Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
en nasjonal handlingsplan for legevakt. En slik handlingsplan bør
bygge på de tiltak og anbefalinger som fremkommer i rapport nr.
1:2009 fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm).
Sentrale momenter i en slik handlingsplan bør omhandle blant annet
følgende:
At det blir utformet
en egen forskrift om krav til kommunal legevaktordning.
At landet bør organiseres i mellom 60 og
80 legevaktdistrikt.
At det utarbeides rundskriv om når bakvaktordninger
for klinisk beredskap må innføres, basert på relevante faktorer.
At det innføres et felles nasjonalt legevaktnummer
som skal besvares av legevaktsentralen i det distriktet samtalen
kommer fra. Nummeret skal være gratis å ringe til, og skal kunne
nås med tekstmelding (SMS).
At det etableres en fremtidsrettet og enhetlig journal,
kommunikasjon og IKT-system. Dette innebærer at legevaktordningen
skal ha eget elektronisk journalsystem, og at dette journalsystemet
må være integrert med den akuttmedisinske kjeden med tanke på elektronisk meldingsutveksling
og rapportering. I tillegg må legevakten og legevaktlegen være fullt
ut integrert med kommunikasjonssystemene mellom AMK og ambulanse,
slik at de kan delta i kommunikasjon, og motta/sende digitale meldinger.
At det nedfelles nye krav til leger og
annet helsepersonell. Kravene må både omhandle vaktplikt, avlønning,
kompetanse og opplæring.
At det etableres minimum ett overgrepsmottak
i alle fylker. Mottaket skal ha særskilt kompetanse på medisinsk
og rettsmedisinsk håndtering av personer som er utsatt for seksuelle
overgrep og vold. Det bør videre stilles krav om at alle kommuner
har plikt til å inngå avtale med et mottak som skal gi et døgnkontinuerlig
tilbud til kommunens innbyggere.»
«Stortinget ber regjeringen om at en nasjonal handlingsplan
for legevakt legges frem innen oktober 2013.»
Forslagsstillerne viser til medieoppslag høsten/vinteren
2012/2013 om svikt ved legevaktordningen i Norge. De viser videre
til at Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) i 2009
advarte om uholdbare forhold ved legevaktene og rådet regjeringen
til å legge fram nye nasjonale krav til legevakt. Det vises også
til Rapport nr. 1:2009 fra Nklm der det framgår at det er svært
store variasjoner ved norske legevakter med hensyn til lokaler,
utstyr, drift og bemanning. Det framgår også av rapporten at svært mange
fastleger ikke deltar i legevakt selv om de er avtalemessig forpliktet
til dette. Det vises i dokumentet også til andre konklusjoner og
til forslag som er framsatt i rapporten fra Nklm. Forslagsstillerne
mener rapporten fra Nklm vil utgjøre et godt grunnlag for å arbeide
videre med forbedring, kvalifisering og modernisering av legevakttjenesten
i Norge.
Forslagsstillerne viser til at det i flere kommuner nå
pågår arbeid med etablering eller flytting av legevakt, og til medieoppslag
om at dette har skapt lokal uenighet om legevaktordningen.
Forslagsstillerne mener regjeringen må sørge
for at det blir tatt grep for å etablere en god legevaktdekning
for alle landets borgere, og at kommunene får et klart regelverk.
For å sette forslagene til tiltak inn i en ramme mener forslagsstillerne det
vil være nyttig å etablere en visjon om framtidens legevakt: «Visjon
legevakt 2017».
Forslagsstillerne mener at visjonen må bygge
på følgende tre dimensjoner:
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Håkon Haugli, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Thor Lillehovde,
Wenche Olsen og Heidi Ørnlo, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn, Kari
Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja Irene
Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Line
Henriette Hjemdal, vil understreke at legevakten er en viktig
del av den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den akuttmedisinske
kjeden. Komiteen mener det er viktig å sikre kvalitet på
legevaktstjenesten og et likeverdig legevaktstilbud i hele landet,
og deler forslagsstillernes mål om kvalitet, kompetanse og tilgjengelighet for
brukerne til legevakt. Forslagsstillerne mener det kan oppnås gjennom
en nasjonal handlingsplan fra regjeringen som legges fram for Stortinget.
