Ola T. Lånke (KrF) [14:36:53] (ordfører for saken):Departementet foreslår i proposisjonen vi nå behandler, å oppheve lovbestemmelsen om inflasjonssikring av grunnkapitalen i Opplysningsvesenets fond. Denne bestemmelsen kom inn i loven i 2002. Hensikten var at pengeverdien av fondskapitalen ikke skulle minke som følge av inflasjon.

Inflasjonssikringen tilførte kapitalfondet 13,6 mill. kr i 2004 og 26,8 mill. kr i 2005. Avkastningen de siste årene har ikke gitt rom for å bygge opp fri egenkapital av noen særlig størrelse. I proposisjonen peker departementet på at utviklingen av fondets realverdier er mer avhengig av utviklingen i finansmarkedene enn av inflasjonen.

Departementet mener en oppheving av lovbestemmelsen om inflasjonssikring vil gi mer fleksibilitet og handlefrihet ved disponering av avkastning fra fondet. Behovet for inflasjonssikring vil dermed bli stilt likt med andre hensyn som departementet i alle tilfelle må vurdere ved disponeringen av overskuddet hvert år. Slike andre hensyn er f.eks. behovet for å styrke den frie egenkapitalen og å øremerke deler av eller hele overskuddet til særskilte formål. Både kortsiktige og langsiktige hensyn vil være med i denne vurderingen. Behovet for inflasjonssikring vil slik hvert år bli vurdert konkret av departementet.

Inflasjonssikringen av Opplysningsvesenets fond er en lovfestet binding på bruken av den årlige avkastningen. Dermed er den i praksis samtidig et avkastningskrav. Kirkemøtet 2005 bad departementet vurdere behovet for inflasjonssikring på nytt. Kirkerådet peker for øvrig i sin uttalelse på behovet for forutsigbarhet og betydningen av at det i år med god avkastning settes av tilstrekkelige midler til disposisjons- og bufferfond for å dekke utgiftene til kirkelige formål i år med dårligere avkastning.

I innstillingen slutter regjeringspartiene seg til Regjeringens forslag om å oppheve bestemmelsen om inflasjonssikring.

Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser på sin side til innstillingen fra Gjønnes-utvalget, der eiendoms- og disposisjonsretten over Opplysningsvesenets fond ved et eventuelt skille mellom staten og Kirken er drøftet. Disse partiene går derfor imot å endre lovbestemmelsen om inflasjonssikring av Opplysningsvesenets fond nå. Vi mener det er viktig at spørsmål knyttet til fondets framtid og viktige rammebetingelser ses i sammenheng med og behandles som en del av Gjønnes-utvalgets innstilling.

En samlet komite er imidlertid enig om viktigheten av at avkastningen av finanskapitalen blir størst mulig, for å skaffe penger som skal brukes til kirkelige formål.

Til slutt vil jeg legge til at bortsett fra det generelt uheldige ved å foreta hyppige omkamper om dette, og at denne saken godt kunne ha ventet til vi fikk en samlet gjennomgang knyttet til behandlingen av Gjønnes-utvalget, er ikke dette en sak som akkurat påkaller de sterkeste følelsene.

Berit Brørby hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Trond Giske [14:40:17]: La meg først takke komiteen for et godt samarbeid om saken – og beklage at jeg ikke har klart å framkalle representanten Lånkes sterke følelser. Vi får komme tilbake til det ved en senere anledning.

Opplysningsvesenets fond er eier av store verdier, i form av både eiendommer og pengekapital. Ved siste årsskifte var verdiene beregnet til 6 milliarder kr. Disse verdiene må forvaltes på en forsvarlig måte.

En hovedoppgave for fondet er å sørge for at prestene har tjenlige presteboliger. Mange av presteboligene er fredet og representerer viktige kulturminner i lokalsamfunnene. Fondets bidrag til kulturminnevernet er betydelig. Jeg nevner dette innledningsvis for å understreke at Opplysningsvesenets fond ikke er å regne som et vanlig pengefond som bare kan måles etter forretningsmessige eller bedriftsøkonomiske kriterier. Det er mange hensyn som skal ivaretas innenfor rammen av en forsvarlig forvaltning av fondet. Et ensidig fokus på hva fondet kan gi av årlig avkastning, blir for snevert. På den annen side blir det feil ikke å ha kontinuerlig oppmerksomhet på hva fondet kan gi av inntekter. Fondet skal tjene kirkelige formål, og avkastningen fra fondet har direkte betydning for hva det er mulig å finne rom for til beste for Kirken.

