2.1 AMT-direktivet jf. proposisjonens kap.3

Senderlandsprinsippet og prinsippet om fri videreformidling jf. proposisjonens kap.3.3

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, merker seg at både AMT-direktivet og fjernsynsdirektivet er forankret i de fire friheter. Av den grunn er komiteen enig i at både senderlandsprinsippet og prinsippet om fri videreformidling skal sikre fri bevegelighet av audiovisuelle medietjenester (fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester).

Komiteen registrerer at det legges til grunn at senderlandsprinsippet innebærer at en tilbyder av slike tjenester bare skal være underlagt reglene i det landet tilbyderen er etablert. Dette betyr at en tjenestetilbyder ikke vil være underlagt mer enn ett EØS-lands regelverk.

Videre registrerer komiteen at senderlandsprinsippet også innebærer at de forskjellige EØS-landene påtar seg å sikre at alle tjenestetilbydere innenfor landets jurisdiksjon overholder nasjonale lovregler. Det kan dermed skje en fri utveksling av tjenester uten at flere land må føre tilsyn med om tjenesten oppfyller regelverket i direktivet.

Komiteen registrerer videre at prinsippet om fri videreformidling innebærer at de forskjellige medlemsstatene innenfor EØS-området ikke får begrense videresending av audiovisuelle medietjenester fra andre medlemsstater.

Komiteen merker seg at en nyhet i AMT-direktivet er formaliseringen av en prosedyre for konsultasjoner (konsultasjonsprosedyren). Formålet med denne prosedyren er å oppnå en gjensidig tilfredsstillende løsning når et EØS-land (mottakerlandet) ut fra allmenne hensyn har innført strengere eller mer detaljerte regler enn direktivets minimumsregler og en fjernsynskanal underlagt et annet EØS-lands jurisdiksjon har sendinger som helt eller hovedsakelig er rettet mot mottakerlandet. Det må understrekes at konsultasjonsprosedyren ikke innebærer en plikt for fjernsynsselskapet til å følge lovreglene i mottakerlandet. Selv om denne prosedyren ikke innebærer en plikt, vil komiteen vektlegge at denne muligheten finnes.

Generelt om direktivet jf. proposisjonens kap. 3.4

Komiteen vil fremheve at AMT-direktivet er et minimumsdirektiv, og dermed har den enkelte medlemsstat anledning til å utforme strengere eller mer detaljerte regler enn direktivets bestemmelser.

Komiteen registrerer videre at i tilfelle av konflikt mellom e-handelsdirektivet og AMT-direktivet, skal AMT-direktivet ha forrang.

2.2 Utvidelse av lovens virkeområde jf. proposisjonens kap. 5

Amt-direktivet jf. proposisjonens kap 5.1

Komiteen er innforstått med at det saklige virkeområdet til AMT-direktivet er audiovisuelle medietjenester. Dette omfatter ifølge direktivet artikkel 1 bokstav a:

• fjernsynssendinger

• audiovisuelle bestillingstjenester

• audiovisuell kommersiell kommunikasjon

Komiteen merker seg at den avgjørende forskjellen mellom fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester er seerens grad av kontroll. For at det skal dreie seg om en kringkastet fjernsynssending gjelder det et vilkår om at tjenesten er beregnet for samtidig visning for alle seerne. Ved audiovisuelle bestillingstjenester skjer derimot visningen på et tidspunkt seeren selv har valgt. Komiteen merker seg videre at begge begrepene er teknologinøytrale.

Kringkastingsloven jf. proposisjonens kap. 5.2.1

Komiteen merker seg at kringkastingsloven i dag ikke omfatter audiovisuelle bestillingstjenester.

Tjenestens hovedformål jf. proposisjonens kap. 5.6.3.2

Komiteen henviser til kapittelet om hva som defineres som bildeprogrammer. Denne definisjonen er etter komiteens syn viktig for å avklare hva som skal omfattes av AMT-direktivet

Komiteen vil presisere at levering av bildeprogrammer må være tjenestens hovedformål for at det skal dreie seg om fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester og dermed inngå i AMT-direktivet.

