Det går frem av proposisjonen at kommunesektoren
i hovedsak finansieres gjennom frie inntekter, dvs. rammetilskudd
og skatt. Rammetilskudd utgjør anslagsvis 36 pst. av kommunesektorens
inntekter i 2014, mens skatteinntektene er anslått til å utgjøre om
lag 40 pst. av kommunesektorens samlede inntekter på 423 mrd. kroner.
Til sammen utgjør de frie inntektene for kommunesektoren anslagsvis
319 mrd. kroner i 2014, hvorav 58 mrd. kroner knytter seg til fylkeskommunene.
De frie inntektene fordeles mellom fylkeskommunene
gjennom inntektssystemet. Det er disse inntektene fylkeskommunene
har til disposisjon for å drive basisfunksjonene i fylkeskommunene.
En av de overordnede målsettingene med inntektssystemet
er å utjevne fylkeskommunenes økonomiske forutsetninger for å kunne
tilby innbyggerne likeverdige og gode tjenester over hele landet. Inntektssystemet
er derfor utformet med sikte på å kompensere fullt ut for variasjoner
i utgiftsbehov, og delvis å utjevne variasjoner i skatteinntekter
mellom fylkeskommuner. I tillegg gis det et eget tilskudd til de
tre nordligste fylkeskommunene (Nord-Norge-tilskuddet), og deler
av rammetilskuddet gis som skjønnstilskudd fordelt av Kommunal-
og moderniseringsdepartementet, se tabell 7.1.
Tabell 7.1 Kapittel 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner
2014 – inndeling på poster
Rammetilskudd til fylkeskommuner | Saldert budsjett 2014 (mill. kr) | Pst. av
rammetilskuddet |
Post 60 Innbyggertilskudd | 28 767 | 96,3 |
– Hvorav tilskudd med særskilt fordeling
(tabell C) | 9 300 | 31,1 |
Post 62 Nord-Norge-tilskudd | 599 | 2,0 |
Post 64 Skjønnstilskudd | 512 | 1,7 |
Sum | 29 878 | |
Innbyggertilskuddet utgjør nesten hele rammetilskuddet
for fylkeskommunene. I utgangspunktet fordeles innbyggertilskuddet
med et likt beløp per innbygger til alle fylkeskommuner, på grunnlag
av befolkningstall per 1. juli året før budsjettåret. Tilskuddet
blir deretter justert for skatteutjevningen og utgiftsutjevningen.
Innbyggertilskuddet justeres også for eventuelle systemendringer,
regelendringer, oppgaveendringer, innlemminger av øremerkede tilskudd
m.m.
En stor del av innbyggertilskuddet er gitt en
særskilt fordeling, og holdes utenfor utgiftsutjevningen. I 2014
summerer saker med særskilt fordeling seg til 9,3 mrd. kroner, eller
drøyt 31 pst. av rammetilskuddet til fylkeskommunene. Mesteparten
av disse sakene med særskilt fordeling knytter seg til midler som fylkeskommunene
fikk i forbindelse med forvaltningsreformen i 2010, da fylkeskommunene
overtok store deler av riksveinettet med tilhørende fergeforbindelser.
Nord-Norge-tilskuddet og skjønnstilskuddet utgjør
i overkant av 1 mrd. kroner eller 3,7 pst. av det samlede rammetilskuddet
til fylkeskommunene i 2014.
Skatteinntektene utgjør i underkant av halvparten av
fylkeskommunenes frie inntekter. Skatteinntektene varierer til dels
mye mellom fylkeskommunene. Gjennom skatteutjevningen utjevnes variasjoner
i skatteinntekter mellom fylkeskommunene delvis.
Dagens skatteutjevning er utformet slik at alle fylkeskommuner
med en skatteinngang på under 120 pst. av landsgjennomsnittet (målt
i kroner per innbygger) blir kompensert for 90 pst. av differansen mellom
egen skatteinngang og 120 pst. av landsgjennomsnittet. Skatteutjevningen
finansieres ved at alle fylkeskommunene blir trukket et likt beløp
i kroner per innbygger.
Gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet skal
fylkeskommunene i prinsippet få full kompensasjon for de kostnadsforskjellene
som de selv ikke kan påvirke, for eksempel demografiske forhold,
men også strukturelle og sosiale forhold.
Gjennom kostnadsnøkkelen, og et sett med kriteriedata,
blir utgiftsbehovet for hver fylkeskommune beregnet, og deretter
blir innbyggertilskuddet omfordelt mellom fylkeskommunene etter
deres varierende utgiftsbehov. Utgiftsutjevningen er en ren omfordelingsordning,
der det som blir trukket fra fylkeskommuner med beregnet utgiftsbehov
under landsgjennomsnittet blir fordelt ut igjen til fylkeskommuner med
et beregnet utgiftsbehov over landsgjennomsnittet.
Tabell 7.2 Dagens kostnadsnøkkel for fylkeskommunene
Kriterium | Kostnadsvekt |
Innbyggere 0–15 år | 0,064 |
Innbyggere 16–18 år | 0,526 |
Innbyggere 19–34 år | 0,027 |
Innbyggere 35–66 år | 0,035 |
Innbyggere 67–74 år | 0,008 |
Innbyggere 75 år og over | 0,009 |
Rutenett til sjøs | 0,032 |
Innbyggere bosatt spredt | 0,022 |
Areal | 0,007 |
Storbyfaktor | 0,016 |
Befolkning på øyer | 0,009 |
Vedlikeholdskostnader vei | 0,064 |
Reinvesteringskostnader vei | 0,032 |
Søkere yrkesfag | 0,149 |
Sum | 1,000 |
Det vises i proposisjonen til at Nord-Norge-tilskuddet
er et særskilt regionalpolitisk virkemiddel og skal bidra til å
gi fylkeskommuner i Nord-Norge muligheter til å gi et bedre tjenestetilbud
enn fylkeskommuner ellers i landet. Det skal også være med på å gjøre
det mulig med en høy, fylkeskommunal sysselsetting i områder med
et konjunkturavhengig næringsliv.
Nord-Norge-tilskuddet gis som et beløp per innbygger,
med en ulik sats for de ulike fylkeskommunene. Satsen er høyest
i Finnmark, lavest i Nordland.
Det foreslås ingen endringer i Nord-Norge-tilskuddet
i forbindelse med omleggingen av inntektssystemet.
