Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
legger i proposisjonen frem forslag til enkelte endringer i adopsjonsloven.
Departementet foreslår å tydeliggjøre i adopsjonsloven
adgangen til å gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles til
adoptivsøkere ved internasjonal adopsjon. Kravene knytter seg blant
annet til søkernes alder, helse, ekteskapets varighet, vandel, med
mer. Videre foreslår departementet å ta inn en forskriftshjemmel
om at det kan stilles særlige krav til enslige adoptivsøkere. Departementet
foreslår også en forskriftshjemmel for å fastsette krav til adoptivsøkernes
deltakelse på adopsjonsforberedende kurs som vilkår for forhåndssamtykke
til adopsjon av et barn fra utlandet, med en eventuell egenandel
for søkerne.
I adopsjonsloven § 2 fremgår det at en adopsjonsbevilling
bare må gis når det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for
barnet. Departementet foreslår å endre ordlyden fra «til gagn for barnet»
til «barnets beste». Forslaget er en begrepsmessig tilpasning til
konvensjoner som regulerer adopsjon og annen lovgivning om barn.
Departementet foreslår å flytte ansvaret for
å utrede adoptivsøkere ved søknad om adopsjon av barn fra utlandet
fra kommunene til de fem regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat).
Det samme gjelder også for de svært få sakene der søkere blir utredet
for adopsjon av barn her i landet fordi biologiske foreldre har bedt
myndighetene om å adoptere bort barnet deres. Kommunen skal etter
forslaget likevel ha en plikt til å bistå i å opplyse en søknad
der det er behov, og etter anmodning fra adopsjonsmyndigheten.
I dag har bare ektefeller adgang til å adoptere. Departementet
foreslår at også samboere skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre
på lik linje med ektefeller. Samboere som lever i et stabilt ekteskapsliknende
forhold, vil etter forslaget både kunne søke om å adoptere et barn
sammen og søke om stebarnsadopsjon.
Disse forslagene er å anse som en begrenset
del av oppfølgingen av Adopsjonsutvalgets forslag i NOU 2009:21
Adopsjon – til barnets beste.
I tillegg følger departementet opp forslagene
fra Farskapsutvalget, i NOU 2009:5 Farskap og annen morskap, og
fra Adopsjonsutvalget om at det i visse tilfeller skal være mulig
å adoptere tidligere ektefelles eller registrerte partners barn
etter dødsfall og skilsmisse. Siden departementet foreslår en adopsjonsadgang
for samboere, foreslås en tilsvarende adgang der samboerskapet er
oppløst ved samlivsbrudd eller dødsfall.
Departementet foreslår også en endring i barnevernloven
§ 4-20 a om besøkskontakt etter adopsjon, slik at lovteksten blir
mer presis og dermed bedre i samsvar med bestemmelsens forarbeider. Forslaget
innebærer ingen realitetsendring.
Endelig foreslår departementet å endre overskriften
til statsborgerloven § 5 a, om erverv ved overføring av foreldreskap
for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet. Endringen er en
rettelse av en skrivefeil, og har ingen materiell betydning for
anvendelsen av bestemmelsen.
Med bakgrunn i ønsket om en gjennomgang av dagens
lov har regjeringen høsten 2012 oppnevnt et lovutvalg som har fått
i mandat å utarbeide forslag til ny adopsjonslov. Lovutvalget er i
gang med arbeidet og skal legge frem sitt arbeid innen 15. august
2014.
Departementet har, selv om lovutvalget er i
gang med sin utredning, valgt å foreta enkelte endringer i adopsjonsloven.
Det er prioritert noen særskilte forslag som kan legge til rette
for en mer hensiktsmessig og ressursbesparende behandling av sakene,
samtidig som kravene til faglig forsvarlighet ivaretas. Øvrige spørsmål
og problemstillinger knyttet til adopsjonsloven har departementet
overlatt til lovutvalget å vurdere.
Det følger av adopsjonsloven § 16 e at det er kommunen
som skal utrede søkerne og gi tilråding ved søknad om forhåndssamtykke
til adopsjon av barn fra utlandet.
Departementet foreslo i høringsnotatet å følge opp
Adopsjonsutvalgets forslag om å flytte kompetansen med å utrede
adoptivsøkere fra kommunene til de fem regionene i Bufetat i saker etter
adopsjonsloven §§ 16 e og 16 c. Dette gjelder ved søknad om forhåndssamtykke
til adopsjon av barn fra utlandet og ved søknad om adopsjon av barn
her i landet der biologiske foreldre ber myndighetene om bistand
til adopsjon av barnet. Departementet viste til at Adopsjonsutvalgets
forslag ble støttet av et klart flertall av de høringsinstansene
som hadde uttalt seg til spørsmålet.
Departementet viser til at det er bred enighet blant
høringsinstansene om å flytte oppgaven med å utrede adoptivsøkere
fra kommunene til regionene i Bufetat i saker etter adopsjonsloven § 16
c og § 16 e. Departementet har derfor kommet til at forslaget i
høringsnotatet bør opprettholdes.
Svært mange kommuner har imidlertid sjelden en
slik sak til utredning, og har dermed heller ikke spesialisert seg
innenfor dette fagområdet. Med langt færre søknader enn tidligere
går det også lengre tid mellom hver gang kommunene får en sak til
utredning.
Regionene i Bufetat har opplyst at flere kommuner
har inngått interkommunalt samarbeid på dette området. Selv om det
finnes gode eksempler på interkommunalt samarbeid, er departementet
likevel i tvil om slikt samarbeid samlet sett vil kunne føre til
en bedre og jevnere kvalitet, og en mer lik behandling av adoptivsøkere
i utredningsprosessen.
Departementet har også merket seg at noen kommuner
opplyser at de må prioritere barnevernssaker fremfor utredning av
adoptivsøkere. Dette fører følgelig til at saksbehandlingstiden
i noen adopsjonssaker blir lang.
