Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 3 timer og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 80 minutter, Kristelig Folkeparti 30 minutter, Høyre og Fremskrittspartiet 25 minutter hver, Senterpartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti og Venstre 10 minutter hver og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ranveig Frøiland (A) (komiteens leiar og ordførar for sakene): Gjennom ei rekkje store og små reformer har vi gradvis bygd ut utdanningssystemet vårt. Utdanningssektoren har utvikla seg med ekspressfart dei siste åra. I 1956 var utdanning utover sju år i folkeskule eit privilegium for dei få. I dag tar om lag halvparten av norsk ungdom ei eller anna form for høgare utdanning.

Fridom og like moglegheiter hindrar einsretting og stagnasjon. Tilgang til kunnskap og moglegheit til utdanning er ein føresetnad for den einskilde sin fridom. Rettferdig fordeling og like moglegheiter inneber at alle får moglegheit til deltaking, og vi tek alle krefter i bruk. Lik moglegheit til å ta utdanning er ein føresetnad for eit rettferdig og godt samfunn.

Enno er det diverre slik at einskilde grupper i samfunnet har lågare utdanning enn gjennomsnittet. Dette er ei oppgåve som vi må ta på alvor, for slik å utjamna sosiale skilnader. Oppgåva vår er ikkje berre å utdanna dyktige studentar, men også å bidra til at dei vert aktive, engasjerte og ansvarlege samfunnsborgarar.

Det skjer ei omfattande utveksling av kunnskap trass i landegrensene. Her må vi vera med. Internasjonal utveksling og utvikling og kompetanse er viktig når det gjeld kvaliteten i utdanningssystemet vårt. Veksten i talet på studentar det siste tiåret har gjort at vi har fått ein mangfaldig studentmasse. Utfordringa no er å leggja til rette for dette mangfaldet, slik at flest mogleg får ei god gjennomføring av studia sine. Derfor trengst det endring og fornying av sektoren, og faktisk krev det store endringar i undervisning og utdanning. Dette er det heldigvis tverrpolitisk semje om.

Stortingsmeldinga og innstillinga er eit svar på korleis vi kan auka kvaliteten i forsking og høgare utdanning. Dette er ein kvalitetsreform som det har vore spurt etter lenge. Derfor er det med undring eg har følgt debatten i media – i byrjinga var den prega av eldre professorar som var motstandarar av kvar endring, utan å drøfta innhaldet. Heldigvis har debatten vorte meir nyansert. Studieorganisasjonane har faktisk bidrege til det. Dei føler på kroppen at utdanningssystemet treng endring, og studentane er dei som reforma får størst verknad for. Eg har lyst til å gje honnør til studentorganisasjonane for alle dei innspela dei har kome med, som har vore særs konstruktive.

Dagens gradsstruktur er ikkje tilpassa internasjonal utvikling – heller ikkje livslang læring eller arbeidslivet sitt behov. Låg gjennomstrøyming i utdanninga har økonomiske kostnader, både for samfunnet og for individet.

Ny lågare grad på tre år pluss høgare grad på to år og betre utnytting av studieåret vil gjera at studentane kjem hurtigare gjennom utdanninga si. Dette betyr lågare kostnader for den einskilde og for samfunnet, som får nytta kompetansen til studenten kanskje eit år tidlegare.

Denne endringa er det brei tilslutnad til. Institusjonane sjølve avgjer korleis innhaldet i graden skal vera, og korleis ein kan nytta studieåret best mogleg. Dersom institusjonen sjølv tykkjer det er føremålstenleg, kan dei òg nytta ei tresemesterordning.

Skal alt dette lukkast – det er jo intensjonen – må tilhøvet mellom studenten og institusjonen styrkjast. Avtale mellom partane er då viktig. Evaluering, attendemelding, først informasjon når ein byrjar, og undervegsvurderingar og i tillegg oppfølging er heilt nødvendig. Talmaterialet som vi har på avlagde vekttal, syner oss at strykprosenten er for høg. Ei undersøking f.eks. frå Universitetet i Bergen – det er òg andre som har gjort dette – syner at nettopp tettare oppfølging av førstesemesterstudentar har ført til at 95 pst. har klart eksamen. Dette betyr at ting kan gjerast betre på ein annan måte. Då er sjølvsagt undervisninga heilt sentral, og kvalitet er nøkkelordet.

Når det gjeld undervisningsforma, skal den involvera og engasjera. Her kan det peikast på både prosjekt og feltarbeid og problembasert læring. Det er viktige forhold.

Når det gjeld eksamen, sluttevalueringa, er det viktig med attendemelding undervegs. Det er faktisk ein av dei viktigaste tinga. Mange har uttrykt redsel for ikkje å henga med i svingane når ting skal gå fortare. Det trur eg er ein overdriven redsel. Det er nettopp alle dei tiltaka som styrkjer tilhøvet mellom student og institusjon, som skal hindra dette. Eg vil òg understreka at til dette oppfølgingsarbeidet trengst det sjølvsagt meir ressursar, både menneskelege og økonomiske. Reforma betyr fleire kroner pr. student.

Frå Arbeidarpartiet si side har det alltid vore ein føresetnad for gjennomføringa av reforma at studiefinansieringa skulle betrast. Lyftet i stipenddelen er faktisk tidenes store lyft: 1,3 milliardar kr. Moglegheita for å vera heiltidsstudent er igjen teken attende – 1 000 kr meir i månaden. I dag får ein student utbetalt 67 550 kr pr. studieår i støtte. Av dette er 20 200 kr stipend. Resten er lån. Stipenddelen er på 30 pst., og alt dette vert utbetalt ved oppstart.

No aukar utbetalinga ved semesterstart til 80 000 kr med den nye ordninga, ein auke i høve til i dag på 12 000 kr, og så vert 39 pst. omgjort til stipend etter kvart som studiet vert gjennomført.

Dette er ei heilskapleg reform. Lengd på studiet kombinert med nye undervisningsformer, evaluering, avtale og slutt på dei gammaldagse slutteksamenane knytt opp til auka stipend gjer dette til ei gjennomtenkt reform. Eg er veldig glad for at vi får tilslutning til denne heilskaplege reforma.

Institusjonane må òg endra sin organisasjon. Universiteta og høgskulane våre verkar i ulike regionar i ulike landsdelar, med ulikt behov for arbeidslivet i regionen. Dette bør ein finna att i tilbodet, og det gjer vi. Universiteta og høgskulane våre har vore gode på dette, men dei treng òg større fridom for å kunna følgja med i utviklinga og omstillinga.

Sjølv om institusjonane treng fridom, er det viktig med samfunnsstyring over heile utdanningssektoren vår, slik at vi har samanheng i kva vi vil med utdanninga, at vi har den spreidd over heile landet, og at vi varetar både regionane og arbeidslivet sitt behov for utdanning, i tillegg til det som skal skje på forsking. Derfor er eg veldig glad for at det vert fleirtal for at vi skal ha forvaltningsselskap med utvida fullmakter når det gjeld institusjonane våre. Med dette kan ein altså vareta regionane sine behov og vareta dei små faga, som ikkje økonomisk er så lukrative, men som trengst for heilskapen.

Stortinget har gjeve «utvida fullmakter» meir innhald enn det meldinga gjorde, og går samla inn for å utdjupa korleis randsonen til universitet og høgskular kan verta organisert. Dette kjem vi attende til når lovene skal endrast i høve til dei vedtaka som vert gjorde i dag.

I dag har vi valt rektor, noko som fungerer godt, og som bør halda fram. Men det er eit fleirtal, frå Arbeidarpartiet og Framstegspartiet, som opnar for forsøk med tilsetjing òg her. Det er likevel på mellomleiarnivå at det trengst endring, og eg er glad for at det vert gjort i dag. Arbeidarpartiet og Senterpartiet med subsidiær støtte frå Framstegspartiet sikrar at lova vert endra slik at instituttleiar skal tilsetjast, ikkje veljast, som i dag.

Vi er framleis eit lite land, og dess viktigare er det å satsa på få, men dyktige grunnforskingsmiljø. Debatten om institusjonsnemning reflekterer dagens situasjon, der høgare utdanning og forsking står overfor nye utfordringar. Fleire fagmiljø ved fleire høgskular er i ei slik utvikling at dei fyller dei faglege kriteria til universitetsnemning.

Ei klar arbeidsdeling og ein konsentrasjon av fagmiljø styrkjer det norske utdanningssystemet. Derfor meiner Arbeidarpartiet at kravet om ein doktorgrad for å verta kvalifisert som universitet ville hindra ei større spreiing av dei faglege ressursane mellom institusjonane. Bruken av sjølve universitetsnemninga er i denne samanhengen mindre viktig enn ønskemåla om å få eit meir variert utdanningssystem med meir konsentrert forskingsinnsats på høgt internasjonalt nivå.

Oppretting av forskarutdanning er svært ressurskrevjande. Derfor er det underleg at fleirtalet ønskjer å utnytta ressursane på ein slik måte at dei høgskulane det her er snakk om, skal bruka mange år og ressursar på å skaffa seg dei tre ekstra doktorgradane dei må ha for å søkja om å kalla seg universitet, spesielt sett i lys av at høgskulane er sentrale aktørar i regional innovasjon og støttar utviklinga av næringsliv og offentleg verksemd.

Det er trist at ikkje Arbeidarpartiet får fleirtal for at Stavanger, Bodø og Agder fyller dei vilkåra som vi har sett som kriterium, og kunne kalla seg universitet dersom dei søkte om det. I tillegg burde ein sjå på eit mogleg innlandsuniversitet. Dette er det berre Arbeidarpartiet som ønskjer. Fleirtalet i Stortinget vil leggja til grunn dei kriteria som Mjøs-utvalet trekte opp i NOU 2000:14, om endå breiare aktivitet og fire doktorgradar dersom ein skal kunna søkja om å kalla seg universitet. Eg trur ikkje det er så mange høgskular som kjem til å klara å oppfylla dei kriteria i overskodeleg framtid.

Institusjonane skal vareta trong for masseutdanning og kvalitetsutdanning. I denne samanhengen vil institusjonane sin fridom vera viktig for å sikra god omstillingsevne. Gjennom den reforma som stortingsmeldinga legg opp til, og som innstillinga i dag følgjer opp, overfører ein vesentleg større fullmakter og beslutningsmyndigheit til institusjonane sjølve – og eg har vore inne på dette med randsoneverksemda.

Men dette set større krav til interne styringsorgan og forvaltning. Derfor er det svært gledeleg at det er fleirtal òg for å auka talet på eksterne styremedlemmer. Dette kan tilføra institusjonane gode idear og kompetanse, som vil vera av veldig stor verdi.

Forsking har ei svært sentral rolle og relevans for undervisninga og for tilgang på ny kunnskap og kompetanse. Stortinget diskuterte forskingsmeldinga i fjor, så det er ikkje grunnlag for å ta dette opp igjen her. Eg vil berre peika på at den må følgjast opp både med opptrappingsplan og med pengar. Forskingsfondet er etablert, og pengar har kome på fondet, men det må følgjast opp. Meir pengar pr. student betyr denne reforma, og gjennomføringa krev auka innsats frå det offentlege i form av auka løyvingar kvart år.

Det må nødvendigvis med ei så stor reform ta litt tid før den kan innførast og implementerast. Derfor har ein sagt at i løpet av 2002 skal det meste vera på plass, men innfasinga totalt skal vera i 2003. Veldig mange av institusjonane er budde på å gjera det, så eg trur at det skal gå veldig greitt.

Eg har òg lyst til når eg har takka studentorganisasjonane for deira bidrag, å seia at styret i Universitets- og høgskulerådet òg har vore aktive medspelarar i heile debatten og har kome med innspel og med ulikt materiell til komiteen i arbeidet. Det har vore til uvurderleg hjelp. For det er heilt klart at ein må ha både studentane, organisasjonane og institusjonane med på lag dersom ein slik stor reform skal gjennomførast.

Heilt til slutt tar eg opp det framlegget Arbeidarpartiet har i innstillinga. Fordi eg er saksordførar for to andre saker, skal eg ta det samtidig. Det gjeld Innst. S. nr. 334, om «Grønt universitet». Det er eit framlegg om å flytta Veterinærhøgskulen til Ås. Komiteen har ikkje på nokon måte følt at dei er kompetente nok eller har kunnskap nok til å gjera dette, så her har vi fått innspel både frå Veterinærhøgskulen, frå Veterinærinstituttet og frå Veterinærhøgskulens avdeling i Sandnes, som ønskjer å vera med på dette arbeidet. Derfor ber ein samrøystes komite om å få ei utgreiing av alt dette så vi kan koma tilbake til det igjen og handsama det på ein tilfredsstillande måte, slik at ein kan fatta dei vedtaka som er naudsynte.

Den tredje saka eg er ordførar for, gjeld framlegg frå representantane Karin Andersen, Rolf Reikvam og Ursula Evje om nødvendige tiltak for å sikra personar med lese- og skrivevanskar reelle moglegheiter til å få høgare utdanning. Vi har frå komiteen si side valt å omtala det i den innstillinga som ligg føre når det gjeld St.meld. nr. 27, altså Innst. S. nr. 337, så denne saka vert å leggja ved protokollen.

Presidenten: Ranveig Frøiland har tatt opp det forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Arne Lyngstad (KrF): Ranveig Frøiland sa at dette var en helhetlig reform, og saksordføreren har i så måte gitt et godt bidrag i innstillingen for å få til dette. Det som imidlertid var det mest offensive grepet i Regjeringens melding, var punktet om studiefinansiering – økt kostnadsnorm, 39 pst. stipendandel. Det minner litt om at Regjeringen faktisk ville prioritere studentene. De skulle vinnes for kvalitetsreformen.

Ved en nærmere gjennomlesning så vi følgende: Det var ingen garantier for at institusjonene fikk ressurser til å gi studentene bedre oppfølging, og studentene skulle få stipend når eksamen var avlagt, og de fulgte studieprogresjonen. Men kombinasjonen av lite ressurser og stipend avhengig av eksamen legger jo all økonomisk risiko på studenten. Slik står studenten i fare for å bli svarteper i spillet mellom institusjoner og departement.

Arbeiderpartiet har valgt å gå sammen med Fremskrittspartiet for å få sin studiefinansieringsmodell gjennom. Nå ser det ut til at Arbeiderpartiet har fått kalde føtter i forhold til sitt eget forslag, for i Dagbladet i dag leser vi: «Giske snur». «Følg med i timen og få stipend!», sier Dagbladet. Hva er det som ligger i dette? Hva er egentlig Arbeiderpartiets politikk når det gjelder studiefinansiering.? Står de ved Regjeringens opplegg når det gjelder studiefinanseringen og studiefinansieringsmodell, stipendmodell, eller er det helt nye takter som vi også nå ser? Prøver Arbeiderpartiet å ri to kjepper samtidig?

Presidenten: For ikke å si to hester! (Munterhet i salen.)

Ranveig Frøiland (A): Eg er ikkje bygd for ridesport, men det er no ei anna sak! Først vil eg takka for honnør for å få gjennom den store reforma. Det er ein takk eg kan returnera til alle, for dette er ikkje noko «eikvinnesshow».

Det er ikkje slik at stortingsmeldinga inneheld garantiar når det gjeld økonomi. Dersom vi les innstillinga, ser vi at sentrum har lagt inn mange hugselappar, at dei skal hugsa å koma tilbake igjen med pengar når budsjettet vert handsama til neste år. Det er greitt, sjølvsagt. Vi skal òg – og har det ikkje berre in mente – vera med på å auka når budsjettet kjem, men det er ut frå budsjettproposisjonane midlane skal løyvast. Derfor er det ei reform som sjølvsagt seier klart at her trengst det meir midlar.

Når det gjeld studiefinansiering, har eg kjempegodt samvit på vegner av Arbeidarpartiet – 1,3 milliardar kr, heving av stipenddelen frå 30 pst. til 39 pst. Dette lovde òg Kristeleg Folkeparti i førre valkamp, men dei klarte det ikkje då dei sat i regjering. Men eg er veldig glad for at Kristeleg Folkeparti er med Arbeidarpartiet no når vi hevar det. Det er klart at eg er glad for det, for det skal eit fleirtal til for å få gjennomført det. Arbeidarpartiet har sagt klart frå når det gjeld studiefinansieringsmodellen vår. Vi rir ikkje to hestar, for vi har sagt at dette med heiltidsstudenten er veldig viktig, og vi har altså auka med 1 000 kr i månaden, og ein får utbetalt 80 000 kr med det same. Så skal det altså konverterast til stipend når ein har avlagt eksamen. Men så har vi sagt at dersom vi ikkje klarar å få alt dette på plass, skal vi sjå på ei ordning der ein prosentdel kan betalast ut i forkant, slik òg Kristeleg Folkeparti går inn for.

Inge Lønning (H): La meg prøve et lite kompromissforslag: Kanskje er det «kjepphester» som er den riktige betegnelsen.

Da den nåværende regjering tiltrådte, leverte den en erklæring her i Stortinget hvor det egentlig var én stor programsak som ble lagt frem, nemlig fornyelse av offentlig sektor. I forrige uke fikk Regjeringen gjennomslag for den store sykehusreformen, som den argumenterte ganske sterkt og ganske godt for var en helt nødvendig reform når det gjelder å selvstendiggjøre og fristille de tunge sykehusinstitusjonene. Den samme argumentasjonen finner man ikke spor av i denne sak. Nærmere bestemt finner man nøyaktig den motsatte argumentasjon, nemlig at det som er riktig når det gjelder helsesektoren, er fullstendig galt når det gjelder høyere utdanning. Ja, Arbeiderpartiet går faktisk så langt at man i denne innstillingen ønsker å lukke døren totalt selv for mulige forsøk med den modellen som Regjeringen går inn for når det gjelder den viktige helsesektoren.

Jeg tillot meg i debatten med helseministeren i forrige uke å minne om et skriftsted som sier at et hus som kommer i strid med seg selv, ikke kan bli stående. Det ønsket ikke helseministeren å kommentere. Men kanskje ønsker komiteens leder å kommentere hvordan det henger sammen at det som er et helt nødvendig reformgrep på én sektor, er et helt forkastelig reformgrep på en annen sektor.

Og så vil jeg igjen spørre hvorfor Arbeiderpartiet av alle partier har slått seg sammen med Fremskrittspartiet når det gjelder å skape flertall dels for en studiefinansieringsmodell etter prinsippet pisk og straff for dem som ikke klarer å henge med, istedenfor premiering, og at man også når det gjelder kunstfagstipendet, har fulgt den samme linje. Det er ikke studentene i løpet som skal støttes, men det er de som lykkes i å fullføre og lykkes i å etablere seg som kunstnere, som skal belønnes.

Ranveig Frøiland (A): Eg høyrer vonbrotet i representanten Inge Lønning sin bodskap fordi han ikkje har fått fleirtal for det som han er mest oppteken av, nemleg å privatisera universiteta våre. På det området ville han ha teke fleirtal i salen i lag med både Framstegspartiet og andre, om det var eit ønske om det.

Det er forskjell på sjukehusreforma og den store kvalitetsreforma i høgare utdanning. Men begge desse reformene er ei fornying av sektoren. Sjukehusreforma skal gje eit likt tilbod over heile landet og styrast mest mogleg likt, slik at pasientane skal vera trygge på at dei får eit tilbod same kvar dei bur i landet.

Når det gjeld universiteta og høgskulane våre, som er store samfunnsinstitusjonar som skal ta opp i seg det lokale næringslivet og dei lokale behova ved å opna for fleire eksterne medlemmer i styret, er det noko heilt anna. Det går det ikkje an å samanlikna for Arbeidarpartiet, og det seier faktisk fleirtalet i Stortinget òg.

Så er det ikkje slik at Arbeidarpartiet har slått seg saman med Framstegspartiet. Vi har lagt fram eit forslag som Framstegspartiet har slutta seg til, og det får vi fleirtal for. Og eg kan gjenta endå ein gong at det er ei veldig bra reform når det gjeld å auka stipenda.

Eg føler at vi på alle område har fått tilslutning til det meste i reforma vår. Vi er veldig glade for at Høgre og Inge Lønning ikkje har fått gjennomslag for at studentane skal få ein sjekk som dei skal ta med seg, og så sjå kvar dei endar og kvar dei vil studera. Vårt forslag vil gje mykje større fridom for den enkelte institusjonen. Det meiner vi er eit samfunnsansvar som vi tar på alvor.

Rolf Reikvam (SV): Dette er en utdanningspolitisk reform, men når det gjelder studiefinansieringen, er det også en sosial reform. Der har Arbeiderpartiet valgt å slå seg sammen med Fremskrittspartiet. Og det burde bekymre dem at Fremskrittspartiet ikke er av dem som har gått i bresjen for gode sosiale reformer. Men her velger de altså å alliere seg med dette partiet.

Til grunn for denne reformen ligger et spesielt menneskesyn, og det menneskesynet går ut på at jo mer man pisker, jo bedre går det. Jo mer man pisker studentene, i større grad gjennomfører de studiene. Jeg tror ikke det er riktig.

Det alvorlige med denne reformen er det som går på rekruttering. Vi vet i dag en god del om hvem som tar opp lån i Statens lånekasse. Vi vet i dag at det er skjev rekruttering til universitet og høgskoler, og det skyldes i stor grad studiefinansieringsordningen. Og det er grunn til å tro at endringen i studiefinansieringen vil forsterke denne skjevheten. Vi vet at barn av akademikerforeldre, barn av foreldre med god økonomi, er overrepresentert i Lånekassen. De tør og har muligheten til å ta opp studielån på en annen måte enn det arbeiderklassens barn har.

Det er grunn til å regne med at denne omleggingen, der man i utgangspunktet får alt utbetalt som et lån, og så skal dette konverteres til stipend etter hvert som man gjennomfører, vil skremme en god del folk bort fra Lånekassen. Og da er spørsmålet til Arbeiderpartiet: Vil denne reformen svekke muligheten for lik rett til utdanning, og er det riktig av Arbeiderpartiet å alliere seg med Fremskrittspartiet i sosiale reformer?

Ranveig Frøiland (A): Lik rett til utdanning er vesentleg for Arbeidarpartiet, og òg for SV. Men kva i all verda er det som fortel representanten Reikvam at barn av arbeidarklassen er dårlegare enn andre når det gjeld å få gjennomført studiane? Det er ingen tal som fortel det.

Så seier Rolf Reikvam at studiefinansieringa i dag er så dårleg at det er skeiv rekruttering. Det er jo nettopp det vi gjer noko med! Vi aukar utdanningsstønaden med 12 000 kr. Det har aldri vore teke eit slikt lyft før. Og det er ingenting som fortel at påstanden til Reikvam om at studentar ikkje vågar å ta opp lån, er riktig.

No har vi laga til ei reform der ein skal ha tettare oppfølging av studentar. Undervisninga er vesentleg. Avtale mellom institusjon og student er vesentleg. Evaluering undervegs – det er ikkje nokon som kjem til å slutta når dei skal ta eksamen, og som ikkje veit kor dei står. Det skal vera ei tett oppfølging heile tida som er forpliktande mellom student og institusjon. Det er nettopp for å hindra større strykprosent at denne reforma er så grundig i det heilskaplege. Eg må gjenta at barn av arbeidarklassen studerer akkurat like mykje som barn frå dei andre samfunnsklassane. Vi betrar stipenddelen, slik at dei kan få studera på heiltid og ikkje må ta jobb ved sida av, som altfor mange studentar lyt gjera i dag. Dei får altså 80 000 kr pr. år no.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Arne Lyngstad (KrF): Vi lever i en global kunnskapsøkonomi der befolkningens kunnskap er nøkkelen til livskvalitet og velferd. Det forutsetter at vi har et utdanningssystem med god kvalitet, der unge og voksne har mulighet til å få den utdanning de ønsker og trenger for å fungere i et moderne samfunn. I denne kunnskapsøkonomien har vi et internasjonalt kunnskapsmarked med hard konkurranse. I denne virkeligheten skal norske universitet og høgskoler finne sin plass. Dette var bakgrunnen for at daværende statsråd Lilletun satte ned Mjøs-utvalget for å utrede rammevilkårene for framtidens høyere utdanning, og som dagens innstilling bygger på.

Når Kristelig Folkeparti har jobbet med å reformere høgere utdanning for et nytt årtusen, har vi lagt avgjørende vekt på kvalitet, frihet, likeverd og velferd. Innstillingen i dag sikrer den kvalitet, frihet og likeverd som Regjeringen ikke la opp til, mens studentenes velferd i studiefinansieringen kommer i fare med Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets opplegg.

Ved nærmere studium av meldingen har vi spurt oss selv: Sikret meldingen den nødvendige kvalitet? Gav den universitet og høgskoler nødvendig frihet for å kunne gi gode studietilbud? Økt kostnadsnorm og stipendandel i studiefinansieringen var bra, men var det turbostudenten vi ønsket? Ble vi her presentert for en kvalitetsreform som i virkeligheten var en effektiviseringsreform?

Det grunnleggende i høgere utdanning må være kvalitet. Vi trenger en fortløpende evaluering av institusjonenes undervisning og forskning, og vi trenger et uavhengig senter for akkreditering og evaluering som på faglig grunnlag kontrollerer og bevitner institusjonenes kvaliteter. Denne uavhengigheten fra departementet er viktig for omdømmet internasjonalt, og et senter vil være en pådriver for at institusjonene fokuserer på kvalitetssikring. Fortsatt må det være institusjonene som har ansvaret for at alle fag og grader holder internasjonale kvalitetsmål. Regjeringens forslag om et evalueringsorgan er ikke nok. Jeg er glad for at det nå er oppslutning om Mjøs-utvalgets forslag om et senter for akkreditering og evaluering.

Vår fokusering på kvalitet gjør at Kristelig Folkeparti også avviser Regjeringens forslag til universitetsstatus basert på en doktorgrad. Det må fortsatt være en arbeidsdeling mellom universitet og høgskoler. Universitetene bør fortsatt ha en rimelig bredde og dybde på hovedfags-/masternivå og innenfor forskerkompetanse og forskerutdanning. Mjøs-utvalget har formulert gode kriterier for nye, framtidige universitet. Disse kriteriene virker slik at vi får en dynamisk utdanningsstruktur, og gir institusjonene mulighet til å høyne sin kvalitet. Vi må styrke de gode forskningsmiljøene, også de utenfor dagens universiteter. Høgskoler med doktorgradsutdanning, som Agder, Stavanger og Bodø, må få videreutvikle seg gjennom tildeling av forskningsmidler. Det samme gjelder andre gode forskningsmiljø. Slik kan gode høgskoler få utvikle seg og få akkreditering som universitet.

Kristelig Folkeparti mener en ny gradsstruktur med treårig bachelorgrad og toårig mastergrad som hovedmodell vil gjøre det lettere for norske studenter å ta deler av sin utdanning i utlandet. Jeg kan ikke uten videre se at dagens gradssystem gjør norsk utdanning bedre enn høgere utdanning i andre vestlige land. Sammen med en tettere oppfølging av den enkelte student, nye studieformer og bedre utnyttelse av studieåret mener Kristelig Folkeparti det er mulig å få til et bedre kvalitativt studium. Men dette vil kreve økte ressurser. Kristelig Folkeparti mener derfor vi må få en satsingsreform, ikke en sparereform. Vi er rede til å tilføre universitet og høgskoler ressurser i 2002 og 2003 i et omfang som gjør en kvalitetsreform mulig. Det er imidlertid viktig at et løft for undervisning ikke går ut over økt forskningsinnsats. Regjeringen skal nå fortsette arbeidet med en ny, tredelt finansieringsmodell. Jeg finner grunn til å understreke at utformingen av denne vil være viktig for hvorvidt man klarer å få til incentiver for både kvalitet, studentutveksling og nødvendig omstilling.

For at universitet og høgskoler skal kunne utvikle bedre omstillingsevne og kvalitet, var det en viktig konklusjon i Mjøs-utvalget at disse måtte ha større frihet fra departementet. Mjøs-utvalget kalte derfor sin innstilling for «Frihet med ansvar». Også Regjeringen mente de gav større frihet ved å innføre nettobudsjettering ved høgskolene. Dette er ikke frihet god nok for framtidsrettede institusjoner. Jeg er derfor glad for at Stortinget nå går lenger. Kristelig Folkeparti vil gi høgskolene mulighet til å opprette og nedlegge studier på inntil tre års lengde. Regjeringen ville ha inntil to år. Videre får institusjonene selv frihet til å utforme innholdet i bachelorgraden, mens Regjeringen ville ha detaljerte krav. Kristelig Folkeparti ønsker å organisere institusjonene som forvaltningsorgan med særskilte fullmakter, men det forutsetter at institusjonene har frihet til å gå inn i randsonevirksomhet som aksjeselskap, slik en delutredning fra Mjøs-utvalget skisserer. Dette er viktig for å styrke samarbeidet mellom institusjonene og næringslivet om forskning og regional næringsutvikling. Jeg er glad for at komiteen støtter dette, og slik er langt mer konkret enn det Regjeringen er i meldingen.

Kristelig Folkeparti mener også institusjonene selv bør bestemme hvordan de organiserer sin interne styring. Vi er dessuten åpne for forsøksordninger med særlovsselskap hvis institusjoner mener de har behov for det for å løse sine oppgaver.

Kristelig Folkeparti tror større frihet for universitet og høgskoler er nødvendig for at institusjonene selv skal ta ansvar for egen utvikling. Dette legger vi nå til rette for.

En stor svakhet ved Regjeringens melding var at den ikke anla noe helhetlig perspektiv for høgere utdanning. Statsråd Giske valgte å legge eierskap til grunn for synet på høgere utdanning. For Kristelig Folkeparti er kvalitet viktigere enn eierskap. Derfor mener vi at de private høgskolene er noe mer enn et supplement til offentlige universitet og høgskoler. I dag går 10 pst. av norske studenter på private høgskoler, og vi spør ikke om skolene er private eller offentlige når studentene drar utenlands. Da spør vi etter kvalitet. Det offentlige skal fortsatt ha et ansvar for å tilby god høgere utdanning, men jeg er tilfreds med at det nå er oppslutning om å legge til grunn en mer likeverdig behandling av offentlige og private utdanningstilbud som oppfyller klare kvalitetskrav, og at disse behandles etter samme prinsipp, slik vi har forpliktet oss til i Bologna-erklæringen. Derfor må vi få et enklere regelverk for private høgskoler, f.eks. ved godkjenning av fagplaner, og vi må få en felles lov for statlige og private institusjoner i høgere utdanning. Når vi i tillegg får et uavhengig senter for akkreditering og evaluering, får vi et reelt likeverd bygd på kvalitet mellom offentlige og private institusjoner, til beste for alle.