Det vises i proposisjonen til at formålet med
inntektsgarantiordningen (INGAR) er å gi fylkeskommunene en helhetlig
skjerming mot plutselige endringer i rammetilskuddet, og gjennom
dette gjøre inntektssystemet mer fleksibelt og forutsigbart.
INGAR tar utgangspunkt i endringen i det totale rammetilskuddet
på nasjonalt nivå, målt i kroner per innbygger, og sikrer at ingen
fylkeskommuner har en beregnet vekst i rammetilskuddet fra et år
til det neste som er under 100 kroner per innbygger av beregnet vekst
på landsbasis, før finansiering av selve ordningen. Ordningen finansieres
ved et likt trekk per innbygger for alle fylkeskommuner.
INGAR omfatter systemendringer, innlemming av
øremerkede tilskudd, endring i regionalpolitiske tilskudd, endring
i folketall og endringer i kriteriedata som brukes i utgiftsutjevningen.
Endringer i skatteinntektene, skatteutjevningen, skjønnstilskuddet
og saker med særskilt fordeling omfattes ikke av INGAR.
Skjønnstilskuddet blir brukt til å kompensere
fylkeskommuner for spesielle lokale forhold som ikke blir fanget
opp av de øvrige elementene i inntektssystemet.
Skjønnsmidlene til fylkeskommunene er direkte fordelt
av departementet, i motsetning til skjønnstilskuddet for kommunene
som fordeles av fylkesmannen.
Det vises i proposisjonen til at både av hensynet til
tjenestetilbudet i fylkeskommunene, og for legitimiteten til systemet,
er det viktig at kostnadsnøklene oppdateres.
Det går frem av proposisjonen at variasjoner
i fylkeskommunenes utgifter til tjenestetilbudet kan skyldes både
forhold som er utenfor fylkeskommunenes kontroll, og forhold som
fylkeskommunene selv kan påvirke. Helt siden innføringen av inntektssystemet
i 1986 har det vært et grunnleggende prinsipp at kommunesektoren
kun skal kompenseres for ufrivillige etterspørsels- og kostnadsforhold
i tilknytning til de fylkeskommunale tjenestene.
Dagens kostnadsnøkler er i hovedsak basert på statistiske
metoder, men har også noe islett av normativ metodebruk. Se nærmere
beskrivelse av metodene i proposisjonen. De kostnadsnøklene som
presenteres i proposisjonen er også i all hovedsak basert på statistiske
metoder; brukerstatistikk, kostnadsanalyser og regresjonsanalyse.
I tillegg er den nye delkostnadsnøkkelen for fylkesveier delvis
basert på normative kostnadsmodeller.
Dagens delkostnadsnøkkel for videregående opplæring
består av to kriterier: innbyggere 16–18 år (77,5 pst. av delkostnadsnøkkelen)
og søkere til yrkesfaglige utdanningsprogrammer (22,5 pst. av delkostnadsnøkkelen).
Det vises i proposisjonen til at antallet 16–18-åringer
er den faktoren som har størst effekt på utgifter til videregående
opplæring, og vil følgelig ha størst vekt i delkostnadsnøkkelen.
Elevtallet vil imidlertid være høyere enn dette, på grunn av ungdomsrett
og voksenrett til videregående utdanning. Analysene viser at innbyggere
i aldersgrupper over 18 år ikke har effekt på utgiftsforskjellene
mellom fylkene i videregående opplæring, og det foreslås derfor
ikke noe alderskriterium ut over innbygger 16–18 år.
Søkerkriteriets vekt beregnes på grunnlag av
en kostnadsanalyse av utgifter per elev i dyrere utdanningsprogrammer,
sett i forhold til gjennomsnittlige utgifter per elev. Utgiftene
per elev til utdanningsprogrammet musikk, dans og drama har de siste
årene vært betydelig høyere enn utgifter per elev for de øvrige
studieforberedende utdanningsprogrammene. Dette utdanningsprogrammet
foreslås derfor inkludert i «antall søkere til høykostnads utdanningsprogrammer»
sammen med de yrkesfaglige utdanningsprogrammene.
Analysene viser videre at merkostnaden ved å
ha en elev i høykostnadsgruppen sammenlignet med gjennomsnittlig
kostnad per elev de tre siste årene i gjennomsnitt er 18,17 pst.,
noe som gir en lavere vekt for søkerkriteriet enn i dagens nøkkel.
Nedgangen skyldes i hovedsak at det har blitt relativt flere elever i
lavkostnads utdanningsprogrammer etter Kunnskapsløftet.
På oppdrag fra departementet har SSB, i samarbeid
med Geodata, utformet et kriterium for reiseavstand i fylkene, basert
på metoden «location allocation». Se proposisjonen for en nærmere
beskrivelse av kriteriet reiseavstand. Etter en samlet faglig vurdering
foreslår departementet at det nye reiseavstandskriteriet
tas med i delkostnadsnøkkelen for videregående opplæring, og at
kriteriet vektes med gjennomsnittlig effekt for perioden 2010–2012,
dvs. 2,24 pst.
De siste årene har utgifter til spesialundervisning og
særskilt tilpasset opplæring økt forholdsvis mye. Departementet
har derfor analysert om, men ikke funnet at, ulike sosiale kriterier
kan ha effekt på utgifter til videregående opplæring.
Tabell 7.3 Forslag til ny sektornøkkel for videregående
opplæring
Kriterium | Kostnadsvekt |
Innbyggere 16–18 år | 0,7959 |
Søkere høykostnads utdanningsprogrammer | 0,1817 |
Reiseavstand | 0,0224 |
Sum | 1,0000 |
Dagens sektornøkkel for fylkesveier ble sist
revidert i 1991. Nøkkelen består av to kriterier, der vedlikeholdskostnader
vei utgjør 67 pst. av nøkkelen og reinvesteringskostnader til vei
utgjør 33 pst. For hver fylkeskommune ble det beregnet en faktor
for drift og vedlikehold og en faktor for reinvesteringer. Se beskrivelse
i proposisjonen.
Forslaget til ny kostnadsnøkkel for fylkesveier følger
et tilsvarende opplegg, men med bare én faktor – for drift- og vedlikeholdskostnader.
I KOSTRA skilles det ikke mellom drift og vedlikehold og reinvesteringer.
Veimyndighetene opererer heller ikke med et slikt skille i dag.
Faktoren for vedlikeholdsbehov vil bli beregnet med
verktøyet MOTIV.
