1.1 Sammendrag

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fredric Holen Bjørdal, Svein Roald Hansen, Ingrid Heggø, Eigil Knutsen og Julia Wong, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, lederen Mudassar Kapur, Anne Kristine Linnestad, Vetle Wang Soleim og Aleksander Stokkebø, fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen, Hans Andreas Limi og Sylvi Listhaug, fra Senterpartiet, Sigbjørn Gjelsvik og Trygve Slagsvold Vedum, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Venstre, Ola Elvestuen, fra Kristelig Folkeparti, Tore Storehaug, fra Miljøpartiet De Grønne, Per Espen Stoknes, og fra Rødt, Bjørnar Moxnes, viser til at komiteen avholdt åpen høring i saken 22. mars 2021.

Komiteen tar omtalen til orientering, og viser til sine respektive merknader nedenfor.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at perspektivmeldingen beskriver utfordringene Norge står overfor frem mot 2030 og 2060. Samtidig viser flertallet til at Perspektivmeldingen 2021 blir behandlet i en situasjon som er høyst uvanlig og usikker. Våren 2020 ble store deler av verden rammet av koronapandemien, og norsk økonomi opplevde det kraftigste tilbakeslaget siden andre verdenskrig. Pandemien har fått alvorlige og umiddelbare konsekvenser for blant annet bedrifter, arbeidstakere, permitterte og unge. Flertallet mener likevel det er viktig, og nødvendig, å ha fokus på de langsiktige utfordringene som Norge står overfor.

Flertallet mener det er fantastisk at stadig flere lever lengre og bedre liv, men viser til at dette også betyr økte utgifter til pensjon og økt behov for helse- og omsorgstjenester. Flertallet viser til at samtidig som statens utgifter går opp, så vil ikke skatteinntektene øke like mye og oljeinntektene vil gå ned. Det forventes også en lavere vekst i statens inntekter fra Statens Pensjonsfond utland enn i tidligere år. Flertallet merker seg at dette reduserer statens handlingsrom samtidig som vi skal gjennomføre det grønne skiftet og håndtere klimakrisen. Det skaper utfordringer vi må ta på alvor. Likevel mener flertallet at Norge har et av verdens beste utgangspunkt for å lykkes.

Flertallet viser til at Norge er et samfunn preget av høy tillit, gode velferdsordninger, et velfungerende arbeidsliv, en høyt utdannet befolkning, et omstillingsdyktig næringsliv og solide statsfinanser. Dette gir gode forutsetninger for å møte utfordringene som kommer.

Flertallet har som overordnet mål å sikre et sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig velferdssamfunn, med høy tillit mellom folk, små forskjeller og gode muligheter for alle.

1.2.1 Hovedmerknad fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at perspektivmeldingen har lang tradisjon i norsk politikk og er et viktig grunnlag for fremtidige politiske avgjørelser. Perspektivmeldingen 2021 handler om hvilke utfordringer Norge har frem mot 2060, hvor vi står nå, og regjeringens strategier for å løse dem. Den handler om hvilket samfunn våre barn skal vokse opp i og ta over.

Disse medlemmer viser til at årets perspektivmelding legger større vekt på løsninger enn tidligere, og merker seg spesielt regjeringens hovedstrategier for å møte utfordringene Norge står overfor: å skape mer og inkludere flere. Vi må investere i utdanning og kompetanse, få flere i jobb, bruke ressursene i offentlig sektor mer effektivt, og vi må løse klimautfordringene. Disse medlemmer viser til at satsinger på utdanning, integrering, inkludering, innovasjon og effektivisering legger grunnlaget for hvordan regjeringen skal fortsette å utvikle Norge til et mer økonomisk bærekraftig velferdssamfunn.

Disse medlemmer baserer sin økonomiske politikk på at verdier må skapes før de kan deles, og mener vi i årene fremover må fortsette å legge til rette for et sterkt, mangfoldig og omstillingsdyktig privat næringsliv. Vi må skape flere jobber, i flere bransjer, over hele landet. Disse medlemmer viser til at nær alle som har blitt permittert eller arbeidsledige i forbindelse med koronapandemien kommer fra privat sektor. Disse medlemmer mener derfor at de nye jobbene som skal skapes etter krisen, også må skapes i privat sektor.

Disse medlemmer viser til at verdiskaping og jevn fordeling sikres best gjennom at flest mulig er i arbeid. Verdien av arbeidsinnsatsen til Norges befolkning er tre ganger så stor som verdien av hele Oljefondet og all oljen som ligger i bakken. Disse medlemmer mener derfor at det viktigste vi kan gjøre for å bevare velferden frem mot 2060 er å inkludere flere i arbeidslivet og å få flere til å jobbe mer. Utenforskap bidrar til at folk mister muligheter til å skape sitt eget, gode liv. Å ha en jobb å gå til motvirker utenforskap, forskjeller og fattigdom. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til meldingens omtale av kompetansereformen «Leve hele livet», integreringsreformen, og arbeidet med å redusere antallet uføre og få flere til å stå lenger i arbeid.

Disse medlemmer viser til at offentlig sektor sysselsetter en tredjedel av arbeidstakerne i Norge og disponerer mer enn 60 pst. av verdiskapingen i Fastlands-Norge, og at dette er svært høyt i internasjonal sammenheng. Disse medlemmer viser til at når handlingsrommet fremover blir mindre, blir det enda viktigere å bruke skattebetalernes penger effektivt. Disse medlemmer viser til at denne regjeringen derfor har gjennomført reformer og gjort forenklinger som både sparer penger og gir innbyggerne bedre tjenester.

Disse medlemmer viser til at den største globale utfordringen vi står overfor er klimakrisen. Denne må møtes gjennom offensive nasjonale tiltak og globalt samarbeid. Disse medlemmer vil påpeke at pandemien har ført til en revolusjon i arbeidsmønsteret til mange nordmenn, og at både teknologi og organisering av arbeidslivet framover vil kunne bidra til å redusere norske og internasjonale klimagassutslipp. Disse medlemmer viser til at overgangen til et nullutslippssamfunn også skaper mange nye næringsmuligheter, og at norsk konkurransekraft styrkes av politikk som legger til rette for en grønn omstilling. Videre viser disse medlemmer til at regjeringens klimapolitikk har redusert Norges utslipp fire år på rad, og at Norge har meldt inn et forsterket mål om å redusere utslippene av klimagasser med minst 50 pst. og opp mot 55 pst. i 2030 sammenlignet med nivået i 1990.

Disse medlemmer viser til at Perspektivmeldingen både beskriver verdien av arbeidsinnvandring for verdiskapning, og økonomiske og sosiale utfordringer som følge av lav yrkesdeltakelse særlig blant innvandrere med fluktbakgrunn. Disse medlemmer mener derfor det er avgjørende å sikre høyere sysselsetting blant innvandrere av hensyn til sosial og økonomisk bærekraft. Disse medlemmer støtter regjeringens integreringsstrategi med vekt på utdanning og opplæring som gir flere den kompetansen de selv og arbeidslivet trenger.

Disse medlemmer viser til at hvilken start vi får i livet er viktig for hvilke muligheter man får som voksne. I tidlig barndom er trygghet, omsorg og samspill med foreldre, barnehageansatte og andre omsorgspersoner avgjørende for utvikling og læring. I småbarnsalderen legges grunnlaget for selvfølelse, empati og sosial og kognitiv utvikling. Jo tidligere man setter inn innsatsen, desto bedre blir utbyttet senere. Disse medlemmer viser til at regjeringen har prioritert barns oppvekst i alt fra helsestasjoner, foreldrestøtte og inntektsstøtte til barnehage og skole. Under denne regjeringen har det vært en historisk sterk økning i barnetrygden for de yngste barna og i engangsstønaden for foreldre uten rett på foreldrepenger, noe som har gitt familiene økt økonomisk trygghet i barnas første leveår.

Disse medlemmer mener Norge skal fortsette å være et land med små forskjeller og muligheter for alle. Gode utdanningsmuligheter og satsing på barn og unges oppvekstvilkår bidrar til grunnleggende kompetanse til alle, og dermed til jevnere fordeling av muligheter i arbeidslivet. Disse medlemmer viser til at Norge er blant landene i verden med lavest inntektsulikhet, og at dette, sammen med like muligheter, er nøkkelelementer i den norske samfunnsmodellen. Disse medlemmer viser videre til at inntektsulikheten, målt med Gini-koeffisienten for disponibel inntekt, er betydelig lavere i Norge enn i for eksempel USA.

Disse medlemmer understreker at Perspektivmeldingen ikke bare handler om utfordringer i en fjern fremtid, men også om utfordringer vi møter eller må forberede oss på her og nå. De politiske valgene vi tar i dag påvirker mulighetene vi og våre etterkommere har til å leve gode liv i fremtiden. Koronapandemien har for alvor vist oss at selv hendelser ansett som usannsynlige, og langt fra Norges grenser, kan få enorme konsekvenser for oss og våre etterkommere. Disse medlemmer mener dette viser viktigheten av at politiske beslutninger er langsiktige og også tar hensyn til fremtidige generasjoners interesser.

Disse medlemmer merker seg at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet kritiserer oljepengebruken under regjeringen Solberg. Disse medlemmer mener kritikken som fremsettes er misvisende av flere grunner. For det første må oljepengebruken i forskjellige år sammenlignes i faste priser, for eksempel 2021-kroner. For det andre bør en vurdere bruken av oljepenger opp mot handlingsregelen, en rettesnor som et bredt storting har stilt seg bak. Disse medlemmer viser til at regjeringens oljepengebruk har ligget lavere enn denne langsiktige rettesnoren helt frem til pandemiåret 2020. Videre opplyser disse medlemmer om at oljepengebruken, om en først skal vurdere dens utvikling over tid, ble mer enn fordoblet under Stoltenberg-regjeringen. Ifølge anslag i nasjonalbudsjettet 2021 ble oljepengebruken målt i faste 2021-kroner økt fra 74,9 mrd. kroner i 2005 til 160,3 mrd. kroner i 2013.

Disse medlemmer merker seg komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiets syn på pensjonsreformen. Disse medlemmer vil påpeke at det ikke finnes en fast pensjonsalder, men at det forventes at befolkningen, i lys av bedre helsetilstand og økonomisk gevinst ved å stå lenger i arbeid, fremover vil kunne forlenge yrkeslivet. Disse medlemmer mener videre det er viktig at ulike pensjonsforslag vurderes samlet. I utvalget som er satt ned for å evaluere pensjonsreformen, og som skal levere sin utredning våren 2022, er representanter fra de fleste partier på Stortinget, deriblant Fremskrittspartiet. Disse medlemmer ser frem til å lese utvalgets vurderinger.

Disse medlemmer merker seg at komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti hevder bevilgningene til Nav har blitt kuttet under pandemien. Disse medlemmer vil understreke at dette ikke er korrekt. I 2020 fikk Nav en økning i driftsbevilgningen på 900 mill. kroner knyttet til koronahåndteringen og oppfølging av ledige, og tilsvarende tall for 2021 er 866 mill. kroner.

Disse medlemmer slutter seg for øvrig til regjeringens omtale.

1.2.2 Hovedmerknad fra Arbeiderpartiet

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Meld. St. 14 (2020–2021) er regjeringens andre perspektivmelding.

Perspektivmeldingens framskrivinger av statens inntekter og utgifter og budsjettmessig handlingsrom avhenger i betydelig grad av forutsetninger som legges til grunn for beregningene. Gode tallgrunnlag og langsiktige samfunnstrender til tross, perspektivmeldingen er også et politisk dokument som reflekterer regjeringens politikk og hvordan den legger føringer for de framtidige budsjettene.

Endringer i demografi, med flere eldre og lavere fødselstall, lavere vekst i skatteinntekter og fondsinntekter, og økte utgifter til helse er alle forhold som kan svekke det budsjettmessige handlingsrommet i årene og tiårene som kommer. Men ingen størrelser i perspektivmeldingen er utenfor noen form for politisk kontroll. Ved riktige politiske valg i dag kan handlingsrommet økes betydelig i årene framover.

Disse medlemmer viser til at det å få flere inn i arbeid, og å få flere av dem som er i jobb til å jobbe mer og lenger er det aller viktigste vi kan gjøre for å øke det budsjettmessige handlingsrommet framover. Videre er felles offentlig velferd en betydelig investering som gir store gevinster for norsk økonomi. Tiden for nye velferdsreformer er ikke forbi, tvert imot har vi råd til og bør sette i verk videre utvidelse av den offentlige velferdsstaten vår. Og tiden er inne for en klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber.

Disse medlemmer viser til at regjeringens politikk ikke har bidratt til å styrke det budsjettmessige handlingsrommet. Tvert imot, innstrammingsbehovet fram mot 2060 anslås til 5,6 pst. av BNP for Fastlands-Norge, en oppjustering på 0,3 prosentenheter siden forrige perspektivmelding i 2017.

Disse medlemmer viser til at enda flere år med høyrepolitikk har svekket statsfinansene ytterligere. Felleskapets skatteinntekter er redusert med 34 mrd. kroner årlig. Skattekuttene til landets rikeste gjennom kutt i formuesskatten akkumuleres til 50 mrd. kroner, uten at dette gir noen dokumentert positiv effekt for sysselsettingen.

Siden regjeringsskiftet i 2013 er bruken av oljepenger mer enn fordoblet, og i 2020 kom hver fjerde krone på statsbudsjettet fra oljefondet. Dette har skjedd i en periode der oljepengebruken burde vært tilpasset omstillingsbehovene i norsk økonomi. Pengebruken har ikke vært bærekraftig, selv om den har vært innenfor handlingsregelen.

Disse medlemmer vil understreke at kritikken ikke handler om at regjeringen bruker penger for å motvirke tilbakeslag i norsk økonomi, som oljeprisfallet i 2015 eller koronapandemien i 2020. Problemet er at regjeringen har brukt mye penger hele tiden, krise eller ikke krise. I 2019 – året før pandemien – brukte Solberg-regjeringen over 90 mrd. flere oljekroner enn det Jens Stoltenbergs regjering gjorde da den gikk av. Det betyr 189 mill. kroner mer hver eneste dag. Og i praksis har den økte oljepengebruken finansiert skattekuttene til landets rikeste.

Disse medlemmer viser til særlig fire forhold ved norsk økonomi som illustrerer og svekker statens økonomiske robusthet:

• Det er over dobbelt så mange registrerte arbeidsløse hos Nav sammenlignet med før koronakrisen traff landet. Tallet referer til registrerte arbeidssøkere, som er summen av helt ledige, delvis ledige og arbeidssøkere på tiltak.

• Arbeidsløsheten er særlig høy blant unge. Faren er stor for at ledigheten biter seg fast som uførhet. Ifølge forskere på Frischsenteret er det «tendenser til en forsterket todeling av arbeidsmarkedet, der tilbøyeligheten til å 'falle ut' er ganske stabil, men der det blir stadig vanskeligere å komme inn (igjen)».

• De siste ti årene har andelen sysselsatte utviklet seg svakere i Norge enn i andre land. I 2010 var det bare Sveits og Island som hadde en større andel i jobb enn Norge. Siden da har vi falt til 6. plass i Europa. Mens yrkesdeltakelsen har økt i landene rundt oss, har den stått stille i Norge.

• Erna Solberg skulle gjøre Norge mindre oljeavhengig, men underskuddet på handelsbalansen utenom olje og gass er mer enn doblet på Erna Solbergs vakt.

1.2.3 Hovedmerknad fra Fremskrittspartiet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at perspektivmeldingene helt siden den kom for første gang i 2004 har tegnet et dystert bilde av utviklingen for norsk økonomi og velferdssamfunn. Historien om Norge de siste tiårene viser at pessimistene tok feil og at Norge er bedre stilt enn noen gang.

Disse medlemmer mener Norge er et fantastisk land med solid økonomi og et høyt velferdsnivå. Folk i Norge lever lenger. Disse medlemmer mener det er problematisk at eldre mennesker og pensjoner gjøres til et hovedproblem i perspektivmeldingen. Det er utelukkende positivt at vi lenger lenger. Velferdsmodellen ble ikke skapt for å investere i symbolske klimatiltak, finansiere en høy innvandring av personer med lav yrkesdeltakelse, bruke nesten 40 mrd. kroner på bistand, og subsidiering av kulturliv og organisasjonslivet på det nivået som vi gjør i dag. Det er denne type politiske prioriteringer som er problemet, ikke kjernen av velferdssystemet.

Velferdssamfunnet ble opprettet for å sikre helsetjenester til alle, pleie og omsorgstjenester til eldre og syke, og sikre pensjon som man opparbeidet seg rettigheter til, for å nevne noe. Selv om folk blir eldre, er mange friskere og mer aktive enn før. Eldre jobber lenger, er aktive i frivillighet, organisasjonsliv og passer barnebarn, og er ikke en samfunnsbelastning som spiser opp handlingsrommet i økonomien. Disse medlemmer mener de eldre skal være stolte av den innsatsen de har lagt ned for landet.

Disse medlemmer viser til at i Perspektivmeldingen trekkes det frem som en økonomisk utfordring at eldre lever lenger, mens kostnadene og utfordringene ved den høye ikke-vestlige innvandringen nesten ikke er et tema. I 2020 brukte Norge nesten 15 mrd. kroner bare på integreringstiltak, som er langt fra hva hele innvandringen koster. I tillegg kommer store utgifter gjennom Nav og ulike offentlige tjenester og ordninger.

Disse medlemmer mener vi må bruke naturresursene for å skape vekst, og det må føres en realistisk klimapolitikk som ikke utkonkurrerer og flagger ut vår egen industri. Særnorske skatter og avgifter vil gjøre det vanskelig for både folk og bedrifter fremover. Langskip tildeles over 16 mrd. skattekroner, et CO₂-fangst- og -lagringsprosjekt som Equinor, Total og Shell står bak. Disse medlemmer stiller seg undrende til hvorfor staten skal ta en så stor del av regningen dersom rike oljeselskaper har troen på dette. Disse medlemmer er positive til teknologiutvikling, men ønsker ikke en statsfinansiert kapitalisme hvor skattebetalerne tar regningen og selskapene sitter igjen med den eventuelle økonomiske gevinsten.

Disse medlemmer viser til at elektrifisering av sokkelen vil koste omtrent 50 mrd. kroner. Det vil ikke gi utslippsreduksjoner i verden, men flytte dem ut av Norge. Elektrifisering av sokkelen vil gi dyrere strøm for folk og bedrifter. Disse medlemmer undrer seg over hvor strømmen skal komme fra når vassdrag er vernet og svært mange enkeltpersoner og lokalsamfunn ikke ønsker vindmøller som ødelegger naturen og raserer kulturlandskap.

Disse medlemmer mener vi må videreutvikle olje- og gassnæringen fremover. Denne næringen er avgjørende for velferden og for mange distriktssamfunn. Olje- og gassnæringens betydning er en viktig grunn til næring og bosetting mange steder i landet. Det er et politisk valg å ikke satse videre på næringen. Man regner med at 48 pst. av norske olje- og gassressurser ikke er funnet. Disse medlemmer undrer seg over hvordan partier som vil legge ned næringen vil finansiere velferden fremover

Disse medlemmer viser til at regjeringen nok en gang spår at inntektene fra oljesektoren avtar. Inntektene fra norsk oljeproduksjon er avhengig av både oljeprisen og hva som gjøres av nye funn. Det er behov for norsk oljeproduksjon også i fremtiden. I Perspektivmeldingen i 2004 spådde regjeringen at oljeprisen på lang sikt ville ligge på mellom 21–38 dollar fatet. Dette var et pessimistisk anslag. I 2014 var snittprisen 115 dollar, i 2020 som var et dårlig år, var den på 43 dollar.

Disse medlemmer viser til at man i 2009 anslo oljefondet til 2 350 mrd. kroner. Nå er det på rundt 11 000 mrd. kroner. I 2020 alene vokste fondet med mer enn 1 000 mrd. kroner. Omtrent 4 000 mrd. kroner av fondets totalverdi stammer fra oljeproduksjonen, mens resten er ren avkastning. Det blir derfor lite troverdig når regjeringen påstår at utviklingen i fondet vil bli svakere grunnet mindre påfyll fra oljeproduksjonen. Disse medlemmer mener det er vel så sannsynlig at fondets utvikling vil fortsette på et høyt nivå på grunn av god forvaltning av midlene.

Disse medlemmermener det er bekymringsfullt at de offentlige utgiftene i 2020 kom opp på et nivå som tilsvarer 66 pst. av BNP for Fastlands-Norge. I tiden fremover vil det være nødvendig å prioritere det som er statens kjerneoppgaver og ikke alt annet. Staten skal være til for innbyggerne og ikke omvendt. Dette innebærer at staten må drives så effektivt som overhodet mulig

Disse medlemmer viser til at Norge har fantastiske muligheter i tiårene som kommer og ser optimistisk på fremtiden. Norge skal overlates i bedre stand til neste generasjon. Dette gjøres ved å bygge landet, ta naturressursene i bruk for å skape mer vekst, prioritere det som er kjerneoppgavene og sørge for at skattebetalernes penger til enhver tid brukes mest mulig effektivt.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for en gjennomgang av alle tilleggsytelser til inntektssikringsordningene fra Nav og kommunene, med sikte på å slå sammen flere ytelser for å effektivisere og forenkle saksbehandlingen.»

«Stortinget ber regjeringen gjøre en fullstendig gjennomgang av statlig direktorats- og etatsstruktur og foreslå endringer for å forenkle, effektivisere og kutte i byråkratiet. Gjennomgangen og forslag til tiltak legges frem for Stortinget i forbindelse med statsbudsjett for 2022.»

