Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Arbeiderpartiet, 5 minutter til hver av de øvrige gruppene og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ivar Østberg (KrF) (ordfører for saken): Det har vært uenighet om hvorvidt staten skulle overta sykehusene. Stortingsflertallet sa imidlertid ja til dette gjennom behandlingen av Ot.prp. nr. 66 for 2000-2001 om lov om helseforetak m.m., jf. Innst. O. nr. 118 for 2000-2001. Stortingsflertallet vedtok også prosedyrene for overtakelse av sykehusene, og Regjeringen må selvfølgelig følge loven.

Jeg har lyst til å minne om at Kristelig Folkeparti var med på å fremme forslag om at forhandlinger måtte føres enkeltvis med hver enkelt kommune, noe som har blitt avvist. Jeg vil også minne om at både den forrige og den nåværende regjering har hatt som hovedprinsipp for oppgjøret at fylkeskommunene skal ha tilstrekkelig økonomisk evne til å løse sine gjenværende oppgaver etter at sykehusene er overført til staten.

I Dokument nr. 8:26 foreslås det å be Regjeringen legge fram forslag til sluttoppgjør mellom staten og fylkeskommunene snarest og senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Dette er da også varslet av Regjeringen, og sånn sett kunne det på mange måter se ut som forslaget slår inn åpne dører. Men Dokument nr. 8:26 viser til mange henvendelser fra fylkeskommuner og peker på mulige uheldige utslag. Det er nødvendig med drøftinger som bakgrunn for sluttoppgjør. En del av forslagsstillerne burde kanskje vært med på å støtte forslaget om forhandlinger med den enkelte kommune.

Komiteen peker på at Regjeringen har uttalt at man spesielt vil vurdere om det økonomiske oppgjøret har gitt spesielle negative utslag i forhold til enkelte fylkeskommuner. Jeg vil spesielt peke på at vertsfylkene for de gamle regionsykehusene kan synes å ha kommet dårlig ut. I mitt eget hjemfylke, Troms, har modellen som er lagt til grunn av den forrige regjering, og som ble vedtatt av stortingsflertallet, slått negativt ut. Sjablonuttrekket passer ikke med virkeligheten som beskrives fra fylket. I Helseregion Nord har man bedt Hålogaland Helseforetak om å spare 40 mill. kr. Forslaget om å stenge fødeavdelingen i dette foretaket har vakt voldsomme protester, også fra brukerne. Det er også fremmet forslag om å nedlegge Psykiatrisk senter i Sør-Troms. Det vil få kolossale negative konsekvenser, først og fremst for pasientene, men også for fagmiljøet. Slike ting kan ikke aksepteres i kjølvannet av reformen.

I forbindelse med det økonomiske oppgjøret understreker hele komiteen at fylkeskommunen må ha grunnlag for å løse oppgavene sine på en akseptabel måte. Denne forutsetningen må ligge til grunn for et rettferdig sluttoppgjør for spesialisthelsetjenesten mellom staten og fylkeskommunene.

Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil avvente behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, men peker på behovet for et godt og rettferdig oppgjør med fylkeskommunen.

Komiteen viser også til de private ideelle organisasjonene som har vært en del av de offentlige helseplaner. Jeg er glad for at hele komiteen slutter opp om at det må bli en likeverdig behandling av disse.

Dokument nr. 8-forslaget og oppgjøret dreier seg også om eiendomsoverdragelser, og langt på vei har disse funnet sin praktiske løsning. Men komiteen har vært opptatt av at det ikke må legges opp til rettstvist fra statens side, og understreker at det vil være særs uheldig om ulike forvaltningsnivåer skulle havne i rettstvist. Det har vært sentralt for komiteen å understreke hva som er sagt tidligere om behovet for å vise romslighet.

En samlet komite anbefaler at forslaget vedlegges protokollen, og det er også saksordførers anbefaling.

Reidar Sandal (A): Frå nyttår overtok staten ansvaret for det meste av spesialisthelsetenesta, m.a. dei fylkeskommunale sjukehusa. Det skulle normalt ikkje ha resultert i noka ny sak i Stortinget. Når Dokument nr. 8:26 for 2001-2002 likevel blei fremma, er det eit sterkt sakleg grunnlag for det. Faktisk er det slik at mange fylkeskommunar sit med oppsamla underskot som i stor grad skuldast drifta av sjukehusa og andre spesialisthelsetenester som staten no har eineansvaret for.

Det har aldri vore føresetnaden at fylkeskommunane skulle bli økonomisk skadelidande når staten overtok ansvaret for det meste av spesialisthelsetenesta. Derfor er saka som vi no diskuterer, ein prøvestein på om det skal vere eit tillitsfullt forhold mellom det statlege og det regionale forvaltningsnivået. Arbeidarpartiet meiner at ein også i denne saka må byggje tillit mellom nivåa, ikkje skape unødige spenningar og yppe til konflikt.

Saka har to hovudelement: eit økonomisk oppgjer og eigedomsoverdragingar.

Eit stykke på veg har eigedomsoverføringane frå fylkeskommunane til staten funne si løysing. Men det er framleis usemje mellom staten og eit fleirtal av fylkeskommunane om delar av eigedomsmassen. Motsetnadene er tydelege både når det gjeld lovforståing og i vurderinga av forhandlingssituasjonen.

Eit fleirtal i Stortinget har tidlegare streka under at staten må vise ei romsleg haldning til forhandlingane med fylkeskommunane om overdraging av eigedom. Ein samla kommunalkomite minner om dette og oppmodar Regjeringa om å strekkje seg langt for å bli einig med fylkeskommunane.

Kommunenes Sentralforbund har i skriv til kommunalkomiteen gitt sine vurderingar i saka og uttalar m.a.:

«Det er KS sin oppfatning at Helsedepartementet i sin tolkning av helseforetaksloven går utover de rammer som loven gir anvisning for.»

I same skriv av 18. mars 2002 konkluderer ein slik:

«Alle forslag til konkrete løsninger fra fylkeskommunene er imidlertid avslått av staten, og Helsedepartementet har etter KS sin oppfatning ikke vist stor interesse for å redusere antallet saker og fylkeskommuner i nemnd.»

På bakgrunn av dei skarpe reaksjonane frå Kommunenes Sentralforbund og kommunalkomiteen sine vurderingar vil eg utfordre helseministeren, eventuelt kommunal- og regionalministeren, til å kommentere saka. Er medlemmer av Regjeringa ueinige i dei føringane som eit fleirtal i Stortinget tidlegare har gitt, jf. Innst. S. nr. 326 for 2000-2001, og den vurderinga som kommunalkomiteen gir uttrykk for i innstillinga som vi no diskuterer?

