Se også behandlingen av sak nr. 4 på formiddagsmøtet.

Presidenten: Representanten Ursula Evje, som har vært permittert, har igjen tatt sete.

Ola D. Gløtvold (Sp): En samlet komite støtter § 1-1 i lov om bioteknologi der det heter:

«Formålet med denne loven er å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle. Dette skal skje i samsvar med prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg basert på de etiske normer nedfelt i vår vestlige kulturarv.»

Denne formålsparagrafen er og skal være en overordnet rettesnor også ved evalueringen av gjeldende lov.

Komiteen peker på at utviklingen innenfor bioteknologi stadig stiller oss overfor nye etiske utfordringer. Tekniske framskritt og nye oppdagelser knyttet til den menneskelige arvemassen bidrar til å skape forventninger om framtidig helbred for tilstander og sykdommer som i dag kan være sterkt funksjonsinnskrenkende, eller som direkte kan påvirke leveutsiktene for den enkelte.

Ulik lovgivning i sammenlignbare land kan ikke og skal ikke være et argument for liberalisering eller innstramming i den norske lovgivningen. Det må være egne gjennomdrøftede verdivalg som er grunnlaget for våre lover.

Senterpartiet er klar på at føre var-prinsippet er viktig innenfor det gen- og bioteknologiske området. Konsekvensene må være tilfredsstillende utredet og klargjort før teknikker og behandlingsformer gjøres allment tilgjengelig.

Når det gjelder stamcelleforskning, er flertallet imot forskning på befruktede egg. Men kilden til stamcelleforskning kan også være celler fra fødte individer, såkalte adulte stamceller. Senterpartiet og flertallet viser til de lovende resultater forskningen har vist innenfor dette området, og at norske forskere i den senere tid har høstet internasjonal anerkjennelse for forskning på adulte stamceller. Vi ønsker at denne forskningen skal prioriteres, og at vi her kan bidra sterkt i et internasjonalt perspektiv ved å ligge i front når det gjelder dette området.

Kunstig befruktning bør benevnes som assistert befruktning, slik også sakens ordfører påpekte. Dette området har vært lovregulert siden 1987 i Norge. Bruk av mikroinjeksjon, den såkalte ICSI-metoden, eventuelt kombinert med uthenting av spermier fra testikler og bitestikler, gir en viss usikkerhet hvorvidt metoden kan gi økt frekvens av misdannelser sammenholdt med tradisjonell in vitro fertilisering. Flertallet er derfor enig med Regjeringen i at godkjenning av ICSI-metoden fortsatt gjøres midlertidig inntil det foreligger mer omfattende studier og forskningsresultater om metodens medisinske konsekvenser. Men det er å håpe at forskningen raskt kan vise at denne metoden er forsvarlig, slik at det kan gi større generelle muligheter for barnløse.

Senterpartiet og flertallet går inn for et fortsatt forbud mot forskning på befruktede egg, men finner det urimelig at det skal være et tilsvarende forbud når det gjelder ubefruktede egg.

En samlet komite slår fast at det skal være ulovlig å hente ut egg kun i den hensikt å befrukte dem for forskningsformål.

Senterpartiet støtter at dagens lovgivning endres når det gjelder lagringstiden for befruktede egg. Vi mener at denne tiden kan utvides fra tre til fem år, da dette i dag er fullt ut medisinsk-teknologisk forsvarlig. Dette vil gi barnløse flere muligheter til assistert befruktning over et lengre tidsrom uten at det er nødvendig å ta ut nye egg og befrukte disse.

Et flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener imidlertid at vilkårene for assistert befruktning må være tilfredsstilt før hvert enkelt befruktningsforsøk gjennomføres.

Senterpartiet mener det bør være ethvert menneskes rett å kunne få kjennskap til sitt biologiske opphav. Derfor er vi glade for at det nå er et bredt flertall, der alle unntatt Arbeiderpartiet, støtter en oppheving av anonymiteten for sædgivere. Dette kan bety at færre sæddonorer vil være tilgjengelige. Det er derfor viktig at Regjeringen legger til rette for etablering av sædbanker, og et samarbeid med land som har lovgivning på linje med oss når det gjelder sæddonasjon.

Senterpartiet støtter at det skal være mulig med autotransplantasjon av organ som produserer kjønnsceller, slik at tilbakeføring av eggstokkvev skal være mulig for kvinner som må sikre dette i forhold til alvorlig sykdom og sykdomsbehandling, slik at framtidig mulighet for svangerskap kan sikres.

Vi støtter derimot ikke at det skal være tillatt å transplantere eggstokker og vev fra en kvinne til en annen for å avhjelpe barnløshet.

Flertallet mener at en åpning for preimplantasjonsdiagnostikk vil kunne innebære vektlegging av spesielle egenskaper hos fosteret, slik at man kan få en uakseptabel sorteringspraktisering. Det er også viktig å merke seg at bl.a. Norges Handikapforbund går imot preimplantasjonsdiagnostikk ut fra samme argumentasjon.

Flertallets og Senterpartiets syn når det gjelder fosterdiagnostikk, er stort sett i tråd med Regjeringens syn og forslag. (Presidenten klubber.) Det er grunn til å understreke at disse forslag ikke betyr et hinder for ultralydundersøkelser, diagnostikk eller behandling, men er en styrking av de kvalitative forhold rundt slike undersøkelser.

Jeg får heller komme tilbake senere med noen flere momenter.

Presidenten: Ja, hvis det er absolutt nødvendig, så.

Asmund Kristoffersen (A): Forskningen foregår, og skal foregå, innenfor rammen av formålsparagrafen i bioteknologiloven. Så kan en spørre om hva bioteknologien kan bety for framtidens pasientbehandling. Svaret – og problemet – er at det vet vi ikke rent konkret. Men det vi vet, er at det er bare gjennom stadig forskning og kunnskapsutvikling vi kan komme videre i å løse mange av de problemer vi står overfor i helsesektoren. Det er f.eks. forhåpninger til at forskning på stamceller kan gi nye muligheter for behandling av sykdommer som i dag er uhelbredelige, f.eks. Parkinsons sykdom, Alzheimers sykdom og andre sykdommer som skyldes skader i hjernen, muligheter for å reparere skadet vev i f.eks. hjertet og dyrking av insulinproduserende celler som kan transplanteres til diabetespasienter.

Dagens pasientbehandling er basert på tidligere forskning, og framtidens forskning vil i enda større grad være avhengig av den forskning vi gjør nå, og den vi gjør framover. Og framfor alt vil vår evne til å unngå eller forebygge sykdom være avhengig av den bioteknologiske forskning. Med en aldrende befolkning vil vi stå overfor nye helsemessige utfordringer. Håndtering av disse vil kreve utvikling av ny kunnskap. Det kan bare skje gjennom forskning. For så vidt kan vi si at forskningen betyr alt for framtidens pasientbehandling og for mulighetene til å forebygge.

Så blir spørsmålet om vi i Norge kan unngå de vanskelige avveiningsproblemene forskningen på disse områdene stiller oss overfor, ved simpelthen å la være å forske, eventuelt å konsentrere vår forskning til områder som ikke er befengt med slike vanskeligheter. Så kan vi heller importere andre lands forskningsresultater.

Jeg mener at dette er galt av flere grunner. For det første bør vi være klar over at de samme avveiningsproblemene som vi strever med, også er sentrale i alle andre land. Det er slett ikke slik at vi har noen høyere etisk standard i Norge. For det annet er det ikke så lett å være importør av forskningsresultater hvis man ikke har forskningskompetanse på området selv. Vurdering og klinisk anvendelse av ny teknologi og kunnskap krever egen kunnskap. For det tredje synes jeg at det er en svært tvilsom etikk hvis vi sier at vi ikke vil delta i forskningen, men vi vil gjerne ha del i resultatene. Og hvis man ikke vil utnytte resultatene, synes jeg at det er svært vanskelig å si at den norske befolkning ikke skal få del i nye medisiner og behandlingsmetoder.

Det er en vanlig problemstilling at man er redd for at forskningsresultater kan bli misbrukt, jf. kloning. Dette gjelder nesten all forskning. For eksempel er terrorbomber fremstilt av kunstgjødsel og diesel! Hvis vi på bestemte områder bestemmer oss for ikke å tro på vår evne til demokratisk kontroll med utnyttelsen av forskningsresultatene, synes jeg at vi spiller totalt fallitt.

