Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Christian Tynning Bjørnø, lederen Trond Giske, Martin Henriksen, Tone
Merete Sønsterud og Marianne Aasen, fra Høyre, Henrik Asheim, Norunn
Tveiten Benestad, Kent Gudmundsen og Kristin Vinje, fra Fremskrittspartiet,
Lill Harriet Sandaune og Bente Thorsen, fra Kristelig Folkeparti,
Anders Tyvand, fra Senterpartiet, Ivar Odnes, fra Venstre, Iselin
Nybø, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, viser
til representantforslaget.
Komiteen er innforstått med
at Norge deltar i flere internasjonale skoleundersøkelser. Hensikten med
PISA, TIMSS og PIRLS er at de til sammen skal gi god oversikt over
norske elevers kognitive utvikling innenfor sentrale fagområder
som lesing, naturfag og matematikk, både på barne- og ungdomstrinnet.
Informasjonen fra PISA og de andre internasjonale studiene inngår
som en viktig del av kvalitetsvurderingssystemet for grunnopplæringen,
og hensikten er å bidra til økt kunnskap hos skoleledere, skoleeiere
og nasjonale myndigheter. Resultatene fra de internasjonale undersøkelsene
ses også i sammenheng med vårt nasjonale kunnskapsgrunnlag, som nasjonale
prøver og Elevundersøkelsen.
PISA gjennomføres
hvert tredje år, og i 2015 deltok et representativt utvalg på rundt
5 450 norske elever, det vil si ca. 9 pst. av elevene. Resultatene
presenteres som nasjonale gjennomsnitt, og det kommer ikke resultater
på skole-, lærer- eller elevnivå.
Komiteen viser til at PISA-undersøkelsen
tester elevene i viktige kompetanser som matematikk, naturfag og
lesing. Fagområdene er valgt ut fordi de er sentrale i skolen i
alle land. Lesing og regning er grunnleggende ferdigheter i seg
selv, men de er også viktige for læring i andre fag. Naturfag i
PISA inneholder tema som er viktige og felles i mange land, som
for eksempel helse, miljø og teknologi. PISA-undersøkelsen tar ikke
utgangspunkt i deltakerlandenes læreplaner, men måler i hovedsak
elevenes evne til aktivt å bruke kunnskaper og erfaringer i aktuelle
situasjoner. Kompetanseområdene som inngår i PISA, samsvarer imidlertid
i høy grad med de norske læreplanene.
Til hver PISA-undersøkelse
utarbeides en omfattende landrapport hvor resultatene settes inn
i en norsk kontekst. På den måten gjøres resultatene mer relevante
for Norges del.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, mener at det er riktig at Norge deltar
i de internasjonale undersøkelsene som PISA, TIMMS og PIRLS. Dette
er fordi disse undersøkelsene sammen med andre deler av det norske
kvalitetsvurderingssystemet er viktige for å sikre en videre god
utvikling i skolen.
Flertallet mener PISA er et
verktøy for skolemyndigheter i den hensikt å gjøre skolen bedre.
PISA vil gi kunnskap om hvorvidt skolen er på rett vei på de områdene
som er undersøkt. Undersøkelsen er omfattende og gir mye informasjon
som vanskelig kan skaffes til veie på bedre måte enn gjennom PISA. Undersøkelsen
er under stadig utvikling, både skolefaglig og metodisk. Dessuten
gir deltakelse over tid nyttig informasjon, fordi skolemyndighetene
dermed kan sammenligne nye resultater med tidligere undersøkelser.
Det i seg selv er viktig fordi det sier noe om en utvikling.
Flertallet mener derfor at
det ikke er hensiktsmessig å melde seg ut av PISA-undersøkelsen.
Flertallet merker seg at forslagsstillerne
argumenterer med at Finland scorer bra i PISA-undersøkelsen, men
at dette ikke tillegges avgjørende vekt i vurderingen av utdanningskvalitet,
samt at det i utformingen av det finske utdanningssystemet legges opp
til stort lokalt selvstyre uten andre vesentlige innslag av standardiserte
tester. Flertallet konstaterer
ut fra dette at deltakelse i PISA dermed ikke er til hinder for
stor handlefrihet i nasjonal utdanningspolitikk.