Ifølge Nasjonalt kompetansesenter for legevaktsmedisin
(Nklm) vurderes nesten to millioner henvendelser hvert år. Legevaktsarbeid
er et krevende felt fordi mange pasienter vurderes i høyt tempo,
og det er uklart hva pasientene lider av. Ifølge forskningsleder
og professor Steinar Hunskår er det antatt klar sammenheng mellom medisinsk
kvalitet og legenes erfaring og kompetanse (BT 2. november 2012).
Nklm konkluderer i rapport fra 2009 at legevaktstjenestene ikke
har utviklet seg i takt med den medisinske og organisatoriske utviklingen
som har skjedd i resten av helsetjenesten. Komiteen viser
til at Nklm i sin rapport fra 2009 etablerte en visjon om framtidens
legevakt kalt «Visjon legevakt 2015» og et forslag til en nasjonal
handlingsplan for legevakt.
Komiteen viser til svarbrev fra
statsråden datert 3. mai 2013, der det står at regjeringen i sitt arbeid
med å utvikle allmennlegetjenesten, som legevaktstjenesten er en
del av, har prioritert fastlegeordningen. Utvikling og styrking
av fastlegeordningen er en direkte og indirekte styrking av legevaktstjenesten,
siden mange fastleger også er legevaktsleger. Etter den nye fastlegeforskriften
er det plikt for fastleger til å delta i legevakt. Komiteen mener
det blir viktig å evaluere om endringene i fastlegeforskriften har
de ønskede effektene, da særlig om økt tilgjengelighet til fastlegen
bidrar til å avlaste legevakten, og om flere fastleger deltar i
legevakt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til Meld. St. nr. 16 (2010–2011)
Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) og Innst. nr. 422 S (2010–2011) der
komiteen hadde følgende merknad:
«Komiteen mener at videre utvikling av legevaktstjenesten
bør skje gjennom utarbeiding av egen legevaktsforskrift, evt. at
dette ivaretas gjennom revisjon av akuttmedisinforskriften.»
Flertallet mener at tydeligere
nasjonale kvalitetskrav til legevaktstjenesten må være en viktig
del av den reviderte akuttmedisinforskriften som er under utarbeidelse.
Komiteen viser til
at statsråden i sitt brev til komiteen viser til pilotprosjekt med
felles telefonnummer til kommunale legevaktsentraler i Østfold.
Erfaringene er positive, og det planlegges innføring av et felles
nasjonalt legevaktnummer i hele landet i løpet av våren 2014.
Videre har regjeringen besluttet å innføre kompetansekrav
for leger som skal delta i legevakt. Et forslag om dette vil bli
sendt på høring i forbindelse med Helse- og omsorgsdepartementets arbeid
med å revidere forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor
sykehus.
Komiteen viser til behandlingen
av Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal. Digitale tjenester
i helse- og omsorgssektoren og Innst. 224 S (2012–2013) og imøteser
oppfølging av målsettingene og tiltakene.
Komiteen viser til at Helsetilsynet
i en rapport fra 2006 mener at det i større grad bør legges opp til
standarder og rutiner for legevaktstjenesten, for eksempel når det
gjelder kompetansekrav og opplæring, og at slike bør bygge på nasjonale krav
og forventninger, tilpasset lokale forhold.
I den samme rapporten viser Helsetilsynet til
at det er opprettet interkommunale legevakter mange steder i landet
for å oppnå høyere faglig standard og mindre vaktbelastning på allmennleger.
