Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Irene Johansen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar
J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel
og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland,
fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, viser til Meld. St. 36 (2012–2013)
Nye muligheter for Nord Norge – åpning av Barentshavet sørøst for
petroleumsvirksomhet. Forrige gang Stortinget åpnet et nytt område
for petroleumsvirksomhet var i 1994.
Areal på norsk sokkel har blitt åpnet i tre
store runder; i 1965, 1988 og 1994. Derfor er det spesielt gledelig
at regjeringen nå fremmer forslag om åpning av Barentshavet sørøst. Komiteen viser
til at dette er en oppfølging av Stortingets vedtak i behandlingen
av Meld. St. 10 (2010–2011) Oppdatering av forvaltningsplanen for
det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.
I forvaltningsplanen skrev regjeringen:
«Når overenskomsten med Russland om maritim avgrensning
og samarbeid i Barentshavet og Polhavet er ratifisert i begge land,
vil regjeringen igangsette en konsekvensutredning etter petroleumsloven med
sikte på tildeling av utvinningstillatelser i det tidligere omstridte
området vest for avgrensningslinjen i Barentshavet syd (sør for
74°30’ N). Forutsatt at konsekvensutredningen gir grunnlag for det,
vil regjeringen legge frem en stortingsmelding som anbefaler åpning
av disse områdene for petroleumsvirksomhet.»
Komiteen viser til
at Norge og Russland den 15. september 2010 ble enige om avgrensing
og samarbeid i Barentshavet. Forhandlingene som ledet dit tok over
40 år. Avtalen løste det viktigste uavklarte spørsmålet mellom Norge
og Russland i etterkrigstiden. I forbindelse med ratifiseringen
av avtalen uttrykte Stortingets utenrikskomite følgende i sin innstilling
til Stortinget:
«Komiteen viser også til at avtalen kan gi anledning
til å åpne for petroleumsaktiviteter på begge sider av grensen i
avtaleområdet. Siden 1980-tallet har det vært enighet mellom norske
og russiske myndigheter om at det ikke skulle letes etter eller
utvinnes petroleum i det omstridte området. Selv om eventuelle petroleumsressurser
som måtte befinne seg i området ikke har vært et tema under de norsk-russiske forhandlingene,
legger komiteen vekt på at avtalen inneholder detaljerte regler
og prosedyrer for å sikre en effektiv og ansvarlig forvaltning av
petroleumsressurser i tilfeller der en enkelt olje- eller gassforekomst
skulle vise seg å strekke seg utover avgrensingslinjen – via såkalte
unitiseringsbestemmelser. Disse bestemmelsene er utformet etter
mønster av tilsvarende bestemmelser i andre avtaler. Komiteen viser
til at det i avtalen eksplisitt fremkommer at ingen av partene kan
starte utnyttelse av et grenseoverskridende petroleumsfelt uten
etter avtale med den annen part. I avtalens fortale understrekes
betydningen av en effektiv og ansvarlig forvaltning av petroleumsressursene,
og som følge av avtalen vil regionen etter komiteens oppfatning
kunne få adskillig større oppmerksomhet som et potensielt rikt petroleumsområde.
Komiteen forventer at internasjonal olje- og gassindustri i tillegg
til leverandørindustri nå vil rette søkelyset på begge sider av
grensen i regionen.»
Komiteen merker seg
at russiske myndigheter har tildelt areal på russisk side av avgrensningslinjen i
det tidligere omstridte området.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er tilfreds med
at regjeringen etter en konsekvensutredning etter petroleumsloven
foreslår å åpne Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti støtter
en åpning av Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet innenfor
de helhetlige rammene som er fastsatt i forvaltningsplanen for Barentshavet
og Lofoten. Dette innebærer at det ikke skal igangsettes petroleumsvirksomhet
i områdene ved iskanten og polarfronten i denne stortingsperioden. Dette
medlem mener regjeringens tilrådning i denne meldingen går
utover de helhetlige rammene fra forvaltningsplanen, ved at det
åpnes for petroleumsvirksomhet i de nordligste delene av åpningsområdet
som ligger innenfor maksimal utbredelse av havis de siste ti årene. Dette
medlem viser til at havisen så sent som i 2003 strakte seg langt
inn i den nordligste delen av åpningsområdet.