Stortingsmeldingen skisserer også en ny ordning for studiefinansiering. Kristelig Folkeparti mener en god statlig studiefinansiering er viktig for å gi alle en lik rett til utdanning. Vi trenger å gjenreise heltidsstudenten. Kristelig Folkeparti vil øke kostnadsnormen med 1 100 kroner i måneden og gi 40 pst. stipendandel. Vi er svært bekymret over at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet støtter Regjeringens forslag om å gjøre hele stipendet avhengig av vekttall og studieprogresjon. Vi tror dette øker gjeldsfrykten blant studentene, og kan forsterke den skjeve sosiale rekruttering til høgere utdanning. Spesielt kan mange studenter oppleve læringsmiljøet på siste året i en bachelor- eller mastergrad som svært vanskelig, noe som kan gå ut over studieutbytte og resultat. Kristelig Folkeparti vil jobbe for at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mister sitt flertall etter stortingsvalget, og vil allerede nå varsle politisk kamp for at alle studenter skal få et basisstipend. Dette mener vi vil bedre studieinnsatsen.

Jeg beklager også at det ikke er flertall for å gjeninnføre kunstfagstipendet. Jeg er imidlertid tilfreds med at studentbarnefamiliene skal få økt støtte ved at forsørgertillegget for barn øker.

Med unntak av studiefinansieringen er Kristelig Folkeparti fornøyd med at vi nå får en reform av høgere utdanning med bred oppslutning her i Stortinget. Stortinget har tatt de utfordringer som Mjøs-utvalget beskriver, på alvor. Stortinget sikrer nå kvaliteten på høgere utdanning. Vi gir større frihet til institusjonene, sikrer en likeverdig behandling av private og offentlige institusjoner og viser vilje til å finansiere en kvalitetsreform. Jeg konstaterer at dagens innstilling er annerledes enn Regjeringens melding, og at Kristelig Folkeparti er medforslagsstiller for 17 av de 19 vedtakspunktene.

Jeg tar med dette opp forslagene i innstillingen som Kristelig Folkeparti har sammen med andre partier.

Presidenten: Arne Lyngstad har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Synnøve Konglevoll (A): Det bør være udiskutabelt at høyere utdanningspolitikk er et av de aller mest sentrale virkemidlene vi har i distriktspolitikken. For Arbeiderpartiet er det et grunnleggende mål at vi skal ha gode utdanningstilbud over hele landet.

Det er en viktig grunn til at Arbeiderpartiet er svært skeptisk til opprettelse av stadig nye private tilbud i en situasjon der det allerede er bygd ut utdanningstilbud til omtrent alle som søker. Vi frykter at det å legge enda mer til rette for private aktører, kan føre til at det opprettes flere av de mest populære utdanningstilbudene i sentrale strøk. Dette kan igjen føre til at søkinga til høyskolene i distriktene går ned, og i verste fall vil man måtte redusere antall studieplasser i distriktene, ja, kanskje legge ned hele fagtilbud.

Kristelig Folkeparti har i hele denne stortingsperioden, bl.a. i budsjettbehandlinga, markert seg som en sterk tilhenger av private høyskoler. I behandlinga av den stortingsmeldinga som vi behandler i dag, tar Kristelig Folkeparti et steg enda lenger mot Høyre.

Da sentrumsregjeringa, med Jon Lilletun i spissen, la fram stortingsmeldinga om dimensjonering av høyere utdanning i mai 1999, het det: «De private høgskolene utgjør et viktig supplement til de statlige», mens i den innstillinga vi behandler i dag, går de tre sentrumspartiene sammen med Fremskrittspartiet og Høyre og understreker, som representanten Arne Lyngstad var inne på i sitt innlegg, «at enkelte utdanningstilbud ved private institusjoner er mer enn et supplement til offentlige tilbud».

Mine spørsmål til representanten Arne Lyngstad er derfor følgende to: For det første: Tar Kristelig Folkeparti nå avstand fra det Bondevik-regjeringa sa om at private høyskoler er et supplement? For det andre: Ser representanten Arne Lyngstad at økt vekst av private tilbud innenfor høyere utdanning vil kunne ramme utdanningstilbud i distriktene, f.eks. Høgskolen i Nord-Trøndelag?

Arne Lyngstad (KrF): Kristelig Folkeparti mener fortsatt at de statlige høgskolene og de offentlige universitetene vil være bærebjelken i vårt høgere utdanningssystem, og at de fortsatt må være det.

Imidlertid vet vi at konkurransen om og tilbudet til studentene faktisk ikke bare kommer fra de private institusjonene og aktørene. Det er godt mulig for studenter i Norge, norske studenter, å dra utenlands. Det er godt mulig for studenter i Norge å melde seg på Internett og få utdanning gjennom det. Dette er tilbud som gjør at vi har et helt annet utdanningsmarked. Derfor blir egentlig nøkkelspørsmålet vi står overfor: Hvilke institusjoner er det som kan gi den beste kvaliteten? Da tror jeg det er viktig at de statlige høgskolene og universitetene i Norge får bedre rammevilkår, slik at de kan gi det studietilbudet.

Private aktører har vi i Norge. Vi har lange tradisjoner for private aktører i høgere utdanning, f.eks. innen helseutdanning. Innen teologi vet vi at den største institusjonen er privat – det samme innen økonomiutdanningen. Ja, BI gir i dag, så vidt jeg vet, utdanning på 40 forskjellige steder i Norge. Dette viser faktisk at man spør etter et kvalitativt godt tilbud, ikke nødvendigvis om hvem det er som driver det. Men for at vi skal kunne ha høgere utdanning som verktøy i en regional næringsutvikling, nå alle med god høgere utdanning, er det viktig at det offentlige har de statlige høgskolene rundt omkring, og at vi har universitetene rundt omkring. Det offentlige skal ikke springe fra sitt ansvar der. Vi skal derimot ta det, og gjøre dem i stand til å konkurrere om de gode studentene.

Petter Løvik (H): Fleirtalet, inklusiv Kristeleg Folkeparti, har ein eigen merknad om at det er viktig å satse på forsking i Nord-Noreg. Høgre er sjølvsagt einig i at vi skal satse på forsking i Nord-Noreg. Vi har, som representanten Lyngstad kjenner godt til, lagt inn i revidert budsjett ein sterk auke i Forskingsfondet, noko Kristeleg Folkeparti ikkje ville vere med på. Vi kan la akkurat dette ligge her. Det var den regionale fordelinga representanten Lyngstad var litt opptatt av.

Høgre vil styrkje forskinga i Nord-Noreg – ja. Men vi ser eit behov for ei styrking over heile landet. Og når Kristeleg Folkeparti og andre likevel har valt å nemne spesielt ein landsdel, Nord-Noreg, i denne samanhengen, betyr det at det skal vere ein relativt sterkare auke i Nord-Noreg enn andre stader? Skal satsinga vere sterkare der enn i Trøndelag? Er det Møre og Romsdal det skal gå ut over? Er det Vestlandet, Sørlandet, Austlandet? Eller er det berre ei generell viljeserklæring at vi nemner Nord-Noreg, men så meiner vi i grunnen det same som Høgre, at forsking er det viktig å auke over heile landet? Det hadde vore litt interessant å få kome litt i djupet av kva representanten Lyngstad og Kristeleg Folkeparti meiner om akkurat dette.

Arne Lyngstad (KrF): Da jeg lyttet til replikken, satt jeg egentlig og lurte på om det var en misunnelig sunnmøring som hadde replikk. Men jeg lar være å tenke sånn.

Det er klart at utgangspunktet for Kristelig Folkeparti, også når det gjelder tildeling av forskningsmidler, er at det skal ligge kvalitativt gode prosjekter til grunn. Det har imidlertid ikke forhindret Kristelig Folkeparti i å gjøre grep som har styrket forskning og utdanning i Nord-Norge. Kristelig Folkeparti var en pådriver for etablering av Universitetet i Tromsø. Vi var også en pådriver for å få flyttet Polarinstituttet fra Oslo til Nord-Norge. Og det er klart at nå står vi foran en ny økning i den norske forskningsinnsatsen som også må komme de ulike regionene i Norge til gode, også Nord-Norge. Nord-Norge har en rekke gode forutsetninger for å kunne komme opp med gode forskningsprosjekter innenfor flere viktige forskningsområder, bl.a. innenfor marin sektor. Så jeg tror at det problemet som Løvik skisserer, faktisk er noe representanten forsøker å gjøre til et prinsippspørsmål, som i realiteten ikke er det, for vi vet at vi skal øke forskningsinnsatsen, og at nordnorske forskningsmiljøer er kvalitativt på høyde med andre forskningsmiljøer.

Ursula Evje (Frp): Innstillingen har under avsnittet om forskning et lite bidrag som sier at flertallet – det er alle de borgerlige – ønsker å slutte seg til en ordning med skattefradrag for investeringer i næringslivets forskning, etter Hervik-modellen.

Fremskrittspartiet har to ganger nå fremmet et konkret forslag om skatteincentiver for næringsbasert forskning etter flertallsmodellen i Hervik-utvalget. Det har begge gangene blitt nedstemt.

Nå skjedde det merkverdige at næringskomiteen på fredag la frem et konkret forslag i en sak, som forslag I, om fradrag for næringsbasert forskning etter Hervik-modellens flertallsforslag. De eneste som stemte imot dette på fredag, var Arbeiderpartiet. Jeg vil derfor be representanten Lyngstad om å utdype nøye hvorfor han gang på gang går imot nettopp skatteincentiver etter Hervik-utvalgets flertallsinnstilling når disse er foreslått fra Fremskrittspartiet i konkrete saker, samtidig som han tilslutter seg en merknad som den jeg har referert.

Arne Lyngstad (KrF): Det er riktig at Kristelig Folkeparti har vært opptatt av å øke næringslivets forskningsinnsats. Vi har flere ganger påpekt at en tilskuddsordning ikke har vært tilstrekkelig, og at skatteincentiver må til for å få ut den ekstra innsatsen som er nødvendig. Det har ikke stått på Kristelig Folkeparti. Vi har hele tiden jobbet for å få dette til, og hvis jeg ikke husker helt feil, ble det i forbindelse med SND-meldingen på fredag gjort vedtak om å legge Hervik-utvalgets prinsipper til grunn. Det står i hvert fall i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett, og der er det et flertall, for nå har også Senterpartiet gitt sin tilslutning til dette forslaget. Så jeg føler meg på trygg grunn, at dette blir vedtatt nå i vår.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Lønning (H): To korte merknader først: Jeg tar opp det ene forslaget i innstillingen som Høyre står alene om – forslag nr. 5.

Og så en liten merknad til mitt lille replikkordskifte med saksordføreren tidligere i debatten. Jeg spurte hvorfor Arbeiderpartiet er absolutt imot flertallsforslaget fra Mjøs-utvalget om organisasjonsform for universiteter og høyskoler. Det er et forslag som er nøyaktig likt Arbeiderpartiets forslag til organisasjonsreform innenfor helsesektoren. Jeg fikk til svar at grunnen er at Arbeiderpartiet er imot privatisering. Det må jo bety at den reformen Arbeiderpartiet har fått tilslutning til i Stortinget på helseområdet, er en privatiseringsreform. Da tror jeg saksordføreren må ha en litt spesiell oppfatning av hva hun har vært med på å støtte sin egen regjering i når det gjelder en av de viktigste reformene i denne stortingsperioden.

Det er ikke alle som har like stor sans for kategorien eldre professorer, og jeg innser jo at det å ha levd en stund kan være et betydelig handikap – særlig hvis man har hukommelsen i behold. Jeg har opplevd ganske mange universitets- og høyskolereformer med tilhørende lover i løpet av de siste tiår i Norge. Og det er én erfaring som for meg står som den helt bombesikre erfaring man kan trekke ut av disse forskjellige lovene og reformforsøkene. Det er at vi i Norge lider av en betydelig overdose av tro på detaljstyring ved lovgivningens hjelp. Den universitets- og høyskoleloven vi har i dag, tror jeg det er allmenn enighet om i hele sektoren er altfor detaljert, og den er i altfor høy grad basert på den tanke at styringsordningene nødvendigvis må være de samme ved samtlige institusjoner, uavhengig av institusjonenes størrelse, uavhengig av deres profil, uavhengig av deres status. Om det er en erfaring vi burde være modne til å trekke når vi forsøker å gjennomføre en ny reform, så er det at denne måten å styre på er kontraproduktiv. Den gjør at ressursene – og da tenker jeg både på de menneskelige, faglige ressursene og på de materielle ressursene – blir vesentlig dårligere utnyttet enn de kunne og burde.

Grunnen til at Høyre ikke ønsker å låse fast en struktur som gjør at alle universiteter og høyskoler skal være forvaltningsorganer, kan man lese av flertallets trang til også denne gang å bruke lovgivningen til å styre i detalj. Man ønsker ikke engang at institusjonene skal få lov til å bestemme sin egen interne styringsordning på grunnivået. Etter mitt skjønn er dette en tvangstanke i dobbel betydning av ordet. Det er ingen som ønsker å motsette seg at institusjonene forsøker nye ordninger, bl.a. det å lyse ut og tilsette instituttbestyrere eller dekaner – storartet dersom en institusjon ønsker det. Men det finnes ingen fornuftig grunn til at Stortinget i lovs form skal pålegge alle institusjoner å velge en slik styringsordning.

Hvorfor er det behov for en kvalitetsreform i norsk høyere utdanning? Det er ikke fordi vi har institusjoner som er dinosaurpreget. Det skyldes først og fremst et historisk forhold, nemlig at vi fra slutten av 1980-tallet og til midten av 1990-tallet hadde en nesten folkevandringsaktig oversvømmelse av institusjonene i høyere utdanning i Norge. I løpet av noen få år økte studenttallet ved Universitetet i Oslo med 100 pst., studenttallet ble altså fordoblet. Institusjonene fikk en viss økning i ressursene for å ta unna for denne formidable økning i studenttall, men langt fra nok til å holde tritt med den. Og hva skjedde så når studenttallet begynte å avta? Jo, da begynte regjeringene – først regjeringen Jagland, deretter den nåværende regjering – å kutte ned på bevilgningene til sektoren i takt med at studenttallet gikk ned. Det er grunnen til at våre institusjoner for høyere utdanning er alvorlig underfinansiert, og at de i dag ikke har noen mulighet for å utnytte sine forsknings- og undervisningsressurser på en optimal måte. Derfor er det mest gledelige ved arbeidet med denne stortingsmelding at det arbeidet som Regjeringen ikke har gjort, det har stortingskomiteen gjort når det gjelder å definere presist og klart hva som er de ressursmessige forutsetningene for at ambisjonen om å styrke undervisningsinnsatsen vesentlig, skal kunne gjennomføres. Det er det aller viktigste som har skjedd i arbeidet med stortingsmeldingen.

Det andre gledelige som har skjedd, er at det er blitt enighet – til sist har også Arbeiderpartiet sluttet seg til – om et av de viktigste forslagene fra Mjøs-utvalget, nemlig å etablere et uavhengig faglig organ som skal stå for akkreditering og evaluering av det som skjer i høyere utdanning. Det er et prinsipielt sett viktig skritt i retning av å styrke nettopp kvaliteten. Det er også gledelig at det er et stort flertall i komiteen, alle partier unntatt regjeringspartiet, som gir sin tilslutning til det enstemmige forslaget fra Mjøs-utvalget om hvilke kriterier som skal ligge til grunn for universitetsstatus.

Det er livsviktig for kvaliteten ved våre universiteter og høyskoler at balansen mellom forskning og undervisning blir ivaretatt. Det som skjedde i perioden fra 1988-89 til midten av 1990-tallet, var langt på vei at universitetene var nødt til å skyve problemene foran seg ved å saldere overbelastningen av studenter på forskningsdelen av virksomheten. Det er en katastrofepolitikk på sikt fordi det fører til at det som skal være det fornyende element, og som skal sikre innholdet og kvaliteten i undervisningen, gradvis forringes. Dersom balansen mellom forskning og undervisning skal kunne ivaretas i fremtiden, vil det være nødvendig at Regjeringen høyner sitt eget ambisjonsnivå vesentlig når det gjelder forskningssiden av virksomheten. Det var enighet om, da Stortinget behandlet forskningsmeldingen, at en større del av forskningsbevilgningene bør gå direkte til institusjonene istedenfor å gå veien om Forskningsrådet. I Regjeringens budsjettforslag i fjor var profilen nøyaktig motsatt. Det var kuttet på bevilgningene til institusjonene, mens det var en viss økning på bevilgningene til Forskningsrådet. Jeg er glad for at komiteen nå i denne innstillingen gjentar det det var enighet om i Stortinget ved behandlingen av forskningsmeldingen, nemlig at en større del av grunnforskningsbevilgningene skal gå direkte til institusjonene. La meg også nevne at Høyre har tatt konsekvensen av det i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett og foreslår at den varslede opptrapping av kapitalen i forskningsfondet like godt skal skje umiddelbart – dvs. at man allerede i inneværende år bygger opp kapitalen til 15 milliarder kr. Fordelen ved det er at da vil avkastningen av fondet allerede fra neste år av kunne gå inn i norsk forskning. Det er viktig at tilgangen på frie forskningsmidler til våre grunnforskningsmiljøer blir vesentlig bedre enn den er i dag, for det er på sikt også vilkåret for at en kvalitetsbedring av undervisnings- og utdanningssiden kan gjennomføres i virkelighetens verden.

Jeg konstaterer at av de 19 romertallsvedtak som er foreslått i innstillingen, er Høyre med på 17. Det vi ikke er med på, er det forslaget som dreier seg om kunstfagstipendet, hvor Arbeiderpartiet utgjør flertallet sammen med Fremskrittspartiet. Det andre er forslaget hvor man bruker formen «skal» om organisasjonsformen på grunnnivået ved institusjonene.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Inge Lønning har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tomas Norvoll (A): La meg først si når det gjelder den lille disputten som har vært mellom komitelederen og representanten Lønning om dette med organisasjonsform, at jeg synes det er litt snodig at en person som har vært rektor ved Universitetet i Oslo og som er professor, ikke vet forskjell på et sykehus og en høyskole eller et universitet. Jeg hadde i grunnen forventet mer av representanten Lønning.

Jeg tror det må være en trist dag for representanten Inge Lønning i dag. Han har ikke fått gjennomslag for mange av sakene sine. Han hadde vel strengt tatt håpet og trodd at når meldingen kom, skulle det medføre et unisont brøl fra sektoren om at dette er helt forferdelig, at her må man gjøre helt andre ting, eller helst ikke gjøre noen ting, slik som man har inntrykk av er Høyres politikk. Slik ble det ikke. Sektoren har stort sett sluttet opp om de forslagene som lå i meldingen, og det er vi i Arbeiderpartiet selvfølgelig veldig glad for.

Så registrerer jeg at Høyre og representanten Lønning plutselig har fått en rørende omsorg for studiefinansieringen og mener at Arbeiderpartiet er fullstendig på ville veier her. Det er ikke lenge siden representanten Lønning selv ledet et utvalg som skulle utrede Høyres utdanningspolitikk. Der sies det at utvalget ikke vil foreslå å øke stipendandelen, stipendandelen bør derfor bli liggende på 30 pst. Jeg har i ettertid registrert at representanten Lønning prøver å distansere seg litt fra det utvalget som han selv ledet, men ifølge representanten Lønning selv ble dette godkjent av sentralstyret til Høyre, og landsmøtet i Høyre vedtok aldri at stipendandelen skulle være mer enn 30 pst. Det betyr at dette er det som ville vært regjeringens politikk hvis Høyre satt i regjering. Det ville konkret bety at i løpet av et seksårsstudium ville man ha 48 000 kr mer i gjeld enn med vårt opplegg.

Hvorfor har representanten Lønning og Høyre plutselig fått en rørende omsorg for studentene og studiefinansieringen? Jeg tror det er et faktum at hadde ikke det vært for at vi la inn midlene nå, ville aldri forslaget ha kommet fra Høyre.

Inge Lønning (H): Jeg kan bekrefte overfor representanten Norvoll at jeg ser forskjell på et sykehus og et universitetsbygg. Jeg har til og med frekventert noen universitetssykehus. Disse to sektorene er jo organisatorisk vevet sammen med hverandre i det norske systemet, hvis representanten Norvoll ikke har oppdaget det. Men mitt poeng var faktisk et helt annet, nemlig at Arbeiderpartiet i sin måte å gå frem på når man skal fornye hele den offentlige sektor, argumenterer ideologisk på én måte når det gjelder helsesektoren, og på den nøyaktig motsatte måte når det gjelder universiteter og høyskoler. Hvis det er riktig, slik som man argumenterer for når det gjelder helsesektoren, at det er nødvendig å gi større ansvar, større myndighet og større frihet til den enkelte institusjon, er det jo forunderlig at det ikke er riktig å gjøre det samme når det gjelder universitets- og høyskolesektoren. Men dette er ikke mitt problem. Det er Arbeiderpartiets problem at en ettpartiregjering kan sprike i to forskjellige himmelretninger ideologisk fordi de to departementene bestyres av statsråder som lever i hver sitt ideologiske univers. Det er ikke mitt problem.

Så til spørsmålet om studiefinansiering. Det er interessant at representanten Norvoll er opptatt av noe helt annet enn den innstilling vi behandler i dag. I den innstilling vi behandler i dag, er frontlinjene helt klare. Høyre og sentrumspartiene går for en modell etter gulrotprinsippet, dvs. at det stipendet som er der i dag, og som gir studentene en rimelig grad av sikkerhet, skal ligge i bunnen, og så skal det være en ekstrapremie for dem som gjennomfører på normert tid. Arbeiderpartiet har slått seg sammen med Fremskrittspartiet og insisterer på å bruke pisk og trusler i stedet.

Ursula Evje (Frp): Aftenposten har i dag en meget interessant kronikk, skrevet av Arild Tjeldvoll, professor i sammenlignende utdannelsesforskning ved Universitetet i Oslo. Han tar i sin artikkel opp problemstillinger som tyder på at det kan synes å være noe uklart hvem som har makten over høyere utdanningsinstitusjoner. Noen hevder jo, og har gjort det over tid, at det er departementet, men det begynner nå å gå opp for bl.a. meg at kanskje professorene har større makt over sin egen institusjon enn det jeg hadde trodd var mulig med et sterkt departement. Mye i representanten Lønnings innlegg tyder på at han fortsatt i sterk grad står sammen med sine tidligere kolleger.

Det var imidlertid ikke det jeg ville ta opp her. Høyre har en merknad i denne innstillingen som går på at de ønsker at studentene fritt skal kunne velge om de vil utdanne seg i Norge eller i utlandet. Høyre går derfor inn for en finansieringsordning innenfor høyere utdannelse som skal være en verdisjekk fra staten for hver student. Denne verdisjekken skal også kunne inngå som en del av et gebyrstipend.

Nå har jo Fremskrittspartiet, og spesielt jeg selv, fremmet forskjellige navn på stykkprisfinansiering. Jeg har kalt det «voucher», jeg har kalt det stykkprisfinansiering. I denne innstillingen kaller jeg det «innsatsstyrt finansiering», hvor en tredjedel av pengene følger studenten. Jeg vil gjerne at Lønning klargjør de store og åpenbare forskjellene på finansieringssystemene, som gjør at han ikke kan slutte seg til Fremskrittspartiets framlegg.

Inge Lønning (H): Det er enighet i Stortinget om en makromodell for tildeling av midler til universiteter og høyskoler, og det er enighet om at den må ha tre bestanddeler: en basisbevilgning som ikke fluktuerer med studenttall, en forskningsbevilgning som skal sikre at forskningens omfang og kvalitet er der også uavhengig av svingninger i studenttall, og en tredje komponent som er avhengig av studenttall og vekttallsproduksjonen. Det eneste som er problemet, er at denne modellen som Stortinget egentlig skisserte og bad om når det gjelder forskningsbiten for snart tre år siden, ennå ikke er fremlagt fra departementets side. Men den prinsipielle enighet er til stede.

Det det er noe uenighet om, er hvorledes den tredje komponenten, den som altså kan settes på formelen «Pengene følger studenten», skal utformes i praksis. Og det som Fremskrittspartiet og Høyre i utgangspunktet er enige om, er at den enkleste og minst byråkratiske måten å gjøre dette på, ville være å lage en beregnet sum pr. student, og så sørge for at den summen følger studenten dit hvor studenten velger å henlegge sine studier. Det ville løse i hvert fall ett problem som vi sliter med i dagens system, nemlig forskjellen mellom private og offentlige institusjoner i Norge – at studenter som velger å ta en siviløkonomutdanning ved BI, betaler en betydelig avgift, mens de som tar nøyaktig samme utdannelse ved Handelshøyskolen i Bergen, ikke betaler noen ting. Så jeg tror at viktigere enn det som skiller oss, er det som forener oss, nemlig at dette er den enkleste måten å tilrettelegge likebehandlingsprinsippet mellom utenlandsstudenter/hjemmestudenter og mellom de som studerer ved private og offentlige institusjoner i Norge.

Marit Tingelstad (Sp): Senterpartiet mener det er viktig at høyere utdanningsinstitusjoner består av offentlige forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Vi mener at fellesskapet skal ha hovedansvaret for utdanningstilbudene. Etter Senterpartiets syn er det ikke rett at markedsmekanismen alene skal styre utdanningspolitikken. Jeg tror neppe vi hadde hatt det mangfoldet vi ser i dag, med 26 statlige høyskoler fordelt utover landet, dersom vi hadde sluppet taket i offentlig eierskap. Mener ikke Høyre at det er viktig med kompetansebygging og næringsutvikling i hele landet? Og ser ikke Høyre at dette sikres best i hovedsak ved at institusjonene forblir i offentlige forvaltningsorgan, som tar på seg ansvar også for de små og mindre populære fagene?

Et annet tema: Også i denne innstillingen, på side 11, framfører Høyre kritikk mot Reform 94 og sier at dagens studenter har et dårligere grunnlag enn tidligere. Men hvordan var nå situasjonen tidligere? Jo, da var det kun et lite mindretall av befolkningen som hadde mulighet til å ta høyere utdanning. Det var bare de med beste karakter fra gymnaset, med examen artium, som kom inn. Det var klart at sluttresultatene måtte bli bra! Nå må vi, inklusiv universiteter og høyskoler, forholde oss til det faktum at over halvparten av ungdomskullene får studiekompetanse og da mulighet til å starte på høyere utdanning. Og det gjør de.

Er Høyre villig til å si til disse at vi trenger ikke alle dere i kompetansebyggingen for nasjonen Norge – og dessuten har dere for dårlig inngangsnøkkel. Er dette en holdning som er i tråd med Høyres målsetting om å få Norge opp på et høyere nivå når det gjelder kompetanse?

Inge Lønning (H): Senterpartiet og Høyre er enige om at det å sikre et kvalitativt godt og tilstrekkelig omfattende tilbud om høyere utdanning er en statlig oppgave. Det er vi overhodet ikke uenige om. Derimot er vi uenige om hvorvidt denne statlige oppgave nødvendigvis må ivaretas på den måten at universiteter og høyskoler er forvaltningsorganer. For min del har jeg veldig vanskelig for å se logikken i det.

Den mest desentraliserte institusjonen for høyere utdanning i Norge er BI. Denne institusjonen har studietilbud over hele Norge og er som kjent organisert som en privat stiftelse. Det offentlige har primært som oppgave å sikre at det finnes tilbud, og sørge for at disse tilbudene blir finansiert. Hvorledes institusjonene skal organiseres, er i den sammenheng et sekundært spørsmål. Jeg må bemerke at jeg har litt vanskelig for å skjønne hva disse særskilte fullmaktene går ut på, når man ikke engang er villig til å gi institusjonene fullmakt til å ordne sin egen interne administrasjon, men ønsker å bruke lovgivningen til å diktere den. Da blir det ikke all verden av særskilte fullmakter tilbake.

Det er ikke riktig at de såkalte eliteuniversitetene i tidligere faser av historien var intellektuelle eliteuniversiteter. De var sosiale eliteuniversiteter, dvs. at det var bare de som hadde en tilstrekkelig god økonomi fra sine foreldre, som kunne studere. Det er heller ikke riktig at det var spesielt høye karakterkrav, annet enn på noen ganske få studier. Det er altså ikke riktig uten videre å trekke den slutning at de studentene som frekventerte universiteter og høyskoler tidligere, var så mye bedre utrustet enn det studentene er i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ursula Evje (Frp): Det ser ut til at det blir min lodd her i livet å påpeke at Fremskrittspartiet også i denne innstillingen har fremmet forslag som ville ha ivaretatt skolepengeproblematikken. Men Høyre har gått imot det også.

Høyere utdanning, en spydspiss i norsk kompetanse – er det virkelig slik dette landskapet er? Er «en spydspiss i norsk kompetanse» noe som også kan ha gjennomtrengende virkning i et globalisert samfunn? Vi står overfor rasjonalisering, effektivisering og kompetanseheving som viktige komponenter i Mjøs-utvalgets innstilling, som vi behandler som en melding fra Regjeringen i dag.

Fremskrittspartiet har i debatten om utdanning i Norge holdt en meget klar og konsistent profil, fra seksåringen til doktoranden. All vår politikk er konsentrert om kvalitetskriterier, brukermedvirkning, fullfinansiering og enkle organisasjonsmodeller og strukturer knyttet til heltidsstudenten og til forskning av høy internasjonal standard. Men en innføring av prinsippet om kvalitet betyr tydeliggjøring av ansvar, en avdekking av hvor i kjeden kvalitetsprinsippet ikke blir godt nok ivaretatt, og en tydeliggjøring av maktstrukturen som ligger i den enkelte institusjon og institusjonenes organisasjonspartnere. Jeg vil vise til min replikk til representanten Lønning i sted. Vår politikk dreier seg om internasjonalisering på et høyt internasjonalt nivå.

