3.1 Forvaltningsvedtak mot vertsfamilier som misbruker aupairordningen (karantene)

Komiteen viser til at formålet med aupairordningen er å gi mulighet for internasjonal kultur- og språkutveksling på et mellommenneskelig nivå, ved at unge mennesker bor hos en norsk familie. Til gjengjeld bidrar au pairen med nærmere definerte tjenesteytelser som lettere husarbeid og barnepass for vertsfamilien.

Komiteen viser til at aupairordningen er vel innarbeidet, og etter hvert forholdsvis detaljert regulert, senest med gjeldende bestemmelser som trådte i kraft 1. juli 2012.

Komiteen ser behovet for at det stilles betingelser om at forholdet ikke er, eller utvikler seg til å bli, en utnyttelse av au pairene som billig, ufaglært arbeidskraft.

Komiteen konstaterer at det etter gjeldende rett ikke er adgang til å treffe forvaltningsvedtak mot vertsfamilier som bryter vilkårene for aupairopphold.

Komiteen mener det vil være et bidrag til å verne om en lojal bruk av aupairordningen at det gis mulighet for forvaltningsvedtak for å motvirke misbruk, mot vertsfamilier som bryter vilkårene for oppholdstillatelse. Slik sett vil en også kunne forebygge bruk av ulovlig arbeidskraft, motvirke at hjemmene blir en arena for tvangsarbeid og i verste fall menneskehandel. Komiteen deler departementets syn på at karantenebestemmelser rettet mot vertsfamilien vil kunne virke preventivt, mens tilfeller av menneskehandel vil måtte straffeforfølges på ordinær måte uansett i hvilken sammenheng det skulle forekomme.

Komiteen mener at forslagene til sanksjoner er lagt på et rimelig nivå, så lenge det er snakk om brudd på de spesifikke vilkårene for oppholdstillatelse i forbindelse med aupairopphold.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det i prinsippet kunne vært ønskelig med et felles nordisk regelverk på området, men anser det lite hensiktsmessig slik reglene er utformet i de andre nordiske landene i dag. Verken Finland eller Sverige har bestemmelser om karantene. De danske reglene inneholder bestemmelser om automatisk karantene på bakgrunn av domfellelse, men også om at utlendingsmyndighetene kan fatte vedtak om karantene når nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Flertallet støtter derfor regjeringens forslag om at Utlendingsdirektoratet (UDI) må fatte vedtak om karantene i alle saker, for å forhindre at det innvilges oppholdstillatelse for å være au pair i en familie som har karantene på bakgrunn av en straffedom.

Flertallet viser videre til at karantene er en forvaltningsmessig reaksjon, som det bør knyttes et vedtak til. Vertsfamilien det gjelder, får da informasjon om vedtaket, innholdet i det og hva det innebærer å være ilagt karantene. De får også mulighet til å klage. Innholdet i karantenen lar seg dermed lettere etterprøve og kontrollere (notoritet). Det er gode grunner som taler for å ha samme løsning for ileggelse av karantene, uansett om karantenen ilegges for brudd på vilkårene for aupairhold eller på bakgrunn av straffbare forhold. I tillegg viser flertallet til de praktiske fordelene dette gir for å føre statistikk og følge med på bruken av karantene overfor vertsfamilier.

Flertallet viser til at spørsmål om karantene for manglende innbetaling av skatt ble reist både i høringsrunden og i Stortingets egen høring. Flertallet støtter regjeringens vurdering om at det ikke anses hensiktsmessig at slike lovbrudd dekkes av bestemmelsene i forslag til ny § 27 b. Det er kun brudd på vilkår gitt i eller i medhold av utlendingsloven (dvs. utlendingsregelverket, ikke skattelovgivning e.l.) eller ilagt straff for forhold begått mot au pairen (au pairen vil ofte være fornærmet i straffesaken) som bør gi grunnlag for karantene. Flertallet viser dessuten til punkt 2.1. i proposisjonen, der det redegjøres for at UDI og skatteetaten sammen er blitt bedt om å se på behovet for å utarbeide informasjonsmateriell om skatt, rettet mot vertsfamilier og au pairer.

Flertallet viser til at det har vært vurdert om overgrep begått av andre i vertsfamiliens familie eller omgangskrets, også kan medføre karantene. Flertallet støtter regjeringens vurdering av at dette ikke er hensiktsmessig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil likevel anse det som fordelaktig at man på dette området søker å tilstrebe en felles nordisk rettstilstand, slik at Norden for 3.-landsborgere vil fremstå samlet med like regler for å motvirke migrasjon på grunnlag av en illojal bruk av ordningen, og for å motvirke utnyttelse etter ankomst.

