Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag til endringer i konkursloven og enkelte andre lover.
Det foreslås en ny fjerde del i konkursloven om grenseoverskridende
insolvensbehandlinger. Denne delen av lovforslaget har bakgrunn
i professor Mads Henry Andenæs’ utredning «Norsk internasjonal insolvensrett»
fra 2010.
Lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling
og konkurs (konkursloven) har i dag ingen regler om virkningene
av konkurs og gjeldsforhandlinger i utlandet, eller om utenlandske
insolvensbehandlingers virkninger i Norge. Heller ikke lovvalgsspørsmålene
på området er lovregulert. Konkursloven § 161 angir hvilke virkninger
folkerettslige avtaler på området kan ha i Norge. Per i dag er det
bare inngått én slik folkerettslig avtale – den nordiske konkurskonvensjonen.
Andre staters insolvensbehandlinger har som utgangspunkt ikke virkning
i Norge. Samtidig er næringslivet blitt stadig mer internasjonalisert
ved at mange driver forretningsvirksomhet i flere stater. Det vil
kunne oppstå flere utfordringer ved insolvensbehandling i en slik
virksomhet. Av den grunn har insolvensretten i mange stater blitt
mer internasjonalt rettet. Mellom EUs stater, unntatt Danmark, gjelder
Rådets forordning (EF) nr. 1346/2000 om konkurs (forordning (EF)
1346/2000). En ny forordning – Europaparlamentets og Rådets forordning
(EU) nr. 2015/848 om insolvensbehandling (forordning (EU) 2015/848)
er vedtatt 20. mai 2015, og vil fra 26. juni 2017 erstatte dagens
forordning. Insolvensforordningene omfattes ikke av EØS-avtalen.
Videre har flere stater – herunder EU-stater – gitt nasjonale regler
om grenseoverskridende insolvensbehandling etter mønster av UNCITRALs
modellov om grenseoverskridende insolvens (Model Law on Cross-Border
Insolvency) fra 1997.
Departementet foreslår at det gis regler i konkursloven
om hvilke virkninger det skal ha i Norge at insolvensbehandling
er åpnet i andre stater. Reglene har først og fremst som formål
å legge til rette for velfungerende avvikling av insolvensbehandlinger
hvor skyldneren har eiendeler i flere stater. Reglene som foreslås, forutsetter
at den stat der insolvensbehandling er åpnet, har tilsvarende regler
om anerkjennelse av norsk konkurs.
I Andenæs' utredning foreslås det at norske
myndigheter søker å inngå en avtale med EU. Departementet ser det
som hensiktsmessig å avvente å forsøke å få til en eventuell avtale
med EU. En rekke stater har gitt ensidige regler om anerkjennelse.
At det blir vedtatt norske regler om internasjonal insolvensrett
vil kunne medføre en mer velvillig holdning til norske insolvensbehandlinger
i utlandet.
Departementet foreslår lovendringer som vil medføre
at norske vernetingsregler i større grad enn i dag stemmer overens
med vernetingsreglene i EUs insolvensforordninger og UNCITRALs modellov.
Departementet foreslår at konkursloven § 146 endres slik at denne
bare regulerer norske domstolers interne stedlige kompetanse i Norge,
mens det i ny § 161 foreslås en egen bestemmelse som regulerer når
norske domstoler har stedlig kompetanse til å åpne insolvensbehandling
hvor skyldneren har formuesgoder i flere stater. I begge bestemmelser foreslås
at det avgjørende skal være hvor skyldneren har sine hovedinteresser.
Som en nyvinning i norsk rett foreslås det også
å åpne for at norske domstoler på nærmere bestemte vilkår kan åpne
en norsk «særkonkurs», som bare omfatter skyldnerens eiendeler i
Norge og forslaget til ny § 161 annet og tredje ledd i konkursloven.
Det vil bare komme på tale å åpne slik særkonkurs hvor skyldnerens
«hovedinteresser» er i en annen stat og skyldneren har forretningssted
og et registrert utenlandsk foretak i Norge. Er skyldnerens «hovedinteresser»
i Norge, vil det eneste aktuelle være å åpne en alminnelig norsk
konkurs eller gjeldsforhandling (såkalt «hovedinsolvensbehandling»).
Etter forslaget skal det kunne åpnes særkonkurs i Norge både i tilfeller
der det ikke er innledet insolvensbehandling mot skyldnerens samlede
formue i en annen stat (lovforslaget § 161 annet ledd), og hvor
slik utenlandsk insolvensbehandling er åpnet (§ 161 tredje ledd).
