Presidenten: Etter ynske frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 45 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene: Arbeidarpartiet 10 minutt, dei andre gruppene 5 minutt kvar.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe, og inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemmar av Regjeringa.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Frank Willy Larsen (A): Av og til blir man litt overrasket over reaksjonene på et lovforslag. Som regel kommer reaksjonene når Regjeringen legger fram forslaget, men i dette tilfellet kom reaksjonene da komiteen avga sin innstilling. Egentlig er dette et enkelt lovforslag som slår fast at idrett der knockout tillates, må godkjennes av Regjeringen før den kan utøves. Loven forutsetter at det utarbeides nærmere sikkerhetsbestemmelser som skal ha som utgangspunkt å begrense de skader som kan oppstå som følge av knockout. I dag er dette et uregulert område, så det er egentlig fritt fram å utøve enhver form for idrett som kan medføre hodeskader.

Vi har de senere årene opplevd at en rekke nye idretter har dukket opp som tillater og til og med belønner knockout. Det er også all grunn til å regne med at vi de nærmeste årene vil oppleve at det kommer enda flere idrettsgrener eller avarter som bygger på det samme.

Selv har jeg alltid syntes det er litt merkelig med idrett som belønner idrettsfolk som påfører andre idrettsfolk varige hodeskader, slik tilfellet er innenfor en rekke kampsporter.

Vi har i dag et eksplisitt forbud mot proffboksing, samtidig som amatørboksing har egne klare regler for å begrense skadene. Det er det samme systemet vi nå ønsker at andre idretter med samme skadeomfang skal omfattes av, og da på en slik måte at vi stiller klare krav om sikkerhet før det blir mulig å utøve kampsporten i Norge.

Nå vil det til syvende og sist være et ansvar for den enkelte å utsette seg for dette, og slik skal det fortsatt være. Men Arbeiderpartiet ønsker at man ikke skal kunne delta uten at arrangører og andre har gjennomført tiltak som begrenser mulighetene for skader mest mulig.

Nå hadde det vært praktisk umulig å lage en lov som forbyr enkelte grener, men tillater andre, slik vi har for tradisjonell boksing. Det skyldes ikke minst at det dukker opp nye grener som gjør det vanskelig å ha en lov som vil være oppdatert til enhver tid. Derfor lages det nå et system som gir mulighet til å være i forkant av situasjonen. Det skal nedsettes et eget utvalg som skal ha kompetanse både på medisin, kampsport og forvaltning, som skal sørge for å gjennomgå de søknadene som kommer inn om å få utøve en idrettsgren som tillater knockout.

Det er all grunn til å tro at dette også er en langt mer effektiv og bedre måte å regulere disse aktivitetene på enn å innføre et totalforbud som ofte medfører fortsatt utøvelse av sporten, men under uregulerte forhold.

Europarådet har anbefalt alle medlemsland å forby såkalte free fighting contests – det betyr kamper med begrensede regler – og nevner spesielt cage fighting. Når vi velger denne måten å gjøre det på, er det fordi det etter vår oppfatning er en mer effektiv måte å regulere det på enn forbud.

En skal ikke være mye oppdatert i nyhetsbildet for å ha lagt merke til at Lægeforeningen vil ha totalt forbud. Når absolutt ingen partier på Stortinget støtter Lægeforeningen i dette, er det selvsagt fordi vi oppfatter at lovregulering er en bedre og mer effektiv måte å oppnå akkurat det samme på: å få begrenset de langvarige skadene som knockout innebærer. At Høyre og Fremskrittspartiet vil ha fritt fram selv med alle de veldokumenterte medisinske resultatene man har for skadeomfanget, får stå for deres egen regning.

Trond Helleland (H): Høyre viser til det fremlagte lovforslaget. Lovforslaget tar sikte på å regulere ulike idretter som tillater knockout.

Høyre har tidligere gått inn for å tillate profesjonell boksing i Norge. De helsefarer som kan oppstå i forbindelse med utøvelse av profesjonell boksing og andre idretter der knockout tillates, synes godt dokumentert. Vi mener imidlertid at faren for skader i seg selv ikke er god nok grunn til å innføre en spesiell lovregulering på dette området, da det å utsette seg for farer forbundet med idrett, både på amatørplan og profesjonelt plan, bør være en frivillig sak. Vi vil vise til at det finnes andre tillatte idrettsgrener som ikke bare setter utøverne i fare, men også involverer hjelpemannskaper hvis liv og helse kommer i fare når redningsaksjoner må iverksettes.

Justisdepartementet uttrykker i sin høringsuttalelse tvil om nødvendigheten av lovforslaget. Det uttrykkes også tvil om utbredelsen av brutale kampaktiviteter. Justisdepartementet er også i tvil om behovet for lovgivning ut over de reaksjonsmuligheter straffeloven gir allerede i dag. Høyre støtter disse synspunktene og vil gå imot det fremlagte lovforslaget.

