Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

I Alvdalen, 70-80 km fra Trysil, har det svenske forsvaret sitt skytefelt. Sjefen for skytefeltet, oberstløytnant Anders Thorin, sier at skytefeltet har ledig kapasitet og at nordmenn er velkomne til å benytte feltet. Det samme sier kommunesjefen i Alvdalen.

Har forsvarsministeren vurdert å samordne behovene for skytefelt på norsk og svensk side, både for å spare ressurser og for å fremme det praktiske forsvarssamarbeidet mellom våre land?

Statsråd Jørgen Kosmo: Den omstillingsprosess som Forsvaret gjennomfører i henhold til St.meld.nr.16 (1992-1993), Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet i tiden 1994-98, betinger at Forsvarets avdelinger gjennom bedre øvingsopplegg oppnår større forsvarseffekt. Med grunnlag i St.prp.nr.86 (1979-1980), hvor Stortinget samtykket i prinsippet om opprettelse av større regionale skyte- og øvingsfelt, er det gjennomført undersøkelser for å finne egnet lokalisering for et regionfelt på Østlandet. Den nærmere bakgrunnen for dette tiltaket er den tekniske og taktiske utvikling innen Forsvaret som har funnet sted, og som har ført til betydelige investeringer på materiellsiden, sammen med en erkjennelse av at de eksisterende skyte- og øvingsfelt ikke er tilpasset dagens behov.

Dette behov kjennetegnes ved nødvendigheten av å kunne manøvrere avdelinger opp til bataljonsnivå og i direkte tilknytning til manøvreringen kunne avgi skarp ild fra samtlige av Hærens våpen. Som man forstår, krever manøvrer av denne størrelsesorden med tilhørende sikkerhetssoner betydelige arealer, anslått til ca 250 km² for bataljonsskytefelt.

Det er en omfattende prosess å finne plass til og å etablere nye skytefelt av denne størrelsesorden. For Regionfelt Østlandets vedkommende pågår det nå en konsekvensutredning for tre aktuelle lokaliseringsalternativer i et område som strekker seg fra sørøst for Elverum til nordøst for Rena.

Som det vil være kjent, er Artilleriet med sitt kompetansesenter lokalisert til Haslemoen i Våler. Infanteriet med sitt kompetansesenter er lokalisert til Terningmoen på Elverum, og vi er nå i ferd med å bygge ut Rena leir i Åmot for Kavaleriet med sitt kompetansesenter. Disse tre store etablissementene skaper betydelig aktivitet i distriktet, og jeg finner det naturlig å finne plass til et nytt regionfelt i samme område.

Norske myndigheter er selvfølgelig kjent med at det på svensk side av grensen befinner seg et stort skytefelt i Alvdalen. De svenske militære myndigheter har ved flere anledninger åpnet dette feltet for offisielle norske delegasjoner som ønsker å se på virksomheten i et større skytefelt. Senest i forrige uke var en delegasjon med representanter for kommuner og organisasjoner som kan bli berørt ved etablering av et regionfelt Østlandet, på befaring i Alvdalen skytefelt.

Armeens artilleri i Sverige har uttalt at selv om feltet er stort nok til at det norske artilleri kan skyte der, har Alvdalen verken plass eller kapasitet til å ta imot større felttjenesteøvinger med artilleri, kavaleri og infanteri i samøvelse, da de skal avvikle eget program som nå er utvidet til å omfatte samøvelse mellom flere våpengrener. Et hovedpoeng med å etablere et regionalt skyte- og øvingsfelt er imidlertid å skaffe mulighet for slike realistiske felttjenesteøvinger.

Kontakten mellom Sverige og Norge om forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål har, i takt med utviklingen av samarbeidet på det nordiske plan, gjennomgått et betydelig oppsving i løpet av de siste årene. I dag drøfter vi i full åpenhet langt flere spørsmål av sikkerhetspolitisk karakter enn hva som var tilfellet for bare få år tilbake. Også i øvelsessammenheng foregår det nå en tilnærming mellom de nordiske land. Dette skjer ved samøvelser som er muliggjort av svensk og finsk tilslutning til Partnerskap for fred-programmet. F.eks. vil det bli avholdt en nordisk samøvelse, « Nordic Peace », i Ofoten i 1997. Når det gjelder de bilaterale norsk-svenske kontaktene, har vi imidlertid ikke drøftet bruk av den annen parts landområder i forbindelse med rene nasjonale øvelser. Vi må ha vår egen kapasitet til utdanning og trening av eget personell.

