Retten til fritt behandlingsvalg vil omfatte
offentlige virksomheter, private virksomheter som har avtale med
et regionalt helseforetak og private virksomheter som er godkjent
for å levere tjenester til en pris fastsatt av staten. For at den
sistnevnte gruppen skal bli omfattet av pasientrettigheten, er det
behov for å etablere en nasjonal ordning som bestemmer hvilke leverandører
som kan tilby tjenester og til hvilken pris.
Fritt behandlingsvalg innebærer en utvidelse
av pasientenes rett til å velge behandlingssted, ved at private
kan tilby definerte tjenester til en pris fastsatt av staten. Det
vil si at private skal kunne tilby sine tjenester til pasienter
som er tildelt rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste uten at
det er et krav om avtale med et regionalt helseforetak. Ved anbud
reguleres forholdet mellom det offentlige og den private leverandøren
gjennom en avtale, som blant omfatter pris, hvilke tjenester som
skal leveres, samarbeid, rapportering osv. Denne avtalemekanismen
er ikke til stede i fritt behandlingsvalg. Det innebærer at man
må finne andre måter å regulere forholdet mellom det offentlige
og den enkelte private leverandøren på.
Departementet foreslår at krav og rettigheter
reguleres i en forskrift om fritt behandlingsvalg, og foreslår en
bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven som gir hjemmel til å
gi forskrift med nærmere bestemmelser om forholdet mellom de private
leverandørene, staten og helseforetakene.
Hvilke krav som bør stilles til de private leverandørene
som ønsker å levere tjenester i fritt behandlingsvalg, vil bero
på en avveining mellom det å stille detaljerte krav og det å skape
en enkel og lite ressurskrevende ordning. På overordnet nivå kan
det sies at krav av mer objektiv karakter (for eksempel krav til datasystemers
kompatibilitet) krever mindre administrasjon og er enklere å håndtere.
Krav som i større grad forutsetter at godkjenningsmyndigheten må
sette i gang omfattende faktainnhenting og foreta kompliserte og
sammensatte vurderinger (for eksempel vurdering av total kapasitet
til offentlige og private tilbydere av helsetjenester), vil kreve
en mer ressurskrevende og komplisert forvaltning.
De fleste høringsinstansene er av den oppfatning at
leverandørene i fritt behandlingsvalg bør stilles overfor de samme
kravene som private leverandører som har avtale med et regionalt
helseforetak. Departementet deler denne oppfatningen, og vil i forskriftsarbeidet
ha dette som et klart utgangspunkt
Det følger allerede av gjeldende rett at sentrale bestemmelser
som for eksempel plikten til å drive forsvarlig og å ha fungerende
internkontrollsystemer, også gjelder for disse leverandørene. Videre
er det klart at helsetilsynsloven og pasientskadeloven gjelder for
både offentlig og privat sektor. En dobbeltregulering av slike krav
vil være både uheldig og unødvendig.
Enkelte av høringsinstansene pekte på utfordringer
knyttet til departementets forslag til prisfastsettelse. Innspillene
var knyttet til konfidensialitet om anbudsprisene, regionale kostnadsforskjeller,
usikkerhet om respons fra aktuelle leverandører gitt prinsippene
for prising og behovet for dynamisk revisjon av prisene og prismodellen.
Departementet opprettholder likevel forslaget om at følgende rammer
skal legges til grunn for fastsettelse av pris i fritt behandlingsvalg:
1. Det er et mål at
prisen i fritt behandlingsvalg ikke skal medføre at kostnadene for
staten øker sammenlignet med økt bruk av anbud.
2. Prisene skal settes slik at de bidrar
til legitimitet knyttet til ordningen med fritt behandlingsvalg. Det
innebærer blant annet at private leverandører ikke kan ha en urimelig
høy fortjeneste eller tilby et urimelig høyt lønnsnivå.
Departementet påpeker at prisene må revideres jevnlig
og legger til grunn at Helsedirektoratet årlig skal fastsette prisene
innenfor rammer og prinsipper fastsatt av departementet.
I høringsnotatet foreslo departementet at det skulle
kunne legges vekt på helsepolitiske hensyn i vurderingen av om godkjenning
skulle gis eller ikke. Høringsinstansene var delte i tilbakemeldingene
på om dette var hensiktsmessig. Departementet har vurdert dette
spørsmålet videre, og er kommet til at slike hensyn er vanskelige
å gjøre operasjonaliserbare og fremmer derfor ikke et slikt forslag.
Departementets vurdering er at det vil være
bedre å ivareta helsepolitiske hensyn gjennom styringen av hvilke
tjenester som skal kunne være en del av ordningen med fritt behandlingsvalg.
I vurderingen av om tjenester skal fases inn eller ut, bør ivaretakelse av
samfunnsmessige hensyn stå sentralt.
Departementet la i høringsnotatet til grunn
at godkjenningen til å levere i fritt behandlingsvalg skal ha en
viss varighet for den enkelte private leverandør, for eksempel 5
år. Begrunnelsen for dette var at helsemyndighetene kan ha behov
for å justere innretningen av fritt behandlingsvalg i lys av endrede
behov for spesialisthelsetjenester.
Departementet vil utrede disse spørsmålene nærmere
i forskriftsarbeidet. Det foreslås at hjemmelen i spesialisthelsetjenesteloven
§ 4-3 åpner for at det kan gis forskrift om at godkjenningen gjøres
tidsbegrenset.
I utgangspunktet er det tenkt at alle private
skal ha anledning til å søke om å få delta i ordningen med fritt
behandlingsvalg. Det vil likevel være noen unntak fra dette utgangspunktet.
For det første, siden dette skal være en ordning som
åpner for at private skal kunne levere helsetjenester til pasienter
finansiert av staten, vil helseforetakene falle utenfor
ordningen fordi de er offentlige. Det vises til at formålet med
fritt behandlingsvalg blant annet er å mobilisere ledig kapasitet
i privat sektor og å fungere som et korrektiv til de offentlige sykehusene.
Ved å forlate systemet med streng aktivitetsstyring er det imidlertid
lagt til rette for at sykehusene kan møte økt konkurranse gjennom
å øke aktiviteten der det er kapasitet og økonomi til dette. Samtidig
gir dette også rom for at de regionale helseforetakene kan styre
aktivitetsøkningen mot de mest effektive behandlingsenhetene.
De diakonale sykehusene har ikke vært kommersielt
drevet og inngikk tidligere i de fylkeskommunale og regionale helseplanene.
På samme måte som for helseforetakene vil de diakonale sykehusene
derfor ikke være omfattet av ordningen med fritt behandlingsvalg.
Når det gjelder avtalespesialistene, står disse
i en særstilling. Departementet mener det ikke er hensiktsmessig
å åpne for at avtalespesialister skal kunne levere behandlinger
også i fritt behandlingsvalg. Motivet for å velge å yte behandling
til den prisen som er fastsatt i fritt behandlingsvalg, ville antagelig være
at det er forskjell mellom takstene/prisene i de to ordningene.
