Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av Regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Dette anses vedtatt.
Laila Dåvøy (KrF) [14:00:25] (ordfører for saken):Helse- og omsorgskomiteen har behandlet Ot.prp. nr. 65, der Regjeringen har fremmet forslag om endringer i lov om psykisk helsevern og pasientrettighetsloven med det hovedformål å styrke ivaretakelsen av pasientrettigheter innen det psykiske helsevernet.
Komiteen er enig i at rettssikkerhet skal være grunnleggende for utformingen av regelverk om bruk av tvang i det psykiske helsevernet. Tvang er et alvorlig, integritetskrenkende tiltak, og det er et klart mål å begrense bruk av tvang i psykisk helsevern så langt som overhodet mulig. Frivillighet, samarbeid og brukermedvirkning skal stå sentralt i behandlingen av pasienter med psykiske lidelser.
Så til noen av endringene. Bestemmelsen om at pasientrettighetsloven bare skal gjelde «så langt det passer», foreslås fjernet. I stedet skal det være konkrete unntak fra de generelle pasientrettighetene når det gjelder tvungent psykisk helsevern. Dette vil kunne bidra til å normalisere synet på mennesker som er psykisk syke, fordi det vil bli en større rettslig likestilling mellom pasienter med psykiske lidelser og pasienter med somatiske lidelser.
Det har bl.a. av den grunn vært viktig for komiteen å lytte til de høringsinnspill som komiteen har mottatt, særlig fra organisasjoner som representerer dem som lovforslaget handler om, og som har sterke meninger om hva som er pasientens beste. Et viktig innspill som har kommet fra Mental Helse Norge, har gått på hva som skal ligge til grunn for å bruke tvang i behandlingen av psykisk syke mennesker. Etter forslaget til § 3-3 i lov om psykisk helsevern kan det være aktuelt å bruke tvang ut fra to kriterier. Det første er dersom en person utgjør «en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse» – nødverge. Det andre er dersom en person «får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret» – det såkalte behandlingskriteriet.
Det siste kriteriet, behandlingskriteriet, ønsker Mental Helse Norge å fjerne. Komiteen mener dette er et viktig innspill fra pasienthold og mener departementet bør gå inn i problemstillingen knyttet til eventuelt å oppheve behandlingskriteriet i forbindelse med vedtak om tvungent psykisk helsevern. Vi forventer at Regjeringen følger dette opp så raskt som mulig.
Psykologforeningen har også i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det er viktig å gå inn i denne problemstillingen.
Et mindretall i komiteen, medlemmene fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, foreslår at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag om at tvungent psykisk helsevern også kan etableres av psykologer. Dette bør så langt som mulig gjøres i samråd med pasientens fastlege eller behandlende lege. Det er i dag legevaktsleger, som som oftest ikke kjenner pasienten, som etablerer ca. 50 pst. innleggelser innen tvungent psykisk helsevern. Videre gjelder det hovedsakelig reinnleggelser, det er få helt nye pasienter som blir lagt inn med tvang. Da kan det være hensiktsmessig at det er en psykolog som kjenner pasienten, som også kan foreta innleggelse under tvang, framfor en ukjent legevaktslege. Hensynet til først å forsøke frivillig psykisk helsevern samt mulig kjennskap til pasienten fra tidligere kan være gode argumenter for at også psykologer kan etablere tvungent psykisk helsevern.
Videre vil det i oppbyggingen av akutteam, som skal opprettes ved alle distriktspsykiatriske sentre innen 2008, være hensiktsmessig at der det ikke er lege på teamet, hvilket det ikke er en rekke steder, men psykolog, vil det kunne være hensiktsmessig at også psykologer kan etablere et tvungent psykisk helsevern. Men vi håper også at man faktisk vil ha flere frivillige innleggelser enn tvangsinnleggelser heretter.
Selv om dette forslaget ikke får flertall nå, er det positivt at regjeringspartiene også ønsker å be statsråden foreta en vurdering av dette.
Hovedtrekkene i proposisjonen støttes av komiteen, med unntak av at Fremskrittspartiet stemmer imot forslaget om at pasienter innenfor psykisk helsevern skal ha rett til å velge pårørende, samt at de foreslår en strammere risikovurdering i forbindelse med utskrivning fra sykehus.
I mange av forslagene som komiteen har behandlet, har det vært vanskelige avveininger, med tunge argumenter både for og mot forslagene. Målet for komiteen har vært minst mulig tvungent psykisk helsevern, sammen med hensynet til pasientens beste.
Jeg vil med dette ta opp forslag nr. 1, som er inntatt i innstillingen.
Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Dag Ole Teigen (A) [14:06:11]: Det er i all hovudsak eit breitt fleirtal for dei lovendringane som Regjeringa føreslår i lov om endringar i lov om psykisk helsevern og lov om pasientrettar. Eg har også lyst til å seie at eg synest saksordføraren nettopp heldt eit godt og positivt innlegg, og eg støttar det meste av det som blei sagt.
Desse lovforslaga handlar om at også dei sjuke har rettar – pasientrettar – og om at det er viktig at brukarmedverknad i større grad blir teke ivare i psykiatrien. Under behandlinga av denne lovsaka har vi bl.a. fått innspel frå Mental Helse, og eg trur at det er viktig å lytte til desse innspela, f.eks. nettopp i forhold til brukarmedverknad.
Det har vore problematisk at det har vore ein del tvil omkring kor sterke dei gjeldande pasientrettane eigentleg er innan det psykiske helsevernet. Dei lovendringane som no blir vedtekne, skal bidra til å rydde opp i slike uklårheiter.
Ein samstemd komite gir i innstillinga uttrykk for at det er viktig å styrkje varetakinga av pasientrettar innan det psykiske helsevernet. Borgaren skal ha moglegheit til på førehand å rekne ut rettsstillinga si og forsvare dei rettslege interessene sine. Jo meir inngripande vedtak det er snakk om, jo sterkare gjer omsynet til rettstryggleik seg gjeldande. Og det er ei sjølvfølgje at slike inngrep skal vere i samsvar med menneskerettslege forpliktingar. Desse lovforslaga handlar om at også dei sjuke har rettar, men i nokre tilfelle er likevel tvang både forsvarleg og nødvendig. Tvang overfor pasientar må brukast i minst mogleg grad, men når det først er nødvendig, er det viktig at det skjer i samsvar med eit tydeleg regelverk. Tvilstilfelle bør førekomme i så liten grad som mogleg.
Eg vil spesielt ta opp at det er føreslått å utvide høvet til tvangsernæring av personar med alvorleg spiseavvik. Som ledd i behandlinga av ein pasient med alvorleg spiseavvik, skal ein kunne gje ernæring utan samtykke såframt dette framstår som eit strengt nødvendig behandlingsalternativ.
Eg støttar denne lovendringa, og eg trur ho er naudsynt. Samtidig handlar dette om ei pasientgruppe som openbert har behov for eit betre behandlingstilbod. Betre behandlingstilbod er sjølvsagt viktig for dei som er akutt sjuke, men det er òg viktig for dei som er på veg til å bli det, både fordi det er viktig i seg sjølv, og fordi det kan redusere nettopp talet på tilfelle der bruk av tvang blir nødvendig.