Hovudspørsmålet i denne saka er det økonomiske oppgjeret mellom staten og fylkeskommunane. Rekneskapane i fylkeskommunane for 2001 er no avslutta. Underskota varierer ein god del, men hovudbodskapen er at sjukehusdrifta i fjor påførte fylkeskommunane ei stor økonomisk bør. Kommunenes Sentralforbund uttaler i skriv til kommunalkomiteen at staten må kompensere 1,8 milliardar kr, som er meirforbruket i 2001.

Rekneskapsunderskotet i fylkeskommunane er oppstått i spesialisthelsetenesta i 2001. Det er den klare meldinga frå Kommunenes Sentralforbund. Det store meirforbruket fører til større gjeld eller større underskot og dermed større framtidige rente- og avdragsutgifter for fylkeskommunane. Følgjene av dette er reduserte driftsnivå frå 2002.

Underskot i sjukehusdrifta er ikkje berre eit fylkeskommunalt fenomen. Det er eit faktum at statlege sjukehus har hatt vesentlege overskridingar på same måten som dei fylkeskommunale dei siste åra. Dei statlege sjukehusa har fått underskota sine dekte av staten gjennom ekstraordinære løyvingar. Underskota i fylkeskommunale sjukehus er ikkje blitt kompenserte fullt ut. Dette faktiske forholdet må det no leggjast stor vekt på når sluttoppgjeret skal fastsetjast.

Fleirtalet i kommunalkomiteen konstaterer at det vil få store negative følgjer for kvaliteten på og omfanget av fylkeskommunale tenester dersom det ikkje blir gitt eit rettferdig sluttoppgjer etter at staten no har overteke spesialisthelsetenesta.

I landet vårt har vi – heldigvis – ein lovfesta rett til vidaregåande opplæring for ungdom. Det er vidare stilt krav til omfanget av denne opplæringa i dei ulike fylkeskommunane. Stortinget har dessutan vedteke lovfesta rett til vidaregåande opplæring for vaksne. Dette har også følgjer for dimensjoneringa av opplæringstilbodet.

Frå nyttår er opplæringssektoren den klart største i fylkeskommunane. Vidaregåande opplæring blir derfor særleg skadelidande dersom fylkeskommunane må bere det fullstendige økonomiske ansvaret for rekneskapsunderskota i 2001.

Arbeidarpartiet kan ikkje godta at underskot i sjukehusdrifta i fjor skal føre til nedlegging av utdanningstilbod i fylkeskommunane i 2002 og seinare år. Det vil særleg ramme dei yrkesfaglege tilboda, som er dei dyraste å drive. Her er nemleg krava til utstyr vesentleg høgare enn i dei allmennfaglege utdanningstilboda. Vi veit at delar av arbeidslivet vårt slit med å skaffe kvalifisert arbeidskraft. Problema er særleg store i ein del yrkesfag. Det vil derfor vere svært uheldig om staten direkte eller indirekte skulle medverke til at rekrutteringa av ung, kompetent arbeidskraft skulle bli svekt. Arbeidarpartiet vil ikkje vere med på ein slik politikk.

Dersom opplæringstilbod no blir fjerna på grunn av trong økonomi i fylka, vil det særleg ramme distrikta våre. Sentraliseringa blir forsterka. Ungdom under utdanning må i sterkare grad enn no flytte heimanfrå for å skaffe seg vidaregåande opplæring. Det er eit klart tilbakesteg. Velferdstilbod blir dermed svekte.

I fleire fylke blir det no arbeidd med å skjere ned på talet på klassar i vidaregåande opplæring. Økonomien tvingar fram ei slik løysing. Innvendingane mine mot ein slik politikk har eg langt på veg gitt allereie. Eg vil leggje til følgjande: Dette vil redusere valfridomen som dei unge skal ha til å velje utdanning. Det er eit tilbakesteg – både for dei utdanningssøkjande og for samfunnet. I sin tur kan det føre til auka kostnader til opplæring og omskolering seinare i livet. Det er kortsiktig politikk. Forsking viser at interesse og motivasjon for ei utdanning har svært mykje å seie for innsatsen og utbyttet. Å presse ungdom inn i utdanning som dei ikkje er motiverte for, er uheldig og uakseptabelt.

Fleirtalet i kommunalkomiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, peiker også på ansvaret som fylkeskommunane har for lokal og regional kollektivtrafikk. Vi tenkjer på bygging og vedlikehald av fylkesvegar, fylkesvegferjer og skuleskyss. Transportordninga for funksjonshemma fell også inn under denne verksemda. Det er all grunn til å tru at kollektivtilbodet kan bli sterkt ramma dersom fylkeskommunane må ta ansvar for underskota frå spesialisthelsetenesta.

Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti er ikkje med på merknader som understrekar verdien av fylkeskommunale tilbod innanfor opplæring, samferdsle og kultur. Det vekkjer oppsikt. Hovudbodskapen til desse tre partia er å vente på Regjeringa. Det vitnar ikkje om stort engasjement i saka.

Kommunal- og regionalministeren har skapt tvil om viljen til å få til eit rettferdig sluttoppgjer for sjukehusdrifta. Det skjedde då ho talte til dei fremste fylkespolitikarane på Regjeringa sin kontaktkonferanse i slutten av februar. Kanskje kan statsråden rydde av vegen uroa og tvilen under debatten i Stortinget i dag?

Arbeidarpartiet legg til grunn at Regjeringa fremmar sak om sluttoppgjer mellom staten og fylkeskommunane om sjukehusdrifta i revidert nasjonalbudsjett i mai. Saman med fleirtalet i kommunalkomiteen meiner vi at tidlegare underskot frå spesialisthelsetenesta ikkje bør trekkjast inn i fylkeskommunale budsjett frå 2002.

Hans Kristian Hogsnes (H): Forslaget som reises i Dokument nr. 8:26 om sluttoppgjøret mellom staten og fylkeskommunene som følge av statens overtakelse av sykehusene, kan minne litt om å sparke inn åpne dører. Allerede i forbindelse med behandlingen av kommunalbudsjettet for 2002 varslet Regjeringen at det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil bli foretatt en vurdering av det økonomiske oppgjøret som følge av statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten. Her vil det bli vurdert om det økonomiske oppgjøret har gitt negative utslag i forhold til enkelte fylkeskommuner. Saken vil helt klart også måtte være et tema i kommuneproposisjonen for 2003.

