøret for 2012 videreføres
som en overgangsordning ut budsjettåret 2012 med de endringer som
gjøres i revidert nasjonalbudsjett for 2012.»
Disse medlemmer viser til at
norsk jordbruk opplever det mange betegner som en full investeringstørke. Disse
medlemmer vil vise til at dersom driftsapparatet skal opprettholdes,
og ikke driftes mot nedleggelse, og viktige kulturminner ivaretas,
må det andre og mer dyptgripende endringer til for å få fart på
investeringene i næringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det sannsynligvis vil bli et redusert
importvern i kjølvannet av den internasjonale utviklingen gjennom
WTO-forhandlingene. Utviklingen bærer bud om en gradvis økt konkurranse
for norske landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har
ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske landbruket
skal møte en slik utvikling. Dette er svært kritisk. Resultatet
kan bli at det norske landbruket får seg en «blåmandag» når resultatet
fra WTO-forhandlingene blir kjent. Disse medlemmer mener
utviklingen av en robust produksjon basert på lønnsomhetskriterier
må ha topp-prioritet og må utvikles før importvernet faller. Disse medlemmer vil
vise til at den norske næringsmiddelindustrien er under press fra
utlandet og at det er viktig at den norske landbrukspolitikken sikrer
at industrien får råvarer til en konkurransedyktig pris. For å oppnå
dette er det nødvendig med en strukturrasjonalisering av landbruket
slik at enhetskostnadene går ned. Industrien er konkurransedyktig
i forhold til utenlandske aktører på foredling og industriell produksjon,
men råvarekostnadene er for høye i forhold til våre naboland og
kan ved økt import true viktige arbeidsplasser og verdiskaping i
industrien.
Næringsmiddelindustrien står for om lag 20 pst. av
sysselsettingen og verdiskapingen i industrien. Et fellestrekk er
at produksjonen gjennomgående er relativt arbeidsintensiv, til tross for
at bedriftene har tatt i bruk svært moderne teknologi. Norge må
derfor benytte den tiden som ennå er igjen til å tilpasse primærproduksjonsleddet
til den nye hverdagen som alle ser vil komme i forholdsvis nær fremtid. Disse
medlemmer er derfor av den oppfatning at regjeringen må
ha en aktiv holdning til dette, og ikke som i dag forholde seg helt
passivt til den utvikling som gradvis skjer. Resultatet av en slik politikk
vil gjøre stor skade i næringsmiddelindustrien.
Disse medlemmer viser til at
flertallet i det regjeringsoppnevnte Industriutvalget, i NOU 2005:4,
uttalte følgende om næringsmiddelindustriens rammevilkår:
«Utvalgets flertall mener det må utvikles et mer effektivt
jordbruk som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige
vilkår. Utfallet av WTO-forhandlingene er usikkert. Det er ikke
mulig å forutsi konsekvensene, fordi forslagene ennå ikke er tallfestet.
Retningen er likevel klar, og vi må forvente at en endelig avtale
vil få reell og betydelig effekt på norsk jordbruk og tilhørende
næringsmiddelproduksjon. Utvalgets flertall mener at myndighetene også
av hensyn til næringsmiddelindustrien, allerede nå bør begynne tilpasningen
av jordbrukspolitikken til endrede internasjonale rammebetingelser.
Jordbrukspolitikken bør i større grad fremme mer effektiv produksjon
som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige
vilkår. En helhetlig verdikjedetenkning bør ligge til grunn for
reguleringer og tiltak. Dette er en forutsetning for at industriselskapene
skal kunne ha grunnlag for å legge sine investeringer til Norge.»
Disse medlemmer er av den oppfatning
at en så klar uttalelse fra et regjeringsoppnevnt utvalg som hadde
i oppdrag å utrede tiltak for å beholde norsk industris konkurransedyktighet,
må følges opp i konkret politikk. Regjeringen har her mulighet til
å føre en aktiv næringspolitikk rettet direkte mot næringsmiddelindustrien.
En aktiv industripolitikk er en viktig del av en nyorientert landbrukspolitikk.
Disse medlemmer mener at den
internasjonale situasjonen med økt konkurranse og et svakere tollvern
tilsier at norsk landbruk må legges om og at en må begynne med tiltak
før det er for sent. En vil i enkelte produksjoner få et volumproduserende
landbruk, mens mindre bruk vil konsentrere seg om å produsere kvalitetsprodukter
som kan ta ut en høyere pris i markedet. Mange nisjeprodusenter
har kommet langt og produserer svært gode varer av høy kvalitet,
men fortsatt kan mye gjøres, bl.a. ved å profesjonalisere markedsarbeid
og produktutvikling.
Disse medlemmer mener at dette
blir avgjørende for at deler av norsk landbruk skal kunne overleve,
for eksempel i Sogn og Fjordane. Det er også nødvendig å knytte
reiselivsnæringen og landbruket tettere sammen ved at reiselivsbedrifter
har et økt fokus på å servere lokalt produsert mat. På den måten
kan lokale bønder forsyne lokale reiselivsbedrifter med lokalt produsert
mat, noe som vil gi bonden en høyere inntekt enn om produksjonen
skal gå gjennom tunge mellomledd som tar store deler av gevinsten.
Det er viktig at offentlige verdiskapingsprogrammer og en økt del
av midlene over jordbruksoppgjøret går til å utvikle dette.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen intensivere arbeidet med
utvikling av nisje- og spesialprodukter i landbruket.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
skuffet over at regjeringen ikke tar et oppgjør med det landbrukspolitiske
styringssystemet og det juridiske grunnlaget for landbrukspolitikken,
som i stor grad ble utformet i mellomkrigstiden under helt andre
forhold. Disse medlemmer mener resultatet av mer enn
70 år med en gjennomregulert landbruksnæring beviser at den førte
politikken har vært mislykket fordi den ikke har nådd målene knyttet til
bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Antallet bruk i drift
og antall aktive bønder synker raskt, og det er påregnet at den
samme avgangen vil fortsette også med årets jordbruksavtale.
Nye tall viser at bosettingsutviklingen i distriktene
er sterkt synkende. Dette må være et stort nederlag for regjeringen,
som har bebudet en ny kurs i landbrukspolitikken. Videre har landbrukspolitikken
medført betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye
priser på matvarer og innskrenket næringsfrihet for bøndene. Disse medlemmer vil
peke på at alle begrensninger og hindringer som er satt gjennom
konsesjonsbegrensninger, målpriser, produksjonskvoter og selektive
støtteordninger, har vært ødeleggende for bøndene. Disse
medlemmer vil derfor prioritere en kraftfull omlegging der
deregulering, avbyråkratisering og konkurranse settes i høysetet. Disse
medlemmer mener denne prosessen må innledes snarest for
å unngå at en senere kan risikere å få en næring i full oppløsning. Disse
medlemmer viser til at analyseselskapet Econ i 2004 utarbeidet
en rapport på vegne av Landbruks- og matdepartementet som konkluderer
med at de mange reguleringene i landbruket med fordel kan oppheves
da de først og fremst legger en begrensning på utviklingen av næringen
og virker negativt med hensyn til verdiskapingen i landbruket. Disse
medlemmer er av den oppfatning at de konklusjoner som fremkommer
i Econ-rapporten, snarest må gjennomføres slik at ny vekst og optimisme
i landbruket kan sikres.
Disse medlemmer mener et ledd
i en modernisering vil være at landbrukspolitikken ikke lenger skal
være et ledd i distriktspolitikken. Disse medlemmer registrerer
at landbrukets ansvar for bosetting i distriktene har vært mislykket
og i all hovedsak tilhører en svunnen tid da primærnæringene utgjorde
hovedandelen av verdiskapingen og arbeidsstyrken i Norge. Disse
medlemmer mener landbrukspolitikken har bidratt til å utarme
distriktene og gjort dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig
næringsliv og således medvirket til å forsterke sentraliseringseffekten. Disse
medlemmer viser til at konkurranseutsatt virksomhet i distriktene
kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen.
I den kampen må den, i tillegg til egne kostnader, bære en andel
av kostnadene til en landbrukspolitikk som er en av verdens dyreste. Disse
medlemmer registrerer at den førte politikk har gitt en
skjev fordeling av ressurser i distriktene, med det resultat at
lokalsamfunnene har fått for få alternativer gjennom et lite variert
arbeidstilbud. Disse medlemmer mener det derfor er
behov for en ny landbrukspolitikk som radikalt endrer betingelsene for
jordbrukets og bygdenes samlede næringsliv gjennom å skille landbrukspolitikken
og distriktspolitikken.
