Sak nr. 4

Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletiden.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karin Andersen (SV) [18:25:41] (ordfører for saken): En ny lov for arbeidsmarkedet i Norge til erstatning for sysselsettingsloven er en viktig sak. Dette er et lovverk på et område som er svært viktig, både for landet og for veldig mange mennesker hver eneste dag. Derfor er det viktig at dette lovverket hjelper Aetat med å fylle den viktige funksjonen den har, både på vegne av samfunnet og overfor enkeltmennesker.

Det er store endringer på gang på hele dette feltet. Litt utpå vinteren får vi en sak om sammenslåing av deler av eller kanskje hele Aetat, trygdeetaten og deler av sosialfeltet. Det kan jo borge for at det kan være noen endringer i alt underliggende lovverk som relaterer seg til disse sakene. Det har komiteen og Regjeringen tatt høyde for og sagt at det er det en åpning for å komme tilbake til. Det er det umulig å overskue i dag. Det må vi ta når alt ligger til rette. Men Regjeringen har forsikret oss om at de endringene som den har foreslått nå, ikke skal vanskeliggjøre det arbeidet.

Det meste av det som Regjeringen har lagt fram, har fått tilslutning i komiteen. Men det er noen forhold som et flertall har hatt et annet syn på. Jeg skal redegjøre for dem, men også for noe av det vi er enige om.

Jeg mener at noe av hovedgrepet som er gjort i det nye lovforslaget, er å gi den enkelte rett til en skriftlig behovsvurdering. Den skal inneholde hvilke av Aetats tjenester som vedkommende kan ha bruk for for å ha sjanse til å få og beholde en jobb. Det er svært viktig. Imidlertid gir ikke denne behovsvurderingen noen rett til tiltak. Men man må normalt forutsette at Aetat skal ha som mål at vedkommende faktisk blir tilbudt de tiltakene som skal stå i en slik behovsvurdering.

Alle mener at dette skal evalueres. Flertallet i komiteen mener at denne evalueringen må komme kjapt, for det er veldig viktig at dette ikke blir en slags papirbestemmelse, altså at en har rett til å få et papirark som det står noe på, men at det ikke er noe mer enn det. Jeg tror det vil virke veldig negativt hvis vi ender opp med det, at det blir en type individuelle planer som bare er en rett til å få en skriftlig vurdering og ikke noe mer. Poenget må jo være at Aetat med det virkemiddelet de nå får, faktisk greier å systematisere jobben sin overfor den enkelte på en bedre måte enn det de har gjort fram til nå.

Det har vært en debatt i forbindelse med denne proposisjonen om det er flere som skal ha en type rett knyttet til tjenester fra Aetat. Et flertall i komiteen peker på at det kan være riktig at flere skal ha en slik rett. Det er pekt på flere grupper, f.eks. ungdom og langtidsledige som går ut av dagpengeperioden. Det har også vært pekt på yrkeshemmede som har en type rett når de først blir vurdert, men spørsmålet er om dette skal forsterkes. Flertallet tar ikke opp dette i denne innstillingen, men viser både til budsjettet og til den større saken om en eventuell sammenslåing av etatene.

Formålet har vært diskutert, og flertallet i komiteen har ønsket at anti-diskriminering skal inn i formålet i loven. Vi har funnet det underlig at Regjeringen, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i utgangspunktet ikke har vært enig i dette. Det har forundret meg veldig, fordi Regjeringen ellers har nedsatt utvalg nettopp fordi det foregår diskriminering i arbeidslivet, og også opprettet et felles håndhevingsapparat fordi det foregår diskriminering i arbeidslivet – og vi vet at det er i arbeidslivet mye diskriminering foregår. Derfor har det vært helt naturlig for flertallet at anti-diskriminering burde stå i formålet.

Det har også vært problematisert at Aetat skulle ha oppgaver som i seg sjøl skulle diskriminere. Og det må jeg si vi er veldig forundret over, fordi Aetats oppgaver er å bøte på at noen ikke er likestilt i arbeidsmarkedet. Det er hele hensikten med Aetats oppgaver.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [18:31:33]: Arbeidarpartiet ser at det er behov for å revidere lovgjevinga innafor arbeidsmarknadstenestene. Me er også tilfredse med at forslaget framleis gjev heimel til at det skal vere ein offentleg arbeidsmarknadsetat som skal ha ansvar for å gjennomføre arbeidsmarknadspolitikken. Eg har også registrert at bistand til både arbeidssøkjar og arbeidsgjevar er nemnt særskilt. Og det er etter vår meining bra.

Slik me ser det, er dette dei viktigaste premissane i lova, og vidare ei viktig presisering, nemleg at ein skal vidareføre føresetnaden om å førebyggje og dempe skadeverknaden av arbeidsløyse. Dette er viktige signal i forhold til den nasjonale arbeidsmarknadspolitikken som ein forventar skal bli ført. I juni i år behandla Stortinget St.meld. nr. 19 for 2003–2004, og eg ser desse signala i forhold til kva Stortinget elles slutta seg til av føringar i den saka.

Departementet skriv i proposisjonen under punkt 5.3 at føremålsbestemminga ikkje er meint å skulle angje innhaldet i velferdspolitikken, og at det derfor ikkje er behov for å seie noko meir om arbeidslinja enn det som ligg i forslaget. Det kan eg forstå og akseptere ut frå det faktum at verkemidla og politikken kan og må variere ut frå det behovet som arbeidsmarknaden stiller. På denne bakgrunnen meiner Arbeidarpartiet at innhaldet i sjølve tekstforslaget tek i vare det grunnleggjande behovet me har for å sikre politisk styring og kontroll med arbeidsmarknadspolitikken ved å fortsetje den tradisjonelle linja med at dette er eit offentleg ansvar.

I dag er det nok fornuftig at Aetats ulike brukargrupper ikkje er definerte slik m.a. Rikstrygdeverket i sitt høyringssvar til departementet har meint at dei burde definerast. Eg ser likevel at det kan vere fornuftig å lovfeste rettar for enkelte grupper, som yrkeshemma, langtidsledige og ungdomar, utover det som gjeld i dagens lover og forskrifter. Me vil ikkje ta stilling til eller foreslå dette no, men varsle at ein vil kome tilbake til dette spørsmålet i samband med behandlinga av saka om ei ny arbeids- og velferdsforvaltning.

Når det gjeld forslaget om rett til behovsvurdering, har det fleire sider. Sjølve innhaldet i tanken bak forslaget, nemleg at alle skal ha rett til ei rask avklaring av situasjonen sin, er bra. Slik eg forstår det, har Aetat allereie i dag ein slik praksis, som i stor grad varetek dette omsynet. Men det er viktig å vere klar over at ei slik avklaring ikkje utløyser nokon rett utover det at Aetat må forplikte seg til ein konkret innsats eller ei form for service. Eit fleirtal i komiteen ber om at ordninga blir evaluert etter eitt år, for å sjå om ordninga er funksjonell og verkar etter intensjonen.

Når det gjeld Rådet for Aetat, er det nok rett at rådet ikkje har fungert optimalt. Men det inneber etter vår meining ikkje at rådet skal eller bør leggjast ned. Eg vil også vise til, som det står i innstillinga, at det går fram av ILO-konvensjon nr. 88 at det skal etablerast eit samarbeid med arbeidslivets partar gjennom rådgjevande komitear. Derfor må me leggje forholda til rette for at rådet skal bli betre og fungere meir i tråd med dette. Eg vil peike på at Arbeidarpartiet meiner at dette m.a. kan gjerast ved at Rådet for Aetat får uttalerett til styringsbrevet frå Arbeidsdirektoratet.

Hans Kristian Hogsnes (H) [18:36:25]: Denne proposisjonen inneholder et forslag til ny lov som skal erstatte tidligere lov av 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak for å fremme sysselsettingen. Det har lenge vært behov for en fullstendig revisjon av sysselsettingsloven, fordi den på flere punkter er lite tidsmessig. Senest ved behandling av Ot.prp. nr. 70 for 2001–2002 om Aetats organisering ble dette varslet.

I denne saken foreslås det en generell modernisering av loven. Det er lagt vekt på å klarlegge de ulike aktørenes rettigheter og plikter for å styrke brukernes reelle rettssikkerhet. Samtidig foreslås det en presisering i forhold til enkelte av forvaltningslovens saksbehandlingsregler.

De største endringene fra gammel lov er nettopp at Aetats plikt til å gi service tydeliggjøres. Videre klargjøres Aetats hovedoppgaver i en egen paragraf. Det foreslås at Aetats registrering av arbeidssøkere, avklaring av arbeidssøkernes kompetanse og vurdering av behov for tjenester reguleres i loven.

Aetats forpliktelse til å sikre brukermedvirkning lovfestes. Forholdet til forvaltningsloven presiseres. Tidligere lov regulerte i egen bestemmelse Aetats rett til å nekte arbeidsgivere som ikke lenger fylte rimelige krav, registrering eller andre tjenester. Denne bestemmelsen foreslås nå fjernet.

Videre er det verdt å nevne at lovforslaget viderefører reglene om plikt til å melde ledige stillinger til Aetat. Ved masseoppsigelser foreslås det å reservere meldeplikten for tilfeller der arbeidstiden i mer enn fire uker innskrenkes til under 50 pst. Dette er en reduksjon fra tidligere bestemmelse, hvor det var en innskrenkning til under 30 timer.

