Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Irene Johansen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar
J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel
og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland,
fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, viser til at jordens klima er i endring.
Det observeres endringer i naturen som følge av klimaendringer på
alle kontinenter og i alle de store havområdene. Klimaet på jorden
har alltid gjennom hele klodens historie vært i endring, og naturen
har tilpasset seg i forhold til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at selv
om ikke-menneskeskapte faktorer også påvirker klimaet, så kan ikke
klimaendringene de siste 150 årene forklares uten at vi tar hensyn
til menneskelige utslipp av klimagasser. Forbrenning av kull, olje
og gass har frigjort store mengder CO2.
Sammen med utslipp av klimagasser fra avskoging og andre utslippskilder har
dette bidratt til økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren.
Den økte mengden klimagasser i atmosfæren er ifølge FNs klimapanel
hovedårsaken til den globale oppvarmingen, og fører til klimaendringer. Disse
endringene får konsekvenser for naturen og store deler av samfunnet
vårt.
Komiteen viser til
at selv om det er stor enighet om at klimaet er i endring, så er
det fortsatt stor usikkerhet knyttet til hvor store endringer vi
vil oppleve de kommende tiårene, og hvordan klimaet vil endre seg
i ulike geografiske områder.
Komiteen viser til at hvor store
konsekvenser klimaendringene vil få for natur og samfunn, vil være et
resultat av hvor mye klimaet endrer seg. Det er også avhengig av
samfunnets evne, muligheter og vilje til å ta hensyn til at klimaet
vil endre seg fremover, og aktivt tilpasse seg disse endringene.
Komiteen peker samtidig på at
en ambisiøs politikk nasjonalt må være fornuftig i global sammenheng,
der det overordnete målet er å redusere de samlede globale utslipp
av klimagasser. Dette innebærer at det tas hensyn til konsekvensene
av kvotesystemet, faren for karbonlekkasje og til industriens konkurranseevne
når politikken utformes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at Norge må
føre en ambisiøs nasjonal klimapolitikk. Flertallets mål
er en langsiktig omstilling til et lavutslippssamfunn innen 2050.
Flertallet har merket seg at
de fleste studier av de mulige konsekvenser av klimaendringene tar utgangspunkt
i at vi tilpasser oss en verden hvor gjennomsnittstemperaturen på
jorden øker med 2–3 grader celsius mot slutten av dette århundret.
Kapasiteten og muligheten til å tilpasse seg høyere temperaturstigninger,
som 4–6 grader celsius, har vi begrenset kunnskap om.
Flertallet understreker at selv
om man skulle få en internasjonal enighet om en ambisiøs politikk for
å redusere utslipp av klimagasser, så vil temperaturen fortsette
å stige frem mot 2100. Det er derfor nødvendig å forberede samfunnet
på forventede klimaeffekter som uansett vil komme.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at klimaendringer er en naturlig del av jordens utvikling og
et uttrykk for dens kontinuerlige endring. Naturlige variasjoner
i klimatiske forhold er et produkt av prosesser og svingninger som
til enhver tid skjer omkring oss, som for eksempel varierende solaktivitet
og sykliske havstrømmer. Menneskelig aktivitet påvirker også klimaet
på flere områder, men det hersker fremdeles stor usikkerhet om hvor
mye dette utgjør i forhold til de naturlige variasjonene.
Disse medlemmer merker seg i
den forbindelse FNs klimapanels rapport fra mars 2012, som konkluderte
med at ekstremeffekter de neste 20–30 år ville bli dominert av naturlige
variasjoner. Da menneskeheten uansett må tilpasse seg endringer
i livsvilkår, er det etter disse medlemmers syn av underordnet
betydning å identifisere de viktigste driverne til klimaendringer
når man skal utarbeide politiske løsninger for å møte potensielle
klimautfordringer.
Komiteen peker på at Norge ligger
utsatt til med en langstrakt kyst og store høyfjellsområder som
strekker seg inn i Arktis. Vær og klima påvirker nærmest alle deler
av samfunnet og er en viktig del av hverdagen for de fleste. Det
norske folk er derfor vant til å ta hensyn til været, og har gjennom
århundrene tilpasset seg et skiftende klima.