Disse medlemmer har stor tro
på det norske landbruket og på norske bønder. Det er flertallet i
Stortinget som har vist en mistillit til den norske bondestanden
ved å begrense næringens frihet sterkt. Det er betenkelig at Senterpartiet
har vært hærfører for en slik politikk. Disse medlemmer er
av den oppfatning at det norske landbruket har store muligheter
til å utvikle seg til en konkurransedyktig næring som også kan konkurrere
på et internasjonalt marked med spesielle produkter. Norske klimaforhold,
genressurser, økologi og kompetanse hos bøndene er særskilte fortrinn
som kan utnyttes til Norges fordel i et internasjonalt marked. Betalingsvillige
forbrukere i EU og på andre markeder leter etter trygge og sunne
matvarer som også har kvalitet og god smak. Disse medlemmer mener
vi har alle forutsetninger for å kunne levere slike produkter her
i landet, men det forutsetter en målrettet satsing og dyrking av gründerkultur,
slik man har erfaring fra i andre næringer. Norsk industri og mange
andre næringer er blitt internasjonalt ledende innenfor sine segmenter.
Dette har gjort at Norge på mange områder har høy
kompetanse på internasjonalisering, markedsføring, produktutvikling, kvalitetssikring
og andre elementer som er viktige for å kunne lykkes internasjonalt.
Disse medlemmer mener at regjeringen burde
legge en strategi for hvordan landbruket kan trekke veksler på den
kompetansen som allerede finnes i landet og i mange bransjer. Ved å
koble slik kompetanse med de fordeler norsk landbruk allerede har,
vil man kunne skape en vinnernæring som kan lykkes internasjonalt. Disse
medlemmer er derfor av den oppfatning at en større del av
de offentlige midler som blir avsatt til landbruksformål, bør benyttes
til å utvikle nisjeproduksjon som kan ta økte markedsandeler både
i Norge og internasjonalt. Flere mindre nisjeprodusenter har allerede
lyktes med dette, men har behov for å være knyttet til et apparat
som kan bidra med denne formen for kompetanse. Økt internasjonal
deltakelse på matmesser og kontakt med internasjonale kokkemiljøer,
som for eksempel på Internationale Grüne Woche som årlig går av
stabelen i Berlin, vil bidra til økt interesse for og bedre markedsføring
av norsk mat.
Disse medlemmer mener at det
må foretas en særskilt gjennomgang av hvilke skatter og avgifter
som landbruket er ilagt, slik at det kan foretas en reduksjon av
disse. Det er nødvendig at den verdiskaping som skapes i næringen
forblir hos aktørene i næringen, og ikke slik som i dag hvor staten
tar inn store summer i skatter og avgifter for så å fordele noe
tilbake i form av overføringer. Disse medlemmer ønsker
ikke et system med særskilte skattefradrag, som for eksempel jordbruksfradraget,
fordi dette er å begynne i feil ende. Det er kun et fåtall bønder som
kan utnytte jordbruksfradraget fullt ut. Fokuset må være å innføre
skattelettelse som kommer alle til gode, også små bruk. Dersom staten
skal bidra til økte inntekter hos bøndene, må direkte skattelettelser
og fjerning av særskilte skatter gjennomføres før man innfører særskilte
fradrag. Oppheving av reguleringer og konsesjonsbestemmelser er
også tiltak som vil kunne bidra til å øke inntektene hos de bønder som
tenker moderne og som ønsker å satse på landbruket som fremtidig
levemåte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2013 konkretisere hvilke skatter og avgifter
landbruket blir ilagt som næring.»
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2013 fremme konkrete tiltak for skatte- og avgiftsreduksjoner
for landbruket.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er overrasket over at en landbruksmelding som tok
mål av seg til å tenke helhet for hele verdikjeden, følges opp av
en så fragmentert og retningsløs proposisjon om endringer i budsjettene
for 2012 og 2013 i forbindelse med jordbruksoppgjøret. Det er få
eller ingen stimulanser for den som ønsker å satse på økt produksjon.
Samtidig bidrar økningen av målprisene til å svekke konkurransekraften
hos matindustrien. En konkurransekraft også jordbruket på lengre
sikt er avhengig av for å få avsatt sine produkter.
Disse medlemmer viser til at
jordbruksavtalen og jordbruksforhandlingene er et særegent institutt
hvor enkeltnæringer drøfter og forhandler sine vilkår med staten
og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære
budsjettbehandlingen. Disse medlemmer mener det er
nødvendig med en evaluering av hvordan jordbruksavtalen virker for
inntekts- og produksjonsmålene i landbruket og for den totale samfunnsøkonomien,
og mener at bruddet i årets forhandlinger og synspunktene fra jordbruksorganisasjonene
i etterkant bærer klare bud om at en slik gjennomgang er påkrevet. Disse medlemmer viser
til sine forslag i Innst. 234 S (2011–2012) om en slik evaluering
og om å justere periodiseringen av jordbruksoppgjøret til å følge
kalenderåret og at forhandlingene kommer inn som en del av budsjettprosessen.
Disse medlemmer vil også understreke
at en rekke andre forhold enn det som følger av jordbruksavtalen
har betydning for lønnsomheten i jordbruket. Det gjelder innretningen
av budsjettstøtten, det gjelder skattebestemmelser som fondsavsetningsordninger,
reduksjon av formuesskatt, fjerning av arveavgift, skattereduksjon ved
realisasjonsgevinster i landbruket, og det gjelder ikke minst tiltak
for bedre agronomi og da særlig tiltak innenfor grøfting. Disse
medlemmer viser videre til en rekke forslag i Innst. 234
S (2011–2012) om endringer i kvotereguleringer, konsesjonsgrenser
og generelle dereguleringer i forhold til eiendomsretten og utnyttelsen
av egen eiendom som kan øke lønnsomhet og lette strukturendringene
i norsk landbruk.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at jordbruksforhandlingene handler
om å tilrettelegge inntektsmulighetene for jordbruket.
Dette medlem konstaterer at statens
tilbud i årets jordbruksforhandlinger avviker fra den landbrukspolitikk
som fikk tilslutning fra et bredt flertall i Stortinget 12. april
2012. Dette medlem konstaterer at regjeringen ikke
følger opp Stortingets inntektsmål for jordbruket. Dette
medlem viser til flertallsmerknadene fra regjeringspartiene
i Innst. S. nr. 234 (2011–2012):
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at regjeringen
vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale
vilkår på linje med andre grupper og videreutvikle inntekts- og
velferdspolitikken i landbruket med utgangpunkt i den landbrukspolitikken
som har vært ført etter 2005.»
Sett i kontekst av at aktører i landbruket i
snitt har hatt en sterkere inntekstvekst enn andre grupper i årene
etter 2005, mener dette medlem at en formulering
om at inntekts- og velferdspolitikken i landbruket skal videreutvikles med
utgangspunkt i den landbrukspolitikken som har vært ført etter 2005,
skulle tilsi at aktører i landbruket fremdeles skulle sikres en
sterkere inntektsvekst enn andre grupper.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis forslag i Innst. S. nr. 234 (2011–2012):
«Stortinget ber regjeringen fremme tiltak som gir
bønder, som selvstendig næringsdrivende, muligheter til vesentlig
å redusere inntekstforskjellene til andre grupper.»
Dette medlem peker på at det
er et flertall, bredere enn det vanlige, som i Innst. S. nr. 234 (2011–2012)
er enig om at bøndene skal ha en inntektsutvikling i tråd med eller
utover andre grupper. Dette medlem er meget skuffet
over at regjeringen ikke har lagt denne enighet til grunn for førstetilbudet
i jordbruksforhandlingene, og at det heller ikke ble lagt fram et
forbedret tilbud for å komme fram til en avtale med jordbrukets
organisasjoner.
Dette medlem viser til at statens
tilbud legger opp til rammevilkår for næringen som gir grunnlag
for en inntektsvekst på knapt 13 000 kroner pr. årsverk fra 2012
til før avtale 2013. Dette er klart lavere enn de 17 400 kronene
som det forventes at andre grupper får. Dette medlem mener
at det derfor er åpenbart at regjeringen ikke handlet i tråd med
Stortingets ambisjoner og intensjoner i landbrukspolitikken da statens tilbud
ble lagt frem.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«a) Prop.
122 S (2011–2012) sendes tilbake til regjeringen.
b) Stortinget ber regjeringen innlede
nye forhandlinger med jordbrukets organisasjoner, og legge fram
tilbud i samsvar med Stortingets forutsetninger i Innst. S. nr.
234 (2011–2012).
c) Regjeringen gis fullmakt til å godkjenne
avtalen så fremt det oppnås enighet med begge organisasjonene. I
motsatt fall legges forslaget fram for Stortinget innen 15. juli
2012. Gjeldende avtale forlenges inntil ny avtale er vedtatt.»
Dette medlem viser til at det
er lang praksis for at regjeringen ved brudd i forhandlingene fremmer
statens opprinnelige tilbud som forslag for Stortinget. Dette
medlem vil fastholde dette som hovedregel og normal praksis.