Komiteen viser til at til tross
for noen store funn de siste årene så vil oljeproduksjonen på norsk sokkel
følge en nedadgående kurve fra 2020. I perioden fram mot 2020 vil
investeringsnivået på norsk sokkel i gradvis større grad være knyttet
til framtidige utbygginger som Sverdrup-funnet og Castberg-funnene. Komiteen vil
peke på at produksjonen fra eksisterende felt og prosjekter som
i dag er i sen planleggingsfase raskt vil reduseres utover på 2020-tallet. Komiteen er
kjent med at fra 2020 vil ressurser som i dag ikke er oppdaget bli
stadig viktigere, og etterhvert vil slike ressurser være dominerende
på norsk sokkel.
Det tar lang tid fra et område åpnes til felt
blir satt i produksjon. For eksempel ble Tromsøflaket åpnet i 1979,
Snøhvitfeltet ble påvist i 1981, mens produksjon fra Snøhvitfeltet
ikke begynte før i 2007. Komiteen vil derfor understreke
at diskusjonen om åpning av Barentshavet sørøst ikke kan ta utgangspunkt
i en vurdering av petroleumsnæringens rolle i norsk økonomi i dag,
men må ta høyde for en situasjon med til dels sterkt fallende oljeproduksjon
fra norsk sokkel utover på 2020-tallet. Komiteen vil også
vise til at åpning av nye områder i liten grad vil gi etterspørselsimpulser
i norsk økonomi på kort og mellomlang sikt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener en åpning
av Barentshavet sørøst følger den samme skrittvise og kunnskapsbaserte
utviklingen som har kjennetegnet utviklingen på norsk sokkel til
nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke betydningen av at det åpnes nye
leteområder for olje- og gassaktivitet for å sikre at norsk sokkel
opprettholder produksjonsvolum fremover – i tråd med de føringer
som ble lagt av et samlet Storting i Innst. 143 S (2011–2012), jf.
Meld. St. 28 «En næring for fremtiden – om petroluemsvirksomheten».
Uten nye, betydelige funn fremover vil produksjonen falle og verdiskapingen
reduseres utover 2020-tallet. Vi er derfor avhengig av at det opprettholdes
en høy leteaktivitet fremover.
Disse medlemmer vil peke på betydningen av
forutsigbarhet og stabilitet knyttet til rammebetingelsene for olje-
og gassvirksomheten, og at dette er en viktig konkurransefaktor
for norsk sokkel. Dette gjelder også for infrastrukturen knyttet
til effektiv gasstransport.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen skriver følgende:
«Den norske ressursforvaltningspolitikken er utformet
med sikte på å gi alle enkeltaktører beveggrunner til å fatte beslutninger
som ikke bare maksimerer deres økonomiske utbytte fra virksomheten, men
også er de samfunnsøkonomisk beste. En sentral rolle for myndighetene
er å sørge for at denne egenskapen ved politikken opprettholdes,
og samtidig følge med på at aktørene leverer i tråd med prinsippet om
god ressursforvaltning. Som en del av dette arbeidet har departementet
nylig gjennomført tiltak som legger til rette for reduserte kostnader
for funn gjennom forenkling av mulighetene for utbygging gjennom
bruk av eksisterende infrastruktur. Departementet har også sendt
på høring et forslag som vil redusere transportkostnadene for nye
gasstransportavtaler i Gassled.»
Disse medlemmer viser
til brev til energi- og miljøkomiteen datert 30. mai 2013 fra Solveig Gas
Norway AS, Silex Gas Norway AS og Infragas Norge AS, hvor det påpekes
at ovennevnte forslag kan:
«… ha negative konsekvenser for utbygginger, særlig
i områder som Barentshavet, som krever betydelige infrastrukturinvesteringer,
ettersom tilgang til infrastrukturkapital vil svekkes betydelig
som følge av forslaget».
Disse medlemmer mener det er
viktig med en god dialog med næringen som sikrer åpenhet, forutsigbarhet
og trygghet for fremtidige investeringer. Disse medlemmer har
merket seg at brevet gir utrykk for et ønske om dialog og samarbeid
om langsiktige løsninger som vil være tjenlig både for samfunnet
og de ulike næringsaktørene. Disse medlemmer vil
derfor påpeke betydningen av å unngå forhastede løsninger, som kan
ha store negative konsekvenser også for utviklingen av områdene
i Barentshavet sørøst.
