Presidenten: Etter ynske frå familie-, kultur og administrasjonskomiteen vil presidenten føreslå at debatten blir avgrensa til 45 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 10 minutt, dei andre gruppene 5 minutt kvar.

Vidare vil presidenten føreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil 3 replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarar frå kvar partigruppe, og inntil 5 replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

Vidare blir det føreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Frank Willy Larsen (A) (ordfører for saken): Alle barn har krav på sikre og trygge juridiske rammer rundt sin oppvekst. Denne tryggheten må omfatte alle, uavhengig av hvilken familiesituasjon barna vokser opp i.

Barn i familier med foreldre som lever i registrert partnerskap, har de samme behov for juridisk trygghet ved skilsmisse og død som barn i familier som består av to ektefeller. Barn i registrerte partnerskap har ikke nødvendigvis denne tryggheten i dag, og det er med bakgrunn i denne erkjennelsen at regjeringen Stoltenberg har fremmet forslag om stebarnsadopsjon i registrerte partnerskap.

Et grunnleggende vilkår for å gjennomføre alle adopsjoner er at adopsjonen skal være til gagn for barnet. Det er barnets beste som skal settes i fokus. Denne rettigheten er også nedfelt i FNs konvensjon om barns rettigheter. Arbeiderpartiet mener at med det forslaget som Odelstinget nå har til behandling, imøtekommer man disse kravene. Forslagene om å tillate stebarnsadopsjon er til barnets beste.

I Ot.prp. nr. 71 foreslås endringer i adopsjonsloven og partnerskapsloven. De foreslåtte endringer innebærer at det gis adgang til stebarnsadopsjon i registrerte partnerskap, med mindre barnet er adoptert fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon. Dette siste forbeholdet, altså holdningen til barnets opprinnelige hjemland, er nødvendig, fordi vi i dag vet at en rekke stater ikke tillater denne form for adopsjon. Heldigvis er det slik at holdningene til partnerskap er under stadig forandring rundt omkring i verden, og den foreslåtte lovteksten imøtekommer behovet for fleksibilitet når det gjelder eventuelle endringer i holdninger hos de land vi samarbeider med.

Det virker som om det har sneket seg inn en misforståelse hos enkelte når det gjelder realitetene i denne saken. Det er ikke slik at med de endringer som nå foreslås, kan man adoptere et barn mot den ene biologiske forelderens vilje. Adopsjonsloven § 7 første ledd sier helt klart at den som er under 18 år ikke kan adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret. Denne bestemmelsen foreslår man ingen endring av, selvfølgelig.

Hensikten med stebarnsadopsjon er at barn skal sikres retten til å ha to juridiske foreldre også i de tilfeller hvor den ene av foreldrene er død, forsvunnet eller av andre grunner ikke kan eller vil delta i oppfostringen av barnet, samt å sikre barnet juridisk ved f.eks. dødsfall i registrerte partnerskap.

Det er Arbeiderpartiets oppfatning at barnet har alt å profittere på en slik ordning som det her legges opp til, bl.a. ved at barnet får to juridiske foreldre og gjennom disse et bredere og større nettverk gjennom steforeldrenes slekt.

Sosialistisk Venstreparti har i løpet av behandlingen av proposisjonen fremmet et forslag som Arbeiderpartiet oppfatter som et forslag om generell adopsjonsrett for homofile og lesbiske. Sosialistisk Venstreparti blir etter all sannsynlighet stående alene om dette forslaget.

Arbeiderpartiet har i sitt program følgende formulering:

«Arbeiderpartiet vil gå gjennom dagens adopsjonslovgivning og praksis. Ett siktemål med en slik gjennomgang er at samlivsform og seksuell identitet ikke i seg selv skal være et hinder for … adopsjon.»

Dette betyr at Arbeiderpartiet i løpet av neste periode vil foreta en utredning som eventuelt kan danne grunnlaget for en beslutning i Stortinget, i tråd med intensjonene i SVs forslag. Arbeiderpartiet ønsker større kunnskap og en bredere gjennomgang av sakskomplekset før vi går inn på et slikt vedtak.

Jeg gjentar enda en gang: I Arbeiderpartiets arbeid med denne type spørsmål vil vi sikre oss at vi fatter vedtak som er basert på et solid og nyansert kunnskapsgrunnlag. Og da kan vi ikke stemme for SVs forslag, slik det er fremmet i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ågot Valle (SV): Det var greit at Frank Willy Larsen, som er saksordfører, også gjorde rede for vårt forslag. Det kan jeg også gjøre seinere.

Vi deler det synspunktet at alle skal ha rett til å kunne leve opp i trygge forhold. Vi deler også det perspektivet at barns beste skal være utslagsgivende hele vegen. Vi er sikkert helt enige om at det at vi ikke kunne ha åpnet for stebarnsadopsjon til nå, er et uttrykk for en lang, lang historie om diskriminering av homofile og lesbiske. Denne diskrimineringa vil etter i dag vare ved, også på grunnlag av det som Stortinget foreslår. Vi støtter stebarnsadopsjon, men det er et stykke veg til å oppheve diskrimineringa, og vi syns også det er ulogisk, fordi:

Enslige kan i dag adoptere. Hvis man er to av samme kjønn, er det altså verre enn å være én av det samme kjønn i forhold til å adoptere. Homofile kan bli fosterforeldre i dag, men de kan hindres i å adoptere selv om dette er til barnets beste. Med andre ord: Barnet vil ikke kunne få de samme rettighetene i forhold til rettssikkerhet og i forhold til å arve som barn som adopteres av heterofile fosterforeldre.

Jeg har skjønt det sånn at Arbeiderpartiet signaliserer veldig utad at de er for alles rett til å kunne bli vurdert som adopsjonsforeldre, og det er jo det vi går inn for i vårt forslag. Da fatter og begriper ikke jeg hvorfor Arbeiderpartiet stemmer imot det som en skulle tro de var for. Eller er det Arbeiderpartiet som ikke er modent nok til å ta en såpass moden avgjørelse i dag?

Frank Willy Larsen (A): Representanten Valle sier at hun «fatter og begriper ikke» Arbeiderpartiets standpunkt, så jeg får vel gjøre et fattig forsøk på å klare opp i det.

Ot.prp. nr. 71, den saken vi nå har til behandling, er en sak som handler om barns rettigheter først og fremst. Generell adopsjonsrett for homofile og lesbiske handler om voksnes rettigheter. Vi har ment at å blande sammen de to sakene – på den ene siden barns rettigheter, som vi behandler i dag, og så den retten til generell adopsjon som angår voksne – ikke gagner saken for noen av partene. Det er i grunnen en vurdering som jeg skulle ønske at også SV tok innover seg noen ganger.

Vi har en klar formulering i partiprogrammet vårt om at vi ønsker en vurdering, og jeg sa i innlegget mitt at Arbeiderpartiet i neste periode vil skaffe seg større kunnskap om generell adopsjon. Den kunnskapen som da framskaffes, skal danne grunnlag for en eventuell beslutning som er i tråd med – håper jeg – det som er intensjonene i SVs forslag i dag.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Ola T. Lånke (KrF): Kristelig Folkeparti går imot de endringsforslag som er fremmet av Regjeringen i Ot.prp. nr. 71. Begrunnelsen for dette er ikke at vi mener dagens lovverk er godt nok og på en god måte sikrer barn som bor sammen med en av sine foreldre og dennes registrerte partner. Begrunnelsen er imidlertid at Kristelig Folkeparti ikke kan slutte seg til den måte Regjeringen foreslår å sikre de aktuelle barnas juridiske rettigheter på. Derfor har Kristelig Folkeparti fremmet et eget forslag.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig å ta innover seg helheten når det gjelder adopsjon. Adopsjon er ikke en lettvinn sak verken for den som gir fra seg barnet, eller for den som overtar ansvaret for et barn. Adopsjon har dessverre i altfor stor grad blitt en kampsak for voksne, et spørsmål om voksne menneskers rettigheter. Den vinklingen er det grunn til å ta sterk avstand fra.

Fokus må hele tiden være på barns behov og rettigheter. Etter hvert vet vi ganske mye om hva barn trenger av nødvendige rammer og av emosjonell kvalitet. Forslaget i proposisjonen har et sterkt fokus på å sikre barna juridisk, og det er bra. Men jeg vil understreke at stebarnsadopsjoner ikke bare har en juridisk side. Det handler også i vesentlig grad om barns behov for tilhørighet og opplevelse av identitet.

Kristelig Folkepartis hovedinnvending mot Regjeringens forslag til lovendringer er at det fokuseres for lite på den følelsesmessige siden av adopsjon. Det er to forhold jeg vil gå litt grundigere inn i:

• 1. Svakhetene ved stebarnsadopsjon

• 2. Alternative måter for å sikre barn juridisk, økonomisk og følelsesmessig på, på kort og lang sikt

Adopsjonsloven av 1917 åpnet for stebarnsadopsjon. Det var en svært viktig og nødvendig ordning for barn som ble født utenfor ekteskap, eller opplevde skilsmisse. Begge deler var den gang svært stigmatiserende. Jeg vil påstå at behovet for stebarnsadopsjon er blitt mindre – i takt med samfunnsutviklingen siden 1917. Det har f.eks. i flere tiår vært likestilling i forhold til rettigheter for barn født i og utenfor ekteskap. Utbygging av rettigheter for foreldre og barn over tid har gjort det mulig å sikre barns rettigheter uten å ta det dramatiske skritt å adoptere.