Komiteen vil videre presisere at tjenester hvor audiovisuelle elementer eller bildeprogrammer inngår som et tilleggsprodukt eller er av underordnet betydning vil ikke bli omfattet av direktivet.

Komiteen viser til at elektroniske versjoner av aviser og tidsskrifter vil falle utenfor dersom det audiovisuelle innholdet ikke er tjenestens hovedformål, men kun benyttes som en støttefunksjon, jf. fortalen punkt 28. Nettaviser hvor noen av de skriftlige artiklene er illustrert med kortere videosnutter vil derfor ikke være omfattet av direktivet.

Det er etter komiteens mening viktig å presisere at for redaksjoner som parallelt med tradisjonelle nettaviser også tilbyr tjenester der det audiovisuelle innholdet må betraktes som en primæraktivitet, som f.eks. VGTV, vil imidlertid disse tjenestene kunne være omfattet av direktivet og loven.

Komiteen stiller seg bak departementets føringer på at lovteksten bør presiseres slik at det klart fremgår at det skal gjøres en vurdering av hva som er tjenestens hovedformål i samsvar med direktivet.

Definisjon av tjenestetilbyder – vilkåret om underlagt effektiv redaksjonell kontroll jf. proposisjonens kap. 5.6.3.6

Komiteen merker seg diskusjonen mellom departementet og høringsinstansene i dette avsnittet. Komiteen viser til at etter artikkel 1 nr. 1 bokstav a er det et vilkår at bildeprogrammene som tilbys er underlagt det redaksjonelle ansvaret til en fysisk eller juridisk person, kalt tilbyder av medietjenester. At tjenesten er underlagt det redaksjonelle ansvaret til en tjenestetilbyder er et selvstendig vilkår som avgrenser regelverkets saklige virkeområde, jf. artikkel 1 bokstav a.

Videre er komiteen oppmerksom på at aktører og tjenester som ikke har redaksjonelt ansvar for programmene heller ikke er omfattet av direktivet.

Komiteen registrerer videre at et redaksjonelt ansvar etter direktivet innebærer at tilbyderen utøver effektiv kontroll med både utvelgelsen og organiseringen av programmene i en kronologisk programoversikt (fjernsyn) eller i en programkatalog (audiovisuelle bestillingstjenester), jf. artikkel 1 nr. 1 bokstav c. Ansvaret for å følge regelverket ligger altså på det leddet som pakker sammen enkeltprogrammer og presenterer dem for seerne. Direktivet regulerer altså tjenester med redaksjonell aktivitet.

Komiteen registrerer videre at departementet gikk i høringen inn for å gi en definisjon av tilbyder av medietjenester hvor vilkåret ble formulert til den «redaksjonelle kontrollen for utvelgelsen og organiseringen av programmene». Komiteen merker seg at flere av høringsinstansene var kritiske til at departementet i lovforslaget benyttet uttrykket «redaksjonell kontroll» i stedet for «redaksjonelt ansvar» og komiteen registrerer at disse viser blant annet til at terminologien avviker fra terminologien benyttet i direktivet og gjeldende definisjon av redaksjonelt ansvar i kringkastingsloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at endringen av ansvarssubjekt fra kringkaster til tjenestetilbyder medfører at tjenestetilbyderen selv må foreta en rettslig og presseetisk vurdering av programmenes innhold. Endringen av ansvarssubjekt kan føre til at sterke interessegrupper vil kunne utøve press mot tjenestetilbydere for å hindre publiseringen av et program som bestillingstjeneste. Disse medlemmer vil bemerke at det da kan oppstå en risiko for at tjenestetilbyderen av økonomiske eller andre grunner vil unnlate å publisere kontroversielle programmer. Disse medlemmer viser til at utskiftningen av lovens begrep redaksjonelt ansvar med begrepet «effektiv redaksjonell kontroll» derfor tilsier at dette bør tolkes strengt i forhold til tjenestetilbydere for å tydeliggjøre redaktøransvaret og styrke ytringsfriheten.

