Utenriksminister Espen Barth Eide: La
meg takke mine kolleger, energiministeren og kultur- og likestillingsministeren,
for gode orienteringer om viktige prosesser på deres felt, som illustrerer
at det både er en enorm bredde og en enorm dynamikk i EU/EØS-området.
Det er veldig mye som skjer nå, og veldig mye av det er svært relevant
for oss. De beslutningene som tas i EU, får rask og direkte betydning
for oss, enten fordi de blir en del av norsk lovgivning, eller fordi
de former det uten sammenligning viktigste markedet for Norge, som også
betyr noe for oss. Det å både følge med på, forstå og delta i den
regelutviklingen er overordentlig viktig for Norge. Jeg vil vel
egentlig få lov å si at det er viktigere enn noensinne.
Nå er det slik at EØS-avtalen har fylt 30 år,
og vi har reflektert litt rundt det. Da vi forhandlet oss fram til
det som ble EØS-avtalen, i tidsrommet 1989 til 1992 – den trådte
i kraft i 1994 – var det i en verden som generelt sett gikk mot
mer åpning, globaliseringsfasen hadde begynt. Det ble et fordypet
samarbeid i Europa, men det ble også en større åpning mot handel
i hele verden – det kommer jeg litt tilbake til når jeg kommer til
WTO, litt senere i redegjørelsen min. Da kunne man i prinsippet sett
for seg at det fantes en rekke alternativer til et EØS-spor, f.eks.
mer handel med Asia. Nå har den globaliseringsbølgen gått i kraftig
revers. Globaliseringen er på hell, og land er blitt mye mer opptatt
av hvem man handler med. Sikkerhetspolitikk og geopolitikk har kommet
inn igjen i handelspolitikken, og de få tiårene hvor vi hadde en
reelt globaliserende verden, er slutt. Det betyr at å ta vare på
de formelle relasjonene vi har, ikke minst gjennom EØS-avtalen,
som er Norges viktigste og mest omfattende internasjonale avtale,
kanskje er viktigere enn det noen gang har vært, som jeg også gjorde
rede for i EØS-redegjørelsen. Jeg tror det vi snakker om her også,
illustrerer det, for det er en helt annen verden.
Det jeg vil gjøre i dag, er å informere utvalget
om status og oppfølging i fire konkrete saker. Flere av dem er, vil
jeg mene, gladsaker. Det er arbeidet videre med avtalen om EØS-finansieringsordninger
og markedsadgang for sjømat, dommen i voldgiftssaken om snøkrabbe, opptakten
til WTOs ministermøte i Abu Dhabi om noen uker og EUs nye passasjermobilitetspakke.
La meg først notere at Belgia nå har overtatt
EU-formannskapet fra Spania. Spania var et godt og effektivt formannskap
under litt krevende forhold internt i Spania, fordi det meste av
tiden var uklart om statsministeren ville fortsette, men på tross
av det klarte de å ha god dynamikk i EU-samarbeidet også på områder
som er viktige for oss. Vi har allerede hatt innledende dialog med
det belgiske formannskapet og tror det også blir et godt formannskap.
Det er viktig å legge seg på minne at dette
er innspurten av denne parlamentsperioden i Europa. Det blir europaparlamentsvalg
i mai. Det er for øvrig også valg i Belgia litt senere på våren.
Effektiv tid til å medvirke til, få til, påvirke og ta beslutninger
vil egentlig være de første månedene av denne våren, mer enn når
vi går inn mot sommeren, for da, som det også ofte er i de enkelte land,
går man veldig inn i en slags valgkampmodus. Det er viktig å bruke
den tiden klokt og godt. Vi går nå inn i det året i historien hvor
flest mennesker går til valg. Det er USA, som mange interesserer
seg for, det er India, som er viktig, det er Indonesia og en rekke
andre land. Det er også Russland i prinsippet – selv om mange mener
å vite hva utfallet av det valget kanskje er – og ikke minst er
det europaparlamentsvalget.
Det er en anledning til å si at jeg opplever
at den kommisjonen og det flertallet parlamentet har hatt, og som
har vært til nå, har vært gunstig for Norge. Det har vært god dialog.