Staten vil da kunne ende opp med å betale mer enn nødvendig for
en gitt aktivitet. Departementet kan derfor ikke se gode grunner
til at avtalespesialistene skal kunne levere i ordningen, og foreslår
at avtalespesialister ikke omfattes av fritt behandlingsvalg.
Departementet vil likevel utrede om det kan
være hensiktsmessig å åpne for at avtalespesialister med mindre
enn 100 prosent avtalehjemmel, kan levere tjenester i fritt behandlingsvalg
på områder hvor det ikke finnes refusjonstakster fra folketrygden.
Alle andre private leverandører enn de som er nevnt
ovenfor, vil være aktuelle å inkludere i fritt behandlingsvalg.
Dette gjelder også private leverandører som har avtale med regionale
helseforetak.
Spesialisthelsetjenesteloven stiller krav om
at sykehus må godkjennes før det kan yte helsetjenester. Institusjoner
som skal være ansvarlige for eller kunne anvende tvungen observasjon
eller tvungent psykisk helsevern med og uten døgnopphold, må ha
godkjenning etter psykisk helsevernforskriften § 2. Det er viktig
å understreke at disse godkjenningsordningene gjelder uavhengig
av om det innføres en ordning med fritt behandlingsvalg.
Forslag til eventuelle endringer i regelverket
for godkjenning av sykehus mv. vil derfor bli ivaretatt i en egen
prosess, jf. Meld. St. 11 (2013–2014) der Prop. 196 L (2012–2013)
om forslag til avvikling av godkjenningsordningen for sykehus ble
trukket.
Departementet deler helseforetakenes vurdering som
kom frem i høringsrunden om at utøvelsen av sørge-for-ansvaret blir
noe mer komplisert som følge av innføringen av fritt behandlingsvalg.
Det er likevel viktig å understreke at forslaget handler om å utvide
pasientenes valgmuligheter. Dette handler derfor ikke om hvorvidt
pasientene skal få helsehjelp, men om at planlegging kan bli noe
vanskeligere for de regionale helseforetakene.
Fritt behandlingsvalg skal sette pasienten i
sentrum, og gi pasientene rett til å velge private leverandører
når vedkommende ikke er tilfreds med tilgjengeligheten til det offentlige
tilbudet eller av andre grunner ønsker å oppsøke private tilbud.
Jo bedre kvalitet og mindre ventetid det offentlige helsetilbudet
har, jo mindre sannsynlig vil det være at pasienter velger å oppsøke
private tilbud gjennom fritt behandlingsvalg. Formålet med ordningen
er blant annet å være et insentiv for offentlige sykehus til å bli
bedre og mer effektive.
Når det gjelder spørsmålet om behovet for å endre
helseforetaksloven, viser departementet til at helseforetaksloven
i all hovedsak er en organisatorisk lov. Departementet kan derfor
ikke se at innføringen av fritt behandlingsvalg krever endring av denne
loven.
Det regionale helseforetaket skal på samme måte som
før sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen
helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste. Men på samme måte
som i dag innebærer ikke det en plikt for pasienten til å benytte
tilbudet i regi av det regionale helseforetaket. Departementet kan
dermed heller ikke se at det er nødvendig med endringer i spesialisthelsetjenestelovens
ansvarsbestemmelser.
Det foreslås en godkjenningsordning med krav til
private leverandører som ønsker å levere i denne ordningen. Det
innebærer at noen må forvalte ordningen. Sentrale oppgaver vil være
tildeling og tilbakekall av godkjenning og annen oppfølging av godkjente
leverandører, informasjon til aktørene (pasienter, regionale helseforetak,
fastleger og leverandører), fastsetting av priser, økonomisk oppgjør
m.m. Departementet foreslår at Helsedirektoratet, eller den de utpeker,
skal ivareta oppgaven med blant annet godkjenning av fritt behandlingsvalgleverandører.
Når det gjelder spørsmålet om enkeltvedtak,
deler departementet Justis- og beredskapsdepartementets vurdering
av at godkjenning av private virksomheter som ønsker å levere i
fritt behandlingsvalg og ev. avslag på slike søknader, er å anse
som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Av den grunn vil ikke
departementet foreslå at forskriftshjemmelen i spesialisthelsetjenesteloven
§ 4-3 skal regulere spørsmålet om klageadgang. Klage på eventuelle
avslag på søknad om å delta i fritt behandlingsvalg, skal behandles etter
forvaltningslovens regler.
Flere av høringsinstansene var kritiske til
at tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og psykisk helsevern
foreslås innfaset først i fritt behandlingsvalg. Det uttales for
eksempel av Legeforeningen at disse områdene er uegnet som første
grupper ut. Disse høringsinstansene mener også at fritt behandlingsvalg
egner seg best for avklarte tilstander.
Departementet vil påpeke at private allerede
i dag står for om lag halvparten av antall døgnplasser innen TSB.
De fleste av disse er ideelle aktører. Enkelte private spiller også
en viktig rolle innen psykisk helsevern. De regionale helseforetakene
har definert behandlingsbehovet og deretter anskaffet behandlingsplassene
gjennom anbudskonkurranse. Forslaget om å begynne med psykisk helsevern
og tverrfaglig spesialisert rusbehandling bygger således videre på
de regionale helseforetakenes utstrakte bruk av private og en tverrpolitisk
enighet gjennom flere stortingsperioder om å bruke private innen
disse fagområdene. Det er departementets oppfatning at det er disse
gruppene som har størst behov for å få styrket sine rettigheter
raskt. Departementet vil derfor opprettholde forslaget om å innfase
fritt behandlingsvalg for rus og psykisk helsevern først.
Et viktig hensyn ved vurdering av innretningen av
forskriften om fritt behandlingsvalg er i hvilken grad tjenestene
kan avgrenses tilstrekkelig presist. I tillegg skal det ved innføring
av nye tjenester i forskrift om fritt behandlingsvalg tas utgangspunkt
i områder hvor det er markedspriser, typisk etter bruk av anbud.
Det er mulig å avgrense og prise døgntilbud innen psykisk helsevern
og rus ved å ta utgangspunkt i eksisterende avtaler mellom de regionale
helseforetakene og private leverandører og prisene fastsatt i disse.
Det er også ventetid til denne typen tilbud. En samlet vurdering
av ventetid, kapasitet og mulighet for prisfastsettelse trekker
i retning av at det først og fremst er døgnbehandling som er aktuelt
å innfase i forskrift om fritt behandlingsvalg. Den konkrete innretningen
vil imidlertid departementet komme tilbake til i høringen av forskriften.
Enkelte av høringsinstansene uttrykte bekymring for
risikoen for dreining av aktiviteten mot døgnbehandling på bekostning
av polikliniske tjenester. Departementet anser imidlertid at behovet
for videreutvikling av privates rolle i poliklinisk behandling innen
psykisk helsevern, primært skal ivaretas innen avtalespesialistordningen.
Departementet legger i lys av dette ikke opp til å inkludere poliklinisk
behandling innen psykisk helsevern og rus i fritt behandlingsvalgordningen
nå.
