Se også behandlingen av sak nr. 6 på formiddagsmøtet.

Sylvia Brustad (A): Først et tilsvar til tvileren Harald Hove, som tydeligvis tvilte på det meste. Men én ting var han helt sikker på, og det var at Arbeiderpartiet ikke hadde startet noen oppmyking av regelverket når det gjelder adopsjon, mens vi var i regjering. Dette er feil! Jagland-regjeringa gjorde det, og hensikten var å komme fram til det Dokument nr. 8-forslaget som vi i dag har til behandling.

Jeg må si det er noe underlig med hele denne debatten. Her diskuterer vi hvem som skal få adoptere barn, og så velger noen å sette seg på sin høye moralske hest og mener at en må være gift for å kunne bli vurdert som adoptivforeldre, med noen få unntak. Samtidig vet vi at verden er full av barn som trenger kjærlighet og omsorg.

Jeg var sammen med andre fra kommunalkomiteen for kort tid siden i Brasil og så noen av de mange gatebarna der som ikke har noe annet hjem enn gata, og som heller ikke blir behandlet på en god måte, for å si det mildt. Jeg kunne godt ha tenkt meg å ha tatt alle sammen med meg hjem igjen til Norge, men det gikk selvfølgelig ikke. Så kommer en tilbake til den norske virkeligheten og den norske debatten, hvor flertallet i denne salen tydeligvis mener at en ikke er verdig nok til å bli vurdert som adoptivforelder hvis en er enslig eller samboer, istedenfor å se på hva som kan gjøres for at de barn som har det dårlig, får en bedre situasjon. For det må jo være en persons skikkethet som er avgjørende for om en er i stand til å adoptere barn, ikke om en gift eller ei.

Kristelig Folkeparti har nylig avholdt landsmøte, og noe av det hovedbudskapet som jeg forstod kom ut av det, var at partiet nå skulle bli mer moderne. Det skal føre en politikk som er i takt med den virkeligheten som vi lever i nå. Så får vi en sak til behandling der det har mulighet til å vise det, og Kristelig Folkeparti er tilbake til det gamle.

Jeg kjenner mange, både enslige og samboere, som fullt ut er i stand til å adoptere barn, men som ikke får mulighet til det fordi det ikke gis lov til at det blir vurdert om de er egnet til det. Jeg er selvfølgelig enig i at en skal underlegges en streng kontroll før en blir godkjent som adoptivforeldre, men det er ikke avhengig av ens sivile status. Er det f.eks. noen i denne salen som tør påstå at alle de barn som vokser opp med enten mor eller far i Norge, har det verre enn andre barn? Jeg tør også påstå at de som slipper gjennom nåløyet og blir godkjent som adoptivforeldre i Norge i dag, er gode. Og jeg våger også den påstanden at hadde alle foreldre i Norge som får barn på vanlig måte, vært sjekket like nøye, var det mange som ikke hadde fått lov til å føde barn i Norge.

Jeg skulle ønske at vi hadde kommet lenger enn at det er fordommer og myter som gjelder. Jeg skulle ønske at folk ble vurdert ut fra det de kan tilby, og det de står for og er, istedenfor gammelmodige holdninger til hvem som er egnet. Det er jo ikke slik for mange av disse barna vi her snakker om, at valgmuligheten er to foreldre. For mange av de barna vi her snakker om, er valgmuligheten enten ingen foreldre, eller det kan være en forelder. Da er det komplett uforståelig for meg at en kan mene at hvis det ikke er to som er gift, kan en ikke komme i betraktning som foreldre. Jeg skulle ønske at en heller kunne sørge for at en hadde regler som ikke vanskeliggjorde muligheten til å koble alle de barna som har behov for kjærlighet og omsorg, med de voksne – gifte eller ikke – som har muligheter, ressurser og masse kjærlighet å gi, slik at disse barna kunne få et bedre liv. Derfor er jeg også svært skuffet over at stortingsflertallet i dag ikke ser ut til å støtte dette. Det er selvfølgelig barnets beste som alltid skal være avgjørende. Men barns rettigheter og behov tilsier etter Arbeiderpartiets mening at en oppmyking av dette regelverket er nødvendig. Det burde ha kommet for en stund siden, fordi det er mange barn dette gjelder. Én målsetting burde være at så mange som mulig har muligheten til å få et bedre liv, en bedre tilværelse, og at vi har regler som gjør at det er mulig å kunne tilby dem det, uavhengig av om søkeren er enslig, gift eller samboer. Det avgjørende må være om en er i stand til å ta seg av barn på en skikkelig måte.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: At denne debatten òg skulle innehalda alle dei fordommane som Kristeleg Folkeparti eventuelt måtte ha på ulike område, hadde eg faktisk ikkje venta meg, men eg skjønar at det er eit tema som vi kan venta oss å møta mange gonger framover.