Det har vært interesse for mange av de samme tingene som vi er opptatt
av. EU har bl.a. utviklet seg på klima- og miljøfeltet til det jeg
vil si er den absolutte gullstandarden internasjonalt. Siden jeg
har hatt sjefsforhandleransvaret i de siste klimatoppmøtene, kan
jeg si at vi ikke hadde vært i nærheten av det vi tross alt fikk
til i f.eks. Glasgow og Dubai, uten den lederrollen som EU har tatt.
Derfor har det vært viktig for oss å koble oss opp til EUs grønne
giv, som vi bl.a. har gjort med grønn allianse.
Belgia vil videreføre dette. Det er høyt på
Belgias formannskapsagenda. Det er også andre spørsmål som er viktig
for oss på den sosiale agendaen: forsvar for rettsstaten også innad
i EU – en referanse til Ungarn der – og helseunion og beredskap.
Man er opptatt av å ha styringsfart helt inn, og derfor er det viktig
å samarbeide nært med dem.
I dag er det ekstraordinært toppmøte i Brussel.
Det kan peke mot «showdown» – jeg tror nesten jeg vil bruke det
ordet – med statsminister Orban, som la ned veto mot EUs langtidsbudsjett
og mot støttepakke til Ukraina, og i det hele tatt forsøker å undergrave
mye av det EU-landene for øvrig ønsker å gjøre overfor Ukraina. Dette
er også viktig for oss siden vi anser Ukrainas sak som avgjørende
for Europas sikkerhet, og det blir interessant og viktig å følge
med på det som skjer utover dagen i dag i EU-toppmøtet.
Apropos EØS-avtalen tar vi sikte på en fellesmarkering
av at den er 30 år, under møtet i Det europeiske råd i Brussel i
mars, hvor alle statsoverhoder i EU og EØS/EFTA er til stede, altså
alle 30 – de 27 fra EU og de 3 fra Island, Norge og Liechtenstein.
Det arbeides også med ulike ideer for hvordan dette kan markeres
i Norge, og hvordan det kan brukes for å øke interessen for og kunnskapen
om EØS- og europaspørsmål. Dette vil vi nok komme tilbake til på
utvalgets møter utover i 2024.
Så til avtalene om EØS-finansieringsordninger
og markedsadgang for sjømat. I forrige møte redegjorde jeg grundig
for avtalepakken vi ble enige om med Kommisjonen 30. november i
fjor. Det var som kjent viktig for oss å komme i mål, og det gjorde
vi. Vi ble enige med Kommisjonen både om videre EØS-finansiering
for de neste sju år, som gir stabilitet og klarhet, og om adgang for
sjømat. Nå har de formelle godkjenningsprosedyrene startet, for
enigheten var jo med Kommisjonen. Dette må nå godtas i EU-rådet
og også gjennom nødvendige prosesser i de tre EØS/EFTA-statene.
På EU-siden er avtalepakken presentert for
medlemsstatene i Rådet, men det vil først bli formelt framlagt etter
en grundig gjennomgang i Kommisjonen. Formell framleggelse for medlemslandene
tror vi vil skje i midten av februar. Vi håper at Rådet vil godkjenne
avtalepakken raskt, slik at EU-siden vil være klar til å undertegne
i begynnelsen av mars. Dette er en slags «best case», men det er
det vi håper å bidra til, for som sagt er det viktig å ha dette
på plass mens dette parlamentet, denne kommisjonen og denne sammensetningen
gjelder. Vi får et litt annet formannskap i høst, da det skal være
Ungarns tur.
På norsk side tar vi sikte på å fullføre våre
interne prosedyrer slik vi at vi er rede til å undertegne samtidig med
EU, og da er det viktig at vi får det gjennom også her. Umiddelbart
etter undertegning vil regjeringen forelegge en samtykkeproposisjon
for Stortinget. Jeg håper derfor på en rask og effektiv stortingsbehandling, slik
at vi fra norsk side kan ratifisere avtalene i løpet av våren, litt
av samme grunn som jeg nevnte i stad.
Det er viktig å sluttføre de formelle prosessene
så raskt som mulig. Det er først da vi kan starte arbeidet med de
nye programmene og dra nytte av tollfriheten for sjømat. Europaparlamentet
må også godkjenne avtalene før de kan midlertidig anvendes. Igjen
minner jeg om det nært forestående valget av nytt europaparlament,
at dette derfor må skje innen utgangen av april, så egentlig er
det tiden og veien. Det er de nevnte parter innstilt på å bidra
til, så dette tror vi går fint, men det er viktig at vi har felles
oppmerksomhet på det.