Jeg viser her til barnelovens regler om fostringsplikt og reglene om testament i arveloven. Noen grep kan gjøres innen dagens lovverk – i stedet for stebarnsadopsjon – samtidig som det oppnås at barnet beholder sine bånd til den biologiske familie.

Og her er jeg inne på det sentrale poeng: Enhver adopsjon – og stebarnsadopsjon – er en livslang og dermed også svært dyptgripende endring av barnets slektsforhold. Dette gjelder både i forhold til den av barnets biologiske foreldre som ikke lenger skal være forelder i juridisk forstand og heller ikke en del av barnets familie, og i forhold til den som gjennom adopsjon blir den nye forelderen, og som dermed samtidig gir barnet en helt ny familie og slekt.

En stebarnsadopsjon, i likhet med andre adopsjoner, er ugjenkallelig og kan ikke omstøtes i ettertid. Jeg har merket meg Statens Ungdoms- og Adopsjonskontors beskrivelser av stebarnsadopterte som tar kontakt med kontoret etter at de har blitt voksne. Det er ikke uvanlig at de som voksne er dypt ulykkelige over den beslutning som ble tatt om adopsjon mens de selv var barn. SUAK sier at det de fleste av disse fremholder, er at de som barn verken var i stand til å ta innover seg eller fullt ut forstå alle de juridiske og følelsesmessige sidene ved adopsjon.

I stebarnsadopsjonssaker må en grundig vurdere hva som er til gagn for det barnet det her og nå dreier seg om. Det finnes det ikke gode fasitsvar på, men før en adopsjonsbevilling gis, må det tas stilling til hva som er til barnets beste på kort og lang sikt.

Kristelig Folkeparti mener at dersom de foreslåtte endringene i adopsjonsloven og partnerskapsloven blir vedtatt, og barnet ut fra dette vil få to foreldre av samme kjønn, vil disse vurderingene bli særlig vanskelige. Jeg vil også understreke den verdi det representerer å ha både en mor og en far.

For å oppsummere: Kristelig Folkeparti mener at lovverket kan forbedres på en del felter slik at de aktuelle barn kan sikres bedre juridisk, men uten at en går til det skritt å åpne for utvidet bruk av stebarnsadopsjon. Barneloven og arveloven kan f.eks. endres slik at de blir mer i tråd med dagens behov.

En kan tenke seg at en rekke personer som lever i partnerskap, ville finne det mer hensiktsmessig både for seg selv og barnet om de juridiske og økonomiske forholdene mellom vedkommende og barnet ble klarere og bedre definert i barneloven og arveloven fremfor å gjøre stebarnsadopsjon til eneste mulige måte å sikre dette på. På den måten ville en unngå å bryte de juridiske og familiemessige båndene, og man ville sikre forholdet mellom barnet og steforelderen også i tilfeller hvor biologisk mor eller far motsetter seg stebarnsadopsjon. Dette ville kunne sikre de juridiske og økonomiske forholdene mellom barnet og steforelderen i langt flere saker enn det de foreslåtte endringene av partnerskapsloven og adopsjonsloven kan.

På den bakgrunn vil jeg ta opp forslaget Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Ola T. Lånke har teke opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): En skulle kanskje ikke tro det var nødvendig for meg å ta replikk på representanten Lånke, i og med at vi, for å si det slik, står sammen i tykt og tynt i denne saken. Og jeg mener egentlig at representanten Lånke holdt et meget interessant og godt innlegg, som Fremskrittspartiet fullt ut stiller seg bak.

Det som får meg til å lure litt på hva som er intensjonene med Kristelig Folkepartis argumenter i denne saken, går litt tilbake i tid. Jeg skal spørre ganske enkelt og direkte. Kristelig Folkeparti stod jo sammen med flertallet da det ble åpnet for at enslige skulle få lov til å adoptere. Mitt spørsmål blir ganske enkelt: Hva er forskjellen på den argumentasjonen som Lånke nå bruker i sitt innlegg, og den argumentasjonen som Kristelig Folkeparti hadde da de stod sammen med flertallet i Stortinget for ikke så lenge siden og åpnet for at enslige skulle få lov til å adoptere?

Ola T. Lånke (KrF): Representanten Sandberg sier at Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet står sammen i tykt og tynt. Det må i hvert fall føyes til «i denne saken». Men det er riktig, vi står sammen om det aller meste på dette området.

Når det gjelder det spørsmålet han stilte, er det klart at dette er en litt annen sak. Det som ble vedtatt om rett til adopsjon for enslige, gir en veldig trang åpning. Det gir nærmest bare i teorien en åpning for at enslige kan adoptere, slik vi ser det. Vi har her valgt en litt annen vinkling, fordi vi ser at det finnes muligheter til å ta andre grep.

Når det gjelder stebarnsadopsjon, tror jeg, som jeg også understreket i mitt innlegg, at denne saken er kommet i et litt annet lys med årene. Behovene for dette er mindre. Verdien av å se på de følelsesmessige og biologiske bånd er blitt styrket. Det er ikke spørsmål om, hva skal vi si, å løse enkelttilfeller, men det er spørsmål om å etablere et lovverk for framtiden som skal regulere forholdet for barn i en slik situasjon. Jeg tror at adoptivbarn er spesielt sårbare. De trenger et spesielt vern, og i den sammenheng har Kristelig Folkeparti nå valgt å legge fram et forslag hvor vi ønsker å få se på muligheter til å styrke sikkerheten og tryggheten for barna innenfor den biologiske konteksten. Det er grunnen til at vi har gått inn på dette forslaget. At det fortsatt kan være en åpning for at man kan foreta stebarnsadopsjon også i disse tilfellene, utelukker jeg ikke, men i denne sammenheng har vi valgt å fokusere på mulighetene for å gi et bedre og mer helhetlig grep lovmessig når det gjelder stebarnsadopsjon.

Ågot Valle (SV): Representanten Lånke sa, hvis jeg nå ikke husker helt feil, at vi ikke måtte blande sammen voksnes rettigheter og barns rettigheter. La det være helt klart at det for oss alle sammen, enten det gjelder å gå inn for stebarnsadopsjon eller å gå inn for å utvide rettighetene, må være barnas beste som er retningsgivende hele veien. Men la meg også si at de holdningene som man signaliserer overfor voksne i denne sammenhengen, også vil være holdninger som man signaliserer overfor barn, og som rammer barn og ungdom som viser seg å ha en homofil eller lesbisk legning.

Jeg vil faktisk berømme Kristelig Folkeparti for at de gikk inn for ensliges rett til å bli vurdert som adopsjonsforeldre. Jeg vil også berømme Kristelig Folkeparti for å ha vært til stor hjelp i forbindelse med å få fram den stortingsmeldinga som vi skal behandle på torsdag. Men ser ikke representanten Lånke følgende inkonsekvens: Vi åpner altså for ensliges rett til å kunne bli vurdert som adopsjonsforeldre. En enslig adopterer et barn. Så viser det seg at han eller hun er homofil eller lesbisk og får en partner. Hvordan vil Kristelig Folkeparti stille seg i en slik sak? Ville det ikke være til barnets beste at det da kunne bli adoptert av steforelderen?

Kan representanten Lånke også kommentere følgende tankerekke: Én forelder er bra. To foreldre av samme kjønn som den ene som er bra, er ikke bra. Det er verre en én forelder. Det er jo logikken dersom man ikke åpner for at homofile og lesbiske kan bli vurdert på lik linje med enslige. Jeg vil gjerne ha et lite svar på det.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg sa i mitt innlegg at jeg tror det beste for barnet er at det har både en mor og en far. Jeg har ikke sagt at en homofil eller lesbisk er uegnet som omsorgsperson. Jeg tror at homofile og lesbiske kan være gode omsorgspersoner. Jeg tror ikke det har noe med seksuell legning å gjøre. La det bare være slått fast!

Det som er vårt utgangspunkt her, er at vi ønsker å sikre et lovverk som ikke bare ivaretar de juridiske og de økonomiske sidene av et adoptivforhold, men som også trekker inn de biologiske båndene. For jeg tror man har blitt mer oppmerksom på de båndene i den senere tid enn man har vært før. Og da synes vi det er galt å gå den motsatte veien.