1.2.4 Hovedmerknad fra Senterpartiet

1.2.5 Hovedmerknad fra Sosialistisk Venstreparti

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener de viktigste utfordringene for Norge de neste årene og tiårene er å kutte klimagassutslippene samtidig som vi må skape et nytt grønt næringsgrunnlag, redusere de økonomiske ulikhetene og styrke felles velferd. For å løse disse utfordringene kreves det en aktiv næringspolitikk og en plan for effektiv utnyttelse av samfunnets realøkonomiske og finansielle ressurser med hensyn til produksjon og omfordeling. Tiden for å håpe på at markedskreftene skal ordne opp bare man «legger til rette» for det, er forbi. Politikken må ta ansvar og sørge for konkret handling for at vi skal nå samfunnets mål.

Dette medlem vil sikre fortsatt felles velferd til hele Norges befolkning. For å forhindre en gradvis privatisering av velferden, krever det mer omfordeling av den økonomiske veksten til fellesskapet gjennom økt beskatning, særlig av de rikeste i samfunnet, samt å utvide skattegrunnlaget i økonomien. Alternativet er at folk må betale for velferden selv, noe som vil forsterke de økonomiske ulikhetene og bryte med velferdsstatens prinsipper. Dette medlem vil understreke at velferdsstaten har vært helt avgjørende for utbyggingen av velferden i Norge, men merker seg at regjeringen forsøker å konstruere en historiefortelling om et «velferdssamfunn» der det like gjerne kan være private (kommersielle eller ideelle) aktører som står for tilbudet. Dette medlem vil understreke at velferdsstaten er og må forbli det bærende element for å sikre velferd i samfunnet.

Dette medlem vil peke på at det viktigste for å sikre rettferdighet for fremtidige generasjoner er å bekjempe klimakrisen. Dette medlem mener regjeringen har lite troverdighet når den taler om rettferdighet for fremtidige generasjoner, når den verken er opptatt av å sørge for rettferdig fordeling blant de menneskene som allerede lever eller fører en slagkraftig klimapolitikk, som er det mest rettferdige vi kan gjøre for fremtidige generasjoner.

Dette medlem viser til at Perspektivmeldingen kunne vært en gyllen anledning til å legge frem en langsiktig plan for å møte de sentrale utfordringene Norge står overfor, men mener regjeringen har forspilt denne muligheten. Det mangler slagkraftige visjoner og konkrete planer for omstilling av norsk økonomi. Dette medlem finner det merkelig at regjeringen i stedet velger å peke på at Norge i tiårene som kommer vil ha færre yrkesaktive per pensjonist som den fremste utfordringen for landet. Dette medlem vil understreke at dette kan løses ved inndekning gjennom skatt uten at folk mister kjøpekraft.

Dette medlem viser til at de økonomiske framskrivningene i meldingen har blitt presentert av regjeringen som om de var av lovmessig karakter som ikke åpner for politiske valg som påvirker utviklingen. Dette medlem mener meldingens politiske og ideologiske innhold dermed blir kamuflert, slik at de reelle politiske valgene vi står overfor ikke kommer frem i lyset. Regjeringen lar være å kommunisere hvor mye rikere vi faktisk blir som samfunn og at vi derfor har råd til både mer og bedre velferd om vi bare omfordeler mer. Dette medlem vil påpeke at Perspektivmeldingen sånn sett er en gladmelding – mens regjeringen heller vil misbruke anledningen til å svartmale fremtiden for velferdsstaten og disiplinere befolkningen til å jobbe mest mulig. Regjeringen burde ha lagt frem det reelle valget for befolkningen, som er i hvilken grad vi skal ta ut fremtidig økonomisk vekst gjennom henholdsvis privat forbruk, redusert arbeidstid og styrket velferd.

Dette medlem mener Perspektivmeldingen hadde stått seg mye bedre om regjeringen hadde vært åpen om dens politiske innhold og funksjon, som er å si noe om situasjonen i dag og tjene som rettferdiggjøring av regjeringens politikk i dag. Dette er særlig synlig i bl.a. regjeringens skremmebilder av sekstimersdagen og vektlegging av besparelser ved å redusere sykefraværet. I tillegg har statsministeren brukt Perspektivmeldingen til å oppfordre kvinner til å føde flere barn, noe som faktisk er i strid med beregningene i meldingen. Videre har man undervurdert hvor mye norsk oljeproduksjon må reduseres for å være i tråd med Paris-avtalen, i tillegg til at man har forutsatt at reduksjonen nærmest vil gå av seg selv.

Dette medlem vil understreke at de økonomiske framskrivningene som foreligger i Perspektivmeldingen ikke er ment som prognoser for hva som vil skje i tiårene som kommer, men en øvelse der man projiserer et øyeblikksbilde av den økonomiske situasjonen i dag inn i fremtiden, justert med noen høyst usikre anslag på sentrale parametere i basisforløpet. En slik framskrivning er dømt til å være ugyldig som prognose, blant annet fordi den kun tar høyde for kjente forhold, og ikke ukjente forhold som med stor sannsynlighet vil føre utviklingen i den norske økonomien i en helt annen retning enn vi har trodd, slik vi har sett at koronapandemien har gjort.

Dette medlem vil påpeke det paradoksale i at regjeringen er bekymret for inndekningsbehovet i statsfinansene i fremtiden når den selv har bidratt sterkt til å øke inndekningsbehovet gjennom å kutte skatter og avgifter med 34 mrd. kroner, blant annet ved å kutte om lag 11 mrd. kroner i formuesskatten. Dette medlem vil påpeke at det ikke finnes noen dokumentert effekt for at kutt i formuesskatten fører til økte investeringer, snarere tvert imot. Regjeringen fører en uansvarlig økonomisk politikk – selv etter sin egen målestokk.

Dette medlem slutter seg imidlertid til økt arbeidsinnsats som hovedstrategi for våre langsiktige utfordringer i den grad det innebærer å øke sysselsettingen og inkludere flere i arbeidslivet og ikke går på bekostning av velferdsytelser. Altfor mange, og altfor mange unge, står utenfor arbeid og utdanning. Dette medlem mener offentlig sektor må føre en mer aktiv sysselsettingspolitikk for å sørge for arbeid til alle, og viser til at Sosialistisk Venstreparti blant annet har foreslått en nasjonal jobb- og opplæringsgaranti i det grønne skiftet, et nasjonalt jobbskapingsprogram og økte midler til kommunene for å øke sysselsettingen tilpasset de oppgaver som trengs å utføres lokalt. Hver arbeidsføre person som går arbeidsledig, gir et stort tap både for enkeltmennesket og for samfunnet. Regjeringen burde konsentrere seg mer om sysselsettingen enn om statsfinansene, da økt sysselsetting av seg selv vil bidra til bedre statsfinanser.

1.2.6 Hovedmerknad fra Miljøpartiet De Grønne

Komiteens medlemmer fra Miljøpartiet De Grønne viser til at pandemien har rammet det globale samfunnet hardt. I skrivende stund nærmer vi oss 140 millioner smittede og nær 3 millioner døde. Pandemien har hatt en voldsom effekt på den globale økonomien, og det har rammet de fattigste aller hardest. For første gang på over 20 år øker andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom. Ved inngangen til 2019 var det anslått at 600 millioner mennesker levde i ekstrem fattigdom. Dette var rundt 8 pst av verdens befolkning og var det laveste nivået noensinne. Det var forventet at denne andelen ville synke videre i årene mot 2030. Covid-19 har imidlertid forandret dette bildet. I 2020 er det forventet at andelen som lever i ekstrem fattigdom har økt med mellom 88 og 115 millioner mennesker – og at dette vil ytterligere forsterkes i 2021. Det antas nå at over 760 millioner mennesker vil leve i ekstrem fattigdom innen utgangen av 2021. Det er en enorm tilbakegang.

Dette medlem viser til at pandemien er et globalt problem som krever globale løsninger. Viruset slår til globalt, de økonomiske konsekvensene er globale og bekjempelsen av viruset må være global.

Dette medlem viser til at SARS-CoV-2 er svært likt et koronavirus som spres gjennom flaggermus. En av teoriene for hvordan dagens koronapandemi oppsto er at viruset har smittet over fra dyr til mennesker gjennom et marked.

Det internasjonale naturpanelet har slått fast at det er en klar sammenheng mellom ødeleggelse og tap av naturmangfold og koronapandemien. Panelet har varslet at det er opp til 850 000 ukjente virus i naturen som kan smitte over på mennesker. Ifølge forskerne fører nedbygging av naturen til at dyr og mennesker lever nærmere hverandre, hvilket igjen medfører en økt risiko for flere og verre globale pandemier. For å redusere denne risikoen må menneskene begynne å sikre gjenværende, vill natur over hele verden. Skal vi minimere risikoen for fremtidige hyppige pandemier med de tilhørende økonomiske konsekvensene og konsekvensene for verdens fattige må vi i langt større grad enn i dag ivareta urørt natur.

Pandemien har vist at verden kan mobilisere overfor en global trussel som pandemien har vært og fremdeles er. Vestlige land har lagt frem krisepakker for å hjelpe personer og bedrifter som rammes av den økonomiske nedstengingen. Samtidig har det blitt investert store summer i utvikling av vaksiner.

Klimaendringene påvirker naturen og endringer i naturen påvirker klimaet. Dette medlem viser til at til tross for globale avtaler om reduksjon i klimagassutslippene har norske utslipp knapt blitt redusert siden 1990. Samtidig har nedbygging av natur i Norge vært like dramatisk som mange andre steder. For litt over 100 år siden var halvparten av det norske fastlandet villmark. Denne andelen er nå kun 11,5 pst. Denne utviklingen må snu. Verden og Norge må redusere både klimagassutslipp og naturinngrep.

Globale klimaendringer er en større trussel enn koronapandemien. Klimaendringene vil påvirke selve livsgrunnlaget vårt. Valg vi tar nå vil være viktige for hvordan den globale situasjonen utvikler seg. Valg som påvirker den globale oppvarmingen og det økologiske mangfoldet vil være bestemmende for alt fra migrasjonsstrømmer til matproduksjon, global fattigdom, global matsikkerhet og også globale pandemier.

Dette medlem viser til at andre land har sett koronapandemien som en mulighet til å få til en raskere omlegging til en utslippsfri økonomi. Statlige midler bevilget for å hjelpe bedrifter har blitt rettet inn mot å snu økonomien i en mer bærekraftig retning. EU har lansert sin grønne plan for gjenoppbygging av økonomien og vil bruke 30% av koronamidlene til klima- og miljøtiltak. USA er enda mer ambisiøs. President Biden har sagt at dette ikke er tiden for å bygge tilbake til slik det var før. Dette er øyeblikket for å tenke nytt og gjenoppbygge en ny økonomi. Av de 20 000 mrd. kronene som president Biden ønsker å bruke i en redningsplan for landet antas halvparten å være øremerket sektorer knyttet til klima og miljø.

Som en grell kontrast til dette har Norge brukt 2 pst. av koronamidlene for å stimulere til klima- og miljørelatert aktivitet. 4,1 mrd. koronarelaterte kroner har i 2020 og i budsjettet for 2021 blitt bevilget til tiltak med positiv effekt på klima og miljø. Til sammenligning så har oljenæringen alene mottatt en subsidie på over 8 mrd. kroner. I tillegg har flyselskapene også mottatt store tilskudd uten at det har vært satt krav til klimamessige tiltak i næringen.

Dette medlem viser til at skal vi greie å nå klima- og bærekraftsmålene og samtidig sikre et økologisk mangfold, er det viktig at vi raskt legger om politikken. Norge må fase ut fossil energi samtidig som det aktivt legges til rette for bærekraftig industri som offshore vind, grønt hydrogen, en skipsbyggingsindustri som ligger i front på bygging av utslippsfrie skip og ferger. Skal Norge lykkes med skiftet trengs det både politisk vilje og evne til å få igjennom tiltak som faktisk tar oss til målet innenfor den lille tiden som gjenstår.

Dette medlem vil også understreke viktigheten av at omstillingen til en utslippsfri økonomi også innbefatter en mer rettferdig omstilling. Ulikheten har økt i Norge de senere årene og er på nivå med ulikheten vi ser i USA. Dette medlem viser til at ifølge beregninger fra SSB så går én av fem kroner i Norge til den rikeste prosenten i landet. I tillegg så betaler den rikeste prosenten mindre skatt – og den rikeste 0,1 prosenten betaler enda mindre. Den rikeste prosenten i Norge betaler i dag omlag 20 pst. skatt på inntekten, mens den rikeste 0,1 pst. kun betaler 11 pst. Til sammenligning betaler en lærer eller en sykepleier om lag 25 pst i skatt. Dette er grunnleggende urettferdig.

Dette medlem viser til at fjerning av arveavgiften gjennomført av den borgerlige regjeringen fører til at ulikheten bare vil øke. Økt konsentrasjon av økonomisk makt er sterkt uheldig og vil kunne bli et demokratisk problem på sikt.

Dette medlem er opptatt av at vi fremover må sikre et mer utjevnende skattesystem. Det norske samfunnet har vært basert på et samfunn uten store forskjeller. Det er i ferd med å forsvinne og vi må ta grep før det fører til store samfunnsmessige problemer. Dette medlem vil derfor jobbe for et mer omfordelende skattesystem, hvor gruppene med høye inntekter og formuer betaler mer i skatt, og grupper med lavere inntekter betaler mindre skatt. Arveavgiften som ble fjernet av den sittende regjering bidrar til å øke forskjellene mellom de med mest og de med mindre og bør derfor gjeninnføres. En gjeninnføring av arveavgiften bør legge til grunn et høyt bunnfradrag og en moderat sats for de laveste beløpene, men derimot en høy sats for arv over 20 mill. kroner. Dette medlem vil også jobbe for at multinasjonale selskap betaler skatt på inntekter og verdier skapt i Norge, samt jobbe for et internasjonalt samarbeid som aktivt jobber for å bekjempe skatteparadiser og hindre skattetilpasning og kapitalflukt.

1.2.7 Hovedmerknad fra Rødt

Komiteens medlem fra Rødt viser til at meldingen anslår at Norge som samfunn vil fortsette å bli rikere i tiårene som kommer, parallelt med bl.a. fallende oljeinntekter og økende velferdsbehov i befolkningen. Meldingen viser også etter dette medlems mening at politikken må legges om dersom vi ikke skal gå i retning av en framtid karakterisert ved privat rikdom og offentlig fattigdom.

Dette medlem mener den påståtte ressursmangelen som framholdes i meldingen – at vi må jobbe mer for å «få råd» til å opprettholde og forsterke velferdsordningene våre i møte med de demografiske endringene i befolkningen – kun oppstår dersom privat forbruksvekst prioriteres i for stor grad framfor å styrke velferden i takt med behovsveksten.

Dette medlem peker på at meldingen advarer mot økt skattenivå som noe som bør begrenses, framfor som et nødvendig virkemiddel for å flytte ressurser mellom sektorer på en rettferdig og omfordelende måte, fra privat til offentlig konsum, fra forbruksfest til velferd. På samme måte framstilles en økende andel ansatte innenfor velferdstjenester i framtiden som en utfordring, framfor som en naturlig konsekvens dersom vi som samfunn velger bort noe av den anslåtte private forbruksveksten for å prioritere bl.a. bedre helsetjenester og eldreomsorg når befolkningen blir eldre.

Dette medlem vil peke på at det går et skille i økonomien mellom ulike sektorers potensial for effektivitetsforbedringer, og at det går mellom menneskenære tjenester og virksomheter som i større grad kan automatiseres og effektiviseres ved hjelp av teknologi. Siden de skattefinansierte velferdstjenestene i hovedsak består av slike menneskenære tjenester, vil ikke produktivitetsveksten innenfor offentlig sektor kunne måle seg med gjennomsnittet i økonomien som helhet. Dette medlem mener det er viktig å huske at selv om samfunnet generelt er tjent med at varer og tjenester produseres raskere eller med mindre bruk av innsatsfaktorer på grunn av effektivisering, så vil mindre bruk av tid eller færre ansatte innenfor blant annet eldreomsorg eller utdanning ikke normalt anses som økt effektivitet, men redusert kvalitet på velferdstilbudet.

Hvis ansatte i offentlig sektor og andre som jobber innenfor samfunnsområder med lavere produktivitetsvekst enn gjennomsnittet skal ha om lag samme lønnsvekst som resten av samfunnet, vil ulike velferdstjenester – enten de tilbys i privat eller offentlig regi – framstå som stadig mer ressurskrevende over tid. Dette medlem mener at konklusjonen som følger av den såkalte «Baumol-effekten», som meldingen også omtaler, ikke er et «problem», men et resultat av framskritt. Løsningen er å gradvis omfordele deler av ressursene som frigjøres gjennom automatisering og effektiviseringsgevinster i andre sektorer over til fellestjenestene gjennom økt skatt.

Dette medlem vil minne om at konsekvensen dersom skattenivået ikke tilpasses over tid, enten blir at standarden på det offentlige velferdstilbudet vil svekkes over tid, eller at velferdsfinansieringen i større grad vil individualiseres, noe som vil gi økte forskjeller og en uthuling av den norske velferdsmodellen.

Dette medlem mener det er en naturlig og ønsket utvikling at vi som samfunn flytter en større andel av arbeidskraften over til velferdssektoren. Beregninger Rødt har mottatt fra Finansdepartementet, viser at det er mulig å opprettholde det private forbruket og levestandarden for øvrig på minst på dagens nivå, selv med en kombinasjon av arbeidstidsreduksjon og styrking av velferden, et regnestykke som beskrives nærmere i dette medlems merknader under kapittel 4.

2.1 Sammendrag

Gjennom mange tiår har en internasjonal verdensorden basert på samhandel og oppslutning om felles løsninger brakt velstand, helse og utdanning til en raskt økende befolkning globalt. Samhandel og samarbeid har ført til at verden er blitt fredeligere og at færre lever i ekstrem fattigdom, se figur 1.1 i meldingen.

Internasjonalt samarbeid og felles regelverk for samhandel mellom land har tjent Norge vel. Denne verdensordenen er nå under press. Troen på internasjonalt samarbeid ser ut til å avta i mange land. Det samme gjør oppslutningen om internasjonalt avtaleverk det har tatt lang tid å bygge opp. Vi opplever nå en ny rivalisering mellom stormakter og usikkerhet om internasjonale forpliktelser. Grunnleggende demokratiske rettigheter, liberale verdier og menneskerettigheter har også kommet under press mange steder i verden.

Verden står overfor en rekke utfordringer som krever at land finner sammen om gode felles løsninger. Både utfordringene og løsningene globalt vil få betydning for norsk økonomi.

Det økonomiske tyngdepunktet i verden forskyves. Kina, India og andre fremvoksende økonomier blir viktigere. Det medfører også at Norge har fått nye handelspartnere. Kinas økonomiske og teknologiske posisjonering påvirker hvordan resten av verden forholder seg til den nye stormakten. I en verden preget av maktpolitiske motsetninger, svekkelse av demokratier og mindre tillit internasjonalt kan oppslutningen om handel og samarbeid miste ytterligere styrke. Åpenhet kan bli forvekslet med sårbarhet. Handelshindre som gir inntrykk av å ivareta nasjonale interesser, kan få økt oppslutning.

Pandemien har bidratt til å rette søkelyset mot sårbarheter som følger av at verden er tett integrert. Den har vist at globale verdikjeder kan gi økt usikkerhet, selv om det først og fremst gjaldt i en kort periode etter virusutbruddet. Behovet for beredskap er også løftet frem. Videre skapte svekket inntjening i strategisk viktige bedrifter frykt for utenlandske oppkjøp. Dersom responsen på slik sårbarhet trekkes for langt, kan det bidra til mer lukkede markeder. Flere land strammer nå til restriksjoner på oppkjøp fra utlandet. For Norge ga pandemien en viktig påminnelse om hvor avhengig vi er av dype bånd til nære handelspartnere. Vaksinesamarbeidet med EU er en illustrasjon av dette. I den videre oppbyggingen av beredskap for fremtidige internasjonale kriser vil Norge som et lite land ha mye å hente på å knytte seg tett opp mot EU.

Proteksjonisme og svekkede samarbeidsforhold er dårlig nytt for verdensøkonomien og for Norge. Som et lite land med mye handel og en stor formue plassert i utlandet, er vi særlig avhengige av en fri verdenshandel, åpne kapitalmarkeder og et stabilt internasjonalt regelverk. Storbritannias beslutning om å forlate EU er uheldig for Norge. Storbritannia har i sitt EU-arbeid hatt mange interesser sammenfallende med våre.

På tross av tilbakeskritt finnes det likevel krefter som trekker i retning av stadig dypere integrasjon, både økonomisk og teknologisk. Internasjonalt er EU det samarbeidet som har gått lengst i å skape dyp integrasjon over landegrenser. Pandemien ser ut til å ha forsterket samarbeidet, med felles opplåning og overføringer til EU-land som er hardest rammet. Det indre marked illustrerer at store gevinster kan høstes av handel og investeringer. En drivkraft for videre integrasjon kan bli handel i tjenester som tradisjonelt har krevd nærhet mellom tilbyder og kunde, men som i dag kan ytes ved hjelp av digital kommunikasjon og dermed i større grad handles mellom land.

Den teknologiske utviklingen med økt digitalisering skaper gjennomgripende endringer i økonomi og samfunn. Den fører til endringer i markeder og skaper nye tjenester og forretningsmodeller, men åpner også for nye sikkerhetsmessige og personvernmessige sårbarheter. Mange av disse endringene kan over tid svekke nasjonalstatens evne til å møte utfordringer alene. Internasjonale aktører kan falle utenfor nasjonal regulering og politiske tiltak. Blant annet kan multinasjonale selskaper tilpasse seg skatteregler ved å flytte kostnader og overskudd mellom land. Det svekker mulighetene til å opprettholde skattefinansierte velferdsordninger. Samtidig er det tegn til at økende markedsmakt i store multinasjonale selskap gjør at overskudd konsentreres på færre hender. Det skaper en konkurranseulempe for selskaper som ikke har tilsvarende muligheter til å omgå regulering. Samarbeid om skatt og regulering av økonomisk aktivitet står derfor høyt på dagsorden i internasjonale fora og er en viktig prioritet for Norge.