Disse medlemmer viser til at
40 pst. av områdene hvor man forventer at det skal finnes petroleum,
i dag er åpnet. Dette innebærer at det fortsatt er store uåpnede
områder på norsk sokkel. Disse medlemmer viser i
denne forbindelse til sine merknader i Innst. 400 S (2010–2011)
om oppdatering av forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet
og havområdene utenfor Lofoten, der disse medlemmer ønsker
å igangsette en konsekvensutredning av områdene utenfor Lofoten,
Vesterålen og Senja med sikte på åpning av disse områdene for petroleumsaktivitet.
Komiteen viser til at olje- og
gassmarkedene er i endring. Ny teknologi har muliggjort olje- og gassproduksjon
fra nye kilder, og den økonomiske situasjonen preger omsetningen
av energiprodukter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, deler regjeringens
syn på at klimapolitikk og en vellykket prising av CO2-utslipp vil kunne gi en ekstra stimulans
til gassetterspørselen. I en situasjon med fallende europeisk egenproduksjon
av gass vil norsk gass være med å dekke den europeiske gassetterspørselen.
Regjeringen forventer at norsk gass vil være en attraktiv og verdsatt
energikilde i mange tiår framover. Dette vil også legge til rette
for lønnsomhet i leting, utbygging og produksjon av gass på norsk
sokkel.
I Meld. St. 36 (2012–2013) Nye muligheter for Nord-Norge
– åpning av Barentshavet sørøst, skriver regjeringen følgende om
klimapolitikkens konsekvenser for oljeproduksjon på norsk sokkel:
«Mens klimapolitikken vil kunne stimulere etterspørselen
etter norsk gass, vil virkningene for olje kunne bli motsatt. Scenarioer
for utvikling i global energibruk i samsvar med målet om å begrense
den globale temperaturstigningen til under to grader, viser en betydelig
nedgang i bruken av fossil energi fram mot 2050. I disse scenarioene
vil det likevel være behov for ny kapasitet for å kompensere for
fallende produksjon fra felt i drift».
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
deler regjeringens vurdering av konsekvensene for utvinning av olje
i Norge og av klimapolitikken.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
Norge må ta sin del av ansvaret for å redusere de globale utslippene
av klimagasser, og at dette betyr at noen av de gjenværende oljeressursene
på norsk sokkel må bli liggende under havbunnen.
Dette medlem tror regjeringens
vurdering i meldingen om at oljeprisen vil holde seg på nivåer som
vil gjøre det lønnsomt å lete etter, bygge ut og produsere de gjenværende
oljeressursene på norsk sokkel, så fremt kostnadsutviklingen holdes
under kontroll, kan vise seg å være for optimistisk. Dette forutsetter
i tilfelle at man ikke lykkes i bestrebelsene med å redusere de
globale utslippene av klimagasser i tråd med togradersmålet. Av
føre-var-hensyn, med tanke på både klima og miljø, mener dette
medlem at det ikke skal åpnes for oljevirksomhet i sårbare
havområder der miljø- og/eller fiskerihensyn taler for at slik aktivitet
er uforsvarlig.
Dette medlem mener det bør opprettes
petroleumsfrie soner i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og
Senja, Jan Mayen, Mørebankene og kystnære områder i Skagerak. Petroleumsfrie
soner bør også opprettes i spesielt sårbare og kystnære deler av
Barentshavet, herunder områdene ved iskanten og polarfronten.
Komiteen konstaterer at regjeringen
har gjennomført en konsekvensutredning etter petroleumsloven. Forslaget
til program for konsekvensutredningen ble sendt på høring i november
2011, og endelig program for konsekvensutredningen ble fastsatt
i juli 2012. Selve konsekvensutredningen ble sendt på høring med
høringsfrist 16. januar 2013.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er av den oppfatning
at departementet har utført en grundig og lovmessig håndtering av
åpningsprosessen.
Komiteen viser til
at petroleumsvirksomhet i Barentshavet har foregått siden 1980.
I perioden 1980 til 1990 var det betydelig letevirksomhet. Noe lavere
aktivitet i perioden 1990–2000. Mer enn ti letebrønner er planlagt
igangsatt i løpet av 2013.
I Oljedirektoratets vurdering av ressurspotensialet
i området, som ligger til grunn for beregningene i konsekvensutredningen,
antas det et stort ressursanslag med betydelig oppside. Forventede
utvinnbare ressurser for Barentshavet sørøst er beregnet til 300
mill. Sm3 o.e., med en nedside på 55 mill.