Det er også grunn til å merke seg at begrepene «privat arbeidsformidling» og «utleie av arbeidskraft» foreslås definert i lovteksten. Videre foreslås tidligere bestemmelser om å kreve at formidlings- og utleievirksomhet skal registreres som aksjeselskap, allmennaksjeselskap, eller få garanti opphevet.

Oppsummert vil jeg understreke at det er viktig å foreta en modernisering av lovteksten. Det foreslås ikke de store forandringene, men loven forenkles en hel del. I tillegg forsterkes Aetats plikt til individuell oppfølging, og kravene, som tidligere har vært mest å sammenligne med sandpåstrøing i forhold til private formidlere, fjernes.

Jeg finner også grunn til å vise til at det er bred enighet i denne salen om å bekjempe arbeidsledigheten. Det er grunn til å peke på en positiv utvikling på arbeidsmarkedet som bedrer mulighetene for et inkluderende arbeidsliv. Aetat har en sentral rolle i gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken, og jeg vil minne om at Aetat er styrket med midler tilsvarende nær 700 årsverk i perioden 2003–2005. Samlet sett er dette den største ressurstilførselen til Aetat på mange år. Jeg vil peke på at det legges stor vekt på å styrke Aetat for å gi arbeidssøkere bedre veiledning og oppfølging. Det er viktig å sikre god innsats, slik at personer som er avhengige av midlertidige trygdeytelser eller sosialhjelp, kan bli selvforsørget gjennom ordinært arbeid.

Jeg vil på dette grunnlaget anbefale lovforslaget vedtatt, med de endringene som fremgår av forslagene nr. 1, 2 og 3, som jeg har æren av å fremme på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, samt forslag nr. 4, som fremmes på vegne av Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Hans Kristian Hogsnes har tatt opp de forslag han refererte til.

Torbjørn Andersen (FrP) [18:40:19]: Fremskrittspartiet vil i det alt vesentlige kunne gi sin tilslutning til denne lovrevisjonen som vi i dag behandler, der gjeldende sysselsettingslov skal erstattes av en helt ny arbeidsmarkedslov.

Selve endringene i den nye arbeidsmarkedsloven i forhold til gjeldende sysselsettingslov er imidlertid mindre omfattende, slik jeg ser det. I alt vesentlig videreføres mye av innholdet i gjeldende sysselsettingslov i den nye arbeidsmarkedsloven. Loven skifter navn, men skifter i noe mindre grad innhold.

Fremskrittspartiet har merket seg at selve oppbyggingen og organiseringen av Aetat ikke drøftes i proposisjonen, og at dagens struktur på Aetat videreføres i arbeidsmarkedsloven. I den nye arbeidsmarkedsloven vil Aetats oppgaver, slik de er etter sysselsettingsloven i dag, bli videreført; Aetats viktigste oppgaver blir fortsatt å hjelpe arbeidssøkere med å få jobb, hjelpe arbeidsgivere med å få arbeidskraft samt dempe skadevirkningene av arbeidsledighet, bl.a. gjennom virkemidler i form av ulike arbeidsmarkedstiltak.

Fremskrittspartiet er imidlertid enig i at det er riktig og viktig at den nye loven på en tydeligere måte enn gjeldende sysselsettingslov skal gi Aetat en lovfestet plikt til å yte bedre brukerservice, og at brukernes rettigheter skal klargjøres bedre. I den nye arbeidsmarkedsloven videreføres også den praksis at de årlige bevilgningene over statsbudsjettet blir avgjørende for omfanget og dimensjoneringen av arbeidsmarkedstiltakene. Slik sett er arbeidsmarkedspolitikken i betydelig grad også påvirket av den årlige budsjettprioritering i tillegg til de rent lovregulerte forholdene.

La meg få nevne at Fremskrittspartiet ønsker et fritt og selvregulerende arbeidsmarked og arbeidsliv. Jeg er av den oppfatning at intensjonen om et velfungerende, fleksibelt og robust norsk arbeidsmarked best kan oppnås uten en for rigid lovregulering av alle forhold i arbeidslivet og i arbeidsmarkedet. Betingelser, avtaler som regulerer forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, bør i større grad overlates til partene i arbeidslivet, slik å forstå at den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver må kunne inngå individuelle arbeidsavtaler vedrørende f.eks. arbeidstid, overtidsarbeid og arbeidsbetingelser for øvrig på et friere grunnlag enn hva lovverket tillater i dag.

Fremskrittspartiet mener også at det norske arbeidsmarkedet på sikt er best tjent med en økende grad av fleksibilitet i forhold til f.eks. arbeidstid, arbeidsavtaler, privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft. En framtidsrettet og moderne norsk arbeidsmarkedspolitikk er viktig for å skape et mer robust og konkurransedyktig norsk næringsliv og arbeidsliv – dette fordi Norge har svært begrensede muligheter til å melde seg ut av den sterkt økende globaliseringen. Fremskrittspartiet har derfor liten sans for de begrensninger denne arbeidsmarkedsloven inneholder vedrørende privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft, jf. § 26 om privat arbeidsformidling og § 27 om utleie av arbeidskraft.

Jeg kan slett ikke se noen avgjørende argumenter for de begrensninger innen privat arbeidsformidling og -utleie som disse to paragrafene inneholder. Totalt sett vil det norske arbeidsmarkedet være best tjent med færrest mulige lovbegrensninger på begge disse områdene som jeg her viser til. Jeg vil derfor presisere at Fremskrittspartiet følgelig vil stemme imot hele § 26 om privat arbeidsformidling og imot hele § 27 om utleie av arbeidskraft – dette fordi vi mener at det ikke er noe presserende behov for slike reguleringer i lovs form på disse områdene, og at disse paragrafene er uheldige dersom intensjonen, en mer effektiv arbeidsformidling, og målsettingen, et selvregulerende og fleksibelt arbeidsliv, skal oppnås.

Jeg vil derfor avslutningsvis be presidenten om å legge opp voteringen på en hensiktsmessig måte vedrørende Fremskrittspartiets synspunkter på dette området.

Helt til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Torbjørn Andersen har tatt opp det forslag han refererte til.

Pål Kårbø (KrF) [18:45:40]: Deltaking i arbeidslivet er den viktigaste sikringa for sosial inkludering og mot fattigdom. Eit inkluderande arbeidsliv som hindrar at menneske vert utstøytte, er difor viktig.

For Kristeleg Folkeparti er det eit overordna mål å redusera arbeidsløysa og leggja til rette for eit arbeidsliv med plass til alle. Det er difor gledeleg å registrera ei positiv utvikling på arbeidsmarknaden generelt og arbeidet med eit inkluderande arbeidsliv spesielt.

Aetat har ei sentral rolle i høve til å redusera arbeidsløysa, særleg når det gjeld personar som har vanskar i høve til arbeidsmarknaden. Difor har Samarbeidsregjeringa gjennomført den største ressurstilførselen til Aetat på mange år, med om lag 560 nye årsverk. Utover dette kjem tilleggsløyving og rammeoverføring frå trygdeetaten i 2004. I alt 160 stillingar er difor overførte til Aetat i samband med at yrkesretta attføring vart samla i Aetat.

Dette har gitt grunnlag for å styrkja rettleiinga og gi tettare oppfølging av arbeidssøkjarane. Men vi må ta fleire grep:

• For det første må vi sikra gode tenester, slik at personar som er avhengige av førebelse ytingar eller sosialhjelp, kan verta sjølvforsørgde gjennom arbeid.

• For det andre må vi leggja til rette for at Aetat kan vidareutviklast som ein etat med god service til brukarane.

• For det tredje må vi sikra at dei som treng bistand i arbeidssøkingsprosessen, får tilbod om aktiv oppfølging frå Aetat.

• Og for det fjerde må vi sikra eit lovverk som er i samsvar med dagens behov, som styrkjer rettstryggleiken, og som klargjer dei ulike aktørane sine rettar og plikter.

Dei tilrådde endringane i arbeidsmarknadslova som vi no debatterer, legg til grunn nettopp dette. Ikkje minst har vi tru på at kravet om skriftleg behovsvurdering av alle arbeidssøkjarar vil medverka til betre og meir treffsikre tiltak, ikkje minst fordi arbeidssøkjaren gjennom dette får høve til å medverka og påverka.

Arbeidsmarknadstiltak vil framleis vera eit viktig verkemiddel overfor utsette grupper i arbeidsmarknaden. Men Kristeleg Folkeparti trur ikkje det er rett å innføra garantiar eller lovfesta rettar for ei eller fleire grupper ledige. Vi veit at behovet for aktuelle prioriteringar vil og bør variera med tida. Vi meiner difor det er svært viktig å ha fleksibilitet i lovverket som gir rom for å følgja utviklinga i arbeidsmarknaden. Det sikrar kvalitet og tidsmessig tilpassa tenester i tråd med dei arbeidslause sine behov.

I dagens situasjon er det etter vår oppfatning særleg behov for å prioritera grupper som yrkeshemma, langtidsledige og ungdommar. Det er likevel ikkje sikkert at det er desse gruppene som har størst behov for bistand i morgondagen. Men behovet for å prioritera dei yrkeshemma vil mest sannsynleg vera permanent for Aetat. Det er difor òg i tråd med Kristeleg Folkeparti sine prioriteringar.

Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet vil ha ein diskrimineringsparagraf inn i lova. Kristeleg Folkeparti meiner at dette er å blanda korta.