I dag er klimaendringer og tap av naturmangfold blant de største utfordringene verden står overfor. Velstandsutviklingen gjennom de siste 200 årene har kommet som følge av en enorm produktivitetsvekst, men også av økt ressursbruk. En del av den økte bruken er ikke bærekraftig. Særlig alvorlig er det at økt økonomisk aktivitet har gått sammen med økte utslipp av klimagasser som truer klodens klima.

Det vil kreve store omstillinger og globalt samarbeid for å dreie utviklingen over i et bærekraftig spor. Lykkes vi med å ta vare på vårt felles livsgrunnlag, tjener det alle. Lykkes vi ikke, vil vi bevege oss stadig nærmere jordens tålegrenser, med betydelige virkninger også for økonomiske og samfunnsmessige forhold. I verste fall kan forringelse av ressursgrunnlaget og temperaturendringer lede til at folkerike deler av verden blir ubeboelige. Det vil forsterke et allerede høyt migrasjonspress og skape konflikter om land og ressurser internasjonalt.

Forskjeller i økonomiske og sosiale forhold fører til at et økende antall mennesker ønsker å flytte og bosette seg i andre land. Krigshandlinger og forfølgelse driver også mennesker på flukt. Samarbeid med transittlandene begrenser i dag tilstrømningen av migranter til Europa. Slikt samarbeid kan vise seg å være skjørt. De underliggende årsakene til at folk ønsker å komme til Europa og andre velstående områder, er like presserende som de var før samarbeidene ble inngått.

En bærekraftig utvikling for klima og naturressurser, en stabil og fredelig utvikling internasjonalt og internasjonale kjøreregler for handel er fellesgoder som alle land drar nytte av. I sin natur er slike fellesgoder mer enn hva enkeltland kan frembringe alene. Åpne og velfungerende markeder internasjonalt er en særlig viktig forutsetning for vekst og velstand. Gjennom samarbeid og bruk av markedsmekanismer kan man også håndtere klimautfordringen og utarmingen av naturen. En tett integrert verdensøkonomi har over tid også vist seg å gi de beste forutsetninger for fredelig sameksistens. Det vises til meldingens kapittel 2 for nærmere omtale.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil understreke at koronapandemien på den ene siden har vist vår sårbarhet for en for stor avhengighet av internasjonale forsyningskjeder og tydeliggjort behovet for nasjonal beredskap i alt fra smittevernutstyr til arbeidskraft i primærnæringer og industri. På den andre siden har det vist behovet for og muligheten av mellomstatlig planlegging og samarbeid for å løse felles akutte utfordringer.

Disse medlemmer mener vi nå ser gryende tegn til at det internasjonale økonomiske samarbeidet kan blomstre. Det kommer konstruktive forslag fra blant annet Biden-administrasjonen i USA og fra OECD. Regjeringen i USA har foreslått en global minimumsskatt for selskaper, for å begrense skattekonkurranse mellom land, samt tatt til orde for en internasjonal enighet om nasjonal beskatning av multinasjonale selskaper, som kan sørge for at blant annet de store teknologiselskapene betaler skatt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil fremheve at selv om det de senere årene har vært tegn til svekket internasjonalt samarbeid, er det også positive tendenser som både gir grunnlag for optimisme og anledning for Norge til å være en pådriver for nye former for samarbeid.

Disse medlemmer mener Norge bør være en pådriver for denne typen økonomisk samarbeid. Vi har en gyllen mulighet til å spille en nøkkelrolle med et godt forhold til USA, et nært forhold til EU, men evne til å føre en uavhengig politikk. Blant oppgavene et samarbeid kan ta fatt på, er enighet om et minimumsnivå for selskapsskatt og beskatning av multinasjonale selskaper (særlig teknologiselskaper), en global formuesskatt, en skatt på internasjonale valutatransaksjoner eller andre virkemidler for å begrense unødvendige og spekulative kapitalstrømmer, en enighet om beskatning av finansielle transaksjoner, et nytt internasjonalt handelssamarbeid som sikter på å redusere klimagassutslipp fra handel og motvirker oppbygging av ubalanser mellom land, land-for-land-rapportering, en nødløsning for gjeldsslette, med mer.

Disse medlemmer forventer at regjeringen vil støtte noe av dette siden den selv blant annet peker på at overskuddsflytting mellom land kan svekke finansieringsgrunnlaget for velferden, men er bekymret for at regjeringen er mer opptatt av å beskrive problemer enn av å løse dem.

Disse medlemmer vil peke på at grønn omstilling og redusert ulikhet nå står øverst på agendaen hos både OECD og IMF. Videre har EU lansert en massiv gjenreisningsplan etter koronapandemien med sikte på grønn omstilling og sosial bærekraft. Disse medlemmer vil understreke at dette er et tydelig linjeskift fra disse organisasjonene, som i lang tid var pådrivere for deregulering, liberalisering av handel og kapitalstrømmer og privatisering og konkurranseutsetting. Vi kan nå se konturene av et mer konstruktivt økonomisk samarbeid av den typen vi hadde i Bretton-Woods-avtalen i de første tiårene etter andre verdenskrig.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine forslag fremmet i Dokument 8:211 S (2020–2021) om å gjøre kampen mot ulikhet og skatteparadiser til en hovedsatsing i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Dette medlem vil påpeke det paradoksale i at regjeringen beskriver problemer som den så selv bidrar til å forverre. Ifølge Green Stimulus Index, utarbeidet av Vivid Economics, har Norge den femte mest miljøfiendtlige koronapolitikken av de 29 landene som er målt – land som Brasil og Filippinene har bedre score enn Norge. Krisepolitikken har ført til en utsettelse av den grønne omstillingen i Norge ved å låse arbeid og kapital til fossile næringer gjennom store subsidier og tilskudd til disse. Dette medlem vil vise til at det norske folk gjennom to folkeavstemninger har sagt nei til norsk medlemskap i Den europeiske union. Dette har vist seg som et klokt og fremsynt valg, som har tjent Norge godt. Dette medlem vil vise til at den politiske og økonomiske integrasjonen i EU undergraver folkestyret og fratar medlemslandene økonomisk og politisk handlefrihet. Ikke minst er det svært viktig for Norges penge- og finanspolitiske handlefrihet at vi har beholdt vår egen valuta. Dette medlem vil vise til at stortingsflertallet gjennom de senere år gjennom EØS-avtalen har avgitt stadig mer makt til EU på sentrale områder for Norge. Blant annet er det norske finanstilsynet underlagt EUs finanstilsynssystem på viktige områder. Dette medlem mener at nasjonal suverenitet og rettferdige og likeverdige handelsavtaler er en riktigere vei enn dagens regime.

Dette medlem vil understreke at alle land skal ha rett og plikt til å produsere mat til egen befolkning. Av beredskaps- og klimahensyn bør man arbeide for å øke selvforsyningsgraden og i tillegg styrke innsatsen for å bevare matjord. I tillegg burde det opprettes beredskapslager for korn og treffes andre beredskapstiltak på matforsyningsområdet, blant annet gjennom en omlegging av landbrukspolitikken som reduserer avhengigheten av importert kraftfôr og øker produksjonen av frukt og grønt i Norge.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne er opptatt av at internasjonalt samarbeid er viktig for å løse våre store samfunnsutfordringer. Globale pandemier og klimaendringer kan kun løses gjennom et internasjonalt samarbeid. Samtidig er det viktig at Norge bruker de midler og forutsetninger vi har til å lede an i vår tids store globale utfordring, nemlig klimaproblemet.

Disse medlemmer viser også til at internasjonal solidaritet er viktig skal vi nå klimamålene våre. De fattigste landene er de som har bidratt minst til klimakrisen vi befinner oss i og er samtidig de som vil rammes hardest av klimaendringene. Det er derfor viktig at Norge både bidrar til at de mest ressursfattige landene settes i stand til å prioritere klimavennlig produksjon samt iverksetter tiltak som hjelper landene til å tilpasse seg konsekvensene av klimaendringene vi står overfor. Disse medlemmer viser til at Norges investeringer og planer i klima- og miljøbistanden må være robuste mot framtidige klimaendringer og være tilpasset de langsiktige målene under Parisavtalen og Kunming-avtalen.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til at det globale samarbeidet er viktig for å nå klimamålet. Norges klimaavtale med EU vil få betydning for hvordan Norge når sine klimamål. Avtalen vil i realiteten medføre press på Norge til å gjennomføre nasjonale tiltak. Uten avtalen ville Norge ha sakket ytterligere akterut på gjennomføring av klimatiltak. Norges ambisjoner har begrenset seg til å sette ambisiøse mål langt frem i tid. Gjennomføringsevnen har imidlertid manglet. Vår avtale med EU vil de neste ti årene bidra til å tvinge igjennom klimatiltak som det er behov for, men manglende vilje til å gjennomføre. Det er imidlertid svært uklart hvordan regjeringen faktisk har tenkt å nå målene vi har forpliktet oss til. En gradvis økning i CO₂-avgiften skulle etter regjeringens oppfatning ta oss til målet, men har ikke fått flertall i Stortinget. Andre tiltak ble ikke foreslått, og det er derfor nå høyst uklart hvordan Norge faktisk skal oppfylle sine klimaforpliktelser.

Dette medlem viser til at det er helt nødvendig med en radikal omlegging av politikken det neste tiåret for å sikre at vi når klimamålene våre. En kombinasjon av en politikk som avgiftslegger utslippskilder og en aktiv næringspolitikk for å omstille næringslivet.

Dette medlem viser til at fremtidige skatteinntekter vil være bestemmende for vårt felles velferdssystem. Det er derfor viktig at alle selskap bidrar gjennom skattlegging av produksjon av varer og tjenester. De senere årene har vi sett at de store multinasjonale selskapene har unndratt store beløp fra beskatning ved å organisere virksomheten slik at store deler av inntektene har blitt allokert til skatteparadis. Videre har selskapsskatten blitt kraftig redusert. I løpet av de siste 40 årene har verdens gjennomsnittlige skattesats for selskap blitt redusert fra 40,11 pst. til 23,85 pst., en reduksjon på 41 pst. over 40 år.

Dette medlem viser til at også i Norge har skattesatsen både for lønnsinntekt og selskapsskatten blitt kraftig redusert. Den borgerlige regjeringen har de siste årene redusert skattesatsene fra 28 pst. til 22 pst. siden 2014. Dette har ført til et redusert skatteproveny for staten på over 30 mrd. kroner. Det er derfor viktig å få på plass internasjonale avtaler som sikrer at vi ikke får et kappløp mot bunnen hva gjelder internasjonale skattesatser. Derfor er initiativet som USA nå har tatt viktig, hvor president Biden tar til orde for en global minstesats på selskapsskatt. Presidenten ønsker å øke USAs selskapsskatt fra 21 til 28 pst. Dette er et initiativ som bør støttes av Norge.

3.1 Sammendrag

De siste 75 årene har norsk økonomi opplevd en markant velstandsøkning. Inntektsveksten har vært drevet av høy produktivitetsvekst og en heldig utvikling i bytteforholdet mot utlandet. Større nasjonalinntekt gjør det mulig å øke velferden i samfunnet, men gevinsten må omfordeles for å komme alle til gode. I verdenssammenheng er Norge et land med små forskjeller, hvor lønnsdannelsen og høy sysselsetting har vært viktige bidrag til å redusere forskjellene.

God omstillingsevne, et høyt kompetansenivå og åpenhet mot utlandet forklarer i stor grad den høye veksten i etterkrigstiden. For Norge har det vært spesielt lønnsomt å eksportere råvarer som har steget i pris, og importere industrivarer hvor effektivisering og økt globalt varebytte har presset prisene ned. I tillegg har handel med nye land gjort det mulig for oss å vri vår import til lavkostland og samtidig hente ut store gevinster ved å vri vår produksjon fra mindre lønnsomme til mer lønnsomme næringer – i særdeleshet petroleumsnæringen. Ringvirkninger fra petroleumsvirksomheten har trolig bidratt til å løfte produktiviteten i resten av fastlandsøkonomien.

De siste 15 årene har produktivitetsveksten vært svak både i Norge og internasjonalt. Årsakene er ikke entydig fastslått, og er trolig sammensatte. Mulige forklaringsfaktorer kan være ujevn teknologifordeling mellom bedriftene og en lengre periode med historisk lave renter som fører til at lavproduktive bedrifter i større grad kan overleve. Svake konjunkturer i mange land kan ha svekket kompetansenivået i arbeidsstyrken ved at mange har gått uten arbeid i lengre tid. Det er også usikkerhet knyttet til om produktiviteten måles på en god måte. Mangel på effektivitetsfremmende reformer i mange land er også blitt trukket frem, men i Norge har reformaktiviteten ifølge OECD tatt seg opp de siste årene.

Også fremover møter vekstevnen i norsk økonomi motvind. Arbeidsintensive næringer som tradisjonelt har hatt lav produktivitet, vil vokse, samtidig som vi må regne med å få svakere vekstimpulser fra petroleumsnæringen. Befolkningen i arbeidsdyktig alder vil stoppe å vokse, og mindre tilgang på arbeidskraft vil trekke vekstevnen ned. Økt proteksjonisme internasjonalt kan også være veksthemmende. Håndteringen og konsekvensene av pandemien vil ha betydning for utviklingen på kort sikt. På den annen side vil veksten kunne tilta som følge av økt digitalisering. Automatiseringens endring av produksjonsprosessene fulgt av en økning i befolkningens digitale kompetanse kan gi et vekstpotensial.

Det er viktig for vekstutsiktene fremover å legge til rette for en mindre oljeavhengig fastlandsøkonomi. Omstillingen kommer både fordi ressursene uttømmes, og fordi verdens forbruk må omstilles til renere energikilder. Perspektivmeldingens basisforløp legger til grunn petroleumspriser som er i tråd med at ambisjonene i Parisavtalen oppfylles. Fremover mot 2050 ventes det at norsk petroleumsproduksjon vil avta, og nedgangen ventes å bli sterkere enn det som kreves på global basis for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Selv om petroleumssektoren fortsatt vil være en viktig næring for Norge i mange tiår fremover, vil lavere utbyggingsaktivitet gi merkbart svakere drahjelp til sysselsetting og verdiskaping. Dette vil gi ringvirkninger i hele økonomien. Omstillingene i retning av en mindre oljeavhengig økonomi er allerede i gang. Oljeprisfallet i 2014 førte til at omstillingen kom raskere enn forutsett, og norsk økonomi viste god omstillingsevne. Tilrettelegging for videre omstilling må til dersom veksten i økonomien skal opprettholdes. Vi er avhengige av at andre, lønnsomme næringer tar over som vekstmotorer i økonomien.

På lang sikt vil utviklingen i produktivitet og sysselsetting være avgjørende for velferdsutviklingen. I Norge har vi forholdsvis mye realkapital per sysselsatt sammenlignet med andre land. Det gir et høyt produktivitetsnivå, men gjør det samtidig krevende å øke produktiviteten ytterligere. Hvor mye produktiviteten har å si for velstandsnivået fremover, fremgår av figur 1.2 i meldingen.

Omstillingen til et lavutslippssamfunn og tilpasningen til en strammere klimapolitikk vil kunne medføre tilpasningskostnader både på kort og lengre sikt, men bare gjennom en offensiv klimapolitikk kan vi bidra til å unngå langt større kostnader lenger frem. Ved å fremme klimavennlige valg i bedrifter og husholdninger vil økonomiens vekstevne over tid styrkes.

En vekstfremmende politikk handler om gode generelle rammevilkår for næringslivet der det legges til rette for innovasjon og konkurranse. Utdanning og kunnskap er nøkkelelementer. Konkurranse gir insentiv til å effektivisere, innovere og ta til seg teknologi utviklet av andre. Over tid vil konkurranse bidra til at ressursene flyttes fra lite produktive virksomheter over til mer produktive virksomheter og aktiviteter. En rekke norske bedrifter har utviklet teknologi som er verdensledende på sitt område. Likevel vil ikke en liten åpen økonomi som den norske kunne være alene i front på alle områder. Da er det særlig viktig at vi har bygget opp tilstrekkelig kompetanse og evner til å ta i bruk nyvinninger som utvikles i andre land. Det vil være avgjørende for vekstevnen fremover at vi klarer å hente ut gevinster av ny teknologi og får mest mulig ut av arbeidskraften og realkapitalen. Det vises til meldingens kapittel 3 for nærmere omtale.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at Perspektivmeldingens basisforløp angivelig legger til grunn petroleumspriser som er i tråd med at ambisjonene i Parisavtalen oppfylles, noe som legger grunnlag for påstanden om at norsk petroleumsproduksjon også vil reduseres i tråd med målene i Parisavtalen. Disse medlemmer vil for det første understreke at for å redusere norsk oljeproduksjon i tråd med forpliktelsene i Parisavtalen, må det gjøres beslutninger som fører til dette. Det er ikke tilstrekkelig å peke på et anslag for oljeprisen og dermed konstatere at problemet er løst.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har en overdreven tro på at konkurranse i det private markedet vil føre til omstilling og «at ressursene flyttes fra lite produktive virksomheter over til mer produktive virksomheter og aktiviteter», bare man «legger til rette» for det. Disse medlemmer mener de siste tiårene har vist at denne passive strategien er dødfødt. Vi trenger en aktiv næringspolitikk der staten går foran og tar langsiktig risiko og staker ut kursen for omstilling av økonomien gjennom blant annet storstilte investeringer.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. 325 S (2020–2021), Innst. 2 S (2020–2021) og Sosialistisk Venstrepartis plan for et rettferdig grønt skifte for utfyllende politiske tiltak.

Dette medlem viser videre til at forskere fra Cicero har påpekt svært problematiske antakelser bak disse beregningene. Regjeringen har brukt medianen av scenariene fra FNs klimapanel, men hvert scenario er sin egen fortelling og kan sånn sett ikke sammenlignes på denne måten. I tillegg inneholder scenariene svært optimistiske anslag for karbonfangst og -lagring, noe som blant annet krever politisk handling. Det er også oppsiktsvekkende at regjeringen bruker den globale medianen for oljeproduksjon som sammenligning når den konstaterer at en reduksjon i norsk oljeproduksjon på 65 pst. innen 2050 vil være i tråd med Parisavtalen. Medianen for OECD-land, som er det nærmeste man kommer et anslag Norge, er lavere enn den globale medianen for oljeproduksjon. Norge må derfor redusere sin oljeproduksjon mer enn det som presenteres i meldingen. Dette medlem vil også påpeke at Finansdepartementet har tradisjon for konservative anslag på fremtidig oljeproduksjon for ikke å overdrive statens inntekter fremover, og denne gangen er neppe noe unntak. Flertallet på Stortinget har dessverre tradisjon for å gjøre anslagene til skamme gjennom å fremme ny leting og nye tildelinger, og sist ved å gi store, svært dårlig begrunnede, lempelser i petroleumsskattesystemet. Alt i alt tyder dette på at anslaget for reduksjonen i norsk oljeproduksjon er altfor lave og at følgende påstand i Perspektivmeldingen er gal:

«Det forventede fallet i produksjonen på norsk sokkel er således større enn det globale fallet FNs klimapanel har vurdert at er i tråd med en vellykket oppfølgning av Parisavtalen.»

Komiteens medlemmer fra Miljøpartiet De Grønne viser til at målet for økonomien må være gode og trygge liv innenfor naturens tålegrenser, ikke stadig høyere produksjon og økt materielt forbruk. Alle skal oppleve materiell trygghet. Ingen barn skal vokse opp i fattigdom. Eierskap og markedsmakt bør være mer desentralisert enn i dag, og fordelingspolitikken må være rettferdig. Samtidig må økonomien legge til rette for skaperkraft, oppfinnsomhet og et mangfoldig næringsliv som driver samfunnet fremover. Miljøpartiet De Grønne vil reformere økonomien med nye mål om redusert klima- og naturbelastning, mer rettferdig fordeling i Norge og globalt, økt ressurseffektivitet, etablering av nye, grønne jobber og mer etiske investeringer.

Dette medlem viser til at Norge må forlate forestillingen om en økonomi som kan vokse evig basert på ikke-fornybare ressurser, og raskt bevege oss mot en kretsløpsøkonomi der ressursene settes i sirkulasjon. I stedet for alltid å jage etter økt BNP, som om det var et mål i seg selv, vil Miljøpartiet De Grønne jobbe for å gjøre økonomien mer effektiv og bærekraftig gjennom redusert forbruk, rask teknologiutvikling og innovasjon. Skal Norge ta vare på livsgrunnlaget til barna våre, må vi tørre å prioritere akutte krisetiltak, selv om disse tiltakene kan få negative økonomiske konsekvenser i en periode. Det største potensialet for å utvikle et lykkeligere, varmere og tryggere samfunn i årene fremover er ikke knyttet til økt materielt forbruk for de som allerede har mye. Gevinster fra økt produktivitet bør i større grad tas ut i redusert arbeidstid og mer fritid fremfor høyere forbruk.

Dette medlem viser til at økt offentlig pengebruk ikke er et mål i seg selv. Dette medlem viser til at det må planlegges for en framtid der vi ikke lenger kan løse vanskelige politiske prioriteringer med stadig økt oljepengebruk. Dette medlem viser til at det bør føres en politikk som forebygger og reduserer framtidige offentlige kostnader ved å styrke folkehelsen, inkludere flere i arbeidslivet og investere mer i klimatilpasning.