Eit anna moment i lovforslaget som eg spesielt vil ta opp, er kriteria for innlegging. Regjeringa har varsla at det går føre seg eit arbeid med vurdering av psykologars tilrådingsrett. Ein psykolog er kvalifisert til å treffe avgjerd i psykologfaglege spørsmål og til å behandle psykiske lidingar på sjølvstendig grunnlag. Ei lovendring som lèt psykologar føreta undersøking utanfor institusjon og tilrå tvunge psykisk helsevern, vil vere i tråd med dette. Fleirtalet i komiteen er glad for at dette er noko Regjeringa vurderer, og ber Regjeringa kome tilbake til Stortinget på ein eigna måte når ei slik vurdering er gjord.
Til slutt vil eg peike på ei undersøking føreteken av Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Øst og Helseregion Sør som viser at det er mangel på bruk av strukturerte instrument for vurdering av valds- og suicidrisiko i samband med utskriving. Det er viktig å betre gjennomføringa av og kvaliteten på desse vurderingane. Det er også positivt at direktoratet arbeider med å betre kvaliteten på slik vurdering før utskriving.
Eg sluttar meg dermed til innstillinga slik ho ligg føre.
Vigdis Giltun (FrP) [14:09:52]: Fremskrittspartiet ser også behovet for å gjennomføre lovforbedringer parallelt med opptrappingsplanen for psykisk helse. Det er viktig å forsikre seg om at vilkårene for tvangsbruk, gjennomføringen av tvangen, saksbehandlingen og overprøvingsmulighetene er i samsvar med menneskerettighetene.
Komiteens medlemmer, med unntak av Fremskrittspartiet, mener bruk av tvang og restriktive tiltak skal begrenses og kontrolleres gjennom lovfesting. Fremskrittspartiet vil ikke legitimere bruk av tvang og restriktive tiltak gjennom lov, men mener at tvang og restriktive tiltak skal begrenses til nødverge. Fremskrittspartiet har tidligere fremmet forslag om en rettighetslov. En slik rettighetslov tillater ikke bruk av makt og tvang som såkalt atferdsendrende behandlingsterapi. Slik vi ser det, bør det ikke tillates noen annen form for maktbruk overfor psykisk syke enn det som generelt gjelder i samfunnet, hvor maktutøvelse kun kan benyttes som nødrett og nødverge.
Fremskrittspartiet er selvfølgelig oppmerksom på at enkelte med sterkt selvskadende atferd og voldelig atferd må kunne hjelpes, men dette skal være en omsorgsrett og ikke en lovhjemmel for bruk av tvang og makt. Det er også viktig at familie og pårørende får større innflytelse i de tilfeller hvor bruk av tvang eller makt i forbindelse med omsorgs- eller behandlingstiltak er nødvendig.
Pasientrettighetslovens regler skal legges til grunn når det gjelder samtykke på vegne av barn under 16 år. En konsekvens av dette er at barn under 16 år i enkelte tilfeller vil kunne anses å ha selvstendig samtykkekompetanse i forhold til et bestemt tiltak. En annen konsekvens er at barnevernstjenesten kan samtykke til helsehjelp i det psykiske helsevernet på vegne av barn under 16 år i de tilfeller hvor barnevernet permanent eller midlertidig har overtatt omsorgen etter barnevernsloven.
Fremskrittspartiet støtter forslaget, men har lagt inn en merknad om at det kan oppstå problemer med at barnevernet ikke alltid opptrer objektivt, og at det derfor er viktig at klageinstansen må være kritisk i sin vurdering av om vedtaket er til beste for barnet.
Pasienter under frivillig psykisk helsevern har rett til fritt sykehusvalg, og det styrker pasientenes rettigheter at også pasienter under tvungent psykisk helsevern skal få tilsvarende rett til fritt sykehusvalg som andre pasienter, unntatt i tilfeller hvor det vil være «uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke» behandlingstilbudet.
I lov om psykisk helsevern § 1-3 er det en særskilt regulering av hvem som er pårørende etter loven. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at lovens paragraf er god nok slik den står i dag, og ønsker ikke å endre dette til «den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten». Vi vil ikke at det skal likestilles med pårørende. Dette vil, slik vi ser det, innebære en svekkelse av pårørendes ansvar og rettigheter samt legge et stort ansvar over på ansatte i helsevesenet. Fremskritts-partiet vil derfor stemme mot proposisjonens forslag til endring av § 1-3 i lov om psykisk helsevern og § 1-3 første ledd bokstav b i pasientrettighetsloven.
Fremskrittspartiet finner det viktig å understreke at det kun er legen som har en tilstrekkelig bred faglig bakgrunn til å ta det totale ansvaret for behandling av syke mennesker også innenfor psykiatrien. Et slikt standpunkt er ikke i strid med at autorisert helsepersonell har et selvstendig ansvar for å yte en forsvarlig helsetjeneste på sitt faglige nivå.
Fremskrittspartiet mener det er viktig at ansvarlig lege alltid foretar en risikovurdering av pasientene før de skrives ut fra sykehus. Risikovurderingen skal alltid dokumenteres av den faglig ansvarlige. Tilbakeholdelse eller overføring til tvungen behandling skal kun skje dersom pasienten på grunn av sinnslidelsen utgjør en fare for eget eller andres liv, men vi registrerer stadig at pasienter blir skrevet ut fra sykehusene for tidlig, eller ikke får nødvendig ettervern, og dette har ført til flere alvorlige og tragiske hendelser.
Når det gjelder unntaksbestemmelsen for overføring eller tilbakeholdelse til tvungen behandling eller omsorg i § 3-3 første ledd 3 b har vi foreslått at setningen endres. I forslaget til vedtak heter det at unntaksbestemmelsen bare skal gjelde situasjoner hvor konsekvensen av en utskrivning vil være at pasienten på grunn av sinnslidelsen «utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse». Vi ønsker at det skal stå «en mulig fare for eget eller andres liv eller helse». Det er en innskjerping, og årsaken til det er alle de alvorlige hendelsene vi har hatt som følge av at for syke personer blir skrevet ut. Denne endringen fremmes med tanke på bedre å sikre samfunnet og pasientene selv mot alvorlige og tragiske hendelser. Jeg fremmer herved forslaget fra Fremskrittspartiet.
Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp det forslag hun refererte til.
Sonja Irene Sjøli (H) [14:14:55]: Jeg vil først takke saksordføreren for en grundig og god gjennomgang av saken og også det fellesforslaget som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen om når det gjelder psykologer. Jeg skal ikke gå noe videre inn på det.
De lovforslagene som vi behandler i dag, omhandler helt grunnleggende spørsmål i helse- og omsorgspolitikken. På den ene side skal vi ivareta hensynet til personvern og beskyttelse av den enkeltes integritet. Dette er grunnleggende menneskerettslige prinsipper. På den annen side må ikke frihet fra tvang bli en lite prisverdig rett til å gå til grunne. Retten til å være annerledes må ikke bli samfunnets frihet fra ansvar for dem som ikke kan ivareta seg selv. Denne omsorgsfilosofien er helt sentral i vårt velferdssamfunn.
I de lovforslagene som Stortinget slutter seg til i dag, er det gjort to helt konkrete avveininger mellom disse hensynene. Forslaget om et snevert unntak fra konverteringsforbudet innebærer en adgang til omgjøring av frivillig til tvungent psykisk helsevern. Det innføres også en hjemmel for tvangsernæring av pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. På begge disse områdene har vi lagt sterkere vekt på omsorgsfilosofien enn på hensynet til den enkeltes integritetsvern. Vi tar med andre ord små, men viktige skritt i retning av økt rettslig adgang til tvangsbruk. Det er grunn til å være ydmyk overfor at vi ikke nødvendigvis har funnet den rette balansen her, men at vi må være åpne for å revurdere våre standpunkt i lys av erfaringer med loven. Disse vanskelige etiske dilemmaene er imidlertid ikke løst ved å kamuflere lovbestemmelsen bak nye betegnelser, slik som jeg opplever at Fremskrittspartiet går inn for.