Imidlertid vil dette medlem presisere og understreke
at ved forhandlingene i år var det en helt spesiell situasjon ved
at Stortinget like før hadde behandlet hovedlinjene i den framtidige
landbrukspolitikken gjennom behandlingen av Meld. St. 9 (2011–2012)
om landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords.
Dette medlem vil understreke
at det ikke må innføres en praksis der et magert tilbud fra staten skal
tvinge jordbruket til lydighet ved at Stortinget alltid gir sin
tilslutning til regjeringens proposisjon bokstav for bokstav. Dette
medlem vil bemerke at ved å legge fram et såpass svakt tilbud
som årets, har regjeringen utfordret de etablerte ordninger for
forhandlinger om en landbruksavtale mellom staten og landbrukets organisasjoner.
For øvrig viser dette medlem til
Kristelig Folkepartis merknader i Innst. 234 S (2011–2012), der
partiets hovedfokusområder i landbrukspolitikken, nemlig redusering
av inntektsgapet mellom aktører i landbruket og andre grupper, økt
matproduksjon og sterkere jordvern, er gjort rede for.
Komiteen viser til
at jordbrukets krav hadde en ramme på 2205 mil. kroner, fordelt
på 445 mill. kroner i økte målpriser, 1 537 mill. kroner i økte budsjettmidler,
33 mill. kroner i disponering av ledige midler og 190 mill. kroner
i økt verdi av jordbruksfradraget.
Komiteen viser til
at regjeringen i Prop. 122 (2011–2012) legger til grunn en ramme
på totalt 900 mill. kroner for jordbruksoppgjøret for 2012. Dette
fordeler seg på økte målpriser på 330 mill. kroner, økte budsjettmidler
på 230 mill. kroner, 33 mill. kroner i omdisponering av ledige midler
og 35 mill. kroner i økt verdi av jordbruksfradraget, mens Landbrukets
utviklingsfond (LUF) blir tilført 275 mill. kroner ekstraordinært
i 2013.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti, har merket seg at flere sentrale elementer fra stortingsmeldingen
er ivaretatt i tilbudet.
Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg
at regjeringen ikke følger opp sine egne ambisjoner fra Meld. St.
9 (2011–2012) om landbrukspolitikken. Høyres merknader til stortingsmeldingen
ga mer realitetsorienterte, troverdige og produksjonsrettede føringer
for fremtidens landbruk. Disse medlemmer viser også
til Høyres omfattende merknader i Innst. 234 S (2011–2012).
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at jordbruksoppgjøret ivaretar målene i Meld. St. 9 (2011–2012).
I landbruksmeldinga er det slått fast at hele landet skal tas i
bruk, og at det skal legges til rette for økt matproduksjon basert
på norske ressurser, som grovfôr og beite. I tråd med disse føringene
foreslås det å etablere regionale bygdeutviklingsprogram, med tre
hovedelementer: nærings-, miljø og skog- og klimaprogram. Det legges
opp til å øke avsetningen til de fylkesvise BU-midlene med 65 mill. kroner
gjennom en styrket satsing og omdisponering av midler fra nasjonale
program til regionalt nivå. Dette inkluderer en regional satsing
på bioenergi, lokal mat og reiseliv. Flertallet støtter
dette.
Flertallet merker seg at jordbruksoppgjøret ivaretar
målet om å opprettholde et jordbruk med en variert bruksstruktur
over hele landet. Det skal være plass til både mindre bruk med ulike inntektskombinasjoner,
og større bruk.
Flertallet viser til at det i
landbruksmeldinga og i statens tilbud til jordbruksforhandlingene fremgår
at regjeringen vil foreta gjennomgang av virkemidlene for å gjøre
distriktsprofilen tydeligere i de nasjonale ordningene, for å styrke grunnlaget
for et landbruk over hele landet. Herunder skal sonegrensene for
ulike tilskuddsformer i landbruket vurderes.
Flertallet ser det som viktig
at regjeringen starter en slik gjennomgang for sonegrensene i 2012
og avklarer nærmere hvor det er riktig å foreta endringer med sikte
på å levere arbeidet som et innspill til jordbruksforhandlingene
i 2013.
Flertallet viser til arbeidsgruppen
som er varslet i proposisjonen, der bl.a. partene skal delta.
Flertallet viser i den forbindelse
til Meld. St. 9 (2011–2012) og støtter intensjonen om en tydeligere
distriktsprofil i landbrukspolitikken, og at det skal satses særlig
i de områdene der landbruket utgjør en vesentlig del av det lokale næringslivet.
Det er også viktig å styrke distriktsprofilen i områder hvor utviklingen
er særlig bekymringsfull, som i deler av Agder/Telemark, kyst- og
fjordstrøkene på Vestlandet, Nord-Norge og fjellområdene i Sør-Norge. Flertallet merker
seg videre at som et ledd i regjeringens arbeid for utvikling av
nordområdene og fjellområdene skal satsinga på arktisk landbruk og
fjellandbruk styrkes. Flertallet støtter dette, og
ser det som viktig at man legger til rette for å tilpasse virkemiddelbruken
til de regionale ulikhetene.
Flertallet viser i den forbindelse
til at en gjennomgang av de nasjonale ordningene og ekstra-tilskuddene
til det arktiske jordbruket er en del av dette arbeidet, og at det
gjennom jordbruksoppgjøret i tillegg etableres en områderettet innsats innenfor
LUF.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker et
mest mulig lønnsomt og levedyktig landbruk. Disse medlemmer vil
derfor vise til merknader i Innst. 234 S (2011–2012) samt til Høyres
alternative landbruksmelding for flere detaljer om standpunkter
på «viktige politikkområder».
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteen viser til
at det er av stor betydning å bedre kvaliteten i kornproduksjonen,
gjennom god agronomi, utvikling av bedre sorter, økt produktivitet
og bedre utnyttelse av kornarealene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er positiv til
forslaget om et tilskudd til grøfting, noe som er viktig for å bedre
produktiviteten i kornproduksjonen.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
ser positivt på forslaget til forenkling av fraktordningene og en
forsterket fraktordning for kraftfôr. Frakttilskuddsordningen for
kraftfôr er en viktig distriktspolitisk ordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det var et prioritert krav fra bondeorganisasjonene
å styrke korn-økonomien i årets oppgjør, noe som ikke ble innfridd
fra statens side. Disse medlemmer viser til at bedre
lønnsomhet i kornproduksjonen er viktig, men at økte priser bidrar
til svekket lønnsomhet i kraftfôrkrevende produksjoner og til svekket
konkurransekraft eksempelvis for norsk bakernæring.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at målprisøkningen på 8 øre bare delvis nøytraliseres av det
foreslåtte prisnedskrivingstilskuddet på 4 øre og vil fremme forslag
i innstillingen om at tilskuddet økes med 25 mill. kroner eller ca.
7 øre i forhold til regjeringens forslag. Dette vil sikre volum
og avsetning for produsentene og forbedre konkurransekraft og lønnsomhet
for bakerbransjen og de som driver kraftfôrbasert produksjon. Disse
medlemmer vil videre foreslå at det bevilges 25 mill. kroner
i et grunntilskudd for korndyrking for å forbedre økonomien og forutsetter
at regjeringen finner en rasjonell innretning på en slik ordning. Disse medlemmer viser
til sine merknader og forslag til omprioritering innenfor rammen
av årets jordbruksoppgjør hvor de foreslåtte endringer i kornsektoren
finansieres for 2012 og 2013.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser det
som viktig å møte etterspørselen etter kjøtt ved i større grad å
kunne utnytte norske naturressurser til grovfôrbasert husdyrhold
på en best mulig måte. Mulighetene for å øke kjøttproduksjon fra
grovfôrbasert husdyrhold er en viktig faktor for å utnytte norske
naturressurser og bevaring av kulturlandskapet. Flertallet ber
på denne bakgrunn regjeringen utrede en strategi for dette.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker
seg at det foreslås å øke beitetilskuddene innenfor en ramme på
22 mill. kroner, noe som er viktig for å styrke det grasbaserte
husdyrholdet og bidra til økt melke- og kjøttproduksjon. Dette
flertallet merker seg videre at distriktstilskuddet til
kjøtt økes fra sone 3 til sone 5, med 9 mill. kroner, og støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det nå er et betydelig underskudd
av norsk storfekjøtt og viser til at prognosene tyder på en underdekning
på 10 000 tonn i 2012 og at underdekningen kan utvikle seg til 30 000
tonn årlig i løpet av kort tid om det ikke settes inn tiltak. Disse
medlemmer vil peke på at spesialiseringen av norsk jordbruk
er en utvikling som vil gjøre jordbruket mer lønnsomt og at spesialisert
storfekjøttproduksjon er en viktig og riktig utvikling av kjøttproduksjonen,
men at tilskuddsinnretningene med bl.a. takreglene for maksimale
husdyrtilskudd skaper en unødvendig inntektsnedgang isolert sett
for denne type produksjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
derfor i denne innstilling forslag om å øke bevilgningen til produksjonsdrivende
tiltak for storfekjøttproduksjon med 40 mill. kroner og forutsetter
at regjeringen finner rasjonelle, operative tiltak i sammenheng
med at kvoter og tilskuddsgrenser endres slik at produsenter med økt
volum i produksjonen får økt lønnsomhet. Disse medlemmer viser
til sine merknader og forslag til omprioriteringer innenfor rammen
av årets jordbruksoppgjør hvor de foreslåtte endringer i kjøttsektoren
finansieres med virkning for 2012 og 2013.