4.1 Sammendrag

En stor og kompetent arbeidsstyrke bidrar til økonomisk vekst og gjør velferdsordningene lettere å finansiere. Å investere i mennesker er derfor lønnsomt for samfunnet. Økt arbeidsinnsats er regjeringens hovedstrategi for å møte våre langsiktige utfordringer. Høy sysselsetting er en forutsetning for å nå bærekraftsmålene om redusert inntektsulikhet og fremme av varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst.

Høy sysselsetting og lav ledighet fremmes av en stabil og god økonomisk utvikling der etterspørselen etter arbeidskraft er tilstrekkelig høy. Den økonomiske politikken skal bidra til å jevne ut svingninger, slik at midlertidige tilbakeslag i økonomien ikke får langvarige, negative virkninger. Pandemien har resultert i et kraftig tilbakeslag i arbeidsmarkedet på kort sikt. Regjeringens strategi for å komme ut av krisen legger vekt på å hindre at arbeidsledigheten festner seg på et høyt nivå. Slik bidrar vi også til å hindre varig frafall fra arbeidslivet. Pandemien har rammet arbeidsmarkedet skjevt, og særlig ungdom og personer med lite eller ingen formell utdanning har blitt permittert eller mistet jobben. Kommer ikke disse raskt tilbake i jobb, vil pandemien forsterke de problemene som allerede finnes med manglende inkludering i arbeidslivet. En politikk for rask økonomisk gjeninnhenting og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk er derfor særlig viktig.

Tunge, demografiske endringer gjør det krevende å holde sysselsettingsandelen i befolkningen oppe. Synkende fødselstall gjennom de siste hundre årene og høyere levealder har endret alderssammensetningen i befolkningen. Befolkningen har blitt stadig eldre, og andelen som er i arbeidsdyktig alder, synker. Vi bruker lengre tid i utdanning, og pensjonistperioden har blitt betydelig utvidet siden folketrygden ble innført. På den annen side har pensjonsreformen og økt utdanningsnivå bidratt til at eldre nå står lenger i arbeid enn for et par tiår siden, men ikke nok til å veie opp for vridningene i befolkningssammensetningen og økende levealder.

Sysselsettingen i Norge er relativt høy i en internasjonal sammenligning. Før pandemien var sysselsettingsandelen på vei opp, men utviklingen har vært svakere hos oss enn hos våre naboland de siste ti årene. Sysselsettingsandelen har blant annet utviklet seg noe svakere i kjernegrupper i arbeidslivet enn for andre europeiske land – menn i de mest yrkesaktive årene (25–54 år) hadde i 2019 sysselsetting under OECD-gjennomsnittet. Norske kvinners sysselsettingsandel ligger fortsatt i tetsjiktet internasjonalt, men økningen i sysselsetting blant kvinner har flatet ut. Unge har over tid deltatt mindre i arbeid, men det motsvares av at de tar mer utdanning. Arbeidstiden er kortere enn i mange andre land, både på grunn av noe kortere normalarbeidsdag, mer generøse permisjonsordninger, lengre ferie, høyere sykefravær og høyere deltidsandel. Blant OECD-landene har Norge den høyeste andelen av befolkningen på helserelaterte ytelser, og vi gjør det dårligere enn andre land i å inkludere personer med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet. Funksjonsnedsettelser betyr ikke nødvendigvis at man har redusert arbeidsevne. Det bør derfor være et potensial for å øke arbeidsinnsatsen i flere grupper.

En politikk for å mobilisere mer arbeidskraft vil kunne bidra til mer deltidsbruk. Det er samtidig viktig å bekjempe ufrivillig deltid og legge til rette for en heltidskultur der deltid er utbredt i dag. Det vil bidra til at potensialet i arbeidsstyrken utnyttes best mulig. Å opprettholde samlet arbeidstid har stor betydning for verdiskapingen og bærekraften i offentlige finanser. Beregninger i denne meldingen viser at en arbeidstidsreduksjon i tråd med seks timers arbeidsdag vil medføre at fastlands-BNP reduseres med 20 pst. frem mot 2060 sammenlignet med basisforløpet, samtidig som inndekningsbehovet i offentlige finanser øker til hele 14 pst. av BNP, to og en halv ganger så mye som i basisforløpet.

Utdanning betyr mye for den enkeltes muligheter på arbeidsmarkedet. For økonomien som helhet betyr økt utdannings- og kompetansenivå at arbeidsstyrken blir mer produktiv, og at vi kan oppnå høyere vekst i økonomien. Utdanningsnivået i den norske befolkningen er høyt, og befolkningen over 25 år har gode ferdigheter i både lesing, tallforståelse og IKT.

Det norske arbeidslivet er kompetansekrevende, med få jobber som bare krever grunnskole. Vi har lavt innslag av rutinejobber og høy IKT-intensitet i både industrien og i tjenestenæringene, se figur 1.3 i meldingen. Fremover ventes fortsatt digitalisering og automatisering. Ny teknologi legger grunnlag for vekst og høyere produktivitet. Teknologi kan i noen tilfeller erstatte arbeidsoppgaver som utføres av menneskelig arbeidskraft, men skaper også nye produkter og tjenester og nye arbeidsoppgaver. Alt i alt ser det ikke ut til at automatisering og digitalisering vil skape arbeidsledighet i særlig grad i Norge. Fremover ventes det blant annet betydelig vekst i personellbehovet i helse- og omsorgssektoren.

Kompetansebehovene i arbeidsmarkedet vil trolig endres over tid, og det ventes at etterspørselen i arbeidsmarkedet i større grad vil vri seg mot personer med yrkesfaglig kompetanse eller høyere utdanning, mens de med grunnskole som høyeste fullførte utdanning blir mindre etterspurt. I den forbindelse er det bekymringsfullt at gjennomføringen i de yrkesfaglige studieretningene i videregående opplæring er i bunnsjiktet i OECD.

Det norske arbeidslivet er omstillingsdyktig. 10 pst. av jobbene skiftes ut hvert år, og omfattende næringsomstillinger har blitt gjennomført med høy sysselsetting og lav ledighet. Men dersom mange ikke klarer å utdanne seg og omstille seg til fremtidens arbeidsmarked, kan det føre til at situasjonen blir mer utfordrende for grupper som fra før har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet, som personer med helseutfordringer, hull i CV-en og innvandrere. Det vises til meldingens kapittel 4 for nærmere omtale.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt slutter seg til økt arbeidsinnsats som hovedstrategi for våre langsiktige utfordringer i den grad det innebærer å øke sysselsettingen og inkludere flere i arbeidslivet og ikke går på bekostning av velferdsytelser. Altfor mange, og altfor mange unge, står utenfor arbeid og utdanning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at en del arbeidsplasser, blant annet i varehandelen, er truet av automatisering. Disse medlemmer er bekymret for at stadig flere ikke vil få ta del i velstandsøkningen i samfunnet, og mener det trengs tydelige strategier for å sørge for at gevinstene ved automatisering av arbeidet tilfaller arbeidstakerne og ikke kapitaleierne og at vi i større grad deler på arbeidet som må gjøres.

Disse medlemmer vil påpeke at perspektivmeldingens retorikk på dette punktet fremstår selvmotsigende – på den ene siden er man opptatt av at folk skal stå lenger i arbeid, og på den andre siden fremhever man at automatisering vil frigjøre arbeidskraft til andre oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at utfordringen med strammere statsfinanser ville vært vesentlig redusert dersom andelen unge uføre hadde blitt redusert til nivået fra 2013. Å redusere antall unge under 30 år på uføretrygd med 10 200 personer de neste ti årene, om lag 1 020 personer per år, vil gi en besparelse på hele 5,6 mrd. kroner årlig innen 2030. Regjeringen burde investere i dagens unge, framfor dagens rikeste.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at arbeidsledigheten nå er svært høy, og at det er en fare for at den biter seg fast. Det er p.t. over 200 000 registrerte arbeidsløse hos Nav, rundt dobbelt så mange som før koronakrisen traff landet. Dette medlem vil vise til at de som hadde minst fra før, er de som har blitt hardest rammet av krisen – lavtlønte, unge og innvandrere. Dette medlem mener det må føres en kraftfull og målrettet politikk for å rette opp de økonomiske og sosiale skjevhetene etter krisen. Perspektivmeldingen overser i for stor grad at konsekvensene av koronakrisen for sysselsetting og fordeling også kan bli langvarige med mindre man aktivt motvirker dette politisk.

Dette medlem mener offentlig sektor må føre en mer aktiv sysselsettingspolitikk for å sørge for arbeid til alle, og viser til at Sosialistisk Venstreparti blant annet har foreslått en nasjonal jobb- og opplæringsgaranti i det grønne skiftet, et nasjonalt jobbskapingsprogram og økte midler til kommunene for å øke sysselsettingen tilpasset de oppgaver som trengs å utføres lokalt. Hver arbeidsføre person som går arbeidsledig, gir et stort tap både for enkeltmennesket og for samfunnet. Regjeringen burde konsentrere seg mer om sysselsettingen enn om statsfinansene, da økt sysselsetting av seg selv vil bidra til bedre statsfinanser.

Dette medlem mener det er behov for å rette innsatsen inn mot unge mennesker, ettersom tapet ved varig å falle utenfor jobb er særlig stort for denne gruppen, både med tanke på livskvaliteten for dem det gjelder og for fellesskapet. Dette medlem peker på at unge som mottar uføretrygd har økt hvert år under Solberg-regjeringens ledelse. Mange som står utenfor, sliter med psykiske problemer, og får for dårlig oppfølging. ABE-kutt i Nav og mangelfull satsing på lavterskel psykisk helsehjelp og sykehusene har svekket muligheten for oppfølging. Sosial dumping, midlertidighet og manglende seriøsitet i arbeidslivet forsterker problemet med å inkludere unge i arbeidslivet – i tillegg til å sette hele den norske modellen under press.

Dette medlem mener videre regjeringens politikk for mer heltid har vært mislykket.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til at konsekvensene av produktivitetsvekst er at vi som samfunn over tid blir rikere. Siden 1970 og fram til i dag har verdiskapingen per årsverk mer enn doblet seg, og anslaget i meldingen er en ny stor økning fram mot 2060. Disse medlemmer viser til at meldingens basisforløp legger til grunn en årlig vekst i privat forbruk per innbygger på 1,8 pst. i årene 2020–2060, i praksis en videreføring av den betydelige private forbruksveksten per innbygger på 2,0 pst. som fant sted i årene 1970–2020. Bakteppet for mange av meldingens mange bekymringer om behovet for økt arbeidsinnsats og offentlige finansers bærekraft i møte med bl.a. demografiske endringer, er dermed en framtid der det private forbruket per innbygger er forventet å vokse kraftig fram mot 2060, fra et allerede høyt nivå.

Disse medlemmer mener beregningene viser at ressursene til å møte framtidens utfordringer finnes, men at meldingen i altfor liten grad belyser det underliggende politiske veivalget for hvordan denne økte rikdommen skal fordeles. Premisset er at dagens skattenivå, som er et resultat av flere tiår med store skattekutt, skal videreføres. Dermed utelukker man etter disse medlemmenes mening i praksis framtidsscenarioer der skattesystemet brukes aktivt til å omfordele ressurser fra de som i dag allerede forbruker mer enn nok eller til å flytte ressurser fra ytterligere privat forbruk til å styrke det offentlige tjenestetilbudet i takt med økende velferdsbehov. Det påståtte behovet for å øke arbeidstilbudet i framtiden følger etter disse medlemmers mening ikke av de økte velferdsbehovene som meldingen beskriver, men av premisset om at det er ønskelig å jobbe mer for å øke det private forbruket mest mulig.

Disse medlemmer viser til at avveiningen mellom arbeidstid og privat forbruk kommer til uttrykk i meldingens framstilling av konsekvensene for norsk økonomi dersom den ukentlige arbeidstiden gradvis reduseres ned mot 30 timer fram mot 2060. Med en videreføring av dagens gjennomsnittlige arbeidstid, vil fastlands-BNP øke med 89 pst. fram til 2060, mens veksten reduseres til 52 pst. over dagens nivå i et scenario med arbeidstidsforkorting. I beregningen øker i tillegg det årlige inndekningsbehovet i 2060 med i overkant av 8 prosentpoeng av fastlands-BNP, noe som medfører at gjennomsnittlig skattesats på husholdningenes inntekter vil måtte øke.

Disse medlemmer mener det er bra at en slik beregning inkluderes i meldingen, fordi det synliggjør konsekvensene av alternative politiske retningsvalg, men mener det er mindre bra at finansminister Jan Tore Sanner til VG i forkant av framleggelsen av meldingen gir et fullstendig karikert bilde av disse alternativene når han advarer mot de som tar til ordet for kortere arbeidstid:

«En sekstimersdag vil knekke velferden i Norge. Vanlige familier kan få 170 000 kroner i redusert lønn, i tillegg kommer en skatteregning på om lag 40–50 tusen kroner i gjennomsnitt for familien.»

Disse medlemmer vil påpeke at finansministerens framstilling insinuerer at norske familier står overfor et regelrett valg mellom redusert levestandard i 2060 sammenlignet med i dag og redusert arbeidstid, men at det ikke er det beregningen i meldingen faktisk viser. Sett fra dagens ståsted vil realinntekten etter skatt til en gjennomsnittlig norsk familie i 2060 – med meldingens egne forutsetninger – være over 60 pst. høyere enn dagens nivå i basisforløpet. Det relevante spørsmålet er etter disse medlemmers mening om denne forventede velstandsveksten gir tilstrekkelig handlingsrom til at en vanlig familie vil sitte igjen med mer eller mindre enn i dag, selv med redusert arbeidstid og økt skatt. For disse medlemmer er det dermed tydelig at beregningene i meldingen ikke viser at en sekstimersdag vil «knekke velferden», slik finansministeren har hevdet, og de viser heller ikke at vi som samfunn ikke har råd til en fortsatt styrking av standarden for de skattefinansierte velferdstjenestene. Tvert imot viser tallene et vesentlig politisk mulighetsrom for å prioritere ulike kombinasjoner av både styrket skattefinansiert velferd og mer fritid i bytte mot en mindre økning i privat forbruk.

Komiteens medlem fra Rødt viser til Dokument nr. 15:1330 (2020–2021), der Rødt ba Finansdepartementet beregne hva en gjennomsnittlig familie faktisk vil sitte igjen med etter skatt dersom den ukentlige arbeidstiden reduseres til 30 timer og skattene økes for å dekke inndekningsbehovet. Resultatet er at dersom kortere arbeidstid realiseres, så lar dette seg kombinere med om lag 25 pst. høyere realinntekt etter skatt enn i dag. Eller sagt på en annen måte: Innføring av sekstimersdag vil «koste» i overkant av halvparten av den forventede veksten i privat kjøpekraft fram mot 2060.

Dette medlem viser til at Rødt også har mottatt beregninger fra Finansdepartementet som viser konsekvensene for realinntekt etter skatt dersom man viderefører den historiske standardveksten de siste 25 årene innenfor offentlig tjenesteyting fram mot 2060, som viser at den vil være nesten 50 pst. høyere etter skatt sammenlignet med dagens nivå. Det vil igjen si: En fortsatt styrking av det offentlige velferdstilbudet vil «koste» om lag en fjerdedel av den forventede veksten i privat kjøpekraft fram mot 2060.

Dette medlem viser til at den historiske tendensen er at produktivitetsvekst og økt velstand har blitt tatt delvis ut i form av redusert arbeidstid. Om den økte velstanden som meldingen beregner i årene framover ikke skal resultere i redusert arbeidstid, vil det dermed innebære et brudd på denne trenden.

Dette medlem mener at det er en svakhet med Perspektivmeldingen at den ikke bidrar til å belyse mulighetsrommet for arbeidstidsforkorting i tiårene framover, og viser til at Stortinget med NOU 1987:9A Arbeidstidsreformer ble forelagt en grundig gjennomgang av de samfunnsøkonomiske konsekvensene av flere ulike reformer for redusert gjennomsnittlig arbeidstid, herunder redusert ukentlig arbeidstid, lengre ferie, redusert pensjonsalder eller lengre fødselspermisjon.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram beregninger i statsbudsjettet for 2022 som synliggjør konsekvensene for en vanlig families realinntekt etter skatt dersom ulike reformer for arbeidstidsreduksjon i de kommende tiårene finansieres gjennom økt progressiv beskatning.»

Dette medlem viser til at borgerlige regjeringer de siste 20 årene har kuttet nivået for statens årlige skatteinntekter med mer enn 60 mrd. kroner. Meldingens basisforløp beskriver konsekvensene dersom Norge fortsetter å føre høyresidepolitikk også i tiårene som kommer, framfor å bruke skattesystemet til å utjevne forskjeller og til å omfordele de nødvendige ressursene fra privat til offentlig konsum i takt med økte behov innenfor eldreomsorg og helse. Dette medlem minner om at manglende skattefinansiering av det offentlige velferdstilbudet ikke gjør at velferdsbehovene i befolkningen blir mindre eller forsvinner, men bidrar til økt skjevfordeling og at tilgangen til gode velferdstjenester i større grad blir avhengig av tykkelsen på lommeboken til den enkelte.

Dette medlem mener det er viktig at velferdstjenestene også i framtiden skal finansieres i fellesskap gjennom skattesystemet, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram beregninger i statsbudsjettet for 2022 som synliggjør konsekvensene for en vanlig families realinntekt etter skatt dersom en styrking av standarden på det offentlige velferdstilbudet i de kommende tiårene finansieres gjennom økt progressiv beskatning.»

5.1 Sammendrag

Ifølge bærekraftsmålene skal alle former for fattigdom og sult utryddes, og ulikhetene i og mellom land skal reduseres. Global integrasjon, økt handel og teknologisk utvikling har bidratt til å løfte millioner ut av fattigdom og redusert inntektsforskjellene mellom land. Samtidig ser vi at inntektsulikheten i flere land har økt over tid, se figur 1.4 i meldingen.

I mange industriland knyttes økt inntektsulikhet til globalisering og teknologisk utvikling. Disse internasjonale megatrendene har blant annet økt mulighetene for å erstatte arbeidskraft med kapital i produksjonen og å flytte arbeidsintensiv produksjon til land hvor tilgangen på arbeidskraft er stor. Slike mekanismer bidrar til at gevinstene av global integrasjon og digitalisering ikke nødvendigvis fordeles jevnt.

Små forskjeller og like muligheter er nøkkelelementer i den norske samfunnsmodellen. Like muligheter innebærer at forholdene skal ligge til rette for at egen innsats, interesser og talent skal bety mer for den enkeltes levekår og samfunnsinnflytelse enn sosial bakgrunn. Graden av sosial mobilitet mellom generasjoner sier noe om hvordan oppvekstsvilkårene påvirker den enkeltes levekår som voksen. Levekårsdata viser en betydelig forbedring av muligheter i Norge over de siste 40 årene, både når det gjelder utdanning, inntekt, levealder og likestilling mellom kvinner og menn.

Sammenlignet med mange land er inntektsmobiliteten i Norge høy, i den forstand at sammenhengen mellom foreldrenes inntektsnivå og barnas inntektsnivåer er mindre enn i de fleste andre land. Høy inntektsmobilitet kan i noen grad tilskrives et offentlig system med gratis eller sterkt subsidiert utdanning og aktiv familiepolitikk, blant annet med høy barnehagedekning. Likevel går levekår i noen grad i arv også i Norge. Barn som vokser opp i husholdninger med vedvarende lavinntekt og i husholdninger uten voksne med yrkestilknytning, har forhøyet sannsynlighet for selv å ha lave inntekter og andre levekårsutfordringer som voksne. Slike sammenhenger understreker betydningen av tidlig innsats i barnehage og skole og andre tiltak som helsestasjoner, foreldrestøtte og inntektsstøtte, som kan bidra til et bedre startpunkt i livet.

De siste 25 årene har norske husholdninger hatt en betydelig inntektsvekst. Siden 1995 har median realinntekt for norske husholdninger økt med nær 70 pst. Inntektsveksten har bidratt til økt kjøpekraft og bedrede levekår for alle grupper. De aller fleste i Norge har fått glede av inntektsøkningen, det er ikke nødvendigvis tilfelle i andre land. Inntektene har økt litt mer for de øverst i inntektsfordelingen enn for de nederst. Dette har ført til at den målte inntektsulikheten er litt høyere i dag enn på midten av 1980--tallet, se figur 1.4 i meldingen. Norge er likevel blant landene med lavest målt inntektsulikhet. Det skyldes flere nasjonale institusjoner som bidrar til å dempe ulikheten. Gode utdanningsmuligheter og satsing på barn og unges oppvekstsvilkår bidrar til grunnleggende kompetanse til alle, og dermed til jevnere fordeling av muligheter i arbeidslivet. Det norske systemet for koordinert lønnsfastsettelse er med på å holde lønnsforskjellene forholdsvis lave, og skatte- og overføringssystemet reduserer inntektsforskjellene. Omfattende trygde- og inntektssikringsordninger tar sikte på å garantere alle innbyggere økonomisk trygghet og bidrar til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom ulike befolkningsgrupper. I tillegg bidrar det omfattende offentlige tjenestetilbudet i seg selv til å dempe noen av de negative konsekvensene av å ha en inntekt som ligger lavere enn for befolkningsgjennomsnittet.

Stor inntektsulikhet, slik man ser i en del andre land, kan gjøre det utfordrende å sikre tilstrekkelig like muligheter. For det første innebærer stor inntektsspredning at det kreves større inntektsøkning for at en person skal bevege seg oppover i inntektsfordelingen. For det andre kan høy inntektsulikhet redusere investeringene i humankapital, særlig i land der barnehage og utdanning er dyrt for den enkelte. Økt ulikhet kan også føre til redusert tillit både til medmennesker og styringsinstitusjoner, og dermed svekke oppslutningen om utjevnende, tillitsbaserte institusjoner som den norske velferdsmodellen. Videre kan store inntektsforskjeller gi enkeltpersoner makt og innflytelse som strider mot demokratiske idealer, og svekke enkeltgruppers tiltro til at deres interesser når frem og ivaretas av det offentlige systemet. Samfunnet kan dermed bli mer polarisert.