Vi har allerede en del erfaringer med bruk av tvang i psykisk helsevern. Pasienter forteller at det er en betydelig belastning å bli utsatt for tvungent psykisk helsevern, og at dette gir langvarige skadevirkninger. Tvil om nytteverdien ved tvangsbruk er også begrunnelsen for at Mental Helse har foreslått å fjerne behandlingskriteriet som grunnlag for tvungent psykisk helsevern.
SINTEFs undersøkelser viser at tvangsbruk fortsatt varierer sterkt mellom helseforetakene og helseregionene, både i og utenfor døgninstitusjoner. I Asker og Bærum tvangsinnlegges dobbelt så mange i døgninstitusjon som landsgjennomsnittet, og tolv ganger så mange som på Helgeland.
De store geografiske variasjonene i bruk av tvang mener jeg er urovekkende. Det er nødvendig å stille spørsmål ved årsaken til dette. Et sentralt spørsmål er knyttet til behovet for større faglig konsensus om tvangsbruk og behandling i psykisk helsevern generelt. Pasientenes integritetsvern må ikke avhenge av hvilken behandlingskultur man møter, eller hvor i landet man bor. Vi kan heller ikke akseptere at mangel på adekvate behandlingstilbud utløser akutt sykdom som nødvendiggjør tvangsbruk.
I lys av dette stiller jeg meg litt uforstående til at regjeringspartiene ikke støtter merknaden om behovet for å styrke behandlingstilbudet for pasienter med spiseforstyrrelser og sikre faglig konsensus på området. Når vi nå utvider adgangen til bruk av tvang overfor pasienter med spiseforstyrrelser, bør vi i det minste treffe tiltak som sikrer at tvangsernæring ikke blir en dårlig erstatning ved mangel på frivillige behandlingstilbud.
Det er prisverdig at Sosial- og helsedirektoratet har utarbeidet en handlingsplan for å redusere tvangsbruk. Det er imidlertid viktig at vi ser tvangsbruk i en større sammenheng med tjenestene innenfor psykisk helse.
Pasientene som utsettes for tvungent psykisk helsevern, skårer dårligere på sosiodemografiske variabler som inntekt, utdannelse og boforhold enn de pasientene som behandles frivillig. Hele 43 pst. av dem som er innlagt under tvungent psykisk helsevern med døgnopphold, har ikke egen bolig, ifølge SINTEF. Dette er alarmerende funn som viser at personer med alvorlige psykiske lidelser også har uholdbare sosiale levekår. Det å mangle noe så grunnleggende som et eget hjem kan i seg selv påføre mennesker store psykiske belastninger.
En undersøkelse foretatt i regi av Sosial- og helsedirektoratet bekrefter tidligere funn fra pasienttellinger, nemlig at sykehusenes akuttavdelinger er overbelagt med pasienter som ikke får et adekvat behandlingstilbud andre steder.
SINTEFs undersøkelse om tvangsbruk og rapporten fra Sosial- og helsedirektoratet understreker behovet for økt satsing på tilrettelagte boliger og bedre behandlingstilbud i pasientenes nærmiljø. Et hovedmål for opptrappingsplanen for psykisk helse er at mennesker med psykiske lidelser skal få mulighet til å leve og bo selvstendig. Vi er dessverre milevis fra dette målet.
En psykisk syk, forkommen og fortvilet jente som ble hentet av en ambulanse i Oslo sentrum, ropte ut at hun ikke trengte tvang, hun trengte omsorg. Det må være en tankevekker for oss alle.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [14:20:13]: Saksordføreren har på en god måte redegjort for komiteens innstilling.
Jeg har lyst til å vise til merknaden der regjeringspartiene
«viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (2005-2006) varslet at det pågår et arbeid med vurdering av psykologers henvisningsrett. En lovendring som lar psykologer etablere tvungent psykisk helsevern, vil være i tråd med merknad i Innst. O. nr. 58 (1998-1999) der det står at «en psykolog er kvalifisert til å treffe avgjørelser i psykologfaglige spørsmål og til å behandle psykiske lidelser på selvstendig grunnlag». Disse medlemmer ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på en egnet måte når vurderingen er gjort».
Det var under høringen til dette lovutkastet, i møte med Psykologforeningen, at jeg på en måte ble oppmerksom på denne problematikken knyttet til henvisningsretten. Det er åpenbart, tenker jeg, at om en som pasient blir vurdert av en psykolog som en kjenner, er det større grad av sikkerhet for at vurderingen blir den rette, enn om en blir vurdert av en tilfeldig legevaktslege, osv.
Så vet vi at når det gjelder dette med henvisningsrett, er det nok sterke interesser, også innad i Legeforeningen, mot å skulle dele denne henvisningsretten med andre. Det har vi hørt i andre sammenhenger. Men vi synes det er betryggende at Regjeringen arbeider grundig med disse spørsmålene, for det er faktisk nødvendig. Når vi går så langt i merknaden vår som til å henvise til hva vi tidligere har uttalt om dette, er det nettopp i forvissning om at dette er et arbeid som Regjeringen faktisk tar på alvor.
Gunvald Ludvigsen (V) [14:22:52]: Hovudmålet med dei endringane som Stortinget i dag er invitert til å gjere i lova om psykisk helsevern og lova om pasientrettar, er å styrkje rettane til pasientane.
Dei overordna rammene det blir vist til i proposisjonen, som Den europeiske menneskerettskonvensjonen, Europarådets rekommendasjon om vern av menneskerettar og verdigheit til personar med psykisk sjukdom, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettar og andre sentrale FN-konvensjonar, viser etter Venstre sitt syn at det er eit viktig og solid fundament som blir lagt til grunn. Dette er viktig, for rettstryggleiksomsyn og menneskerettar må vere heilt grunnleggjande for utforminga av regelverk om bruk av tvang i det psykiske helsevernet.
Sjølv om rammene for lova er solide, er det ei utfordring å formulere lovene slik at dei blir så enkle som råd, og ikkje minst så forståelege som mogleg. Det er viktig at køyrereglane blir klare og tydelege, og at det blir minst mogleg trong for skjønn.
I Noreg er bruk av tvang relativt utbreidd. Tal frå Den norske lægeforening viser at i 2000–2001 var ca. 50 pst. av alle pasientar ved psykiatriske institusjonar innlagde ved tvang. Eit særtrekk ved psykisk sjukdom er at den sjuke ikkje alltid vil oppfatte seg sjølv som sjuk. Eit av psykiatrien sine dilemma er derfor i kva grad det er etisk forsvarleg å behandle menneske som ikkje sjølve forstår at dei er sjuke, med tvang, mot deira eigen vilje.
Venstre meiner at bruk av tvang skal avgrensast og kontrollerast gjennom lovfesting. Men eg trur vi må erkjenne at lovverket i seg sjølv ikkje er nok.
Legeforeningen starta i 2000 eit prosjekt som er kalla «Gjennombruddsprosjekt Psykiatri», der bevisstgjering av personalet og meir informasjon til pasientane gav ein markant reduksjon i bruk av tvang ved 19 akuttavdelingar. Dette viser at haldningane til personalet og meir bevisstgjering rundt bruken av tvang kan vere like viktig som å stramme inn lovverket. Så her må vi ha meir enn ein tanke i hovudet samtidig.