Sm3 o.e. (P95) og en oppside på 565 mill.
Sm3 o.e. (P05). De forventede utvinnbare
ressursene fordeler seg på henholdsvis 50 mill. Sm3 væske
og 250 mrd. Sm3 gass.
I den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet
og havområdene utenfor Lofoten (Meld. St. 1 (2010–2011)) vurderte
regjeringen at åpningsområdet ikke skiller seg vesentlig fra andre
deler av Barentshavet. Det er derfor fornuftig at regjeringen tok utgangspunkt
i det generelle kunnskapsgrunnlaget fra arbeidet med forvaltningsplanen
i arbeidet med konsekvensutredningen.
Komiteen har merket seg at det
er særlig nord i åpningsområdet, mot iskanten og helt sør i åpningsområdet
inn mot land, at det er størst miljøkonsekvenser. Komiteen viser
til at departementet også skisserer at det nord i åpningsområdet
er behov for ny teknologi og nye løsninger for oljevernberedskap.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at konsekvensutredningen
har avdekket relativt små potensielle miljøkonsekvenser av petroleumsvirksomhet
i åpningsområdet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at konsekvensutredningene og flere høringsinstanser
viser til at et større akuttutslipp av olje kan ha alvorlige miljøkonsekvenser.
På grunnlag av erfaringer fra petroleumsvirksomhet i andre områder
på norsk sokkel, vurderes sannsynligheten for slikt utslipp som
lav.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti forutsetter at det iverksettes
en betydelig styrking av oljevernberedskapen i åpningsområdet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker
at det per i dag er store mangler ved oljevernberedskapen i Barentshavet
sørøst. Dette medlem viser til høringsinnspill fra Klima-
og forurensingsdirektoratet (Klif) til konsekvensutredningen, hvor
det påpekes at det er behov både for teknologiutvikling for å møte
klimatiske utfordringer, og ikke minst behov for en styrking av den
totale beredskapen i åpningsområdet. Klif viser til at det er begrenset
tilgang til beredskapsutstyr både kystnært, langt fra land og nær
den variable iskanten, og at en styrking i dette tilfellet kan innebære etablering
av tilleggskapasitet for opptak av olje som tilsvarer to til fire
NOFO systemer. I tillegg kan klimatiske faktorer som isdekke og
mørke i vinterhalvåret gjøre opprydningsarbeidet vanskelig og til
tider umulig, slik at en potensiell eksponeringstid av et uhellsutslipp
kan bli lang. Klif påpeker også at uansett krav vil det alltid være
en risiko for at utstyr ikke vil fungere optimalt og at olje likevel
vil kunne forurense sårbare områder.
Komiteen vil trekke
fram at miljørisiko er en sammenstilling av sannsynligheten for
en ulykke med miljøskadepotensial, og vurdering av skadepotensialet.
En slik modellert miljørisiko er utført for åpningsområdet. Komiteen viser
til regjeringens omtale av miljørisiko i meldingen, hvor det framgår:
«Samlet gir aktiviteten i høyt scenario en sannsynlighet
for én oljeutblåsning per 1 200 år, mens sannsynligheten for lavt
scenario er én hendelse per 2 400 år. Miljørisiko er produktet av
sannsynlighet og konsekvenspotensial. Sammenstilt med konsekvenspotensialet
blir miljørisikoen at det i letefasen, med tre letebrønner per år,
forventes én hendelse per 15 000 år med alvorlig miljøskade (restitusjonstid over
10 år) for sjøfugl, samt én hendelse per 11 000 år med alvorlig
miljøskade for iskanten. Det er usikkerhet knyttet til slike statistiske
beregninger.
I utbyggings- og driftsfasen, med innretninger som
i scenarioene, er det svært liten sannsynlighet for at det vil forekomme
noen skade på sjøfugl (mindre enn 1 pst. bestandstap). Det er også
overveiende sannsynlig at man ikke får utslipp som kan medføre skade
på miljøet i iskanten (strandingsmengder olje mindre enn 1 tonn
innenfor et område på 10 × 10 km). Alle beregninger viser at det
er svært liten sannsynlighet for å få alvorlig miljøskade i utbyggings- og
driftsfasen. Det er modellert én hendelse med moderat miljøskade
for sjøfugl per 4 000 år med drift og én hendelse med moderatmiljøskade
for iskanten per 20 000 år med drift.»
