I proposisjonen foreslås de lovendringer som
er nødvendige for å endre dagens ordning for dekning av utgifter
til pasientreiser. Ordningen skal bli enklere, med standardsats,
færre dokumentasjonskrav og elektronisk innsending av refusjonskrav.
Arbeidet følger opp Stortingets behandling av Meld. St. 9 (2012–2013)
Én innbygger – én journal.
Lovendringene må sees i sammenheng med forslag
til ny pasientreiseforskrift som skal erstatte dagens syketransportforskrift.
Utkast til ny forskrift ble sendt på høring sammen med forslaget
til lovendringer.
Formålet med ordningen er at reiseutgiftene
ikke skal være til hinder for at pasienten kan motta nødvendig undersøkelse
eller behandling. Ordningen omfatter helsetjeneste som omfattes
av spesialisthelsetjenesteloven og som dekkes av et foretak etter
lov om helseforetak.
Det finnes i dag to former for pasientreiser:
De regionale helseforetakene kan gi tilbud om transport og oppgjøret
foretas mellom transportør og helseforetak (pasientreiser med rekvisisjon).
Alternativt kan pasienten legge ut for reisen selv og få refusjon
i etterkant (pasientreiser uten rekvisisjon). Hovedregelen for reiser
uten rekvisisjon er at pasienten får dekket rimeligste reisemåte med
rutegående transport til nærmeste sted der behandlingen kan gis.
I 2013 ble det gjennomført 4,6 millioner pasientreiser uten rekvisisjon
og 4 millioner reiser med rekvisisjon. Dagens pasientreiseordning
krever at pasientene tar vare på kvitteringer og annen dokumentasjon
og sender dem inn manuelt.
Departementet foreslår en ny ordning for refusjon
av pasientreiser med én felles kilometergodtgjørelse til erstatning
for dagens system med dekning av billigste rutegående transport.
Det innebærer at strekningens lengde legges til grunn for utbetalingen,
uavhengig av om pasienten har reist kollektivt, kjørt egen bil,
kjørt sammen med andre pasienter i én bil, tatt drosje eller syklet. Retten
skal likevel ikke gjelde når pasienten får tilbud om transport av
transportør som har avtale med regionalt helseforetak eller annet
tilbud om gratis offentlig transport, samt når utgiftene dekkes
etter annen lovgivning.
Etter departementets syn vil en ordning med standardsats
ivareta både hensynet til pasientene og til en mer strømlinjeformet
administrasjon. De fleste pasienter som reiser korte strekninger med
buss og tog vil få mindre enn i dag, mens de som reiser langt som
hovedregel vil få mer. I tillegg gis det dekning av dokumenterte
utgifter til dem som av helsemessige eller kommunikasjonsmessige
årsaker må bruke egen bil eller drosje. Pasienter med store reiseutgifter
skal derfor også skjermes i fremtiden.
Pasienten vil ikke trenge å dokumentere reiseutgiftene.
I stedet må startsted for reisen og behandlingssted registreres.
Deretter vil avstand og stønad beregnes automatisk. Forslaget innebærer
at pasienten kan velge det transportmiddelet som passer best. Valg
av transportmiddel påvirker ikke utbetalingen, slik at utbetalingen blir
den samme om pasienten reiser med buss, tog eller bil. Tidkrevende
undersøkelser av rutetider og kostnader med rutegående transportmiddel
vil falle bort.
Departementet foreslår flere unntak fra hovedregelen:
Ved reiser over 300
kilometer skal pasienten ha rett til dekning av utgifter til billigste
rutegående transportmiddel.
Pasienter som av helsemessige årsaker må
bruke egen bil, skal få dekket standardsats pluss faktiske utgifter
til parkering, bom, ferge mv. Det samme gjelder pasienter som på
grunn av kommunikasjonsmessige forhold må bruke annet enn rutegående
transport (som regel bil). Hvis pasienten ikke kan eller ønsker
å bruke egen bil, dekkes nødvendige utgifter til drosje.
Departementet mener behovet for å bruke pasientreiseordningen
i befolkningstette områder er forholdsvis lite. Derfor videreføres
regelen om at reiser hvor pasienten kan bruke rutegående transport
til lokal minstetakst, ikke dekkes.