Komiteen har merket seg at over
det siste århundret har det blitt varmere i Norge og nedbørsmengdene
har økt med om lag 20 pst. Det er ventet at temperatur og nedbør
i Norge vil fortsette å øke fremover. Årsmiddeltemperaturen i Norge
anslås å øke med 2,3 til 4,6 grader celsius mot slutten av dette
århundret sammenliknet med normalperioden 1961–1990. Temperaturen
vil stige mest i innlandet, i Nord-Norge og på Svalbard. Landsgjennomsnittet for
middelfremskrivningen viser en ventet nedbørsøkning på om lag 20
pst. høst, vinter og vår, og om lag 10 pst. økning i sommersesongen.
Fremskrivningene viser at antall dager med mye nedbør vil øke utover
i århundret. Også nedbørsmengdene disse dagene vil kunne bli større.
Dette gjelder for alle årstider over hele landet.
Klimaendringene kan ha både positive og negative
konsekvenser. Blant de positive er færre dødsfall på grunn av kulde,
lengre vekstsesong i landbruket, som kan gi grunnlag for økt produksjon
og nye vekster og økt vannkraftproduksjon og dermed større inntekter.
Blant de negative konsekvensene er naturødeleggelser som følge av
mer ekstremvær, økende havnivå som følge av bresmelting og oppvarming av
havene, fare for utryddelse av truede dyre- og plantearter i arktiske
eller høyfjellsområder som er avhengig av et kaldt og tøft klima,
risiko for nye plante- og dyresykdommer som kan redusere produktiviteten
i landbruket og behov for et mer robust kraftnett.
Klimaendringene vil dessuten kunne bety økt
risiko for sykdommer som overføres av en bærer som for eksempel
mygg, flått eller snegler, såkalt vektorbårne sykdommer. Sykdommene
sprer seg fordi utbredelse, bestandsstørrelse og aktivitetsperiode
for slike organismer øker med stigende temperatur. Internasjonalt
fryktes spredning av sykdommer som malaria, schistosomiasis, denguefeber
og ulike mygg- og flåttoverførte hjernebetennelser til nye områder.
For malaria og dengefeber er en forhøyet risiko først og fremst
knyttet til reise til utlandet. Komiteen har merket
seg at det i meldingen slås fast at det er mindre trolig at malaria
og denguefeber vil etablere seg i Norge.
Konsekvensene er usikre for livet i havet, og
dermed fiskeri- og havbruksnæringen, som følge av varmere hav og
økt forsuring av havene.
Komiteen mener at klimatilpasning
handler om å erkjenne at klimaet er i endring, forstå konsekvensene
og iverksette tiltak for enten å hindre skade eller utnytte muligheten
klimaendringen kan innebære.
Komiteen viser til at klimaendringene
med dertil følgende økt nedbør påvirker matproduksjon både nasjonalt
og internasjonalt. I Norge kan høyere temperatur føre til lengre
vekstsesong, noe som i utgangspunktet er positivt med tanke på økt
selvforsyning. På den andre siden kan økt nedbør, ras og flom bety
tap av avlinger og dyrkbar jord og således være en trussel mot matproduksjon
og selvforsyningsgrad.
Komiteen vil derfor påpeke at
man må ha økt beredskapsfokus på følgene klimaendringene kan ha for
den nasjonale matforsyningen. Komiteen viser til
at arbeidet for å sikre matjord må fortsette, og peker på det økte
fokuset, både nasjonalt og internasjonalt, på nødvendige beredskapslagre
for korn.
Komiteen peker på at mer ekstremvær
med hetebølger, stormer og hyppigere regnflom i fremtiden vil kunne
sette samfunnet på store prøver, slik vi har sett eksempler på i
flere landsdeler i Norge de siste årene.
Komiteen viser til at klimaendringer
og samfunnsendringer skjer parallelt. Samfunnsendringene vil påvirke
vår sårbarhet for klimaendringer. En økende andel av den norske
befolkningen bor i byområder, og det er forventet at byene vil fortsette
å vokse. De største byene i Norge ligger ved kysten eller inntil
vassdrag. Større og mer intense nedbørsmengder stiller større krav
til overvannshåndtering i byene. Byutvikling i havneområder gir
også utfordringer på grunn av havnivåstigning. Videre har byene mye
infrastruktur med sine mange bygninger, veier, havner og ledningsnett.
Denne infrastrukturen vil være sårbar om klimaendringene innebærer
mer intens nedbør og økt sannsynlighet for lokale regnflommer. Kraft-
og ekomnettet er mer belastet i tett befolkede områder. Dermed er
det også mer sårbart når uforutsette hendelser oppstår, og brudd
i en by kan få konsekvenser for flere.