Samferdselsmidlene som knytter seg til oppgavene
fylkeskommunene fikk overført i forbindelse med forvaltningsreformen
vil fra 2015 også inngå i utgiftsutjevningen. Midlene til investeringer
vil fordeles etter veilengde og innbyggertall, vektet med 50 pst.
hver. Dette er de samme kriteriene som ligger til grunn for dagens
tabell C-fordeling. Midlene til drift og vedlikehold vil fordeles
etter MOTIV, som også er grunnlaget for dagens tabell C-fordeling.
Når det gjelder tabell C-midlene med merkelappen «styrking frie
inntekter» foreslås det at disse fordeles etter MOTIV-modellen,
og ikke som dagens tabell C-fordeling (50 pst. innbyggertall og
50 pst. veilengde).
Forslag til ny delkostnadsnøkkel for fylkesveier er
vist i tabell 7.4.
Tabell 7.4 Forslag til ny delkostnadsnøkkel for fylkesveier
Kriterium | Kostnadsvekt |
Fylkesfaktor for drift og vedlikehold (MOTIV) | 0,7664 |
Innbyggertall | 0,1168 |
Veilengde | 0,1168 |
Sum | 1,0000 |
Dagens kostnadsnøkkel for lokale ruter bygger på
analyser gjort av Kommunal- og arbeidsdepartementet i forbindelse
med oppfølgingen av Rattsø-utvalgets innstilling. Det vises i proposisjonen
til at kostnadsnøkkelen har ligget fast siden 1997.
Tabell 7.5 Dagens delkostnadsnøkkel for kollektivtransport
Kriterium | Kostnadsvekt |
Andel innbyggere i alt | 0,520 |
Andel areal | 0,040 |
Andel innbyggere på øyer uten fast veisamband | 0,050 |
Andel rutenett til sjøs | 0,180 |
Andel storbyfaktor | 0,090 |
Andel innbyggere bosatt spredt | 0,120 |
Sum | 1,000 |
I analysene av brutto driftsutgifter til lokale
ruter er det gjort et skille mellom utgifter til buss/bane og båt/ferge,
siden det er store forskjeller i den fylkesvise fordelingen når
det gjelder utgifter til buss/bane og utgifter til båt/ferge. Utgifter
til transport av funksjonshemmede er behandlet som en del av utgiftene til
buss/bane.
Når det gjelder utgiftene til buss og bane er
det forskjellige utfordringer i tettbygde og mindre tettbygde områder.
Skoleskyss er det eneste lovpålagte tjenestetilbudet innenfor rutetrafikken,
og særlig i spredtbygde fylker er skoleskyssen viktig for utformingen
og dimensjoneringen av rutetilbudet. Kapasitetsutnyttelsen er ofte
lav, og reiseavstandene er gjerne lange. Dette trekker i retning
av økt subsidiebehov.
I storbyområder er skoleskyssen i mindre grad viktig
for utformingen av rutetilbudet, her kan man i større grad basere
seg på ordinære bussruter. Derimot er andelen arbeidsreiser av kollektivreiser
betydelig større i storbyområder, og dette har betydning for kapasitetsbehovet.
Mer tettbygde fylker har gjerne kortere reiseavstander, men hyppigere
avganger og reisekostnader per reisekilometer er samlet sett høy.
Reisevaneundersøkelsene til Transportøkonomisk
institutt viser at det i stor grad er barn og unge i skolealder,
samt unge voksne som er storforbrukere av kollektivtransport. Ulik
aldersfordeling kan påvirke forskjeller i utgifter mellom fylkeskommunene gjennom
ulik etterspørsel etter kollektivtransport.
Tabell 7.6 Forslag til delkostnadsnøkkel for buss og bane
Kriterium | Kostnadsvekt |
Innbyggere per km offentlig vei
(utover 16) | 0,3984 |
Innbyggere bosatt spredt (utover 0,002) | 0,4423 |
Innbyggere 6–34 år (utover 0,36) | 0,1593 |
Sum | 1,0000 |
Tabell 7.6 viser forslaget til delkostnadsnøkkel for
buss og bane. Som i dagens kostnadsnøkkel brukes kriteriet antall
innbyggere bosatt spredt for å fange opp spredt bosetting.
For å fange opp høy befolkningskonsentrasjon har
man brukt innbyggere per kilometer offentlig vei. Dette tilgodeser,
og differensierer mellom, alle fylkeskommuner, i motsetning til
storbyfaktoren som brukes i dagens kostnadsnøkkel.
Det vises i proposisjonen til at man har testet
kriteriene «andel innbyggere 6–34 år», og kriteriet «andel sysselsatte»
i analysene, for å se på sammenhengen mellom unge brukere og arbeidsreiser
i fylkeskommunenes utgifter til kollektivtransport. Begge kriteriene
er statistisk utsagnskraftige, men innbyggere 6–34 år gir høyest
forklaringskraft. I likhet med Borge-utvalget anbefaler departementet
å bruke dette kriteriet og ikke «andel sysselsatte».
Kriteriene i kostnadsnøkkelen er identiske med de
Borge-utvalget foreslo, men vektingen av kriteriene avviker noe.
I departementets forslag blir innbyggere 6–34 år vektet noe ned
sammenlignet med Borge-utvalgets forslag, mens innbyggere per kilometer
offentlig vei og innbyggere bosatt spredt vektes noe opp. Departementet
har brukt samme metode som Borge-utvalget ved fastsetting av vektene
og kriteriene. Se proposisjonen. Det pekes i proposisjonen på at
dette gjør at kriteriene i kostnadsnøkkelen i større grad vil fange
opp de faktiske variasjonene i utgiftene mellom fylkeskommunene.
Kriteriene i dagens kostnadsnøkkel for kollektivtransport
som i størst grad kan sies å knytte seg til båter og ferger er rutenett
til sjøs. Dette kriteriet er ikke oppdatert siden 1990, og er vektlagt
med 0,783 og innbyggere bosatt på øyer uten fastlandsforbindelse, som
er vektlagt med 0,217.
Det fremgår av proposisjonen at det har vist
seg vanskelig å utforme en ny sektornøkkel for båt og ferge. Dette
skyldes blant annet at ikke alle fylkeskommunene har utgifter til
båter og ferger. Dette gjør at analyser som i utgangspunktet er
lite robuste på grunn av få observasjoner (observasjoner = fylkeskommuner),
blir enda mindre robuste.