Komiteen viser til
at forvaltningsplanene fastsetter helhetlige rammer for petroleumsvirksomhet for
hvert enkelt havområde. Forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten
setter rammer for petroleumsvirksomhet i kystsonen og i områdene
ved iskanten og polarfronten, som også gjelder åpningsområdet i Barentshavet
sørøst:
I kystsonen vil det
ikke bli igangsatt petroleumsvirksomhet i et belte på 35 km fra
grunnlinjen i denne stortingsperioden.
I området mellom 35 og 65 km fra grunnlinjen
vil det ikke være tillatt med leteboring i oljeførende lag i perioden
1. mars til 31. august.
I områdene ved iskanten og polarfronten
skal det ikke igangsettes petroleumsvirksomhet i denne stortingsperioden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Meld. St. 41 (2012–2013), som er tilleggsmelding til Meld.
St. 26 (2012–2013), og hvor regjeringen vil:
«1. Åpne Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet.
2.
Fastlegge de helhetlige rammene for petroleumsvirksomhet i forvaltningsplanene
for hvert havområde. Ved oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet,
behandles Barentshavet sør og Barentshavet sørøst som ett område.
For Barentshavet sørøst legges det til grunn de samme rammene for
petroleumsvirksomhet som for de allerede åpnede områdene i Barentshavet
sør. I områdene ved iskanten og polarfronten skal det ikke igangsettes
petroleumsvirksomhet nå. Spørsmålet om petroleumsvirksomhet ved
iskanten og polarfronten vil bli vurdert på nytt i forbindelse med
neste oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet. Dette
er ikke til hinder for at det kan drives petroleumsvirksomhet i
hele Barentshavet sørøst.
3. Igangsette et arbeid
med sikte på å identifisere og utrede operasjonelle usikkerhets-
og risikofaktorer ved petroleumsvirksomhet i Barentshavet sørøst.
4.
I tråd med punktene ovenfor gjelder følgende for Barentshavet sørøst
i 23. konsesjonsrunde:
a. Når selskapene bes om å
nominere areal inkluderes ikke arealet i et belte på 35 km fra grunnlinjen.
b.
Ved utlysning gjelder følgende rammer:
– I området
mellom 35 km og 65 km fra grunnlinjen i åpningsområdet vil det ikke
være tillatt med leteboring i oljeførende lag i perioden 1. mars-31. august.
– I
områder nærmere enn 50 km fra den faktiske/observerte iskanten vil
det ikke være tillatt med leteboring i oljeførende lag i perioden
15. desember-15. juni.
Dette legger ikke føringer
på definisjonen av iskanten og polarfronten i neste forvaltningsplan.»
Komiteen er kjent
med at Oljedirektoratets vurdering av potensialet for olje og gass
i åpningsområdet konkluderer med at det i den nordlige delen av
åpningsområdet er forventet gass. Departementets konsekvensutredning
viser at et akuttutslipp av gass vil ha begrensede negative påvirkninger
på miljøet.
Komiteen viser til at regjeringen
i meldingen varsler at sikkerhetsmyndighetene vil starte et arbeid for
å identifisere og utrede operasjonelle usikkerhets- og risikofaktorer
ved petroleumsvirksomhet i Barentshavet sørøst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, er tilfreds med at regjeringen varsler
tidsbegrensninger for leteboring ved iskanten for å redusere risikoen
ved et eventuelt akuttutslipp av olje.
Komiteens medlemmer fra Høyre legger
til grunn de samme begrensninger for petroleumsvirksomhet i Barentshavet
sørøst som for det øvrige området som er omfattet av forvaltningsplanen for
Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Det innebærer blant
annet at det i områdene ved iskanten og polarfronten ikke skal igangsettes
petroleumsvirksomhet i denne stortingsperioden.