Venstre vil støtte forslaget om at psykologar med relevant praksis og vidareutdanning på lik linje med legar får høve til å etablere tvungent helsevern og ditto kunne vere medlemer av kontrollkommisjonane. Vi trur at denne endringa faktisk òg vil styrkje pasientane sine rettar.
Heilt til slutt: Spinoza har ein gong sagt: Kvar og ein har så mange rettar som han har makt til.
Som psykiatrisk pasient har ein ikkje så mykje makt. Dess meir viktig blir det å styrkje og vareta pasientrettane i det psykiske helsevernet.
Statsråd Sylvia Brustad [14:26:34]: Jeg er tilfreds med at komiteen i så stor grad gir sin tilslutning til de framlagte lovforslagene. Etter min vurdering – og flere av talerne har berørt det – vil disse forslagene bidra til å styrke både realiseringen av pasientrettigheter i det psykiske helsevernet og rettssikkerheten for den enkelte pasient. Begge deler mener jeg er svært viktig.
Lovgivning er som kjent bare ett av de virkemidler vi som samfunn har til disposisjon for å nå de mål vi setter oss. Alle kjent med at vi på bakgrunn av et enstemmig storting nå gjennomfører en storsatsing på psykisk helsevern gjennom opptrappingsplanen. I denne planen er det ikke det juridiske eller lovgivningen som har stått sentralt, men en betydelig økning av de økonomiske ressursene og utbygging av tjenesteapparatet. Likevel mener jeg at man i realiteten kan si at opptrappingsplanen også handler om pasientrettigheter. Satsingen handler om at den enkelte skal få riktig og god hjelp i rett tid. Det er pasienten som skal være i sentrum, og pasientens behov skal avgjøre hvilket tilbud som skal gis.
Gjennom pasientrettighetsloven er det allerede gitt en rekke lovfestede rettigheter som skal bidra til å oppfylle slike mål. Likevel har departementet fått mange innspill, både forut for oppstarten av lovarbeidet og i forbindelse med høringa, som uttrykker tvil om i hvilken grad lovfestede pasientrettigheter faktisk gjelder innenfor det psykiske helsevernet. Årsaken til dette er bl.a. at det i lov om psykisk helsevern er tatt forbehold om pasientrettighetslovens anvendelse i det psykiske helsevernet. Slik uklarhet bør fjernes, og det er det Regjeringa nå foreslår i lovforslaget, og som jeg oppfatter det er bred støtte til. Det handler jo rett og slett om å realisere pasientrettigheter i det psykiske helsevernet, og det handler også om å fjerne unødvendig særregulering og dermed bidra til å normalisere psykiske lidelser.
Endring av forholdet til pasientrettighetsloven innebærer også enkelte endringer i gjeldende lovtekst. Blant annet styrkes barnevernstjenestens mulighet til å samtykke til psykisk helsehjelp på vegne av barn som den har overtatt omsorgen for. I tillegg er det foreslått at barnevernstjenestens adgang til å samtykke utvides ytterligere, til også å omfatte midlertidige omsorgsovertakelser i akuttsituasjoner. Jeg mener at begge disse lovendringsforslagene er nødvendige, og de vil styrke hensynet til barna.
Det er videre foreslått flere lovendringer som skal gjøre loven om psykisk helsevern mer oversiktlig og lettere tilgjengelig. Det er derfor også et rettssikkerhetsmessig poeng at loven er så tilgjengelig som overhodet mulig.
Den såkalte tutorordningen – kravet til begjæring fra offentlig myndighet eller pasientens nærmeste – er foreslått opphevet som et absolutt vilkår for tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern. Dette er en ordning som etter mine begreper ikke lenger fyller sitt opprinnelige formål, som var å ivareta den nærmeste familiens ansvar for den som er alvorlig psykisk sjuk. I dag er offentlig myndighet begjærende instans i om lag 80 pst. av de vedtak som treffes om tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern. Høringa bekrefter at vedkommende myndighetsinstans ofte ikke kjenner pasienten på forhånd. En rekke høringsinstanser har bekreftet at ordninga i svært liten grad tilfører etablering av tvungent psykisk helsevern en rettssikkerhetsmessig verdi. Det er imidlertid viktig at offentlige myndigheter, særlig kommunelegen, sosialtjenesten og politiet, fortsatt ivaretar sitt ansvar overfor alvorlig psykisk sjuke. Den foreslåtte bestemmelsen om offentlig myndighets varslings- og bistandsplikt synliggjør dette ansvaret.
Det er foreslått et unntak fra forbudet mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern. Som komiteens flertall påpeker, er det viktig at dette praktiseres restriktivt for å unngå at tilliten til behandlingsapparatet i det psykiske helsevernet svekkes. Kontrollkommisjonene vil her ha en viktig oppgave med å føre kontroll med den praksis som utvikles.
Når det gjelder spørsmålet om psykologer skal kunne foreta undersøkelsen utenfor institusjon og henvise til tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, som også flere talere har vært inne på, pågår det, som representanten Skjælaaen var inne på, og som det også står i merknaden fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, et arbeid med dette spørsmålet i mitt departement. Jeg har til hensikt å komme tilbake til Stortinget med disse vurderingene på et senere tidspunkt.
Loven om psykisk helsevern regulerer bruk av tvang. Jeg vil si at bruk av tvang i undersøkelse og behandling i det psykiske helsevernet skal være unntaket. Det er altså andre ting vi først og fremst skal prøve, men i noen sammenhenger er det ingen vei utenom. Da må vi være sikre på at vi har lover og regler som sikrer dem det gjelder, først og fremst.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Sonja Irene Sjøli (H) [14:31:54]: Som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, er det store geografiske variasjoner i bruk av tvang. Det mener vi er urovekkende. Et sentralt spørsmål er knyttet til behovet for større faglig konsensus om tvangsbruk og behandling i psykisk helsevern generelt.
Jeg går ut fra at det er enighet om at pasientenes integritetsvern ikke må avhenge av hvilken behandlingskultur man møter, eller hvor i landet man bor. Vi kan heller ikke akseptere at mangel på adekvate behandlingstilbud utløser akutt sykdom som nødvendiggjør tvangsbruk.
I lys av dette stiller jeg meg uforstående til at regjeringspartiene og Regjeringen – som jeg antar har et sammenfallende syn – ikke kan støtte merknaden om behovet for å styrke behandlingstilbudet for pasienter med spiseforstyrrelser og sikre faglig konsensus på området. Jeg vil gjerne høre statsrådens begrunnelse for dette. Når vi utvider adgangen til bruk av tvang overfor pasienter med spiseforstyrrelser, bør vi i det minste treffe tiltak som sikrer at tvangsernæring ikke blir en dårlig erstatning for mangel på frivillige behandlingstilbud.
Statsråd Sylvia Brustad [14:33:04]: Det ligger ikke noe i det lovforslaget fra Regjeringa som ligger på bordet – og som selvfølgelig er i godt samråd med våre partifeller i Stortinget – om at en ikke skal ha et godt utbygd tilbud også for dem som lider av spiseforstyrrelser. Det skal ikke være slik at tvangsbruk skal erstatte behandlingstilbud som åpenbart er nødvendige, og som jeg er enig med representanten Sjøli i at nok bør bli bedre i deler av landet. Dette må vi bli betydelig bedre på. Det vi her snakker om, er tvangsbruk når annet overhodet ikke nytter, og den det gjelder, kanskje heller ikke sjøl skjønner at han eller hun må ha hjelp, ved f.eks. tvangsernæring.
