3. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Gjermund
Hagesæter og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik
Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid
Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og
fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Riksrevisjonens
undersøkelse av fregattvåpenets operative evne, Dokument 3:13 (2015–2016).
Rapporten er gradert etter sikkerhetsloven §§ 11 og 12. Riksrevisjonen
har etter anmodning fra Stortingets presidentskap utarbeidet et
ugradert sammendrag av innholdet i rapporten slik at saken kan behandles
som en vanlig sak i Stortinget. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har
vært på befaring på Haakonsvern 10. november 2016. Komiteen besluttet videre
å avholde en åpen høring i saken den 24. februar 2017. Innstillingen
og merknadene fra komiteen tar
utgangspunkt i det ugraderte sammendraget, befaringen og den åpne
høringen.
Komiteen viser til at Norge
i perioden 2006–2011 mottok fem nye fregatter i Fridtjof Nansen-klassen.
Samlet kostet fregattene i underkant av 15,5 mrd. kroner (2014-kroner)
i opprinnelig konfigurasjon. I tillegg ble det satt av rundt 500
mill. kroner til å rette opp feil og mangler og å følge opp garantiansvar.
Etter hvert som fregattene fikk tilført nye kapasiteter som LINK
16, SATCOM og oppgradering av AEGIS, ble kostnadsrammen økt tilsvarende.
Samlet kostnadsramme ved fregattprosjektets avslutning var på 18 267
mill. kroner (2014-kroner). I tillegg kommer gjennomføringskostnader
på 895 mill. kroner (2014-kroner). Ved avslutningen gjensto det
671 mill. kroner (2014-kroner), slik at samlede kostnader for fregattene
med oppgraderinger er på 18,5 mrd. kroner (2014-kroner).
Fregattene har som hovedoppgave å
bekjempe ubåter, blant annet for å sikre fremføring av nasjonale og
allierte styrker sjøveien, men har også en viss evne til forsvar
mot andre fartøyer og fly. Fregattene har et kommando- og kontrollsystem
som gjør dem velegnet i rollen som kommandoplattform for taktisk ledelse
av maritime styrker. Komiteen viser
her til at Norge vil stille med en fregatt som kommandofartøy for
NATOs stående maritime styrke (SNMG1) i hele 2017.
Komiteen viser til at de norske
fregattene er utviklet som moderne «multi-purpose» fregatter. Fregattenes
rekkevidde og utholdenhet kombinert med bredden av sensor- og våpenkapasiteter
gjør at fregattene i prinsippet kan dekke alle maritime operasjoner
nasjonalt og internasjonalt i fred, kriser og krig. Fregattene er
blant annet forutsatt utstyrt med helikoptre til antiubåtkrigføring.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
konkluderer med at fregattene har en lavere operativ evne enn det
Stortinget har forutsatt. Riksrevisjonen påpeker at reservedelsforvaltningen
og etterslep i vedlikeholdet av fregattene er medvirkende årsaker
til at den operative evnen er svekket. Riksrevisjonens undersøkelse
strekker seg frem til årsskiftet 2014/2015 og viser status på dette
tidspunktet.
Operativ evne
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at den grunnleggende årsaken til at fregattene har hatt lavere
operativ evne enn det Stortinget opprinnelig forutsatte, var at
det ikke har vært tilstrekkelig balanse mellom de oppgaver Forsvaret
som sådan og marinen spesielt har vært pålagt og de årlige bevilgningene
til Forsvaret. Stortinget har vedtatt en forsvarsstruktur som ikke
er blitt tilstrekkelig finansiert. Dette misforholdet har gått ut
over fregattvåpenet, men kunne like gjerne gått ut over et annet
våpensystem. I tillegg kommer innføringen av Skjoldklassen kystkorvetter
i samme tidsrom, som ble vedtatt mot de fagmilitæres råd. Flertallet viser
her til tidligere forsvarssjef general Sverre Diesens redegjørelse
for kontrollkomiteen under høringen 24. februar 2017.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til
at Riksrevisjonen mener det er kritikkverdig at Forsvarsdepartementet
ikke i tilstrekkelig grad har sikret balanse mellom oppdrag og tilgjengelige
ressurser i Forsvaret som forutsatt av utenriks- og forsvarskomiteen. Disse medlemmer vil
understreke at Stortinget er bevilgende myndighet, og regjeringen,
herunder Forsvarsdepartementet, er utførere som må forholde seg
til de bevilgninger Stortingets flertall vedtar. Videre vil disse medlemmer også vise
til at tidligere forsvarssjef general Diesen mener de forholdene
som Riksrevisjonen tar opp, er konsekvenser av bevisste valg og
prioriteringer som er foretatt av Forsvarsdepartementet. Han understreket også
i høringen at
«det er en tilbøyelighet i Forsvaret
til – jeg vil ikke si bevisst underestimering, men skal vi si til
å legge seg på et forsiktigere anslag enn man kanskje burde, nettopp
fordi man har vært veldig opptatt av å få gjennomført investeringen».
