Arne Lyngstad (KrF): I dag er 100 000 lærere i politisk streik. De mener en overføring av ansvaret for forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår fra staten til kommunene vil gi mindre likhet i skolen. Jeg har forståelse for at lærerne mener lønns- og arbeidsvilkår er viktig for sin situasjon, men jeg kan ikke se at denne overføringen vil ha uheldige konsekvenser. Derimot tror jeg det vil øke det skolepolitiske engasjement og ansvar i kommunene. Det vil forsterke fokuseringen på det samfunnsansvar skolen har.

Skolen har et stort samfunnsansvar. I samarbeid med foreldrene skal den utvikle barn til «gavns menneske». Den gode skole skal etter Kristelig Folkepartis mening formidle kulturarv, verdier og kunnskap, men også hjelpe barn til mestring, utfoldelse og sosial utvikling. Å gjøre barn bevisst på egen identitet er å skape trygghet og rotfeste.

Den gode skole skal også gi kompetanse. Kristelig Folkeparti vil utvikle et læringsmiljø der det utfordres til å lære gjennom utforskende egenaktivitet framfor tradisjonell undervisning preget av mer passiv og mottakende læring. Ved å skifte fokus fra undervisning til læring blir kunnskap et resultat av en læringsprosess der eleven er med på å utvikle sin egen kompetanse. Kunnskap og kompetanse gir mulighet for elevene til å påvirke sin egen hverdag og framtid. Kompetanse og kunnskap er i vårt samfunn en viktigere nøkkel for næringsliv og velferd enn naturressurser og maskiner.

Den gode skole skal også bidra til utjevning i samfunnet. Det er en styrke for vårt velferdssamfunn at forskjellene ikke er for store. Det er med på å skape solidaritet og samfølelse, og forebygger sosial uro og konflikter. Ved å gi elevene muligheter til å utvikle egne evner og anlegg kan de påvirke sin egen framtid. De kommer til skolen med ulik bakgrunn og ballast. Skal skolen lykkes i å utjevne forskjellene, må skolen evne å se enkelteleven og dens behov og utfordringer i større grad enn i dag. Mislykkes skolen i å møte enkeltelevens behov, vil kravet om alternativer bli sterkere. Dette handler derfor om skolens framtid som en skole for alle.

Skoleforskningen viser at elevenes bakgrunn har stor betydning for læringsutbytte og -resultater. Dette er for så vidt ikke ny kunnskap, men betydningen av denne har vært neglisjert i skoledebatten i lengre tid.

I Norge i dag lever ca. 1,5 pst. av befolkningen under fattigdomsgrensen. Det vil si at minst 20 00 barn har levd under svært dårlige økonomiske betingelser i mer enn ti år. Forskningen viser at barna tar etter sine foreldre både i utdanning og arbeidsliv. Det tyder på at barn som vokser opp i fattigdom, har vansker med å bryte ut av fattigdommen også i voksen alder.

PISA-undersøkelsen til OECD viser også at det er betydelig sammenheng mellom prestasjoner og hjemmets kulturelle bakgrunn. Foreldrenes utdanningsnivå, sosiale status og hjemmets materielle standard er viktig for barnas skoleprestasjoner, sier OECD i «Education Policy Analysis 2002». Kristelig Folkeparti har fått et nytt familiepolitisk argument når professor Asbjørn Birkemo påpeker at størst betydning har hjemmemiljøet, og familier med to voksne gir størst odds for å skape skolevinnere. Stabile voksenrelasjoner gir barnet nødvendig trygghet og oppmerksomhet, og bidrar positivt til læringsprosessen.

Skoleforskningen viser til dels betydelige forskjeller i læringsutbytte og læringsresultat. Noe av dette er svært bekymringsfullt. Størst oppmerksomhet har forskjellene i leseferdigheter fått. En stor gruppe elever, omtrent 20 pst., har ikke funksjonelle leseferdigheter. De fleste her er gutter. Videre ser vi på karakterstatistikken at jenter jevnt over har bedre karakterer enn gutter. Dette kan tyde på at skolen passer bedre for jenter enn gutter.

Når det gjelder fordelingen av ressurser, ser det ut til at ressurssterke foreldre klarer å gjøre «sine» skoler til vinnere i kampen om skolekronene, noe som betyr flere timer og flere spesialpedagogiske tiltak. Det forsterker allerede eksisterende forskjeller mellom sterke og svake elever, og vi får sosial reproduksjon.

Vi ser også at foreldrenes bakgrunn er viktig for de unges yrkesvalg.

I norsk skolepolitikk har det vært stor oppslutning om den offentlige skolen som en skole for alle. Mange har argumentert for at enhetsskolen har gitt de svakeste det beste utgangspunkt, og de flinke har fått utviklet sitt talent. Forskningen viser imidlertid at vi ikke har lyktes. Enhetsskolen har ikke gitt like muligheter til å utvikle seg.

For Kristelig Folkeparti er det viktig at skolen gir alle elever muligheter til å utvikle sine evner og anlegg og påvirke sin egen framtid. Skolen bør bidra til sosial mobilitet. Men forskningen viser i stedet at skolen reproduserer forskjellene i dagens samfunn. Det virker som om skolen ikke klarer å nå sitt samfunnsoppdrag. Dette er en utfordring som må kalle på større politisk interesse. Vi må utforme strategier for skolen som svarer på denne utfordring. Fra Kristelig Folkepartis side tror vi det er viktig å utnytte det pedagogiske handlingsrom vi har i skolen, og å fokusere på følgende områder:

• 1. Vi må tillate mer individualisering i skolen. Med det kommer enkelteleven i fokus gjennom tilrettelagt arbeidsprogram, individuelle opplæringsløp og tilrettelagt undervisning.

• 2. Vi må akseptere lokale forskjeller i lærestoff og arbeidsmetoder for å skape et relevant læringsmiljø og skape motivasjon hos elevene.