Så til voldgiftssaken om snøkrabbe, som jeg
tror utvalget er kjent med har dimensjoner utover det krabbefaglige,
hvis jeg kan få si det slik. Det latviske rederiet North Star og
dets eier anla i 2020 en voldgiftssak mot Norge for brudd på den
bilaterale investeringsbeskyttelsesavtalen med Latvia. Bakgrunnen
var et norsk forbud fra 2015 mot fangst av snøkrabbe som stengte
for latviske fartøy. Saksøker anslo sitt krav til 450 millioner
euro. Saken har blitt fulgt opp av bl.a. UD, Nærings- og fiskeridepartementet
og Regjeringsadvokaten gjennom flere regjeringer, med bistand fra
eksterne rådgivere, og har på egnet måte vært grundig gjennomgått
tidligere med Stortinget.
Voldgiftstribunalet kom 22. desember 2023 med
sin endelige avgjørelse. Dommen var full seier for Norge. Samtlige
av saksøkerens påstander om brudd på investeringsbeskyttelsesavtalen
ble avvist, og Norge ble tilkjent store deler av sakskostnadene.
Dommen kan ikke ankes, men rederiet har i en pressemelding varslet
at de vil anmode om at avgjørelsen blir annullert. Annullering er
ikke det samme som anke – det er en snever sikkerhetsventil som
kan brukes ved åpenbare saksbehandlingsfeil f.eks. Det regnes av
gode jurister som svært lite sannsynlig at et eventuelt krav om
annullering vil vinne fram, men en annulleringsanmodning kan imidlertid
føre til at saken vil trekke ut i tid, og at det vil påløpe flere
kostnader.
Selskapene Arctic Fishing og Baltjura-Serviss
har også anlagt saker om snøkrabbe mot Norge. Grunnlaget er investeringsbeskyttelsesavtalene
med henholdsvis Litauen og Latvia. Det latviske selskapet Baltjura-Serviss eies
av den samme investoren som står bak North Star, Peteris Pildegovics,
og det litauiske selskapet Arctic Fishing er kontrollert av kapitalinteresser
som er sentrale for North Star. Den videre skjebne for de to nye
sakene henger tett sammen med videre forløp for North Star-saken.
Om saksøkerne bestemmer seg for å få dommen annullert, er det sannsynlig
at også de vil forsøke å holde liv i de to andre sakene.
Basert på dommen fra desember er det tvilsomt
om de to selskapene i det hele tatt har hatt noen investeringer
i Norge. Dersom sakene går videre, vil det sannsynligvis etableres
tribunaler før sommeren og avholdes høringer i løpet av 2025. Avtalene
er for øvrig sagt opp, og det vil ikke kunne anlegges nye saker
basert på disse.
Rederiet North Star er ellers kjent fra snøkrabbesaken
Høyesterett behandlet i plenum i fjor. Da kom en enstemmig rett
til at Svalbardtraktatens likerett til fiske ikke gjelder på kontinentalsokkelen.
Også i voldgiftssaken gjorde saksøkerne Svalbardtraktaten til et
tema, men tribunalet kom til at traktaten ikke var relevant for saken.
Som utvalget er kjent med, er det dette jeg mener når jeg sier at
det går utover det krabbefaglige, men her er det viktig for verdens
forståelse av hvordan vi ser på Svalbard og områdene rundt.
Så vil jeg gjerne vende blikket mot en annen
prosess som har stor betydning for Norge, nemlig Verdens handelsorganisasjons
13. ministerkonferanse, MC13, som finner sted 26.–29. februar i
Abu Dhabi. Ministerkonferansen er WTOs høyeste besluttende organ
og kan vedta endringer i WTOs regelverk. Som jeg var innom innledningsvis,
er bakteppet et multilateralt handelssystem under betydelig press.
Handelssystemet må etter norsk syn styrkes og moderniseres for å
håndtere dagens utfordringer. Dette gjelder bl.a. Kinas framvekst,
den digitale økonomien, klima- og naturkrisen – som i større grad
må forenes med handelspolitikken, slik at man ikke har en handelspolitikk
som undergraver klimamålene våre – arbeidet mot global fattigdom
og i tillegg den utfordrende geopolitiske situasjonen og den tradisjonelle
troen på åpne markeder.