Dette har vært vellykket en rekke steder, og Helsetilsynet har støttet
slike ordninger. Det må likevel gjøres en risikovurdering ved organisering
i store vaktdistrikt fordi effektivitet må vurderes mot tilgjengelighet
og tidsaspektet. Ambulansetjenesten har samtidig fått flere oppdrag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen har iverksatt en rekke tiltak for å videreutvikle
den kommunale legevaktstjenesten, og støtter ikke forslaget om en
nasjonal handlingsplan for legevakt. Legevakt er og bør fortsatt
være et kommunalt ansvar. De lokale utfordringene er forskjellige,
og kommunene må ha frihet til å innrette tjenestene i samsvar med lokale
behov. Statens styring av kommunesektoren bør begrenses til det
nødvendige, og løsninger må utformes slik at behovet for å sikre
et forsvarlig og fullverdig helse- og omsorgstilbud i kommunene
ikke glir over i en detaljstyring som stenger for innovasjon, tilpasning
og hensiktsmessige, lokale løsninger.
Flertallet mener solid kommuneøkonomi
er en viktig forutsetning for gode kommunale legevaktstjenester.
Regjeringen har styrket kommuneøkonomien betydelig. Siden 2005 har kommunenes
frie inntekter økt med nærmere 5 mrd. kroner årlig. I tillegg er
det overført 5 mrd. kroner til kommunene som følge av innføringen av
ordningen med kommunal medfinansiering, og innen 2016 vil kommunene
få overført ytterligere 1,1 mrd. kroner til oppgaver knyttet til øyeblikkelig
hjelp-døgntilbud innen somatikk.
Flertallet understreker at det
i tiden etter at Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm)
la frem sitt forslag til nasjonal handlingsplan, har skjedd mye
innen de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringen har jobbet
målrettet med å videreutvikle rammene for det kommunale helse- og
omsorgstilbudet generelt, og tatt grep når det gjelder den kommunale
allmennlegetjenesten spesielt. Flertallet understreker
at fastlegene må være ryggraden i legevakttjenesten, viktigheten
av at grepene evalueres grundig, og at nye tiltak iverksettes dersom
det er behov for det.
Fra 1. januar 2011 fikk vi ny kommunal helse- og
omsorgstjenestelov som pålegger kommunene et tydelig ansvar for
å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester
til alle som oppholder seg i kommunen. Flertallet viser
til at det fortsatt er behov for bedre samhandling mellom legevakten
og andre kommunale tjenester, og understreker at legevakttjenestene må
utvikle seg i takt med den medisinske og organisatoriske utviklingen
i resten av helsetjenesten.
Flertallet foreslår at dokumentet
vedlegges protokollen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, ser behov for å fortsette arbeidet med
å styrke kommunal legevakt samt samhandlingen med spesialisthelsetjenesten.
Komiteen medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener dette fortrinnsvis bør skje
gjennom en utvidelse av akuttmedisinforskriften, eventuelt gjennom
en egen forskrift for kommunal legevakt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at legevakt mange
steder i landet er organisert gjennom en daglegevakt mellom kl. 08.00
og 18.00 der lokale fastlegekontorer ivaretar legevaktfunksjonen.
På kveld, natt, helg og høytid ivaretas legevakt av en felles interkommunal
legevakt i egne lokaler, der fastleger inngår i vaktordning. Andre
steder er det døgnåpen legevakt, som i Oslo. Disse har ofte flere
fast ansatte legevaktsleger.
Disse medlemmer mener det er
en rekke momenter som må med i en nasjonal plan for legevakt, som
størrelse på legevaktsdistrikter, beredskapsarbeid, IKT-systemer,
kompetanse, opplæring, legevaktplikt for fastleger og samarbeid
med enheter for kommunalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud, etc.
Disse medlemmer vil understreke
det faktum at legevakttjenesten er et svært viktig ledd i helsetjenesten
for hele befolkningen og bidrar vesentlig til å styrke tryggheten
for å kunne få hjelp i en akutt helsesituasjon, kanskje særlig der man
ikke har tid til å vente på adgang hos fastlegen. Disse medlemmer anser
derfor at tjenesten må sikres kompetanse, utstyr og redskap til
å kunne forvalte det store ansvaret som ofte legges på den.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer det
er bekymringsfullt når Norsk legevaktforum kan opplyse at hver femte
lege på vakt er turnuslege, at 1 av 10 på vakt ikke har norsk som morsmål,
at utenlandske leger på vakt gjør flest feil og at dobbelt så mange
klager på legevakt som på andre legebesøk. I rapporten fra Nasjonalt
kompetansesenter for legevaktmedisin, bestilt av Helsedirektoratet
og levert i 2009, konkluderes det med at «Legevakt er det svakeste
leddet i den akuttmedisinske beredskapen i Norge».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at legevakttjenesten er et kommunalt ansvar, og kvalitet og
kompetanse påvirkes av kommunens økonomiske situasjon. Flertallet
påpeker at kommunenes frie inntekter har økt med nærmere 5 mrd.