Det er ingen grunn til å underslå det faktum at det økonomiske oppgjøret mellom de tidligere og de nåværende sykehuseiere har vært komplisert. Spesielt opplever de fleste fylkeskommuner det som problematisk at underskudd de hadde på sykehusdriften i 2001, må trekkes med inn i 2002. Det vil måtte få konsekvenser for evnen til å løse gjenværende fylkeskommunale oppgaver, som f.eks. videregående opplæring.

Jeg registrerer at Kommunenes Sentralforbund i sin uttalelse i denne saken er positivt til at Regjeringen har meldt at den i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2002 vil legge frem en samlet gjennomgang av oppgjøret mellom staten og fylkeskommunene. KS er også svært opptatt av at det overordnede prinsippet i gjennomføringen av den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten var at fylkeskommunene etter overføringen skulle ha økonomisk evne til å løse sine gjenværende oppgaver. En samlet kommunalkomite har da også understreket at fylkeskommunene må ha økonomisk grunnlag for å løse sine oppgaver på en akseptabel måte. Denne forutsetningen må også ligge til grunn for et rettferdig sluttoppgjør for spesialisthelsetjenesten mellom staten og fylkeskommunene.

Høyres medlemmer i komiteen har sammen med medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet funnet det riktig å avvente behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, og vil under behandlingen av dette få komme tilbake til det økonomiske oppgjøret mellom staten og fylkeskommunene. Vi peker imidlertid på behovet for et godt og rettferdig oppgjør med fylkeskommunene, slik at målsettingen om at disse kommunene skal være i stand til å løse sine gjenværende oppgaver, blir en realitet.

Jeg fastslår med tilfredshet at det er oppnådd enighet mellom staten og fylkeskommunene når det gjelder nærmere 95 pst. av den eiendomsmassen som er omfattet av overtakelsen av spesialisthelsetjenesten. Derfor er det en samlet komite som oppfordrer Helsedepartementet til i sin skjønnsutøvelse å legge betydelig vekt på Stortingets tidligere uttrykte ønske om å vise romslighet i oppgjøret med fylkeskommunene. Jeg ser at dette har vært og er et meget krevende løp, med stor prinsipiell uenighet og et til dels høyt konfliktnivå, og en prosess preget av tunge interesser og ulike vurderinger av mange eiendommer, selv om man altså er blitt enig om det meste. For staten som sykehuseier er det selvfølgelig viktig å få avklart alle vesentlige eiendomsspørsmål knyttet til sykehusdriften på en måte som ivaretar spesialisthelsetjenestens funksjonelle behov og interesser. Brukerfokus er et meget godt utgangspunkt, også når forvaltningsnivåene er uenige. Dessuten påpeker også en samlet komite det særs uheldige at ulike forvaltningsnivåer havner i rettstvist med hverandre.

For Høyre er det i denne situasjonen viktig å fokusere på betydningen av at publikum til enhver tid får et best mulig sykehustilbud, der første prioritet er å redde liv.

Sykehusreformen er først og fremst en organisatorisk endring, som forhåpentligvis vil gi innbyggerne i hele Norge et bedre tilbud. Konsekvensen må ikke bli at vi samtidig reduserer tilbudene om videregående opplæring rundt i landet. Derfor er sykehusoppgjøret viktig. Og jeg har faktisk den fulle tillit til at Regjeringen har det helt klart for seg når revidert nasjonalbudsjett legges frem om kort tid.

Karin Andersen (SV): Den store og substansielle forskjellen på flertallet i komiteen, som består av SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og mindretallet, som representerer et flertall i Stortinget, er det faktum at flertallet i komiteen mener at tidligere underskudd fra sykehusdriften ikke må trekkes inn i fylkeskommunale budsjett for 2002 og framover. Det ligger altså igjen en stor gjeld i fylkeskommunene etter statlig sykehusovertakelse, og den gjelda er i sin helhet stort sett opparbeidet i sykehusene, som har fått lov til å legge fra seg hele gjelda da de opprettet de nye statlige foretakene.

Hva slags konsekvenser kommer vi til å se av dette hvis vi ikke retter det opp? Vi kommer ikke til å se noen konsekvenser i helsevesenet. Det er ikke det at SV ønsker det, men poenget er at dette er en sak som i hovedsak dreier seg om den videregående skole. Bare i mitt fylke, som er Hedmark, dreier dette seg om 140 mill. kr som ligger igjen i gjeld. Når vi vet at en klasse koster mellom 850 000 kr og 1,3 mill. kr, vil det bety bortimot 100 klasser i den videregående skole, hvis man skulle fjerne alt dette. Er det noen som greier å forestille seg det? Jeg må si at jeg har etterlyst utdanningsstatsråden i denne saken, for jeg lurer litt på hvor de utdanningspolitiske visjonene til Regjeringen er, når de ser helheten av den politikken de nå fører, og når de på en måte ennå ikke har greid å ta et standpunkt til at denne gjelden som sykehusene faktisk har opparbeidet, må betales av noen andre enn elever i den videregående skole. For det er jo det som vil bli resultatet.

SV er et seriøst skoleparti, og for oss er det en selvfølge at staten skal betale regningen og ikke sende den til ungdom landet rundt. Vi ønsker at den videregående skole i det nye tusenåret skal være framtidsrettet, mer moderne, mer mangfoldig, mer fleksibel, og også ha plass til voksne som nå har fått en rett til utdanning. Slik blir det altså ikke hvis ikke Regjeringen velger en annen løsning enn den vi til nå har sett at de har vært villige til. Det er mange skoler som trenger utstyr til moderne bygg, det er veldig mange deler av den videregående skole som trenger opprustning. Hvis man ikke dekker dette underskuddet, vil resultatet være et massivt klassekutt og en investeringstørke i den videregående skole i overskuelig framtid. Det er ikke akkurat en imponerende strategi for dem som kaller seg skolevennlige og næringsvennlige, for god skolepolitikk er også god næringspolitikk. Det kan da umulig være slik at man er så iskald at man har tenkt å sitte stille og se på at videregående skole får en så alvorlig knekk, og at framtida til så mange ungdommer raseres, bare fordi man har lyst til å ta knekken på fylkeskommunen! Jeg frykter det.

Hvorfor har nå denne gjelden blitt som den har blitt? Hvis man ser på styringen av sykehusene som nå har opparbeidet denne gjelda, har ikke styringen vært særlig annerledes i de fylkeskommunale sykehus enn den har vært i statlige sykehus. Hvert eneste år får statlige sykehus, som har det samme finansieringssystemet, som har de samme problemene med å holde driftsbudsjettene sine, ekstrabevilgninger i Stortinget fordi de behandler flere pasienter og får underskudd. Fylkeskommunene har ikke blitt behandlet på den samme måten. Det samme gjelder lønnsoppgjørene, som òg har balla på seg og blitt dyre, fordi man har trengt gode lønnsoppgjør i helsesektoren. Men regningen skal altså betales, og det har verken storting eller regjering vært villig til å gjøre.