Ledsagertillegget fjernes, da det ikke
påløper ekstra kostnader ved å ha med passasjer. Både pasient og
ledsager skal likevel ha rett til standardsats dersom det dokumenteres
at rutegående transport er benyttet.
I tillegg tar departementet sikte på å
vedta enkelte unntaksregler i den nye pasientreiseforskriften. Unntaksreglene
er i hovedsak begrunnet med at de skal motvirke urimelige utslag
av standardsatsregelen. Noen er nye, mens andre er en videreføring
av gjeldende rett.
Standardsats til erstatning for dekning av billigste
reisemåte innebærer en riktig avveining mellom hensynet til å utforme
en nøyaktig ordning og hensynet til å utforme en ordning som gir
enkel saksbehandling og forutsigbarhet for pasientene. I alle slike
standardløsninger ligger det at noen vil få mer tilbake enn de har
lagt ut, og at andre vil få mindre. Departementet mener dette bør
aksepteres innenfor rimelige grenser når det er nødvendig for å
få til enklere og mer forutsigbare løsninger.
Departementet mener det er viktig at pasienter som
reiser langt ikke får urimelig store utbetalinger sammenlignet med
hva de har lagt ut. Dette motvirkes av at reiser over en viss kilometergrense
dekkes etter hva som er billigste rutegående transport.
Gjeldende regelverk er teknologinøytralt – det
er ikke rettslige hinder for at pasientene sender inn krav elektronisk.
En slik løsning krever derfor i utgangspunktet ikke endringer i
lov eller forskrift. En effektiv ordning med elektronisk behandling
forutsetter imidlertid et mer tillitsbasert system med færre dokumentasjonskrav.
For å kunne innføre et tillitsbasert system, er det nødvendig med
mer effektive hjemler for tilbakekreving av feilutbetalinger. Videre
vil en hovedregel om standardsats gjøre den elektroniske løsningen
mer effektiv.
Det legges opp til at en elektronisk løsning
for pasientreiser blir tilgjengelig for innbyggerne via «Min helse»
på den nasjonale helseportalen helsenorge.no. Enkelte felter kan
være forhåndsutfylte basert på informasjon som allerede er lagret,
eller brukeren kan hente opp et tidligere lagret skjema, og slik
vil det bli enklere for den enkelte pasient.
Helseforetakenes pasientreisekontorer vil på
sin side slippe å taste inn søkerens personalia og reiserute. Beregning
av distanse kan gjøres automatisk, og helseforetakene vil kunne
redusere utgifter til skanning og utsendelse av post.
I den nye ordningen legges det opp til at pasientreisekontorene
kan innhente informasjon om oppmøte og andre relevante forhold fra
allerede eksisterende registre, basert på pasientens samtykke.
Departementet legger til grunn at det er på
dette punktet forenklingen vil bli størst. Pasientene trenger ikke
lenger å måtte samle på kvitteringer og dokumentasjon, men kan i
stedet fremme krav elektronisk og samtykke til at relevant informasjon
blir innhentet. Terskelen for å fremme krav blir vesentlig lavere
og prosedyren for pasientene blir enkel. For pasienter som ikke
kan eller ønsker å benytte elektronisk løsning, skal det fortsatt
være mulig å sende inn kravene per post.
Vedtak om tilbakekreving av feil utbetalt stønad etter
syketransportforskriften er i dag ikke tvangsgrunnlag for utlegg.
Særskilt tvangsgrunnlag krever hjemmel i lov, og slik hjemmel er ikke
gitt. I praksis kan det derfor, med hjemmel i syketransportforskriften,
rettes en henvendelse hvor pasienten bes om at feilutbetalt refusjon
for reiseutgifter tilbakebetales. Kravet kan purres, men dersom
pasienten ikke betaler, må saken gjennom det sivile rettssystemet
eller forfølges som straffesak for å etablere et tvangsgrunnlag for
kravet.