Komiteen peker på at et moderne
samfunn er sårbart overfor naturødeleggelser. Svært mye av infrastrukturen,
maskiner, apparater og andre hjelpemidler i vårt samfunn er avhengig
av elektrisk kraft. Kraftforsyningssystemet må være dimensjonert
for å tåle ekstremvær. Dette er en del av samfunnets kritiske infrastruktur
ettersom vi er helt avhengig av en stabil og sikker kraftforsyning.
Større brudd i kraftforsyningen vil ha store økonomiske konsekvenser og
utgjøre en trussel mot liv og helse.
Moderne telekommunikasjoner spiller en viktig rolle
i vårt samfunn, og disse er også sårbare for brudd i kraftforsyningen.
Orkanen Dagmar viste hvor sårbare våre lokalsamfunn er når strømmen
blir borte i lengre perioder. Både dette uværet og andre ekstremværsituasjoner
har vist at beredskapen i Norge ikke er god nok for å håndtere denne
typen krisesituasjoner, som vi kan oppleve flere av i årene fremover.
Det er derfor etter komiteens mening behov for å
styrke både det forebyggende arbeidet og kriseberedskapen.
Komiteen erkjenner at permanent
høyere sikkerhetsnivå er ressurskrevende og kostbart, og mener at
tiltakskostnader må sees i forhold til den reelle nyttegevinsten
for samfunnet.
Komiteen peker også på at i vårt
velstående samfunn blir de materielle konsekvensene av ekstremvær
i form av økonomiske tap større enn tidligere.
Komiteen peker på at introduksjon
av fremmede arter er en betydelig årsak til tap av naturmangfold
i dag. Nye arter kommer til Norge ved naturlig vandring, mens andre
blir introdusert gjennom menneskelig aktivitet. Disse kan fortrenge
naturlig forekommende arter og føre til irreversible endringer i økosystemet.
Lengre vekstsesong og kortere og mildere vintre kan føre til gunstigere
forhold ved introduksjon av fremmede arter som ennå ikke har etablert
seg i norsk natur, samtidig som fremmede arter som allerede er her
kan få bedre muligheter til å etablere og spre seg.
Komiteen peker på at klimaendringer
har stor innvirkning på økosystemer og artene som lever der. Samtidig
virker klimaendringer sammen med mange andre påvirkningsfaktorer
som nedbygging og fragmentering av leveområder, forurensning, høsting, fremmede
arter, ferdsel og annen menneskelig aktivitet. Samlet kan dette
skape et stort press på naturmiljøet. Flere store påvirkninger på
samme sted og til samme tid innebærer større risiko for konsekvenser på
økosystemet, som tap av naturmangfold. I dag er arealbruk og arealbruksendringer
den største trusselen mot naturmangfoldet, men klimaendringene er ventet
å bli en stadig viktigere påvirkningsfaktor. I det marine miljøet
er havforsuringen forventet å utvikle seg særlig raskt i de kalde
nordområdene og vil medføre endrede livsbetingelser for marine organismer.
Komiteen viser til at velfungerende
økosystemer kan være et førstelinjeforsvar mot konsekvenser av klimaendringer.
For eksempel kan våtmarksområder på elvesletter ta opp vann og dermed
bidra til å dempe flommer. Slike økosystemtjenester er derfor livsnødvendige
for livet på jorden og et avgjørende grunnlag for helse, velferd
og verdiskaping i vårt samfunn. I tillegg har naturen en egenverdi
som vi er forpliktet til å ivareta.
Komiteen peker på at klimaet
skaper forutsetninger for naturmiljøet, og i utgangspunktet er naturen
tilpasset klimatiske rammebetingelser som temperatur og nedbør.
Naturen er i kontinuerlig tilpasning til naturlige variasjoner i
disse variablene, og tilpasningen skjer langsomt.
Komiteen viser til at skogvernområder
som dekker flere vegetasjonssoner, kan lette spredningen for noen
arter, og kan på den måten bidra til klimatilpasning i skog.