Departementet understreker at innføring av fritt behandlingsvalg
for døgnbehandling innen psykisk helsevern og TSB ikke skal endre
kriteriene for å få rett til helsehjelp. Samtidig må helsemyndighetene følge
utviklingen i bruk av ordningen for å unngå at innføring av fritt
behandlingsvalg for døgnbehandling skaper utilsiktede vridninger
i ressursbruken og prioriteringene. Følgeevalueringen av fritt behandlingsvalg
vil være viktig for å belyse hvordan innføring av fritt behandlingsvalg
for psykisk helsevern og TSB påvirker målene for helsepolitikken
innen disse områdene.
Det er intensjonen at fritt behandlingsvalg
skal være en dynamisk ordning, der innretning og omfang kan vurderes
jevnlig, bl.a. i lys av utviklingen i befolkningens behov for helsetjenester.
Departementet vil derfor legge opp til en gradvis og styrt innfasing på
det somatiske området. I utgangspunktet bør fritt behandlingsvalg
innrettes mot grupper der ventetidene er lange. I tillegg vil blant
annet vurderinger av hvilke tjenester det er mulig å avgrense og
prise, hvilke konsekvenser innføring av fritt behandlingsvalg for
en spesifikk tjeneste kan få for målet om likeverdig tilgang og
den offentlige helsetjenestens mulighet til å rekruttere og beholde
nøkkelpersonell, kunne være relevante forhold i vurderingen av i
hvilken rekkefølge og i hvilket tempo tjenester bør innfases. I forbindelse
med forskriftsarbeidet vil departementet utrede nærmere hvilke kriterier
som er relevante å vektlegge i vurderingen av innfasing av spesifikke tjenester
i forskrift om fritt behandlingsvalg. Det vil være naturlig at Helsedirektoratet,
etter samråd med de regionale helseforetakene, får et ansvar for
å gi råd til departementet om rekkefølge og tempo på innfasing av
nye tjenester.
Departementet foreslår å etablere en konsultasjonsmekanisme
mellom godkjenningsmyndigheten og hovedorganisasjonene som organiserer
fritt behandlingsvalgleverandørene, det vil si NHO Service, Spekter
og Virke.
Komiteen merker seg at regjeringen
foreslår at krav og rettigheter skal reguleres i forskrift og at det
foreslås en bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven som gir hjemmel
til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om forholdet mellom
de private leverandørene, staten og helseforetakene. Komiteen viser
til at regjeringen legger opp til at tverrfaglig spesialisert rusbehandling
(TSB) og psykisk helsevern, samt noe somatikk, innfases først i
ordningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen med fritt behandlingsvalg utvider pasientenes
rett til å velge behandlingssted, ved at private kan tilby definerte
tjenester til en pris fastsatt av staten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser også til at flere høringsinstanser støtter regjeringens prioritering
av hvilke grupper som først skal gis rett til fritt behandlingsvalg.
Hovedorganisasjonen Virke er positive til at ordningen i første
omgang skal omfatte TSB og psykisk helsevern, men mener at rehabilitering
også bør være med fra starten. Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon,
gir støtte til reformen, fordi de mener at den vil bedre situasjonen
for pasienten, redusere ventetid og øke brukermedvirkningen innenfor tverrfaglig
spesialisert rusbehandling (TSB). 12 Trinn kurs- og kompetansesenter
støtter også at første innfasing av reformen omhandler
pasientergrupper innen psykisk helse og TSB. NHO Service viser til
at avhengighet er et økende samfunnsproblem og at Norge er i europatoppen
hva gjelder overdoser, og mener derfor det er riktig at pasienter innenfor
fagområdene psykisk helse og avhengighet prioriteres ved innfasing
av ordningen. Flertallet viser for øvrig til at TSB
er et område der det allerede eksisterer et bredt tilbud av private
og ideelle aktører, med tilbud som er godt etablerte blant pasientgruppen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
har merket seg at flere av høringsinnspillene til komiteen har argumentert med
at disse pasientgruppene ikke egner seg for fritt behandlingsvalg.
Dette er synspunkter som flertallet ikke deler. Mennesker
som rammes av psykiske helseutfordringer og avhengighet har, etter flertallets mening,
like stor rett på å få velge behandlingsform og behandlingssted
som somatiske pasienter. Flertallet mener det er
en ufordelaktig stigmatisering av pasientgruppene innen rus og psykisk
helse, å hevde at disse pasientene vil være dårlig egnet og at fritt
behandlingsvalg passer bedre for avklarte tilstander. Flertallet vil
hevde at det kanskje spesielt for disse pasientgruppene kan være
en avgjørende faktor for resultatet av behandlingen at den enkelte
i større grad kan få påvirke valg av behandlingssted. Statistikk
fra Norsk pasientregister viser i tillegg at pasienter innenfor
rus og psykiatri er de pasientgruppene som i størst grad har en
avklart tilstand og venter på behandling. Flertallet mener fritt
behandlingsvalg kan være med på å sikre et viktig mangfold av kvalitativt
gode tjenesteleverandører både i det offentlige og blant private/ideelle.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at de
fleste høringsinstanser viser til at det er særdeles uheldig at
sårbare pasienter innen rus og psykiatri skal inn under ordningen
med Fritt behandlingsvalg. Svært mange advarer mot dette. Den norske
legeforeningen uttaler for eksempel i sitt høringsinnspill til Stortinget
at:
«Rus og psykiatri er ikke egnet som første grupper
ut. Den foreslåtte ordningen skal i første omgang gjelde døgnbehandling,
mens den faglige utviklingen for rus og psykisk helse går mer mot
dagbehandling og poliklinikk.»
Disse medlemmer er enig i dette
resonnementet og vil understreke at det disse pasientene trenger
mest av alt er integrerte, samtidige tjenester og samarbeid mellom
ulike nivå i helsetjenesten. All erfaring viser at det beste resultatet
oppnås dersom tilbudene gis i egen region og med god samhandling gjennom
behandlingsforløp og rehabilitering. Derfor er det svært urovekkende
at regjeringen velger fritt behandlingsvalg for nettopp disse sårbare
pasientgruppene, fordi ordningen er frikoblet fra det offentlige
helsevesenet og derfor ikke understøtter behovet for sammenhengende
tjenester, som ikke minst rus- og psykiatripasienter har. Disse
medlemmer mener dette er en stor, iboende svakhet ved reformen, som
etter hvert kan sette et grunnleggende prinsipp om likeverdige helsetjenester
på spill.