Studiefinansieringen er for meg kanskje et av de viktigste grepene i denne reformen, for uten studenter har vi faktisk ikke én høyskole igjen, og uten studenter har vi heller ikke bruk for universiteter, for vi kan kalle det «forskningsinstitusjoner». Studenten blir derfor i realiteten «krumtappen», verken mer eller mindre, i forhold til professorer, amanuenser eller andre. Når det gjelder studiefinansiering, har Fremskrittspartiet i flere år hatt en klar profil, både i programmer og i praktisk politikk. Denne profilen blir videreført. En innsatsstyrt finansiering av offentlig høyere utdanning forutsetter etter vår mening at vi revitaliserer heltidsstudenten, som nærmest er et fraværende fenomen i dag. Dette forutsetter en kostnadsnorm som gir tilfredsstillende muligheter til å studere på heltid. Fremskrittspartiet er fullt klar over at de andre partiene i 1975 enstemmig vedtok å knytte kostnadsnormen for studenter til industriarbeiderlønnen. Dette har medført at en heltidsstudent har hatt en totalinntekt på ca. 65 000 kr pr. år fram til vedtaket i dag. Jeg tror ikke at noen kan hevde at 1975-vedaket er blitt innfridd av de andre partiene. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å knytte studentenes inntektsutvikling til grunnbeløpet i folketrygden. Denne tilknytningen vil sikre studentene årlige justeringer via trygdeoppgjøret, og i en samvirkeform kanskje også hjelpe pensjonister ut av en knipe med underreguleringer av pensjoner. Men vårt forslag, som etter vår mening er meget bra, får ikke flertall fordi – ja, det får en spørre de andre partiene om.

Fremskrittspartiet har også tatt innover seg det faktum at studenter en dag er ferdig utdannet og skal inn i en etableringsfase. Hva dette innebærer, viser alle avskrivningene som gjøres av Lånekassen over tid. Dette ønsker vi å motvirke. Derfor fremmer vi forslag om at avdrag på studielån behandles på lik linje med renter i forhold til ligningsloven. Forslaget alene vil medføre at alle studenter, uavhengig av stipendets størrelse, vil få et skatteregulert stipend på 28 pst. av avdragene hvert eneste år. Nettopp på grunn av denne helhetlige tenkning kan Fremskrittspartiet gå inn for et studielån med konvertering av eksamensresultater til stipend, uten at det vil gi dårligere resultater for svake grupper eller for studenter som i en periode ikke har mulighet til å følge opp så tett som de burde. Det er grunnen til at vi ikke kan støtte de andre borgerlige partienes forslag om lån, 30 pst. fast stipend i studietiden, i tillegg til en innsatsstyrt stipendordning på 10 pst.

Når det gjelder utenlandsstudentene våre, ønsker vi dem lykke til, og gir alle som tar hele studier i godt kvalifiserte fagmiljøer, et løfte om å følge deres inntektsutvikling med argusøyne.

Det vil over tid tvinge seg fram en erkjennelse om et globalt akkrediteringssystem. Fremskrittspartiet tror at et slikt system, hvor Norge er nødt til å delta på lik linje med alle andre institusjoner i verden som vil bety noe, vil gagne dem som studerer full tid utenfor landets grenser. Vi vil ha en dekning av skolepenger for disse via internasjonale avtaler, ikke via bilaterale avtaler mellom institusjoner som gjerne samarbeider best med dem som er lik en selv. Vi vil fortsatt arbeide intenst for å få flertall – med materielt innhold – for å ivareta markedenes valutasvingninger over tid.

Videre har Fremskrittspartiet arbeidet mye for likestilling mellom de offentlig eide og de privat eide utdanningsinstitusjonene i Norge. Det er etter vår oppfatning et «skrudd» system når høyt akkreditert utdanning, som kun blir gitt ved én privat høyskole, blir kalt et supplement.

Alle de spørsmålene som det er bred enighet om, er allerede kommentert i det vide og det brede. Kritikken mot statsråden har vi hørt. Jeg skal ikke bruke dyrebar tid på å gjenta noe av dette, men vil i stedet konsentrere meg om våre primære standpunkt og vår politikk.

Fremskrittspartiet er alene om å fremme forslag om en treårig bachelorgrad, basert på en ordning med tre semestre pr. kalenderår. Grunnen til dette er meget enkel og bygger på det faktum at Norge, i likhet med USA, ikke har tilstrekkelig kvalitet og spesialisering i sine grunnutdanningsløp. Manglende kunnskaper her må kompenseres med en lengre utdanning, og en ordning med tre semestre vil i realiteten – for dem som kan regne – bety en tradisjonell fireårig bachelor, som de har i USA. Når mange hevder at dette vil hindre både forskning og internasjonalisering, faller disse standpunktene på sin egen urimelighet. USA er ikke hindret av sin fireårige ordning, heller ikke Australia, hvor tresemesterordningen blir praktisert flere steder.

Fremskrittspartiet vil likestille all kvalitativt god høyere utdanning økonomisk ved at pengene til opplæring følger studenten, uavhengig av hvor studiene foretas, så lenge de har et kvalitativt godt innhold. Dette er en av grunnene til at Fremskrittspartiet over tid, og spesielt i forhold til Mjøs-utvalgets innstilling, har lagt stor vekt på et uavhengig akkrediteringsorgan. Det skal være et organ som skal ha ansvar for å sikre kvalitet, evaluere, tildele og trekke tilbake godkjenning av institusjoners opplæringstilbud. Dette er spesielt viktig når institusjonene selv, også på høyskolenivå, får ansvaret for å opprette og nedlegge fag innenfor en treårsramme. Det er beklagelig og leit at flertallet ikke har sett ut over sin egen nesetipp og derfor helt ukritisk følger Mjøs-utvalgets innstilling, som vi for øvrig støtter subsidiært som det nest beste.

I denne sammenheng er det viktig å merke seg merknadene i innstillingen med henvisninger til geografisk spredte institusjoner. Jeg tenker på Agder, jeg tenker på Rogaland, jeg tenker på alt som har blitt sagt om Nord-Norge, og jeg tenker på innlandsuniversitetet – hva nå det måtte være for noe rart.

For Fremskrittspartiet er det kun kvalitet på utdanningen som er viktig. Jeg vil nevne ett eksempel som i forhold til kvalitet står trygt og godt på egne ben, og det er Høgskolen i Stavanger. Den driver et meget godt arbeid innenfor olje og oljerelatert undervisning og forskning, i tillegg til spesialpedagogikk med lese-, skrive- og atferdsforskning, og har antakeligvis et av landets aller ypperste miljøer.

Ledelse og organisering er viktigere og viktigere også innenfor denne sektoren. Derfor vil Fremskrittspartiet at «universiteter, høyskoler og disses randsoneselskaper omdannes til selvstendige rettssubjekter». Vi er direkte uenig i modellen om forvaltningsselskaper med utvidede fullmakter. Disse har vist seg å være en dårlig løsning innenfor helsesektoren, og vi forstår ikke hvorfor noen kan tro det vil være så veldig mye annerledes for høyere utdanning.

Vi vil videre ha eksternt flertall i styrene ved høyere utdanningsinstitusjoner, med en hensiktsmessig og forsvarlig representasjon av studenter, vitenskapelig ansatte og andre faggrupper. Det er videre viktig at det eksterne flertall ikke blir en partiideologisk øvelse, men de som oppnevnes, bør være personer med bred kompetanse og høy legitimitet. Modellen utvikles videre ved at styrer ansetter administrative ledere etter prinsippet om tidsbegrensede engasjementer. Fremskrittspartiet vil likevel hevde at styret fritt kan reengasjere disse dersom det er ønskelig for styret.

Fremskrittspartiet vil videre at alle norske utdanningsinstitusjoner skal stilles likt med tanke på finansiering og godkjenning. Fremskrittspartiet har også fremmet forslag om skatteincentiver, som jeg viste til i en replikkordveksling, men som vi dessverre heller ikke får flertall for.

Fremskrittspartiet viser også til at vi har et stort erfaringsmateriale med nettopp innsatsstyrt finansiering innenfor helsevesenet. De gode prinsippene bør derfor uavhengig av hva man er uenig i i forhold til enkeltord eller ikke, kunne anvendes på høyere utdanning. En slik innføring vil gi en tredelt finansieringsmodell, noe alle er enige om – basisfinansiering, egen forskningspott og finansiering av opplæringen.

Fremskrittspartiet mener også at erfaringene fra helsevesenet vil kunne ivareta dette at én student ikke nødvendigvis betyr én sum penger. De forskjellige studieløpene koster forskjellig, studenter er forskjellige – noen krever mindre, andre krever mer. Her er det rom for store variasjoner. Vi må bruke den kunnskapen vi har til å få nettopp disse variasjonene i en innsatsstyrt finansieringsmodell. Vi fremmer derfor et forslag om at det innføres en innsatsstyrt finansiering også innenfor høyere utdanning. Det er mer enn underlig at dette forslaget ikke får flertall, men sånn er livet.

Den siste tiden jeg har til disposisjon, vil jeg bruke på en annen sak som ligger meg på hjertet, «Grønt universitet». Venstre fremmet for en tid tilbake et Dokument nr. 8-forslag som hadde i seg prinsippet om å slå sammen Veterinærhøgskolen i Oslo, med avdeling bl.a. i Sandnes, og Landbrukshøgskolen på Ås for å få et grønt universitet.

Som Akershus-politiker synes jeg det lå veldig mye positivt for Akershus i forslaget, men som stortingspolitiker er jeg veldig redd for at miljøene ikke ubetinget vil nyte godt av dette. Vi skal ikke glemme at forskning rundt havbruk, forskning rundt matvaresikkerhet, forskning rundt komparativ medisin, som blir mer og mer viktig også for humanmedisinen, i det vesentlige blir utført i et samarbeid mellom høyt kvalifiserte veterinærer og forskere innenfor andre felt på våre humansykehus, institusjoner m.m. Ved å flytte Veterinærhøgskolen til Ås ville disse helt klare berøringspunktene bli svekket dramatisk. Videre ville man ha skapt en situasjon som man overhodet ikke har diskutert her i forhold til landbruksproduksjonen på Ås, og det går på de epidemiologiske forholdene ved sykdommer som sprer seg i besetninger. Og Norge har jo rimelig god kjennskap til hva som skjer både ved kugalskap og munn- og klovsyke nå, så kanskje det, også ut fra slike betraktninger, ikke er så lurt. Fremskrittspartiet støtter derfor forslaget om å utrede dette nærmere.

Jeg tar opp forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Ursula Evje har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Eg er glad for at Ursula Evje og Framstegspartiet ikkje får fleirtal for så mange av forslaga sine, dvs. at alle som dei står åleine om, får dei ikkje fleirtal for. Det eg er mest glad for, er at dei ikkje får fleirtal for innsatsstyrt finansiering, at det i prinsippet berre er Høgre og Framstegspartiet som går inn for den ordninga. Det er godt, og eg føler det trygt at det er eit så solid fleirtal som ikkje går inn på den lina.

Framstegspartiet har vore oppteke av byråkrati og offentlege utgifter i dei fleste samanhengar. Når det gjeld forslag nr. 7, har representanten brukt mykje tid på å snakka om at alle studentar skal få fullfinansiert skulepengane sine uavhengig av kor studia skjer, så lenge det kvalitative innhaldet er tilfredsstillande. Det er ideelt sett sikkert veldig fint, men det hadde vore greitt for oss andre å få høyra av Framstegspartiet om dei hadde oversikt over kva dette ville kosta. I tillegg til dette forslaget er det òg forslag nr. 12, der dei ber Regjeringa fremja dei nødvendige forslaga slik at norske utdanningsinstitusjonar vert stilte likt med tanke på finansiering og godkjenning. Då vi spurde departementet kva det ville kosta dersom studieavgifta på BI skulle likestillast med det offentlege, fekk vi til svar: 250 mill. kr. Då er spørsmålet mitt: Kor stor er den summen som Framstegspartiet vil bruka på dette, og kor har dei lagt det inn i budsjetta sine?

Ursula Evje (Frp): Ranveig Frøiland var glad for at veldig mye av Fremskrittspartiets program ikke kom til å bli vedtatt.

Kan man tenke seg en arbeiderpartistatsråd og en arbeiderpartirepresentant det er større forskjell på enn Tønne og Frøiland? Det er helt merkelig. Statsråd Tønne er åpen, han ser utover, han ser muligheter for forandring, og han griper dem, han gjør noe med dem. Ranveig Frøiland – om det er henne selv eller om det skyldes påvirkning fra andre i partiet, vet jeg ikke – tviholder på et system innenfor høyere utdanning som vi alle vet har spilt fallitt. Og det er veldig leit, for forandringene kommer, men det vil ta minst 10–15 år. Å snu høyere utdanning er omtrent som å snu en stor tanker ute på havet. Skal den endre kurs, bruker den uhyggelig mye vann før den har fått lagt om et par grader.

Det som bekymrer Fremskrittspartiet mest, er at i forbindelse med den globaliseringen som er nødvendig for at ikke Norge skal sakke akterut og komme på lik linje med de u-landene vi liker å sammenlikne med, må vi ha inn endringer, vi må ha aksjon, det må være ting som skjer. Representanten Frøiland spør meg om kostnadene ved våre forslag nr. 7 og 12. Det er helt klart at med den farten Regjeringen har når det gjelder å legge frem forslag som blir vedtatt i Stortinget – dersom de ikke liker dem – så har vi meget god anledning til å regne på hva dette vil koste, både en og to og tre, og kanskje fire, ganger.

Elsa Skarbøvik (KrF): Representanten Evje tok bl.a. opp i sitt innlegg Fremskrittspartiets forhold til studiefinansiering. De vil ha en egen modell. Men realiteten i dagens innstilling er at Fremskrittspartiet sørger for flertall til Arbeiderpartiets opplegg, og det kan jo bli en katastrofe for mange studenters velferd. Det er en finansieringsordning som kan føre til sosiale skjevheter, for mange vil ikke tore å ta sjansen på høyere utdanning når de risikerer å bli gjeldsslaver. Dette vil nemlig gå spesielt ut over unge som ikke har økonomisk trygghet fra før av.

Kristelig Folkeparti ønsker en finansieringsordning for studentene der det ligger et basisstipend i bunnen. Dette vil skape et sikkerhetsnett for studentene, samtidig som vi ønsker å motivere progresjonen gjennom en vekttallsavhengig økning av stipendandelen fra 30 til 40 pst.

Kristelig Folkeparti vil også ønske å få studentene raskere gjennom studiet og ha tilbake heltidsstudenten. En ordning med 10 pst. stipend for de studentene som gjennomfører studiene sine, vil motivere studentene, samtidig som de da ville hatt et fast stipend i bunnen. Dessverre ønsker ikke Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet å følge denne modellen, og det viser seg at de heller ikke virkelig tror på sin egen modell, når de i en merknad ber departementet «greie ut om ein fast prosentsats for stipend».

Disse partiene vil ha en utvei, for man innser vel at det kan bære galt av sted når hele stipendandelen gjøres avhengig av avlagte vekttall. Hvordan blir det da f.eks. med studentdemokratiet? Hvem våger å bruke tid på det? Det er kanskje ikke så viktig for Fremskrittspartiet, men jeg vil gjerne vite hvorfor Fremskrittspartiet ikke vil ta mer hensyn til dem som ikke er så sterke at de klarer eksamen ved første forsøk, og hvorfor de tar fra studentene den grunntryggheten som ligger i dagens stipendordning.

Ursula Evje (Frp): Jeg opplever selv at jeg redegjorde meget nøye for hvorfor vi kunne gå for en modell som konverterer eksamensresultater til stipend, og hvorfor vi har det i vårt program i en større sammenheng.

Det må være tillatt, også for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, å foreslå å få utredet og få mer kunnskap om den modellen som flertallet er så ekstremt opptatt av. Når man har det nødvendige erfaringsgrunnlaget, kan man jo – dersom det skulle være påkrevd, noe jeg slett ikke tror det er – foreta de endringene som måtte være nødvendige i fremtiden, dersom det skulle være slik.

Når det gjelder disse stakkars studentene som ikke har noe sikkerhetsnett under seg, som representanten Skarbøvik var veldig opptatt av, vil jeg vise til vårt forslag nr. 15, hvor det står:

«Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag til endringer, slik at også avdrag på studielån blir skattemessig fradragsberettiget på lik linje med renter.»

Dette betyr 28 pst. stipend over selvangivelsen hvert eneste år. Dersom representanten Skarbøvik hadde vært genuint opptatt av både velferden og gjennomføringen, hadde vi fått flertall for dette forslaget. Men forslaget er dyrt – det er meget dyrt – og da er det ikke det genuine ansvaret for enkeltmennesket som det er snakk om her, det er kun ansvaret for fellesskapets pengekasse, som man ikke ønsker å bruke mer av enn høyst nødvendig.

Petter Løvik (H): Representanten Evje var i sitt innlegg oppteken av m.a. kvalitet og internasjonalisering. Då er det litt merkeleg å sjå kva Framstegspartiet skriv i innstillinga om desse momenta.

For å begynne med kvalitet: Høgre meiner at kvaliteten i undervisninga i veldig sterk grad er avhengig av forelesarane, dei som skal gi studentane kunnskap og innsikt og motivere til vidare kunnskapssøking. I innstillinga har ein samla komite, bortsett frå Framstegspartiet, gått inn for at prinsippet om forskingsbasert undervisning på universitet og høgskular skal haldast oppe. Eg synest at dette er litt merkeleg. Skal ikkje undervisninga ved norske universitet og høgskular vere forskingsbasert? Skal det vere ei slags vidareføring av den vidaregåande skulen? Når det gjeld dei som skal inn og undervise norske studentar for at dei skal kunne møte framtida på ein god og skikkeleg måte, skal vi ikkje stille faglege krav utover det å ha lese ein del bøker? Det fortener vi eit svar på.

Det andre går på internasjonalisering. Her seier komiteens fleirtal, alle bortsett frå medlemene frå Framstegspartiet, at det må leggast betre til rette for utanlandske studentar ved norske utdanningsinstitusjonar. Det er Høgre sitt syn at vi har stor nytte og glede av å sende studentar utanlands, og at dei har mykje å lære ute. Men vi trur også at det vil vere nyttig både for utanlandske studentar og for norske universitet, høgskular og norske studentar i Noreg å få dei impulsane og dei tankane som utanlandske studentar i Noreg kan tilføre oss. Kva meiner Framstegspartiet om dette?

Ursula Evje (Frp): Det er helt korrekt, som representanten Løvik påpeker, at vi ikke har gått inn på denne merknaden, fordi hele meldingen i hovedsak legger seg på et meget lavt og behagelig nivå. Meldingen viser også til at hovedtyngden av utenlandske studenter i Norge kommer fra utviklingsland, og de er hjertelig velkommen, også fra Fremskrittspartiets side. For når vi har en utdanning som har bedre kvalitet enn utdanningen i u-land, så skal vi dele den mellom oss.

Det som er Fremskrittspartiets anliggende her, er at Norge må få en kvalitet på sin utdanning som gjør at studenter fra land med meget høy kvalitet på sine institusjoner synes det er så spennende og utfordrende å komme til Norge at de kommer hit. Da får vi den dialogen som Høyre ønsker, men som de ikke får med de relativt tafatte grepene som gjøres. Og da føler Fremskrittspartiet at heltidsstudenten ute, som kommer hjem, som kan bygge opp en ny tradisjon og som kan skape en ny utvikling, er en begynnelse som vi ønsker å satse på i et system som fungerer meget dårlig, og som antakeligvis ikke bør bøtes på i tide og utide. Det er grenser for hvor mye penger man skal bruke på noe som kanskje istedenfor burde vært lagt helt om.

Når det gjelder forskningsbasert undervisning i høyere utdanning, er det helt åpenbart for svært mange, selv om det ikke er det for Høyre, at det finnes undervisning innen høyere utdanning som ikke behøver å være forskningsbasert, som kanskje er mer på lik linje med det som skjer i videregående skole, eller det som burde ha skjedd i en kvalitativt meget bedre videregående skole. Så her har vi et arbeid å gjøre, og vi ønsker ikke å skjule oss bak disse flosklene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Tingelstad (Sp): Innstillingen til St.meld. nr. 27 er en viktig milepæl når det gjelder høgere utdanning.

Det er på høg tid at Stortinget tar for seg rammevilkårene for både studenter og utdanningsinstitusjoner. Stortinget var raskt ute med å øke studenttallet da arbeidsledigheten var på topp, men dessverre ikke tilsvarende rask til å gi muligheter for nødvendige kvalitetsforbedringer. Slik sett er denne dagen en viktig begivenhet, forutsatt at nødvendige økonomiske midler blir bevilget i tråd med innstillingens konklusjoner.

Universiteter og høgskoler har et ansvar for langsiktig utvikling av utdanning og forskning og må derfor etter Senterpartiets syn i hovedsak være finansiert over offentlige budsjetter. Vi vil advare mot en utvikling der universiteter og høgskoler blir stadig mer avhengig av ekstern finansiering, og der bevilgningene svinger med studenttallet. Dette tok sentrumsregjeringen i sin tid fatt i. Senterpartiet er derfor tilfreds med at sittende regjering viderefører prinsippet og foreslår en ny finansieringsmodell med en basisdel, en studentfinansieringsdel og en forskningsdel. Komiteen understreker at forskningsmeldingen ligger til grunn for dagens innstilling. Det blir meningsløst å snakke om et kvalitetsløft for høgere utdanning uten at forskningsaktiviteten blir betydelig styrket ved alle høgere utdanningsinstitusjoner. Det må bevilges mer over offentlige budsjetter, samtidig som næringslivet gis optimale rammevilkår for å stimulere til forskningsinnsats, for målet om å komme opp på minst OECD-gjennomsnittsnivå er ennå ikke nådd.

Jeg har valgt å innlede med disse økonomiske betraktningene ut fra det faktum at sentrumspartiene har måttet presse Arbeiderpartiet for å få økt budsjettpostene på dette området, både sist høst og nå i revidert nasjonalbudsjett. Det er nettopp økonomien som har vært hovedtema ved høringene til meldingen med tittelen «Gjør din plikt – Krev din rett». Ikke bare studentene, men også institusjonene og bevilgende myndigheter må gjøre sin plikt for å kunne kreve sin rett.

Senterpartiet er glad for at studiefinansieringen styrkes, slik meldingen legger opp til, men vi er ikke tilfreds med innretningen den har fått. Å gjøre stipendandelen helt avhengig av vekttallsresultater er etter min mening uheldig. Studentorganisasjonenes reaksjoner går tydelig i samme retning, jf. debatten i Politisk kvarter i dag tidlig. Det forundrer meg at Arbeiderpartiet har lagt seg så tett opp til Fremskrittspartiets bruk av piskpolitikk på dette området. Senterpartiet frykter at dette kan føre til at mange vil vegre seg for å ta fatt på høgere studier på grunn av faren for å bli sittende igjen med store lån som ikke vil bli konvertert til stipend. Det er muligens studentorganisasjonenes sterke reaksjoner som har fått Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet til å henge på en setning om at utredning av en fast stipendandel skal gjøres, og det er bra.

Senterpartiet støtter Regjeringens forslag til bedret og helhetlig læringsmiljø. Her er det et betydelig forbedringspotensial, både på det pedagogiske området og med hensyn til fysiske fasiliteter på universitet og høgskoler. Selvsagt er det variasjoner, men studentene er helt samstemte i at det må bli bedre oppfølging og veiledning. Jevnlig evaluering med tilbakemelding vil være et nyttig korrektiv for studentene.

Det er videre nødvendig med tydelige gjensidige forpliktelser fra både institusjonene og studentenes side, men komiteflertallet understreker imidlertid faren ved å få et avtalesystem som kan føre til juristmat. Det vil ingen være tjent med. Det må være opp til institusjonene selv å utvikle serviceerklæringer som både studenter og institusjoner finner formålstjenlig. Målet er å få mer effektiv læring med bedre veiledning og oppfølging for den enkelte student.

Forslaget om at gradsstrukturen gjøres mer lik andre lands opplegg med bachelor-, master- og doktorgrad, får Senterpartiets støtte. Dette vil måtte føre til kortere og mer konsentrerte studieløp. Den store utfordringen blir da å klare dette, samtidig som innhold og kvalitet ikke forringes. Tresemesteropplegget skal ikke tvangsinnføres, men etter Senterpartiets syn må det være opp til institusjonene å prøve ut ulike modeller.

Vi er videre enig i at det skal være et mangfold innen høgere utdanning. Dagens fire universiteter skal fortsatt ha sin særstilling som breddeuniversiteter. Samtidig må statlige høgskoler få mulighet til å videreutvikle seg slik at de kan fylle den rollen de skal ha, først og fremst på de ulike områder innen profesjonsutdanning, men også i regionalpolitisk sammenheng.

Sterke miljøer som allerede har doktorgradsutdanninger, og skoler som er kommet langt fram på dette området, må få muligheten til å kalles universitet etter Mjøs-utvalgets kriterier med fire doktorgradsretninger. Dette vil sikre kvalitet, samtidig som det ikke vil utvanne universitetsbegrepet. Det er verdt å merke seg at ingen partier på Stortinget går god for statsråd Giskes forslag om at én doktorgradsretning skal være tilstrekkelig faglig kriterium for å kalles universitet, jf. Arbeiderpartiets merknad der det står «meir enn» én.

Senterpartiet legger Mjøs-utvalgets enstemmige innstilling til grunn for universitetsbenevnelse. Dette innebærer at det vil måtte ta noe lengre tid før høgskoler som ligger godt an i løypa, kan få universitetsbenevnelse. Men vi mener fra Senterpartiets side at kvaliteten må gå foran. For øvrig viser jeg til Senterpartiets særmerknader når det gjelder innlandshøgskolene. Vi tar til etterretning at to samlede fylkesting går inn for at innlandshøgskolene på sikt kan utvikle seg til universitet, og vi håper at det vil legges til rette for det framover.

Vitenskapelige høgskoler står i en særklasse med sin store forskningserfaring. Jeg har stor sympati for at disse må kunne kalles universitet dersom det er formålstjenlig. De har jo svært lang erfaring med doktorgradsutdanning.

Senterpartiet mener universitet og høgskoler fortsatt skal være offentlige forvaltningsorganer, men få utvidede fullmakter i forhold til i dag. Da sikres en viss politisk styring, samtidig som en lar institusjonene ta del i den konkurransen som gjør seg mer og mer gjeldende på dette området. Vi er derfor tilfreds med at institusjonenes randsoneaktivitet heretter kan organiseres i egne selskaper. Et eksempel som viser hvor låst systemet er i dag, stod å lese i Oppland Arbeiderblad den 1. juni i år. Der står det at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet nekter Høgskolen i Gjøvik å kjøpe aksjer i Gjøvik Kunnskapspark, og at rektor ikke får lov å sitte i styret, mens BI får to representanter i det samme styret. Dette kan det altså bli en endring på, slik at høgskolene bedre kan fylle sin oppgave som regional utviklingsaktør.

Et samfunn i rask endring krever institusjoner med evne til omstilling, noe som gir institusjonell selvstendighet og beslutningsevne. Senterpartiet ser positivt på meldingens forslag om å endre styresammensetningen med sikte på flere eksterne representanter. Styret skal trekke opp strategien for hele institusjonens virksomhet. Det er viktig med god kommunikasjon mellom grunnmiljøene og den sentrale ledelsen. Det kan synes som fagmiljøene i mange tilfeller har for lite innblikk i de faglig politiske overveielsene sentralt.

Styringssystem med valgte ledere på alle plan har lange tradisjoner i Norge, mens andre land har en annen praksis. Jeg forutsetter at når det innføres tilsetting på åremål for fakultets- og instituttledere – der Senterpartiet støtter meldingen – så skal tilsettingsprosedyrene være åpne og demokratiske slik at alle berørte parter får gitt sitt syn til kjenne. Komiteflertallet understreker at den nye ordningen ikke skal gå ut over den akademiske friheten som forskningen skal hvile på. Det er en forutsetning at lederen har stor faglig og administrativ kompetanse samt integritet, slik at nødvendig legitimitet ivaretas.

Rekrutteringen til forskningsstillingene er bekymringsfull, med bare en til to søkere til mange av stillingene. Jeg har nettopp sett et eksempel på at en stipendiat som var omtrent halvferdig med sin doktorgradsutdanning, valgte å hoppe av på grunn av elendige økonomiske forhold. Da det kom et svært godt tilbud fra næringslivet, sa kandidaten takk for seg. «En kan ikke forske uten penger, Marit», sa vedkommende til meg. Nei, det kan ikke bli noe kvalitetsløft uten å sikre rekrutteringen. Det er positivt at Stortinget nå ber om å få en egen sak om rekruttering.

Meldingen er en policy-melding, sa statsråden da han presenterte den i mars. Det fins derfor ikke en oppstilling over de ulike institusjoners situasjon, med unntak av Samisk høgskole. Det er naturlig ut fra denne institusjonens spesielle situasjon. Jeg har merket meg skuffelsen i det samiske miljøet over at ikke Regjeringen har vært mer konkret i sine føringer på dette området. Komiteen sier at det skal legges fram en sak om samisk utdanning, og sentrumspartiene og SV sier i tillegg klart at nye lokaler for Samisk høgskole må prioriteres. Det haster!

Så til en av de andre sakene, dette med «Grønt universitet» – Dokument nr. 8:57. Senterpartiet støtter innstillingen om at det er riktig med en utredning som også tar for seg den vanskelige situasjonen med hensyn til klinikkbygg på Norges veterinærhøgskole. Senterpartiet mener Ås og Sandnes bør stå sentralt i en slik utredning, samtidig som tilknytningen til Veterinærinstituttet legges til grunn, og vi støtter derfor innstillingen slik den foreligger.