kroner årlig siden 2005, og at det i tillegg er overført 5 mrd.
kroner til kommunene som følge av ordningen med kommunal medfinansiering. Disse
medlemmer viser til at Norsk legevaktforum peker på at legevakttjenesten
har vært nedprioritert både lokalt og sentralt over flere tiår.
Økningen i kommunenes inntekter har, slik disse medlemmer ser
det, ikke bidratt til en styrking og utvikling av legevakttjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er av den klare oppfatning
at en nasjonal handlingsplan ville kunne bidra til å se legevakttjenesten
i sammenheng med det totale helsetilbudet og til at denne viktige
tjenesten for befolkningen finner sin riktige plassering i kjeden
og prioriteringene. Handlingsplanen bør inneholde klare krav til
bemanning slik at ikke en legevaktlege blir alene på vakt. Disse
medlemmer mener at legevakttjeneste er krevende for leger
og annet helsepersonell, og at kompetansen må styrkes. Når hver
femte lege på vakt er en turnuslege og erfarne leger setter bort
vaktene sine til yngre, uerfarne leger, må det etter disse
medlemmers mening svekke tjenesten. Når 10–30 prosent av
fastlegene, ifølge Norsk legevaktforum, fritas for legevakt, slik
det er anledning til etter fastlegeforskriften, mener disse
medlemmer at tjenesten fratas viktige ressurser.
Et moderne kommunikasjonssystem som gir legevaktlegen
adgang til journaler og helt nødvendige opplysninger om pasienten,
må etter disse medlemmers mening komme på plass for
å eliminere ellers uunngåelige feil i akutte og krevende situasjoner.
Flertallet ber regjeringen om å fortsette arbeidet med
å styrke kommunal legevakt i forbindelse med akuttmedisinforskriften,
eventuelt gjennom en egen forskrift for kommunal legevakt. Disse medlemmer mener
at forskrift ikke vil være tilstrekkelig alene til å sikre kompetanse,
kvalitet og tilgjengelighet på et forsvarlig nivå, og fremmer forslag
om å be regjeringen legge frem en nasjonal handlingsplan for legevakt
som kan sikre befolkningen trygg og kompetent legevakttjeneste over
hele landet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
en nasjonal handlingsplan for legevakt for å sikre kvalitet, kompetanse
og tilgjengelighet for brukerne.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er gjort kjent med at legevaktsleger
ikke har tilgang til registeret over pasienters fastlegetilknytning. Disse
medlemmer ber regjeringen sørge for at legevaktsleger får
tilgang til dette registeret, slik at det lettere kan utveksles informasjon
fra legevaktslege til fastlege. Disse medlemmer mener
dette er et viktig tiltak for å bedre kvaliteten på tjenesten og
høyne pasientsikkerheten. Disse medlemmer mener videre
at dette må kunne gjøres på en enkel og ubyråkratisk måte i påvente
av implementering av kjernejournal.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det i 2003 ble lagt til rette
for at deler av helsetjenesten skulle få tilgang til opplysninger
om pasientens fastlege. Tilgangen ble begrenset til legevakt, AMK-sentraler
og sykehus. Dette gir legevakten med flere enkelt tilgang til å
finne ut hvem som er pasientens fastlege. Den opprinnelige løsningen
har senere blitt videreutviklet og kan nå gjøres tilgjengelig gjennom
de elektroniske pasientjournalsystemene. Flertallet er
kjent med at journalleverandørene ikke har implementert den forbedrede
løsningen i sine systemer, og ber regjeringen legge til rette for
at dette skjer så raskt som mulig.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Meld. St. 15 (2012–2013) Forebygging og bekjempelse av vold
i nære relasjoner. Det handler om å leve, som blant annet omhandler
overgrepsmottak. Statsråden viser i sitt brev til komiteen til at
en evaluering utført av Nordlandsforskning i 2012 viste store variasjoner
i innhold og kvalitet på de tjenestene overgrepsmottak leverer.