Videre vil komiteen peke på at
velfungerende økosystemer kan være et førstelinjeforsvar mot konsekvenser
av klimaendringer. Derfor er et rikt og robust naturmangfold viktig
for klimatilpasning. I skogen legges det blant annet vekt på skogvernområder som
dekker flere vegetasjonssoner, og kan lette spredningen for noen
arter, skoger kan binde vann, motvirke løsmasseskred mv. En artsrik
skog er mer robust mot sykdommer enn en artsfattig skog.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at problemet med
klimaendringene er at de skjer så raskt at mange arter ikke rekker
å tilpasse seg endringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
ta avstand fra å koble enhver flom, hete- eller kuldebølge eller
storm til menneskeskapte klimaendringer.
Disse medlemmer viser til en
artikkel i Teknisk Ukeblad 4. januar 2013 hvor det står at:
«Vindekspertene gjentar også budskapet om at det
ikke finnes grunnlag for å si at menneskeskapte klimaendringer bidrar
til flere stormer av typen Dagmar og Berit».
Disse medlemmer viser også til
Klima- og miljødirektoratets nettsted miljøstatus.no, hvor det står
at:
«Det er fortsatt usikkerhet om i hvilken grad ulike
typer ekstremvær kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer.»
Disse medlemmer vil påpeke at
det er essensielt at man som samfunn søker å danne et realistisk
bilde av årsaker, risiko, konsekvenser og kostnader. Kun på den
måten kan man allokere samfunnets ressurser, slik at de bidrar til
mest mulig nytte for flest mulig mennesker.
Disse medlemmerviser
til artikkel i Teknisk Ukeblad 16. mai 2013, hvor det ifølge professor Helge
Drange ved Bjerkenessenteret for klimaforskning er grunn til å nedjustere
tidligere fremskrivinger av havnivå langs norskekysten kraftig.
For deler av kysten kan det ikke utelukkes at havnivået om 100 år
blir lavere enn det er i dag:
«Større fokus på lokale effekter betyr mer nyanserte
beregninger og en kraftig nedjustering av vår lille del av verden.
Gravitasjonseffekten og landhevingen er to av effektene som ikke
ble regnet godt nok med tidligere.»
«Konsekvensen
er at det i Oslo, Trondheim og Tromsø har dukket opp en viss sjanse
for at folk om 100 år kan gå tørrskodde der vi blir våte på leggen
i dag.»
Disse medlemmer stiller seg undrende
til at Miljøverndepartementet mot bedre vitende har valgt å basere
stortingsmeldingen her om klimatilpasning på foreldede fremskrivninger
fra 2009 for havnivåstigning, som ikke tar hensyn til gravitasjonseffekten.
Stortingsmeldingen fremstår dermed på dette området som misvisende
og langt mer dramatisk enn vår beste kunnskap tilsier, noe som også
er bekreftet av professor Helge Drange ved Bjerkenessenteret for klimaforskning
(ref: http://www.forskning.no/artikler/2012/november/339177).
Disse medlemmer viser i denne
forbindelse til Kartverkets rapport: «Estimates of Future Sea-Level
Changes for Norway» fra 26. mars 2012.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å være varsom med å tegne opp dramatiske fremtidsscenarioer
basert på forskning, uten at en tar tilstrekkelig hensyn til usikkerheten
som alltid vil være til stede i fremskrivninger av denne karakter. Vitenskapen
er det beste hjelpemidlet menneskeheten har når vi planlegger for
fremtiden, det er imidlertid vitenskapens natur at det alltid vil
hefte noen grad av usikkerhet ved den.
Komiteen peker på at velfungerende
vann- og avløpsanlegg er avgjørende for helse, miljø og samfunnet
for øvrig. Allerede i dag opplever mange kommuner flom- og vannskader
og tilbakeslag av avløpsvann i bygninger som følge av intense nedbørssituasjoner.
Dette kan skyldes underdimensjonering og økt fortetting, som igjen
fører til overbelastning av avløpssystemet. Utredninger indikerer
dessuten at det er et vedlikeholdsetterslep i sektoren.
Komiteen peker på at ansvarsforhold,
ressurser og prioritering også påvirker sårbarhet, noe som for eksempel
gjør vann- og avløpssektoren særlig sårbar overfor klimaendringer.
Komiteen peker på at samfunn
og enkeltmennesker er avhengige av tilgang på elektrisitet, transport
og kommunikasjon, vann, renovasjonstjenester og ly. Store deler
av infrastrukturen omtales som kritisk infrastruktur, og samfunnet
stiller store ressurser til rådighet for å sikre at infrastrukturen
kan opprettholdes under ulike typer belastninger.