For å gjenta grunnpoenget fra begynnelsen:
En av de viktigste konsekvensene av den kalde krigens slutt var
at man i prinsippet åpnet for at man kunne handle med alle land.
Etter hvert ble det i praksis også mulig, bl.a. gjennom at det som
hadde vært en litt vestlig organisasjon, ble utvidet med bl.a. kinesisk
medlemskap. Det er nesten ingen land i verden som har tjent mer
på det enn Norge. Med vår mellomstore, men veldig åpne økonomi ga
det i mange år bl.a. den effekten at det vi solgte, ble stadig mer
verdt, og det vi importerte, ble stadig billigere – også kjent som
«den doble Kina-effekten». Når vi i tillegg hadde et fordelingssystem
og en velutviklet velferdsstat i Norge, fikk vi mer av fordelene
og mindre av ulempene med globaliseringsfasen. Men dette er altså bak
oss, og det merkes ikke minst kraftig i WTO, som rett og slett knaker
i sammenføyningene.
Dagens WTO-regelverk, det vi allerede har,
fungerer på et vis, men det trengs både oppdateringer av eksisterende
regelverk og nytt regelverk på flere områder. Dette har vist seg
krevende med så mange ulike stemmer og interesser. Som vanlig pågår
forhandlingene helt fram mot konferansen, og det er usikkert om
man vil komme i mål.
Det kanskje aller mest sentrale spørsmålet
er reform av WTO, inkludert tvisteløsningsmekanismene, fiskerisubsidier,
landbruk og utvikling. De norske hovedprioriteringene for MC13 er
først og fremst å jobbe med tvisteløsningsreform. Litt paradoksalt
er det slik at den største motstanderen for dem som ønsker dette,
er USA – av alle. Særlig under Trump-årene undergravde, kan man
si, USA tvisteløsningsmekanismen ved ikke å utnevne nye medlemmer
i ankeorganet, slik at det sluttet å fungere. Det har dessverre
fortsatt under Biden. Veldig mange andre land, inkludert land som
tidligere ikke var kjent for frihandel, er da i konflikt med USA
om hvordan dette skal løses.
Vi er svært opptatt av at dette kommer videre.
Tvisteløsningsmekanismen er veldig mye av det som ble tilført da
det gamle GATT ble til WTO, i 1995, som nettopp var en del av den
tiden da verden åpnet seg for mer samarbeid, mer handel. Dette kommer
vi til å legge mye vekt på. Jeg kan på ingen måte garantere at vi
får løst det på MC13, men jeg kan garantere at vi skal gjøre det
vi kan for å bidra til det. Det kan se ut som Norge får en sentral forhandlerrolle
i akkurat dette. Det er ikke helt avklart ennå.
Dette står helt sentralt i WTO. Vi mener at
WTO må ha et operativt tvisteløsningsorgan som kan avgjøre uenigheter
mellom medlemmer med rettslig bindende virkning. Vi er en pådriver
bak dette.
Vi har også en høy profil i forhandlingene
om fiskerisubsidier. Det handler om å forby og begrense subsidier
som bidrar til overfiske og overkapasitet. Vi jobber for å sluttføre
en avtale som bidrar til reelle kutt i subsidier. Slik kjemper vi
mot globalt overfiske, og en avtale vil være et viktig bidrag fra
WTO på miljøsiden. Fra norsk side ønsker vi også at WTOs ministerkonferanse
blir en arena for diskusjoner om spørsmål som handel og klima, handel
og natur, handel og inkludering, som nevnt. Ikke minst er det viktig
etter et vellykket klimatoppmøte i Dubai at det også inspirerer
det vi gjør i WTO. Det tror jeg har to positive sider. Det ene er
at det er et viktig tema. Det andre er at vi kan bringe en slags
ny dynamikk eller en ny tematikk til WTO, som kanskje kan bidra
til framgang også på andre områder.
Avslutningsvis vil jeg si noen få ord om et
nylig lansert EU-initiativ som er relevant for Norge. Det er EU-kommisjonens
forslag om en ny passasjermobilitetspakke. Det gjelder for alle
transportformer – luftfart, bane, vei og sjø – og inneholder regelverksforslag
som styrker passasjerrettighetene, og en revisjon av pakkereisedirektivet.