Disse medlemmer er også enig
med de høringsinstansene som i tillegg er bekymret for at FBV innebærer
en ensidig satsing på døgnbehandling som ville kunne innebære økte
liggetider og motvirke utbygging av polikliniske og ambulante behandlingstilbud
innen psykiatrien. Norsk Sykepleierforbund fremhever at i psykisk
helsevern er over 90 prosent av henvisningene til poliklinisk behandling,
som altså ikke vil være inkludert i FBV-ordningen. Omfanget av privat
tjenesteyting innen psykisk helsevern er lite og ytes i all hovedsak
av ideelle organisasjoner. Det åpnes dermed opp et nytt marked for
kommersielle leverandører, uten at man har en klar forestilling om
hva som skal være innholdet. Norsk Sykepleierforbund viser til at
innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling er det allerede en
stor andel private leverandører, hovedsakelig drevet av ideelle
organisasjoner. Disse medlemmer mener, i likhet med
NSF og flere andre høringsinstanser, at det innenfor TSB er andre
utfordringer som er viktigere å ta tak i og bruke ressurser på nå. Disse
medlemmer mener i likhet med NSF at innsatsen i stedet må
rettes mot å sikre god kvalitet og gode standarder for tjenesteyting
overfor rusavhengige, inkludert lavterskel helsetjenester, tilgjengelig
utredning og behandling, fleksible og varierte behandlingstilbud,
sosial og helsefaglig oppfølging over tid, og helhetlige pasientforløp
i samhandling med kommunene, inkludert bolig og arbeid.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti deler regjeringens vurdering
av at rus og psykisk helsevern må være prioritert, men er enig med
de mange høringsinstansene som mener at rus og psykisk helsevern
er et lite egnet område for å fase inn FBV. Flere høringsinstanser
viser til at dette er pasienter som nettopp krever en helhetlig
og tilpasset behandlingsopplegg og som krever langsiktig oppfølging.
Både legeforeningen, Sykepleierforbundet og de regionale helseforetakene
mener at FBV egner seg dårlig for pasienter med lite avklarte tilstander,
og at rus og psykiatri derfor egner seg dårlig for å innføres i
en ordning med fritt behandlingsvalg. Blå Kors viser til at ikke
alle pasienter vil ha forutsetninger for å gjøre valg på egen hånd.
Av og til vil det være faglig riktig og forsvarlig at en pasient
venter på rett behandlingstilbud med godt nær samarbeid og senere
oppfølging fra kommunen.
Komiteens flertall, medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
merker seg bekymringen fra enkelte av høringsinstansene som uttrykker bekymring
for risikoen for dreining av aktiviteten mot døgnbehandling på bekostning
av polikliniske tjenester. Flertallet vil understreke
at fritt behandlingsvalg for døgnbehandling innen psykisk helsevern
og TSB ikke skal endre kriteriene for å få rett til helsehjelp. Flertallet mener
samtidig at det må følges med i utviklingen i bruk av ordningen
for å unngå at innføring av fritt behandlingsvalg for døgnbehandling
ikke skaper utilsiktede vridninger i ressursbruken og prioriteringene.
Flertallet mener i motsetning
til Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti at det ikke er noe
enten eller når det gjelder å styrke tilbudet til pasienter innenfor
rus og psykisk helse. Flertallet viser til at i tillegg
til at pasienter innen rus og psykisk helse vil være de første pasientgruppene
som vil nyte godt av ordningen med fritt behandlingsvalg, har regjeringen
sammen med samarbeidspartiene gjennom flere tiltak prioritert satsingen
overfor denne pasientgruppen. Flertallet viser til
at regjeringen har gjeninnført den «gylne regel» om at psykisk helse
og rus hver for seg skal ha større vekst enn somatikken i alle helseregioner.
Bevilgningene er økt i spesialisthelsetjenesten, og regjeringen
har gjeninnført øremerkede tilskudd til kommunalt rusarbeid som
de rød-grønne fjernet. Regjeringen vil legge frem en opptrappingsplan
på rusfeltet, og styrke det psykiske helsetilbudet i kommunene.
I statsbudsjettet for 2015 ble det vedtatt å videreføre rekrutteringstilskuddet,
som gir rom for å nyrekruttere om lag 40 nye psykologstillinger
i kommunene. I tillegg er det en sterk satsning på det forebyggende
arbeid i kommunene, gjennom en styrking av helsestasjons og skolehelsetjenesten.
Komiteen viser til
at regjeringen i reformen legger følgende rammer til grunn for fastsettelse
av pris i fritt behandlingsvalg: For det første at det er et mål
at prisen i fritt behandlingsvalg ikke skal medføre at kostnadene
for staten øker, sammenlignet med økt bruk av anbud. For det andre
skal prisene settes slik at de bidrar til legitimitet knyttet til
ordningen noe som innebærer at private leverandører ikke kan ha
en urimelig høy fortjeneste eller tilby et urimelig høyt lønnsnivå.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at
denne «rammen» er høyst tolkbar, så lenge det ikke er definert hva
som er urimelig høy fortjeneste eller urimelig høyt lønnsnivå. I
det hele virker måten prisfastsettelsen skal skje på som svært uklar,
og det er mange spørsmål som ikke er besvart. Disse medlemmer viser
også til at det i høringene kom fram kritikk av hvordan man i praksis
skal kunne klare å fastsette prisene slik departementet beskriver
i høringsnotatet. Det vises blant annet til at anbudsprisene er hemmelige,
at det er geografiske forskjeller og at prisene endres over tid.
En lav pris vil også kunne stimulere FBV-leverandørene til å sile
pasienter, og mange høringsinstanser uttrykker bekymring for at det
vil kunne få konsekvenser for kvaliteten i tilbudet.
Komiteen viser til
at regjeringen vil utrede nærmere den konkrete mekanismen for prisfastsettelse
i forbindelse med utarbeidelsen av høringsnotatet om forskriften
om fritt behandlingsvalg. I komitéhøringen merket komiteen seg
at Blå Kors fremholdt at pris til leverandør som begrensende grep
vil kunne utfordre prioritering, fordi det inviterer til å innrette virksomheten
mot områder der det er mulig å skape lønnsomhet. Blå Kors mener
videre at det må avklares hvordan laveste anbudspris skal defineres,
og trekker blant annet frem at kostnadsforholdene vil variere mellom
helseregionene. NHO Service viser til at dersom prisen settes under
anbudsprisen, og at man ikke ser prisen som funksjon av hva som
leveres, hva man får igjen og som funksjon av krav og plikter i
ordningen, står man i fare for å få for liten interesse for ordningen.
Virke fremholder at prisen på plassene må innrettes slik at de ikke
øker kostnadene for staten, ei heller at de ideelle og private aktørene kan
ha urimelig høy fortjeneste på FBV-plassene de får innvilget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
departementet i høringsnotatet la til grunn at godkjenningen til
å levere i fritt behandlingsvalg skal ha en viss varighet for den enkelte
private leverandør, for eksempel fem år. Begrunnelsen for forslaget
var at helsemyndighetene kan ha behov for å justere innretningen
av fritt behandlingsvalg, blant annet i lys av endrede behov for spesialisthelsetjenestene. Disse
medlemmer registrerer at regjeringen ikke vil konkludere
på dette spørsmålet, men vil overlate til forskriftsarbeidet å avgjøre
om godkjenningene skal være tidsavgrensede. Disse medlemmer mener
det er oppsiktsvekkende at et slik grunnleggende spørsmål ikke skal tas
stilling til politisk.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
at godkjenning av private tilbydere til å levere i fritt behandlingsvalg
skal være tidsavgrensede.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at departementet vil utrede
spørsmålet om tidsbegrensning av godkjenning nærmere i forskriftsarbeidet. Disse
medlemmer vil samtidig vise til at helsemyndighetene kan
ha behov for å justere innretningen av fritt behandlingsvalg blant
annet i lys av endrede behov for spesialisthelsetjenester. Disse
medlemmer vil vise til at dette trekker i retning av at
godkjenningen bør være tidsbegrenset.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker at omfang
og effekt av fritt behandlingsvalg avgjøres av prisfastsettingen.