Når Regjeringen har fremmet forslag om å oppheve det lovbestemte kravet om inflasjonssikring av fondets grunnkapital, er det nettopp ut fra et ønske om å øke handlefriheten og fleksibiliteten i bruken av fondets avkastning. Det er et ordtak som heter «å spare seg til fant». Jeg vil ikke uten videre si at det ordtaket fullt ut illustrerer saken som er til behandling i dag. Men det er et poeng at vi ikke må verne om fondets verdier og avkastning på en slik måte at vi ender opp med stadig å øke fondets verdier, uten å ha særlig tanke for de pengebehov som finnes i Kirken i dag. Ved å oppheve lovbestemmelsen om inflasjonssikring er det åpnet for å kunne bruke en større del av avkastningen til kirkelige formål. I de to årene inflasjonssikringen har vært gjeldende, har i alt 40 mill. kr blitt «låst inne» som en del av fondets grunnkapital.

Inflasjonssikring er en form for sikring av kapitalen mot verditap. Den kanskje viktigste tapsrisikoen for fondet er at Opplysningsvesenets fond har en stor del av sine verdier plassert i børsnoterte verdipapirer. Historikken til fondet viser at de årlige inntektene fra finansforvaltningen har vært og er viktig for fondets evne til å bære sine årlige utgiftsforpliktelser. Men det er alltid en risiko forbundet med å investere på børsen. På samme måte som vi ikke bør låse inn deler av avkastningen for inflasjonssikring, mener jeg at det ikke er rimelig å bygge opp store bundne reservefond fra avkastningen for å kunne ta høyde for nedgang i finansmarkedene.

Hva fondets avkastning skal brukes til, er et annet og svært viktig spørsmål. Mange gode formål kan regnes opp. Blant annet har det vært reist spørsmål fra ulike hold om ikke fondet bør bidra til at de kulturhistorisk viktige kirkene settes i forsvarlig stand. Etterslepet på dette området er som kjent stort. Dette og andre spørsmål om bruken av fondet er til vurdering i departementet, og vi skal komme tilbake til det ved en senere anledning.

I komiteinnstillingen uttaler en samlet komite at den er

«enig i at en opphevelse av kravet om inflasjonssikring vil gi mer fleksibilitet og handlefrihet ved disponering av fondets avkastning».

Jeg oppfatter dette slik at komiteen langt på vei i sak er enig i lovforslaget. Jeg nevner at også Kirkemøtet og Kirkerådet har stilt seg bak lovforslaget. Slik sett synes ikke konflikten først og fremst å dreie seg om forslaget i og for seg.

Når mindretallet likevel går imot lovforslaget, oppfatter jeg det slik at mindretallet mener at denne saken ikke bør tas opp nå, men vurderes i en bredere sammenheng. Det har jeg respekt for, selv om vi har kommet til en annen konklusjon. Jeg har selvsagt respekt for synspunkter om at mange mindre endringer i sum kan bli en større endring av prinsipiell eller vidtrekkende betydning. Men etter mitt syn er det mulig å behandle et lovforslag nå uten at man kommer i konflikt med den store helheten. Fondets rammebetingelser blir etter Regjeringens syn ikke endret ved at vi opphever et lovbestemt krav om inflasjonssikring av grunnkapitalen.

Jeg er tilfreds med det resultatet komiteen har kommet til. Jeg håper at vi ved en senere anledning nettopp får muligheten til å ta en helhetlig debatt, både om fondet og om Kirkens økonomiske framtid, slik vi nylig har hatt i Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ola T. Lånke (KrF) [14:44:55]: Jeg hadde ikke tenkt å ta replikk, men det var en setning i statsrådens innlegg som foranlediget et spørsmål. Det går på: Hva skal de ekstra midlene som nå frigis, brukes til?

Så vidt jeg forstod statsråden, var man i en prosess med hensyn til å tenke gjennom og antyde muligheten for at de kunne brukes til å utbedre de kulturhistoriske verdiene som gamle kirker representerer. Mitt spørsmål er da: Når kan man se for seg at man får en slik sak til behandling? Vil man knytte dette opp mot behandlingen av Gjønnes-utvalgets innstilling, eller får vi en egen sak om det til behandling?

Statsråd Trond Giske [14:45:40]: Det har vært stor oppmerksomhet fra både den forrige og den nåværende regjering og i Stortinget om den begredelige situasjonen en god del kirkebygg befinner seg i. Særlig ille er det å se gamle middelalderkirker i Norge som ikke er i den forsvarlige stand som vi skulle ønske at den type kulturminner faktisk er. Derfor har vi nå en låneordning, som representanten Lånke godt kjenner til. Vi har også et arbeid i gang for å se på muligheten for at vi kan komme med ytterligere tilskudd til restaurering, særlig av de eldste kirkene. Det vil vi komme tilbake til så fort vi har noen konklusjoner å presentere. Men jeg vil tro at den første naturlige anledning til å kunne ta den type diskusjoner vil være i forbindelse med budsjettet for 2007, altså ved behandlingen av proposisjonen som kommer i oktober.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.