Norge er en liten, åpen økonomi. Vårt inntekts- og
velstandsnivå er tuftet på et omfattende økonomisk, kulturelt og
politisk samkvem med verden rundt oss. Våre viktigste eksportvarer
selges til priser som bestemmes i internasjonale markeder. Samtidig
er Norge en stor kapitaleksportør som investerer i mange land. Innvandringen
av arbeidskraft har økt betydelig etter at sentral- og østeuropeiske
land kom med i EØS fra 2004. De tette båndene til utlandet innebærer at
norsk økonomi både er avhengig av den langsiktige utviklingen i
verdensøkonomien og sårbar for svingninger og kriser hos våre handelspartnere.
De siste tiårene har veksten i BNP vært lavere
i de tradisjonelle industrilandene enn i resten av verden. I 200-årsperioden
fra den industrielle revolusjonen og fram til 1950 var det omvendt, og
Europa, Nord-Amerika og enkelte andre deler av verden skaffet seg
et enormt forsprang i teknologi og produksjon. Det store industrielle hamskiftet
som startet i Storbritannia for 250 år siden, har nå for alvor nådd
folkerike land som Kina, India og Brasil. Det økonomiske tyngdepunktet
i verden flytter seg. Kombinert med åpnere grenser og lavere transaksjonskostnader har
dette ført til en kraftig utvidelse av antallet mennesker som deltar
i det internasjonale varebyttet. Det endrer tilbud av og etterspørsel
etter varer, tjenester, kapital og arbeidskraft på verdensmarkedet.
Dette kom særlig til syne etter at Kina ble medlem av Verdens handelsorganisasjon
(WTO) i 2001. Denne utviklingen har også bidratt vesentlig til at
andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom er halvert fra
nær 50 pst. i 1990 til under 25 pst. nå. Gevinstene ved globalisering
og teknologisk gjeninnhenting er imidlertid ikke jevnt fordelt. Ulikhetene
har økt innad i de fleste land, også i tradisjonelle industriland.
Også i våre nærområder har den økonomiske integrasjonen
skutt fart de siste tiårene, med utviklingen av det indre markedet
i EU og EØS, opprettelsen av EUs monetære union i 1999 og utvidelsen
av EU østover i 2004. Parallelt med den økte integrasjonen er det
bygget opp økonomiske ubalanser både globalt og regionalt. Ubalansene
har bl.a. har bidratt til at tilbakeslaget etter finanskrisen i
2008 er blitt både kraftig og langvarig. Den offentlige gjelden
i mange OECD-land var høy ved inngangen til krisen og er nå kommet
opp på nivåer en tidligere bare har sett i forbindelse med krig.
Samtidig står mange land overfor en aldring av befolkningen. I tiårene framover
vil aldringen legge økende press på offentlige utgifter, særlig
i land med godt utbygde offentlige pensjonsordninger. I en del land
er også gjelden til husholdninger, banker og bedrifter blitt høy.
Behovet for å bygge ned gjeld og sikre bærekraft i offentlige finanser
og i finansinstitusjoner preger nå den økonomiske utviklingen i OECD-området.
Dette begrenser den økonomiske handlefriheten for mange av Norges
viktigste handelspartnere også på mellomlang sikt. Den økonomiske
veksten i Europa ventes å forbli særlig lav de kommende årene. Høyere
arbeidsledighet og større inntektsulikheter kan bidra til økt sosial
uro.
Finanskrisen illustrerer at våre økonomier er
sårbare. Den økonomiske åpenheten som følger med globalisering gjør
at negative hendelser lettere sprer seg på tvers av landegrenser.
Det stiller krav til økonomisk samarbeid og økonomisk politikk som
ikke var klart nok erkjente før krisen var et faktum. Blant annet
er det behov for sterkere styring av offentlige finanser og for
å regulere finanssektoren bedre både innen land og på tvers av landegrensene.
Samtidig kan globaliseringen også jevne ut virkninger av forstyrrelser
som oppstår i land og områder.