2.3 Jurisdiksjon og sendinger fra andre EØS-land jf. proposisjonens kap. 6

Konsultasjonsprosedyren for nasjonalt regelverk for fjernsyn jf. proposisjonens kap. 6.3

Komiteen vil igjen påpeke at AMT-direktivet er et minimumsdirektiv. Artikkel 4 nr. 1 slår derfor fast at den enkelte medlemsstat ut fra allmenne hensyn har adgang til å fastsette strengere eller mer detaljerte regler på områder som reguleres av direktivet. Forutsetningen for å kunne fastsette strengere eller mer detaljerte regler er at regelverket er i samsvar med fellesskapsretten for øvrig.

Komiteen er kjent med at departementet i høringsnotatet foreslo at adgangen til å be andre EØS-land følge regelverket i Norge ble hjemlet i kringkastingsforskriften. Komiteen støtter dette. Videre støtter komiteen departementets presisering av at Norges plikt til å gjennomføre konsultasjoner bør hjemles i kringkastingsloven, selv om plikten til å gjennomføre konsultasjoner kun retter seg mot norske myndigheter og ikke medfører noen plikter eller rettigheter for norske fjernsynsforetak.

Omgåelsesprosedyren for nasjonalt regelverk for fjernsyn jf. proposisjonens kap. 6.4

AMT-direktivet jf. proposisjonens kap. 6.4.1

Komiteen er positiv til at det etableres en prosedyre som kan følges i omgåelsestilfeller dersom mottakerlandet finner at konsultasjonsprosedyren ikke gir tilfredsstillende resultater. Direktivet åpner for at mottakerlandet kan iverksette «egnede tiltak» dersom den aktuelle kringkasteren har etablert seg i senderlandet med den hensikt å omgå de strengere regler som gjelder i mottakerlandet. Komiteen gir sin tilslutning til dette.

Komiteen er enig med departementet i at et forbud mot videresending vil være et hensiktsmessig virkemiddel og at adgangen til å nedlegge forbud legges til Medietilsynet.

Norges tilpasningsforhandlinger om alkoholreklame i fjernsynssendinger som er særskilt rettet mot Norge, jf. proposisjonens kap. 6.7

Komiteen er kjent med at denne delen av innføringen av AMT-direktivet har skapt debatt og stort engasjement.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er derfor fornøyd med at Norge etter innføringen av fjernsynsdirektivet har et generelt unntak fra prinsippet om fri videreformidling når det gjelder alkoholreklame.

Det er grunn til å presisere fra flertallets side at direktivet ga Norge en uttrykkelig rett til å pålegge kabelselskaper å hindre visningen av reklameinnslag for alkohol ved sladding i fjernsynssendinger som er særskilt rettet mot Norge. Pålegget om sladding forutsatte ikke at Norge påviste omgåelseshensikt eller at nærmere prosedyrer var gjennomført.

Komiteen er videre kjent med at unntaket ikke omfattet fjernsyn distribuert gjennom andre plattformer enn kabel.

Komiteen vil videre bemerke at den 14. februar 2012 offentliggjorde regjeringen at den etter avtale med de andre EFTA-landene vil meddele EU-siden at man tar AMT-direktivet inn i EØS-avtalen uten at unntaket videreføres.

Det er derfor av stor betydning for komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, å vite at regjeringen legger til grunn at alkohollovens forbud mot alkoholreklame som også omfatter alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet er forenlig med direktivet og kan bestå og at eventuelle brudd kan håndheves i samsvar med direktivets prosedyrer (se proposisjonens kap. 6.3 og 6.4). Flertallet vil presisere at direktivet ikke er til hinder for at det norske regelverket går lenger enn direktivets regler på dette området – jf. proposisjonens kap. 7.5.5.

2.4 Fellesregler for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester jf. proposisjonen kap. 7

Tilgang for syns- og hørselshemmede jf. proposisjonens kap. 7.3

AMT-direktivet jf. proposisjonens kap. 7.3.1

Komiteen er fornøyd med at det i artikkel 7 er fastsatt at medlemslandene skal oppmuntre tilbydere av audiovisuelle medietjenester til å sørge for at deres tjenester gjøres tilgjengelig for syns- og hørselshemmede.