Lat det vera klart: Kristeleg Folkeparti er imot alle former for diskriminering, òg i arbeidslivet. Men dette må ikkje forvekslast med forskjellsbehandling eller særbehandling. Arbeidsmarknadspolitikken er i stor grad basert på positiv særbehandling av grupper som står svakt på arbeidsmarknaden. Særbehandling vert gitt i form av prioritering av ulike målgrupper, slik som f.eks. innvandrarar eller ungdommar.

Ei innføring av ein diskrimineringsregel i arbeidsmarknadslova er ikkje kurant, og det vil vera viktig å ha grundige vurderingar av kva presiseringar og avgrensingar som må gjerast for å vidareutvikla dagens arbeidsmarknadspolitikk.

Kristeleg Folkeparti meiner at den diskrimineringa det i praksis er snakk om på dette området, er teken vare på gjennom det lovverket som forpliktar arbeidsgivaren til å sjå til at det ikkje skjer diskriminering ved tilsetjingar og i arbeidslivet elles.

Aetat bør heller ikkje tilleggjast kontrolloppgåver knytte til regelverk som ligg til andre forvaltingsorgan. Det gjeld både diskriminering og kontrollfunksjon for å verna arbeidssøkjarar mot sosial dumping og useriøse arbeidstilhøve. Dette åtvarar også Aetat sterkt imot.

Kristeleg Folkeparti vil halda fast på at Aetat skal vera ein tenesteytar for dei arbeidssøkjande og ikkje byggja opp funksjonar som overlappar oppgåver i andre organ.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [18:50:33]: Senterpartiet meiner at det er stadig nødvendig å fokusera på modernisering, effektivisering og fornying. Men då må dei tiltaka som blir sette i verk, vera til det betre.

Eg er einig i saksordføraren si understreking av dei områda der komiteen står saman med departementet. Det går òg fram av innstillinga på kva område det er delte meiningar i komiteen.

Men eg har lyst til å streka under nokre få punkt. Senterpartiet ynskjer eit forsterka engasjement mot arbeidsløyse og mot sosial dumping. Vi er då vare for alle dei forslaga som kjem, og som vil bidra i så måte. Difor synest vi det er verdt å følgja opp at Rikstrygdeverket meiner at yrkeshemma skal synleggjerast betre i lova. Difor synest vi det er viktig å ha antidiskrimineringsreglar inn i lova. Difor synest vi òg det er viktig at det er ein person i Aetat som har ansvaret for den enkelte arbeidssøkjaren. Vi synest òg det er klokt at rådet består, altså at vi har eit partssamansett utval inntil ei ny organisering av arbeids- og velferdstenestene er oppretta.

Så kjenner vi ein sterk frustrasjon i forhold til det som her er føreslått når det gjeld varslingsplikt ved masseoppseiing. Skal det vera slik at Aetat i ei tid der talet på delstillingar aukar kraftig, berre skal ha fokus på dei som har minst 50 pst. stilling? Det er vi djupt ueinig i. Aetat skal ha eit breiare fokus.

I tråd med vårt engasjement mot sosial dumping synest vi at det er veldig viktig å få på plass ei godkjenningsordning eller andre krav som er eigna til å sikra seriøsitet i arbeidsutleigebransjen. Eg må nok seia at i forhold til dei debattane som vi hadde i vår på akkurat det punktet, har dette behovet forsterka seg over sommaren.

Så til slutt: På tampen av komitebehandlinga vart det reist ei problemstilling som ingen av oss har omtalt i innstillinga, og det er det som står under punkt 9.1.5, som gjeld spesielle reglar for formidling av sjøfolk. Det er ILO-konvensjon nr. 179 som gjer det nødvendig. Departementet seier der at dei vil føreta ei forskriftsfesting. Eg vil berre be statsråden stadfesta at han kjem til å utarbeida ei slik forskrift i samråd med aktuelle organisasjonar både på arbeidstakar- og arbeidsgjevarsida.

Statsråd Dagfinn Høybråten [18:54:56]: Utgangspunktet for forslaget til lov om arbeidsmarkedstjenester er å rydde opp i dagens lovgivning, som er lite tidsmessig, dvs. som på en del punkter ikke er i samsvar med dagens praksis og oppfatninger. Både i Ot.prp. nr. 70 for 1998-1999 og i Ot.prp. nr. 70 for 2001-2002 ble det varslet en full gjennomgang av dagens lov, som er fra 1947.

Lov om arbeidsmarkedstjenester er et forslag til en relativt liten lov. Det dreier seg likevel om en viktig lovrevisjon. Loven gjelder en landsdekkende og for mange brukere svært betydningsfull etat, nemlig Aetat.

Jeg er glad for at det er stor grad av enighet om de viktigste prinsippene i lovforslaget. Jeg har, foruten komiteens konkrete merknader til selve lovforslaget, lagt merke til komiteens henvisning til Rattsø-utvalgets innstilling til ny arbeids- og velferdsforvaltning. I likhet med komiteen er jeg innforstått med at det kan og vil bli behov for å endre så vel denne loven som andre lover når Stortinget får saken til behandling. Det har likevel vært viktig å få vedtatt forslaget til ny lov om arbeidsmarkedstjenester nå. For det første kan det gå noe tid før ny arbeids- og velferdsforvaltning blir etablert, og for det andre inneholder dette lovforslaget bestemmelser som også må vurderes videreført innenfor rammen av en slik ny modell. Tilslutningen i innstillingen til slike forslag gir oss anledning til å få prøvd ut nye tiltak i praksis og få en tilbakemelding fra brukerne.

Jeg ser også av komiteens innstilling, til tross for ulike oppfatninger om virkemidler, at man gir uttrykk for høye ambisjoner i forhold til det som er uttrykt i lovens formålsbestemmelse, et inkluderende arbeidsliv gjennom et velfungerende arbeidsmarked med høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet. Disse mål er det bred politisk enighet om i Norge.

De viktigste fornyelsene i lovforslaget er at det er lagt vekt på å styrke brukernes rettssikkerhet og innflytelse. Det foreslås innført en rett for den enkelte bruker av Aetat til å få vurdert sitt behov for arbeidsmarkedstjenester, og det foreslås en bestemmelse som skal sikre at brukerne gis medvirkning ved planlegging og evaluering av Aetats tjenester.

Samtidig gjør loven en viktig opprydning og forenkling i dagens regelverk. Det gjelder bl.a. rekkevidden av forvaltningslovens saksbehandlingsregler for avgjørelser om arbeidsmarkedstiltak, der det nå blir en større klarhet i når Aetat skal følge forvaltningslovens saksbehandlingsregler, herunder reglene om begrunnelsesplikt og klagerett.

I sum gir lovforslaget et betydelig enklere og klarere regelverk for Aetats tjenester, samtidig som brukerperspektivet blir styrket.

Lovforslaget gir et bedre utgangspunkt for de lovendringer som det senere vil bli behov for som følge av arbeidet med en ny og mer samlet arbeids- og velferdsforvaltning.

La meg kort gå inn på noen av de viktigste punktene i forslaget.

Det foreslås innført en rett for den enkelte arbeidssøker til å få vurdert sitt behov for tjenester. Vurderingen vil angi om arbeidsformidling, veiledning, kvalifisering eller andre av arbeidsmarkedsetatens virkemidler er nødvendige og hensiktsmessige for at arbeidssøkeren skal få bedret sine muligheter på arbeidsmarkedet. Vurderingen skal gis skriftlig og vil danne grunnlag for en tydeligere avklaring av etatens service. Jeg er glad for at komiteen har pekt på at dette må følges opp. Jeg vil sørge for at evaluering blir gjennomført, slik det er framholdt i debatten.

Stortinget har tidligere bedt om at brukermedvirkning sikres i Aetat. Etaten har på denne bakgrunn allerede gjennomført systematisk brukermedvirkning gjennom et sentralt brukerforum og gjennom lokale brukerfora i alle fylker i landet. Med lovforslaget vil brukermedvirkning nå sikres i lov.

Det foreslås å oppheve dagens lovbestemte plikt til å ha et råd for Aetat. Det er ikke naturlig at det bindes opp i lov hvilke former kontakten mellom Aetat og arbeidslivets parter skal ha. Dette bør Aetat i samarbeid med partene fortløpende vurdere.

Det foreslås å oppheve kravet om at virksomhet som driver privat formidling og utleie av arbeidstakere, skal registreres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, alternativt at virksomheten stiller garanti. Dette kravet ble innført i 1998 med formål å sikre seriøsitet i disse bransjene. Bakgrunnen for at kravet nå foreslås opphevet, er en faglig vurdering av at kravet ikke fungerer etter sitt formål.

Regjeringen foreslo å fjerne dagens bestemmelse om at arbeidssøker eller arbeidstaker som ikke fyller «rimelige krav i samband med formidlingen» kan bli nektet bistand fra Aetat, dvs. bli utelukket fra tjenestene. Bestemmelsen ble opprinnelig tatt inn som en ordens- og disiplinærregel. I praksis er den også blitt benyttet bl.a. overfor arbeidsgivere som det kan dokumenteres driver ulovlig virksomhet.