Det statlige regionale barnevernet har i dag
bred og faglig sammensatt kompetanse innenfor barne-, ungdoms- og
familiespørsmål. Regionene i Bufetat har oppgaver etter barnevernloven, og
oppgaver som langt på vei ligner utredning av adoptivsøkere, for
eksempel arbeidet med å rekruttere og formidle fosterhjem. I tillegg
behandler regionene i Bufetat søknad om adopsjon i første instans
og har derfor opparbeidet seg god kunnskap og kompetanse om adopsjon.
Tilsvarende er tilfellet for Bufdir som er klageinstans og som har
ansvar for generelt informasjonsarbeid om adopsjon.
Etter departementets mening vil det være enklere
å opparbeide, utvikle og vedlikeholde kunnskap og kompetanse om
internasjonal adopsjon i færre utredningsinstanser. Regionene i Bufetat
vil også lettere kunne møte eventuelle endrede krav til utredningen
fra opprinnelseslandene. Regionene vil også lettere være oppdatert om
forhold i opprinnelseslandene som kan ha betydning for behandling
av sakene. Dersom regionene i Bufetat overtar utredningsoppgaven, kan
det satses på større utredningsenheter med faglig tyngde og spisskompetanse
innenfor adopsjon.
Siden antall adoptivbarn med behov for spesiell støtte
har økt internasjonalt, er departementet enig med Adopsjonsutvalget
i at det bør stilles «skjerpede krav til utredning av adoptivsøkere». Ved
å samle spisskompetanse i et mer sentralisert miljø i regionene
vil man legge bedre til rette for utvikling av gode metoder for
utredning av søkerne.
Adoptivsøkere vil videre kunne bli underlagt
en mer lik behandling når det gjelder innholdet i utredningen og
saksbehandlingstid dersom utredningsarbeidet legges til regionene
i Bufetat.
Departementet legger til grunn at det fortsatt
vil måtte kreves at søkerne, før et forhåndssamtykke kan gis, legger
frem en bekreftelse fra en av de tre adopsjonsorganisasjonene om
at organisasjonen påtar seg å formidle en adopsjon for søkerne.
Søkerne må derfor tidlig ta kontakt med en av adopsjonsorganisasjonene.
Der vil de også få informasjon om prosessen i utlandet og ikke minst
få bistand til valg av opprinnelsesland.
Statlige adopsjonsmyndigheter har i dag ikke
anledning til å instruere kommunene når det gjelder prioriteringer,
og kan heller ikke gi søkerne opplysninger om forventet samlet saksbehandlingstid
i utrednings- og vedtaksinstans. Dersom regionene i Bufetat har
utredningsansvaret, vil det bli lettere å legge til rette for en
god, hensiktsmessig og forsvarlig saksbehandling. Det er derfor
grunn til å anta at saksbehandlingstiden totalt sett vil gå ned.
Departementet ser derfor ikke behov for å innføre en lovfestet saksbehandlingsfrist
for utføringen av utredningsarbeidet, slik som adopsjonsorganisasjonene
har uttrykt ønske om i sine høringsuttalelser.
Etter at Adopsjonsutvalgets utredning forelå
i 2009 har antallet søknader om adopsjon av barn fra utlandet blitt
ytterligere redusert. Departementet følger derfor utviklingen nøye.
Gjeldende organisering gir mulighet for fleksibilitet i behandlingen
av sakene uten at det er nødvendig å gjøre endringer i loven. Det
er for eksempel mulig å la regionene avlaste hverandre. Departementet
mener imidlertid at de fem regionene i Bufetat inntil videre bør
beholde kompetansen til å treffe vedtak om adopsjon etter adopsjonsloven.
Departementet ser også at det å legge oppgaven med
å utrede adoptivsøkere til vedtaksinstansen vil kunne innebære både
faglige og administrative samordningsgevinster.
Departementet legger vekt på at det ikke er
noe rettslig i veien for at samme enhet eller personer i Bufetat
både kan utrede adoptivsøkerne og treffe avgjørelse. Vekselvirkningen
av å utrede søkere og treffe vedtak vil gi saksbehandlere bred og allsidig
kompetanse om adopsjon. Regionene bør derfor tilstrebe å utnytte
ressursene best mulig slik at sakene blir effektivt behandlet. Å
gjøre et skille, slik at ikke samme enhet i regionen både utreder
og avgjør saken, vil som flere høringsinstanser påpeker, kunne innebære
en forlenget saksbehandlingstid. Etter departementets mening vil
det ikke være noe i veien for at samme enhet i regionen utreder
og avgjør saken.
Kommunen kan ha viktige opplysninger av betydning
for vurderingen av søkernes egnethet til å adoptere. Slik departementet
vurderer det vil det ikke først og fremst dreie seg om å innhente kommunens
vurderinger av søkernes omsorgsevne, men faktaopplysninger om kommunens eventuelle
kontakt med søkerne. Departementet foreslo i høringsnotatet at kommunen
på anmodning må bistå Bufetat i å opplyse saken der det er behov
for det. Det kan dreie seg om å få opplyst hvorvidt søkerne har
vært i kontakt med for eksempel barnevernstjenesten eller andre
hjelpetjenester i kommunen, og eventuelt hva slags kontakt.
Departementet legger til grunn at utredningen
av søkerne skal sikre at saken blir forsvarlig og tilstrekkelig
opplyst. Spørsmålet om søkerne har vært i kontakt med kommunens
hjelpetjenester og eventuelt hva slags kontakt de har hatt, forutsettes
derfor å komme frem under utredningen.
Departementet legger til grunn at det ikke vil være
mange sakene der det er aktuelt å be kommunen om bistand, og at
dette derfor ikke vil være særlig ressurskrevende for kommunene.