Departementets vurdering, jf. proposisjonens kap. 7.3.5

Komiteen er kjent med at det i dag kun er NRK som er underlagt et krav om teksting av sine fjernsynssendinger. Komiteen er videre kjent med tilbakemeldingene fra høringsinstansene i forbindelse med dette temaet.

Komiteen registrerer at departementets forslag i høringen var at tekstekravene til kommersielle kringkastere kun skal gjelde fjernsynskanaler med mer enn fem prosent publikumsandel, og at bare NRK skal ha krav om teksting utenfor «primetime». Komiteen har forståelse for at flere av interesseorganisasjonene etterlyser krav om teksting av alle ferdigproduserte programmer hele døgnet på alle riksdekkende kanaler.

Komiteen stiller seg derfor bak departementets lovforslag om at teksting i fjernsyn gjennomføres i kringkastingsloven.

Videre er komiteen enig med departementet som understreker at dette bare er første steg på vei mot en mer universell utforming av TV-tilbudet, og oppfordrer kringkasterne om å utvikle og tilby tjenester som sørger for bedre tilgjengeliggjøring og mer universell utforming av sitt innholdstilbud. Komiteen stiller seg bak denne oppfordringen. Komiteen vil også oppfordre alle kringkasterne som kommer innunder denne regelen om å tilby sendinger også utenom «primetid». Komiteen vil presisere at når det gjelder hørselshemmede er tilgang til radio sterkt redusert.

Komiteen er tilfreds med at NRK arbeider med utprøving av lydteksting og synstolkning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er positive til teksting av flere fjernsynssendinger. Disse medlemmer vil imidlertid bemerke at det teknisk sett bør legges til rette for at seere som ønsker det kan velge bort tekstingen. Disse medlemmer vil også påpeke at det å knytte kravet om teksting til publikumsandel kan føre til uklarhet rundt når en kanal faller innenfor eller utenfor kravet fordi kanalenes seeroppslutning varierer over tid. Disse medlemmer merker seg også at forslaget til bestemmelse, slik den foreligger, medfører store ekstra kostnader for alle kringkastere med en markedsandel over fem prosent, samtidig som regjeringen foreslår å unnta NRKs distriktssendinger begrunnet av økonomiske hensyn og hensynet til å kunne skaffe nok kompetente tekstere. Disse medlemmer mener prinsipielt at alle kringkastere bør likebehandles ved lovfestingen av et slikt krav. Samtidig må et krav om teksting reguleres med bestemmelser som tar hensyn til mindre kommersielle kanalers økonomiske bærekraft. Dersom kravet om teksting skal reguleres ved bestemmelse om markedsandel, må bestemmelsen derfor inneholde adekvate definisjoner av hvordan markedsandeler skal forstås, og det bør vurderes om dette kravet heller bør reguleres i forskrift fremfor i lovs form. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan behovet for teksting av kringkastingssendinger og audiovisuelle bestillingstjenester mest formålstjenlig kan reguleres og komme tilbake til Stortinget med sak om dette.»

Grunnkrav til audiovisuell kommersiell kommunikasjon, jf. proposisjonens kapittel 7.5

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Norges forbud mot alkoholreklame ble innført i 1975, og at forbudet ble videreført da Norge inngikk EØS-avtalen i 1994, ved et unntak fra rådsdirektivet om fjernsynsreklame. Dette ble juridisk nedfelt gjennom et tillegg til artikkel 15 i direktivet. Flertallet viser til at unntaket har gitt Norge nødvendig hjemmel til å hindre alkoholreklame også i sendinger rettet mot det norske markedet, selv om de sendes fra TV-stasjoner som er lokalisert utenfor Norge.