• 3. Vi trenger nye læreplaner som legger større vekt på læringsmål enn på kjernestoff og metode.

• 4. Vi trenger et bedre samarbeid hjem/skole for å stimulere læringskulturen i hjemmet.

Skal skolen lykkes med å utvikle elevene, må vi være villig til å se på organisering så vel som det pedagogiske innhold. Vi politikere kan ikke overta lærernes rolle i dette, men vi kan angi mål for hvor vi vil at skolen skal arbeide. Da må vi ha lojaliteten hos eleven. Det er derfor et viktig mål for norsk skolepolitikk å gi alle barn lik rett til utdanning og utvikle en god offentlig skole for alle barn.

Jeg har i dette innlegget vist at nyere skoleforskning viser store forskjeller i bl.a. leseferdigheter og forskjeller mellom jenter og gutter. Undersøkelsene antyder at skolen vedlikeholder sosiale, økonomiske og kulturelle forskjeller. Disse forskjellene hemmer barnas mulighet til å forme sin egen framtid. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Hvilke strategier vil statsråden følge for å utjevne de forskjellene skolene vedlikeholder?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg er enig med representanten Lyngstad i at det viktigste målet for norsk skole er å sikre opplæring av god kvalitet, og at alle barn og unge skal ha likeverdige muligheter til å utvikle kunnskaper, verdier og holdninger.

Det er allmenn enighet om at norske skoler har mange kvaliteter. Skolen har store ressurser, også i internasjonal sammenheng. Det er mange kompetente og engasjerte lærere og skoleledere. Samtidig er det mange indikasjoner på at skolen bør og kan bli bedre.

Internasjonale undersøkelser gir oss informasjon om norske elevers kunnskaper og ferdigheter på viktige områder, og de gir grunnlag for å sammenligne oss med andre land. PISA-undersøkelsen har bidratt til å avdekke svakheter ved vårt skolesystem og har vakt stor debatt både hos oss og internasjonalt. Undersøkelsen viser bl.a. at det i Norge er middels resultater både i lesing, matematikk og naturfag, stor spredning innenfor den enkelte skole, spesielt i lesing, stor forskjell mellom jenter og gutter i lesing, dårlig læringsstrategi og lav motivasjon til å lese på fritiden, mye uro i skolen og tydelig sammenheng mellom hjemmebakgrunn og resultater.

Det er rimelig å tolke resultatene slik at Norge skiller seg positivt ut i forhold til andre land ved at det er små forskjeller mellom elever med ulik økonomisk bakgrunn og ulikheter i foreldrenes utdanning. Andre mål på ressurser i hjemmet, uttrykt som kulturell kapital, ser imidlertid ut til å ha større betydning. Norske forskningsresultater viser at elevenes familiebakgrunn har stor betydning for elevenes prestasjoner og faglige utvikling. Andre land ser ut til å greie å kombinere likhet og kvalitet på en bedre måte enn Norge.

Det er bred enighet om at leseferdigheter og forståelse er grunnleggende for elevenes videre læring, arbeid og livskvalitet. Jeg ser derfor svært alvorlig på at en så stor andel av norske elever er svake lesere.

Jeg vil ikke på grunnlag av disse resultatene alene generelt hevde at den norske skolen vedlikeholder forskjeller mellom elevene. Resultatene gir imidlertid klare indikasjoner på at hjemmebakgrunn har større betydning enn i andre land og større betydning enn vi liker å tro, og at skolen ikke lykkes i å motvirke effekten av sosiale og kulturelle forskjeller.

Internasjonale undersøkelser kan ikke gi oss ferdige løsninger på våre utfordringer. Men de viser hva andre land har greid å få til, og gir dermed viktig kunnskap og retning for vårt arbeid med å forbedre kvaliteten i opplæringen.

OECD trekker i sine analyser av PISA-resultatene frem følgende hovedpunkter som viktige lærdommer:

• kvalitet og likeverd er ikke gjensidig utelukkende

• ressurser er viktig for å sikre kvalitet i utdanningen, men ressurser alene er ikke tilstrekkelig for å sikre kvaliteten

• motivasjon og interesse for skolearbeid generelt og for lesing spesielt er viktig for å heve elevenes prestasjoner og kan kompensere for familiebakgrunn

• elevene gjør det bedre på skoler der det stilles krav til dem, der det er et positivt klima for læring, god disiplin og godt forhold mellom lærer og elev

• land der det er sterkt fokus på resultater, kombinert med selvstendighet for skolene, tenderer til å ha gode resultater

Disse analysene er et viktig grunnlag for forbedring av kvaliteten i grunnopplæringen. For å utjevne forskjeller mellom elever må skolene gis større frihet. Det er skolen selv som vet best hvordan man skal møte hver enkelt elevs ulike behov. Skoleledelse og lærere må vises større tillit og gis mer ansvar. Staten bør i større grad nøye seg med å fastsette mål og rammebetingelser og ta ansvar for et system for å måle i hvilken grad mål nås, og for å veilede og støtte når de ikke nås. Det er derfor etter min mening behov for å gi større lokal handlefrihet gjennom å forenkle lov- og regelverk, utvikle et nasjonalt system for kvalitetsvurdering som gir oss mer kunnskap om hva som gir gode resultater, og utvikle et godt apparat for veiledning, støtte og erfaringsspredning som grunnlag for forbedring.

Jeg mener at bestemmelser som i unødig grad binder organiseringen og gjennomføringen av opplæringen, enten bør oppheves eller endres. Forslaget til endringer i opplæringsloven er på høring, som vi vet, og endringsforslag vil bli fremmet for Stortinget i vårsesjonen.