Komiteen viser til at nær sagt
all infrastruktur er utsatt for klima og vil utsettes for klimaendringer. Sårbarhet
i infrastruktur og bygninger har stor betydning for hvordan samfunnet
berøres av klimaendringer.
Komiteen har merket seg at meldingen
peker på at en felles utfordring for store deler av infrastrukturen
og bygningsmassen er etterslep av vedlikehold. Klimaendringene vil
forsterke behovet for vedlikehold og øke utfordringene knyttet til
etterslep. Denne gjensidige avhengigheten mellom infrastruktur og det
store vedlikeholdsetterslepet forsterker sårbarheten for klimaendringer.
Komiteen har merket seg at regjeringen
i meldingen ikke avklarer statlige ansvarsforhold på klimatilpasningsområdet,
herunder hvem som skal være myndighet på sentrale områder som overvann og
havnivåstigning.
Komiteen viser til at meldingen
opprinnelig slo fast at Klima- og forurensningsdirektoratet skulle ha
ansvar for å koordinere det nasjonale arbeidet med klimatilpasning
i Norge på direktoratnivå, herunder også koordinering knyttet til
havnivåstigning og overvannshåndtering. I brev fra miljøvernministeren samme
dag som meldingen ble lagt frem, ble dette endret til at regjeringen
i forbindelse med statsbudsjettet for 2014 vil redegjøre nærmere
for hvordan arbeidet med klimatilpasning på direktoratnivå koordineres.
Komiteen mener det er en svakhet
ved meldingen at den ikke inneholder noen avklaring av disse ansvarsforholdene. Komiteen mener
derfor det er svært viktig at statsbudsjettet for 2014 endelig avklarer
det statlige myndighetsansvaret for overvann, havnivåstigning og
koordineringsfunksjonen på klimatilpasningsområdet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
registrerer at det statlige myndighetsansvaret for overvann, havnivåstigning
og koordineringsfunksjonen på klimatilpasningsområdet vil omhandles
i statsbudsjettet for 2014.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at i dag har minst
8 departementer ansvar for ulike deler av arbeidet med naturfare
og klimatilpasning. Mens NVE har et klart definert ansvar for forebygging
og sikring mot elveflommer og skred, er det ikke definert noe slikt
ansvar for havnivåstigning og overvann. Manglende avklaring av det statlige
koordineringsansvaret og manglende avklaring av fagansvar på statlig
nivå knyttet til havnivåstigning og overvann, bidrar til å vanskeliggjøre kommunenes
tilpasningsarbeid. Det haster derfor med en avklaring av det statlige
ansvaret for havnivåstigning og overvann.
Komiteen peker på at kunnskap
er en forutsetning for effektiv klimatilpasning. Det gjelder kunnskapen
om klimaendringene og effektene, men også om hvordan vi som samfunn
tilpasser oss endringene. Det er viktig at vi til enhver tid bygger
tilpasningsarbeidet på best mulig tilgjengelig kunnskap om klimaendringene
og hvordan disse håndteres. Komiteen mener derfor
det er viktig at kunnskapsgrunnlaget for tilpasning til klimaendringene styrkes
gjennom en mer aktiv overvåking av klimaendringene, en opptrapping
av klimaforskningen og utvikling av det nasjonale senteret for klimatjenester.
Komiteen peker på betydningen
av å utdanne personer med kompetanse innen forebygging og sikring
mot flom. Komiteen peker her blant annet på rekrutteringen
til vann- og avløpsfaget.
Komiteen peker på at planleggere
og politikere trenger kunnskap om arealenes kvaliteter og verdi for
samfunnet for å kunne vurdere risiko og sikre god planlegging. Et
godt kartgrunnlag som gir presis geografisk informasjon er derfor
et viktig utgangspunkt for å kunne vurdere hvilken risiko klimaendringene innebærer
på viktige samfunnsområder.
Komiteen peker på at de globale
klimaendringene allerede medfører store endringer for mange lokalsamfunn
i Norge. Utover i dette århundret må vi forvente at klimaendringene
gradvis vil få økende betydning for natur og samfunn.