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
vil også understreke Riksrevisjonens grundige arbeid med denne rapporten
i likhet med andre rapporter som blir lagt frem for Stortinget.
Dette bør understrekes all den tid det i høringen var tilløp til
å mene fra tidligere forsvarssjefer at Riksrevisjonens arbeid ikke
er seriøst.
Uttalelser fra tidligere forsvarssjef
Harald Sunde som
«Den som hadde visst det – det kan
jeg ikke svare på. Men det hadde vært en betydelig risiko for at Riksrevisjonen
kunne kommet med en annen rapport, som kritiserte en stor og unyttig
reservedelsbeholdning som bandt store midler»,
anser dette flertallet som lite
passende.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, stiller
seg bak Riksrevisjonens konklusjoner og er tilfredse med at forsvarsministeren
tar konklusjonene på alvor. Dette flertallet viser til
forsvarsministerens uttalelse i høringen:
«funnene som er gjort, er alvorlige,
og det har alle vi som har sittet her i dag, vært innom. Jeg mener også
at det har blitt godt belyst hvordan man kunne komme i denne situasjonen,
helt fra de tidlige valgene man tok knyttet til reservedelspakker,
og de vurderingene man har gjort knyttet til hvor mye det ville
koste å drifte et fregattvåpen, drifte et sjøforsvar, prioriteringer
man har gjort på ulike tidspunkter av om man skulle gjøre mer eller
mindre knyttet til f.eks. vedlikehold eller reservedeler. Som flere
har vært inne på, har det jo vært gjennomført tiltak hele veien.»
Komiteen viser til at den
nylig vedtatte langtidsplanen for forsvarssektoren legger opp til
betydelig styrking av den operative evnen til Forsvaret. Det innebærer
økt tilgjengelighet og utholdenhet med prioritering av reservedeler,
vedlikehold og beredskapsbeholdninger. Sjøforsvaret blir i 2017-budsjettet
styrket med 425 mill. kroner til disse formålene.
Komiteen viser til at Sjøforsvaret
i dag har fire bemannede fregatter som seiler, hvorav tre fregatter har
besetninger som er sertifiserte ved Flag Officer Sea Training (FOST)
i Storbritannia. Den fjerde fregatten står foran en sertifisering
ved FOST i løpet av 2017. I tillegg har den femte fregatten en vedlikeholdsbesetning
som innen utgangen av 2020 skal gjøres permanent.
Komiteen legger til grunn
at driftskonseptet som ble vedtatt av Stortinget i 2005, i all hovedsak
nå er oppfylt, og er godt fornøyd med de endringer som er gjort.
Reservedelsforvaltningen
Komiteen viser til at de svakheter
og mangler som Riksrevisjonen har påpekt, har vært kjent i både sjøforsvaret
og i den øverste ledelsen av Forsvaret samt departementet. Komiteen viser
her til tidligere forsvarssjef general Sundes forklaring og nåværende
forsvarssjef admiral Bruun-Hanssens forklaring under høringen.
Komiteen viser til at mangel
på reservedeler og lang gjenanskaffelsestid har medført utstrakt «kannibalisering»,
dvs. plukking av deler fra et fartøy til bruk på et annet fartøy
i påvente av nye deler. Komiteen har merket seg at
det i rapporten fra Riksrevisjonen er gitt ulike forklaringer på
årsakene til mangelen på reservedeler.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser
til at Riksrevisjonen i det ugraderte sammendraget av Dokument 3:13
(2015–2016) skriver:
«Det er ulike oppfatninger av årsakene
til ‘kannibalisering’. Forsvarsdepartementet mener at årsaken først
og fremst er resultat av manglende planlegging av vedlikehold og
manglende styring av reservedelsanskaffelser i FLO. FLO Maritime
kapasiteter (MARKAP) mener at blant annet manglende reservedeler
er en viktig årsak. Riksrevisjonen mener denne uenigheten kan gjøre
det utfordrende å komme fram til en løsning, og uansett har både
Forsvarsdepartementet og Forsvarssjefen et ansvar for å løse den
situasjonen som har oppstått.»