Når det gjelder Dokument nr. 8:113 om nødvendige tiltak for å sikre studenter med lese- og skrivevansker, støtter vi selvsagt alt som står i innstillingen. Ved en inkurie er jeg ikke med som forslagsstiller på det Dokument nr. 8-forslaget, men det skulle jeg ønsket at jeg hadde vært. Men det var noe med tiden som gjorde at jeg falt ut.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Representanten Tingelstad og eg er einige om at utdaningsstipend er eit sentralt og viktig verkemiddel for å gi ungdom motivasjon og ikkje minst høve til å velje utdaning på eit høgare nivå. Derfor foreslår Arbeidarpartiet å auke kostnadsnormen monaleg. Ein auke frå dagens 30 pst. til om lag 40 pst. betyr ein reell auke på 1,3 milliardar kr berre på stipenddelen. Eg er glad for at det er eit breitt fleirtal for denne auken.

Arbeidarpartiet ønskjer å gjenreise heiltidsstudenten ved at stipendet i framtida skal tildelast på bakgrunn av gjennomførte studium. Dette vil ikkje Senterpartiet vere med på, sjølv om Arbeidarpartiet vil skjerme og vidareføre dei sosiale ordningane som gjeld i dag. Og det forundrar meg at ikkje Senterpartiet kan støtte vår modell for studiefinansiering, når Marit Tingelstad sjølv i sitt innlegg nemnde at Arbeidarpartiets merknader til det punktet var bra.

Når det gjeld høgskulane i Agder, Stavanger og Bodø, har dei i fleire år arbeidd systematisk med å byggje opp sterke fagmiljø for å tilby forskarutdaning. Arbeidarpartiet går inn for at vitskaplege høgskular kan få endra status til å bli universitet. Dette er etter vår meining god distriktspolitikk. Vi foreslo ei formulering som gjekk på at dei skulle ha meir enn ei forskarutdaning, ikkje minst for å finne eit kompromiss for også å løyse ein problematikk i forhold til eit innlandsuniversitet i Tingelstads eige fylke, Oppland, men Senterpartiet var ikkje villig til å kome Arbeidarpartiet i møte der. Eg konstaterer at Senterpartiet saman med fleirtalet vil gjere det vanskeleg for desse institusjonane å nå målet om universitetsstatus, og det betyr at det ikkje kan bli ein realitet på mange, mange år.

Elles hadde representanten Tingelstad innleiingsvis ei historisk vurdering og nemnde forskingsområdet. Historia gjentek seg nå. Da Arbeidarpartiet var i opposisjon, måtte vi presse sentrumsregjeringa til meir midlar til forsking, og nå registrerer vi at Senterpartiet prøver å presse arbeidarpartiregjeringa for meir midlar til forsking.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg skal gi Regjeringen ros for det store løftet når det gjelder studiefinansiering. Det gjorde jeg også i mine kommentarer den dagen Regjeringen la fram meldingen. Det er ingen tvil om det!

Men som jeg da sa, måtte jeg se nærmere på modellen før jeg kunne gå helt god for den. Jeg studerte den litt nærmere og så at det var såpass strenge vilkår for å få stipendandelen at jeg etter hvert undersøkte hva studentene selv mente om dette. Jeg trodde kanskje de var en ganske kompetent gruppe, ikke minst i forhold til at statsråden hadde sagt: Jeg har studentene med meg, jeg har professorene med meg, og jeg har rektorene med meg. Det hørte vi jo til stadighet omtrent samtidig med at meldingen ble lagt fram. Da jeg fikk studert dette nøyere og lyttet til brukergruppene, var jeg ikke i tvil. Vi kan ikke gå god for Giskes modell. Den vil kunne slå uheldig ut, og det kan vi ikke være med på. Nå ser vi jo at Arbeiderpartiet har snudd, og jeg regner med at det er i forståelse med statsråden. Nå har de sagt at det skal utredes en modell, og da spør jeg: Når vil den modellen utredes? Vil den utredes så raskt at den kan være en parallell til Arbeiderpartiets opprinnelige modell, eller vil den komme i ettertid når en har sett uheldige utslag?

Så til disse gode høyskolene med et bra forskningsmiljø som er nevnt, Stavanger, Agder osv. Ja, jeg er den første til å innrømme det, men hvorfor kan vi ikke få lov til å ha disse miljøene uten at de behøver å hete universitet ennå? Jeg vil vise til hva nestlederen i Mjøs-utvalget, Tora Aasland, sier i bladet for Høgskolen i Stavanger:

«Jeg er skuffet over stortingsmeldingen på punktet om institusjonsovergang. For et enstemmig Mjøs-utvalg var det viktig å få til et grep som innebar endring av det tradisjonelle universitetsbegrepet i Norge uten å tape kvalitetsaspektet av syne.»

Jeg innrømmer at det tar lengre tid før disse skolene kan bli universitet, og jeg innrømmer også at det i min egen region, innlandsfylkene, vil ta lengre tid. Men jeg er altså opptatt av at kvalitet må ligge i bunnen før vi velger navnet.

Petter Løvik (H): Høgre har tillit til institusjonane. Vi vil gi dei større fridom til å styre seg sjølve. Men kva med Senterpartiet sin tillit til lokaldemokratiet ved den enkelte høgskule og det enkelte universitet? Senterpartiet bryt med Kristeleg Folkeparti og Venstre og skaffar Regjeringa fleirtal for at institutt- og fakultetsleiarane skal vere tilsette. Senterpartiet er også med i eit stort fleirtal som regulerer samansetjinga av styret ved universitet og høgskular. Senterpartiet har ikkje eingong tillit til at universitet og høgskular kan klare å bestemme si eiga interne styring.

Når ein går til Senterpartiet sitt stortingsvalprogram for kommande valperiode, er det litt andre tonar. Der heiter det m.a.:

«Senterparitet vil ha et styringssystem ved universiteter og høgskoler som sikrer sjølstendighet for institusjonene … og mener det skal være opp til institusjonene sjøl å bestemme om styreflertallet skal være eksternt eller internt.»

Når Senterpartiet i deler av innstillinga bryt både med resten av sentrum og med sitt eige program, må det vere ein eller annan grunn til det. Eg skulle gjerne likt å få utdjupa dei grunnane frå representanten Tingelstad.

Marit Tingelstad (Sp): Det er interessant at Høyre leser referat fra landsmøtet og programmet vårt, det er bra. Men jeg leser også det gamle programmet som jeg har vært med på, og det forplikter også. Jeg har sammenholdt disse to, og føler at jeg er på trygg grunn når jeg har falt ned på det standpunktet som gruppen her tar, og de merknadene som følger av det.

Vi har ikke tillit til institusjonene, sier Løvik. Jo, vi har nok det. Jeg har brukt mye tankevirksomhet på nettopp logikken i at en skal ha valgt rektor og ledelse øverst og ha tilsatte på lavere trinn. Da har jeg lyst til å bruke noen ord som Lucy Smith sa en gang: Å snu et universitet og en kirkegård har ett til felles, man får ikke hjelp av de som er der. Dette kan ha noe for seg. Jeg har sjekket ved universitetene rundt omkring, og jeg har kontaktet alle studentorganisasjonene, og de sier at det er veldig viktig at vi går inn for tilsetting på institutt- og fakultetsnivå. Og jeg lytter faktisk til brukerne. Det syns jeg er meget vesentlig. Så gikk jeg litt lenger inn i dette og så hva Roll-Hansen-utvalget, som la fram en rapport i august i fjor om omorganisering av Universitetet i Oslo, har sagt. I den rapporten har de bl.a. tatt for seg hvordan situasjonen er ved universiteter i andre land: Universitetet i Uppsala, Sverige, Karolinska institutet i Stockholm, Universitetet i Utrecht, det største universitetet i Nederland, University College London, Minnesota University, USA, og Stanford University, USA. Ved alle disse institusjonene er ledelsen på grunnivå oppnevnt eller ansatt av rektor eller styret, altså ikke valgt. Jeg regner med at dette er institusjoner som også føler behov for å ha sin selvstendighet, men de har altså funnet ut at det er viktig at den strategien som legges hos styret, blir nedfelt i hele organisasjonen. Jamfør hva Universitets- og høgskolerådet sa: Dette er et av de viktigste elementene for å få til den omstillingsprosessen som er nødvendig.

Ulf Erik Knudsen (Frp): I dagens Norge har vi en betydelig forskjellsbehandling av høyskoler og universiteter i offentlig eie kontra skolene som er utenfor det offentlige. 30 000–50 000 kr er ikke uvanlig som ekstrakostnad dersom man velger et privat alternativ. Når vi vet at private innenfor enkelte fag og regioner faktisk er alene om å gi et tilbud, er det åpenbart at vi uthuler ønsket om at alle skal ha lik rett til utdanning, uansett hvilken økonomisk bakgrunn de har.

Det er derfor merkelig at Senterpartiet bl.a. ikke finner å ville støtte Fremskrittspartiets forslag 12 og til dels også 7, som har som intensjon å bøte på den forskjellsbehandling som faktisk skjer i dag. Mitt spørsmål til representanten er: Hvorfor mener Senterpartiet at private alternativer kun skal være for de som har spesielt god råd?

Marit Tingelstad (Sp): Vi hører til flertallet som sier at private høgskoler er en del av utdanningssystemet på høyere nivå, og vi sier at det er mer enn et supplement. Vi ser også at en hel del private høgskoler har lange historiske tradisjoner i Norge, som Menighetsfakultetet, Diakonhjemmets Høgskole, Lærerakademiet osv. Disse har sin naturlige plass i dette utdanningssystemet. Vi vet imidlertid at disse er ulikt finansiert og har ulik statsstøtte, og dermed får også studentene ved en del av disse institusjonene, f.eks. BI, noe ulike vilkår. I erkjennelsen av at alle bør ha rett til høgere utdanning og likeverdige vilkår for det, er vi med på å be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak, en utredning av hvordan denne studieavgiften ved disse høgskolene slår ut, og om en kan vurdere å dekke noe av denne i form av stipend. Vi vil ikke forskuttere hvordan dette blir, men erkjenner at det er urimelig at studenter som tar et utdanningsløp ved en slik institusjon fordi det kanskje ikke er tilgang på det i de offentlige, skal måtte betale ekstra. Det er en urettferdighet vi må prøve å endre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rolf Reikvam (SV): Den reformen vi skal vedta i dag, er både en strukturreform og en innholdsreform. Det er også en sosialreform, fordi studiefinansiering inngår som et sentralt element.

Det er grunn til å legge merke til at for det som kan defineres som en sosialreform, utgjør Arbeiderpartiet sammen med Fremskrittspartiet det politiske flertall. Det er dette flertall som vedtar en drastisk omlegging av studiefinansieringen. Det er dette flertall som vedtar at ordningen med et eget kunstfagstipend ikke skal gjennomføres; dette til tross for at vi vet at mange av dem som velger en kunstutdanning, ender som gjeldsslaver med lave inntekter. Ingen kan med dagens finansiering starte på en fireårig kunstutdanning der forventet inntekt er lav, uten å ha stor grad av egenfinansiering av studiene. Det betyr at kunstutdanning blir forbeholdt unge som har foreldre som kan finansiere store deler av kostnadene under studietiden. Er det noe som vi er helt sikre på, så er det at evner, anlegg og kreativitet ikke er knyttet til sosial status. Det er imponerende i seg selv at unge velger en kunstutdanning, med de forventede inntekter som dette innebærer, i en tid der heltene ikke er kunstnerne, men børsspekulanter og andre som tjener kjappe penger. Derfor burde det bli flertall for vårt forslag om at deler av studielånet skal avskrives når en er ferdig med utdanningen. Vi har i vårt forslag definert hvilke grupper som skal omfattes av en slik ordning. Jeg kan også si at vi kommer subsidiært til å støtte forslaget fra mellompartiene.

Fortsatt er det skjev rekruttering til høyere utdanning. Fortsatt er det slik at det er større sannsynlighet for at det er barn av akademikere som vil velge høyere utdanning. Fortsatt er det slik at barn av foreldre med høy inntekt tar opp lån i Lånekassen i større grad enn barn av foreldre med lav inntekt. Lånekassen, som var en nødvendighet for arbeiderklassens ungdom for å kunne ta høyere utdanning etter krigen og fram til 1970-80-tallet, er nå blitt en ordning som blir benyttet av de som tilhører middelklassen.

Den ordningen Arbeiderpartiet i dag innfører med støtte av Fremskrittspartiet – det er for øvrig et gammelt fremskrittspartiforslag – vil forsterke disse skjevhetene. Det er forstemmende at Arbeiderpartiet med denne ordningen velger å forlate det som har vært en helt nødvendig forutsetning for å rekruttere barn fra arbeiderklassen til høyere utdanning.

Høy stipendandel, som det nå blir flertall for, er viktig og nødvendig – det er forresten et gammelt SV-forslag – men systemomleggingen vil ikke føre til at det blir flere heltidsstudenter fra klasser og grupper som er kraftig underrepresentert, til høyere utdanning. Hvis dette er ment å være et spareforslag, betyr det at studenter som ikke klarer å gjennomføre studietiden innenfor tilmålt tid, skal ta kostnadene selv, kostnader som fellesskapet tok tidligere. Sannsynligvis er ikke dette de som kan forvente de høyeste inntektene når de er ferdig med utdanningen. Hvis målet for Arbeiderpartiet er å redusere tilgangen på studenter til høyere utdanning, er jeg ganske sikker på at det vil bli en effektiv sperre.

Det en må ta med i bildet, er at det er aktuelle studenter fra familier med lavest inntekt som vil falle fra, ikke fordi det er større sannsynlighet for at de intellektuelt eller på andre måter ikke klarer å gjennomføre studiet innenfor normert tid, men rett og slett fordi de ikke har en sikkerhetsventil i form av finansiering hjemmefra dersom noe skulle skje underveis.

Det er grunn til å merke seg at det er Arbeiderpartiet som nå velger å alliere seg med Fremskrittspartiet i en endring av studiefinansieringen.

Jeg er glad for at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV får flertall for at universitetene og høyskolene skal være forvaltningsbedrifter. Dette er helt sentrale samfunnsinstitusjoner som må være knyttet opp til politiske myndigheter. Det må ikke være noen tvil om at de til enhver tid skal være underlagt fellesskapets prioriteringer og målsettinger. Den sikreste garantien for det er at de fortsetter å være forvaltningsorgan.

SV legger opp til at man skal ha stor grad av frihet. I motsetning til Arbeiderpartiet og Regjeringen mener vi at den enkelte institusjon skal kunne vedta å opprette og legge ned fag med varighet på inntil tre år. Vi står alene om at den retten også skal omfatte mastergrad. Dette er en oppfølging av vårt standpunkt i debatten om rammeplaner. For en tid siden behandlet vi en sak om et fjerde år i lærerutdanningen. Vi foreslo der at rammeplaner for lærerutdanningen må bli mindre detaljstyrende. Vi tror at større lokal frihet når det gjelder lærerutdanningen, vil styrke både den faglige og den pedagogiske delen av utdanningen. Samme syn preger vårt standpunkt til institusjonenes frihet når det gjelder å utvikle nye fag og tilbud.

På ett område står vi fast på at det skal være en binding. Det er et helt galt signal å gi når flertallet – alle unntatt Arbeiderpartiet og SV – nå ikke vil stille krav om faglig fordypning for innholdet i bachelorgraden. Vi kutter i grunnutdanningen med ett år i forhold til dagens cand.mag.-grad. En del vil kanskje bli kompensert ved forlengelse av studieåret og ikke minst ved tettere oppfølging av studentene. Likevel er det viktig at vi tar vare på kravet om faglig fordypning. Det er overraskende at Høyre, som i alle fall i festtaler snakker om dårlige kunnskaper, ikke vil forsvare et krav om faglig fordypning for lavere grad av universitetsutdanningen. Selv om universitetenes lærerutdanning skal vurderes i en melding der all lærerutdanning skal drøftes, må en anta at når vi nå vedtar en struktur for allmennfakultetene generelt, vil det på en eller annen måte få konsekvenser også for lærerutdanning. Et krav om faglig fordypning er derfor viktig å knesette. Jeg tar til etterretning og jeg beklager at det ikke er flertall for vårt forslag.

Vi mener at ordningen med todelt sentral ledelse bør opprettholdes. Det er viktig at den faglige ledelse er valgt av institusjonens ansatte og studenter. Dette har å gjøre med universitetenes autonomi, som det er viktig å ta vare på. Vi innser at det kan være fordeler med å ansette mellomledere for å sikre en sammenhengende ledelse fra rektor og nedover i institusjonen. En institusjon som vedtar strategier og handlingsplaner, må ha et system som kan iverksette planene, altså at det finnes folk i organisasjonen på ledelsesnivå som føler lojalitet til planene som vedtas. Vi velger likevel å gå inn for en ordning der institusjonene selv må velge om de vil ha valgt ledelse eller om de vil å ansette disse. Det er så store forskjeller fra den minste høyskolen til Universitetet i Oslo at denne friheten må den enkelte institusjon ha. For oss har dette også noe med ledelsens legitimitet å gjøre. Og vi mener at en kunnskapsbedrift, som en høyere utdanningsinstitusjon er, har helt andre krav til ledelse enn det en tradisjonell vareproduserende bedrift har.

Innholdsreformen er trolig den viktigste og mest omfattende. Vi har etter hvert mye erfaring med utdanningsreformer, som både er innholdsreformer og strukturreformer. Vi klarer vanligvis strukturreformene på en bra måte. Det vi ikke får til å gjøre noe med, er ofte innholdet i de institusjonene vi prøver å reformere. Reform 94 er et godt eksempel. Evalueringen viser at en i altfor stor grad fortsetter i gamle spor, etter at nye læreplaner og arbeidsformer er vedtatt. Vi vet også ganske mye om hva som styrer undervisningen. Det som gjør at det er grunn til å ha større forventninger til denne reformen, er at vi endrer evalueringsformene. Vi vet at evalueringsformer er helt sentrale når det gjelder undervisningsformer. Komiteen er helt klar på at studentene skal ha tettere oppfølging, læringsmiljøet skal settes i fokus på den enkelte institusjon. Sammen med underveis-vurdering og et system der vurderinger i sterkere grad skal være læringsstøttende, tror jeg at dette betyr omfattende endringer i undervisningsmetodene på institusjonene.

Jeg beklager at vi ikke får flertall for at all god undervisning skal kunne gi merittering. Gode lærere skal få igjen for det ved at dette skal tillegges vekt ved vurdering av opprykk til professor. Vi tror at dette vil gi et ekstra løft til det å være lærer, og vi understreker enda sterkere sammenhengen mellom forskning og undervisning. All undervisning på dette nivået skal være forskningsbasert.

Skal vi lykkes, må det settes inn friske midler. Vi tar konsekvensen av dette og legger inn penger allerede i revidert nasjonalbudsjett. Det gjør vi for å synliggjøre behovet, men også fordi institusjonene skal starte arbeidet med å legge om undervisningsformene. Jeg registrerer at det ikke er flertall for dette i revidert nasjonalbudsjett.

Så tar jeg opp våre forslag i innstillingen.

Asmund Kristoffersen hadde her tatt over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Rolf Reikvam har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Elsa Skarbøvik (KrF): Kristelig Folkeparti er svært glad for at det i dag blir vedtatt å be Regjeringen utforme et forslag til en felles lov for statlige og private institusjoner innenfor høyere utdanning.

SV sier i en merknad til meldingen at flere av de private høyskolene fyller en viktig rolle ved at de tilbyr utdanning på områder der den offentlige kapasiteten er mangelfull, eller der det ikke er etablert offentlige tilbud. Videre understrekes det at enkelte utdanningstilbud ved private institusjoner er mer enn et supplement til offentlige tilbud. Og SV mener at det skal inngås avtale mellom staten og den private tilbyderen om omfang av tilbudet, og på hvilke områder den private tilbyderen skal dekke et behov. Det forutsettes at den private institusjonen får samme tilskudd som offentlige institusjoner med tilsvarende eller liknende tilbud.

Dette vitner om et kvalitetsorientert SV, som setter kvalitet foran eierskap. Kristelig Folkeparti synes dette er svært positivt, og mener det er interessant at private institusjoner kan være en berikelse heller enn en trussel – for det er jo slik vi møter SV i andre sammenhenger på utdanningsnivå når det gjelder private skoler.

Det vil derfor være interessant å få en prinsipiell avklaring fra SV på hvorfor de i denne sammenheng mener de private institusjonene spiller en viktig rolle – ja, som mer enn et supplement. Det er den prinsipielle utgreiingen jeg er ute etter i denne sammenheng.

Rolf Reikvam (SV): La meg aller først få si at Kristelig Folkeparti står sammen med Senterpartiet og Venstre i de aller fleste merknadene. Og det er vel knapt noen interesseorganisasjon, noen gruppe, som har vært til høring i komiteen, som ikke har fått gjennomslag i merknader fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Verbalt har de fått støtte, men når det kommer til de konkrete forslagene, så er det ikke mye støtte de får. Dette er vel optimisme i n-te potens.

Vi tar konsekvensen av standpunktet vårt når det gjelder private høyskoler. Vi erkjenner at de på en del områder representerer et supplement, og at de også representerer et alternativ som det kan være grunn til å ta vare på. Men det som er vår modell og det som vi har skissert, blir ikke mellompartiene med på. De har jo brukt masse av våre formuleringer i sin merknad, men de tar ikke konsekvensene av den merknaden. Det vi sier, er at det skal inngås avtale mellom staten og de private institusjonene om det som tilbys, og at det skal ha en tilsvarende rolle som det offentlige tilbudet. Det som er viktig, er at disse tilbudene skal være gratis for studentene. Når det blir inngått en avtale mellom en privat institusjon og det offentlige på et område vi ønsker å få dekket av denne institusjonen, fordi det er faglig godt, fordi det er et supplement, skal tilbudet være gratis. Det er viktig å understreke.

Jeg registrerer at de partier som roper høyest om felles lov, ikke tør å ta dette standpunktet, men snakker uforpliktende om en felles lov, uten å si noe om hva en sånn lov skal inneholde.

Inge Lønning (H): Jeg lyttet med stor interesse til representanten Reikvams innlegg. To av de spørsmålene jeg hadde tenkt å stille ham, gav han faktisk svar på i innlegget, og begge svarene er jeg meget tilfreds med. Det gjelder for det første spørsmålet om kunstfagstipendet, hvor Reikvam sa at SV subsidiært vil stemme for forslaget fra Høyre og sentrumspartiene. Det setter jeg stor pris på.

Videre sa han klart og tydelig at SV ikke kommer til å stemme for XIII, pålegget om at alle «institutt- og fakultetsleiarar skal tilsetjast på åremål». Det setter jeg også meget stor pris på.

På begge disse områder står SV og Høyre skulder ved skulder, på samme måte som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet på begge punkter står skulder ved skulder. Og det er en interessant variasjon, for det viser at det mangfoldet som alle ønsker skal være til stede i høyere utdanning, i hvert fall er til stede i norsk politikk. Det er positivt.

Det aller mest interessante ved SVs standpunkttagen til en del av prinsippspørsmålene i denne stortingsmeldingen er spørsmålet om likestilling mellom private og offentlige institusjoner. Jeg har forstått det slik at SV vil stemme for forslaget om å be Regjeringen fremme forslag om en felles lov for statlige og private institusjoner. Det synes jeg er meget positivt. Når man også får på plass det akkrediterings- og evalueringsorgan som Mjøs-utvalget har foreslått, vil det ytterligere understreke likebehandlingsprinsippet når det gjelder evaluering og faglig kvalitet.

Mitt spørsmål er: Vil dette også medføre at SV vil være tilbøyelig til å trekke konsekvenser for de underliggende delene av utdanningssystemet, videregående opplæring og grunnskolen, og også der gå inn for likestilling mellom private og offentlige institusjoner?

Rolf Reikvam (SV): Jeg føler meg rimelig bekvem ved å stå sammen med Høyre i en sak som gjelder intern organisering på høyere utdanningsnivå. Det plager ikke meg noe særlig, det må jeg innrømme. Jeg ville nok ha vært vesentlig mer bekymret hvis jeg – mot formodning – skulle havne i selskap med Fremskrittspartiet om en viktig sosial reform, da ville jeg nok begynne å undre meg på hvilken vei vi var i ferd med å slå inn på. Slik føler jeg det ikke fordi om Høyre og SV er enige om at den enkelte institusjon skal stå fritt til å velge hvorledes de vil organisere mellomnivået.

Vi er det eneste partiet som tar konsekvensene av det vi skriver. Når det gjelder vår modell i forhold til de private institusjonene, må det være helt klart at vi skiller lag med Høyre på et grunnleggende punkt, nemlig at vi mener man skal basere seg på avtaler. Vår modell forutsetter at det blir inngått avtaler mellom den private institusjon og staten om hvilke tilbud som skal inngå som en del av det «offentlige tilbudet», og hvilke tilbud som skal være gratis for studentene som en konsekvens av det. Det er vår modell, og den er vesentlig annerledes enn den som Høyre legger opp til, at hver enkelt student skal få en viss sum penger slik at de skal kunne shoppe rundt om på de ulike institusjonene. Det mener vi er en dårlig modell.

Jeg ser ingen grunn til å kommentere om standpunktet vårt har noen konsekvenser for videregående skole og grunnskolen, for det er en helt annen situasjon. Vi snakker ikke her om at en privat grunnskole skal tilby noe på vegne av en kommune. At en kommune skal inngå en avtale med en privat skole for å dekke utdanningstilbudet, er for så vidt helt uaktuelt å tenke seg.

Odd Einar Dørum (V): Jeg har merket meg – og det gledet meg – at representanten Reikvam så sterkt uttrykte seg med respekt for den autonomi og den faglige tyngde som skal ligge i de høyere utdanningsinstitusjonene. Jeg merket meg at det kommer til uttrykk i det synet han har på hvordan man skal ha frihet til å organisere seg selv internt. Da blir jeg forundret over at representanten Reikvam ikke kan være med på et forslag om at også utformingen av bachelorgraden kan bli tiltrodd institusjonene, fordi representanten Reikvam sammen med Venstre, de andre sentrumspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet er med på å slå fast at undervisningen skal være forskningsbasert, den skal være basert på kvalitet. Og er det ikke slik at når man bygger på dette, og i tillegg tar med seg de klare signaler som er kommet bl.a. fra våre universiteter, må man nettopp tro at den friheten de bruker, vil de bruke til å skape nok tyngde? For det som skapte uro i denne delen av utdanningssystemet vårt, var at man følte at Regjeringen ville detaljstyre dette på en slik måte at man ikke kunne lage den faglige kvaliteten man ønsket. Så min undring er, når man har den type tiltro til faglig autoritet og legitimitet som ligger i institusjonene, og som representanten Reikvam på en prisverdig måte lar komme til uttrykk når det gjelder tiltro til å lage styringsorganer, at man ikke har tiltro når det gjelder utforming av fag. For hvilken mening har det å hete universitet eller høyskole hvis man skulle skape en eller annen form for – skal vi kalle det for seriebrevkurs med små enheter? Hele poenget med den type institusjoner må jo være at man tiltror dem evnen til å lage noe som gir tyngde og kvalitet.

Rolf Reikvam (SV): Vi har stor tiltro til institusjonene når det gjelder å utvikle fag. Vi går lengst i å si at det er institusjonene selv som skal vedta å opprette og nedlegge fag. Vi sier at dette også skal omfatte masternivå. Der får vi ikke følge av de andre partiene. Hele vårt opplegg er basert på en sterk tiltro til den enkelte institusjonen.

Men på ett område synes jeg det er viktig å holde fast på og sikre en faglig fordypning, og det er innenfor bachelorgraden. Som jeg sa i min innledning, reduserer vi utdanningstiden med gjennomsnittlig ett år i forhold til dagens cand.mag.-grad. Vi tror og mener at det er viktig å holde fast på en faglig fordypning. Og det vil si at ett av fagene innenfor denne bachelorgraden skal ha en fordypning på minst ett år. Vi er bekymret for, og vi frykter faktisk, at vi kan komme i en situasjon hvor man setter sammen en grad på universitetet med mange små enheter. Det er jo et system vi bl.a. kjenner fra høyskolene. Da er det viktig å holde fast på at universitetene skal stille krav om faglig fordypning for dem som får en grad fra universitetet.

Dette vil ikke begrense universitetenes frihet til å sette sammen grader. Det eneste vi stiller krav om, er at ett av de fagene man velger å sette sammen i en bachelorgrad, skal ha denne faglige fordypningen – altså at man ikke kan ha en hel masse små enheter. Det vil man kunne ha i tillegg – i alle fall flere små enheter i tillegg, men i en av dem skal den faglige fordypningen være på minst ett år. Vi blir ikke stående alene, vi står sammen med Arbeiderpartiet, og det var kanskje ikke overraskende, men det hadde vært hyggelig om vi hadde fått flere med på et sånt forslag, som egentlig handler om faglig fordypning og å holde fast på det.

Dette vil, som jeg sa i min innledning, også kunne få konsekvenser for lærerutdanningen. Jeg håper inderlig at universitetslærerutdanningen ikke blir enda mer lik den lærerutdanningen vi har på høyskolene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Odd Einar Dørum (V): Venstre bygger utdanningspolitikken på at kvalitet og kunnskap koster. Bedre oppfølging av den enkelte student, større verdsetting av kvalitet ved institusjonene og bedre studiefinansiering krever løft i økonomiske og menneskelige ressurser. I tillegg krever det at vi gir frihet og tillit til studenter, forskere og andre ansatte.

Det er nettopp dette Stortinget har tatt konsekvensen av i vårt meget omfattende arbeid med St. meld. nr. 27. Statsråd Giske har presentert meldingen som en kvalitetsreform. I virkeligheten gjenstod svært mye arbeid før det kunne bli slik. Stortingets utfordring har vært å fylle Regjeringens på mange måter ulne og uforpliktende sparereform med en forpliktende og reell kvalitetsreform for høyere utdanning. Stortinget har også vært nødt til å gjøre omfattende endringer for å erstatte sentral detaljstyring med å vise forskere, fagfolk og studenter tillit.

Min påstand er at det må være samsvar mellom vilje til reformer, evne til å prioritere ressurser og tro på at den du gir frihet, også vil ta et ansvar. Er det ikke slikt samsvar, kan det fort føre til redusert kvalitet på både undervisning og forskning.

Heldigvis har Stortinget og stortingsflertallet på en rekke sentrale områder valgt å følge en annen kurs enn den statsråd Giske la opp til i sin melding. Stikkordene for denne kursen er enkle: mer tillit, mer frihet og mer ressurser for å utnytte menneskenes skapende evner i høyere utdanning og forskning.