Jeg har ikke utelukket muligheten for at en homofil eller lesbisk i et registrert partnerskap kan bli vurdert – det har jeg ikke sagt – men vi snakker om veldig få adoptivbarn. Ifølge stortingsmeldingen som vi skal behandle på torsdag, var det, så vidt jeg kan huske, registrert ca. 34 barn med foreldre i registrerte partnerskap. Hvor mange av dem som kunne være aktuelle for stebarnsadopsjon, vet jeg ikke, men vi snakker om veldig få. Vi innretter altså ikke et lovverk etter det, men mener at vi i hvert enkelt tilfelle må ta stilling til hvem som eventuelt vil være best egnet til å overta omsorgen for et barn som måtte miste alle, og som står i en slik situasjon. Det vi da trenger, er å finne noen som i en sårbar situasjon for et adoptivbarn kan erstatte det hjemmet som er tapt. Og da mener vi at vi må se på lovverket. Da er det for så vidt irrelevant å svare på det spørsmålet som Ågot Valle stilte til slutt, fordi vi først og fremst ønsker å se på de biologiske båndene.

Anders Hornslien (A): La meg først begynne med å si at det ikke er en homosak vi behandler i dag – for dem som måtte tro det – vi behandler en lov som tar utgangspunkt i at det er en del barn som lever med to foreldre av samme kjønn. Det er en virkelighet som er der. Og så diskuterer vi noen ytterst få tilfeller hvor den ene biologiske eller den rettmessige, lovmessige, ene av foreldrene går bort, og hvorpå et barn da skal ha rett til å beholde sine stabile omgivelser. Det er det vi diskuterer i dag. Det er altså ikke en homosak, som det ofte blir betegnet som. Det er en sak som nettopp tar utgangspunkt i barns beste, dvs. at barn skal kunne ha en rettighet til å vokse opp i de omgivelsene som for et barn er de tryggeste og mest stabile. Det er det det dreier seg om.

Derfor er jeg enig med representanten Sandberg i at det var et interessant innlegg som representanten Lånke holdt, men om det var så godt, som han også sa, er jeg mer usikker på. For spørsmålet er: Hva vil representanten Lånke gjøre med de få barna som havner i denne situasjonen, og hvor det åpenbart er til barnets beste at det får bli i det hjemmet som det har vokst opp i? Det er spørsmålet. Mener representanten Lånke at det vil være riktig å ta et barn bort fra et trygt og stabilt hjem, et hjem hvor barnet har lyst til å være, og hvor det har de beste muligheter til å få en god oppvekst? Mener representanten Lånke dette? Det er mitt første spørsmål.

Det andre spørsmålet, som jeg syns blir mer alvorlig, og som jeg nå syns krever et svar, er: I sitt innlegg fokuserte representanten Lånke også på de følelsesmessige aspektene det er for et barn å vokse opp i et slikt hjem. Vil representanten Lånke presisere hvilke følelsesmessige aspekter ved å vokse opp i et slikt hjem det er han sikter til?

Ola T. Lånke (KrF): Jeg er glad for representanten Hornsliens innledning, for jeg synes at han slo fast noe som vi deler. Det er hensynet til barns beste, og at dette ikke er en homosak. Det er jeg faktisk helt enig i. Jeg er også glad for at han sa at han syntes det var et interessant innlegg. At han fant det godt, hadde jeg vel heller ikke ventet, så slik sett godtar jeg det.

Men han stiller meg to spørsmål. Hva vil jeg gjøre i de få tilfellene det er snakk om? Ja, det er jeg ikke sikker på om det er opp til meg å avgjøre. Jeg har for så vidt svart på det spørsmålet allerede i mitt tidligere innlegg, at dette er en sak som andre må vurdere i hvert enkelt tilfelle. I noen tilfeller vil det kanskje finnes løsninger utenom det registrerte hjemmet. I noen tilfeller vil det kanskje være den eneste mulighet, og da vil vi antakeligvis godta en stebarnsadopsjon. Det snakkes ikke her om registrert partnerskap. Jeg tror jeg vil si det samme også om et heterofilt forhold hvis det finnes biologiske bånd som det er viktig å knytte opp mot.

Når det gjelder de følelsesmessige aspektene, er det klart at det er et vanskelig spørsmål. Det er noe som må ses i et langtidsperspektiv. Når vi lytter til SUAKs rapport om hvordan de opplever voksne som er blitt adoptert, og som forteller om hva de har opplevd og om de eventuelle feil som er blitt gjort tidlig i disse menneskenes liv, er det klart at det ikke er noe enkelt spørsmål. Jeg tror at følelsesmessige bånd finnes i flere retninger her, og at barnets eget votum eller eget syn også må lyttes til. Her tror jeg ikke det går an for en politiker på Stortingets talerstol å gi en oppskrift på hva som vil være det beste i enkelttilfeller. Det vi ønsker å slå fast, er at barnet skal ha en mor og en far, og at det er biologiske bånd som vi ikke må hoppe bukk over, og som vi må forsøke å sikre ivaretakelsen av gjennom det lovverk som vi nå skal forsøke å gjøre noe med.

Morten Lund hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Helleland (H): Høyre støtter forslaget om å gi adgang for stebarnsadopsjon i registrerte partnerskap. Saksordfører Frank Willy Larsen holdt et godt innlegg der han gikk gjennom hovedbegrunnelsene, og jeg vil gå ganske raskt gjennom noen av våre kommentarer.

Forslaget bygger på gjeldende bestemmelse om at den ene partner med samtykke fra den andre kan adoptere dennes barn. Det er imidlertid presisert at dette ikke gjelder barn som er adoptert fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon.

For Høyre er det, som det virker som det er for de fleste, viktig at hensynet til barna går først. Når eksempelvis en biologisk mor som lever i registrert partnerskap, har barn med en ukjent far, og barnet vokser opp med mor og partneren, vil det være helt naturlig dersom mor dør, at partneren blir gitt mulighet for å adoptere barnet. Jeg kan ikke skjønne representanten Lånkes påpeking av det følelsesmessige og komplikasjoner knyttet til dette når det i de fleste tilfellene vi snakker om, gjelder en ukjent, f.eks. en sæddonor eller en ukjent far. I dette tilfellet vil det være helt unaturlig ikke å gå inn for adopsjon.

Det er viktig å understreke at hensikten med stebarnsadopsjon er at barn skal sikres retten til å ha to juridiske foreldre også i de tilfellene hvor den ene av foreldrene er død, forsvunnet eller av andre grunner ikke kan eller vil delta i oppfostringen av barnet. Høyre er av den oppfatning at denne grunnleggende retten også må gjelde for barn i registrerte partnerskap, og støtter derfor Regjeringens forslag til endringer i loven.

Vi understreker betydningen av at alt internasjonalt adopsjonsarbeid må basere seg på gjensidig respekt for det enkelte lands lovgivning, og støtter med bakgrunn i dette at det i loven nedfelles et unntak for stebarnsadopsjon når det gjelder utenlandsadopterte barn som kommer fra et opprinnelsesland som ikke tillater en etterfølgende stebarnsadopsjon i registrert partnerskap. Den foreslåtte lovtekst gir tilstrekkelig fleksibilitet i forhold til at holdninger knyttet til stebarnsadopsjon og registrerte partnerskap er i stadig forandring.

Det har under behandlingen av saken kommet innspill fra mange om at man bør se på ulike deler av adopsjonsloven, noe som også representanten Lånke var inne på i sitt innlegg, knyttet til stebarnsadopsjon på generell basis. Jeg er av den oppfatning at det naturlige må være å gå gjennom adopsjonsloven på generelt grunnlag og ikke å ta opp problemstillinger som ikke er relatert til stebarnsadopsjoner for dem som lever i registrert partnerskap, ved denne korsvei.

Høyre vil støtte Regjeringens forslag til lovendring. Vi er opptatt av at dette nå blir gjort på en måte som gjør at stebarnsadopsjon blir sett på som naturlig i de tilfeller hvor den ene partneren går bort. Der barnet har vokst opp i et hjem med to foreldre av samme kjønn, vil det være helt unaturlig å gå imot muligheten for adopsjon.

Presidenten: Ingen har bedt om replikk.

Per Roar Bredvold (Frp): Ot.prp. nr. 71 handler om adopsjon i registrert partnerskap.

Forslaget går ut på å innføre en ny bestemmelse i adopsjonsloven om at den ene partner i et registrert partnerskap med samtykke fra den andre kan adoptere dennes barn. Det foreslås en ny bestemmelse, § 5 a, i adopsjonsloven som vil regulere adgangen til stebarnsadopsjon både i ekteskap og i registrert partnerskap. Forslaget bygger på gjeldende bestemmelse om at den ene ektefelle med samtykke fra den andre kan adoptere dennes barn. Adgangen til stebarnsadopsjon i registrert partnerskap foreslås å gjelde både foreldrenes biologiske barn og adoptivbarn, med mindre adoptivbarnet er adoptert fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon.

Fremskrittspartiet er svært skeptisk til lovforslaget hvor den ene partner skal få anledning til å adoptere den andres barn på samme måte og vilkår som for personer som har inngått ekteskap etter ekteskapsloven.

Fremskrittspartiet vil anta at det vil være relativt sett få tilfeller hvor stebarnsadopsjon i sammenheng med partnerskap er aktuelt. Spørsmålet har i hvert fall i dag større prinsipiell enn praktisk betydning.

Et hovedmotiv for lov om partnerskap har vært å likestille homofile og heterofile med hensyn til juridiske rettigheter og plikter inngåelse av ekteskap medfører. Når det gjelder adopsjon, må en likevel legge størst vekt på hensynet til barnet.