Jeg tar til etterretning at komiteen mener det fortsatt er behov for en slik bestemmelse. Jeg har også merket meg at Stortinget mener bestemmelsen skal kunne brukes overfor arbeidstakere og bedrifter som ikke fyller rimelige krav som Aetat stiller i forbindelse med sine tjenester.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [19:00:14]: Eg har eit spørsmål knytt til punkt 10, om sanksjonar. Det finst i dag firma som nektar tilsette å organisere seg. Det finst kanskje òg firma som betaler t.d. overtid med varer, eller dei betaler ei løn som ligg langt under det som er tariff-festa. Mitt spørsmål til statsråden blir: Vil slike firma kunne hevde at dei driv såkalla lovleg verksemd, slik § 2 gjev til kjenne som føresetnad for bistand frå Aetat, og kan eventuelt Aetat nekte å skaffe arbeidskraft til bedrifter som t.d. bryt arbeidsmiljølova og gjeldande tariffavtaler?

Statsråd Dagfinn Høybråten [19:01:22]: Etter min oppfatning omhandler § 2, om lovens virkeområde, i prinsippet det samme som det flertallet er ute etter i forslaget til § 28, om utestengning med utgangspunkt i at det er ulovlige handlinger eller ulovlig virksomhet som rammes. Jeg har merket meg at flertallet mener at bestemmelsen om nektelse av bistand skal kunne brukes overfor arbeidstakere og bedrifter som ikke fyller rimelige krav Aetat stiller i forbindelse med sine tjenester, herunder bl.a. ved sosial dumping og useriøse arbeidsforhold. Og der det foreligger klare lovbrudd, er det klart at vilkårene for en slik bruk må være til stede.

Torbjørn Andersen (FrP) [19:02:40]: Jeg må si at jeg finner det noe underlig at man har behov for å lovbestemme at det er ulovlig for private arbeidsformidlere å kunne ta seg betalt for en formidlingstjeneste overfor en arbeidssøker. Og jeg må si at jeg også anser de begrensninger loven hjemler vedrørende utleie av arbeidskraft, som noe merkelige. Mener virkelig statsråden at disse lovbegrensningene som han her viser til med hensyn til privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere, er noe som styrker innsatsen for å formidle ledig arbeidskraft, eller styrker mulighetene for å skape et mer fleksibelt og selvregulerende arbeidsliv?

Statsråd Dagfinn Høybråten [19:03:38]: Jeg mener vel at den som vil endre rettstilstanden, er den som bør begrunne hva som er tungtveiende grunner for å gjøre det. Etter min oppfatning er fjerning av vilkåret om at det ikke kan kreves betaling fra arbeidssøkende ved privat arbeidsformidling, ikke tilstrekkelig begrunnet, og dersom man skulle gå inn på det, måtte man etter mitt syn gjøre en nærmere utredning av hvilke effekter det ville ha. Det er ikke gjort. For øvrig definerer lovforslaget begrepene «privat arbeidsformidling» og «utleie av arbeidstakere» i lovteksten, og definisjonene viderefører dagens rettstilstand med hensyn til hvem som omfattes av regelverket.

Karin Andersen (SV) [19:04:37]: Det er to forhold jeg har behov for å spørre statsråden om.

Det ene gjelder verbalforslaget fra flertallet der man ber Regjeringen «fremme forslag om retningslinjer, godkjenningsordninger eller andre krav som er egnet til å sikre seriøsitet i arbeidsutleiebransjen». Vi vet at det foregår sosial dumping i Norge i dag, og vi vet at de som er mest utsatt for det, er folk som har dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet, som er arbeidsledige og på desperat jakt etter jobb. Og da er det jo viktig at vi går inn og sikrer seriøsitet i de bransjene, særlig fordi servicenæringen sjøl har bedt om det. De har god kjennskap til dette og vet at det innenfor disse bransjene er en del useriøse aktører. Så det er vanskelig å forstå hvorfor Regjeringen ikke imøtekommer det.

Det andre spørsmålet er knyttet til at Aetat skal formidle kunnskap om rettigheter til utdanning. Og jeg syns at det lover litt dårlig med tanke på å få en utredning om en stor etat der folk skal kunne gå inn én dør og få greie på alt de kan hjelpe seg med når de er utenfor arbeidslivet. Hva er grunnen til at statsråden er så redd for at Aetat skal ha plikt til å informere godt om de rettigheter folk har til utdanning?

Statsråd Dagfinn Høybråten [19:06:09]: Det er vel ikke slik at statsråden er redd for at Aetat skal informere godt om andre etaters tilbud og om rettigheter i lovverket som forvaltes av andre enn Aetat. Det spørsmålet her gjelder, er jo om det skal lovfestes som en plikt for etaten i forhold til de hovedoppgaver som Aetat må ha. Og det er en annen diskusjon. Jeg mener at en helhetlig tilnærming til informasjon overfor de gruppene det gjelder, er viktig, selv om man ikke nødvendigvis skriver det inn her.

Når det gjelder tiltak mot sosial dumping, så er det etter min oppfatning et veldig viktig anliggende. Jeg mener at vi har en rekke tiltak som nå er iverksatt. Vi ser at virkemidlet allmenngjøringsloven nå er tatt i bruk, og jeg mener at før man går inn på nye tiltak, bør man i samarbeid med arbeidslivets parter vurdere hvordan de tiltakene vi allerede har iverksatt, fungerer.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [19:07:42]: Det er mogleg at eg var ein smule uoppmerksam, men i innlegget mitt bad eg statsråden om å stadfesta at han når det gjeld formidling av sjøfolk, vil utarbeida ei forskrift i samråd med dei organisasjonane det gjeld. Eg gjentek det no, slik at han får moglegheit til å stadfesta det.

Dette lovforslaget vart lagt fram den 16. april i år. Etter det har vi fått EØS-utvidinga, og vi ser allereie konsekvensane i forhold til arbeidsinnvandring og i forhold til formidling av utanlandsk arbeidskraft. Ja, vi har fått allmenngjering på sju landanlegg, men det går vel ei stund før det blir snakk om allmenngjering på fleire arbeidsplassar. Og her har altså både arbeidstakarorganisasjonar, UDI og Servicebedriftenes Landsforening bedt om at dei krav som i dag vert stilte til firma som driv utleige, ikkje blir fjerna. Korleis kan det ha seg at Regjeringa held fast ved det?

Statsråd Dagfinn Høybråten [19:09:09]: La meg først si at representanten Meltveit Kleppa ikke var uoppmerksom. Jeg tok ikke opp dette spørsmålet i mitt innlegg, men jeg kan bekrefte at jeg har merket meg det flertallet i komiteen skriver i sine merknader, og vil arbeide med en oppfølging av det.

Når det gjelder tiltakene i forbindelse med EØS-utvidelsen, har vi iverksatt den overgangsordningen som er vedtatt av Stortinget, og følger opp den. Vi har sett at allmenngjøringsloven, som ble vedtatt tidlig på 1990-tallet i forbindelse med inngåelsen av selve EØS-avtalen, fungerer etter sin hensikt. Jeg har til hensikt å følge dette feltet tett og har etablert et nært samarbeid med partene i arbeidslivet, og vil drøfte konsekvensene av EØS-utvidelsen og behovet for eventuelt andre tiltak og virkemidler med partene allerede i et møte i Arbeidslivspolitisk råd denne måneden.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [19:10:37]: Av og til kan me lese i media om at tilsette i Aetat til tider blir utsette for trugsmål og anna trugande oppførsel frå arbeidssøkjarar. Dette kan t.d. vere trugsmål som ikkje blir råka av dagens straffelovgjeving. Slik eg forstår den gjeldande sysselsetjingslova, har ho i seg vedtak som tilseier at Aetat faktisk kan nekte å hjelpe menneske som utøver slike trugsmål mot arbeidstakarar i Aetat.

Mitt enkle spørsmål blir da: Kvifor vil ikkje departementet vidareføre dette vedtaket, slik eg har forstått at også Aetat har bedt om i si høyringsutsegn til lova?

Statsråd Dagfinn Høybråten [19:11:58]: Trussel mot offentlig tjenestemann er ulovlig og straffbart i Norge, uansett hvilken etat vedkommende tjenestemann eller -kvinne representerer. Det strafferettslige vernet står der uavhengig av hvordan denne lovgivningen er regulert i forhold til Aetat spesielt. Jeg vil si at det rettsvernet er viktig, og det er viktig at den type handlinger følges opp. Men det er etter mitt syn først og fremst et spørsmål om strafferettslige reaksjoner og ikke et spørsmål om tjenester i forhold til Aetat, selv om det også kan være en sammenheng mellom disse tingene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) [19:13:23]: Jeg må si at jeg synes ikke statsråden svarer særlig godt i forhold til Aetat og informasjon om rettigheter til utdanning, for det er ingen som har foreslått lovfesting av dette. Det er rett og slett en politisk understreking fra et flertall i komiteen som sier at dette er viktig. Det er kjempeviktig at man har en bred forståelse av dette når man skal lage en stor etat der folk skal kunne gå innenfor én dør og få informasjon og bistand på de områdene de trenger. Da virker det veldig underlig at man på en måte prøver å skyve dette temaet vekk, for det er jo så utrolig viktig for veldig mange av de arbeidsledige at de får utdanning. Så det er underlig at man inntar en sånn holdning.

