Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Torgeir
Dahl og Svein Flåtten, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid,
fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti,
Steinar Reiten, viser til Prop. 89 L (2012–2013) om endringer
i reindriftsloven av 15. juni 2007 nr. 40, som innebærer en avvikling
av ordningen med områdestyrer og overføring av områdestyrenes oppgaver
til fylkesmannsembetene, og støtter dette.
Komiteen har merket seg at Reindriftsstyret
videreføres som i dag og skal bidra til å sikre samisk medvirkning
i den offentlige forvaltningen av reindriften. Komiteen har
også merket seg at Landbruks- og matdepartementet vil invitere Sametinget
og Norske Reindriftsamers Landsforbund til å være med og utvikle rammene
for samisk og reindriftsfaglig medvirkning i en ny regional forvaltning. Komiteen viser
videre til at Reindriftsforvaltningen i Alta forutsettes opprettholdt
som før, men med navnet Statens reindriftsforvaltning.
Komiteen har videre merket seg
at det ikke er oppnådd enighet med Sametinget gjennom konsultasjonsordningen
om de endringer som nå gjøres, og at Sametinget har bedt om at saken
utsettes til høsten 2013 for å få tid til å gjennomføre nye konsultasjoner. Komiteen støtter
at det nå må fattes beslutning om hvordan statens forvaltning av
reindriften skal organiseres.
Komiteen viser til at det den
29. april 2013 var møte mellom representanter for komiteen og representanter
for Sametinget, der det ble bedt om at saken sendes tilbake til
regjeringen.
Komiteen viser til at hensikten
med de endringer som nå foreslås er å få en mer oversiktlig og effektiv
forvaltning, som også kan inngå i et bredere faglig miljø. Etter komiteens syn
vil dette kunne gi kompetansemessige gevinster i hele forvaltningen.
Komiteen støtter de endringer
i reindriftsloven som er foreslått i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til «Internevaluering
av den offentlige forvaltningen av reindriften i Norge», en rapport
fra januar 2011 fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet,
ledet av assisterende fylkesmann i Finnmark, Tor Stafsnes. Rapporten
konkluderer med at:
«Det er, som det framkommer av dette materialet,
trekk ved den offentlige forvaltningen av reindriften som klart
må oppfattes som store utfordringer. Blant annet handler disse om
forhold knyttet til dagens dialog og samarbeid både mellom de ulike
nivåene i administrasjon og styringsorgan, og mellom administrasjon
og styrer. Dette gjelder også i forhold til måloppnåelse i reindriftspolitikken
og aksept for og legitimiteten til reindriften i samfunnet for øvrig. Omdømmeevalueringen
viser videre at samfunnet generelt oppfatter den offentlige forvaltningen
av reindriften både som uoversiktlig og med uklare ansvarsforhold,
og at det er vanskelig for svært mange å se skillet mellom forvaltning
og næring.»
Disse medlemmer viser til at
arbeidsgruppen mente det var viktig at Landbruks- og matdepartementet
nå griper fatt i resultatene fra omdømmeundersøkelsen i den hensikt
å se på forbedringspotensialet i dagens forvaltningsapparat. Arbeidsgruppen
pekte på flere tiltak for å forbedre offentlig forvaltning av reindriften, herunder
å
etablere et nytt
system for bedre samhandling mellom reindrift og annen offentlig
forvaltning i arealsaker
styrke og sikre reindriftsfaglig kunnskap
og innsikt i styringsorganene
videreutvikle eksisterende rutiner for
å unngå habilitetsproblemer innenfor modellen med omfattende medbestemmelse.
For å forhindre at samfunnet for øvrig oppfatter offentlig forvaltning
av reindrift som inhabil, må skillet mellom forvaltning og næring
tydeliggjøres
det er behov for å styrke lokalkontorene
og hovedkontoret i Alta med personell og kompetanse. Behov for gjennomgang
av oppgaveporteføljen til de ulike nivåene, herunder vurdere å opprette
en egen feltenhet for raskt å effektuere vedtak etter 2007-loven
og ivareta ressurskontroll etc.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser utfordringer knyttet til reindriftsnæringen,
og disse medlemmer vil særlig peke på at overbeite
både kan ødelegge naturen og medfører lidelser for sultne og utmattede
dyr. Disse medlemmer mener også at dette er utfordringer
som må løses dersom reindriftsnæringen skal overleve på lang sikt. Disse medlemmer mener
derfor det er nødvendig at økologisk bærekraft kan prioriteres foran
økonomisk og kulturell bærekraft. Uten en økologisk bærekraftig
reindriftsnæring vil den ikke på lang sikt være verken økonomisk
eller kulturelt bærekraftig.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
følgende forslag:
«I lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift (reindriftsloven)
gjøres følgende endring:
§ 1 første ledd skal lyde:
For det samiske reinbeiteområdet skal loven
legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig
reindrift med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn
for reindriftsbefolkningen selv og samfunnet for øvrig, og hvor
økologisk bærekraft skal være overordnet økonomisk og kulturell
bærekraft. For å nå disse mål skal loven gi grunnlag for en hensiktsmessig
organisering og forvaltning av reindriften. Reindriften skal bevares
som et viktig grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er grunn til å stille spørsmål ved internkontrollen i
reindriftsforvaltningen, noe Riksrevisjonen har gjort ved flere anledninger,
sist ved Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig reindrift i
Finnmark, jf. Dokument 3:14 (2011–2012), hvor det under punkt 6.2
fremkommer følgende:
«Reindriftsloven og de årlige reindriftsavtalene er
de sentrale virkemidlene for å nå målene om en økologisk, økonomisk
og kulturelt bærekraftig reindrift. Undersøkelsen viser at virkemiddelbruken
ikke har sikret en bærekraftig reindrift.