Denne forskningen blir stadig mer internasjonal. Det er gjennom deltakelse i internasjonale prosjekter at vi kan utnytte vårt potensial. Og skal vi delta, må vi også ha noe å tilby. Som nevnt mener jeg også at vi vil redusere vår evne til å velge ut og anvende resultatene fra andre lands forskning hvis vi ikke har en tilhørende kompetanse selv. Vi bør også huske på at selve grunnutdanningen i f.eks. medisin er sterkt forskningsavhengig. Hvis vi ikke har forskning på et område, kan vi heller ikke regne med å ha noen god utdanning på området. Jeg tror at en slik utvikling over tid også vil svekke folks tillit til vårt eget helsevesen. Folk vil søke behandling i andre land fordi de tror at vi i Norge ikke har den kompetanse eller de behandlingsmuligheter som kan tilbys i andre land.

Til slutt: Det er sikkert mange som tenker som så at dette kan da ikke bety så mye. Vi snakker om marginale utslag på noen små områder hvor vi eventuelt velger å holde oss utenfor. Isolert sett er det riktig. Men sett i forhold til de utfordringer vi står overfor i helsesektoren, er den bioteknologiske forskning ikke noe lite område. Det er kanskje det aller viktigste for forebygging og bekjempelse av noen av de mest utbredte folkesykdommene. Og i en slik sammenheng mener jeg at det er prinsipielt og etisk svært uheldig om vi skal legge strengere begrensninger på forskningen i Norge enn hva som gjøres i de land vi i alle andre sammenhenger har et utstrakt samarbeid med.

Beate Heieren Hundhammer (H): Et barn er født. Den lykkelige livmor-mor gleder seg sammen med den rettslige far. Den biologiske mor døde for tre år siden, og den biologiske far vet ingen hvem er. Dette er ingen innledning til en science fiction, men en situasjon som i mange land ikke er unik, og som vi kunne ha fått også i Norge hvis ikke et flertall i sosialkomiteen hadde satt foten ned.

Ved at vi fortsetter å si nei til både eggdonasjon og transplantasjon av eggstokkvev, og ved at vi opphever sædgivers anonymitet, vil et barn bestandig vite hvem som er dets biologiske foreldre. Og den biologiske mor vil fortsatt være én person – ikke én genetisk og én som har båret barnet fram.

Som en som selv tilhører den majoriteten i befolkningen som ikke har problemer med å få egne barn, er jeg svært ydmyk overfor den sorgen og fortvilelsen par føler når de ikke kan få barn. Heldigvis har vi i dag mange hjelpemidler og metoder, som hjelper svært mange. Men det å ville hjelpe en kvinne til å bære fram et barn er ikke et mål som helliger alle midler. Ved at man tillater eggdonasjon, bryter man ett av de hittil mest ubrytelige bånd: at mor er mor, og at det biologiske båndet mellom kvinnen som føder, og barnet, er udiskutabelt. Hvilken rett har vi til å fjerne dette båndet? Og hvilken rett har vi til å frata fremtidige barn den grunnleggende sannhet at den kvinnen som har båret barnet fram, også er dets genetiske mor?

Jeg klarer heller ikke å se noen begrunnelse for å innføre eggdonasjon i at en kvinne selv skal bære fram et barn. For barnet blir ikke mer hennes eget enn ved f.eks. adopsjon av et barn. Og da synes jeg prisen man betaler for at en kvinne skal bære et barn fram, er meget høy, nemlig at man bryter det grunnleggende biologiske bånd mellom mor og barn.

Jeg stiller meg også helt uforstående til argumentet om likestilling mellom mann og kvinne, som Arbeiderpartiet trekker fram i sin begrunnelse for å likestille sæd- og eggdonasjon. Det er ikke alt som kan, eller bør, likestilles. Det å bære fram og føde et barn har bestandig vært kvinnens oppgave. La oss håpe at det fortsatt vil være slik. Det har aldri vært noen tvil om hvem som er den biologiske mor, mens den biologiske far ikke bestandig har vært like godt kjent – kanskje til og med helt ukjent. Derfor blir sæddonasjon noe helt annerledes. Men også på det området har hele komiteen, med unntak av Arbeiderpartiet, innsett at tiden er inne for at et barn skal bli sikret å kunne få vite hvem den biologiske far er.

Det er ikke bare streben etter å få barn som utfordrer samfunnets etiske grenser, det gjør også den kontinuerlige utviklingen innenfor medisinsk-teknisk utstyr i forhold til hva slags barn man skal bære fram. De aller fleste av oss vil nok heldigvis ta sterk avstand fra å produsere «designbabyer», mens det er bred aksept for at man skal kunne få velge om man ønsker å bære fram et barn eller ikke dersom det er snakk om visse alvorlige avvik. Allikevel skal det ikke så mye fantasi til for å forstå at dette er grenser som av noen hele tiden vil bli forsøkt flyttet på.

I en situasjon hvor kvinnen eller et par stadig vil få mer detaljerte opplysninger om fosterets tilstand på et stadig tidligere tidspunkt, er det opplagt at vi må ha strenge rutiner for bruk av fosterdiagnostikk. Det må sikres at helsepersonell som skal utføre undersøkelsene, er godt kvalifisert, og at eventuelle avvik blir fulgt opp på en best mulig måte. Ikke minst er dette viktig for at paret skal føle seg trygg under hele prosessen og for at kvinnen skal kunne gjøre et riktig valg dersom det blir påvist alvorlige avvik.

I denne sammenheng er det et mindretall i denne sal som forsøker å tillegge Regjeringen og regjeringspartiene en annen holdning til ultralydundersøkelser enn det som er tilfellet. Regjeringen har på ingen måte foreslått at kvinnen ikke skal få del i den kunnskapen helsepersonell får under en ultralydundersøkelse som er foretatt som et ledd i svangerskapskontrollen. Dette er en selvsagt rett og følger også av pasientrettighetsloven.

Imidlertid slår flertallet fast at dersom en i forbindelse med en slik ultralydundersøkelse finner tegn på avvik, skal kvinnen henvises videre til et sykehus med tilstrekkelig kompetanse. Dette vil sikre kvinnen faglig god informasjon og veiledning og gi mulighet for enten mer avanserte ultralydundersøkelser eller fostervannsprøve.

Siden ultralydundersøkelser blir stadig bedre, ønsker flertallet at dersom undersøkelsen skal brukes til å avdekke eller bekrefte mistanke om avvik, skal den kun foretas på institusjoner som er godkjent av Sosial- og helsedirektoratet, og den vil da omfattes av bioteknologilovens bestemmelser. Dette vil gi kvinnen det beste tilbudet. Dette vil redusere faren for avgjørelser fattet på feil grunnlag. Det vil også være med på å forhindre at vi går mot en sortering av fostre på grunnlag av f.eks. kjønn eller fysiske avvik – et sorteringssamfunn som de fleste tar sterkt avstand fra. Spesielt viktig er dette for undersøkelser som foretas før 12. svangerskapsuke, som er grensen for selvbestemt abort.

Å sette grenser for å hindre abort på bakgrunn av barnets egenskaper er ikke et angrep på kvinnens rett til selvbestemt abort, som er en rett til å bestemme om man ønsker barn, men ikke hva slags barn man ønsker. Det mindretallet derfor gjør ved å angripe flertallet, er samtidig selv å unnlate å ta stilling til de utfordringene stadig bedre ultralydundersøkelser stiller oss overfor.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Stortingets behandling av evalueringen av bioteknologiloven setter ned viktige merkesteiner. Sosialkomiteens innstilling legger til grunn en politikk som er positiv til medisinske fremskritt, men som samtidig setter klare grenser der forskningen står i fare for å krenke menneskeverdet. Utgangspunktet for at vi i det hele tatt har en bioteknologilov er at disse spørsmålene er for viktige til å overlates til fagfolkene alene. Det dreier seg om etikk, om samfunn og om menneskeverdets stilling. Det er et klart samfunnsansvar å trekke opp rammer og retningslinjer i lovgivningen.