Så til dette med sosial dumping. Ja, det er riktig at det på en del områder er allmenngjort tariffavtaler, og SV anbefaler det sterkt. Det er et godt virkemiddel, men det har ikke skjedd på noen av de områdene som jeg refererte til i mitt innlegg, nemlig servicesektoren. Servicenæringa sjøl har bedt Stortinget og Regjeringen om å vurdere noen tiltak for å sikre seriøsitet i denne bransjen. Statistikken viser også at det er her folk blir syke og uføretrygdet. Det er tøffe forhold i den bransjen, og de rekrutterer også veldig mange av dem som er ut og inn av arbeidsmarkedet på usikre ansettelsesforhold. Jeg må si at jeg er bekymret over at man ikke ser det og ikke engang er villig til å vurdere slike tiltak for å sikre en bransje der de mest utsatte jobber.

Så er jeg litt i stuss om Fremskrittspartiets stemmeforklaring her i stad. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at forslaget fra flertallet til § 26 annet ledd er i sitt innhold identisk med mindretallets forslag, nr. 4. Det er altså bred enighet i Stortinget om at det ikke skal kreves betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenester. Jeg regner med at presidenten legger opp avstemningen slik at det blir klart at det blir et flertall for innholdet i det, slik at ikke denne litt overraskende stemmeforklaringen skal resultere at vi vedtar en lovbestemmelse som mangler denne viktige saken, for den er veldig viktig også for flertallet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [19:16:30]: Eg skal berre utdjupa to forhold. Det eine er det som eg tok opp i innlegget mitt om sjøfolk, der eg viste til punkt 9.5.1 i proposisjonen, som omtalar dei spesielle reglane som ILO-konvensjon nr. 179 føreset. Det var altså eit spørsmål som kom opp så seint under behandlinga i komiteen at komiteen ikkje omtalar det spesielt. Eg er nøydd til å understreka nettopp det, sidan statsråden viste til det komiteen seier, for det er altså eit område som komiteen ikkje omtalar. Men eg synest det er naudsynt at statsråden stadfestar når han varslar forskriftsfesting på dette området, at det skal skje i samråd med dei organisasjonar det gjeld. Eg tek opp dette fordi det er sådd utryggleik. Ein har kontakta departementet utan å få tak i kva innhald departementet eigenleg tenkjer seg at denne forskrifta skal ha.

Så til spørsmålet om tiltak mot sosial dumping. I punkt 9.3.3 i proposisjonen seier departementet at forslaget om å oppheva kravet om at verksemder skal registrerast som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller få stilt garanti, blir halde ved lag. Det framgår klart at det er fleire organisasjonar, m.a. Norges Ingeniørorganisasjon, LO, Servicebedriftenes Landsforening og UDI, som går imot dette forslaget, og dei grunngjev dette nettopp med at det då vil vera vanskelegare å sortera dei seriøse bedriftene frå dei useriøse. Departementet held altså fast ved forslaget sitt, men så seier dei til slutt:

«Departementet vil samtidig peke på at det om nødvendig i forskrift kan fastsettes nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlings- og utleievirksomheter.»

Dersom det er slik at statsråden følgjer dette området nøye, vil eg òg bede han om å følgja opp det som Regjeringa sjølv her skriv kan iverksetjast som tiltak mot sosial dumping, nemleg forskriftsfesting.

Statsråd Dagfinn Høybråten [19:19:51]: La meg forsøke å oppklare i dialogen mellom representanten Karin Andersen og meg at jeg ikke har uttalt meg mot den politiske målsetting at arbeids- og velferdsforvaltningen i Norge skal informere bredt i forhold til de målgruppene som den har et ansvar for. Den skal selvfølgelig primært informere om de virkemidler den selv forvalter, men det er min klare forventning at man har oversikt over, kan henvise til og informere om også det som andre etater har å bidra med. Så håper jeg at det skulle være ute av verden.

Når det gjelder spørsmålet om tiltak i forbindelse med sosial dumping, er det en problemstilling som jeg kan forsikre om at jeg i nær kontakt med partene i arbeidslivet følger meget nøye. Vi har nedsatt en partssammensatt arbeidsgruppe som følger utviklingen spesielt i forbindelse med EØS-utvidelsen, og vi skal ha en tilbakemelding fra det arbeidet i et bredt anlagt møte med partene den 24. november.

Vi vil selvsagt også vurdere tiltak som kan sikre seriøsitet i ulike bransjer. Det er noe som vi hele tiden fokuserer på fra ulike sider av regjeringsapparatet, det være seg de ulike etater og kontrollmyndigheter som opererer i forhold til næringslivet og i forhold til virksomhetene, og jeg vil selvsagt også fra min synsvinkel fokusere på dette.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, se side 79)

Votering i sak nr. 4

Presidenten: Under debatten er det satt fram fem forslag. Det er

• forslagene nr. 1–3, fra Hans Kristian Hogsnes på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti

• forslag nr. 4, fra Hans Kristian Hogsnes på vegne av Høyre og Kristelig Folkeparti

• forslag nr. 5, fra Torbjørn Andersen på vegne av Fremskrittspartiet

Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike vedtak:

A. Lov

om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven)

Kapittel 1 Formål og virkeområde

§ 1 Formål

Lovens formål er å bidra til et inkluderende og ikke diskriminerende arbeidsliv gjennom et velfungerende arbeidsmarked med høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet.

Presidenten: Til § 1 foreligger et avvikende forslag, nr. 1 fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti – Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet står bak innstillingen.

Forslag nr. 1 lyder:

Ǥ 1 skal lyde:

Lovens formål er å bidra til å oppnå et inkluderende arbeidsliv gjennom et velfungerende arbeidsmarked med høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet.»

Votering:Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti bifaltes forslaget med 39 mot 31 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 19.40.31)Videre var innstillet:

§ 2 Virkeområde

Kapittel 1-7 gjelder for alle personer med lovlig opphold i riket og for alle som driver lovlig virksomhet i Norge. Aetat skal også yte tjenester til andre rettssubjekter når dette følger av internasjonale forpliktelser.

Kongen kan fastsette særlige regler for Svalbard og Jan Mayen.

Departementet kan gi forskrift om at virkemidler med hjemmel i denne lov kan anvendes utenfor landets grenser når dette er hensiktsmessig for å fremme lovens formål, og om tjenester Aetat yter som følge av internasjonale forpliktelser.

Kapittel 2 Aetat

§ 3 Aetats oppbygging

Aetat utøver den offentlige arbeidsmarkedspolitikken under styring av departementet.

Aetat Arbeidsdirektoratet leder Aetats virksomhet. Arbeidsdirektøren har den daglige ledelsen av Aetat Arbeidsdirektoratet.

Aetat skal være representert på de steder som Aetat Arbeidsdirektoratet bestemmer.

Votering:Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:

§ 4 Brukermedvirkning

Aetat skal ha et samarbeid med brukerne og deres organisasjoner i forbindelse med planlegging, iverksettelse og evaluering av Aetats virksomhet.

Presidenten: Her foreligger et avvikende forslag, nr. 2, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti – Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet står bak innstillingen.

Forslaget lyder:

Ǥ 4 skal lyde:

Aetat skal sørge for at brukerrepresentanter blir hørt i forbindelse med planlegging og evaluering av Aetats tjenester.»

Votering:Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti bifaltes forslaget med 39 mot 31 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 19.41.23)Videre var innstillet:

§ 5 Aetats hovedoppgaver

Aetat har ansvaret for gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken ved å bistå arbeidssøkere med å få jobb, bistå arbeidsgivere med å skaffe arbeidskraft og forebygge og dempe skadevirkningene av arbeidsledighet.

Sentrale oppgaver er å innhente informasjon om arbeidsmarkedet, gi informasjon til arbeidssøkere og arbeidsgivere om arbeidsmarkedet, veilede brukerne, formidle og kvalifisere arbeidssøkere til arbeid, bistå arbeidsgivere ved rekruttering og omstilling, organisere og gjennomføre arbeidsmarkedstiltak og forvalte ytelser etter folketrygdloven kapittel 4 og 11, tjenestemannsloven § 13 nr. 6 og loven her. Det skal føres kontroll med forvaltningen av disse ytelsene.

De tjenester Aetat tilbyr etter denne lov skal være vederlagsfrie.

Departementet kan gi nærmere bestemmelser om Aetats virksomhet og kan pålegge Aetat andre oppgaver enn dem som følger av denne bestemmelsen.

§ 6 Samarbeid

Aetat skal samarbeide med andre når dette kan bidra til å løse de oppgavene som etaten er pålagt.

Kapittel 3 Arbeidsgivers meldeplikt

§ 7 Arbeidsgivers plikt til å melde ledige stillinger

Arbeidsgiver skal straks melde ledig stilling til Aetat. Blir det med en gang satt en inn i stillingen, faller meldeplikten bort.

Meldeplikten gjelder ikke når stillingen er blitt ledig på grunn av lockout eller streik som er godkjent av hovedsammenslutning for de arbeidsgivere eller arbeidstakere konflikten gjelder, og den ikke er kjent ulovlig ved dom.

En arbeidsgiver som har henvendt seg til Aetat for å få arbeidskraft, skal straks melde fra til Aetat dersom oppdraget faller bort.

Arbeidsgiver som selv ønsker å annonsere etter arbeidskraft uten å oppgi sitt navn, skal samtidig med melding etter første ledd oppgi grunnen til en slik fremgangsmåte.

Kongen kan gi forskrift om unntak fra bestemmelsene i første ledd for ledige stillinger i staten, fylkeskommuner, kommuner og hel- og halvoffentlige institusjoner. Kongen kan videre gi forskrift om i hvilken utstrekning disse skal benytte Aetat når de skal tilsette arbeidstakere.