Komiteen peker videre på at mer
ekstremvær vil øke skaderisikoen i samfunnet og er forbundet med
store økonomiske kostnader. Effektiv skadeforebyggende innsats forutsetter
kunnskap om hvordan de ulike sektorene i samfunnet og lokalsamfunn
er mest utsatt for økt klimarisiko. Det er behov for mer kunnskap
om fremtidige kostnader om klimaendringer, og hvordan dagens politikk
og samfunnsplanlegging kan fange opp og ta hensyn til behovet for
klimatilpasning.
Komiteen understreker at forskningen
må peke mot virkemidler og politikk for hvordan vi best kan fremme
lavutslippssamfunnet og samtidig møte konsekvensene av klimaendringene.
Sammenhengen mellom tilpasning til klimaendringer og tiltak for
å bekjempe dem blir stadig viktigere.
Komiteen har merket seg at Norsk
senter for klimatjenester i 2011 ble etablert under Meteorologisk
Institutt ved Universitetet i Oslo, i samarbeid med Norges vassdrags-
og energidirektorat og Bjerknessenteret. Et viktig formål med etableringen
av et senter for klimatjenester er å støtte opp under kommunenes
og sektormyndighetenes tilpasningsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at dette
nye senteret gis nødvendige rammebetingelser så det kan fungere som
en praktisk støtte og gjøre det lettere for kommunene å gjennomføre
nødvendige analyser av konsekvenser og mulige tilpasningstiltak.
Disse medlemmer mener at det
norske senteret for klimatjenester må utvikles i nært samarbeid med
berørte etater. Det må også vurderes nærmere om enkelte etater og
forskningsinstitutter bør knyttes til senteret i tillegg til de
som er tilknyttet i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norges Forskningsråd har gjennomført en internasjonal evaluering
av norsk klimaforskning, og at denne evalueringen ble ledet av professor
emeritus Thomas Rosswall, tidligere administrerende direktør i Det
internasjonale vitenskapsråd. Disse medlemmer viser
til at mens norsk klimaforskning i hovedsak får gode skussmål, fremsettes
det også noen ankepunkter. Et slikt ankepunkt fremkommer i rapportens
kapittel 2.1.1.6, hvor det heter:
«En god forståelse av klimasystemet kan ikke oppnås
uten en dedikert innsats for å forstå hva som bidrar til klimaendringer
fra naturlige klimaprosesser. Den geologiske historien dokumenterer
tydelig sterk klimaforandring forbundet med variabel solenergi,
selv om den eksakte mekanismen ikke er identifisert. Dette bør føre
til en helhetlig internasjonal innsats, men det overraskende er
at den verdensomspennende vitenskapelige innsatsen for å øke vår
forståelse av de naturlige variasjonene er svært begrenset. Dette
er mest sannsynlig relatert til de begrensede midlene som er tilgjengelig
for grunnleggende forskning.»
Disse medlemmer er enig i at
innsatsen for grunnleggende forskning på klima, også for å øke forståelsen
av naturlige klimavariasjoner, bør styrkes.
Komiteen mener at klimaendringene
gjør at det er behov for en styrket satsing på flom- og skredforebygging. Komiteen peker
på at vi aldri kan sikre oss hundre prosent mot framtidige flom-
og skredulykker, men styrket satsing på forebyggende tiltak kan
redusere skadene og minske omfanget av nye flommer og skred.
Komiteen har merket seg svarbrev
fra Olje- og energidepartementet, datert 22. november 2012, på spørsmål
fra komiteen, der departementet viser til at kommunene har et generelt
ansvar for å ta vare på innbyggerne og ansvar for den lokale flom-
og skredberedskapen, som også inkluderer å gjennomføre risiko- og
sårbarhetsanalyser. Departementet peker videre på at ansvarsfordelingen
mellom utbygger, kommune, fylkeskommune og stat knyttet til utbygging
av ny bebyggelse og infrastruktur, er klart definert i lovverket
gjennom reglene for arealplanlegging og byggesaksbehandling. Etter
ordlyden i naturskadeloven § 20 første ledd har kommunen et ansvar for
å treffe forholdsregler mot naturskader også for eksisterende bebyggelse.