Ved stebarnsadopsjon vil juridiske bånd til den opprinnelige slekten falle bort. Barnet vil komme i den noe spesielle situasjon at det får to foreldre av samme kjønn. Fremskrittspartiet ser at dette kan skape følelsesmessige reaksjoner hos barnet og virke fremmed for utenforstående. Det er viktig at en er oppmerksom på dette.

Fremskrittspartiet registrerer at det er foreslått at adgangen til stebarnsadopsjon i partnerskap ikke skal gjelde for barn som er adoptert fra utlandet. Vi er enig i at dette kan stride mot moral og rettsoppfatninger fra enkelte giverland.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det normalt vil være til beste for barnets utvikling å vokse opp med både en mor og en far. Selvsagt kan også homofile/lesbiske i partnerskap være utmerkede omsorgspersoner og foreldre. Imidlertid mangler det noe i et barns oppvekstsituasjon dersom begge foreldre er av samme kjønn. At barn med aleneforeldre heller ikke har foreldre av begge kjønn å forholde seg til, og at denne mangelen kan kompenseres på forskjellig vis, også i partnerskap, rokker ikke ved det prinsipielle i dette synspunkt. Fremskrittspartiet mener at ved adopsjon bør derfor det normale være at barnet som adopteres, får best mulige omsorgspersoner av begge kjønn til foreldre.

Dog kan det muligens være tilfeller hvor stebarnsadopsjon for par som lever i partnerskap, kan være en løsning. Et slikt tilfelle kan være hvor barnets ene forelder er død eller ukjent, og hensynet til barnets beste taler for en slik løsning. Her beveger vi oss inn i et område som er svært vanskelig. Det essensielle må og skal være en løsning som er til beste for barnet. Alt annet er saken uvedkommende.

For et barn som vokser opp hos en forelder som lever i partnerskap, vil den andre biologiske forelderen dessuten representere det kjønn som mangler i barnets familiesituasjon, og denne forelderen vil dermed kunne være av særlig stor betydning for barnet. En adopsjon fører til at barnet ikke bare mister arverett etter den biologiske forelderen og dennes slekt og at denne forelderens forsørgeransvar opphører, men vedkommende forelder mister også retten til samvær med barnet.

Fremskrittspartiet vil stemme imot loven i sin helhet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anders Hornslien (A): Det vektlegges hele tiden fra denne talerstolen hva som er til barnets beste. Da skjønner jeg ikke hva som er så vanskelig med denne saken. Hva er det som gjør denne saken så vanskelig for Bredvold hvis det er barnets beste som ligger til grunn for hans vurderinger? Hvis det er en vurdering som tilsier at dette er riktig å gjøre for barnets beste, hva er det da som gjør at saken er så vanskelig, annet enn en problematisering rundt forhold som har utenforliggende karakter rett og slett, det at man er redd for reaksjoner. Man skriver f.eks. i merknadene til Fremskrittspartiet:

«Ved stebarnsadopsjon vil juridiske bånd til den opprinnelige slekten falle bort. Barnet vil komme i den noe spesielle situasjon at det får to foreldre av samme kjønn.»

Det vi snakker om her, er ikke at barnet vil komme i en slik situasjon. Det er allerede i en slik situasjon. Ergo faller jo på en måte argumentasjonen til Fremskrittspartiet noe ut av virkeligheten allerede der. Men så fortsetter man merknaden ved å skrive følgende:

«Disse medlemmer ser at dette kan skape følelsesmessige reaksjoner hos barnet og virke fremmed for utenforstående. Det er viktig at en er oppmerksom på dette.»

Det er derfor jeg på en måte utfordrer motstanderne av denne endringen litt. For nå må vi snart få et svar på hva disse setningene egentlig betyr. Hva er de følelsesmessige reaksjoner vi snakker om her? Er det fordommer som vi har som vårt fremste mål fra denne talerstol og i denne sal å motvirke, man er redd for? Er det det man er redd for? Eller hva er det som ligger i dette begrepet «følelsesmessige reaksjoner» og redsel for det utenforstående?

Så godtar jeg faktisk ikke det som er blitt sagt herfra, at det er umulig å si noe om, for så lenge man skriver dette i merknads form, må man også kunne begrunne hvorfor man skriver det. Hva er de følelsesmessige konsekvensene av dette? Det synes jeg faktisk at vi har et krav på å få vite. Jeg synes også at man skal kommentere dette at hvis det er til barnets beste, hvorfor vil man ikke da åpne for en lovgivning som sikrer nettopp barnets beste?

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker for replikken. Den lyder litt rart, for representanten Hornslien hadde også en replikk tidligere i dag i samme sak, da han sa at dette ikke skulle være en homodebatt, men jeg synes nesten at det er det det legges opp til nå.

For Fremskrittspartiet er det viktige her, og det eneste viktige, barnets rettigheter. I den situasjonen som vi dessverre lever i i dag, er ofte mangel på identitet et av de store problemene. Barna rives fra det ene ytterpunkt til det andre. Da det vi ser på som det mest naturlige med trygge og stabile foreldre, er en mor og en far, synes vi det er best slik som det er. Vi har ikke sagt at ikke to av samme kjønn i et forhold kan være gode omsorgspersoner og kan være gode foreldre, men vi ser det som mest naturlig at det er en mor og en far til stede der det er mulig.

Frank Willy Larsen (A): Jeg har også lagt merke til at Fremskrittspartiet ved representanten Bredvold understreker at det er hensynet til barnets beste som gjør at Fremskrittspartiet lander på det standpunktet som man gjør i denne saken.

Jeg har også selvfølgelig lagt merke til de formuleringer som Fremskrittspartiet bruker i saken, formuleringer som at det er «betenkelig å innvilge adopsjon til partner av samme kjønn». Det skaper «følelsesmessige reaksjoner» og det kan virke «fremmed» for andre, og at barnet vil kunne komme i «den noe spesielle situasjon at det får to foreldre av samme kjønn».

Da blir mitt spørsmål til representanten Bredvold: Oppfatter ikke Fremskrittspartiet at man med de holdningene som Fremskrittspartiet gang på gang framfører fra denne talerstolen, legger stein til byrden for de barna som allerede i dag lever i familier hvor man har foreldre av samme kjønn? Det virker som om Fremskrittspartiet ikke tar innover seg at det er det som er virkeligheten, og at det er den virkeligheten som denne odelstingsproposisjonen forsøker å forholde seg til.

Per Roar Bredvold (Frp): Nok en gang vil jeg prate om barnas rettigheter, barnas beste. Og det er to ting: Det er barnas beste, og det er de voksnes beste. I denne saken er det barnas beste vi skal prate om, og deres følelser. Og vi har kanskje kommet i en litt spesiell situasjon. Kanskje har vi to virkeligheter, to virkelige verdener vi lever i. Kanskje har Arbeiderpartiet sitt syn på virkelighetens verden og vi vårt.

Vi ønsker at det som vi har, skal bestå. Vi ønsker et familiemønster slik som vi har det i dag, med en mor og en far, i de situasjoner det er mulig. Fremskrittspartiet viderefører sin familiepolitikk i denne saken, slik vi gjør i andre saker, og jeg vil bare nevne at vi var imot partnerskapsloven.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg må seia at jo fleire svar me får, jo meir usikker vert eg på kva mindretalet meiner i denne saka. For det representanten Bredvold sa i førre replikk, var at me tykkjer det er betre det vert sånn som det er. Ja, sånn som det er, er jo at eit barn bur med far og far sin partnar eller mor og mor sin partnar, og det er snakk om å sikra dette for framtida. Då vil det jo vera aktuelt dersom den som er biologisk far eller mor og ikkje bur med barnet, er einig i det, ikkje er til stades eller er død.

Eg har lyst til å spørja om eit heilt konkret eksempel, for eg forstår ikkje. Me må anten snakka forbi kvarandre, eller så er det noko Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti meiner som dei ikkje seier. Eg får litt kjensle av at «me veit det, men me likar det ikkje»-argumentasjonen i dette.

For eksempel bur Ole hos far og partnar. Mor til Ole er død, biologisk far er sjuk, og far og far sin partnar ynskjer å sikra at Ole skal verta buande i denne heimen sjølv om far skulle verta sjukare og eventuelt døy, for nemleg å sikra akkurat stabilitet framover for Ole. Og for å komplisera det heile kan eg til og med seia at familien til mor til Ole har dei god kontakt med, og dei er veldig positive til dette. Det er altså ein måte å sikra ungen både plikt og rett til å verta buande hos den som har fungert som biologisk forelder saman med far.

Korleis ville Framstegspartiet stilla seg til ein slik situasjon? Ville ein seia nei, for det vert plutseleg feil? Då gjev ein altså eit signal til alle ungar som bur saman med homofile foreldre, om at dette er feil, det er så belastande at me vil ikkje godta det offisielt. Me kan sjå gjennom fingrane med det dersom det er uformelt, men me vil ikkje formalisera det og dermed tryggja situasjonen for barnet.