En omlegging av sektornøkkelen for kollektivtransport
vil også medføre omfordelingsvirkninger uavhengig av hvilke kriterier
som legges til grunn for fordelingen av midlene. Dette skyldes at
båt- og fergekriteriene er for tungt vektet i dagens kostnadsnøkkel
når man sammenligner med hva fylkeskommunene faktisk bruker på båt
og ferge, mens buss og bane er for svakt vektet sammenlignet med
den faktiske ressursbruken. Dette gir omfordelingseffekt utover selve
endringen av kriterier og vekter, siden fylkeskommunene som har
høyt utgiftsbehov til båter og ferger ikke nødvendigvis har like
høyt utgiftsbehov knyttet til buss og bane. Denne effekten kalles
for sammenvektingseffekten, og er nærmere omtalt i delkapittel 7.4
i proposisjonen.
Det fremgår av proposisjonen at det også har
vist seg vanskelig å finne gode, objektive kriterier som kan brukes
i kostnadsnøkkelen for båt og ferge.
I analysene er det testet en rekke kriterier,
blant annet «kystlinje fastland» og «kystlinje øyer», som var kriteriene
Borge-utvalget anbefalte å bruke i sektornøkkelen for båt og ferge.
Fylker med mye kyst og øyer har naturlig nok mer innslag av båt-
og fergeruter enn andre fylker, og disse kriteriene gir slik en oversikt
over størrelsen på området som skal betjenes og hvor det skal gis
et tilbud. Kriteriene er også objektive. På den annen side er det
et problem at kriterieverdiene ligger fast, kystlinjekriteriene
vil dermed ikke fange opp eventuelle forhold som endrer utgiftsbehovet
i fylkeskommunene. I departementets analyser er heller ikke kystlinjekriteriene
statistisk signifikante, og departementet anser kystlinjekriteriene som
uegnet til å bruke i kostnadsnøkkelen.
Båt- og fergeutgiftene er både analysert hver
for seg, og samlet. Om lag 62 pst. av båt- og fergeutgiftene knytter
seg til ferger (gjennomsnitt KOSTRA-tall 2010–2012).
Det vises i proposisjonen til at analyser av
utgiftene til ferger viser en klar sammenheng mellom andel fergesamband
og utgifter, og viser også at det er svært høy korrelasjon mellom
utseilt distanse og antall fergesamband (antyder at flere samband
innebærer lengre utseilt distanse), men sistnevnte gir en fordeling
av midlene som treffer bedre på faktiske netto driftsutgifter enn
om man bruker utseilt distanse. Muligheten for å kunne påvirke kriterieverdiene
er også større når det gjelder utseilt distanse enn antall samband
(utseilt distanse er mindre objektivt). Andel fergesamband legges
derfor til grunn som kriterium i forslaget til kostnadsnøkkel.
Analysene av samlede driftsutgifter til båt
og ferge gir tilsvarende resultater som de enkeltstående analysene
av fergeutgiftene med hensyn til hvilke kriterier som er statistisk
utsagnskraftige.
I analysene av driftsutgifter til båter er det
ingen av de testede kriteriene som er statistisk signifikante (kystlinje
fastland, kystlinje øyer og utseilt distanse). Når det gjelder båter,
er det per nå ingen objektive kriterier som departementet anser
som egnede til å fange opp forskjeller i fylkeskommunenes utgifter
til båter på en god måte. I fordelingen av midler til båter er det
derfor foreløpig lagt til grunn en «fylkesfaktor for drift av båter».
Denne beregnes på bakgrunn av den enkelte fylkeskommunes driftsutgifter
til båter per innbygger, et gjennomsnitt for perioden 2010–2012.
I samarbeid med KS har departementet samlet inn
et stort datamateriale fra fylkeskommunene, med tall for både fergesamband
og båtsamband, inkludert oppdaterte tall over rutenettet til sjøs
per samband (distanse tur-retur/rundtur), frekvens per samband (årlige
avganger) og antall fartøy per samband. Det finnes en del offisiell
statistikk over fylkesveiferger, blant annet oversikt over antall
samband, som foreløpig legges til grunn for fordeling av midler
til ferger. Det innsamlede tallmaterialet må kvalitetssikres før det
kan brukes i analysene, og en arbeidsgruppe med Kommunal- og moderniseringsdepartementet,
Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet vil arbeide videre med
sektornøkkelen for båt og ferge fram mot statsbudsjettet for 2015.
I tillegg til de store beløpene knyttet til
drift og vedlikehold av fylkesveier med tilhørende ferger, investeringer
og styrking frie inntekter som ble overført i forbindelse med forvaltningsreformen
er det også en rekke mindre saker som gis en særskilt fordeling
som knytter seg til samferdselsområdet. De har også til dels ligget
i tabell C lenge, noe som det i proposisjonen pekes på at er uheldig
siden de slik er «øremerket» innenfor rammetilskuddet.
Tabell 7.7 Saker med særskilt fordeling, 2014
| Beløp i 1 000
kroner |
Kompensasjon NOx-avgift
nye fylkesveiferger | 28 763 |
Kompensasjon NOx-avgift
«gamle» fylkesveiferger | 26 089 |
Omklassifisering av riksveifergesamband | 46 906 |
Skole- og studentrabatt | 126 486 |
Sum | 270 244 |
Disse sakene vil fra 2015 bli fordelt etter
de ordinære kriteriene i inntektssystemet. Kompensasjon for NOx (både «gammel» og «ny») og CO2 -avgift fordeles etter båt- og fergekriteriene,
det samme gjelder omklassifisering av riksvegferjesamband (telles inn
i antall fergesamband). Skole- og studentrabatten fordeles etter
buss- og banekriteriene.
Dagens kostnadsnøkkel for tannhelse består utelukkende
av alderskriterier, og ble sist revidert av Rattsø-utvalget i 1997.
Alderskriteriene ble valgt for å fange opp aldersfordelingen til
brukerne av den offentlige tannhelsetjenesten.
Tabell 7.8 Dagens delkostnadsnøkkel for tannhelse
Kriterium | Vekt |
Innbyggere 0–15 år | 0,714 |
Innbyggere 16–18 år | 0,142 |
Innbyggere 19–34 år | 0,076 |
Innbyggere 35–66 år | 0,007 |
Innbyggere 67–74 år | 0,030 |
Innbyggere 75 år og over | 0,031 |
Sum | 1,000 |
Fylkeskommunene skal ifølge tannhelsetjenesteloven
gi vederlagsfri tannbehandling til følgende prioriterte
grupper: 1. Barn og ungdom 0–18 år, 2. Psykisk utviklingshemmede
i og utenfor institusjon, 3. Eldre, langtidssyke og uføre i institusjon
og hjemmesykepleie, 4. 19–20 åringer skal gis nødvendig tannbehandling
innenfor en maksimal egenandel på 25 pst.