Stortingsflertallet har sørget for at universitetsbegrepet ikke blir gjenstand for politisk forgodtbefinnende, utvannes og tømmes for innhold. Tvert imot har flertallet – der Venstre er med – slått fast det som et enstemmig Mjøs-utvalg la vekt på, at gode forskningsmiljøer, helt uavhengig av hvor de ligger og hvilket navn de bærer, skal ha forskningsstøtte. Dette betyr bl.a. at høyskoler med doktorgrader skal ha forskningsmidler for å utvikle seg. Dette gjelder i dag institusjonene i Agder, Bodø og Stavanger.

De institusjonene som ønsker seg universitetsstatus, vil ikke bare ha et navn, slik statsråden synes å tro i sin melding. De ønsker å bli tatt på alvor, og at framstående forskningsmiljøer får midler og muligheter til å utvikle seg. For å bruke et bilde: Skal en hoppe høyde, må det være høydehopp med list og ikke tilløp som gjør at man skal snuble i lista for å nå den faglige kvaliteten.

Stortinget har fått på plass et nasjonalt krediterings- og evalueringsorgan, uavhengig av departementet, slik et samlet Mjøs-utvalg foreslo. Statsråd Giskes tidligere latterliggjøring av deres enstemmige innstilling, hvor han sier at vi har 80 000 kontrollører fra før, så hva skal vi med 20 til, er avfeid av et samlet storting som skjønner hva dette handler om.

Komiteen står samlet bak den nye gradsstrukturen med en lavere grad på tre år og en høyere grad på to år. Kombinert med nye studieløp, lengre studieår og mer ressurser til den enkelte student tror jeg dette som hovedregel er en fornuftig løsning. Det er likevel fag og utdanninger som krever spesiell oppmerksomhet og ikke nødvendigvis bør forkortes. Det gjelder eksempelvis kunstfag med musikk, sivilingeniørstudiet, profesjonsutdanninger og lærerutdanningen. Stortinget gir Regjeringen klar beskjed om at disse utdanningenes egenart og kvalitet skal respekteres, og at alle disse utdanningene skal framlegges Stortinget på nytt.

Når det gjelder institusjonenes frihet, gir stortingsflertallet – mot Arbeiderpartiets og SVs stemmer – institusjonene frihet til å forme den nye bachelorgraden.

Stortinget gir også institusjonene frihet til å drive randsonevirksomhet for å kunne spille på lag med sitt regionale arbeids- og næringsliv. Dermed gjør vi den jobben meldingen ikke gjorde på dette punktet.

Stortinget gir høyskolene frihet til at en kan ha råderett over studietilbud opp til tre år, og gir den friheten meldingen ikke gav.

Venstre ønsker på to punkter å gå lenger enn flertallet i å gi institusjonene frihet. Vi vil for det første gi frihet til at enkelte kan prøve ut andre måter å organisere institusjonene på. Det er skuffende å se hvordan Arbeiderpartiet bevisst overspiller dette og utlegger motiver som Venstre aldri har hatt. For oss er det ikke aktuelt å slippe inn private eiere i offentlige institusjoner, universiteter eller statlige høyskoler.

For det andre vil vi gi institusjonene selv frihet til å avgjøre intern organisering. Jeg konstaterer på nytt at det er Fremskrittspartiet statsråd Giske må alliere seg med for å få flertall for sin tvangsmodell.

Meldingen var oppsiktsvekkende svak i sin usynliggjøring av private høyskoler. Mitt ståsted er at jeg ønsker et sterkt offentlig engasjement i høyere utdanning og forskning, men jeg har heller ikke problemer med å innse at en god skole er en god skole og et godt forskningsmiljø et godt forskningsmiljø uavhengig av om det er privat eller offentlig.

For dette handler ikke om snikprivatisering av høyere utdanning. Det handler om likeverd og rettferdighet. Det handler om at private skoler skal gis forutsigbarhet og ikke underlegges et omfattende og tidkrevende byråkrati. Det handler om at gode forskningsmiljøer skal få tilgang på forskningsmidler, og det handler om å få et felles lovverk for all høyere utdanning. For Venstre er dette selvsagt og uproblematisk. For Regjeringen, slik meldingen var lagt opp, var dette enten for vanskelig eller uviktig. Men Stortinget har rettet det opp.

Det er på høy tid med et krafttak i studiefinansieringen. Venstres ståsted er at dette må gjøres på en skikkelig måte som gir langsiktig trygghet for dem som velger å ta høyere utdanning. Det var bakgrunnen for at regjeringen Bondevik satte ned Aamodt-utvalget, som kom med sin innstilling om framtidens studiefinansiering i 1999.

Skal vi ta et løft for studiefinansieringen, er det meningsløst samtidig å ta vekk den eneste virkelige grunntryggheten i dagens studiestøtte: den studiepoenguavhengige stipendandelen på 30 pst. Det er faktisk ikke slik at dess hardere man svinger pisken, dess mer får man mennesker til å yte. Det er heller ikke slik at vi trenger færre som engasjerer seg i frivillig arbeid i studietiden, i studentpolitikk, i lag og organisasjoner, i studentaviser og i kulturliv, eller for den saks skyld tar seg et lite refleksjonsopphold for å fordøye det man ønsker å ta inn i sin utdanning.

Jeg ser at Arbeiderpartiet i siste liten kanskje har fått kalde føtter over sin velferdspolitiske allianse med Fremskrittspartiet, og gir noen uforpliktende signaler om at man kanskje ikke vil ta vekk hele grunnstipendet likevel, bare man får tenkt seg om noen måneder til. Jeg sier lykke til med tankearbeidet, men ettertanken er ikke dypere enn at man stemmer ned det forpliktende forslaget som Venstre deler med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Høyre her i dag. I mellomtiden får vi håpe at studentene og andre velgere sørger for en sammensetning av Stortinget hvor ikke Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sammen får flertall for en dårligere studiefinansiering i fire år til.

Når det gjelder utenlandsstudentene, er Venstre med på at gebyrstipendordningen videreføres uten svekkelser, og at den kostnadsnorm som utenlandsstudentene skal ha, heves forholdsmessig like mye som for norske studenter.

Samtidig, når det gjelder kunstfagstipendet, beklager vi at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i dag nekter å gi dette håndslag til de grupper i vårt land som begir seg inn på den risikofylte ferd det er å ta denne type utdanning. Det er ikke sikkert, når man går inn på denne utdanningen, at man får noe å leve av etterpå, men det er ganske viktig at noen tar sjansen på å søke kunstfagene.

Når det gjelder kvalitetsreformen, er det en del av reformen som statsråden inntil nylig har villet snakke minst mulig om, og det er kostnadene. Beregninger gjort av Universitets- og høgskolerådet viser at bare universitetssektoren vil få et ekstrabehov i en overgangsfase på om lag 400 mill. kr pr. år til undervisning og om lag 400 mill. kr til forskning, og etter dette en permanent økning i størrelsesorden 500 mill. kr årlig sammenliknet med i dag. Det er en konsekvens av forslagene om lengre studieår, mer individuell oppfølging og mer gruppeundervisning, kombinert med behovet for å styrke, ikke svekke forskningsinnsatsen.

Stortingsflertallet, herunder Venstre, stiller seg kritisk og undrende til at Regjeringen ikke har gjort noen realistiske vurderinger av hvilke ressurser som må til for å gjennomføre reformen. Det er en viktig seier for utdanningspolitikkens troverdighet at stortingsflertallet i motsetning til Regjeringen tør snakke om disse tallene, og at en samlet komite tør si klart fra at reformen skal følges opp med nødvendige ekstra ressurser til universiteter og høyskoler i 2002 og 2003.

Samtidig gjør vi det klart at kvalitetsløftet for undervisning ikke skal gå ut over forskningen. Stortingets vedtak om opptrapping av norsk forskning innen 2005 skal stå fast, også vedtaket om at en vesentlig del av opptrappingen skal finne sted i grunnforskningsmiljøene og de høyere utdanningsinstitusjonene. Stortingsflertallet har sagt at vi skal gjøre det som er nødvendig for å få dette til når det gjelder midler, og ikke minst når det gjelder mennesker. Derfor er det svært bra at det nå skal bli lagt fram en egen rekrutteringsmelding, og at professoryrket opprettholdes.

Oppsummeringsvis er resultatet av Stortingets behandling at Arbeiderpartiet har sluttet seg til en rekke viktige forbedringer utover det som meldingen la opp til: om at kvalitet koster, om forskerrekruttering, om felles lov for offentlige og private høyskoler, om frihet for randsoneaktivitet, og om å få et uavhengig akkrediteringsorgan. På andre viktige punkter – om klare og strenge kriterier for å kunne bli universitet, om faglig frihet til å kunne lage den nye bachelorgraden, om fortsatt rettferdige forhold for utenlandsstudentene – lider Arbeiderpartiet og Regjeringen nederlag.

Når det gjelder Arbeiderpartiets allianse med Fremskrittspartiet om mer bruk av pisk i studiefinansieringen, foreligger det et klart alternativ som taper i dag, men som kanskje ikke trenger å tape i neste runde.

Jeg tror Stortinget gjennom sin behandling av denne stortingsmeldingen har økt sjansene betydelig for at vi faktisk får en kvalitetsreform som både studenter, forskere og institusjoner får glede av. Det blir også en reform som blir gjennomført etter en tidsplan som er forsvarlig, og hvor ressursene følger reformene. Dermed har Stortinget gjort den jobben som statsråd Giske og Regjeringen ikke gjorde, men som alle forskere, fagfolk og studenter vet betyr aller mest.

Til slutt vil jeg kommentere Dokument nr. 8-forslaget om såkalt «Grønt universitet». Der er Venstre med på den utredningen som skal foretas, men vår oppfatning er at man nå kunne slått fast det prinsipp at man skulle foretatt en kraftsamling på Ås, bl.a. for å ha en forskningsmessig konsentrasjon om absolutt alt som knytter seg til alle typer mat og til matvaresikkerhet. Jeg vet at det imponerende genomforskningsprogrammet – FUGE – som er satt i gang, er et av de viktigste tiltakene i vårt land, fordi det er forskerinitiert, og fordi det representerer en dynamikk som Venstre tror på i den videre utviklingen av både universiteter og høyskoler.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tomas Norvoll (A): Jeg må ærlig innrømme at dette skjønte jeg ikke mye av. Representanten Dørum snakket om nederlag for Regjeringen og endringer i Stortinget og det ene med det andre. Har han ikke lest innstillingen? Hvis han går gjennom forslagene, vil han se at Regjeringen på nesten alle punkter har fått gjennomslag for sin kvalitetsreform, og at de aller, aller fleste vedtakene som blir fattet i dag, bare er beskjed til Regjeringen om å følge opp Arbeiderpartiets politikk. Det kan vel knapt nok kalles et nederlag.

Dørum snakket om sparereform. Den sparereformen tror jeg eksisterer bare i hodet til Dørum. Det har aldri vært snakk om verken fra statsrådens, fra Regjeringens eller fra Arbeiderpartiets side at dette skulle være noen sparereform. Vi er villig til å bruke mer penger på høyere utdanning, i motsetning til hva den forrige regjeringen var, hvor Dørum selv var statsråd.

Jeg må si det er litt pussig å høre på når representanten Dørum forklarer hvor mye penger som må til her, hvor han støtter seg til denne utredningen fra UHR – Universitets- og høgskolerådet – som er et anslag, en foreløpig utregning. Men den tar som utgangspunkt at hver tredje student skal mislykkes i studiene. Hva slags målsetting er det å ha, som Venstre slutter seg til? Er det Venstres mål med en kvalitetsreform at hver tredje student skal mislykkes i studiene sine? Her har han altså en voldsom tiltro til at siden Høgskolerådet har sagt det, så må det være sånn. Men det har han ikke på andre punkter.

Hvorfor går representanten Dørum imot Universitets- og høgskolerådet når det gjelder hvordan man skal kunne få nye universiteter i Norge? Hvorfor går han imot UHR og Folkeforbundet og STL og NSU når det gjelder ansatte instituttbestyrere? Da er plutselig ikke Universitets- og høgskolerådet godt nok til å være sannhetsvitne for Dørums politikk. Jeg har en mistanke om at i Dørums hode er det Dørum som skal avgjøre hva som er best for norske universiteter og høyskoler.

Odd Einar Dørum (V): Jeg takker for visitten i slutten av innlegget. En må sikkert ha vært livslangt medlem av Arbeiderpartiet for å tenke slik, for der mener man vel at man skal bestemme, hvis man får fullmakt fra andre.

I hele Venstres opplegg er det nettopp ikke slik. Vi har et akkrediteringsorgan. Det har ikke Regjeringen. Vi har klare faglige kriterier for å bli universitet, Regjeringen har ikke strenge nok. Akkrediteringsorganet avgjør. Det er ikke en statsråds forgodtbefinnende. Det er det stikk motsatte av de til enhver tid tenkte tanker jeg skulle ha i mitt hode. Selvfølgelig synes jeg det er sympatisk om jeg eventuelt skulle komme tilbake i Stortinget med et flertall for mitt parti, men jeg tenker ikke slik. Jeg tenker for det første slik at i stortingskomiteen har Arbeiderpartiet vært med på en rekke presiseringer, utdypninger og kvalifiseringer som ikke foreligger i meldingen. Det fortjener Arbeiderpartiet ros for. Jeg sa at meldingen var uferdig og uklar. Stortinget har gjort en bra jobb. Representanten Norvoll har vært med på det. Men det betyr at Regjeringen overlot oss et uferdig produkt, vi måtte fullføre jobben. På viktige punkter måtte Regjeringen nedstemmes. På andre punkter vant den, bl.a. med den usosiale alliansen om studiefinansiering.

Når det så gjelder alle høringsinstansene, har jeg en oppfatning som bygger på det grunnsyn at universitetene og høyskolene skal ha mest mulig frihet og autonomi. Jeg tror derfor at det er best at de selv kan få avgjøre hvordan man internt organiserer seg. Jeg har ikke endret syn. Og når det gjelder høringsinstansene, unnlot jo representanten Norvoll å nevne LOs representant, som la veldig sterk vekt på at valg var det beste, fordi det gav faglig legitimitet. For mitt vedkommende ender det opp i at det beste er at institusjonene selv får frihet til avgjøre, for det er på den måten de kan skape ting som faktisk har legitimitet innenfor strukturene.

Så til slutt: Selvfølgelig koster det å lage en reform. Hvis mange av de studenter som stryker, lykkes, vil det kreve noe å gi dem en bedre utdanning, og den prisen er vi villig til å være med på å betale.

Inge Lønning (H): Jeg skal ikke forsøke å konkurrere med forrige replikant i trapeskunster!

Den som leser innstillingen fra komiteen, vil se at det er tre partier som stort sett står sammen på alle vesentlige punkter om merknader og forslag. Det er Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. På en rekke vesentlige punkter er også Senterpartiet med, men dessverre har Senterpartiet skilt lag med de to andre sentrumspartiene på to punkter, som vi har vært inne på tidligere i debatten.

Det er ett punkt som jeg føler behov for å be representanten Dørum oppklare noe nærmere. Det gjelder Venstres Dokument nr. 8-forslag om Norges landbrukshøgskole. Representanten Dørum brukte uttrykket som også står i Venstres merknader i innstillingen, at man vil «gå inn for en kraftsamling omkring NLH».

Det forslaget som er fremmet, stiller egentlig det hele i en ganske bestemt ramme, nemlig en flytteoperasjon av Norges veterinærhøgskole til Ås. Det vil vel ikke overraske verken representanten Dørum eller andre at det å fremsette et forslag av den karakter i Stortinget utløser ganske sterke reaksjoner på grasrota og hos de to institusjonene som berøres, og som på forhånd ikke har vært inne i dette bildet. Det er ikke den beste måten å legge til rette for et godt klima på. Denne kraftsamlingen begrunnes med henvisning til FUGE-programmet. Det gjør meg enda mer overrasket, fordi poenget med FUGE-programmet, som ganske riktig er forskerinitiert, er at alle de norske forskningsmiljøene er blitt enige om å lage et fellesprogram, og det programmet har ikke noe med fusjoner, flytteoperasjoner eller institusjonelle grenser å gjøre. Det er et frivillig samarbeidsprosjekt, og hvordan det kan begrunne dette Dokument nr. 8-forslaget, er for meg en gåte.

Odd Einar Dørum (V): Gåter er til for å kunne forklares.

Poenget med FUGE-programmet er at man hever blikket i norsk forskning og tar innover seg alt som knytter seg til funksjonell genomforskning, og på den måten sier at dette er viktig for landet vårt. På den bakgrunn er Venstre opptatt av det som nå ligger i alle forskningsinstansene på Landbrukshøgskolen knyttet til mat og matvaresikkerhet, og i den sammenheng selvfølgelig også den veterinærmedisinske siden av saken.

Vi har sett oss rundt i verden, sett på hvordan man samlokaliserer disse enhetene for først og fremst å få synergier på forskningssiden – kanskje veldig mye mindre på utdanningssiden. Det er bakgrunnen for at vi fremmet forslaget.

Jeg var også med på å fremme forslaget av en helt annen grunn. På tross av representanten Evjes personlige, sterke engasjement for veterinærmedisinske fag, så har hele denne disiplinen og dette faget etter min mening vært forsømt. Det har i hvert fall vært forsømt i mange av de debattene jeg selv har vært med på. Jeg synes at hele fagfeltet fortjener å bli løftet, og fortjener å oppleve at ambisjonene rundt fagfeltet skal bli respektert. Jeg opplever at komiteen gjennom å lage en bred utredning, faktisk legger opp til det. Jeg opplever at saksordføreren la opp til det i sin begrunnelse. Så på den måten har jeg oppnådd en viktig hensikt, nemlig å løfte et lite, men veldig viktig miljø inn i en større sammenheng, og ikke la det bli glemt i den praktiske politiske hverdag.

Ursula Evje (Frp): Representanten Dørum tok i et engasjert innlegg opp et sterkt offentlig engasjement i høyere utdanning, ikke snikprivatisering, utenlandsstudentene skulle få det de hadde i dag, verken mer eller mindre, og studentene på BI skulle få dekket hele 50 pst. av sine skolepenger. Dette er noble tanker, men kan neppe kalles for særlig grensesprengende.

Så tok han opp kunstfag, etableringsstipendet rettere sagt, som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har funnet frem til enighet om, og mente dette var en dårligere idé enn hans eget forslag, og det er han berettiget til å mene. Men nå er det faktisk engang slik at studenter innenfor kunstfag har de samme rettigheter som alle andre studenter. Etter vår oppfatning kommer denne konkrete gruppens problemer først til syne når de er ferdig med sin utdannelse og må etablere seg i et selvstendig arbeidsforhold som de skaper selv, de må opparbeide seg et navn, og de må opparbeide seg en kundekrets. Derfor har det vært vårt overordnede prinsipielle syn å gi en reell håndsrekning for å oppnå akkurat dette, i og med at de ellers har de samme rettighetene.

Det som imidlertid er litt merkverdig med det sterke engasjementet i forhold til Mjøs-utvalget, er at hans og andre partier – der vi ikke er med – går bort fra Mjøs-utvalgets klare henstilling om å organisere høyere utdanning i særlovsselskaper, og legger den inn under den samme tvangstrøyen som Mjøs-utvalget prøvde å fjerne den fra. Dette vil jeg gjerne ha utdypet litt nærmere.

Odd Einar Dørum (V): Når det gjelder spørsmålet om gebyrstipend, er det et helt klart faktum at Fremskrittspartiet har en annen modell enn det Venstre har. For oss var det helt avgjørende at utenlandsstudentene skulle vite at de spillereglene de nå etter hvert har fått kjempet seg til for å ha likeverd, skulle bli sikret. Det er representanten Evje også med på å sikre gjennom subsidiært å støtte dette. Jeg vet at det her for det første stod en kamp om å få sin forholdsmessige andel av hevningen i kostnadsnormen, noe Arbeiderpartiet ikke har lagt opp til, og deretter at man hadde som et prinsipielt utgangspunkt at det faktisk er forskjellige kostnader i de ulike utdanningslandene, med forskjellige skolepenger.

Så kan vi godt være uenige om hvor grensesprengende det er, men det er i hvert fall trygghetsskapende for dem som har gitt seg inn i dette landskapet.

Når det gjelder kunstfagene, er Venstres oppfatning den samme, og vi deler den med andre: Når du først skal søke en utdanning hvor du ikke er sikker på hvor du ender etterpå, tar du en risiko. Jeg synes det er bra at unge mennesker tør ta en risiko, men jeg synes det er svært viktig at den risikoen ikke i utgangspunktet skal styres verken av økonomi eller andre muligheter til å klare det. Derfor er kunstfagstipendet i utdanningsfasen helt avgjørende. Og selv om en får det stipendet, vet man ikke hva som skjer senere, men man vet at man får en rekruttering av talenter, og at talentene ikke sorteres på sosialt, økonomisk grunnlag.

Det er grunnen til at norske kulturorganisasjoner, kunstnerorganisasjoner og studentene selv har valgt å konsentrere forslaget sitt om noen av de mest utsatte utdanningene innenfor kunst og håndverk, kunstfag. Og det er også grunnen til at Venstre sammen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Høyre står på et forslag, som vi også forstår at SV subsidiært støtter.

Når det gjelder den generelle organisering, vil jeg bare kort vise til at vi er åpne for at enkelte kan drive forsøk med andre former enn forvaltningsmodell, men jeg presiserte da – og der skiller vi oss fra Fremskrittspartiet – at vi ønsker ikke at verken universiteter eller statlige høyskoler i Norge skal eies av andre enn det offentlige.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tomas Norvoll (A): I innstillingen får Regjeringen gjennomslag for så godt som alle forslagene sine. Det er forslag som gjelder nye grader, kortere studier, tettere oppfølging, bedre utnyttelse av studieåret, bedre studiefinansiering, større frihet, enhetlig ledelse. Alt dette skal føre fram til at flere studenter skal lykkes i studiene sine. Det er på en måte hovedmålsettingen for hele meldingen.

Da blir det litt artig når representanten Lønning gjør dette med styringsform til en svær debatt og mener at det må være ideologisk begrunnet hva slags type styringsform man velger, enten det gjelder universiteter eller sykehus, som han trekker inn i dette. Det er tydelig at her er representanten Lønning på relativt ville veier.

De vil åpne for forsøk med særlovsselskaper, og de vil åpne for private eiere inn i institusjoner. Dette skal altså være forsøksordninger. Kan noen forklare meg hvordan i alle dager man kan ha private eiere inne som en forsøksordning? Hva skal man gjøre når forsøket er over? Det er helt åpenbart at det er en vei som bare kan lede i én retning, og det er ting som overhodet ikke kan reverseres.

Et av de få punktene hvor Regjeringen ikke får gjennomslag, er på det som går på nye universiteter. Jeg skal bare kort kommentere det. Når vi ønsker nye universiteter velkommen, er det fordi vi ønsker å få mer forskning og bedre forskning i Norge. Det er vår drivkraft. Da syns jeg faktisk at å drive og telle doktorgrader i beste fall kan ha akademisk interesse. Hvorfor i alle dager skal det være fire doktorgrader? Hva er galt med tre? Hva er galt med tallet fem? Hvorfor skal det være fem mastergrader? Hva er galt med tre? Hva er galt med sju? Det er ikke noen prinsipiell holdning til dette. Det viktigste er at vi må være villig til å ta grep for at i dette tilfelle Stavanger, Agder og Bodø skal kunne utvikle seg til å bli universiteter. At vi vil gjøre det – det vil vi, men jeg er litt mer tvilende til flertallet her.

Så snakker man om at det er på grunn av kvaliteten at man vil ha andre kriterier. Ja, men kvaliteten må jo være der. Og iallfall sentrum må jo mene at kvaliteten er der. I og med at det var deres regjering som tilkjente disse institusjonene retten til å tildele doktorgrad, må de jo ha ment at de var på et forholdsvis høyt kvalitetsnivå.

Så må jeg si at når jeg har hørt på en del innlegg her, blir jeg oppgitt over debatten om studiefinansiering, når man framstiller det som blir gjort nå, som en «katastrofe» for norsk studiefinansiering. Det kan da ikke være en katastrofe at studenter i et femårig løp får 55 000 kr mer i stipend, eller 35 000 kr hvis de er forsinket! Det kan ikke være en katastrofe. Katastrofen må jo være dersom Høyres politikk går gjennom, at stipendandelen bare skal være 30 pst., som det står i utvalget til Inge Lønning. Og katastrofen som virkelig har skjedd, det er den politikken som sentrumsregjeringen har ført gjennom de bortimot to og et halvt år den regjerte. Det var disse partiene som stod fram i valgkampen og lovet økt stipend, og som kastet blår i øynene på studentene. Men de økte ikke. De gikk ikke videre fra 30 pst., de oppfylte ikke løftene sine. Det er det som er katastrofen – det er det som har kostet norske studenter titusenvis av kroner, at ikke sentrumsregjeringen i sin tid fulgte opp sine egne løfter.

Jeg ser at det er flere fra ledelsen i studentorganisasjonene som er til stede på galleriet. Det hadde vært interessant hvis enten Dørum, Lyngstad eller Skarbøvik, eller andre fra sentrum, kunne komme opp hit og si: unnskyld! Unnskyld at vi kastet blår i øynene på dere, unnskyld at vi sa at vi skulle øke stipendet uten å mene det! Det hadde vært en interessant øvelse, hvis de kunne komme opp her og si: Beklager, vi sa det bare for å få stemmer. Og så fikk de stemmer, men de gjorde ikke sin del av jobben. De mente det ikke. Slik blir det ikke god studiepolitikk av, og slikt øker ikke respekten for politikere.

Det som helt klart står fram nå, er at Arbeiderpartiet leverer varene. Vi øker nå stipendet med 1 000 kr i måneden. Det er den største økningen som har vært noensinne i norsk studiefinansiering. Sentrum lar seg selvfølgelig da tvinge med, de vil ikke stemme mot når forslaget først kommer fra Arbeiderpartiet. Men jeg må si at med den erfaringen vi har med sentrumsregjeringen og deres politikk for studiefinansiering, tror jeg at det tryggeste vi kan gjøre, er å overlate til statsråd Giske og arbeiderpartiregjeringen å gjennomføre endringen i den norske studiefinansieringen.

Inger Stolt-Nielsen (TF): Siden Kystpartiet ikke er representert i komiteen, er det litt viktig for oss å få gi vår tilslutning til den politikken som vi støtter, og da vil vi tilkjennegi at vi støtter alle de merknader der Høyre er med, og vi kommer til å stemme med Høyre på alle punkter i denne innstillingen. For det er jo slik at universitetsmiljøet er så heldig at de har en kompetanseperson plassert her i Stortinget. Hadde alle kompetansemiljøer i Norge som er budsjettavhengige, vært like tungt representert som universitetsmiljøet er med den tyngden representanten Lønning utgjør i utdanningskomiteen, ja, da var det en lys fremtid for kompetanseutviklingen i Norge.

Det er en gledens dag for høyskolene i Stavanger, Kristiansand og Bodø, som i dag får klarsignal på at de kan få utvikle seg til å bli universiteter, og at universitetsstatusen ikke er langt unna. Det er vi glade for. Samtidig er vi glade for at verdien av universitetsbegrepet beholdes gjennom at det stilles strenge krav til faglig innhold. Det er også en betryggelse å vite at norske forskningsmiljøer skal sikres en økonomisk muskel som gjør det mulig å opprettholde norsk kunnskap på det nivå som er nødvendig i morgendagens kunnskapssamfunn.

Det har vært en del snakk om studiefinansiering i denne debatten. For oss er det viktig å understreke at universiteter og høyskoler ikke bare er institusjoner som skal utdanne spesialiserte mennesker, men med studieløpet skal det også være en mulighet for en totaldannelse som gjør det mulig for studenter å delta i aktiviteter som beriker studieløpet deres uten å være direkte eksamensorienterte. Med den finansieringsordningen som er foreslått av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil en slik ikke eksamensrettet komplettering av en utdannelse være nær sagt umulig. Det ville også være svært betenkelig dersom elevene skulle gå inn på et studium med en usikkerhet i forhold til hva dette studiet egentlig ville koste, slik det ville bli etter Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets modell. Noen ville få en økonomisk smell som de ikke var forberedt på – andre ville kanskje ikke våge å ta fatt på et studium, nettopp fordi de fryktet den økonomiske baksmellen. Det er derfor av stor betydning at et parti som ser ut til å seile i så stor medvind at de kan sikre flertall for finansieringen ved neste års budsjett, går inn for en finansieringsmodell som sikrer det komplette studietilbud, som gir oss en mulighet for å utdanne studenter som ikke er bare smalt faglig sporet, men som får en mulighet til en større bredde som ikke er eksamensrelatert.

Jeg er også glad for at utenlandsstudentene våre skal sikres en skikkelig finansieringsmulighet. I og med at kunnskap er morgendagens kapital, må ikke dagens studenter være avhengig av foreldregenerasjonens kapital for å sikre seg den kunnskap som skal bringe dem inn i morgendagen. Det er et mål at de som ønsker det, og som ut fra sitt studievalg er tjent med et opphold i utlandet, gis likeverdige muligheter gjennom en studiefinansiering som sikrer dette.

Til slutt et par ord om kunstfagstipendet. Kunstnere har ikke det garanterte stillingsvern som veldig mange andre studenter har når de kommer ut fra sine studier. Vi i Kystpartiet tror det er viktig at vi sikrer en kunstfagutdanning på høyt nivå, og at de studentene som velger en fremtid innenfor kunst, kommer ut fra sine studier uten å være belemret med en studiegjeld som de i konkurransemarkedet for kunstoppdrag muligens ikke kan innfri.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Elsa Skarbøvik (KrF): Både studie- og arbeidsmarkedet er svært internasjonalisert i vår tid. Studieåret 1999–2000 var 14 500 norske studenter i utlandet, og av disse var 10 000 helgradsstudenter.

Norge har gjennom mange år bygget opp et relativt godt tilbud til norske studenter som ønsker å ta hele eller deler av sin utdanning i utlandet. I et samfunn preget av økende samhandling over landegrensene, er det viktig med bred kompetansebygging. Det var derfor overraskende at Regjeringen ønsket å redusere støtten til skolepenger for studenter i utlandet, noe som hele tiden har vært en velfungerende strategi for internasjonalisering i utdanningssektoren.