Per Roar Bredvold (Frp): Representanten Starrfelt tok for seg ett eksempel, men det er ikke et typisk eksempel, det er heller et unntak.

Slik det tidligere ble nevnt i salen, var det kanskje 34-35 barn som levde i en slik situasjon. Hvor mange av disse det er aktuelt for med denne type adopsjon, vet vi ikke. Dermed er det vanskelig. Og det må være feil å endre et lovverk på grunn av unntakssituasjoner.

Fremskrittspartiet ønsker en generell politikk og et generelt lovverk som beskytter alle barn uansett. Dette bygger bl.a. på FNs barnekonvensjon og menneskerettigheter. Vi ønsker ikke å «adoptere» Arbeiderpartiets familiepolitikk, som er med på å flytte grenser.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Anne Enger Lahnstein (Sp): La meg først vise til saksordførers innlegg, som jeg synes var et godt innlegg.

Og så vil jeg kommentere litt av det Hornslien har sagt her i dag. Hornslien slår fast at dette er en barnesak og ikke en homosak. Det er jeg enig i. Men så spør Hornslien: Hvorfor er det vanskelig? Og det vil jeg svare litt på, for jeg synes dette er en vanskelig sak selv om jeg altså er kommet til at jeg vil støtte SVs forslag.

Det spørsmålet vi drøfter i dag, er jo krevende fordi det rører ved dype følelser i oss, det angår verdier og holdninger og endringer av slike holdninger gjennom de siste ti år. Det er krevende fordi det utfordrer vår respekt for andres integritet og anerkjennelse av alle menneskers mulighet til å være seg selv. Og sist, men ikke minst er det krevende fordi det dreier seg om barn – små, sårbare og omsorgstrengende barn som vi vil gjøre det beste for. Vi kan ikke gjøre noen urett i disse sakene; det er for store og for viktige saker til det.

La meg slå fast, som de andre her, at det er barnets beste og barnets behov som er utgangspunktet, og som er avgjørende i disse sakene. Derfor er det ingen som har rett til å adoptere, men vi drøfter altså hvem som skal ha mulighet for å bli vurdert som adopsjonsforeldre. Alle adopsjoner må være individuelle.

Fordi barnets beste er utgangspunktet, kunne man kanskje tenke seg at det beste er at det er to juridiske foreldre, en mor og en far. Da ville jo alle være glade og fornøyde. Hvis livet var så enkelt! Men livet er ikke så enkelt. Mange barn lever i dag med en forelder. Mange barn opplever at man lever med flere familier og i ulike forhold. Og så har vi altså barn som lever sammen med en mor eller en far som er homofil, og så kommer situasjonen opp som vi drøfter i dag.

Så er det slik med holdninger til homofili at det har endret seg mye gjennom tidene – de siste tidene, veldig kort tid har dette endret seg på. Og det er veldig bra. Så kan man kanskje si som Arbeiderpartiet: La oss stoppe med stebarnsadopsjon. Det er rimelig akseptert blant folk. Problemene er nemlig ikke, tror jeg, den lille familien med to foreldre av samme kjønn og et barn, for de vil kunne ha det utmerket i et stabilt, omsorgsfullt og kjærlighetsfullt forhold. Problemet er alle oss andre rundt. Og det kan vi ikke overse. Derfor så tror jeg at det ikke blir så veldig mange tilfeller av stebarnsadopsjon og heller ikke adopsjon for homofile, som etter mitt syn bør vurderes som adopsjonsforeldre på linje med heterofile, for jeg tror ikke at omsorgsevnen er avhengig av seksuell legning.

Man kunne kanskje si som Arbeiderpartiet: La oss ta oss mer tid, få mer kunnskap om stebarnsadopsjon før vi eventuelt går videre. Det er mye forstand i det å bruke mer tid. Samtidig tror jeg at man av og til faktisk må sette ned foten og si: Jeg mener det blir urett mot enkeltmennesker, mot enkelte barn, mot enkelte fosterforeldre til og med, som kanskje har påtatt seg ansvaret for et sårbart barn som trenger spesielle tiltak, som har sosiale problemer. Det står ikke fosterforeldre eller adopsjonsforeldre i kø for å ta seg av barn med spesielle behov. Kanskje er det en tante, en som lever i et partnerskap, som tar seg av gutten, stiller opp hele tiden, år etter år, og så sier samfunnet: Dere skal få bli fosterforeldre for vi trenger innsatsen deres, men dere kan aldri bli adopsjonsforeldre. Jeg synes det er galt. Jeg synes det er riktig av oss å si: Barnets beste er det som avgjør, og så får vi innrette lovverket sånn at i de tilfellene hvor det er det beste for barnet at disse to kan få adoptere, så sier vi ja til det. Vi åpner for det. Ikke fordi det blir mange tilfeller, for det tror jeg ikke, men fordi det faktisk er rett.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg er samd i ganske mange av dei refleksjonane som representanten Lahnstein hadde, og er samd i at dette er ei vanskeleg sak. Men nettopp difor må det vera lov å spørja litt om kva det er som er vanskeleg når ein er så redd for å opna for adopsjon for dei få som det gjeld. For dei handlar det om tryggleik og rettferd. Om det er 34 eller 430 av dei, tykkjer eg er heilt uinteressant. For dei det gjeld, vil det bety noko.

Så seier Anne Enger Lahnstein at det kan vera rett å stoppa, som Arbeidarpartiet. Nei, Arbeidarpartiet stoppar ikkje, men me tek denne saka no, og så har me sagt at me skal greia saka ut vidare. Me har faktisk ei relativt forpliktande programformulering når det gjeld dette, som me skal bruka neste periode på å finna nærare ut av. Dette er kjensleladde spørsmål, der det er ein balanse mellom det å påverka haldningar og ikkje provosera dei så kraftig at ein får motreaksjonar. Det har skjedd veldig mykje positivt i haldningane overfor homofile dei siste åra. Det er eg veldig glad for. Me må passa på at me ikkje går så fort fram at eit fleirtal i befolkninga protesterer og går imot det. Men eg trur at dette vil gå vidare, og at det i neste sving vil opna seg moglegheiter for meir generell rett til å verta vurderte som adopsjonsforeldre. Eg ser òg ein logisk samanheng mellom det og rett til adopsjon for einslege.

Eg er interessert i å høyra kva Senterpartiet eigentleg meiner. Senterpartiet har laga eit program. I mitt distrikt melder ganske mange seg ut av Senterpartiet fordi dei ikkje likar desse vedtaka om adopsjon, og det vert sagt frå våre lokale representantar at nei, dei er ikkje for dette – då meiner eg ikkje det representanten Lahnstein og senterpartifolk i salen vil gjera i dag, for då galdt det førre programmet. Men kan veljarane venta at Senterpartiet samla går inn for rett til adopsjonsvurdering av homofile i neste stortingsperiode?

Anne Enger Lahnstein (Sp): Nå vil det bli et stort flertall i Odelstinget i dag for stebarnsadopsjon. Senterpartiet har et program, som er gjengitt i innstillingen, for neste periode. Jeg har også i innstillingen skrevet at prinsippet med barnets beste er utgangspunktet for vurderingen av alle som ønsker adopsjon, at jeg ikke kan se at seksuell legning i seg selv er et hinder for en slik vurdering, og viser til programmet hvor det heter «at homofile skal ha mulighet til å adoptere på samme vilkår som heterofile».

Nå er det er flere i Senterpartiets stortingsgruppe og av våre kandidater som har reservert seg mot dette. Det blir selvsagt akseptert i Senterpartiet. Det er også slik at dette forslaget som blir fremmet av SV i dag, men oversendt Stortinget, regner jeg med, vil man kunne forholde seg til. Det er klart at man går til valg på dette, men det er også åpning for reservasjoner. Det er også slik at mange av oss ser på dette som et samvittighetsspørsmål. I denne saken tror jeg ingen vil kunne bøye seg for et program hvis man f.eks. ikke er enig.

Ellers var Oddbjørg Ausdal Starrfelt inne på noen refleksjoner rundt dette at man ikke skal gå for fort fram. Det har vært mitt dilemma også, for jeg har møtt reaksjoner ute som gjør meg ganske sikker på hva som er svaret på Hornsliens spørsmål: Hva er vanskelig? Jo, det er folks holdninger til dette. Og et barn som vokser opp i et miljø og møter dette, får det ikke lett. Det er kanskje ikke barnets beste. Men det finnes altså tilfeller hvor vi må gå foran. Jeg er også av dem som mener at man ikke kan godta urett fordi det skal modnes hele veien. Jeg har lyst til å sitere fra biskop Gunnar Stålsetts vigselstale. Han sa at vi skal ikke være for tålmodige på vegne av dem som lider urett.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ågot Valle (SV): La meg først slå fast at vi alle sammen snakker om barns beste, men det er også klart at dette er en homosak. Det å ikke bli utsatt for diskriminering daglig, er en grunnleggende menneskerettighet. Det å bli akseptert uavhengig av seksuell legning henger sammen med at alle mennesker er like mye verdt. Ut fra denne innfallsvinkelen om at alle mennesker er like mye verdt, foreslår SV at lesbiske og homofile skal få rett til å bli vurdert som adopsjonsforeldre på lik linje med enslige og heterofile.

