Eg viser til brev datert 9. oktober d.å. med
oversending av representantskapsforslag 128 S (2011-2012) om krav
til russiske styresmakter om reinsing av Norilsk Nikel.
Representantskapsforslaget gjeld same problemstilling
som interpellasjonen frå representanten Jan-Henrik Fredriksen som
eg svarte på i Stortinget 17. april i år. Sidan da har Energi- og miljøkomiteen
vore på reise til Murmansk 9.-12. oktober, og møtt med representantar
for bedrifta Petsjenganikel. Komitémedlemma har dermed fått førstehands
kjennskap til planane til bedrifta og orienteringar frå ansvarlege
medarbeidarar i Miljøverndepartementet, hos fylkesmannen i Finnmark
og generalkonsulatet i Murmansk. Eg skal derfor her nøye meg med
å trekke fram enkelte moment i svaret mitt på interpellasjonen og
gje ei oppdatering av status og ei vurdering av kva vi bør gjere
vidare.
Problemet med dei grenseoverskridande forureiningane
frå nikkelproduksjonen på russisk side av grensa i nord, er ei særs
vanskeleg sak i miljøvernsamarbeidet med Russland og ei belastning
i det gode naboforholdet. Eg vil understreke at dette er ei sak
der alle norske regjeringar har følgt ei klar og konsistent linje, basert
på brei politisk semje. For regjeringa er det ei høgt prioritert
sak å finne ei løysing som tek vare på omsynet til helse og miljø
i grenseområdet.
Framleis er utsleppa av svoveldioksid og tungmetall
frå Nikel uakseptabelt høge. Den moderniseringa som vart avtalt
på regjeringsnivå, er ikkje blitt gjennomført. SO2 –utsleppa
er om lag fem gonger så store som dei samla utsleppa i Noreg, og
konsentrasjonen og nedfallet av tungmetall på norsk side viser aukande
verdiar sidan 2004. Eit område som svarer til heile Sør-Varanger
kommune må reknast som alvorleg forureina av tungmetall, noko som
ifølge norske fagfolk er eit større miljøproblem enn SO2. Regjeringa
er skuffa over at ein på russisk side så langt har vist liten vilje
til reell handling i ei sak som tyder mykje for befolkninga i grenseområdet
og for eit godt naboforhold mellom Noreg og Russland.
Likevel har det skjedd faktiske forbetringar.
Utsleppa av svoveldioksid har blitt redusert mykje sidan dette var
på sitt høgste på 1980-talet. Og sjølv om dette i stor grad heng
saman med overgang til meir svovelfattig malm, har bedrifta tross
alt gjennomført ei rekke tiltak for å redusere utsleppa. Dette heng
saman med at vi frå norsk side har greidd å skape eit vedvarande press
på politisk nivå, slik at russiske styresmakter etter kvart har
begynt å vie utslippsproblema ved grensa større merksemd. Regjeringa
har systematisk tatt opp saka på ein tydeleg måte overfor sine russiske
motpartar, og saka har vore eit fast punkt på dagsordenen i møter
på ministernivå og i den norsk- russiske miljøvernkommisjonen.
Som kjent vart saka også reist av statsministeren under
besøket til president Medvedjev i Noreg i april 2010. Felleserklæringa
frå dette møtet slår fast at utsleppa frå nikkelproduksjonen ved
grensa gir grunn til bekymring og må ned til eit nivå som ikkje
skader helse og miljø i grenseområdet, og at ein frå russisk side
vil medverke til å setje i verk nødvendige tiltak for å redusere
utsleppa. Vidare er det semje om å innhente objektiv informasjon
om utsleppsnivået og styrke kontrollen og miljøovervakinga i grenseområdet.
Erklæringa er viktig, fordi ho er eit uttrykk for at høgste politiske
hald i Russland erkjenner at dette er eit problem dei må gjere noko
med.
Som ei oppfølging av felleserklæringa arrangerte
Miljøverndepartementet 3. og 4. juli i år eit møte med brei oppslutning
frå norske og russiske styresmakter og frå Norilsk Nikel. Det blei klart
at begge partar er på det rene med at vi står overfor eit miljøproblem
som det må gjerast noko med, men at det er ulik oppfatning av kor alvorleg
problemet er. Mens ein på russisk side er mest opptatt av utsleppa
av SO2, meiner norske fagfolk at tungmetall
er eit større problem enn SO2. Men fordi
utsleppa av tungmetall ligg innanfor dei russiske grenseverdiane,
får dette mindre merksemd i Russland.