Laila Dåvøy (KrF) [14:33:58]: Jeg har et spørsmål til statsråden som handler om behandlingskriteriet.
Vi må bli flinkere til å følge opp pasienter som er under behandling, men også pasienter i etterbehandling. De nye oppsøkende DPS-teamene som kommer, vil også være viktige. Jeg tror at det vil kunne medføre mindre tvang, færre innleggelser og mer frivillighet, som også må være et helt klart mål. Men det vil kreve at vi har mer tid til hver enkelt pasient, mer kompetanse knyttet til de pasientene det gjelder, bedre kjennskap til pasientene og større samarbeid mellom første- og andrelinjetjenesten, ikke minst mellom fastlegene og psykiatrien. Hvis vi klarer dette, vil det være relativt uproblematisk, slik jeg ser det, kanskje å fjerne behandlingskriteriet.
Mitt spørsmål er om statsråden har tenkt seg hvordan man skal jobbe med dette i departementet. Jeg vet selvfølgelig at Mental Helse og andre dette gjelder, er utålmodige. Er det noen tidsplan for når vi kan høre fra statsråden igjen om dette viktige spørsmålet?
Statsråd Sylvia Brustad [14:35:09]: For det første er jeg helt enig med representanten Dåvøy i at vi må bli enda bedre når det gjelder oppsøkende virksomhet, behandling og DPS-er, at det gis nok tid, og at en har kjennskap til dem som faktisk trenger hjelp. Personlig må jeg si at jeg har veldig stor tro på de ambulerende tjenestene vi nå utvikler innenfor dette tilbudet, hvor en oppsøker folk der de bor, i deres hjemmemiljø der det er mulig, og at det ikke er pasienten som nødvendigvis må kjøre mange mil til et kanskje fremmed og ukjent sted, som også virker skremmende på den måten. Så her er det mye å gå på. Når vi nå kanskje nærmer oss en sluttfase av opptrappingsplanen, mener jeg det er noe vi må se spesielt på.
Når det gjelder det konkrete spørsmålet om behandlingskriteriet, er det av en art som må utredes ordentlig – i hvert fall føler jeg behov for det – for å kunne ta det rett over bordet. Jeg kan ikke i dag si når vi kan komme tilbake med en slik gjennomgang, men det er helt åpenbart at vi må ha et langsiktig arbeid når det gjelder både en del prinsipielle spørsmål framover og også noe av det som representanten Dåvøy her tar opp.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se side 346)
Votering i sak nr. 4
Presidenten: Under debatten er det satt fram to forslag.
Det er
forslag nr. 1, fra Laila Dåvøy
på vegne av Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre
forslag nr. 2, fra Vigdis Giltun på vegne av Fremskrittspartiet
Forslag nr. 1 lyder:
«Stortinget
ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer
i lov om psykisk helsevern §§ 3-1, 3-2 og 3-3
slik at psykologer med relevant praksis og videreutdanning på linje
med leger gis adgang til å etablere tvungent
psykisk helsevern, og § 6-2 slik at psykolog med relevant
praksis og videreutdanning sidestilles med lege som medlem
av kontrollkommisjonen.»
Dette forslaget blir i samsvar med forretningsordenens § 30
fjerde ledd å sende Stortinget.
Komiteen hadde innstilt til Odelstinget å gjøre
slikt vedtak til
lov
om endringer i psykisk helsevernloven og
pasientrettighetsloven m.v.
I
I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering
og gjennomføring av psykisk helsevern gjøres følgende
endringer:
Ny § 1-1 a skal lyde:
§ 1-1 a Virkeområde
Bestemmelsene i loven
her gjelder for undersøkelse og behandling i det psykiske
helsevernet, samt for forutgående undersøkelse
med sikte på etablering av tvungent psykisk helsevern.
Dersom en institusjon
i det psykiske helsevernet er ansvarlig for
et opphold som skjer i medhold av en annen lov, gjelder bestemmelsene
i kapittel 4 med unntak av §§ 4-4, 4-5
annet ledd, 4-7 a annet ledd, 4-9 og 4-10 for gjennomføringen
av oppholdet.
§ 1-2 nytt annet ledd
skal lyde:
Med tvungen observasjon
menes slik undersøkelse, pleie og omsorg som nevnt i første
ledd, med sikte på å klarlegge om vilkårene
for tvungent psykisk helsevern foreligger uten
at det er gitt samtykke etter bestemmelsene i pasientrettighetsloven
kapittel 4.
Nåværende annet
ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde:
Med tvungent psykisk helsevern menes slik undersøkelse,
behandling, pleie og omsorg som nevnt i første
ledd uten at det er gitt samtykke etter
bestemmelsene i pasientrettighetsloven kapittel 4.
Votering:
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.Videre var innstilt:
§ 1-3 skal lyde:
§ 1-3 Offentlig
myndighet
Med offentlig myndighet
forstås i loven her kommunelegen eller dennes
stedfortreder, sosialtjenesten, politiet eller
kriminalomsorgen.
Kongen kan gi forskrifter om hvem som skal
anses som offentlig myndighet, samt om
utøvelsen av deres kompetanse etter
loven her.
Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at de vil stemme
imot.
Votering:
Komiteens innstilling ble bifalt med 60 mot 16 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 15.31.35)Videre var innstilt:
§ 1-4 første
ledd skal lyde:
Den faglig ansvarlige for å treffe
vedtak samt beslutte nærmere angitte tiltak etter
loven her, skal være lege
med relevant spesialistgodkjenning eller klinisk psykolog
med relevant praksis og videreutdanning som fastsatt i forskrift.
§ 1-5 skal lyde:
§ 1-5 Forholdet til pasientrettighetsloven
Ved etablering og gjennomføring av
psykisk helsevern gjelder pasientrettighetsloven.
§ 1-7 tredje
ledd skal lyde:
Ved saker om tvungen observasjon, etablering,
opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, saker om overføringer, som nevnt i §§ 2-1 annet
ledd og 2-2 fjerde ledd, har pasienten rett til advokat etter
lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp.
Ny overskrift til kapittel 2 skal
lyde:
Kapittel 2. Særlige samtykkebestemmelser
§ 2-1 skal lyde:
§ 2-1 Hovedregelen
om samtykke
Psykisk helsevern ytes
på bakgrunn av samtykke etter bestemmelsene i
pasientrettighetsloven, med mindre annet følger
av loven her.
Ved undersøkelse eller
behandling med opphold i institusjon for barn som har fylt 12 år
og ikke selv er enig i tiltaket, skal spørsmålet
om etablering av psykisk helsevern bringes inn for kontrollkommisjonen.
§ 2-2 skal lyde:
§ 2-2 Samtykke til å være
undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i § 3-5
Person som søker psykisk helsevern kan, etter at den faglig
ansvarlige har begjært det, samtykke i å være
undergitt reglene etter § 3-5 i inntil tre uker fra etableringen av
vernet. Samtykket innebærer ikke samtykke til
anvendelse av § 4-4 eller § 4-5 annet ledd.
For barn under 16 år
kreves slikt samtykke etter bestemmelsene
i pasientrettighetsloven § 4-4.
Grunnen til begjæringen om slikt samtykke
og selve samtykket skal nedtegnes i et dokument som undertegnes av
pasienten og den faglig ansvarlige. Gjelder det personer
som på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil
demens eller psykisk utviklingshemning åpenbart ikke
er i stand til å forstå hva samtykket omfatter, undertegner
den faglig ansvarlige og den som eventuelt handler på pasientens
vegne, med de begrensninger som følger
av pasientrettighetsloven § 4-3. Gjelder det barn
under 16 år, undertegner den faglig ansvarlige og den eller
de som samtykker på vegne av barnet.