Formålet er bl.a. å etablere rettigheter for passasjerer som kjøper
multimodale reiser, som er et fint ord for reiser med ulike transportformer
på tvers av land, styrke håndhevingen av passasjerrettigheter og styrke
rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Rettsaktene
knyttet til pakken er markert EØS-relevant fra Kommisjonens side.
Norge støtter det overordnete målet om å styrke passasjerrettighetene
i alle transportformer. Samferdselsdepartementet vurderer nå forslagene
om passasjerrettigheter og har bedt om innspill fra berørte norske aktører
til utforming av norsk posisjon. Revisjon av pakkereisedirektivet
hører inn under ansvarsområdet til Barne- og familiedepartementet.
Igjen vil jeg understreke at det på grunn av
kommende endringer i EU er viktig å jobbe raskt og effektivt med
alle disse sakene også fra norsk side.
Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk
for gode spørsmål.
Jeg vil begynne med spørsmål fra møtelederen,
og det var en god påminnelse om at neste formannskap er ledet av
Ungarn. Det er grunn til å tro at det fortsatt er Orban som vil
styre der. Det blir krevende, og det blir ekstra krevende, for det
sammenfaller med en tid hvor et nytt parlament ikke har kommet på
plass før mot slutten av perioden, og derved heller ikke en ny kommisjon. EU
har jo alltid en kommisjon, men beslutningskraften helt mot slutten
av perioden er mye svakere enn tidlig og midt i perioden, så det
er viktig å få unna det man kan før det. Derfor er jeg helt enig
i oppfordringen om nær dialog med Stortinget i så måte, for her
har vi virkelig norske, nasjonale interesser å ivareta på en god
måte.
Til spørsmålet om kondisjonalitetsmekanismer:
Ja, jeg bekrefter at vi legger oss nær opp til EU. Vi har ønsket det,
og det står i protokollen. Det er viktig å opprettholde kondisjonalitet.
Jeg kan dele med utvalget at jeg nylig hadde mitt første bilaterale
møte i denne perioden med vår felles tidligere kollega, Radoslaw
Sikorski, som er Polens utenriksminister og en veldig sterk stemme
for både europeisk og transatlantisk integrasjon. Vi snakket om
Ungarn, og han sa at han var en sterk tilhenger av kondisjonalitet.
Fordi han kommer fra Polen, har han vært utsatt for kondisjonalitet,
og den hadde virket. Som eksempel måtte de byene som hadde vedtatt
å være LHBTI-frie soner, slutte med det på grunn av bl.a. norske krav
om at de da ikke ville få støttemidler. Så han oppfordret oss til
å forbli der. Som en som har vært «on the receiving end» – på mottakssiden
– mente han det var viktig og riktig. Og det gjør vi altså.
Så til det store spørsmålet om havbunnsmineraler fra
både møtelederen og Elvestuen, og det er jeg egentlig glad for.
For det første vil jeg si at ja, vi er aktivt på i Europa for å
forklare hva vår beslutning, som gikk igjennom i Stortinget før
jul, er, og hva den ikke er. Det er bl.a. skapt et inntrykk av at
Norge har åpnet for utvinning av havbunnsmineraler. Det er kategorisk
feil. Det bør Stortinget være klar over at det ikke var det Stortinget
vedtok. Stortinget vedtok at man skal åpne for undersøkelser som
skal bringe et kunnskapsgrunnlag, som – dersom det er forenlig med
gode miljøstandarder – så skal åpne for utvinning. Den misforståelsen
har ikke bare tilfeldigvis oppstått, men jeg tror en rekke gode
og velmenende miljøorganisasjoner har bidratt til den ved på en måte
å gi inntrykk av at Norge nå åpner for utvinning av havbunnsmineraler.
Hadde vi gjort det, hadde det vært grunn til bekymring. Det gjør
vi ikke, så det er et budskap vi deler i Brussel. Statsministeren,
jeg og statssekretær Maria Varteressian, som har ansvar for EU-saker,
har vært på turné og forklart dette i de landene som har vært mest
engasjert, med ikke helt ubetydelig hell. Mange sier da litt overrasket:
Ja, men det er ikke det vi har fått høre. Så jeg vil oppfordre til
at hva man uansett mener om dette, tror jeg det er lurt at vi som
AS Norge formidler at det er ikke slik at regjeringen har foreslått
og Stortinget har vedtatt at vi herved åpner for utvinning.