Innstillingen viser at regjeringspartiene sammen med SV og Senterpartiet skaper en ny politikk på viktige områder. Det gjelder bl.a. i synet på fosterdiagnostikk, kunstig befruktning og forskning på spirende menneskeliv. Flertallet markerer klart det uakseptable i at menneskeliv gjøres til et rent middel og ikke et mål i seg selv. Jeg konstaterer med tilfredshet at Regjeringen i denne viktige saken får tilslutning fra flertallet i komiteen på alle viktige punkter.

I meldingen foreslår Regjeringen de endringer som den mener at resultatet av evalueringen har understreket behovet for. Regjeringen har søkt å finne en god balanse mellom det å utnytte teknologiens muligheter innenfor forskning og medisinsk behandling og hensynet til menneskets integritet og verdighet.

Bioteknologisk kunnskap og praktisk bruk av denne innenfor helsetjenesten har vært en viktig del av nyvinningene innenfor moderne medisin. Vi har fått omfattende ny kunnskap om diagnostisering av sykdommer og om risiko for fremtidig sykdom, behandling og forebygging. Utviklingen er på mange måter revolusjonerende, samtidig som det er mange spørsmål som fremdeles er uløst når det gjelder å forstå grunnleggende biologiske og genetiske prosesser som har betydning for utvikling, behandling og forebygging. Derfor er det viktig å satse på forskning på dette feltet.

Det er helt feilaktig når det i debatten i dag har vært fremstilt slik at Regjeringen og stortingsflertallet nærmest er forskningsfiendtlige og engstelige for ny kunnskap. Jeg må få minne om at det i år faktisk satses 100 mill. kr på et omfattende forskningsprogram innenfor genforskning, der en del av midlene også skal gå til forskning på etiske problemstillinger. Det er behov for omfattende og ressurskrevende forskning, slik at en kan ta i bruk den nye kunnskapen til beste for det enkelte mennesket. Det er imidlertid viktig å sikre at forskningen skjer innenfor etisk akseptable rammer. Det er ikke slik at den gode hensikt kan hellige ethvert middel.

Dette området har vært gjenstand for en mer omfattende samfunnsdebatt enn mange andre områder, fordi anvendelsen av teknologien reiser en rekke vanskelige etiske problemstillinger. Som all ny teknologi kan også denne teknologien misbrukes. Et av lovens formål er som nevnt å sikre at den medisinske bruken av bioteknologien skjer til beste for alle i et samfunn, og her er det et potensial for utvikling av nye klasseskiller i samfunnet som vi alle burde være opptatt av å motvirke.

Fosterdiagnostikk er i loven definert som undersøkelse av foster eller gravid kvinne for å påvise eller utelukke genetisk sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret. I hvilken grad gravide bør tilbys fosterdiagnostikk, reiser kanskje de etisk vanskeligste spørsmålene i bioteknologiloven. Det er særlig her vi møter dilemmaet rundt hva slags samfunn vi ønsker oss, og samfunnets plass for og aksept for mennesker som er annerledes.

Fosterdiagnostikk er et gode når det gjelder å bidra til å behandle alvorlige sykdommer hos fosteret, men det er avgjørende å sørge for at rammer om virksomheten blir slik at det ikke får utvikle seg en praksis som kan true respekten for menneskets likeverd. Det er derfor med tilfredshet jeg konstaterer at et flertall i komiteen er enig med Regjeringen på dette viktige punktet. Derfor skal fosterdiagnostikk være et redskap når det foreligger konkret risiko for alvorlig sykdom eller utviklingsavvik.

Representanter for Arbeiderpartiet har i denne debatten søkt å skape inntrykk av at meldingen og flertallet er uklare når det gjelder behandlingen av ultralyd. Det er det ikke grunnlag for.

Tilbudet om den rutinemessige ultralyden som i dag gis til alle gravide i 18. uke som en del av den ordinære svangerskapskontroll, skal og bør opprettholdes. Likeledes skal selvsagt ultralydundersøkelser gjennomføres dersom det foreligger medisinske grunner for en slik undersøkelse. Helsepersonell skal gi pasienten tilgjengelig informasjon, slik pasienten har rett til etter pasientrettighetsloven. Her skjer det ingen endringer.

Selv om ultralydundersøkelser er definert som fosterdiagnostikk etter loven, er det i dag bare reglene om informasjon og veiledning som får anvendelse på denne type undersøkelser. Det er ikke gitt regler for når ultralydundersøkelser kan tilbys til gravide, og ultralydundersøkelser er heller ikke undergitt bioteknologilovens regler om godkjenning og kontroll. Når ultralyd brukes som fosterdiagnostikk, bør tilbudet underlegges lovens bestemmelser om godkjenning og kontroll. Det er her meldingen og flertallet legger opp til en forandring.

Jeg er for øvrig svært kritisk til rutinemessig bruk av ultralydundersøkelser tidlig i svangerskapet dersom det ikke skjer på medisinske indikasjoner. I den grad formålet med undersøkelsen er å påvise eller utelukke alvorlige arvelige sykdommer eller utviklingsavvik, bør ultralydundersøkelsen omfattes av bioteknologilovens bestemmelser uavhengig av når undersøkelsen skjer i svangerskapet. Det er grunn til å understreke, som sosialkomiteen har gjort, at utviklingen innen ultralydteknikk i dag gjør det mulig å diagnostisere flere sykdommer og misdannelser enn tidligere. Det er også mulig å gjøre undersøkelser med større presisjon enn før, og diagnose kan stilles på et tidligere stadium av svangerskapet enn tidligere. Det er dette som gjør at vi som politisk ansvarlige – og Stortinget som lovgiver – må forholde oss til rammene rundt utviklingen.

Kvaliteten på ultralydundersøkelsene er også avhengig av den som utfører undersøkelsen. Vedkommendes kunnskap og erfaring er av stor betydning. Dette siste er viktig når ultralydundersøkelsen foregår for å stille en diagnose på fosteret. Derfor har det vært viktig fra Regjeringens side å legge til rette for at slike undersøkelser skal foretas av godkjente institusjoner, da det er risiko både for falske positive og negative funn ved slik diagnostikk.

Kartleggingen av menneskets arvemateriale og den pågående forskningen på sammenhengen mellom gener og utvikling av sykdom gjør at det stadig oppdages nye gener som er forbundet med sykdom. Etter hvert vil det trolig også være mulig å teste for risiko for flere av de store folkesykdommene der risikoen for å utvikle en sykdom ikke nødvendigvis er knyttet til et enkelt gen, men der flere gener virker sammen og der miljøfaktorer også spiller en rolle. Slike tester vil ikke bare kunne utføres på fødte personer. Etter hvert vil en trolig kunne påvise disponering for de samme genetiske sykdommene også tidlig i fosterlivet. Det vil kunne ha betydning for omfanget av fosterdiagnostikk. Det er i dag mulig gjennom en analyse av en vanlig blodprøve å undersøke om en kvinne som er gravid, har risiko for å føde barn f.eks. med Downs syndrom. En slik screening av substanser i kvinnens blod vil kunne gi indikasjoner på om vedkommende er i en risikogruppe, og vil kunne danne grunnlag for eventuelt å følge resultatet opp videre og få dette bekreftet eller avkreftet med mer presis fosterdiagnostikk, som f.eks. fostervannsprøve. Denne type undersøkelse gjøres i dag i noen land, og det er grunn til å tro at det vil kunne komme et økende press for å få utført slike undersøkelser også i Norge. Det forekommer allerede i dag enkelte forespørsler om dette. Derfor er det etter Regjeringens oppfatning viktig å ha kontroll med hvilke metoder som benyttes til diagnostikk, slik forslaget går ut på.

Regjeringen mener på denne bakgrunn at veiledning og informasjon til kvinnen – og paret – før fosterdiagnostikk er viktig. Blant annet bør de få informasjon om selve undersøkelsen – og om hvilken informasjon undersøkelsen kan gi – om usikkerheten knyttet til resultatet, og for dem som har fått indikasjoner på at barnet kan være sykt eller funksjonshemmet, er det svært avgjørende at de får tilbud om god informasjon om den aktuelle sykdom, om sine rettigheter, om hvilke hjelpetiltak samfunnet kan tilby osv. En samlet sosialkomite støtter en slik lovfestet rett til informasjon.