I tillegg har SV fått et brev fra helseministeren av 22. mars 2002 som viser at helseministeren stiller seg bak den økningen i behandlingen av pasienter i fylkeskommunale sykehus som har vært til nå, og han anbefaler også at de nye statlige foretakene skal ligge på et så høyt behandlingsnivå i tida framover. Det må jo bety at man har hatt full politisk backing når man har behandlet pasienter også i fylkeskommunene. Det vil også bety at man har både en moralsk og en politisk forpliktelse til å følge opp dette med finansiering, når man mener at disse helsetjenestene har vært nødvendige, og hvis man ikke ønsker at den videregående skole skal gå inn i det nye tusenåret langt dårligere rustet enn før.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er uvanleg sterke signal kommunalkomiteen gir Regjeringa i denne saka. Vi er så langt ikkje fornøgde med Regjeringa sitt arbeid i oppgjeret mellom staten og fylkeskommunane ved statleg overtaking av spesialisthelsetenesta.

Fyrst til eigedomsoverdragingane. Der seier ein samla komite:

«Komiteen er bekymret over at konfliktnivået mellom staten og en del fylkeskommuner synes å være relativt høyt, og oppfordrer staten ved Helsedepartementet til å forsøke å løse tvistene i forkant av eller gjennom nemndsbehandling.»

Vidare kjem komiteen med eit fleirtalssitat frå Innst. S. nr. 236 for 2000-2001:

«Flertallet vil her understreke at staten bes vise romslighet i de kommende forhandlinger med fylkeskommunene om overdragelse av eiendom, slik at en unngår fremtidige tvistemål i rettsapparatet.»

Ut frå det seier komiteen no:

«Komiteen oppfordrer på bakgrunn av ovennevnte Helsedepartementet til i sin skjønnsutøvelse å legge betydelig vekt på Stortingets ønske om å vise romslighet i oppgjøret med fylkeskommunene. I forhandlingene om overføring av eiendom mener komiteen at Helsedepartementet bør strekke seg langt for å imøtekomme fylkeskommunene. Komiteen vil i denne forbindelse igjen påpeke det særs uheldige i at ulike forvaltningsnivåer skulle havne i rettstvist med hverandre.»

Så til underskotet på drifta. Senterpartiet meiner både omsynet til det Stortinget har sagt før, og omsynet til framtidig økonomi for fylkeskommunane i forhold til dei oppgåvene som dei har igjen å løysa, tilseier at Regjeringa har eitt val: å syta for eit ryddig og rettferdig oppgjer. For å få til det må Regjeringa som føresett både setja seg inn i utslag og forhold i den enkelte fylkeskommunen og sikra midlar til attverande oppgåver og som eit ledd i det sletta den gjelda som no er oppstått. Dessverre synest Regjeringa så langt å ha bidrege til å byggja ned den tilliten som skal vera mellom fylkeskommune og regjering, i staden for den styrkinga som er høgst nødvendig.

Kommunalministeren har gong på gong sådd tvil om fylkeskommunens legitimitet og fylkeskommunens evne til å løysa oppgåver. Ifølgje brevet frå KS av 18. mars har helseministeren under heile prosessen hatt den haldninga at heimelen i helseføretakslova for kva som skal overtakast, omfattar fleire formuesdisposisjonar enn det KS meiner lova gir rettleiing for. Rekneskapsunderskotet i fylkeskommunane har ifølgje brevet frå KS av 2. april og ifølgje innspel frå fylkeskommunane oppstått i spesialisthelsetenesta. Det kan det no ikkje vera tvil om!

Senterpartiet kan ikkje godta at innbyggjarane i fylka no skal li for at fylkeskommunane får svekt sine moglegheiter til å løysa dei viktige attverande oppgåvene sine, samtidig som statlege sjukehus får underskota sine dekte.

Det er no avgjerande viktig at det blir lagt til rette for ein god og desentralisert vidaregåande skule. Vi har attpåtil å gjera med regjeringsparti som gjekk til val på å styrkja kvaliteten i skulen. Det er òg avgjerande viktig at det er eit tilbod om vidaregåande opplæring for vaksne rundt i fylka. Det er eit sterkt behov for å styrkja kollektivtilbodet, rusta opp fylkesvegane, ei god og tenleg skuleskyssordning og ei styrking av transportordninga for funksjonshemma. Det er unødvendig å minna om både dei oppgåvene fylkeskommunane har når det gjeld kultur, regional utvikling og ikkje minst dei attverande oppgåvene med omsyn til rus og barnevern.

Det er eit fleirtal i komiteen som strekar under dette sterkare enn mindretalet. Fleirtalet består av Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, men eg oppfattar òg at mindretalet er oppteke av eit godt oppgjer. Ein må no vera både blind og døv dersom ein ikkje forstår at det er avgjerande viktig å sletta gjelda og gi fylkeskommunane moglegheit til å løysa oppgåvene sine utan å måtta betala på gammal gjeld. Eit ryddig og rettferdig oppgjer er no einaste vegen.

Per Sandberg (FrP): Jeg trodde nesten foregående taler, representanten Meltveit Kleppa, allerede hadde startet debatten om den redegjørelsen vi hadde tidligere i dag. Det lød nærmest sånn en liten stund. Men det representanten Meltveit Kleppa avsluttet med, tror jeg hele komiteen er opptatt av, nemlig at det nå skal bli et rettferdig og romslig oppgjør. Det gir man jo også uttrykk for i innstillingen, så det tror jeg ikke det er noen uenighet om.

Intensjonene med dette forslaget var at staten skulle foreta et endelig sluttoppgjør med fylkeskommunene, og at det skulle baseres på regnskapstallene fra 2001. Jeg ser heller ikke noen motsetning mellom flertallet og mindretallet i komiteen her. Det eneste som kan sies å være forskjellen, er at flertallet i salen på en måte ønsker å ta dette oppgjøret i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, for da kommer det uansett. Et så stort område som dette krever selvfølgelig også litt tid og rom, og flertallet i salen ønsker da at den debatten skal tas i sin helhet når revidert foreligger.

Det er helt riktig som representanten fra Arbeiderpartiet sier: Underskuddet i de fylkeskommunale sykehusene er ikke blitt dekt 100 pst. – på langt nær. Vi kan gå flere år tilbake for å få bekreftet det. Det er derfor Fremskrittspartiet i flere sammenhenger har foreslått at staten skal dekke underskuddet for det enkelte år. Det har vi foreslått en rekke ganger, uten å nå fram med det.