Departementet foreslår derfor å lovfeste hjemler for
tilbakekreving og tvangsinndrivelse av feilutbetalinger av stønad
til pasientreiser, hovedsakelig utformet etter mønster av tilsvarende bestemmelser
i folketrygdloven. Dette innebærer blant annet at krav kan rettes
mot personer som har opptrådt på mottakerens vegne, at krav alltid
skal inndrives når feilutbetalingen skyldes forsett og at krav ellers
kan frafalles når det foreligger særlige grunner eller ved aktsom
god tro.
Det ble foreslått at Statens innkrevingssentral skal
stå for inndriving av feilutbetalte tilskudd som skal tilbakebetales.
I tillegg skal pasientreisekontorene ha adgang til å inndrive kravene ved
trekk i framtidige ytelser.
I 2012 ble det krevd tilbake 224 000 kroner fordelt
på 378 saker. Det må forventes at antall saker om tilbakekreving
vil øke, når ordningen blir mer tillitsbasert.
Enkel tilgang til tvangsinndrivelse av mindre beløp
vil kunne ha en allmennpreventiv effekt. Adgang til enkel innkreving
av feilutbetalinger vil derfor, sammen med et godt kontrollsystem basert
på stikkprøver og registertilgang, være en viktig forutsetning for
å kunne frafalle dokumentasjonskrav overfor pasientene.
Samhandlingsreformen fører til at kommunene etablerer
nye typer helsetilbud. Når slike tilbud gis i spesialisthelsetjenesten,
får pasienten dekket sine reiseutgifter etter syketransportforskriften.
Når samme tilbud gis i kommunal regi, refunderes reiseutgiftene
hvis det gis tjenester som nevnt i folketrygdloven kapittel 5.
Da kommunene ble pålagt nye oppgaver i forbindelse
med samhandlingsreformen, ble det ikke samtidig foreslått endringer
i reglene om pasienters refusjon av reiseutgifter. Problemstillingen
er ikke omtalt i lovforarbeidene. Mye tyder derfor på at bortfall
av dekning for reiseutgifter til slike tjenester var en utilsiktet
konsekvens av samhandlingsreformen.
Videre leder dagens regler til en ressurskrevende saksbehandling.
Innholdet i hvert enkelt behandlingstilbud må vurderes konkret.
Helseforetakene må i ytterste konsekvens kontakte kommunen for å
få opplyst om lege eller andre som utløser refusjon etter folketrygdloven
kapittel 5, behandlet pasienten. Det vil også framstå som tilfeldig
for pasientene om de møter lege eller sykepleier.
Departementet foreslår å lovfeste at departementet
i forskrift kan utvide retten til dekning av nødvendige utgifter
for reise til og fra helsetjeneste som omfattes av lov om kommunale
helse- og omsorgstjenester. Lovforslaget åpner for at reise til
nærmere forskriftsbestemte tjenester vil kunne dekkes, selv om de
ikke omfattes av folketrygdloven kapittel 5.
Det foreslås ikke en generell rett til dekning
av reise til tilbud som er overført fra spesialisthelsetjenesten
til kommune. En slik regel ville kreve mye skjønn og åpne for større
usikkerhet. Det er behov for klar informasjon. De tjenestene som
skal omfattes av pasientreiseforskriften bør i stedet fremgå uttrykkelig
av forskriften. Forskriften bør heller oppdateres ved behov.
Departementet tar sikte på at den nye ordningen skal
innføres i løpet av 2016. Departementet ønsker å ha rom for å gi
det nye regelverket delt ikrafttredelse, ved at ordningen tas i
bruk for eksempel i ett fylke først, i en avgrenset periode. Slik
vil saksbehandlingssystemer og IKT-verktøy kunne prøves ut i mindre
skala før det implementeres i hele landet. En slik gradvis innføring av
både regelverk og saksbehandlingssystem vil bl.a. gi anledning til
å justere regelverket, hvis det skulle dukke opp ting som bør endres.
I tillegg kan det fungere som en utprøving av datasystemene som
skal brukes av både pasienter og saksbehandlere.
Departementet vil komme tilbake til de økonomiske
og administrative konsekvensene i forbindelse med fremleggelsen
av regjeringens årlige budsjettforslag. For å sikre gevinstrealisering, skal
ordningen evalueres underveis.