Videre
viser undersøkelsen at virkemidlene i liten grad er samordnet for
å sikre en effektiv virkemiddelbruk, og at dette får konsekvenser for
måloppnåelsen.
I henhold til reindriftsloven skal
det utarbeides bruksregler med øvre reintall. Bruksregler er en forutsetning
for at bestemmelser om øvre reintall og beitebruk kan følges opp.
Landbruks- og matdepartementet har i for liten grad lagt til rette
for at bruksreglene er blitt utarbeidet i tråd med reindriftsloven.
Undersøkelsen viser at det har tatt fire og et halvt år å utarbeide
bruksregler med øvre reintall. Videre viser undersøkelsen at Reindriftsstyret
og Statens reindriftsforvaltning ved oppstart av saksbehandlingen
i forbindelse med fastsettelse av øvre reintall manglet avklaringer
fra Landbruks- og matdepartementet knyttet til saksbehandlingen.
Undersøkelsen viser at det øvre reintallet i liten grad
er fastsatt med bakgrunn i alle årstidsbeitene, slik reindriftsloven
forutsetter. Et reintall som ikke er tilpasset årstidsbeitene, vil
ikke være økologisk bærekraftig. Det er derfor behov for at distriktene
utarbeider bruksregler også for vintersiidaene slik reindriftslovens
§ 60 gir adgang til, og at neste generasjons bruksregler for sommerbeitene
tar hensyn til beitekapasiteten for alle årstidsbeitene.
For
å få til reintallsreduksjon skal det utarbeides reduksjonsplaner.
Undersøkelsen viser at verken Landbruks- og matdepartementet, Reindriftsstyret
eller Statens reindriftsforvaltning har utarbeidet planer eller
strategier for hvordan reduksjonsplanene skal utarbeides og følges opp.
Landbruks- og matdepartementet må sørge for at Statens reindriftsforvaltning
sikrer at siidaene utarbeider reduksjonsplaner, og at disse følges
opp. Departementet har heller ikke sørget for at de virkemidler
som finnes i reindriftsloven og i reindriftsavtalen, er blitt brukt
i tilstrekkelig grad, herunder bruk av sanksjoner for å sikre at målet
om bærekraftig reindrift realiseres.
Videre viser
undersøkelsen at beitebruk i liten grad er avklart i distriktenes
bruksregler. Manglende avklarte beiterettigheter gjør dette arbeidet
vanskelig. Arbeidet med å avklare beiterettighetene, blant annet
i domstolene, må ikke være til hinder for arbeidet med å redusere reintallet
i henhold til bruksreglene.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at overføringen av områdestyrets myndighet
til fylkesmennene forutsettes å skje parallelt med en administrativ
overføring av områdekontorene til fylkesmennene. Fylkesmannen vil
dermed bli den statlige regionale fagmyndigheten i den offentlige
forvaltningen av reindriften, jf. også fylkesmannens tilsvarende
rolle på landbruksområdet for øvrig og på miljøområdet.
Dette medlem frykter det kan
oppstå en uheldig dobbeltrolle når Fylkesmannen blir tillagt innsigelseskompetansen
i saker om iverksetting av tiltak ved uenighet mellom grunneier/bruksberettiget
og reindriften (§ 63 i gjeldende lov), samtidig som Fylkesmannen
er meklings- og klageinstans i arealplansaker. Dette medlem imøteser
en evaluering etter 3 år, og ønsker at en slik evaluering også innebefatter
en gjennomgang av hvorvidt en slik interessekonflikt har vært en
utfordring.
Dette medlem har merket seg innvendingene fra
Sametinget når det gjelder konsultasjonsprosedyrene i denne saken,
og at Sametinget er av den oppfatning at informasjon har kommet for
sent og at Sametinget har blitt utelatt av prosessen.
Dette medlem understreker at
det er viktig at det bestrebes en fortsatt god dialog med Sametinget.