Disse medlemmer mener det er
viktig å kunne møte den økte etterspørselen etter kjøtt. Det bør
legges til rette for en lønnsom, kvalitetsrettet og trygg kjøttproduksjon
i Norge. I dag har vi et underskudd av norsk storfekjøtt, og på
bakgrunn av dette fremmes derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en helhetlig
strategi for økt kjøttproduksjon, spesielt rettet inn mot storfekjøtt.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteen viser til
Meld. St. 9 (2011–2012), der det bl.a. står følgende om norsk melkeproduksjon:
«Melkeproduksjon er avgjørende for å kunne nå målet
om et levende landbruk over hele landet og andre landbrukspolitiske
mål.»
Komiteen mener at forutsetningen
for å nå dette målet er å styrke økonomien i melkeproduksjonen.
Dette har bl.a. bakgrunn i det store behovet for investeringer i
driftsbygninger som følge av nye krav til dyrevelferd, modernisering
for å sikre rekruttering til næringen, og for å tilrettelegge for
nye driftsformer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
støtter derfor at tilskuddsordningene for melkeproduksjon styrkes,
og at målprisen for melk økes med 9 øre pr. liter.
Flertallet ser det også som positivt
at man for å redusere kostnadene til melkeprodusenter som ønsker
å kjøpe ku- eller geitemelkkvoter, setter ned prisen for statlig
omsatt kvote fra 3,50 kroner til 2,50 kroner pr. liter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det er for lav produksjon av melk
i Norge, noe vi ikke minst merket under fjorårets og delvis årets
smørkrise. Disse medlemmer mener at første forutsetning
for økt produksjon er at alle produsenter får anledning til de produksjonsøkninger
som er nødvendige for å balansere markedet. Når markedsregulator
Tine nå for annen gang i 2012 varsler økning i melkekvotene, må
det være en forutsetning at alle grupper produsenter kan delta i
produksjonsøkningen og at man avregulerer et system som ikke gir
produsenter med moderne driftsutstyr, store investeringer og stor
produksjon anledning til å delta i økt produksjon og forbedret lønnsomhet
også for sin virksomhet.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteen deler det
syn som fremkommer i Meld. St. 9 (2011–2012) om at økte investeringer
er nødvendig for å fornye driftsapparatet, bedre lønnsomheten, øke
produktiviteten og for å sikre god dyrevelferd og HMS. Gode investeringsordninger
har stor betydning for rekruttering til landbruket og for å nå målsettingene
om økt matproduksjon og et landbruk over hele landet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at bevilgningen til Landbruket utviklingsfond foreslås
økt med 120 mill. kroner, og støtter dette. Det etableres et tilskudd
til grøfting innenfor SMIL-ordningen, med en ramme på 100 mill.
kroner. Flertallet viser videre til at Landbrukets
utviklingsfond (LUF) ekstraordinært tilføres 275 mill. kroner i
2013, noe komiteen ser på som svært positivt, og som gir grunnlag
for å styrke investeringstiltakene i årene framover.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Landbrukets utviklingsfond tilføres
betydelige midler i proposisjonen både ved overførsel av ubrukte midler
fra kap. 1150 post 74 i 2012-budsjettet, en økning av bevilgningsrammen
på 120 mill. kroner i 2013-budsjettet og en ekstraordinær engangsbevilgning
på 275 mill. kroner også på 2013-budsjettet. Disse medlemmer viser
til at disse midlene generelt benyttes til en rekke forskjellige
tiltak, herunder investeringstiltak, og at bruken er lite produksjonsrettet. Disse medlemmer støtter
imidlertid grøftetilskuddet, men viser også til sitt forslag fra
Innst. 234 S (2011–2012) om direkte fradragsføring for grøfting
som et godt og mindre byråkratisk virkemiddel til samme tiltak.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteen viser til
Meld. St. 9 (2011–2012) og St.meld. 39 (2008–2009) som fremhever produksjon
av bioenergi basert på skogråstoff som et viktig klimatiltak i skogsektoren.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
merker seg at det foreslås å øke den totale bevilgningen til bioenergi
med 5 mill. kroner fra 50 til 55 mill. kroner i 2013, og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at det foreslås å øke den totale bevilgningen til bioenergi
med 5 mill. kroner fra 50 mill. kroner til 55 mill. kroner i 2013.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteen viser til
Meld. St. 9 (2011–2012) som vektlegger skogens viktige nærings-
og klimapolitiske rolle, og St.meld. 39 (2008–2009) som understreker
skogens rolle i klimasammenheng.
Komiteen merker seg at regjeringen
i disse meldingene har slått fast at en bærekraftig skogforvaltning
med skogvern, herunder bevaring av gammel skog samt hogst, planting
og stell, er både god klimapolitikk, næringspolitikk og miljøpolitikk,
og støtter dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
merker seg at det foreslås å øke den totale bevilgningen til skogbruk
med 10 mill. kroner fra 194 mill. kroner til 204 mill. kroner i 2013,
og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener Norge trenger økt avvirking. Eiendomsstrukturen
i skogbruket er et hinder for økt effektivitet og lønnsomhet ved uttak. Disse
medlemmer viser videre til sine forslag i de årlige budsjetter
om reduksjoner i formuesskatten og om etablering av fondsavsetningsmuligheter
for enkeltpersonforetak, tiltak som vil kunne bidra til å styrke
investeringsevnen og øke aktiviteten i norsk skogbruk. Disse
medlemmer viser også til Innst. 234 S (2011–2012), der Høyre
og Fremskrittspartiet foreslo at realisasjonsgevinster av virksomheter innen
landbruket ikke beskattes som personinntekt, men som alminnelig
inntekt.
Disse medlemmer viser til viktigheten
av transportkorridorer og infrastruktur for konkurransedyktigheten
og lønnsomheten i norsk skogbruk. Dette gjelder kjøretøytekniske bestemmelser
som tillatte lengder på vogntog, men også mulighetene for økt bruk
av jernbane og koblingene mellom veitransport, jernbane og havner. Disse
medlemmer vil legge til rette for enklere bygging av skogsbilveier,
men samtidig understreke at bygging må skje ved at næringshensyn
og miljøhensyn, for eksempel når det gjelder gammel skog, blir gjenstand
for en balansert vurdering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at det foreslås å øke den totale bevilgningen til skogbruk med
10. mill kroner, fra 194 mill. kroner til 204 mill. kroner i 2013.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteen viser til
muligheten for, og ønsket om, å utnytte økte markedsmuligheter i
frukt- og grøntsektoren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enige i at den norske produksjonen av frukt, bær og grønnsaker må
styrkes og støtter forslaget om at kvantumsbegrensningene for frukt
og bær i distrikts- og kvalitetstilskuddet økes, at satsene økes
likt i alle soner og at maksimalt tilskuddsbeløp pr. foretak fjernes. Flertallet vil
peke på at både Øst- og Vestlandet har avgjørende betydning for
norsk fruktproduksjon. Vestlandsregionen står for om lag halvparten
av Norges produksjon. Jordbruksarealet i denne regionen er svært
begrensa og krevende dyrkingsteknisk. Distrikts- og kvalitetstilskuddet
for frukt og bær skal bidra til å utvikle denne kvalitetsproduksjonen
på begrensa og krevende areal. Flertallet ønsker
å tilrettelegge for denne type småskalaproduksjon. Flertallet mener
distrikts- og kvalitetstilskuddet også vil bidra til å øke produksjonen
av norsk frukt og grønt, med de endringer som er foreslått. Flertallet ser
dette som positivt. Distrikts- og kvalitetstilskuddet skal utfylle
markedsprisene slik at kvalitetsproduksjon på begrensa areal i distriktene
sikres, samtidig som produksjonen kan økes der dette er mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener frukt- og grøntsektoren er viktig for norsk
landbruk. Næringen er viktig for mange deler av landet. Vestfold
er det store grønnsaksfylket, der omtrent 13 500 dekar ble dyrket
i 2011. Også Buskerud, Oppland og Rogaland har store arealer som
brukes til grønnsaksdyrking. Produksjonen av jordbær finner vi i
flere landsdeler, som for eksempel Møre og Romsdal, Vestfold, Buskerud,
Hedmark og Oppland. Bringebærproduksjon er stort i Sogn og Fjordane.