Det er stor oppslutning i Norge om at vi skal være et samfunn med små forskjeller. Det å utjevne forskjeller og skape like muligheter er et kontinuerlig arbeid. Med utgangspunkt i et solid faktagrunnlag la regjeringen i Mulighetsmeldingen frem en strategi for å motvirke ulikhet og utenforskap. Regjeringens innsats mot utenforskap og økte forskjeller retter seg mot barn og unge, utdanning, arbeid og bedre integrering. Samtidig må en god fordelingspolitikk verne om de grunnleggende betingelsene for økonomisk vekst og stabilitet. Innsats, arbeid og vilje til å ta risiko ved oppstart av nye bedrifter og arbeidsplasser skal lønne seg. Det samme skal investeringer i og videreutvikling av humankapital. Det er en viktig drivkraft for økonomisk omstilling, nye investeringer, nye ideer og utvikling, og dermed økonomisk vekst. Norge skal fortsette å være et land med små forskjeller og muligheter for alle. Det vises til meldingens kapittel 5 for nærmere omtale.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener de økonomiske ulikhetene er uakseptabelt høye i Norge. Vi har i senere år vært vitner til en nærmest galopperende utvikling i ulikhetene som må snus dersom vi skal bevare og styrke den norske velferdsmodellen og sørge for et rettferdig samfunn for kommende generasjoner. I årene som kommer trenger vi en aktiv fordelingspolitikk som tar grep i begge ender av inntekts- og formuesfordelingen for å oppnå dette. Disse medlemmer mener regjeringens strategier mot ulikhet når det gjelder utdanning og inkludering i og for seg er greie, men strategien som helhet bommer på mål siden den er blottet for omfordelende tiltak.

Disse medlemmer mener regjeringen gir et misvisende bilde av både nivået og økningen i økonomisk ulikhet de senere årene, og i tillegg forsøker å fraskrive seg ansvaret for de økte ulikhetene ved å peke på «internasjonale megatrender». Regjeringen Solberg har ført en regressiv omfordelingspolitikk fra dag én, gjennom store kutt i skattene til de rikeste i landet, i tillegg til å gjennomføre en rekke usosiale kutt som rammer dem som har minst i landet vårt.

Disse medlemmer peker på at det i Perspektivmeldingen blant annet påstås at «Norge er blant landene med lavest ulikhet», uten at det spesifiseres hva det her er snakk om. Det stemmer at Norge har relativt lav inntektsulikhet målt ved Gini-koeffisienten. Men denne påstanden er helt feilaktig når vi tar høyde for tilbakeholdte selskapsinntekter. Da ser man at den rikeste 1 pst. av befolkningen mottar om lag 20 pst. av inntektene. «Man må til USA for å finne noe lignende», som SSB-forsker Rolf Aaberge uttalte til NRK 5. mars 2021. Gini-koeffisienten øker fra om lag 0,25 til om lag 0,34 om man tar høyde for tilbakeholdte overskudd som eierne rår over. Når vi bruker dette målet, kan vi også se at ulikhetene har økt dramatisk over tid – fra 0,26 i 2001 til 0,34 i 2018. I tillegg viser tallene at skattesystemet er svært regressivt på toppen. Den rikeste 1 pst. av befolkningen betaler ikke høyere andel i skatt enn en sykepleier. Dette står i sterk kontrast til regjeringens påstand om at vi har en progressiv beskatning.

Disse medlemmer mener svakhetene i den offisielle statistikken og Gini-indeksen taler for at regjeringen må rapportere på flere ulikhetsindikatorer i de årlige statsbudsjettene og i stortingsmeldinger der dette er naturlig, som i Perspektivmeldingen. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fra og med statsbudsjettet 2022 rapportere om fordeling og ulikhet på grunnlag av flere parametere enn i dag. Eierinntekter skal inkluderes, sammen med eventuelt andre utelatte variabler som kan belyse den økonomiske fordelingen.»

Disse medlemmer vil videre påpeke at påstanden er like feilaktig når man ser på formuesulikhet. Om formuesfordelingen i Norge skriver SSB: «Formuen er svært skjevt fordelt mellom husholdningene, og fordelingen ble enda skjevere i 2019». De rikeste 0,1 pst. husholdningenes andel av nettoformuen har økt med 40 pst. siden 2013 – fra 8,3 pst. av nettoformuen til 11,6 pst., på bare seks år. Det vil si at 2 437 husholdninger eier 11,6 pst. av landets nettoformue – før vi ser hvordan skjevhetene fra koronakrisen har slått ut. Andelen til den øverste tidelen og den øverste prosenten har også økt betydelig i perioden. Formuesulikheten i Norge er på nivå med Storbritannia, og vi har høyere formuesulikhet enn land som Spania, Frankrike og Italia.

Disse medlemmer vil videre peke på at SSBs offisielle statistikk viser at inntektsveksten har vært svært skjevfordelt siden 2013 – den prosentvise økningen i realinntekt etter skatt er høyere, jo høyere opp i inntektsfordelingen man befinner seg. De som tjener minst (desil 1) har i perioden hatt nesten ingen økning, 0,24 pst. av en inntekt som allerede er svært lav. Desil 2 har hatt en økning på 0,9 pst. Desil 10 har til sammenligning hatt en økning på 6,1 pst., mens den øverste prosenten har hatt en økning på hele 14 pst. i perioden.

Disse medlemmer viser videre til at barnefattigdommen («barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt») har økt hvert eneste år den borgerlige regjeringen har styrt, fra 8,6 pst. i 2013 til 11,7 pst. i 2019 – dvs. en økning på 31 600 fattige barn.

Disse medlemmer peker på at Norge i et internasjonalt perspektiv har relativt liten ulikhet mellom de nedre 99 pst. i inntektsfordelingen. Men der høyresiden prøver å danne et bilde av at den største forskjellen mellom folk i Norge er mellom de som jobber og de som ikke gjør det, så viser disse medlemmer til Dokument nr. 15:1330 (2020–2021), der tall fra Finansdepartementet viser tydelig at dette er en avledningsmanøver. Gapet som åpenbarer seg i både inntekt og formue mellom den rikeste 1 pst. av befolkningen og resten av oss er mye større enn gapet mellom de som er innenfor eller utenfor arbeidslivet.

Disse medlemmer viser til at dette gjelder selv ved bruk av de offisielle ulikhetsmålene. Men disse har som kjent flere svakheter, og meldingen drøfter i liten grad hvordan disse målene på ulikhet, både for inntekt og formue, trolig underdriver omfanget av økonomiske forskjeller i Norge betraktelig. Meldingen refererer riktignok til SSB-rapporten Eierinntekter, skatt og inntektsulikhet i Norge fra 2020, men er påpasselig med å ikke omtale rapportens innhold, nemlig at den reelle inntektsulikheten i Norge er mye større enn offisiell statistikk viser når man inkluderer tilbakeholdte inntekter fra selskaper som rike personer eier. Inntektsandelen til den rikeste 1 pst. måles på denne måten til 20 pst. av all markedsinntekt i 2018. Rolf Aaberge, en av SSB-forskerne bak rapporten, påpeker at dette er på nivå med det tilsvarende forskning finner i USA.

Disse medlemmer viser også til forskning basert på lekkasjer fra skatteparadiser, som viser at de aller rikeste i Norge skjuler så mye som en femtedel av sine formuer fra skattemyndighetene, noe som tilsier at formuesulikheten i realiteten er mye større enn den framstår i offisiell statistikk.

Videre viser disse medlemmer til at den rikeste 1 pst. av norske husholdninger eier en stadig høyere andel av all nettoformue, og at de årlige gjennomgangene fra bladet Kapital indikerer at de reelle formuene til Norges aller rikeste er mye større enn den offisielle statistikken viser. En analyse utført av SSB anslår for eksempel at formuesandelen til de rikeste 0,1 pst. husholdningene i 2015 ville økt fra 8 til 14 pst. dersom Kapitals anslag for formuene til landets 400 rikeste ble lagt til grunn. Dette utgjør en dramatisk forskjell, og det kommer bl.a. av at ikke-børsnoterte aksjer ikke verdsettes til sin reelle markedsverdi i formuesstatistikken.

Disse medlemmer mener at alt dette gir grunn til å etterlyse grep for å sørge for en bedre og mer faktabasert debatt om status og utvikling for ulikheten i Norge. Hvert år i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet må opposisjonen gå en omvei gjennom å spørre Finansdepartementet for å få tabeller der effekten av regjeringens skattepolitikk for landets rikeste framkommer tydelig. Dette forsinker opposisjonspartienes arbeid med å lage alternative budsjetter, og det burde derfor etter disse medlemmers mening være standard praksis at budsjettdokumentene inneholder flere slike detaljerte framstillinger.

Disse medlemmer viser videre til at det hersker en grad av usikkerhet rundt utviklingen i reell levestandard for ulike grupper i befolkningen. Effekten av regjeringens politikk er i statsbudsjettet hovedsakelig begrenset til å se på endringer i skattesystemet, men ser ikke dette i sammenheng med påvirkningen fra blant annet endringer i avgifter, egenandeler, stønadssatser eller endrede regler for inntektssikringsordningene. Disse medlemmer viser til at SSB i en rapport fra 2019 viser at regjeringens avgiftspolitikk har vært svært regressiv, med avgiftsøkninger til den nedre halvparten på inntektsfordelingen, og store avgiftskutt til de aller rikeste. Det som på papiret framstilles som at mange har fått redusert inntektsskatt under den sittende regjeringen, vil trolig snarere fortone seg som en reell nedgang i kjøpekraft når flere slike effekter inkluderes.

Disse medlemmer viser til at den svenske regjeringen siden 1994 hvert år har lagt fram en «Fördelningspolitisk redogörelse» for Riksdagen. Der framstilles den samlede effekten på disponibel inntekt både for kvinner og menn separat og for ulike inntektsgrupper av regjeringens politikkendringer sett under ett. En slik framstilling bør utarbeides også i Norge, og ville etter disse medlemmers mening være nyttig for den offentlige debatten omkring ulikhet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fra og med statsbudsjettet 2022 sørge for at tabeller og figurer i budsjettdokumentene som omhandler fordelingseffekter av regjeringens endringer i skattesystemet, framstilles med en mer finmasket inndeling av høye inntekts- og formuesnivåer.»

«Stortinget ber regjeringen fra og med statsbudsjettet 2022 legge fram beregninger for formuesulikheten i Norge, hvor blant annet aksjer i ikke-børsnoterte selskaper og andre formuesobjekter som i dag undervurderes i formuesstatistikken, inngår med sin reelle markedsverdi.»

«Stortinget ber regjeringen fra og med statsbudsjettet 2022 legge fram beregninger for utviklingen til Gini-indeksen og andre mål på inntektsulikhet der tilbakeholdt utbytte er tilordnet eierne av bedriftene, for å få et bedre bilde av inntektsulikheten i Norge.»

«Stortinget ber regjeringen fra og med statsbudsjettet 2022 legge fram en framstilling av den samlede effekten politikken regjeringen fører har for den disponible inntekten til ulike inntektsgrupper, inkludert anslåtte effekter av blant annet endringer i avgifter, egenandeler, stønader og velferdsordninger, etter mal av ’Fördelningspolitisk redogörelse’ i Sverige.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt mener utviklingen i ulikhetene i senere år demonstrerer at rikdom og fattigdom i samfunnet speiler hverandre. Det som skjer øverst i fordelingen, påvirker dem som befinner seg på bunnen, som ulikhetsforskeren Anthony Atkinson har påpekt. Det betyr at man må gjøre grep øverst i inntektsfordelingen for å løfte i bunnen og generelt oppnå en jevnere fordeling. Det er derfor ikke rart at «regjeringens førsteprioritet i sosialpolitikken», nemlig «å bekjempe fattigdom», har slått feil, når regjeringens førsteprioritet i den økonomiske politikken har vært å gi skattekutt til landets rikeste mennesker.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har et instrumentelt syn på ulikhet, det vil si at ulikhet anses som et problem fordi det kan føre til andre problemer i samfunnet. Disse medlemmer mener derimot at ulikhet er et problem i seg selv fordi det er urettferdig. Regjeringen omtaler videre ulikhet i hovedsak som et spørsmål om «ulike muligheter» og sosial mobilitet. Disse medlemmer er enig i at sjanselikhet må etterstrebes, men at dette bare er et minimumsmål på rettferdighet. Det er også en rekke grunner til at vi trenger betydelig høyere grad av resultatlikhet. Selv hvis det hadde vært like store sjanser for alle til å bli rik og fattig, ønsker vi ikke et samfunn der noen er veldig rike mens andre er fattige. Disse medlemmer viser til at regjeringen beskriver lavinntekt som et problem fordi det går i arv, ikke fordi det finnes. Selv om alle skal ha like muligheter, har det noe å si hvordan vi politisk rigger belønningsstrukturen. Det skal også være mulig å realisere seg selv i samfunnet uten å måtte strebe etter de høyest betalte yrkene, fordi de er de eneste som betaler en god lønn. Videre vil et samfunn som har mindre ulikhet i utgangspunktet gi høyere sosial mobilitet fordi folk stiller likere på startstreken og ikke trenger å være avhengige av arv – for eksempel for å komme seg inn på boligmarkedet, slik situasjonen er i Norge i dag.

6.1 Sammendrag

Utslipp av klimagasser har bidratt til at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt med om lag 1 °C siden førindustriell tid. Dersom dagens globale utslippstrend fortsetter, vil temperaturøkningen kunne bli opp mot 4 °C i 2100. Det vil kunne føre til stor smelting av isbreer, økt globalt havnivå, mer tørke i tørre områder og hyppigere forekomst av ekstreme værhendelser.

Klimautfordringen er global. Utslipp av klimagasser har samme virkning uavhengig av hvor de skjer. Frem til og med de første tiårene etter andre verdenskrig var det industrilandene som stod for størstedelen av utslippene. Nå kommer nær 70 pst. av utslippene i utviklingsland og fremvoksende økonomier. Klimautfordringen kan derfor bare løses gjennom et bredt internasjonalt samarbeid der alle land bidrar. I 2015 ble verdens land enige om Parisavtalen. Avtalen har som ambisjon å holde den globale temperaturstigningen godt under 2 grader, og tilstrebe å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader. Det vil kreve kraftige reduksjoner i de globale utslippene og en rask og omfattende omstilling i alle land og alle sektorer.

Klimautfordringen krever et bredt sett av virkemidler. Den mest effektive tilnærmingen er å sette en pris på utslipp av klimagasser slik at forurenser må betale for negative virkninger. Når forurenser betaler, vil det vri produksjon og forbruk i mer klimavennlig retning. I tillegg kreves ulike former for direkte reguleringer og støtte til utvikling av klimavennlig teknologi.

Anslag på hvilken global karbonpris som er forenelig med Parisavtalens mål, spriker, se drøfting i kapittel 6 i meldingen. I denne meldingen legges det til grunn at global utslippspris på klimagasser må øke til 740 kroner per tonn CO₂-ekvivalent i 2025 og gradvis videre opp til 1 300 kroner i 2040 for at verden skal kunne nå målet. Verden har til nå ikke kommet langt i å prise utslipp, men de siste 15 årene har det vært en sterk vekst i andelen av de globale utslippene som er priset. I dag finnes det over 60 nasjonale eller regionale karbonprisingsinitiativer, fordelt på 46 land. Om lag 22 pst. av verdens utslipp er priset, og gjennomsnittsprisen er rundt 18 kroner per tonn CO₂.

Landenes bidrag under Parisavtalen er langt fra tilstrekkelige til å bringe globale utslipp ned til en bane som er i tråd med Parisavtalens mål. I løpet av 2019 og 2020 varslet flere land at de vil revidere eller forsterke sine mål. Norge har meldt inn et forsterket mål om å redusere utslippene av klimagasser med minst 50 pst. og opp mot 55 pst. i 2030 sammenlignet med nivået i 1990. Norge har allerede inngått avtale med EU om å samarbeide om å redusere utslippene med 40 pst. i 2030, og regjeringen ønsker å oppfylle også det forsterkede målet sammen med EU.

Norge har omfattende virkemidler for å redusere utslippene av klimagasser. Over 80 pst. av utslippene er dekket av sektorovergripende økonomiske virkemidler, som klimagassavgifter og omsettbare utslippskvoter. Klimapolitikken er strammet betydelig til under denne regjeringen. Nivået på klimaavgiftene er økt, og i Meld. St. 13 (2020–2021) har regjeringen lagt frem en plan med blant annet en gradvis økning av CO₂-avgiften for ikke-kvotepliktige utslipp til 2 000 2020-kroner i 2030. Samtidig er flere fritak og lave satser opphevet slik at en større del av utslippene nå står overfor samme pris. Det har gjort klimapolitikken mer kostnadseffektiv. Politikken virker. I Norges siste rapport til FN anslås det at utslippene av klimagasser uten de tiltakene og virkemidlene som er innført siden 1990, ville vært over 40 pst. høyere enn de faktisk var i 2020. Norge bidrar i tillegg til betydelige utslippsreduksjoner i andre land gjennom blant annet Klima- og skogprosjektet og støtte til fornybar energi i utviklingsland.

Om lag halvparten av norske utslipp, i hovedsak fra industri og petroleumsvirksomhet, er omfattet av det europeiske kvotesystemet for bedrifter. Systemet setter et tak på samlet utslipp fra de utslippskildene som omfattes. Over tid vil det tvinge frem store utslippsreduksjoner på felleseuropeisk nivå. For kvotepliktige utslipp har det ikke betydning for oppfyllelsen av Norges klimaavtale med EU om utslippsreduksjonene faktisk skjer i bedrifter lokalisert i Norge eller i EU.

Så langt har de største utslippsreduksjonene i EU funnet sted i energiproduksjon. Norge har tilnærmet ikke utslipp fra energiproduksjon i fastlandsøkonomien, se figur 1.5 i meldingen. Vi har derfor ikke hatt en tilsvarende nedgang i kvotepliktige utslipp. De største utslippene i kvotepliktig sektor i Norge er i petroleumsproduksjon. Her er utslippene i tillegg til kvoteplikt også ilagt en nasjonal CO₂-avgift. Det innebærer en høy samlet utslippspris, noe som gir selskapene sterke insentiver til å redusere sine utslipp. Næringen har selv lagt frem omfattende planer for å elektrifisere kraftforsyningen til sokkelen. Gjennom støtten til Hyvind-prosjektet har myndighetene bidratt til muligheten for å realisere planene. For øvrig ventes det frem mot 2050 et kraftig fall i Norges petroleumsproduksjon på om lag 65 pst.

Gjennom avtalen med EU har Norge et mål om å redusere ikke-kvotepliktige utslipp med 40 pst. sammenlignet med 2005. Ikke-kvotepliktige utslipp utgjør rundt halvparten av norske utslipp og kommer blant annet fra transport, jordbruk og avfall. Nesten 70 pst. av disse utslippene er ilagt CO₂-avgift. Dette er høyt i internasjonal sammenheng. Det er også innført kraftige subsidier for å fremme overgang til null- og lavutslippsteknologier i transportsektoren. Særfordelene i avgiftssystemet (skatteutgiftene) for elbiler er beregnet til 12,4 mrd. kroner i 2019, og bidro til at over 40 pst. av alle nye personbiler dette året var elbiler. Norge har færre lett tilgjengelige muligheter til å redusere ikke-kvotepliktige utslipp enn resten av Europa, og kostnadene ved ytterligere utslippsreduksjoner er høye. Det henger blant annet sammen med at vi i stor grad bruker strøm basert på vannkraft til oppvarming av bygg, mens EU varmer opp sine bygg med fossile brensler. Norge har også større utslipp i trafikksektoren enn gjennomsnittet i EU, se figur 1.5 i meldingen.

Reduksjonen i verdens naturmangfold skjer langt raskere enn før. I dag trues mangfoldet av blant annet avskoging, mer intensivt jordbruk, nedbygging, overutnyttelse av enkelte ressurser, spredning av fremmede arter og klimaendringer. Omtrent 15 pst. av landområdene og 7 pst. av havområdene i verden er vernet. Det er ikke tilstrekkelig til å opprettholde naturmangfoldet. Forvaltningen av vernede områder er også mangelfull. Høsten 2021 skal det vedtas et nytt globalt rammeverk under FNs konvensjon om biologisk mangfold.

Tilstanden i norske økosystemer er samlet sett relativt god. Likevel bidrar arealinngrep og arealbruksendringer til at viktige økosystemer forringes. De nasjonale målene for naturmangfoldet i Norge er at økosystemene skal ha en god tilstand og levere økosystemtjenester, at ingen arter og naturtyper skal utryddes, og at utviklingen for truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres. Et representativt utvalg av norsk natur skal bevares for kommende generasjoner. For å nå målene arbeider regjeringen med blant annet å fastsette forvaltningsmål for økosystemer, styrke vannforvaltningen, bevare myr, bekjempe utryddelse av arter samt verne naturområder.

Luftforurensning fører til tap av leveår og redusert helsetilstand. Globalt er luftforurensning i byer og tettsteder et alvorlig miljøproblem. I Norge er helseskadelig luftforurensning redusert det siste tiåret, men det er likevel en utfordring en del steder. Lavere utslipp av partikler fra biler og utskifting av gamle vedovner har bidratt til forbedringen. I tillegg har omfanget av langtransportert luftforurensning gått ned. Tiltak gjennomført under Gøteborgprotokollen og tidligere internasjonale avtaler har gitt vesentlige utslippsreduksjoner i Europa, og følgelig også betydelige reduksjoner i forurensningsbelastningen i Norge.