Sammen med bestemmelsen om hvor mange timer elevene skal ha i hvert fag, og lærernes leseplikt binder klassedelingsreglene skolens organisering sterkt. Etter min oppfatning er det den enkelte skole selv som er best i stand til å vurdere hva som er den mest hensiktsmessige organiseringen av opplæringen, ikke departementet. Et av forslagene som nå høres, er derfor å erstatte dagens klassedelingsregler med et krav om pedagogisk forsvarlig undervisning, samtidig som vi også vil høre høringsinstansenes syn på spørsmålet om veiledende ressursnorm.

Også arbeidstidsavtalen påvirker organiseringen av arbeidet i skolen og dermed muligheten for individuelt tilpasset opplæring. Det er interessant å merke seg de gode erfaringene med de mange forsøk med avvik fra arbeidstidsavtalen som nå gjennomføres. Ved å organisere elever og lærere mer fleksibelt oppnår man også å nå målet om tilpasset opplæring på en bedre måte. Det rapporterer både lærere og elever.

I tillegg til økt handlingsrom er det behov for mer systematisk kunnskap om kvaliteten på skoletilbudet både nasjonalt og lokalt. Stortinget har sluttet seg til at det skal utvikles et nasjonalt system for kvalitetsvurdering. Det er viktig at informasjon om skolens ressurser, kvaliteten på læringsmiljøet og elevenes resultater er tilgjengelige for alle interesserte og ansvarlige så fremt det ikke strider mot personvernet. Hensikten med kvalitetsvurdering og synliggjøring av resultater er å legge grunnlaget for forbedring på alle nivåer. Høsten 2003 vil den nasjonale nettbaserte kvalitetsportalen inneholde informasjon om eksamensresultater, ressurssituasjon og verktøy for å kunne kartlegge elevenes læringsmiljø. Arbeidet med å utvikle nasjonale prøver i morsmål, matematikk og engelsk er startet, og målsettingen er å gjennomføre disse prøvene skoleåret 2003–2004. For å oppmuntre til innsats for å øke kvaliteten i opplæringen innførte vi 2002 også en prøveordning med belønning av skoler som utmerker seg. Dette vil bli videreført. Demonstrasjonsskolene forplikter seg til å bidra aktivt til kvalitetsutvikling ved andre skoler i en periode på to år. I samarbeid med Kommunenes Sentralforbund innfører vi fra og med 2003 også en kvalitetspris for skoleeiere. Formålet med prisen, foruten å gi heder og ære til kommuner og fylkeskommuner som utmerker seg positivt, er å stimulere skoleeiere til systematisk kvalitetsutvikling.

Skoleeiere har ansvar for at personalet på den enkelte skole har kompetanse som samsvarer med behovene, og må ha hånd om virkemidlene for å rekruttere og beholde dyktige skoleledere og lærere. Forhandlingsansvaret for lærere er derfor overført til kommunene med virkning fra 1. mai 2004. Jeg er overbevist om at det kan bidra til at vi både får bedre eiere og arbeidsgivere i skolen. Skoleeiere har også ansvar for at personalet i skolen kan fornye og oppgradere sin kompetanse. Statens oppgave er å sørge for at man har utviklet gode og relevante etter- og videreutdanningstilbud og støtte kompetanseutvikling på områder som er viktige for å nå nasjonale utdanningspolitiske mål.

I arbeidet med å ansvarliggjøre alle ledd i skolesystemet er utvikling og styrking av ledelse i skolen som kunnskapsorganisasjon viktig. Regjeringen har derfor tatt initiativ til utvikling av nye etter- og videreutdanningstilbud i skoleledelse og egne mastergrader.

Det er viktig at lærere fremstår som tydelige voksne og ledere. Regjeringen har sammen med Barneombudet, Foreldreutvalget for Grunnskolen, KS og Utdanningsforbundet derfor undertegnet et manifest hvor alle forplikter seg til å arbeide mot mobbing. Alle kommuner får tilbud om å delta i tiltaksprogram mot mobbing og antisosial atferd i 2003.

Vi har vedtatt en ny lærerutdanning. Men lærere må også oppdatere seg, og de fortjener å få muligheten til å bli oppdatert. Departementet støtter derfor utvikling og gjennomføring av kurs som gir grunnleggende opplæring i pedagogisk bruk av IKT. I tillegg gis det støtte til utvikling av etter- og videreutdanningstilbud i norsk med vekt på lesing og skriving, matematikk, engelsk, naturfag og annet fremmedspråk der IKT er vektlagt i opplæringen i fagene. Fra høsten kan lærere søke om inntil 100 000 kr i stipend for å ta videreutdanning i matematikk, norsk med vekt på lesing og skriving og samisk. For å øke elevenes grunnleggende lese- og skriveferdigheter har vi dessuten økt timetallet i norsk på småskoletrinnet med virkning fra skoleåret 2002–2003. Læringssenteret har fått i oppdrag å utarbeide en plan for styrking av leseferdigheter og leselyst, og det er bevilget 20 mill. kr til styrking av skolenes kompetanse i bruk av skolebibliotek. Kultur- og kirkedepartementet vil som ledd i samarbeidet om den kulturelle skolesekken bidra til formidling av litteratur.

Realfagene er en særlig utfordring. For å snu den negative utviklingen her er det utarbeidet en strategi for styrking av realfagene for perioden 2002–2007. Målet er å øke kvaliteten på realfagutdanningen i alle ledd, dyrke frem mer positive holdninger til realfag og bedre rekrutteringen til studier og yrker.

Kvalitetsutvalget, som ser på struktur og innhold i hele grunnopplæringen, avgir sin innstilling i begynnelsen av juni. I lys av de politiske beslutninger som fattes i regjering og storting etter det, vil det være naturlig å utvikle nye læreplaner. Mitt mål er at de skal være enklere og ha klarere mål og legge mindre vekt på metoder og aktiviteter som det i større grad vil være opp til læreren og skolen selv å bestemme ut fra lokale ønsker og behov.