Votering:Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:

§ 8 Arbeidsgivers meldeplikt og Aetats oppfølging ved masseoppsigelser og permitteringer

Arbeidsgiver som vurderer å gå til masseoppsigelser, jf. arbeidsmiljøloven § 56A nr. 1, skal tidligst mulig og senest samtidig med at arbeidsgiver innkaller til drøftinger, gi Aetat melding som fastsatt i arbeidsmiljøloven § 56A nr. 3. Tilsvarende melding skal gis Aetat dersom arbeidstakerne vil bli permittert uten lønn eller i mer enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket til under 30 timer. Melding skal også gis ved masseoppsigelser eller permitteringer av arbeidstakere som omfattes av tjenestemannsloven.

Meldingen skal gis til Aetat i det distriktet virksomheten ligger.

Planlagte masseoppsigelser får tidligst virkning 30 dager etter at Aetat er underrettet. Dersom det er nødvendig for å få til slik avtale som nevnt i arbeidsmiljøloven § 56A nr. 2, kan Aetat forlenge fristen etter første punktum med inntil 30 dager. Dersom Aetat endrer denne fristen, skal det gis skriftlig melding til arbeidsgiver om dette. Fristen kan ikke forlenges når en virksomhet opphører som følge av en rettsavgjørelse.

Aetat skal benytte fristen etter tredje ledd, første eller andre punktum, til å finne løsninger på de problemer som de planlagte oppsigelsene reiser. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om hvordan retten til utsettelse av oppsigelser skal nyttes og Aetats rolle ved utsettelse.

Aetat Arbeidsdirektoratet kan fastsette innskrenkninger i meldeplikten.

Presidenten: Til første ledd annet punktum foreligger et avvikende forslag, nr. 3, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti – Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet står bak innstillingen.

Forslaget lyder:

«§ 8 første ledd andre punktum skal lyde:

Tilsvarende melding skal gis Aetat dersom arbeidstakerne vil bli permittert uten lønn eller i mer enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket med mer enn 50 prosent.»

Votering:1. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 8 første ledd andre punktum og forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti bifaltes forslaget med 40 mot 30 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.42.09)2. Komiteens innstilling til paragrafens øvrige ledd og punktum bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:

Kapittel 4 Informasjon, registrering og behovsvurdering

§ 9 Informasjon om Aetats tjenester

Enhver som henvender seg til Aetat har rett til informasjon om retten til å registrere seg som arbeidssøker, hvilke tjenester Aetat tilbyr og hvilke ytelser den forvalter.

§ 10 Registrering som arbeidssøker

Enhver som omfattes av denne lov har rett til å bli registrert som arbeidssøker hos Aetat.

For å ha rett til å stå registrert, må arbeidssøker melde seg til Aetat på slik måte og så ofte som Aetat bestemmer.

§ 11 Behovsvurdering

Registrerte arbeidssøkere har rett til å få vurdert sitt behov for bistand og tjenester fra Aetat. Vurderingen skal ta utgangspunkt i arbeidssøkerens real- og formalkompetanse, sett i forhold til mulighetene på arbeidsmarkedet.

Det skal vurderes om bistand utover Aetats ordinære formidlings- og oppfølgingsbistand anses nødvendig og hensiktsmessig. Ved vurderingen skal Aetat blant annet ta i betraktning søkerens helse, alder og ledighetsperiode sett i forhold til situasjonen på arbeidsmarkedet. Slik bistand kan blant annet omfatte virkemidler som veiledning, avklaring, handlingsplanlegging eller kvalifisering. Det skal angis hvilke virkemidler som kan være aktuelle og når disse antas å kunne tas i bruk. Det skal fastsettes en frist for når videre oppfølging skal skje.

Ved vesentlige endringer i arbeidssøkerens situasjon i forhold til arbeidsmarkedet, skal Aetat foreta en ny behovsvurdering.

Kapittel 5 Arbeidsmarkedstiltak

§ 12 Arbeidsmarkedstiltak

Arbeidsmarkedstiltak skal utformes og organiseres i samsvar med lovens formål, de mål og retningslinjer som ligger til grunn for Stortingets bevilgninger, tildelingsbrev fra departementet og forskrifter.

Departementet kan gi nærmere regler om arbeidsmarkedstiltakene og fastsette nærmere formål, innhold, personkrets og organisering av tiltakene.

§ 13 Ytelser til gjennomføring av arbeidsmarkedstiltak

Departementet kan fastsette nærmere vilkår for og størrelsen på ytelser til tiltaksdeltakere, og vilkår for og størrelsen på tilskudd til tiltaksarrangører. Departementet kan gi bestemmelser om arbeidsgivers lønnsplikt overfor deltakere i tiltak.

Departementet kan gi nærmere regler om tilskudd i oppholdsperioder mellom dagpenger og tiltak og mellom ulike tiltak og om vilkårene for og størrelsen på slikt tilskudd.

Kapittel 6 Saksbehandlingsregler

§ 14 Generelle saksbehandlingsregler

Forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i loven her.

I saker som gjelder dagpenger under arbeidsløshet og ytelser under yrkesrettet attføring gjelder saksbehandlingsreglene mv. i folketrygdloven kapittel 21, 22 og 25.

§ 15 Hvor krav om stønad skal settes fram

Krav om stønad i forbindelse med arbeidsmarkedstiltak etter kapittel 5 i denne loven, settes fram for Aetat på vedkommendes bosted eller oppholdssted.

§ 16 Begrepene part og enkeltvedtak i visse saker

Flere som har behov for eller ønsker den samme tjenesten, regnes ikke som parter i samme sak, og kan ikke klage over at en annen har fått tjenesten.

Aetats avgjørelser overfor en tiltaksarrangør om etablering av en tiltaksplass regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det samme gjelder for avgjørelser som arbeidsgiver treffer på vegne av Aetat om inntak på arbeidsmarkedstiltak eller opphør av tiltaksforholdet.

§ 17 Klagefrist

Fristen for å klage over enkeltvedtak er seks uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet fram til vedkommende part. For Aetats tildeling av tiltaksplass hos en arbeidsgiver gjelder likevel tre ukers klagefrist fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet fram til arbeidssøker.

§ 18 Underretning om vedtak

Departementet kan gi forskrifter om at underretning om vedtak ikke behøver å gis når vedtaket gjelder stans av ytelse av grunner som er åpenbart kjent for parten, og det er gitt forhåndsorientering om at retten til ytelse bortfaller i slike tilfeller.

§ 19 Opplysningsplikt overfor Aetat

Aetat kan pålegge arbeidssøkere, arbeidstakere, arbeidsgivere, offentlige myndigheter, utdanningsinstitusjoner, Statens lånekasse for utdanning, forsikringsselskaper, banker, private pensjonsordninger og tiltaks- og formidlingsaktører å gi opplysninger som er nødvendige for at Aetat skal kunne utføre sine oppgaver etter denne loven.

De som blir pålagt å gi opplysninger, plikter å gjøre dette uten godtgjørelse. Opplysningene skal gis uten ugrunnet opphold og uten hinder av taushetsplikt.

§ 20 Særlige begrensninger i taushetsplikten

Lovhjemlet taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger om utbetalte ytelser kan gis til skattemyndighetene for kontrollformål.

Lovhjemlet taushetsplikt er heller ikke til hinder for nødvendig utveksling av opplysninger i ytelsessaker mellom Aetats organer og det eller de organer som er fastsatt med hjemmel i folketrygdloven § 21-15 tredje ledd.

§ 21 Bistand og opplysningsplikt overfor sosialtjenesten

Aetat skal gi sosialtjenesten bistand i klientsaker.

Aetat skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold. Opplysninger kan bare gis etter samtykke fra klienten eller med hjemmel i lov.

Opplysninger om ytelsessaker og arbeidsforhold kan gis uten hinder av taushetsplikt.

Aetats plikter etter paragrafen her gjelder tilsvarende i forhold til kommunenes virksomhet etter lov 6. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.

Kapittel 7 Tilbakekreving mv.

§ 22 Tilbakekreving

Dersom noen har mottatt en ytelse i strid med redelighet og god tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt. Feil utbetalt ytelse kan også kreves tilbakebetalt dersom mottakeren eller noen som har handlet på dennes vegne, uaktsomt har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Det samme gjelder dersom utbetalingen skyldes en feil fra Aetat eller annet organ som foretar utbetaling på Aetats vegne, og mottakeren burde ha forstått dette.

I andre tilfeller enn nevnt i første ledd kan det som er utbetalt for mye, kreves tilbake dersom særlige grunner gjør det rimelig. Ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner, skal det blant annet legges vekt på hvor lang tid det er gått siden den feilaktige utbetalingen fant sted og om vedkommende har innrettet seg i tillit til utbetalingen. Kravet om tilbakebetaling etter dette leddet er begrenset til det beløp som er i behold når vedkommende blir kjent med at utbetalingen var feilaktig.

Dersom det etterbetales lønn eller erstatning for lønn for tidsrom det allerede er utbetalt dagpenger under arbeidsløshet for, kan det for mye utbetalte beløp for samme tidsrom kreves tilbakebetalt. Dersom ytelser etter folketrygdloven kapittel 4 og 11 eller ytelser etter denne lov utbetales som forskudd, kan det som er utbetalt for mye, kreves tilbake.

Dersom feilutbetalingen har medført høyere utlignet skatt, herunder trygdeavgift, kan tilbakebetalingsbeløpet reduseres med den merskatten som skyldes feilutbetalingen.