Det var semje om at miljøovervakinga i grenseområdet
bør styrkast med sikte på å gjere måleresultata meir samanliknbare
og betre egna som grunnlag for kontroll, og at det må bli lagd større
vekt på å informere folk om den faktiske miljøsituasjonen. Det at
forureininga vekker bekymring hos lokalbefolkninga i grenseområdet,
er i seg sjølv eit problem styresmaktene i dei to landa må ta på
alvor.
Vi fekk opplyst at russiske miljøvernstyresmakter
meiner utsleppa frå Petsjenganikel ligg innan gjeldande utsleppsløyve.
Forklaringa på dette er at ei bedrift som ikkje klarar å halde dei
ordinære utsleppskrava, jamfør russisk lov kan søkje om ei såkalla
”mellombels forhøgd utsleppsgrense”. Dette vil bedrifta normalt
få, dersom det føreligg ein godkjent plan for trinnvis reduksjon
av utsleppa ned til det nivået den ordinære utsleppsløyve fastset.
I prinsippet skal eit slikt unntak berre kunne gjelde i 5‑ 7 år,
og skal ikkje kunne fornyast. Det at Petsjenganikel har fått tildelt
slike mellombels forhøgde utsleppsgrenser i år etter år, er for
meg eit tankekors. Men det er regionale styresmakter
som fastset fristen for når dei ordinære utslippskrava skal være
oppnådd.
Frå bedrifta si side fekk vi opplyst at dei
har sett seg som mål å tilfredsstille krava i den ordinære utsleppløyva
i løpet av 2015, noko som tyder på utslepp i størrelsen 70.000 tonn
svoveldioksid per år. Dette har dei håp om å oppnå med tiltak som
alt de er i gang i Zapoljarnij, og ved å lukke inn smelteovnane
i Nikel slik at ein blir kvitt det utsleppet som skjer på bakkenivå.
Først når effekten av dette har blitt vurdert saman med norske ekspertar,
vil ein eventuelt vurdere om det trengs ei meir omfattande modernisering.
Desse opplysningane er seinare blitt bekrefta både
på miljøvernkommisjonsmøtet 17.–18. september og under besøket til
Energi- og miljøkomiteens i Zapoljarnij 19. oktober. Russiske styresmakter
seier rett ut at ein ikkje kan krevje raskare utsleppsreduksjonar
enn det bedrifta, som er "det økonomiske lokomotivet" i regionen,
toler. Norilsk Nikel bidreg med 40 prosent av bedriftsskatten til
Murmansk fylke. Ein viser til at Petsjenganikel er ein hjørnesteinsbedrift
med ansvar for to lokalsamfunn som er bygd opp kring gruve- og smelteverksindustrien. Ein
stiller mellombels ikkje spørsmål ved eigarskapspolitikken til selskapet,
som i dei seinare år har hatt særs store overskott, men som inntil nyleg
har nedprioritert helse, arbeidsmiljø og ytre miljø på produksjonsstadene.
Det kan synest som om miljøvernstyresmaktene med
lovgrunnlag og praksis med utslippskontroll av i dag ikkje f står
sterkt nok til å påleggje et så mektig konsern som Norilsk Nikel
å gjennomføre tiltak som ikkje ligg inne i konsernets egne strategiar.
Det kan også synest som om ein legg mindre vekt på det grenseoverskridande
aspektet enn det vi skulle ønske. Slik bildet ser ut, må ein nok
ha eit nøkternt forhold til moglegheitene for å oppnå raske reduksjonar i utsleppa frå Petsjenganikel.
På litt lengre sikt kan det likevel være grunn
til ein viss optimisme. Eg vil spesielt peike på fire moment:
Det eine er moderniseringa av russisk økonomi, som
tvinger seg fram fordi det er eit skrikande behov for utskifting
av ineffektivt og utdatert produksjonsutstyr. Dette gjeld i høg
grad også for smelteverksindustrien, noko som vil være klart for
alle som har sett anlegget i Nikel. Det er utarbeida handlingsplanar
for ca 40 prosent reduksjon i energi- intensiteten i russisk økonomi
innan år 2020.
Det andre er at der er i gang ein full revisjon
av den russiske miljølovgivinga, som når han blir satt ut i livet,
vil kunne gje Russland eit miljølovverk av internasjonal standard.
Blant anna legg ein opp til ei fullstendig omlegging av praksis
når det gjeld regulering av industriutslepp, ei styrking av tilsynsstyresmaktene
og overgang til best tilgjengeleg teknologi. Både desse lovforslaga
ligg til handsaming i den russiske nasjonalforsamlinga. Vidare er
det vedteke ein ny miljøstrategi fram til år 2013 basert på moderne prinsipp,
og ein er i gang med å utarbeide eit program for implementering
av strategien. Sjølv om vi ikkje veit nøyaktig korleis lovene og
handlingsplanen vil bli, eller når dei vert vedtekne, representerer
dei skritt i riktig retning som ganske sikkert også vil få innverknad
på korleis industrien må innrette si verksemd.