Jeg mener at vi må ha ambisiøse målsettinger for alle elever i norsk skole. Staten må sette klare mål, som tydelig viser hva som forventes, og det må rettes mer oppmerksomhet mot elevenes læringsresultater. Skolene må samtidig ha stor frihet i valg av virkemidler for å nå målene. Samtidig må vi erkjenne at skolen alene ikke kan stå for all læring. Det som skjer i hjemmet, har også stor betydning. Et godt hjem-skole-samarbeid behøver derfor ikke bare dreie seg om praktiske ting, men også om betydningen av f.eks. å lese hjemme. Jeg synes ordet «læringskultur», som representanten Lyngstad brukte, var meget godt.

Statens bidrag må etter min oppfatning særlig konsentreres om å gi skoleeiere og skoler det nødvendige handlingsrom, sørge for at det etableres et system for kvalitetsvurdering og målrette veilednings- og utviklingsmidler mot det som er de dokumenterte utfordringene i norsk skole.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg opplever at vi deler virkelighetsforståelsen når det gjelder utfordringene som vi har i forhold til å sørge for at også skolen løser sitt samfunnsoppdrag med hensyn til å utjevne forskjeller. Statsråden kom inn på mange tiltak som nå var underveis. Det er mange gode tiltak. Men det jeg opplevde var litt av kjernen i det som statsråden var inne på, var å utnytte eller å skape det lokale handlingsrom ved den enkelte skole. Dette er et perspektiv som vi i Kristelig Folkeparti deler. Jeg tror det er utrolig viktig å gi selvtillit for å utnytte den pedagogiske handlingsfrihet som finnes i skolen. Derfor blir det også utrolig viktig å formidle de gode eksemplene som finnes, til andre skoler, slik at det ikke blir bare lokale erfaringer av det. Jeg tror også det er viktig, slik statsråden var inne på, at en gir lærerne permisjoner og kompetanseutviklingsmuligheter for å dra inn nye ideer og gi dem selvtillit til å sette i gang selv. Den større lokale handlingsfriheten må også brukes til å utvikle mer fleksible ordninger i organiseringen av skolen enn det vi klarer i dag. Klasse-/gruppeinndeling er en problemstilling og en utfordring her, men jeg tror også det er en del å gjøre i forhold til skolelokalene for å finne fleksible løsninger.

Imidlertid vil jeg nok si at den største utfordringen som vi har for å utjevne og å stimulere elevenes læringslyst, er å skape det jeg kaller en læringskultur og forståelse for at læring er viktig og sentralt. Det handler om læringsstrategier, men det handler også om verdsetting. Her synes jeg vi i samarbeid med foreldrene har en stor utfordring i å fokusere nettopp på betydningen av læringskultur. Kanskje er det slik, som statsråden var inne på, at hjem-skolesamarbeid ikke bare må dreie seg om praktiske ting, men også om foreldreveiledning i en viss grad i forhold til motivering og bevisstgjøring om læringsstrategier. For vi vet at i framtiden vil læringen skje fra barn til voksne, jf. teknologiutfordringen. Da blir dette med læringsstrategier så viktig.

Statsråd Kristin Clemet: Her er man etter min mening inne på noe meget, meget vesentlig i forhold til den offentlige skolen. Alle mennesker har ikke de samme evnene og talentene. Vi er ulike, og derfor må vi også møtes ulikt, for det er det som er likeverdighet. Jeg synes at en helt sentral ambisjon ved å ønske seg en enhetsskole, fellesskole, offentlig skole, må være at alle elever, helt uavhengig av sin bakgrunn, enten vi snakker om den materielle bakgrunn eller annen type bakgrunn, skal få lov til å strekke seg etter sine egne evner og talenter ut fra egne premisser. Det mener jeg er helt sentralt. I den grad vi ikke lykkes med det, hvilket det kan være visse tegn som tyder på at vi ikke gjør, mener jeg det kanskje er den største utfordringen vi har i norsk skole. Man skal altså ikke være dømt til en fremtid på grunn av sin bakgrunn. Det er en selv som skal ha muligheten til å strekke seg etter egne evner og talenter.

Når vi sier at vi vil bedre kvaliteten i norsk skole, dreier det seg dels om læringsmiljø, dels om de gjennomsnittlige læringsresultatene, men det dreier seg også om å redusere forskjellene. Det interessante er jo at noen land får til dette bedre samtidig. De har både høyere kvalitet og mindre forskjeller. Det viser at det er ikke noen nødvendig motsetning mellom dette, og det må vi strekke oss etter.

I noen av de landene som får det til bedre, ser det ut som at det de får til, er denne tilpassete opplæringen. De sjekker elevenes utvikling underveis og greier å sette inn tiltak i tide og driver en aktivt tilpasset opplæring på individuelt grunnlag. Det er interessant å merke seg at de samme landene, etter mitt kjennskap, også har mer fleksibilitet i undervisnings- og arbeidsformer, bl.a. ved at de ikke har den typen rigide klassedelingsregler som vi har i Norge.

På den annen side er det også veldig viktig at vi ikke skaffer oss dette kvalitetsvurderingssystemet bare for å drive med kontroll. Det som er hensikten, må være at vi kan få til forbedring, og det er det som er noe av svakheten ved avgangskarakterer, at det jo er for sent å sette inn forbedringstiltak hvis det viser seg at man ikke har lært å lese når man går ut av grunnskolen. Derfor er disse kartleggingsprøvene og et godt veilednings-, utviklings- og støtteapparat helt essensielt for å kunne hjelpe elever underveis.

Det vi skal hjelpe dem til, er jo to ting. De skal på den ene side lære seg noe, men de skal også lære å benytte seg av gode læringsstrategier. For det siste er kilden til å lykkes i et samfunn hvor livslang læring blir så viktig. Da må man lære å lære, og da må man skaffe seg teknikker for å lære også etter at man er ferdig på skolen.