I tillegg kan fylkeskommunene vedta å gi rett
til vederlagsfri behandling til andre grupper, som for eksempel
rusavhengige med tilbud i rusinstitusjon eller fengselsinnsatte,
ved å fastsette dette i egen forskrift.
Fylkeskommunene kan dessuten fatte vedtak om å
gi tannhelsetjenester til voksne, betalende pasienter, hvor takstene
fastsettes av fylkeskommunene etter selvkostprinsippet. Departementets
arbeid med kostnadsnøkkelen for tannhelse bygger på Borge-utvalgets
arbeid fra 2005, samt egne analyser. Helse- og omsorgsdepartementet
har gitt innspill.
Departementet har gjennomført regresjonsanalyser
for å finne faktorer som kan forklare hvorfor fylkeskommunenes utgifter
til tannhelse varierer. Departementet har testet ut en rekke faktorer
som blant annet alderskriterier, bosettingsmønster, reiseavstand og
levekår, uten å finne kriteriemodeller som gir statistisk signifikante
sammenhenger mellom variabler og samtidig gir god forklaringskraft.
Siden det i tannhelsesektoren er tydelig definert hvem
som er målgruppene for tjenesten, bør dette fanges opp i kostnadsnøkkelen.
I likhet med Borge-utvalget foreslår derfor departementet en ny
delkostnadsnøkkel som er basert på en ressursfordeling mellom de
prioriterte gruppene for tannhelsetjenesten.
Utgangspunktet for ressursfordelingen er informasjon
fra KOSTRA om de prioriterte gruppenes bruk av offentlige tannhelsetjenester,
og tall innhentet av Helse- og omsorgsdepartementet i 2014 fra fylkeskommunene
for gjennomsnittlig ressursbruk per prioritert gruppe. Se proposisjonen.
Ressursfordelingen viser hvor stor andel av
ressursbruken som kan knyttes til de ulike prioriterte gruppene.
Ressursandelene er grunnlaget for vektingen inn i ny delkostnadsnøkkel
for tannhelse.
I beregningene bak ressursfordelingen ble det
benyttet tall på personer i de prioriterte gruppene under offentlig
tilsyn fra KOSTRA, for å kunne fange opp fordelingen av ressursene
mellom de som var under offentlig tilsyn av tannhelsetjenesten.
Det vises i proposisjonen til at det imidlertid alltid vil være
uheldig å bruke antall personer under offentlig tilsyn som kriterium
i kostnadsnøkkelen, siden tallene vil kunne fange opp at fylkeskommunene
prioriterer tannhelsetjenesten forskjellig og eventuelle variasjoner
i innrapportering av antall personer under offentlig tilsyn. Departementet
foreslår derfor at gruppene fanges opp av alderskriteriene innbyggere
0–18 år og 19–20 år, antall psykisk utviklingshemmede over 18 år,
og at eldre, langtidssyke og uføre fanges opp av kriteriet innbyggere
over 67 år. Kostnadsvektene er hentet fra ressursfordelingen for
hvert av kriteriene.
Tabell 7.9 Forslag til ny delkostnadsnøkkel for tannhelse
Kriterium | Vekt |
Innbyggere 0–18 år | 0,7812 |
Innbyggere 19–20 år | 0,0735 |
Psykisk utviklingshemmede over
18 år | 0,0277 |
Innbyggere over 67 år | 0,1176 |
Sum | 1,0000 |
Vekten til den enkelte sektornøkkelen i samlet kostnadsnøkkel
bestemmes ut fra sektorens gjennomsnittlige andel av fylkeskommunenes
samlede netto driftsutgifter (eksklusive avskrivninger) for perioden
2010 til 2012.
Tabell 7.10 Sektornøklenes vekt i samlet kostnadsnøkkel
(gjennomsnitt 2010–2012)1)
Sektornøkkel | KOSTRA-
funksjoner | Netto driftsutgifter eksklusive avskrivninger
(konserntall) | Ny
nøkkelandel | Dagens nøkkelandel |
Videregående opplæring | 510, 515, 520 – 532, 538, 539, 554,
559, 560, 570, 580, 581, 590 | 25 215 358 | 0,5616 | 0,661 |
Kollektivtransport | 730, 731, 732, 733, 734 | 10 114 664 | 0,2253 | 0,180 |
– Hvorav buss/bane | 730, 733, 734 | 7 401 475 | 0,1648 | 0,139 |
– Hvorav båt/ferge2) | 731, 732 | 2 713 189 | 0,0604 | 0,041 |
Fylkesveier | 720, 721 | 4 741 956 | | |
– Investeringer forvaltningsreformen | | 1 758 939 | | |
– Styrking frie inntekter forvaltningsreformen | | 1 029 803 | | |
Fylkesveier korrigert | | 7 530 698 | 0,1677 | 0,096 |
Tannhelse | 660, 665 | 2 039 468 | 0,0454 | 0,063 |
Sum | | 44 900 188 | 1,0000 | 1,000 |
1) Det kan komme endringer og justeringer i statsbudsjettet
2) Korrigert for fergene som ble overført i forbindelse med
forvaltningsreformen har nøkkelandelen for båt og ferge gått noe
ned
sammenlignet med dagens andel
Netto driftsutgifter til drift og vedlikehold
av fylkesveier på KOSTRA-funksjon 720 og 721 reflekterer ikke fylkeskommunenes
fulle ressursbruk på fylkesveier etter forvaltningsreformen. Disse
funksjonene knytter seg til drift og vedlikehold, men deler av midlene
som ble overført i 2010 knyttet seg til investeringer, og det antas
i proposisjonen at en del av midlene derfor er ført i investeringsregnskapet.
Sektorandelen til fylkesveier korrigeres derfor med gjennomsnittlig
bevilget beløp i tabell C (særskilt fordeling) til investeringer
og styrking frie inntekter.