Regionene i Bufetat behandler som nevnt i dag saker
etter barnevernloven og har på samme måte som kommunene, omfattende
og ressurskrevende oppgaver på dette området. Forslaget om å flytte
utredningsarbeidet forutsetter derfor at regionene i Bufetat tilføres
økte ressurser.
Forslaget om å flytte utredningsansvaret fra kommunen
til regionene i Bufetat gjør det nødvendig å endre adopsjonsloven
§ 16 e annet ledd. Det fremgår av forslaget til ny bestemmelse at
departementet skal utrede søkerne før forhåndssamtykke gis. Det
går videre frem at når departementet ber om det, skal kommunen bistå i
å opplyse en søknad om forhåndssamtykke. Oppgaven med å utrede adoptivsøkere
forutsettes delegert til regionene i Bufetat med hjemmel i ny § 16 e
fjerde ledd. Forslag til ny § 16 e vil i tillegg gi hjemmel til
å regulere nærmere utredningen av adoptivsøkerne i forskrifter.
Forslaget om å flytte utredningskompetansen
vil også gjelde ved innenlandsadopsjon etter adopsjonsloven § 16 c.
Dette dreier seg om søknad om adopsjon av barn her i landet i de
svært få sakene der barnets biologiske foreldre har bedt myndighetene
om bistand til adopsjon av barnet. Det vil derfor bli nødvendig
å foreta endringer i forskrift av 30. november 1999 nr. 1194 om
formidling av innenlandsadopsjon der foreldre samtykker til adopsjon.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
forslag om å flytte ansvaret for å utrede adoptivsøkere etter adopsjonsloven
§§ 16 e og 16 c er i samsvar med høringsnotatet, jf. utkast til
nytt § 16 e annet og fjerde ledd.
Adopsjonsloven § 2 første punktum angir grunnvilkåret
for adopsjon:
«Adopsjonsbevilling må bare gis når det kan antas
at adopsjonen vil bli til gagn for barnet.»
I høringsnotatet foreslo departementet å følge opp
Adopsjonsutvalgets forslag om at formuleringen i dagens adopsjonslov
§ 2 «til gagn for barnet» erstattes med formuleringen «barnets beste».
Endringen medfører at begrepsbruken blir den samme
i adopsjonsloven som i barneloven og barnevernloven.
Høringen har vist at det er stor oppslutning
rundt forslaget om å endre ordlyden i § 2 til «barnets beste». Departementet
fastholder derfor forslaget om å tilpasse adopsjonslovens begrepsbruk når
det gjelder barnets beste til øvrige konvensjoner og aktuell lovgivning
som gjelder barn.
På bakgrunn av høringen ser departementet at det
kan være et behov for å tydeliggjøre kravet om barnets beste også
når det gjelder forhåndssamtykke til adopsjon fra utlandet. Departementet
viser til den pågående revisjonen av adopsjonsloven, og forutsetter
at lovutvalget vurderer nærmere de spørsmål som her er reist. Det
samme gjelder spørsmålet om hvordan adopsjonsloven bedre kan tilpasses
Haagkonvensjonen.
Etter gjeldende adopsjonslov § 5 annet ledd følger
at andre enn ektefeller ikke kan adoptere sammen.
Samboere har etter gjeldende rett ikke adgang
til å adoptere sammen. De kan heller ikke adoptere hverandres barn
(stebarnsadopsjon).
Departementet foreslo i høringsnotatet at samboere
som lever i et stabilt og ekteskapsliknende forhold skal kunne bli
vurdert som adoptivforeldre på lik linje med ektefeller. Forslaget
innebar også at den ene samboer kan adoptere den andre samboers
barn (stebarnsadopsjon). Forslaget gjaldt både heterofile og homofile
samboerpar.
Departementets forslag om at samboere skal kunne
bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med ektefeller, har
fått bred støtte fra de høringsinstansene som har uttalt seg til
spørsmålet.
På bakgrunn av høringen vil departementet opprettholde
forslaget om en adopsjonsadgang for samboere. Departementet fastholder
at det bør åpnes for at samboere både kan adoptere sammen og adoptere
hverandres barn (stebarnsadopsjon). Forslaget vil derfor gjelde
alle former for adopsjon.
Videre fastholder departementet at bare de som nettopp
fremstår som potensielle foreldre sammen, bør få adoptere sammen.
Et samboerforhold bør derfor avgrenses til to personer som bor sammen
i et ekteskapsliknende forhold. Siden ekteskap kan inngås mellom
to personer av samme kjønn, bør samboerskap også omfatte par av
både motsatt og samme kjønn. Dette har også støtte blant høringsinstansene.
Når det gjelder internasjonal adopsjon, finnes det
riktignok bare rent unntaksvis opprinnelsesland som i dag frigir
barn for adopsjon til samboere.
Departementet vil fremheve at det må foretas
en grundig vurdering av om søkerne lever i et stabilt forhold og
om adopsjonen vil bli til barnets beste. Spørsmålet er imidlertid
om adgangen til å bli vurdert som adoptivforeldre bør begrenses til
samboerforhold som har vart en viss tid.
Etter departementets oppfatning kan en viktig grunn
til å innta et generelt krav om samboerskapets varighet i loven,
være at dette vil gjøre det klart og tydelig hva som skal gjelde
ved vurderingen av en søknad. Samboerforholdets varighet kan også
si noe om stabiliteten i forholdet.
Departementet fastholder at det ikke bør nedfelles
i loven et generelt og absolutt krav om at et samboerforhold skal
ha vart i en viss tid.
Departementet er imidlertid enig med de høringsinstansene
som mener det bør innføres et klart krav om samboerskapets varighet
ved internasjonal adopsjon. Kravet bør imidlertid nedfelles i forskrift
og ikke i loven. Det bør i forskrift stilles et generelt minimumskrav
til samboerskapets varighet på to til tre år.