Flertallet er enige i dette.
Videre skriver Riksrevisjonen i det
ugraderte sammendraget:
«Ifølge Prop. 1 S (2014–2015) for
Forsvarsdepartementet skal FLOs organisasjon tilpasses i samsvar
med de struktur- og organisasjonsendringene som gjøres i andre deler
av Forsvaret. Forsvaret har likevel i liten grad skjermet nøkkelfunksjoner
i reservedelsforvaltningen for innsparinger i FLO. Riksrevisjonen
mener at dette er kritikkverdig. Dette har medført svekket kapasitet
og kompetanse i viktige støttefunksjoner, som fører til at gjenanskaffelser og
reparasjoner tar lengre tid og at rutiner for registrering av deler
ikke etterleves. Svekket datakvalitet over lagerbeholdningen medfører
blant annet at fregattvåpenet anskaffer materiell utenom FLO.
Riksrevisjonen mener at utfordringene
i reservedelsforvaltningen er svært alvorlig.»
Flertallet deler denne oppfatningen.
Komiteen viser
til at da man utfaset Oslo-klassen fregatter, måtte man kvitte seg
med mange reservedeler som det aldri hadde vært etterspørsel etter. For
å unngå å komme i samme situasjon med de nye fregattene, ble det
bestemt at man skulle anskaffe en begrenset initialpakke med reservedeler
for å unngå feilinvesteringer. Opprinnelig ble det avsatt 261 mill. kroner
til reservedeler, men allerede etter første driftsår ble det klart
at reservedelsbeholdningen var for liten. Forsvaret anbefalte en
ekstra anskaffelse på 683 mill. kroner, men ved behandlingen i Stortinget ble
kun 202 mill. kroner satt av til anskaffelse av ytterligere reservedeler. Komiteen viser
til at dette medførte at Forsvaret allerede i 2010 måtte begynne å
plukke deler av fartøy som var under bygging i Spania for å holde
de allerede leverte fartøyene operative.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at dette er nok et eksempel på at Stortinget har underfinansiert
reservedelsforvaltningen til fregattene.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til statsråd Søreides innledning
under høringen, om at det under hele prosessen er blitt iverksatt
tiltak for å imøtekomme mangler. Også forsvarssjef Bruun-Hanssen
nevnte dette i høringen, hvor han blant annet sa:
«De tiltakene som ble satt i kraft
i tiden mellom 2009 og 2011, begynner nå å gi effekt i Sjøforsvaret. Ved
overføringen av personell fra landorganisasjonen til fartøyer per
1. august 2016, medfører det i dag at vi de facto har fire bemannede
fregatter som seiler.»
Uttalelsene fra tidligere forsvarsminister
Faremo i høringen kan dessuten egne seg til å så tvil om hvorvidt
meldingene opp til politisk ledelse var like klare som det ble fremsatt
fra Forsvarets folk under høringen. Hun uttalte:
«For eksempel sitter jeg med rapporter
fra 2010 og 2011 hvor det uttales at strukturutviklingen i Sjøforsvaret
mot målbildet for 2012 vurderes overordnet til tilfredsstillende.»
Komiteen viser til at erfaringene
fra det første hovedvedlikeholdet av KNM «Fridtjof Nansen» i 2011
skulle danne grunnlag for endelig reservedelsbehov og fastlegge
de fremtidige vedlikeholdskostnadene. Det viste seg at hovedvedlikeholdet
ble dyrere, mer omfattende og mer tidkrevende enn planlagt.
I mellomtiden ble flere av produksjonslinjene lagt
ned, slik at prisene på reservedeler ble betydelig høyere enn forutsatt,
og Forsvaret måtte saumfare markedet for reservedeler. Et av tiltakene
var inngåelse av avtale med U.S. Navy om Foreign Military Sales
for å sikre leveranser av reservedeler til de amerikanske systemene
om bord.
Samlet medførte dette at reservedelssituasjonen til
tider har vært anstrengt.