Tabell 7.11 Forslag til ny kostnadsnøkkel for fylkeskommunene1)
Kriterium | Kostnadsvekt |
Innbyggere 1–18 år | 0,0355 |
Innbyggere 16–18 år | 0,4469 |
Innbyggere 19–20 år | 0,0033 |
Innbyggere 67 år og over | 0,0053 |
Innbyggere 6–34 år (utover 0,36) | 0,0262 |
Antall innbyggere | 0,0196 |
Psykisk utviklingshemmede over
18 år | 0,0013 |
Søkere i høykostnads utdanningsprogrammer | 0,1021 |
Gjennomsnittlig reiseavstand | 0,0126 |
Innbyggere per km offentlig vei
(utover 16) | 0,0657 |
Innbyggere bosatt spredt
(utover 0,002) | 0,0729 |
Fylkesfaktor (båter) | 0,0232 |
Antall samband (ferger) | 0,0373 |
MOTIV/Fylkesfaktor drift og
vedlikehold | 0,1285 |
Veilengde | 0,0196 |
Sum | 1,0000 |
1) Det kan komme endringer og justeringer i statsbudsjettet
I dagens inntektssystem er skatteutjevningen
for fylkeskommunene forskjellig fra skatteutjevningen for kommunene.
Kommunenes skatteutjevning er bygget opp som en symmetrisk utjevning
rundt landsgjennomsnittet for skatt per innbygger, med et trekk/tilskudd
på 60 pst. av differansen mellom egen skatteinngang og landsgjennomsnittet.
Denne delen av skatteutjevningen er selvfinansierende, ved at prosentvis
trekk for kommuner med skatteinntekter over landsgjennomsnittet
tilsvarer prosentvis tilskudd for kommuner med skatteinntekter under
landsgjennomsnittet. I tillegg kompenseres skattesvake kommuner ekstra,
ved at kommuner med skatteinntekter under 90 pst. av landsgjennomsnittet
får en tilleggskompensasjon på 35 pst. av differansen mellom eget
skattenivå og 90 pst. av landsgjennomsnittet per innbygger. Tilleggskompensasjonen
finansieres ved et likt trekk per innbygger for alle landets kommuner.
Det vises i proposisjonen til at dagens modell
for skatteutjevning mellom fylkeskommunene, der fylkeskommuner med
skatteinntekter under 120 pst. av landsgjennomsnittet for skatt
per innbygger får kompensert 90 pst. av differansen mellom eget
skattenivå og 120 pst. av landsgjennomsnittet, i all hovedsak er god
til å løfte skattesvake opp i inntektsnivå. Det pekes i proposisjonen
på at modellen imidlertid har noen uheldige effekter knyttet til
at hele utjevningen finansieres ved at det trekkes et likt beløp
per innbygger for alle fylkeskommunene, uavhengig av fylkeskommunens
skattenivå.
Departementet foreslår i proposisjonen en overgang
til symmetrisk skatteutjevning for fylkeskommunene. Dette vil innebære
at fylkeskommuner med skatteinntekter per innbygger under landsgjennomsnittet
kompenseres med en gitt prosentvis sats i forhold til landsgjennomsnittet,
mens fylkeskommuner med skatteinntekter over landsgjennomsnittet
trekkes med samme prosentvise sats i forhold til landsgjennomsnittet.
Sammenlignet med dagens modell vil fylkeskommuner med høye skatteinntekter
bidra mer i skatteutjevningen, samtidig som fylkeskommuner med skatteinntekter
mellom 100 og 120 pst. av landsgjennomsnittet vil få beholde mer
av egen skatteinngang. Fylkeskommunene får dermed mer like insentiver.
Flertallet av fylkeskommunene har skatteinntekter
under landsgjennomsnittet. Det vises i proposisjonen til at for
at skattesvake fylkeskommuner ikke skal tape på omlegging til symmetrisk
modell, må graden av utjevning fremdeles være høy. Departementet
foreslår i proposisjonen at utjevningsgraden i den symmetriske modellen
settes til 87,5 pst.
Kostnadsnøklene for fylkeskommunene har ikke vært
oppdatert siden 1997, og tallmaterialet de bygger på stammer til
dels fra tidlig på 1990-tallet. I tillegg vil sammenvektingen av
delkostnadsnøklene oppdateres i tråd med dagens ressursbruk på de
ulike sektorene. Det pekes i proposisjonen på at samlet fører disse
endringene til at omfordelingsvirkningene mellom fylkeskommunene
blir betydelige. Derfor foreslår departementet i proposisjonen å
fase inn endringene gjennom en overgangsordning over 5 år, samt
å gi en tapskompensasjon på til sammen 95 mill. kroner til fylkeskommuner
som taper mer enn 200 kroner per innbygger på systemvirkningene
av ny kostnadsnøkkel.
Sektornøklene vektes sammen på bakgrunn av den
enkelte sektors andel av fylkeskommunenes samlede netto driftsutgifter,
gjennomsnitt for perioden 2010–2012. Sammenvektingen i dagens kostnadsnøkkel
baserer seg på tall fra 1994, og gjenspeiler daværende ressursbruk
på de ulike sektorene. Her har bildet endret seg en del fram til
i dag. Dette gir omfordelingseffekt utover selve endringen av kriterier
og vekter.
Departementet foreslår i proposisjonen å erstatte dagens
inntektsgarantiordning (INGAR) med en 5-årig overgangsordning, hvor
fylkeskommunenes reduksjon/økning i tilskudd som følge av ny kostnadsnøkkel
fases inn med et likt beløp hvert år i 5 år.
Dette innebærer at fylkeskommuner som får en reduksjon
i rammetilskuddet som følge av systemvirkningene av ny kostnadsnøkkel
kun må dekke 1/5 av reduksjonen første året. I år 2 fases ytterligere
1/5 inn, slik at fylkeskommunene må dekke 2/5 av reduksjonen i tilskudd.
I år 5 er hele reduksjonen faset inn. Denne ordningen finansieres
med at man holder tilbake økningen i tilskudd for de fylkeskommunene som
tjener på systemvirkningene, slik at de kun får realisert 1/5 av
tilskuddsøkningen første året, 2/5 andre året, og hele tilskuddsøkningen
realiseres først i år 5.
Tilskuddene som hittil har vært fordelt med
særskilt fordeling (tabell C i Beregningsteknisk dokumentasjon til
Prop. 1 S – Grønt hefte) inkluderes i overgangsordningen. Dette
vil ikke bli fast praksis ved framtidige endringer i inntektssystemet,
men det foreslås nå siden omfordelingsvirkningene er så store.
Omleggingen av skatteutjevningen omfattes ikke av
overgangsordningen.