Aetat kan fra utbetalingstidspunktet kreve renter med 0,5 prosent pr. måned ved tilbakekreving av ytelser etter første ledd første punktum. Det kan ellers ikke kreves renter.

§ 23 Innkreving og tvangsgrunnlag

Aetat Arbeidsdirektoratet kan bestemme at innkreving skal skje gjennom Statens innkrevingssentral.

Krav på tilbakebetaling etter § 22 første og tredje ledd er tvangsgrunnlag for utlegg.

Aetat og Statens innkrevingssentral kan inndrive krav som nevnt i andre ledd ved trekk i lønn og andre liknende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive kravet ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7- 9 første ledd. Innkreving kan videre skje ved motregning etter reglene i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt.

§ 24 Statens partsstilling i innkrevingssaker

Ved tvangsforretning for namsmannen og annen rettslig inndriving og sikring av krav som skriver seg fra Aetats virksomhet, utøver Aetat lokal statens partsstilling. Dersom kravet innkreves gjennom Statens innkrevingssentral, jf. § 23 første ledd, utøver denne statens partsstilling.

Aetat Arbeidsdirektoratet kan bestemme at direktoratet eller Statens innkrevingssentral skal overta utøvelsen av partsstillingen i enkeltsaker, i grupper av saker eller på bestemte stadier ved inndrivingen eller sikringen av kravet.

I forhandlinger om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven utøver Aetat lokal statens partsstilling med mindre annet er bestemt i medhold av andre ledd.

Ved alminnelige søksmål som er knyttet til Aetats virksomhet utøves statens partsstilling av departementet. Departementet kan delegere utøvelsen av partsstillingen til Aetat Arbeidsdirektoratet i enkeltsaker.

Kapittel 8 Privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere

§ 25 Definisjoner og virkeområde

Med privat arbeidsformidling menes all aktiv kobling mellom arbeidssøker og arbeidsgiver som utføres av andre enn Aetat i den hensikt å etablere et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold.

Med utleie av arbeidstakere menes leie av arbeidstakere fra en arbeidsgiver (utleier) til en oppdragsgiver (innleier) der de innleide er underlagt oppdragsgivers ledelse.

Departementet kan gi nærmere bestemmelser om hva som menes med privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere.

Bestemmelsene i dette kapittelet gjelder virksomhet som drives i Norge.

Votering:Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:

§ 26 Privat arbeidsformidling

Virksomhet som vil drive formidling av arbeidskraft må stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap.

Virksomhet som nevnt i første ledd, kan ikke kreve betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenesten.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlingsvirksomheten, og kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet i første ledd.

Departementet kan i forskrift fastsette særlige regler for virksomheter som driver formidling av sjøfolk.

Presidenten: Her foreligger et avvikende forslag, nr. 4, fra Høyre og Kristelig Folkeparti til annet ledd. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker å gå mot første og annet ledd i innstillingen. Fremskrittspartiet vil dessuten gå mot tredje og fjerde ledd.

Det voteres først over innstillingens første og annet ledd – Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet står her bak innstillingen.

Votering:Komiteens innstilling til § 26 første og annet ledd ble med 39 mot 31 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 19.43.19)

Presidenten: Det voteres så over forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti til annet ledd, som nå blir første ledd. Forslaget lyder:

Ǥ 26 annet ledd skal lyde:

Virksomhet som driver privat arbeidsformidling, kan ikke kreve betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenesten.»

Presidenten antar at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet nå kan støtte dette forslaget subsidiært, men at Fremskrittspartiet vil gå imot.

Votering:Forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti bifaltes med 60 mot 10 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 19.44.03)

Presidenten: Det voteres så over komiteens innstilling til tredje og fjerde ledd, som nå blir annet og tredje ledd. Fremskrittspartiet skal trolig stemme mot.

Votering:Komiteens innstilling bifaltes med 60 mot 10 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 19.44.43)Videre var innstillet:

§ 27 Utleie av arbeidstakere

Virksomhet som har til formål å drive utleie av arbeidstakere må stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap.

Virksomheter som leier ut arbeidstakere må oppfylle følgende betingelser:

• 1. Virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker, kan ikke begrense arbeidstakerens mulighet til å ta arbeid hos innleier etter at ansettelsesforholdet hos utleier er avsluttet.

• 2. Virksomheten kan ikke leie ut en arbeidstaker til en av arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før det har gått seks måneder siden arbeidstakeren sluttet hos denne.

• 3. Virksomheten kan ikke kreve betaling av arbeidstakeren for utleietjenester.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av utleievirksomheten.

Presidenten: Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker å gå mot første ledd, mens Fremskrittspartiet også vil gå mot annet og tredje ledd.

Det voteres over første ledd – Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet står bak innstillingen.

Votering:Komiteens innstilling til § 27 første ledd ble med 39 mot 31 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 19.45.27)

Presidenten: Det voteres så over komiteens innstilling til § 27 annet og tredje ledd, som nå blir første og annet ledd.

Votering:Komiteens innstilling bifaltes med 56 mot 10 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 19.45.52)Videre var innstillet:

Kapittel 9 Sanksjoner

§ 28 Utestengning

Arbeidsgivere og arbeidstakere som ikke fyller rimelige krav Aetat stiller i forbindelse med sine tjenester, kan utestenges fra hele eller deler av Aetats tilbud for en tidsavgrenset periode.

§ 29 Straff for å gi uriktge opplysninger og for å ikke gi nødvendige opplysninger

Dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud, straffes med bøter

• a) den som etter bestemmelse eller pålegg med hjemmel i denne loven plikter å gi opplysninger og meldinger, men som forsettlig eller uaktsomt forsømmer å gjøre dette,

• b) den som mot bedre vitende gir uriktige opplysninger eller holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller plikter etter denne loven.

Påtale etter denne bestemmelsen finner bare sted etter krav fra Aetat Arbeidsdirektoratet eller den det gir fullmakt.

§ 30 Straff for overtredelse av bestemmelser fastsatt eller med hjemmel i 26 og 27

Dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud, straffes med bøter den som forsettlig eller uaktsomt overtrer de bestemmelser som er fastsatt i eller med hjemmel i §§ 26 og 27.

Overtredelser etter første ledd påtales bare dersom allmenne hensyn tilsier dette.

Kapittel 10 Sluttbestemmelser

§ 31 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

§ 32 Endringer i annen lovgivning

Fra den tid loven her trer i kraft, gjøres følgende endringer i annen lovgivning:

• 1. Lov 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak til å fremme sysselsetting oppheves.

• 2. I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:

I oversikten, innledningsvis i kapittel 4, strykes det siste strekpunktet, slik det lyder i dag. Nytt siste strekpunkt skal lyde:

• utestengning står i § 4-28.

Votering:Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:

§ 4-28 skal lyde:

Utestengning

Dersom et medlem har gitt uriktige opplysninger om forhold som har betydning for retten til dagpenger under arbeidsløshet og vedkommende var klar over eller burde vært klar over dette, kan Aetat gjøre vedtak om å utestenge vedkommende fra retten til dagpenger i inntil tolv uker første gang og inntil 26 uker ved gjentakelser innen de siste tre årene. Det samme gjelder dersom vedkommende har unnlatt å gi opplysninger av betydning for retten til stønad.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om utestengningstidens lengde.

Presidenten: Til første ledd første punktum foreligger et avvikende forslag, nr. 5, fra Fremskrittspartiet. Forslaget lyder:

«I lov om folketrygd skal § 4-28 første punktum lyde:

Dersom et medlem har gitt uriktige opplysninger om forhold som har betydning for retten til dagpenger under arbeidsløshet og vedkommende var klar over eller burde vært klar over dette, kan Aetat gjøre vedtak om å utestenge vedkommende fra retten til dagpenger i inntil tolv uker første gang og inntil 52 uker ved gjentakelser innen de siste tre årene.»

Votering:1. Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til § 4-28 første ledd første punktum og forslaget fra Fremskrittspartiet bifaltes innstillingen med 58 mot 11 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.47.12)2. Komiteens innstilling til paragrafens øvrige ledd og punktum bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:

§ 21-3 skal lyde:

Medlemmets opplysningsplikt

En person som krever en ytelse, plikter å gi de opplysninger og levere de dokumenter som er nødvendige for at trygdens organer skal kunne vurdere om vedkommende har rett til ytelsen. Den som mottar en ytelse, plikter å underrette trygdens organer om endringer i forhold som kan være avgjørende for om vedkommende fortsatt har rett til ytelsen eller for å kunne kontrollere ytelsens størrelse.

Trygdens organer kan kreve at den som mottar eller har mottatt en ytelse, gir de opplysninger og leverer de dokumenter som er nødvendige for å kontrollere ytelsens størrelse eller vilkårene for rett til ytelsen.

Trygdens organer kan kreve at den som krever eller mottar en ytelse, lar seg undersøke eller intervjue av lege eller annen sakkyndig dersom de finner at det er nødvendig.

§ 21-4 skal lyde:

Innhenting av opplysninger og uttalelser

Ved behandling av krav om ytelser eller kontroll av løpende ytelser og tidligere utbetalte ytelser etter denne loven har trygdens organer rett til å innhente nødvendige opplysninger fra behandlingspersonell og andre som yter tjenester for trygdens regning. Det samme gjelder i forhold til arbeidsgiver, tidligere arbeidsgivere, offentlig myndighet, bank, forsikringsselskap, privat pensjonsordning, utdanningsinstitusjon, samt Statens lånekasse for utdanning. De som blir pålagt å gi opplysninger, plikter å gjøre dette uten godtgjørelse.