Fremskrittspartiet har ikke på noen måte kommet med en konklusjon under behandlingen av dette Dokument nr. 8-forslaget. Det skal vi gjøre når dette kommer i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det som er det problematiske her, er hvorvidt vi skal gå lenger tilbake enn til 2001. Om en drar med seg underskudd fra tidligere år, er det vanskelig å få dokumentert hvorvidt det tilhører spesialisthelsetjenesten. Men at enkelte fylkeskommuner har kommet forferdelig skjevt ut, det kan vi dokumentere. Det har flere sider. Det har både med underskuddet i spesialisthelsetjenesten å gjøre og med den inndragelsen som skjer i forhold til framtidige inntekter. Det tror jeg det er viktig at Stortinget nå kikker på.

Jeg synes også en del av debatten bør omhandle fylkeskommunenes generelle økonomi, som er helt styrt av staten. Fylkeskommunenes proveny av inntektsbeskatning er jo langt fra tilstrekkelig til å dekke fylkeskommunenes utgifter. Sånn har det alltid vært, og sånn vil det sannsynligvis også bli i framtiden. I praksis er det sånn at staten salderer fylkeskommunenes budsjetter med statlige tilskudd. Fylkeskommunenes inntektsnivå er derfor bestemt av budsjettvedtak i Stortinget.

Og det er her Fremskrittspartiet prøver å tilnærme seg dette Dokument nr. 8-forslaget og det som skal skje i revidert, for Fremskrittspartiet er nå det eneste partiet som står igjen som med rene ord sier at vi ønsker å legge ned fylkeskommunen. Da blir det selvfølgelig også en basis for hvordan vi skal angripe dette spørsmålet. For det første har vi fått flertall for å få spesialisthelsetjenesten over til staten, men vi ønsker også å dele de resterende oppgavene som fylkeskommunene har, mellom primærkommunene og staten. Det vil Fremskrittspartiet ta med seg i den videre vurderingen av dette.

Avslutningsvis vil jeg si at å konkludere i debatten i dag med at Fremskrittspartiet på en måte har konkludert, det blir helt feil. Det skal vi gjøre når Regjeringen kommer med revidert nasjonalbudsjett, og når de faktiske tall og forhold ligger på bordet, slik at vi får en større mulighet til å vurdere hvorvidt Stortinget eller staten skal gå inn og dekke underskuddene tilbake utover 2001.

Statsråd Erna Solberg: I budsjettet for inneværende år, som ble fremlagt i høst, varslet Regjeringen at den ville komme tilbake til sluttoppgjøret og underskuddene i fylkeskommunene i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2002. Dokument nr. 8-forslaget går ut på at vi senest skal komme tilbake til dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2002. Og vi kommer tilbake til dette i revidert nasjonalbudsjett for 2002. Derfor tror jeg kanskje at de som står her og klager over at Regjeringen ikke har kommet tilbake, har skapt forhåpninger eller ikke vært fremme på banen på disse områdene, bør tenke på at vi kommer på det tidspunktet vi har varslet. Vi har ikke skapt forventninger om at vi skal komme tidligere. En av grunnene til det er jo at underskuddene og regnskapene først var klare i mars måned, og man trenger tid til å bearbeide disse tallene. Så jeg synes noen av innleggene i debatten så langt på en måte baserer seg på en forventning om at svarene skulle komme på et tidspunkt det aldri har vært sagt at svarene skulle komme. Vi har hele tiden sagt at vi følger den vanlige orden for budsjettbehandling i Stortinget. I Stortinget er det budsjettbehandling én gang i året, om høsten, og så en revidering av budsjettet om våren. Her er det snakk om penger, og det henger sammen med budsjettbehandlingen. Men det er altså sju dager til revidert nasjonalbudsjett kommer, så vi får sikkert en ny mulighet til å ta debatten om realinnholdet i det.

Jeg har lyst til å si at jeg er enig i målet om et godt og rettferdig oppgjør for fylkeskommunene, og jeg synes det er veldig viktig at de skal være i stand til å løse sine gjenværende oppgaver. Det er viktig for oss å unngå at tilbudet innenfor videregående opplæring, kultur, samferdsel eller andre ting i 2002 eller senere må kuttes vesentlig på grunn av underskuddene for sykehusene i 2001. Det har Regjeringen også som utgangspunkt for det arbeidet vi nå gjør i forhold til revidert nasjonalbudsjett.

Jeg har lyst til å minne om at Stoltenberg-regjeringen gjorde noen valg med hensyn til mekanismer for å behandle dette oppgjøret. Ett av valgene var at man tillot at underskudd skulle kunne omgjøres til langsiktig gjeld, og at man har vært åpen i forhold til ulike tilskudd som har vært gitt, bl.a. til feriepenger, for å kunne bruke dette som en avlastning over tid. Det gjør at det er flere muligheter og virkemidler for å nå målet om et godt og rettferdig oppgjør med fylkeskommunene. Det ene virkemidlet er en engangsbevilgning for å slette gjeld. Det andre er en rammeøkning som gjør fylkeskommunene i stand til å betjene den økte gjelden som følge av underskuddet, slik at det ikke virker inn på aktivitetene – siden man allerede har tillatt fylkeskommunene å gjøre dette om til langsiktig gjeld. Vi kommer i revidert nasjonalbudsjett til å foreta en vurdering av både størrelsen på underskuddsforholdene, det som er relevant for sykehussektoren, og nødvendige tiltak for at fylkeskommunens tjenestetilbud for øvrig ikke skal rammes.

Det er enkelte ting som det er viktig å si. KS har ennå ikke presentert endelige regnskapstall. De er foreløpige, og de er blitt justert nedover siden de første tallene ble fremlagt. Det er riktig at spesialisthelsetjenesten har hovedansvaret for de dårlige resultatene i 2001, men i mange fylker har barnevernet større overskridelser relativt sett i forhold til andelen enn det spesialisthelsetjenesten har, og overskridelsene varierer mellom fylker. Det jeg gav uttrykk for på det møtet som representanten Sandal refererte til, var at det er et tankekors at de som virkelig har styrt det siste året, eventuelt skal komme dårligere ut av et oppgjør i forhold til dem som har latt være å styre. Noen av fylkeskommunene har latt være å styre det siste året. Jeg synes det er viktig at vi når det gjelder overgangsordninger av denne typen, hvor man har flyttet oppgaver – og ikke minst fordi vi står foran at andre oppgaver skal flyttes – i overgangsåret også er klare på at de som har ansvaret, faktisk skal styre den tjenesten de har ansvaret for i den perioden.