Det er positivt at Regjeringa ønsker å åpne for en mulighet for at barn av lesbiske og homofile skal kunne bli sikret en fortsatt tilknytning til sitt oppvekstmiljø gjennom en stebarnsadopsjon. Men det å akseptere en stebarnsadopsjon er etter min oppfatning bare et lite skritt på veien til det å akseptere lesbiske og homofile som hele mennesker, på lik linje med heterofile par som ønsker å adoptere et barn. Regjeringas forslag er inkonsekvent fordi det allerede er mulig for enslige å adoptere. Etter press både fra Arbeiderpartiet og SV er det blitt en realitet. Med andre ord: Én forelder er bra for barn, men to foreldre av det samme kjønn er galt – det er verre enn én. Dette er logikken dersom Stortinget fortsatt gjør det mulig å diskriminere på grunnlag av seksuell legning. Og videre: De homofile og lesbiske som blir godkjent som fosterforeldre, får ikke muligheten til å adoptere dersom dette er barnets beste. Hva betyr det? Jo, det betyr at disse barna blir fratatt muligheten til den samme rettssikkerheten og arverettigheter som heterofile fosterforeldre kan tilby barna sine dersom fosterforeldre adopterer barna. Jeg vil her vise til Anne Enger Lahnsteins resonnement rundt akkurat dette. Både ut fra et likhetsprinsipp og barns beste mener SV at det må åpnes for at lesbiske og homofile skal kunne bli vurdert på lik linje med heterofile par når det gjelder adopsjon – og dette har vi ment lenge.

Jeg vil understreke at ingen har rett til å adoptere barn. Det å skulle ha ansvar for et barn gjennom adopsjon er ingens rettighet, men det finnes ingen logisk grunn til at lesbiske og homofile skal bli utestengt fra en vurdering av muligheten til å påta seg et slikt ansvar på lik linje med heterofile par. Det er altså forskrifter og retningslinjer til adopsjonsloven og den enkeltes egnethet som adoptivforelder i den gitte situasjonen som er avgjørende, ikke hvilken seksuell legning vedkommende har.

Forskningen så langt viser at lesbiske og homofile har like god omsorgsevne som heterofile. Det er ingen grunn til å tro at de ikke har følelser for de ekstrabelastningene det er å adoptere et barn med en allerede komplisert bakgrunn. Jeg er ikke naiv. Fortsatt er det mange lesbiske og homofile som opplever et samfunn preget av sterke homofobiske holdninger. Disse holdningene til et medmenneske kan være så ødeleggende at det kan være en ekstra belastning for et barn å bli adoptert inn i dette miljøet. Det er nettopp fordommene som overstyrer synet på menneskelige kvaliteter. Så vil jeg stille spørsmålet: Hvem er det sin feil? Hvem er det sin feil at et barn under gitte forutsetninger ikke kan vokse opp med trygge voksenpersoner? Er det de lesbiske og homofiles feil, er det barnets feil, er det Den norske kirkes feil, eller er det oss politikere sin feil? Svaret er ikke entydig, og det å fordele skyld er uinteressant. Det som er interessant, er hva vi som samfunn signaliserer med fordommer, og hva vi gjør med dem. Et samfunn der mennesker blir utestengt av det gode fellesskapet fordi det er fordommene som skal bestemme, er et samfunn jeg ikke ville være stolt over. Vi trenger et samfunn som er mer tolerant med friheten til å være annerledes, og det må vi også dra med oss i denne debatten.

Jeg vil poengtere at det ved adopsjon er viktig å trekke inn den eventuelle ekstrabelastningen det kan være ikke å vokse opp i en kjernefamilie bestående av to av motsatt kjønn. Men dette skal ikke alene være med på å ekskludere homofile par fra å bli vurdert som egnede adoptivforeldre. Forskingen har ikke funnet noen forskjeller i omsorgsevnen til heterofile og homofile, enten de er enslige eller de lever i forpliktende samliv. Det er bl.a. stadfestet gjennom en parlamentarisk utredning i Sverige. Flertallet i denne utredningen foreslår å likestille heterofile og homofile når det gjelder adgangen til å bli vurdert som adoptivforeldre. Her finnes altså et kunnskapsgrunnlag å bygge videre på.

Jeg vil på vegne av SV jobbe aktivt for et samfunn som tar det kollektive ansvaret og retter opp den allmenne fordømminga og diskrimineringa lesbiske og homofile opplever i dag. Det vil jeg også gjøre i denne saken, og derfor, ut fra hva som er barns beste, men også for å gå foran i å jobbe for et mer tolerant samfunn, fremmer jeg det forslaget som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ågot Valle har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg har en selvpålagt moderasjon i forhold til å ta replikker i denne debatten, men når det gjelder representanten Ågot Valle, kan jeg ikke la være.

Representanten Hornslien sa tidligere i en replikkveksling at dette ikke er en homosak, dette er en barnesak. SV og Ågot Valle sier at det er en homosak. Dette er en voksensak. Og er det der det store skillet går i denne debatten?

Jeg har gått gjennom alle merknadene til SV som de er alene om, og så vidt jeg kan skjønne, handler de fra ende til annen om de voksnes rettigheter. Ingen skal bli utsatt for diskriminering. Forskningen viser at lesbiske og homofile har like god omsorgsevne – det har jeg også understreket, og det er greit. Homofile skal ikke ekskluderes når det gjelder å bli vurdert som egnede adoptivforeldre. Tyngden og vekten i representanten Ågot Valles innlegg var viet de voksnes rettigheter. Så ender det opp med et forslag hvor man ønsker å lovfeste retten til å bli vurdert. Det som går som en rød tråd gjennom SVs argumentasjon, er de voksnes rettigheter når det gjelder adopsjon. Det er alvorlig.

Jeg må spørre representanten Ågot Valle og SV: Hva er det som er det viktigste i en sak som dette? Hvor er det fokus ligger? Ingen kan være i tvil om at for Sosialistisk Venstreparti ligger fokus på likestiling og ikke-diskriminering for voksne, og det er det som er overordnet, ikke barns – den svake parts – beste. Jeg ber om at representanten Valle kommenterer dette.

Ågot Valle (SV): Når jeg sa at dette også er en homosak, er det fordi dette er en sak med grunnlag i de fordommene dette samfunnet lenge har hatt mot homofile og lesbiske. Men jeg har gjennom hele innlegget mitt poengtert at utgangspunktet må være barns beste. Og det er de holdningene som vi signaliserer også overfor homofile og lesbiske som kan være foreldre, som også vil gjøre noe med barn, ikke bare barn som er heterofile, men også barn som er homofile. Barn er ikke født med fordommer. Det er vi voksne som gir dem de fordommene gjennom handlingene våre, gjennom de tankene vi har, gjennom de holdningene som vi formidler.

Det er klart – og det sa jeg også – det kan være en belastning for et barn å vokse opp i et homofilt miljø sammen med homofile og lesbiske foreldre, og det må komme til vurdering. Men det er altså retten til å kunne bli vurdert, ikke retten til å adoptere, men retten til å bli vurdert som vi framholder hele tiden.

La oss ta et eksempel – det at vi tenker på barns beste: Et heterofilt par, en kjernefamilie, har barn. Moren i dette forholdet har en lesbisk søster som bor sammen med en partner. Så skjer det som kan skje, at paret er utsatt for en ulykke og omkommer. I denne sammenhengen kan det opplagt være barnets beste at det er den lesbiske tanten og hennes partner som tar seg av dette barnet. Det vil vi kunne gjøre mulig. Det er ikke mulig i dag, men det vil vi kunne gjøre ut fra det som er barns beste.

Og så vil jeg uavlatelig jobbe for et samfunn med toleranse og muligheten til å være forskjellige.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Odd Einar Dørum (V): Jeg er også av de representanter som må si at jeg har syntes at dette spørsmålet og den saken som har ligget her, er vanskelig. Jeg vil ikke av den grunn si at slik er det for alle, men slik har det vært for meg. Og jeg tror også at slik har det vært for mange i mitt parti. Men vi – jeg tror jeg vil si vi – følte at vi i forhold til barns rettigheter passerte en grense den dagen vi måtte ta stilling til ensliges rett til adopsjon. Da følte vi at vi på grunn av – skal vi si det slik – den kompleksitet i livet som vi da fikk inn på oss, som vi måtte ta stilling til, krysset en grense.

Jeg ser det også slik at når det gjelder stebarnsadopsjon, er vi i en situasjon som for meg kanskje er litt annerledes enn den som var skildret i forrige innlegg. Det er to parter, den ene av dem dør, den andre av partene har en seksuell legning som er slik at man finner en av samme kjønn å leve sammen med. Skulle man ikke i en slik situasjon ut fra barnets beste kunne vurdere at adopsjon var det naturlige?