Det tredje er Russlands tilnærming til OECD. Russland
er alt blitt medlem av Verdens handelsorganisasjon WTO. Ein russisk
OECD- medlemskap vil bety at Russland må akseptera dei grunnleggjande
prinsippa og retningslinene som gjeld på miljøområdet for OECD.OECD
har tidlegare vist seg å være sterkt normgivande for medlemslanda,
og har også tydd mykje for å gjere næringslivet meir ressurseffektivt.
Ikkje minst følgjer OECD med på at landa faktisk lever opp til
organisasjonen sine normer, lover og regler på miljøområdet. Det
skjer no ei vurdering i OECD om Russland er i stand til og klar
for å etterleve OECD sine standardar. Noreg er aktivt med i denne
prosessen, og har her lagt særskild vekt på spørsmålet om russisk
praksis med omsyn til regulering av utslepp frå industrien og grenseoverskridande
forureining. Vi vil halde fram med å medvirke aktivt i dette arbeidet.
Som lite naboland trur eg Noreg ville ha klare miljømessige føremoner
av at Russland kom med i OECD, sjølv om vi nok måtte rekne med ein
ganske lang overgangsperiode.
Det fjerde momentet eg vil peike på, er arbeidet med
å få Russland til å slutte seg til relevante internasjonale konvensjonar
og avtalar på miljøområdet. Dette gjeld i fyrste rekke Espoo- konvensjonen
om konsekvensvurderingar for tiltak med grenseoverskridande effektar,
Gøteborg- protokollen om reduksjon av fleire slag luftforureinande
utslepp og Århus- konvensjonen om tilgang på miljøinformasjon. Dette tyder
at Russland etter kvart tek på seg dei same forpliktingane som vestlege
land på viktige miljøområde. Eg trur betre informasjon, større openheit
og styrka kontakt mellom lokalsamfunna på både sider av grensa vil
over tid krevje handling. Frå vår side legger vi etter evne press på
Russland for at nasjonen skal slutte seg til desse avtalane.
Nikkelsaken er ei tung og vanskeleg sak som
har vore som et gnagsår i naboskapen med Russland i lang tid. Tross
årelang og målretta innsats frå norske styresmakter har vi framleis
ikkje nådd målet, sjølv om situasjonen er betre enn da arbeidet
starta i byrjinga på 1990-talet. Eg har freista å peike på nokre
av grunnane til dette. Her finst ingen sesam- sesam- løysning. Eg
meiner at styrka miljøovervaking og ein aktiv dialog med russiske
styresmakter og konsernet, og oppfyljing av arbeidet med tiltak
for å redusera utsleppa gjennom den blanda norsk- russiske økonomiske
kommisjonen, vil være dei viktigaste konkrete tiltak vi kan setja
i verk for å løyse problema knytt til utsleppa frå Nikel. Som eg
understreka i interpellasjonsdebatten 17. april, er den einaste
farbare vegen politisk dialog. Vi har sjølvsagt ikkje nokon moglegheit
for å sette makt bak kravet til reinsing, og eg trur ikkje vi vil
være tente med å forsøke å sette denne saka opp mot anna samarbeid
mellom Noreg og Russland.
Men fordi ein vedgår på øvste politiske nivå
i Russland at det må gjerast noko med utsleppa, og fordi sjølv Norilsk
Nikel over tid er naudsynt til å høyre på sine eigne styresmakter,
skal vi halde fram med å ta opp saka gjennom politiske kanalar og
innanfor miljøvernsamarbeidet. I tillegg får vi håpe vi får draghjelp
ved at Russland blir med i OECD og ved at Russland sluttar seg til
internasjonale avtaler og konvensjonar. Målet må være å finne ei
løysing på nikkelsaka som tener helse og miljø i grenseområdet,
som fremjer ein god naboskap og som bidreg til å skape eit best mulig
klima for eit fruktbart samarbeid i nord.
Eg vil til slutt enda ein gong understreke at
det er Norilsk Nikel- konsernet og russiske styresmakter som har
ansvaret for at utsleppa kjem på eit nivå som ikkje skadar helse
og miljø i grenseområdet. Og sjølv om det skulle krevjast at vi
held fram med å vise tålmod, så kjenner eg meg trygg på at tida
tross alt arbeider for oss i denne saka.