Flertallet vil verne om det norske regelverket knyttet til alkoholreklame som Norge fikk aksept for å beholde ved inngåelsen av EØS-avtalen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker at videreføring av det alkoholpolitiske regimet var en viktig forutsetning for Kristelig Folkepartis avgjørende støtte til det grunnlovsmessige flertallet som skulle til for at EØS-avtalen kunne vedtas i Stortinget.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil vise til utenriksministerens uttalelser i Stortinget 14. februar 2012:

«Reklameforbudet er et viktig virkemiddel i regjeringens arbeid for å motvirke skadelig konsum av alkohol. Regjeringens holdning er at dette prinsipielle synet gjelder på alle typer alkoholreklame. Ved innlemmelsen av direktivet i EØS-avtalen legger vi derfor til grunn at også forbudet mot alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet kan bestå.»

Og videre:

«Etter en samlet vurdering, legger regjeringen opp til at Norge går inn for å innlemme direktivet om audiovisuelle medietjenester i EØS-avtalen. Regjeringen legger til grunn at Norge kan videreføre forbudet mot alkoholreklame i rettede sendinger, selv om det skriftlige unntaket faller bort. Slik vi ser det, vil dette ikke være i strid med direktivets innhold. Direktivet åpner for at strengere nasjonale regler også kan gis anvendelse på sendinger fra andre land, dersom sendingene i det vesentlige er rettet mot Norge.»

Flertallet viser til at det generelle alkoholforbudet i Norge hviler på solid helsepolitisk grunnlag. Alkoholforbudet er også i samsvar med utviklingen i EU og internasjonalt for øvrig, hvor hensynet til folkehelsen står stadig sterkere. Flertallet viser til at flere EU-land har restriktiv holdning til alkoholreklame, og en rekke land har nasjonale bestemmelser om alkoholreklame som er mer restriktive enn direktivets minimumskrav.

Flertallet er enig i regjeringens syn på at Norges generelle forbud mot alkoholreklame ikke er i strid med EØS-forpliktelsene, og flertallet viser til at EFTA-domstolen har uttalt at den ikke har noen grunn til å tvile på at det ligger tungtveiende sosiale og helsemessige hensyn til grunn for den norske alkoholpolitikken generelt og forbudet mot alkoholreklame spesielt. Flertallet mener det norske alkoholreklameforbudet både er egnet og nødvendig for å oppnå den beskyttelse av folkehelsen som Norge ønsker. Flertallet viser til at direktivets minimumskrav ikke i tilstrekkelig grad vil kunne beskytte folkehelsen. Forbudet mot reklame for alkohol i alle medier under norsk jurisdiksjon vil således være i samsvar med AMT-direktivet. Flertallet peker på at direktivet åpner for at strengere nasjonale regler kan gis anvendelse på særskilt rettede sendinger.

Flertallet viser til interpellasjonsdebatt i Stortinget 14. februar 2012 og utenriksministerens uttalelser om at «det vil undergrave medlemsstatenes mulighet og adgang til å fastsette strengere reguleringer, dersom de nasjonale reguleringer ikke kan gjøres gjeldende overfor særskilt rettede sendinger».

Flertallet mener det er av stor betydning å vite at regjeringen mener alkohollovens forbud mot alkoholreklame, som også omfatter alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet, er forenlig med direktivet og kan bestå, og at eventuelle brudd kan håndheves i samsvar med direktivets prosedyrer. Flertallet mener det er bra at regjeringen fastholder det norske regelverket mot reklame for alkohol også hva gjelder TV-sendinger rettet mot Norge. Flertallet viser til at retten til et strengere nasjonalt regelverk er godt faglig forankret i kunnskap om effekten av alkoholens helseskader.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker på at når regjeringen ikke velger å benytte seg av reservasjonsretten, påtar regjeringen seg det hele og fulle ansvar for at TV-sendinger rettet mot Norge fortsatt holdes frie for alkoholreklame.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at også reguleringen av reklame for reseptfrie legemidler bør gjøres plattformnøytral og vil påpeke det uheldige i et særnorsk forbud mot produktplassering av disse legemidler godkjent for salg i butikk. Dette kan etter disse medlemmers mening virke konkurransevridende.