Hjem-skolesamarbeid er også sentralt. Det er delvis nedfelt i lov, og delvis har det noe med praksis og kompetanse å gjøre. Jeg vet at Foreldreutvalget for grunnskolen kommer med forslag til departementet om endringer på dette området, og det er også et tema for Kvalitetsutvalget.

Eva M. Nielsen (A): Den påstanden som interpellanten har kommet med i sin interpellasjon, er oppsiktsvekkende, nemlig det at undersøkelser «antyder at skolen vedlikeholder sosiale, økonomiske og kulturelle forskjeller», som endog «hemmer barnas mulighet til å forme sin egen framtid», som interpellanten skriver.

Påstanden er nærmest sensasjonell. I snart 100 år har det hersket bred politisk enighet om at nettopp enhetsskolen har vært den fremste arena for å viske ut sosiale, kulturelle og økonomiske forskjeller mellom barn, mellom Jørgen hattemakers barn og kong Salomos barn. Representanten Lyngstad argumenterer i sitt innlegg med at rike kjernefamilier har barn som lykkes. Fattige eneforsørgere reproduserer sosiale ulikheter. Så argumenterer han med større frihet og med opphevelse av klassedelingsregelen og en del slike tekniske ting. Man skulle jo tro at hvis det var slik at rike foreldre fikk barn som lykkes, og at fattige foreldre fikk barn som reproduserte sosiale ulikheter, skulle svaret ha vært større rettferdig fordeling. Men svaret var ikke større rettferdig fordeling. Svaret var en rekke skolepedagogiske grep, oppramsing av det ene tiltaket bedre enn det andre. Hvis det er i økonomien problemet ligger, burde Lyngstad svare med større rettferdig fordeling.

Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved hvorfor dette plutselige stemningsskiftet i Kristelig Folkeparti kommer akkurat nå når det gjelder enhetsskolen. Kanskje har det noe å gjøre med at Høyre-statsråden nå har fremmet et forslag om privatskolenes fortreffelighet.

Problem nr. 1 i skolen er verken inkompetente lærere eller umotiverte elever. Det er først og fremst den offentlige fattigdommen i verdens rikeste land. Det har vi blitt enige om i løpet av den debatten vi har hatt i dag. Kristelig Folkeparti og representanten Lyngstads lojalitet til Høyres partiprogram er her beundringsverdig, og jeg synes det er en smule overraskende.

Nestleder i Kristelig Folkeparti, Odd With, uttalte tidligere til Aftenposten at én begrunnelse for å inngå i regjering med Høyre var at da kan man dempe samarbeidspartnerens negative sider. Det sa Odd With. Jeg spør da: Er representanten Lyngstad fornøyd med Kristelig Folkepartis innflytelse på Høyre-statsråden, og i hvilken retning har Kristelig Folkepartis innflytelse eventuelt dreid statsråden?

Søren Fredrik Voie (H): Den problemstillingen som interpellanten tar opp, går rett inn i den dagsaktuelle skolepolitiske debatt. Det vises bl.a. til forskningen som sier at enhetsskolen ikke har gitt alle elever like muligheter, og sågar at enhetsskolen reproduserer ulikhet. Så har vi en skolestreik blant lærerne pågående akkurat i dag. Lærerne streiker fordi kommunene har fått forhandlingsretten når det gjelder lønn til lærerne, og fordi dette truer enhetsskolen. Man streiker for noe som man ikke har oppnådd med det skolesystemet vi har.

Jeg må også få lov til å ta avstand fra den enigheten som Arbeiderpartiets representant syntes å tilkjennegi her om at det er den offentlige fattigdommen som er problemet. Når Arbeiderpartiet greier å skape et flertall i Stortinget for å bevilge 5 milliarder kr mer til barnehagene, vitner ikke det om at man satser på å styrke skolen, og at det er kommunal fattigdom ute og går, for det er jo nettopp kommunene som blir tilført disse pengene, som de egentlig ikke vil ha, og som de ikke får lov til å bruke til å styrke skolen.

Jeg synes mye av den politikken og mange av de tiltakene som den nåværende regjering og stortingsflertall gjennomfører, er med på å imøtekomme det behovet som interpellanten tar opp. Kvalitet og kreativitet i skolen og skolehverdagen er grunnleggende i den rådende skolepolitikk. Det å mestre et fag, det å kunne noe er noe av det mest gledelige vi kan oppleve som mennesker. Greier vi å få våre elever og våre studenter til å beherske sitt fag, kunne sin fagkunnskap, gir vi dem en veldig stor individuell glede og mulighet og ikke minst rett. I tillegg imøtekommer vi samfunnets behov for å ha gode arbeidstakere med god fagkunnskap og god kvalitet i forskning og utdanning.

I tillegg gir dette med god fagkunnskap og god utdannelse mulighet til sosial mobilitet. Det er kanskje den største muligheten vi har til å gi alle en lik mulighet og lik evne til å nå fram i samfunns- og yrkesliv. Men med den politikken som har vært ført av tidligere regimer, har vi oppnådd det stikk motsatte. Vi er på en langt bedre vei i dag.

Arne Sortevik (FrP): Statsråden var i sitt innlegg inne på hvor viktig det er med læringsresultatene. Jeg har selv i en tidligere sak understreket at vi har nokså middelmådige resultater bl.a. i leseferdighet. Leseferdighet er også et stikkord i denne saken. Jeg skal være veldig konkret. Da denne regjeringen tiltrådte, var en del av skolesatsingen i det første budsjettåret, budsjettåret 2002, 100 mill. kr til én ekstra norsktime for 2. til 4. klassetrinn fra høsten 2002, altså den første halvdelen av skoleåret 2002-2003. Det ble til slutt også forskriftsfestet for å sikre at de midlene faktisk kom frem til den ene norsktimen pr. uke. Mitt spørsmål, som jeg håper statsråden kan svare på, er: Hvordan er dette videreført i budsjettet for inneværende år? Inneværende år, budsjettåret 2003, dekker faktisk to skoleår. Det dekker avslutningen av det som var påbegynt i 2002, hvor det altså var satt av midler til et halvt års ekstra innsats. Og det dekker det første halve året i skoleåret 2003-2004. Hvordan er midler til denne ekstra norsktimen, som forhåpentligvis skal bidra til å gi økt leseferdighet, videreført i budsjettåret 2003?