Preimplantasjonsdiagnostikk reiser også store etiske dilemmaer, da denne metoden innebærer at en utfører genetiske undersøkelser på et befruktet egg før det blir satt inn i livmoren. Metoden er ikke tatt i bruk i Norge fordi slik virksomhet i praksis forutsetter at det er adgang til å forske på befruktede egg. Regjeringen er svært kritisk til denne type diagnostikk, bl.a. på grunn av den etisk problematiske sorteringen av befruktede egg som metoden innebærer. Derfor har vi foreslått å opprettholde dagens regulering i bioteknologiloven. Jeg har merket meg at flertallet ber Regjeringen i den varslede proposisjonen vurdere om kapittelet kan erstattes med et forbud mot slik diagnostikk, og en slik vurdering vil jeg sørge for blir gjort.

En av metodene som brukes ved kunstig befruktning, er inseminasjon av sæd fra en sædgiver. Etter dagens regelverk plikter helsepersonellet å holde sædgivers identitet hemmelig. Regjeringen har foreslått å oppheve anonymiteten til sædgiver, da muligheten til å få kjennskap til sitt opphav er en grunnleggende rett. Avgjørende for dette standpunktet har vært å ivareta barnets beste. Det er viktig å styrke barnets rettigheter. Barn som er kommet til ved hjelp av donert sæd, bør ha mulighet til å få kjennskap til sitt biologiske opphav på linje med de som adopteres. Det bør være opp til barnet selv å avgjøre om det ønsker informasjon. For noen vil kanskje slik informasjon ikke være interessant, mens andre vil oppleve det som svært viktig. Fra samfunnets side bør det, slik jeg ser det, etableres et system som gjør det mulig for barna å finne ut hvem som er deres biologiske far. Erfaringen fra Sverige, som opphevet sædgivers anonymitet allerede i 1985, viser at de har klart å opprettholde tilbudet om kunstig befruktning på tross av opphevelsen av anonymiteten. Påstander i debatten i dag om at det motsatte vil skje her i landet hvis vi følger svenskenes eksempel, er det ikke presentert noen dokumentasjon for.

La meg avslutningsvis si at jeg har merket meg sosialkomiteens flertalls syn på bestemmelsen som regulerer oppsøkende genetisk virksomhet, og som har virket fra 2000, der det i dag etter nærmere bestemte vilkår gis adgang for behandlende lege til å oppsøke pasientens slektninger med sikte på å tilby genetisk veiledning, undersøkelser og eventuell behandling. Flertallet ber Regjeringen vurdere denne paragrafen på nytt i den varslede odelstingsproposisjonen om endringer i bioteknologiloven. Det vil bli gjort, og Stortinget vil få anledning til å diskutere den i sammenheng med proposisjonen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Britt Hildeng (A): Statsråden legger vekt på at valgene vi står overfor når det gjelder medisinsk bruk av genteknologi, er kompliserte og vanskelige, og at det neppe kan gis noen enkle svart-hvitt-svar.

Det er derfor ikke likegyldig hvordan man kommer fram til konklusjonene. Valgene må treffes i åpenhet og i dialog basert på bredt aksepterte verdier og spilleregler. Jeg er derfor betenkt over den måten synspunkter presenteres på i den meldingen som statsråden nå legger fram. Standpunkter i kontroversielle saker legges fram som Bioteknologinemndas standpunkt der disse deles av statsråden, uten å fortelle at Bioteknologinemnda i sitt syn er delt på midten. Der statsråden ikke deler flertallets syn, forholder meldingen seg bare til mindretallet i Bioteknologinemnda.

Men det virkelige overtrampet skjer når man på side 26 i meldingen sier at man slutter seg til Bioteknologinemndas uttalelser vedrørende eggdonasjon. Dette gjøres ved å sitere ett punkt i en lengre pro et kontra-argumentasjon, uten at man tar med de innledende ordene til dette punktet, nemlig: «På den annen side …». Det er tatt ut, og det er nesten slik at man kan føle at man beveger seg på grensen av sitatfusk.

Jeg vil bare spørre statsråden om han i det videre arbeidet vil legge til rette for at alle synspunkter kommer til uttrykk i den dialogen som må komme, og som egentlig krever … (Presidenten klubber.) … at alle syn skal komme fram.

Presidenten: Presidenten vil be representanten respektere taletiden, særlig når det begynner å gå ganske langt over tidsrammen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Hildeng i at debatten om disse spørsmålene bør bære preg av at det ikke på alle spørsmål kan gis enkle svar. Jeg mener bestemt at den meldingen Regjeringen har lagt fram, bærer preg av en slik ydmykhet.

Det vil alltid være slik at spørsmål som er vanskelige og følsomme, kan fremstilles enda mer balansert sett fra én synsvinkel enn fra en annen synsvinkel. Men jeg vil klart ta avstand fra representanten Hildengs antydninger om at departementet og helseministeren i denne meldingen skulle ha gjort seg skyldig i en fortegnet fremstilling av det mangfold av uttalelser som ligger til grunn for denne evalueringen. Det er også slik at alle disse uttalelser har vært tilgjengelige for komiteen under komiteens behandling.

Jeg tror at debatten er tjent med at vi ikke retter slike beskyldninger mot hverandre, for jeg tror nettopp en åpen dialog er helt nødvendig, ikke bare her i denne salen og i denne saken, men på dette feltet i sin alminnelighet fremover. Det vil jeg søke å bidra til, og da er det ingen grunn til at noens argumenter skulle bli forsøkt tonet ned eller skjult – tvert imot. De argumenter som fremsettes i denne saken og denne typen saker, må tåle å brynes mot hverandre i en åpen diskusjon. Det vil jeg søke å medvirke til.

Asmund Kristoffersen (A): Helseministeren avla Arbeiderpartiet en visitt i sitt innlegg om vår betoning av betydningen av forskning.

Når jeg hørte på innlegget fra helseministeren, ble jeg underveis delvis i tvil om hva helseministeren egentlig mener om forskningens betydning for et bedre helsevesen i Norge. I formålsparagrafen til loven om bioteknologi, § 1-1, står det i første setning:

«Formålet med denne loven er å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle.»

Og så står det videre i paragrafen hvilke prinsipper som skal legges til grunn, slik regjeringen Gro Harlem Brundtland foreslo, og som Stortinget vedtok.

Som jeg nevnte i mitt innlegg, er det mange alvorlige sykdommer som synes å være uhelbredelige, men som kanskje kan finne sin løsning til behandling i nettopp forskningen på dette området.

Er det da slik at helseministeren mener at Norge ikke skal delta i denne forskningen med full tyngde,når en kanskje aner forhåpninger om ny forskning og utvidet kunnskap? Er det ikke slik at det må være en rett for norske pasienter å få del i ny medisinsk forskning og ny behandlingsmessig kunnskap også basert på norsk forskning?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg synes lovens formål faktisk trekker opp disse premissene ganske klart og tydelig. Det er viktig at medisinske nyvinninger kommer enkeltmennesker og samfunnet til del, men det er nødvendig å sette noen grenser. Det var derfor Arbeiderpartiets regjering i sin tid foreslo en bioteknologilov. Vi hadde ikke det før den kom i 1994. Det var derfor Stortingets flertall allerede i 1987 foreslo et forbud mot forskning på befruktede egg. Man kan nesten tro, ved å lytte til debatten her i dag, at dette er noe helseminister Høybråten har funnet på. Men det har faktisk vært Stortingets politikk fra 1987. Det ligger i det synet jeg har gitt uttrykk for når det gjelder forskning på befruktede egg og på terapeutisk kloning, at vi skal forske for å søke å finne løsninger på disse gåtene som representanten Kristoffersen pekte på. Vi skal sette inn ressurser på det, og vi gjør det. Vi skal gjøre det i Norge. Men vi behøver ikke gjøre det på alle områder, og vi bør ikke gjøre det når forskningen krenker menneskeverdet, slik man gjør det ved å forske på et spirende menneskeliv. Det har vært flertallets syn siden 1987. Det er fortsatt mitt syn, og det er også Regjeringens syn i forhold til terapeutisk kloning. Men vi vil aktivt søke andre veier til det samme målet, hvor vi ikke har de samme etiske betenkeligheter, nemlig forskning på adulte stamceller, som viser lovende muligheter. Det vil være vår alternative strategi til det samme målet.