Komiteen har merket seg at
det er iverksatt en rekke prosjekter som skal sikre tilstrekkelig
tilgang på reservedeler og ammunisjon. Komiteen viser til det statsråden
sa under høringen om at det er satt av 420 mill. kroner for å bedre
reservedelssituasjonen og anskaffe beredskapsbeholdninger for alle
fartøyer i marinen, hvorav det aller meste, ca. 350 mill. kroner,
går til fregattene.
Vedlikeholdsetterslep
Komiteen viser til at det
opprinnelige vedlikeholdskonseptet for fregattene la opp til et
tilstandsbasert vedlikehold i stedet for periodisk vedlikehold der hvor
dette var kostnadseffektivt. Målet var å redusere vedlikeholdsutgiftene
med rundt 25 pst. og samtidig redusere arbeidsbelastningen på mannskapet
som i stor grad også hadde tilleggsfunksjon som reparatører på systemene.
På grunn av at fregattene i begrenset grad har sensorer og systemer
for tilstandskontroll om bord, har vedlikeholdet i all hovedsak
likevel vært basert på periodisk vedlikehold. Det har derfor ikke
vært mulig å hente ut gevinsten i form av reduserte driftsutgifter
og redusert arbeidsbelastning på besetningen slik som forutsatt.
Vedlikeholdskostnadene har derfor vært sterkt underbudsjettert fra starten
av. I tillegg kommer at de nye fregattene er mer komplekse og representerer
et mye høyere og mer avansert teknisk nivå enn de gamle fregattene.
Etterslepet på vedlikeholdet av fregattene
har vært med på å svekke den operative evnen for fregattvåpenet
og har i neste omgang innebåret økte kostnader for klargjøring.
Komiteen viser til at Sjøforsvaret
de siste årene har fått økte bevilgninger til vedlikehold slik at vedlikeholdsetterslepet
er redusert. For 2016-budsjettet ble det bevilget 301,5 mill. kroner
til økt vedlikehold i Sjøforsvaret som en del av tiltakspakken for
Sør- og Vestlandet. Komiteen viser
også til Prop. 1 S (2013–2014) og Innst. 7 S (2013–2014), Prop.
113 S (2014–2015) og Innst. S. nr. 337 (2014–2015), hvor Stortinget
vedtok å oppgradere våpensystemene, fremdrift og styresystemene
og elektriske systemer om bord på fregattene.
Komiteen viser til at dersom
langtidsplanen følges, vil vedlikeholdsetterslepet være hentet inn
i 2020. Komiteen finner
dette tilfredsstillende.
Bemannings- og kompetansesituasjonen
Komiteen viser til at det
opprinnelige driftskonseptet for fregattvåpenet var at Sjøforsvaret
skulle seile med fire fregatter, mens den siste fregatten skulle
ha begrenset operativitet i forbindelse med hovedvedlikehold og
opplæring av mannskaper. I 2005 ble driftskonseptet endret til tre
operative fartøyer mens de to siste fartøyene drev med hhv. opplæring og
hovedvedlikehold. Det var lagt opp til at fregattene fra dette tidspunkt
skulle ha tre og en halv besetning tilgjengelig.
Komiteen viser til at det
i perioder har vært mangel på personell med kritisk kompetanse som krigføringsoffiserer
og teknisk personell. Dette har ført til at nøkkelpersonell ikke
stod lenge nok i stillingen til å opparbeide seg tilstrekkelig erfaring
og bred nok kompetanse til å fylle en flerfunksjonell rolle.
Komiteen viser til at landstrukturen
i Sjøforsvaret er blitt betydelig slanket de siste par årene, og at
en stor del av kompetent personell fra landstrukturen har blitt
flyttet om bord i fregattene og korvettene. Marinen har fra høsten
2016 kunnet bemanne en ekstra fregatt og en ekstra korvett som følge
av endringene.
Komiteen har også merket seg
at innføringen av spesialistbefal fra 1. januar 2016 i Forsvaret
har som mål at personell som opparbeider seg kompetanse, kan stå
lenger i stilling, og at dette vil bidra til å styrke kompetanse-
og personellsituasjonen over tid.
Marinen har i dag fire bemannede
fregatter som seiler, mens den femte fregatten har en vedlikeholdsbesetning
som innen utgangen av 2020 planlegges utvidet til en full besetning,
noe som vil gi bedre fleksibilitet og utholdenhet over tid.