Kjemiske stoffer, og særlig miljøgifter, kan virke negativt inn på miljøet og på menneskers helse. Bedre håndtering av avfall fører til at utslipp av både miljøgifter og klimagasser fra avfallsbehandling går ned. I dag samles 99 pst. av det farlige avfallet i Norge inn. Det er også inngått en avtale mellom myndighetene og aktører i matkjeden mot matsvinn. Målet for avtalen er å halvere matsvinn innen 2030 i tråd med bærekraftsmålene.

Marin plastforsøpling og spredning av mikroplast er et raskt økende globalt miljøproblem. Under bærekraftsmålet om liv i havet skal marin forsøpling forebygges og reduseres innen 2025. I 2017 ble det etter forslag fra Norge under FNs miljøforsamling enighet om på sikt å stanse tilførsler av plastavfall til havet.

Regjeringen vil legge frem en nasjonal strategi for sirkulær økonomi. Strategien skal bidra til å beskytte miljøet, redusere klimagassutslipp, sikre bærekraftig produksjon og konsum i tråd med bærekraftsmål 12 og bidra til å styrke konkurranseevnen for norsk næringsliv.

Klimaendringer gir fysiske endringer i miljøet, med blant annet mer flom, overvann og jord- og steinskred. Arbeidet med å redusere klimagassutslippene må gå hånd i hånd med å avdekke og redusere klimarisiko. Arbeidet med å håndtere klimaendringer og klimarisiko er sektorovergripende.

Regjeringen arbeider for at arealplanleggingen i kommunene skal forebygge tap og skader som følge av blant annet flom og skred. Naturskadeforsikringsordningen er endret med tanke på bedre sikring av skadelidte som opplever tap av hus eller fritidshus som følge av naturskade. Veiledere for samfunnsøkonomiske analyser vil bli gjennomgått for å sikre at klimarisiko er tilstrekkelig ivaretatt. Videre mener regjeringen at store norske virksomheter bør rapportere om klimarisiko, slik Klimarisikoutvalget anbefalte, og har selv arbeidet med å utvikle oversikt over klimarisiko i selskaper der staten er eier. Det tas hensyn til klimarisiko i forvaltningen av Statens pensjonsfond utland (SPU). Regjeringen vil stille krav til at selskapene synliggjør klimarisiko i sine utbyggingsplaner. Det vises til meldingens kapittel 6 for nærmere omtale.

6.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til merknader i Innst. 325 S (2020–2021) Klimameldingen for et fullstendig bilde av disse medlemmers klimapolitikk.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til merknader og forslag i Innst. 325 S (2020–2021) Klimameldingen for et fullstendig bilde av Senterpartiets klimapolitikk.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. 325 S (2020–2021), Innst. 2 S (2020–2021) og Sosialistisk Venstrepartis plan for et rettferdig grønt skifte for utfyllende politiske tiltak for en grønn fremtid.

Komiteens medlemmer fra Miljøpartiet De Grønne viser til egen hovedomtale.

Dette medlem vil understreke nødvendigheten av mer ambisiøst klimamål og virkemidler som faktisk sikrer at vi når målene vi har satt oss. Skal vi nå Parisavtalens mål om maksimalt 1,5 graders oppvarming er vi nødt til å øke vårt eget ambisjonsnivå. Norge må gå foran og vise at det faktisk er mulig på kort tid å redusere utslippene dramatisk. Norge har fordelen ved at kraftsektoren allerede er utslippsfri. Miljøpartiet De Grønne vil derfor øke Norges ambisjonsnivå for utslippsreduksjoner og er av den oppfatning at Norge bør redusere utslippene med klimagasser med 95 pst. innen 2035. Dette målet må følges opp med konkrete mål og virkemidler sektor for sektor for å sikre at vi raskt beveger oss mot et nullutslippssamfunn.

Dette medlem viser til at skal vi nå målene om 95 pst. utslippskutt innen 2035, er det nødvendig at Norge starter en gradvis nedtrapping av oljevirksomheten. Dette er viktig ikke bare for å kutte klimagassutslipp, men også for å frigjøre kompetanse og kapital fra fossile investeringer og derved bidra til at disse allokeres til mer bærekraftige investeringer. Det er viktig at dagens kompetanse ervervet gjennom olje- og gassindustrien utnyttes til å bygge opp andre maritime næringer som offshore vind. Dersom investeringskapitalen og menneskene fortsatt er bundet opp i olje og gass, vil denne omstillingen ta for lang tid. Norge risikerer å bli akterutseilt. Andre land satser nå aktivt blant annet på offshore vind. Dersom Norge ikke starter utviklingen av egen industri på dette området fordi ressursene er bundet opp i olje og gass, risikerer vi at det er for sent den dagen etterspørselen etter olje og gass reduseres.

Dette medlem viser forøvrig til egne merknader i innstilling om Klimaplan for 2021–2030, Innst. 325 S (2020–2021).

Komiteens medlem fra Rødt viser til Rødts egen plan Rettferdig miljøpolitikk, som inneholder tiltak for å få ned både ulikheten og utslippene og som stopper tap av natur, som skiller mellom de som har mye og lite, mellom grunnleggende forbruk og luksusforbruk, og mellom by og bygd.

Dette medlem mener vi trenger en miljøpolitikk som prioriterer jernbane framfor motorvei, trygge veier framfor større veier, og naturmangfold framfor profitt. Norge må kutte utslippene, samtidig som ingen omstilles til arbeidsledighet, det trengs en aktiv næringspolitikk som bygger landet på ny, med arbeidsplasser i hele landet, basert på demokratisk eierskap og kontroll over ressursene, fornybare råvarer og verdensledende industri.

7.1 Sammendrag

Sparingen i Statens pensjonsfond utland (SPU) og handlingsregelen for finanspolitikken legger til rette for en langsiktig forvaltning av petroleumsinntektene og for at finanspolitikken kan bidra til en stabil og god økonomisk utvikling. Med innfasingen av oljeinntektene har Norge de to siste tiårene hatt en vekst i budsjettene og et handlingsrom i finanspolitikken som få andre land har opplevd. Det har gitt oss stor handlefrihet til å utvide det offentlige tjenestetilbudet, iverksette ny politikk og motvirke økonomiske tilbakeslag.

I tråd med handlingsregelen ble bruken av fondsmidler økt kraftig i 2020 for å motvirke de negative konsekvensene av koronapandemien på verdiskapning og sysselsetting. De fleste av de midlertidige krisetiltakene er forlenget inn i 2021, og tiltakene vil gjennom året tilpasses smittesituasjonen og smitteverntiltakene. I budsjettet for 2021 er bruken av fondsmidler brakt ned mot handlingsregelens langsiktige rettesnor og anslås til noe over 3 pst. av fondsverdien. Det er en betydelig innsats for å få folk tilbake i jobb og inkludere flere også i 2021-budsjettet.

Fremover går vi inn i en periode hvor veksten i inntektene på statsbudsjettet forventes å avta markert, mens veksten i utgiftene til store regelstyrte ordninger fortsetter å øke.

Offentlige velferdsordninger finansieres i hovedsak av skatter og avgifter fra fastlands-økonomien. Trendveksten i skatte- og avgiftsinntektene har vært på vei ned i flere år, blant annet fordi avgiftssystemet har vært brukt for å gjøre det mer attraktivt å velge klimavennlige kjøretøy. Nedgangen kan i tillegg forklares med at svakere vekst i arbeidsstyrke og produktivitet har trukket ned vekstevnen i norsk økonomi. Det er ventet at disse trendene vil fortsette. Med en videreføring av dagens politikk anslås den årlige underliggende veksten i statens skatteinntekter å avta fra 18 mrd. kroner årlig i perioden i 2011–2019 til 10 mrd. kroner årlig i perioden 2023–2030.

Samtidig blir trolig veksten i Statens pensjonsfond utland fremover langt svakere enn i årene vi har bak oss, fordi tilførselen av inntekter til fondet blir mindre. Etter hvert vil fondet vokse saktere enn fastlandsøkonomien, og bidraget til finansiering av offentlige utgifter fra fondet vil dermed minke målt som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien.

De siste årene har det vært store svingninger i fondets verdi. Vi må være forberedt på svingninger også i årene som kommer. I takt med at en stadig større del av velferdsstaten er blitt finansiert med avkastningen av formuen, er offentlige finanser blitt mer sårbare for svingninger i internasjonale finansmarkeder, selv om handlingsregelen sier at ved store endringer i fondskapitalen kan tilpasningen strekkes ut over flere år.

Med økt sårbarhet og mindre vekst i fondet må vi være varsomme i den videre innfasingen av fondsinntekter. Når fondet slutter å vokse som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien, vil tilbakeholdenhet i gode tider være en forutsetning for at finanspolitikken skal kunne brukes aktivt i dårligere tider. Håndteringen av pandemien, med omfattende finanspolitiske tiltak, ble lettere fordi regjeringen hadde ført en ansvarlig økonomisk politikk og brukt mindre enn den forventede fondsavkastningen i flere år før krisen. Regjeringen har lagt vekt på at den økte pengebruken under pandemien skal være midlertidig og tas ned igjen etter hvert som smitteverntiltak kan lempes på og økonomien bedres.

Lavere petroleumsinntekter vil etter hvert gi mindre vekst i fondskapitalen og dermed medføre redusert handlingsrom i de årlige budsjettene. Med en nær nøytral finanspolitikk vil den årlige bruken av fondsmidler i gjennomsnitt kunne øke med 3–6 mrd. 2021-kroner i perioden 2023–2030. Til sammenligning økte bruken av fondsmidler i gjennomsnitt med nesten 12 mrd. kroner årlig fra handlingsregelen ble innført i 2001 og frem til og med 2019.

Samtidig som veksten i offentlige inntekter er ventet å avta, vil veksten i utgifter til store regelstyrte ordninger tilta. Aldringen av befolkningen, med en stadig større andel pensjonister, har bidratt til høy vekst i folketrygdens utgifter det siste tiåret, og økningen vil fortsette. Den årlige økningen i utgiftene til folketrygden og demografidrevne utgifter i helseforetakene og kommunesektoren forventes å bli høyere frem til 2030 enn i perioden vi har bak oss.

Utgiftene til folketrygden anslås å øke med vel 11 mrd. kroner per år i gjennomsnitt frem mot 2030, etter å ha økt med knapt 9 mrd. kroner per år foregående tiår. De demografidrevne utgiftene i kommuner og helseforetak har de siste ti årene økt med vel 4 mrd. kroner årlig. Økningen i disse utgiftene vil tilta i takt med at andelen av befolkningen over 80 år stiger, og økningen vil bli nær 5 mrd. kroner årlig de siste årene frem mot 2030. At folk holder seg friske lenger, kan begrense utgiftsveksten noe.

Høyere vekst i regelstyrte utgifter og lavere vekst i inntekter innebærer mindre handlingsrom i budsjettene fremover. Det nærmeste tiåret er det gjennomsnittlige årlige handlingsrommet ventet å bli om lag 4 mrd. kroner årlig, mot 21 mrd. kroner årlig i årene vi har bak oss. De nærmeste årene tilsvarer det årlige handlingsrommet det beløpet som skal til for å dekke demografiutgifter i kommuner og helseforetak. Dersom slike utgifter i sin helhet skal dekkes over statsbudsjettene, vil hele det anslåtte handlingsrommet gå med til dette, se figur 1.6 i meldingen.

Samtidig er det høye forventninger om ny politikk. Allerede vedtatte eller varslede planer og ambisjoner gjennom Langtidsplanen for forsvaret, Nasjonal transportplan og lignende vil kunne kreve betydelige budsjettøkninger i årene fremover. Slike økninger må i stadig større grad finansieres igjennom omprioriteringer og effektiviseringstiltak.

Effektiviseringstiltak som allerede er innført og som øker handlingsrommet, slik som avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE), er ikke tatt med i fremskrivingene. ABE frigjør årlig om lag 1,8 mrd. kroner til prioriterte formål i regjeringens forslag til statsbudsjett.

Ser vi lenger frem enn det første tiåret, øker utfordringene. Andelen eldre over 80 år tiltar, samtidig som fondsinntektene gradvis vil finansiere en mindre del av de offentlige utgiftene. Etter hvert vil det oppstå et økende inndekningsbehov. Det betyr at inntektene må økes eller utgiftene reduseres. Med de forutsetningene som er lagt inn i basisforløpet i denne meldingen, må statens utgifter kuttes eller skattene økes tilsvarende 5,6 pst. av fastlands-BNP frem mot 2060. Det tilsvarer en årlig innstramming på nær 5 mrd. per år, som må få utslag i enten reduserte utgifter eller økte inntekter. Basisforløpet tar utgangspunkt i at friske eldre kan stå lenger i arbeid. Det antas dermed at pensjonsreformen virker, og det demper inndekningsbehovet i tiårene fremover. Det er likevel ikke nok til å bringe offentlige finanser i balanse. Det vises til meldingens kapittel 7 for nærmere omtale.

7.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil understreke at velferdsstaten har vært helt avgjørende for utbyggingen av velferden i Norge, men merker seg at regjeringen forsøker å konstruere en historiefortelling om et «velferdssamfunn» der det like gjerne kan være private (kommersielle eller ideelle) aktører som står for tilbudet. Disse medlemmer vil understreke at velferdsstaten er og må forbli det bærende element for å sikre velferd i samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil sikre fortsatt felles velferd til hele Norges befolkning og stanse utviklingen i retning av en todelt velferd, der noen kan kjøpe seg bedre tjenester enn andre. For å stanse en gradvis privatisering av velferden, krever det at vi omfordeler mer av den økonomiske veksten til fellesskapet gjennom økt beskatning, særlig av de rikeste i samfunnet, samt å utvide skattegrunnlaget i økonomien. Alternativet er at folk må betale for velferden selv, noe som vil forsterke de økonomiske ulikhetene og bryte med velferdsstatens prinsipper. Vi bygget velferdsstaten da Norge var et mye fattigere samfunn. Selvsagt kan vi da videreføre og styrke den i fremtiden.

Disse medlemmer mener vi må sørge for fortsatt standardheving i offentlig finansiert velferd og utvidelse av velferdstjenestene uten økt grad av egenbetaling. Skattenivået skal ikke stå i veien for finansieringen av felles velferd. Disse medlemmer vil redusere innslaget av private kommersielle tjenester som konkurrerer med offentlig finansiert velferd. Lommeboken skal ikke bestemme tilgangen til velferdstjenester. Disse medlemmer vil understreke at nordmenn uansett vil etterspørre mer velferd i fremtiden – spørsmålet for Stortinget er om dette skal finansieres i fellesskap over statsbudsjettet eller om folk skal betale for det selv.

Disse medlemmer viser til at inntektene per innbygger øker med 69 pst. frem mot 2060 i framskrivningene, og at det i basisforløpet ligger an til en fortsatt høy privat forbruksvekst, nærmere bestemt på 1,8 pst. per innbygger i året. Dette er bare marginalt lavere enn den årlige veksten de siste 50 årene, som har vært 2,0 pst. i gjennomsnitt. Disse medlemmer vil understreke at Perspektivmeldingens egentlige budskap dermed er at samfunnet kan finansiere offentlig velferd, både i basisforløpet og i scenariet med høyere standardvekst, og samtidig oppnå økt privat kjøpekraft.

Disse medlemmer mener regjeringen svartmaler utsiktene for norsk økonomi ved å overdrive betydningen av «eldrebyrden». For å få det totale bildet av forsørgelsesbyrden, må man også se på forholdet mellom yngre (0–19 år) og de yrkesaktive. Utviklingen i forsørgelsesbyrden blir drastisk lavere når man regner med de yngre. Den totale forsørgelsesbyrden, slik det fremkommer i tallene bak figur 7.9, vil i 2040 nå samme nivå som i årene 1970–76 (0,76) og nå et nivå på 0,81 i 2060. Økningen frem til 2060 er da på 29 pst. fra det historisk sett svært lave nivået i 2018, mot en økning på 79 pst. i eldrebyrden isolert sett. Disse medlemmervil videre vise til at man ville fått et enda bedre inntrykk av samfunnets reelle forsørgelsesbyrde dersom man tok høyde for produktivitetsveksten, som viser at de yrkesaktive blir «sterkere» samtidig som «byrden» blir «tyngre». Disse medlemmer viser til svar på spørsmål 8 fra Sosialistisk Venstreparti til departementet, der det fremkommer at samfunnets totale «forsørgelsesbyrde» i 1970 var 1,22. I Perspektivmeldingens basisforløp vil den til sammenligning være 1,06 i 2060 – som var en normal rate på 1980- og 1990-tallet. Selv om befolkningen aldres, er det altså langt fra noe historisk nytt i antallet personer som må forsørges av de yrkesaktive.

Disse medlemmer vil videre vise til at statsministeren ved flere anledninger, med Perspektivmeldingen som bakteppe, har oppfordret norske kvinner til å føde flere barn.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at Perspektivmeldingen skisserer et scenario med høyere fruktbarhet enn basisforløpet, og at dette fører til høyere inndekningsbehov i 2060 enn i basisforløpet. Dette understreker nok en gang at regjeringen skyver meldingen foran seg for å agitere for egen politikk uten at det en gang står i samsvar med meldingens faktiske innhold.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil påpeke at hovedproblemet når det gjelder å dekke inn offentlige utgifter – både til eldre og unge – er at skatteinntektene er for lave. Disse medlemmer viser til svar på spørsmål 4d fra Sosialistisk Venstreparti til departementet, der det fremkommer at fremtidig inndekningsbehov blir atskillig høyere i scenarioet med høyere fruktbarhet. I år 2040 vil merutgiftene sammenlignet med basisforløpet være om lag 26 mrd. kroner, og i 2060 er merutgiftene fremdeles 9 mrd. kroner. Disse medlemmer mener dette vitner om at regjeringen og statsministeren villeder befolkningen når de peker på flere barnefødsler som en løsning på inndekningsbehovet. Dette er altså en unødvendig og distraherende inngripen i privatsfæren til norske kvinner og menn. Regjeringen prøver å ansvarliggjøre norske kvinner for et problem som må løses politisk, gjennom en mer rettferdig beskatning og et mer inkluderende arbeidsliv. Kvinners fruktbarhet kan aldri være en del av nasjonalregnskapet på linje med oljereservene i Nordsjøen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil påpeke at det ikke finnes noen dokumentasjon for at kutt i formuesskatten fører til økte investeringer, snarere tvert imot. Fra et statsfinansielt synspunkt har disse pengene, som kunne vært anvendt til andre formål, regelrett blitt kastet bort.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil påpeke det paradoksale i at regjeringen er bekymret for inndekningsbehovet i statsfinansene i fremtiden når den selv har bidratt sterkt til å øke inndekningsbehovet gjennom å kutte skatter og avgifter med 34 mrd. kroner, blant annet ved å kutte om lag 11 mrd. kroner i formuesskatten.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til svar på spørsmål 7 fra Sosialistisk Venstreparti til departementet, der det fremkommer at inndekningsbehovet i 2030 kan møtes ved å reversere om lag halvparten av skatte- og avgiftskuttene siden 2014. Det betyr at hvis regjeringen ikke hadde kuttet skattene, ville vi ikke hatt et inndekningsbehov før godt ut på 2030-tallet. Disse medlemmer mener dette er et tydelig vitnesbyrd på at regjeringen har ført en uansvarlig økonomisk politikk ved å kutte i skattene og slik forverret et problem de selv angivelig har vært opptatt av å løse. Disse medlemmer mener derfor ett av de første grepene man må ta for å redusere fremtidig inndekningsbehov, er å reversere om lag halvparten av skattekuttene til Solberg-regjeringen.

Disse medlemmer viser til svar på spørsmål 6 fra Sosialistisk Venstreparti til departementet, der det fremkommer at anslaget for inndekningsbehovet er svært sensitivt for avkastningen i SPU. Dersom den årlige avkastningen frem til 2060 blir den samme som i 2000–2020 (4,2 pst.), vil vi ikke ha et inndekningsbehov før etter 2050. Dersom den årlige avkastningen frem til 2060 blir den samme som avkastningen 2010–2020 (6,3 pst.), vil vi ikke få noe inndekningsbehov før 2060 i det hele tatt, men snarere oppleve en voldsom økning i handlingsrommene i budsjettene. Avkastningen kan også bli atskillig lavere. Disse medlemmer vil imidlertid poengtere at det er fåfengt og villedende å snakke om behov for innstramminger i offentlige utgifter nå med henvisning til statsfinansene i år 2060, når fremskrivningene for disse er basert på så usikre antakelser som dette.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine forslag i Dokument 8:211 S (2020–2021) om å gjøre kampen mot ulikhet og skatteparadiser til en hovedsatsing i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Komiteens medlemmer fra Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til at i stedet for å vektlegge behovet for å kutte i offentlige velferdsordninger bør regjeringen isteden fokusere arbeidet på å hindre skatteflukt og plasseringer i skatteparadis, bidra i USAs initiativ til en global minstesats for selskapsskatt og øke denne til 28 pst. Dersom mange store økonomier går sammen om en minstesats på 28 pst. for selskapsskatten vil dette gjøre det lettere å holde et slikt nivå uten samtidig frykt for at investeringsmidler flyttes ut av landet. Dette er derfor initiativ regjeringen bør støtte helhjertet opp om for å sikre velferdssamfunnet vi alle er stolte av samtidig som det gir rom for en enda mer offensiv satsing på å omstille Norge til et utslippsfritt samfunn.