Departementet ønsker ikke å innføre et generelt og
absolutt krav om samboerkontrakt, men mener at om paret har inngått
en samboerkontrakt vil dette være ett av flere momenter i vurderingen
av om søkerne oppfyller kravet til stabilt samboerskap. Etter departementets
mening vil også andre opplysninger utgjøre viktige momenter i vurderingen.
Dette kan for eksempel være opplysninger om paret har kjøpt felles
bolig, har felles økonomi, opprettet gjensidig testament, har felles
barn eller samspillet mellom samboere.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
forslag om at samboere skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre
er i samsvar med forslaget i høringsnotatet, jf. utkast til nye
§§ 5, 5 a, 5 b, 13 annet ledd, 15 og 16 e fjerde ledd.
Departementet foreslo i høringsnotatet å tydeliggjøre
i adopsjonsloven adgangen til å gi forskrifter om hvilke krav som
kan stilles til søkerne ved søknad om forhåndssamtykke til adopsjon
av et barn fra utlandet. Kravet om en øvre aldersgrense ble foreslått
inntatt i en egen bestemmelse i adopsjonsloven. Alder, helse, ekteskapets
varighet, vandel, adopsjonsforberedende kurs, med mer, ble foreslått
nevnt i forskriftshjemmelen. Oppregningen i loven var ikke ment
å være uttømmende. Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene
inntas i lovens § 16 e som gjelder forhåndssamtykke til adopsjon
av et barn fra utlandet.
Høringen viser at det er bred støtte for forslaget om
å tydeliggjøre sentrale krav til adoptivsøkerne i loven og at kravene
reguleres nærmere i forskrift. Departementet fastholder på denne bakgrunn
forslaget i høringsnotatet.
Forslaget representerer ikke noe grunnleggende nytt.
Også i dag stilles det i retningslinjene opp ulike kriterier for
innvilgelse av et forhåndssamtykke.
Departementet finner det nødvendig, slik flere høringsinstanser
påpeker, at adgangen til å gi forskrifter presiseres nærmere. Forslaget
innebærer at sentrale krav som kan stilles til adoptivsøkerne tydeliggjøres
i loven. Forslaget innebærer videre at disse kravene kan reguleres nærmere
i forskrift. Oppregningen i loven av hvilke krav som kan stilles,
er ikke ment å være uttømmende.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
forslag om å tydeliggjøre i loven sentrale krav til adoptivsøkere
og at kravene reguleres nærmere i forskrift, er i samsvar med forslaget
i høringsnotatet, jf. ny § 16 e fjerde ledd. Departementet tar sikte
på at forskrift vil være på plass når bestemmelsen i adopsjonsloven
trer i kraft.
Det følger av adopsjonsloven § 3 at nedre aldersgrense
for adopsjon er 25 år. Loven inneholder ingen øvre aldersgrense.
I henhold til retningslinjene bør det vanligvis ikke
gis forhåndssamtykke til søkere over 45 år. Etter praksis anses
søker som 45 år inntil fylte 46 år, og det er alderen på tidspunktet
for når søknaden om forhåndssamtykke blir behandlet som legges til
grunn. I retningslinjene vises det til at man ved vurdering av søkernes
alder må legge til grunn et fremtidsperspektiv på minst 15–20 år,
noe som innebærer at søkerne skal være i stand til å takle omsorgsoppgaver
i lang tid fremover.
Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for
at man bør ha en regel som er enkel å praktisere og som gir forutberegnelighet
for søkerne. I høringsnotatet valgte departementet derfor en øvre
aldersgrense.
Departementet foreslo at øvre aldersgrense for forhåndssamtykke
til adopsjon av et barn fra utlandet settes til under 42 år, dvs.
at søkeren ikke er fylt 42 år på søknadstidspunktet. Departementet
presiserte imidlertid i høringsnotatet at det også fremover vil
være behov for unntaksbestemmelser fra en hovedregel om en øvre
aldersgrense, for eksempel der
søkerne har barn
fra før, egne eller adopterte
barnet har nær tilknytning til søkerne
én av søkerne er over aldersgrensen
Reglene skal ikke bare avspeile hva som kan være
godt for ett barn, men hva som er godt for barn generelt.
Spørsmålet om en øvre aldersgrense for adoptivsøkere
har mange sider. Det er et spørsmål om søkernes alder bør vurderes
individuelt, eller om det bør være en absolutt øvre aldersgrense,
og hvor denne grensen eventuelt skal gå. Videre er det et spørsmål
om hvordan en øvre aldersgrense skal reguleres; i lov, forskrift
eller retningslinjer.
Departementet ba høringsinstansene spesielt
uttale seg om alderskravet skal nedfelles i adopsjonsloven, og at
loven utfylles av forskriftsbestemmelser. De høringsinstansene som
har uttalt seg særskilt til spørsmålet, har vært delt i sitt syn.
De som er imot forslaget om å lovfeste alderskravet,
mener at en regulering i lov både er uhensiktsmessig og en rigid
løsning. De peker blant annet på at det kan oppstå behov for å endre regelverket
på grunn av endrede forhold i barnas opprinnelsesland. De viser
til at det er enklere å foreta endringer i forskrift enn i lov.
Departementet viser til at det i adopsjonsloven
er nedfelt en nedre aldersgrense som vilkår for å kunne adoptere.
Det kan derfor være naturlig også å ha en øvre aldersgrense i loven.
Alder er en objektiv størrelse.
På bakgrunn av høringsinstansenes syn har departementet
likevel kommet til at en øvre aldersgrense bør nedfelles i forskrift.
Departementet ser det også som en fordel at reglene om krav til alder
fremstår samlet i forskriften.
Departementet foreslår at krav til søkernes
alder blir regulert i forskrift med hjemmel i adopsjonsloven ny
§ 16 e fjerde ledd på samme måte som foreslått for de øvrige kravene
til søkere ved internasjonal adopsjon, herunder krav til søkernes helse,
vandel, økonomi og samlivets varighet.