Videre viste evalueringen at det er uklarheter i oppgave- og ansvarsfordelingen
mellom kommuner og sykehus når det gjelder mottakene, og at dagens
22 mottak fungerer svært ulikt. Statsråden viser til at regjeringen
ønsker å styrke arbeidet mot vold og gjøre situasjonen for overgrepsmottakene mer
forutsigbar. Den beste måten å sikre et faglig godt tilbud på er
at oppgavedelingen i helsetjenesten skjer på et faglig grunnlag
som for andre pasientgrupper, og at alvorlighet, kompleksitet og
hyppighet legges til grunn for behandlingssted. Mye av arbeidet
for de forskjellige målgruppene ved overgrepsmottakene krever spesialisert
kompetanse. I stortingsmeldingen er det foreslått at tjenestene
til voksne utsatt for seksuelle overgrep skal forankres i spesialisthelsetjenesten
fra senest 2015. Også tilbudet til barn som har vært utsatt for
seksuelle overgrep og annen mishandling, skal forankres i spesialisthelsetjenesten.
Det skal vurderes å opprette regionale overgrepsmottak for barn.
Flere av mottakene tar i dag ikke imot barn. Evalueringen viser
at mange som er utsatt for vold i nære relasjoner, ikke oppsøker
overgrepsmottak, men behandles av legevakt eller fastlege. Det foreslås at
disse primært behandles der også i fremtiden.
Flertallet vil understreke at
alle overgrepsutsatte må få et tilbud av høy faglig kvalitet som
er lett tilgjengelig, og møtes med respekt og forståelse. Organiseringen
av tilbudet bør være gjenstand for kontinuerlig evaluering for å
sikre at disse målene kan nås. Flertallet understreker
at en forankring av overgrepsmottakene i spesialisthelsetjenesten
skal sikre alle overgrepsutsatte tilgang på kompetanse på det nivået
vedkommende har medisinsk behov for. Flertallet viser
til at overgrepsmottakene egner seg for samhandling mellom kommunene
og spesialisthelsetjenesten. Flertallet viser til
at evalueringen av overgrepsmottakene, som ble gjennomført i 2012
av Nordlands-forskning på oppdrag av Helsedirektoratet, finner ingen
klare sammenhenger mellom kvaliteten på tilbudet og mottakets forankring
i sykehus eller legevakt. Flertallet understreker
at de kommunale overgrepsmottakene ved legevaktene som i dag fungerer
godt, videreføres gjennom avtaler mellom kommuner og sykehus.
Flertallet er glad for at regjeringen
med dette plasserer både det faglige og det finansielle ansvaret
for overgrepsmottakene. Flertallet ser dette i sammenheng
med satsingen som nå skjer innen helsetjenesten på dette området,
og peker spesielt på at kompetansen hos fastlegene skal bedres. Flertallet er
opptatt av at gode fagmiljø som i dag er forankret i kommuner, ivaretas
i ny struktur. Flertallet ber regjeringen sikre at
helseforetakene inngår avtaler med kommunene der dette er naturlig. Flertallet mener driften
av overgrepsmottak egner seg godt til samhandling mellom 1. og 2.linjetjenesten. Overgrepsmottaket
i Oslo er et eksempel på et stort mottak som har gode resultater
og som etter flertallets syn bør kunne videreføres
som samarbeidsprosjekt mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Flertallet viser
til at det av og til er glidende overganger mellom fysisk og seksualisert
vold, og ber regjeringen sikre at den fremtidige organiseringen
ivaretar at brukerne ikke faller mellom to stoler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Meld. St. nr. 15
(2012–2013) Vold i nære relasjoner, som behandles i Stortinget nå. Disse
medlemmer har merket seg at regjeringen foreslår å splitte
ansvaret for hvem som skal behandle voksne som har vært utsatt for seksuelle
overgrep, og personer som har vært utsatt for vold i nære relasjoner.