Norges næringsstruktur og ressursgrunnlag innebærer
at vi på viktige områder påvirkes annerledes av utviklingen i internasjonal
økonomi enn mange andre tradisjonelle industriland. I årene før
finanskrisen ga raskt økende etterspørsel, særlig fra land i Asia,
prisoppgang på viktige norske eksportprodukter som olje, gass, metaller og
fisk. Samtidig ble vår import vridd i retning av billigere forbruksvarer
fra de samme landene, varer som vi i liten grad produserer selv.
Det er usikkert hvordan prisene på disse varene vil utvikle seg
videre. Ved en forverring av utsiktene for verdensøkonomien, og
særlig for framvoksende økonomier, vil olje- og gassprisene og prisene
for andre viktige norske eksportprodukter kunne falle mye. Teknologiutvikling
og kostnadsnivå, bruk av fornybare energikilder, utvinning av olje
og gass fra skifer, prising av klimagassutslipp og globalisering
av gassmarkedet er også faktorer som vil påvirke petroleumsprisene
framover.
Utviklingen i internasjonale finansmarkeder
har også stor betydning for Norge og våre offentlige finanser. Betydningen
vil øke etter hvert som verdien av Statens pensjonsfond utland stiger. Investeringene
gjennom pensjonsfondet er spredt på ulike aktivaklasser og et bredt
utvalg av land, sektorer og selskaper. Et viktig spørsmål er hvilken
kapitalavkastning og risiko som kan forventes på lang sikt i de
globale aksje-, obligasjons- og eiendomsmarkedene som fondet er investert
i. Som følge av finanskrisen, statsgjeldskrisen og økt risiko for
ny nedgang i verdensøkonomien har aksjekursene svingt mye. Det har
også blitt et markert skille i markedet for statspapirer mellom
land aktørene oppfatter som sikre og som mindre sikre. Samtidig
forventer markedsaktørene lavere avkastning på risikofrie plasseringer
enn før. Vi må være forberedt på at avkastningen internasjonalt
vil svinge også framover.
I tiårene framover vil høyere befolkningsvekst og
videre reduksjon i det teknologiske forspranget føre til fortsatt
høyere vekst i BNP i framvoksende økonomier enn hos Norges tradisjonelle
handelspartnere. Aldring av befolkningen og redusert potensial for
teknologisk gjeninnhenting i framvoksende økonomier vil imidlertid
gradvis trekke veksten i verdensøkonomien ned. Dette kapitlet tar
for seg viktige drivkrefter for utviklingen i internasjonal økonomi
og ser på forhold som kan bidra til trendbrudd og svingninger på
mellomlang sikt. Konsekvenser av slik usikkerhet for den økonomiske utviklingen
og politikken i Norge er omtalt i kapittel 4 i meldingen. Det vises
for øvrig til nærmere omtale i meldingen.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at frie, åpne markeder har løftet milliarder av mennesker ut
av fattigdom gjennom de siste tiårene, og at land som over lengre tid
har valgt en proteksjonistisk løpebane har hatt lavere økonomisk
vekst enn land som har valgt å satse på det motsatte. Handel har
en rekke dynamiske effekter blant annet når det gjelder økonomisk
vekst, økt kjøpekraft og sysselsetting, fattigdomsreduksjon og velstandsutvikling. Norge
har en åpen økonomi, og en eksportrettet sektor er avhengig av den
økonomiske utviklingen hos Norges handelspartnere.