Komiteen rådde i denne saka til at framlegget frå dei to representantane vart oversendt Regjeringa til utgreiing og tilråding. Dei einslege sitt høve til å adoptera vart endra frå og med september 1998, då Barne- og familiedepartementet sende ut eit rundskriv om utanlandsadopsjon med retningsliner for undersøking og godkjenning av adoptivheim.

Som kjent inneheld adopsjonslova ikkje noko forbod mot at einslege kan adoptera, men praksisen fram til endringane i september 1998 var restriktiv, slik at det berre reint unntaksvis vart gitt førehandssamtykke til einslege. Årsaka til den restriktive praksisen var òg at ein meinte det ville gi barnet størst tryggleik å ha to foreldre. Dei nye retningslinene held fast ved at det gir barnet størst tryggleik å ha to foreldre, men opnar for adopsjon for einslege som allereie har ei særleg tilknyting til barnet. Førehandssamtykke kan òg gis der søkjarane har spesielle ressursar i høve til barnet. I vurderinga vart det òg lagt vekt på om søkjaren har eit stabilt og godt nettverk der barnet opp gjennom oppveksten kan få kontakt med begge kjønn.

Sidan retningslinene vart endra, har departementet som klageinstans handsama ti søknader om førehandssamtykke. Åtte av ti søknader er innvilga. Statens ungdoms- og adopsjonskontor har i samme perioden fått inn tre søknader. To av sakene er framleis til handsaming, og i den tredje har søkjaren fått førehandssamtykke. Vi snakkar altså ikkje her om eit ras av veldig mange søkjarar. Det er ganske få som ynskjer å adoptera born som einslege. Det er ikkje rett slik representantane Brustad og Bekkemellem Orheim hevdar, at det er tilnærma umogleg for einslege å få adoptera – faktisk er det ein ganske stor prosent av søknadene som blir innvilga, i forhold til dei tala som eg kan gi dykk i dag. Tvert om syner tala at einslege som oppfyller krava til ressursar og omsorgsevne, får førehandssamtykke i veldig stor grad. Etter det eg er kjend med, er dei einslege som har søkt om slikt førehandssamtykke, godt nøgde med handsaminga av sakene i departementet. Situasjonen er såleis no ein heilt annan enn han var då Dokument nr. 8-forslaget vart framlagt.

Departementet har gjennom dei siste åra hatt ein generell gjennomgang av fleire sider ved adopsjonsfeltet. Arbeidet har m.a. ført til den proposisjonen som er til handsaming i Odelstinget seinare i dag. Arbeidet har dessutan avdekt at det er naudsynt med utdjupande retningsliner for handsaming av søknader om adopsjon og dessutan meir rettleiing til dei som greier ut søknadene i kommunane. Når dette kjem på plass, vil det koma alle som søkjer om adopsjon, til gode.

Eg har no kommentert situasjonen slik han er etter dei nye retningslinene vi fekk sist haust og før Dokument nr. 8-forslaget vart levert inn, og noko behov for nærare utgreiing av forholdet for einslege til å adoptera kan eg ikkje sjå at vi har i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sylvia Brustad (A): La meg først få si at jeg tror ikke statsråden skal føle seg forfulgt, sjøl om jeg i mitt innlegg sa at jeg anser Kristelig Folkepartis holdning i denne saken som om det er gamle fordommer og myter som gjelder, og jeg kanskje hadde trodd at det etter det landsmøtet som nylig ble avholdt, ville bli litt andre toner og takter.