Jeg anser det på denne bakgrunn som uaktuelt at det norske forsvar i framtida skal måtte være avhengig av å gjennomføre denne type viktige øvinger på fremmed lands territorium.

Bjørn Hernæs(H): Jeg vil gjerne takke statsråden for svaret.

Dette spørsmålet har vært oppe i spørretimen tidligere, nemlig den 24. februar 1993. Spørsmålet ble stilt av representanten Magnar Sortåsløkken, og den gang svarte daværende statsråd Johan Jørgen Holst at han ikke har sett noen foranledning til å ta opp dette spørsmålet med sin kollega Anders Björk, og

jeg må si jeg ser vesentlige sikkerhetspolitiske betenkeligheter ved å skulle ta et slikt initiativ. Men det er klart at vi skal se på saken ytterligere, om det er muligheter her

Nå er det skjedd ganske mye sikkerhetspolitisk i Europa siden statsråd Holst svarte på den måten, et svar som jeg den gangen fullt ville sluttet meg til. Vi har bl.a. på NATOs toppmøte i Brussel i 1994 fått konseptet med Partnerskap for fred, som nettopp åpner muligheter for å øve i et annet sikkerhetspolitisk konsept enn det vi hadde tidligere. Jeg vil gjerne få stille statsråden spørsmålet om ikke dette gjør saken annerledes enn den var den gangen, og at det på den bakgrunnen kunne vært mer aktuelt å se nærmere på saken.

Statsråd Jørgen Kosmo: Det er åpenbart at vi har hatt en meget eksplosiv utvikling i det sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom Norge og Sverige, mellom Norge og Finland, mellom Norge, Sverige og Finland, og mellom Norge, Sverige, Finland og Danmark i løpet av de siste par årene. Dette gir oss et potensial for ytterligere å utvikle samarbeidet ikke bare i øvingsøyemed, men også i utvikling av materielltyper, fellesstandarder osv. i årene framover, pluss at Norden som sådant skal ta et samordnet ansvar innenfor FN, eller som i Bosnia innenfor en Nato-operasjon.

Men jeg må fastholde det som var konklusjonen på mitt svar: Det er uaktuelt at vi skal stille oss i en slik situasjon i dette landet at vi ikke skal kunne øve norske styrker på norsk jord i forhold til det behovet vi har. Vi skal ikke være avhengig av å måtte gjennomføre denne type viktige øvinger på fremmed lands territorium.

Bjørn Hernæs (H): Jeg vil igjen takke for svaret. Jeg fastholder at jeg synes det legges føringer fra statsrådens side som klart gjør det vanskelig å tenke seg dette øvelsesmønster, og jeg vil gjerne komme tilbake til statsråd Holst, som i sin tid sa - han brukte nærmest en litt nedverdigende formulering - at vi var ute etter « å bruke svensk grunn for å spare norsk natur ». Nå synes jeg heller ikke at det nødvendigvis er noe dårlig motiv å spare norsk natur i den utstrekning det er mulig, men viktigere er det at statsråd Kosmo nå igjen bruker formuleringen: « Vi skal ikke være avhengig av å måtte gjennomføre denne type viktige øvinger på fremmed lands territorium. »

Er det ikke mulig å se dette som en mulighet, istedenfor en avhengighet, ved at vi i fellesskap kan få til dette, til beste både for våre lands forsvar og for sikkerheten i Norden? Og hvis naturen kan bli spart samtidig, er det sannelig ikke å forakte.

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg ser muligheten - for felles utprøving av artilleriammunisjon, for felles utprøving av nytt artilleri, for felles utprøving av ammunisjon til Kavaleriet osv. som et samvirke mellom Norge og Sverige på våre respektive øvingsområder. Men som jeg gjorde klart og tydelig rede for i mitt svar, dreier dette seg ikke bare om et skytefelt, det dreier seg også om et øvingsområde der en skal kunne samøve de ulike deler av Forsvaret, og der en skal kunne avslutte med skarp skyting fra alle Hærens våpengrener. Til slike øvelser trenger vi egne øvingsfelt, og vi trenger et på Østlandet.