Flertallet merker seg at forslagsstillerne
mener at Norge ikke trenger å delta i PISA-undersøkelsen da andre
internasjonale undersøkelser gir tilsvarende informasjon. Flertallet vil
understreke at ulike internasjonale undersøkelser kartlegger ulike kompetanseområder
på ulike alderstrinn. For eksempel er TIMSS-undersøkelsen en studie
av ferdigheter i matematikk og naturfag for norske elever på 5.
og 9. trinn, mens PIRLS-undersøkelsen kartlegger leseferdigheter. Flertallet mener
dette viser at det ikke er noen overlapping mellom undersøkelsene,
og dermed vil det å avslutte norsk deltakelse i en av disse studiene
medføre at vi får mindre kunnskap om situasjonen i norsk skole,
noe som vil være svært uheldig for videreutviklingen av norsk skole.
Et annet flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser for øvrig til statsrådens svarbrev 9. november
2016 til komiteen, hvor det understrekes at PISA, TIMSS og PIRLS
til sammen gir en god oversikt over elevenes kognitive utvikling
innenfor sentrale fagområder som lesing, naturfag og matematikk.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at det er vesentlig
å bruke resultatene av disse undersøkelsene med varsomhet og omhu.
Hver gang PISA-undersøkelsen har blitt offentliggjort, har politikere
latt seg friste til å trekke konklusjoner det ikke er grunnlag for.
Kombinert med korte, spissede saker og skarpe vinklinger i mediene
har det etterlatt et inntrykk av at disse undersøkelsene både er
et slags verdensmesterskap i skole og en fasit over situasjonen. Flertallet mener
dette er uheldig, særlig når forskere understreker at dette blir
feil bruk av undersøkelsen. Dette understrekes når man ser hvordan
skolens ledere og lærere opplever debattene i kjølvannet av PISA-undersøkelsen.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
forslaget om å avvikle PISA-testen i norsk skole finner gjenklang
blant både lærere og en rekke forskere.
Disse medlemmer mener det absolutt
er nyttig med kunnskap om elevenes læringsresultater og informasjon
om hva som øker kvaliteten i skolen. Likeledes mener disse medlemmer det
er nyttig å lære av andre lands erfaringer, men mener imidlertid
at PISA er et overflødig verktøy for dette formålet.
Disse medlemmer viser til at
internasjonale tester i skolen har eksistert i flere år før PISA.
PIRLS ble innført i 1991 og tester leseferdigheter blant ti-åringer.
TIMMS kom i 1995 og tester ferdigheter i matematikk og naturvitenskap
på 4. og 8. trinn. Begge testene er etablert av International Association
for the Evaluation of Educational Achievement (IEA), hvis formål
er forskning og utvikling av medlemslandenes utdanningssystemer.
PISA er en avlegger av OECD, som har et ganske annet formål og mandat.
Disse medlemmer vil understreke
at PISA ikke måler kvaliteten i den norske skolen. PISA-undersøkelsene
tester et utvalg av 15-åringene i noen få emner, uavhengig av nasjonale
læreplaner og skolens totale samfunnsoppgave. Det gjør at testen
er basert på et snevert grunnlag og er beheftet med statistiske feilkoblinger,
slik flere forskere har påpekt.
Disse medlemmer viser til at
et vesentlig problem med PISA er at testene er normative og ikke forholder
seg til nasjonale læreplaner.
Disse medlemmers kritikk av
PISA er først og fremst begrunnet i at testen har fått altfor stor
innflytelse på utdanningspolitikken, og at dette har ført til en
ensretting og en smalere innretning av fag og undervisning. OECD
er blitt gitt en rolle som premissleverandør for norsk skolepolitikk.
Resultatene har ført til debatter med påfølgende reformer der en begrunner
endringene i nettopp PISA-resultatene.
Disse medlemmers kritikk av
PISA er ikke enestående, og disse medlemmer viser i den sammenheng
til at 100 akademikere fra velrennomerte universiteter som Standford,
Oxford, Cambridge og en rekke andre universiteter i USA, Storbritannia,
New Zealand og Canada i fellesskap har henvendt seg til OECD med
en oppfordring om å droppe testene.
Disse medlemmer synes det i
denne sammenheng er interessant å merke seg at det britiske Legatum
Institute i den årlige kåring av verdens beste land å leve i har
plassert Norge øverst på sin liste i mange år. Det må bety at den
norske skolen tross alt har gitt elevene et fortrinn som andre ikke
har – til tross for middelmådige PISA-resultater. Disse medlemmer mener dette
viser at internasjonal ranking av 15-åringer sier svært lite om
en nasjons framtidige verdiskapingspotensial, innovasjonsevne og
BNP.