Det er altså kampaktiviteter i form av organisert konkurranse, oppvisning eller treningskamper der knockout er tillatt, som skal lovreguleres. Organisert trening er ikke omfattet av lovforslaget. Det står i departementets merknader til lovbestemmelsene:

«I de tilfeller hvor to personer blir enige om å slåss, og tid og sted er tilfeldig valgt, tyder det på at aktiviteten ikke foregår i organiserte former.»

Det betyr at dersom den nye loven skal tas på alvor, skal alle idretter som har knockout, godkjennes av en statlig nemnd. Dersom den ikke godkjennes, kan aktiviteten altså pågå i treningssammenheng, og skulle to personer bestemme seg for å slåss, er det greit.

Denne loven er unødvendig, den vil gi vanskelige avgrensingsproblemer, og jeg tviler på at politiet vil sette inn store ressurser for å følge den opp.

Mange ungdommer i utsatte miljøer oppsøker kampsportaktiviteter. For de fleste er dette positive aktiviteter som gir dem meningsfylt fritid. Det hadde selvsagt vært ønskelig om idrettene ikke hadde knockout som en del av regelverket sitt, og at støt, slag eller spark mot hodet ikke hadde forekommet. Men det gjør det altså, og dersom enkelte av aktivitetene ikke blir godkjent, kan jo det også være et ekstra spenningsmoment for enkelte. Aktiviteten kan da foregå «under jorden» eller i skjulte former.

Justisdepartementet er, som før nevnt, i tvil om nødvendigheten av lovforslaget. De er i tvil om behovet for lovgivning utover de reaksjonsmuligheter straffeloven gir i dag. Dette er naturligvis et godt poeng. Straffeloven «§ 235 vil dekke de fleste tilfeller av kampidrett og organisert kampaktivitet», sier Kulturdepartementet i sine merknader.

Det sies videre:

«Imidlertid vil organisert kampaktivitet med få regler og grov form for vold sannsynligvis være ulovlig i henhold til straffeloven.»

Lægeforeningen vil gjerne forby alle kampidretter med knockout ut fra medisinske hensyn. Høyre godtar denne argumentasjonen, men vil understreke at dette er aktivitet en deltar frivillig i. Det beste hadde vært om Idrettsforbundet selv hadde vært veiledere i forhold til å ta de nødvendige sikkerhetsforanstaltninger for gjennomføring av denne typer kamper. Vi tror på informasjon og veiledning framfor moralske pekefingre fra en statlig knockoutnemnd.

Høyre vil stemme imot det foreliggende lovforslaget.

Per Roar Bredvold (Frp): Ot.prp. nr. 75 for 2000-2001 har som hensikt å regulere organisert kampaktivitet som tillater knockout. Det foreslås at slik kampaktivitet kun kan utøves etter særskilt godkjenning. Fremskrittspartiet har tidligere vært og er også nå positive til f.eks. profesjonell boksing i Norge, som er en del av dette temaet vi diskuterer i dag.

For å fortsette med eksemplet boksing: Fremskrittspartiet finner det beklagelig at motstandere av profesjonell boksing ikke har registrert utviklingen i det profesjonelle boksemiljøet, men bruker medienes «bakgårdsbilder» som argument for å beskytte unge bokseres helse når det gjelder knockout. Den som har fulgt med i utviklingen innenfor profesjonell boksing, har sett at den medisinske overvåkningen er blitt meget strengere, og at også ringdommerne utfører jobben med stor årvåkenhet overfor utøvernes situasjon. Det kommer også klart til uttrykk at trenerne i dag er meget opptatt av boksernes sikkerhet i en kampsituasjon.

Fremskrittspartiet finner det direkte urimelig overfor utøvere av såkalte kampaktiviteter med knockout at disse ikke skal få utøve sin idrett i eget land på grunn av at det i enkelte land, som f.eks. USA og England, finnes såkalte useriøse klubber/arrangører. Fremskrittspartiet anser faren for at talentfulle unge norske utøvere havner i slike miljøer, for større på grunn av forbudet mot å utøve sin idrett i eget land.

Vi vil ikke på noen måte prøve å nedvurdere rapporten fra Den norske lægeforening. Faren for medisinske skadevirkninger eksisterer selvfølgelig ved idretter med knockout. Vi kan også til en viss grad vedgå at slike kampsporter kan virke forrående på enkelte tilskuere, men hvis dette skulle være et tungtveiende argument for et forbud, burde f.eks. fotball absolutt bli forbudt med øyeblikkelig virkning.