John I. Alvheim (FrP): Et flertall i innstillingen – bl.a. regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti – legger opp til en omkamp om kap. 6 i bioteknologiloven. Den omhandler oppsøkende genetisk veiledning til en pasients nære familie, hvor en genetisk undersøkelse har vist at det kan være fare for arvelig sykdom i nærmeste familie. I forbindelse med lovendringen i 1999 vedtok Odelstinget at erfaringene med den nye paragrafen skulle evalueres og legges frem for Stortinget i 2005.

Mitt spørsmål til helseministeren er da: Mener helseministeren nå – etter denne behandlingen av meldingen i Stortinget – å legge frem et lovforslag som endrer kap. 6, og lage et forbud mot genetisk veiledning, slik Odelstinget tidligere har vedtatt? Hvis så er tilfellet, vil jeg sterkt henstille til helseministeren at denne lovendringen utstår til evalueringen er foretatt. Det er et betydelig mindretall i Stortinget i forhold til de som vedtok loven i sin tid, og det er ikke særlig bra at man i slike saker skal endre lover etter hvert som stortingsflertallet endrer seg.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det får være opp til Stortinget om det vil endre lover etter hvert som flertallet i Stortinget endrer seg. Det vil jeg ikke, sånn sett, legge meg opp i.

Men det er riktig som representanten Alvheim sier, at den bestemmelsen man her har tatt opp, er forholdsvis fersk. Det foreligger forholdsvis få erfaringer med praktiseringen av den. Det er grunnen til at Regjeringen i meldingen ikke har lagt opp til noen evaluering av den i denne omgang. Komiteens flertall ber om at spørsmålet blir vurdert i forbindelse med den odelstingsproposisjonen vi har varslet. Når komiteens flertall ber om det, finner jeg det naturlig å etterkomme den anmodningen.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg registrerer at en del av debatten i dag har gått på bruken av ultralyd som fosterdiagnostisk hjelpemiddel og kritikk fra mindretallet knyttet til regulering av det. Samtidig registrerer jeg at i forbindelse med St.meld. nr. 25 for 1992-93, som ble lagt fram av regjeringen Harlem Brundtland, ble det nettopp bebudet en ny lov og forslag om regulering av fosterdiagnostikk. I meldingen står det:

«Fosterdiagnostikk berører følsomme områder hvor det lett kan spilles på ubegrunnet frykt, forestillinger og fordommer. Utviklingen av slike tilbud skal derfor skje innen et offentlig styrt helsevesen, og ikke bli del av et privat, markedsstyrt tilbud. Fosterdiagnostikk med sikte på å påvise genetisk sykdom eller utviklingsavvik hos fostret skal bare finne sted ved institusjoner som er godkjent av Sosialdepartementet.»

Man problematiserte ultralyd i meldingen den gang også. Blant annet ble det den gang anbefalt en «second opinion», men man gikk den gang ikke inn på ultralyd i forhold til selve fosterdiagnostikken. Men det ble altså satt spørsmålstegn ved regulering av bruken av ultralyd.

Det jeg vil spørre statsråden om, er om han ser det Regjeringen gjør nå, som en vesensforskjellig tilnærming i forhold til det regjeringen Harlem Brundtland gjorde den gang i 1993, og at man på en måte forlater ett spor og går inn på et annet. Eller ser statsråden dette i forlengelsen av at man fikk en lov om fosterdiagnostikk, og at man da må se på ulike hjelpemidler som er i bruk, og om de også skal komme inn under loven?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først – siden jeg ikke rakk det i mitt hovedinnlegg – få berømme saksordfører for den jobben han har gjort med denne krevende saken.

Når det gjelder spørsmålet, ser jeg det slik at hele utgangspunktet for at vi fikk en bioteknologilov i sin tid, var et ønske fra hele det politiske miljøet om å sette rammer rundt en utvikling som man ante konturene av, men som man ikke visste hvor skulle ende – et ønske om å sette noen lovgivningsmessige og samfunnsmessige rammer for utviklingen, som kunne sikre at den ble til et gode for samfunnet som helhet og ikke førte til et sorteringssamfunn og et samfunn hvor respekten for menneskeverdet ble krenket.

Så er det slik at utviklingen er dynamisk. Den medisinske og teknologiske utviklingen er meget rask, og derfor forutsatte Stortinget den gangen at etter fem år skulle man evaluere loven og justere den i forhold til den dynamiske utviklingen som skjer medisinsk, faglig og teknologisk. Det er det sporet vi nå følger. Ultralyd er et glimrende eksempel. Ultralyd for 15 år siden og ultralyd i dag er to forskjellige ting. Lovgivningen er den samme, og det at man da ser på utviklingen og vurderer om lovgivningen og anvendelsen av den er god nok i forhold til en slik utvikling, er etter mitt syn i tråd med de beste intensjoner og med formålsparagrafen i bioteknologiloven.

Ola D. Gløtvold (Sp): Statsråden var inne på flere områder hvor flertallet har påpekt ting og kommet med oppfordringer som bør følges opp.

Innenfor området fosterdiagnostikk er det imidlertid ett område der statsråden ikke kommenterte en slik flertallsmerknad med oppfordring til departementet og Regjeringen. Det gjelder ikke ultralyd, men fostervannsdiagnostikk. Vi viser til at det i dag er seks institusjoner som er godkjent for å utføre fostervannsdiagnostikk. Flertallet ber Regjeringen legge til rette for at antall institusjoner utvides, slik at tilbudet vil være godt tilgjengelig for kvinner over hele landet, samtidig som tilbudet opprettholdes på en forsvarlig måte – og jeg er enig med statsråden i at bl.a. dette området må være innenfor offentlig regi og i offentlige institusjoners utførelse.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med flertallet i at tilbudet om fosterdiagnostikk skal være tilgjengelig over hele landet, og det skal være tilgjengelig med tilstrekkelig kvalitet over hele landet. Derfor er det nødvendig med en godkjenning av institusjoner som skal drive fosterdiagnostikk, og derfor er det nødvendig med tilsyn og kontroll med disse institusjonene.

Jeg har merket meg det synspunkt fra flertallet i komiteen at det antall institusjoner og den geografiske fordeling av institusjoner som er i dag, synes noe knapt i forhold til en slik målsetting, og det vil jeg følge opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Gunn Olsen (A): Arbeiderpartiet har sammen med flertallet i sosialkomiteen vært opptatt av de ufrivillig barnløse. Det har vi tenkt å fortsette med. Arbeiderpartiet ønsker i fortsettelsen å tilrettelegge best mulig for de ufrivillig barnløse.

I Innst. S. nr. 238 om evaluering av lov om medisinsk bruk av bioteknologi gis vi anledning til å ta i bruk de metoder som er mulige i andre land for å hjelpe barnløse. Vi skiller derfor lag med flertallet i komiteen på området eggdonasjon.

I forrige uke kunne vi altså lese om en dame på 58 år som var blitt gravid ved eggdonasjon i USA. Det er slett ikke slik vi vil ha det. Derfor har vi også en øvre aldersgrense i Norge for kunstig befruktning. Men dette gir et godt eksempel på at nasjonale restriksjoner som oppfattes som urimelige, kan undergrave gjeldende lover, ved at ufrivillig barnløse reiser ut og mottar behandling i andre land.

Eggdonasjon er en anerkjent behandlingsmetode for barnløse og er tillatt i de fleste europeiske land. Arbeiderpartiet mener med dette å hjelpe kvinner som ikke selv er befruktningsdyktige, eller som er bærere av alvorlige arvelige sykdommer.

Vi mener at sæddonasjon og eggdonasjon bør likestilles. Derfor har vi gjennom våre merknader gitt dette syn til kjenne. Vi viser også til Bioteknologinemndas uttalelse til departementet datert 31. mai 1999. Jeg tillater meg et sitat:

«Eggdonasjon fjerner den nåværende urettferdighet mellom kjønnene når det gjelder kunstig befruktning.»

Og det står videre:

«I tillegg til at eggdonasjon gir paret et barn som er den ene partners genetiske barn, ville det gi paret mulighet til å gjennomføre et svangerskap noe som kan tenkes å gi en sterkere tilknytning til barnet.»

Med bakgrunn i dette finner vi i Arbeiderpartiet det lite logisk at befruktning utenfor kroppen bare kan skje med parets egne egg og sædceller, når en ved befruktning ved kunstig inseminasjon kan bruke donorsæd. Vi kan ikke se at denne forskjellsbehandlingen kan begrunnes medisinsk. Vi kan heller ikke se at man ved dette ikke tar hensyn til barnet, da vi mener at barnets situasjon blir den samme, både juridisk, sosialt og biologisk.