Departementet skriver imidlertid at det er uklart hvor langt dette
ansvaret går, og at departementet har startet arbeidet med å avklare
det ansvaret kommunene har for flom- og skredforebygging ved eksisterende
bebyggelse. Departementet varsler at det skal foretas en helhetlig gjennomgang
av naturskadelovens bestemmelser om sikring, og at Norges vassdrags-
og energidirektorat (NVE) i denne forbindelse har fått i oppdrag
å gjennomgå og vurdere en rekke forhold som har betydning på dette
området. Komiteen imøteser denne gjennomgangen, og
vil understreke betydningen av at dette arbeidet ferdigstilles så
snart som mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener derfor at lovutvalget
bør nedsettes umiddelbart, og at det blir et ekspertutvalg som kan utrede
en helhetlig lovendring som klargjør kommunenes ansvar og boligeiernes
rettigheter når det gjelder flom- og skredforebygging. Disse
medlemmer peker på at det i dag er uklare rettstilstander, noe
som har ført til en rekke rettssaker.
Disse medlemmer peker her særlig
på at enkelte boligeiere vil måtte flytte fordi tomten blir uegnet
og farlig som boligtomt på grunn av økt flom- og skredfare. Det
er særlig viktig å klarlegge ansvar og rettigheter i slike saker. Disse
medlemmer mener at kommunen må ha det økonomiske ansvaret
for de økte utgifter, utover forsikringsselskapenes ansvar som boligeiere
påføres, som følge av at de må flytte fra boligen sin eller gjenoppbygge
boligen på et annet sted på grunn av økt flom- og skredfare.
Disse medlemmer peker på at vi
trenger ny kunnskap om hvordan klimaendringer vil påvirke den enkelte
kommune, for eksempel oversikter over lokale fryse-tine-perioder
og flomsonekartlegging, særlig av bekker og mindre vassdrag. Mye
av dette vil kreve fagekspertise for å utarbeide. Disse medlemmer mener
derfor at det er helt avgjørende at det nye nasjonale senteret for
klimatjenester blir i stand til å levere grunnlagsdata av så lokal
karakter at de kan brukes av den enkelte kommune. I tillegg må det
stilles fagressurser til rådighet for undersøkelser og vurderinger
ute i kommunene.
Komiteen peker på
at bevilgningen i de siste års statsbudsjett til flom- og skredforebygging
bare dekker en brøkdel av behovet for kartlegging av faresoner for
flom og skred i kommunene. Kartleggingen av faresoner for flom og
skred skal bidra til å framskaffe kunnskap både om hvor det er viktig
å sette inn tiltak i områder som allerede er tatt i bruk, og om hvor
det er viktig at utsatte områder ikke tas i bruk.
Komiteen viser til at etter en
gjennomgang i 2010 blant 330 kommuner med kartleggingsbehov for
ulike skredtyper, konkluderte NVE med at 120 kommuner er prioritert
for faresonekartlegging for skredtypene snøskred, sørpeskred, steinsprang,
jordskred og flomskred. Med dagens bevilgninger er NVE i stand til
å gjennomføre faresonekartlegging i to til fem kommuner i året.
Komiteen vil peke på viktigheten
av kartleggings- og overvåkingsarbeidet med hensyn til biomangfold
for å sikre naturen best mulig i møte med et endret klima.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er behov for å trappe
opp bevilgningene til flom- og skredforebygging de kommende årene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til revidert nasjonalbudsjett for 2013, kap. 1320 (Ny) post 32 Utbedring
etter flomkatastrofen på Østlandet mai 2013, hvor Fremskrittspartiet
foreslår en egen øremerket pengepott knyttet til ødeleggelser på
landbasert infrastruktur på 250 mill. kroner.
Komiteen peker på at klimaendringenes
lokale karakter plasserer kommunen i en førstelinje i møte med klimaendringene.
Større og mer intense nedbørsmengder setter store krav til overvannshåndtering
i byene, på grunn av mange tette flater på veier og plasser. For
at kommunene skal kunne utføre oppgavene sine på en måte som sikrer
robuste og bærekraftige lokalsamfunn i fremtiden, er det nødvendig at
hensynet til et endret klima blir en integrert del av de kommunale
ansvarsområdene.
Komiteen har merket seg at regjeringen
vil opprette et lovutvalg som skal vurdere dagens gjeldende regelverk
og komme med eventuelle forslag til forbedring av rammebetingelsene
for kommunenes håndtering av økende mengder overvann ved et klima
i endring, og støtter dette. Dette er etter komiteens mening
viktig for å tilrettelegge for kommunenes klimatilpasningsarbeid
på vann- og avløpsområdet. Komiteen viser til at
Stortinget to ganger tidligere har påpekt behovet for et slikt lovutvalg. Komiteen mener
at lovutvalget bør nedsettes så raskt som mulig, og med et mandat
som sikrer utredning av bredden av problemstillinger som Stortinget har
vært opptatt av.