Men denne er ikke avklart og kun omtalt på overordnet nivå. Disse
medlemmer mener det ikke er mulig for Stortinget å gi en
forsvarlig behandling av ordningen før prisfastsettingen er avklart. Disse
medlemmer merker seg at regjeringspartiene, og senest statsråd
Bent Høie i sitt svar på spørsmål nr. 12 i brev av 6. mars 2015
til helse- og omsorgskomiteen, gir inntrykk av at ordningen vil
gi et ubegrenset volum av tilbud. Dette er etter disse medlemmers mening
uakseptabelt når det ubegrensede volumet skal finansieres innen
en begrenset ramme som også skal finansiere akuttberedskap og annen
vital sykehusbehandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til statsrådens
svar til komiteen på spørsmål 12 i brev av 6. mars 2015. Her understreker
nettopp statsråden at med fritt behandlingsvalgreformen innføres
en ordning som gir pasienter som må vente unødvendig lenge på nødvendig
behandling, en sikkerhetsventil, gjennom å kunne velge seg til private aktører
godkjent i den nye ordningen, i tillegg til offentlige sykehus og
private aktører som foretakene har avtaler med. Flertallet vil
understreke at et sentralt mål med den nye ordningen i fritt behandlingsvalg,
i tillegg til de kjøp av tjenester som gjøres i dag, er å styrke
pasientens rettigheter og redusere unødvendig venting. Dersom Stortinget,
uten spesifikke føringer, bevilger et beløp til å øke kjøpene av helsetjenester
gjennom anskaffelser som i dag, vil det ikke løse utfordringen med
at det fortsatt vil være begrensninger på hvor mange pasienter som
kan behandles. Gjennom fritt behandlingsvalg fjernes, for de innfasede
behandlinger, kvotene for hvor mange som kan behandles.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet merker seg at regjeringen legger til grunn
at Helsedirektoratet skal ha ansvar for å godkjenne, kontrollere
og prisfastsette tjenestene i fritt behandlingsvalg, men at det
er de offentlige sykehusene som skal ta regningen over sine begrensede
budsjetter.
Disse medlemmer mener at dette
vil bidra til å øke byråkratiet i helsevesenet, ikke redusere det, noe
som står i sterk kontrast til regjeringens målsettinger for sektoren,
uttalt blant annet i statsbudsjettet for 2015, der det ble innført
en såkalt avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform i statlig
sektor, inkludert i spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet noterer
seg med en viss undring at Helse- og omsorgsdepartementet understreker
at «bruk av anbud er den mest effektive måten å avdekke den laveste
prisen en leverandør er villig til å levere tjenester for». Samtidig
velger regjeringen å se bort fra den åpenbare muligheten anbudsordningen
gir, dersom man ønsker å utvide bruken av private aktører i tjenestene.
Istedenfor velger man altså en tungrodd, kostbar og uforutsigbar
ordning, hvor direktoratet pålegges å avtale pris for tjenestene,
som til alt overmål skal ligge under minste anbudspris. Disse medlemmer stiller
seg tvilende til at det skal være mulig å levere samme kvalitet
som anbudene krever, men altså til lavere pris. Disse medlemmer mener
dette ikke står til troende og vil advare mot at pasienter som benytter
fritt behandlingsvalg, ikke får den behandlingskvalitet helsevesenet
lover.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er særlig bekymret når Stortinget ikke
får innsyn i Helsedirektoratets innspill og innvendinger mot ordningen. Disse
medlemmer mener Stortinget bør ha fullt innsyn i Helsedirektoratets
vurdering av ordningen før lovforslaget behandles. Disse
medlemmer peker på at det fortsatt er så store uavklarte
spørsmål knyttet til deler av reformen at det er vanskelig å overskue
hvilke konsekvenser forslagene vil få. For eksempel skal man komme
tilbake til og utrede videre spørsmålet vedrørende fastsetting av
den prisen private skal få for hver behandling, noe som er helt avgjørende
for hvor attraktiv ordningen blir for private kommersielle aktører.
Innretningen på ordningen vil etter disse medlemmers mening
kunne innebære mindre helse per kroner fordi ordningen over tid
vil kunne undergrave anbudsprosessene i sykehusene. Når aktører
som taper anbud etterpå likevel kan levere behandlinger under ordningen
med fritt behandlingsvalg, vil det sannsynligvis over tid øke prisene
fordi anbudsrundene blir mindre viktige for de private aktørene.
Det er etter disse medlemmer syn ikke pasientvennlig
å betale mer enn nødvendig til private kommersielle aktører.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil vise til statsrådens svar i brev
av 6. mars 2015 der han under spørsmål 14 svarer følgende:
«(…) Helsedirektoratet har avgitt høringsuttalelse.
Høringsuttalelsen fra Helsedirektoratet er tilgjengelig på nettsiden
til Helse- og omsorgsdepartementet. Høringsuttalelsen har inngått
i arbeidet med lovforslaget. Helsedirektoratet vil tilsvarende være
høringsinstans når høringsnotat om fritt behandlingsvalg sendes
på offentlig høring.
Helsedirektoratet bistår departementet
i den videre utredningen av ordningen med fritt behandlingsvalg.
I tildelingsbrevet til Helsedirektoratet for 2015 står det: «Helsedirektoratet
skal bistå departementet i utredningen av ordningen med fritt behandlingsvalg
(…)»»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg med
forbauselse de bastante resonnementene regjeringen legger opp til
når det gjelder den angivelige dynamikk fritt behandlingsvalg skal
kunne skape i helsesektoren. Det står etter disse medlemmers mening
ikke til troende at de offentlige sykehusene nå plutselig skal bli
så «inspirert» av konkurransen at man nærmest mangedobler sin behandlingskapasitet
som følge av fritt behandlingsvalg. Det er også merkelig at regjeringen
snakker om å «fjerne aktivitetstaket» i de offentlige sykehusene. Disse
medlemmer vil minne om at det omtalte «aktivitetstaket»
ble innført av regjeringen Bondevik II i 2004 som følge av en svært
anstrengt sykehusøkonomi, mens det samme «taket» i realiteten ble
avviklet av den rød-grønne regjeringen i 2011, etter at man hadde
styrket sykehusøkonomien betydelig. Det betyr med andre ord at regjeringen
snakker om en hindring for økt behandling som ikke lenger er til
stede i sykehusene. Disse medlemmer vil for øvrig
sitere Den norske legeforeningen som i sitt høringsinnspill til
komiteen sier at:
«Det mest effektive tiltaket for å få ned ventetidene
og køene er å sikre de offentlige sykehusene adekvate rammebetingelser
gjennom økte bevilgninger over statsbudsjettet.»
Disse medlemmer er enige i dette,
og vil minne om at regjeringen i inneværende års budsjett på langt
nær gir sykehusene de budsjettrammer som ble lovt før valget i 2013.