Flertallet i komiteen vil at vi fortsatt skal importere sæd fra Danmark, der sædgiver har rett til å være anonym, men konkluderer med at sædgivers anonymitet bør oppheves. Det finnes det neppe noen logikk i.

Arbeiderpartiet mener derfor fortsatt det vi mente i innstillingen til bioteknologiloven, Innst. O. nr. 67 for 1993-94, der flertallet bestod av Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Den gangen viste flertallet til at det er best for barnet om sædgiver forblir anonym, og at det er den sosiale faren som har alle plikter og rettigheter i forhold til barnet. Donor har ikke hatt noe ønske om å få dette barnet, men har villet hjelpe det barnløse paret. Det er derfor fortsatt ikke naturlig for oss å sammenlikne den anonyme sædgiver med biologiske foreldre. I Arbeiderpartiet mener vi at disse synspunktene fortsatt må gjelde.

Hele komiteen erkjenner de muligheter som ligger i forskning på stamceller, og at dette har skapt forventninger om helbredelse av alvorlige sykdommer. Men flertallet ønsker ikke å lovregulere slik at dette kan anvendes fullt ut.

Det er grunn til å understreke at fra Arbeiderpartiets side er det sentrale mål for å forske på stamceller helbredelse av sykdom. Vi er klar over at det fortsatt mangler mye kunnskap omkring stamceller. Derfor er vi svært opptatt av betydningen av å generere ny viten, da grunnforskningen på dette området bidrar til senere klinisk bruk av teknologien.

Vi er bekymret for at Norge skal sakke akterut i forhold til internasjonal viktig kunnskap. Norge bør være med i kunnskapsutviklingen, ellers blir det urimelig at vi skal ta i bruk nyvinningene som etter hvert kommer. For vi blir tvunget til å ta dem i bruk, det vil bli et krav fra befolkningen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Magne Aarøen (KrF): Den handsaminga av bioteknologimeldinga som vi er med på i dag, dannar faktisk ein milepæl for norsk bioteknologipolitikk. Det viser ikkje minst den store breidda som er bak fleirtalet. Det er ei oppgradering av menneskeverdet som har gått føre seg, og dette resultatet vil faktisk kunne bidra til å danne ei internasjonal norm for lovgjeving og etisk haldning i bioteknologien. Det synest eg er både framtidsretta og framtidsavhengig.

Regjeringspartia, SV og Senterpartiet står saman om kanskje den viktigaste saka denne perioden når det gjeld framtida til menneska. Og det er god grunn til å gje stor ros, som andre har gjort, til saksordførar Olav Gunnar Ballo, som til dels har vore så god i saksførebuinga at ein lekmann har skjønt ting som han ikkje skjønte i meldinga.

Arbeidarpartiet og Framstegspartiet står saman i ein liberal fraksjon. Dei har faktisk ikkje teke resultatet av moderne forsking i Noreg innover seg. Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen si bekymring på dette området viser at dei ikkje kan ha fått med seg det resultatet Universitetet i Oslo har kome fram til på adulte stamceller. Det er ei forsking som fleirtalet ønskjer å satse på. Det er eit stort framsteg for den etiske vurderinga at ein framleis held fast på forbodet mot forsking på befrukta egg. Kva vil i tilfelle mindretalet gjere den dagen teknologien har kome så langt at ein ikkje har egg som er til overs ved kunstig befrukting? Kva med deira forsking då?

Vi ynskjer å unngå sorteringssamfunnet. Det er også interessant det Arbeidarpartiet seier på side 11 i innstillinga, når det gjeld dette med anonymitet. Dei seier:

« Disse medlemmer er av den oppfatning at den lange praksis med anonyme sædgivere ikke har ført til problemer for dem som er født ved denne metoden.»

Ein tidlegare helseminister seier i Vårt Land i dag:

«Dette har vore eit dilemma for meg lenge.»

Han seier også:

«I mange samtalar kjem det opp at våre komande medmenneske sjølve ikkje kjem til orde. Dei må ha hjelp frå oss her og no til å koma til orde.»

Og vidare:

«Dersom barnet ønskjer å vita, på godt og vondt, kven den biologiske faren er, veit ikkje eg kven av oss som har legitim rett til å nekta dei dette.»

Denne legitime retten vil Arbeidarpartiet framleis hevde å ha, i og med at dei går imot den elles samrøystes komiteen på dette området. Det var å håpe at også Arbeidarpartiet, til liks med sin tidlegare helseminister, ville reflektere seg fram i ei slik sak. Og det tek litt tid før den nye lova kjem, så mykje kan jo skje innan den tida.

Eg vil elles peike på at representanten Gunn Olsen var inne på at fleirtalet vil satse på import av sæd frå Danmark. Eg kan ikkje hugse at det står i meldinga. Derimot står det at ein vil syte for oppretting av ein norsk sædbank når ein har anonymitet.

Arne Lyngstad (KrF): Det er med interesse jeg har lest innstillingen fra sosialkomiteen.

Når Kristelig Folkeparti så sterkt vil understreke menneskeverdet i møte med moderne medisin og bioteknologi, er det nettopp fordi vi her ofte møter vanskelige etiske utfordringer. Derfor trenger vi å understreke at alle har det samme menneskeverd, og at vi ikke må krenke det gjennom differensiering av hvert enkelt menneskes egenverd.

I Kristelig Folkeparti er vi spesielt tilfreds med at det er flertall for å gi barnet rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Dette har vi arbeidet for i lang tid. Det er ikke politikernes oppgave å hindre barn i å kjenne sitt opphav, noe en videreføring av sædgivers anonymitet vil innebære.

Jeg hørte representanten Hildeng pekte på at identitet skapes gjennom sosiale relasjoner, ikke gjennom arv. Imidlertid hindrer ikke det mange barn og adoptivbarn i å være opptatt av sitt biologiske opphav, og jeg ønsker å ta deres engasjement på alvor. Opp gjennom historien har slektskap og familiebånd vært et sterkt innslag i forståelsen av seg selv. De sosiale relasjoner alene viser seg ikke å være tilstrekkelige, og flere søker en sterkere tilhørighet gjennom å få svar om arvelige egenskaper. Vi må vise respekt for de barn som opplever dette som viktig for seg. Derfor sier jeg og Kristelig Folkeparti nei til anonym sædgiver.

Jeg er også tilfreds med at et flertall påpeker hvor etisk problematisk det er med forskning på befruktede egg. Når det nå viser seg at stamcelleforskningen har kommet lengst gjennom bruk av adulte stamceller, blir dette etiske dilemmaet mindre vanskelig. Vi kan oppnå medisinsk gjennombrudd og helbrede sykdommer uten å bruke befruktede egg og spirende menneskeliv. Jeg kan vanskelig akseptere at menneskeliv skapes for å bli brukt som et middel til å helbrede andre. Forskning ved hjelp av voksne stamceller gjør dette til en unødvendig problemstilling. Slik løser moderne forskning et stort etisk problem, og det er riktig bruk av forskningsinnsatsen. Jeg er helt enig med flertallet, som peker på at vi må bidra med forskningsmidler og forskningsmiljøer for forskning på voksne eller adulte stamceller.

Jeg er tilfreds med at det i dag er flertall for en ny og framtidsrettet bioteknologilov som søker å finne gode løsninger på de mange etiske utfordringer som moderne medisin stiller oss overfor. Og igjen skal både saksordfører og komite ha ros for en god innstilling.

Elsa Skarbøvik (KrF): Retten til liv slås fast i FNs menneskerettighetserklæring artikkel 3, og det er nettopp menneskerettighetene som bl.a. er grunnlaget for Europarådets arbeid, der jeg selv er medlem. Hvert enkelt menneske har en ukrenkelig verdi fordi det er skapt i Guds bilde. Derfor er det et ideal å vise respekt for hvert enkelt menneske.