Med bakgrunn i den mekanismen som Stoltenberg-regjeringen la inn for behandling av underskudd, synes jeg det er viktig å se hva den reelle virkningen blir f.eks. for videregående skoler. Det er altså slik at med de underskuddene som nå ser ut til å være på 1,5 milliarder kr, gir det en årlig finanskostnad på 100 mill. kr for sektoren. Det tilsvarer 0,6 pst. av driftskostnadene ved videregående opplæring. Så dramatikken bør kanskje tones noe ned, samtidig som jeg understreker det jeg har sagt tidligere: Vi er opptatt av å få et rettferdig oppgjør.

Når det gjelder eiendomsoverdragelser, er det slik at det at en del av disse sakene ville gå til nemndbehandling, lå i det opplegget som var behandlet. Regjeringen ønsker minst mulig grad av konflikt. Regjeringen arbeider med å få flest mulig saker til ikke-nemdbehandling. Men noen saker vil, etter det systemet som var skissert i forbindelse med sykehusoverføringen, gå til nemndbehandling, og det kan gjenstå tvister til slutt. For Regjeringen er det viktig at vi sørger for minst mulig av disse, men det betyr ikke at vi ikke skal likebehandle fylkeskommunene når det gjelder likeartede forhold. Noen fylkeskommuner har konflikter på områder som andre fylkeskommuner har innrømmet staten rett på.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Asmund Kristoffersen (A): Det virker på meg som det var tungt for Regjeringen å komme til Stortinget å bidra til en opprydding i den økonomiske delen av overtakelsen av sykehusene. Det er jo den desidert største enkeltvirksomheten i den offentlige driften som nå overføres fra fylkeskommunalt nivå til statlig nivå. Da kan ikke staten etterlate seg en ubetalt regning til fylkeskommunen. Det synes jeg skulle være åpenbart.

Mitt og Arbeiderpartiets poeng er å sikre at den delen av virksomheten som ligger igjen i fylkeskommunene, kan føres videre på en skikkelig måte. I forslaget gjorde vi det klart at regnskapstallene var viktige å ha på bordet, men det var ganske tidlig klart at det var betydelige beløp som lå i underskuddet. Jeg synes nok at statsråden bagatelliserte noe virkningen av dette underskuddet for den nåværende fylkeskommunen. Er ikke statsråden bekymret for å trekke et milliardunderskudd inn i 2002-budsjettet?

Fylkeskommunene må jo forholde seg til dagen i dag. Det betyr at skal de ha en økonomi i balanse, vil de måtte gjøre noe med sin drift knyttet til videregående opplæring, til voksenopplæring, til bygging og vedlikehold av vei, til fylkesferjer, til lokal og regional kollektivtrafikk og til kultur. Og hva slags beskjed er det statsråden i dag gir fylkeskommunene i den situasjonen som de faktisk nå er i?

Statsråd Erna Solberg: Det er ikke det minste tungt for Regjeringen å komme tilbake igjen til det Regjeringen har lovet, på det tidspunktet Regjeringen har lovet å komme tilbake igjen til saken på. Og det er i revidert nasjonalbudsjett. Som jeg har sagt, er regnskapstallene ennå ikke helt klare. Vi har indikasjoner på hvor stort underskuddet er, og det er i størrelsesorden 1,5 milliarder kr.

Så til spørsmålet om å trekke dette inn i 2002. Vi har sagt at vi ikke ønsker at dette underskuddet skal påvirke aktiviteten i 2002 eller senere år i fylkeskommunene. Det vil vi finne en ordning på, slik at vi kan få en løsning. Jeg har også lyst til å minne om at den løsningen for dette oppgjøret generelt sett som Stoltenberg-regjeringen la til grunn, var at underskudd av denne typen kunne omgjøres til gjeld over 15 år. Så det er ikke 1,5 milliarder kr som skal kuttes i 2002-budsjettet, det er finanskostnadene på dette beløpet. Det beløper seg til ca. 100 mill. kr.

Jeg synes på mange måter det er rart når Arbeiderpartiet selv nå ikke tar inn over seg at det valget de selv gjorde av mekanismer, faktisk gjør at betydningen ikke kommer til å bli så stor som underskuddene høres ut til. Men jeg understreker igjen at Regjeringens intensjon er at vi skal sørge for at vi fortsatt har et godt videregående skoleopplegg, at vi fortsatt kan satse på kollektivtrafikk – vi har nettopp lagt frem en ny kollektivmelding, vi ønsker å satse mer på kollektivtrafikk – og vi kommer til å ta hensyn til dette i forhold til hvilken aktivitet som skal være i fylkeskommunene. Vi er også opptatt av å ta hensyn til hvilke styringssignaler vi gir i forhold til endringer i oppgavefordelingen, bl.a. fordi vi har en diskusjon om rus, og vi har en diskusjon om barnevern. Skulle dette endres, er det viktig å si at det ikke er fritt frem for alle fylkeskommuner å slippe løs i overgangsperioden. Da gir vi et veldig uheldig signal, spesielt til de veldig ryddige fylkeskommunene som nå faktisk har styrt det siste året, og derfor har sørget for at underskuddene ikke har blitt så store der.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Per Sandberg (FrP): Statsråden sier at noen har styrt, og noen har ikke styrt. Jeg vil på en måte vende problemet og se på dem som har styrt, men som har akkurat de samme store problemene. Uten å nevne fylker er det altså slik at vi kan ikke bare diskutere det som har å gjøre med underskudd i forhold til drift av spesialisthelsetjenesten. Enkelte fylker har faktisk brukt store egne midler fra kraftselskap eller hva det måtte være, og puttet dem inn i spesialisthelsetjenesten, med det resultat at når staten tar over spesialisthelsetjenesten, bruker den de budsjettene som fylkeskommunene selv har hatt, når den drar inn midler. Dette betyr at enkelte fylker har fått dratt inn vesentlig større midler enn det de tidligere har fått fra staten til å bruke på spesialisthelsetjenesten.

Da er mitt spørsmål: Vil statsråden og Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett også ta den problemstillingen opp til vurdering, og eventuelt finne løsninger for de kommunene som allerede i år taper store midler på den overtakelsen som staten gjorde?