Regjeringen går også inn for å fjerne det sikkerhetsnettet utenlandsstudentene har i form av valutajustering. Stortinget har tidligere bestemt at det er Statens lånekasse for utdanning som skal bli belastet eller få gevinsten ved svingninger i valutakursene. Vi er glade for at dette nå er ivaretatt av flertallet. Kristelig Folkeparti ønsker at økningen av kostnadsnormen bør være forholdsmessig den samme for utenlandsstudentene som for norske studenter.

Departementet legger opp til å endre ordningene med støtte til gebyrstipend for å omfordele noen av midlene til å styrke norske universiteters og høgskolers internasjonaliseringsstrategier. Kristelig Folkeparti mener at gebyrstipendordningen fungerer godt med dagens modell. Vi vil samtidig understreke at det må være mulig for institusjonene å bli mer internasjonale, samtidig som man legger opp til gode utvekslingsordninger for studentene. Dette krever økte ressurser til institusjonene, slik at deres behov for internasjonalisering blir sikret.

Den nye gradsstrukturen har som formål å fremme studentenes læring, men også å øke internasjonal studentmobilitet. Både benevningene og studiemodellene vil utvilsomt føre til økt forståelse og mobilitet internasjonalt. Med nytt karaktersystem vil en også lettere kunne sammenligne vekttall mellom institusjoner i inn- og utland, og en vil kunne kommunisere bedre med en verden utenfor Norge.

Det må også legges bedre til rette for utenlandske studenter ved norske utdanningsinstitusjoner, og utvekslingen av forskere og studenter må stimuleres. Samarbeidsavtaler med utenlandske universitet bør derfor være en naturlig del av virksomheten for øvrig. Det kan føre til at institusjonene også blir mer attraktive for utenlandske studenter og forskere.

Vi er enig med departementet i at det er viktig at universitetene og høgskolene fortsetter med å bygge opp et fagtilbud på engelsk for både norske og utenlandske studenter. Fagmiljøene kan medvirke til en mer aktiv studentutveksling gjennom å oppmuntre studentene til å ta del i internship-ordninger i ulike internasjonale organisasjoner.

Norske universitet og høgskoler har i flere år hatt samarbeid med institusjoner i utviklingslandene, og vi ser på dette som et sentralt område. I denne sammenhengen er det viktig å framheve at dette samarbeidet er svært positivt, også for innholdet i de norske utdanningstilbudene.

Vi støtter Regjeringens intensjon om å knytte utdanningsinstitusjonene tettere opp til studentutvekslingen. En kvalitetssikring av institusjonene er også en garanti for at studentene får en fullverdig utdanningsopplevelse.

Regjeringens beslutning om å fjerne kunstfagstipendet svekker samtlige målsettinger når det gjelder finansiering av høyere kunstutdanning. Dette strider dessuten mot intensjonen i alle tidligere stortingsmeldinger om studiefinansiering. Opprettelsen av kunsthøgskolene som et eget strekpunkt i lov om universiteter og høgskoler var en erkjennelse av at høyere kunstutdanning er vesensforskjellig fra annen høyere utdanning. Dette tilsier at kunststudenter representerer «en gruppe med særskilte behov» også når det gjelder studiefinansiering.

Dagens stipendordning burde blitt beholdt for å gi kunstnere under utdanning rimelige vilkår. Kristelig Folkeparti er skuffet over at flertallet ikke fant det tjenlig å opprettholde kunstfagstipendet for billedkunstnere, ballettkunstnere og kunsthåndverkere – de gruppene som tjener minst på sitt kunstneriske arbeid.

Studenter ved Handelshøyskolen BI betaler i dag studieavgift og får ikke noen form for gebyrstipend fra Statens lånekasse for utdanning. Vi går derfor inn for å innvilge heltidsstudenter ved BI delvis dekning av studieavgiften gjennom stipend fra lånekassen og ønsker dette nærmere utredet.

Kristelig Folkeparti har vært opptatt av å få opprettet et senter for fredsutdanning ved Universitetet i Tromsø. Vi er glade for at komiteen nå går enstemmig inn for dette. Tromsø har vært førende på dette feltet, og i mai i fjor ble det holdt en fredsutdanningskonferanse i Tromsø. De har både databasen, et internasjonalt nettverk og kompetente folk til å drive med dette.

Statsråd Trond Giske: Norsk utdanningspolitikk skal baseres på brede målsettinger. Utdanning skal bidra til personlig utvikling og sosial utjevning, styrke demokratiske verdier, kultivere og sammenbinde samfunnet og stimulere til innovasjon, produktivitet og økonomisk vekst. Disse målene ligger til grunn for Regjeringens kvalitetsreform for høyere utdanning. Ambisjonen er at Norge skal bli en ledende kunnskapsnasjon.

Utdanning har gått fra å være et elitefenomen til å bli et massefenomen. I 1988 var det mindre enn 100 000 studenter, nå er det mer enn 190 000 studenter. Mer enn halvparten av årskullene går nå inn i høyere utdanning, og stadig flere kommer tilbake for å få et kompetansepåfyll senere i livet. Dette er en positiv utvikling. Det gir den enkelte økte muligheter for livsutfoldelse. Det gir Norge gode forutsetninger for et høyt velferdsnivå, større sosial og økonomisk likhet og høy sysselsetting.

For Arbeiderpartiet er en rettferdig utdanningspolitikk nøkkelen til et rettferdig samfunn. Lik rett til utdanning er et grunnleggende rettferdig mål. Alle skal få tilgang til likeverdige utdanningstilbud – uavhengig av bosted og økonomisk situasjon – og utdanningstilbudene må være tilpasset ulike behov.

I høyere utdanning har vi lyktes med en rask utbygging av kapasiteten. Vi har også lyktes i å få en god geografisk fordeling av utdanningstilbudene. Vi har likevel store utfordringer når det gjelder å tilrettelegge for deltakelse for grupper som i dag er underrepresentert i høyere utdanning. Det er også stor skjevrekruttering mellom kjønnene i utdanningssystemet. Disse skjevhetene bryter med det viktige prinsippet om at alle skal ha like muligheter. Det er også dårlig utnyttelse av samfunnets ressurser, derfor må vi ha en offensiv likestillingspolitikk i høyere utdanning.

Jeg mener utdanningssystemet vårt tåler internasjonal sammenligning. Likevel er det helt klart at universitetene og høyskolene våre kan bli bedre. Studieintensiteten er for lav. Tidsbruksundersøkelser viser at studentene i gjennomsnitt bruker under 30 timer pr. uke på studiene, og mange fag utnytter studieåret for dårlig. Resultatet er svak gjennomstrømning og høye frafall i utdanningene. For enkelte hovedfagsutdanninger er gjennomsnittsalderen godt over 30 år når studentene er ferdige.

Universiteter og høyskoler skal være spydspisser inn i kunnskapssamfunnet. For at de skal fylle sin rolle, må de være ressurssterke og robuste organisasjoner, og de må ha høye ambisjoner.

De må ha vilje og evne til å omstille seg for å kunne møte samfunnets krav. De må være internasjonalt ledende og fylle sin rolle i kompetansesamfunnet når det gjelder kvalitet. De må tilpasse seg nye studentgrupper med nye behov for organisatorisk og innholdsmessig tilpasning av studiene. Disse utfordringene må institusjonene selv gripe fatt i. De må sørge for rammebetingelser som gjør at de kan makte oppgaven. Jeg er glad for at den reformen vi nå har lagt fram og fått tilslutning til, kan bidra til det. Jeg registrerer at de aller fleste hovedtrekkene i kvalitetsreformen har fått tilslutning i Stortinget.

Vi gjennomfører historiens største løft i studiefinansieringen. Det mest avgjørende for studentenes mulighet til å studere på heltid er det man har å leve for mens man er student. Derfor foreslår vi å øke utdanningsstøtten med 12 450 kr pr. studieår til 80 000 kr. Økningen skal stort sett gis som stipend. Dette gir mulighet til å være heltidsstudent uten at gjelden ved fullførte studier øker. Dette løftet har fått bred støtte i Stortinget, og det er jeg glad for. Jeg håper også at vi får den samme støtten når vi skal gjennomføre økningen.

Så har vi foreslått at det skal være en sammenheng mellom tildeling av stipend og gjennomførte studier. Jeg er også glad for at så å si alle partier i Stortinget støtter en slik sammenheng. Det er ulike syn på hvor mye av stipendet som skal være knyttet til gjennomføringen av studiet, men prinsippet har svært bred støtte.

Alle, også de som er forsinket i studiene, vil med Regjeringens forslag få mer i stipend. Men Regjeringens mål har vært å gi en ekstra belønning til dem som faktisk gjennomfører studiene. Etter vårt syn er det feil å ha et system hvor det er mulig å få 160 000 kr i utbetalt støtte, derav, med nytt stipend, 62 000 kr til odel og eie, uten at man noensinne har satt sin fot på en utdanningsinstitusjon. Det er systemet slik det er i dag. Det vil være systemet med sentrums og Høyres forslag i Stortinget.

Jeg er glad for at vi har fått støtte for at det ikke fortsatt skal være slik. Det må være en sammenheng mellom det å få utdanningsstøtte og det å studere. Jeg tror det er ganske mange i Norges befolkning som vil være enig i at det skal være en sammenheng mellom det å skulle få betaling for å være student, og det å være student og gjennomføre studiene.

Også vi vil se nærmere på om en del av stipendet kan gis uavhengig av studiegjennomføringen, at man består faget, men et klart krav må være at det skal gå til dem som faktisk studerer. For å avklare en misforståelse: Kravet til stipend er ikke å gjennomføre studiene på normert tid. Tvert imot, tiden spiller ingen rolle. Man får 31 000 kr i stipend uavhengig av om man bruker ett, tre, fem eller sju år på å ta et fag. Også de som er forsinket, får mer i stipend. Derfor vil alle tjene på reformen. En som tar en femårig mastergradsutdanning, vil med det nye forslaget få 155 000 kr i stipend. Det betyr at man får 55 000 kr mer i forhold til i dag, hvis man gjør det på fem år, og man får 35 000 kr mer enn i dag hvis man gjør det på seks år. Også de som er forsinket, vil få mer i stipend. Hvordan det kan framstilles som en katastrofe for studentene, er for meg svært vanskelig å forstå.

Studentene skal sikres økt kvalitet i undervisningen og bedre økonomiske rammer for å gjennomføre studiene. Det er en høy ambisjon. Både institusjonene og studentene må få klare rettigheter og plikter i forhold til hverandre. Derfor er jeg glad for at Stortinget også gir sin tilslutning til dét hovedløftet i reformen, en bedre studiekvalitet. Bedre oppfølging av studentene, studentaktive undervisningsformer og evaluering gjennom året vil gi studentene et bedre tilbud.

Det er jo dette som til sjuende og sist vil sikre at studentene får en god utdanning, at de faktisk lærer noe, at de går ut av studietiden med en økt kompetanse som de har bruk for i sitt yrkesliv. Det er også dette som gjør at studentene kan gjennomføre studiene, og at de kan bestå fagene og få en skikkelig oppfølging og evaluering gjennom hele studieåret. Det betyr også at de kommer raskere gjennom, at de får redusert gjeldsbyrde fordi de ikke blir forsinket, og økt livslønn fordi de kommer tidligere ut i arbeidslivet.

Jeg ser at noen er bekymret for at dette betyr at hvis man stryker som student, vil man få økt gjeld, og man får lavere inntekt. Det får man allerede i dag. Det er slik i dag også at hvis man tar et år ekstra, får man 50 000 kr mer i gjeld og man får lavere inntekt, fordi man taper et års inntekt, kanskje til sammen et tap på 250 000 kr. Det viktigste her er at de som underviser og følger opp studentene, tidlig i studieåret kan se hvem som har problemer, og gi dem en bedre oppfølging og dermed sørge for at flere består studiene sine. Det er det som er det virkelige løftet her, som også vil komme økonomien til studentene betraktelig til gode.

Det er viktig at bedre studiekvalitet og nye evalueringsformer henger sammen i reformen. Det blir ikke aktuelt å innføre stipend avhengig av gjennomførte studier før endringene i studiekvalitet og endringene i evalueringsformene er på plass. Det må være på plass først. Det kan ikke være slik at man sitter en junidag med en åtte timers eksamen med både 20 vekttall og masse penger i potten. Det må være en sammenheng mellom de to tingene. Det ene må være på plass før det andre kan innføres.

I innstillingen er det enstemmig tilslutning til forslaget om å innføre ny gradsstruktur. Jeg registrerer nå at også Kystpartiet støtter det, og da har vi det klart. Det er alle partier som slutter seg til dette punktet, selv om det kanskje er enkeltrepresentanter fra akademia som har vært mest høylytt imot. Dessverre ville ikke sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet være med på å ha som ambisjon at en bachelorgrad skal ha like høy kvalitet som dagens cand.mag.-grad. Det synes jeg er synd, men jeg ønsker likevel å jobbe etter den ambisjonen når vi skal gjennomføre endringene i høyere utdanning.

Det er også flertall for å innføre en ny finansieringsmodell for universitet og høyskoler som belønner kvalitet på utdanning og forskning. Vi har imidlertid ikke gått inn for en ren stykkprisfinansiering slik Mjøs-utvalget foreslo. Det ville etter Regjeringens syn være skadelig for små fagmiljøer. Det ville være skadelig for hensynet til forutsigbarhet for institusjonene, og det ville også være skadelig for fagmiljøer det har tatt år eller kanskje årtier å bygge opp, og som kunne bli revet ned i løpet av få år med kanskje midlertidig lav studenttilgang. Derfor er jeg glad for at Stortingets flertall slutter seg til våre prinsipper for finansieringsmodell.

Departementet arbeider med den endelige utformingen i nært samarbeid med universitets- og høyskolesektoren. Regjeringen vil komme tilbake til nærmere spesifisering av innholdet i finansieringsmodellen i forbindelse med forslag til statsbudsjett for 2002.

For Regjeringen er det også viktig at et flertall i komiteen slutter seg til en organisering av universiteter og høyskoler som slår fast at de ikke skal betraktes som kommersielle tjenester, og som legger til rette for at det offentlige fortsatt skal ha et ansvar for å sikre likeverdige og gode utdanningstilbud.

Det går et dypt skille mellom Arbeiderpartiet, SV og sentrum på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre siden i synet på våre universiteter og høyskoler. Flertallet understreker at dette er offentlige kultur- og samfunnsinstitusjoner, mens Høyre og Fremskrittspartiet åpner for private eiere i våre universiteter og høyskoler.

Institusjonene skal drive langsiktig disiplinutvikling og grunnforskning uten umiddelbar økonomisk gevinst. Privateide universiteter og høyskoler vil være avhengig av å selge sine tjenester. Det vil selvfølgelig føre til at de endrer profil. Det er kun et statlig ansvar og eierskap som kan ta vare på en stor bredde av fag innenfor høyere utdanning og forskning. Jeg lurer også på hvordan privat eierskap vil sikre den frie og kritiske stillingen som er en sentral del av samfunnsmandatet for universiteter og høyskoler. Privat eierskap vil også undergrave muligheten til å nå målet om lik rett til utdanning.

Det er for meg et paradoks at partier som er svært bekymret for at det offentlige, folket gjennom departement og storting, skal legge føringer for utdanningsinstitusjonene, synes det er helt greit med private eiere – med de bindinger, krav om utbytte, faglig fokus osv. som det vil medføre.

Styringsmodellen som er foreslått for universiteter og høyskoler, får også tilslutning fra et flertall i komiteen. Det er støtte til at rektor fortsatt skal være valgt, men man er åpen for forsøksordninger. Det er støtte til forslaget om sammensetningen av styret, hvor ingen enkeltgrupper får flertall alene. Det er støtte til en bedre faglig ledelse ved at instituttstyrere og dekaner skal ansettes på åremål, slik både Universitets- og høgskolerådet, Forskerforbundet og studentorganisasjonene har støttet.

Stortinget gjør enkelte endringer i meldingens forslag, som Arbeiderpartiet slutter seg til. I meldingen var det foreslått at Norgesnettrådet styrkes som akkrediterings- og kvalitetssikringsorgan, og at det gis et eget styre, organisering og mandat i samsvar med det. Det sentrale for Regjeringen har vært å etablere ordninger for kvalitetssikring og kvalitetsutvikling som sikrer omdømmet for norsk utdanning, som bidrar til effektiv bruk av offentlige ressurser, og som sikrer studentene kvalitet i studietilbudene.

Akkreditering og kvalitetssikring av studietilbudene må ikke føre til etablering av et stort utdanningsbyråkrati. Det er universiteter og høyskoler som skal ha hovedansvaret for kvaliteten i sine studietilbud. Komiteen støtter det synet, men mener at i stedet for at Norgesnettrådet omorganiseres og får et eget styre for å gjennomføre denne oppgaven, burde det opprettes et annet organ med et eget styre for å gjennomføre den oppgaven. Jeg oppfatter ikke det som et avgjørende ulikt forslag i forhold til stortingsmeldingen, og synes det er et forslag som det er greit å leve med.

En enstemmig komite ber Regjeringen legge til rette for at universiteter og høyskoler skal ha fullmakter til å organisere randsoneaktivitet i tråd med forslaget til Mjøs-utvalget. Det må ses i sammenheng med at komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at universiteter og høyskoler fortsatt skal være forvaltningsorganer. Ved opprettelse av aksjeselskap vil det derfor fortsatt være staten, ved statsråden eller Regjeringen, som vil være eier av disse aksjene, og som til sjuende og sist vil stå ansvarlig for hvordan denne eierrollen utøves. Den eierformen setter naturlige grenser for opprettingen av selskaper. Med det forbeholdet er komiteens konklusjon i tråd med det Regjeringen har foreslått.

Et bredt flertall i komiteen ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med spørsmål om eventuell omlegging av profesjonsutdanninger og enkelte andre utdanninger. I meldingen er det lagt til grunn at utdanninger selvsagt ikke skal presses inn i mønstre som ikke passer. Departementet har allerede etablert et samarbeid med Universitets- og høgskolerådet om disse spørsmålene. Det er naturlig at slike vurderinger gjøres i nært samarbeid med universiteter og høyskoler. Det er derfor i St.meld. nr. 27 varslet at departementet vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering.

En enstemmig komite ber Regjeringen utforme et forslag til felles lov for statlige og private institusjoner innenfor høyere utdanning. For å gjennomføre kvalitetsreformen, slik et flertall i komiteen forutsetter, er det behov for å legge fram forslag til endringer i den eksisterende universitets- og høyskoleloven raskt. Arbeidet med en helt ny, felles lov for statlige og private institusjoner vil være en prosess som nødvendigvis må ta noe mer tid. Dette arbeidet må derfor gjøres i to trinn.

Jeg mener komiteflertallets forslag om kriterier for universitetsbetegnelse ikke er den beste løsningen. Jeg er bekymret for at forslaget fører til at høyskolene prioriterer flere doktorgradsutdanninger på bekostning av ressurser til andre deler av høyskolenes virksomhet, som kanskje kunne gitt en mer balansert, strategisk utvikling.

Særlig vil det ta mange år og være ressurskrevende for høyskolene i Agder, Stavanger og Bodø å oppfylle de kriteriene for universitetsbetegnelse som flertallet foreslår. Jeg registrerer at et overveldende flertall i Universitets- og høgskolerådet, et flertall bestående av både universitet og høyskoler, støttet Regjeringens forslag til universitetsmodell. Jeg registrerer også at forsøket på å komme noen partier i møte og finne en mellomløsning heller ikke førte fram. Det er synd at Stortinget ikke slutter seg til Universitets- og høgskolerådets og Regjeringens forslag til modell.

Komiteflertallet skriver i innstillingen at Regjeringens opplegg i St.meld. nr. 27 langt på vei framstår som en sparereform. Her henvises det til kapitlet om økonomiske og administrative konsekvenser, og at det til og med signaliseres at reformen skal frigjøre ressurser til andre samfunnsformål. Bekymringen på dette punktet må være en misforståelse. Jeg viser til at også Universitets- og høgskolerådet, i sitt materiale til komiteen, påpeker at reformen har en samfunnsøkonomisk gevinst. De knytter denne gevinsten til at kortere studieløp og bedre gjennomstrømning vil øke antallet kandidater som er tilgjengelige på arbeidsmarkedet, at kvaliteten på kandidatene vil øke, at flere vil lykkes i sine studieløp og vil få bedre forutsetninger for å finne seg til rette i sin studiesituasjon. Det er disse gevinstene som ligger i kvalitetsreformens frigjøring av ressurser til andre samfunnsformål, ikke at man skal ta penger fra universitets- og høyskolesektoren og overføre til andre sektorer, slik enkelte har framstilt det i media.

Jeg har vanskelig for å forstå at noen kan gå imot å investere i studiefinansiering og studiekvalitet, slik at man kan utløse disse samfunnsgevinstene.

I stortingsmeldingen er det gjort klart at forslagene om bedre oppfølging av studentene krever større ressurser til universiteter og høyskoler. Vi må ha mer penger pr. student for å gi bedre studiekvalitet og oppfølging. Vi må ha en kraftig opptrapping av forskningen, hvor universitet og høyskoler får en betydelig del. Og vi må la institusjonene få større frihet til å bruke sine ressurser bedre. Komiteflertallet refererer til beregninger fra Universitets- og høgskolerådet om hvor mye reformen vil koste å gjennomføre. Jeg synes det er et konstruktivt innspill, men jeg er uenig i Universitets- og høgskolerådets forutsetning om at framtidens heltidsstudenter vil avlegge 13–14 vekttall pr. år. Det tilsvarer at hver tredje student hvert år må stryke eller ikke ta eksamen, eller at gjennomsnittsstudenten vil bruke om lag fire og et halvt år på å ta en bachelorgrad som er normert til tre år. Jeg mener at vi skal ha langt høyere ambisjoner med de reformene vi skal gjennomføre.

Stortingsmeldingen innebærer det største løftet som er gjort i studiefinansieringen. Kostnadene ved det er 1,3 milliarder kr. I meldingen gis det et forpliktende løfte om å innføre det som andre partier har lovt, men ikke gjennomført, som man ikke fikk til den gangen man selv satt i regjering. For studentene er det viktigste hvor mye penger de får, ikke hvor mye penger de blir lovt å få.

For å nå målene foreslås det i St.meld. nr. 27 et bredt, samlet grep. Bak denne reformen ligger et omfattende arbeid som har involvert svært mange miljøer.

Både Mjøs-utvalget og Aamodt-utvalget har levert omfattende innstillinger. I vurderingene av disse har vi fått god hjelp av om lag 250 høringsuttalelser. Jeg registrerer at det er bred tilslutning til målet om økt kvalitet i utdanningene. På bakgrunn av høringsuttalelsene har vi også gjort vesentlige endringer i forslagene fra Mjøs-utvalget og fått tilslutning til det i Stortinget.

I debatter i pressen og andre steder har det vært stor bredde i synspunktene når det kommer til spørsmålet om valg av virkemidler for å nå målet. Det synes jeg er bra, og det skulle bare mangle når vi vet at det er mer enn 20 000 engasjerte tilsatte ved universiteter og høyskoler og mer enn 190 000 studenter i Norge. Det er stor oppmerksomhet i samfunnet om universitets- og høyskolesektoren. Det er en viktig sektor som nå skal reformeres.

Jeg registrerer med glede at de representative organer – både studentorganisasjoner, Universitets- og høgskolerådet, Forskerforbundet og arbeidslivsorganisasjonene – gir sin tilslutning til de fleste forslagene i kvalitetsreformen. Jeg er også glad for at Stortinget slutter seg til hovedtrekkene i reformen.

Forslagene i St.meld. nr. 27 er en stor utdanningsreform som gir strategien for at universiteter og høyskoler skal utdanne de kunnskapsrike, kreative og omstillingsdyktige menneskene som Norge trenger. Selv om jeg ikke er enig i alle tilrådingene fra flertallet i komiteen, er jeg glad for at komiteen gir sin tilslutning til hovedtrekkene i stortingsmeldingen. Det gir et godt grunnlag for arbeidet videre med kvalitetsreformen.

Vi skal bruke mer ressurser på forskning og utdanning. Vi skal sørge for at flere får anledning til å ta utdanning. Vi skal sørge for at utdannings- og forskningsinstitusjonene våre blir utnyttet på en bedre måte. Vi skal sørge for at Norge er en ledende kunnskapsnasjon. Innstillingen gir et godt bidrag til å nå Regjeringens mål om at vi skal lykkes med overgangen til kompetansesamfunnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg lyttet med interesse til en engasjert statsråd for en reform som han har et stort engasjement for.

Da statsråden presenterte sin stortingsmelding, kalte han det et «policy»-dokument. Jeg er enig i at meldingen angir prinsipper, hvor den konkrete utforming må bearbeides videre. Et eksempel på det er finansieringsordningene. Det betyr også at meldingen på flere punkter er uferdig, og hvor jeg mener at komiteen har gjort en jobb for å komme et skritt videre.

I komitearbeidet har jeg opplevd en ettertenksom saksordfører fra statsrådens eget parti som har valgt å trekke delvis andre konklusjoner på flere punkter enn det meldingen har lagt opp til. Statsråden har de siste dagene – også i dette innlegget – forsøkt å framstille innstillingen fra komiteen som mindre justeringer av meldingen. Den samme framstillingen gir også representanten Norvoll her i dag.

Da er det nok å peke på følgende: Statsråden ville ikke ha et uavhengig akkrediterings- og evalueringsorgan. Flertallet her går inn for et strengere kvalitetskrav til nyere universiteter. Mjøs-utvalgets kriterier legges i bunn. Høgskolene får opprette og legge ned fag som har inntil tre års varighet, og ikke to år, som statsråden ønsket, og vi får også en felles lov for private og offentlige institusjoner. Stortinget har altså gjort jobben sin.

Nå virker det også som om statsråden er i tvil om modellen for studiefinansieringen. Giske sa i sitt innlegg at alle får stipend uavhengig av hvor lang tid det tar. Da vil jeg bare minne om følgende: Det er en tidsavgrensning, og det er også lagt inn en budsjettmessig forutsetning om at en skal ha en studieprogresjon for å frigjøre ressurser. Jeg opplever nå at statsråden snakker bort progresjonskravet, og da er mitt spørsmål til statsråden: Når kommer utredningen om dette punktet?

Statsråd Trond Giske: Enkelte har vært veldig opptatt av å springe til pressen med ulike nederlag for både statsråden og Arbeiderpartiet, og sågar vært så ivrige at man har gått til avisen med ting som rett og slett har vist seg å være stikk motsatt av det flertallet i komiteen har konkludert med.

Jeg er ikke så opptatt av nederlag eller seirer, jeg er opptatt av å finne gode løsninger for studenter, forskere og institusjonene. Det er jo det som er målet. Og hvis Kristelig Folkeparti har gode forslag og bidrag til hvordan dette kan gjøres enda bedre, er det ingenting som er bedre enn det.

Når det gjelder akkrediteringsorganet, foreslår vi i meldingen – det står på side 53 – at Norgesnettrådet skal omorganiseres, få et eget styre og ha ansvaret for det arbeidet. Flertallet i Stortinget vil ikke slutte seg til, men vil ha et annet organ som skal ha et eget styre og ansvaret for det arbeidet. Det er en forskjell på det, men ikke en avgjørende forskjell. Det viktigste for oss var å ikke opprette et nytt utdanningsbyråkrati, og at hovedansvaret for kvaliteten skal ligge i institusjonene. Og der står vi og Kristelig Folkeparti sammen.

Når det gjelder stipend, er det ingen tidsavgrensning. Den tidsavgrensning i studiefinansieringen som er der i dag, og som videreføres, går ut på at man ikke kan få utbetalt penger, verken til lån eller stipend, å leve for med mer enn ett års forsinkelse. Det står komiteen, så vidt jeg forstår, sammen om. Det er i hvert fall ingen som har foreslått noen endringer i det. Men både stipend og lån og alt skal jo utbetales på den måten som før.

Så er det spørsmål om etterregningen: Hvor mye av dette skal være lån, og hvor mye skal være stipend? Det spiller i og for seg ingen rolle for studentene før man begynner å betale. Det er da man merker – og det har vel noen hver erfaring med – hvor mye man egentlig har lånt, eller hvor lite man har fått i stipend. Og da gjør det ingenting om man tar det grunnfaget på ett eller to eller fem eller ti år. Når man tar det grunnfaget, eller får de 20 vekttallene eller de 60 studiepoengene, får man omskrevet lånet sitt til stipend, da får man trukket det fra. Der ligger ikke den tidsbegrensningen som ligger i ett års forsinkelse i dagens modell, så hvis jeg har oppklart noen ting der som gjør at Kristelig Folkeparti ønsker å endre synspunkt på den saken, er det selvsagt veldig velkomment.

Jeg satser på å komme tilbake med en nærmere beskrivelse av modellen i statsbudsjettet for år 2002.

Inge Lønning (H): Jeg konstaterer med glede at statsråden har lagt seg på den linje som Luther foreslår i forklaringen i den Lille katekisme: Unnskylde, tale vel og ta alt i beste mening – og fremstille det slik at alle de ganske betydelige endringer og til dels ganske drastiske endringer som har skjedd gjennom komitebehandlingen, egentlig er helt i tråd med det statsråden hele tiden har tenkt. Det er positivt at man tar det på den måten.

På to punkter vil jeg gjerne få lov til å stille spørsmål: Gjelder dette hovedsynspunkt også det avsnittet som en enstemmig komite har skrevet når det gjelder prinsippene for likebehandling mellom private og offentlige institusjoner? Jeg siterer fra side 29 i innstillingen:

«Komiteen går inn for at private høgskular ut frå prinsippet om eit mest muleg samordna og oversiktleg regelverk, bør kome inn under den felles lova om statlege universitet og høgskular.»

Det vises også til Bologna-erklæringen, som forplikter Norge til det samme. Betyr dette at det var en ren forglemmelse i utarbeidelsen av stortingsmeldingen at det ikke fantes spor av disse prinsippene der?