8.1 Sammendrag

Utsiktene for offentlige finanser fremover tydeliggjør at bedre ressursbruk og omprioriteringer innenfor budsjettene må til for at vi kan fortsette å utvikle velferdssamfunnet. Regjeringens svar på koronakrisen går i samme retning som de langsiktige strategiene: Vi må skape mer og inkludere flere. I Perspektivmeldingen 2017 ble det presentert to hovedgrep som Stortinget også sluttet seg til: Vi må få flere i arbeid, og vi må bruke ressurser mer effektivt. Disse ligger fast. Bedre bruk av ressursene i økonomien, og særlig av arbeidskraften, vil legge til rette både for økonomisk vekst og for mer bærekraftige offentlige finanser slik at vi kan opprettholde gode velferdsordninger og et konkurransedyktig næringsliv. Samtidig må vi sørge for at velstandsveksten når frem til alle, og at klimamålene, bærekraftsmålene og andre samfunnsmål nås.

Kapittel 8 i meldingen omtaler strategiene som utgjør fundamentet for bærekraftige offentlige finanser: God ressursbruk, et vekstfremmende skattesystem og ansvarlige rammer for statsbudsjettet. Strategiene for god ressursbruk utdypes videre i de påfølgende kapitlene. De omhandler mer effektiv bruk av arbeidskraften ved å øke sysselsettingen og ulike innganger til mer effektiv offentlig ressursbruk, se figur 1.7 i meldingen.

Det er over mange år gjennomført politikk og reformer som øker økonomiens og velferdssystemets tilpasningsevne og bærekraft. De senere årene har regjeringen gjennomført samferdselsreformer, kommunereform og en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform (ABE). Pensjonsreformen er tatt videre i offentlig sektor, og ny offentlig tjenestepensjon ble vedtatt våren 2019.

Når handlingsrommet i budsjettene avtar, må vedtatte planer, nye satsinger og uforutsette utgifter i stadig større grad dekkes inn gjennom effektivisering og reduksjon i andre utgifter. Det kan over tid også bedre den økonomiske vekstevnen og gi et mer bærekraftig velferdsnivå. Offentlige utgifter kan ikke beslaglegge en stadig større del av økonomien.

Det store potensialet som ligger i god ressursbruk, kan illustreres i ulike scenarioer. Scenarioene er fremskrivinger av økonomien for å belyse konsekvensene av ulike hendelser og valg, og er ikke ment som prognoser. Tilstandene som beskrives i scenarioene, vil kunne være krevende å oppnå i praksis. Det vil blant annet kreve betydelige endringer i virkemiddelbruk, noe som nødvendigvis tar tid å utrede og gjennomføre.

Økt sysselsetting gir både økte skatteinntekter og i mange tilfeller reduserte trygdeutgifter, og er derfor særlig gunstig for å styrke velferden og bedre budsjettbalansen. Det er også viktig for den enkelte som kommer i jobb. Dersom vi for eksempel de neste ti årene klarte å få flere uføre over i arbeid slik at forskjellen mellom norsk og svensk uføreandel ble redusert til det halve, ville vi fått 80 000 flere i jobb og 44 mrd. kroner i økt handlingsrom om ti år. Gitt en innfasing hvor antall sysselsatte øker jevnt år for år vil det si at handlingsrommet i budsjettet øker med 4,4 mrd. kroner årlig. Hvis vi klarte å redusere forskjellen i sykefraværet mellom Norge og Sverige med to tredjedeler, ville det gitt anslagsvis om lag 20 000 flere i jobb og 20 mrd. kroner mer i handlingsrom om ti år. Dersom hver fjerde som i dag jobber deltid kom over i heltidsstilling, ville det tilsvart en økning i sysselsettingen på om lag 70 000 personer kommende tiårsperiode. Det ville ha styrket handlingsrommet i budsjettet med 30 mrd. kroner om ti år. Økt sysselsetting blant innvandrere – for eksempel ved at gapet mellom andelen sysselsatte i majoritetsbefolkningen og innvandrere fra landgruppe 3 reduseres med en tredjedel – ville gitt i overkant av 20 000 flere sysselsatte og 10 mrd. kroner i økt handlingsrom om ti år.

Offentlig sektor håndterer en stor del av ressursene i det norske samfunnet. Gjennom ABE-reformen hentes den forventede gevinsten av produktivitetsforbedringer hvert år ut av budsjettene til statlige virksomheter. Dette betyr ikke at jobben med mer effektiv ressursbruk er ferdig. Det må legges til rette og arbeides systematisk for at produktivitetsgevinstene faktisk skal oppstå. Potensialet for effektivisering på andre områder må også vurderes. Svak produktivitetsutvikling over tid kan indikere et uutnyttet potensial for billigere og mer effektiv utbygging av statlige investeringsprosjekter. Med utgangspunkt i hva som ble investert i bygg i statlig sivil sektor, vei (utenom Nye Veier) og jernbane i 2020, ville en gradvis effektivisering på 15 pst. over en tiårsperiode tilsvare en årlig innsparing på om lag 0,5 mrd. kroner. Realisering av slike effektiviseringsgevinster vil imidlertid kreve langsiktig målrettet innsats. Beregninger viser også et stort potensial i kommunal sektor. Dersom kommunene stiller samme krav til økt effektivitet som statlige virksomheter, tilsvarende 1/2 pst. av driftsutgiftene hvert år, kan de innenfor egne budsjetter frigjøre 1,4 mrd. kroner årlig som de kan omdisponere til andre formål og tiltak. Effektiv bruk av midlene over statsbudsjettet kan gi et viktig bidrag til økt handlingsrom, selv om tallene er vesentlig mindre enn for tiltak som øker sysselsettingen. Tabell 1.1 i meldingen viser effekten ulike scenarioer kan ha på handlingsrommet i offentlige finanser.

Et vekstfremmende skattesystem og ansvarlige rammer for statsbudsjettet er grunnleggende forutsetninger for å opprettholde sunne offentlige finanser. Skattesystemets hovedoppgave er å finansiere offentlige tjenester og overføringer. Samtidig vil de fleste skatter og avgifter påvirke økonomiske beslutninger og ressursbruken i samfunnet, som hvor mye og hvordan vi arbeider, investerer og sparer. Skattesystemet bør innrettes slik at det gir minst mulig uheldige forstyrrelser på norsk økonomi. Det innebærer at kostnadene ved beskatning holdes nede, og at det legges til rette for at ressursene i samfunnet utnyttes effektivt. Siden skattereformen i 1992 har prinsippene om brede skattegrunnlag, lave satser og likebehandling av ulike investeringer, næringer, virksomhetsformer og finansieringsmåter vært bærebjelkene. Regjeringen har redusert skattesatsene på selskapsoverskudd, lønn, investeringer og sparing.

Skattesystemet må fornyes og tilpasses endrede rammebetingelser og nye utviklingstrekk. Det samlede skattegrunnlaget av lønn og pensjon svekkes som følge av aldringen av befolkningen, og selskapsskattegrunnlaget er under press internasjonalt. Regjeringen har iverksatt tiltak mot overskuddsflytting, og ytterligere tiltak må gjennomføres for å møte utfordringene med den digitaliserte økonomien. Skattereglene må sammen med trygde- og overføringssystemet bidra til at det er lønnsomt å arbeide.

Vi bør utnytte de beste skattegrunnlagene på en effektiv måte. Merverdiavgiften bør være en generell avgift på forbruk, med få unntak, fritak og reduserte satser. Regjeringen vil videreføre grunnrenteskatt for petroleumsvirksomhet og vannkraftverk, slik at en stor del av avkastningen fra utnyttelse av naturressursene tilfaller fellesskapet. Grønne skattevekslinger, hvor økte miljø- og klimaavgifter muliggjør redusert skatt på arbeid og verdiskaping, kan gi store gevinster. Mål og forpliktelser om å bidra til å begrense klimaendringer og motvirke miljø- og helseskader bør gjennomføres kostnadseffektivt og i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale. Videre har regjeringen lagt frem prinsipper for et bilavgiftssystem som er bærekraftig både for miljøet og statsfinansene fra 2025.

Solide statsfinanser og god kontroll preger de norske statsbudsjettene. Handlingsregelen har bred politisk tilslutning og setter rammer for den årlige bruken av olje- og fondsinntekter. Vi har et oversiktlig budsjettsystem hvor en samlet behandling av alle offentlige utgifter gir regjering og Storting god mulighet til å styre den økonomiske utviklingen og fordele ressurser i tråd med politiske mål.

I årene etter finanskrisen erfarte mange land krevende budsjettsituasjoner og uønskede fordelingsvirkninger av innsparingstiltak. Antakelig vil vi i mange land se lignende problemer når kostnadene for tiltak i forbindelse med pandemihåndteringen skal dekkes inn. I Norge er vi i den heldige situasjonen å ha en buffer av oppsamlede petroleumsinntekter, men verdien av å bruke midler nå må avveies mot verdien av å ha midlene til rådighet senere, og det samlede omfanget av oljepengebruken må være forståelig og godt.

En ansvarlig budsjettpolitikk må ivaretas i tråd med handlingsregelen. Statsbudsjettene skal gi god innsikt i virkninger av nye tiltak og i den forventede utviklingen i inntekter og utgifter, slik at vedtak kan gjøres på et godt beslutningsgrunnlag. Bindinger på fremtidige budsjetter skal begrenses, slik at det er tilstrekkelig rom for omprioriteringer til å finansiere ny politikk eller uventet reduksjon i handlingsrommet. Det viktigste vi kan gjøre for å beholde og øke handlingsrommet er å få flere i arbeid og bruke ressursene mer effektivt. Det vises til kapittel 8 i meldingen for nærmere omtale.

8.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil videre påpeke «Baumol-effekten», som innebærer at fordi velferdstjenester generelt har lavere produktivitetsvekst enn privat næringsliv, er det både naturlig og nødvendig at vi bruker relativt sett mer penger på velferd i fremtiden, og slik høster gevinster for fellesskapet av den verdiskapingen som skjer i økonomien generelt. Disse medlemmer peker på at det er dette den norske modellen har sørget for i fortiden og bør sørge for også i fremtiden. Disse medlemmer vil påpeke at det ikke finnes noen dokumentasjon for at kutt i formuesskatten fører til økte investeringer, snarere tvert imot. Regjeringen fører en uansvarlig økonomisk politikk – selv etter sin egen målestokk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til svar på spørsmål 9 fra Sosialistisk Venstreparti til departementet, der det fremkommer at privat forbruk anslagsvis vil vokse om lag med samme rate som (faktisk litt høyere enn) offentlig forbruk i årene frem til 2060. Disse medlemmer vil påpeke at det altså ikke ligger an til en økning i offentlig forbruk relativt til privat forbruk, noe som ville være naturlig gitt det stipulerte behovet for økte utgifter til offentlig velferd. Ergo er det betydelig rom for å omfordele fra privat kjøpekraft til offentlig velferd.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har en strategi om et «vekstfremmende skattesystem», samtidig som den fører en politikk som går på tvers av dette, gjennom store kutt i formuesskatten og svært kostbare endringer i petroleumsskatten som blant annet har gjort at prosjekter som er ulønnsomme for samfunnet er lønnsomme for selskapene.

Disse medlemmer er enig i at vi trenger brede skattegrunnlag, og mener at skattegrunnlagene må utvides for å sikre både fordelings- og provenyhensyn. Disse medlemmer mener at manglende beskatning av arv, eiendom og formue og skattehull for multinasjonale selskaper er blant de viktigste momentene som må rettes opp i skattesystemet, og mener dette er blant tegnene på at vi trenger en bred gjennomgang av skattesystemet for å få oppdatert det til dagens forhold og morgendagens utfordringer. Disse medlemmer viser til at utvalget «Norge mot 2025» foreslår at det nedsettes et utvalg som foretar en helhetlig gjennomgang av skattesystemet med sikte på å utnytte eksisterende skattegrunnlag bedre, ta i bruk nye og gode skattegrunnlag og vurdere en grønn skatteomveksling. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette et utvalg som skal foreta en helhetlig utredning av skattesystemet med sikte på å utnytte eksisterende skattegrunnlag bedre, ta i bruk nye skattegrunnlag og vurdere modeller for en grønn skatteomveksling.»

9.1 Sammendrag

Både for den enkelte og for landet er det viktig at flest mulig er i arbeid. Selv om Norge har høy sysselsetting i en internasjonal sammenheng, er det et problem at mange står utenfor arbeidslivet grunnet helseproblemer, manglende kompetanse eller manglende integrering. Det er i tillegg viktig at vi unngår at arbeidsledigheten som har fulgt med koronakrisen, festner seg på et høyt nivå.

Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er sentrale mål for regjeringens økonomiske politikk og avgjørende for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Arbeid er kilde til inntekt, fellesskap og læring for den enkelte. Økt arbeidsinnsats gir høyere økonomisk vekst og økte skattegrunnlag. Det reduserer samtidig utgiftene i velferdssystemet. Mobilisering av arbeidskraft må skje på mange felt og i mange grupper.

Formell kompetanse har blitt stadig viktigere for å komme inn i arbeidslivet. Utdanning og kompetanse er regjeringens viktigste svar på sysselsettings- og inkluderingsutfordringene. Regjeringen har siden den tiltrådte, gjennomført flere reformer for å fremme læring, fra barnehagen og skolen til høyere utdanning og voksen- og videreutdanning.

God kompetansepolitikk starter i barneårene. I tidlig barndom er trygghet, omsorg og samspill med foreldre og barnehageansatte avgjørende for utvikling og læring. I et fordelingsperspektiv trenger vi tidlig innsats for å gi alle mest mulig like, reelle muligheter. Det er særlig viktig for å nå barna som kommer fra de minst ressurssterke hjemmene. Derfor prioriterer regjeringen blant annet helsestasjoner, foreldrestøtte og inntektsstøtte for småbarnsfamiliene i tillegg til tidlig innsats i barnehage og skole. Det er godt dokumentert at et godt pedagogisk tilbud før skolestart virker positivt inn på læring og utvikling senere i skoleløpet, og at dette særlig gjelder vanskeligstilte barn. De aller fleste barn går i barnehage, men deltakelsen blant barna med størst utbytte, blant annet barn av foreldre med kort eller ingen formell utdanning eller innvandrerbakgrunn, er fortsatt for lav.

Fullført videregående opplæring er blitt viktigere for varig tilknytning til arbeidsmarkedet, og sysselsettingsgapet mellom de med videregående opplæring og de uten, har økt. Frafallet i videregående opplæring er redusert, men må fortsatt bli lavere, særlig for yrkesfag. De som ikke fullfører, mangler ofte få fag, og det er derfor potensial for å øke fullføringen ytterligere.

Mulighetene for å fylle på kompetanse underveis i yrkeslivet må også være gode. Regjeringen arbeider med dette gjennom kompetansereformen Lære hele livet. Reformen skal blant annet bidra til at arbeidslivet får bedre tilgang til fleksible videreutdanningstilbud som kan kombineres med jobb.

Sammenlignet med andre land har Norge en høy andel mottakere av uføretrygd og andre helserelaterte ytelser, se figur 1.8 i meldingen. Det bidrar til at mange i arbeidsdyktig alder står utenfor arbeidslivet. Samtidig er det ingenting som tyder på at helsetilstanden i den norske befolkningen er dårligere enn i andre land. Det er også god dokumentasjon for at en del av dem som mottar helserelaterte ytelser, har gjenværende arbeidsevne. Det er derfor et potensial for at flere i denne gruppen kan komme i arbeid. Økt tilrettelegging og oppfølging, aktivitetskrav og graderte ytelser vil kunne være virkningsfulle tiltak. Få av dem som får innvilget uføretrygd, går ut av ordningen og tilbake i arbeid. Tiltak som settes inn tidlig i løpet, er trolig mest effektive, og det innebærer blant annet at sykefraværet må ned.

Det er særlig bekymringsfullt at andelen unge på helserelaterte ytelser har økt betydelig de seneste årene. Psykiske helseplager er en viktig årsak til at mange, særlig unge, havner på helserelaterte ytelser. For mange med helseproblemer, og særlig med psykiske lidelser, kan arbeid i mange tilfeller være helsefremmende. Økt samarbeid mellom Nav og helsetjenesten er derfor viktig for å øke inkluderingen i arbeidslivet.

Det er viktig å redusere terskelen for å ansette personer med helseproblemer. Tiltak må i større grad se helse, kompetanse og arbeidsrettet oppfølging i sammenheng. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk kan bedre kvalifikasjonene til den enkelte eller motvirke at svake grupper faller ut av arbeidsmarkedet. Regjeringen har derfor invitert til en inkluderingsdugnad hvor offentlige og private aktører jobber sammen for å få flere med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en over i ordinære jobber. Som ledd i dugnaden er det satt mål om at fem prosent av alle nyansatte i staten skal være personer med nedsatt arbeidsevne eller hull i CV-en.

Integreringen av innvandrere i arbeidslivet er ikke god nok. Økt utdanning, kvalifisering og oppbygging av kompetanse som er etterspurt i det norske arbeidsmarkedet, er forutsetninger for vellykket integrering. Økt arbeidsdeltakelse på kort og lang sikt krever også effektiv språkopplæring og arbeidsrettede tiltak for voksne innvandrere, samt tidlig innsats i barnehage og skole. Regjeringen har lagt frem en integreringsstrategi for blant annet bedre tilrettelegging for formell kvalifisering, bedre tilbud om grunnopplæring for ungdom med kort botid i Norge og forsterkede arbeidsrettede tiltak for hjemmeværende kvinner. Som en oppfølging av strategien gjennomfører regjeringen en integreringsreform med vekt på å kvalifisere nyankomne flyktninger og innvandrere til det norske arbeidsmarkedet. Det er også vedtatt en ny integreringslov, som trådte i kraft 1. januar 2021. Den nye loven stiller tydeligere krav til den enkelte flyktning og til kommunene som har ansvaret for å gi nyankomne flyktninger nødvendig norskopplæring, utdanning eller kvalifisering.

Pensjonsreformen har allerede ført til at flere eldre står lenger i jobb, og gitt viktige bidrag til å sikre bærekraften i velferdsordningene. Fra 2011 til nå har pensjonsreformen hatt størst virkning i privat sektor. I juni 2019 ble det vedtatt endringer i offentlig tjenestepensjon som medfører at reformen også innføres fullt ut i offentlig sektor. Fremover vil det i større grad enn før lønne seg å stå lenger i arbeid også for offentlig ansatte. Det styrker reformen.

For å sikre et robust og forutsigbart pensjonssystem må hovedprinsippene i pensjonsreformen ligge fast over tid. På enkelte punkter kan det likevel være behov for å videreutvikle innretningen av pensjonssystemet for å sikre måloppnåelsen. Regjeringen nedsatte i juni 2020 et bredt sammensatt utvalg som blant annet skal vurdere om de langsiktige målene for reformen vil kunne nås. Utvalget er bedt om å se på enkelte særskilte spørsmål, herunder aldersgrensene i pensjonssystemet og for de øvrige inntektssikringsordningene samt alderspensjon for uføre. Det vises til kapittel 9 i meldingen for nærmere omtale.

9.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

10.1 Sammendrag

I Norge har vi valgt å organisere og finansiere mange tjenester i fellesskap. Når store deler velferdstjenestene ivaretas av det offentlige, får organiseringen av tjenesteproduksjonen mye å si, både for økonomisk utvikling og velferd. Offentlig sektor sysselsetter om lag en tredjedel av arbeidsstyrken i Norge, og offentlige utgifter utgjør i overkant av 60 pst. av fastlands-BNP, se figur 1.9 i meldingen. Disse ressursene må forvaltes godt. Innovasjon og effektiv ressursutnyttelse i offentlig sektor er viktig for bærekraftige offentlige finanser. God og effektiv ressursbruk er avgjørende for å opprettholde et godt tjenestetilbud og tillit til det offentlige.

Norsk offentlig sektor nyter høy tillit i befolkningen. Digitaliseringen har kommet langt, både i det offentlige og i det norske samfunnet generelt. Det gir oss en offentlig sektor som løser mange oppgaver effektivt. Samtidig ser vi at viktige drivere som befolkningsendringer, svakere vekst i offentlige inntekter og nye teknologiske muligheter endrer rammebetingelse for hvordan det offentlige kan og bør løse oppgaver.

Det er en trend i alle de nordiske landene at befolkningsveksten først og fremst skjer i byer og tettsteder. Fraflytting fra distriktene har pågått i lengre tid, og i tillegg er fødselsratene i små kommuner lavere enn før. De minste kommunene vil dermed ha høyest antall pensjonister og pleietrengende per person i arbeidsfør alder. Offentlige oppgaver er i Norge i stor grad desentralisert. Eldreomsorg er et kommunalt ansvar, og særlig de minste kommunene vil møte et kraftig økt behov. Det er allerede store forskjeller mellom kommuner både i størrelse, kompetanse og hvor godt de ivaretar sine oppgaver, og det er fare for at disse variasjonene forsterkes. Gjennom kommunereformen har regjeringen startet et arbeid for å ruste kommunene til å møte fremtidens behov. Arbeidet med kommunesammenslåinger må fortsette gjennom positive insentiver og verktøy for lokale prosesser.

Teknologiutvikling muliggjør nye måter å løse oppgaver på, både i eldreomsorgen og i offentlig forvaltning. Mens teknologien tidligere særlig har drevet frem produktivitetsutvikling i vareproduksjon, ser vi nå et økt potensial for produktivitetsutvikling også i tjenesteproduksjon. Digitalisering, kunstig intelligens og robotisering kan legge grunnlag for en høyere produktivitetsutvikling i offentlig sektor fremover enn vi har sett til nå. Det kan gi bedre tjenester til befolkningen, frigjøre arbeidskraft til andre formål, og gi grunnlag for betydelige stordriftsfordeler. Mye tyder også på at pandemien har akselerert utviklingen av digitale offentlige tjenester.