Noe av årsaken til at Forsvaret tidvis
mister nøkkelpersonell, er konjunktursituasjonen innen de bransjer
som konkurrerer om den samme kompetansen. Olje- og gassnæringen
er eksempel på dette, da en god konjunktursituasjon vil medføre
økt etterspørsel etter godt utdannet maritimt personell innen shipping
og offshore generelt. Motsatt ser en at Sjøforsvaret er en attraktiv
arbeidsplass når konjunktursituasjonen er laber innen olje- og gassnæringen.
Komiteen forventer at Forsvaret
legger til rette for ordninger/tiltak som i hovedsak kan motvirke svingende
konjunkturer i konkurrerende næringer, slik at en kan oppnå mest
mulig stabilitet i besetningen på fregattene som er av sentral viktighet
for Forsvaret.
Komiteen legger til grunn,
i likhet med statsråden, at tiltak som allerede er gjennomført,
vil være med å bidra til å løse de bemanningsmessige utfordringene
som har vært. Dette området bør etter komiteens syn være gjenstand
for kontinuerlig oppmerksomhet.
Våpensystemer og ammunisjon
Komiteen viser til at hovedvåpensystemene om
bord på fregattene er nye sjømålsmissiler (NSM) for overflatekrigføring,
luftvernmissiler av typen Evolved Sea Sparrow Missile (ESSM) og
lettvektstorpedoer av typen Stingray som skal benyttes både av fregattene
og helikoptrene som skal tilføres fregattene på et senere tidspunkt.
Komiteen viser til at Stortinget
allerede i 2007 vedtok anskaffelse av nye sjømålsmissiler (NSM) som
hovedvåpen for overflatekrigføring på fregattene jf. St.prp. nr.
78 (2006–2007) og Innst. S. nr. 287 (2006–2007). Etter flere års
forsinkelser er missilene nå endelig på plass og integrasjonen i
sluttfasen. Når det gjelder luftvernmissilene, har Stortinget vedtatt
å oppgradere disse som en del av levetidsforlengelsen av missilene
jf. Stortingets behandling av Prop. 84 S (2013–2014) og Innst. 234
S (2013–2014). Anskaffelsen og innfasingen av de oppgraderte missilene
er planlagt til perioden 2021–2025. Det vises også til St.prp. nr.
22 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 62 (2007–2008), hvor Stortinget
besluttet å anskaffe nye lettvektstorpedoer til blant annet fregattene
og NH90-helikopterne som skal tilføres fregattene. Samtlige torpedoer
er nå levert, og prosjektet er planlagt avsluttet i 2017.
Fregattene har også flere sekundære
våpensystemer som 76 mm kanon og Sea Protector våpenstasjoner.
Komiteen viser til at det
gjennom fregattprosjektet ble anskaffet en initiell beholdning av
76 mm ammunisjon mot overflate- og luftmål. Prosjekt for anskaffelse
av nye videreutviklede granater startet i 2011, og ved terminering
av P6088 Nye fregatter ble anskaffelsen av granatene overført til
prosjekt 3011 Oppgradering av OTO Melara kanon.
Under befaringen på Haakonsvern ble
komiteen gjort kjent med problemer knyttet til noen typer av ammunisjon
til OTO Melara kanonen og at det er satt i gang et arbeid for å
løse problemene. Siden komiteens befaring ved Haakonsvern i november
2016 har fremdriften i dette arbeidet, etter opplysninger fra Forsvarsdepartementet,
fortsatt i henhold til oppsatt plan.
Komiteen legger til grunn
at problemene knyttet til ammunisjonen blir løst snarest mulig ved
det pågående arbeidet.
Helikopterkapasitet
Komiteen viser til at helikoptre
er en viktig ressurs for å bekjempe ubåter ut over det fregatten selv
kan klare med sine systemer om bord. Opprinnelig skulle helikoptrene
vært levert samtidig med leveransen av de første fregattene i perioden
2005–2008, men de er blitt betydelig forsinket fra leverandørens side.
Forsvaret har så langt mottatt seks
helikoptre med initiell operativ evne. Det vil si at de flyr, men ikke
kan brukes om bord verken på kystvaktfartøyene eller om bord i fregattene.
De seks første helikoptrene er dessuten tiltenkt kystvaktfartøyene
og har derfor en annen konfigurasjon enn de som skal om bord på
fregattene.