Selvfølgelig ser Fremskrittspartiet også at det fortsatt eksisterer noen få useriøse innenfor disse miljøene. Dette betyr selvfølgelig ikke at slike tilstander ville oppstå i Norge.

Fremskrittspartiet viser til konklusjonen i samme rapport som sier at alle slag mot hodet kan i utgangspunktet føre til hodeskade, uansett amatørutøving eller profesjonell utøving av idretten. Fremskrittspartiet antar at man ville fått sammenlignbare resultater hvis man foretok testing av idrettsutøvere innenfor andre utsatte idrettsgrener, som ishockey, fotball, rugby, altså idretter som er tillatt i Norge, og der en i tillegg er meget utsatt for andre former for skade.

I likhet med Norges Bokseforbund mener Fremskrittspartiet at slik utviklingen etter hvert har blitt, stanser ikke dagens lovforbud den profesjonelle boksingen. Lovende norske amatørboksere går stadig over til profesjonell boksing.

Fremskrittspartiet viser for øvrig til Justisdepartementet, som uttrykker tvil om nødvendigheten av lovforslaget. Det uttrykkes også tvil om utbredelsen av brutale kampaktiviteter. Justisdepartementet er også i tvil om behovet for lovgivning utover de reaksjonsmuligheter som straffeloven allerede gir i dag. Derfor vil Fremskrittspartiet gå imot det foreslåtte lovforslaget, da vi finner dette unødvendig.

Statsråd Ellen Horn: Fremveksten av nye kampaktiviteter i samme kategori som profesjonell boksing, som er forbudt ved lov av 12. juni 1981 nr. 68, har reist spørsmålet om forbud også bør innføres for disse «nye» aktivitetene. Utviklingen på feltet gir grunnlag for bekymring.

Alternativer til lovregulering for å forhindre fremveksten av disse aktivitetene har vært vurdert, og jeg har kommet fram til at lovregulering vil være mest egnet. Slik kan vi være i forkant av utviklingen. Utviklingen på feltet har bl.a. ført til anbefalingen fra Europarådet om forbud mot cage fighting.

Det framlagte lovforslaget som flertallet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen har sluttet seg til, legger opp til regulering av organisert kampaktivitet som tillater knockout. Det foreslås at slik kampaktivitet kun kan utøves etter særskilt godkjenning.

En viktig bakgrunn for forslaget er at det anses som medisinsk sannsynliggjort at slag og spark, støt, mot hodet har alvorlige medisinske skadevirkninger. Det vises til uttalelsen fra Norsk Idrettsmedisinsk Forening som er omtalt i lovproposisjonen.

Kampaktivitetene skiller seg fra annen fritidsaktivitet ved at mulige skadegjørende handlinger tillates og honoreres. Regjeringen mener at det er i samfunnets interesse å forhindre etableringen av kampaktiviteter med stor grad av vold.

Det vil bli utarbeidet forskrifter til loven med nærmere vilkår for godkjenning. Forskriftene vil inneholde sikkerhetsbestemmelser, der sentrale vilkår vil være om kampaktiviteten i tilstrekkelig grad tar hensyn til utøvernes helse og sikkerhet.

Eksempler på mulige sikkerhetsbestemmelser er redusert kamptid, medisinsk tilsyn og krav om sikkerhetsutstyr. Kampaktiviteter som i all hovedsak følger slike sikkerhetsbestemmelser er taekwondo, amatørboksing og fullkontakt kickboksing. Disse kan betegnes som lavrisikoaktiviteter i motsetning til høyrisikoaktiviterer som f.eks. cage fighting, toughman fighting og thaiboksing.

Høyrisikoaktiviteter vil etter lovforslaget ikke få godkjenning. Jeg vil imidlertid understreke at de fleste typer kampaktiviteter i regi av Norges Idrettsforbund og Olympiske komite ikke tillater knockout, og vil derfor ikke være underkastet lovforslagets krav om godkjenning.

Jeg ber om at Odelstinget slutter seg til det fremlagte lovforslag om lov om organisert kampaktivitet som tillater knockout.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Helleland (H): Det er mye rå idrett som kan dukke opp, bl.a. den såkalte cage fighting, som statsråden har vist til nå. Det kunne ha vært interessant å høre litt mer om regelverket der, men jeg tror ikke vi skal gå inn på det nå. Det som er interessant, er jo det prinsipielle her ved at staten skal oppnevne en nemnd som skal godkjenne hvilke idretter man kan tillate å ha knockout i.