Produktplassering, jf. proposisjonens kapittel 7.7

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke betydningen av at Norge ikke innfører særskilt strenge regler for produktplassering. Disse medlemmer vil vise til at liberaliseringen skjer fordi tilnærmet alle EØS-land inkludert våre naboland har liberalisert sine regelverk, og at et strengere regelverk i Norge vil kunne gi problemer ved internasjonale samproduksjoner og svekke konkurransekraften til norske tjenestetilbydere. Disse medlemmer vil også påpeke at produktplassering representerer en ny finansieringskilde for fjernsynsproduksjoner ettersom utbredelsen av ny teknologi, som gjør det mulig for publikum å hoppe over reklamepausen, på sikt kan føre til reduserte reklameinntekter. Disse medlemmer vil påpeke at det norske medie- og reklamemarkedet har naturlige begrensninger og er opptatt av å sikre bærekraft som gir et mangfoldig norsk medie- og kulturlandskap.

Disse medlemmer viser videre til utfordringen knyttet til grensen mellom sponsing og produktplassering. Dette er en høyaktuell problemstilling for NRK, og disse medlemmer mener det er avgjørende at regjeringen sikrer kanalen tydelige og forutsigbare rammer knyttet til denne problemstillingen. Det har også tidligere vært diskusjon omkring hva som defineres som produktplassering for NRK, og disse medlemmer peker i den forbindelse på utsettelsen av premieren for TV-serien «Lilyhammer» som følge av uklarheter og gråsoner knyttet til denne problemstillingen.

2.5 Regler som bare gjelder for audiovisuelle bestillingstjenester jf. proposisjonen kapittel 8

Komiteen viser til at dette kapittelet inneholder regelverk som kun omfatter audiovisuelle bestillingstjenester. Dette gjelder regulering av innhold som i alvorlig grad kan skade mindreårige og hjemmel til å fastsette nærmere regler om bruk av europeisk programmateriale. Komiteen stiller seg bak departementets vurderinger.

2.6 Regler som bare gjelder for fjernsyn jf. proposisjonen kapittel 9

Rett til korte nyhetsutdrag fra begivenheter av stor interesse jf. proposisjonens kap. 9.1

Komiteen registrerer at AMT-direktivet artikkel 15 regulerer retten til å sende korte nyhetsutdrag fra begivenheter av stor interesse for allmennheten.

Videre viser komiteen til at bestemmelsen pålegger medlemsstatene å sikre at fjernsynsselskaper på rettferdige, rimelige og ikke-diskriminerende vilkår har tilgang til begivenheter av stor interesse for allmennheten som et annet fjernsynsselskap har eksklusive rettigheter til å sende fra.

Komiteen viser videre til at det skal sikres at kringkastere etablert innenfor det europeiske økonomiske samarbeidsområdet for nyhetsrapportering har adgang til å anvende korte utdrag fra denne type begivenheter i tilfeller der begivenheten sendes eksklusivt av en kringkaster. Ifølge direktivets fortale punkt 55 er formålet å verne friheten til å motta opplysninger og sikre at seernes interesser fullt ut er beskyttet. Komiteen stiller seg bak dette.

Komiteen registrerer at i høringsutkastet gikk departementet inn for at det ikke utarbeides noen liste over hvilke begivenheter som omfattes, slik at dette må vurderes konkret. Komiteen er enig i dette.

Komiteen stiller seg derfor bak argumentasjon om at når et kringkastingsselskap har ervervet enerett til å sende fra begivenheten og at andre kringkastere ønsker å sende nyhetsutdrag, gir det indikasjoner på at begivenheten er av stor interesse for allmennheten.

Komiteen merker seg videre at det ble foreslått at adgangen til å sende korte utdrag sikres ved at andre kringkastere kan benytte signalet til hovedkringkasteren. Dette er direktivets utgangspunkt. Departementet foreslo at artikkel 15 gjennomføres i åndsverkloven gjennom en avgrensning i signalretten i §§ 45a og 25 andre ledd når det gjelder verk som inngår i utdraget. Komiteen støtter dette.

Når det gjelder utdragenes maksimale lengde, ble det foreslått at utdragene ikke skal være lengre enn det nyhetsformålet tilsier (noe som må vurderes konkret), men at 90 sekunder uansett fastsettes som en øvre grense. Forslaget innebar videre at utdragene kan sendes så lenge de har nyhetsinteresse, men ikke utover dette.