Når det gjelder departementets forslag om en øvre
aldersgrense på 42 år, det vil si at søker ikke er fylt 42 år på
søknadstidspunktet, støtter et flertall av høringsinstansene dette
forslaget.
Departementet har på bakgrunn av høringen kommet
til at det ikke i denne omgang er naturlig å drøfte og ta stilling
til hva en øvre aldersgrense for adoptivsøkere ved internasjonal
adopsjon bør være, men vil vurdere dette når forskrift skal utarbeides
med hjemmel i ny § 16 e fjerde ledd. I forbindelse med utarbeidelsen
av forskriften vil departementet imidlertid ta med synspunkter og innspill
fra høringsinstansene. Departementet presiserer at forslag til forskrift
vil bli sendt på bred høring. Departementet tar sikte på at forskriften
vil være på plass når bestemmelsen i adopsjonsloven trer i kraft.
Et særskilt spørsmål er om det kan søkes om
og innvilges forhåndssamtykke til adopsjon samtidig med at søkerne
blir utredet og behandlet for sin barnløshet.
Departementet ser motforestillingene, men har likevel
kommet til at behandling for barnløshet ikke automatisk bør føre
til avslag på søknaden om forhåndssamtykke, men det må vurderes konkret.
Departementet uttalte i høringsnotatet at det
er viktig å tydeliggjøre i lovgivningen hvilke krav som stilles
til de som søker om å adoptere, og foreslo derfor at det skal fremgå
av adopsjonsloven at det kan stilles krav til søkernes helse i forskrifter.
Høringen viser at det er bred støtte til forslaget om
å nedfelle i loven at det kan gis nærmere forskriftsbestemmelser
om søkernes helse. Departementet opprettholder derfor forslaget
i høringsnotatet.
I forskrift vil det være aktuelt å regulere
nærmere krav til at søkerne har god fysisk og psykisk helse. Det
er mulig at detaljer knyttet til helsediagnoser i tillegg bør nedfelles
i en veileder, slik blant annet Bufdir anfører. Departementet vil vurdere
behovet for dette når forskrift utarbeides.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
forslag om å lovhjemle en adgang til å stille nærmere vilkår til
søkernes helse i forskrift er i samsvar med høringsnotatet, jf.
utkast til ny § 16 e fjerde ledd.
Departementet foreslo i høringsnotatet at sentrale
krav som søkernes vandel, økonomi, bolig, egnethet og motivasjon,
samt ekteskapets og samboerskapets varighet burde fremgå av loven og
utdypes i forskrift.
Høringen viser at et bredt flertall av høringsinstansene
støtter forslaget om en lovhjemmel til nærmere å regulere øvrige
krav til adoptivsøkerne. Departementet opprettholder derfor sitt forslag.
Departementet mener at hensynet til likebehandling
av søkerne og forutberegnelighet tilsier at sentrale krav tydeliggjøres
i lovverket.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
forslag om å lovhjemle en adgang til å stille nærmere vilkår for
innvilgelse av et forhåndssamtykke i forskrift er i samsvar med høringsnotatet,
jf. utkast til ny § 16 e fjerde ledd.
Adopsjonsloven er ikke til hinder for at enslige kan
adoptere. Det følger forutsetningsvis av § 5 at den som er gift
bare kan adoptere sammen med sin ektefelle, og at andre enn ektefeller
ikke kan adoptere sammen.
Departementet foreslo at det skal hjemles en
adgang i loven til å stille egne krav til enslige søkere i forskrift.
Departementet ga uttrykk for at det vil være aktuelt å bestemme
i forskriften at søkeren skal ha spesielle ressurser som adoptivforelder,
og at forskriften kan utdype hvilke ressurser som i tilfelle skal
kreves. Departementet ga også uttrykk for at det vil være aktuelt
å presisere i forskrift at søkeren må være reelt enslig.
Høringen viser at et stort flertall av de som
har uttalt seg til forslaget, støtter at det skal hjemles en adgang
i loven til å stille egne krav til enslige søkere i forskrift. Departementet
opprettholder på denne bakgrunn forslaget i høringsnotatet.
Det er adopsjonsmyndighetenes ansvar å forvisse
seg om, så langt det er mulig, at utenlandske adoptivbarn blir plassert
i familier med de beste forutsetninger til å følge opp barnet. I
utgangspunktet har disse barna mistet begge sine foreldre og øvrig
slekt, og departementet er av den oppfatning at det gir barna større
trygghet å ha to foreldre. Også i dag stilles det derfor strengere
krav til enslige søkere enn til par som ønsker å adoptere. Formålet
med forslaget i høringsnotatet var å tydeliggjøre i lovgivningen de
krav som allerede i dag fremgår av retningslinjer og gjeldende praksis.
Videre var det aktuelt å presisere i forskrift at søkeren må være
reelt enslig.
Det bør stilles krav til at den enslige søkerens nettverk
er stabilt og godt. Hvorvidt det skal legges større vekt på søkerens
familiære nettverk enn sosiale nettverk vil departementet komme tilbake
til ved utarbeidelsen av forskrifter.
Det er et viktig tema for forskriften å vurdere
hva som vil skje om den enslige søkeren endrer sin sivile status
i løpet av søknadsperioden. Departementet fastholder derfor at det
vil være aktuelt å presisere i forskrift at søkeren må være reelt
enslig.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
forslag om å hjemle en adgang i loven til å stille egne krav til
enslige søkere i forskrift er i samsvar med høringsnotatet, jf.
utkast til ny § 16 e fjerde ledd siste punktum.
Departementet foreslo i høringsnotatet å gi
en hjemmel i adopsjonsloven til å fastsette nærmere i forskrift
krav til søkernes deltakelse på adopsjonsforberedende kurs med en
eventuell egenandel.