Disse medlemmer vil understreke
at iskanten er et særlig biologisk rikt og viktig område som er
identifisert som særlig verdifullt og sårbart i forvaltningsplanen. Disse
medlemmer legger derfor til grunn at det ikke skal igangsettes
petroleumsvirksomhet i områdene ved iskanten. Disse medlemmer mener
det er uheldig at regjeringen legger ulike definisjoner til grunn
for iskanten, og mener det må avklares hva som skal være den faglige
definisjonen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til Meld. St. 10 (2010–2011) Oppdatering av forvaltningsplanen for
det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten,
hvor det står følgende:
«Polarfronten strekker seg også inn i tidligere omstridt
område. Forhøyet produksjon ved polarfronten gjør dette til et viktig
beiteområde, samtidig som polarfronten er en naturlig og dynamisk
biogeografisk grense og har derfor relativt høy biodiversitet. Den
er imidlertid bredere og mindre markert i øst enn lenger vest. Sjøis
dekker deler av området i perioder av året. Maksimum isutbredelse
kan variere fra et år til et annet, mer jo lenger øst man kommer.
En relativt kortvarig, men intenst produksjon følger iskanten når
den trekker seg nordover. Iskanten er således et viktig beiteområde
og individtettheten innenfor mange grupper av organismer kan være høy.
Styrende faktorer og intensitet på produksjonen varierer imidlertid
fra syd til de dype områdene i nord. Både polarfront og iskant er
allerede identifisert som særlig verdifulle og sårbare områder i
forvaltningsplanen. Isutbredelsen i Barentshavet øker nå noe etter
at iskanten har trukket seg lengre nord både om vinteren og om sommeren
i en årrekke.
Regjeringen vil:
2. Barentshavet
e.
Iskanten og polarfronten
–I områdene ved iskanten
og polarfronten skal det ikke igangsettes petroleumsvirksomhet i
denne stortingsperioden.»
Dette medlem viser
videre til figur 7.1 side 131 i Meld. St. 10 (2010–2011), hvor polarfronten
og iskanten er tegnet inn med blå farge i kartet, og definert som
områder der det ikke skal igangsettes petroleumsvirksomhet. Dette
medlem konstaterer at dette blå området sammenfaller med
en definisjon av iskanten som maksimal utbredelse av havis de siste
ti årene. Dette medlem konstaterer på denne bakgrunn
at det i forvaltningsplanen legges til grunn at polarfronten og
iskanten strekker seg inn i de nordlige delene av det tidligere
omstridte området, altså åpningsområdet i Meld. St. 36 (2012–2013).
Dette medlem viser til høringsinnspillene
til konsekvensutredningen, som følger som vedlegg til Meld. St.
36 (2012–2013), og hvor det fremgår at både Direktoratet for naturforvaltning,
Polarinstituttet og en samlet miljøbevegelse fraråder å åpne for petroleumsvirksomhet
nærmere enn 50 km fra maks isutbredelse (basert på årene 2001-2011)
i de nordligste delene av området.
Dette medlem viser til figur
6.1 side 27 i Meld. St. 36 (2012–2013), som viser at havisen strakk
seg langt inn i de nordlige delene av åpningsområdet senest i 2003. Dette
medlem viser til at fagetatenes fraråding er basert på at
miljøkonsekvensene og miljørisikoen for aktivitet i dette området forventes
svært stor. Miljøkonsekvensanalyser ved akuttutslipp viser i følge
de miljøfaglige etatene at influensområdene for de nordligste utslippspunktene kan
treffe iskanten i enkelte sesonger. Eventuell aktivitet i de nordligste
delene av området vil kunne ligge inne i isen deler av året (vinter–vår).
Dette medlem viser til at Direktoratet
for naturforvaltning og samtlige miljøorganisasjoner i høringen
til konsekvensutredningen også fraråder åpning av områder som ligger
nærmere enn 50 km fra kysten på grunn av svømmetrekk for polarfugl
og stor tetthet av sjøfugl i området.
Dette medlem viser til tilleggsmeldingen som
regjeringen fremmet til Meld. St 36 (2012–2013) fredag 7. juni 2013,
Meld. St. 41 (2012–2013), hvor regjeringens opprinnelige tilrådning
punkt 2 og 3 endres. I nytt punkt 2 står det:
«I områdene ved iskanten og polarfronten skal det
ikke igangsettes petroleumsvirksomhet nå. Spørsmålet om petroleumsvirksomhet
ved iskanten og polarfronten vil bli vurdert på nytt i forbindelse med
neste oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet. Dette
er ikke til hinder for at det kan drives petroleumsvirksomhet i
hele Barentshavet sørøst».