Statsråd Erna Solberg: Jeg tror at for å gå inn i detaljer på alle områder må jeg gå til revidert nasjonalbudsjett og kommuneproposisjonen – for det avhenger også litt av hvor mye penger det er snakk om. Jeg har bare lyst til å minne om at i det forliket som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet hadde om modellen for uttrekk, ble det lagt inn 200 mill. kr ekstra. Jeg minner om at det var de to partiene som stod bak det uttrekkssystemet som vi har i dag, og det valg av metodikk som ble gjort i forbindelse med sykehusoppgjøret. Der ble det lagt inn 200 mill. kr ekstra i skjønnspotten, begrunnet med at man særlig skulle se på en del forhold knyttet til uttrekket bl.a. fra Nord-Trøndelag, som går på energiselskap. Nå er problemet at det finnes ganske mange fylkeskommuner som har energimidler inne i sin fylkesøkonomi. I utgangspunktet var det to fylker som hadde meldt dette som tema i forbindelse med uttrekket. Oslo har store eierinntekter inne, og både Hordaland og Sogn og Fjordane har kraftinntekter som generelt går inn i fylkeskommunens økonomi.

Det å endre store prinsipper for uttrekksmetodikken er vanskelig. Derfor vil det uansett for oss være en skjønnsmessig vurdering om situasjonen på grunn av at det har ligget inne ekstraordinære inntekter i noen år, blir slik at det gir oss grunnlag for å måtte gå inn og f.eks. over skjønnet til fylkeskommunene gi ekstra støtte til enkelte av dem. Jeg tror ikke vi klarer nå å gå inn og gjøre en fullstendig omlegging av det som var et kompromiss mellom to partier som da ikke sitter i regjering, i forhold til hvordan oppgjøret skulle gjøres og underskuddsbehandlingen skulle være. Vi har ikke tenkt å åpne for full ny behandling av hvordan fylkeskommunenes økonomi de neste fem årene skal være, basert på hvor mye som skal trekkes ut i forbindelse med sykehusreformen.

Karin Andersen (SV): Først til påstanden om at noen fylkeskommuner har vært ryddige og andre tydeligvis har vært uryddige og brukt for mye penger. Er det da slik at statsråden mener at noen av disse fylkeskommunale sykehusene har behandlet for mange pasienter, og kan statsråden i så fall si hva dette dreier seg om?

Kan statsråden også forklare hvorfor det er slik at når statlige sykehus oppfører seg på nøyaktig samme måten, nemlig gjør det som er jobben deres, å behandle pasienter, så skal de få refundert sine driftsoverskridelser krone for krone, stort sett, mens dette prinsippet har vært helt ugyldig i forhold til de pasientene som har hatt behov for behandling i fylkeskommunale sykehus?

Så til det siste: Statsråden var i sin siste replikk inne på noen prinsipper for hvordan dette skulle foregå. Det synes jeg var nyttig. For det er prinsippene for hva som skal dekkes, det er interessant å si noe om nå. Og det er riktig at det var et veldig dårlig opplegg, det som Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet gikk inn for i fjor. Men problemet her er jo at Høyre og Kristelig Folkeparti hadde et annet syn. De sitter nå i regjering, og hva er da grunnen til at man ikke kan trekke opp noen bedre og riktigere prinsipper, som kunne gitt en trygghet i denne debatten, som hadde gjort at man hadde sluppet å sitte rundt omkring og ikke tort å investere i videregående skole, ikke tort å planlegge de klassene de egentlig har behov for, ikke tort å planlegge å gi voksne videregående utdanning der de står i kø? Hvorfor er det f.eks. umulig å si at man ikke skal ha som prinsipp at man ikke skal trekke med underskudd fra tidligere sykehusdrift inn i 2002? Hva skulle i så fall være vanskelig eller uriktig med et slikt prinsipp? Statsråden hadde på kontaktkonferansen med fylkeskommunene i vår en tanke om at man skulle dele gjelden mellom fylkeskommunene og den som hadde opparbeidet gjelden. Er dette et prinsipp som Regjeringen har gått totalt bort fra?

Statsråd Erna Solberg: Dette gir meg muligheten til her å rydde opp i noe som har vært en misforståelse etter mitt foredrag på kontaktkonferansen med fylkeskommunene. Der viste jeg en plansje over delingen av underskuddet – det var altså delingen av opparbeidet underskudd fra 2000 til 2001, som er en del av det Stortinget har gitt sin tilslutning til i forbindelse med kommuneproposisjonen i fjor. Det var et opplegg der underskuddet som var opparbeidet i 2000, ble delt mellom stat og fylke etter den plansjen som ble vist på det tidspunktet. Vi har ennå ikke tatt stilling til hvordan delingen av underskuddet skal være nå.

Jeg har lyst til å si når det gjelder styring: Det dreier seg ikke bare om pasientbehandling. Det dreier seg f.eks. om at det har vært ganske mye utstyrskjøping på slutten av året, der mange har sagt: Det er fint, nå overtar staten det. Noen har investert mye i kjøp av nytt utstyr på slutten av året, mens andre ikke har gjort det, fordi de har holdt seg innenfor budsjettrammen. Underskuddet er opparbeidet på ulike ting, ikke bare i forhold til pasientbehandlingen. Men vi kommer som sagt tilbake igjen til disse spørsmålene.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor vi i høst ikke gikk inn for det vi gikk inn for før sommeren, er det også svart på i forbindelse med behandlingen av og debatten om Kommunaldepartementets budsjett. Det er noe med at tiden går og man har kommet langt i behandlingen: Et system som vi i de andre partiene gikk inn for, som gikk ut på å ha en voldgiftsløsning – man skulle altså i fordelingen av den videre økonomi bruke voldgift som en løsning – mente vi at tiden var gått for da vi var kommet fire måneder lenger og det var to og en halv måned til budsjettet for 2002 skulle vedtas. I den prosessen hadde vi ikke tid til å ha usikkerhet om de økonomiske rammene fremover. Nå består usikkerheten i ett element, og den usikkerheten er altså i forhold til årets budsjett og en kapitalkostnad i størrelsesorden 100 mill. kr. Det kommer vi tilbake igjen til i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Frå Høgre er det i dag brukt uttrykket «å sparke inn åpne dører» om det Dokument nr. 8-forslaget som vi har til behandling. Statsråden har sjølv undra seg over korfor dette forslaget er fremma. Eg synest nok at både kommunalministerens og helseministerens måte å opptre på utover våren og debatten i dag er med på å understreka at det har vore nødvendig å fremma dette forslaget.

I samband med budsjettarbeidet stilte Senterpartiet eit spørsmål, spørsmål 154, til Finansdepartementet, der vi fekk til svar:

«Regjeringen vil i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 foreta en vurdering av det økonomiske oppgjøret som følge av statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten, herunder vurdere eventuelle urimelige utslag for enkeltfylkeskommuner.»

Mitt fyrste spørsmål til statsråden vil vera: Kva kontakt har det eigentleg vore med fylkeskommunane? For det er òg ei undring i fylkeskommunane i forhold til manglande kontakt som gjer at dette Dokument nr. 8-forslaget er fremma.