Komiteen registrerer debatten som er synliggjort i saksgrunnlaget under kapittel 9 og som fremkom på høringen den 22. november 2012.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at sitatretten for korte nyhetsutdrag fra begivenheter av stor interesse bør gjøres plattformnøytral. Disse medlemmer vil påpeke at en vid praktisering av nyhetsretten er særdeles viktig i en tid hvor det tidligere skillet mellom ulike kommunikasjonskanaler er i ferd med å viskes ut og ulike publiseringsmetoder raskt smelter sammen.

2.7 Andre endringer i kringkastingsloven uten sammenheng med AMT-direktivet

Politisk TV-reklame

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener regulering av politisk reklame bør være plattformnøytral og at politisk reklame derfor også bør tillates i direkte kringkastede sendinger og audiovisuelle bestillingstjenester. Disse medlemmer mener forbudet mot politisk TV-reklame er et inngrep i ytringsfriheten som påvirker formidlingen av meningsmangfoldet i det politiske landskapet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med sak om opphevelse av forbudet mot politisk TV-reklame.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til de ulike høringsuttalelsene knyttet til behandlingen av Prop. 9 L (2012–2013), og understreker at mest mulig like forhold for aktørene i et marked er viktig. Disse medlemmer er opptatt av at politikere ikke skal gjennomføre tiltak eller utforme lover som kan bidra til konkurransevridning, og mener derfor det er feil med særnorske restriksjoner i et internasjonalt marked. Bl.a. uttaler TV2 og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) en klar motstand mot en slik norsk tilleggsregulering, og disse medlemmer mener slike reguleringer blir parodiske når de heller ikke er plattformnøytrale. Det er etter disse medlemmers syn ingen logikk i at det f.eks. er forbudt med reklame for politiske partier og reseptfrie medisiner på TV-sendinger, mens den samme reklamen tillates i øvrige medier. I dagens mediemarked, med en stadig større gråsone mellom fjernsyn og nett-TV, er det også svært vanskelig å forsvare ordningen ut fra påvirkningskraft og omfang.

Disse medlemmer viser også til at dagens totalforbud mot politisk TV-reklame er et brudd med ytringsfriheten, og at det kompenserende tiltaket ved støtte til Frikanalen ikke på noen som helst måte ivaretar ytringsfriheten på en tilfredsstillende måte.

I tillegg vil disse medlemmer vise til Meld. St. 1 (2012–2013), hvor regjeringen skriver følgende:

«Virksom konkurranse bidrar til effektiv bruk av samfunnets ressurser, holder kostnadene nede og fremmer innovasjon. Dette kommer forbrukerne til gode gjennom lavere priser og et variert produktutvalg med god kvalitet.»

Disse medlemmer registrerer regjeringens innrømmelse av markedets og konkurransens åpenbare fortrinn knyttet til ressursutnyttelse og kvalitet, og håper denne erkjennelsen også følges opp i praktisk politikk. Dette må i så fall innebære at regjeringen sørger for at man får rett til å markedsføre sine produkter, for å sikre forbrukerne et best mulig beslutningsgrunnlag. Disse medlemmer registrerer at heller ikke dette er noen fremmed tanke i regjeringen, all den tid Næringsdepartementet har uttalt at TV-reklame for reseptfrie legemidler vil sørge for økt informasjon om disse legemidlene. Disse medlemmer påpeker at et fritt marked og informasjonstilgang henger sammen, og at ytringer og markedsføring på TV derfor må tillates både av hensyn til ytringsfriheten og for å sikre mest mulig opplyste valg hos forbrukerne. Disse medlemmer viser til at en slik rett ikke må knyttes utelukkende opp mot legemidler, men også andre lovlige varer som det i dag eksisterer et reklameforbud for – som f.eks. alkohol og tobakk.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en sak om opphør av forbud mot TV-reklame på tobakk og alkohol.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en sak om opphør av forbud mot TV-reklame for legemidler godkjent for salg i butikk.»