Behandling av voksne utsatt for seksuelle overgrep skal forankres
i spesialisthelsetjenesten fra 2015, mens personer utsatt for vold
i nære relasjoner skal få behandling på kommunalt nivå. Disse medlemmer mener
at dette er en uheldig splitting av eksisterende fagmiljø, og verdifull
eksisterende kompetanse og fagmiljø vil gå tapt. Dette vil føre
til et svekket akuttilbud til personer utsatt for seksuelle overgrep
og personer utsatt for vold i nære relasjoner. Disse medlemmer ønsker
en fortsatt forankring av tilbudet til barn og voksne som har vært
utsatt for mishandling eller seksuelle overgrep, til legevakt og
overgrepsmottak i primærhelsetjenesten.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
om en nasjonal handlingsplan for legevakt for å sikre kvalitet,
kompetanse og tilgjengelighet for brukerne.
Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
representantforslaget og merknadene og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Dokument 8:76 S (2012–2013) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos
og Siv Jensen om en nasjonal handlingsplan for legevakt for å sikre kvalitet,
kompetanse og tilgjengelighet for brukerne – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev fra helse- og omsorgskomiteen av
18. april 2013 vedrørende ovennevnte representantforslag.
Jeg vil begynne med å si meg enig med stortingsrepresentantene
Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos og Siv Jensen om at legevakt
er en svært sentral og viktig tjeneste for befolkningen i Norge.
Og den blir viktigere fremover når kommunene får ansvar for øyeblikkelig-hjelp-døgntilbud.
Å fortsatt ha en kommunal legevaktstjeneneste betjent av tilgjengelige
og kompetente medarbeidere, som yter tjenester av høy faglig kvalitet
til brukerne, er en målsetning Regjeringen deler med forslagsstillerne.
I tråd med dette har denne Regjeringen over flere år bidratt til
å styrket kommuneøkonomien betydelig. Siden 2005 har kommunenes
frie inntekter økt med nærmere 5 mrd. kroner årlig. I tillegg er det
overført 5 mrd. kroner til kommunene som følge av innføringen av
ordningen med kommunal medfinansiering. I tillegg vil kommunene
innen 2016 få overført 1,1 mrd. kroner til oppgaver knyttet til
øyeblikkelig-hjelp-døgntilbud innen somatikk.
I tiden etter at Nasjonalt kompetansesenter
for legevaktmedisin (Nklm) la frem sitt forslag til nasjonal handlingsplan,
har det skjedd mye innen de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringen
har jobbet systematisk og målrettet med å videreutvikle rammene
for det kommunale helse- og omsorgstilbudet generelt, og vi har
tatt grep når det gjelder den kommunale allmennlegetjenesten spesielt.
Fra 1. januar 2011 fikk vi ny kommunal helse- og
omsorgstjenestelov. I loven pålegges kommunen et tydelig ansvar
for å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester
til alle som oppholder seg i kommunen. En viktig tjeneste i denne
sammenhengen er den kommunale allmennlegetjenesten, som legevakttjenesten
er ett element av. I regjeringens arbeid med å utvikle den kommunale
allmennlegetjenesten har vi prioritert fastlegeordningen. Vi vet
at mange av dem som henvender seg på legevakten, både kunne og burde
henvendt seg til fastlegen i stedet for legevakten. Vi vet også
at de fleste legevaktene utføres av fastleger. En utvikling og styrking
av fast¬egeordningen er således en direkte og en indirekte styrking
av legevaktstjenesten. Høsten 2012 fastsatte Helse- og omsorgsdepartementet
en revidert fastlegeforskrift, og vi innførte et eget tilskudd for
å rekruttere flere fastleger. Tilskuddet var på 50 mill. kroner
i 2012 og er ytterligere styrket med 25 mill. kroner i 2013. Tilskuddet
skal bidra til flere fastleger og derigjennom flere fastleger i
legevakt uten at arbeidsbyrden for den enkelte fastlege øker. Selv
om forskriften viderefører den organisatoriske modellen fastlegeordningen hviler
på, var det flere endringer og presiseringer av betydning for kvaliteten
og tilgjengeligheten til fastlegetjenestene. I forskriften er kommunens
ansvar for ordningen presisert, og det er stilt tydeligere funksjons-
og kvalitetskrav til fastlegenes arbeid. Det er blant annet stilt
krav til når pasientene senest skal få time hos fastlegen, og det
er forskriftsfestet en plikt for fastleger til å delta i legevakt.