Valgerd Svarstad Haugland sa at det «gir barnet størst tryggleik å ha to foreldre». Jeg tror ikke det er noen i denne salen som er uenig i at det er bra å ha to foreldre i de fleste tilfeller, sjøl om det i noen sammenhenger også er bra for barn at det ender på andre måter. Men for de barna fra utlandet som vi snakker om her, er ikke alternativet å ha to foreldre, for det er ofte barn som lever på gata eller på barnehjem, og som av ulike grunner ikke har noen foreldre som kan ta vare på dem. Skal vi da her i Norge sette oss på vår høye moralske hest og si at hvis en ikke er gift, skal en ikke få lov til å adoptere barn? Søkeren skal ikke bli vurdert engang, for det er best for barna fra de landene vi her snakker om, at de har to foreldre! Hvorfor er det ikke slik at Kristelig Folkeparti, og statsråden, faktisk mener at det må være en persons, eller personers, skikkethet som er avgjørende for om en kan ta seg av barn eller ei?

Og så til slutt: Hva betyr egentlig Regjeringas oppmyking? Det sies at en må ha hatt spesiell kontakt med eller kjennskap til barnet på forhånd for at en skal kunne adoptere. Hvis det gjelder norske forhold, betyr det da at en enten må være i slekt med barnet, eller må ha jobbet som førskolelærer, barnevernspedagog eller liknende for å kunne adoptere? Og er det ikke slik at det faktisk også finnes andre mennesker i dette landet som er enslige eller samboere – med meget store ressurser både økonomisk og på andre måter, og som også har mye kjærlighet å gi – som burde kunne bli vurdert til å ta seg av barn spesielt fra andre land som i høyeste grad har behov for det?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg er glad for at representanten Brustad har fått med seg at vi hadde det kjekt på landsmøtet vårt, og at vi har tenkt å gå med fornya innsats ut i det politiske arbeidet. Men vi forandrar ikkje heile programmet vårt av den grunn.

Eg har lyst til å seia at eg meiner at borna har best av å ha to foreldre, men vi veit at ikkje alle har det. Men no snakkar vi altså om å laga eit lovverk, eit regelverk, for utanlandsadopsjon. Eg hugsar sist sommar, då det var ein del debatt i avisene om det skulle vera like lett for einslege å adoptera som for to foreldre, at parlamentarisk nestleiar i Arbeidarpartiet, Tom Thoresen, gjekk ganske kraftig ut og understreka kor viktig det er at borna har to foreldre. Eg trur òg det er andre parti som har understreka kor viktig det er, og at det er andre markante personar i andre parti som faktisk langt på veg er einige i forslaget som Regjeringa no har lagt fram.