En ordning med særkonkurser vil kunne medføre at det åpnes insolvensbehandling i
skyldnerens bo i flere stater. Dette kan medføre utfordringer knyttet
til å koordinere bobehandlingene. Departementet mener likevel at
en slik ordning er hensiktsmessig for å kunne ivareta norske interesser
der hvor skyldneren har sine «hovedinteresser» i en annen stat.
For å avdempe eventuelle uheldige virkninger av at det åpnes flere
insolvensbehandlinger, foreslås det regler om samordning mellom
boene, se lovforslaget §§ 173 og 174. Samtidig foreslås begrensninger med
hensyn til hvem som kan begjære slik konkurs.
Departementet foreslår også en endring i konkursloven
§ 145 som gir norsk bobehandlingsdomstol myndighet til å behandle
krav om omstøtelse mot en person eller virksomhet som har alminnelig
verneting i utlandet.
Departementet går inn for at utenlandske insolvensbehandlinger
– forutsatt at de oppfyller visse kriterier – umiddelbart og automatisk
skal anerkjennes her i landet, se lovforslaget §§ 163, 164 (om utenlandsk
hovedinsolvensbehandling) og 168 (om utenlandsk særinsolvensbehandling).
I dette ligger det i det vesentlige at skyldneren taper rådigheten
over sine eiendeler i Norge, og at enkeltforfølgende fordringshavere må
respektere den utenlandske insolvensbehandlingen. Blir utenlandske
insolvensbehandlinger anerkjent i Norge, krever det at rettsstillingen
til norske aktører blir iakttatt annerledes enn ved norske konkurser.
Dette har sammenheng med at norske aktører ikke får samme kjennskap
til utenlandske insolvensbehandlinger som de får til norske insolvensbehandlinger.
Departementet går inn for at det utenlandske boet bare kan få stilling
overfor skyldnerens enkeltforfølgende fordringshavere og medkontrahenter
tilsvarende et norsk bo dersom den utenlandske insolvensforvalteren
kunngjør insolvensbehandlingen i Norge. Hjemler for kunngjøring
og registrering av den utenlandske bobehandlingen i norske registre
foreslås i lovforslaget § 172.
Departementet foreslår at boets beslagsrett
og skyldnerens rådighet under insolvensbehandlingen skal reguleres
av åpningsstatens rett, se lovforslaget § 164. Når det gjelder hvilke
øvrige virkninger den utenlandske insolvensåpningen skal ha for
skyldnerens eiendeler, går departementet inn for at dette reguleres
av norsk rett, med enkelte særlige tilpasninger. Dette skyldes særlig
hensynet til forutberegnelighet for skyldnerens enkeltforfølgende
fordringshavere og medkontrahenter her til lands.
Også enkelte andre insolvensrettslige avgjørelser
enn åpning av insolvensbehandling foreslås å ha visse virkninger
i Norge og skal kunne tvangsfullbyrdes her, se lovforslaget § 167.
Departementet foreslår videre lovregler om utenlandsk insolvensbehandlings
betydning for verserende rettssaker i Norge, betydningen for uberettiget
oppfyllelse til skyldneren av fordringer som tilkommer et utenlandsk
bo, og betydningen for arbeidsforhold, se lovforslaget §§ 165, 166
og 169.
Reglene om anerkjennelse av utenlandske insolvensbehandlinger
nødvendiggjør dessuten en nærmere regulering av den utenlandske
insolvensforvalterens rettsstilling, se lovforslaget § 171.
Som en sikkerhetsventil foreslår departementet at
utenlandske insolvensbehandlinger ikke skal ha virkninger i Norge
der dette vil stride mot grunnleggende prinsipper i norsk rett,
se lovforslaget § 170.
Departementet foreslår at tvisteloven § 4-4
endres slik at alminnelig verneting for uregistrerte virksomheter
og sammenslutninger skal være der hvor styrets sete er. For det
tilfellet at dette ikke kan påvises, foreslår departementet at slike virksomheter
skal ha verneting samme sted som den person stevningen skal forkynnes
for. Boer foreslås å ha verneting i den rettskrets hvor de behandles.
For departementets vurdering av økonomiske og administrative
konsekvenser for det private og for det offentlige, vises det til
kapittel 11 i proposisjonen.