Faktisk ligger man over 1 mrd. kroner lavere enn det regjeringspartiene
selv påpekte var nødvendig, og som man forsikret om skulle komme
på plass dersom man kom i regjering. Disse medlemmer peker
på at sykehusene har store oppgaver i årene som kommer; utfordringer som
regjeringen på ingen måte følger opp økonomisk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen og samarbeidspartiene har lagt til rette
for en høyere vekst i pasientbehandlingen i de to første budsjetter, sammenlignet
med hva den rød-grønne regjeringen fikk vedtatt gjennom sine åtte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg også
den bekymring som uttrykkes fra flere regionale helseforetak over
at det helhetlige sørge-for-ansvaret nå fjernes fra regionene. Det
er i regionene man er tett på befolkningen, og det er her vi finner
de offentlige sykehusene med ansvar for den kliniske aktiviteten,
som dermed kjenner behovene best. Når Helsedirektoratet nå får denne
oppgaven i fritt behandlingsvalg, fjerner man ressursfordelingen
fra dem som sitter med ansvaret. Disse medlemmer mener
at en bredere utrulling av fritt behandlingsvalg vil innebære en
sterk og uoversiktlig markedsstyring i helsesektoren, med fare for
at man kan få en privat sykehussektor ved siden av, og uten samarbeid
med, offentlige sykehus. I nær framtid vet vi at det blir knapphet på
mennesker som skal bekle de ulike helseprofesjonene. Disse
medlemmer vil hevde at regjeringen er i ferd med å innføre
en helsepolitikk som sluser både økonomiske og faglige ressurser
fra offentlig til privat sektor, med de svært alvorlige konsekvensene
det vil ha for det solidariske helsevesenet, som har som mål å gi
likeverdige tjenester til alle innbyggere over hele landet.
Disse medlemmer vil understreke
at når finansieringen av ordningen med fritt behandlingsvalg etter
regjeringens forslag skal skje som en overslagsbevilgning innenfor
helseforetakenes rammebevilgning, gjør det økonomien i sykehusene
mer ustabil. Når inntektene og utgiftene til sykehusene blir usikre,
reduseres investeringskraften i sykehusene. Sykehusene vil måtte
ta høyde for usikkerheten i sine buffere, og kan investere mindre.
Dette er en trussel mot å realisere nye bygg, nytt utstyr og nye
behandlingsmåter, og vil på sikt kunne bety et mindre effektivt
helsevesen. Disse medlemmer peker på at reformen
Fritt behandlingsvalg reiser svært mange uavklarte problemstillinger
og at ordningen framstår med betydelige svakheter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener som et minimum at ordningen ikke
bør finansieres direkte fra sykehusbudsjettene, og at administrasjon
av ordningen legges til aktørene som har det lovfestede sørge-for-ansvaret,
nemlig helseregionene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forskrift gi de
regionale helseforetakene ansvaret for å godkjenne og innfase tilbydere
i ordningen fritt behandlingsvalg, og sørge for at helseforetakene
også får ansvaret for prissetting av tjenestene, på samme måte som
man har ansvar for avtaler som inngås gjennom anbudsordningen med
private og ideelle tilbydere.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i arbeidet med forskriften
og i kommende budsjetter tydeliggjøre de økonomiske konsekvensene
av ordningen fritt behandlingsvalg, og flytte bevilgningen til fritt
behandlingsvalg fra helseregionenes interne budsjetter til en egen
bevilgning under Helse- og omsorgsdepartementets rammeområde.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil vise til at det sentrale formålet ved innføring av
fritt behandlingsvalg er at pasienten skal få økt valgfrihet. Det
er ikke tenkt at det skal gjelde noen lempeligere krav til kvalitet, tilsyn
og klagemuligheter overfor fritt behandlingsvalgleverandørene. En
rekke krav følger allerede av gjeldende lovgiving som også omfatter
privat virksomhet, blant annet kravet til faglig forsvarlige tjenester
som følger av spesialisthelsetjenesteloven og helsepersonelloven. Flertallet vil
påpeke at ordningen i seg selv gir incentiver for leverandørene
til å fokusere på kvalitet, ettersom det er pasientens valg som
utløser aktivitet, og private med godkjenning vil ha mindre sikkerhet
for sitt volum enn private med avtale. Dette vil gi private med
godkjenning incentiver til å ha høy kvalitet på sine tjenester,
for å tiltrekke seg pasienter.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringspartiene
legger til grunn at økt konkurranse vil kunne bidra til å sikre
forsvarlighet og kvalitet i helsetjenestene. Disse medlemmer mener
at konkurranse som hoveddrivkraft ikke stimulerer til å være åpen
om feil som skjer, men heller det motsatte, i og med at åpenhet
kan svekke omdømmet og dermed konkurransekraften til tilbyderen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil vise til at
en del av formålet med reformen er å stimulere de offentlige sykehusene
til å behandle flere pasienter. Det oppnås bl.a. med å gå bort fra
dagens system med streng aktivitetsstyring. Slik vil det bli lagt
til rette for at sykehusene kan øke aktiviteten der det er kapasitet
og økonomi til dette. Aktivitet utover budsjettert aktivitet vil
utløse 50 prosent ISF-refusjon. Det skal samtidig stilles krav om
økonomisk balanse og langsiktig økonomisk bærekraft. Flertallet vil
påpeke at i departementets styringsdialog med de regionale helseforetakene
har aktivitetsstyring blitt vektlagt i oppfølgingen. Flertallet vil vise
til brev fra statsråden datert 6. mars 2015, hvor det fremgår at
selv om antall produserte DRG-poeng de seneste årene har vært noe
høyere enn de årlige budsjettforutsetningene, så er det departementets vurdering
at systemet med aktivitetsstyring i tråd med intensjonen har virket
begrensende på aktivitetsveksten.
Flertallet vil derfor hevde at
det er uriktig hva Arbeiderpartiet påstår om at det ikke har eksistert
et aktivtetstak i de offentlige sykehusene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen i lovforslaget spesielt drøfter spørsmålet
om hvorvidt avtalespesialister skal kunne delta i fritt behandlingsvalgordningen.
Avtalespesialister med 100 pst. avtalehjemmel kan allerede i dag
behandle pasienter uten et tak på antall pasienter. Bakgrunnen for
at det i lovforslaget ikke foreslås å åpne for at disse kan levere tjenester
i ordningen er at det vil kunne være forskjell mellom takstene/prisene
i de to ordningene. Dette flertallet viser til at
staten da vil kunne ende opp med å betale mer enn nødvendig for
en gitt aktivitet. Dette flertallet viser allikevel
til at regjeringen vil utrede om det er hensiktsmessig å åpne for
at avtalespesialister med mindre enn 100 pst. hjemmel kan levere
tjenester i fritt behandlingsvalg på områder hvor det ikke finnes
refusjonstakster fra folketrygden.