Kringkastingslovens bestemmelse om formidlingsplikt

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at det er reist spørsmål om hvorvidt formidlingsplikten innebærer at distributøren ikke kan kreve vederlag fra sluttbruker for formidling av formidlingspliktige kanaler. Disse medlemmer kan ikke se at dette spørsmålet er tilstrekkelig belyst i proposisjonen. Disse medlemmer viser videre til at flere høringsinstanser har uttalt seg om hvorvidt det er hensiktsmessig å benytte fullmaktshjemmelens adgang til å pålegge formidlingsplikt på alle nett. Disse medlemmer merker seg videre synspunktet om at formidlingsplikten bør balanseres med en formidlingsrett og at departementet mener hensynet til distributørene er ivaretatt i gjeldende regulering. Disse medlemmer viser til de økonomiske konsekvensene dette spørsmålet har både for innholdsprodusenter, formidlere og forbrukere og vil derfor påpeke betydningen av en grundig utredning av dette spørsmålet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede spørsmålet om betalingsfastsettelse ved formidlingsplikt og på egnet måte komme tilbake til Stortinget med sak om dette.»

Utlevering av fødselsdato til NRK

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at partiet ikke støttet at NRK ble gitt rett til opplysninger fra kunderegistrene til TV-distributører, og viser til tidligere behandling i Stortinget der disse medlemmer mener NRK med sitt innkrevingsapparat allerede har et meget effektivt virkemiddel til bruk for innkreving av lisensmidlene. Allerede før utvidelsen i 2009 kontrollerte NRK sitt lisensregister opp mot informasjonen fra forhandlere og det sentrale folkeregisterets opplysninger. Disse medlemmer mener det ikke kan forsvares å samkjøringer dataregistre til dette formålet og at det kan stilles spørsmål ved om datakvaliteten på utleverte opplysninger vil svekke rettssikkerheten. Disse medlemmer viser til proposisjonens kapittel 11.4.4. der det heter:

«(…) Datatilsynet, Familie & Medier, Get, Kabel Norge, MTG og Telenor er imot endringen.

Telenor, Kabel Norge og Get mener blant annet at bestemmelsen setter distributørene i et uholdbart krysspress og at det hefter så stor usikkerhet ved kvaliteten på dataene som utleveres at opplysningene ikke er egnet til å benyttes til kontrollformål.

I denne sammenheng uttaler Telenor:

'Eksempelvis vil forskjellige personer i en husstand kunne være registrert som kunder av forskjellige tjenester – den ene kan være kunde hos Telenor, mens den andre er oppført i NRKs register.'

Telenor m fl. hevder videre at bestemmelsen er i strid med personopplysningsloven § 11, personverndirektivet artikkel 13 bokstav a til d samt artikkel 8 i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

Datatilsynet er av samme oppfatning og uttaler følgende:

'Datatilsynet er av den oppfatning at foreliggende hjemmel er i strid med grunnleggende personvernhensyn. I EUs personverndirektiv heter det at personopplysninger bare kan benyttes til nærmere forhåndsdefinerte behandlingsformål. Det vises også til personopplysningslovens § 11 litra c, hvoretter personopplysninger som er innsamlet til ett formål ikke kan brukes senere til et formål som er uforenlig med det opprinnelige formålet, uten at den registrerte samtykker. Angjeldende opplysninger er opprinnelig avgitt fra en privatperson til en tv-tilbyder, for at tilbyderen skal kunne administrere og ivareta deres kundeforhold. Det å benytte disse opplysningene til et nytt formål er i utgangspunktet i strid med formålsbestemthetsprinsippet. Dette er ekstra problematisk når det nye formålet er å gjennomføre kontroll med den enkelte.'

Datatilsynet og Telenor m fl. stiller videre spørsmål ved om NRK vil ha rett til innsyn i hele registeret eller bare av personer som ikke er registrert i NRKs lisensregister og om NRK skal kunne lagre opplysningene. Datatilsynet mener slike spørsmål eventuelt kan avklares i forskrift.»