Nivået på standardsatsen vil bli fastsatt av
departementet i forskrift, og de økonomiske konsekvensene vil blant
annet avhenge av hvilket nivå satsen settes på. For at de totale
utbetalingene skal være tilnærmet uendret, har Pasientreiser ANS
beregnet at standardsatsen bør ligge mellom gjennomsnittlig sats
for rutegående transportmiddel og dagens refusjonssats for bil (2,40
kroner i 2014). En standardsats på to kroner ville i 2013 gitt en
tilnærmet uendret utbetaling i sum.
Enkelte elementer i ny ordning for dekning av utgifter
til pasientreiser vil gi innsparinger. Det gjelder blant annet bortfall
av særskilt kompensasjon for ledsager og at det innføres standardsats,
forenklet dokumentasjon av oppmøte og elektronisk innsending.
På andre områder vil ordningen medføre ekstrakostnader,
som til utvikling og tilpasning av IKT-systemer og til forvaltning
og drift av ny ordning for de regionale helseforetakene. I tillegg
vil det være kostnader til tilpasning av teknisk løsning på helsenorge.no
og eksisterende registre.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Niclas Tokerud
og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra
Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
slutter seg til regjeringens forslag til ny ordning for dekning
av utgifter til pasientreiser. Komiteen viser til
at forslaget følger opp Stortingets behandling av Meld. St. 9 (2012–2013)
Én innbygger – én journal, hvor den daværende helse- og omsorgskomiteen
enstemmig gikk inn for å forenkle ordningen for refusjon av pasientreiser.
Komiteenviser
til at det er det offentliges ansvar å gi hele befolkningen likeverdig
tilgang til nødvendige helse- og omsorgstjenester, og at formålet
med ordningen for dekning av utgifter til pasientreiser er at reiseutgiftene
ikke skal være til hinder for at pasienten kan motta nødvendig undersøkelse
eller behandling. Komiteen viser videre til at dagens
pasientreiseordning krever at pasientene tar vare på kvitteringer
og annen dokumentasjon og sender dem inn manuelt. Saksbehandlingen
hos pasientreisekontorene er tidkrevende. Komiteen mener
forenklingen – med standardsats, færre dokumentasjonskrav og elektronisk
innsending av refusjonskrav – vil komme både pasientene og helseforetakene
til gode. Det blir enklere for pasienten, og administrasjonskostnadene
blir lavere.
Komiteen viser videre til at
forslaget om å innføre en ny standardsats som hovedregel ved dekning
av utgifter til pasientreiser, vil dempe rapporteringsbyrden som
i dag ligger på pasientene, samtidig som det minsker den administrative
jobben rundt behandling av refusjonssøknader. Komiteen mener
samtidig unntakene fra hovedregelen er godt begrunnet, og ivaretar
hensynet til dem som av forskjellige grunner ville blitt uheldig
rammet av en ny hovedregel for refusjon.
Komiteen merker seg at Helse
Nord i sitt høringssvar har bemerket at reiser som overstiger 300
km, skal dekkes etter billigste rutegående transportmiddel. Helseforetaket peker
på at det er i intervallet mellom 200 og 300 km at skillet mellom
billigste reisemåte og standardsats kan bli størst, og der mange
pasienter som reiser innen denne avstanden vil kunne komme dårlig
ut. Komiteen antar at dette kan gjelde for flere
regioner, og ber regjeringen løpende vurdere situasjonen, slik at
man kan justere ordningen dersom det blir nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet merker seg tall fra Transportøkonomisk
institutt, som viser at for reiser inntil 300 km benyttes bil i
80 prosent av tilfellene. For reiser lengre enn 300 km, halveres
bilbruken til fordel for fly.