Den forrige profilerte utdanningsminister fra Arbeiderpartiet, Gudmund Hernes, gikk i sin tid inn for at det ikke skulle bli mer enn fire universiteter i Norge, og han holdt beinhardt på det, med en prinsipiell begrunnelse. I stortingsmeldingen var det lagt inn en frihåndstegning, som ikke var utredet av noen, som ville åpne for at samtlige vitenskapelige høyskoler kunne bli universiteter, altså avskaffe kategorien vitenskapelige høyskoler, og at alle høyskoler med en doktorgradsutdanning burde kunne få samme status. Det betyr formodentlig også BI og Menighetsfakultetet. Det ville over natten ha gitt oss et tosifret antall universiteter. Er det virkeligheten i Norge som har endret seg så dramatisk fra Gudmund Hernes til Trond Giske at Arbeiderpartiet nå plutselig vil gå inn for et frislepp?

Statsråd Trond Giske: For å ta det første først, likestilling mellom private og offentlige høyskoler: Jeg har ingen problem med den merknaden som en enstemmig komite har kommet med, fordi jeg forstår av resten av innstillingen at dette ikke dreier seg om en økonomisk likestilling på den måten som Høyre ønsker, nemlig en stykkprisfinansiering, hvor det ikke spiller noen rolle om en velger et universitet eller en privat høyskole – pengene skal følge studentene. Her ligger fortsatt det finansieringssystem som vi i dag har i forhold til private og offentlige høyskoler og universitet. Det dreier seg heller ikke om en faglig likestilling, for det står helt klart i det vedtaket som Stortinget kommer til å gjøre senere i dag, at det er de offentlige høyskolene som skal ha rett til å opprette treårige studier. Der står det ingenting om de private. Så jeg har ingen problemer med å støtte den likeverdighet som ligger i den merknaden fra komiteen.

Private høyskoler gjør en viktig jobb, selv om vi ikke kan gi dem fri adgang til offentlige budsjetter ved å si at halvparten eller en del av skolepengene skal betales av det offentlige, uansett, for da ville man jo ha et ubegrenset sluk i forhold til høyskolenes mulighet til å hente penger fra offentlige budsjetter. Det er merkelig at et parti som Høyre går inn for en sånn modell.

Når det gjelder universitetsmodellen, registrerte jeg at da Universitets- og høyskolerådets styre behandlet den modellen Regjeringen har foreslått, frihåndstegningen, som representanten Lønning kaller det, sammen med Mjøs-utvalgets forslag, så fikk Mjøs-utvalgets forslag bare én stemme. Jeg registrerte deretter at utvalgets leder, hr. Mjøs, i Dagbladet skrev at han avventet dette til Universitets- og høyskolerådets representantskap hadde hatt møte. Ja, det ble et møte. Der var det av 75 tilstedeværende 9 som støttet Mjøs-utvalgets forslag satt opp mot Regjeringens forslag. Så i sektoren selv er det en bred støtte for den frihåndstegningen, som representanten Lønning kaller det. Det er synd at ikke også Stortinget kunne slutte seg til det. At Landbrukshøgskolen på Ås hadde hett Landbruksuniversitetet på Ås isteden, tror jeg ikke hadde hatt noen avgjørende dramatisk effekt for de fire klassiske breddeuniversitetene våre.

Ursula Evje (Frp): Rettferdig utdanningspolitikk i et rettferdig samfunn, ja, det er litt av en visjon. Men statsråden forskrekker meg når han igjen fra Stortingets talerstol vektlegger at det er viktigere hvem som eier institusjonen, hvem som eier de organisatoriske rammetiltakene, fremfor den kvalitative produksjon som foregår innenfor dette fundamentet.

God kvalitet og en raskere gjennomstrømning gir store samfunnsøkonomiske gevinster. Institusjonene våre, ikke minst forskningsinstitusjonene, har et stort behov for nye folk, høyt utdannet. Og næringslivets behov kan også muligens dekkes via en raskere gjennomstrømning. Institusjonene tjener videre på en tredelt finansieringsmodell og vil øke sin inntjening ved raskere gjennomstrømning og hevet kvalitet. Samfunnet, du og jeg, tjener utrolige summer på å øke gjennomstrømningen, i form av meget store totale skatte- og avgiftsinntekter. Normann-utvalget, som ble nedsatt av en borgerlig regjering, påviste nettopp disse forholdene, påviste at rask gjennomstrømning gav enormt store summer tilbake bare i form av skatte- og avgiftsinntekter. Det er derfor vårt forslag om å likebehandle avdrag og renter ligningsmessig sett etter studiegjennomføring blir interessant, og kostnadene ved forslaget blir ikke på noen måte uoverstigelig.

På bakgrunn av dette vil jeg stille følgende spørsmål: Er det mulig at Arbeiderpartiet og statsråden vil ha denne økte verdiskapingen til statskassen og ikke på noen måte vil føre den tilbake til institusjonen for ny utvikling?

Statsråd Trond Giske: Det er klart at den økte verdiskapingen som vi kan få med disse reformene, i betydelig grad også bør tilbakeføres til sektoren. Det er nettopp ved å øke investeringen i utdanningskvaliteten, øke investeringen til studiefinansieringen og øke investeringen til forskningen at vi kan få institusjoner som klarer å få studentene raskere gjennom uten unødvendige forsinkelser og med den faglige tyngden de skal ha. Det kan frigjøre mye arbeidskraft, som er den knappeste ressursen i vår økonomi, og gjøre at vi faktisk får produsert mer og også får et overskudd som vi kan kanalisere tilbake til universitets- og høyskolesektoren. Det er den positive sirkelen som vi har snakket om hele tiden, og som av enkelte har blitt beskrevet som en sparereform – forstå det den som kan.

Så til dette med at avdrag skal være fradragsberettiget. Hvor tar Fremskrittspartiet alle pengene fra, har de en Sareptas krukke som det bare er å tømme ut av? Vi vet at de ulike skatte- og avgiftslettelsene som de tidligere har foreslått, og som ligger der fra før, tilsvarer 100 milliarder kr, og så kommer dette på toppen. Vi må snart få noen klare svar på hvor alle disse pengene skal tas fra, for jeg tror dessverre at konsekvensen av de kuttene som vil følge av alt dette, ikke kommer til å være særlig hyggelig for dem det rammer.

Så om private eiere. Ja, det spiller en rolle hvem som eier universiteter og høyskoler. Det spiller en rolle hvis universiteter og høyskoler skal være breie samfunnsinstitusjoner, hvis de skal være kulturinstitusjoner som, uavhengig av økonomiske og markedsmessige mål, skal fylle en rolle i en kulturnasjon, og hvis de skal ha muligheten til å være en kritisk irettesetter av sine eiere og være med i den politiske samfunnsdebatten. Hvis vi får private eiere inn, som Høyre og Fremskrittspartiet foreslår, er det klart at de vil kunne stille krav til faglig retning, krav til overskudd, krav til økonomisk effektivisering og også krav til innretning mot et marked, som vesentlig vil skade de samfunnsinstitusjonene som universiteter og høyskoler skal være.

Marit Tingelstad (Sp): Det er vel ikke å ta for hardt i å si at statsråd Giske har hatt en forholdsvis høy sigarføring i denne saken, både ved forberedelsen til og framleggingen av St.meld. nr. 27. Det har medført stort engasjement og mye støy, pluss mange avisartikler, både i forhold til faglig innhold og økonomiske beregninger, eller kanskje mangel på sådanne, i meldingen.

Statsråden sa i sted at en nærmere beskrivelse av beregningsmodellen vil komme i statsbudsjettet. Reelt sett vet Stortinget i dag kun at studiefinansieringen vil koste 1,3 milliarder kr. Statsråden har kalt meldingen for en kvalitetsreform. Det er dristig når det samtidig i meldingen, på side 78 annen spalte, står:

«Forslagene om ny finansieringsmodell for universiteter og høyskoler kan gjennomføres innenfor eksisterende budsjettramme.»

Dette ble presentert den 9. mars, før revidert nasjonalbudsjett var lagt fram. Vi vet nå at Stortinget har plusset på betydelige summer, hele 100 mill. kr, på denne sektoren. Det er ikke småpenger. Hvordan kan statsråden forsvare at eksisterende rammer er tilstrekkelig, når vi kjenner til hvor prekær den økonomiske situasjonen er ved mange av institusjonene?

Så til slutt: Hva med effektiviseringen som denne meldingen og statsråden la opp til, når han i sted sa at en student kunne bruke så lang tid han ville og likevel få stipend?

Statsråd Trond Giske: Når det gjelder det siste spørsmålet, ser jeg for meg en modell, og det står også beskrevet i meldingen, hvor en får lånet omskrevet til stipend når en gjennomfører et studium til 20 vekttall. Det er ingen tidsbegrensning på det. Så har vi i tillegg sagt at vi ønsker å se på muligheten for å gi en del av stipendet fast, men da må det være en forutsetning at man har gjennomført et studium – kanskje ikke bestått, men gjennomført det. Jeg skjønner ikke hvordan det går an å forsvare en stipendmodell hvor folk skal kunne få 31 000 kr i året uten å være student. Jeg synes det er grunnleggende urettferdig i forhold til alle de andre politiske målene vi har hvor vi mangler penger, bl.a. innenfor helsesektoren, innenfor utdanning og andre områder. Jeg synes det er urettferdig overfor heltidsstudentene at det skal gå an å forsyne seg av den samme kassen uten å være student. Jeg kan ikke skjønne og begripe at det går an å forsvare og holde på en modell hvor det fortsatt skal være mulig å misbruke ordningen på en slik måte. Hvis vi kan lage en modell hvor vi både sikrer heltidsstudentene et skikkelig tilbud og også tar vare på dem som er heltidsstudenter, men som ikke lykkes i studiet, har vi fått et perfekt system, og det bør være målet. Men forslaget som sentrumspartiene og Høyre står for, er i hvert fall langt fra perfekt. Og mindre perfekt hadde det vært om Høyre hadde fått gjennomslag for sitt primære standpunkt, nemlig at stipendandelen skulle ligge på 30 pst., og at stipendet burde kuttes dersom studentene ikke fulgte normert tid, slik det står i dokumentet fra representanten Lønning i februar – fire måneder etter er det noe annet, så det skal bli spennende å se hva det er om nye fire måneder.

Så kommer vi i budsjettet tilbake til hvordan vi skal gjennomføre studiefinansieringen, men det viktigste er at vi faktisk gjennomfører den. Jeg husker med gru f.eks. en tilsvarende debatt for fire år siden, før stortingsvalget i 1997, hvor bl.a. Senterpartiet lovte 5,1 milliarder kr mer til samferdsel – det ble 10 mill. kr. Det ville tatt 510 år før vi ville kommet opp på det nivået som ble lovet før valget. Er det én ting norske studenter ikke har tid til, så er det å vente 510 år på at vi gjennomfører de endringene som er høyst tiltrengt både i forhold til studiefinansieringen og studiekvaliteten.

Rolf Reikvam (SV): Dette var et innlegg med et stort engasjement, og ikke minst var det store ord som fauk gjennom salen. Det er åpenbart at det er en stortingsmelding vi behandler, og ikke budsjettet. Dette er historiens største løft – lik rett til utdanning, vi skal være en kunnskapsnasjon osv. Det at dette omtales som historiens største løft, går jeg ut fra skyldes historieløshet – i beste fall skyldes det vel det.

Statsråden sier at vi skal ha et system som ikke premierer dem som ikke studerer, det er et urimelig system. Hvis statsråden ser på de tallene som Lånekassen opererer med, og de tallene som universitet og høyskoler opererer med, viser det seg at Lånekassen har vesentlig færre låntakere enn det som er registrert som studenter – altså er de som er registrert i Lånekassen, sannsynligvis aktive heltidsstudenter, og de skal selvsagt ha en god og skikkelig finansiering. Det er de faktiske forhold. Det at det er så lite samsvar mellom tallene som universitetet opererer med, som er registrerte studenter som er der og tar et fag, følger forelesning eller hva som helst, og de tallene som Lånekassen opererer med, kan tyde på at de som er aktive studenter, tar vesentlig flere vekttall enn det som fremkommer av statistikken. Når statsråden tar dette opp igjen og opp igjen, så er det reint tøv. – Unnskyld, men det er det.

Mitt spørsmål til statsråden blir: Frykter statsråden at det opplegget som han nå skisserer når det gjelder omlegging av studiefinansieringen, kan forsterke skjevrekrutteringen til høyere utdanning?

Presidenten: Rolf Reikvam har helt rett i at presidenten ikke er spesielt begeistret når medrepresentanter eller regjeringsmedlemmer påstås å fremføre «reint tøv».

Statsråd Trond Giske: En av grunnene til at det er mange flere studenter som er registrert enn de som får støtte fra Statens lånekasse, er bl.a. at det er inntektsgrenser for om en får støtte fra Statens lånekasse. Der har vi foreslått endringer. I stedet for at en skal ha 5 200 kr i måneden som grense, så sier vi 100 000 kr i året som grense. Det er en vesentlig forbedring med hensyn til studentenes muligheter til fleksibelt å kunne jobbe når det passer med deres studier.

Så la meg ta dette med teskje overfor representanten Reikvam: Hvis man studerer i fem år i dag, får man 100 000 kr i stipend. Hvis man studerer i fem år når vi har gjennomført vår modell, får man 155 000 kr i stipend. Dersom man er et år forsinket, får man i dag 120 000 kr. Dersom man er et år forsinket på et fem års studium i framtiden, vil man få 155 000 kr. Det betyr at de som er forsinket, også vil få 35 000 kr mer i stipend. Og hvordan dette er en katastrofe for studentene, og hvordan dette skal føre til økt sosial skjevrekruttering, det er for meg aldeles ubegripelig. Dessuten ligger det en undertone i representanten Reikvams innlegg om at folk som har arbeiderklassebakgrunn eller annen lav sosial bakgrunn, gjør det dårligere i studiene enn andre. Det finnes det ikke noe grunnlag for å hevde. Det er ikke noen sammenheng mellom sosial bakgrunn og strykprosent. Det er helt riktig at det er en sammenheng mellom sosial bakgrunn, særlig akademisk bakgrunn, og motivasjon til å gå inn i høyere utdanning. Men det er en helt annen sak. Det har ingenting med gjennomføringen og strykprosenten å gjøre. Dessuten må man se dette i sammenheng med et betydelig løft i studiekvaliteten, i evaluering gjennom året, oppfølging av studentene, som gjør at mange flere gjennomfører enkelte forsøk som Universitets- og høgskolerådet baserer sine økonomiske beregninger på. Det viser jo at 95 pst. av studentene har lyktes i den type forsøk med bedre studiekvalitet. Og det er jo hovedpoenget: Gi studentene bedre studiekvalitet, gi studentene bedre studiefinansiering, over 1 milliard kr i økt støtte. Men sett også noen krav til gjennomførte studier, til innsats både fra institusjonene og studentene. Da gjør vi et felles stort løft som er til gode for en framtidig kunnskapsnasjon i verdensklasse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Petter Løvik (H): Eg synest det er veldig fascinerande å høyre på både statsråd Giske og fleire representantar frå Arbeidarpartiet som prøver å framstille det vi gjer i salen i dag, som ein siger for Regjeringa. Eg vil berre vise til, utan å gå i detalj som ein del andre har gjort, at når innstillinga inneheld 19 forslag til vedtak som det er fleirtal for, og svært mange av dei er endringar i høve til det Regjeringa foreslo, så talar dette sitt tydelege språk. At Arbeidarpartiet har slutta seg til fleire av desse for å dempe kjensla av nederlag, er greitt nok, men likevel står det fast at her har det skjedd store endringar. Eg trur eg vil påstå at dersom historia sin dom, som eg håpar og trur, er at dette er ei kvalitetsreform, så er det Stortinget å takke, og ikkje Regjeringa.

Eg vil kommentere litt, som fleire har vore inne på, studiefinansieringa. Innleiingsvis kan det vere grunn til å streke under at det er brei semje om å styrkje studiefinansieringa generelt. Det er ikkje tvil om at veldig mange studentar har problem med å få endane til å møtast, og at dette er ei av årsakene til at så mange studentar arbeider så mykje i tillegg til studia. Det er ikkje noko mål at ikkje studentane kan ta seg småjobbar ved sida av studia – det er berre sunt. Men det går for langt når arbeidet blir hovudgeskjeft og studiet blir bijobb, i alle fall for dei studentane som faktisk ønskjer å vere student på bortimot heiltid.

Det var derfor mange som i utgangspunktet var positive til at statsråden hadde klart å «presse» ein så god auke i studiefinansieringa ut av Finansdepartementet. Men som så ofte med statsråd Giske – også her hadde medaljen ei bakside. Den rause auken i den teoretiske stipenddelen frå 30 til 39 pst. kunne fort bli langt lågare i praksis. Det er ingen som har noko imot å bruke studiefinansieringa som gulrot for å få studentane til å halde eit rimeleg tempo. Men med det opplegget Regjeringa har, føler vi at verknadene kan bli litt for kraftige. Vakne studentorganisasjonar oppdaga dette, men dessverre har Framstegspartiet denne gongen slått seg saman med Arbeidarpartiet og sikra fleirtal for eit opplegg som kan vise seg å få svært uheldige utslag. Rett nok har ein prøvd å heilgardere seg ved å be departementet utgreie ein fast stipendprosent. Rett nok gir statsråden inntrykk av at både studentorganisasjonar og dei fleste andre har misforstått bodskapen. Men dersom ein verkeleg meiner alvor her, er det framleis muleg å støtte forslaget frå Høgre og sentrumspartia.

Eg vil også nemne utanlandsstudentane, der Regjeringa og Arbeidarpartiet vil fjerne dagens ordning med kostnadsnorm justert etter prisnivået i studielandet. Her får Arbeidarpartiet fleirtalet mot seg, samstundes som valutajusteringsordninga blir ført vidare. Eg er glad for at fleirtalet avviser dette angrepet på norske studentar i utlandet.

Det er ei nyheit av prinsipiell interesse når fleirtalet i dag fremmar forslag om delvis dekning av studieavgifta for studentar ved Handelshøgskulen BI. Eg ser dette som eit viktig skritt på veg mot likebehandling av studentar anten dei vel å studere ved offentleg eller privat institusjon. Ei full gjennomføring av likebehandlingsprinsippet blir nok ikkje muleg før Høgre får gjennomslag for sitt verdisjekkforslag. Men dette er eit viktig skritt.

Det er grunn til å gi studentutvalet ved BI ros for å ha tatt dei nødvendige initiativa i denne saka. Utan det hadde det neppe blitt noko forslag i dagens innstilling. Men samtidig må vi som politikarar sjølve ta ansvaret for at søkjelyset er blitt vel mykje retta mot BI, til fortrengsel for heiltidsstudentar ved andre institusjonar, som ikkje er nemnde i innstillinga. Eg vil derfor be departementet om at dei i handsaminga av dette forslaget legg vekt på fleirtalet si understreking av å sjå behovet for å få utgreidd alle sider av denne saka, med realistiske overslag over kostnader og andre konsekvensar.

Ein av konsekvensane må vere at ein syter for at ordninga i tillegg til å omfatte BI sine studentar også omfattar studentar som prinsipielt er i den same situasjonen. Det er ganske klart at det ikkje er fleirtalet si meining å innføre ei ny form for forskjellsbehandling, med spesielt gunstige vilkår for ein institusjon.

Høgre har tidlegare i perioden gått inn for ein handlingsplan for elevar med lese- og skrivevanskar. Dette fekk vi nei til, men problemstillingane har vore svært aktuelle også vidare utover i perioden. Høgre er i dag svært glad for at ein samla komite går inn for å be Regjeringa legge fram forslag om å legge betre til rette for å gjere læremateriell tilgjengeleg for lesehemma studentar.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Som jeg sa i min replikkveksling med Senterpartiets Marit Tingelstad tidligere i dag, har vi i dagens Norge en klar forskjellsbehandling av høyskoler og universiteter i offentlig eie kontra dem som står utenfor det offentlige. 30 000 kr–50 000 kr er ikke en uvanlig ekstrakostnad dersom man er blant de 10 pst. som velger et privat alternativ.

Når vi vet at private er alene om å gi tilbud innenfor enkelte fag og innenfor enkelte regioner av Norge, er det åpenbart at vi uthuler ønsket om at alle skal ha lik rett til utdanning. Det er derfor merkelig at de andre partiene ikke finner å ville støtte Fremskrittspartiets forslag på dette feltet. Med våre forslag ville vi greid å bøte på den forskjellsbehandlingen som skjer i dag. Marit Tingelstad refererte til at dette er noe man vil utrede, og viste til det samme forslaget som Petter Løvik viste til, om at man strekker seg til å vurdere delvis dekning av studieavgiften for studenter ved BI. Det er hyggelig. Men det finnes andre private institusjoner enn BI, og det er kun snakk om delvis dekning. Representanten Lyngstad var i sitt innlegg inne på at man gjennom dagens innstilling tok store skritt i retning av likebehandling. Slik jeg ser det, er det snakk om en administrativ likebehandling – selvfølgelig påkrevd – men foreløpig ikke en økonomisk likebehandling.

Et forhold som har vært gjennomgangstema i debatten, er dette at det skal stilles krav om progresjon i studiene for å få uttelling i form av stipend. Jeg trodde vi alle hadde registrert at vi innenfor mange av våre utdanningsinstitusjoner har en svært lav vekttallproduksjon. Det finnes eksempler på at vekttallproduksjonen ligger på en fjerdedel av det den bør være. Vi kan som stortingspolitikere ikke registrere slike problemer uten å sette i verk sterke tiltak. I denne sammenheng bør vi bruke finansielle virkemidler. Jeg har ingen tro på at dette vil gi store sosiale skjevheter, slik enkelte hevder. Det er ingen grunn til å tro at barn av arbeiderklassen er dummere enn barn av f.eks. rike mennesker. Fremskrittspartiet mener at hardt arbeid bør belønnes, og det synspunktet fremmer vi i dag i våre merknader i innstillingen. Det må være klart at en bedre studieprogresjon vil være nyttig og samfunnsøkonomisk fornuftig. Det forundrer meg at partier som f.eks. Kristelig Folkeparti og Høyre ikke ser dette. Jeg registrerer imidlertid at de kommer oss litt i møte ved at de vil ha en økning i stipendandelen som skal være knyttet til progresjon.

Til slutt: Mange i denne salen slår om seg med mer eller mindre flotte forslag til studiefinansiering. Når man ser på Fremskrittspartiets forslag, nr. 15, om at også avdrag på studielån skal bli skattemessig fradragsberettiget på lik linje med renter, må det være åpenbart at det er Fremskrittspartiet som har det klart beste forslaget med hensyn til studiefinansiering. Så gode er forslagene fra Fremskrittspartiet at både komiteens leder og statsråden tidligere i dag har uttrykt stor bekymring for hva forslagene vil koste. Statsråden var inne på at Fremskrittspartiet må ha en Sareptas krukke for å dekke inn sine forslag. Vi har nok ikke det, men Norge har et statsbudsjett som går med betydelige overskudd. Er det 230 milliarder kr som er beregnet i år? Vi vil ikke bruke alt dette, men noe av det burde komme dem til gode som investerer tid og arbeid i utdanning.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): I dag er det ein glad dag for dei høgare utdaningsinstitusjonane og ikkje minst for studentane. Stortinget vil i kveld vedta ei reform for høgare utdaning som set både kvalitet og studentvelferd i fokus. Den ordrike innstillinga frå Mjøs-utvalet er omsett i ei god melding frå Regjeringa og vidare ei komiteinnstilling som i all hovudsak stør denne med brei politisk semje.

Universiteta og høgskulane må vere i fremste rekkje når det gjeld å utvikle kompetansesamfunnet. Overgangen frå industrisamfunn til kunnskapssamfunn tilseier at den einskilde må fornye og utvikle kompetanse gjennom heile livet. Gjennom denne innstillinga vil me nå sjå at fleire grep vil bli tatt for å kvalitetssikre dette. Det er m.a. dette Arbeidarpartiet meiner med å fornye offentleg sektor. Høgskulane våre er ikkje etablerte primært med tanke på å vere reiskap for regjering og storting, men derimot ein reiskap til befolkninga og samfunnet sitt beste.

Regjeringa får tilslutnad til nesten alle forslaga sine. Det gjeld ny gradstruktur, ei stor forbetring av studiefinansieringa, nye evalueringsmetodar, etablering av eit uavhengig organ for kvalitetssikring og ikkje minst det å sette institusjonane i stand til å bruke evner og vilje til raske omstillingar. Det er nemleg slik at samfunnet møter stadig større krav til fleksibilitet og omstillingsevne. Eg trur at dei fleste er samde om at denne situasjonen berre vil forsterke seg i åra framover. Derfor er det nå så viktig å lage verkty som kan møte denne utfordringa. Me må ligge i framkant av denne utviklinga.

Eg registrerer at studentane i all hovudsak stør denne innstillinga. Det har vore lite støy. Me har ikkje sett dei store demonstrasjonane denne gongen, slik me har hatt for vane å oppleve ved andre store reformer. Det tar eg som eit signal på at denne reforma har blitt godt motteken i miljøet. Det som kanskje har skapt størst debatt, er omlegginga av studiefinansieringa, der Regjeringa gjer framlegg om å auke utdaningsstøtta med 1,3 milliardar kr, altså eit historisk lyft.

Me veit at ei god studiefinansiering er viktig for å motivere unge menneske til å ta høgare utdaning. Vidare veit me at det er store kostnader for samfunnet ved at studentane er utanfor arbeidsstyrken i den tida dei studerer. Derfor burde alle vere opptekne av at utdaningsløpet blir gjennomført så fort som mogleg. Arbeidarpartiet vil slå eit slag for heiltidsstudenten. Derfor ønskjer me å legge om studiefinansieringa, slik at stipendet i framtida blir tildelt på bakgrunn av gjennomførte studiar, uavhengig av studielengda. Dagens sosiale ordningar skal sjølvsagt halde fram, slik at ein skjermar årsaker som ligg utanfor studenten sin kontroll. Dette er ei gulrot, ikkje ein pisk, slik det har vore framstilt tidlegare i debatten. For meg er det uforståeleg at enkelte hevdar at dette er ein dårleg modell.

Dagens innstilling legg til rette for ei høgare utdaning i eit godt desentralisert mønster. Eg er glad for at Senterpartiet snudde og slutta seg til Arbeidarpartiet og SV, slik at det ikkje blir fleirtal for å gjere forsøk med særlovselskap. Det ville ha fått store konsekvensar for distrikta dersom ei slik styringsform hadde fått fleirtal. Stor institusjonell fridom er sjølvsagt viktig for å sikre god omstillingsevne, men den politiske styringa ville etter vår meining forsvunne ved særlovselskapsforma.

For å løyse framtida sine utfordringar foreslår Arbeidarpartiet at institusjonane skal organiserast som forvaltningsorgan med særskilde fullmakter. Dette vil gje institusjonane den fridomen dei har behov for. Eg er glad for at dette samlar eit fleirtal i denne sal. Det er det offentlege sitt ansvar å gje eit breitt og godt utdaningstilbod over heile landet.

Odd Roger Enoksen (Sp): La meg starte med å si at Senterpartiet har aldeles ikke snudd i synet på organiseringen i særlovselskap. Vi har alltid hatt det samme synet i det spørsmålet.

Gode finansierings-, studie- og velferdstilbud er viktig både for å nå målet om lik rett til utdanning og for å gjøre det mulig for flere å studere på heltid. I innstillingen blir det tatt viktige grep for å bedre situasjonen for studentene. Blant annet er det positivt at man fokuserer på studiekvaliteten, med jevnlig evaluering i løpet av året og mindre vekt på avsluttende eksamen. Dette hilses velkommen fra Senterpartiets side.

Med hensyn til stipend og stipendordningen, er det selvsagt positivt at stipendene økes, men det er også et stort men her. Resultatet kan bli at det er studenten som blir taperen. Arbeiderpartiet går i kompaniskap med Fremskrittspartiet for å straffe de studentene som ikke fullfører studiet på normert tid. Studentene skal nå få omgjort 39 pst. av studiestøtten til stipend først etter at de har tatt eksamen, og bare dersom de blir ferdige på normert tid. De som ikke klarer dette, får stipendet omgjort til lån. Senterpartiet mener at dette vil være å skyve for mye risiko over på studentene, og at det tar fra studentene den grunntrygghet som ligger i dagens stipendordning. Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet her i lag bidrar til å forsterke den sosialt skeive rekrutteringen vi ser at det er til høyere utdanning. Jeg vil anta at det er mange i Arbeiderpartiet som ikke føler seg bekvem med dagens vedtak. Jeg har også merket meg at studentorganisasjonene frykter konsekvensene av det vedtaket som blir gjort. Studentorganisasjonene viser spesielt til at det er mange faktorer utenfor studentenes kontroll som påvirker utdanningsløpet. Dette har de selvsagt helt rett i.

Senterpartiet går inn for at den vekttallsuavhengige stipendandelen på 30 pst. blir som i dag, og at økningen i stipendet på 10 pst., fra 30 til 40 pst., blir avhengig av avlagt vekttall. Dette er i tråd med studentorganisasjonenes ønsker. Med en slik modell oppnår man målet om en ekstra stimulans til å gjennomføre studiet etter forutsatt progresjon, samtidig som grunntryggheten ikke svekkes, slik flertallet nå dessverre legger opp til.

Videre er det i en debatt om høyere utdanning viktig å komme inn på lånevilkårene som studentene møter etter endt utdanning. I innstillingen har Senterpartiet gitt uttrykk for sitt primære standpunkt om studielånsvilkårene. Vi mener at ingen skal betale tilbake mer til Statens lånekasse for Utdanning enn det de har lånt. Studielånet skal kun inflasjonsjusteres, gjeldende fra det tidspunktet studiene avsluttes. Senterpartiet mener at det ikke er riktig at staten skal tjene på at ungdom tar utdanning. Det at ungdom tar utdanning, må belønnes, ikke straffes som i dag ved at det kreves renter på lån som brukes til kunnskapsutvikling og kompetanse.

Skal vi få folk til å ta lengre utdannelser, må vi også være villige til å gi dem vilkår som det er mulig å kombinere med vanlige etableringskostnader. Med dagens låneordning er det dessverre mange med høyere utdanning som sliter skikkelig med å få endene til å møtes. Dette ønsker vi å gjøre noe med. Ut fra innstillingen ser det dessverre ut som om det er få andre partier som er opptatt av dette forholdet.