Dette flertallet viser til at
det er mer enn 1 500 avtalespesialister i Norge, som utfører omtrent 30
pst. av all poliklinisk behandling i landet. Regjeringen vil redusere
ventetider og gi god pasientbehandling ved å benytte avtalespesialister
mer. Dette flertallet viser til at regjeringen har
hatt en konstruktiv dialogprosess med aktørene for å finne løsninger
på økt samarbeid. Denne dialogen er nå sluttført, og det er enighet
om å få på plass et forpliktende samarbeid mellom helseforetakene
og avtalespesialistene. Detaljene rundt samarbeidet skal utarbeides
i fellesskap av Den norske legeforening, Psykologforeningen og de
regionale helseforetakene, samtidig som avtaleverket reforhandles
i 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at regjeringen ikke mener det
er hensiktsmessig å åpne for at avtalespesialister skal kunne levere
behandlinger også i fritt behandlingsvalg. Begrunnelsen er at motivet
for å velge å yte behandling til den prisen som er fastsatt i fritt
behandlingsvalg, antakelig vil være at det er forskjell mellom takstene/prisene
i de to ordningene og at staten vil ende opp med å betale mer enn
nødvendig for en gitt aktivitet. Disse medlemmer mener
at denne argumentasjonen viser at økt bruk av avtalespesialister
vil være en bedre og billigere ordning enn innføring av fritt behandlingsvalg.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om tiltak for økt bruk av avtalespesialister.»
Komiteen merker seg at det er
ulik tilnærming i høringsinnspill til komiteen når det gjelder utforming
av forskrift. Hovedorganisasjonen Virke mener at ved å stille høye
krav til kvalitet, tilgjengelighet og økonomi er det mulig å øke
kapasitet samtidig som man holder seg innenfor konkurransereglene
i EØS-avtalen. Virke fremholder at disse forholdene må reguleres
nærmere i forskrift. På høringen uttalte Virke at det er viktig
at føringene er vide fra Stortinget når departementet skal fastsette
forskriften, nettopp for å imøtekomme de forannevnte forhold. Norsk
Sykepleierforbund mener derimot at proposisjonen i liten grad gir
svar på hvem som skal få et tilbud gjennom ordningen og effekter
utover økt valgfrihet for pasientene. De uttrykker bekymring for
at dette skal avklares gjennom forskriftsarbeidet i etterkant av
Stortingets behandling, og dermed uten Stortingets involvering. Komiteen viser
til at regjeringen foreslår at avtalespesialister ikke omfattes
av fritt behandlingsvalg, mens Den norske legeforening mener avtalespesialistene
bør vurderes som en del av denne ordningen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet støtter regjeringens forslag om at
den rettslige reguleringen av fritt behandlingsvalg og reguleringen
av forholdet mellom det offentlige og den enkelte private leverandør
foretas gjennom en forskriftshjemmel i spesialisthelsetjenesteloven. Disse
medlemmer viser til at de fleste høringsinstansene i departementets
høringsrunde støttet denne tilnærmingen. Videre viser disse
medlemmer til at Hovedorganisasjonen Virke i høringen i
komiteen uttalte at de mener en forskriftsregulering på en god måte
vil kunne regulere forholdene knyttet til kvalitetskrav, tilgjengelighet
og økonomi. Disse medlemmer deler dette synspunktet,
og støtter regjeringen i at forskrift bør velges som reguleringsmåte,
særlig fordi det vil være behov for å gjøre en del endringer underveis,
og at det derfor vil være uhensiktsmessig å regulere detaljene i
ordningen i lov. Disse medlemmer viser til at de
private/ideelle leverandørene som skal levere tjenester innenfor
FBV-ordningen, må stilles overfor tilsvarende krav som private leverandører
som har avtale med et regionalt helseforetak. Disse medlemmer har
merket seg at regjeringen har uttrykt det samme og at dette vil
være et klart utgangspunkt i forskriftsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
tross omfattende ressursbruk, har ikke regjeringen maktet å legge frem
sentral informasjon som prissetting av tilbudene som skal innfases,
praktiske forhold rundt rettighetsvurdering underveis i pasientforløpet
eller økonomiske forhold rundt fristbrudd, for å nevne noe. Regjeringen
har heller ikke villet dele med Stortinget Helsedirektoratets vurderinger
og innspill eller de økonomiske konsekvensene av ulike måter å implementere
ordningen på. Disse medlemmer mener det sentrale
nå i stedet bør være å finansiere helseregionene til å øke både
offentlige og privat kapasitet, fremfor å vedta en åpenbart uferdig
reform.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen, dersom lovforslaget blir vedtatt i Stortinget, vil sende
forslag til forskrift med nærmere vurdering av de kravene som skal
stilles til leverandørene, på egen høring. Disse medlemmer fremmer
i den forbindelse følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen, dersom lovforslaget blir
vedtatt i Stortinget, i den varslede høringen om forslag til forskrift
med nærmere vurdering av de kravene som skal stilles til FBV-leverandørene,
inkludere detaljer og effekter om prisfastsetting, de økonomiske
konsekvenser av ulike måter å implementere ordningen på, behov for
økt ressursbruk i sentral helseforvaltning og en full oversikt over
Helsedirektoratets vurdering av ordningen».
Disse medlemmer støtter ikke
regjeringens forslag om at den rettslige reguleringen av fritt behandlingsvalg
og reguleringen av forholdet mellom det offentlige og den enkelte
private leverandør i denne saken skal foretas gjennom forskriftshjemmel i
spesialisthelsetjenesteloven. Disse medlemmer vil
presisere at det å utarbeide en forskrift er naturlig og nødvendig
ved innføring av en reform, men da for å regulere detaljene, ikke
premissene. I FBV-reformen er det flere store grunnleggende politiske problemstillinger
og premisser som regjeringen legger opp til at skal avklares gjennom
forskriftsarbeidet. Disse medlemmer mener dette er
en svært udemokratisk måte å innføre en helsereform på, noe som
gjør at ordningen fremstår som uklar.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen på egnet vis komme tilbake
til Stortinget med avklaringer på gjenstående uavklarte spørsmål,
før eventuell forskriftshjemmel om detaljene i fritt behandlingsvalg
trer i kraft.»
Disse medlemmer viser til at
departementet i høringsnotatet foreslo at det skulle kunne legges vekt
på helsepolitiske hensyn i vurderingen av om godkjenning skulle
gis eller ikke. Eksempler på forskriftsbestemmelser med krav av
samfunnsmessig karakter kunne ifølge departementet være:
at virksomheten ikke
skal svekke den geografiske og helsefaglige spredningen av helsetjenesten
at virksomheten ikke skal redusere den
offentlige helsetjenestens mulighet til å gjennomføre sine oppgaver
at virksomheten ikke skal legge beslag
på helsepersonellressuser det er knapphet på
Disse medlemmer mener det er
beklagelig at regjeringen ikke har valgt å foreslå dette i proposisjonen. Disse
medlemmer mener at regjeringens alternative forslag om å
styre dette ved å fase bestemte pasientgrupper inn og ut av ordningen,
er et lite virksomt virkemiddel for å ivareta helsepolitiske hensyn. Disse
medlemmer vil vise til at de regionale helseforetakene på
komiteens høring poengterte følgende angående problemet med tap
av nøkkelpersonell:
«Det er viktig at disse forhold vektlegges ved godkjenninga
av FBV-leverandører, ved at de lokale forhold hva gjelder tilgang
på nøkkelpersonell, og fare for at disse forsvinner fra sykehuset,
vurderes»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at regjeringen i proposisjonen
oppgir at i vurderingen av om tjenester skal fases inn eller ut,
bør ivaretakelse av samfunnsmessige hensyn stå sentralt. Disse
medlemmer mener det fremstår som uklart hva regjeringen
legger i «samfunnsmessige hensyn» og hvorfor den her har valgt å
gå bort ifra begrepet «helsepolitiske hensyn».