Selv om de fleste adoptivsøkerne i dag deltar
på adopsjonsforberedende kurs, ønsket departementet at deltakelse
på kurs skal kunne gjøres obligatorisk for å sikre at alle søkere
mottar den informasjon som anses nødvendig.
Samtlige instanser som har uttalt seg til forslaget er
positive til at det i forskrift innføres en ordning med obligatorisk
adopsjonsforberedende kurs som vilkår for et forhåndssamtykke til adopsjon
av et barn fra utlandet. De nærmere rammer for ordningen forutsettes
regulert i forskrift.
Departementet viser til at deltakelse på adopsjonsforberedende
kurs vil sikre at alle søkere mottar nødvendig informasjon for å
være så godt forberedt til å ta imot barnet som mulig. Departementet
fastholder videre at kurset bør være obligatorisk for førstegangssøkere
og at det bør gjøres unntak for søkere som vil adoptere utenom adopsjonsorganisasjon,
når søknaden gjelder et kjent barn.
Flere høringsinstanser har hatt merknader til hvorvidt
det bør innføres en egenandel på kursene. Flertallet av høringsinstansene
har vært imot at det skal kunne kreves en egenandel av søkerne.
Spørsmålet om egenbetaling må avveies mot de totale kostnadene som
påløper adoptivsøkerne. Det vil derfor være naturlig å vurdere en
eventuell egenbetaling opp mot blant annet den engangsstøtten adoptivforeldrene mottar
fra staten ved adopsjon av barn fra utlandet. Departementet mener
imidlertid det ikke er nødvendig å presisere egenbetaling i selve
forskriftshjemmelen.
Departementet opprettholder standpunktet i høringsnotatet
om at kurset bør være gjennomført før søkerne får et forhåndssamtykke,
og at det ikke er nødvendig at kurset er gjennomført før utredningen
starter.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
forslag om at det gis hjemmel til å fastsette nærmere forskrift
om adoptivsøkernes deltakelse på adopsjonsforberedende kurs er i samsvar
med høringsnotatet, jf. utkast til ny § 16 e fjerde ledd.
Etter gjeldende rett kan en ektefelle eller
registrert partner med samtykke fra den andre ektefellen/registrerte
partneren adoptere dennes barn (stebarnsadopsjon), jf. adopsjonsloven
§ 5 a.
Siden det er et krav om bestående ekteskap eller registrert
partnerskap, er det ikke adgang til å stebarnsadoptere etter en
skilsmisse eller etter at ektefellen/partneren er død.
I NOU 2009:5 foreslo farskapsutvalget at det
på visse vilkår skal være mulig å adoptere tidligere partners eller
ektefelles barn etter skilsmisse eller etter død. Adopsjonsutvalget
tok i sin utredning utgangspunkt i farskapsutvalgets forslag, og
foreslo også å åpne for en begrenset adgang til stebarnsadopsjon
etter skilsmisse og død.
Departementet er enig med utvalgene og høringsinstansene
og foreslår å åpne for en begrenset adgang til å stebarnsadoptere
etter skilsmisse og død. Departementet mener at det i den enkelte
sak kan være til barnets beste å gjennomføre en stebarnsadopsjon
i disse tilfellene. En adgang til å stebarnsadoptere vil kunne sikre at
barnet får en varig, stabil tilknytning til sin steforelder, uten
å miste tilknytningen til slekten til sin opprinnelige og eneste
forelder. Departementet er kjent med at det i flere saker har vært uheldig
at et barn ikke kan stebarnsadopteres etter at barnets eneste juridiske
forelder dør eller etter at barnets juridiske forelder og ektefellen/partneren
skiller seg. Eksempelvis kan det nevnes par som har benyttet ukjent
donor og der mor mister livet under barsel. Mors ektefelle eller
partner kan etter gjeldende rett bare søke om adopsjon som enslig,
noe som vil medføre at barnet mister juridisk tilknytning til mor
og mors slekt. Dette er som regel ikke en god og ønskelig løsning
for barnet.
Departementet vil innledningsvis vise til at
en i denne lovproposisjonen foreslår at også samboere skal kunne
få adoptere. Dette innebærer at også samboere vil bli omfattet av
forslaget som gir adgang til å stebarnsadoptere etter dødsfall og
etter et samlivsbrudd.
Departementet foreslår at skilt ektefelle eller registrert
partner med samtykke fra tidligere ektefelle eller registrert partner
kan adoptere dennes barn. Adgangen til å stebarnsadoptere etter
skilsmisse foreslås kun å gjelde i de tilfeller der det er etablert
ett foreldreskap for barnet. En tilsvarende adgang foreslås å gjelde
for tidligere samboer.
Videre foreslår departementet at gjenlevende
ektefelle, registrert partner eller samboer skal kunne adoptere
tidligere ektefelles, registrert partners eller samboers barn. Dette
gjelder kun i de tilfeller der det er etablert ett foreldreskap
for barnet.
Departementet viser til lovutkastet § 5 b tredje og
fjerde ledd.
Departementet vurderer at det kan oppstå en
viss uklarhet om forståelsen av bestemmelsen og at dette kan lede
til ulik praksis i fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker.
Det kan videre oppstå uønskede prosessuelle spørsmål. Etter departementets
mening bør lovteksten derfor presiseres for å oppnå et klart samsvar
mellom forarbeidene og lovteksten.
På denne bakgrunn har departementet kommet til
at det er behov for å tydeliggjøre barnevernloven § 4-20 a første
ledd om hva som er vilkåret for at fylkesnemnda skal kunne vurdere
besøkskontakt i den enkelte sak. Det samme gjelder for vilkåret
for å fastsette slik kontakt.
Departementet foreslår en presisering i § 4-20 a første
ledd. Fylkesnemnda skal kun vurdere besøkskontakt dersom noen av
partene har krevd det og adoptivsøkerne samtykker til slik kontakt.