Jeg har også lyst til å komme inn på et annet viktig område i innstillingen, nemlig arbeidsdelingen mellom universiteter og høyskoler. Disse institusjonene har sine særpreg som det er viktig å ta vare på, samtidig som institusjonene skal gis mulighet til å utvikle seg og ha noe å strekke seg etter. Komiteflertallet har klart denne balansegangen svært godt. Jeg mener det er viktig at institusjoner som skal kunne kalle seg universitet, må ha rimelig bredde og dybde på hovedfags-/ masternivå og innenfor forskerkompetanse og forskerutdanning.

Mjøs-utvalgets kvalifikasjonskrav om fire doktorgrader for å kalles et universitet mener jeg gir et godt kvalitetsstempel på framtidens universitet. Framtidens universiteter som det legges opp til i innstillingen, er ikke av samme slag som de breddeuniversitetene vi kjenner i dag – tvert imot. De må skape seg en profil som er i samsvar med den regionen de er forankret i, og utvikles i tråd med dette.

Flertallet legger også opp til at høyskolene skal få gode arbeidsvilkår. Det blir bl.a. fra flertallets side spesielt pekt på at forskningsinnsatsen skal styrkes, også ved forskningsmiljøer som har tilhørighet på institusjoner uten universitetsstatus. Dette betyr bl.a. at høyskoler med doktorgrader og gode forskningsmiljøer, som f.eks. høyskolene i Agder, Stavanger og Bodø, må gis adgang til å videreutvikle seg gjennom tildeling av forskningsmidler. Komiteflertallet gir her klare signaler om at rammevilkårene for at disse institusjonene skal kunne utvikle seg til universitet, må legges til rette. Dette utelukker selvsagt ikke at andre høyskoler også skal kunne ha mulighet til å utvikle seg til sterke fagmiljøer som på sikt kan få universitetsstatus, som f.eks. et innlandsuniversitet.

Synnøve Konglevoll (A): Jeg vil begynne med å fortelle ei historie fra den bygda mora mi kommer fra. Det er ei bygd som ligger ved kysten i Nord-Norge, og der er det slik at når man får tak i god fisk, gjelder det å hive seg i og steike fiskekaker. For et eldre ektepar hadde det blitt slik ei helg at det hadde kommet så mye fisk at kona hadde blitt stående og steike fiskekaker hele natt til søndag, så mannen måtte gå aleine til gudstjeneste. Da han kom heim, ville kona høre hva presten hadde snakket om. Mannen var av den ikke altfor snakkesalige typen, men da kona hadde spurt ham noen ganger om hva det var presten hadde snakket om, kom det et kort svar fra mannen: Presten snakket om synden. Jaha, det var jo interessant, syntes kona, men ikke veldig presist. Og etter å ha spurt et par ganger om hva presten mente om synden, så fikk hun jo svar. Hva presten mente om synden? Han var mot den!

Nå har jeg sittet snart fire år i utdanningskomiteen og deltatt i debatter, og stort sett har det vært slående hvordan partiet Høyre, og spesielt hovedtalspersonen Inge Lønning, har brukt masse ord på å snakke om hva alle andre, og spesielt Arbeiderpartiet, mener, mens det svært ofte har vært vanskelig å finne ut hva Høyre egentlig står for. Slik er det også i denne saken. Representanten Lønning har vært sterk i sin kritikk av meldinga, men når man leser innstillinga, er det svært vanskelig å finne ut hva Høyre egentlig mener.

Heldigvis for de velgerne som har lyst til virkelig å sette seg inn i dette, har Høyre hatt et eget utvalg i sving, et slags alternativt Mjøs-utvalg. Her kan man f.eks. se at Høyre mener at ikke bare særlovselskap er en aktuell modell, men at også AS kan være en egnet organisasjonsmodell for høyere utdanningsinstitusjoner. Her kan man se at Høyre primært ønsker et samfunn med lavere skatt og med større lønnsforskjeller, at man vil avskaffe prinsippet om at høyere grunnutdanning skal være gratis, og tvert imot innføre studieavgifter.

Høyre vil også ha fullstendig likestilling mellom private og offentlige institusjoner, men uten å problematisere de konsekvensene dette vil få for høgskolene i distriktene.

Det mest interessante er likevel synet på studiefinansieringen. For hva er det Høyre egentlig vil? Jo, det står helt klart:

«Utvalget vil ikke foreslå å øke stipendandelen.»

Og videre:

«Stipendandelen bør derfor bli liggende på 30 prosent.»

Tydeligere kan det ikke sies. Samtidig vil Høyre øke kostnadsnormen. Økt kostnadsnorm, men samme stipend betyr i klartekst at den samlede gjelda etter endt utdanning vil øke hvis man studerer like lenge.

Videre skriver Høyre at stipendandelen på 30 pst. bør avkortes hvis studentene bruker mer enn normert tid på å komme seg gjennom studiet. Den viktigste forskjellen på Arbeiderpartiets konverteringsmodell og Høyres modell er at Arbeiderpartiet vil gi studentene over 1 000 kr mer pr. måned i stipend. Vi vil øke stipendandelen til nesten 40 pst.

Men ikke nok med det. Høyre mener at de studentene som blir mer enn ett år forsinket, i tillegg skal få gjelda si ytterligere økt ved at renta skal begynne å løpe.

For dem som er opptatt av ei bedre studiefinansiering, kan det derfor ikke være tvil: Arbeiderpartiets forslag er mye bedre enn Høyres forslag, og i motsetning til Høyre og sentrumspartiene og de løftene som de kom med for fire år siden, skal vi følge opp løftene våre.

Så vil jeg bare si én ting til dem som sier at vi går i kompaniskap med Fremskrittspartiet, og la meg prøve å si det så tydelig jeg kan: Forslaget om å øke kostnadsnormen til 80 000 kr og å øke stipendandelen til om lag 39 pst., er Arbeiderpartiets forslag. Så støtter Fremskrittspartiet oss, og da har vi fått flertall for ei styrking av studiefinansieringa som vi er svært stolte over.

Til slutt vil jeg si noen ord om fredsutdanning. Jeg er svært glad for at en enstemmig komite går inn for at det skal opprettes et senter for fredsutdanning ved Universitetet i Tromsø. Etablering av et slikt senter vil ha nasjonal betydning. Jeg mener det er viktig at arbeidet med oppretting av et slikt senter skjer i samspill med de andre fagmiljøene, og at det også kan utløse en ekstra støtte til Universitetet i Tromsø over statsbudsjettet.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg synes debatten på en måte har vært oppsiktsvekkende, for forhold som vi har opplevd har vært ganske tydelige i meldingen, er plutselig ikke så tydelige lenger. Det virker på meg som at nå fortolkes meldingen i den retningen som det nå passer å tolke meldingen.

To punkt: Meldingen er tydelig når det gjelder at man ønsker å styrke Norgesnettrådet som et kvalitetsutviklingsinstrument, og i argumentasjonen i meldingen legges det her vekt på evaluering av institusjonenes virksomhet. I komiteinnstillingen sies det noe annet. I komiteinnstillingen nevnes det et akkrediterings- og evalueringsorgan, slik Mjøs-utvalget foreslo. I innstillingen fra komiteen sies det rett ut at en ønsker akkreditering av institusjoner, tenkt gjennomført under henvisning til den måten som Norgesnettrådet har skissert det på i en høringsuttalelse til Mjøs-utvalget. Dette er noe helt annet enn det som statsråden forsøker å framstille det som. Og der jeg leser meldingen helt annerledes enn jeg leser komiteinnstillingen.

Det andre momentet som statsråden også har tatt opp i sin replikkordveksling og i sitt innlegg, var studiefinansieringen. Den virker også etter min mening uklar etter statsrådens innlegg. Statsråden har jo gjennom hele debatten etter 9. mars da han la fram innstillingen, argumentert for en økt studiegjennomstrømning og brukt det som forklaring på den nye modellen sin. Stipendet skal belønne innsatsen, og det skal fås når eksamen er bestått, for å øke studiegjennomstrømningen.

I meldingen vises det også til at den nye modellen vil gi økonomiske besparelser, og disse besparelsene er knyttet nettopp til gjennomstrømningen. Nå sier statsråden at stipendet skal gis uavhengig av studiegjennomstrømningen. Vi trenger absolutt en klargjøring av hva det egentlig er som nå ligger i kortene. Det er kanskje også nettopp derfor Arbeiderpartiets fraksjon i komiteinnstillingen har bedt om en utredning av bl.a. det siste.

Representanten Norvoll hadde i sitt innlegg et sterkt forsvar for den nye studiefinansieringsmodellen, og pekte på at Arbeiderpartiet nå la inn en kraftig økning i stipendandelen og i kostnadsnormen, noe som sentrumspartiene ikke maktet å gjøre da vi satt i regjering.

Det er riktig at Regjeringen nå legger fram forslag om en økt stipendandel, men det var ingen av oss som visste – og heller ikke har det stått i Arbeiderpartiets program – at de ønsket å heve stipendandelen utover de 30 pst. Det var jo den dypeste hemmelighet det, helt til den 9. mars. Først da ble det flertall i denne sal for å heve stipendandelen utover 30 pst. Jeg synes det er gledelig. Kristelig Folkeparti vil være med på det. Jeg registrerer nå at Regjeringen legger alle pengene sine der.

Men så har Regjeringen i sin melding ikke sagt noe om at den skal følge opp institusjonene og innholdsreformen med økte ressurser, snarere tvert om. Det sies i meldingen at finansieringsmodellen skal kunne gjennomføres innenfor de eksisterende budsjetter. Det betyr etter min mening at Regjeringen har lagt alle sine midler inn i studiefinansieringsmodellen. Den er bra, men det er ikke fra Regjeringens side gitt noen opptrapping på ressurssiden for å berge innholdsbiten. Derfor ble det nødvendig for meg tidligere i dag å si at i dragkampen mellom institusjoner og departement «står studenten i fare for å bli svarteper». Han står med den økonomiske risiko. Vi trenger nå en klargjøring av hva det er statsråden egentlig mener.

Tom Thoresen (A): Man bør naturligvis være forsiktig med sterke karakteristikker i en debatt som denne, men jeg tror likevel jeg våger meg på å påstå at dette antakelig er en av de viktigste debattene vi fører i denne stortingsperioden. Den dreier seg om ikke mindre enn hvordan vi skal bevare, videreutvikle og overføre den viktigste kapitalen fedrelandet har, nemlig kunnskapskapitalen. Mens annen type kapital – enten det er tæring på lagerressurser, eller hva det nå måtte være – er forgjengelig, er kunnskapskapitalen ikke bare det landet skal leve av i framtiden, men det er også det landet skal utvikle seg etter – kulturelt, samfunnsmessig og på annen måte. Da skulle det bare mangle at ikke dette vekker en meget omfattende debatt både i og utenfor Stortinget. Jeg hørte f.eks. en taler som tidligere i debatten nevnte at statsråden hadde «høy sigarføring», og refererte det bl.a. til statsrådens deltakelse i denne debatten. Etter mitt syn skulle det bare mangle! Når man står overfor ett av de viktigste spørsmål landet står overfor, skulle det bare mangle at vi ikke har en betydelig og omfattende debatt om dette, hvor synspunkter kan legges fram og prøves i den alminnelige debatt. At statsråden og andre viktige debattanter deltar med liv og lyst i den, er vel bare å foretrekke.

Samlet sett er man, så langt jeg kan skjønne, kommet fram til et system som ikke bare tar innover seg de enorme utfordringer morgendagen har, men også de store endringene vi allerede har, f.eks. i sosial rekruttering, i bredderekruttering og i kompleksiteten av kunnskapsetterspørselen i det norske samfunn i dag. Det krever på mange måter andre løsninger enn dem noen av oss stod overfor da det var vår tur, for bortimot 30 år siden.

En prinsipiell debatt om hvordan landets høyere utdanningsinstitusjoner skal utformes, har en del viktige grensedragninger å ta. Det er f.eks. viktig at forskning og tilretteleggelse av formidling i høy grad er preget av institusjonell frihet, ja, individuell frihet for dem det gjelder. Forskning og utdanningsstyring med bundne mandater i forhold til alt fra næringslivets behov til samfunnets ulike aktørers styringsbehov er ikke det vi trenger for å få en bredde i kunnskap og kunnskapsformidling i det norske samfunn. Men det betyr ikke at utdanningen og utdanningssystemene skal leve i noe slags politisk eller samfunnsmessig vakuum. Tvert imot viser denne debatten med all mulig tydelighet at det er samfunnsinteresser som preger – og skal prege – hvordan framtidig norsk høyere utdanning skal se ut.

Det indre selvstyre og den indre frihet hos dem som formidler, hos dem som mottar formidlingen, og hos dem som skaffer fram ny kunnskap, er jeg en udelt tilhenger av. Men når det tilsynelatende kan se ut som om det ikke er noen betydelig prinsipiell forskjell mellom den styringsstruktur som Arbeiderpartiet og mellompartiene går inn for på den ene side, og Høyre og Fremskrittspartiet går inn for på den annen side, kan det være grunn til å rope et ganske alvorlig varsku. Dette kan være forskjellen mellom at de dype samfunnsinteressene sitter med styringsretten, og at kommersielle interesser eller smalsporede samfunnsinteresser sitter med styringsretten.

Et system hvor institusjonene skal sveve nær sagt i fri flukt i forhold til både samfunnets innsikt og samfunnets prioriteringer, kan lett bli et utdanningssystem som tjener smale interesser og ikke breddeinteressene. Innenfor det tror jeg det er rom for atskillig individuell frihet, institusjonelt og – jeg hadde nær sagt – personlig. Men bevare oss for et system hvor friheten skal praktiseres slik at det er de smale samfunnsinteressene som egentlig får styringsretten!

Presidenten: Dei representantane som får ordet etter dette, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Aud Blattmann (A): Senest om fire år er Kristiansand universitetsby. Det er rektor ved Høgskolen i Agder helt sikker på. Like sikker er han på at det vil få en enorm betydning for hele landsdelen. Jeg er ikke så sikker på at rektoren får rett i sitt første standpunkt. Men jeg er helt sikker på at hvis og når Høgskolen i Agder får universitetsstatus, vil det få stor betydning for hele landsdelen.

Flertallet i komiteen krever fire fag på doktorgradsnivå for at man kan oppnå universitetsstatus. Jeg hadde virkelig håpet at Arbeiderpartiets forslag om å tildele universitetsstatus ut fra det nivået bl.a. Høgskolen i Agder og Høgskolen i Stavanger har i dag på de områder der de har doktorgradsnivå, hadde vunnet fram, at det hadde vært tilstrekkelig til å kunne gi disse høgskolene universitetsstatus. Det er altså ikke tilfellet. I stedet blir nå den overordnede strategien å skaffe seg doktorgradsstudier på flere felter, istedenfor å ha trygghet i bunnen på ett eller to områder og ta den tid som trengs for å bygge seg videre opp.

Et eget universitet i Agder betyr at vi kommer på linje med andre landsdeler. Effektene blir mangfoldige. Det er nok å vise til hva Universitetet i Tromsø har betydd for hele Nord-Norge. Vi vil få tilgang på flere forskningsmidler, og vi vil kunne konkurrere på lik linje med andre universiteter. For oss blir det dessuten en enklere rekrutteringssituasjon. Det er lettere å skaffe kompetanse til et universitet enn til en høgskole. Det sier rektor ved Høgskolen i Agder, og jeg er enig i alt han sier. Men det blir ganske viktig å minne Høgskolens ledelse om at vi ikke kan få noen glede av alle disse fordelene før Høgskolen i Agder har oppnådd universitetsstatus. Det skal altså skje, i henhold til rektoren, senest innen 2005. Inntil da må høgskolene i Agder, Stavanger og Bodø klare seg uten den muligheten en universitetsstatus ville gitt dem, og de må konsentrere hele sitt arbeid om å skaffe seg tilstrekkelig kompetanse, slik at de kan oppnå doktorgradsnivå innenfor fire fagområder. Mye tyder faktisk på at det blir Høgskolen i Stavanger som vil klare brasene først. Så vidt jeg forstår, ligger de et hestehode foran Agder og flere hestehoder foran Bodø.

Noen har gitt uttrykk for at dagens innstilling er et nederlag for utdanningsminister Giske. Jeg er ikke enig i den påstanden. Jeg er faktisk mer redd for at flertallsinnstillingen kan føre til et nederlag for Høgskolen i Agder og for hele vår landsdel.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Det står mange pene ord i St.meld. nr. 27. Jeg siterer:

• «En lik mulighet for alle til å ta utdanning er en grunnleggende forutsetning for et rettferdig og godt samfunn.»

• «En kunnskapsnasjon der hele befolkningen får delta gir det beste resultat både for demokrati og samfunnsdebatt, for sosiale og kulturelle forhold og for den økonomiske utviklingen.»

• «Alle skal ha en lik rett til utdanning.»

• «Rettferdig utdanning krever også tilrettelegging for dem med spesielle behov eller funksjonshemminger.»

Det står også et lite avsnitt spesielt om tilrettelegging for funksjonshemmede. Men hvordan skal man omsette de gode visjoner i praktisk handling for den enkelte student i våre utdanningsinstitusjoner? Det går ikke automatisk. Ettersom meldingen skal være av prinsipiell og overordnet karakter, er det helt nødvendig å ta en debatt om å lovfeste retten til brukertilpassede løsninger for funksjonshemmede i forhold til både undervisning og eksamen. Kompetansen innen utdanningssystemet, bl.a. på lese-, skrive- og regnevansker, er ikke på et nivå som gjør det forsvarlig å gi den enkelte institusjon selvråderett med hensyn til hvordan tilretteleggingen for den enkelte gruppen skal foregå.

Det er også litt underlig at det i grunnskole og videregående skole er gitt formelle rettigheter for tilrettelegging av undervisningen, mens det ikke er videreført i høyere utdanning. Det er en form for diskriminering som er meget alvorlig, for det kan enten oppfattes som om noen mener at man blir helbredet for sin funksjonshemming når man er ferdig med videregående skole, eller at man er uønsket ved høgskole og universitet. Det hjelper ikke om høgskolene har laget handlingsplaner for funksjonshemmede når de ikke brukes, og det hjelper heller ikke at dyslektikere tråkker vei i systemet når nestemann må ta nøyaktig den samme kampen et år eller to senere, eller at studenten får tilrettelegging av eksamen det ene året, men ikke året etter. Denne kampen har i alle fall foregått i 25 år, ut fra de tilbakemeldinger jeg har fått. Det er altfor lenge, og det er en unødvendig kamp.

Å være funksjonshemmet i forhold til skriftspråket, slik dyslektikere er, er en stor utfordring i vårt kompetansesamfunn, ikke minst fordi Norge tar mål av seg til å bli en ledende kunnskapsnasjon. Når 10-15 pst. av den norske befolkning har spesifikke lese- og skrivevansker, er det klart at gruppen er så stor at det må tas et krafttak for at de skal kunne bruke sine ressurser optimalt. Det er i tillegg god samfunnsøkonomi. Men da er det viktig at det er en helhetlig tenkning, og at f.eks. Bredtvet får ressurser nok til å dekke det behov for hjelp til høgskoler og universiteter som de etterspør.

Det er veldig positivt at læremateriell nå skal gjøres tilgjengelig for lesehemmede.

Gunnar Halvorsen (A): Dette er en viktig reform for studentene og institusjonene, som nå får store muligheter til omstilling og utvikling. Det at de fire klassiske universitetene skal ha en særstilling når det gjelder grunnforskning, synes jeg er rimelig og fornuftig. Det er også viktig at det slås fast at det ikke skal etableres flere breddeuniversiteter. Dette er altså alle enige om.

Det er når en kommer til kriteriene for at vitenskapelige høgskoler skal få mulighet til å bruke benevnelsen universitet, at den politiske uenigheten kommer fram. Flertallet følger opp kravene i Mjøs-utvalget, som innebærer bl.a. master-utdanningsnivå på minst fem ulike områder i tillegg til grunnutdanning og forskning på fire fagområder. Det ville etter min vurdering være mye mer konstruktivt om institusjonene som ønsker universitetsstatus, bruker sine ressurser på studentene og læringsmiljøene framfor på hovedmålet, som nå er blitt å oppfylle kravene i flertallets forslag.

Jeg er fornøyd med at Arbeiderpartiet åpner for at Bodø, Stavanger og Agder kan utvikle seg på de fagområder som kreves. Det er også meget bra at Arbeiderpartiet ber departementet om å komme tilbake med strategiske tiltak for å fremme en utvikling rettet mot universitetsstatus. Dette er konstruktiv tenkning og riktig utnyttelse av ressursene, men beklageligvis blir dette torpedert av flertallet i Stortinget.

For Agder ville en universitetsstatus vært et stort løft – et moderne universitet med nye og kanskje mer næringslivsrettede fag. Et Agder-universitet er ikke bare et universitet som landsdelen vil trenge. Også Norge vil trenge et slikt nytt og moderne universitet. Jeg er derfor skuffet over Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet med følge som vil skyve en slik viktig utvikling for Sørlandet ut i det blå.

Eirin Faldet (A): I Hedmark var vi svært glade da arbeiderpartiregjeringen åpnet for å utvide muligheten til å bruke universitetsbetegnelsen.

Hedmark og Oppland fylkeskommuner har over tid gitt sterk støtte til visjonen om å etablere et innlandsuniversitet. Det er de tre høgskolene Lillehammer, Gjøvik og Hedmark som har tatt initiativet, men det er mange som er med på å dra lasset. De to fylkestingene har i et fellesmøte vedtatt en uttalelse der visjonen støttes aktivt. Dette er også fulgt opp av bevilgninger for å bygge opp et forskningsfond, slik at høgskolene kan ha midler til å styrke sin kompetanse og å drive forskning og utviklingsarbeid til beste for regionen.

Omstillingsprogrammet for de to fylkene har satsing på kompetanse som en viktig bærebjelke og fokuserer sterkt på høgskolene i omstillingsarbeidet. Med dette utgangspunktet mener vi det er en samlet region som står bak visjonen om et innlandsuniversitet. Vi har allerede i dag sterke forbindelser til Karlstad universitet, gjennom Universitetsalliansen Indre Skandinavia. Dette er et prosjekt som er finansiert gjennom INTERREG med EU-midler. Alle høgskolene i innlandet profitterer på dette samarbeidet.

Det er viktig å utvikle og dra nytte av regionenes og lokalsamfunnenes spesielle forutsetninger. Næringsutvikling inngår her som et helt sentralt element, men det er også av stor betydning å utvikle samfunnsservice, kultur og lokal identitet for å sikre bosetting og regional utvikling. Det er en sentral oppgave for utdannings- og forskningsinstitusjonene å bidra til dette gjennom forskning og formidling av kunnskap.

Fylkestingenes vedtak har satt press på høgskolene og var et viktig signal og en utfordring til innlandssamfunnet om at kompetanseutvikling i innlandet og utvikling mot et innlandsuniversitet er en nøkkelfaktor for utvikling av området. Samtidig understrekes det i våre vedtak at det er høgskolene selv som må være drivkraften i arbeidet med å utvikle sin egen kompetanse slik at de kan kvalifisere seg til å bli et universitet.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har pekt på muligheten for høgskolene i Hedmark og Oppland til å utvikle seg til et framtidig innlandsuniversitet. Jeg er derfor veldig skuffet over at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ikke ønsker å støtte Arbeiderpartiets forslag til kriterier for at statlige høgskoler med mer enn én forskerutdanning kan søke om overgang til universitetsstatus.

Senterpartiets representant i komiteen går inn for å kreve at lærestedet først kan betegnes som universitet etter å ha blitt tildelt selvstendig ansvar for forskerutdanning på minst fire ulike, særskilte fagområder. Hvis Senterpartiet virkelig hadde ønsket å støtte et innlandsuniversitet, ja, så er det altså ingen drahjelp å skjerpe kriteriene. Igjen svikter Senterpartiets distriktspolitikk.

Bent Høie (H): Dagen i dag er historisk på den måten at en nå får klargjort klare kriterier for hvilke institusjoner som kan kalle seg universitet. Dermed bør tiden være over for den gangen da landsdel stod mot landsdel og diskuterte hvem som skulle ha det neste universitetet. Nå kan de ulike institusjonene jobbe målrettet, med sin bakgrunn og med sin regionale forankring, fram mot det som er målsettingen, og vite at hvis de gjør jobben riktig, vil de nå målet. Dette vil også sikre at ressursene blir brukt på en fornuftig måte, målrettet mot de områdene der de ulike institusjonene kan finne sine særegne områder.

Dette er noe som et nesten enstemmig storting står bak. Det er derfor forunderlig å registrere at det standpunktet som Arbeiderpartiet her har inntatt, mer minner om den gangen en stod for idrettskonkurranser med idealtid der listen i realiteten var fjernet. Det er nettopp det Arbeiderpartiet her legger opp til. Men på en dag som i dag skal en koste på seg likevel å være glad for at også Arbeiderpartiet åpner opp for at det kan etableres flere universiteter i Norge.

Det viktigste er at en nå får klargjort kriteriene. Derfor er det forunderlig at bl.a. representanter fra Arbeiderpartiet og Agder-benken i dag er skuffet, så lenge deres egen høgskole, iallfall som jeg har registrert, jublet den dagen Mjøs-utvalget la fram klare kriterier. Det samme gjorde en i Stavanger. Nå vet en i hvilken retning en skal gå.

Men det som er viktig, som komiteen også understreker, og som Stortinget i dag vil slutte seg til, er at dette blir en kvalitetsreform, der en følger opp med økonomiske midler. Det er derfor klare merknader i innstillingen, både fra flertallet og fra Arbeiderpartiet, som går spesielt på de høgskolene som i dag har doktorgradstildeling, som peker på at det er viktig at disse i framtidig tildeling av forskningsmidler blir tilgodesett slik at en kan forsterke den positive utviklingen som vi nå er inne i.

Terje Johansen (V): Venstre har i et privat lovforslag foreslått å slå sammen Norges veterinærhøgskole og Norges landbrukshøgskole og lokalisere den samlede institusjonen til Ås. Vi har tatt utgangspunkt i at Norge, som har totalt 300 forskningsinstitutter og 60 universiteter og høgskoler, er nødt til å samle og organisere ressursene sine på en bedre måte dersom vi skal bli fremragende på noen utvalgte områder.

Vi synes at tanken om et naturressursbasert universitet på Ås under kodeordet «Grønt universitet» er en god idé. Vi er for så vidt glade for at dette forslaget vedlegges protokollen og nå vil bli utredet.

Jeg vil tillegge at miljøet på Ås har en bioforskningspark som skal bli et innovasjonssenter, og vi har MATFORSK der, slik at kommersialisering av forskningsresultater, kombinert med utvikling av gode produkter, faktisk kan finne sted der nede. Jeg vil også tillegge at Veterinærhøgskolen gjennom de siste årene er blitt stadig mer marginalisert og ikke tilgodesett med nye ressurser. Jeg tror at en sammenslåing ville gi et betydelig løft, ikke bare for Veterinærhøgskolen, men for begge institusjoner. Jeg vil tro at dette kunne bety en lenge etterlengtet oppvurdering av institusjonen NVH.

Representanten Lønning bemerket i en replikk til Dørum at han synes det frivillige arbeidet som FUGE representerer, også burde kunne videreføres uten at politikerne skulle blande seg bort i det for å forsøke å slå sammen institusjoner. Der må jeg si at jeg nok tror at den tidligere rektor ved universitetet ønsker seg en større frivillighet enn det vi politikere av og til ser behovet for. Det er ikke noen tvil om at vi er de som må ha det overordnede synet og se på hvilke muligheter vi har for å rasjonalisere institusjonene, samtidig som vi må ha et «helikopterblikk» for å se inn i framtiden. Det er dette Venstres forslag representerer.

Jan Sahl (KrF): Det er gledelig at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, sentrum og SV i innstillingen viser til at det er viktig å øke forskningsinnsatsen til Nord-Norge, og peker på høgskolenes spesielle oppgave når det gjelder å utvikle studietilbud i regioner som har et lavt utdanningsnivå. I Nordland er utdanningsnivået under landsgjennomsnittet. Det er derfor svært viktig, når man nå skal øke midlene til forskning og utvikling, at denne flertallsmerknaden følges opp.

Det var ikke akkurat i tråd med det, det som skjedde i finanskomiteen i forbindelse med innstillingen til revidert nasjonalbudsjett, når et flertall ikke ville være med på å gi en startbevilgning til nybygget på Nesna, i en landsdel som nettopp sårt trenger til høyere utdanning.

Så litt til debatten om kriterier for benevnelsen universitet. Jeg synes tross alt det er gledelig at en samlet komite ønsker en utvikling og gir uttrykk for at det er ønskelig med flere universiteter. Arbeiderpartiet legger opp til mange nye «universitet light», slik som jeg tolker det, mens flertallet vil følge kriteriene fra Mjøs-utvalget og styre forskningsmidler i retning av de høgskoler som har doktorgradsprogram.

Det er viktig ikke å spre forskningsmidlene vidt utover – det er en begrenset ressurs – men styre dem i den retningen en kan få størst utvikling. Det er tre høgskoler som i dag ligger i løypa for å bli universitet. Det er høgskolene i Agder, Stavanger og Bodø. I Bodø er de fast bestemt på at i løpet av tre–fem år skal Mjøs-kriteriene være innfridd. Men det er én viktig forutsetning, og det er at Stortinget må følge opp løftet om penger.

I Kristelig Folkeparti vil vi være pådrivere for at disse tre høgskolene som ligger fremst i løypa, og andre som ønsker å følge etter, skal nå sine mål om å bli universitet, med en bredde som gir status også i internasjonal sammenheng.

Presidenten: Då den reglementsmessige tida for formiddagens møte straks er omme, vert det pause. Nytt møte vert sett kl. 18.00.

Fyrste talar på kveldens møte er Jan Simonsen, og presidenten kan opplysa at så langt har ni teikna seg for treminuttsinnlegg i denne saka.

Behandlingen av sakene 1, 2 og 3 fortsatte på kveldsmøtet.