Så vet vi, som flere representanter har vært inne på, at slik Norge er sammensatt, slik vi alle sammen er som mennesker, så vil ikke de ytre vilkår være like over alt i dette landet. Det er derfor en adopsjon aldri legger til grunn noe annet enn barnets beste, ikke legger til grunn voksnes rettigheter, men legger til grunn hva som gagner barnet. Men i den prosessen må man ut fra slik livet er, og slik mennesker lever sammen, er ordentlige og lojale og skikkelig mot hverandre og glade i hverandre, også kunne ta innover seg det forhold som ligger i det lovforslaget vi behandler i dag.

Jeg er også av dem som er glad for at man ved behandlingen av saken – og det ligger jo også i forslaget – tar inn den selvfølgelighet at vi ikke kan opptre på en slik måte overfor andre land som tillater adopsjon til Norge, at vi deretter i ettertid skal overprøve det. Vi må gjøre det som flertallet her gjør, og si at det er et forhold som følger med videre på ferden.

Så er det blitt en debatt om en skal gå et skritt videre, som det heter, ved å foreslå en generell adgang for mennesker, uavhengig av seksuell legning, til å kunne bli vurdert som adoptivforeldre. For Venstres vedkommende er det en sak som det knytter seg to kommentarer til. Den ene er den kontrakt vi har med våre velgere. For denne perioden er vi i den situasjon at vi overfor våre velgere har opptrådt slik at vi naturlig, slik vi har ført debatten i vårt parti og i full åpenhet, kan stemme for stebarnsadopsjon. Men vi har et program for neste periode som åpner for at man skal kunne bli vurdert ved adopsjon uavhengig av sivilstand og seksuell legning. Det er en programformulering som ingen av våre førstekandidater har reservert seg mot, men det er en sak som vi må møte velgerne med når det gjelder høstens valg. Og jeg føler det slik at vi i praksis på mange måter er i nærheten av de holdninger og intensjoner som Arbeiderpartiet har gitt uttrykk for i saken. Vi har kanskje trukket konklusjonen, men det skal jeg ikke gjøre noe annet poeng av enn å beskrive det på den måten. Derfor er det naturlig for oss i dag av denne grunn, men også av en grunn til å stoppe ved å stemme for stebarnsadopsjonen, og det er at skal man nå gå inn på det andre adopsjonsforholdet, så er vi faktisk også tjent med at det får en egen forberedelse, at det får en egen gjennomgang, slik at vi får på bordet, slik flere representanter nå har skildret her ved sine innlegg, de ulike deler av livet som vi må ta med oss når vi skal være lovgivere og vedta lover, og dessuten ha med oss den prosessen som går forut for en lovgivning hvor offentligheten er delaktig i den diskusjonen som foregår. For det er gjennom slike offentlige debatter, selv om de kan være både lette for noen og pinefulle og brysomme for andre, at vi alle sammen er nødt til å veie og vurdere hvor vi står.

På dette grunnlag stemmer Venstre for forslaget om stebarnsadopsjon. Vi vil ikke stemme for det forslaget som da senere vil bli sendt over til Stortinget, som er fremmet av SV, fordi vi føler at det ikke er riktig, slik som jeg nå har gjort rede for.

Personlig har jeg gått en ganske lang vei i denne saken, og jeg hadde vel neppe forestilt meg for selv en fem–seks år siden at jeg skulle stå på Stortingets talerstol og holde et innlegg hvor jeg gikk inn for stebarnsadopsjon. Men det er møte med mennesker rundt meg som har gjort et slikt inntrykk at jeg for min del – og det gjelder nok andre også i mitt eget parti, og det gjelder til slutt debatten i partiet – er nødt til å ta den delen av virkeligheten med meg, og som fører til den politiske konklusjonen som leder til vår stemmegivning i dag.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Etter denne debatten er jeg litt fristet til å si: Hvor mye enklere hadde det ikke vært om vi hadde levd i et samfunn hvor alle var mye mer like! Men jeg vet ikke om det hadde blitt et rikere samfunn.

I denne saken har barnas beste stått i fokus. Adopsjon handler ikke om voksnes rettigheter og krav, men om hva som er best for barna våre. For meg har det vært helt avgjørende å sikre barn som lever i familier som består av registrerte partnere og den enes barn, de samme trygge juridiske rammene som barn i familier som består av ektefeller og den enes barn. For meg handler dette om ikke å diskriminere de barn som i dag bor hos homofile par.

Jeg er svært glad for at flertallet i komiteen støtter departementets forslag om å endre adopsjonsloven og partnerskapsloven for å åpne for at den ene partner i et registrert partnerskap skal kunne adoptere den annens barn dersom adopsjonslovens generelle vilkår er til stede.

Jeg har merket meg at komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet og representanten Inger Stolt-Nielsen ser at familier som består av registrerte partnere og den enes barn, også kan ha behov for tryggere juridiske rammer, men at de er uenig i måten Regjeringen foreslår å sikre de aktuelle barnas juridiske og økonomiske rettigheter på.

Vi har under arbeidet med forslaget om å åpne for stebarnsadopsjon i registrert partnerskap også vurdert andre ordninger enn dem vi allerede har i dag for å sikre stebarnet, enten steforelderen er forelderens ektefelle eller registrerte partner. Jeg mener imidlertid at forslaget om stebarnsadopsjon er en langt enklere og bedre juridisk løsning enn å endre barneloven slik at barnet og steforelderen får en annen juridisk tilknytning enn det som er mulig etter dagens regelverk. Det som er det viktigste for meg, er at forslaget innebærer at barn i registrert partnerskap får den samme muligheten til full juridisk sikring i forhold til steforelderen som barn i ekteskap har hatt i flere tiår.

Forslaget inneholder som kjent ingen endring av vilkårene for stebarnsadopsjon i forhold til gjeldende rett, bortsett fra denne utvidelsen med hensyn til hvem som kan søke om stebarnsadopsjon. De generelle vilkårene i adopsjonsloven, bl.a. at adopsjonen skal være til barnets beste, og at de nødvendige samtykker og eventuelle uttalelser skal være innhentet, må selvfølgelig være oppfylt.

Helt til slutt har jeg lyst til å si at for meg blir det helt feil å ha som utgangspunkt at det å forandre et lovverk vil være feil. I forhold til noen få tilfeller eller unntakssituasjoner er jeg faktisk villig til å forandre loven hvis det kan bidra til å sikre noen barn i Norge en bedre hverdag. Jeg tror at vi i denne debatten må evne å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg tror at diskusjonen om stebarnsadopsjon og om en generell adopsjonsrett for homofile ville ha vært helt annerledes hvis vi som politiske ledere og representanter for vår nasjonalforsamling i dag hadde vist en større legitimitet for forskjellen og for de enkeltmenneskene som er annerledes enn det store flertall av befolkningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ågot Valle (SV): Jeg slutter meg helt til det siste som statsråden sa. Jeg lurer på om hun også er enig i at denne saken tar utgangspunkt i de fordommene som samfunnet har hatt mot homofile og lesbiske.

I VG søndag står statsråden fram som den som har kjempet for at homofile og lesbiske skal kunne få adoptere barn. Jeg har mange ganger registrert at hun har kjempet for dette, og det er bra. Hun sier at det handler om kjærlighetsevne og det å være gode foreldre.

Jeg vil så gå to år tilbake. Da stod SV og Arbeiderpartiet sammen om et forslag i Innst. O. nr. 53 for 1998-99. Forslaget lød bl.a. som følger:

«Hovedmålet må være å styrke barns mulighet til en trygg og god oppvekst. Samlivsform og seksuell identitet skal ikke i seg selv være til hinder for å søke og bli vurdert som adoptivforeldre.»

Saksordfører den gang var Karita Bekkemellem Orheim. Hva har så skjedd siden? Jo, stortingsrepresentanten er blitt statsråd, og hun har hatt full anledning til å fremme forslag i tråd med dette. Så fremmer hun altså forslag om stebarnsadopsjon. Jeg vil påstå at det her er en inkonsekvens i forhold til f.eks. fosterforeldre, som tar på seg det store ansvaret – som Anne Enger Lahnstein sa – og som har behov for å sikre barnet arverettigheter og rettssikkerhet. Hva mener statsråden egentlig? Flere har sagt her at man trenger mer kunnskap. Da vil jeg nevne en parlamentarikerutredning som er gjort i Sverige – og Sverige og Norge er ikke forskjellige – der flertallet konkluderte med at det nå er riktig å åpne for en generell vurdering. Ligger hindringene hos statsråden? Eller ligger de i Arbeiderpartiet? Hvem er det som ennå ikke er moden for å ta denne avgjørelsen?

Statsråden Karita Bekkemellem Orheim: Først har jeg lyst til å si at jeg er svært glad for den utålmodigheten som både representanten Anne Enger Lahnstein og representanten Ågot Valle viser i denne saken. Jeg mener at dette også handler litt om hva slags holdninger vi klarer å gi uttrykk for. Jeg har ved gjentatte anledninger sagt at jeg ikke finner gode argumenter mot at homofile blir vurdert som adopsjonsforeldre. Det skal ikke være den seksuelle orienteringen, men omsorgsevnen, som skal være avgjørende for hva slags omsorg vi kan gi et barn.