Dette medlem viser videre til
tilrådningens punkt 4 b andre strekpunkt, hvor det står:
«I områder nærmere enn 50 km fra den faktiske/observerte
iskanten vil det ikke være tillatt med leteboring i oljeførende
lag i perioden 15. desember – 15. juni. Dette legger ikke føringer
på definisjonen av iskanten og polarfronten i neste forvaltningsplan».
Dette medlem viser
til at det i meldingen ikke fremgår eksakt hvilken definisjon regjeringen legger
til grunn for iskanten og polarfronten, og at komiteen derfor har
stilt en rekke spørsmål til departementet for å prøve å få klarhet
i dette.
Dette medlem viser til statsrådens
svarbrev til komiteen 5. juni 2013, hvor iskanten defineres på følgende
måte:
«I begrepet den faktiske/observerte iskanten legges
den til enhver tid observerte iskant. I åpningsprosessen er iskanten
definert som 40 pst. isdekning.»
I det samme brevet kommenteres presiseringen side
38 i meldingen – om at dette ikke skal legge føringer på definisjonen
av iskanten og polarfronten i neste forvaltningsplan på følgende
måte:
«Presiseringen knytter seg til de rammer som vil gjelde
for 23. konsesjonsrunde. Rammene omfatter hvilket areal i Barentshavet
sørøst som kan nomineres til 23. konsesjonsrunde samt boretidsbegrensninger
for leteboring i oljeførende lag. Dette legger ikke føringer på
definisjonen av iskanten og polarfronten i neste oppdatering av
forvaltningsplanen for Barentshavet - Lofoten, hvor spørsmålet om
petroleumsvirksomhet ved iskanten og polarfronten vil bli vurdert
på nytt.»
Dette medlem konstaterer
at regjeringen ved Olje- og energidepartementet opererer med en
annen definisjon av iskanten og polarfronten i Meld. St. 36 og Meld.
St. 41 (2012–2013) enn det som er lagt til grunn som helhetlige
rammer for petroleumsvirksomheten i Meld. St. 10 (2010–2011), og
at regjeringens tilrådning om at det kan drives petroleumsvirksomhet
i hele Barentshavet sørøst er i strid med forvaltningsplanen.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge følgende rammer
til grunn for åpning av Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet:
«Følgende skal gjelde for Barentshavet sørøst
i 23. konsesjonsrunde:
Komiteen viser til at dersom
det gjøres drivverdige funn vil åpning for petroleumsvirksomhet
i Barentshavet sørøst kunne gi betydelige samfunnsmessige ringvirkninger,
både lokalt i Nord-Norge og i landet for øvrig. Komiteen peker
på at dette vil skje både i form av sysselsettingseffekter og økt
skatteinngang.
Komiteen er kjent med beregninger
som viser at drivverdige funn kan gi betydelig lønnsom produksjon.
Olje- og gassressursene i to ulike scenarioer er anslått å ha en
netto verdi på 280 mrd. kroner i høyt scenario og 50 mrd. kroner
i lavt scenario.
Komiteen er kjent med at beregningene
viser at høynivåscenarioet på nasjonalt nivå vil gi en beregnet
årlig verdiskapingseffekt på inntil 10 mrd. kroner og en årlig netto
sysselsettingseffekt på 1 200 personer. For det lave scenarioet
beregnes de tilsvarende tallene til rundt 3 mrd. kroner og 500 personer.
I høyt scenario viser beregningene på lokalt
nivå en forventet verdiskaping i Finnmark på inntil 2,9 mrd. kroner
per år for perioden 2023–2040. For lavt scenario i samme periode
er forventningen 700 mill. kroner per år. Petroleumsvirksomheten
i åpningsområdet er videre forventet å gi en sysselsettingseffekt
i Finnmark på henholdsvis 2 900 og 700 sysselsatte per år for de
to scenarioene.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at regionen vil få et økt kompetansebehov som følge av olje-
og gassvirksomheten. Det er forventet at den største etterspørselen
vil komme for personell med utdanning innen elektrofag, mekaniske
fag, maskinfag og bygg- og anleggsfag fra videregående skole eller
fagskole. Komiteen mener dette bidrar til å skape
optimisme og sysselsettingsmuligheter for unge i Finnmark. I den
forbindelse vil komiteen også understreke viktigheten
av at selskapene som etter hvert vil drive oljevirksomhet i regionen,
tar inn lokale lærlinger, nettopp for å sikre rekrutteringer innen
de nevnte faggruppene.