Komiteen har merket seg at
fraværet av helikopterkapasitet om bord i betydelig grad har svekket fregattenes
evne til å oppdage og bekjempe ubåter, og at det fremdeles er uklart
om og når helikoptrene vil være på plass på fregattene. Dersom den
nåværende planen holdes, vil helikoptrene først være operative i
2021.
Komiteen finner det lite tilfredsstillende
at det hersker usikkerhet om og når en slik viktig kapasitet for
fregattenes operative evne kan leveres.
Under høringen 24. februar 2017 stilte
møtelederen følgende spørsmål:
«…Nå har det gått ti år fram i tid,
og helikopteret er ennå ikke på plass. Kan de to tidligere forsvarssjefer
forklare Stortinget hvordan slikt kan foregå? Dere må forklare Stortinget:
Hvordan kan det skje? Og hvordan er det mulig å forutse at det kan
bli et problem?...»
General Harald Sunde ga følgende
svar på spørsmålet:
«Jeg har stilt meg det spørsmålet
selv mange ganger. I min tjenestetid møtte jeg jo mine kollegaer
fra andre NATO-land som også hadde bestilt NH90-helikopter. Noen
av dem hadde mottatt helikopteret. Det var stor spenning knyttet
til hvilke tilbakemeldinger de ville komme med, fordi denne forsinkelsen
var uforklarlig i forhold til forutsetningene.
Det som ble forklart til meg, var
at Airbus-konsernet, som har store interesser i og står bak produksjonen
av NH90-helikoptrene, sto foran det sivile markedet og måtte utvikle
sivile transportfly, altså passasjerfly, og særlig det store Airbus-flyet
med to dekk. Jeg husker ikke hva det het – A380 eller hva det var.
Det ble altså sugd ut til ingeniører og flyteknikere for konstruksjon
i sammenheng med dette. Jeg har intet grunnlag for å si om det er
korrekt, men det var den forklaringen jeg innhentet på egen hånd,
for å få en forklaring på hvorfor i all verden det ble denne forsinkelsen.
Helikopter produseres jo av mange.
Våre helikoptre er satt sammen i
Italia. Ved det første mottaket viste det seg at det var en liste
av mangler ved dette helikopteret som var lang som et vondt år.
Jeg tok umiddelbart fatt i saken for å undersøke om det var mulig
å kansellere kontrakten, for det finnes jo alternative helikoptre
på markedet, med Seahawk og det hele, som kunne knyttes til rollen. Tilbakemeldingen
var at dette var komplisert når det gjaldt Kystvakten, på grunn
av størrelse på dekk, ombygginger etc., etc. Etter alle analyser
og gjennomganger, både i Forsvaret og i departementet, falt konklusjonen
på at vi måtte fortsette med NH90-helikopteret. Dette er en stor
tragedie.»
General Sverre Diesen fulgte opp
på spørsmål om han var enig, eller om det var noe å legge til eller trekke
fra:
«Nei, jeg er i hovedsak enig i forløpet
som general Sunde beskriver.
Men det man skal være klar over her,
er at når europeerne går sammen om å lage denne type ting, lager
man disse industrikonsortiene som skal ta frem dette. Så er det
en rekke forskjellige land som er kunder – noen skal ha et fregatthelikopter,
noen skal ha et kystvakthelikopter, noen skal ha et troppetransporthelikopter.
Så prøver man å bygge alle disse designkriteriene – som er gjensidig
begrensende og ekskluderende – inn i samme maskin, og det ender ofte
med denne type ting.
Som tilføyelse til det general Sunde
sier, vil jeg si at skal man kjøpe noe som flyr i luften, kjøp amerikansk!
Da vil man spare seg for veldig mye av denne type ting.»
Saksordfører fulgte opp med følgende
spørsmål vedr helikoptrene:
«… Det du sa, general Sunde, var
at alle anbefalingene pekte den veien at vi skulle fortsette med dem,
på tross av at vi så hva dette kunne bli. Som du sa selv, du var
meget skeptisk og prøvde å stanse dette. Da er det et kjernespørsmål,
synes jeg: Hvem hadde de anbefalingene? Var det nedenfra i din organisasjon,
eller var dette brakt til kunnskap opp til politisk nivå og en politisk
beslutning som hadde med gjenkjøp og den type ting å gjøre? Kan
du si noe om det?»