Solbærdyrking er vesentlig i Telemark. Velsmakende epler får man
fra Hardanger, Hordaland og andre deler av landet. Den store geografiske
spredningen gjør at en levedyktig frukt- og grøntsektor må være
en viktig del av fremtidens landbruk. Frukt- og grønnsaksnæringen
er kunnskapsintensiv, og er i stadig utvikling. Det bør prioriteres
å tilrettelegge for å øke vekstmulighetene og lønnsomheten i sektoren.
I den sammenheng kan det være hensiktsmessig å vise til rapporten
«Vekstmuligheter i grøntsektoren» som Statens landbruksforvaltning
(SLF) publiserte i april 2012. I anbefalingene blir det skrevet
følgende:
«De mest umiddelbare gevinstene ved å grøfte, er
høyere avlinger, bedre bæreevne og redusert risiko ved vanskelige
forhold ved høsting og våronn. Grøfting er trolig det viktigste
enkeltstående tiltaket for å øke avlingene. God grøftetilstand er
særdeles viktig for tidligproduksjon av grønnsaker og potet da dette
har betydning for når man kan begynne våronn. For frukt er grøfting
en del av vurderingene og kostnadene ved nyetablering av frukthage.
Grøfting vil vurderes ved nyplanting og det grøftes normalt hvis det
er behov. Dette vil være et fordyrende element ved nyplanting. Mange
av dem vi har vært i kontakt med, har påpekt manglende grøfting som
en begrensende faktor på produksjonen. Dette gjelder særlig de som
har uttalt seg om grønnsaksproduksjon hvor en stor del av produksjonen
foregår på leid jord. Leid jord er oftere enn eid jord dårlig drenert
og grøfteaktiviteten er lavere.»
Disse medlemmer vil vise til
sine gjentatte forslag om å stimulere til økt grøfting, og vil i tillegg
bemerke at det er positivt at grøfting er en del av jordbruksavtalen
2012. Rapporten fra SLF slår videre fast at det er grunn til å se
på om maksimalgrensene for produksjon bør økes/fjernes for å stimulere
til en strukturutvikling. Fjerning av maksimalt tilskuddsbeløp pr.
foretak vil også virke stimulerende på produksjon av frukt og bær.
Det vil også gi mulighet for større og mer diversifiserte satsinger. Disse
medlemmer mener slike tiltak er steg i positiv retning av
et mer lønnsomt og levedyktig landbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til behandlingen av Meld. St. 9 (2011–2012) hvor det bemerkes følgende
i Innst. 234 S (2011–2012):
«Komiteen har merket seg at verdiskapningen i frukt-,
bær- og grøntproduksjonen utgjør 16 prosent den samlede verdiskapningen
i norsk jordbruk, og at næringen benytter om lag 3 prosent av jordbruksarealet.
Komiteen ser det som viktig at bruken av eksisterende virkemidler i
denne sektoren vurderes nærmere. Komiteen er kjent med at næringen
har behov for forutsigbare rammebetingelser, men også økte investeringsmidler
og bedre kapitaltilgang.»
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
alternative tiltakspakke for landbruket, noe også denne næringen
vil ha fordeler av for å øke sin lønnsomhet gjennom blant annet
investeringer og økt produksjon.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine generelle merknader.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk, og en
forutsetning for å kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer,
oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen og utnytte ressursene
vi har til matproduksjon. Dette er grunnlaget for en tilfredsstillende
inntektsutvikling i jordbruket, noe som er slått fast i Meld. St.
9 (2011–2012). Flertallet legger til grunn at regjeringen
sikrer et sterkt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse
av landbruksproduksjonen og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri
i hele landet.
Komiteen viser til
at for å nå målsettingene i landbruksmeldingen om å øke matproduksjonen basert
på norske ressurser er det viktig å sikre fortsatt volumproduksjon
av spesielt kjøtt og melk, som et fundament for landbruk over hele landet
og som grunnlag for en fortsatt konkurransedyktig norsk næringsmiddelindustri.
Samtidig er det viktig å utvikle spesialprodukter som
kan gi økt verdiskaping for primærleddet. Komiteen viser
i den sammenheng blant annet til lokalmatprogrammet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er kjent
med at Norge etter gjeldende WTO-avtale har adgang til å benytte
enten kronetoll eller prosenttoll for de viktigste landbruksvarene. Flertallet viser
til landbruksmeldingen og er enig i at dette handlingsrommet må
utnyttes for å sikre et velfungerende importvern også i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at ett av formålene
med Doha-runden i WTO er å sikre bedre handel med u-land, blant annet
handel med matvarer. Disse medlemmer deler denne
målsettingen og mener dette er en viktig og riktig strategi for
å hjelpe mennesker ut av fattigdom.
Disse medlemmer viser til at
internasjonale endringer krever en omstilling av den norske landbrukspolitikken.
Eksportsubsidier og importbarrierer i industriland hindrer utviklingsland
i å produsere mat til eget marked og eksportere sine varer til industriland.
WTO-forhandlingene og en mulig global matkrise, med underskudd på
mat og betydelig økte priser på verdensmarkedet, nødvendiggjør en
mer solidarisk landbrukspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
understreke at importvernet ikke er en del av jordbruksforhandlingene,
men av de årlige budsjettvedtakene, men disse medlemmer vil likevel
slå fast at Høyre vil beholde importvernet som en av bærebjelkene
i norsk landbruk og at det ble fastslått i Innst. 234 S (2011–2012). Disse
medlemmer ønsker imidlertid en ny WTO-avtale og mener at
norsk importvern og norsk landbrukspolitikk på sikt må tilpasses
de endrede forutsetninger som kan følge av dette.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i denne proposisjonen varsler behov for endringer i
markedsordningene i jordbruket for at Norge skal kunne overholde
sine forpliktelser etter WTO-avtalen og at det skal nedsettes en
arbeidsgruppe for å se på dette. Disse medlemmer vil
i den forbindelse nok en gang understreke at en i Innst. S. nr.
375 (2008–2009) stilte seg bak jordbruksavtalens forslag om at storfekjøtt skulle
ut av målprissystemet og volummodellen innføres. Løsningen ble presentert
som den eneste partene fant gjennomførbar på dette tidspunkt. Disse
medlemmer viser til at regjeringen senere har tolket merknaden
til støtte for valg av volummodellen også når det for eksempel gjelder
markedsordningen for lam og egg. Det er det ikke belegg for å gjøre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er bekymret for at den norske landbrukspolitikken
bidrar til økt grensehandel ved at handel som kunne ha bidratt til
verdiskaping og sysselsetting i Norge, havner i våre naboland. Tall
fra Statistisk sentralbyrå viser at grensehandelen nå utgjør i overkant
av 11,5 mrd. kroner per år og er stigende. Disse medlemmer er
av den oppfatning at regjeringen må ha en aktiv holdning til dette
og bør gjøre endringer i landbrukspolitikken som bidrar til at nordmenn
finner det formålstjenlig å handle i Norge. Det er beklagelig at
regjeringen ikke har noen aktiv politikk på dette området.
Disse medlemmer understreker
at det er differansen i matvareprisene mellom Norge og utlandet
som gjør grensehandel attraktivt. Økt differanse fører til gradvis
lavere levekostnader for de deler av befolkningen som har nærhet
til grensen og dermed har anledning til å handle utenfor Norge.
Med andre ord vil levekostnadene for en norsk gjennomsnittsfamilie
øke i takt med distanse fra grensehandelsmuligheter. At grensehandel
blir et økonomisk attraktivt handlingsalternativ, fører altså til
en geografisk skjevdeling av ulempene ved høye matpriser i Norge.
I særdeleshet rammer dette kysten fra Møre og Romsdal og sydover.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til sin tidligere merknad og
til at Stortinget nylig har vedtatt å videreføre samvirkets rolle
som forvalter av markedsordningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er nødvendig med en viss regulering av
markedsbalansen for jordbruksprodukter, men vil understreke at markedsreguleringen
slik den i dag er innrettet, er konkurransevridende mellom aktørene
i foredlingssektoren ved at den er tillagt bare en av aktørene,
nemlig samvirket. Disse medlemmer vil understreke
at markedsreguleringen er et samfunnsoppdrag hvor utvelgelsen til
å utføre oppdraget må baseres mer på et kostnadseffektivt og konkurransenøytralt
standpunkt enn på hvem som er eierne av det selskap som skal utføre
oppdraget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
å etablere likeverdige konkurransevilkår mellom markedsregulatorene Tine
SA, Nortura SA, Norske Felleskjøp BA og andre markedsaktører i matvaresektoren.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til representantforslag, Dokument 8:66 S (2011–2012) om å etablere
et juridisk og eiermessig skille mellom rollene som markedsregulator
og markedsaktør for Tine SA, Nortura SA og Norske Felleskjøp BA.