Disse medlemmer mener det er
høyst relevant å minne om at PISA er iverksatt og utarbeidet av frihandelsorganisasjonen
OECD, som har til formål å stimulere til økonomisk utvikling og
økt verdenshandel. I tillegg til de kvalitative utfordringene knyttet
til PISA, mener disse
medlemmer det er god grunn til å stille spørsmål ved hvorfor
OECD gis så stor innflytelse på utdanningspolitikken. I denne sammenheng
er det interessant å merke seg at PISA har alliert seg med verdens
største kommersielle aktør innen «edu-business», Pearson, om å utvikle
rammeverket for PISA 2018 som nå er under utvikling. Rammeverket
definerer hva som skal måles, hvordan det skal rapporteres, og hvordan
man skal utvikle tester og spørreskjemaer (OECD & Pearson 2014).
Disse medlemmer viser til at
Pearsons mål er å kommersialisere mest mulig av framtidas undervisning
ved å tilby produkter og tjenester. Gjennom kontrakten med PISA
tildeles Pearson en sentral rolle i å definere hva som er verdifull
kunnskap, og hvordan den skal måles og rapporteres. Disse medlemmer er
bekymret over denne koblingen mellom en kommersiell aktør som både
gis innflytelse over diagnostiseringen gjennom hva og hvordan elevene skal
testes, og som i tillegg har økonomiske interesser i utvikling av
testene, og i neste omgang vil profitere på skolenes innkjøp av
læremidler, nye tester og verktøy for så igjen å kunne bedre resultatene.
Disse medlemmer viser til at
det i kjølvannet av PISA-testene har blitt en tiltakende målstyring av
skolen. Fokus på testene har ført til at det både nasjonalt og internasjonalt
har utviklet seg en testkultur med en rekke nasjonale og lokale
tester, samt et omfattende vurderingssystem. Basisfagene får dominere utdanningen,
siden det er disse som måles i den nasjonale oppfølgingen.
Disse medlemmer er bekymret
over at de øvrige fagene på timeplanen, blant annet de praktiske og
estetiske fagene, og målene i den generelle delen av læreplanen
blir nedprioritert. Akademiske ferdigheter blir løftet fram på bekostning
av praktisk kunnskap og praktiske ferdigheter. Disse medlemmer mener dette
er et paradoks når vi samtidig vet at næringslivet roper etter flere
fagarbeidere. Disse medlemmer viser
til at reformene som har dukket opp i kjølvannet av PISA, ikke har
bidratt til en bedring for de praktiske og estetiske fagene eller
yrkesfagene.
«PISA-fiseringen»,
der testing og prøving i enkelte fag går på bekostning av andre
fag og skolens totale dannelsesoppdrag, har også innflytelse på lærerutdanningen.
I dag er det svært få lærere som uteksamineres fra lærerutdanningene
med praktiske og estetiske fag i sin fagkrets. Det er også stor
mangel på faglærere i disse fagene. Resultatet av denne utviklingen
er at det blir flere ufaglærte i disse fagene i skolen. Disse medlemmer mener
dette henger sammen med målstyringsregimet, siden dette er fag der
læringsresultatene ikke blir målt i internasjonale tester. Dermed
er det heller ikke denne fagkompetansen som etterspørres av skoleeierne
i samme grad som kjernefagene matematikk, norsk og engelsk.
Disse medlemmer mener derfor
at vi i Norge må slutte å la OECD og PISA legge premissene for utviklingen
av skolen og legge til rette for utdanning som handelsvare. TIMMS
og PIRLS, samt PIAC når det gjelder voksnes læring, gir tilstrekkelig informasjon
for å ta tempen på elevenes læringsutbytte sammenlignet med andre
land. Disse medlemmer mener
også det er behov for et generaloppgjør med målehysteriet ellers
i samfunnet: i skolen, i helsevesenet, i politiet, i Nav osv. Målingen
fører til oppmerksomhet mot det som måles, og fravær av oppmerksomhet
mot det som ikke måles. Målstyring kan derfor like gjerne tilsløre
som avsløre. Faktum er at PISA ikke gir et sannferdig og helhetlig
bilde av kvaliteten i norsk skole.
Disse medlemmer viser til at
PISA-resultatene for 2015 viser at resultatene i stor grad er marginalt
forskjellige sammenlignet med første gang Norge deltok i 2001, da
vi fikk det første «PISA-sjokket». I tillegg har flere land kommet
med i denne undersøkelsen, hvilket betyr at gjennomsnittet vil endre seg.