Men så erkjenner jeg at en del av virkeligheten også er slik at homofile ikke lever ute i Kommune-Norge. Situasjonen er den at de blir presset til å flytte til de store bysamfunnene våre. Homofile som står fram i våre små bygdesamfunn, blir sett på som en slags originaler.

Jeg tror også at hvis vi i dag hadde lagt fram et forslag uten utredning for Stortinget, hadde ikke dette stortinget kommet til å vedta det. Jeg har også i regjering erfart at skal en legge fram en sak for Stortinget, bør den også ha en god grunnlagsdokumentasjon. Det hørte vi av representanten Odd Einar Dørum som har sittet i regjering; en er nødt til å forberede en sak før den legges fram for Stortinget. Og da kan jeg leve med at jeg ikke har klart å komme lenger i mitt arbeid. Men jeg mener faktisk at denne regjeringen har gjort mer for homofile i vårt samfunn enn noen andre regjeringer.

Vi har fått enormt positive tilbakemeldinger på stebarnsadopsjon, ikke minst i forhold til stortingsmeldingen som skal debatteres her i Stortinget torsdag. Derfor må vi nå ha som ambisjon å gi større legitimitet til homofile i vårt samfunn, slik at de kan stå åpent fram med sin seksualitet.

Per Roar Bredvold (Frp): Min replikk til statsråden går på SUAK og deres betraktninger, spesielt noe de sa den 28. februar 2001. SUAK er Statens ungdoms og adopsjonskontor. De uttaler at stebarnsadopsjoner ikke bare har juridiske aspekter, men at det i stor grad også handler om barns behov for tilhørighet og spørsmål om identitet. De mener at det er vel så viktig å fokusere på den følelsesmessige siden av adopsjon, og det er vi jo enig i alle sammen. Men så sier de at på generell basis er det behov for en innskrenkning av adgangen til stebarnsadopsjon i forhold til dagens praksis, og ikke en utvidelse, som det her legges opp til.

Da blir spørsmålet mitt: Hvor mye har statsråden lagt i disse bemerkningene?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg har merket meg de synspunktene som SUAK har, og det vil selvfølgelig være interessant i den videre debatten å se på det materialet som SUAK har bygd sine uttalelser på. Jeg har lagt merke til at det ikke har kommet spørsmål om dette fra komiteen. Men så er det slik at SUAK er en ytre etat, som også må forholde seg til de beslutningene og de vedtakene som fattes av Stortinget, og når et flertall på Stortinget er for stebarnsadopsjon, vil det være riktig at SUAK etterlever de bestemmelsene, gjør sine vurderinger i tråd med det Stortinget har sagt, og selvfølgelig også passer på hvilken rolle de skal ha. Det er jeg trygg på at SUAK vil gjøre. Men jeg kan love én ting, og det er at vi skal be om å få se nærmere på det grunnlagsmaterialet som SUAK har i denne saken.

Ågot Valle (SV): Jeg skal gi ros til statsråden for det engasjementet hun viser i denne saka, og jeg underkjenner overhodet ikke den betydningen det har at Regjeringa nå legger fram saka om stebarnsadopsjon, som egentlig har vært overmoden ganske lenge. Det er lenge siden bestillinga om stebarnsadopsjon ble gitt til Regjeringa – ikke denne regjeringa, men den forrige.

Så sier statsråden at ingen regjering har gjort mer når det gjelder levekåra for homofile og lesbiske enn denne regjeringa. Ja, Regjeringa har signalisert en åpen holdning, og Regjeringa har lagt fram stortingsmeldinga, men jeg vil minne om at forslaget om stortingsmeldinga ble lagt fram, og den ble nærmest presset fram av SV og Høyre sammen. Det var slett ikke noen godvilje fra Arbeiderpartiet den gangen til å ville utarbeide en stortingsmelding. Men ære være Regjeringen for at den er lagt fram nå, og den har mange viktige perspektiver i seg.

Det forslaget som vi har lagt fram, lyder slik:

«Stortinget ber Regjeringa fremme forslag til nødvendige lovendringer som sikrer lesbiske og homofile rett til å bli vurdert som adopsjonsforeldre.»

Det er altså ingen lovendring som skal vedtas over natta. Alle lovendringer krever en grundig saksforberedelse. Det kreves også at alle lovendringer blir sendt ut på høring. Da lurer jeg på: Er statsråden enig i at denne bestillinga burde vært sendt Regjeringa nå, slik at Regjeringa kan starte opp dette arbeidet? Det er ikke tvil i min sjel om at det var dette statsråden egentlig ville at Stortinget skulle ha bestemt, så jeg ønsker at statsråden hvisker sine representanter her i øret at det egentlig er klokt å sende denne bestillinga til Regjeringa nå.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg vet jo at vi har ulike roller å innta når vi er i opposisjon og i posisjon. Representanten sier at tiden er overmoden, og at dette har vært etterlyst lenge. Ja, det er godt mulig det. Men mitt utgangspunkt er at denne regjeringen leverer konkrete resultat i rett tid på område etter område. Og da kan en godt ta på seg en ideologisk hatt her i dag eller bli veldig prinsipiell. Men poenget er at vi har sittet i regjering litt over et år, og vi har faktisk lagt fram et forslag som vil sikre barn som lever i homofile forhold, og vi har gjort et grundig arbeid med en stortingsmelding som vil ha stor betydning for homofile i Norge.

Vi har også vist mot – og vi har fått kritikk for det – og det har vi gjort nettopp for å vise at dette handler om menneskeverd og ikke om at vi driver et spill i forhold til disse gruppene.

Så legger jeg merke til hva representanten Ågot Valle sier når det gjelder bestillingen, og jeg skal ta med meg det videre. Men jeg kan si én ting; at landsmøtet i Arbeiderpartiet har vedtatt sine ting, som saksordføreren nøye har redegjort for, og jeg ser ikke noen grunn til å kommentere noe mer utover det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Anders Hornslien (A): Det var i og for seg innlegget til Anne Enger Lahnstein som gjorde at jeg tegnet meg på talerlisten igjen, fordi jeg vil gi ros til representanten Lahnstein for de holdningene og det utgangspunktet som hun gav uttrykk for i sitt innlegg.

Jeg har stor forståelse og respekt for at mange mennesker i dette og i mange andre spørsmål innenfor området har hatt behov for å la ting modne og gå vanskelige og kanskje lange runder både med seg selv og med andre. Det har jeg stor forståelse for. Men samtidig forlanger jeg den samme forståelsen tilbake for de av oss som ikke har hatt behov for disse rundene, fordi vi – heldigvis, vil jeg si – har vokst opp i et mer liberalt og åpent samfunn, fordi vi er yngre, og kanskje fordi vi er oppvokst f.eks. i Oslo. Det betyr at for meg er ikke denne saken veldig vanskelig. Jeg avfeier ikke andre som synes saken er vanskelig, men for meg som har levd i denne byen, og som i og for seg har levd åpent i denne byen i mange år og sett barn som har levd i homofile forhold, glade barn som har hatt det veldig trygt og godt og fint og fått all den kjærlighet og omsorg som de trenger, så er det selvfølgelig helt åpenbart at dersom det skulle skje en av deres foreldre noe, skal ikke de bli tatt ut av disse omgivelsene. For meg er det helt åpenbart, det er ikke vanskelig. Men jeg har forståelse for at for mange andre kan veien ha vært lengre enn den har vært for meg.

Det bringer meg i og for seg også over på det som SV åpner for i sitt forslag. Jeg hadde håpet at dette forslaget kan gjøres om til et oversendelsesforslag, slik at man ikke får det nedstemt.

Jeg lever i og for seg selv i et forhold hvor jeg kanskje kunne tenke meg å adoptere, men foreløpig – i forhold til dagens lovgivning – må jeg nøye meg med ei bikkje. Det betyr at når det gjelder denne åpningen, at jeg godt kunne tenke meg at vi fortsetter diskusjonen rundt spørsmålet om personer som lever i slike forhold som f.eks. jeg lever i, er verdige som omsorgspersoner, også til å kunne adoptere. Da vil jeg gjerne at den diskusjonen i hvert fall ikke skal bli avsporet med at det som egentlig er et flertall, stemmer ned et forslag som man egentlig er for. Da vil jeg heller være litt mindre utålmodig enn det SV er, og si at det er viktigere for meg at forslaget blir utredet grundig, og at det får flertall, enn at vi haster gjennom en avstemning i løpet av noen få dager nå. Det er det viktigste – i hvert fall for meg.

Vi begynner med et veldig viktig steg i dag, ved å åpne for stebarnsadopsjon. Det er et veldig viktig skritt i riktig retning. Jeg synes Regjeringen – det er kanskje ikke så overraskende – har stor troverdighet på området, Det er ikke fordi jeg er fra Arbeiderpartiet jeg sier det, men det er fordi jeg opplever engasjementet rundt dette som ekte, ærlig og oppriktig, og fordi jeg er helt sikker på at dagens debatt bare er et skritt på veien mot full likestilling mellom homofile og lesbiske og heterofile.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.