I tillegg til ovennevnte har Regjeringen også
fulgt opp flere av de forslagene som fremkommer i handlingsplanen
fra Nklm. Jeg kan opplyse om at det i februar 2012 startet et pilotprosjekt
med felles telefonnummer til kommunale legevaktsentraler i Østfold.
Erfaringene er positive, og det planlegges innføring av et felles
nasjonalt legevaktnummer i hele landet i løpet av våren 2014. Videre
har regjeringen besluttet å innføre kompetansekrav for leger som
skal delta i legevakt. Et forslag om dette vil bli sendt på høring
i forbindelse med Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med å revidere
forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus.
Når det gjelder omtalen i representantforslaget av
etablering av et fremtidsrettet og enhetlig journal-, kommunikasjon-
og IKT-system, vil jeg også her uttrykke min støtte til et slikt forslag.
Regjeringen la 30. november i fjor frem en egen stortingsmelding
om Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren, Meld. St. 9 (2012–2013).
Som tittelen på meldingen indikerer, Én innbygger – én journal,
er trygg og enkel informasjonsflyt en målsetning for Regjeringen. Regjeringen
jobber for at IKT-utviklingen i helse- og omsorgstjenesten skal
gi:
helsepersonell enkel
og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger
innbyggerne tilgang på enkle og sikre digitale tjenester
tilgjengelige data for kvalitetsforbedring, helseovervåking,
styring og forskning
Tilgang til relevant informasjon er nødvendig for
at helsepersonell raskt kan danne seg et helhetlig bilde av pasient
eller bruker og ha et godt grunnlag for å velge riktig utredning
eller behandling. Dette bidrar også til at pasienter og brukere,
så langt det er mulig, slipper å gjenta de samme opplysningene hver
gang de oppsøker helse- og omsorgstjenesten.
Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede
løsninger for å nå målet om en nasjonal journal, der journalopplysninger
skal kunne følge pasienten/brukeren gjennom behandlingsforløpet.
Utredningen skal omfatte hele helse- og omsorgssektoren, herunder
kommunale helse- og omsorgstjenester, spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten.
Utredningen vil vurdere risiko, styringsmessige utfordringer og
organisatoriske konsekvenser for hvert løsningsalternativ. I Helse-
og omsorgsdepartementet er vi i tillegg godt i gang med revisjon
av helseregisterloven, som også er beskrevet i den nevnte stortingsmeldingen,
for å regulere tilgang til helseopplysninger uavhengig av organiseringen i
sektoren.
Et viktig prosjekt for å oppnå målet om bedre
informasjon til helsepersonell ved akutte og ikke-planlagte hendelser,
er prosjekt kjernejournal. Kjernejournalen skal sammenstille og
gjøre tilgjengelig vesentlige opplysninger om pasienten på tvers
av virksomhetsgrenser og forvaltningsnivå. Helsepersonell vil få
rask og enkel tilgang til oppdaterte opplysninger i kjernejournalen
når det er relevant for pasientbehandlingen. Brukerne av kjernejournal
vil i første fase være aktører i den akuttmedisinske kjeden, fastleger,
legevakt og akuttmottak. Det er lagt opp til en trinnvis videreutvikling
av kjernejournalen, med gradvis utvidelse av innhold og omfang.