De som gir behandling eller yter tjenester for trygdens regning, plikter etter krav fra trygdens organer å gi de erklæringer og uttalelser som er nødvendige for at trygdens organer skal kunne vurdere rettigheter og plikter etter denne loven. Det samme gjelder andre særskilt sakkyndige. I en legeerklæring om sykefravær plikter legen å opplyse om en sykdom eller en skade kan ha sammenheng med arbeidssituasjonen.

Trygdens organer kan pålegge helseinstitusjoner, fengsler og boformer for heldøgns omsorg og pleie å gi rutinemessige meldinger om innskriving og utskriving av klienter.

De som blir pålagt å gi opplysninger, erklæringer og uttalelser, plikter å gjøre dette uten ugrunnet opphold og uten hinder av taushetsplikt.

Trygdens organer har videre rett til å innhente nødvendige opplysninger ved bevisopptak etter reglene i tvistemålsloven, eller ved politiet.

§ 21-5 skal lyde:

Bistand fra barnevernstjenesten, sosialtjenesten og kommunale organer etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere

Barnevernstjenesten, sosialtjenesten og kommunale organer etter lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere plikter å innhente opplysninger og gi uttalelser til trygdens organer om forhold som har betydning for behandlingen av saker etter denne loven.

Departementet gir forskrifter om samarbeid mellom trygdens organer og barnevernstjenesten, sosialtjenesten og kommunale organer etter lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.

§ 21-6 nytt fjerde punktum skal lyde:

Adgangen til å fastsette nytt dagpengegrunnlag er uttømmende regulert i 4-16.

§ 21-9 tredje ledd skal lyde:

Opplysninger til andre forvaltningsorganer, se forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, kan gis bare når det er nødvendig for å fremme trygdens oppgaver eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse. I saker om dagpenger under arbeidsløshet etter kapittel 4 og yrkesrettet attføring etter kapittel 11 kan nødvendige opplysninger utveksles mellom Aetat og trygdeetaten uten hinder av taushetsplikten. En brukerkontakt som nevnt i § 15- 12 femte ledd, kan få oppgitt navn og adresse på enslige forsørgere som mottar overgangsstønad innenfor brukerkontaktens virkeområde, uten hinder av taushetsplikten.

§ 21-10 nytt tredje ledd skal lyde:

Departementet kan gi forskrifter om at underretning om vedtak ikke behøver å gis når vedtaket gjelder stans av dagpenger eller ytelser under yrkesrettet attføring av grunner som er åpenbart kjent for medlemmet, og det er gitt forhåndsorientering om at retten til ytelse bortfaller i slike tilfeller.

§ 21-12 A skal lyde:

Klage og anke i trygdesaker - Aetat

Aetats vedtak etter folketrygdloven kan påklages til det nærmest overordnede forvaltningsorgan. Klagen fremsettes for det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket.

Vedtak i klagesak etter folketrygdloven kapittel 4 og 11, og vedtak i klagesak etter arbeidsmarkedsloven 22 om ytelser etter folketrygdloven kan ankes inn for Trygderetten etter bestemmelsene i lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten. Fristen for klage og anke er seks uker.

Vedtak som nevnt i bestemmelsen her, kan ikke bringes inn for de alminnelige domstolene før mulighetene til å klage og anke er nyttet fullt ut.

§ 21-14 skal lyde:

Ytelser ved yrkesrettet attføring

Aetat gjør vedtak om forhold som etter andre ledd i paragrafen her ikke skal avgjøres av trygdeetaten.

Trygdeetaten gjør vedtak om

• a) de medisinske vilkår etter 11-11 tredje ledd,

• b) hvorvidt særreglene i 11-20 kommer til anvendelse.

Krav om ytelser etter folketrygdloven kapittel 11 settes fram for Aetat på vedkommendes bosted.

En person som oppholder seg i utlandet skal sette fram krav for det organ Aetat Arbeidsdirektoratet bestemmer.

§ 21-15 skal lyde:

Dagpenger under arbeidsløshet

Aetat gjør vedtak om dagpenger under arbeidsløshet etter kapittel 4.

Krav om dagpenger under arbeidsløshet settes fram for Aetat på vedkommendes bosted eller oppholdssted.

Dagpenger under arbeidsløshet for fiskere og fangstmenn etter 4-18 behandles av de organer og etter de regler som departementet bestemmer.

Lovhjemlet taushetsplikt er ikke til hinder for nødvendig utveksling av opplysninger i ytelsessaker mellom Aetats organer og de organer som er fastsatt med hjemmel i tredje ledd.

§ 22-14 femte ledd skal lyde:

Trekk etter § 22-15 tredje ledd og avregning etter § 22-16 tredje ledd avbryter foreldelse. Det samme gjelder for trekk etter arbeidsmarkedsloven 23. Dersom slikt trekk opphører, varer virkningen av avbrutt foreldelse i ett år etter at trekket opphørte.

§ 22-15 femte ledd skal lyde:

For dagpenger under arbeidsløshet etter kapittel 4 og ytelser under yrkesrettet attføring etter kapittel 11 gjelder arbeidsmarkedsloven 22 og 23.

§ 25-10 femte ledd oppheves.

• 3. I lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten gjøres følgende endringer:

§ 11 første ledd skal lyde:

Anke til Trygderetten skal fremsettes skriftlig eller muntlig til vedkommende trygdekontor når det gjelder vedtak etter lovgivning som hører under Rikstrygdeverket, til Aetat i vedkommendes distrikt når det gjelder vedtak etter lovgivning som hører under Aetat Arbeidsdirektoratet, og for øvrig til den institusjon som saken hører under.

§ 11 tredje ledd skal lyde:

Trygdekontor, Aetat eller vedkommende annen institusjon som mottar muntlig anke, skal sørge for å sette den opp skriftlig og underskrive den sammen med den ankende part.

§ 23 fjerde skal lyde:

Departementet skal anses som part i relasjon til bestemmelsen i andre og tredje ledd etter lovgivning som hører under Aetat Arbeidsdirektoratet.

Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

• 4. I lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. gjøres følgende endringer:

§ 56 A skal lyde:

Informasjon ved masseoppsigelser

• 1. Med masseoppsigelser menes oppsigelser som foretas overfor minst 10 arbeidstakere innenfor et tidsrom på 30 dager, uten at oppsigelsene er begrunnet i de enkelte arbeidstakeres forhold. Andre former for opphør av arbeidskontrakter som ikke er begrunnet i de enkelte arbeidstakeres forhold, skal tas med i beregningen såfremt minst fem sies opp.

• 2. Arbeidsgiver som vurderer å gå til masseoppsigelser, skal så tidlig som mulig innlede drøftinger med arbeidstakernes tillitsvalgte med sikte på å komme fram til en avtale for å unngå masseoppsigelser eller for å redusere antall oppsagte. Dersom oppsigelser ikke kan unngås skal de uheldige sidene ved dem søkes redusert. Drøftingene skal omfatte mulige sosiale tiltak med sikte på blant annet støtte til omplassering eller omskolering av de oppsagte. Arbeidstakernes representanter kan la seg bistå av sakkyndige. Arbeidsgiver har plikt til å innlede drøftinger selv om de planlagte oppsigelsene skyldes andre enn arbeidsgiver og som har beslutningsmyndighet overfor denne, f.eks. en konsernledelse.

• 3. Arbeidsgiver har plikt til å gi arbeidstakernes tillitsvalgte alle relevante opplysninger, herunder skriftlig melding om grunnene til eventuelle oppsigelser, antall arbeidstakere som vil kunne bli oppsagt, hvilke arbeidsgrupper de tilhører, antall arbeidstakere som normalt er ansatt, hvilke arbeidstakergrupper som normalt er sysselsatt og over hvilken periode oppsigelsene vil kunne skje. Den skriftlige meldingen skal også inneholde kriterier for utvelgelse av de som eventuelt skal sies opp og kriterier for beregning av eventuelle ekstraordinære sluttvederlag. Meldingen skal gis tidligst mulig, senest samtidig med at arbeidsgiver innkaller til drøftinger. Tilsvarende melding skal også gis til Aetat, jf. arbeidsmarkedsloven 8.

• 4. Arbeidstakernes tillitsvalgte kan kommentere meldingen direkte overfor Aetat.

• 5. Planlagte masseoppsigelser får tidligst virkning 30 dager etter at Aetat er underrettet. Aetat kan forlenge fristen i henhold til arbeidsmarkedsloven 8 tredje ledd.

• 5. I lov 6. mai 1988 nr. 22 om lønnsplikt under permittering gjøres følgende endring:

Ny § 3 a skal lyde:

Meldeplikt til offentlig myndighet (Aetat)

Før permittering skal arbeidsgiver gi melding til offentlig myndighet (Aetat) i henhold til arbeidsmarkedsloven 8.

Votering:Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.

Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og loven i sin helhet.

Votering:Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig.

Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.

Videre var innstillet:

B.

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om retningslinjer, godkjenningsordninger eller andre krav som er egnet til å sikre seriøsitet i arbeidsutleiebransjen.

Presidenten: B blir i samsvar med forretningsordenens § 30 fjerde ledd å sende Stortinget.