Hvis svaret er at det ikke er videreført, må det bety at man har endret syn på om dette er riktige og viktige tiltak og virkemidler. Det håper jeg jo ikke. Hvordan det er tydeliggjort, hvis det er videreført, er jeg spent på å få høre.

Når jeg nå dveler litt ved dette, er det ikke bare fordi at leseferdighetene er omtalt, men fordi jeg også har lest den tiltaksplanen som gjelder realfagene. Knyttet til tiltak i grunnskolen kommer man igjen med det samme virkemidlet, nemlig at man er opptatt av å få ekstra timer til faget, i dette tilfellet realfag, til matematikk. Man viser til at det skal man ta for seg i budsjettet for 2004. Så der har man en parallell. Denne tiltaksplanen for realfag tyder på at man har tro på tiltaket. Da bør man også vise frem at det man startet når det gjaldt norskundervisning i budsjettåret for 2002, faktisk er tydelig, klart og dokumenterbart videreført i inneværende års budsjett.

Lena Jensen (SV): Jeg vil først og fremst berømme representanten Arne Lyngstad for at han tar opp og peker på en viktig sak.

En skole som opprettholder de sosiale, økonomiske og kulturelle forskjellene, er en skole som på mange måter har mislyktes. En skole som akkumulerer vinnere og tapere, kan vi ikke akseptere. Både PISA-undersøkelsen og Asbjørn Birkemos studier av elevresultatene i Norge tyder på at skolen ikke gir alle elever like muligheter til faglig framgang og senere yrkeskarriere. Det er stor spredning når det gjelder resultatene til elevene. Forskningen tyder på at det ikke først og fremst skyldes tilfeldige variasjoner, men ulikheter knyttet til foreldrenes bakgrunn og store forskjeller mellom kjønnene.

Jeg tror det er flere svar på denne utfordringen. Men det jeg også vet, er at Regjeringens svar ikke er riktige. De går ikke i riktig retning. Jeg mener det er avgjørende å kunne tilby en undervisning som er tilpasset elevenes egne forutsetninger. Jeg tror grunnen til at mange elever faller av, er at det ikke oppleves slik at undervisningen er knyttet til deres egne erfaringer og deres egne interesser. Undervisningen foregår stort sett i store grupper med 20-30 elever av gangen, og det er begrenset hvor mye individuell tilpasning en kan få til i en slik situasjon.

Det handler om flere ting. For det første handler det om at vi trenger nok og godt kvalifiserte lærere. De nye tallene viser at antall lærere og undervisningspersonell har gått ned med 4 pst. fra skoleåret 1998–1999 til og med 2002–2003. I samme periode har tallet på assistenter i skolen økt med 4,5 pst. Det tyder på en utvikling der vi får færre kvalifiserte lærere og billigere og mer ukvalifisert arbeidskraft inn i skolen. Samtidig handler det også om at vi er nødt til å styrke etterutdanningstilbudet for lærere. Men det motsatte skjer nå. De pengene som tidligere har vært ført ut til kommunene, der kommunene selv har fått lov til å bestemme og skolene selv har fått lov til å bestemme hvordan etterutdanningstilbudet for lærere skulle være, er kuttet og ført over til dette som kalles styrking av realfagene.

For det andre handler det om å ta mer i bruk varierte undervisningsmetoder. Jeg tror det norske skoleverket er bygd altfor mye rundt abstrakte og teoretiske tilnærmingsmåter. Denne tilnærmingsmåten favoriserer barn som har vokst opp med foreldre med akademisk bakgrunn. Samtidig viser også ferske tall fra GSI at det har skjedd en dramatisk nedgang i antall delingstimer, og at timene til spesialundervisning er gått ned.

Det er ganske mange ting som er viktige. Én ting er tilgangen på gode bibliotek. Lese- og skrivekunnskap handler mye om å ha god tilgang til bibliotek og bli kjent med biblioteket og bibliotekets tilbud.

Regjeringens politikk reduserer muligheten for å utjevne forskjeller mellom elevene ved å gi skolene vanskeligere rammebetingelser.

Elsa Skarbøvik (KrF): I skolen blir mennesket formet, og da skal man trå varsomt, sies det. Like mye som om utdanning handler det om danning av mennesket. Derfor satser Kristelig Folkeparti på en god offentlig skole. Om vi kaller det en enhetsskole eller fellesskolen, er ikke det avgjørende. Det er innholdet som er viktigst.

Når en OECD-rapport viser at det er store forskjeller i norsk skole, vil vi ta det på alvor og gjøre noe med det. Denne OECD-rapporten anbefaler større lokal handlefrihet, sterkere resultatorientering og tiltak som øker elevenes leselyst, som viktige virkemidler for økt kvalitet og mindre forskjeller.

Vi har diskutert lokalt selvstyre i dag, og jeg kan bare understreke igjen at Kristelig Folkeparti vil videreutvikle den lokale skole. Gjennom forsøksordninger ønsker vi å utvikle en mer fleksibel skole. Ved siden av lokale forsøk bør fornyelsen i skolen komme som resultat av en gjennomgang av skolens læreplaner og lovverk. Slik får vi en bedre skole som er nær de menneskene som bruker den – både elever, foreldre og lærere.