Kristelig Folkeparti ønsker også å skape holdninger som fremmer respekten for livet. Den medisinsk-teknologiske utviklingen går fort, noe som stiller oss overfor stadig nye etiske utfordringer. Samtidig som vi tar vare på de mulighetene medisinen gir, må vi som politikere sette grenser for hva som bør være lov, og hva som ikke bør være lov. Det gjør vi jo også ved andre sider av samfunnslivet. Vi er den lovgivende forsamling, og vi skal ikke overlate til forskere eller industrien å selv finne grensene i forhold de har egeninteresser i.

Som medlem av Europarådet – riktignok bare en kort tid – har jeg også fulgt med interesse forskningen innenfor bioteknologien, og opplever der de restriktive holdninger som råder i den sammenheng, bl.a. når det gjelder kloning av mennesker. Det er ikke bare et spesifikt norsk fenomen at vi er skeptiske.

Jeg vil sitere fra en artikkel i siste nummer av «Intermedicos»:

«Er det en menneskerett å være frisk for enhver pris? Vi ønsker å arbeide for et samfunn hvor sykdom og lidelse er fraværende. Det er selvsagt. Men til hvilken pris er dette akseptabelt? ... Er det riktig å bruke et menneskeliv for å redde eller reparere et annet?

Vi vet at visse metoder ved moderne bioteknologi vil kreve enorme mengder med humane embryoer og fostere for at et individ skal bli friskt. Kloning, for eksempel, vil kunne føre til en skap- bruk- og kast-mentalitet av menneskeliv som overgår alt vi har sett i menneskets historie. Jeg tror at baksiden av den moderne bioteknologi vil forstyrre enkeltmenneskets integritet og devaluere menneskeverdet.»

Her er det riktig å trå varsomt. Derfor er jeg glad for flertallets ønsker i denne saken.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er en evaluering av en lov som har eksistert siden 1994, vi har gjennomført. En stortingsmelding kom forut for loven, og den meldingen var det regjeringen Brundtland som i sin tid la fram. Det vil være slik med ulike meldinger og proposisjoner at det vil være deler av dem man vil kunne være enig eller uenig i. Men det som i hvert fall slår meg, er at i den opprinnelige meldingen er det refleksjoner og en grundighet omkring disse problemstillingene som man lærer mye av, og som jeg synes, i forlengelsen av det, at den sittende regjering også har tatt innover seg.

Jeg hadde et sitat fra meldingen tidligere. Jeg vil sitere videre noe knyttet til fosterdiagnostikk, der regjeringen Brundtland skrev:

«Nye tester av denne type skal bare tas i bruk etter tillatelse fra samme departement. For å unngå en uønsket utvikling, bør det legges strenge begrensninger på hvem som skal utføre slike tjenester. Enhver institusjon som anvender fosterdiagnostikk, skal gi skriftlig rapport om virksomheten til departementet.»

Det vi ser, er akkurat den samme tenkningen som den sittende regjering nå presenterer, og som flertallet i denne salen også står for. Men det som er interessant, er jo at mindretallet, som Arbeiderpartiet nå representerer, faktisk er helt uenig i en slik tenkning. Det synes jeg er interessant. For det betyr at Arbeiderpartiet nå har plassert seg på sidelinjen i en etikkdebatt der de tidligere trakk opp retningslinjene, og der vi på mange måter følger opp de retningslinjene. Der regjeringen Brundtland understreket at man også skal ha et tilbud i regi av det offentlige, klarer altså Arbeiderpartiet å stå inne i en merknad sammen med Fremskrittspartiet der man er indignert over takstbruken knyttet til ultralydundersøkelser. Det man skulle være opptatt av, er: Hva er konsekvensen av utstrakt bruk? Hva slags sorteringssamfunn går vi inn i? Hva skal premissene være for bruken? Og så blir man opptatt av noe så subtilt som takstbruken, og i tillegg klarer man å misforstå hvordan de takstene brukes, og er bekymret for at de eventuelt skulle øke. Vi ser også betraktninger fra Arbeiderpartiet her som går på at man er uenig i ting som flertallet aldri har ment, som Regjeringen aldri har foreslått, og som ingen tar initiativ til. Man har jo også en historisk tradisjon å ivareta i Arbeiderpartiet. Stortingsmeldingen var ikke noe dårlig dokument. Det var en god proposisjon som ble lagt fram av regjeringen Brundtland i sin tid. Vi prøver å være lojale i forlengelsen av den proposisjonen når vi evaluerer innholdet, for at en også senere skal ta vare på individene, uansett om de er født, eller om de ikke er født. I den tradisjonen trodde jeg at Arbeiderpartiet stod, men jeg er faktisk spørrende til det etter å ha lyttet til den debatten vi har hatt her i dag. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet faktisk på flere punkter følger flertallet, mens Arbeiderpartiet blir stående igjen alene. Det kan ikke være en situasjon Arbeiderpartiet over tid kan være tjent med å bli stående i.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet, men jeg må gjøre det.

Noen representanter fra regjeringspartiene og nå også representanten Ballo har i denne debatten gått inn i et absolutt minefelt. Det blir hevdet at mindretallet angivelig skulle stå for et sorteringssamfunn. Dette synes jeg ikke er akseptabel argumentasjon. Styrken i vårt demokrati i Norge er at vi stort sett har felles holdninger til funksjonshemmede som mennesker som er fullt ut likeverdige med oss som er såkalt funksjonsfriske. Det er ikke akseptabelt å sette fram påstander som skulle sette enkelte partier i bås som mer eller mindre uetiske i sine handlinger og holdninger.

Hvis det var en abortdebatt vi skulle ha, så burde den ikke tas her. Og hvis det var det vi hadde, ville jeg måtte utfordre både Høyre og Sosialistisk Venstreparti på det kraftigste, men jeg lar selvsagt den ballen ligge.

Jeg hører også at representanter for flere partier snakker om verdivalg, og at visse partier skulle ha patent på hva som skulle være de riktige verdiene. Slik er det ikke – heldigvis ikke – i et demokrati.

Jeg hører at noen sier at i dag står flertallet for en oppgradering av menneskeverdet. Jeg hører stadig ordet «sorteringssamfunn», som noe flertallet tar avstand fra. Ja, det gjør jammen jeg også! Det gjør også mine partifeller, og jeg tror også de andre partiene i opposisjonen gjør det samme. Jeg føler meg ikke underlegen i forhold til å ha akseptable og høyverdige standpunkter.

Dessuten fremstilles det som at mindretallet ikke ønsker å sette grenser. Både denne meldingen og loven som er gjeldende nå, setter nettopp grenser. Vi er på noen områder uenige om akkurat hvor grensene skal gå. Men fra det og til å hevde at jeg og mitt parti nærmest slipper alt fritt fram, er fullstendig galt, og det tar jeg kraftig avstand fra. Jeg hadde ikke regnet med at dette skulle være konklusjonen på denne debatten, om et område som vi i all hovedsak er enige om, og som vi i Norge kan være stolt av å være enige om.

Gunn Olsen (A): Jeg håpet i det lengste at dette skulle bli en debatt hvor vi hadde respekt for hverandres syn. Etter å ha hørt representanten Elsa Skarbøvik må jeg si jeg er veldig overrasket. Hun sier at mennesket er skapt i Guds bilde. Ja, det tror jeg også – til og med arbeiderpartifolk tror det. Når hun gjør dette til en sak om hvem som har den rette kristne tro, og antyder at Arbeiderpartiet fordi vi er uenig i sak, ikke skal være rettroende, må jeg si jeg er veldig forskrekket.

Britt Hildeng (A): Jeg er glad for statsrådens utgangspunkt, idet han sier at denne og de debattene vi skal ha om disse spørsmålene, bør foregå med en god porsjon ydmykhet ut fra ulike standpunkter, og at det er vanskelige avveininger som skal gjøres. Jeg synes da det er ganske vanskelig når en opplever at representanter her i dag til dels forvrenger synspunkter og prøver å stille spørsmål om eller antyde at mindretallet her liksom legger åpent for et sorteringssamfunn. Det er beskyldninger og antydninger som jeg synes er lite verdig denne forsamlingen. Det er klart at det i denne debatten fremgår en redsel for at vi skal komme i sorteringssamfunnet. Men det er lite i den praksis vi har hatt til nå i forhold til vår bioteknologilov og de metoder som vi nå har, som egentlig tilsier at vi har et sorteringssamfunn, eller at vi gjennom økt kunnskap og bedre ultralydundersøkelser har kommet noe nærmere et sorteringssamfunn, eller at vi bruker dette som en slags sorteringsmekanisme.