Ettersom Stortinget i 2010 allerede har vedtatt innholdet
i bestemmelsen, innebærer presiseringen ingen realitetsendring.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, Jorid Holstad Nordmelan og Rigmor
Aasrud, fra Høyre, lederen Svein Harberg, Kårstein Eidem Løvaas og
Mette Tønder, fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Ib Thomsen, og
fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, mener at
barns rett til en trygg oppvekst er grunnleggende. Det er barnas trygghet
som skal sikres, og adoptivsøkerne må ha de egenskaper som skal
til for at barnet skal få et godt hjem. Egenskapene som skal vektlegges, er
adoptivsøkernes forutsetninger og muligheter for å gi barn en trygg
og harmonisk oppvekst.
Komiteen mener at forvaltningens
avgjørelse bør bygge på en helhetsvurdering av alle relevante fakta.
Retningslinjer for kriteriene som skal legges til grunn ved godkjenning
av adoptivsøkere bør være veiledende slik som i dag, jf. adopsjonsloven
§§ 2 og 22, og ikke absolutte krav. Avgjørelsen for om adoptivsøkerne
godkjennes som adoptivforeldre bør tas ut fra en helhetsvurdering
basert på søkerens egnethet som adoptivforelder og barns rett til
en trygg oppvekst.
Komiteen merker seg at det i
dag er oppstilt en ulovfestet øvre aldersgrense for adoptivsøkere på
45 år ved førstegangsadopsjon. Komiteen mener den
øvre aldersgrensen kun bør være veiledende, og at en eventuell aldersgrense
heller kan vurderes å settes høyere enn i dag, i og med at det må
legges vekt på aldersforskjellen mellom barnet og adoptivsøkeren,
fremfor en absolutt øvre aldersgrense. Det bør også legges vekt
på aldersforskjellen mellom adoptivsøkerne. Det avgjørende for vedtaket
må være om adoptivsøkeren er i stand til å takle omsorgsoppgaver
i tilstrekkelig lang tid fremover.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at aldersforskjellen mellom barn og adoptivforeldre er en like viktig
faktor som alder alene, og mener at det bør tas hensyn til. Disse
medlemmer mener også at det bør være alder ved forhåndssamtykke
som gjelder, ikke når en eventuelt får barnet.
Komiteen viser videre
til at en rekke søkerland allerede har egne retningslinjer rundt
alder, og at det er viktig at norske retningslinjer ikke hindrer flere
barn som trenger gode hjem i å få det.
Komiteen merker seg videre at
det i dag er ført en restriktiv praksis på å gi adopsjonsbevilling
til enslige, ut fra den oppfatning at det gir barn større trygghet
å ha to foreldre. Komiteen mener det avgjørende for
å gi bevilling til en enslig adoptivsøker bør være om søkeren har
et stabilt og godt nettverk rundt seg. Komiteen viser
til at mange barn i Norge i dag vokser opp med enslig forsørger,
det bør derfor understrekes at enslige adoptivsøkere som ønsker
det, kan gi barn gode og stabile oppvekstvilkår. Komiteen viser
for øvrig til at barn i dag får gode muligheter til relasjonsbygging
med voksenpersoner av begge kjønn hos adoptivsøkere som har et godt nettverk,
selv om de ikke lever i et parforhold.
Komiteen viser til at det etter
gjeldende adopsjonslov § 5 er et krav om at de som adopterer, må
være gift. Komiteen merker seg at det har utviklet
seg en praksis på mange områder der samboerskap langt på vei er
likestilt med ekteskap, og mener dette også bør være tilfellet for adopsjon.
Det bør åpnes for at to personer som bor sammen i et stabilt og
ekteskapsliknende forhold kan adoptere sammen. Spørsmålet om samboerforholdets
varighet foreslås satt i forskrifts form. Det er viktig at samboerforholdet
er stabilt og har hatt en viss varighet. Komiteen har
merket seg at flere høringsinstanser har bemerket at samboere som
ønsker å adoptere barn, bør inngå en samboeravtale for å sikre adoptivbarnet
juridisk. Komiteen ber regjeringen vurdere dette nærmere
ved utarbeidelse av forskriften.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkepartimener det er viktig
at barn som skal adopteres får en stabil og trygg ramme rundt seg,
og vil vise til Bufdirs høringssvar hvor det kommer frem at det
er en generell statistisk tendens at samboerskap er mer ustabile
enn ekteskap. Dette medlem viser også til Bufdirs
oppvekstrapport for 2013 hvor det kommer frem at samboere med barn
har tre ganger så stor sannsynlighet for å flytte fra hverandre
som ektepar med barn. Barn som adopteres er sårbare, og samfunnet
bør legge til rette for at de skal få en trygg oppvekst med kontinuitet
og stabilitet i omsorgen. Dette medlem mener derfor
at det bør være krav om ekteskap eller registrert partnerskap for
å få adoptere, og støtter dermed ikke forslaget til endring i § 5.
Dette medlem mener
at forslagene til endring i § 5b, hvor det åpnes for stebarnsadopsjon
etter samlivsbrudd eller dødsfall, er til barnets beste i tilfeller
hvor den eneste juridiske forelder dør eller ved brudd mellom barnets
eneste juridiske forelder og en voksen person som har fungert som
forelder for barnet. Stebarnsadopsjon etter dødsfall eller samlivsbrudd
vil i tilfellene hvor dette er aktuelt, føre til stabilitet og kontinuitet
i barnets hverdag, omsorgssituasjon og tilknytning. Dette
medlem støtter forslag til ny § 5b.
Komiteen viser til
at utredning av adopsjonsforeldre skal overføres til Bufetat og
støtter dette, men vil fremheve viktigheten av at dette gir en kvalitetsheving
og ikke fører til lengre ventetid for å bli godkjent.
Komiteen viser til høringsuttalelse
fra Adopsjonsforum og Verdens barn om at stadig færre barn frigis
til adopsjon og at det har vært en nedgang i internasjonal adopsjon.