Disse medlemmer konstaterer at Sverige og Finland ennå ikke har utviklet tilsvarende regelverk som i Norge og Danmark, men at det inntil det skjer kan være en fordel å samordne forvaltningsvedtakenes sanksjonsbestemmelser med Danmark. Med jevne mellomrom etterlyses et sterkere nordisk engasjement i å utvikle like rettsregler for å løse likeartede problemer i de respektive nordiske land. Disse medlemmer anser dette området for å være velegnet for å utvikle konsistente nordiske bestemmelser, og anser en tilnærming til de danske reglene som en måte å begynne dette arbeidet på, ettersom de i utgangspunktet også ligner meget på departementets forslag. Dette innebærer at UDI vil kunne ilegge en vertsfamilie toårig karantene ved grove brudd på oppholdsvilkårene, mens karantene på henholdsvis 5 og 10 år (for visse straffbare forhold begått mot au pairen) kan iverksettes automatisk som følge av domfellelse, uten at det fattes forvaltningsvedtak av UDI.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i tillegg påpeke at det er et forhold som ikke er berørt i lovforslaget, men som ifølge organisasjonen Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) i høy grad er relevant for situasjonen til au pairer og som har rammet mange.

Ifølge skattebetalingsloven § 5-4 er det au pairens vertsfamilie som er ansvarlig for innbetaling av skatt for au pairen. Når dette ikke er blitt gjort, vil kravet om innbetaling av skatt rettes mot au pairen. I mange tilfelle vil au pairen ikke ha noen mulighet for å kunne kontrollere om trukket skatt faktisk blir innbetalt til ligningsmyndighetene, og vil så kunne havne i en situasjon der man får et relativt høyt skattekrav, målt i forhold til egne midler. Au pairen vil dermed kunne straffes for noe arbeidsgiver er skyld i.

Disse medlemmer mener på grunnlag av det ovennevnte at eventuelle sanksjoner må rettes mot arbeidsgiver og ikke mot arbeidstaker. Disse medlemmer vil derfor foreslå at arbeidsgivers ansvar for innbetaling av skatt presiseres i lovteksten og at dette følges opp av en straffereaksjon på linje med det som ellers er foreslått i utlendingsloven § 27 b.

Disse medlemmer vil også påpeke et annet forhold, nemlig at overgrep mot au pairer kan utføres av andre enn vertsfamilien og at det er vertsfamiliens plikt å bidra til å hindre at dette skjer. Brudd på alminnelig aktsomhet bør kunne rammes av en straffereaksjon.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her gjøres følgende endring:

Ny § 27 b skal lyde:

§ 27 b Tiltak ved brudd på vilkårene for oppholdstillatelse til au pair eller ileggelse av straff eller særreaksjon

Dersom en vertsfamilie grovt eller gjentatte ganger bryter vilkår gitt i eller i medhold av loven her om oppholdstillatelse til au pair, kan Utlendingsdirektoratet treffe vedtak om at det ikke skal innvilges oppholdstillatelse til au pair hos vedkommende vertsfamilie. Vedtaket skal gjelde for ett, to eller fem år, avhengig av forholdets art, omfang og varighet.

Det samme gjelder dersom en person i vertsfamilien er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder og forholdet er begått mot den som på gjerningstidspunktet var au pair hos vedkommende. I slike tilfeller kan vedtaket gjelde for opptil ti år.

Første ledd gjelder tilsvarende dersom vertsfamilien forsettlig eller grovt uaktsomt bryter plikter fastsatt i eller i medhold av skattebetalingsloven § 5-4 første og fjerde ledd.

Vedtak etter første til tredje ledd berører ikke retten til opphold etter kapittel 13.»

Komiteen vil anse den avgrensning av personkretsen som skal kunne utløse en karantenesanksjon, som hensiktsmessig.

3.2 Utvisning som følge av straffbar handling begått før innvilgelse av førstegangstillatelse

Komiteen deler departementets syn på at det er en svakhet at gjeldende regelverk ikke gir en klar anvisning på hvilken lovbestemmelse utvisningsspørsmålet skal vurderes etter, dersom en utlending med innvilget permanent oppholdstillatelse begikk en straffbar handling før vedkommende fikk sin første midlertidige oppholdstillatelse. Dermed tydeliggjøres det at det avgjørende tidspunktet er når den straffbare handlingen ble foretatt, ikke når den ble oppdaget. Komiteen støtter dette, ikke minst fordi det uansett skal tas i betraktning om utvisningen kan forsvares ut fra kravet til forholdsmessighet.

3.3 Iverksettelse av vedtak for EØS-borgere med oppholdsrett etter utlendingsloven § 111

Komiteen viser til ordlyden som sitert i proposisjonen, og som etter departementets oppfatning kan skape tvil om at utvisningsvedtak overfor personer med oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 111 ikke kan iverksettes straks. Komiteen legger til grunn at presiseringen i den foreslåtte endringen på en klarere måte dekker lovgivers intensjon da loven ble vedtatt, og støtter derfor den nye formuleringen som en klargjøring.