For å lette overgangen til nytt inntektssystem foreslår
departementet i proposisjonen at det gis en tapskompensasjon til
de fylkeskommunene som taper mer enn 200 kroner per innbygger på
systemvirkningene av ny kostnadsnøkkel. Disse fylkeskommunene får
kompensert halvparten av beregnet reduksjon i tilskudd første år
i overgangsordningen. Tapskompensasjonen vil utgjøre om lag 95 mill.
kroner og er i departementets illustrasjonsberegning fordelt på
7 fylkeskommuner. Departementet foreslår at tapskompensasjonen som
gis blir liggende fast på nominelt samme nivå fram til neste revisjon
av inntektssystemet. Tapskompensasjonen vil bli gitt med en særskilt
fordeling, og vises i tabell C i Grønt hefte når statsbudsjettet
legges fram.
Tabell 7.12 viser totale fordelingsvirkninger
av forslagene til endring i inntektssystemet for fylkeskommunene
(unntatt saker med særskilt fordeling). Departementet presiserer
i proposisjonen at fordelingsvirkningene som er vist i tabellen
er foreløpige, og at den endelige fordelingen av rammetilskuddet for
2015 ikke vil foreligge før i statsbudsjettet til høsten.
1. Viser innbyggertall
per 1. juli 2013
2. Viser den samlede omfordelingsvirkningen
før ny skatteutjevning, tapskompensasjon og overgangsordning
3. Viser omfordelingsvirkninger førsteåret,
inkludert overgangsordning
4. Viser virkningen av omlegging til 87,5
pst. symmetrisk skatteutjevning
5. Viser fordeling av tapskompensasjon
til fylkeskommuner som taper mer enn 200 kroner per innbygger på
systemvirkningene av ny kostnadsnøkkel
6. Viser første års virkninger av nytt
inntektssystem med overgangsordning (summen av kolonne 3, 4 og 5)
Tabell 7.12 Fordelingsvirkninger i kroner per innbygger,
foreløpig beregning
Fylkeskommune | 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 |
Østfold | 283 583 | -50 | -10 | 1 | 0 | -9 |
Akershus | 570 842 | -33 | -7 | 45 | 0 | 39 |
Oslo | 629 035 | 950 | 190 | -140 | 0 | 50 |
Hedmark | 193 968 | -279 | -56 | -4 | 28 | -32 |
Oppland | 187 398 | 150 | 30 | -1 | 0 | 29 |
Buskerud | 270 397 | 279 | 56 | 22 | 0 | 78 |
Vestfold | 239 909 | 465 | 93 | 12 | 0 | 105 |
Telemark | 171 161 | -53 | -11 | 8 | 0 | -3 |
Aust-Agder | 113 232 | 128 | 26 | 7 | 0 | 32 |
Vest-Agder | 177 165 | 6 | 1 | 10 | 0 | 11 |
Rogaland | 455 833 | 346 | 69 | 50 | 0 | 119 |
Hordaland | 500 921 | -244 | -49 | 30 | 24 | 6 |
Sogn og Fjordane | 108 822 | -2 427 | -485 | 14 | 243 | -229 |
Møre og Romsdal | 260 395 | 23 | 5 | 15 | 0 | 20 |
Sør-Trøndelag | 303 646 | -2 | 0 | 15 | 0 | 15 |
Nord-Trøndelag | 134 873 | -708 | -142 | -3 | 71 | -74 |
Nordland | 240 301 | -1 043 | -209 | 5 | 104 | -99 |
Troms | 161 287 | -745 | -149 | 8 | 74 | -67 |
Finnmark | 74 817 | -561 | -112 | 6 | 56 | -50 |
Sum | 5 077 585 | 0 | 0 | 0 | 19 | 19 |
Komiteen viser til at nytt inntektssystem
for fylkeskommunane har vore arbeidd med lenge og varsla mange gonger.
Komiteen viser til at dagens
system baserer seg på kostnadsnøklar frå 1996/1997 og at over 31 pst.
av ramma er fordelt på såkalla C-liste utanom nøklane.
Behovet for eit nytt system er difor på plass for å utjamne reelle
og objektive kostnadsforskjellar mellom fylkeskommunane.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Senterpartiet, viser til at regjeringa
føreslår å erstatte dagens skatteutjamningsmodell med ein modell
meir lik kommunane sin med symmetrisk utjamning. Fleirtalet viser
til at det føreslås eit nivå på 87,5 pst.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at det er gjennomført faglege vurderingar for å utarbeide
nye kostnadsnøklar for utgiftsutjamning mellom fylkeskommunar. Dette
fleirtalet viser til at effekten er ei betydeleg omfordeling
og viser til at regjeringa meiner det er behov for å ha ein 5-års
horisont på gradvis innføring.
Dette fleirtalet ber regjeringa
i statsbudsjettet for 2015 forsterke tapskompensasjon for fylkeskommunane
til 125 mill. kroner. Dette fleirtalet føreset at
tapskompensasjonsordninga vert liggjande fast på nominelt same nivå
fram til neste revisjon av inntektssystemet.
Dette fleirtalet viser til at
det finst ein del offisiell statistikk over fylkesvegferjer, blant
anna oversikt over antall samband, som førebels vert lagt til grunn
for fordeling av midlar til ferjer.
Dette fleirtalet viser til at
ei arbeidsgruppe med Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Samferdselsdepartementet
og Vegdirektoratet no samlar inn eit stort datamateriale frå fylkeskommunane
med tal for både ferjesamband og båtsamband, og at det vert arbeidd
vidare med sektornøkkelen for båt og ferje fram mot statsbudsjettet
for 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at de fylkeskommunale kostnadsnøklene ikke er revidert siden
1990-tallet. Disse medlemmer mener på bakgrunn av
dette at det er behov for en revisjon der det brukes oppdaterte
tall og analyser.
Disse medlemmer viser til at
flere fylkeskommuner som deltok på høringen i komiteen ga regjeringen
kritikk for ikke å involvere fylkeskommunene på en god nok måte
i arbeidet med nye kostnadsnøkler. Videre ble regjeringen kritisert
for at de i svært begrenset grad har lagt ut bakgrunnsmateriale og
analyser. Det gjør det vanskelig for fylkeskommunene på kort tid
å danne seg et bilde av forslaget.
Disse medlemmer kan derfor ikke
på det nåværende tidspunkt gi regjeringen støtte til kostnadsnøklene
for fylkeskommunene. Disse medlemmer mener regjeringen
nå bør ha dialog med fylkeskommunene og være åpne på bakgrunnsmateriale
og analyser, og komme tilbake med saken på nytt til Stortinget i
forbindelse med statsbudsjettet for 2015.