Disse medlemmer viser til at
perspektivmeldingen påpeker at den økonomiske veksten i folkerike
land som Kina og India gjør at disse landene blir en stadig viktigere
del av verdensøkonomien. Disse medlemmer mener at dette
bør få konsekvenser for norsk utenrikspolitikk og samferdselspolitikk
slik at Norge får best mulige forutsetninger for handel med de fremvoksende
økonomiene. Disse medlemmer vil blant annet påpeke
viktigheten av best mulige diplomatiske relasjoner, frihandelsavtaler
og handelsrettet infrastruktur. Disse medlemmer viser
til Finansdepartementets svar på spørsmål 6 til perspektivmeldingen,
der det kommer frem at det var aktive forhandlinger mellom Norge
og Kina om en frihandelsavtale frem til 2010, men at Kina ikke har
invitert til nye forhandlinger siden den gang. Disse medlemmer mener
at dette er en altfor passiv holdning, og at Island etter seks år
med forhandlinger nå har blitt enige med Kina om en frihandelsavtale.. Disse
medlemmer viser til at Norge er helt avhengig av handel
med de store landene, mens de store landene i langt mindre grad
er avhengig av handel med Norge. Disse medlemmer viser
til at det er 40 pst. kortere å kjøre skip fra London til Yokohama
(Japan) over Nordøstpassasjen enn via Suez, og at det fra Kirkenes
er omtrent like kort til Behringstredet som til Middelhavet. Disse medlemmer påpeker
at dette på mange måter gjør at Norge er det landet i Vest-Europa
som er nærmest Kina, og at mindre is i Arktis gjør at Nordøstpassasjen
i større grad kan brukes kommersielt. Disse medlemmer mener
at dette representerer en mulighet som Norge bør posisjonere seg
for å dra nytte av.
Disse medlemmer viser til at
utredningen NOU 2012:2 konkluderer med at Norge gjennom våre avtaler
med EU er mer integrert i det europeiske samarbeidet enn mange av
EUs medlemsland. Disse medlemmer viser til at EØS-avtalen
har vært i kraft i 19 år og har virket i en periode som har vært
preget av stabilitet og økonomisk vekst for Norge. Disse
medlemmer viser til at EU også i fremtiden vil være en viktig
handelspartner for Norge. Disse medlemmer merker
seg at Norge som en mindre stat i utkanten av Europa i stor grad
er henvist til å ha et pragmatisk og reaktivt forhold til utviklingen
i EU. Både den økonomiske utviklingen i EU, utviklingen i det forsvars-
og sikkerhetspolitiske samarbeidet og til dels Schengen-avtalen,
kan få stor innvirkning på vitale norske interesser. Disse
medlemmer mener at Norge med fordel kan søke å inkludere landbruk
i EØS-avtalen. På den måten vil norsk landbruk effektiviseres, og
norske forbrukere vil dra nytte av et felles europeisk marked for
matvarer. Disse medlemmer mener det er viktig å se
på muligheten for å få til en åpen handel med både fisk og landbruksprodukter
mellom Norge og EU, gjennom utvidelse av avtaleverket mellom partene. Disse
medlemmer vil understreke at dette ikke må være en tilslutning
til EUs felles landbrukspolitikk eller fiskeripolitikk. Det bør
være et mål å trekke landbrukssektoren inn i et sterkere formalisert
avtaleverk med EU, som samtidig bør ha som formål å liberalisere
sektoren både hos oss og hos våre handelspartnere.
Disse medlemmer viser til at
finanskrisen setter preg på utviklingen i Europa og stiller det europeiske
samarbeidet overfor store utfordringer med massearbeidsløshet og
innstramming i velferdsordninger som følge av landenes behov for
å balansere budsjettene. Disse medlemmer mener at
løsning på såkalte finanskriser ikke nødvendigvis handler om mer
reguleringer, men riktige reguleringer. Disse medlemmer viser
til at finanskrisen i USA i 2008 kom som en konsekvens av at amerikanske
myndigheter under Bill Clintons regjeringstid førte en svært aggressiv
politikk overfor de private bankene i USA for å få dem til å låne
ut penger til boligkjøpere med lav kredittverdighet. De to gigantiske og
halvstatlige boligfinansieringsselskaper, Fannie Mae og Freddie
Mac, overtok risikoen forbundet med disse «subprime»-lånene. Lånene ble
videresolgt blant annet til de norske Terra-kommunene som fikk store
tap. Disse medlemmer viser til at dagens finanskrise
i EU i stor grad skyldes for dårlig forarbeid knyttet til innføringen
til euroen fra myndighetenes side, ved at man innførte en felles
valutaunion uten felles budsjettkontroll eller klare regler for
eksklusjon fra eurosonen.