Komiteen viser til at forholdene
kommunene imellom vil variere mye når det gjelder bosettingsstruktur,
hydrologi, geologi, topografi osv. Komiteen viser
til kommunenes betydelige ansvar i klimatilpasningsarbeidet og behovet
for kompetanse og gode kunnskapsmiljøer på dette området.
Etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkepartis mening
tilsier dette både en robust kommunestruktur der kommunene har et
sterkt fagmiljø, og en styrking av kommunenes ressurser for å kunne ivareta
dette ansvaret.
Komiteen vil peke
på behovet for kompetanse og bemanning generelt når det gjelder
miljøvern i kommunene. Det gjelder også klimatilpasning og kompetanse
innen områdene natur og biomangfold. En styrket kompetanse sammen
med økt kartlegging kan blant annet bidra til å dempe konflikter
knyttet til utbygging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at det er behov for
å styrke kompetansen på klimatilpasning i kommunene. Både små og
store kommuner har behov for økt kompetanse og til dels ny kompetanse.
Disse medlemmer mener at viktige
kartdata som kan styrke kommunenes arbeid med forebygging av flomskader
må være tilgjengelig for kommunene.
Disse medlemmer har videre merket
seg at regjeringen i meldingen ser det som et viktig mål at «klimaendringer
ikke fører til økende forskjeller mellom norske kommuner». Disse
medlemmer slutter seg til dette, og peker på at for at dette
skal realiseres må det stilles konkrete faglige, økonomiske og operative
ressurser til rådighet for de mest utsatte kommunene.
Disse medlemmer peker på at dagens
kompetansenivå i kommunene ofte ikke er godt nok til å møte fremtidens
klimautfordringer. Disse medlemmer mener at det nye
nasjonale senteret for klimatjenester må bistå kommunene med kompetanse og
opplæring. Disse medlemmer understreker at det nye
senteret må tilføres tilstrekkelige ressurser slik at dets tjenester
er tilgjengelig for alle kommuner som har behov, uavhengig av den
enkelte kommunes økonomi.
Disse medlemmer har videre merket
seg at regjeringen vil innføre en planretningslinje med «konkrete,
detaljerte og utdypende» krav, inkludert hvilke tiltak som bør vurderes. Disse
medlemmer peker på at når vi vet hvor forskjellige norske kommuner
er, så frykter disse medlemmer at en så detaljert
styring av innholdet i kommunal planlegging vil være mer byråkratiserende
enn kvalitetshevende. Disse medlemmer mener at et
behov for å understreke ansvaret for å ta hensyn til klimatilpasning
i kommunal og regional planlegging, kan møtes på en mer overordnet
måte ved eksplisitt å henvise til dette i plan- og bygningslovens
angivelse i § 3-1 av oppgaver og tilsyn.
Komiteen viser til at våtmarksområdene
kan ha stor betydning for å dempe virkninger av flom. En nasjonal
plan for restaurering av prioriterte våtmarker er utarbeidet. Hensikten
er å bedre livsvilkårene for truete arter, sikre truete naturtyper
og gi økte økosystemtjenester. Arbeidet med å restaurere og bevare våtmarker
for å bidra til at våtmarker kan levere økosystemtjenester vil videreføres.
Det bør etableres en mer systematisk tilnærming til hvordan grunnstrukturer
kan bedres og vannveier åpnes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til NOU 2010:10 «Tilpasning
til et klima i endring», der utvalget peker på at det store vedlikeholdsetterslepet
på kommunal og fylkeskommunal infrastruktur bidrar til å gjøre Norge
mer sårbart for klimaendringer. Utvalget beregnet at det bare for
bygg og vei vil koste 6 mrd. kroner årlig i en 20-årsperiode å dekke
inn underskuddet. Disse medlemmer har merket seg
at dette ikke er drøftet i meldingen.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at FNs klimapanel mener
at klimaendringene vil bli størst i polare områder. Temperaturen
i Arktis øker om lag dobbelt så raskt som den globale middeltemperaturen.
Om utviklingen vi har sett de siste årene i Arktis fortsetter, vil
det få stor betydning for befolkningen og lokalsamfunnene i nordområdene.