Den faglig ansvarliges beslutning om å kreve
samtykke, kan bringes inn for kontrollkommisjonen av pasienten,
den nærmeste pårørende eller
den som handler på pasientens vegne. Gjelder beslutningen
barn som har fylt 12 år, og barnet selv ikke
er enig i tiltaket, skal beslutningen bringes inn for kontrollkommisjonen.
§ 2-3 oppheves.
Kapittel 3 skal lyde:
Kapittel 3. Etablering og opphør av tvungent psykisk helsevern
§ 3-1 Legeundersøkelse
Tvungent psykisk helsevern kan ikke
etableres uten at en lege personlig har undersøkt
vedkommende for å bringe på det rene
om lovens vilkår for slikt vern er oppfylt. Legen som foretar
undersøkelsen, skal gi skriftlig uttalelse.
Foreligger behov for legeundersøkelse som nevnt i første ledd, men vedkommende
unndrar seg slik undersøkelse, kan kommunelegen etter
eget tiltak eller etter begjæring fra
annen offentlig myndighet eller fra vedkommendes nærmeste pårørende, vedta at
det skal foretas en slik legeundersøkelse. Om
nødvendig kan vedkommende avhentes og undersøkes
med tvang.
Kommunelegens vedtak
om tvungen undersøkelse skal straks nedtegnes skriftlig.
Vedtaket kan påklages til fylkesmannen uten oppsettende
virkning.
Kongen gir forskrifter om delegering av
kommunelegens myndighet.
§ 3-2 Vedtak
om tvungen observasjon
På bakgrunn av
opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1,
foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende
vilkårene for tvungen observasjon er oppfylt:
1. Frivillig psykisk helsevern har vært
forsøkt, uten at dette har ført fram, eller
det er åpenbart formålsløst å forsøke
dette.
2. Pasienten er undersøkt
av to leger, hvorav én skal være uavhengig
av den ansvarlige institusjon, jf. § 3 1.
3. Det er overveiende sannsynlig at
pasienten fyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3.
4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten
tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold
til § 3-5.
5. Pasienten er gitt anledning til å uttale
seg, jf. § 3-9.
6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungen observasjon bare finne
sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som
den klart beste løsning for vedkommende, med
mindre han eller hun utgjør en nærliggende
og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved
vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor
belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for
vedkommende.
Den faglig ansvarlige
treffer vedtak på grunnlag av foreliggende
opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten.
Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks
nedtegnes.
Tvungen observasjon kan ikke vare
ut over 10 dager fra undersøkelsens begynnelse uten pasientens samtykke. Dersom
pasientens tilstand tilsier at det er strengt nødvendig,
kan fristen forlenges inntil 10 dager etter samtykke fra
kontrollkommisjonens leder. Overføring til tvungent
psykisk helsevern kan skje før eller
ved utløpet av denne fristen, dersom vilkårene
for slikt vern er til stede.
Pasienten, samt
hans eller hennes nærmeste pårørende og
eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3-6,
kan påklage vedtak etter
annet ledd til kontrollkommisjonen.
§ 3-3 Vedtak
om tvungent psykisk helsevern
På bakgrunn av
opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1
og eventuell tvungen observasjon etter § 3-2, foretar
den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene
for tvungent psykisk helsevern er oppfylt:
1. Frivillig psykisk helsevern har vært
forsøkt, uten at dette har ført fram, eller
det er åpenbart formålsløst å forsøke
dette.
2. Pasienten er undersøkt
av to leger, hvorav én skal være uavhengig
av den ansvarlige institusjon, jf. § 3 1.
3. Pasientenhar
en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern
er nødvendig for å hindre at vedkommende
på grunn av sinnslidelsen enten
Votering:
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.Videre var innstilt:
Presidenten: Her har Fremskrittspartiet
et avvikende forslag. Det er forslag nr. 2, som lyder:
«I lov
2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skal § 3-3 første
ledd 3. b) lyde:
b) utgjør en mulig fare
for eget eller andres liv eller helse.»
Votering:
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og
forslaget fra Fremskrittspartiet ble
innstillingen bifalt med 60 mot 16 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 15.32.37)Videre var innstilt:
4. Institusjonen er
faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende
behandling og omsorg og er godkjent i henhold
til § 3-5.
5. Pasienten er gitt anledning til å uttale
seg, jf. § 3-9.
6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan
tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter
en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for
vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en
nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse.
Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor
stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre
for vedkommende.
Den faglig ansvarlige
treffer vedtak på grunnlag av foreliggende
opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten.
Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks
nedtegnes.
Pasienten, samt
hans eller hennes nærmeste pårørende og
eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3-6, kan påklage
vedtak etter denne bestemmelsen til
kontrollkommisjonen. Pasienten kan påklage vedtak om etablering
av tvungent psykisk helsevern i inntil 3 måneder etter
at vernet er opphørt.
§ 3-4 Forbud mot overføring
fra frivillig til tvungent psykisk helsevern
Den som er under
psykisk helsevern etter eget samtykke, kan ikke overføres
til tvungen observasjon eller tvungent
psykisk helsevern mens det frivillige vernet pågår.
Forbudet i første
ledd gjelder likevel ikke hvor utskrivning innebærer
at pasienten utgjør en nærliggende og alvorlig fare
for eget eller andres liv eller helse. I forbindelse
med kontroll etter § 3-8 første
ledd skal kontrollkommisjonen ved skriftlig redegjørelse
gjøres særskilt oppmerksom på at det
er truffet en beslutning om overføring.
§ 3-5 Hva tvungen
observasjon og tvungent psykisk helsevern kan omfatte
Tvungen observasjon eller tvungent
psykisk helsevern kan gis ved døgnopphold i institusjon
som er godkjent for disse formålene. Pasienten
kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse,
om nødvendig med tvang.
Dersom det er nødvendig
av hensyn til forsvarlig helsehjelp, kan tvungent psykisk
helsevern gis ved midlertidig døgnopphold i institusjon
som ikke er godkjent etter første ledd.
Den godkjente institusjonen skal i slike tilfeller være ansvarlig
for det tvungne vernet.
Tvungen observasjon eller tvungent
psykisk helsevern kan også skje uten døgnopphold
i institusjon hvor dette er et bedre alternativ for pasienten. Ved vurderingen skal det også tas
tilbørlig hensyn til pårørende som pasienten
bor sammen med. Tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern
kan da bare omfatte pålegg overfor
pasienten om frammøte til undersøkelse
(tvungen observasjon) eller behandling (tvungent psykisk helsevern). Pasienten kan
om nødvendig avhentes. Dersom det er nødvendig kan
avhentingen gjennomføres med tvang.
Tvungent psykisk
helsevern uten døgnopphold kan bare skje under
ansvar av en institusjon som er godkjent for
den aktuelle behandlingsformen.
Kongen i statsråd gir forskrifter
om tvungen observasjon og tvungent psykisk
helsevern med og uten døgnopphold i institusjon.
§ 3-6 Varslings-
og bistandsplikt for offentlig myndighet
Offentlig myndighet skal
ved varsling av helsetjenesten og
ved nødvendig bistand som beskrevet i loven her, bidra
til at personer som må antas å fylle vilkårene
for tvungent psykisk helsevern, og som ikke selv søker
behandling, blir undersøkt av lege. Om nødvendig
skal det fremmes begjæring om tvungen undersøkelse,
tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern.