Skolen favner alle barn og skal samtidig utfordre den enkelte elev ut fra individuelle forutsetninger og behov. Dette innebærer at skolehverdagen må være preget av mangfold og variasjon, men likevel trygt forankret i lokale forhold. Skolen skal utfordre elevenes arbeidsglede og læringsevne ut fra individuelle behov, interesser og forutsetninger, og da må elevene også ha reell innflytelse i utformingen av skolehverdagen. Det må åpnes for å ha et sterkere og kvalitativt bedre samarbeid også mellom skole og hjem. Et slikt samarbeid er nødvendig bl.a. for å møte mobbe- og voldsproblemene som vi hører om i skolen. De ødelegger hverdagen for svært mange elever.

Hjemmets kulturelle bakgrunn er viktig. Det er ikke bosted eller økonomi, men, slik som professor Birkemos forskning viser, hjemmemiljøet som er avgjørende, slik som interpellanten viste til. Foreldrerollen må også komme i fokus.

I tidsskriftet Utdanning, nr. 1 i år, , er det nevnt en undersøkelse som viser at autoritative foreldre med varme og kontroll har de mest veltilpassede barna, mens dårligst ut kommer barn av neglisjerende foreldre. Det har vært et mål å utfordre foreldre til å ta del i sine barns skolehverdag. At foreldremøter også fokuserer på foreldrerollen, er derfor viktig.

Så var det elevenes leselyst, som viser store variasjoner. Her står det også i St.prp. nr. 1 at det er et satsingsområde for Regjeringen å stimulere leseinteressen hos elevene, og dermed også styrke kompetansen i bruk av skolebibliotek, som også Lena Jensen var inne på. Det er satt i gang noe, vet jeg, bl.a. på Sandefjord videregående skole, om biblioteket som en pedagogisk ressurs. Også lærerrollen må utvikles og læreren gis muligheter for kompetanseheving. Læreren er nøkkelpersonen i skolen og en nødvendig drivkraft i skoleutviklingen.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Jeg har også lyst til å rose interpellanten for det temaet han tar opp.

Jeg misliker både den polemisering som Arbeiderpartiet bruker overfor interpellanten, og den som en representant for Høyre bruker overfor Arbeiderpartiet. Jeg tror ikke vi kommer noen vei med å drive å polemisere på den måten. Jeg synes interpellanten tar opp et viktig spørsmål. Hvordan skal vi greie å utligne noe av forskjellene som er resultatet når elevene går ut av skolen? Hvordan skal vi kunne greie å gjøre det gjennom et 13-årig løp?

Jeg synes interpellanten peker på viktige ting, nemlig å sette eleven i fokus. Så tenker jeg at vi må organisere skolen vår rundt dette ene målet om å sette eleven i fokus. Underveisevaluering, individuelle arbeidsplaner og læreplaner tror jeg det er svært viktig å ha for å nå dette målet.

Statsråden understreket at de land som har greid å gjøre forskjellene mindre, nettopp har fokusert på tilpasset opplæring. Og jeg har flere ganger fra denne talerstolen sagt at det viktigste begrepet vi har i læreplanen i dag, er begrepet «tilpasset opplæring», det å kunne se den enkelte elev med de evner og muligheter som den enkelte elev har. Så blir utfordringen for det pedagogiske personalet i skolen å bygge opp under dette, slik at eleven kan nå mål som er realistiske.

Når vi snakker om enhetsskolen, snakker noen på en måte litt latterliggjørende om den. Jeg mener at enhetsskolen, fellesskolen, eller hva vi skal kalle den, faktisk er den viktigste basis for at vi kan få til dette. Der skal det være plass til alle. Der skal alle elever få mulighet til å utvikle seg. Men da er vi på en måte tilbake til de meldingene vi får, nemlig: Er det mulig å gi tilpasset opplæring til den enkelte elev etter evner og anlegg med den situasjonen som er i skolen i dag? Da tenker jeg på ressurser. Jeg mener at det er viktig at vi går igjennom og evaluerer hvordan vi bruker ressursene. Men det er klart at det er for lite ressurser. Det er for få voksne i skolen i dag til å kunne gi den enkelte tilpasset opplæring. Så når vi skal ha denne gjennomgangen av ressurssituasjonen og ha tilpasset opplæring som mål, er det et svært viktig element i denne saken.

Trine Skei Grande (V): Jeg syns også at Arne Lyngstad har tatt et veldig riktig initiativ, og i fokus her er, som mange sier, tilpasset opplæring. Det fokuseres på de svakeste. Det er klart at for de aller svakeste elevene er en god offentlig skole det mest sosialt utjevnende vi kan få til.

Når det gjelder de aller svakeste elevene, har PISA-undersøkelsen vist at vi ikke er så dyktige med dem som vi trodde vi var dyktige med. Vi har også fått historier – de aller fleste av oss, vil jeg gjette – fra foreldre som føler at noen elever ikke får et godt nok tilbud, noe som også går ut over tilbudet til de andre elevene i klassen.

Det er mange ting vi kan gjøre. For det første tror jeg det må være lov å velge en annen type skole. I gamle dager het det spesialskoler. Det må gå an for elever å velge andre måter å gå skoleløpet på, velge mer praktiske veier og andre måter å gjøre det på, men i fokus bør være elevenes valg ut fra egne forutsetninger. Vi må også se på spesialundervisningen. Vi må bryte ned systemene våre, slik at vi kan gi unger følelse av mestring, selv de ungene som vanligvis er dem som oftest får høre at de ikke mestrer. Jeg tror at aldersblanding er en viktig nøkkel for å få til mestring blant unger. Ingen barn har godt av å gå ti år på skole sammen med alle de andre og alltid være dummest.