Disse medlemmer vil også be regjeringen sammen
med fylkeskommunene ta en gjennomgang av den foreslåtte tapskompensasjonsordningen
og vurdere om den er tilstrekkelig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sammen med fylkeskommunene
på en grundig måte gå gjennom de fylkeskommunale kostnadsnøklene
og den foreslåtte tapskompensasjonsordningen, og legge fram saken på
nytt for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2015.»
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Framstegspartiet ber regjeringa lage ein oversikt over
korleis statleg kjøp av NSB-tenester og fly-tenester fordeler seg
mellom regionar og fylke, og kva innverknad det har for inntektssystemet
til fylkeskommunane.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti er bekymret for hvilke
konsekvenser omleggingen av inntektssystemet vil ha for de fylkeskommunene
som kommer dårligst ut. Disse medlemmer er særlig
bekymret for hvilke konsekvenser dette kan ha for driften av videregående
skoler, som i dag er av de viktigste oppgavene i fylkeskommunene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er beklagelig at
regjeringens forslag til nytt inntektssystem for fylkeskommunene
er basert på en rekke nye kostnadsnøkler og faktorer som ikke er
tilstrekkelig belyst. Endringene i inntektsrammene er svært store
fylkene imellom som følge av nye kostnadsnøkler. I tillegg foreslås
det å erstatte dagens inntektsgarantiordning – INGAR, med en ny
tapskompensasjonsordning som forsterker utslagene.
Disse medlemmer merker seg at
kostnadsvekten «søkere yrkesfag» er endret til «søkere i høykostnads
utdanningsprogrammer» og samtidig redusert vesentlig. Styrking av
yrkesfagene i videregående opplæring er sentralt både for å sikre
utdannet arbeidskraft til viktige fag og for å sikre at flere elever fullfører
studieprogrammene. Redusert vekting av kostbare, men svært viktige
utdanningsløp for samfunnet kan få uheldige konsekvenser for fylkenes mulighet
til å gi nødvendig prioritet til den yrkesfaglige opplæringen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringens forslag til ny tapskompensasjonsordning bidrar til
å forsterke omfordelingsvirkningen mellom fylkene. Utslagene er
i tillegg svært store. Mens Oslo vil tjene om lag 600 mill. kroner
på omlegging av kostnadsnøklene, vil Sogn og Fjordane
tape 250 mill. kroner. En tilpassing over fem år demper de umiddelbare virkningene,
men løser ikke problemene.
Disse medlemmer vil legge til
grunn at fylkeskommunens inntektssystem forblir uendret i 2015 og
ber regjeringen legge til rette for en god prosess og høring for
de forslagene til endringer i inntektssystemene regjerningen ønsker
å fremme i kommuneproposisjonen for 2016.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
at inntektssystemet for fylkeskommunene forblir uendret i 2015 og
at regjeringen legger til rette for en god prosess, med høring og
konsultasjoner med fylkeskommunen før forslag til endringer i inntektssystemet fremmes
i kommuneproposisjonen for 2016.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det kan være grunner til å justere kostnadsnøklene for fylkeskommunene
noe. Imidlertid er de foreslåtte endringene i Prop. 95 S (2013–2014)
ikke basert på eller resultat av en helhetlig gjennomgang, men ser
ut til å være plukket litt fra ulike rapporter, innspill fra ulike
utredninger og andre kilder. Det har heller ikke vært en høringsrunde
eller åpen diskusjon på forhånd der ulike metoder eller ønskede
virkninger av de ulike kostnadsnøklene kunne bli bredt belyst og
forstått, både av fylkeskommunene og andre interessenter. Å gjøre
så store omlegginger uten at berørte parter har kunnet forstå og delta
i diskusjon om endringene, er etter dette medlems syn
uheldig og kan skape unødvendig uro og utilsiktede virkninger. Dette
medlem viser til høringene i Stortinget, der berørte fylkeskommuner
påpekte nettopp dette og mangel på samhandling og åpenhet. For endringer
i så stort omfang som det regjeringen legger opp til og som berører
hele landet, må det forutsettes at det har vært høringer og prosesser
med de berørte i forkant.
Dette medlem viser til at det
pågår arbeid for kommunereform og at regjeringen har signalisert
at det kan berøre fylkeskommunale oppgaver. Dette medlem viser
også til at det er varslet omlegging av kommunenes inntektssystem
i kommuneproposisjonen for 2016. Både fordi det er viktig å få til
en åpen prosess rundt endringene og for å se fylkeskommuner og kommuner
i sammenheng, mener dette medlem derfor det vil være
riktig å avvente endringer også i fylkeskommunenes inntektssystem
til 2016.
Komiteens medlem fra Senterpartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
om en tapskompensasjonsordning for nytt inntektssystem for fylkeskommunene,
som på varig grunnlag demper fordelingsvirkningen fylkene imellom.
Det vises til alternative forslag til regjeringens modell som ble
lagt fram av Sogn og Fjordane fylkeskommune i kommunal- og forvaltningskomiteens høring
20. mai, alternativt til gjeldende inntektsgarantiordning.»
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at det for riksvegferjer er etablert ei ordning med ferjeavløysingsmidlar
for bru/tunnelprosjekt. Fleirtalet meiner det på
fylkesvegnettet er potensial for slike samferdsleprosjekt og meiner
at ferjeavløysingsmidlar er eit svært viktig verkemiddel for å gjere
samferdsleprosjekt meir lønnsame, samt gi større rom for å skifte
ut evigvarande ferjesamband med nye fastlandssamband. Fleirtalet ber
difor regjeringa vurdere ei ordning med ferjeavløysingsmidlar for
fylkesvegsamband innanfor inntektssystemet tilsvarande som for riksvegferjer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
antall ferjesamband legges til grunn som faktor i kostnadsnøkkel. Dette
betyr at fylkene mister bevilgningene fra dag én ved ferjeavløsningsprosjekt
på fylkesveiene. Konsekvensen vil være at flere samfunnsøkonomisk
gunstige ferjeavløsningsprosjekt ikke vil bli gjennomført fordi
fylkene ikke ser seg i stand til å dekke kostnadene.
Disse medlemmer viser til at
det er usikkerhet rundt muligheten for ferjeavløsningsprosjekter
på fylkesveinettet. Disse medlemmer ber derfor regjeringen
vurdere en ordning med ferjeavløsningsmidler for fylkesveinettet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at realisering
av ferjeavløsningsprosjekt på fylkesveiene ikke medfører reduksjon
i overføringene de første 40 årene etter oppstart.»