Offentlig myndighet skal
gi nødvendig bistand for å få vedkommende
til tvungen undersøkelse eller tvungen observasjon eller
bringe vedkommende under tvungent psykisk helsevern. Offentlig myndighet
skal også gi nødvendig bistand i forbindelse
med avhenting eller tilbakehenting etter bestemmelsene
i loven her. Offentlig myndighet kan om nødvendig anvende
tvang.
Kongen kan gi forskrift
om innholdet i offentlige myndigheters plikter etter første
og annet ledd.
§ 3-7 Vedtak
om opphør av tvungen observasjon
eller tvungent psykisk helsevern
Ingen kan beholdes under tvungen
observasjon eller tvungent psykisk helsevern etter § 3-5 uten at vilkårenei § 3-2
første ledd eller § 3-3 første
ledd fremdeles er oppfylt.
Den faglig ansvarlige vurderer om tvungen observasjon eller tvungent psykisk
helsevern skal opprettholdes, og treffer vedtak om opphør
av vernet dersom vedkommende finner at
de krav og vilkår som nevnt i første
ledd ikke lenger er tilstede.
Pasienten, samtdennesnærmeste pårørende,
kan når som helst be om at tvungen
observasjon eller tvungent psykisk helsevern opphører.
Den faglig ansvarlige treffer vedtak i saken.
Pasienten eller vedkommendes nærmeste pårørende eller
eventuelt den myndighet som har begjært tvungen observasjon eller tvungent psykisk
helsevern, kan påklage den faglig ansvarliges vedtak etter
annet og tredje ledd til kontrollkommisjonen. Pasienten
kan påklage vedtak om opprettholdelse av tvungen
observasjon eller tvungent psykisk helsevern i inntil
3 måneder etter at vernet er opphørt. Dersom klage fremsettes, kan kontrollkommisjonens leder
beslutte utsatt iverksetting av vedtak som nevnt i annet ledd inntil
klagesaken er avgjort.
§ 3-8 Etterprøving
uten klage samt opphør og forlengelse av tvungent psykisk
helsevern
Når noen blir undergitt tvungen observasjon eller tvungent psykisk
helsevern, skal underretning sendes kontrollkommisjonen sammen med kopi
av underlagsdokumentene. Kontrollkommisjonen skal så snart
som mulig forvisse seg om at riktig framgangsmåte er fulgt
og at vedtaket bygger på en vurdering av vilkårene
i §§ 3-2 eller 3-3.
Dersom det ikke klages over etableringen
av tvungent psykisk helsevern, skal likevel kontrollkommisjonen,
når det har gått tre måneder etter
vedtaket, av eget tiltak vurdere om det er behov for tvungent vern og kontrollere at det foreligger
en individuell plan for pasienten, jf. § 4-1.
Tvungent psykisk helsevern opphører etter
ett år hvis ikke kontrollkommisjonen samtykker
i at vernet forlenges. Kommisjonen kan samtykke
i forlengelse av vernet med inntil ett år av gangen, regnet fra årsdagen for etableringen.
§ 3-9 Rett til å uttale
seg
Før vedtak fattes etter
dette kapittel, skal den person saken direkte gjelder, gis anledning
til å uttale seg. Retten til å uttale
seg gjelder blant annet spørsmålet om etablering
av tvungen observasjon og tvungent psykisk
helsevern, samt hvilken institusjon som skal ha ansvaret for det tvungne
vernet. Også vedkommendes nærmeste pårørende og offentlig
myndighet som er direkte engasjert i saken, har rett til å uttale
seg.
Opplysningene etter
første ledd skal nedtegnes og ligge til grunn
for vedtaket. Det skal legges særlig vekt på uttalelser
om tidligere erfaring med bruk av tvang.
§ 3-10 Forskrifter om
tvungent psykisk helsevern
Kongen kan gi nærmere forskrifter
om hvordan etablering av tvungen observasjonog tvungent psykisk helsevern gjennomføres.
Kongen i statsråd kan dessuten
gi forskrifter om godkjenning av institusjoner som kan anvende eller
være ansvarlige for tvungen observasjon og
tvungent psykisk helsevern etter § 3-5 og
om de nærmere vilkårene for slik godkjenning.
§ 4-1 skal lyde:
§ 4-1 Individuell plan
Institusjonen skal utarbeide
en individuell plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte
tilbud. Institusjonen skal samarbeide med andre tjenesteytere om
planen for å bidra til et helhetlig tilbud for pasientene.
Departementet kan i forskrift
gi nærmere bestemmelser om hvilke pasientgrupper plikten
omfatter, og om planens innhold.
§ 4-3 første
og annet ledd skal lyde:
§ 4-3 Skjerming
Dersom en pasients psykiske
tilstand eller utagerende adferd under oppholdet gjør
skjerming nødvendig, kan den faglig ansvarlige bestemme
at pasienten av behandlingsmessige grunner eller av hensyn
til andre pasienter skal holdes helt eller delvis
atskilt fra medpasienter og fra personell som ikke deltar
i undersøkelse og behandling av og omsorg for pasienten.
Det treffes vedtak dersom
skjerming opprettholdes ut over 24 timer. Dersom pasienten overføres
til skjermet enhet eller liknende som innebærer
en betydelig endring av vedkommendes omgivelser eller
bevegelsesfrihet, skal det treffes vedtak dersom skjerming opprettholdes
ut over 12 timer. Vedtak om skjerming skal nedtegnes uten ugrunnet
opphold. Vedtak kan bare treffes for inntil to uker om gangen.
§ 4-3 nåværende
annet og tredje ledd blir nytt tredje og fjerde ledd.
§ 4-4 første
og annet ledd skal lyde:
Pasient under tvungent psykisk helsevern
kan uten eget samtykke undergis slik undersøkelse
og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk
metode og forsvarlig klinisk praksis.
Uten at pasienten har samtykket kan det ikke
gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer
et alvorlig inngrep, likevel med
følgende unntak:
a. Pasienten kan
behandles med legemidler uten eget samtykke. Slik legemiddelbehandling
kan bare gjennomføres med preparater som er registrert
her i landet og med vanlig brukte doser. Legemiddelbehandling kan bare
gjennomføres med legemidler som har en gunstig
virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger.
b. Som ledd i behandling av pasient
med alvorlig spiseforstyrrelse, kan det gis ernæring uten
eget samtykke såfremt dette fremstår som et strengt
nødvendig behandlingsalternativ.
Ny § 4-7 a skal lyde:
§ 4-7
a Urinprøve
Ved mistanke om at en
pasient misbruker rusmidler, kan pasienten etter begjæring
fra den faglig ansvarlige gi samtykke til at det kan tas urinprøver
for å avdekke rusmiddelmisbruk i forbindelse med et behandlingsforløp. Slik
begjæring kan bare fremsettes dersom dette fremstår som
strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Begrunnelsen
for begjæringen om slikt samtykke og selve samtykket skal
nedtegnes i et dokument som undertegnes av pasienten og den faglig
ansvarlige.
Ved mistanke om at en
pasient under tvungen observasjon eller tvungent psykisk
helsevern misbruker rusmidler, kan den faglig ansvarlige treffe
vedtak om at det kan tas urinprøver for å avdekke
rusmiddelmisbruk i forbindelse med et behandlingsforløp.
Slikt vedtak kan bare treffes såfremt dette fremstår
som strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Vedtaket
kan påklages av pasienten eller av pasientens
nærmeste pårørende til kontrollkommisjonen.