For det andre tror jeg skoleledelse er et veldig viktig moment for å få til et felles lag, et felles team, med en felles overbygning som også hjelper de aller svakeste. Jeg tror at den kampanjen Regjeringa har startet i forhold til mobbing, er viktig for å bryte med det vi gjør i dag, å skape tapere av unger gjennom å ødelegge barndomstida deres med mobbing.

Så vil jeg bruke de siste 40 sekundene på å snakke litt om språk og lesing. Jeg tror at vi må bryte med noen av våre forståelser når det gjelder språk. Jeg tror at tospråklighet blant barn kommer til å bli mer og mer vanlig. Kanskje kommer det til å bli normen, og det må ikke bli et problem. Vi må utvikle pedagogikk der det ikke er et problem at noen barn faktisk kan noe mer enn andre barn. Skal vi klare å bryte koden til lesing, gjør vi ikke det bare med å putte inn norsktimer. Nøkkelen er å finne en måte å jobbe med lesing på som gjør at unger får et intenst ønske om å bryte koden, fordi de har så veldig lyst til å vite hva det står akkurat der. Jeg tror ikke det bare har med norskundervisning å gjøre, men også med at språket og bøkene våre er en del av alle de andre fagene vi syns er morsomme.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg synes debatten har vist at det er flere som har fått seg en del overraskelser over det skoleforskningen har vist. Samtidig virker det på meg som om det er relativt tverrpolitisk enighet om at vi trenger lokal frihet for å kunne utvikle skolen bedre framover, og at vi trenger større fleksibilitet i organiseringen av skolen.

Vi kan ha litt ulik vektlegging av de konkrete tiltak, men jeg er veldig enig med statsråden i at gir vi større lokal frihet, ja, så trenger vi også oppfølging og underveisevalueringer. Det som da blir viktig for Kristelig Folkeparti å understreke, er at underveisevalueringene er et virkemiddel for å videreutvikle skolen. Derfor er jeg så glad for signalet fra statsråden om at det er viktig å følge opp med veiledningsmidler og dialog lokalt omkring dette.

Jeg er også glad for at statsråden sier at vi i en framtidig læreplanrevisjon må fokusere mer på mål enn metode. Men hvis jeg skulle tillate meg en liten kritisk kommentar, måtte det være at jeg også tror det er nødvendig å tenke igjennom vektleggingen av kjernestoff, og i hvert fall den massive biten av kjernestoff som dagens læreplaner legger vekt på. Jeg tror det også er nødvendig å åpne for lokalt stoff som har en relevans for elevene, slik at de skjønner at læringen angår dem.

Så er jeg veldig glad for at mange understreker dette med tilpasset opplæring. Det er mange som peker på at ressurser er viktig. Ja, jeg ser ikke bort fra og vil ikke benekte at ressurser er viktig, men samtidig tror jeg – som professor Birkemo har sagt – at problemet ikke er ressursene, problemet er heller den pedagogiske fattigdom. Og det er en utfordring til skolen og dem som jobber i skolen.

Til slutt. Når jeg tar opp dette, er det ikke fordi jeg ønsker å vedlikeholde økonomiske forskjeller. Rapporter viser at økonomi ikke har noen betydning for læringsutbyttet. Men når jeg drog fram at barn fra ressurssvake hjem forblir blant de ressurssvake i samfunnet, var det nettopp for å vise at vi trenger en skole som kan kompensere for dette. Og da er det at det blir så viktig at skolen virker utjevnende.

Statsråd Kristin Clemet: Det ble stilt et konkret spørsmål som jeg tenkte jeg skulle besvare. Men jeg vil først bare understreke det representanten Lyngstad nå var inne på til slutt, og som en replikk til representanten Eva M. Nielsens innlegg.

Enhetsskolen i Norge har lyktes bra når det gjelder å utjevne forskjeller på bakgrunn av økonomi og geografi. I Norge har vi i liten utstrekning det man ofte omtaler som A- og B-skoler. Vårt problem er snarere at det er store forskjeller på elever innad på hver skole, ja, ofte innad i hver klasse, hvilket gjør at norske lærere har veldig store utfordringer. Det har mer sammenheng med den såkalte kulturelle kapitalen man har hjemme, altså hvor skoleinteressert hjemmet er, så å si. Så er spørsmålet hva vi gjør med det. Da kan man gjøre noe gjennom skolesamarbeidet, tror jeg, for at hjemmene kan bli bedre rustet til å bidra. Det andre er at man kan kompensere bedre for det på skolen, gjennom en bedre tilpasset opplæring. Ressurser er selvfølgelig veldig viktig. Men ser man på Norden, er de landene som har lyktes dårligst med å utjevne disse forskjellene, Norge og Danmark, de som har høyest lærertetthet og mest ressurser. Så det må også ha noe med organisering og pedagogikk å gjøre, som representanten Lyngstad var inne på. Det er disse tanker vi må ha i hodet samtidig, som vi også har vært innom i tidligere debatter.

Så til det konkrete spørsmålet om norsktimene. Det er selvfølgelig videreført i budsjettet. Når det føres inn med halvårsvirkning, konsekvensjusteres – som det sies på Finansdepartementets språk – helårsvirkningen inn i budsjettet. Det er forskriftsfestet, i likhet med fag- og timefordelingen generelt.

Når det gjelder andre fag og hvorvidt man skal endre på timesammensetning, øke antall timer, osv., er det veldig mange ønsker og krav om det, både i forhold til fag og temaer i skolen – litt for mange, tror jeg, for hva man kan forvente at skolen skal greie å ta seg av. Men alt i alt har jeg funnet det riktig å avvente Kvalitetsutvalgets innstilling for å få en helhetlig vurdering av det. For hvis alle disse ønskene skulle etterkommes, måtte barna våre vært på skolen døgnet rundt og vel så det, så det lar seg simpelthen ikke gjøre.

Presidenten: Da er behandlingen av sak nr. 3 avsluttet.