I forslaget ble det lagt opp til en gjennomgang av markedsreguleringsordningene
for å se om disse fungerer godt nok for alle aktører i verdikjeden,
samt fremme forslag til endringer som særlig tar hensyn til forbrukerne
og til å fremme lik konkurranse og motvirke ulike maktforhold mellom
aktørene i næringene.
Disse medlemmer mener det innenfor
det bestående system, med ordningene med markedsregulatorer, er
viktig å styrke og videreføre tilsynet med konkurransesituasjonen
i matvaremarkedet.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmet
i behandlingen av Dokument 8:66 S (2011–2012) et forslag om å foreta
en gjennomgang av markedsreguleringsordningene i den hensikt å legge
til rette for lik konkurranse og vektlegge forbrukerhensyn i større
grad. Se Innst. 327 S (2011–2012) for detaljer om forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at samdrifter er viktig for norsk
landbruk og for rekruttering til næringen, ikke minst for melkeproduksjonen. Samdrift
er positivt både for å gi bønder mulighet til mer organisert arbeidstid
og fritid, og for å medvirke til oppfyllelse av målet om en variert
og allsidig bruksstruktur i hele landet.
Disse medlemmer mener at man
bør stimulere til samdrift, da samdrift for mange er et godt alternativ
i forhold til nedleggelse av gårdsdriften, og har kommet for å bli.
For å gjøre samdrift mer lønnsomt og mindre byråkratisk vil disse medlemmer fjerne
de geografiske begrensninger og antallsbegrensningene som i dag virker
negativt for samdriftsformen.
Disse medlemmer vil også ta til
orde for at samdrifter skal kunne leie kvoter og mener at samdrifter
skal få leie kvote opp til kvotetaket.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre regelverket
for samdrifter, slik at fleksibiliteten blir større og at mulighetene
for en variert og allsidig bruksstruktur blir bedre.»
«Stortinget ber regjeringen oppheve de geografiske
begrensningene og antall deltakere for deltakelse i samdrifter,
samt kvotetaket.»
Disse medlemmer vil understreke
at samdrifter er viktige for utviklingen av et mer rasjonelt norsk
landbruk og for rekrutteringen til næringen, særlig til melkeproduksjonen.
Driftsformen gir bønder mulighet til mer organisert arbeidstid og
medvirker til å oppfylle målet om en variert og allsidig bruksstruktur
i næringen. Disse medlemmer mener at dagens jordbruksavtale
diskriminerer samdrifter og større bruk ved at støtte pr. produsert
liter melk reduseres kraftig ved høy produksjon og at det derfor
er behov for å lage et flatere system for støttesatser pr. produsert
liter. Disse medlemmer mener også at vekst i kvotene
må kunne skje ved kjøp av konsesjoner slik at totalproduksjonen
ikke blir påvirket.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sette søkelyset på samdriftenes situasjon. Disse medlemmer viser
til Samdriftenes Kontaktorgan BA som på åpen høring i Stortingets
næringskomité i 2011 uttalte følgende:
«Dette fungerer ikke lenger! Vi ser at denne politikken
nå fører til nedleggelser i stort tempo, men den største utfordringen
er imidlertid at de store og rasjonelle utbyggingene ved aktiv bruk av
tilskuddsordningene gjøres ulønnsomme.»
Disse medlemmer mener det er
realistisk og nødvendig gradvis å redusere overføringsnivået til
jordbruket, men at det er viktig at dette skjer samtidig som man
fjerner reguleringer som legger hindringer i veien for de som ønsker
å satse, samt for de som eier landbrukseiendom. Disse medlemmer mener
at for eksempel bedre vilkår for samdrifter vil kunne øke grunnlaget for
nye investeringer i jordbruket og redusere behovet for overføringer. Disse
medlemmer merker seg at deltagere i samdrifter ikke får
delta i ordningen med leie av melkekvote innenfor gjeldende tak
på 750 tonn. Disse medlemmer viser til skriftlig
spørsmål til landbruks- og matministeren, Dokument 15:1275 (2011–2012) som
ble stilt på bakgrunn av den forutgående mangel på melk til melk-
og smørproduksjon i 2011. Statsråden avklarte at melkebønder fikk muligheten
til i kvoteåret 2012/2013 å øke produksjon på inntil 3 pst. utover
tildelte kvoter for å øke melkeproduksjonen. Imidlertid gjaldt ikke
dette for enkeltbruk som passerte et volum på 400 000 liter eller
samdrifter som passerte 750 000 liter.
Disse medlemmer mener dette er
nok et eksempel på diskriminering av samdrifter og større bruk i
Norge og synes dette ikke er i samsvar med målet slik det fremkommer
i landbruksmeldingen, Meld. St. 9 (2011–2012), om å øke matproduksjonen. Disse
medlemmer har forståelse for bøndenes skuffelse da man registrerer
at regjeringen Stoltenberg II ikke følger opp regjeringens landbruksmelding
i årets jordbruksoppgjør.
Disse medlemmer mener at maksimalkvoten for
enkeltbruk og samdrifter bør heves og at det bør være en friere
omsetning av melkekvoter innenfor dagens geografiske rammer. Videre
er det viktig å lette på de politiske restriksjoner som gjelder
for samdriftsbruk, en bremsekloss for videre utvikling av landets
mest fremtidsrettede melkeprodusenter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er behov for modernisering av politikken
for sauehold, og viser til at mangelen på lammekjøtt her i landet er
godt dokumentert.
Et eksempel på at kjøttproduksjonen går ned, finner
en i Valle kommune i Setesdal. Der er antallet vinterfôret sau halvert,
fra 6 000 til 3 000 de siste 10 årene. En konsekvens er blant annet at
kulturlandskapet gror igjen, og generasjonsskifter uteblir. Disse
medlemmer mener at det å legge forholdene bedre til rette
for samdrift er en måte å få opp produksjonen av lammekjøtt på.
Samdrifter har bidratt til en positiv utvikling innen melkeproduksjon. Disse
medlemmer mener at tilsvarende er mulig også for sauehold.
Disse medlemmer viser til at
sauebønder er avhengige av ulike typer tilskudd. Tilskuddet pr. dyr
er delt opp i fem ulike intervaller. Har bonden over 300 dyr, faller
støtten helt bort. Konsekvensen av dette er at bønder som ønsker
å slå sammen besetningene, eller enkeltbønder som ønsker å vokse,
mister tilskuddet for besetninger som overstiger 300 sau.
Disse medlemmer finner det underlig
at støttesystemene er innrettet slik at det ikke er lagt til rette
for besetninger over 300 sau. Disse medlemmer mener
at enkeltbønder og samdrifter med over 300 sau også bør være omfattet
av tilskuddsordningene. Når bøndene får stordriftsfordeler og samler
besetningen under samme tak, vil de samlet motta mindre i tilskudd
per sau, men likevel kunne komme bedre ut av det økonomisk på grunn
av stordriftsfordelene.
Disse medlemmer mener forslaget
vil sørge for at både bønder som ønsker å drive i mindre skala,
og de som ønsker å samle driften ved større fjøs, vil kunne ha gode
rammevilkår.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at prosjektet Friskere Geiter er viktig for geitenæringen,
og ser det som positivt at det stilles midler til rådighet for dette prosjektet
også i 2013. Flertallet legger til grunn at partene
vurderer hvordan prosjektet kan sluttføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at dette utvik-lingstiltaket for geiter
har vært støttet over jordbruksavtalen i mange år gjennom sanering og
kompensasjon for inntektsbortfall. Proposisjonen varsler at 2013
er siste år med støtte til dette prosjektet over jordbruksavtalen,
og disse medlemmer forutsetter at regjeringen da
er sikker på at prosjektet har en økonomi som gjør at det blir praktisk
sluttført, da mye arbeid og økonomiske ressurser vil være til liten
nytte om ikke smittesaneringen blir gjennomført fullt ut.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til representantforslag om å oppheve det
generelle forbudet mot å dele landbrukseiendom, Dokument 8:10 S
(2011–2012). Ett mål med å oppheve delingsforbudet er å gi bonden
større mulighet til å skape verdier og inntekter på eget bruk.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om endring av jordlovas bestemmelser om delingsforbud.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er et betydelig potensial for forenkling
og avbyråkratisering i jordbrukspolitikken, og viser til Stortingets
behandling av Dokument nr. 8:43 (2007–2008) om tiltak for å redusere
landbruksbyråkratiet.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen fortsatt ikke har gitt en helhetlig oppstilling over landbruksbyråkratiet
slik næringskomiteen i flere runder etterlyste i sin behandling
av Dokument nr. 8:43 (2007–2008). Disse medlemmer viser
til at antall byråkrater øker mens antall bønder går ned, og til
at enkelte anslag peker på totale byråkratikostnader på nærmere
4 mrd. kroner. Disse medlemmer mener det er sentralt
at ressurser avsatt til jordbrukspolitiske formål blir brukt effektivt.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ved fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2013 komme med en strategi for avbyråkratisering
av landbruket.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at satsing på lokal produksjon av mat og
drikke vil være avgjørende for fremtidens landbruk, reiselivsnæringen
og ikke minst for levende og aktive bygdesamfunn i hele landet.