General Harald Sunde:
«Ja, grunnlaget for den beslutningen
som kom om å gå videre med NH90-helikopter, er en sammensetning
av en rekke fakta fra Forsvarets organisasjon. Det er jo særlig
Forsvarets logistikkorganisasjon og de som har kompetanseansvaret
på helikopter, men det går også inn i departementet, som har egen
materielldirektør, og som forvalter en del av disse kjøpsavtalene.
Så det var summen av det hele som førte til den konklusjonen at
man måtte gå videre på denne kontrakten.»
Saksordfører:
«Men det er jo noen som til syvende
og sist tar den beslutningen, til tross for de problemer man har erfart.
Hvem tok den beslutningen?»
General Harald Sunde:
«Den beslutningen fikk jeg fra departementet.»
Representanten Gunvor Eldegard stilte
følgende spørsmål til admiral Haakon Bruun-Hanssen:
«…Kvifor har det teke så lang tid
med helikoptera? Når helikoptera kjem, er dei gode nok til å utføra
dei oppgåvene dei skal?»
Admiral Haakon Bruun-Hanssen:
«Jeg tror jeg vil begynne med å referere
til det Sunde sa, om hvorfor det har tatt så lang tid. Dette er et
samarbeidsprosjekt med en rekke europeiske nasjoner om å anskaffe
et enhetshelikopter, et felleshelikopter. Jeg tror ingen så for
seg i forbindelse med den beslutningen om anskaffelse at man skulle
oppleve denne typen utfordringer med et selskap som Airbus. Da utfordringene
begynte å bli tydelige og vi så at forsinkelsene økte når det gjaldt
helikopteret, og vi fikk det første helikopteret en rekke år for
sent og med svært mange feil, var det Sjøforsvarets klare oppfatning
at vi burde terminere den kontrakten og gå inn for et alternativ,
slik Sunde refererte til. Dette ble det også enighet om innad, i
hvert fall mellom Sjøforsvaret og forsvarssjefen, og det ble fremmet som
en anbefaling til departementet. Men konklusjonen ble at kostnadene
ved å terminere og å anskaffe et alternativ var såpass høye den
gangen at man valgte ikke å gjøre det.
Vi har heller ikke mottatt flere
enn de seks første helikoptrene, som ikke er fullt operative. Det
er en initiell løsning, og vi venter fortsatt på de helikoptrene
som skal være operative.»
Saksordfører stilte følgende spørsmål
til admiral Bruun-Hanssen:
«Hvis man nå skal trekke ut litt
erfaring av det man har hatt, spesielt når det gjelder helikoptrene: Jeg
synes det er en litt sørgelig historie – når de skulle vært levert
mellom 2005 og 2008 og vi ennå ikke har dem, og når de vi har, ikke
er operative. Du brukte betegnelsen ‘fullt ut’, men jeg føler vel
at de ikke er operative når de bare kan fly.
Så hvis man skulle trekke ut erfaring
framover, tilsvarende: Her har man tydeligvis gått inn på et industrisamarbeid
for å utvikle noe nytt. Diesen sa helt på slutten av sitt innlegg:
‘kjøp amerikansk’. Jeg regner med at han med det mente å kjøpe noe
som allerede er i produksjon og har vist seg å fungere. Deler du
Diesens konklusjon på det punktet?»
Admiral Haakon Bruun-Hanssen:
«Ja, så definitivt. Og det har vært
en av mine viktigste innspill til Forsvarsdepartementet, med henblikk
på anskaffelse av nye undervannsbåter, som nylig er blitt besluttet,
at vi må vektlegge bruk av verft som har drevet denne produksjonen
over tid, og at teknologien som skal brukes, i hvert fall i all vesentlighet
allerede er utviklet og har bevist at den fungerer.
Så er det alltid slik at på noen
områder må vi utvikle, men vi bør ikke gjøre det over hele området, slik
det ble lagt opp til med NH90. Vi trenger ikke å gjøre den samme
feilen en gang til.»
Komiteen har merket seg at
admiral Haakon Bruun-Hanssen uttaler at han «ikke ser lys i tunnelen»
i forhold til helikopterleveransen, og komiteen tar dette som et
sterkt signal om at det er høyst usikkert om når, eller om, Forsvaret
i det hele tatt får den helikopterkapasiteten for fregattene som Stortinget
har forutsatt.