Det eg har lyst til å understreka, er at vi har mjuka opp på den måten at det no ikkje berre er det at ein har kjennskap til eit barn som skal telja med omsyn til om ein skal få lov å adoptera. Eg tar ikkje for meg innanlandsadopsjon, for vi snakkar no om utanlandsadopsjon, noko som representanten Brustad eigentleg veit veldig godt. Men det vi i tillegg seier, er at viss ein er ekstra skikka og har ekstra kvalifikasjonar i forhold til born, så kan ein òg bli vurdert. Og det har altså ført til at åtte av ti som har søkt departementet, som er klageinstans, har fått lov til å adoptera. Og det er ganske mange. Det betyr at dei einslege som søkjer om å få lov til å adoptera, er veldig ressurssterke folk, og veldig mange av dei har faktisk òg ekstra kvalifikasjonar og kompetanse i forhold til born. Men i tillegg synest vi det er viktig at det òg er eit nettverk rundt den einslege søkjaren. Det er faktisk så enkelt at det er ganske tøft å vera foreldre. Det å vera to er lettare enn å vera ein, og det er difor vi krev noko ekstra kompetanse hos den som er åleine, fordi det er tøffare å vera åleine enn å vera to.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Grethe G. Fossum (A): I Norge er det ikke forbud mot at enslige kan få adoptere, men en må jo si at det har utviklet seg en praksis som har gjort det svært vanskelig for dem som er alene, å få godkjennelse som adoptiv- foreldre. Statsråden har ikke gjort det direkte lett ved at hun har uttrykt at hun på generelt grunnlag er engstelig for at adopsjon fra enslige foreldre ikke helt er til barns beste. Og det blir heller ikke spesielt lett ved at hun uttaler i Dagsavisen at de enslige faktisk må stå bakerst i køen. Det betyr en ganske stor usikkerhet med hensyn til å søke for dem som er enslige, som føler at de har et omsorgspotensial og godt kunne tenke seg å adoptere, eller i hvert fall bli vurdert godkjent som adopsjonsforeldre.

I innstillingen til Dokument nr. 8:111 for 1997-98 kan det synes som om partiene er svært enige, men Arbeiderpartiet har understreket at dette området bør tas på alvor. Dessverre har jeg den oppfatning at regjeringspartiene med sitt noe konservative familiepolitiske syn ikke trenger mer opplysninger om barnas beste i adopsjonssituasjonen – og det har statsråden understreket. Dessverre er det vel også slik at regjeringspartiene dermed har vanskeligheter med å se at enslige forsørgere kan være en ressurs, og i mange tilfeller faktisk det beste for et barn.

I Storbritannia har adopsjonsorganisasjonene faktisk gått inn for å rekruttere flere adopsjonsforeldre blant de enslige. For dem er enslige en viktig målgruppe fordi de vet at enkelte barn blomstrer når de får en mor eller far, og at en enslig kan gi bare én spesielt stor oppmerksomhet. Og det er ikke nødvendigvis slik at to foreldre gir dobbelt oppmerksomhet.

Jeg tror det er ganske viktig at vi får et så vidt spekter av adopsjonsforeldre som mulig. Her er det ikke snakk om en rett for voksne til å adoptere, det er fortsatt det beste for barnet som skal telle. Vi har mange forskjellige barn, og vi har mange forskjellige familieformer som er gode for barn. En familie skal være et sted der man føler seg trygg og elsket, og hvor man har juridiske rettigheter. Det er det viktigste, og det er slett ikke viktig å ha en forutbestemt mening om hvilken familiestruktur som er den aller beste.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til tre minutter.

Per Roar Bredvold (Frp): Når man skal diskutere hvilke hensyn som skal vektlegges når adopsjonsreglene skal vurderes, er det helt klart barnets behov som er det sentrale og avgjørende. Det må ikke være hensynet til potensielle adoptivforeldre som veier tyngst. Da sporer debatten helt av etter Fremskrittspartiets oppfatning. Fremskrittspartiet ser ikke at det er noe stort behov for endring i adopsjonslovgivningen på dette punktet, slik som forslagsstillerne her foreslår. Det er i dag ingen mangel på gifte par som ønsker å adoptere barn, og disse kan gi adoptivbarnet mye som enslige ikke kan. Barn har et sterkt behov for forskjellige rollemodeller å forholde seg til. Det å ha både en mor og en far bidrar til dette, og det gir disse barna som fra før er i en vanskelig livssituasjon, en ekstra oppfølging som enslige dessverre ikke kan gi. Gifte par har etter Fremskrittspartiets syn den beste forutsetning for å kunne gi disse barna en mest mulig stabil oppvekst og oppfølging.