Så bagatelliserer eigentleg statsråden, slik eg opplever det, den situasjonen som fylkeskommunane i dag er i, altså at KS har rekna ut ein manko på 1,5 milliardar kr, kanskje 1,8 milliardar kr. Ho bagatelliserer det til at det er snakk om kapitalkostnader på 100 mill. kr i år. Mitt spørsmål vil då vera: Ser statsråden forskjellen mellom det å bruka midlane til nedbetaling av gjeld framfor no å kunna bruka pengane til å intensivera innsatsen når det gjeld vidaregåande skule, samferdsel og andre oppgåver, som tydeleg har lidd dei siste åra?

Statsråd Erna Solberg: Jeg oppfatter at de merknadene som kommunalkomiteens leder kommer med knyttet til mine merknader ellers, ikke dreier seg om underskuddssituasjonen, men det at vi har en diskusjon knyttet til oppgavefordelingen. Jeg vet det er mange fylkespolitikere som ikke liker det. Men jeg mener at det også var nødvendig uansett, i forhold til de rammevedtakene som ble fattet i fjor, å ha en ny gjennomgang av det, uansett hvordan konklusjonen hadde vært.

Jeg har i liten grad uttalt meg om underskuddssituasjonen, med unntak av på ett tidspunkt, hvor jeg uttalte ganske klart at jeg syntes at fylkeskommunene burde ha et ansvar for underskuddet, og at jeg ikke ville gi noen blankofullmakt til å dekke det. Det var i november i fjor, og det var fortsatt seks uker igjen av budsjettåret. Å utstede blankofullmakter fra staten, der andre har ansvaret og vi tar regningen, er veldig uklokt. Jeg må si at én av grunnene til at vi burde være mer stemt for å ettergi underskudd, var de påfølgende oppslagene fra de øvrige partiene, som da mente at vi burde gi den blankofullmakten. Selvfølgelig var det ikke incentiver til god styring rundt omkring på sykehusene på slutten av november og desember.

Vi er alle aktører i dette, og de styringssignalene vi sender, bidrar til at vi ikke alltid får gode løsninger. Det ansvaret synes jeg vi alle skal ta innover oss, også opposisjonen – også i forhold til hva man sendte ut av signaler, slik de ble gitt på det tidspunktet. Jeg skjønner jo at noen har et behov for å fremme et slikt forslag i den forbindelse, fordi man allerede i media hadde utstedt blankofullmakten.

Når det gjelder det man sier om at jeg bagatelliserer: Jeg sier det som er reelt. 1,5 milliarder kr i budsjettunderskudd betyr 100 mill. kr i økonomisk aktivitetsbegrensning for 2002, fordi man kan omgjøre dette til langsiktig gjeld. Det er ikke retorikk, det er bare slik faktum er. Jeg er opptatt av de 100 mill. kr, at man ikke skal ha et utslag som gjør at man får lavere aktivitet i 2002 f.eks. når det gjelder videregående skoler eller andre gode formål som fylkeskommunene har ansvar for. Men jeg synes på én måte at det er noen som krisemaksimerer betraktelig, når det i innleggene her i salen høres ut som man er nødt til å kutte 1,5 milliarder kr på budsjettet i 2002 på grunn av underskuddet. Det er ikke det opplegget som har foreligget, verken fra Stoltenberg-regjeringen eller fra denne regjeringen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det overrasker meg at statsråden gir uttrykk for at fylkeskommunene nærmest har latt være å styre. Det synes jeg er et relativt oppsiktsvekkende utsagn.

Utgangspunktet for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har vært at de underskudd som er opparbeidet, kan få store negative følger for kvaliteten på og omfanget av annen fylkeskommunal virksomhet.

Så registrerer jeg at statsråden viser til muligheten for å omgjøre dette til lån, og virkningene for 2002. Jeg registrerer også at hun glemte å gjøre rede for at omgjøres dette til lån, har det virkninger også for de etterfølgende år – det er en naturlig konsekvens i så fall.

Jeg har allikevel to spørsmål.

For det første: Vil Regjeringen i revidert budsjett foreslå økte bevilgninger til fylkeskommunene for å bidra til å opprettholde aktiviteten på og omfanget av de gjenværende fylkeskommunale tjenester?

For det andre: Hvis statsråden gir uttrykk for at man med dette forslaget slår inn åpne dører, betyr det at statsråden er enig i forslaget? Og er statsråden enig i de merknader som flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, har gitt? I så fall: Hvorfor er ikke regjeringsfraksjonen med på disse merknadene? Er det noe i disse merknadene som statsråden ikke er enig i, ber jeg om at hun redegjør for det. I den utstrekning det skulle være noe som hun ikke er enig i, går jeg ut fra de åpne dørene ikke var så åpne allikevel.

Statsråd Erna Solberg: Som en tidligere finansminister vil vite, er det ikke vanlig å offentliggjøre hva som er innholdet i en budsjettproposisjon, før budsjettproposisjonen faktisk fremmes. Med respekt for min finansminister vil jeg heller ikke offentliggjøre innholdet av det som står i revidert nasjonalbudsjett, før det har vært gjennom statsråd og er endelig klubbet i Regjeringen.

Så til spørsmålet om styring. Jeg har altså sagt noe mye mer nyansert enn det representanten Schjøtt-Pedersen nå sa. Jeg har sagt at noen fylkeskommuner har styrt godt, og derfor bør de ikke oppleve at de ikke blir honorert for det, mens andre blir honorert selv om de ikke har styrt godt. Det er etter min mening fylkeskommuner som i denne sammenhengen, når man ser på hvordan og hvorfor underskuddene har oppstått, ikke har hatt god nok kontroll i sluttfasen. Så tror jeg, som sagt, at noen her i salen også bør ta med virkningene av de incentiver de gav de siste seks ukene, som selvfølgelig gjorde det mye vanskeligere for fylkeskommunene å styre i den perioden.

Så til innholdet i innstillingen. Vi er enige om én ting. Jeg oppfatter at både mindretallet og flertallet mener det er viktig å sørge for at aktiviteten i fylkeskommunene ikke blir skadelidende i årene fremover når det gjelder videregående skoler og annet, på grunn av det underskuddet som er i 2002. Så er det mange andre premisser skrevet inn i innstillingen som jeg ikke vil ta stilling til her. Men vi er enige om formålet, som jeg også sa i mitt innlegg i sted, at aktiviteten på videregående skoler ikke skal drastisk påvirkes av underskuddssituasjonen i fylkeskommunene. Det er Regjeringen enig i.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.