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge vekt på helsepolitiske
hensyn i vurderingen av godkjenning av fritt behandlingsvalgaktører.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet støtter regjeringens vurdering av
at det ikke skal legges vekt på helsepolitiske hensyn i selve godkjenningsordningen. Disse medlemmer viser
til at slike hensyn er vanskelig å gjøre operasjonaliserbare, og
slike hensyn vil kreve mye ressurser både ved vurdering av søknader
og ved eventuell klagebehandling. Etter disse medlemmers vurdering
vil slike hensyn best kunne ivaretas gjennom en aktiv styring av
innfasing og utfasing av tjenester som er prissatt i ordningen. Disse
medlemmer viser til at innfasing av tjenester må skje i samspill
med berørte aktører i ordningen, der informasjon om knapphet på
nøkkelpersonell og geografisk tilgjengelighet av spesialisthelsetjeneste
vil være relevante hensyn som kan vektlegges i vurderingene av hvilke
tjenester som eventuelt skal fases inn i ordningen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til Legeforeningens høringsinnspill
til komiteens høring:
«De lange ventetidene i spesialisthelsetjenesten viser
at helseforetakene ikke har nådd målsetningene nedfelt i forarbeidene
til foretaksreformen. Dette må sees i sammenheng med manglende finansiering
av aktivitetsveksten. De offentlige sykehusene sliter i dag med
et gjennomgående og uforsvarlig overbelegg. Det har sin bakgrunn
i lavt sengetall, redusert liggetid, nedslitte bygninger, utdatert
medisinsk teknisk utsyr, svake IKT-systemer, og behandlingskøer. Det
må unngås at den nye ordningen med fritt behandlingsvalg fører til
at offentlige sykehus mister viktige fagfolk og ressurser.»
Disse medlemmer er enig med legeforeningen
i dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at FBV
kan bidra til kompetanseflukt og dermed en svekking av offentlige
sykehus. Siden offentlige sykehus har ansvar både for øyeblikkelig
hjelp, forskning og utdanning, er det avgjørende at kompetanseflukt
hindres. Disse medlemmer viser til at de regionale
foretakene på høringen i komiteen også var svært klare på at lange ventetider
for definerte problemer er ofte resultat av mangel på nøkkelpersonell,
mer enn følge av et økonomisk problem. De regionale foretakene uttalte
på høring at økt kapasitet utenfor de offentlige sykehus ikke løser
problemet, hvis det skjer ved å tappe nøkkelpersonell fra flaskehalser
i det offentlige sykehuset.
Disse medlemmer mener det er
påtakelig at innvendingene om tap av nøkkelpersonell, tatt opp av
blant andre de regionale helseforetakene og Norsk Sykepleierforbund,
ikke er drøftet i proposisjonen, og deler bekymringene fremsatt
av blant andre NSF i høringen om behovet for investeringer i offentlige sykehus.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener det ikke
er grunn til å frykte at fritt behandlingsvalg vil tappe de offentlige
sykehusene for fagfolk. Reformen skal stimulere den offentlige helsetjenesten
til å bli mer effektiv, og det er all grunn til å anta at de fleste
pasientene fortsatt vil velge det offentlige tilbudet. Flertallet viser
til at spesialister og helsepersonell i all hovedsak vil jobbe der
pasientene er og der de faglige utfordringer er store. Flertallet viser
til at regjeringen har varslet at ordningen skal fases gradvis inn
og at man vil følge nøye med på utviklingen. Flertallet viser
videre til at det kan være aktuelt å stille som krav til leverandørene
i fritt behandlingsvalg at virksomheten skal stille seg til disposisjon
for utdanning av helsepersonell, forskning, innovasjon og spesialistutdanning
ved behov. Dette vil man komme tilbake til i arbeidet med forskriften.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at offentlige sykehus
ifølge spesialisthelsetjenesteloven har ansvar for pasientbehandling,
utdanning av helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter
og pårørende. Disse medlemmer vil understreke viktigheten
av utdanning og forskning, og frykter at innføring av helsereformen
FBV vil føre til at offentlige sykehus får svekkede muligheter til
å utføre sitt lovpålagte ansvar for utdanning og forskning.
Disse medlemmer er bekymret for
konsekvensene som FBV har på rammebetingelser, ressursutnyttelser
og effektivitet i det offentlige tilbudet, tilgang til viktige helsepersonellgrupper,
tilgjengelighet til behandling for ulike pasientgrupper, muligheten
for et helhetlig og sammenhengende tilbud for pasienter som trenger
det og økende sentralisering av spesialisthelsetjenestetilbud. Disse
medlemmer mener at lovproposisjonen ikke avklarer viktige
spørsmål som hvem som skal få et tilbud gjennom ordningen, og effekter
utover økt valgfrihet for pasienten. Omfang, finansiering og kostnader
er også usikkert. På denne bakgrunn støtter disse medlemmer ikke
innføringen av en ordning med fritt behandlingsvalg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
flere høringsinstanser har uttrykt bekymring for at utdanningsplikten
til de offentlige sykehusene skal bli vanskeligere å oppfylle som
følge av reformen.
Disse medlemmer viser til at
Universitetssykehuset i Nord-Norge uttrykker det på denne måten
i sin høringsuttalelse av 16. september 2014:
«Det er i det offentlige helsevesenet utdanning av helsepersonell
skjer i dag. Vi ser med bekymring på at det offentlige skal utdanne
helsepersonell, som kan søke seg bort fra det offentlige helsevesenet,
så snart bindingstiden er ute. Private aktører er ikke forpliktet
til å bidra til fellesskapet i så måte. Det bør derfor vurderes
hvordan private i fremtiden kan bidra med utdanning av helsepersonell.»
Disse medlemmer deler disse bekymringene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil videre påpeke at denne
reformen representerer en utvikling for helsesektoren som disse
medlemmerikke ønsker. En utvikling
mot mer privatisering og kommersialisering vil verken gagne pasientene eller
helsevesenet, og disse medlemmerer sterkt
bekymret for de konsekvensene en slik privatiseringsreform vil få,
blant annet når det kommer til tap av nøkkelpersonell i det offentlige
helsevesenet og utfordringene knyttet til utdanning av helsepersonell. Disse
medlemmer registrerer likevel at det er overveiende sannsynlig
at denne reformen vil få flertall. Disse medlemmerstøtter ikke innføringen av fritt behandlingsvalg,
men hvis reformen får flertall, vil disse medlemmerfremme følgende forslag om utdanningskompensasjon:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
om å innføre en avgift for kommersielle aktører innenfor ordningen
med fritt behandlingsvalg, som kompensasjon for at disse aktørene
ikke har den samme plikt til å bidra til utdanning av helsepersonell
som det offentlige helsevesenet.»