Jeg opplever at flertallet på mange måter viser en mistenksomhet og en mangel på tiltro til at mennesker kan forvalte den kunnskap en får om det livet som er inne i en, gjennom disse undersøkelsene, at man mangler tiltro til at de som får den kunnskapen, faktisk kan forvalte den på en forsvarlig og etisk måte, og på en måte setter et spørsmålstegn i forhold til den moralen folk har. At fosterlydundersøkelsene skal bli bedre og gi større muligheter, gir jo større muligheter for å kunne formidle kunnskap og dermed bruke den kunnskapen i en utvidet fostermedisin som gjør at vi faktisk kan gjøre noe for å bedre situasjonen for et barn som eventuelt har avvik.

John I. Alvheim (FrP): Dessverre har denne debatten tatt en svært uheldig vending de siste minuttene, når man ser at talere fra Kristelig Folkeparti, den ene etter den andre, går opp og profilerer at flertallet i denne innstillingen har oppgradert menneskeverdet, altså underforstått: Mindretallet har nedgradert menneskeverdet. Det er flere som sier at dette kan vi ikke akseptere. Nei, vi kan ikke akseptere det!

Jeg sa i mitt innlegg at jeg respekterte Kristelig Folkepartis syn og helseministerens melding, men jeg krevde også respekt for mitt syn. Jeg krever respekt for at jeg og Fremskrittspartiet har et like godt menneskesyn som Kristelig Folkeparti har. En kunne nesten få inntrykk av det motsatte fra en av Kristelig Folkepartis kvinnelige representanter som var oppe her. Man fikk faktisk også inntrykk av at man bare må finne seg i å leve med sykdom, lidelser og død, for vi er skapt i Guds bilde, og ved syndefallet skulle det bli slik. Underforstått: Vi må være fundamentalister, vi må ikke gjøre noe som kan bedre menneskehetens helse og livskvalitet. Denne type debattinnlegg trodde jeg vi var langt unna i Norge i 2002. Det bør Kristelig Folkeparti ta innover seg, alle og enhver av dere!

Bent Høie (H): Jeg tror at de kraftfulle innleggene som har vært holdt nå på slutten av debatten, fra begge parter, kanskje ikke tjener en debatt som bør være åpen. Det betyr ikke at vi må legge begrensninger på de meningsutvekslinger vi skal ha. Det som fikk meg til å ta ordet, var Asmund Kristoffersens innlegg, som på en måte gjorde at en følte seg ubegrunnet angrepet i debatten i dag.

Men det er absolutt grunn til, som også Olav Gunnar Ballo gjør i sitt innlegg, å sette spørsmålstegn ved hvor Arbeiderpartiet har plassert seg i denne saken. Hvis en ser på de områdene der komiteen deler seg i flertall og mindretall, er det faktisk oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet på mange måter blir stående alene også på en del områder der Fremskrittspartiet står sammen med flertallet.

Jeg har full respekt for at Arbeiderpartiet er imot et sorteringssamfunn, men det er likevel grunn til å spørre: På hvilke områder i forbindelse med denne meldingen har Arbeiderpartiet vært villig til å sette ned grensesteiner for å motvirke en utvikling der den teknologiske utviklingen – jeg sier ikke at det i utgangspunktet er et menneskelig ønske – i større og større grad gjør det mulig å åpne opp for et sorteringssamfunn? Hvor har Arbeiderpartiet vært villig til å være med og sette ned viktige grensepåler og viktige merkesteiner for å hindre en sånn utvikling? De har ikke vært villig til det i forhold til fosterdiagnostikk, og de har ikke vært villig til det i forhold til preimplantasjonsdiagnostikk, som er de to avgjørende områdene. Det er greit å si det, men en bør også vise i praksis at en er villig til å sette denne type grenser.

Presidenten: Britt Hildeng har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet nå til en kort merknad.

Britt Hildeng (A): Når det gjelder det siste representanten Høie sa om preimplantasjonsdiagnostikk, medfører det ikke riktighet at vi ikke setter grenser.

Vi sier, i likhet med Regjeringen, at vi ønsker å opprettholde nåværende lov som på meget, meget strenge indikasjoner gir muligheten. Det er bl.a. i tilfeller hvor en ser at det foreligger stor fare for arvelige sykdommer og tilstander som tilsier at barn kommer – mest sannsynlig – til å dø på et meget tidlig tidspunkt i dets liv, og ellers andre helt dødelige og meget, meget alvorlige sykdommer. (Presidenten klubber.) Det er i tråd med det Regjeringen foreslår, og det opprettholder vi. (Presidenten klubber igjen.)

Presidenten: Vi er nødt til å overholde taletiden nå! Debatten begynner å bli temmelig lang, og vi forholder oss nå til den taletiden som er tildelt.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er helt klart at tvil og tro er utgangspunktet for mange standpunkter også i denne salen. Men hvis tvilen eller troen blir for ytterliggående, kan det også føre til temmelig ytterliggående standpunkter og argumentasjon. Jeg synes kanskje at debatten med denne siste vendingen nå har vist det.

Jeg mener det må være riktig også å sette rammer og stille betingelser til forskningsmiljøer, til utvikling innenfor medisinen, slik som vi gjør innenfor andre fagområder. Det er viktig at en har lovreguleringer som klart og utvetydig ivaretar enkeltmenneskers integritet og personvern. Det er viktig med samtykke, med skikkelig informasjon, med databevaring og journalføring, som vi har påpekt fra flertallets side, at taushetsplikten ivaretas på en skikkelig måte, og at en er varsom med hensyn til personopplysninger.

Dette er praktiske ting som flertallet poengterer, og som gjør at jeg må si at den påstanden som representanten Britt Hildeng kom med, må jeg ta avstand fra, også argumentasjonen og beskyldningen når representanten Hildeng sier at flertallet ikke har tiltro til mennesker med kunnskap og deres forvaltning av denne kunnskapen. Det er jo det vi har! I dette tilfellet må jo de kunnskapsmenneskene bety fagfolk og forskere innenfor feltet bioteknologi. Vi har tillit til dem. Vi ønsker bl.a. at en del av de fagfolkene som sitter i Bioteknologinemnda, skal ha en selvstendig og sterk rolle med hensyn til å gi veiledning til Stortinget og til andre beslutningstakere. Men det er tross alt politikkens oppgave og politikernes ansvar å sette rammer for forskning og utvikling, og det er det vi har gjort her.

Ellers må jeg si at jeg ikke er glad for en del av de argumentene som er kommet også fra den andre siden i sluttfasen av denne debatten. Jeg tror vi hadde stått oss på å ha en litt mindre lidenskapelig debatt om området bioteknologi, og at vi hadde gått inn og sett på de praktiske og konkrete tingene som vi må foreta oss for å ha en god bioteknologilov.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Dette har vært en viktig debatt. Det har vært en fremtidsrettet debatt, og det har vært en verdidebatt hvor synspunkter har blitt prøvd mellom ulike flertall og ulike mindretall. Det er avgjørende at det får skje på et felt som dette, og at det får skje med den nødvendige respekt som har preget stort sett mesteparten av denne debatten. Dessverre har sinnene blitt satt litt i kok mot slutten av debatten, men jeg synes ikke det skal svekke det hovedinntrykket.

Det er ikke slik at mindretallet ikke ønsker å sette grenser, slik Asmund Kristoffersen helt riktig påpekte, men mindretallet må tåle at de standpunkter de inntar, blir prøvd og debattert. Det er et faktum at mindretallet går inn for å oppheve noen grenser som er satt, og at mindretallet går mot ny grensesetting som Regjeringen foreslår på enkelte punkter. Det er et faktum, og det regner jeg med er standpunkter som mindretallet vedstår seg. Det vi må unngå i slike debatter, er karakteristikker – karakteristikker av hverandre som mer eller mindre etiske eller mer eller mindre fundamentalistiske. Det tjener ikke saken.

Med det som nå ligger til grunn, tror jeg det vil være mulig å stake ut en kurs for en ny lovgivning på dette området som vil bety at Stortinget fortsatt tar et betydelig ansvar for å sette rammene rundt en virksomhet som skal være der i menneskets tjeneste, og som ikke skal krenke menneskeverdet.

Presidenten: Da ser det ut til at det meste er sagt i denne saken.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.