Noe av grunnen til nedgangen er at det går sent å få avtaler med
nye land. Det er krav om at nye giverland skal ha gode lovverk og
systemer til å gjennomføre internasjonal adopsjon. Flere land mangler
dette, men kan med litt hjelp få tilfredsstillende system. Komiteen mener
det er viktig å bistå frivillige organisasjoner som arbeider for
å få på plass nødvendig lovverk og systemer for å få på plass avtaler
med flere land. Her bør det også vurderes om utenriksstasjonene
kan spille en mer aktiv rolle.
Komiteen viser også til at obligatoriske
kurs i flere tilfeller må gjennomføres før adopsjonsprosessen settes
i gang. Komiteen mener det må vurderes om adopsjonsprosessen
kan settes i gang før kurset er gjennomført, for å korte ned på søknadstiden. Komiteen vil
videre fremheve at det bør vurderes om det er nødvendig at disse kursene
gjøres obligatoriske, eller om dette kan vurderes ved utredningen. Komiteen vil
videre påpeke at det bør vurderes om adopsjonsorganisasjonene eller
andre kvalitetssikrede aktører kan tilby slike kurs, for å få ned
ventetidene.
Komiteen er kjent med at mange
er i en adopsjonsprosess flere ganger, og mener at det bør sees
på om det kan innføres en mer forenklet prosess ved annengangs adopsjon.
Komiteen mener også at behandling
for barnløshet og søknadsprosess og innvilget forhåndssamtykke til
adopsjon, ikke skal utelukke hverandre.
Tilrådingen er fremmet av Arbeiderpartiet, Høyre
og Fremskrittspartiet.
Kristelig Folkeparti støtter tilrådingen unntatt endringen
av § 5.
Komiteen viser til
proposisjonen og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i adopsjonsloven mv.
I
I lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon gjøres følgende
endringer:Lovens tittel skal lyde:Lov av 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon
(adopsjonsloven)§ 2 første punktum skal lyde:
Adopsjonsbevilling må bare gis når det kan antas at adopsjonen
vil bli til barnets beste.
§ 5 skal lyde:
Den som er gift eller er samboer, kan
bare adoptere sammen med sin ektefelle eller samboer,
bortsett fra når ektefellen eller samboeren er
sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet eller er forsvunnet.
Andre enn ektefeller eller samboere kan
ikke adoptere sammen.
§ 5 a skal lyde:
Med samboere menes i denne loven to personer som
bor sammen i et stabilt og ekteskapsliknende forhold.
Nåværende § 5 a blir ny § 5 b og skal lyde:
§ 5 b. Den ene ektefelle eller samboer kan
med samtykke fra den andre ektefelle eller samboer adoptere
dennes barn hvis ikke de er ektefeller eller samboere av
samme kjønn og barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra
en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon.
Den ene partner i et registrert partnerskap kan med samtykke
fra den andre partner adoptere dennes barn med mindre barnet er
et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra en fremmed stat som ikke
tillater slik adopsjon.
Skilt ektefelle eller registrert partner kan med samtykke
fra tidligere ektefelle eller registrert partner adoptere dennes
barn. Dette gjelder kun der det er etablert ett foreldreskap for
barnet, og denne forelderen er skilt fra den som søker om å adoptere.
En tilsvarende adgang gjelder for samboere der samboerskapet er
oppløst.
Gjenlevende ektefelle, registrert partner eller samboer
kan adoptere tidligere ektefelles, registrert partners eller samboers
barn. Dette gjelder kun der det er etablert ett foreldreskap for
barnet, og denne forelderen er død.
§ 13 annet ledd skal lyde:
Har en ektefelle eller samboer adoptert
den andre ektefellens eller samboerens barn,
får barnet samme rettsstilling i forhold til ektefellene eller
samboerne som om det var deres felles barn. Det samme
gjelder for barn adoptert etter § 5 b annet, tredje
og fjerde ledd.
§ 15 skal lyde:
Blir barnet adoptert på ny av noen annen enn adoptantens
ektefelle, samboer eller registrerte partner,
opphører rettsvirkningene av den første adopsjonen i forholdet til
de første adoptivforeldrene og deres slektninger.
§ 16 e skal lyde:
Den som er bosatt i Norge må ikke adoptere barn fra fremmed
stat uten forhåndssamtykke fra departementet.
Departementet skal utrede søkerne
før samtykke etter første ledd gis. Når departementet
ber om det, skal kommunen bistå i å opplyse en søknad om forhåndssamtykke
etter første ledd.
Kommunen skal også bistå i å opplyse en søknad om adopsjon
etter barnets ankomst til Norge, slik at adopsjonen kan gjennomføres.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om
behandlingsmåten, utredning av søkerne, vilkårene
for å gi forhåndssamtykke og kravene til søkernes egnethet,
herunder krav til alder, helse, vandel, samlivets varighet, økonomi,
bolig og deltakelse på adopsjonsforberedende kurs. Departementet
kan i forskrift også stille særlige krav til enslige søkere.
II
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven)
skal § 4-20 a første ledd lyde:
Når fylkesnemnda treffer vedtak
om adopsjon etter § 4-20, skal den samtidig vurdere om det skal
være besøkskontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre
etter at adopsjonen er gjennomført. Fylkesnemnda skal kun
vurdere slik besøkskontakt dersom noen av partene har krevd det,
og adoptivsøkerne samtykker til slik kontakt. Dersom en
begrenset besøkskontakt etter adopsjonen i slike tilfeller er
til barnets beste, skal fylkesnemnda treffe vedtak
om det. Fylkesnemnda må i et slikt tilfelle samtidig fastsette omfanget
av kontakten.
III
I lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap
(statsborgerloven) skal § 5 a overskriften lyde:
Erverv ved overføring
av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet
IV
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 4. mars 2014
Svein Harberg
|
Morten Stordalen
|
leder
|
ordfører
|