Regelverket knyttet til produksjon, distribusjon og servering er
ofte en hemsko for at produsenter skal lykkes. Disse medlemmer vil
stimulere til en renessanse for norsk matkultur, blant annet ved
å øke satsingen på geografisk opprinnelsesmerking og liberalisering
av regelverket for foredling av mat på egen gård, uten at det går
ut over mattryggheten.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen tillate demonstrasjonssalg
og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning
til disse.»
«Stortinget ber regjeringen oppheve alle produksjonsreguleringer
(som for eksempel melkekvoter) dersom foredlingen skjer på egen
gård.»
Disse medlemmer mener det er
grunn til å utvise forsiktighet med å velte en for stor del av kostnadene
ved jordbruksoppgjørene over på forbruker. Økte priser rammer sosialt
ulikt.
Disse medlemmer viser til at
siden regjeringen Stoltenberg tok over i 2005 og har fremforhandlet
jordbruksoppgjørene for årene 2006–2012, har målprisene økt med
over 3 800 kroner. Disse medlemmer ser med bekymring
på at det nok en gang er forbrukeren som må ta regningen for regjeringens
mislykkede landbrukspolitikk.
Disse medlemmer stiller seg kritiske
til at resultatet av jordbruksoppgjøret foreligger etter at årets
lønnsforhandlinger er avklart. Dette medfører at årets lønnsvekst
for folk flest i stor grad er spist opp av økte målpriser på mat. Disse medlemmer stiller
seg kritiske til den manglende forutsigbarhet dette medfører for
forbruker.
Disse medlemmer viser til at
dagens produksjonsbegrensninger er et hinder for å nå regjeringens
mål for større nasjonal matproduksjon. Dagens landbrukspolitikk
legger opp til en bruksstruktur som landbruks- og matminister Lars
Peder Brekk betegnet i Stortingets spørretime 6. april 2011 som
alt fra «hobbypreget produksjon til bedrifter med million-omsetning».
Regjeringens mål om høyere matproduksjon er etter disse
medlemmers oppfatning ikke reell, da støtte- og tilskuddsystemet
er bygd opp slik at man ikke likebehandler store og små bruk.
Disse medlemmer viser til oppslag
i Nationen 6. juni 2011 hvor det fremgår at Danone-gruppens norske
avdeling ønsket å produsere egen melk. Danone-gruppen hadde planer
om ett melkebruk med en kapasitet på årlig produksjon med rundt
1 000 til 1 200 kyr som i første omgang ville kunne gi 8 mil-lioner
liter melk årlig. Dette fikk de ikke gjøre da det ikke er anledning til
å bygge opp en slik produksjon innenfor dagens regelverk. Disse
medlemmer registrerer at det er skattebetalerne og forbrukerne
som må ta regningen for den mislykkete landbrukspolitikken til regjeringen
Stoltenberg II.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til en alternativ tiltakspakke for å bedre rammevilkårene for næringsaktørene
i landbruket. Tiltakspakken består av følgende:
Lavere toll på kraftfôr.
Samme tollsats som Danmark.
Bedre avskrivningssatser for maskiner og
utstyr økes fra 20 til 25 pst.
Investeringstilskudd/omstillingsmidler
(1,5 mrd. kroner)
Avskrivningssats på driftsbygninger i jord-
og skogbruket økes fra 6 til 8 pst.
Fjerning av skatt på salg av gardsbruk
Skattefri fondsavsetning til investeringer
gjennom ei investeringsfondordning, (etter modell fra skogbruket).
Utbytte til øvrige formål beskattes som kapital: 28 pst.
Oppheve produksjonstaket for melk og kjøtt
Endre og liberalisere konsesjonslovgivningen
Deregulering (oppheve boplikt, driveplikt,
delingsforbud, makspris for konsesjonspliktige landbrukseiendommer
etc.)
Åpne for alternativ organisasjonsformer
for drift (samdrift, ANS, DA, AS etc.)
Utvide dagens BSU-ordning (Boligsparing
for ungdom) ved å øke sparebeløpet fra 20 000 til 25 000 kroner
i året, nytt maks sparebeløp 300 000 kroner
Stimulering til satsing på bioenergi (følge
opp St.meld. nr. 39 (2008–2009)) – satt mål om at 30 pst. av bioavfall
i landbruket skal medgå til produksjon av bioenergi – løser utfordringer knyttet
til spredningsareal
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at landbruksnæringen har store behov
for investeringer i årene fremover, blant annet på grunn av nye
husdyrforskrifter. Men blant annet på grunn av redusert investeringsevne
uteblir investeringene. Nationen meldte 12. januar 2010 om investeringstørke
og byggekollaps, og at byggeaktiviteten i landbruket har stupt.
De to siste års statistikk over igangsatte nybygg har vist en tilbakegang
på nærmere 75 pst. Dette er det største fallet som noen gang er
registrert i denne næringen.
Disse medlemmer ser behovet for
å opprette ordninger hvor næringsaktører i landbruket kan avsette
tidligere års driftsoverskudd i egne fond. Uttak av midler fra fond
til fremtidige investeringer i næringsvirksomhet vil være skattefrie. Uttak
av midler til andre formål enn dette mener disse medlemmer bør
bli beskattet på lik linje som alminnelig inntekt, med 28 pst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at kraftfôrprisen er viktig for både korn- og husdyrbønder.
En forskningsrapport viser at om kraftfôrprisen blir redusert til dansk
nivå, vil norske husdyrbønder kunne spare om lag 1,8 mrd. kroner
i kostnader. Etter kompensasjon vil nettoeffekten for jordbruket bli
700–800 mill. kroner i pluss. Høy toll og avgifter fører i dag til
at kraftfôrprisen ligger 135 pst. over verdensmarkedsprisen. Disse
medlemmer viser til at reduserte kostnader til kraftfôr
vil medføre økt lønnsomhet og økte inntekter for næringsaktører
som driver husdyrhold.
Disse medlemmer viser til at
ved å øke avskrivingssats for driftsbygninger i landbruket fra dagens
6 pst. til 8 pst. vil ha en provenyeffekt på om lag 150 mill. kroner. Disse
medlemmer viser til at et slikt tiltak med avskrivingssatsene
vil kunne motivere til økte investeringer og effektivisering i landbruket.
Disse medlemmer viser til at
å øke avskrivingssats for maskiner og utstyr fra dagens 20 pst. til
25 pst. vil gi en provenyeffekt på 1 865 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
et slikt tiltak med avskrivingssatsene vil kunne motivere til økte
investeringer i ny, moderne og mer effektiv maskinpark.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at ved innføring av volummodellen avvikles
all innflytelse fra avtalepartene i jordbruket og Stortinget for
å fastsette administrative priser. Forslaget innebærer etter disse
medlemmers mening at premissleverandøren for den økonomiske
utviklingen i disse sektorene flyttes fra avtalepartene til en næringsaktør
i verdikjeden med påfølgende konkurransevridning.
Disse medlemmer vil, i forkant
av nye omlegginger, at eksterne fagmiljøer skal vurdere hvilke alternativ
som kan benyttes og hva effekten av dem vil være. I dette ligger
også en grundig evaluering av dagens volummodell og hvor effektivt
virkemidlet er til å styre mot Stortingets fastlagte mål.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt
nok for alle aktører i verdikjeden, samt fremme forslag til endringer
som særlig tar hensyn til forbrukerne og til lik konkurranse mellom
aktørene i næringen. Ved forslag om flytting av sektorer ut av dagens
målprissystem skal alltid alternativene ‘avvikling av markedsordningene’
og ‘kyllingmodellen’ utredes og vurderes.»
Disse medlemmer viser til behandlingen
av St.meld. nr. 39 (2008–2009) hvor det ble satt mål om at 30 pst.
av bioavfall i landbruket skal medgå til produksjon av bioenergi.