Komiteen støtter også
forslaget om å lovfeste hjemler for tilbakekreving og tvangsinndrivelse av
feilutbetalinger av stønad til pasientreiser etter mønster av tilsvarende
bestemmelser i folketrygdloven. Komiteen mener det
er riktig – og viktig – at bestemmelsen gir grunnlag for at krav kan
frafalles når det foreligger særlige grunner, eller ved aktsom god
tro.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er glade for at regjeringen har tatt
ansvar for å endre dekning av utgifter til pasientreiser. Flere
tidligere helseministre har fått spørsmål på bordet om hva man bør
gjøre for å sikre brukerne av pasientreiser et tilfredsstillende
system som sikrer dette, uten at det har blitt fulgt opp i lovforslag
eller forskrifter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener den foreslåtte
endring for pasientreiser representerer en viktig forbedring og
forenkling for pasientene. Disse medlemmer er imidlertid
bekymret over tilbakemeldinger om at mange finner ordningene som gjelder
for pasientreisene, tungvint og belastende. Særlig eldre mennesker
og pasienter med svekket allmenntilstand melder at regelverk og praktisering
av dette ofte representerer en ekstra byrde når man trenger sykehusbehandling. Disse
medlemmer mener regjeringen bør ta en bredere gjennomgang
av hele regelverket for pasientreiser, for eventuelt å endre på
bestemmelser som kan føre til urimelig belastning for pasientene
når det gjelder bestilling, reisemåte og ventetider.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det er en reell problemstilling at en del pasienter, særlig
eldre og andre med spesielle utfordringer, sliter med å navigere
i systemet. Det som nå er foreslått i lov og forskrift på pasientreiseområdet,
er nettopp å gjøre det enklere for pasienter å få refundert utgifter
ved reiser til helsetjenester. Formålet med forslaget er å forenkle
ordningen for brukerne, tilpasse regelverket til elektroniske prosesser
og legge til rette for enklere og mer effektiv saksgang. Endringene
er særlig knyttet til pasientreiser uten rekvisisjon, utgifter ved
reiser pasienten kreve refundert i etterkant.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til betydningen av at egenandeler skal holdes lave, både for overnatting
ved nødvendig behandling og for reise. Disse medlemmer viser
til ovennevnte innstilling som peker på at egenandelen for reiser
ved «fritt sykehusvalg» er høyere dersom pasienten velger spesialist,
sykehus eller røntgeninstitutt utenfor egen helseregion, enn om
pasienten velger tilsvarende i egen helseregion. Disse medlemmer viser
til Arbeiderpartiets merknad i Innst. 11 S (2014–2015), der det
heter:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går inn
for å kutte egenandel ved bruk av av ‘fritt sykehusvalg’ til andre
regioner til samme nivå som for egen region - fra 400 til 135 kroner
hver vei.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
en betydelig kostnad for mange pasienter knytter seg til overnatting, og
at det er beklagelig at regjeringen har kuttet i overnattingsgodtgjørelsen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser i den forbindelse til at Arbeiderpartiet
og Senterpartiet ville rette opp dette kuttet i sine alternative
statsbudsjetter. Disse medlemmer viser til merknad
i Innst. 11 S (2014–2015), der det heter:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet
mener at egenandelen for overnatting i forbindelse med behandling
må oppjusteres for å ivareta prinsippet om likeverdig helsetilbud.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
også til Innst. 11 S (2014–2015) der Senterpartiet hadde følgende
merknad:
«For pasientar som på grunn av lange reiseavstandar
må overnatte før og etter poliklinisk undersøking eller behandling,
aukar Senterpartiet overnattingsgodtgjersla for å skape mest mulig likeverdig
tilgang til sjukehusbehandling, uansett kor ein bur eller kven ein
er.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen
må erkjenne at støtte til overnatting for en del pasienter er viktigere
eller like viktig som støtte til reise, og forventer at dette tas
hensyn til i kommende budsjetter.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet tilbakeviser påstanden om at regjeringen
har kuttet i overnattingsgodtgjørelsen. Budsjettet til regjeringen
Stoltenberg II som det vises til, ble ikke vedtatt. Således medfører
det ikke riktighet at regjeringen har kuttet i overnattingsgodtgjørelsen.