Måten oppgavene løses på må gjenspeile samfunnsutviklingen og innbyggernes og næringslivets forventninger om en fremtidsrettet og brukerorientert forvaltning. Det er forventninger til at offentlige tjenester skal være digitale og enkle å bruke. Digitale løsninger har gitt et redusert behov for å møte opp på ulike kontorer, og redusert behov for ansatte i deler av offentlig forvaltning, særlig innenfor administrasjon og saksbehandling. Denne utviklingen vil fortsette. Samtidig vil det etter alt å dømme bli økende etterspørsel etter arbeidskraft innenfor helse- og omsorgssektoren. Det vil bli behov for å endre måten offentlig sektor arbeider og tilbyr tjenester på, samtidig som vi sørger for at statlige kompetansearbeidsplasser fortsatt lokaliseres spredt utover i landet.

Nye teknologiske løsninger vil ofte kreve store investeringer. Kostnadene til slike investeringer kan kun forsvares dersom vi klarer å realisere tilsvarende gevinster. Det vil kreve stor grad av samordning og koordinering på tvers av sektorer og geografiske skillelinjer for å utnytte nye stordriftsfordeler. Vi må være villige til å tenke nytt om organisering av arbeidsprosesser og virksomheter, og frigjøre arbeidskraft til nye oppgaver der det er mulig. Dessverre har vi for ofte sett at offentlige digitaliseringsprosjekter verken gir den forventede nytten eller leder til besparelser.

God organisering av forvaltningen er avgjørende for god ressursutnyttelse. Organisering av statlige virksomheter basert på funksjoner eller ansvarsområder gir mulighet til å samlokalisere fagmiljøer spredt utover i landet. Riktig finansiell ansvarsdeling mellom ulike forvaltningsnivå og rammestyring av kommunene er også viktige prinsipper for god ressursutnyttelse.

Alle ledere for offentlige virksomheter har ansvar for å arbeide for innovasjon og god ressursbruk. Årlig omfordeling av produktivitetsgevinster gjennom avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE) gir en forutsigbar forventning til statlige ledere om å arbeide langsiktig for å frigjøre ressurser som kan omfordeles til de høyest prioriterte oppgavene. Offentlige virksomheter opplever ikke den konkurransen i markedet og presset for innovasjon og effektivitet som private virksomheter opplever. ABE-arbeidet gir et lignende langsiktig insentiv for innovasjon, og sørger samtidig for at gevinster av produktivitetsvekst i staten fordeles gjennom de politiske prioriteringsprosessene. Det vises til meldingens kapittel 10 for nærmere omtale.

10.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt mener det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke vil evaluere konsekvensene av den såkalte ABE-reformen, hverken for velferden eller for effektiviteten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt mener offentlig sektor kan effektiviseres og forbedres, men konstaterer at det er vesentlig uenighet om hvordan denne effektiviseringen best kan gjennomføres. Disse medlemmer vil blant annet peke på at ny teknologi kan gi bedre velferd for flere uten at kostnadene vokser. Likevel ser regjeringen ut til å være mer opptatt av å svekke offentlig sektor gjennom å prioritere generelle effektiviseringskutt. Slik står ideologien i veien for lønnsomme investeringer i velferdstjenester for alle.

Disse medlemmer mener regjeringens såkalte effektiviseringsreform er flate kutt og uten styring eller prioritering. Det gir kanskje kostnadsbesparelser på kort sikt, men det er feilslått strategi hvis en ønsker mer bruk av teknologi og digitalisering i det offentlige. De flate kuttene gir heller ikke klare signaler om å tenke helt nytt om organisering av forvaltning og offentlige tjenester.

Disse medlemmer mener også kuttene gir urimelige velferdskutt. Siden 2015 er det kuttet nærmere 13 mrd. kroner i offentlig virksomhet og velferd. Disse medlemmer vil peke på at konsekvensene blant annet er at innsatsen mot arbeidslivskriminalitet svekkes. Arbeidstilsynet har fått kutt på 25,8 mill. kroner og har varslet at de må nedprioritere slikt som ulykkesforebygging, ergonomi, kjemi og psykososiale problemer. Både Domstoladministrasjonen og lokale domstoler har varslet om at kuttene i praksis medfører kutt i tjenestene og ikke i byråkratiet. Bevilgningene til Nav kuttes, selv i et år der oppgavene er flere enn noen gang. Disse medlemmer viser til at dette bare er noen av mange eksempler som er kommet fram i media, hvor både ansatte og ledere advarer om at kuttene noen steder allerede har fått store konsekvenser, og at de andre steder kommer til å få det hvis de videreføres som regjeringen har lagt opp til.

Disse medlemmer viser også til budsjettdokumentene fra helseforetakene, som synliggjør konsekvensene av kutt. Eksempelvis skrev Sykehuset Innlandet i budsjettet for 2017 at psykisk helse kuttes. Med færre sengeplasser må gjennomsnittlig liggetid for frivillig innlagte pasienter reduseres, «noe som også kan føre til økt andel reinnleggelser». Disse medlemmer viser videre til Ahus, hvor man har måttet spare millioner på å få nyfødte og familier sendt ut av sykehuset tidligere. Det samme gjelder Kvinneklinikken, hvor det har blitt slått fast at tidligere hjemsendelse av nyfødte og mødre er «et tiltak med stor effekt» på økonomien.

Disse medlemmer slutter seg til målet om effektiv pengebruk i offentlig sektor, men mener at det er uholdbart å anta at et årlig flatt kutt i bevilgningene skal føre til økt produktivitet. Slike kutt risikerer etter disse medlemmers mening snarere å gå ut over statlige virksomheters utførelse av lovpålagte oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er opptatt av at nordmenn også i fremtiden skal ha gode tjenester i sine nærmiljø. For å oppnå dette er det nødvendig å redusere byråkrati og effektivisere både i offentlig og privat sektor. Disse medlemmer mener det må kuttes i byråkrati også over statsbudsjettet, men vil imidlertid presisere at det er viktig at kuttene som gjøres ikke fører til sentralisering, dårligere arbeidsvilkår for ansatte eller dårligere tjenestetilbud for innbyggerne. Disse medlemmervil påpeke at en rekke av regjeringens byråkratikutt har medført nettopp dette. Disse medlemmer viser for øvrig til egen hovedmerknad under kapittel. 1.2.2, og til egne merknader i Innst. 397 S (2017–2018).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener sentralisering er tett knyttet til byråkratisering som ofte er forstadiet til privatisering. Dette medlem mener regjeringens mange sentraliserende reformer har resultert i en mer byråkratisert, tungrodd og kostbar offentlig sektor. Dette medlem mener en av årsakene til dette er at man i for stor grad har bygget reformene på prinsipper hentet fra New Public Management. Dette har gitt seg utslag i utstrakt bruk av mål- og resultatstyring, oppsplitting av ansvar i ulike enheter med hhv. bestiller- og utføreransvar, stykkprisfinansiering, konkurranseutsetting og privatisering av offentlige oppgaver. Dette medlem mener det trengs et brudd med New Public Management-ideologien for å oppnå bedre og mer effektiv styring i offentlig sektor, og vil gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor der tillit og samarbeid skal erstatte unødig måling og kontroll.

Komiteens medlem fra Rødt viser til at Rødt er det eneste partiet som har reversert hele det årlige ABE-kuttet i sine alternative statsbudsjetter.

11.1 Sammendrag

Norge har gode og omfattende velferdsordninger som i hovedsak er finansiert over offentlige budsjetter. Inntektssikring ved sykdom, arbeidsledighet og alderdom gjennom folketrygden og universelle, offentlig finansierte tjenester innenfor helse og omsorg gir trygghet og uavhengighet til den enkelte innbygger. Universelle velferdsordninger som kommer alle til gode, har gjort det mulig å kombinere familie- og arbeidsliv og bidratt til økt likestilling. Et godt velferdssystem bidrar dermed til flere sentrale bærekraftsmål.

Velferdsordningene legger til rette for god helse uavhengig av den enkeltes inntekt og gir et godt grunnlag for å håndtere både økonomiske og helsetruende kriser. Under koronapandemien er flere av velferdsordningene blitt midlertidig utvidet, både når det gjelder kompensasjonsgrad og utbredelse.

Velferdsordningene spiller en viktig rolle for bærekraften i offentlige finanser, både fordi de påvirker insentiver til arbeid og fordi de utgjør en så stor del av de totale utgiftene. Vel 55 pst. av alle offentlige utgifter på statlig og kommunalt nivå er utgifter til velferdsordninger. Velferdsstatens bærekraft utfordres dersom andelen av befolkningen som ikke arbeider øker.

Det er et gode både for den enkelte og for oss som samfunn at vi lever lenger. Utgiftene til pensjoner og helse- og omsorgstjenester vil likevel øke kraftig med en aldrende befolkning, og finansieringen av velferdsstaten vil kreve mer av dem som er i arbeidsfør alder. Mens de over 80 år i dag utgjør knapt 4 1/2 pst. av befolkningen, ventes andelen å øke til nesten 12 pst. i 2060 i hovedalternativet i befolkningsfremskrivingene, se figur 1.10 i meldingen. Aldersutviklingen vil kreve betydelig vekst i ressursinnsatsen i helse- og omsorgstjenestene fremover.

Økt bærekraft kan ikke oppnås ved ett enkelt tiltak. Det kreves innsats på mange felt. Velferdsordningene må tilpasses til behovene de skal møte, og tjenestene som tilbys, må produseres effektivt.

Koronapandemien har minnet oss om hvor viktig det er å planlegge for store kriser og ha beredskap når viktige samfunnsfunksjoner og folks helse trues. Det vil imidlertid ikke være mulig å sikre oss mot all risiko. Det vil alltid være en avveining mot annen ressursbruk. I denne sammenhengen er det viktig å være forberedt på at den neste alvorlige krisen trolig blir annerledes enn denne. Dette tilsier at planlegging fremover må bygge på en sterk og fleksibel beredskap som raskt kan tilpasses nye trusler.

Det er utfordringer knyttet til tjenestetilbudet også i dag, som trolig forsterkes med utviklingen vi ser komme. Samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten er viktig for personer med kroniske sykdommer. I en aldrende befolkning vil det være flere som lever med slike sykdommer. Det er en utfordring å sikre lik kvalitet på tjenestetilbudet til alle innbyggere i hele landet. På mange områder i helsetjenesten er det avdekket variasjon i tjenestetilbudet som ikke kan forklares med strukturelle forhold, befolkningens sykelighet, pasientpreferanser eller annet. Variasjon i tjenestetilbud kan være et symptom på at vi ofte ikke kjenner effektene av ulike offentlige tiltak godt nok, eller at det brukes behandling med liten effekt. Dette viser at vi har et potensial for bedre ressursbruk.

Effektiv ressursbruk kan oppnås med god kunnskap om hvordan tiltak virker, systematiske sammenligninger av tjenestetilbud og god utnyttelse av teknologiske fremskritt. Samtidig vil det bli viktigere å gjøre bevisste valg av hva velferdstilbudene skal omfatte. Når ressursene er knappe, tvinger prioriteringene seg frem. Gode kriterier for prioritering kan bidra til at viktige hensyn fanges opp, og gi forutsigbarhet og legitimitet til de valgene som tas. Her gjøres et viktig arbeid innenfor helsesektoren.

Noen offentlige velferdsordninger har eksistert lenge, og er preget av samfunnsforhold og utfordringer som gjaldt da ordningene ble etablert, men som ikke nødvendigvis er like aktuelle i dag. God ressursbruk krever en stadig tilpassing av regelverk og ordninger.

Privat medfinansiering kan i noen tilfeller være et bidrag til å få frem riktige prioriteringer. Det gjelder for eksempel dersom brukeren ubevisst kan velge den dyreste av flere like gode løsninger.

Både for den enkelte og for fellesskapet vil det være best om behovet for offentlige helsetjenester og ytelser forebygges. Et samfunn som er innrettet slik at det støtter opp under den enkeltes mulighet til å ta helsevennlige valg og ta mer ansvar for egen helse, gir det beste utgangspunktet for en frisk befolkning, et produktivt arbeidsliv og reduserte utgifter til helserelaterte stønader. Folkehelsepolitikken er viktig, og samarbeid med frivillig sektor, arbeids- og næringsliv er sentralt for å lykkes.

Eldres behov for pleie og omsorg kan reduseres gjennom tilpassede boligforhold. Økende velstand i befolkningen og teknologiske nyvinninger kan gjøre eldre bedre i stand til å tilpasse boligen for å forberede seg til en situasjon med svekket helse. Velferdsteknologiske løsninger kan bedre den enkeltes evne til å klare seg selv i egen bolig, og bidra til å sikre livskvalitet og verdighet for brukeren. I en del tilfeller kan velferdsteknologi fungere som et godt alternativ til et ordinært tjenestetilbud. Det vises til meldingens kapittel 11 for nærmere omtale.

11.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener økt privat medfinansiering av velferdstjenestene må unngås. Lommeboken skal ikke avgjøre hvor god helsehjelp man får. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kapittel 1 og kapittel 7.

12.1 Sammendrag

Nivået på offentlige investeringer er høyt i Norge sammenlignet med de fleste andre land. Investeringer utgjør 10 pst. av samlede offentlige utgifter, se figur 1.11 A i meldingen. Det siste tiåret er investeringer i transportinfrastruktur prioritert særlig høyt. Nivået er mer enn doblet som andel av BNP, etter en periode med nedgang det foregående tiåret, se figur 1.11 B i meldingen. Regjeringen har prioritert å benytte økt oljepengebruk til investeringer i kunnskap og infrastruktur, samt vekstfremmende skattelettelser. Dette har vært i tråd med formålene som ble fremhevet da handlingsregelen for finanspolitikken ble vedtatt.

Samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer kan styrke vekstevnen i økonomien, og det offentlige har en viktig rolle i å tilrettelegge for velferd og vekst. En investering er samfunnsøkonomisk lønnsom hvis nyttevirkningene for samfunnet samlet sett er høyere enn kostnadene. I vurderingen må det tas hensyn både til næringslivets behov og virkninger for innbyggerne og for miljøet. Offentlige og private investeringer må bidra til oppnåelsen av bærekraftsmålene og overgangen til et lavutslippssamfunn. Nytten ved en offentlig investering avhenger av formålet. For utdanningsinstitusjoner kan det gjelde bedre forsknings- og utdanningsforhold, for IKT-prosjekter redusert tidsbruk til oppfølging av offentlig regelverk, og for samferdselsprosjekter redusert reisetid, økt trafikksikkerhet og mindre forurensning. Typiske kostnader omfatter utgifter til investering og drift i tillegg til eventuelle negative virkninger på naturmiljø eller andre forhold.

Det er avgjørende å velge de riktige investeringene og sørge for en god gjennomføring. Investeringer med kostnader som ikke står i forhold til nytten de gir innbyggerne, kan legge beslag på betydelige midler som burde gått til andre formål. Når mange store prosjekter pågår samtidig, kreves det god styring og ledelse for å opprettholde god kostnadskontroll.

Investeringer har lang levetid, og beslutningstakerne må ta hensyn til fremtidens behov og muligheter. Det er viktig å følge med på sentrale utviklingstrekk i teknologi, økonomiske forhold, klimaendringer og klimamål, demografi og befolkningsmønster.

Kriser og uventede hendelser kan ha langsiktige virkninger som påvirker hvilke investeringer samfunnet trenger. Det er for tidlig å vite hvilke langsiktige endringer koronapandemien får og hvordan pandemien vil påvirke behovet for offentlige investeringer. Håndteringen av koronapandemien har imidlertid illustrert potensialet for mer bruk av digitale møteplasser og fleksibel bruk av transportinfrastruktur og kontorbygg. På den annen side har økt vekt på smittevern stilt transportsystemet overfor nye utfordringer. Koronapandemien innebærer at eksperimentering, innovasjon og læring på disse områdene har økt betraktelig over kort tid.

Planlegging i samferdselssektoren utpeker seg som særlig utfordrende. Nye klimamål og muligheten for automatiserte, samhandlende kjøretøy kan i løpet av noen tiår fullstendig endre måten vi transporterer oss på, i tillegg til at digital samhandling kan endre hvilke typer infrastruktur det er behov for. Samtidig planlegges det investeringer som skal gi nytte i opptil 75 år. Ny teknologi kan gi mer miljøvennlige løsninger, bedre mobilitet og reduserte kostnader i transportsektoren. Samtidig kan bedret mobilitet gi økt etterspørsel etter transport. Utviklingen endrer også hvilke virkemidler som er best egnet til å løse samfunnsutfordringene. En stigende andel nullutslippskjøretøy på veiene reduserer for eksempel klimafordelen av investeringer i jernbane.

Det største potensialet for forbedring av statlige investeringsprosjekter finnes trolig i fasen før prosjektene legges frem for Stortinget for endelig beslutning om gjennomføring. I planleggingsfasen oppstår mange store og kostbare endringer i prosjektene. Over mange år har vi sett at prosjektkostnadene i gjennomsnitt har økt med mer enn 40 pst. fra regjeringen har valgt konseptuell løsning til planleggingen er gjennomført. Dersom kostnadene i prosjektene øker uten at det står i forhold til nytten, gjør det prosjektene mindre samfunnsøkonomisk lønnsomme. Kostnadsøkning i planleggingsfasen kan innebære at politiske beslutninger tidlig i planleggingsprosessen blir tatt på feil grunnlag.

Regjeringen har gjennomført tiltak for at lave kostnader og høy nytte skal stå sentralt gjennom hele planleggingsfasen og i gjennomføringsfasen av nye prosjekter. Regjeringens strategi for bedre investeringer har fire punkter.

For det første må vi ha gode utredninger. Utredninger skal få frem alternative måter å løse konkrete samfunnsutfordringer på og gi kunnskap om nytte og kostnader for samfunnet. Tydelige krav til utredning og kvalitetssikring skal gi gode beslutningsgrunnlag slik at de beste prosjektene kan identifiseres og velges.

For det andre må hele planprosessen legge vekt på samfunnsøkonomisk lønnsomhet i prosjektene. Kunnskapen vi har om driverne bak økte kostnader i investeringsprosjekter, og utfordringer med å hente ut så mye nytte som mulig fra offentlige prosjekter, viser at måten investeringer planlegges og besluttes på er viktig for resultatet. Ved å planlegge for lønnsomhet gjennom alle faser i utviklingen av offentlige tiltak, vil man kunne ivareta viktige samfunnshensyn på en mer effektiv måte. Virksomheter med ansvar for investeringer skal styres med sikte på høyest mulig nytte til lavest mulig kostnad, og virksomhetene skal ha insentiver til å planlegge for kostnadseffektive løsninger. Regjeringen har tatt flere grep med dette som siktemål. Regjeringen planlegger den neste nasjonale transportplanen for perioden 2022–2033 på en annen måte enn tidligere. Blant annet har Samferdselsdepartementet bedt de statlige transportvirksomhetene om å vurdere all ressursbruk med tanke på reduserte kostnader og økt nytte av ressursbruken i sektoren. «Design to cost» er et virkemiddel som er benyttet for å skape gode insentiver til å jobbe systematisk med å optimalisere et prosjekt både i planleggings- og gjennomføringsfasen. For bygg i statlig sivil sektor er det innført en egen modell rundt oppstart av forprosjekt for å oppnå et mer gjennomarbeidet grunnlag etter valg av konsept og tettere oppfølging gjennom videre planlegging. Etableringen av Nye Veier AS er et annet eksempel på nye måter å organisere statens oppgaver på som tar inn over seg denne kunnskapen.

For det tredje har alle offentlige virksomheter som påvirker statlige investeringer, et felles ansvar for kostnadseffektive løsninger. Behov og krav fra fagmyndigheter og lokale myndigheter skal ivaretas på en kostnadseffektiv måte. I tilfeller der nytten av en gitt endring tilfaller en begrenset gruppe eller region, uten at mottakerne får økonomiske eller andre typer forpliktelser, er det fare for kostbare endringer. Det kan også være utfordrende for virksomheter som har et klart definert sektormandat, å ta hensyn til virkningene deres investeringsbeslutninger har på andre samfunnsområder. Når ulike hensyn veies mot hverandre, må kostnadseffektivitet vektlegges i den samlede vurderingen. Det vil gi bedre rammebetingelser for privat næringsliv og bidra til å ivareta bærekraftige offentlige finanser.

For det fjerde må de beste prosjektene prioriteres først. Langsiktig planlegging skal kombineres med fleksibilitet til omprioritering i møte med endringer i prosjektene og samfunnet, og samlet aktivitet skal kunne tilpasses handlingsrommet i budsjettene. Koronapandemien har vist med stor tydelighet at samfunnet kan utsettes for store og brå endringer. Det illustrerer verdien av at investeringsplaner er fleksible og oppdateres i lys av endringer i samfunnet. Vi vil få bedre investeringer og mer igjen for pengene når den langsiktige planleggingen av statlige investeringer er lagt opp slik at man kan ta hensyn endringer i prosjektene eller rammebetingelsene, og når ressursbruken prioriteres etter hva som gir høyest samfunnsmessig nytte i forhold til kostnadene. Det vises til meldingens kapittel 12 for nærmere omtale.

12.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser for øvrig til partienes hovedmerknader i kapittel 1.2.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til en gjennomgang av forskere fra Nord Universitet og Transportøkonomisk Institutt, som viser at de samfunnsøkonomiske analysene av veiprosjekter i Norge har en lavere karbonpris og høyere verdsetting av reisetid enn tilsvarende i Sverige og Finland. Disse medlemmer viser videre til problemet med at klimagassutslipp fra nedbygget myr ikke tas tilstrekkelig høyde for i analysene, noe som dermed kan gi opphav til svært misvisende kunnskapsgrunnlag for å foreta store investeringsbeslutninger.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at samfunnsøkonomiske analyser av infrastrukturprosjekter i Norge priser klimagassutslipp på samme nivå som i Sverige, samt inkluderer utslipp fra nedbygget myr og eventuelle andre utslipp som ikke er medregnet.»