Prosjektet er godt i gang, og første versjon av kjernejournalen
skal være klar for pilotering i Trondheim høsten 2013 og i Stavanger
våren 2014. Videre vil jeg i denne sammenheng nevne Regjeringens
arbeid med en nasjonal nødmeldetjeneste. Både leger i legevakt,
legevaktsentralene, AMK’ene, akuttmottakene og ambulansene vil være
inne i det nasjonale nødnettet når det er ferdig utbygd. Som tidligere kommunisert
til Stortinget vil nødnett etter planen være ferdig utbygd i løpet
av 4. kvartal 2015.
Tjenester til volds- og overgrepsutsatte, herunder
overgrepsmottakene, omtales i «Meld. St. 15 (2012-2013)Forebygging
og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve»,
som ble lagt fram i mars. En evaluering utført av Nordlandsforskning
i 2012 viste store variasjoner i innhold og kvalitet på de tjenestene overgrepsmottak
leverer. Videre viste evalueringen at det er uklarheter i oppgave-
og ansvarsfordelingen mellom kommuner og sykehus når det gjelder
mottakene, og at dagens 22 mottak fungerer svært ulikt. Regjeringen
ønsker å styrke arbeidet mot vold og gjøre situasjonen for overgrepsmottakene
mer forutsigbar.
Den beste måten å sikre et faglig godt tilbud
på, er at oppgavedelingen i helsetjenesten skjer på et faglig grunnlag
som for andre pasientgrupper, og at alvorlighet, kompleksitet og
hyppighet legges til grunn for behandlingssted. Mye av arbeidet for
de forskjellige målgruppene ved overgrepsmottakene krever spesialisert
kompetanse.
I stortingsmeldingen er det derfor foreslått
at tjenestene til voksne utsatt for seksuelle overgrep skal forankres
i spesialisthelsetjenesten fra senest 2015. Også tilbudet til barn
som har vært utsatt for seksuelle overgrep og annen mishandling,
skal forankres i spesialisthelsetjenesten. Det skal vurderes å opprette
regionale overgrepsmottak for barn. Flere av mottakene tar i dag
ikke imot barn. Evalueringen viser at mange som er utsatt for vold
i nære relasjoner ikke oppsøker overgrepsmottak, men behandles av legevakt
eller fastlege. Det foreslås at disse primært behandles der også
i fremtiden. Dette er i tråd med samhandlingsreformen. Den voldsutsatte
vil da bli fulgt opp av personer som kjenner ham/henne, og som kan
gi en helhetlig medisinsk og psykososial oppfølging lokalt.
Som det fremgår av ovennevnte, har Regjeringen
iverksatt en rekke tiltak som vil bidra til å videreutvikle den
kommunale legevaktstjenesten. Jeg ønsker imidlertid ikke å legge
frem en nasjonal handlingsplan for legevakt. Legevakt er et kommunalt
ansvar. Det er både riktig og viktig. Norge er et langstrakt land,
og utfordringene lokalt er forskjellige. Derfor må kommunene ha frihet
til å innrette tjenesten i tråd med lokale behov. Det er viktig
at fremtidige løsninger må ivareta kommunenes organisasjonsfrihet,
samtidig som de også skal bidra til å sikre alle borgere gode og
likeverdige tjenester. Løsningene må derfor balansere mellom nasjonale
hensyn som kan begrunne statlig styring og hensyn som begrunner
lokal handlefrihet. Statens styring av kommunesektoren skal begrenses
til det nødvendige, og sektoren skal gis flere handlingsalternativer
innenfor nasjonalt fastsatte rammer. Løsningene må utformes slik
at behovet for å sikre et forsvarlig og fullverdig helse- og omsorgstilbud
i kommunene ikke glir over i en detaljstyring som stenger for innovasjon
og tilpasning, og for etablering av hensiktsmessige lokale løsninger.
Virkemidlene i samhandlingsreformen tar hensyn til dette.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 23. mai 2013
Bent Høie |
Line Henriette Hjemdal |
leder |
ordfører |