Refusjonssatsen for overnattingsdøgn økte derimot fra 350 til 500
kroner i årene 2013 til 2014. Ifølge nettsiden pasientreiser.no
økte refusjonssatsen til 520 kroner per døgn i 2015. Satsen er altså
langt høyere nå, enn de årene Arbeiderpartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti satt i regjering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil bemerke at den rød-grønne regjeringen
i framlegg til statsbudsjett for 2014 foreslo en dobling av refusjonssatsen
for overnatting ved pasientreiser, fra 350 kroner til 700 kroner
per døgn, for å nærme seg de reelle kostnadene pasientene har ved
overnatting. Dette forslaget ble ikke vedtatt av det nye borgerlige
flertallet på Stortinget. Det innebærer i realiteten et dårligere
tilbud til pasientene sammenlignet med budsjettforslaget fra den
rød-grønne regjeringen. Dette rammer spesielt pasienter fra distriktene
som må oppholde seg utenfor eget bosted når man trenger sykehusbehandling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til de
høringsinstansene som påpeker at systemet for godtgjørelser må ta høyde
for geografiske forskjeller. Blant annet mener Pasientombudet i
Finnmark at det er urimelig at pasienter med få reisealternativ
må vente svært lenge for eksempel på billigste flyavgang. Disse
medlemmer mener at slike lange ventetider kan utgjøre en
betydelig merbelastning i en sykdomssituasjon, og viser her også til
at kostgodtgjørelsen i forbindelse med pasientreiser er relativt
lav. Disse medlemmer mener at kostgodtgjørelse og
aksepterte ventetider må ses i sammenheng.
Disse medlemmer viser til at
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) i sin høringsuttalelse
tar opp at pasienter som av helsemessige årsaker må benytte egen
bil, etter de nye reglene kan risikere ikke å få dekket faktisk
utgift, men at de som velger drosje får det. Dette er i tilfelle en
urimelighet som disse medlemmer mener det må rettes
opp i. FFO, Revmatikerforbundet og andre har også i høringen og
ellers tatt opp at pasienter som får bestilt drosje via pasientreisekontorene
(helseforetakene), ofte opplever å måtte vente lenge og mottar et
dårligere tilbud enn om de bestilte drosjen selv. Disse medlemmer mener
at høringsinstansene må lyttes til med sikte på å få ordningene
med bestilling til å fungere i tråd med pasientenes behov. Mange pasienter
opplever ventetid som en betydelig merbelastning i en sykdomssituasjon.
Disse medlemmer viser til at
det er bred enighet om at de foreslåtte endringene i proposisjonen
vil gjøre reiseoppgjøret enklere for pasienter som skal ha behandling
utenfor eget bosted. Likevel mener disse medlemmer at det
er viktig å ha et skarpt blikk på spesielle pasienter eller brukeres
situasjon når det gjelder regelverk og praktisering av dette, slik
at man kan unngå at enkelte grupper kommer dårligere ut.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til helseministerens svar i
Dokument nr. 15:867 (2014–2015), hvor det presiseres at en skjønnspreget
regel om «rimelig» ventetid vil være vanskelig å praktisere og vil
kreve store ressurser til saksbehandling. En mer detaljert regulering,
med ulike tidsmessige grenser, vil ganske fort bli feil i møte med
virkeligheten. Den valgfriheten som er lagt inn i den nye ordningen,
vil imidlertid avhjelpe noen av problemene. Både standardsats og
dekning av billigste rutegående transport ved reiser over 300 kilometer
gir pasientene økt valgfrihet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven (dekning
av utgifter til pasientreiser)
I
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter
gjøres følgende endringer:
§ 2-6 skal lyde:
§ 2-6. Dekning av utgifter til
pasientreiser
Pasienten og ledsageren har rett til dekning av nødvendige
utgifter når pasienten må reise i forbindelse med en helsetjeneste
som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven og som dekkes av et
foretak etter helseforetaksloven eller som omfattes av
fritt behandlingsvalg etter spesialisthelsetjenesteloven § 4-3. Det
samme gjelder helsetjenester som omfattes av folketrygdloven kapittel
5 og helsetjenester som ytes ved familievernkontor
og helsestasjon. Departementet kan i forskrift bestemme
at retten til dekning av nødvendige utgifter også skal gjelde når
pasienten må reise til og fra en annen helsetjeneste som omfattes
av helse- og omsorgstjenesteloven.
Stønad ytes til dekning av reiseutgifter
til det nærmeste stedet der helsetjenesten kan gis, når
ikke annet følger av forskrift gitt i medhold av femte ledd.