Kongen kan gi nærmere
forskrifter om gjennomføring av urinprøvetaking,
herunder gjennomføring i det psykiske helsevernet av slike
vedtak truffet med hjemmel i annen lov.
§ 4-8 annet ledd skal
lyde:
Som tvangsmiddel kan anvendes:
a. mekaniske tvangsmidler som hindrer
pasientens bevegelsesfrihet, herunder belter og remmer samt skadeforebyggende
spesialklær.
b. kortvarig anbringelse bak låst eller
stengt dør uten personale til stede.
c. enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler
i beroligende eller bedøvende hensikt.
d. kortvarig fastholding
§ 4-8 femte ledd skal
lyde:
Tvangsmiddel kan bare benyttes etter
vedtak av den faglig ansvarlige, dersom ikke
annet er fastsatt i forskrift. Vedtaket skal nedtegnes uten
opphold. Vedtaket kan påklages til kontrollkommisjonen
av pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende.
§ 4-9 første
ledd skal lyde:
§ 4-9 Kontrollundersøkelser
Når pasient er under tvungent psykisk
helsevern, skal den faglig ansvarlige sørge for at det
minst en gang hver tredje måned ved undersøkelse
vurderes om vilkårene for vernet etter § 3-3 fremdeles
er til stede. Vurderingene skal nedtegnes i journalen.
Ny § 4-10 skal lyde:
§ 4-10
Overføring uten samtykke
Den faglig ansvarlige
kan treffe vedtak om overføring av en pasient under tvungent
psykisk helsevern til opphold i eller andre
tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i § 3-5. Det
treffes likevel ikke vedtak ved overføring mellom
ulike former for døgnopphold innen samme institusjon.
Overføringsvedtaket
kan påklages til kontrollkommisjonen innen en
uke av pasienten eller vedkommendes nærmeste
pårørende. Kontrollkommisjonen prøver
om vedtaket ut fra hensynet til pasienten, plasseringsalternativer
og forholdene ellers fremstår som urimelig.
Vedtak om overføring
settes ikke i verk før klagefristen er ute eller
klagesaken er avgjort, med mindre umiddelbar overføring
er strengt nødvendig eller det er klart at vedtaket ikke
vil bli påklaget.
§ 5-1 første
ledd skal lyde:
Ved dom på overføring til
tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39
gjelder bestemmelsene i loven her så langt de passer, med
unntak av §§ 3-1 til 3-4
og §§ 3-7 til 3-9.
§ 5-4 første
ledd skal lyde:
Etter at tre ukers døgnopphold
i institusjon etter § 5-3 er gjennomført,
kan alle vedtak om overføring til opphold i eller
til andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt
i § 3-5, påklages til kontrollkommisjonen. Kontrollkommisjonen prøver om vedtaket
ut fra hensynet til den domfelte, plasseringsalternativer og forholdene
ellers fremstår som urimelig. Vedtakene meddeles
de klageberettigede, som er den domfelte selv, hans eller
hennes nærmeste pårørende samt
påtalemyndigheten.
§ 6-4 første
ledd skal lyde:
Før kontrollkommisjonen avgjør
sak om tvungen observasjon, etablering,
opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk
helsevern, samt sak om overføring, skal pasienten eller
den som handler på hans eller hennes vegne, gis
adgang til å uttale seg.
§ 7-1 skal lyde:
Kontrollkommisjonens vedtak i sak om tvungen observasjon, etablering eller
opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern etter §§ 3-2, 3-3 og 3-7, kan av pasienten eller
vedkommendes nærmeste pårørende bringes
inn for retten etter reglene i lov av 13. august
1915 om rettergangsmåten for tvistemål kapittel
33. Det samme gjelder kontrollkommisjonens vedtak om overføring
til døgnopphold i institusjon, jf. §§ 4-10
og 5-4.
I følgende bestemmelser skal uttrykket «nærmeste» endres
til «nærmeste pårørende»:
§ 1-8, § 4-3 nytt tredje
ledd, § 4-4 syvende ledd, § 4-5 femte ledd, § 4-6
første og tredje ledd, § 4-7
annet ledd og § 6-1 annet ledd
Votering:
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.Videre var innstilt:
II
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter
gjøres følgende endringer:
§ 1-3 første
ledd bokstav b skal lyde:
b) pasientens pårørende:
den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste
pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi
pårørende, skal nærmeste pårørende være
den som i størst utstrekning har varig og løpende
kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt
i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert
partner, personer som lever i ekteskapslignende eller
partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller
andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre,
andre familiemedlemmer som står pasienten nær,
verge eller hjelpeverge. Ved tvungen
observasjon eller tvungent psykisk helsevern har den som
i størst utstrekning har hatt varig og løpende
kontakt med pasienten tilsvarende rettigheter som den nærmeste
pårørende etter psykisk helsevernloven
og loven her, dersom ikke særlige grunner taler
mot dette.
Presidenten: Fremskrittspartiet har varslet at de vil stemme
imot denne paragrafen.
Votering:
Komiteens innstilling ble bifalt med 60 mot 16 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 15.33.26)Videre var innstilt:
§ 2-4 nytt tredje
ledd skal lyde:
For pasienter under tvungen
observasjon eller tvungent psykisk helsevern etter
psykisk helsevernloven kapittel 3, gjelder ikke retten etter
første ledd dersom dette vil være
uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke
formålet med det tvungne vernet.
§ 2-4 nåværende
tredje ledd blir nytt fjerde ledd.
§ 4-3 nytt femte ledd
skal lyde:
Undersøkelse
og behandling av psykiske lidelser hos personer som mangler
samtykkekompetanse etter annet ledd og som har eller
antas å ha en alvorlig sinnslidelse eller motsetter
seg helsehjelpen, kan bare skje med hjemmel i psykisk
helsevernloven kapittel 3.
§ 4-4 annet ledd skal
lyde:
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen
for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, § 4-8 eller § 4-12,
har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.
III
Endringer i andre lover:
§ 39 b annet ledd skal
lyde:
Den domfelte, dennes nærmeste pårørende eller
den faglig ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret
for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen.
Hvem som er den domfeltes nærmeste pårørende,
avgjøres etter pasientrettighetsloven § 1-3 første ledd bokstav b. Påtalemyndigheten
fremmer saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Behandlingen
av saken skal påskyndes.
§ 8-3 annet ledd skal
lyde:
Privat forpleining som tvungent psykisk helsevern
kan bare videreføres for den enkelte pasient
dersom vilkårene etter § 3-3 i lov 2. juli 1999 nr. 62
om etablering og gjennomføring av tvungent psykisk helsevern
(psykisk helsevernloven) er oppfylt.
§ 65 annet ledd skal lyde:
Den domfelte, hans nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige
ved den institusjon som har behandlingsansvaret for den domfelte,
kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er
den domfeltes nærmeste pårørende,
avgjøres etter pasientrettighetsloven § 1-3 første ledd bokstav b. Påtalemyndigheten
fremmer saken for tingretten, som treffer avgjørelsen ved
dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.
I nr. 15 skal endringen av lov 2. juli
1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern § 7-1
første punktum lyde:
Kontrollkommisjonens vedtak i sak om tvungen observasjon, etablering eller
opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern etter §§ 3-2, 3-3 og 3-7, kan
av pasienten eller vedkommendes nærmeste pårørende bringes inn
for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36.
IV
Loven gjelder fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kongen
kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven
skal tre i kraft til forskjellig tid.
Votering:
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og loven
i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet ble enstemmig bifalt.Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.