Forslaget fra Arbeiderpartiet kan også synes å gå mer på de ensliges rettigheter, altså hvorvidt de enslige skal få lov til å adoptere på lik linje med par, hvis man ønsker å bli adoptivforelder. Dette er et fullstendig feil utgangspunkt. Etter Fremskrittspartiets oppfatning er det barnets rettigheter og behov som er det sentrale. Forslagsstillerne ønsker her å sette på dagsordenen enkelte gruppers rettigheter, og om enslige kan være gode oppdragere og omsorgspersoner. Forslagsstillerne og deres parti har i mange år understreket viktigheten av at barna vokser opp med foreldre av begge kjønn. De samme politikerne har også understreket betydningen av kjønnskvotering for at barna skal ha to kjønn å forholde seg til i forskjellige situasjoner. Frykten for et samfunn hvor barna vokser opp uten mannlige rollefigurer, har her vært et viktig argument. Ser ikke forslagsstillerne at de med dette forslaget er med på å styrke og øke eneforeldresamfunnet? Er eneforeldresamfunnet det samfunnet vi ønsker?

Fremskrittspartiet derimot ønsker et samfunn hvor kjernefamiliens rolle styrkes betraktelig, og at barn får mest mulig trygge og sikre oppvekstvilkår. Omdebatterte forslag tviler Fremskrittspartiet på vil bidra til en styrking av denne. Dersom man ønsker å øke antall mulige adoptivforeldre, må man heller se på tiltak som kan få flere ektepar til å ønske å adoptere, eller kanskje se på lovverket. Med denne bakgrunn kan ikke Fremskrittspartiet støtte forslaget. Vi mener at dette er et tilbakeskritt i familiepolitikken i Norge, og det vil ikke Fremskrittspartiet være med på. At enslige i enkelte spesielle tilfeller som f.eks. slektskap kan bli adoptivforeldre, tilsier allerede loven i dag, og dette vil Fremskrittspartiet fortsatt opprettholde.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg blir litt forundret når jeg hører representanten Brustad snakke om adopsjon og adopsjonsrett og barn ute i verden og barn hjemme i Norge. Her er det en sammenblanding av saksforhold som ikke ligner noen ting. Brustad snakker om gatebarn i Brasil. Hvis en ønsker å bedre forholdene for gatebarn i Brasil, får en gjøre det gjennom de organisasjonene som jobber for å bedre gatebarns forhold i de landene hvor de bor. Det er ikke gatebarn i 8-10-12- årsalderen som er de etterspurte adoptivbarna i Norge, det er heller ikke gatebarn i denne alderen som er frigitt for adopsjon. De aller fleste av disse gatebarna har faktisk familie i sitt hjemland. Det er nøden i hjemmet, fattigdommen i hjemmet, som jager veldig mange av disse barna ut på gaten. Så en hjelp der barna og familien befinner seg, vil bedre gatebarnas situasjon i betydelig grad.

At millioner av barn i verden lider, er riktig det. Men de står altså ikke i kø for å bli adoptert til Norge, og vi må forholde oss til det faktum at vi har langt flere adopsjonssøkende foreldrepar enn vi har frigitte barn til adopsjon. Så når en er restriktiv med å gi adopsjonsrett, -mulighet for enslige, betyr ikke det at et barn ute i verden går glipp av foreldre. De gjør ikke det. Den dagen vi har flere barn som er adopsjonsklarert for Norge enn vi har adopsjonssøkende foreldre, da er selvfølgelig tiden inne til å endre på regelverket. Det har da også vært sagt flere ganger fra denne talerstolen. Og jeg synes det er uredelig rett og slett når Arbeiderpartiet blander sammen vurderingen av norske enslige foreldres innsats for sine barn med enslige adopsjonssøkendes mulighet til å bli vurdert som adopsjonsforeldre. De to tingene har ikke noe med hverandre å gjøre. Det er ingen restriktive regler som begrenser norske menneskers rett til å føde og oppdra egne barn. Det skulle da også bare mangle! Men vi må som samfunn sette krav til dem som skal betros omsorgen for andres barn, og vi må aldri glemme at adopsjonsbarn i utgangspunktet er andres barn som blir overlatt i tillit til at de i Norge skal få den aller beste mulighet til en god fremtid. Det er det vår oppgave å sørge for at de får.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.