Lægeforeningen, som har et annet utgangspunkt enn meg, de tar nemlig det rent medisinske og ser på en måte ikke realiteten, at dette er idretter som blir mer og mer populære iallfall i enkelte ungdomsmiljøer, sier i sitt brev til komiteen:

«Vi tillater oss å peke på det inkonsekvente i å åpne for – gjennom godkjenning i statsråd – organisert konkurranse, oppvisning og/eller treningskamp der knockout er tillatt, samtidig som det skal være svært restriktivt. Det vil bety at Kongen kan velge ut de personer som skal kunne utsettes for knockout.»

Det betyr altså Kongen i statsråd. Ser kulturministeren at det er et dilemma at man skal ha en kommisjon som er statlig oppnevnt? Hvis man hadde ønsket å gå videre på den veien, hadde det ikke f.eks. vært bedre at Idrettsforbundet eller kampsportforeningene selv fikk i oppdrag å utarbeide regelverk som var mer restriktive, og som kunne ivareta disse hensynene? Ser statsråden faren for at de idrettene som ikke blir godkjent av nemnda, vil fortsette aktiviteten i mer skjulte former? For det står ingenting i lovforslaget om forbud mot trening og forbud mot å øve på disse aktivitetene, men det skal altså være forbudt å avvikle kamper. Er ikke statsråden redd for at man da kan oppleve at det blir undergrunnskamper, som man har sett i enkelte andre land der det å arrangere kamper av denne type er veldig populært, nettopp fordi det er forbudt?

Statsråd Ellen Horn: Jeg registrerer at representanten Helleland er skeptisk til å innføre en lovregulering på dette området, mens Lægeforeningen på den annen side mener at dette er for svakt. Jeg vil uttrykke at når vi nå får vedtatt lovproposisjonen, skal vi komme med forslag til forskrifter, som selvfølgelig vil bli sendt ut på høring til alle berørte organisasjoner, også Norges Idrettsforbund og Norges Bokseforbund bl.a., og da regner vi med at vi skal få en innretning som i best mulig grad kan sikre at ikke de alvorlige skadene som vi har sett mange tendenser til, inntreffer.

Den brutaliseringen av idretten som er i utvikling på dette feltet, er det grunn til å se på med stort alvor, og vi må følge nøye med på hvordan lovreguleringen fungerer. Det er jo nettopp for å unngå at det skal oppstå undergrunnsmiljøer på dette området, at vi innfører en regulering og ikke et forbud. Men vi må følge nøye med i fremtiden, og, som sagt, ha god dialog med alle berørte organisasjoner.

Per Roar Bredvold (Frp): Statsråden ønsker en lovregulering for å være i forkant av en utvikling innenfor sportsaktiviteter som kan gi knockout. Har statsråden reguleringer på gang når det gjelder andre sportsaktiviteter, som kanskje ikke har knockout, men som absolutt ofte er både tøffe og harde, som f.eks. ishockey og andre aktiviteter med stort skadepotensial på grunn av hurtighet, stor styrke og ofte også en form for råhet i kampens hete?

Fremskrittspartiet ønsker selvfølgelig ikke en slik regulering, men har statsråden flere reguleringer på gang?

Statsråd Ellen Horn: Jeg kan forsikre representanten Bredvold om at vi ikke har noen konkrete planer om å innføre regulering i andre idretter enn kampsporter som tillater knockout. Vi ser selvfølgelig at det i en rekke idretter er risikofaktorer som den enkelte utsetter seg for, men vi har ikke til hensikt å gjøre noe konkret med dette. Jeg har lyst til å understreke at forskjellen i forhold til disse idrettene som tillater knockout, er nettopp at en del av spillets regler går på slag rettet mot hodet. Som det er all grunn til å påpeke, og som legevitenskapen har påpekt gjentatte ganger, er det stor fare forbundet med dette, som en direkte del av denne kampidretten.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg hadde lyst til å kommentere litt det Bredvold spurte om, for dette lovforslaget som vi behandler i dag, er jo egentlig resultat av et pålegg fra et flertall i Stortinget i begynnelsen av denne perioden. Jeg synes det er veldig bra at man har fått fram et opplegg som skal ivareta folks liv og helse, på et område hvor det er virkelig nødvendig.

Jeg la også merke til at statsråden vil utvikle forskrifter. Dette er jo et komplisert område, og jeg kunne da tenke meg å utfordre statsråden litt på dette med internasjonale samarbeidsordninger på dette området, som vel også må finnes, fordi idretten på mange måter er internasjonal.

Statsråd Ellen Horn: Det er en selvfølgelig sak for oss i Kulturdepartementet at vi vil ha internasjonal kontakt på dette feltet. Som i alle andre idrettssaker er det bred kontakt internasjonalt. Jeg har orientert om Europarådet, som har gått imot enkelte av disse idrettene, og vi vil ha en god dialog med andre land om utviklingen på feltet.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Fleire har heller ikkje bede om ordet i sak nr. 11.