I 2015-testen blir Norge rangert med en score over gjennomsnittet,
selv om resultatene viser at det faktiske resultatet ikke er signifikant
forskjellig fra 2001. Disse
medlemmer viser til at de elever som deltok i PISA 2015, er
den samme elevgruppen som gikk ut av grunnskolen i 2015. Da var
karakterene i matematikk elendige, og hele 42 pst. fikk karakteren
1 og 2. Det er et paradoks at de politiske reaksjonene i 2015 var
fulle av bekymring for dårlige eksamensresultater, mens de politiske
reaksjonene på resultatene av PISA-testen – med samme elevgruppe –
nå er svært positive. Dette understreker, etter disse medlemmers oppfatning,
hvordan PISA-rangeringen bidrar til å tilsløre realitetene og villede
debatten.
Disse medlemmer mener at PISA
mer er et politisk og normativt prosjekt enn et verktøy egnet for
å øke kvaliteten i det enkelte medlemslands utdanningssystem. Disse medlemmer mener
derfor at det er på tide at Norge avslutter deltakelsen i PISA-testen
og bruker tid og ressurser på å satse på det som faktisk gir læringseffekt.
Disse medlemmer mener at det
i dette selvfølgelig ligger at elevene må utvikle gode ferdigheter i
basisfagene, men også i de praktiske og estetiske fagene. I tillegg
må vi vektlegge skolens brede mandat som vi finner i formålsparagrafen
og den generelle delen av læreplanen. Det handler om å ruste ungdommen
til å bli «hele mennesker».
Disse medlemmer har tillit
til norske lærere, til det norske utdanningssystemet og ikke minst
til at norske elever vil bli verdifulle arbeidstakere og arbeidsgivere
når de blir voksne. PISA-undersøkelsen bidrar i liten grad til dette. Disse medlemmer fremmer
derfor forslaget i dokumentet:
«Stortinget
ber regjeringen avvikle Norges deltakelse i Programme for International
Student Assessment.»
Disse medlemmer vil
vise til at den rød-grønne regjeringen hadde som et av sine prioriterte mål
at alle elever som går ut av grunnskolen, skal mestre grunnleggende
ferdigheter som gjør dem i stand til å delta i videre utdanning
og arbeidsliv. Satsingen på lesing, skriving og regning over tid
har gitt resultater, og disse
medlemmer mener det er nødvendig å videreføre et nasjonalt
engasjement for å fortsatt øke elevenes ferdigheter på disse områdene.
Tilbud om etter- og vidererutdanning og gode læringsstøttende prøver
er viktige tiltak for å støtte opp under lærernes muligheter til
å gi god tilpasset opplæring for alle elever. Disse medlemmer vil likevel
påpeke at formålet med utdanning er mye mer enn noen målbare, faglige
prestasjoner. I 2001 regisserte utdannings- og forskningsminister
Kristin Clemet pressekonferansen om «PISA-sjokk», og mediene responderte
med å stemple norsk skole som «middelmådig». I 2016 presenterte
kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen en norsk «PISA-suksess» og
fikk mediene til å skrive at norsk skole var i «verdenstoppen».
Det bemerkelsesverdige med dette er at Norges resultater på PISA-testene
i 2000 og 2015 var så godt som helt like. Ett år presenteres altså
noen resultater som «sjokkerende dårlige», et annet år som en «suksess»,
til tross for at resultatene for alle praktiske formål var like.
Dette viser hvordan PISA-studien har blitt brukt politisk og ideologisk
til å fortelle en selvvalgt historie om norsk skole, at rangeringslisten
som viser sammenlikning mellom land overdrives, og at små endringer
har blitt tillagt overdreven vekt.
Disse medlemmer mener de alvorligste
følgene av PISA i norsk skole er at undersøkelsen blir brukt til
å fremme en byråkratiserende testkultur og en innsnevring av kvalitetsforståelsen.
Det ble utviklet styringssystemer som forskning viser har ført til
et innsnevret profesjonelt handlingsrom, ensretting og teoretisering
av opplæringen. Elevene melder om økt prestasjonspress, og psykologer
advarer om at dette er en medvirkende årsak til at en stor andel
ungdommer får psykiske og stressrelaterte helseplager. Disse medlemmer mener
derfor det er nødvending å ta et generaloppgjør med et test- og
målehysteri som innsnevrer kunnskapssynet og hemmer elevenes læring. Disse medlemmer vil endre det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet
og innføre en tillitsreform i skolen.