Disse medlemmer registrerer at
problematikken rundt spredningsareal ved husdyrhold er en utfordring
spesielt i pressområder hvor det er for lite landbruksareal. Disse
medlemmer registrerer at enkelte land i EU har kommet lenger
i å iverksette tiltak for å forbedre miljøet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at satsing på bioenergi må prioriteres og at dette skal finansieres
gjennom ENOVA SF.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide egen melding
om satsing på bioenergi generelt og spesielt innenfor landbruket.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om endring av forskrift om utenlandsk bearbeiding av kjøtt- og meierivarer,
blant annet slik at rettighetene som selges på auksjon, blir omsettelige.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk som ikke begrenses
til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, understreker
betydningen av gode velferdsordninger i landbruket, noe som bl.a.
er viktig for å sikre rekruttering.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det derfor er positivt at satsene for tilskudd ved avløsning
ved ferie og fritid økes med 3,5 pst., og at maksimal dagsats for
tilskudd til avløsning ved sykdom mv. foreslås hevet fra 1 300 kroner
til 1 400 kroner. Dette flertallet støtter disse
tiltakene. Dette flertallet merker seg videre at
det i proposisjonen foreslås å innføre en ordning med gradert uttak
av avløsertilskudd ved foreldrepermisjon, og ser dette som et godt
og positivt tiltak som støttes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, konstaterer
at det har vært en økning i omsetningen av økologiske matvarer,
og er opptatt av at det legges til rette for at denne utviklingen
kan fortsette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at målet om 15 pst. bruk av norske arealer
og 15 pst. av omsetningen totalt i økologisk produksjon om 8 år
ikke lar seg forene med målet om en bærekraftig matproduksjon i
jordbruket. Disse medlemmer viser til at økologisk
produksjon legger beslag på mer areal – det har vært hevdet 20–25
pst. mer enn konvensjonell produksjon. Status for økologisk produksjon
er nå 5 pst. areal og 1 pst. omsetning, noe som klart viser at målene
er urealistiske og i klar konflikt med målene i denne meldingen
om økt selvforsyning og økt samlet produksjon. Disse medlemmer har
tillit til konvensjonell matproduksjon. Økologisk landbruk kan tilby viktige
nisjeprodukt, og disse produktene skal selvfølgelig være tilgjengelig
for de forbrukere som ønsker dette.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen arbeider med å bruke offentlige innkjøp som et virkemiddel
til å oppnå målene om økologisk produksjon ved at det skal stilles
krav i offentlige anbudsinnbydelser. Disse medlemmer vil
advare mot en slik praksis, som implisitt vil sende et signal til
befolkningen om at vanlig norsk landbruksproduksjon nærmest mangler
myndighetenes godkjenning som sunn og sikker mat.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at Matkjedeutvalgets innstilling, NOU 2011:4 Mat, makt og avmakt,
nå er til behandling i regjeringen. Innstillingen peker på vesentlige
utfordringer i det norske matmarkedet, bl.a. knyttet til organisering
og manglende konkurranse i verdikjeden for mat. Utvalget mener bl.a.
at det har skjedd en betydelig maktforskyvning i favør av paraplykjedene
i dagligvarehandelen, noe som går på bekostning av både forbrukere
og leverandører. Et av forslagene fra utvalget er at det bør etableres
en lov som regulerer reglene for forhandlinger, en såkalt lov om
god handelsskikk. Flertallet har merket seg at forslaget
har fått bred tilslutning fra bl.a. LO, NHO, Forbrukerrådet, Bondelaget og
Dagligvareleverandørenes forening.
Flertallet vil på denne bakgrunn
be om at regjeringen starter et lovarbeid med sikte på å etab-lere
en lov om god handelskikk, og at det nedsettes et lovutvalg som
skal utrede dette. Flertallet legger videre til grunn
at det må være et mål at en slik lov kan behandles i inneværende
stortingsperiode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig med et sterkt vern av forbrukernes
interesser i samfunnet. Dette gjelder også i matvarebransjen. Forbrukerne
skal ha et godt utvalg og kunne handle i et marked med god konkurranse.
Regjeringen har interessant nok utredet styrkeforholdene i verdikjeden
for mat uten å ha tatt med hele verdikjeden. Disse medlemmer peker
på at en høynivågruppe i EU har behandlet akkurat den samme problematikken
mellom leverandører og sisteleddsomsetningen, og at man der kom
frem til at den beste og ønskede løsningen ville være at partene
selv kommer frem til omforente tiltak uten at politikere skal lovregulere
forretningsforholdene mellom grupper av næringsdrivende innenfor
bestemte bransjer. Disse medlemmer mener dette er
en klok tilnærming som først burde vært foreslått prøvet også av
den rød-grønne regjeringen fremfor å detalj- og lovregulere avtaler
mellom selvstendige næringsdrivende.
Disse medlemmer vil vise til
den store faglige uenigheten i kjølvannet av Matkjedeutvalgets rapport.
Flere høringsinstanser har kommet med innvendinger. Konkurransetilsynet
fremførte sin kritikk i en høringsuttalelse av 30. november 2011. Disse
medlemmer viser til at Konkurransetilsynet mente at et særnorsk avgifts-
og kostnadsnivå var blant de vesentlige forklaringer på situasjonen
i matvarebransjen. Tilsynet har også funnet at marginene til de
norske dagligvarekjedene er lavere enn både i Sverige og Storbritannia.
Dette gjelder både når man sammenligner gjennomsnittsmarginen for
bransjen og marginen til de største kjedene i hvert av landene. Disse
medlemmer viser til at Justis- og beredskapsdepartementet
i sin høringsuttalelse datert 5. desember 2011 er kritiske til en egen
lov om handelsskikk. Departementet uttaler:
«For dette formålet finnes det allerede flere generelle
lovregler og ulovfestede prinsipper som vil kunne få anvendelse.
Fra et avtale- og kontraktsrettslig ståsted vises særlig til reglene
i avtaleloven kapittel 3 og alminnelige ulovfestede prinsipper om
lojalitet, som gjelder så vel ved forhandlinger med sikte på avtaleinngåelse, som
etter at kontrakt er inngått.»
samt at:
«En særskilt regulering som foreslått for matvarebransjen
vil derfor kunne føre til fragmentering av regelverket.»
Disse medlemmer vil peke på at
mange nevner Storbritannia som eksempel på et land som har en lov
om handelsskikk. Det er derfor interessant å merke seg at Justis-
og beredskapsdepartementet bemerker at det er betydelige forskjeller
mellom det norske og det engelske rettssystemet, og skriver at overføringsverdien av
den britiske lovgivningen til norske forhold er begrenset. Disse
medlemmer viser til at Fiskeri- og kystdepartementet i sin
høringsuttalelse datert 14. desember 2011 mener at vertikal integrering
ikke nødvendigvis er negativt, men også kan tenkes å føre til «bedre
kvalitet og flere sjømatprodukter».
Disse medlemmer vil på bakgrunn
av denne faglige uenigheten understreke at et eventuelt lovforslag
som følger opp anbefalingene fra NOU 2011:4 må undergis en spesielt
grundig og forsvarlig forberedelse og behandling, både av regjering
og storting. Som anført i merknader er det stor faglig uenighet
om virkningene og nødvendigheten av forslag som har til hensikt
å innføre flere reguleringer av forholdene i mat- og dagligvarebransjen. Disse
medlemmer vil også bemerke at tiltakene som foreslås i NOU 2011:4
ikke kan karakteriseres å tilhøre en innstilling, men snarere er
anbefalinger fra et flertall i utvalget.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine merknader om omprioriteringer i korn- og kjøttsektoren
innenfor rammen av forslaget til årets jordbruksoppgjør. Disse
medlemmer mener de foreslåtte prioriteringer kan dekkes
inn for 2012 ved at 90 mill. kroner av underforbruket på kap. 1150
post 74 benyttes til de beskrevne produksjonsfremmende tiltak for
korn og kjøtt i stedet for å bli overført til LUF-fondet. Disse medlemmer vil
dekke inn videreføringen av sine omprioriteringer i 2013 på 90 mill.
kroner ved at LUF-avsetningen reduseres tilsvarende.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag til vedtak:
«I
I statsbudsjettet for 2012 gjøres følgende endringer:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
Utgifter |
1150 | | Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. | |
| 50 | Fondsavsetninger, økes med | 21 000 000 |
| | fra kr 1 038 653 000 til kr 1 059 653 000 | |
| 70 | Markedsregulering kan overføres,
reduseres med | 2 600 000 |
| | fra kr 190 900 000 til kr 188 300 000 | |
| 73 | Pristilskudd, kan overføres,
økes med | 25 000 000 |
| | fra 2 290 100 000 til 2 315 100 000 | |
| 74 | Direkte tilskudd, kan overføres,
reduseres med | 45 728 000 |
| | fra kr 8 351 319 000 til kr 8 305 591 000 | |
| 77 | Utviklingstiltak, kan overføres,
økes med | 5 400 000 |
| | fra kr 233 526 000 til kr 238 958 000 | |
| 78 | Velferdsordninger, kan overføres,
reduseres med | 3 100 000 |
| | fra kr 1 584 604 000 til kr 1 581 500 000 | |
II
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold til det justerte forslaget til
jordbruksoppgjør, herunder tiltak som er knyttet til bevilgninger
i 2013.»