Ved beregning av stønaden skal en sats per kilometer
fastsatt av departementet legges til grunn, uavhengig
av om pasienten eller ledsageren har hatt faktiske utgifter. Reiser
pasienten lenger enn 300 kilometer én vei, skal taksten for den
billigste reisemåten med rutegående transportmiddel legges til grunn. Gjør
pasientens helsetilstand det nødvendig å bruke drosje eller bil,
eller går det ikke rutegående transport, skal nødvendige faktiske
utgifter til drosje og tilleggsutgifter ved å bruke bil legges til
grunn.
Retten til dekning av utgifter etter første ledd faller
bort dersom pasienten får tilbud om transport med transportør som
har avtale med regionalt helseforetak eller tilbud om gratis
offentlig transport. Retten til dekning av utgifter faller
også bort i den utstrekning utgiftene dekkes etter annen lovgivning.
Departementet kan gi forskrifter om dekning av reise- og
oppholdsutgifter for pasienter og pårørende og
utgifter til nødvendig ledsager, herunder dekning av utgifter
til andre steder enn det geografisk nærmeste stedet, egenbetaling,
minste reiseavstand, kjøregodtgjørelse, rett til dekning av faktiske
reiseutgifter i særlige tilfeller, utbetaling av refusjon
og frister for fremsetting av krav.
Ny § 2-6 a skal lyde:
§ 2-6 a. Tilbakekreving etter
feilaktig utbetaling
Er stønad etter § 2-6 utbetalt til noen som ikke hadde
krav på den, kan stønaden kreves tilbake dersom mottakeren eller
noen som opptrådte på vegne av mottakeren, forsto eller burde ha
forstått at utbetalingen skyldtes en feil. Det samme gjelder dersom vedkommende
har forårsaket utbetalingen ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige
eller mangelfulle opplysninger.
Krav etter første ledd skal rettes mot mottakeren av
feilutbetalingen. Dekkes ikke kravet hos mottakeren, kan det rettes
mot noen som har opptrådt på vegne av mottakeren og som har utvist
forsett eller uaktsomhet etter første ledd.
Det skal settes fram krav om tilbakebetaling etter første
og andre ledd, med mindre særlige grunner taler mot det. Det legges
blant annet vekt på graden av uaktsomhet hos den som kravet retter
seg mot, størrelsen av det feilutbetalte beløpet, hvor lang tid
det er gått siden utbetalingen og om feilen helt eller delvis kan
tilskrives et regionalt helseforetak eller en underliggende virksomhet.
Tilbakebetalingskravet kan settes til en del av det feilutbetalte
beløpet. Har den som kravet retter seg mot opptrådt forsettlig,
skal krav alltid fremmes, og beløpet kan ikke settes ned.
Feilutbetalte beløp som er mottatt i aktsom god tro,
kan kreves tilbake, begrenset til det beløpet som er i behold når
mottakeren blir kjent med feilen. Ved vurderingen av om dette beløpet
helt eller delvis skal kreves tilbake, legges det blant annet vekt
på størrelsen av det feilutbetalte beløpet, hvor lang tid det er gått
siden feilutbetalingen og om mottakeren har innrettet seg i tillit
til den.
Vedtak om tilbakekreving etter denne paragrafen er
tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet kan innkreves ved trekk i senere
dekning av utgifter etter § 2-6 med forskrifter, eller inndrives
etter reglene i lov 11. januar 2013 nr. 3 om Statens innkrevingssentral.
Krav inndrives av Statens innkrevingssentral, med mindre departementet
bestemmer noe annet.
Ved tilbakekreving etter første og andre ledd
på grunnlag av forsett eller grov uaktsomhet hos den som kravet
retter seg mot, beregnes et rentetillegg på 10 prosent av det beløpet
som kreves tilbake.
§ 2-7 første ledd skal lyde:
Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder for vedtak
som treffes etter § 2-6 a, men ikke for andre vedtak etter kapitlet
her.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Kongen kan sette i kraft loven til ulik tid i forskjellige områder.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den
28. mai 2015
Kari Kjønaas Kjos | Niclas Tokerud |
leder | ordfører |