Jeg vil også si om det at vi har en lang tradisjon
for kunnskapsbasert forvaltning av både land- og havarealer. Verden
kommer til å trenge enorme mengder mineraler, metaller og sjeldne
jordarter for å gjennomføre det grønne skiftet. Alt i det grønne
skiftet krever mer av dette enn det meste vi trengte i fossilalderen.
Alle elbilene, batteriene til fly og båter, solcellepanelene og vindmøllene
er svært avhengige av dette.
Det er geopolitiske grunner til at vi ikke
kan la Russland, Kina og det Kina måtte eie i Afrika, være eneleverandører
av disse varene, og derfor må vi finne dem et sted. Det er to steder
man kan finne dem. Det er enten på land eller i havet. Noen særlig
andre steder har vi ikke å lete, så lenge vi ikke drar til Pandora
og driver gruvedrift i rommet. Like galt som det er å si at det
går sikkert bra med gruvedrift på havbunnen, er det å si at vi er
helt sikre på at det a priori er verre enn på land, uten at vi har undersøkt.
Det er på en måte Norges syn veldig basert på hvordan vi har forvaltet
dette tidligere, så det er noe vi formidler i EU. Det er et langt
lerret å bleke. Det er ikke sånn at vi har vunnet denne kampen,
men vi jobber absolutt med det.
Til slutt det siste spørsmålet fra møtelederen
– ankeorganet: Tidligere utenriksminister Eriksen Søreide kjenner
til hva vi har ment om dette en stund. Vi mener for så vidt det
samme, men det vi egentlig ønsker, er å gå inn i en posisjon hvor
vi, som vi av og til gjør med hell, kan lytte til de ulike syn,
se om det kan komme noen nye ideer inn. I utgangspunktet ønsker
vi at ankeorganet videreføres i sin opprinnelige form, men hvis
ikke det går, må man finne noen andre former på det. Det tror jeg
er det mest meningsfulle nå, men ved neste anledning – da er vi
etter MC13 – kan jeg si litt om hva som skjedde.
Takk for gode innspill fra Lundteigen, og jeg
kan først bekrefte at det er definitivt jordbruk jeg snakker om,
og ikke landbruk. Det er en viktig presisering, og jeg skal passe
på å si jordbruk neste gang, for mat kommer enten fra jord eller
fra hav. Det som er Norges utfordring, er at når det gjelder mat
fra hav, har vi verdens mest offensive interesser, og når det gjelder
mat fra jord, har vi av gode grunner defensive interesser. Det er
en lang historie om hvordan de forenes i WTO-sammenheng. Jordbruk
er utrolig viktig i Norge, for befolkningen i hele landet og for
å sørge for trygg og sikker forsyning av mat til vår egen befolkning,
og fiskeeksport er vår nest største inntektskilde – en eksport som
kanskje kommer til å vokse etter som olje- og gasseksporten også
går ned, så det er også viktig for Norge. Litt av utfordringen med
ansvaret for WTO er å få dette til å henge sammen.
Men det er riktig at vi er opptatt av å ivareta
sentrale norske interesser på jordbruksområdet. Det er en positiv
trend ute, vil jeg si til Lundteigen, en større forståelse av matsikkerhet,
en større forståelse av lokal produksjon, en større forståelse av
resiliens, motstandsdyktighet mot f.eks. klimaendringer, mer lokal
tilpasning. Og Norge, ikke minst med utviklingsminister Tvinnereim, jobber
over hele feltet med matsikkerhetsspørsmål, så dette er noe som
inspirerer vårt arbeid i WTO.
Og enten det er godt eller dårlig, kan jeg
i hvert fall si at sannsynligheten for at WTOs MC13 ender med betydelig
rivalisering om jordbruksvarer, er ganske liten. Sånn sett er vel
de interessene ivaretatt, men de skal vi passe på å ta vare på.
Vi tror jo at tollvern og et høyt subsidienivå i landbruket er viktig
for hele Norge.
Elvestuen spurte egentlig også om havbunnen,
så det har jeg da svart ut allerede.