Komiteen viser til at spørsmålet
om kansellering av kontrakten har vært oppe til vurdering en rekke
ganger, senest i 2016 i forbindelse med den årlige redegjørelsen
som forsvarsministeren gir til utenriks- og forsvarskomiteen som
en del av budsjettprosessen på Stortinget.
Komiteen har forståelse for
at situasjonen er krevende, men forventer at spørsmålet om kansellering
av kontrakten vurderes løpende. Det har nå gått ti år siden helikoptrene
skulle vært levert, uten at det foreligger noen endelig avklaring
av om og når operative helikoptre kan leveres.
Komiteen er kjent med at det
er en relativt krevende øvelse å ta en eventuell beslutning om kansellering,
da det kan medføre ytterligere forsinkelser og operative ulemper
å anskaffe andre helikoptre til fregattene.
Komiteen viser til det statsråden
sa under høringen om
«at det er derfor ingen garanti for
at et eventuelt erstatningshelikopter vil gi raskere og bedre operativ evne».
Komiteen viser også til det
statsråden sa under høringen om at departementet
«gjør fortløpende vurderinger av
dette, for det er klart at hvis vi ikke fortsatt ikke får det vi
har bestilt, må vi gjøre nye vurderinger».
Etter komiteens syn bør det avklares
om og når Forsvaret kan motta de nye fregatthelikoptrene uten økte
kostander og ytterligere forsinkelser.
Komiteen vil på dette grunnlag
fremme følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen foreta en ny gjennomgang av kontrakten om anskaffelse
av helikopter NH90 til fregattene og meddele Stortinget resultatet, herunder
forventet fremdrift i helikopterleveransen.»
Rapportering til departementet
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
konkluderer med at det er en vesentlig svakhet at Forsvarsdepartementet
og Forsvaret ikke har enhetlig begrepsbruk i rapporteringen om status
på fregattene.
Som det fremgår av forsvarssjefens
redegjørelse, opererer Forsvaret med to systemer for rapportering av
hhv. operativ evne og styrkeproduksjon. Dette skjer i to forskjellige
systemer betegnet som styrkeregistret for rapportering av operativ
evne og kampkraftsystemet for styring av styrkeproduksjon.
I styrkeregisteret rapporterer den
enkelte fregattsjef om den faktiske status på fartøyet. Ledelsen
i marinen vurderer så om de rapporterte feil og mangler kan utbedres
innenfor de gitte klartider som er satt, før rapporteringen går
videre til forsvarssjefen. Først når Sjøforsvaret ikke kan løse
utfordringene, går rapporteringen videre til departementet. Begrepsbruken
er den samme og oppfattes å være entydig i hele kjeden.
Kampkraftrapporteringen inneholder
mange av de samme faktorene som styrkeregisteret, men er tilpasset
Sjøforsvarets behov for styrkeproduksjon. Forsvarssjefen antar derfor
at Riksrevisjonen har blandet sammen disse systemene og dermed konkludert
med ulik begrepsbruk og ulik rapportering oppover i systemet, og
han deler derfor ikke fullt ut Riksrevisjonens konklusjon på dette
området.
Komiteen viser også til det
tidligere forsvarssjef general Sunde sa i sitt innledningsforedrag
om at
«virkelighetsforståelsen angående operativ evne er slik den
faktisk er rapportert oppover gjennom linjen, fra Sjøforsvaret,
gjennom Forsvarsstaben og til departementet», og at det virkelighetsbildet
som ble kommunisert,
«dannet grunnlaget for departementets styring av Forsvaret».
Komiteen viser også til det
tidligere forsvarssjef general Sverre Diesen sa under høringen om
at han «stusser litt over at dette oppfattes som et problem, ikke
fordi jeg har tenkt veldig mye gjennom det, men fordi jeg aldri
har erfart at dette har skapt noen problemer i kommunikasjonen med
departementet».
Komiteen viser videre til
det tidligere forsvarssjef general Harald Sunde sa under høringen
om at «Forsvarssjefen rapporterer årlig den operative evnen til
utenriks- og forsvarskomiteen og derved til Stortinget. I den rapporten
ligger også den operative evnen til fregattene».
Komiteen legger til grunn
at både Forsvarsdepartementet og Stortinget har fått og vil få korrekt
informasjon om den operative evnen til Forsvaret generelt og fregattene
spesielt som et av hovedvåpnene til Forsvaret.